Jeg husker at umiddelbart etter bruddet, så føltes det godt å være alene. Jeg søkte ensomheten og isolasjonen. Jeg ønsket å slikke mine sår i fred. Jeg var veldig rolig og innadvendt. Det var en smerte der som også gjorde meg hvileløs, men samtidig kunne jeg sitte stille som i en transe, lenge, og forsøke å samle trådene. Jeg husker denne tiden som god, for jeg ble bedre kjent med meg selv. Antakelig var den ikke så god som jeg husker den, for jeg gråt mye, og vår hukommelse har en utrolig evne til å gi oss “abuse amnesia” – å få oss til å glemme det vonde. Men en ting vet jeg, jeg var ikke ensom den første tiden. Jeg ønsket å være alene. Ensomheten kom senere. Og her ligger forskjellen på ensomhet og alenehet. Man kan godt være alene uten å oppleve ensomhet. Man kan også godt være sammen med mennesker og likevel føle seg ensom. Begge deler blir merkbart etter bruddet med psykopaten.
Hva skjedde da ensomheten først trådte inn? Det skjedde paradoksalt parallelt med at jeg igjen ble mer sosial. Hva får oss til å føle oss ensomme i en tid da vi faktisk blomstrer? La oss se på noen faktorer.
Vi blir fremmedgjort fra gamle venner.
Etter en stund i semi-frivillig isolasjon så våkner vi opp og søker tilbake til det gamle og trygge. Dette er noe vi bør og skal gjøre, for etter den psykopatiske opplevelsen så har vi mistet oss selv. Vi husker dårlig hvem vi var. Slektninger og gamle venner kan hjelpe oss tilbake, de minner oss på hva vi likte, hva som fikk oss til å le, hvilke ambisjoner vi hadde og hva som tente lidenskapen i oss. Alt dette tok psykopaten fra oss. Nå er vi klare til å ta det tilbake.
For mange blir imidlertid returen til det gamle og kjente et antiklimaks. Mange opplever at ting ikke blir som før, selv om de anstrenger seg for å imøtekomme det. Hva skjer? Det er jo dette vi blir fortalt at vi må gjøre, hvorfor er ikke opplevelsen den samme?
Selv opplevde jeg at jeg søkte tilbake til den gamle venneflokken og dro på ferier med dem. Men jeg klarte ikke å delta fullt og helt som før. Den interne sjargongen som tidligere gjorde oss så tilknyttet, bet ikke på meg lenger. Jeg fikk opplevelsen av å ikke fungere som jeg skulle eller som var forventet av meg. Jeg skammet meg over dette og det forsterket ensomhetsfølelsen. Samtidig stilte jeg meg spørsmål jeg aldri tidligere hadde stilt, “hvordan har disse menneskene gitt meg så mye tidligere? De er jo meget overfladiske”. Igjen oppstod skam da slike fordømmende tanker kom over meg.
Husk at du på mange måter ikke er den samme lenger. Du har nådd en dypere (eller høyere) dimensjon i ditt tankeliv enn de fleste noengang kommer til å gjøre. Dette er både en velsignelse og en forbannelse. Du er en annen. Du vil noe annet enn tidligere. Du er heller ikke like tålmodig som før, og dine venners trekk som du tidligere opplevde som sjarmerende eller i det minste håndterlige, er nå blitt uholdbare.
Husk også at du antakelig hadde en rimelig høy andel giftige venner i ditt nettverk. Du visste det ikke før, men nå begynner du bevisst og ubevisst å ta avstand fra dem.
Dette og mye annet bidrar til å fremmedgjøre oss fra nettverk og vennskap som vi trodde var spikret i stein.
Vi blir fremmedgjort fra verden forøvrig.
Politiske overbevisninger og gamle idèer vi hadde om verden, står for fall eller har allerede falt. Få ting er lenger slik vi trodde de var. Vårt syn på storsamfunnet er for alltid forandret. Vi har ikke lenger tillit til at myndigheter vil oss vel, vi ser at samfunnsmaskineriet til en stor grad er styrt av forstyrrede mennesker. Vår blinde tro på at sjefen vil det beste for bedriften og sine ansatte er borte. Vi tror ikke lenger på at alle som landet vårt gir asyl til, er reelle flyktninger. Vi ser at mange mennesker har en skjult agenda.
Våre nye briller som vi ser verden gjennom er antakelig mer realistiske enn de gamle. Men vi føler oss ikke lenger som “ett med verden”. Vi blir frakoblet det store bildet som vi tidligere følte oss som en del av. Vi hadde vår plass i samfunnet, den er nå i fri flyt. Det oppstår en slags kosmisk ensomhet i tillegg til den personlige.
Vi tiltrekker oss ikke lenger nye venner like lett som før.
Vi hadde tidligere en enorm tiltrekningskraft på mennesker, både giftige og andre. Vi hadde en gnist og et levende vesen som var forlokkende for menneskene rundt oss. Denne gnisten er på mange vis borte og vi møter nye bekjentskaper på et mer kjølig og overfladisk vis. Vi er ikke lenger like interessert i andre mennesker. Vi er ikke blitt direkte folkesky, men vi er skeptiske og vi markerer oss også mye tidligere i relasjonene. Dette har den effekt at det luker ut potensielle utnyttere, men med den bieffekt at det får oss til å oppleve oss selv som uinteressante fordi folk ikke lenger flokker seg rundt oss som før. Dette forsterker ensomhetsfølelsen.
Det er viktig å minne oss selv på at tidligere så godtok og aksepterte vi alt for mye. Vi hadde kanskje alltid en fest å gå til, noen å henge med og noen å ringe til. Vi ble holdt i sosial aktivitet og dette sminket bort følelsen av ensomhet, men i mange tilfeller var det sminke over en blåveis. Vi satte vår stemmerett til side for å få lov til å være en del av et større nettverk. Vi var kanskje ikke engang klare over at vi gjorde det på bekostning av oss selv, for det hadde vært slik i mange år. Vi følte oss ikke ensomme men det var en falsk følelse av fellesskap, for egentlig ble vi godtatt av våre omgivelser kun fordi vi føyet oss. Enkelte av dine gamle venner som du følte deg så trygg på og som lindret din ensomhet, bidro kanskje tvert i mot til å forsterke din ensomhet.
Psykopatens exit skapte et enormt tomrom i oss.
Dette er muligens den største årsaken til ensomhetsfølelsen etter bruddet, og den kan pågå i varierende omfang i flere år. Vi var så opptatt av – og involvert i – psykopaten at det nærmest føltes som meningen med livet. Vi brukte masse energi og tankekraft på ham/henne både når vi var sammen og når vi var adskilt. Dette var naturligvis hverken normalt eller sunt, men det holdt oss i aktivitet.
Når psykopaten så plutselig blir borte så sitter vi der. Hva nå? Vi blir ikke lenger holdt i ånde av dette mennesket. Det er på et vis befriende men vakuumet etter en slik person kan være meget smertefullt. Det føles som å sitte alene i et enormt mørkt rom med ekko. Det kan være fristende å returnere til psykopaten, bare for å fylle vakuumet igjen.
Det bør vi selvfølgelig ikke gjøre så her er hvordan vi kan forholde oss til det enorme tomrommet;
Det vi må gjøre er å akseptere at rommet i en periode står tomt. Så kan vi langsomt begynne å møblere det fra bunnen av med nye aktiviteter og bekjentskaper. Noe vi ikke bør gjøre er å fylle det i panikk, for eksempel ved å hoppe inn i nye romantiske relasjoner. Tenk på det som et stort og nakent rom som skal møbleres med omtanke. Det betyr at du ikke vil fylle det raskt med ikea-møbler. Du vil møblere det på et vis som reflekterer den du er, for du skal oppholde deg lenge i rommet, du vil derfor at rommet skal komplementere deg slik at du føler deg meget vel og hjemme. Du vil derfor vente på at de riktige møblene dukker opp før du kjøper dem, selv om det tar litt tid. Du er villig til å sitte på gulvet en stund, mens du venter på den riktige sofaen. I mellomtiden dukker langsomt andre perfekte gjenstander opp; du finner det riktige teppet, etterhvert dukker det perfekte hjørnebordet opp. Det har også kommet to bilder opp på veggen som for deg gir mening. Selv om rommet fortsatt er sparsommelig møblert, så er det ikke lenger ekko i rommet på grunn av teppet og bildene.
