Det er igjen søndag og i dag har jeg tenkt å lage kjøttsuppe. Denne retten forbinder kanskje folk mest med høsten. Man har ikke så lyst på tunge og meget varme retter om sommeren. Men her jeg befinner meg så regner det nesten daglig og kjøttsuppe føles rett. “Det føles rett”. Vi tenker sjelden over det, men akkurat som med psykopaten, så kan mat ha røde flagg og føles enten riktig eller galt. For mange blir det helt feil å spise ribbe til andre tider enn på julaften. De fleste vil heller ikke spise kokt torsk om morgenen, da er det andre retter som føles riktigere, så som müsli eller egg. Vi tenker sjelden over hvorfor vi spiser hva til hvilken tid. Vi bare gjør det. På samme måte beveger vi oss i det sosiale liv; det oppstår en rar følelse i oss når noe ikke føles riktig. Stol på den følelsen.

Min kjøttsuppe blir ingrediensfattig, for ikke liker jeg purre og ikke liker jeg selleri. Foruten kjøtt, så blir det derfor kun gulrot, potet og løk i min suppe. Slik sett så liker jeg den bedre med færre ingredienser. Blander jeg selleri og purre i min suppe, så blir hele suppen lite attraktiv – inkludert de ingrediensene jeg normalt liker fordi helheten blir forpurret (bokstavelig talt). Slik er det også med våre nettverk. Et stort nettverk er ikke nødvendigvis best. Kanskje føler du deg mer vel med færre personer i nettverket, men at du har en dypere tilknytning til noen få. Tilknytning skal det også handle om i dagens tekst.

I går hadde jeg en samtale i hjelpetelefonen. Jeg er ikke fast telefonvakt i hjelpetelefonen men tar enkelte samtaler for å avlaste min kollega som tar imot de fleste telefonene. Denne gang snakket jeg med en kvinne som sliter med NK. Hun klarer å opprettholde NK men sliter med forståelsen av hvordan psykopaten kan oppføre seg som om hun ikke lenger eksisterer. Selv om kvinnen var den som tok initiativet til NK, så er det vanskelig for henne å akseptere at psykopaten aldri løftet en finger for å redde relasjonen. Hvordan kan psykopaten gå fra å være så altoppslukende opptatt av oss, til å legge oss fullstendig bak seg? La oss snakke om det i dag. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det er unektelig mange flere enn denne kvinnen som tenker det samme. Jeg gjorde det også selv. Jeg innførte NK innen jeg forstod at min nære venn/eks er en psykopat. Hans oppførsel både før og etter NK var derfor komplett uforståelig for meg. Fra å kontakte meg meget hyppig så hørte jeg plutselig ingenting. Han gjorde intet forsøk på å reparere skaden som han hadde påført vår relasjon. Han mistet interessen fullstendig og fokuserte utelukkende på sitt nye offer. Jeg eksisterte ikke lenger. Min fatteevne strakk ikke til. Jeg hadde støtt på mye merkelig oppførsel i mitt liv, men dette tok kaka. Jeg brukte enormt med mental energi på å forsøke å forstå, men fordi jeg ennå ikke var klar på hans forstyrrelse så projiserte jeg normal tankegang over på ham. Rasjonaliseringene mine ble derfor “ble han virkelig SÅ fornærmet?”, “han må vite at han selv er skyld i dette” og “han har sikkert dårlig samvittighet men vet ikke hva han skal si, derfor hører jeg ikke noe”. Jeg vekslet hele tiden mellom disse og andre rasjonaliseringer, uten å forstå at jeg var fullstendig på avveie i mine antakelser.

Psykopaten tenker nemlig ikke som oss. De følger en helt annen logikk, eller rettere de følger mangel på logikk. Det har derfor ingen hensikt å forsøke å forstå dem. Vi blir fortvilet og jobber mot noe som ikke skjer; at psykopaten fortsatt er bundet til oss og venter på en gjenforening. 

