Når gamle vennskap ikke lenger fungerer

Jeg har lyst til å spinne litt videre på forrige tekst om ensomhet, og da spesielt den ensomheten som skyldes at gamle og langvarige vennskap rakner. Jeg tror de fleste av oss i fortvilelse opplever at vi ikke lenger klarer å holde på alle gamle venner. Noen må vi mer eller mindre motvillig gi slipp på. Det kan være en vanskelig erkjennelse når gamle vennskap ikke lenger fungerer, og det bidrar til vår opplevelse av oss selv som utilstrekkelige og mangelfulle. Det kan også gi oss den gufne følelsen av at vi selv har psykopatiske trekk og at vi “forkaster” mennesker som tidligere har stått oss nær.

Årsakene til denne fremmedgjøringen er mange. En av dem starter allerede i begynnelsen av relasjonen med psykopaten. Psykopaten ønsker å isolere oss fra gode venner og nære slektninger. De gjør det for å få makt og kontroll over oss og sørge for at vi ikke får sunne impulser utenfra. De gjør det også hvis de opplever at du har venner eller slektninger som de ikke klarer å sjarmere eller manipulere, og som dermed står i fare for å avsløre dem. Til sist gjør de det fordi de selv vil ha din fulle og hele oppmerksomhet, du skal ikke tjene andre enn dem. Du bidrar selv til distanseringen fra venner og familie ved at du ønsker å være mest mulig sammen med psykopaten, han/hun har blitt meningen med livet og dine venner betyr ikke lenger like mye som de gjorde. Senere, når devalueringen starter, så blir det vanskelig å legge planer med andre mennesker fordi psykopaten er så uberegnelig og du bare går og venter på grønt lys for å tilbringe kvelden eller helgen med ham/henne. Dine venner trekker seg kanskje unna fordi du gang på gang prioriterer den lunefulle psykopaten og avlyste avtaler du hadde med vennene. Dine slektninger trekker seg kanskje unna fordi de ofte forsøkte å advare deg mot psykopaten men du ville ikke høre og reagerte fiendtlig på deres kritikk av din relasjon med ham/henne.

Når bruddet til slutt er et faktum så er nettverket med andre ord allerede skrapet. Likevel er det først nå at mange gamle venner virkelig begynner å falle fra. 

Jeg har selv mistet mange venner etter bruddet og jeg vil skissere noen av årsakene i stikkordsform her;

– De ble lei av meg i fasen hvor jeg forsøkte å plassere relasjonen med psykopaten. Jeg var i den perioden meget trengende og krevende, sågar manipulerende og paranoid.

– De støttet psykopaten etter bruddet.

– Det gikk opp for meg at flere av vennene var giftige og noen sågar forstyrrede.

– Jeg forandret meg så mye etter bruddet at jeg ikke lenger hadde noe til felles med enkelte gamle venner.

– Støtten jeg ble tilbudt av gamle venner, var for meg utilstrekkelig. Dette skapte en indignasjon i meg fordi jeg følte jeg selv hadde støttet dem i langt høyere grad enn hva jeg fikk tilbake. 

– Jeg ble mer oppmerksom på venner jeg identifiserte som utnyttere, og fjernet meg fra disse. 

Som dere ser så er årsaken til brudd på gamle vennskap en blanding av faktorer innenfor og utenfor din kontroll. Gamle vennskap som ikke lenger fungerer er en sorg og en ekstra belastning fordi de kommer på toppen av den sorgen du allerede bærer på etter bruddet med psykopaten. Dette gjør at vi klamrer oss til vennskap vi kanskje ikke har godt av å pleie, kun fordi vi frykter ensomheten.