Langsomt føler du deg stadig mer hjemme i rommet, og mindre ensom. Ikke bare blir det mer hjemmekoselig, du har dessuten i innredningen av det nye rommet vært tro mot deg selv, kanskje for første gang i livet. Og allerbest; innredningen er skreddersydd for deg og du angrer ikke på noen av kjøpene!
Dette er nemlig den beste motvekten mot ensomheten etter bruddet. Ikke at du får nye og mer normale venner. Dette er også viktig og noe du bør tilstrebe. Men det viktigste er at du blir din egen beste venn. Derfor, slutt å nøye deg med “møbler” (les: venner og aktiviteter) av dårlig kvalitet og begynn med å ønske det beste for deg selv. Bli også kjent med deg selv når du møblerer tomrommet. Hva liker du nå? Hvilke verdier har du fått? Hvilke farger liker du? Og som i forrige tekst, stol på din egen virkelighet. Gult er ikke blått! Dessuten liker du ingen av fargene. Du foretrekker nemlig grønt.
Så er i dag en spesiell dag, for bloggen har to års fødselsdag. I den anledning ble det utlyst en del-og-lik konkurranse i forrige tekst. Premien er et eksemplar av boken “Psykopati og kjærlighet”. Vinneren er trukket i dag, og den er….. tam tam tam *trommevirvel*……. innehaveren av bloggen hverdagsnett.no. Gratulerer! Vinneren vil bli kontaktet.
tusen takkk….kjenner meg godt i det du skriver om ….føler meg faktisk en del lettet av å vite at det er helt naturlig å føle slikk etter ….ja forrige ,langt og dritt liv …klem
Du beskriver jo meg! kjenner meg slik igjen..
kunne nesten ønske jeg var “uvitende”ennå, men men.
Gratulerer med to års fødselsdag! :0) Hurra:) 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 : )
Der i det sparsommelig møblerte rommet er jeg nå..og for det meste koser jeg meg og trives med mitt eget selskap. Jeg har heller ikke invitert gamle venner inn der, da det føles som de ikke lenger passer inn, for jeg er ikke lenger den jeg engang var, og kommer aldri mer å bli det heller.. Ni mndr har gått siden jeg fikk han ut av huset og vekk fra livet mitt og hverdagen min. Det var en ubeskrivelig herlig tid, jeg elsket følelsen av å endelig være herre over eget liv og levne igjen. Jeg hadde så mye energi og overskudd at jeg ryddet og tømte og kastet og skrubbet og vasket og styrte og holdte på. Men hvergang vonde tanker innhentet meg måtte jeg gå fra det jeg holdt på med, og over på noe annet. Tilslutt hadde jeg vel nærmere 50 påbegynte ikke fullførte prosjekter, som nå var blitt frustrerende å se og vite om.. Men med juleforberedelser rett rundt hjørnet fikk jeg frustrasjonene på avstand og lagt på is. Dette skulle være den første julen jeg og mine barn skulle feire jul uten Grinchen i hus, noe vi alle så frem til både med spenning og usikkerhet. Vi planla og lagde arbeidslister som vi fordelte etter egne ønsker og ferdigheter, jeg mine to ungdommer. Glade og lette til sinns gikk vi løs på listene og effektive var vi. Sammen planla vi alle julemenyene både tradisjoner tro men med innslag av spennende fancye retter og juledesserter og masse snop og snadder. Vi hadde tidenes roligste og koseligste kvalitetsførjulstid julefeiring romjul og nyttårsfeiring. Ingen av oss så mye som tenkte på eksmann, og vi nøt tilværelsen til det fulle, og ingen av barna sendte så mye som en GodJul sms til han, og det sier sitt når 18, 20 og 28 årige barn ikke bryr seg det minste? Når hverdagen atter innhentet oss begynte følelsen av å gå i stampe å slå rot i meg, nå orket jeg ikke tanken på alle de halvferdige oppgavene samtidig som jeg heller ikke begynte på noen nye, da jeg av erfaring visste at også de ville bli liggende som ikke fullført.. I flere måneder følte jeg meg veldig sliten og trøtt, og gikk nærmest i ring rundt meg selv uten å få gjort noe som helst, og frustrasjonen vokste og rev og slet i meg. Jeg tok meg selv i å være på vei å gli inn i fantasi virkeligheten i noen korte øyeblikk, der eksmann var dullet inn i rosa bomull og sannheten om han var skjult, men de tankende strupet jeg øyeblikkelig med iskaldt kollsvart hat når jeg ble var dem. Jeg hadde også innsett at jeg burde bruke minst mulig av min tid og mine tanker på noe så verdiløst som han, og hadde også erfart at det faktisk var til mitt eget beste! På forsommeren, dvs for bare noen uker siden, begynte endelig “tåka å lette” igjen, og motivasjon ork og vilje viste atter tegn til liv. Nå er vi inne i vår første sommer uten parasitten på slep.. og vi gleder oss! 🙂
Jeg å syntes det var godt å være alene etter bruddet. Var på jobb,å da jeg kom hjem ville jeg være alene. Jeg hadde ikke no behov for å være sosial da. Jeg trengte å bare være meg selv,alene…
Det du sier om at P tok tiden vår uansett om vi var sammen eller ikke,sånn var det for meg å.Når jeg var hjemme hos meg med barna mine så klarte jeg ikke nyte tiden for jeg bare ventet på at dagen jeg skulle til han igjen skulle komme. Å når jeg var hos han så planla jeg når jeg neste gang skulle dit igjen.. Slappet liksom ikke av når jeg var der,eller når jeg var hjemme. Å tenkte veldig mye på hva han gjorde når jeg ikke var der.Han tenkte nok ikke på eller så fram til at jeg skulle komme. Han sa til meg “du styrer dette selv når du vil komme hit. Det passer helt sikkert” Det var lite initiativ fra hans side. Så jeg var vel bare ett tidsfordriv i mange år.Ganske forvirrende hele greia..
Hipp Hipp Hurra🎊🎉Gratulerer med dagen👏🏻
De hjerteligste gratulasjoner med 2 års dagen for denne fantastiske bloggen. At du deler all din kunnskap og flotte vurderings- og formuleringsevne med oss er virkelig en gave !
Forøvrig kjenner jeg meg godt igjen. Slik var det.
For oss som hadde barn med en P ble imidlertid situasjonen komplisert med all verdens vanskeligheter i tillegg til de du beskriver. Et sant helvete. Fordelen er imidlertid at vi hadde noe å kjempe for og leve for, og aldri gi opp for.
🎉🎉🎉🌅🎈🎶🌈🎈🎇🌟🌞🎂🍡🍦🎂🍾🎳🎷🎈2 år med kunnskap🌈👍🏻👍🏻👍🏻👍🏻😀🌞🎂🎂🌈🌈🌈💥🎇❤️
Gratulerer med to års dag for bloggen din 🙂 Den er bare fantastisk og har vært mitt viktigste hjelpemiddel i etterkant av P og å forstå og kjenne igjen mine egne følelser etter bruddet- at følelsene faktisk er helt normale. Takk for den gode jobben du gjør!
Jeg isolerte meg etter bruddet – med unntak av jobb hadde jeg overhodet ikke overskudd eller energi til andre mennesker. Den første tiden var og som en annen skrev preget av energi og glede – glede for å ha sluppet unna, glede over en ny start uten en som hakket og eksploderte i hjemmet mitt – det var bare fredelig, rolig og godt. Men så kom det en ufattelig trøtthet -kanskje samtidig som man lærer og forstår og bearbeider det en har vært utsatt for. En tristhet for verden blir aldri den samme – men etterhvert flere og flere gode stunder. Alle stegene har blitt beskrevet på bloggen – helt ærlig – jeg tror jeg hadde tørnet om den ikke fantes.
Takk takk og atter takk 🙂
Gratulerer så mye😊😊
Setter utrolig pris på bloggen. Den betyr mye.