Psykopaten lokket oss inn med smiger, oppmerksomhet og future faking. De invaderte oss, okkuperte oss og oppførte seg som tyskerne mot Norge i 1940. Psykopaten tok seg til rette i våre liv, som tyskerne gjorde Norge til sitt. Vi derimot var ikke en del av motstandsbevegelsen. Tvert i mot oppførte vi oss som nazisympatisører som tok okkupantene imot med åpne armer. Vi ga dem vårt beste losji og vår beste kost. Vi trodde fullt og fast på deres løgner om at de var kommet for å redde oss fra de “bedragerske britene”.  I 1945 hadde vi blitt dømt for landsforræderi. Det var imidlertid ikke Norge vi svek da vi fraterniserte med psykopaten, men oss selv. Vi lot en fremmed makt ta over våre liv. Vi godtok overtramp fordi psykopaten oppførte seg som vår forlovede og redningsmann/-kvinne. Det er normalt å akseptere mer fra en som utgir seg for å være vår utvalgte og som synes å ville være der resten av våre liv, enn fra en vi nettopp har møtt. Ord som “tvillingsjel” eller “sjelevenn” ble kanskje ikke ytret direkte, men vi fikk likevel opplevelsen av at en unik tilknytning hadde oppstått. Men her ligger selve bedraget; psykopaten var faktisk en fremmed vi nettopp hadde møtt. Vi godtar ikke at fremmede kritiserer oss eller devaluerer oss. Så hvorfor godtok vi det med psykopaten?

Men psykopaten hadde ingen planer om å være der resten av våre liv. Og plutselig en dag så forsvant han/hun ganske enkelt. Om vi ble forkastet eller selv gikk spiller i denne sammenheng ingen rolle, for det er ikke grunnen til at psykopaten ikke lot høre fra seg. Noen opplevde en begrenset periode med gradvis nedtrapping i kontakt. Likevel ble den brått brutt. Dette forsvinningsnummeret kalles på engelsk “ghosting”. Ghosting er en dekkende betegnelse på flere måter enn èn. Akkurat som et gjenferd så oppløses psykopaten når du prøver å gripe ham/henne, i tillegg til at verken gjenferdet eller den personen du trodde psykopaten var er virkelig. Du sitter også igjen med den samme følelsen etter relasjonen med psykopaten som om du hadde støtt på et gjenferd; “skjedde dette virkelig”?

Ghosting kan bokstavelig talt skje over natten. Det ene øyeblikket er psykopaten der, fortsatt en stor del av ditt liv, det neste er han/hun borte for alltid. Ofre har fortalt historier om hvordan psykopaten plutselig forlot sin egen familie, inkludert små barn, for aldri å bli sett igjen. Allerede neste dag hadde han/hun etablert seg med en ny familie. Det synes ikke å spille noen rolle om psykopaten har kjent deg i to måneder eller 20 år, psykopaten kan forlate deg på sekundet, uten forklaring og uten anger.

Opplevelsen av at vi ikke eksisterer for psykopaten etter bruddet oppstår……. vel, fordi vi faktisk ikke eksisterer for dem. Psykopaten tenker ikke på oss. Og grunnen til det er enkel; vi eksisterte aldri, heller ikke mens relasjonen pågikk. For tenk etter, handlet ikke alt om psykopaten, hans/hennes ønsker og behov? Var det noengang plass til deg i relasjonen? Psykopaten ser kun seg selv. Du eksisterte ikke som menneske. Du var bare et tilfeldig objekt han/hun kunne speile seg i. Du skulle utfylle den todelte rollen som beundrer/søppelkontainer. Du skulle beundre psykopaten og bygge han/henne opp, samtidig som du skulle ta imot all skam han/hun ikke kunne bære selv. Psykopaten forstår ikke at normale mennesker ikke kan fungere slik. Vi kan ikke beundre en som devaluerer oss. Psykopaten forstår ikke at en partner også må bygges opp og motta emosjonell støtte.