Jeg vil i den anledning presisere at mange av våre gamle vennskap dessverre ikke var levedyktige og at tiden kanskje var moden for å gi slipp. Psykopaten fungerte i så måte som en nødvendig oppvekker. Kanskje var vennskapene ikke gjengjeldt og det var kun du som holdt liv i dem med kunstig åndedrett. Det trenger ikke å dreie seg om psykopatiske eller narsissistiske venner, men venner som ikke har den samme tilknytningen til deg som du har til dem. De av oss som er spesielt empatiske eller medavhengige har en tendens til å knytte oss til andre meget lett og elske meget dypt. Jeg kommer i tanke om en venn jeg måtte gi slipp på helt uavhengig av psykopaten og mange år innen han entret bildet. Denne vennen var et nydelig menneske, men jeg merket at alle aktiviteter foregikk på mitt initiativ. Han sa sjelden nei til samvær med meg, men kom aldri selv med forslag til aktiviteter. Til slutt undret jeg hva som ville skje hvis jeg sluttet å ta kontakt. Ville han savne meg? Selv ta kontakt? Jeg gjorde alvor av mine tanker og skrudde av den ensidige kontaktflyten. Jeg hørte aldri fra ham igjen.

En annen venn jeg hadde som jeg i retrospekt tydelig ser er en narsissist, holdt jeg det gående med i hele elleve år før jeg la inn årene. Vennskapet ble gjengjeldt men på typisk narsissistisk vis; med smuler og future faking som aldri ble overholdt. Jeg ble meget sliten i det vennskapet. Det tok ni år innen vi reiste på en ferie sammen. Jeg merket at jeg ventet på et gjennombrudd eller “høyere nivå”, en slags dypere tilknytning som jeg fortjente for min lange lojalitet og som ble hintet om men som aldri skjedde. Til slutt ga jeg opp og sluttet ganske enkelt å svare på henvendelser fra denne personen.

Mange av oss er vant til å gi mye og forvente lite tilbake. Dette har ofte pågått i årevis. Det sier seg selv at en slik kravløs sjenerøsitet tiltrekker seg mennesker som ønsker å utnytte den. At vi ikke kunne se det tidligere? Vi tok alle for god fisk og tenkte at alle ville verdsette oss til slutt, eller at mange ikke klarte å vise det men at de verdsatte oss innerst inne. Så vi fortsatte å gi, det falt seg så naturlig for oss. Og ikke bare det, vi var ofte tilfredse med å ta mindre plass i vennekretsen enn hva de andre medlemmene gjorde.

En gang så utførte jeg et sosialt eksperiment på meg selv og en intim vennegjeng jeg tilhørte. Jeg satt rundt middagsbordet med fire gamle venner og studerte dynamikken dem imellom. Jeg plasserte meg selv litt utenfor fellesskapet mens jeg observerte mine venner. Hvordan snakket de til hverandre? Hvordan markerte de seg overfor hverandre? Hvordan uttrykte de sine egne behov og hvordan responderte de på hverandres behov? Dette var jo fire (fem meg inkludert) vidt forskjellige mennesker med varierende grad av dominanse. Jeg reflekterte over hvordan jeg selv oppførte meg i gruppen sammenlignet med hvordan de andre oppførte seg. Jeg oppdaget at sammenlignet med dem, så var jeg nokså tilbakeholden og lot andre få og ta mer plass enn hva jeg selv fikk eller tok.

Eksperimentet gikk ut på at jeg ved en anledning påtok meg en ny rolle; jeg hevdet meg omtrent i like stor grad som resten av gruppen gjorde, men mer enn jeg noengang tidligere hadde gjort. Jeg var ærligere og sa klart nei hvis det var noe jeg ikke ønsket eller var uenig i. Jeg spilte på en måte litt skuespill samtidig som jeg var mer tro mot meg selv enn før. Eksperimentet pågikk i noen dager og i kontinuerlig tett kontakt med de gjeldende vennene (dette var på en reise). Det som da skjedde var at selv om jeg ikke hevdet meg mer enn de andre i gruppen alltid hadde gjort, så ble min nye rolle meget dårlig mottatt. Jeg ble angrepet verbalt for å kreve en større plass enn før. 

Resultatet ble at jeg måtte reforhandle mitt syn på mine venner. Jeg forstod at jeg verdsatte et par av dem høyere enn de strengt tatt fortjente og at jeg hadde gjort det lenge. Jeg tok for meg hvert enkelt gruppemedlem og tenkte grundig gjennom hvorfor jeg syntes det var verdt å bruke tid på dette mennesket. En av dem forlot mitt liv for godt, de resterende har jeg i dag en mye løsere tilknytning til. 