Det er så deilig å lese dette. Fordi jeg var helt alene om å det sånn. Helt alene uten venner som helt uten grunn snudde ryggen mot meg. Jeg prøvde å forklare min versjon min historie men til ingen nytte. De syntes P virket så snill og omtenksom. Og det jeg opplevde var ikke sant. Etter å ha vunnet 2 rettsaker mot P der hvor han hadde stevnet meg og ville ta fra meg all omsorgen for våres felles barn. Han fikk mindre omsorg enn vanlig etter dommen. Og eldstemann har ikke hatt eller tatt kontakt på mange år. Fikk jeg beskjed fra tidligere bekjente det er ikke var bra at barna ikke får være sammen med faren. Det var ett sant helvete å bli rakket ned på i ett lite samfunn og samtidig beskytte barna. Men dette har gjort meg mer oppservant på jeg ser nå hvem som genuint ønsker meg godt. Det har blitt mer og mer tydelig at det nettverket jeg hadde gjorde meg mer tom og ensom. Jeg har heldigvis kommet meg ut fra dette lille samfunnet.
Tusen, tusen takk for denne bloggen. For et fantastisk hjelpemiddel i denne krevende prosessen med å innføre og opprettholde NK med mange familiemedlemmer. Har lært veldig mye av deg! Gratulerer med 2 år!
Åh, så godt det var å lese denne. Akkurat som jeg har det nå, når den store rusen etter bruddet har lagt seg, og jeg forstår at nå er jeg alene. Rett etter bruddet trakk jeg meg også vekk fra alt, bortsett fra jobb og barn. Jeg nøyt alenetiden, gråt og sørget, men kjente hvor godt det var med freden som senket seg. Samtidig som jeg var full av energi og fikk gjort unna masse prosjekter som hadde ventet mens jeg var opptatt av min P.
Men nå når jeg er tilbake, klar for sosial omgang, merker jeg at jeg står veldig alene selv når jeg er sosial. Kjenner på en enorm tomhetsfølelse.
Morsomt at du beskriver det med å møblere stuen fra bunnen, akkurat det gjør jeg bokstavelig talt nå om dagen. Og det var et veldig godt bilde på hvordan vi skal tenke om den indre prosessen også.
Takk for dette innlegget, for det traff meg helt perfekt nå. Du har vært den viktigste hjelpen min etter bruddet for 5 måneder siden.
Gratulerer med 2-årsdagen!
Et kæmpe stort tillykke herfra også. Jeg er helt enig i , at du gør et kæmpe stykke arbejde for vi , der er havnet i denne meget udfordrende situation, at være sammen med en P, komme væk fra en P og ikke mindst…rejse sig igen efter en P .
Det seneste indslag beskrev fuldstændigt den proces jeg har været i og nu kan æse her på bloggen, at det er præcis sådan andre også har det.
Da jeg opdagede denne blog og begyndte at læse det hele , tænkte jeg : Det passer jo fuldstændigt på min P , 90 % af det står beskrevet , det er jo HAM ..når jeg så læste om NK og gråstensmetoden og den svære rehabiliteringsperiode , kan jeg huske jeg tænkte..ok, det lyder voldsomt, så slemt er jeg alligevel ikke ramt, så alt det bliver ikke nødvendigt for mig…jeg vil hurtigt komme over det.
Efter jeg var flygtet langt væk og var blevet skilt..opførte min P sig igen fuldstændigt som beskrevet her…forsøgte ny idealisering , fandt på ting for at kontakte mig..var pludselig helt som han var i starten af forholdet…jeg kunne forudsige hans næste træk og hvergang jeg havde en kæmpe krise, kunne denne blog komme med kundskab der gjorde, at jeg kunne komme igennem den enorme krise der følger efter en P i mange år.
Jeg indså også at Gråstensmetoden var nødvendig ( vi har barn og børnebørn sammen ) og jeg indså at min rehabilitering var akkurat lige så lang og sej som de andre her på blokken. Der er nu snart gået 20 mdr siden jeg flyttede og ca et år med gråstensmetoden og først nu kan jeg sige, at mit liv er 80 % godt og 20 % ensomt.
Jeg har en skøn lejlighed, et fantastisk arbejde, min familie og gode veninder. Jeg syntes det er vigtigt at lære at være alene , inden man kaster sig ud i et nyt forhold og jeg kan mærke at jeg ikke helt er klar endnu..om jeg bliver det efter denne vanvittige oplevelse ved jeg ikke.
Min P er videre, lynhurtigt fandt han en ny, flyttede sammen med hende og nu er de gift.
Min P kunne ikke reflektere over vores mangeårige samliv, han er dømt til at gentage den samme handling igen og igen og derfor kører han i ring hele sit liv.
Jeg er den heldige ( tænker jeg på en god dag ) jeg har reflekteret , bearbejdet og gennemtænkt det hele fra først til sidst og har fået det godt igen.
Han fortsætter sit forstyrrede liv..jeg ved nu, takket være denne blog, at han aldrig vil kunne ændre sig …han er ingen.
Gratulerer med 2 år blogging, og tusen takk for kunnskapen du deler!
Ensomheten er så kjent, selv om den også kan avløses av en enorm frihetsfølelse som er så god. Og av og til flashbacks av ting P sa og gjorde. Ting som gikk på mitt utseende – f.eks å tulle med at jeg har litt mage og “spøken” om at jeg så ut som om jeg har “flekktyfus” pga at jeg har så mange føflekker. Jeg tror alle disse bemerkningene P kom med er noe av årsaken til at jeg aldri føler meg bra nok.
Tinna: takk.
Psykopaten gjorde det definitivt ikke bedre, men jeg tror mange av oss var usikre også lenge før psykopaten entret livene våre. Ihvertfall gjaldt det meg.
De av oss som det gjelder må derfor spole lenger tilbake og forbi psykopaten, for å finne røttene til mange av tingene vi strir med. Sårbarheter som psykopaten strødde salt i fordi de er så gode til å finne dem, men som oppstod av helt andre årsaker.
Gratulerer med 2 – års dagen 👏🏻… en veldig bra blogg som mange har nytte av. Ikke bare de som er forlatt eller har forlatt en P, men også de som har en nær familierelasjon til en P, slik jeg selv har. Mange av de samme følelsene, opplevelsene og trekkene er å kjenne igjen.
En P er en P uansett, de kjennetegnes alle av mangel på ekte empati og medfølelse, og det er genestisk. Hvordan de utøver sin makt og kontroll er det miljø og oppvekst som påvirker.
Etter at jeg fikk øynene opp for galskapen, og klarte å erkjenne at en P vil forandre seg,
. .. etter det begynte jeg å ta til meg lærdom, kunnskap, googlet, lyttet på youtube, leste bøker og ikke minst denne bloggen. For jeg kan forandre meg !
Jeg begynte å praktisere gråsteinsmetoden, satte tydligere grenser, begrenset kontakt, utleverte ingenting av meg selv, holdt “maska” og ble kort, rasjonell, likegyldig og blottet for følelser. Jeg er nok ikke noe lett “bytte” lenger
Jeg leser og lærer fortsatt, men føler jeg har kommet langt og har mye mer kontroll på meg selv, kjenner grensene mine, sier nei og snur ryggen til. Og det beste av alt .. jeg har fått kontroll på min egen skyldfølelse, minP var nemlig ekspert på å pirke borti den.
Jeg føler ikke lenger skyld for hvordan P har det, jeg føler ikke lenger noe ansvar for h*n . Jeg kan snu ryggen til å si .. “som et voksent menneske er du 100 % ansvarlig for deg selv og du må selv ta konsekvensene av valgene dine”
Ønsker alle her inne lykke til videre.
Anonymia: jeg er glad for å høre at du kan relatere tekstene også til en slektning, selv om det overveiende fokuset er på partneren. Du har nemlig helt rett i at psykopaten er lett gjenkjennelig i alle roller… vel å merke når man vet hva man skal se etter.