Forestill deg at psykopaten er en narsissist som hele tiden må se seg selv i speilet. De må gjøre det så ofte at de bærer et lommespeil til enhver tid. Stadig må de plukke speilet opp av vesken eller lommen og beundre seg selv. I speilet kan psykopaten dyrke seg selv og minne seg selv på sin egen plettfrihet. Du var det speilet, og den hyppige speilingen var intensiteten i relasjonen deres. Forestill deg da at psykopaten i raseri kaster speilet i gulvet og det knuses (fordi det ikke reflekterer det speilbildet som han/hun ønsker, les; du har gjort noe mot deres vilje). Speilet fungerer ikke lenger og psykopaten blir forbannet fordi de ikke lenger kan beundre seg selv i nettopp det speilet og at de må i butikken for å kjøpe et nytt. Psykopaten bryr seg ikke om at det gamle speilet nå er knust og ubrukelig og kanskje lider, han/hun bryr seg bare om at det ikke kan brukes lenger. Han/hun kan også anse det som en belastning at de nå må bruke tid og penger på å kjøpe et nytt speil. De overveier derfor om restene av det gamle speilet fortsatt kan lappes sammen og brukes (les; om det finnes en siste rest av funksjon i deg), eller om de må investere i et nytt. Hvis de bestemmer seg for sistnevnte så nøler de ikke et sekund med å kaste det gamle speilet i søppelet. 

Det er alt du er for psykopaten. Psykopaten kan vende tilbake til deg etter bruddet i håp om at det finnes et skår av det knuste speilet som er stort nok å speile seg i, hvis han/hun ennå ikke har kjøpt et nytt speil (les: funnet et nytt offer).

Jo raskere du slutter å projisere normale egenskaper over på psykopaten og erkjenner forstyrrelsen for hva den er, dess raskere har du mulighet til å heles og komme videre.

Du eksisterer ikke for psykopaten.

Grunnen til at vi kverner på dette spørsmålet er fordi det overhodet ikke er normalt å være så intenst opptatt av oss for så å glemme oss. Men det er jo saken; psykopaten er ikke normal. Han/hun er forstyrret. Det er på tide å la dette synke inn og erkjenne det. Omfanget av forstyrrelsen bør gå opp for deg i all sin gru. Det er ikke oppegående mennesker som behandler venner og kjærester slik. De har ikke engang et snev av normalitet i seg. At de klarer å narre noen mennesker til å tro at de er normale er en bragd, tatt i betraktning at de virkelig er basalt skadet inn til selve fundamentet av hva som kan kalles logikk, fornuft og sosiale egenskaper. 

Alt du kan gjøre er å riste på hodet av hva disse menneskene får seg til å gjøre og flytte fokus tilbake til deg selv – der det hører hjemme. For så lenge vi spekulerer i hva psykopaten tenker og gjør så befinner vi oss i hans/hennes hode og ikke vårt eget. Vi hører ikke hjemme i psykopatens hode og selv om vi hadde muligheten til å slippe inn så ville vil aldri forstått høyre fra venstre eller opp fra ned, for der råder kaos, anarki og ulogikk. 

Spør istedet deg selv hvorfor er det så viktig å eksistere for dette forstyrrede mennesket? Og ta det derfra.

Jeg vil benytte anledningen til en liten kunngjøring. Jeg får mange henvendelser i facebook innboksen fra folk som ønsker svar og hjelp. Dette forstår jeg. Men henvendelsene er ofte meget lange og krever tilsvarende lange og utdypende svar. Til dette må jeg henvise til funksjonen “skriftlig konsultasjon” som er en betalingstjeneste. Det kan virke grådig å ta betalt fra mennesker i nød men det er faktisk slik hjelpeapparatet fungerer. Henvender du deg til en legevakt, terapeut eller ekspert så koster det penger, og ofte mye penger. Jeg tar p.t. 250/350 kroner for en konsultasjon og det er rimelig. Husk at det lett kan ta to timer for meg å lese en lang henvendelse og svare på den på mest mulig gjennomtenkt vis. Tenk også på at pengene blir brukt til å promotere og drive bloggen videre. Du hjelper derfor kanskje andre mennesker med ditt bidrag. Jeg håper derfor på forståelse hos leserne for hvorfor det må være slik. Bruk gjerne fortsatt innboksen til korte henvendelser og spørsmål. Disse svarer jeg på fortløpende og uten kostnad.