Jeg vil gjerne skrive litt om hva man kan forvente av gamle venner etter den grusomme opplevelsen det er å ha en relasjon med en psykopat og det påfølgende bruddet. Skal alt nå handle om vår traumatiske opplevelse? Skal vi slutte å gi og fremover bare kreve, for å ta igjen fortidens ubalanse? Nei selvfølgelig ikke. Vi har selv et ansvar for å ivareta og pleie våre vennskap. Alt kan ikke handle om oss. Det viktige prinsippet om gi-og-ta gjelder fortsatt. Problemet er at vi sjelden har krevet noe av våre venner og at vi derfor er omgitt av folk som har begrenset evne eller vilje til å gi. Vi skal derfor ikke skamme oss for å kreve forståelse og støtte, det er ikke for mye å forlange av mennesker du anser som nære og gamle venner. Hadde noen i gruppen overlevd et skipsforlis, blitt voldtatt eller sågar gjennomgått noe så “normalt” som en skilsmisse, så hadde støtten blant gode venner vært både tilstrekkelig og oppbyggende. Det samme hadde kanskje skjedd hvis en annen i gruppen enn nettopp deg hadde vært gjennom det samme som du nå har vært. Din relasjon med psykopaten overgår faktisk de fleste av hva som anses som sosialt aksepterte kriser, likevel er støtten både utilstrekkelig og kunnskapsløs. Selv om vi ikke ønsker å gå rundt som trengende og krevende ofre så gjør det unektelig noe med hva vi trodde var dype vennskap når støtten uteblir på et nivå av en slik størrelsesorden.

Selv anstrengte jeg meg for å være den jeg alltid hadde vært blant gamle venner. Jeg fortalte dem hva som hadde skjedd, men jeg lot som det ikke hadde påvirket meg i så stor grad som det faktisk hadde. Likevel opplevde jeg kritikk for at jeg ikke var avslappet nok og for at jeg virket misfornøyd. Enkelte av mine venner syntes ikke å akseptere den nye versjonen av meg. De forstod ikke hvorfor jeg var blitt annerledes. Eller kanskje var det fordi jeg ikke oppførte meg som den jeg var blitt men tvert imot lot som om jeg fortsatt var den gamle, en jeg ikke lenger var, og at jeg dermed ikke var kongruent?

Uansett er det viktig at du tenker over hvem som skal delta i ditt liv og hvem du skal bevilge tid, omtanke og energi. Din tid og energi er ikke utømmelig, men dyrebare ressurser som du skal distribuere med tanke for hvem som fortjener dem. Gode venner skal ikke tappe deg for energi, istedet skal dere gjensidig lades opp av hverandre. Ditt liv er ikke et demokrati, det er du alene som skal bestemme hvem som skal være tilstede i det.

I forrige tekst snakket vi om det mørke, tomme og ensomme rommet som må møbleres på nytt. Rydd rommet fullstendig hvis det er hva som må til. Ikke vær redd for å stå alene i det mørke rommet en stund. Bare pass på at du ikke kjøper de samme møblene på nytt, for da må rommet snart ryddes igjen.

Noen møbler bør du imidlertid la bli stående. Jeg vil avslutte med å slå et slag for dine venner som jeg kaller “konstantene”. Din konstant er den (eller de) av dine venner som, selv om vennskapet ikke er så intenst og spennende, har vært der i mange år og aldri laget drama. De har aldri dømt deg, misunt deg eller forsøkt å sabotere deg. De er alltid tilgjengelige og selv om dere bare ses en gang i året så er det meget lett å plukke opp tråden. Du tenker sjelden på disse vennene men det er nettopp fordi de ikke oppfører seg merkelig. De gjør deg aldri forvirret og krever derfor ingen analyse. Disse vennene er kjedelige fordi de er normale. Lær deg å gjenkjenne det normale og sette pris på det kjedelige. 