Jeg ser du har kommet langt, lykke til videre 🙂
Gratulerer med to års dag🎉😊
Denne bloggen fikk meg til å våkne for ca ti uker siden. Og halleluja for det👏🏻 NK blir holdt og jeg skal komme meg gjennom dette, men det er mye takket være det du legger ut av informasjon her. Venter i spenning hver gang du legger ut et nytt innlegg, og er like glad hver gang for å kunne fylle på med mer lærdom om P😊
Merete: takk for gratulasjon og for at du følger bloggen 🙂
Anonym45: ” Å tenkte veldig mye på hva han gjorde når jeg ikke var der”
Det tenkte jeg også på. Men jeg tror ikke de er så opptatt av oss når vi ikke er der. Det er veldig “ute av syne ute av sinn” og de holder seg ganske enkelt i aktivitet. Hele tiden. De har det så travelt, egentlig uten å utrette noe, men de er nødt til å holde på med noe. Og mens de gjør det så tenker de svært lite på oss.
Takk for gratulasjoner 🙂
Dorota: takk for at du følger bloggen 🙂
Nina: takk for gratulasjoner 🙂
Leijah: du beskriver her et mønster som jeg tror er typisk for mange. Det går bra i begynnelsen, men så kommer plutselig en uventet nedtur. For deg pågikk den heldigvis ikke så lenge, men for mange kan det være meget vanskelig å komme seg ut av “bakrus-nedturen”. Jeg er glad for at du er på vei opp igjen 🙂
“Vi var så opptatt av-og involvert i- psykopaten at det føltes som meningen med livet” Akkurat slik føltes det. Ikke det minste rart man får en enorm ensomhetsfølelsen etter bruddet. Nå kan jeg kjenne en fryktelig sorg bare ved å se et par som ser forelsket ut, statuser på Facebook der alt ser så idyllisk og romantisk ut. Det var jo det man drømte om, men de drømmene gikk i tusen knas over natta. Det å litt etter litt våkne opp nå og akseptere at det ble slik skaper ensomhet nå og frykt for fremtiden. Skal man ikke få oppleve det igjen… samtidig som man vet at for mye idealisering er en varsellampe.
Etter 10 uker med NK fra min side( skal sies at P dukket opp på døren min to ganger…140 mils avstand, men det hindret ham ikke. Prøvde med alt jeg hadde å virke uinteressert og avvisende. Men det ripper opp i store sjelesår! Og på ny må man bearbeide, og dette vet de jo) så er det mye vanskeligere med det tomrommet nå enn i starten. Dette innlegget om å møblere sakte men sikkert det tomrommet traff meg så. Blir veldig takknemlig om du skriver mer om hvordan vi kan komme oss videre etter P😊
Gratulerer hjertligst med to verdifulle år <3 ! Info og veiledning lik det du bidrar med via denne bloggen er nemlig den aller beste hjelp medisin & terapi som finnes, både for de som ennå lever som fanger i frihet / frie i fangenskap, og for alle oss som kom oss ut av fangen(gal)skapet med livet i behold. Stor klem og masse lykkeønsker videre! 🙂
Egentlig er det helt “utrolig” at det går an. Her aner jeg fred og ingen fare, plutselig står p på døren med blomster og forelsket blikk, så går det en stund og alt jeg gjør og sier er aldri godt nok, blir kritisert for den minste ting, utsatt for utroskap, og når jeg til slutt blir langt nede, dumpet/forkastet.
Hva var vitsen? jeg mener, hvis alt med meg er gale, hvis jeg er så forferdelig, hvis alt med meg kritiseres så hvorfor velge meg? Hvorfor stå slik på for å få en du misliker? Det gir ingen mening.
Den dag i dag er jeg faktisk litt sint, det er tidkrevende og stjal selvtillitt, isolerte meg, og det i en fase der jeg skulle blomstre og utvikle meg videre, den dag i dag har jeg faktisk hevntanker, jobber mot full likegyldighet.
Nina: Jeg å hadde hevntanker. Jeg vet så mye om hva han har gjort,med hvem osv.. Så jeg hadde ødelagt mye for han. Men det hadde å gått utover uskyldige. Så jeg tenkte at det er ikke verdt det. Hvorfor skulle jeg legge meg på samme lavmål som han. Å jeg tror at om jeg hadde gått ut med det jeg vet så hadde ikke han brydd seg. For de tingene han har gjort er helt forferdelig og sykt. Å jeg tok det opp med han,men det virket som han ikke brydde seg. Så jeg tenkte at hva slags menneske er du som gjør sånne ting..Kunne ødelagt familier hadde det kommet fram. Men han var helt ubrydd,nesten som han var stolt. Bare det å være i det forholdet når jeg visste hva han hadde gjort imot meg å ikke vise anger var jo utrolig vanskelig. Å han fortsatte. Å han nektet for det,selv om jeg hadde bevis.Likevel ble jeg. Å han visste jo til slutt at han kunne gjøre hva han ville så lenge jeg godtok det han hadde gjort.Når jeg tenker på det nå så blir jeg uvel. At vi lar oss utnytte på den måten. Jeg spurte han en gang om hva han hadde gjort om jeg hadde gjort det han hadde gjort. “Da hadde jeg kastet deg rett ut og blitt kvitt dritten” svarte han.
Å hadde jeg tatt hevn så hadde jeg vært “gal” som alle de andre han har vært borti., Det er jeg sikkert uansett. Blir nok omtalt likt som de han snakket stygt om til meg.
De er noen patetiske små jævler!!!Som jeg håper en dag straffes for det de har gjort.
Så får vi bare være glad for at vi ikke tok hevn. Vi er ikke nede på deres nivå…
ANONYM45: Det er faktisk viktig å holde fast i seg selv og ikke synke ned på P/Ns nedrige nivå. Man blir så krenket og full av fortvilelse, og innimellom hat, at det er fristende. Men det gjør oss mer lik dem (noe vi IKKE vil) og dessuten er det farlig. Vi kan ikke “vinne” over disse grenseløse typene. Bedre å skaffe seg en bokse bag og bokse hansker og en god psykolog.
Jeg innrømmer at selv etter mange år er det mye aggresjon som bobler opp når jeg tenker på ting jeg har opplevd, og ting jeg leser om at andre har vært gjennom. Ingen rettferdighet, nei. Noen ganger er man tålmodig, andre ganger bobler det nærmest over. Vi har jo alle et liv å ivareta ved siden av P/N. Er dette også krevende, som det jo ofte er, har man mest lyst til å skyte hele P/N tullingen. Så å si som en sjanseløs, gal rabieshund.
Nei, vil aldri synke på et slikt nivå, hvem er det som egentlig får glede av å mishandle andre mennesker? Det var en grusom tid og vanvittig tøft og bli mishandlet på den måten, det værste av det alt var at jeg godtok det. ( Husker når jeg satte naturlige grenser, han truet da med å gå fra meg 😉 skulle bare gått.
Foran andre er han den “hedersmannen” veldig høflig, kjemper for gode saker og fremstår som veldig hyggelig. Men jeg satt tilbake som et stort????? hvem var du egentlig? hvordan kan du fremstå som det gode mennesket foran allmennheten på den måten, jeg kjenner din mørke side, lurer på om det er noen der som visste at han mishandlet meg, fikk uansett ingen støtte og trodde alt var gale med med meg.
Nei, psykisk mishandling er veldig skadelig og nedbrytende for de som opplever det. I tillegg virker ikke det som om det er lett å “skaffe seg en god psykolog ” det virker som om Norge ligger litt etter i forholdt til behandling etter n misbruk (?) hvis jeg forteller blir jeg f,eks ikke trodd, men det hadde vært så utrolig helbredende for meg og bli trodd og lyttet til. Slik jeg blir her inne, evig takknemlig for det.
Kiki: Glad for at jeg ikke falt for fristelsen for hevn. Selv om den var stor like etter bruddet…
Det er et par år siden mitt brudd og jeg tror jeg har vært gjennom de fleste faser (unntatt det sinnet jeg har gått og ventet på som aldri har kommet – men jeg tror jeg hadde det etter beslutningen var tatt innimeg og før jeg gikk – om det er mulig). Mange innlegg på bloggen treffer meg midt i hjertet – hyperårvakenhet – grensesetting og alt dette… jeg opplever hverdagen min idag som fin – når ting går bra. Men når jeg støter på problemer- går jeg rett i kjelleren. Evnen til å takle utfordinger kjenner jeg ikke igjen. Jeg har alltid vært den som har sett optimistisk på ting – som har pleid å si at dette går bra, går på med krum rygg og vet at ting løser seg. Nå opplever jeg at jeg ganske fort ser negativt på ting og bruker tid på å hente meg selv opp igjen på en helt annen måte enn før. Og der jeg før tenkte- ja deg om det -når jeg var ute for folk som snakket nedlatende ser jeg nå svart – eller rødt. Jeg vet jeg er for sensitiv kanskje men jeg klarer ikke å la vær at det går inn på meg – og går rett i kjelleren. Jobber med å komme meg vekk fra den personen men ikke så lett – jobbrelatert. Og man vil jo bli utsatt for personr som tråkker over også i fremtiden – Er det andre som har det sånn? hva har dere gjort for å unngå å gå i kjelleren/bli sterkere igjen/gi mer f for å beskytte seg selv? Eller er det bare tiden som skal til… Forholdet til P var superproblematisk og jeg var den som ordner opp det meste og som gav etter for å unngå å forverre noe- Men min P hadde raseriutbrudd som rett og slett gjorde meg livredd – dette pågikkover tid. Det endte med fysiske reaksjoner som voldsom hjertebank og hyperventilering og jeg opplever at jeg får noe av det samme når jeg idag støter på problemer som ikke er like alvorlig men som likevel trigger dette i meg. Jeg ser jo at jeg har en type flashbacks nå ved “fare” som gjør at jeg overreagerer….Jeg lengter sånn tilbake til den jeg var før alt dette og håper inderlig jeg snart kommer ut av dette som en sterkere person 🙂 Andre som har det sånn- og hva har dere gjort for å klare å takle ting som trigger det man har vært utsatt for slik at man reagerer helt anderledes enn før? Tar gjerne et innlegg om noe slikt 🙂
Mia11: det er varierende hvor sinte vi blir. Alle vil ikke oppleve sinne i samme styrke, men det viktige er at du kjenner på det som for deg er sinne. At du blir innvendig oppbrakt av behandlingen du har fått. Det er viktig å erkjenne dette og sinne hjelper oss på vei. Ellers sitter vi fast i en slags apatisk glorifisering av idealiseringsfasen med psykopaten. Sinne katapulterer oss ut av denne sinnstilstanden.
“Evnen til å takle utfordinger kjenner jeg ikke igjen. Jeg har alltid vært den som har sett optimistisk på ting – som har pleid å si at dette går bra, går på med krum rygg og vet at ting løser seg. Nå opplever jeg at jeg ganske fort ser negativt på ting og bruker tid på å hente meg selv opp igjen på en helt annen måte enn før.”
Før var vi veldig “easy going”. Vi var avslappede til det meste og det beskyttet oss mot psykiske påkjenninger. Vi opplevde oss ikke spesielt krenket og det var enkelt å plassere fornærmelser etc der den hørte hjemme – altså på budbringeren. Vi bar sjelden noe bagasje etter konfrontasjoner eller konflikter.
Nå reagerer vi. Vi er blitt reaktive og tar til oss ALT. Intet filter. Vi analyserer all opptreden mot oss, fordi vi er livredde for å ignorere nye røde flagg. Problemet er at det blir for mye – vi kan ikke absorbere alt som sies eller gjøres til oss og mot oss. Vi blir sinte og overbelastet. Dette får igjen ringvirkninger på våre omgivelser som blir sinte på oss i retur. Samtidig blir vi oversensitive og engstelige. Vi trekker oss sågar bort fra små barn og opplever dem som en trussel hvis vi merker antisosiale trekk i dem.
Utfordringen blir å finne en mellomting mellom der vi var og der vi er i dag – ikke fullt så easy going at vi tiltrekker oss nye psykopater, men avslappet nok til at vi føler oss vel sammen med andre og at andre har det bra sammen med oss. Jeg tror dette emnet opptar mange og jeg vil forsøke å skrive en bloggtekst om dette. I mellomtiden vil jeg du skal vite at det du beskriver er helt normalt.
Gratulerer med 2-årsdag. Skal snart bidra med noe konstruktivt på bloggen 🙂
Ensomhet etter bruddet, ja.. Her er det ikke noe brudd foreløpig, men NÅ MÅ det skje.. Etter 3 år i Helvete med denne hun-djevelen. Merker at jeg ofte er MER ensom sammen med henne enn når jeg er alene.. I skrivende stund er det fredag ettermiddag. I går formiddag gikk hun ut av døra her og sa hun “skulle til legen”. Jeg stusset litt over at hun hadde en halv-pakket ryggsekk med seg. Fikk litt bange anelser. Har ikke hørt et pip fra henne nå, nesten halvannet døgn senere, men ser at hun stadig er logget på Facebook.. Det verste nesten, er at jeg synes SYND på henne for at hun er så forstyrret som hun er.. Burde vært RASENDE på henne, men det er jeg dessverre ikke.. Helt sjukt. Hun har nesten ødelagt meg fullstendig, føler jeg. Må få henne ut nå, eller så kommer jeg rett og slett til å bli alvorlig psykisk syk snart.. Jeg har passert 50 år. Orker ikke mer av dette! Vet ikke hva jeg skulle gjort uten denne bloggen, lignende blogger, nettsider, og YouTube- kanaler. Beklager hvis dette var litt “off-topic”. Ønsker alle her inne en P/N-fri helg.
Takk for fint svar til innlegget mitt. Intensjonene er der jo men bare så vanskelig å gjennomføre i praksis – men øvelse gjør forhåpentligvis mester etter hvert:)
Fy søren hvilken skade som er gjort på sjelen etter å ha blitt filleristet – det rare er egentlig at jeg godtok det egentlig aldri i forholdet men pga reaksjonene til P valgte jeg å unngå konfrontasjoner – men jeg visste at det ikke var rett det som skjedde – men grensene ble nok overkjørt til de grader som gir disse ettervirkningene i etterant. Det er jo sunt sånn sett men problemet er jo den sensitiviteten som fortsatt er der til de grader. God sommerhelg til alle her inne 🙂
ANONYM: takk for gratulasjon og for dine bidrag hittil 🙂
Terje: alle her vet hvor vanskelig det er å gå. Det er så vanskelig at det nesten er en lettelse hvis P kommer oss i forkjøpet og går selv.
Men som du selv sier, NÅ MÅ det skje. Les dine egne ord en gang til. La det synke inn. Sett deg selv høyest. Å gå er noe vi gjør for oss selv, fordi vi bryr oss om oss selv.
Det er fint å bruke litt tid på å forberede deg mentalt på NK innen du går. Les om mentale og praktiske forberedelser. Still deg inn på det mentale tankesettet. NK er ikke for å straffe P, det er for å beskytte deg selv. Game over. Du vil aldri kunne se henne igjen. Ikke la det siste skremme deg eller gi deg “klump i magen”. Dette mennesket elsker deg ikke, du forlater ikke en stor kjærlighet, du forlater en overgriper.
Lykke til 🙂
Psykopati: Tusen takk for støtte og gode råd! Det betyr utrolig mye! ❤
Hei.
Jeg lurer på om det er andre der ute som har har opplevd at p “lager lyder” når du går forbi,det er nesten ubemerket og myntet på deg, som “vislelyder”.
Til Terje. Jeg vil bare sige at jeg genkender mig selv i det du skriver med , at du er frygtelig ensom i relationen , selvom I er to. Det var jeg også sammen med min P ..han overså mig nærmest, var enten sur, vrissen eller talte ned til mig og det blev værre og værre. Jeg var så ensom til sidst, så det gjorde ondt helt ind i sjælen. Den ensomhed jeg føler efter jeg forlod P , er en anden og gør ikke så ondt helt ind i sjælen. Jeg tror det er fordi jeg var tro mod mig selv, og langt om længe endelig kom ud af det meget usunde forhold.
Jeg har opretholdt gråstensmetoden i et stykke tid nu ( har barn og børnebørn med P ) og jeg er lige kommet hjem fra en hyttetur med mit barnebarn på 8 år. Vi hyggede os og havde det så dejligt på vores ferie, lige indtil hun viste mig en video på hendes mobil. Den var så fra min P s nye dame, der havde sendt hende en video med min P glad og fornøjet, han så helt forelsket ud , charmerende og glad , med hovedet helt op i kameraet ( det var hende der filmede ) jeg nåede lige at se, at han havde den t shirt på, jeg havde givet ham i fødselsdagsgave ..