De er kanskje ikke så kjedelige som du tror, de har bare ikke gitt deg den samme rusen som dine forstyrrede venner har gjort. Du kan trygt skru vennskapet med dem opp et par hakk, til gjensidig glede. Spar på konstantene og finn flere av dem.

13 kommentarer
    1. Så sant så sant – det er akkurat som man ser verden på nytt. Det er en sunn egenskap syns jeg å kutte ut de som ikke gjør en godt – men opplelvelsen frem til å skjønne det…fra det man før så med godsiden til og opplevelser en nå har der det bare blir helt feil og en gir tydelig beskjed – vel den er jo litt vond syns jeg. Har heldigvis ikke så mange venner det gjelder for selv om jeg allerede har kuttet ut en – men relaterer det og til jobb det du skriver. Jobb er jo et annet forhold – mer profesjonelt men kan linke det mot det også syns jeg. Akk-o-ve: folk som tidligere har overkjørt en totalt takler ikke å få beskjed – og jeg takler ikke å bli overkjørt som person lenger = kræsj. Så får en bare ta de fighter som er verdt og trekke seg rolig ut og distansere seg fra de som ikke er verd å bruke energi på.
      Det som forundrer meg litt er at de som er så på hogget og føler seg berettiget til å si både det ene og det andre – de tåler jo ikke å få svar på tiltale? Er det psykopatiske trekk overalt? Greit nok å slenge med leppa men da må man jo tåle å få svar…. eller er de bare vant til milde meg som slår det vekk med en latter og får sjokk når de får en rett i fleisen selv. Høres ut som en kranglefant – er ikke det:) men tåler ikke nedlatenhet lenger og har vel litt behov for å markere meg for tiden… eller egentlig – jeg tåler ikke å bli snakket nedlatende til el overkjørt.(en saklig diskusjon er noe annet). Men “milde meg” versjonen har egentlig aldri likt å diskutere heller 🙂 – ikke rart omgivelsene får litt sjokk. Så var det å balansere dette da – men enkelte ting er bare ikke aktuelt å godta lenger.

    2. Tak for endnu et rigtigt godt indlæg.
      Før var jeg en person, der nemt fandt venner, gode venner og langvarige forhold. Min p havde ikke den evne, han havde et gennemtræk af mennesker i alle de år vi var sammen. De fleste var overfladiske bekendtskaber og andre var idealiseret i en periode og så pludselig var de kasseret.
      Jeg havde to rigtigt tætte veninder og min p blev også gode venner med deres mænd. P ville dog hele tiden finde nye mennesker vi skulle være sammen med, det var ligesom mig der sørgede for, at venskabet blev bevaret. På et tidspunkt ville p flytte væk fra vores venner ( nu ser jeg det var en isolation af mig. ) Jeg bevarede dog tæt kontakt til veninderne, hans kontakt med mændene ebbede ud. På det isolerede sted , mødte jeg endnu en rigtig god veninde og det irriterede min P..hvorfor skal I være så meget sammen, kunne han sige..eller han var sur , når hun besøgte mig.
      Da jeg var flygtet fra min p og p fik et nyt offer, fik alle de gamle ( mine ) venner pludselig værdi igen for P og han begyndte at tilbringe mere tid med dem igen ( sammen med den nye )
      Jeg var nu i et dilemma, skulle jeg droppe mine meget gode venner og efterlade dem til ham ( og hende ) var de flying monkeys eller hvad ? Jeg valgte at beholde dem, lod også tiden råde…jeg vidste min p ikke kunne opretholde venskabet på sigt og ganske rigtigt , Vennerne er stadig tætte med mig , han har nærmest ingenting med dem at gøre mere. Han tænker kun på det nye offer og er på vej væk til et nyt sted med hende.
      Jeg har fortalt mine veninder meget om mit samliv med p og selvom de mest har set p med masken på( med sprækker af og til ) kan de efterhånden se hvem p egentlig er…jeg føler tiden er med mig..
      Jeg er så glad for jeg har mine rigtigt gode venner endnu og de er ikke flying monkeys..de nævner ikke p når vi er sammen.
      Tilsidst et spørgsmål. Er det normalt at man ikke har lyst til at date efter en p ? Jeg syntes det er så svært og føler mig stadig ikke klar efter 1,5 år…