Jeg fik det mega dårligt og det chokerede mig faktisk at jeg blev så påvirket af det..hele dagen var ødelagt og jeg gik og grublede på , om det var med vilje de havde sendt den video, så jeg skulle se den . Mit barnebarn fortalte mig at hun havde sagt til P at vi skulle på ferie sammen.
Tænk at en sådan lille video kan skabe så stor kaos i mit sind..jeg forstår det ikke. Det viser jo endnu engang hvorfor NK er så vigtig.
Jeg troede lige , jeg var kommet så langt i rehabiliteringen .
Det hjælper rigtig meget at læse her på bloggen, at der er så mange, der har det på samme måde og at man ved , at man ikke er alene .
Idag hendte deg meg noe som fikk meg til å tenke på det fortapte mennesket. Dette mennesket som vi har stått i spagaten for i forsøket på å redde vedkommende. Vi skjønte at mennesket hadde problemer, og vi ga alt vi hadde. Ikke nyttet det, vi bare ødela oss selv. Vi skjønte det tilslutt. Ingen anstrengelser kunne hjelpe. Så kommer disse manipulerte og mer eller mindre skylder på oss! Det er til å få åndenød av. Helvete puster igjen i nakken. Virkeligheten igjen snudd på hodet. Det ødelagte mennesket fryder seg. Yepp: Det er du som er gal! En vond dag, innhentet igjen. (Men bare nesten).Dette bare som et hjertesukk.
Jeg har nå klart 11 uker med NK. Men siste dagene har jeg slitt litt med hvorfor han ikke kontakter meg. Han ville være venner,ikke sette punktum å sa at vi sees igjen. Jeg skal hverken se,høre eller snakke no mer med han. Men det er likevel vondt at han ikke gir no lyd fra seg. Er jeg glemt? Betydde jeg ingenting? Har han ny partner?Mye jeg ville hatt svar på.
Det blir litt kaos når det blir sånn…
Anonym45: gratulerer med 11 uker NK.
Svarene får du ikke av ham. Det vil derfor ikke hjelpe å spørre ham. Det eneste du oppnår er at han får et kjempekick av at du knakk, og du vil være like forvirret som før.
Stå på videre 🙂
Til Anonym45.
De er alle ens. Min ex ville også drikke kaffe, være venner., spise en middag…selv efter han havde fundet et nyt offer og vi var skilt. De vil have alle kanaler åbne til narcissistisk forsyning. Hvis din P keder sig , der sker for lidt eller han evt er uvenner med den nye så kan han måske få forsyning / kick af at ses med dig . Måske endda sex , alt går ind på pluskontoen og han kan fare videre til en ny energi kilde . De er ikke som os , de lever her og nu og tager det de kan få . Det er det der er så svært for os at forstå . Jo flere forskellige kilder til narcissistisk forsyning jo bedre..
Anonym45:
Om de tar kontakt eller ikke så blir man like forvirret tror jeg. Er inne i 12. uke med NK. Og i perioder har jeg grublet mye på hvorfor han ikke tar kontakt face to face. Men her inne har jeg fått så mye klarhet, at jeg har klart å jobbe med å akseptere at dette skjedde med meg.
Så plutselig står P på døra(140 mil avstand mellom oss)… og det var ingen hyggelig opplevelse. Prøvde mest mulig gråsteinsmetode. Spurte hva han egentlig gjorde her, i og med at jeg hadde blokkert han overalt og IKKE ønsket kontakt. Han svarte at han tolket det dit hen at jeg hadde blokkert ham fordi jeg ville han skulle oppsøke meg. SYKE menneske! Han vendte nesen hjem uten å få noen særlig reaksjoner fra meg. Men etterpå var det grusomt! Men det så ikke han. Så vær på en måte glad for at han ikke tar kontakt. Brutalt men et veldig sikkert tegn på at din P er forstyrret. Og stå på😊
Psykopati: Jeg drømte ei natt at jeg møtte han.. å den følelsen etterpå at jeg hadde brutt min egen avtale med NK var forferdelig. Da jeg våknet var jeg helt satt ut,å var ikke helt sikker på om det var drøm eller virkelighet med en gang. Heldigvis var det en drøm. Som var veldig virkelig…
Så jeg skal ikke bryte NK avtalen min👍
Tok julehusvasken i dag,for å få noe annet å tenke på. 😊
Til Mary: Tusen takk for svar på mitt innlegg! Det er til stor hjelp og trøst, det å kunne få være her på bloggen og kunne lese og skrive om dette med P/N, gi og få støtte og ikke minst forståelse fra mennesker som har opplevd det samme helvete som en selv. Jeg forstår veldig godt at du ble “satt ut av spill” pga videoen du fikk fra denne djevelen i menneskeskikkelse. Det er veldig leit når sånt skjer, det er noe vi alle her på bloggen vet så altfor godt, dessverre. Ikke bare leit, men helt grusomt, faktisk. Og det vet også P/N veldig godt, det er derfor de gjør sånne ting, de svina! MIN hun-djevel reiser bort om en uke, heldigvis, og blir borte i to uker. Håper da på å få “summet” meg litt, samlet litt krefter sånn at jeg er mer styrket til å få henne ut av MITT hus så fort som mulig. Det er mitt håp. Ha en fortsatt fin sommer, håper du slipper å høre/se mer av det dritmennesket! Klem fra meg 🙂
ANONYM45: Jeg synes du skal klappe deg selv på skulderen og tenke at du har vært veldig flink så langt. Du har holdt på NK,og ikke tatt kontakt. Det er som bloggskriver har skrevet flere steder også nytteløst å kontakte dem igjen. Vi får allikevel ikke svar. Det blir ikke den store avklaringssamtalen og oppsummeringen vi ønsker oss for å gå videre. Det er antakelig fordi P/N har hoppet rundt i livet og sagt og gjort det som har vært opportunt i øyeblikket. De skjuler ikke en dyp hemmelighet som de kan dele med oss. Det har bare vært dag for dag manøvrering for eget beste. Det henger ikke sammen fordi de selv ikke henger sammen med seg selv. De færreste av dem kan gi en god forklaring for seg selv eller andre hvorfor de har gjort som de har gjort. Derfor kan vi heller ikke få noen ordentlige svar fra dem. Det er som å spørre en 5 åring om hvorfor han lagde sølekaker igår.
Mary og Merete: Takk for kommentarer😊
Ja,det vanskelig og forstå. Eller det går ikke å forstå disse menneskene. Men det er fortsatt stunder innimellom at jeg tenker “kanskje det ikke var så ille.Kanskje det var jeg som gjorde at han behandlet meg sånn”
For å forsvare han litt. Men hvorfor skal jeg det. Det han har gjort er ikke min feil. Han har gjort alle de syke tingene fordi han er forstyrret.
Ja,kanskje jeg skal være glad for at han ikke tar kontakt. Men synes bare det er litt rart han ikke gjør det.
Bloggen her har hjulpet meg utrolig mye. Det er som å lese om sin egen P i innleggene.
kiki: Takk😊
Jeg vet jo egentlig at jeg ikke får no svar. Jeg gjorde aldri det i de andre bruddene med han heller. Da jeg endelig ble tatt tilbake ville jeg jo ikke ødelegge med å spørre. Det er ikke sikkert han hadde snakket med meg etter de andre bruddene heller om jeg ikke hadde “mast” meg tilbake. Bestandig jeg som tok kontakt.
Så forskjellen denne gangen er at jeg ikke tar kontakt og har innført NK…
…vil lige følge tråden, med at man vil have et svar fra P, når det er ovre. Man behøver det ganske enkelt så forfærdelig meget og man får det ikke! Sådan opererer en P ikke. Jeg var selv ved at blive vanvittig af, at jeg ikke fik nogen forklaring. Jeg trængte min P op i en krog og forlangte en masse svar på mine utallige spørgsmål. Han sagde da til mig: Du tror sikkert ikke på mig, men jeg ved ikke hvad jeg skal svare dig! Jeg ved det bare ikke!