    3. Takk for et veldig interessant og nyttig innlegg! Etter at jeg brøt kontakten med min far og flere på den siden, har jeg også lært mye om hvilke vennskap jeg ønsker å opprettholde. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har mange venner som jeg kan snakke med om det jeg har gått gjennom – og møte på forståelse og støtte. Kjenner også igjen beskrivelsen av konstantene. De er gode å ha!
      Enkelte av mine gamle venner har jeg satt nye grenser overfor. Jeg konfronterte en venninne som jeg hadde følt meg utrygg på i 15 år, da hun nok en gang brøt en avtale uten å vise noen form for ydmykhet eller beklagelse. Det var jeg som var problemet, som ikke jublet over å få lov til å være med henne på noe annet hun hadde funnet på. Billettene kunne jo bare selges og hennes påfunn var jo veldig viktig og flott, heldig var jeg, mente hun! Da gikk det virkelig opp for meg at det har blinket i veldig mange varsellamper opp gjennom årene. Jeg har følt meg ubetydelig og sviktet utallige ganger. Hun kunne forlate meg på fest i en by jeg var ukjent i, hun slo meg og ropte “jævla hore” da jeg dro fra hennes fest en gang, hun var mest opptatt av seg selv og sine behov – og kunne aldri, aldri, aldri vise anger eller skikkelig omtanke. Hun hadde høye tanker om seg selv og nølte ikke med å rakke ned på andre. Andre ganger kunne hun være utrolig sjarmerende og festlig med mange morsomme påfunn. Jeg unnskyldte hennes oppførsel med at hun var usikker…
      Nå var det nok. Da jeg merket at det fortsatt ikke gikk an å komme noen vei med henne, sa jeg klart ifra at det er greit for meg at hun heller tilbringer tid sammen med folk som synes oppførselen hennes er ok. Da kom det personangrep på områder hun vet er viktigere for meg. Ca et år senere kom det en melding om vi ikke skulle finne på noe sammen, nå som hun skulle tilbringe en del tid i byen jeg bor i. Uten å nevne konflikten med et ord! Typisk henne (og typisk min forstyrrende far som jeg holder meg langt unna). Den svarte jeg ikke på. Skrekk og gru.
      En annen venninne har jeg bare fadet ut fra uten noe drama. Passer på å ikke si noe om henne til felles venner. Hennes baksnakking og juging er jeg ferdig med. Har da ikke tid til sånt! Det har ikke vært lett å sette sluttstrek, pulsen har hamret vilt, men du så godt det er å tilbringe tid med ekte venner som jeg kan stole på. Merker jeg er litt redd for å bli lurt, jeg følger godt med på enkelte. Tenker at det ikke er så rart å ville beskytte seg for mer utnytting og sabotasje, men vil ikke bruke for mye energi på å følge med på om vennene mine er normale, gode folk. En ting er sikkert: magefølelsen skal jeg ta på alvor. Mange ganger har jeg brent meg fordi jeg har trodd at jeg har overanalysert og “følt og tenkt for mye”.

    4. For en bra tekst igjen! Alt stemmer her også med mine venner og relasjoner. Gode grunner som er beskrevet. Jeg oppdager også nå det minste tegn til nedlatenhet, og tar tilbake på flekken, og rygger tvert unna personen. ( tar humor fortsatt, men synes har fått gode grenser) vi får holde sammen her på bloggen!:)

    5. Mia11: “men opplelvelsen frem til å skjønne det…fra det man før så med godsiden til og opplevelser en nå har der det bare blir helt feil og en gir tydelig beskjed – vel den er jo litt vond syns jeg”

      Ja, den er vond.

      ” Jobb er jo et annet forhold – mer profesjonelt men kan linke det mot det også syns jeg.”