Anonym45: Det er en vond følelse du sitter med at du ikke betydde noe. Og tro ikke det er din feil.
Selv om min P tok kontakt ble jeg ikke møtt slik jeg trengte. Svarene jeg fikk gjorde meg mer forvirret, sint,trist og gal. Jeg vet at P har kontaktet to venner av meg. Det synes jeg er ubehagelig og stressende. Trodde han hadde møtt noen så synes det var litt rart. Enda kan jeg skvette når det kommer melding på tlf selv om P er blokkert. Finner ikke helt roen og sliter med søvn. Jeg innser P har fortsatt makt over meg. Tenker mye på han nå.
Jeg tror det vil ta tid for oss. Det blir den harde og lange veien. Det finnes ingen snarveier. Men det som gir håp er å lese det vil bli bedre.
Ikke gi opp!
Til Terje og andre her på bloggen. Det hjælper mig så meget med den hjælp og støtte I giver mig her på denne blog. Jeg har nogle svære dage lige for tiden og det irriterer mig, da det jo er længe siden jeg gik fra min P. Jeg syntes ferierne kan være svære at komme igennem, det får en masse minder frem ( gode og dårlige ) og jeg syntes ensomheden er slem lige for tiden.
Til det med en ordentlig afslutning og afklaring fra P vil jeg sige at jeg var en af dem, hvor P blev ved med at opsøge mig, længe efter jeg gik. Jeg havde da ikke indført gråstensmeoden endnu og han begyndte en ny idealiseringsrunde. Han nævnte aldrig noget om fortiden, startede ligesom bare på en ny runde. Det var så mærkeligt , men heldigvis var jeg begyndt at læse på denne blog og forstod hvad der foregik.
Jeg sagde blandt andet til ham : jeg kan ikke leve med de humørsvingninger og du kan ikke se du har dem, så vi skal videre hver for sig. Han kom derefter med en masse ordsalat og sagde derefter , du har også fejl..alle har ” noget ” . Nej sagde jeg , det er ikke normalt at være sur i dagevis over en bagatel..hvad tror du selv det er ? Han svarede : Hvis der er noget, har jeg haft det hele tiden og jeg skal ikke til psykolog eller æde en masse piller. Derefter blev han meget sur, for ud af døren , kom dog tilbage og gav mig et kram ( hvilket var meget forvirrende ) og på vej ud sagde han : du stikker jo af , bare pga bagateller…det var virkeligt krænkende, han vidste godt alt hvad der var sket , jeg havde kæmpet i årevis i det forhold og blev tilsidst sygemeldt i et år. Den kommentar gjorde ondt og han havde igen prøvet at vende det hele om, så det var min skyld det hele..ved bare at stikke af…
Det var det nærmeste jeg kom på en afklaring..han fralagde sig alt ansvar.
Det var herefter jeg indførte gråstensmetoden.
Blogforfatter: Først tak for endnu et vigtigt og rigtig godt tema. Du sætter for os, ord på hvad der sker og hvorfor. Vi vil jo så gerne FORSTÅ den forandring der sker med os, efter P tog sin exit. Det hjælper du med, for du har selv været der. Og så har du en formidabel måde at skrive på. TAK og stort tillykke med de 2 blog-år!
Jeg har registreret, at jeg er blevet langsommere efter P! Langsommere i stort set alt hvad jeg fortager mig. Min krop er ikke i det samme gear, jeg tager længere tid om tingene, jeg når mindre (gøremål). Det er som om der er faldet en lavere energi ned over mig. Flere ting er jeg også blevet mere ligeglad med, om det bliver gjort. Og det er et par år siden jeg var i forhold med P. Det var nærmest på dagen dengang, at jeg blev mere energiforladt og min krop ville/kunne ikke det samme mere. Jeg tror ikke jeg bliver hurtig igen, det er som om jeg er blevet mindre effektiv, mindre hurtig og noget energi er taget fra mig. Hvad skyldes det mon? Og har andre herinde observeret den samme tilstand?
Anonym21: Takk for gratulasjoner.
Energitapping ja. Jeg tror det er vanlig, og jeg tror det er flere årsaker til det;
-Sammen med psykopaten brukte vi mer energi enn vi hadde til rådighet. Vi var fysisk meget aktive i tillegg til den enorme mentale energien vi brukte på berg-og-dalbanen. Etter bruddet var vi energimessig i minus og trengte hvile.
-Depresjonen som følger etter bruddet gjør oss langsommere.
-Vi tenker ikke like hurtig som før. Psykopaten ga oss en “hjerneskade”. Vi er ikke blitt dumme men vi bruker lenger tid på å tenke gjennom handlinger innen vi gjør dem. Kanskje er dette en god ting, kanskje gjør vi ikke lenger noe forhastet men istedet veloverveid.
-Vi ser ikke lenger hensikten med maratonet som drev oss tidligere. Dette med å rekke, oppnå, mestre, tjene mye penger, ta mange kurs, sette rekorder, tilbringe tid med så mange som mulig…. mange ting er blitt uvesentlige. For eksempel var jeg meget glad i å shoppe tidligere, det er ikke spennende lenger. Jeg orker heller ikke å være sammen med mennesker som ikke gir meg noe.
-Under relasjonen med psykopaten så var vi hele tiden i “fight or flight” modus. Kroppen var full av adrenalin og stresshormoner. Etter bruddet er utskillelsen av disse stoffene falt betraktelig, og dette er positivt for et permanent høyt nivå er skadelig.
Det finnes sikkert flere årsaker i tillegg til disse. Uansett er energinivået lavere enn før. Jeg vet ikke om det er midlertidig eller om vi må omstille oss til et langsommere liv (som ikke nødvendigvis er dårlig). Jeg vet bare at etter snart fire år så er jeg der fortsatt. Umiddelbart etter bruddet så tapte jeg mange kilo og ble mager fordi matlysten forsvant under sorgen. Men senere i forløpet så la jeg på 11 kilo mer enn jeg veide INNEN psykopaten. Det kan altså virke som at også stoffskiftet ble påvirket av den belastningen psykopaten har vært. Lavere forbrenning og langsommere tempo går hånd i hånd. Alder spiller også en faktor. Vi er blitt eldre, og psykopaten fremskyndet aldringsprosessen (dette stopper med NK). Det er naturlig at energinivået faller litt med årene.
Håper du kan relatere til noe av dette 🙂
1000000 tak for dine indspark. Ja, der er en del af de ting du skriver om, der er relevante her og selvfølgelig hårde kendsgerninger! Den følelse af at noget vitalt er dødt i mig og den følelse af, at der i min krops system er noget der er gået i stykker, hænger nok godt sammen med den ekstreme stress tilstand. Den kan jo desværre ødelægge kroppens funktioner. En healer sagde engang til mig, at mange af mine funktioner var lukket ned til et minimum (og han kendte ikke min historie) Interessant og ærgerligt, det med stofskiftet, men det giver jo mening. Jeg tabte mig også en del kilo da P forlod mig. Så mange kilo at lægen sendte mig i scanner, for at se om jeg havde cancer på grund af det høje vægttab. Efterfølgende har jeg så, lige som dig blog forfatter, taget en del kilo på. Og de sætter fast!!!! 🙁 Nå ja, så bliver vi jo også ældre mens tiden går 🙂 Ja, det er en kæmpe bonus at vi bliver mere velovervejet.
Gad vide om kroppen også er sådan indrettet, at den sætter funktionerne på lavere blus, for at beskytte os? Man kan jo ikke holde ud at være i depressionen, frustrationerne, stressen m.m. i længere tid, som du skriver. Og her kommer jeg netop i tanker om, at P s læge havde sagt til ham, at han IKKE ville få et langt liv! Lægen var nok bevidst om/kunne måle noget omkring hans ekstremt stressede livsførelse
Jeg genkender også det med energitab..jeg er kommet helt ned i et andet tempo end sammen med P, jeg vil sige, dette her er mere MIT tempo. Jeg tabte 15 kilo på mit sidste år sammen med P og dem har jeg taget på igen nu. Nu kan jeg godt tænke..jeg har jo ikke lavet ret meget i dag og når jeg så snakker med andre siger de…har du lavet alt det bare i dag. I tiden sammen med P var jeg stort set i aktivitet konstant , både fysisk og psykisk. Min p blev faktisk ofte sur, hvis han syntes jeg lavede for lidt . Han syntes ligesom , at slappe af var spild af tid.. så i forhold til normalen, så har vi sikkert alle været overaktive på alle måder.
Jeg husker også , når jeg besøgte min familie ( uden P ) sov jeg faktisk meget af den weekend besøget varede….jeg var totalt udkørt….ikke så mærkeligt at der kommer et stort tomrum , efter P.
Men utroligt igen, at vi har mange af de samme oplevelser allesammen. Ja , jeg bliver lige overrasket hver gang jeg læser noget nyt…alt passer stort set på mig også.
Til Anonym45: Gratulerer med elleve uker! Det er kjempetøft, og jeg kjenner meg veldig igjen i grublingen på hvorfor P ikke tar kontakt. Men en dag gikk det opp for meg at jeg, ved å ha mulighet til å sjekke om han forsøkte å kontakte meg, faktisk jukset med NK. Og det er det som er så vanskelig, synes jeg. Jeg blokkerer P fra sosiale medier og fra telefonen (som har nytt nummer, som P ikke kjenner til, i hvert fall ikke fra meg). Men det finnes jo postkasser, det finnes dørklokker å ringe på, det finnes… Så hvorfor, hvorfor, hvorfor… Når, når når… Så jeg flyttet, og nå har jeg flyttet igjen for tredje gang på like mange år. “Min” P kjørte taushetsregime mot meg og eksploderte på sosiale medier med sin nye flamme. For så plutselig, etter lang tid, begynne å legge igjen beskjeder “overalt” til meg hvor jeg fikk vite at jeg var gal, syk, koko, måtte legge meg inn. Jeg tok vare på alle de slemme beskjedene og har de fremdeles. Hver gang jeg havner i lengsel etter P eller etter svar, så spiller jeg av en av beskjedene som ble gitt i en periode hvor P visste at jeg hadde det svært tøft (flere årsaker, ikke bare relasjonsbruddet). Det er effektivt, for det setter meg pladask ned på jorden igjen. Det gjør det ikke lettere. Men det gjør det enklere, om du skjønner hva jeg mener.
Til Psykopati: Gratulerer med jubileum, og takk for bloggen. Dette er den eneste bloggen jeg følger. Det er ikke alltid jeg er enig, og det er ikke alltid jeg kjenner meg igjen. Men det beriker og hjelper meg likevel. Så takk.
Til sist, noen ord om ensomhet: Jeg kan jo bare snakke for meg selv… Men kan det være at P-ofre er ensomme før P invaderer livene våre? For det må jo være noe som gjør at vi er så livredde for å bli forlatt, bli stående igjen alene. For mitt vedkommende så var det ingen idealiseringsperiode, noe jeg har skjønt at er klassisk når man er et overgangsobjekt som jeg åpenbart var. Likevel utslettet jeg nærmest meg selv, mine behov, for å tekkes P. Hvorfor? Hvorfor var jeg så redd for at den drittsekken skulle bli borte fra livet mitt permanent? Selv da jeg forlot P, så håpet jeg på at det skulle bli oss. Selv da jeg inngikk NK, så håpet jeg at P skulle aktivt finne muligheter til å kontakte meg. Underforstått at det skulle bli oss. Selv da jeg innså at jeg jukset med NK, i og med at jeg ga meg selv muligheten/lov til å sjekke om P hadde forsøkt å kontakte meg, så forsøkte jeg å bortforklare det istedenfor å innrømme dette enorme behovet for at det skal bli oss. Skal, fremtid. Ikke skulle, fortid. Det er så frustrerende, men det er jo faktisk slik jeg føler det! Dette behovet for å bli sett for den jeg er, og elsket for det. Dette behovet for å være ett med noen. Med P. Enda jeg jo ikke vil ha P for alt i verden! Jeg vil ha en snill partner, en jeg får det godt med og som får det godt med meg. Og likevel, denne lengselen. Dette hektet. Som du skrev i en tidligere artikkel, så er det som avhengighet. Og som mange avhengige, så er det kanskje slik at også P-ofre “ruser seg” på hormonrushet en relasjon til P gir fordi vi flykter fra ensomhetsfølelsen? Det fyller i hvert fall døgnet med innhold å ha en relasjon til en P/N. Jeg vet ikke, jeg har ikke rukket å tenke godt nok over dette. Men jeg føler at jeg er inne på noe, i hvert fall for egen del.
OgsåAnonym: Jeg har å blokkert P på alt og slettet min egen Facebook profil og Instagram.
Jeg synes at det er en vanskelig tid nå… Blusset litt opp igjen. For det var en periode det gikk “bedre”. Det er slitsomt fordi P tar så mye av tiden min selv om jeg ikke er hos han. Så det er veldig fortvilende.
Jeg er hodestups forelsket i en mann (vært det siden jeg møtte han for 2 år siden, tenker på han daglig) og det er VELDIG av og på med oss. Det går liksom uker mellom hver gang jeg hører noe. Hadde han ikke gitt uttrykk for at han likte meg, hadde jeg ikke hatt så store forventninger. Men med han er det liksom alt eller ingenting. Når jeg først hører fra han, så lover han meg gull og grønne skoger. Før det blir stille igjen. Helt stille. Hver gang det blir stille skrur jeg ned forventningene og tenker “jeg må gi slipp…” men så hører jeg plutselig fra han igjen når jeg minst venter det. Noen ganger hører jeg fra han gjennom hans kompiser, de liksom viderebringer beskjed fra han til meg fordi han ikke har mulighet til å ta direkte kontakt av forskjellige årsaker. Og da blusser selvfølgelig hjertet mitt opp og jeg får sånn tilfredsstillende følelse i kroppen, som en rus. Han har sine grunner til at han blir borte, han er i fengsel nå blant annet. Men han har alltid vært sånn, hard to get og veldig ustabil. Dette elsker jeg selvfølgelig, selv om jeg hater det. Nå har det blitt sånn at jeg vil at menn skal være sånn, for ellers er jeg ikke interessert i dem – de blir for kjedelig. Jeg ser for meg at jeg aldri kommer til å bli ferdig med denne mannen her, at han blir et sånt mål for meg i livet, om du skjønner? Og så lenge han ikke er ferdig med meg heller (tydeligvis) så er det jo bare å holde det gående.
Han er sikkert en sånn som du skriver om, psykopat. Men så lenge jeg synes det er greit, da har jeg vel ikke godt av å kutte han ut? (Har prøvd å kutte han ut, skal sies, men verken han eller jeg greier å holde oss).
Anonym: “så lenge jeg synes det er greit, da har jeg vel ikke godt av å kutte han ut?”
Du svarer egentlig på ditt eget spørsmål her:
“Har prøvd å kutte han ut, skal sies, men verken han eller jeg greier å holde oss”
Da er du blitt avhengig og har ikke lenger kontroll. Jeg har hatt psykopatiske venner som ikke skadet meg, fordi jeg ikke var emosjonelt bundet til dem. Jeg kunne derfor beholde kontakten. Men forskjellen på dem og hva du beskriver er at når tiden ble moden så kunne jeg lett kutte dem ut, uten å se dem tilbake.
Du kan ikke det, for du greier ikke å holde deg. Mest sannsynlig er du traumebundet. Selv om jeg ikke kan bekrefte at mannen du er forelsket i er en psykopat (selv om jeg ser et tydelig mønster), så vil jeg spørre deg; synes du det er greit og normalt å være sammen med en mann som:
-kommer og går, blir borte i ukevis
-er ustabil
-lover deg gull og grønne skoger, uten å gi deg det
-er kriminell?
Du er absolutt avhengig. Om mannen er P eller ikke. Så er du definitivt inne i en avhengighet. Veldig bra at du har begynt å reflektere rundt din situasjon og din relasjon til denne mannen. Jeg selv har også digget menn som har vært tvilsomme typer. Enten de var gift, småkriminelle eller av andre grunner helt utilgjengelige for meg. Det tar lang tid å finne ut hvorfor du ønsker å plage deg selv på denne måten. For min del har det tatt flere tiår.