      Absolutt, og kolleger kan være vanskeligere å flykte fra, for dem velger man ikke. Det er heller ikke noe alternativ å skifte jobb hele tiden. Derfor må man “ta opp kampen” og kjempe for sin rett til å jobbe på nettopp den arbeidsplassen. Det trenger ikke å skje bokstavelig. Man kan benytte gråstein metoden og “observer ikke absorber”. Men man må også sette grenser. Verre og vanskeligere blir det når det ikke er en kollega men sjefen.

      “Det som forundrer meg litt er at de som er så på hogget og føler seg berettiget til å si både det ene og det andre – de tåler jo ikke å få svar på tiltale? Er det psykopatiske trekk overalt?”

      Det er overraskende mange med psykopatiske trekk men det du skriver over kan også beskrive usikre og redde mennesker som ikke nødvendigvis er forstyrrede men som er angstpreget og redde for å miste sin plass. Redde mennesker reagerer ofte defensivt med å angripe fordi de selv er så redde for å bli angrepet. Man må se på helhetsinntrykket av mennesket og ikke bare enkelttrekk.

    6. Mary: “Jeg havde to rigtigt tætte veninder og min p blev også gode venner med deres mænd. P ville dog hele tiden finde nye mennesker vi skulle være sammen med”

      Ja. Psykopaten foretrekker nye ting, og her er det ingen forskjell på mennesker og en bil eller et nytt plagg. Han/hun kjeder seg lett og må hoppe fra sted til sted, venn til venn og også ofte fra jobb til jobb. De kan ikke bevare lange relasjoner. De kan bevare overfladiske bekjentskaper i mange år. De kan også være gift i mange år, men det er fordi de ikke lenger deltar i relasjonen. Kun i begynnelsen deltar de.

      “Da jeg var flygtet fra min p og p fik et nyt offer, fik alle de gamle ( mine ) venner pludselig værdi igen for P og han begyndte at tilbringe mere tid med dem igen”

      Re-idealisering. Med påfølgende re-devaluering og forkasting.

      “Tilsidst et spørgsmål. Er det normalt at man ikke har lyst til at date efter en p ?”

      Svaret fortjener sin egen tekst og det vil jeg forsøke å produsere. I mellomtiden nøyes jeg med å svare at ja, det er normalt.

    7. Datter av p: interessant historie med din venninne.

      Som jeg skrev i teksten så spiller det ingen rolle om oppførselen er diagnostiserbar eller ei. Det er giftig oppførsel vi ikke vil ha i livene våre. Mennesker kan være normale men ha en opptreden som er så vanskelig at den ikke passer oss. Da har vi ingen plikt til å beholde dem som venner.

      Din venn kalte deg stygge ting i tillegg til at hun slo deg. Du skriver at du følte deg utrygg på henne i 15 år og jeg tenker at det er en grunn til det. Det var din intuisjon som fortalte deg helt fra starten at dette vennskapet var ikke levedyktig. Jeg tenker at din historie ligner litt på min egen om den narsissistiske vennen som jeg hadde i 11 år. I dag spør jeg meg selv innimellom “hva fikk meg til å bli værende i 11 år når jeg opplevde utrygghet, selv om jeg hver eneste dag hadde mulighet til å gå?”. Det er jo tross alt enklere å forlate en venn enn en partner. Men med en narsissistisk venn så er det ikke alltid slik, det kan implisitt ligge trusler om represalier og konsekvenser om man går. Ei venninne av meg fortalte om en annen venninne som hadde sagt til henne “jeg kommer til å stalke deg hvis du noengang forlater meg”. Da nærmer vi oss skumle tilstander, selv med venner.

      Takk for din kommentar 🙂

    8. “I dag spør jeg meg selv innimellom “hva fikk meg til å bli værende i 11 år når jeg opplevde utrygghet, selv om jeg hver eneste dag hadde mulighet til å gå?”.”
      Ja, det er rart hvor mye man kan finne seg i. Jeg fant alltid på unnskyldninger for henne. Hun tåler ikke å drikke sprit, stakkars. Hun er så usikker, jeg får hjelpe henne med å bli trygg på seg selv… Osv. Andre reagerte på at hun ofte var overlegen og frekk, noe jeg også syntes var ubehagelig, men jeg beskyttet henne likevel igjen og igjen. Jeg manglet integritet og grenser i møte med slik oppførsel.

    9. Hei! Takk for enda et godt innlegg. Du verden hvor jeg får det bedre av bare å lese innlegg her inne. Dette var så bra for meg. Jeg tror ikke jeg har rett til å bestemme hvem jeg skal ha kontakt med og derfor blir det slik at jeg bare går når jeg har fått nok og da sitter jeg alltid igjen og føler meg som et offer og tror jeg har gjort noe galt. Det er som det inne i meg er en manglende rett til å bestemme over livet mitt og gjøre mine valg. Selv om disse valgene ikke er riktige for andre, har jeg jo lov til å ta dem. Det skremmer meg antagelig veldig hva andre måtte mene og eventuelt snakke om både foran og bak min rygg for å rettferdiggjøre dette.
      Jeg forsøker å bruke fornuften min, men det er noen fastlåste mønster i hodet mitt og det plager meg og gjør meg syk. Jeg klarer ikke gi slipp på de tankene som gjør meg til et offer antagelig. Jeg kom i tanker på at moren min alltid ga meg skylden for alt mulig og det starte vel der. Ofte visste jeg ikke hva jeg hadde gjort galt heller. Jeg ble sint og ville hevne meg og raste og til slutt var det alltid min feil likevel at hun oppførte seg slik. Jeg syntes vel det var urettferdig og tankene og sinne måtte jeg bearbeide selv og senere har det kanskje bare utviklet seg og blitt verre og verre.
      Jeg har faktisk også venner som du beskriver som jeg ser en gang i året og noen er helt ok og ingen problemer med dem og andre ser jeg mest av plikt og tar en kaffe av og til med. Det var litt fint å lese at jeg burde holde på de vennene, altså de jeg mener er greie. Har av og til tenkt at jeg blir sittende helt alene og uten venner. Og jeg kan jo ikke tro jeg er uskyldig midt oppi de forhold jeg må avslutte, og at det er utelukkende andre sin feil. Jeg tenker mange ganger slik at det er jeg som ikke har skjønt hvordan vennskap fungerer, for det ser da virkelig ut som andre får det til. Og at jeg kanskje er problemet.
      Jeg er nok også redd for å komme for nær andre mennesker og må ha en viss avstand. En av grunnene er at jeg ikke kunne sette grenser. Det har jeg blitt flinkere til, men likevel syns jeg det er slitsomt å forholde meg til mennesker jeg alltid må sette grenser overfor. Men siden jeg er litt passiv til å ta kontakt, vil det jo alltid være greit med venner som er aktiv på den måten og da tramper de jo gjerne over grensene også. Jeg ser da at jeg må lære meg å bli litt mere aktiv i forhold til venner. Jeg kan også være det til tider.
      Så en slags manglende selvtillit på at jeg er verdt å ha som venn, tror jeg kanskje ligger dypt inne i meg og da er det greit om de andre tar initiativ. Jeg har tatt meg flere ganger i å tenke at “hun må da syns jeg er ok siden hun tar så mye kontakt” og ikke så mye om jeg syns de er ok. Alltid noe å gripe fatt i, i håp om å få et bedre liv.

    10. Rebekka: kunsten er å trekke seg bort lenge før det går så langt at man gjør noe man angrer på. Hva som gjør at man angrer er forskjellig fra person til person. Som vi vet angrer ikke en psykopat overhodet. En empat/HSP/medavhengig angrer seg kanskje for lett. De fleste befinner seg et sted imellom; de angrer på grov urett men kan leve med “urett” som ble begått for å sette en grense og beskytte seg selv.

      “Jeg tror ikke jeg har rett til å bestemme hvem jeg skal ha kontakt med og derfor blir det slik at jeg bare går når jeg har fått nok og da sitter jeg alltid igjen og føler meg som et offer og tror jeg har gjort noe galt”. Denne er selvmotsigende men det er kanskje hele poenget. Mange som er vokst opp med narsissistiske foreldre føler seg som ofre samtidig som de føler skyld. Dette er meget kompleks, for hvis man har skyld så er man jo ikke et offer. Da er man skyldig. Jeg foreslår at du rydder opp i den skammen du muligens er blitt påført av din mor. Det vil hjelpe deg som voksen.

      Når man tror man ikke har rett til selv å avgjøre hvem som kommer og går i livet så er man i praksis “åpent hus” hvor uhederlige gjester slipper inn, gjør hærverk på inventaret og går igjen.

      Det medfører også at man overlater til andre når relasjonen er over, i mellomtiden finner man seg i hva som helst fra venner fordi “det jo ikke er din rett å bestemme om relasjonen skal ta slutt”.

      Hvis man så en sjelden gang våger å avslutte relasjonen så blir man fylt med skam, skyld, anger og ikke minst frykt for represalier. Her er det mye å ta tak i.

      Jeg avslutte for ikke så lenge siden kontakten med ei venninne som jeg hadde hatt tett kontakt med de siste 15 årene. Jeg hadde sluttet å evaluere vennskapet fordi det “ikke var opp til meg å gjøre det”. Og egentlig var det heller ingen grunn til det for det var et givende vennskap, med unntak av et par episoder som jeg ikke likte. Men da det en helg skjedde flere ting som jeg ikke syntes var akseptable så spiller det ingen rolle om vennskapet har vart i 15 minutter eller i 15 år. Enten rydder man opp eller så går man. Poenget her er at jeg etter psykopaten ikke finner meg i respektløshet “kun fordi vi har kjent hverandre så lenge”. Respekt må hele tiden veies og ikke tas for gitt. Det gjelder i ekteskap og vennskap. Ikke minst må din egen respekt for deg selv på plass. Når den er det så vil det kun være plass i livet ditt for de som respekterer deg.

    11. Tusen takk for fin tilbakemelding. Hadde ikke tenkt over det med skam i forhold til moren min. Blir så forbauset over meg selv fordi jeg trodde jeg hadde gjort opp alt dette og likevel har jeg ikke det. Jeg kan ikke si jeg forstår sammenhengen med skam sånn uten videre, men skal se på det. Og offer/skyldig – jo jeg vet. Hele tankegangen er mange ganger så irrasjonell. Det er heller ikke greit å tenke klart når følelser er satt i sving. Og ikke vet jeg helt hva jeg tenker alltid, bare at hodet er i sving. I dag skal jeg på mitt møte og da får jeg luftet noen tanker. Ja, medavhengig har jeg forstått at jeg er. Bor i Spania og går på Coda der, og språket er klart en utfordring, men det er fint likevel. Jeg sløvet med møtene i 2,5 år etter mannen min døde og ser resultatet nå. Egentlig skremmende. Nå har det virkelig blusset opp og jeg kan nesten ikke huske at jeg har hatt det sånn. Trodde jeg var frisk etter mange år på møter med medavhengige. Men det positive er at jeg vet det går, men kan ta litt tid og egentlig har jeg vel kanskje aldri sett på denne biten her og nå er tiden for det. Men takk iallefall.

    12. Av og til trenger jeg visst ikke andre til å lage et helvete for meg. Ser ut som jeg klarer det helt fint selv, med mine tanker og mot meg selv – og jeg blir så forvirret når jeg er i slike perioder på hva som er virkelig og ikke. Så har nok helt klart utviklet en forstyrrelse av et eller annet slag selv. Det er der min jobb ligger fremover og også det å oppdage tidligere hvordan mine forhold til andre har innvirkning på meg. Så er balansen mellom mitt indre og det som skjer i det ytre en viktig del – og det kan noen ganger være forvirrende å se forskjellen. I går leste jeg masse om Skam – og det virket som løsningen var så enkel som å snakke om sin skam og det skal jeg da gjøre.
      Syns du har et veldig klart syn på det hele og takker igjen for denne bloggen.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg