Psykopati og kjærlighet

Jeg vil begynne med å repetere noe av det psykopaten H. G. Tudor har lært oss. Psykopaten utsetter oss bevisst for mange steder og situasjoner slik at livet skal bli vanskelig for oss å manøvrere etter hans/hennes exit. De sår et frø i oss, det jeg kaller den tredje formen for parasittisme. De to første formene skjer under relasjonen (den første er hvordan de okkuperer og isolerer oss, den andre er økonomisk). Den tredje formen for parasittisme pågår etter bruddet og er deres seiglivede tilstedeværelse lenge etter at vi fysisk skilte lag. Allnærvær er en viktig komponent i dette. Hvordan kan psykopaten vite at de har denne effekten på oss? De bare vet det. De har gjort dette mange ganger før. De begynte på psykopatskolen som små barn. Som tenåringer var de allerede mesterlige manipulatorer. Som unge voksne visste de hvordan å sjarmere, bedra og narre mye eldre mennesker enn dem selv. De visste hvem de skulle plukke ut. Å være en psykopat ble en lek. 

Etter forkasting eller NK er det mange av oss som har problemer med å bevege oss fritt. Vi må unngå parken hvor vi satt på benken med psykopaten, for det trigger et savn i oss. Det spiller ingen rolle at parken er enorm og benken bitteliten, vi er villige til å gå lange omveier rundt parken for å slippe å komme i nærheten av den benken. Det samme gjelder butikken på hjørnet, for der pleide vi å gjøre innkjøp sammen hver lørdags ettermiddag. Vi går derfor en ekstra kilometer til nærmeste butikk som ikke trigger oss. Vi må unngå en hel handlegate i sentrum for der ligger psykopatens favorittkafè, der vi satt første gang han/hun tok hånden vår i sin.

I tillegg til steder må vi unngå drøssevis med mennesker som minner oss om P. Vi unngår også ting. Den stolen hvor P pleide å sitte, den går vi i en stor bue omkring. Han/hun pleide å plukke ut en bestemt diktbok fra bokhyllen din, bla litt tilfeldig i den og lese høyt et og annet dikt. Den boken endte du med å kaste, det ble uutholdelig å se den der i hyllen. Ikke bare ting, men også feriemål blir strøket fra listen. Du orker ikke lenger å dra til Kypros, for dit gikk deres siste ferietur sammen. Bare tanken på å lande på hovedflyplassen der gir deg knute i magen. Halve E18 er dessuten blitt triggende, for den veien kjørte dere utallige ganger til og fra familiehytta i Lillesand. I tillegg stoppet dere på alle rasteplassene, så du vil måtte kjøre hele strekningen uten pauser – og helst i blinde – for å holde det ut.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Er det ikke merkelig hvordan de gjør dette med oss? Tenk at de dessuten allerede mens vi fortsatt var sammen visste at det ville bli slik. I tillegg til at de utsetter oss for en ting mange ganger, så utsetter de oss for mange ting èn gang. Det vil ha den samme effekten; vi forsøker å unngå det. Tilslutt er livet vårt en hinderløype hvor vi kun kan bevege oss på et meget begrenset mentalt og geografisk område for ikke å bli trigget. Blir vi trigget så velter vanskelige følelser over oss og sårskorpen blir revet opp på ny. Slik kan vi ikke ha det. Å rehabiliteres handler derfor om å ta livet vårt tilbake, bit for bit. Og i dag skal jeg ta tilbake enda en bit. Bokstavelig talt en (kake)bit!

Min P elsket gulrotkake (skjønt i dag vet jeg ikke om også det var løgn, en del av personligheten han skapte for meg). Derfor bakte jeg gulrotkake hele tiden. Mye av vårt samvær ble sentrert rundt gulrotkake, da han pleide å komme inn til meg på ettermiddagen (vi bodde vegg-i-vegg) og vi satt på hver vår side av kjøkkenbordet som et gammelt ektepar, med gulrotkake og kaffe. Jeg elsket de stundene. Jeg elsket dem til tross for at han ofte var sur og mutt. Innimellom syntes jeg oppførselen hans var ubehagelig men jeg tok meg sjelden nær av den. Min toleranse for hans merkelige oppførsel var høy. Uten de referanserammene jeg har i dag så ante jeg ikke hva som foregikk, jeg syntes sågar hans avvisende vesen var søtt. Jeg visste jo at han uansett ville komme tilbake neste dag.

Enkelte dager satt vi bare i stillhet og kikket ut av vinduet istedet for på hverandre. Utsikten hvor vi bodde den gang var nemlig spektakulær. Ikke mange mennesker har en slik utsikt, der huset lå adskillig høyere enn resten av bebyggelsen, som et lite slott hevet over landsbyen under, med fasaden vendt ut mot hav og skjærgård. Huset lå vendt rett mot innseilingen til hurtigruten, det var et flott skue å se den komme seilende. På gode dager kunne man se flere mil. 

Fordi jeg visste at han ville ha gulrotkake igjen, så bakte jeg store porsjoner. En ting han pleide å spørre om var “hva skal vi gjøre med resten av kaken”? “Den spiser vi i morgen” pleide jeg å svare. Jeg elsket at han elsket kaken min. Ikke visste jeg den gang at hans kommentarer avslørte et forstyrret sinn. For det første inntok han odelsretten over kaken, som strengt tatt var min. Han var gjest. Men et trekk psykopaten har, er å mangle de sosiale antennene som er nødvendige for å inneha den ydmykheten som er en gjest verdig. Psykopaten føler seg berettiget. Offeret er ikke et eget individ men en forlengelse av dem selv. Psykopaten eier offeret og i kraft av å eie offeret også offerets eiendeler; deres ting, mat og penger. 

I “hva skal vi gjøre med resten av kaken” ligger også et snev av future faking. Det betyr at psykopaten vil møte deg igjen, og du begynner allerede å glede deg til neste besøk. Hva du ignorerer er at den normale måten å planlegge et nytt besøk på ville være “skal vi treffes igjen i morgen?”. Men en psykopat overlater intet valg til offeret, alt skal foregå på psykopatens premisser. En psykopat bryr seg svært lite om hva offeret ønsker eller trenger. Og som ofre er vi av en eller annen grunn villige til å se mellom fingrene på dette, vi aksepterer at vår autonomi frarøves oss.

Overdrevet å legge så mye i en enkelt kommentar synes du? Det er ikke det. Intet en psykopat sier eller gjør er tilfeldig. 

Men i dag skal jeg ta enda en bit av mitt liv tilbake. Mye har jeg tatt tilbake allerede. Noe gjenstår. I dag er det gulrotkakens tur. Jeg er nemlig selv også glad i gulrotkake, men jeg har ikke orket tanken på å bake denne deilige kaken etter bruddet. Jeg har vært redd for at psykopaten med det samme jeg tar en bit, vil sitte på den andre siden av bordet og klandre meg for at jeg spiser gulrotkake uten ham. “Det er jo vår greie, du svikter meg” synes jeg høre ham si. Nei, jeg svikter deg ikke. Du sviktet meg. Jeg likte gulrotkake lenge innen du kom inn i bildet. Du stjal den fra meg. I dag tar jeg det som er rettmessig mitt tilbake. I dag skal jeg bake gulrotkake igjen. Og jeg skal nyte den, gulrotkaken og jeg har vært borte fra hverandre alt for lenge på grunn av deg. Men i dag er det slutt.

God lørdag 🙂

Vil minne på kursdag i Oslo 27. mai. Kast deg på, det er fortsatt plass. Se “arrangementer” på bloggens facebook side for mer info. 

I dag er en god dag. Det har vært nydelig vær i hovedstaden hele uken, men i natt regnet det og i formiddag ligger det en gråtung men meget fredelig stemning i lufta. Jeg føler meg lett til sinns. Det meste i livet går min vei. Det som ikke går min vei, kan fikses. Jeg har mat i kjøleskapet, luft i lungene og er frisk. Jeg kan arbeide. Jeg har en inntekt. Jeg har gode vennskap men også hanglende vennskap. De hanglende vennskapene må jeg bestemme meg for å fikse eller forlate. Utenfor vinduet er det stille, selv i en bakgård i Oslo sentrum. Ingen bomber eller skudd kan høres. Det er med andre ord trygt å være her. I over tre år etter at psykopaten forlot meg så har jeg våknet opp hver eneste dag. Vi tror livet er over samtidig med at relasjonen med P er det, men det stemmer ikke. Vi fortsetter å våkne opp om morgenen, vi fortsetter å puste, jorden fortsetter å rotere og solen står opp hver eneste dag. Vår opplevelse av at vår verden går under handler om våre følelser og ikke om realiteten.

Det er så viktig å ikke miste troen på at livet kommer tilbake når savn, forvirring og smerte står på det sterkeste. Det finnes knapt noe mer smertefullt enn eksistensiell smerte. Eksistensiell smerte skiller seg fra fysisk og psykisk smerte ved at vårt håp og vår tro er rammet. Når vi har mistet retningssansen og selve fundamentet vi står på har kollapset. Vi opplever at vår eksistens er truet, derav navnet eksistensiell. Umiddelbart er det psykopatens exit som forårsaker smerten men hvis vi tenker etter så har psykopaten ikke gjort annet enn å forlate oss. Det i seg selv truer ikke vårt åndedrett, hjertets funksjon eller på annen måte selve livet. Den opplevde trusselen mot vår eksistens kommer med andre ord innenfra, fra oss selv.

Så når vi tror at livet er over fordi psykopaten forlot oss og at vi aldri kommer til å elske eller oppleve lykke igjen, så er dette en (des)illusjon som psykopaten på intrikat vis plantet i oss men som vi selv viderefører. Tenk på at vi fortsetter å puste og benene fortsetter å bære oss. Livet er ikke over. Vi narrer oss selv når vi innbiller oss at vi ikke kan leve videre uten dette forstyrrede mennesket. I dag kan jeg fortelle dere at smerten går over. Etterhvert kommer det gode dager innimellom alle de dårlige dagene. Så plutselig har du like mange gode dager som dårlige. Og hvis du venter enda litt lenger, så får du flere gode dager enn dårlige. I dag har jeg fortsatt dårlige dager, men de skyldes sjelden psykopaten. Det er fordi jeg igjen har begynt å forholde meg til det virkelige liv. Det står jo ikke på vent mens vi sørger og befinner oss i boblen. Det trenger seg etterhvert på, og det er slik det må være selv om det oppleves som brutalt. Hverdagslige problemer vil igjen dukke opp. Vi må ikke tro at alt blir bra bare vi kommer oss over psykopaten. Vi vil fortsatt oppleve vanskelige kollegaer og venner, regninger som vi ikke kan betale, dødsfall rundt oss, bildekk som punkterer og husholdningsapparater som slutter å fungere. Kort sagt alt som hører livet til. Men du vet du er på rett vei når du begynner å fortløpende løse slike hverdagsutfordringer i stedet for å la dem hope seg opp. Når du ringer dine foreldre for å låne penger til ny vaskemaskin, når du tar den litt vanskelige men nødvendige samtalen for å skvære opp med din gamle venn, når du følger din 14 år gamle hund til veterinæren for siste gang fordi du ikke ønsker at den skal lide lenger. Da har du begynt å forholde deg til livet igjen, slik det skal være. Psykopaten begynner å høre fortiden til.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Sorgen etter tapet av en psykopat skiller seg fra andre tap på den måten at tapet må behandles som en dyp krise. Det betyr at sjokket vil gjøre et like dypt innslag i livet ditt som om personen du elsker plutselig døde. Psykopatens exit er av en slik karakter at han/hun plutselig forsvinner som om dere kysset hverandre om morgenen som alltid, og han/hun ble drept i en brutal bilulykke på vei til jobb. Du skal aldri få høre, se eller føle vedkommende igjen. Det sier seg selv at sorgen etter et slikt tap bærer en mye høyere grad av traume i seg enn et annet tap, hvor bruddet var planlagt eller din partner eller venn døde etter lang tids sykdom eller av alderdom.

Men nå døde ikke din psykopatiske venn i en bilulykke. Han/hun gjorde derimot et valg om å bedra deg og aldri komme tilbake. Han/hun forlot deg uten forvarsel og uten mulighet til å få svar. På kjøkkenet står fortsatt kaffekoppen han/hun drakk av i morges. I skapet ligger de fleste av hans/hennes klær. Intet kunne forberede deg på dette. 

I tillegg må offeret slite med manglende forståelse fra omgivelsene. Hvis din nære venn faktisk døde i den bilulykken så ville det ikke være noe problem å finne støtte eller forståelse. Men hva møter du i dine omgivelser når din psykopatiske partner forlater deg helt ut av det blå og neste dag poster bilder av seg selv med en ny flamme på facebook? “Kom deg over ham/henne”.  

Vi skal nå se på de seks sorgfasene som kjennetegner den kompliserte sorgen etter et slik traume. Du må forberede deg på at du må innom alle seks for å bearbeide tapet på en sunn måte. Vær klar over at bortsett fra den siste fasen, så kan du oppleve fasene i en annen rekkefølge enn den jeg lister opp her. Du kan også gå tilbake til tidligere tilbakelagte faser. Sorgbearbeidelse kan derfor oppleves som en mental lapskaus. Men hvis du lar deg selv sørge på naturlig vis og ikke undertrykker det som måtte komme opp i deg underveis, så vil du komme ut i den andre enden som et helt menneske uten alvorlige invalidiserende mentale skader.

1) Fornektelse. Dette er når traumet nettopp har skjedd. Du er i sjokk og forstår ingenting. Mentale prosesser og handlekraft er lammet. Likevel jobber hjernen på høytrykk. Du føler at du ikke får puste. Fornektelse er egentlig en litt feil betegnelse for du har ingen forutsetning til å forstå hva som har skjedd, derfor fornekter du egentlig ingenting. Alt du vet er at psykopaten plutselig forsvant og i dag viser vedkommende på facebook at de har flyttet inn sammen med “sitt livs kjærlighet” og ser så lykkelige ut på bildet med armene rundt hverandre. Seriøst, dette kan skje bokstavelig talt fra den ene dagen til den neste. Kanskje har du aldri bodd sammen med din P, men dere har hatt daglig kontakt og alt har virket normalt inntil han/hun ikke møtte opp som avtalt i går. Denne fasen i sjokk-tilstand kan hos psykopatofre pågå i mange uker og måneder.

2) Frustrasjon. Denne fasen kan opptre samtidig med “fornektelse” og avløser ofte fornektelse i form av en overlapping. Følelsene begynner å våkne og rive i deg. Omkringstående vil oppleve deg som humørsyk. Optimisme og pessimisme veksler hele tiden, ofte fra ett minutt til det neste. Forvirringen er fortsatt stor men samtidig begynner du å få handlekraften tilbake. Denne kombinasjonen er ofte uheldig og brukes til uhensiktsmessige formål, for eksempel;

3) Kjøpslåing. Dette er når du i svake øyeblikk kontakter psykopaten igjen. Du er villig til å forhandle om å re-etablere relasjonen, men ofte til hvilken pris som helst. Det er således ikke kjøpslåing med psykopaten dette handler om, men kjøpslåing med deg selv. Jeg husker at jeg i denne fasen selv tenkte “ok, han har funnet en ny partner, jeg er villig til å ta ham tilbake likevel så lenge jeg bare kan beholde ham i livet mitt”. Dette lød for meg normalt og naturlig på det tidspunktet, men egentlig var det abstinensene som rev i meg og jeg tenkte ikke klart. Heldigvis går denne fasen over. Det er således viktig å være klar over hva som foregår i ditt sinn på dette tidspunktet, slik at du sitter på hendene dine og ikke foretar deg noe. Fasen går etterhvert ofte over i;

4) Sinne. Dette er muligens den viktigste av de fem første fasene, der hvor du plasserer din avsky på riktig person – psykopaten. Når jeg i dag snakker med psykopatofre som synes å sitte fast i kvernetanker og savn, så viser det seg ofte at de ennå ikke har vært sinte og til og med ikke ser noen grunn til å være det. Men det er meget viktig å få sinnet ut. Du ble bedratt på det groveste. Hvis denne erkjennelsen ikke kanaliseres i riktig retning så vil den istedet vendes innover mot deg selv, spise deg opp innenfra og gjøre deg syk. Vår evne til aggresjon varierer. Noen er så aggresjonshemmet at de trenger profesjonell hjelp til å bli sinte. Andre er fredelige av natur. Vi er forskjellige og det er viktig å vite at denne fasen ikke behøver å være sterk eller langvarig, men at alle må smake på velrettet sinne mot psykopaten for å slutte å idealisere og glorifisere en person som ville oss vondt. Det er også i denne fasen hevnfantasiene står sterkest. Dette er sunt og naturlig, men også her er det viktig å sitte på hendene og ikke foreta seg noe, for hevnbehovet vil avta. Denne fasen – når brukt riktig – går oftest over i;

5) Tristhet. Dette er fasen som de fleste med ukomplisert sorg går direkte inn i uten å være innom de fire foregående fasene. I denne fasen sørger vi over tapet av noe vi trodde vi hadde – en nær venn som elsket oss, likte oss og ville vårt beste. Vi har oftest når vi kommer så langt forstått at så ikke var tilfelle, og er klare til å sørge over tapet av denne illusjonen. Denne fasen oppleves av mange som fin. Vi har i tristheten ofte skrudd ned tempoet noen hakk og er mer i takt med oss selv. Våre tanker og ord er mer veloverveide. Vi ser en dypere mening i mange ting. Vi gråter og ler om hverandre, men på en annen måte enn i den første fasen. Det er mer dybde i både gråt og latter i denne fasen. Hvis vi tillater oss selv å sørge dypt og lenge, så vil denne fasen gå over i;

6) Aksept. Det er her jeg ønsker at vi alle skal lande. Aksept over at psykopaten rammet oss. Aksept over at vi aldri får avklaring fra ham/henne og at vi heller ikke kan oppsøke slik avklaring. Aksept av at det ikke er en god idè å søke hevn selv om vi ønsker vi kunne. Aksept av at psykopaten er forstyrret og ikke normal. Aksept av at ikke alle mennesker er gode på bunnen. Aksept av at relasjonene vi har hatt med mange mennesker – flere enn psykopaten – ikke var slik vi alltid har trodd. Aksept av oss selv. Aksept av at vi ikke trenger å tilgi psykopaten for å gå videre. Det er mange ting som skal aksepteres. Det viktigste er at kvernetankene avtar og at vi møter dem med et skuldertrekk, dette er ekte aksept; “jeg kunne ikke gjort noe annerledes”.

Bruk gjerne kommentarfeltet til å fortelle hvilken fase du selv befinner deg i akkurat nå, eller til å dele opplevelser fra tidligere faser du har vært i.   

Å krangle med en giftig person, er som å bryte med grisen i grisebingen. Du oppnår ingenting, du blir bare skitten. Dessuten elsker grisen det. – ukjent sitat

Dette ukjente men meget kloke sitatet sier alt. Men hva sier det egentlig? Jeg kranglet faktisk aldri med min siste psykopat. Jeg forstod intuitivt at det ikke ville nytte. Jeg vet ikke hva intuisjonen egentlig fortalte meg. Kanskje var det frykt for konsekvensene av en slik krangel. Kanskje var det fordi jeg visste jeg ville tape, eller at det var nytteløst. Kanskje visste mitt ubevisste at denne personen var farlig og uberegnelig, og at jeg måtte trå varsomt.

Mange har imidlertid hatt mange krangler og langvarig kamp med deres psykopater. Jeg har også selv kranglet med andre psykopater i mitt liv, derfor kan jeg nikke meget gjenkjennende til sitatet over.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Noe som kjennetegner en krangel med en psykopat, er at ingenting blir løst. Dette er fordi psykopaten ønsker ikke å løse noe. Krangelen er ikke middelet mot et mål, krangelen er selve målet. Normale mennesker kvier seg for å krangle og bråke. Krangel og bråk er en nødløsning når diplomatiske midler ikke når fram. Jeg vil påstå at krangel ligger overhodet ikke til normale menneskers natur. Det er psykopatene som krangler, og drar normale mennesker med seg inn i dramaet. En krangel er for normale mennesker et middel for å få fred, for å løse floker, oppklare misforståelser og få begge parter opp på et høyere nivå. To normale mennesker kan krangle når det oppstår sterk uenighet om noe, men uten den ondskapsfulle brodden som er til stede i krangelen med en psykopat, narsissist eller en med borderline personlighet. Mitt poeng er at vi ville bli forbauset over at de fleste av konfliktene vi har bivånet eller selv deltatt i, skyldes en antisosial person. Vi tror krangling hører livet til, men jeg våger å påstå at krangling faktisk ikke er normalt. Normale mennesker ønsker hele tiden å forstå hverandre.  

Et liv med en psykopat derimot er endeløst drama. Ingenting lindrer deres kjedsomhet mer enn å trykke på andres sårbare knapper, eller provosere til konflikt. Det er derfor nytteløst å krangle tilbake. 

Grisen elsker det.

Ved å reagere med sinne eller andre emosjoner, så gir du psykopaten nettopp hva han/hun ønsket å oppnå. Du kan nærmest se det i øynene på en slik person, det er det nærmeste de kommer fryd når de klarer å provosere andre til å bli oppfarende. Og denne kunnskapen skal vi bruke til å håndtere en krangel med en psykopat riktig.

Vi har nå lært at psykopaten er ekspert i å spotte den “svake ” i flokken. Hvem den svake er i psykopatens øyne, er han/hun som vil gi psykopaten mest narsissistisk forsyning, makt og kontroll. Hva vi ikke ønsker, er at psykopaten skal velge nettopp oss som hakkekylling. Vi tror derfor at vi må slå tilbake. Denne tankegangen kan imidlertid slå tilbake på oss. Like “gøy” som et offer som kuet tar imot all devaluering, er en som bruker kjeft tilbake. Psykopaten elsker å få hederlige og ekte mennesker ned på hans/hennes nivå.

Hvis du noengang har kranglet med en psykopat så kjenner du kanskje igjen opplevelsen av uverdighet. Selv om du fikk lagt inn noen verbale sleivspark så opplevde du ingen tilfredsstillelse. Du fikk følelsen av at psykopaten likevel vant slaget, da han/hun triumferende forlot deg med siste ord. Du fikk kanskje også den ubehagelige følelsen av at “dette var ikke meg, dette var ikke slik jeg ønsker å være”. Det er fordi psykopaten dro deg ned på sitt nivå, i sin møkk. Din opplevelse av uverdighet stammer herfra.

Du blir skitten.

Psykopaten er vant til å krangle. De har ingen følelser involvert. De har ingen følelser i det hele tatt, men drama får dem til å føle seg bittelitt levende. De vil derfor alltid holde hodet kaldt i en krangel, mens du koker og i affekt har problemer med å tenke klart og finne de riktige ordene. Psykopaten er alltid i alarmberedskap. Det er normale mennesker ikke. Er du i tillegg en empatisk eller høysensitiv person så søker du fred, aggresjon vil derfor alltid ta deg på senga. Psykopaten er forberedt, det er ikke du. Det er dette som menes når du overalt leser og hører at “du aldri kan vinne over en psykopat” (det kan du, men aldri i en krangel). Psykopaten vil alltid trumfe deg i en krangel, og selv om du synes du har slått bra fra deg så har du i psykopatens hode tapt bare ved å delta. For psykopaten spiller det nemlig liten rolle hva du har sagt, det viktigste er at du lot deg friste til å delta. “Haha” tenker psykopaten, “jeg har det mentale overtaket, NN er ikke så prektig og fattet likevel”. Ikke delta. 

Du oppnår ingenting.

Hva gjør man da, for eksempel overfor en kranglevoren kollega eller klient? Slike situasjoner kan være vanskelig å unnslippe. Man er nødt til å forholde seg til begge deler i en jobb. Å bli valgt ut som hakkekylling kan gjøre jobbhverdagen meget vanskelig. Det er i slike situasjoner du må lære deg gråstein-metoden, som jeg skrev om for en måned siden. I tillegg er det viktig å verne de man observerer er blitt plukket ut som psykopatens hakkekylling, han/hun trenger kollegial støtte og hjelp til å forstå manipulasjonen.

Du kan ta opp kampen med en psykopat, men da må du passe på å være utenfor affekt når du gjør det. Hold deg saklig, ikke la psykopaten høre at stemmen din vibrerer eller brister, se ham/henne direkte i øynene og si rolig og tydelig “slik tillater jeg ikke at du snakker til meg”.

Det som da oftest skjer, er at psykopaten vil forsøke å få deg på defensiven med anklager. Normalt vil vi instinktivt forsøke å forsvare oss; “det har jeg ikke gjort”, “det er løgn” etc. At anklager har denne effekten på oss vet psykopaten. Vær derfor klar over at anklager vil komme, og ignorer dem. Ikke svar på dem. La de absurde anklagene prelle av og fortsett å repetere variasjoner av “slik tillater jeg ikke at du snakker til meg”. Psykopaten vil oppleve at han/hun ikke kommer noen vei med deg og bli frustrert. Med en slik innfallsvinkel så har du muligens vunnet en slags respekt fra en psykopat, som ikke er normal respekt men han/hun vil ikke forsøke å gjøre deg til hakkekylling igjen. 

Noe av det som plager eks-ofre mest er “hvorfor stod jeg ikke mer opp for meg selv?”. Selv om vi for lenge siden er kommet ut av relasjonen med vår psykopatiske partner og innført NK, så kan det være vanskelig å leve med denne biten av oss selv. Alle krenkelsene vi ble utsatt for, vi tror vi kunne vært spart for mange av dem hvis vi bare forsvarte oss selv bedre. Dette kan gnage på oss i årevis. Selvbildet vårt blir oppspist hvis synet på oss selv som feige slår rot. Men hadde det hjulpet å slå tilbake? Mest sannsynlig ikke. Som beskrevet over så hadde det vært å kaste bensin på psykopatbålet. Vi hadde ikke vunnet stort på å ta igjen fremfor å ta i mot. La dette være en trøst for dere som inderlig skulle ønsket dere hadde tatt mer igjen mens dere fortsatt hadde muligheten.

Noe annet som ofte skjer i kjølvannet av en diskusjon eller krangel med en psykopat, er at vi gjenspiller samtalen i vårt indre igjen og igjen. Plutselig får vi mange gode idèer til hva vi burde ha sagt eller gjort. Vi skulle ønske vi kunne gå tilbake i tid og få en ny sjanse til å forsvare oss bedre. Hadde det hjulpet om vi fikk den sjansen? Antakelig ikke. Psykopaten er lite opptatt av ordene du sier, det er følelsene og engasjementet som er viktig. Det eneste du får ut av slike endeløse analyser i etterkant er tapt energi og fokus på nytteløse ønsketanker. Slipp dem. Uansett hvor mye du snur, vender og veier så er det eneste og aller beste du kan gjøre å innføre NK, og i andre sammenhenger så må du ikke ofre psykopatens forsøk på å provosere deg så mye som en kalori. 

Det er søndag og april går mot slutten. Landet står på denne tiden i sterkest kontrast, med fortsatt full vinter i nord og noe som ligner sommer i sør. Jeg befinner meg for øyeblikket nær midten – i Bodø – og her er været nokså schizofrent i kampen hvor vinteren skal vike for vår og sommer. Det er umulig å vite hvordan man skal kle seg i denne perioden. Idet man bestemmer seg for å våge å forlate boligen så skinner solen, og man kler seg deretter for å nesten bli slått overende av store hagl da man skal låse utgangsdøren to minutter senere. Vårt land er spennende og fantastisk folkens. Gå ut og opplev det. Åpne sansene dine for folk og natur. Når vi fokuserer på psykopaten så er vi innadvendte og ser ikke alt som foregår rundt oss. Naturens små mirakler, vi går glipp av dem for vi går bare og grubler. Vi har kanskje blitt litt smårare og folkesky. Men dette kan vi forandre på. Våren er oppvåkningens tid. Alt blomstrer. La det samme skje med deg. Bli utadvendt. Gå ut. Snakk med folk. Lukt på trær og blomster. Ikke la deg hemme av at du ikke helt vet hvordan du skal omgås andre lenger, for dine naturlige sosiale evner vil komme tilbake til deg. Men du må utsette deg for omverdenen for at de skal gjøre det.

I dag vil jeg skrive om hvordan psykopaten unngår å snakke om seg selv. Dette må ikke forveksles med at psykopaten aldri avslører seg selv for det gjør han/hun hele tiden. De avslører seg selv med deres væremåte og oppførsel, og innimellom også direkte med hva vi kaller en psykopatisk “tell” som vi har snakket om tidligere i bloggen. Det er imidlertid noe annet enn å fortelle noe om seg selv, for det gjør de helst ikke. Jeg har som kjent erfaring med flere psykopater og deres måte å kommunisere på kan flokkes inn i noen undergrupper. Kanskje klarer du å plassere din egen psykopat i en av disse?

-Psykopaten som prater hele tiden, men aldri om vesentlige ting. Elefanten i rommet blir aldri nevnt. Har han/hun forgrepet seg på deg så blir det aldri snakket om. Taushetskuren later de som om aldri har skjedd. Man kan være borte fra hverandre i flere måneder og da de igjen dukker opp så snakkes det om alt annet enn hva du har behov for og du brenner inne med dine spørsmål. Det er mest ordsalat som kommer ut, vær og vind, intetsigende blabla. Ingenting blir løst. De snakker aldri om sin egen fortid, sårbarheter eller fremtidsplaner.   

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

-Psykopaten som gjerne prater mye, og gjerne om seg selv. Problemet er at når de snakker om seg selv, så er det i enten helte- eller offerrollen. I tillegg oppdager du etterhvert at det meste av hva de har fortalt om seg selv, stemmer ikke. Du får motstridende versjoner av andre. Psykopatens foreldre eller andre nærstående personer kan bekrefte at “det skjedde aldri”. Du blir forvirret. Denne psykopaten driver ofte med sympatifisking. De vil ha trøst for deres motgang eller ros og støtte for deres fantastiske prestasjoner.

-Psykopaten som for det meste er taus. De sier generelt lite, og overhodet ingenting om seg selv. Derimot lytter de gjerne til deg, og oppmuntrer deg til å avsløre mest mulig om deg selv. I tillegg gjør deres taushet at du føler at du selv må fylle tomrommet med egen prat ellers vil stemningen oppleves som trykkende. De presenterer seg som gode lyttere og lenge så øser du ut av ditt indre fordi du opplever ham/henne som levende engasjert og interessert i deg. Samtidig er det noe nifst over måten denne psykopaten lytter til deg på. Det er som om han/hun får deg til å fortelle mer enn du egentlig er komfortabel med. I tillegg avslører blikk og spørsmål noe udefinerbart, opplevelsen av at du ikke er helt i trygge hender.  

Dette er de forskjellige kommunikasjonsformene jeg selv har erfart. Kanskje kommer du på flere? Skriv dem gjerne i kommentarfeltet. Felles for psykopatenes samtaleteknikker til tross for dere forskjellige vesen, er at de forteller ingenting om seg selv. Dette har noen årsaker som vi må være klare på.

-Psykopaten vet ikke helt hvem han/hun er. De er kameleoner. De har ikke den samme trygge opplevelsen av “jeg” som normale mennesker har. De lever i en fantasiverden. Selv om de var villige til å fortelle om deres liv, hvem skulle de egentlig fortelle om? Det er intet i dem, de har et meget begrenset indre liv. Ingen refleksjoner, ingenting har gjort emosjonelt inntrykk på dem. De vil derfor ofte ha “en blank fortid”, det er rett og slett ingenting å fortelle. Hvis en psykopat skulle fortelle om sin oppvekst og ungdomstid, så ville det komme ut som en merkelig og kald opplesning av kronologiske hendelser uten innlevelse. Han/hun villa aldri bli grepet av emosjoner underveis eller falle i staver over hendelser, men oppsummeringen av hele oppveksten ville være unnagjort på fem minutter og tilhøreren ville sitte igjen med en følelse av “var det alt? Var det et helt liv?”. Psykopaten er ikke emosjonelt tilstede i sitt eget liv, han/hun lever i øyeblikket og integrerer ikke fortid eller fremtid i sitt nåværende liv. 

-Psykopaten har ikke knyttet seg til deg. Investeringen som virker så omfattende er ingen investering overhodet. En investering handler om å se fremover, det gjør psykopaten ikke. Han/hun lever bare her og nå. Mange psykopater er fullt bevisst helt fra starten at relasjonen kommer til å ta slutt. De ser derfor ingen grunn til å la deg bli kjent med dem. Intensjonen er å trekke mest mulig ressurser ut av deg her og nå, deretter gå videre. I noen tilfeller varer relasjonen mellom psykopat og offer lenge, kanskje i mange år. Dette er likevel mye mer tilfeldig enn psykopaten gir inntrykk av. Det handler ikke om en emosjonell investering fra psykopatens side. Psykopaten er alltid kapabel til å forlate deg på dagen, uansett hvor lenge dere har vært sammen.

-Alle psykopater bruker informasjonen de får om andre, mot dem. Se på de tre kommunikasjonsformene jeg har beskrevet over. Spesielt psykopat nummer 3 er en “sabotasje psykopat” som lokker ofre til å dele mest mulig om seg selv, for å deretter kunne bruke deres svakheter mot dem, sabotere deres arbeidsforhold, økonomi og vennskap. Psykopaten tror at alle andre tenker likedan, og at hvis psykopaten selv forteller sannheter om seg selv, så vil offeret bruke det til å sabotere for psykopaten. Psykopaten er livredd for at dette skal skje. Psykopaten vil ha overtaket. Han/hun vil derfor 1) ikke fortelle noe som helst om seg selv, eller 2) villede offeret med feilinformasjon. Denne strategien er ikke helt ulik gråstein-metoden som offeret selv må implementere mot psykopaten etter bruddet.

Jeg husker hvordan min siste og mest fryktinngytende psykopat ble aggressiv hvis jeg spurte for mye om hans fortid. Resultatet ble at jeg vet egentlig svært lite om hva han foretok seg innen han traff meg og det var nok også intensjonen hans. Jeg skulle ikke ha mulighet for å samle tråder etter bruddet, kontakte noen av hans nærmeste for å sammenligne opplevelser eller andre ting som kunne avsløre ham. Han var antakelig meget paranoid. Han kunne sågar reagere med raseri hvis jeg uoppfordret fortalte ham noe om meg selv, hvis han trodde jeg gjorde det for å manipulere. For eksempel hvis jeg ut av det blå fortalte om en eks partner så ble han rasende, mest sannsynlig fordi han trodde min hensikt var å sjalusifabrikkere, fordi det var noe han selv gjorde hele tiden. Med andre ord måtte jeg ikke bare passe meg for å vise for stor interesse for ham, for det kunne han misforstå, jeg måtte til og med være forsiktig med hva jeg fortalte om meg selv. 

Men på den måten avslørte han titt og ofte sin forstyrrelse uten å fortelle et eneste ord om seg selv. Psykopatens egen strategi avslører dem. Men det krever kunnskap og innsikt hos offeret for å kunne identifisere avsløringene. 

Det er siste dag i påsken og jeg vil dele noen refleksjoner som dukket opp i går rundt temaet selvbeskyttelse og grensesetting. Dette er som dere vet et emne som opptar meg og går igjen i flere av mine tekster. Jeg mener det er et viktig tema fordi det er manglende grenser som slipper psykopatene inn. 

Empatiske mennesker ønsker at alle rundt oss skal ha det bra, men vi gjør det ofte på bekostning av oss selv. Vi setter en god tone høyt, vi ønsker et hyggelig arbeidsmiljø og en romslig takhøyde for å kunne gjøre feil og innrømme feilene. Vi ønsker å skape et hjem hvor alle venner og slektninger føler seg velkommen, vi ønsker å alltid ha dører og armer åpne for dem og kaffen klar. Vi gjør det for eksempel ved å ikke ta oss selv så høytidelig. Vi ønsker å le av oss selv og være “easy going” slik at andre kan se at det er trygt å le av seg selv. Problemet er at mange ser ikke verdien i dette, de benytter seg ikke av din romslighet slik den var tiltenkt. De ser din romslighet som en invitasjon til respektløshet. De ler ikke av seg selv slik du gjør det, de ler i stedet også av deg. De ser ikke romslighet som en gylden mulighet til å innrømme egne feil, men til å kunne meske seg i andres feil. 

Jeg hadde en gang en venn jeg var svært glad i. Og her ser jeg det igjen i min egen skrift, “svært glad i”. Jeg synes å skrive det ofte. Jeg har vært glad i så mange og det er sjelden gjengjeldt. Ikke at jeg er selvmedliden av den grunn, men empatiske mennesker knytter seg til andre for lett, så det første rådet bør vel være; hold litt distanse. Se folk an. Ikke bli glad i mennesker du kjenner dårlig.

Uansett, denne vennen utnyttet meg grovt på den måten at han trengte masse trøst og et lyttende øre, i en periode hver eneste dag. Jeg ga ham det. Men etterhvert begynte jeg å mistenke at jeg ble utnyttet. Jeg fikk aldri noe oppmerksomhet tilbake. En dag da jeg opplevde ham som ufin så sprakk jeg og sa hva jeg mente om hans oppførsel i rene ordelag. Hans reaksjon var av den stakkarslige sorten, hvor han så på meg med triste valpeøyne og proklamerte “og jeg som var så trygg på deg”.

Hans uttalelse gjorde inntrykk på meg men bare en liten stund, for jeg gjenkjente snart manipulasjonen i ordene. På en måte var de en projeksjon, men ikke helt. Projeksjon er når den som projiserer ikke tar ansvar for sine handlinger, men i stedet plasserer sin egen skam på offeret. Hans ord var helt klart ment å ha denne effekten. Jeg skulle tenke over hva jeg hadde ødelagt i vår relasjon, som ifølge ham var så dyrebar og fin. Ja, den var dyrebar og fin fordi jeg gjorde den slik – for ham. I verste fall hadde jeg ikke ødelagt annet enn hva jeg selv hadde skapt.

Projeksjon er imidlertid også når den som projiserer fører egne handlinger og egenskaper over på mottakeren, som i et speil. Slik sett var “og jeg som var så trygg på deg” ingen projeksjon, men definitivt en manipulasjon.

Uansett, det har vært viktig for oss empater å få andre mennesker til å bli trygge på oss. Men vi må ikke la andre bli så trygge på oss at det legger veien åpen for utnyttelse. Da beskytter vi ikke lenger oss selv.

Som godt voksen sykepleier så har jeg i dag ofte gruppelederfunksjon med andre yrkesgrupper og mindre erfarne sykepleiere under meg. Jeg reflekterer ofte over hvor trygge jeg ønsker at mine medarbeidere skal være på meg. Jeg ønsker å skape et arbeidsmiljø hvor det er lett å jobbe, hvor ingen er redd for å stille dumme spørsmål og hvor latteren sitter løst. Men jeg har gjort meg den erfaring av at det alltid er en eller flere som misbruker en slik takhøyde. Når yngre arbeidere blir så trygge og “kompis” med meg at de opplever det som trygt å himle med øynene over mine uttalelser, så er grensen min nådd. Da blir jeg kvass og takhøyden blir umiddelbart inndratt.

Det er synd at det skal være slik, men slik må det være. Menneskelig romslighet og faglig takhøyde kan ikke gå på bekostning av respekt og egen personlig og faglig integritet. Akkurat i jobbsammenheng så er det jeg som har ansvaret på vakt. Det er jeg som blir pekt ut hvis uhensiktsmessige faglige avgjørelser er tatt. Det blir mitt hode på hoggestabben. Det betyr at selv om jeg er lydhør for assistenter, helsefagarbeidere og yngre sykepleiere så er det mitt ord som må være det siste. Jeg godtar derfor ikke et fullstendig demokrati eller en kultur hvor de mindre erfarne ikke respekterer mine forklaringer.

På mange måter kan man trekke paralleller fra denne spesifikke jobbsituasjonen til livet generelt. Har du tenkt over hvor vanskelig det er å gjenvinne respekten når du først har tapt den? Respekt må etableres ganske tidlig i enhver relasjon, Bli derfor ikke vennskapelig for fort med mennesker du ikke kjenner. Når du har markert dine grenser så kan du etterhvert slappe litt mer av. Da har du flagget hvor du står. Sjansen er da stor for at færre vil forsøke å overkjøre deg. Hvis det likevel skulle skje at noen forsøker, så er det enklere og hurtigere å gjenreise gamle grenser enn det er å skape nye som aldri har vært der.

Det ligger ikke til alles natur å være autoritære eller strenge, men det kan oppøves. Pass på å ikke overdrive. PTSD og bitterhet over gamle grenseoverskridelser kan gjøre at vi markerer oss for hardt. Det er imidlertid ikke nødvendig. Å lære seg å si “nei” og “jeg hører hva du sier, men denne gang blir det som jeg vil” er en fin start. Man behøver ikke å heve stemmen for å vise hvor grensen går.

Det er synd at din grensesetting skal ramme uskyldige, men tenk litt over denne uttalelsen. Den får grensesetting til å lyde som en straff. Grensesetting og integritet er ingen straff, og ingen blir “rammet” av den. Det er bare det at milde og empatiske mennesker ikke føler seg komfortable i den rollen. For mange faller det seg helt naturlig å beskytte seg selv, det bør det også være for deg. Omgivelsene oppfatter ikke dette som straff, tvert i mot – dine medmennesker blir mye tryggere på hvor de har deg og får respekt for deg når du er tydelig og urokkelig. Derimot er takhøyde en belønning. Din romslighet er ikke en rett andre har, de må gjøre seg fortjent til den. Mennesker som vet å sette pris på at du slipper litt opp på vaktholdet vil aldri misbruke det. De vil verne om at du skaper mer rom for dem, de vil ikke misbruke tilliten du da viser dem. Du vil etterhvert oppdage hvem de er og da kan du skape større takhøyde – for dem.

De som derimot ikke har vett til å verne om din romslighet, skal du heller ikke gi den til. Det vil alltid finnes mennesker som benytter den minste glipp i vaktholdet til å devaluere deg. Ikke la det skje. Du merker hvem de er. Dere har nettopp blitt kjent og har en god tone. Men allerede etter noen få dager tillater det nye bekjentskapet å be deg om å “holde kjeft” selv om du egentlig ikke har sagt noe galt. Det blir først sagt med et glimt i øyet, slik at du ikke skal føle deg for truet. Men hva er det egentlig som skjer? Det er ikke en bagatell, en dårlig dag, “uoppdragenhet” eller andre ting som du bør unnskylde. Det er en test for å se om du godtar slik tilsnakk. Det er en test av dine grenser. Ditt gamle jeg godtok det kanskje, men ikke la ditt nye jeg godta slik. En person som oppfører seg med slik respektløshet skal du med en gang reise murer overfor. Ikke vær fornærmet, bare fjern deg emosjonelt, fysisk og retorisk. Lær deg å bli streng, slik at du kan bruke det hvis nødvendig. Jeg kan love deg at med øvelse blir det både enklere og morsomt. Lykke til 🙂 

Da er det skjærtorsdag og jeg vil benytte anledningen til å ønske alle leserne en god påske. Høytider kan som vi alle vet være spesielt vanskelige fordi vi under tidligere høytider gjorde noe spesielt sammen med våre psykopater, som å dra på hytta, være alene sammen med dem, turer i naturen eller annet samvær som vekker nostalgiske minner, men kanskje også vonde minner fordi psykopaten hadde en spesiell evne til å skape ubehag og konflikt under høytider eller andre markeringer. 

I dag vil jeg snakke om hvordan psykopaten infiserte og besatte oss på en slik måte at vi nesten ikke blir kvitt ham/henne selv lenge etter bruddet. Vi har tidligere snakket om “allnærvær” og allnærvær er en del av den merkelige opplevelsen av at psykopaten er en del av oss selv lenge etter at han/hun ikke lenger er fysisk tilstedeværende. Psykopaten må svettes ut på en helt annen måte enn andre mennesker vi har brutt med. Sagt på en annen måte så er en sjelelig eksorsisme nødvendig. Det er også nærliggende for de mer spirituelle av oss å anse dette som en djevelutdrivelse. Psykopaten var metaforisk besatt av djevelen og dette smittet senere over på oss. 

Vi ble infisert på samme måte som vi får influensa når vårt immunforsvar er svakt. Psykopaten benyttet seg av at vi var i en sårbar, mottakelig og åpen situasjon. Antakelig var vi sårbare selv om vi ikke var bevisst det der og da. Kanskje var vi ensomme. Kanskje var vi tvert i mot ekstra lykkelige og derfor åpne for å la andre ta del i vår lykke, spesielt en person som fremstod som han/hun trengte oss ekstra sterkt slik psykopaten gjorde i begynnelsen. Selv var jeg i kjærlighetssorg da psykopaten singlet meg ut. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hva er det vi trenger å utdrive?

-Illusjonen om idealiseringsfasen. Idealiseringsfasen var fantastisk og magisk, men like falsk som magikeren som skjærer assistenten i to. Denne perioden står så sterkt i oss men vi tror på noe som ikke eksisterer. Det må utdrives.

-Vår totale lojalitet og dedikasjon til psykopaten. Denne står sterkt selv lenge etter bruddet. Så overveldende var min lojalitet til min psykopat, at da jeg endelig begynte å le og leve litt igjen etter bruddet så fikk jeg dårlig samvittighet overfor ham fordi jeg begynte å glemme ham. Det er imidlertid en misforstått lojalitet og overgivelse til en person som vil oss vondt. Det må utdrives.

-Opplevelsen av oss selv som lettlurte idioter. Vi lot oss lure. Denne opplevelsen er omfattende og vanskelig å legge bak oss; at vi kjøpte og gulpet i oss den falske realiteten til en emosjonell manipulator. Vi bærer med oss en følelse av å være dumme og at vi fortjente bedraget. Dette er selvfølgelig et ytterligere bedrag; selvbedrag. Hvem som helst ville til slutt gi etter for en person som presser og presser på vår hjertedør med falske løfter og intens oppmerksomhet. Vår opplevelse av oss selv som idioter må tilgis og utdrives. 

Jeg har brutt med mange mennesker i mitt liv. Bruddene skyldtes ikke nødvendigvis konflikt. Kanskje flyttet vi fra hverandre, kanskje skilte døden oss eller kanskje forandret vi oss så mye at vi ikke lenger hadde noe felles. Ingen av disse menneskene har jeg tenkt på daglig i flere år etterpå. Bortsett fra psykopaten. Denne personen har vist seg så seiglivet i mitt indre liv at jeg en periode holdt på å bli vanvittig. I begynnelsen ønsket jeg å ha ham der, jeg elsket ham fortsatt og den indre forbindelsen var det siste jeg hadde av mannen jeg elsket. På mange vis tviholdt jeg på denne opplevelsen av hans nærvær og ville ikke gi slipp. Senere forsøkte jeg febrilsk å gi slipp. Nærværet ble påtrengende og uønsket. Men han var der likevel. I dag har jeg et mer avslappet forhold til at han fortsatt dukker opp i tide og utide og da skjer det at han ikke lenger er der like ofte eller like sterkt som før. Allnærvær slipper langsomt taket med tid og null kontakt.

Likevel er det et spesielt fenomen at psykopaten ikke vil forsvinne på samme måte som andre mennesker som kommer og går i livene våre. Det er også et fenomen som er vanskelig å forstå. Ironisk nok var det igjen en annen psykopat som ga meg svar og jeg tydde til skriveriene til H. G. Tudor for å forstå at infeksjonen som psykopaten smittet meg med faktisk var plantet der bevisst, av ham selv.

Det skjedde i idealiseringsfasen, eller perioden som Tudor kaller “the golden period”. Tudor forteller at psykopaten vet at relasjonen kommer til å ende, han/hun har aldri klart å holde på en stabil relasjon. Psykopaten forstår kanskje ikke alle mekanismene som fører til gjentakende brudd men han/hun vet at det vil skje. Psykopaten skaper allnærvær bevisst ved å utsette oss for en blanding av varierte opplevelser, mange steder, mange lukter, mange sanger, mange ord etc slik at livet blir veldig vanskelig å navigere etter psykopaten fordi vi hele tiden vil bli trigget og minnet om ham/henne. Tudor forteller videre at psykopaten gjør dette av to årsaker; 1) for å straffe oss, og 2) for å legge veien åpen for fremtidige oversvevinger og en eventuell retur. Hvis psykopaten fortsatt er en del av oss, selv mange år etter bruddet, så er sjansen stor for at vi tar ham/henne imot med åpne armer uansett hvor stor skade han/hun har gjort på oss, og faktisk også selv om vi er fullt klar over at skaden ble påført oss bevisst. Psykopaten har med andre ord planlagt å returnere til oss. Det kan være mange årsaker til at noen psykopater aldri gjør det, men den gang de forlot oss eller vi forlot dem så var hensikten en fremtidig gjenforening.

I tillegg til allnærvær er psykopatens sterke fremtoning en årsak til at vi blir infisert av ham/henne. Psykopaten er så karismatisk, magnetisk og intens at vi rett og slett blir sjelelig invadert av hans/hennes blotte nærvær. De infiserer oss med andre ord ene og alene i kraft av å være den de er. Denne biten er vanskelig for oss som ofre å gjøre noe med. Vi må på en måte forsone oss med at vi ble singlet ut og berørt av en meget spesiell person. Ikke spesiell i den forstand at psykopaten er bedre enn andre, men spesielle i den magnetiske kraften de utstråler og det intense nærværet de utsatte oss for.

De planter også noe i oss som Tudor kaller “the mixture”. Dette er en lettantennelig kruttblanding som bare venter på at psykopaten skal dukke opp igjen og sette fyr på lunten. Hvis de gjør det så stilles vi som ofre tilbake til nullpunktet. All mishandling tilgis og vi er tilbake i idealiseringsfasen på et øyeblikk. The mixture skiller seg fra allnærvær på den måten at mens allnærvær gjør oss nostalgiske og får oss til å henge fast i fortiden så gjør the mixture at vi ønsker å kontakte psykopaten igjen og reetablere relasjonen. NK forhindrer psykopaten i å antenne “the mixture”. Vær dog oppmerksom på at han/hun på et tidspunkt vil forsøke. Forsterk derfor din NK, ikke slipp opp på vaktholdet kun fordi det har gått lang tid og fordi du tror at psykopaten ikke lenger er interessert. 

Tudor nevner en siste ting som bidrar til infeksjonen og det er triggeromfang. Triggere kan komme både innenfra og utenfra. De innenfrakommende triggerne er vanskelige å gjøre noe med. De kommer nærmest av seg selv ved at vi tenker på psykopaten. De eksterne triggerne kommer fra steder, sanger eller andre manifestasjoner som får oss til å re-oppleve psykopatens nærvær. De eksterne triggerne kan til en viss grad kontrolleres ved å unngå dem. Offeret kan velge å flytte bosted og unngå restauranter, kafèer, parker og steder som minner offeret på relasjonen med psykopaten, i tillegg til omgang med felles bekjente. Å redusere de eksterne triggerne vil også ha en gunstig effekt på de interne triggerne som blir færre og svakere når de ikke lenger forsterkes av eksterne triggere. 

Hva kan vi gjøre for å foreta den nødvendige eksorsismen av psykopaten? Er det i det hele tatt mulig å bli kvitt dette utysket?

-De indre triggerne må kontrolleres. Dette er vanskelig men fungerer til en viss grad med distraksjon. Når tanker om psykopaten dukker opp så har det lett for å starte en kjedereaksjon hvor det ene minnet avler det neste til man faller fullstendig i staver, blir passiv og sorgtung i timevis eller dagevis. Tanken om psykopaten må derfor distraheres så snart den dukker opp. Du distraherer ved umiddelbart å starte en aktivitet som ikke er relatert til psykopaten. Tving deg selv til å vaske tøy, gå en tur eller ringe en venn. Til slutt lærer hjernen at tanker om psykopaten legges det lokk på. Etterhvert vil hjernen gjør dette selv. 

-Skift tankegang fra emosjonell til rasjonell. Slutt å hele tiden tenke på psykopaten med følelser alene. Lær å blande inn fakta. Dine følelser blir dermed balansert med hva som faktisk skjedde i relasjonen. Etterhvert blir følelser som nostalgi, lengsel og et bilde av psykopaten som en normal person erstattet med kald kunnskap. Lær deg å avvise ditt ekte minne om en falsk relasjon.

-Den praktiske eksorsismen. Fjern alle gaver og alle gjenstander fra huset som minner deg om psykopaten. Pleide han/hun å sitte på kjøkkenet i den stolen nærmest oppvaskmaskinen? Ommøbler kjøkkenet! Sett av en dag hvor du oppfører deg som normalt i huset ditt. Gå gjennom dine normale rutiner. Alle gjenstander som vekker minner under utførelsen av din hverdag må fjernes, også selv om de er unike eller kostbare. Selg dem eller donèr dem bort. Kast resten. Gjenstander som tilhører psykopaten bør returneres til ham/henne via en tredjeperson. Slik kan du leve mest mulig som før uten at dine dager blir en hinderløype av triggere

-Appliker MUR i ditt liv.

MUR står for; minimer, unngå, reduser.

Unngå triggere det er mulig å fjerne fullstendig. Reduser kontakt med triggere og personer du ikke kan unngå inkludert indre triggere. Minimer antall ganger og mengden tid du forholder deg til disse tingene, stedene og personene. For eksempel kan du sette av tid hvor du tillater deg selv å sitte stille for å fundere, gruble og sørge over relasjonen. Når din tilmålte tid er over så må du umiddelbart gå i gang med en aktivitet. Etterhvert bør du redusere den tilmålte tiden, for eksempel fra en time til tredve minutter, deretter til et kvarter osv.

Og viktigst av alt, oppretthold NK.

Jeg tror ikke det er mulig å kvitte oss med psykopaten hundre prosent. Jeg tror vi vil huske denne personen resten av våre liv, innvirkningen han/hun hadde på oss var for stor til å slette fra vår hverdag. Men innvirkningen kan bli håndterlig og vi kan gjenvinne fullt fungerende liv hvor psykopaten blir mer som en fotnote i vår bevissthet fremfor hele bevisstheten. En person som har vært besatt husker besettelsen – og med ubehag – men demonen eller hva det var som infiserte har ikke lenger noen makt. 

Denne teksten er inspirert av boken “Exorcism – purging the narcissist from heart and soul” av H. G. Tudor.

Minner på at hjelpetelefonen har spesielle åpningstider i påsken. Døgnåpent fra midnatt til midnatt fredag, søndag og mandag. Stengt hele lørdag.

Da er den mest paranoide dagen i året her og det er vel passende at vi i dag snakker om hvordan å narre psykopaten. Kan man faktisk holde en psykopat for narr? Ja det er mulig. Gråstein-metoden lærer oss hvordan. Denne metoden er blitt omtalt flere ganger i bloggen men har aldri fått sin rettmessige egne tekst. Det vil jeg gjøre bot på i dag.

Gråstein-metoden (heretter GM) egner seg i de tilfellene hvor du ikke kan unnslippe psykopaten eller narsissisten og er nødt til å forholde deg til ham/henne. Det kan være snakk om en kollega eller at dere har barn sammen hvor samarbeid er nødvendig. Det kan også dreie seg om en slektning som du ikke kan innføre full NK med. GM er dessuten kjekt å forberede seg på hvis du fortsatt bor i samme by som din psykopatiske eks og frykter hva som skjer hvis du tilfeldig skulle støte på ham/henne, eller hvis din eks er av den forfølgende typen som oppsøker deg og kan dukke opp utenfor ditt hjem. La meg understreke at GM ikke er en unnskyldning for å fortsatt ha kontakt med psykopater som man kan bryte med. Kan man bryte så skal man bryte.

GM er egentlig mer et tankesett enn en metode. Det handler ikke like mye om finurlige teknikker som det handler om å forandre måten du tilnærmer deg psykopaten på. Du må derfor forandre ditt syn på psykopaten. GM er vanskelig hvis du fortsatt elsker ham/henne og ønsker å revitalisere relasjonen. I stedet må du legge ditt ønske om å være ærlig og hederlig mot dette skadelige mennesket, på hyllen. Du må overbevise deg selv om at psykopaten ikke fortjener din eller noen andres respekt.  

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det ligger litt i navnet at det går ut på å gjøre deg like interessant for psykopaten, som en gråstein. Hva vi så langt vet er at psykopaten næres av emosjonelle reaksjoner, både positive og negative. Hva GM blant annet vil at du skal gjøre, er å ikke gi psykopaten reaksjonene han/hun ønsker. Det betyr at selv om psykopaten trykker på dine knapper, så skal du ikke vise ham/henne at det berører deg.

Vær nøytral. Ikke avslør hvordan du har det innvendig.

Hvordan unnlater du å avsløre deg selv? Du kan for eksempel spøke bort psykopatens forsøk på å ramme deg. Hvis han/hun fornærmer deg, så le og vær selvironisk. Psykopaten er ikke sosialt intelligent nok til å forstå at du manipulerer. Istedet vil han/hun bli lett frustrert over at du ikke tok deg mer nær av hans/hennes subtile eller åpne forsøk på å fornærme, latterliggjøre eller sverte deg. 

Du kan også avlede psykopaten ved å rose og komplimentere ham/henne. Psykopaten elsker ros, som de suger til seg som narsissistisk forsyning. De vil ikke forstå at din ros er falsk og at du i hemmelighet ikke liker ham/henne. De vil heller ikke forstå hvis du overdriver rosen. De vil suge det til seg, uansett. Dette vil distrahere dem fra å kritisere deg og mest sannsynlig få dem til å mykne opp mot deg i håp om at det vil føre til ytterligere ros. Ja, så enkelt er det faktisk å manipulere psykopaten. Men det krever at du undertrykker din vemmelse for psykopaten og klarer å spille skuespill.

Men uansett hvordan du responderer på psykopaten, så;

vær kort i dine svar og i din tilstedeværelse.

Reduser antall samvær og lengden på samværet. Hvis psykopaten er av den typen som benytter telefonen mye, så aldri svar når han/hun ringer. Du kan befinne deg hvor som helst, og du ønsker ikke den form for energitapping psykopaten bedriver mens du er på butikken eller på besøk. Ring heller psykopaten tilbake når du befinner deg i fredelige omgivelser og du har hatt mulighet til å mentalt stålsette deg. I tillegg til at psykopaten ikke kan klandre deg for “ikke å svare” så er det du som har tatt kontrollen på når samtalen skal finne sted. 

Du bør ikke oppmuntre til lange samtaler med psykopaten. Psykopater har en finurlig evne til å trekke personlig informasjon ut av sine ofre. De graver og graver og peiler samtalen inn på spor som medfører at ofrene avslører mer om seg selv enn de i utgangspunktet hadde tenkt eller ønsket. Det er slik psykopaten bryter dine personlige grenser, og du merker det nesten ikke. Psykopaten oppfatter din dveling som interesse for samvær og vil før du vet ordet av det invitere deg til sosiale tiltak på fritiden. Overfor en psykopat kan det være meget vanskelig å være oppriktig og du kan derfor ende opp med å samtykke til noe du absolutt ikke bør delta i. Dette ønsker du ikke. Derfor, gjør samtalene korte. Unnskyld deg med at noen venter på deg eller en oppgave må utføres, slik at du må bryte opp og forlate samværet. Psykopaten har et grandiost selvbilde og vil ikke forstå at du forsøker å unnslippe ham/henne, det ville aldri falle psykopaten inn at noen ønsker å unnslippe ham/henne. De tror at alle nyter samværet med dem. 

Samtidig ønsker du ikke å være så avvisende at det vekker narsissistisk raseri. Da kan kampanjen mot deg utvikle seg til å bli enda vanskeligere å håndtere. Bruk din intuisjon til å finne en balanse. 

Vi vet at psykopaten elsker å sabotere for sine ofre. Psykopaten kan sabotere dine karrieremuligheter, din relasjon til dine egne barn eller venner og familie eller dine muligheter til å skaffe deg en ny livspartner. Derfor;

aldri fortell psykopaten om ditt liv.

De vil gjerne at du gjør det, men ikke gjør det. Lyv hvis du må. Narr dem. Fortell at du er i ferd med å date en person som er fjern for deg og ikke betyr noe for deg. Det vil villede dem til å kontakte feil person for å sabotere ditt forhold til vedkommende, mens den som egentlig står ditt hjerte nær og som du verdsetter høyt får være i fred. Fortell dem at du har søkt på en jobb som du ikke har noen interesse av. Psykopaten vil da kontakte feil arbeidsgiver. Fortell at du nå har fått en ny hobby; steinsamling! Psykopaten vil devaluere din hobby som for dem er “teit”, men de vil ikke ha mulighet for å devaluere ditt egentlige hjertebarn, som er å arbeide frivillig på blå kors kafèen. Du vil derfor ha din lidenskap i fred uten å få den svertet av psykopatens gift. 

Hvis du har det bra, si det motsatte.

Psykopaten tåler ikke at offeret har det bra, hverken under relasjonen eller etter bruddet. Psykopaten vil skru sabotasjeaktiviteten opp flere hakk hvis han/hun mistenker at du er lykkelig. Derfor, når du begynner å komme ovenpå og se lys i tunnelen så hold det for deg selv. Ikke del det med psykopaten eller hans/hennes flygende aper. Hvis en av dem spør “har du det bra?” så vit at det er fisking på gang. Fortell dem da hvor ille det går deg og smør gjerne tykt på. Du har mistet mange penger på børsfall, du vet ikke om du kan jobbe lenger på grunn av smerter i ryggen og du har fått et dårlig forhold til dine venner. Tro det eller ei men psykopaten vil kjøpe det, han/hun vil meske seg i hva han/hun tror er din undergang og vil mest sannsynlig være fornøyd med at du har klart å sabotere deg selv, og la deg være i fred.

Psykopaten kalles et intra-rasielt rovdyr. I motsetning til de fleste rovdyr som er inter-rasielle fordi de jakter på andre raser enn seg selv, så jakter psykopaten på sine egne. Psykopaten overrumpler oss derfor. Vi er kanskje (i teorien) forberedt på at vi kan bli jaktet og angrepet av en slange, en hai eller en løve, men ikke av et annet menneske. Ikke på denne måten. GM er den relasjonelle versjonen av “spill død”. Psykopaten sniffer på oss og dytter oss kanskje med snuten for å se om det er liv. Vi ønsker med GM å gjøre oss så uinteressant at psykopaten mister interessen for oss og går videre for å jakte på et annet offer. Vi vet at psykopatens hyperfokus da blir rettet mot et annet intetanende og uskyldig menneske, men når det kommer til psykopaten så er det eneste vi kan gjøre å redde oss selv. Vi kan eventuelt stå i skyggen med vår viten og observere hvem psykopaten velger seg som offer, for å meget diskret ta vedkommende under våre vinger for å minimere skaden mot denne personen. Mer enn det kan vi ikke gjøre.

Til syvende og sist så er det lov å bli moret av å se at en psykopat blir ledet på ville veier av våre forvirrende og falske signaler. Psykopaten har nemlig store problemer med å fatte at andre mennesker – som psykopaten oppfatter som underlegne – også kan manipulere. Det blir på samme måte som at løven lar seg bløffe av antilopen. Løven tror ikke at det er mulig. Løven vil derfor sluke alt antilopen sier som god fisk.

Jeg oppmuntrer med dette på ingen måte til å starte en lek med psykopaten. Det er farlig. GM skal brukes kun der hvor man ikke har mulighet til å kutte psykopaten ut av livet sitt. Den skal også brukes i minst mulig utstrekning. Kontakt med en psykopatisk kollega, eks eller slektning må derfor minimeres så mye som mulig uten at det vekker mistanke om at du unngår vedkommende. Oppsøk aldri denne personen på eget initiativ. Bruk GM i de tilfellene hvor psykopaten selv tar kontakt og du ikke kan unnslippe. 

God 1. april 🙂

Den offisielle boken til bloggen er nå klar til forhåndsbestilling.

Den er leveringsklar medio april på Kolofon forlag.

Link til bestilling finner du her: www.kolofonshop.no

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det meste av innholdet i boken er å finne her på bloggen, slik at den passer best for dere som ønsker å bevare det beste fra bloggen mellom to permer. Eller kanskje du synes boken er en passende gave til en du kjenner.

Boken er på 260 sider og med stiv innbinding.

Boken kan bestilles direkte fra forlaget. Den kan også bestilles hos andre nettbokhandlere eller i fysiske bokforretninger. Hvis du ikke ønsker å kjøpe boken så kan du spørre ditt lokale bibliotek om de er villige til å kjøpe boken inn, da gjør du den dessuten tilgjengelig for andre. Ved å bestille boken hos din lokale bokhandler eller bibliotek så bidrar du til å promotere boken. På forhånd takk.

Med utgivelsen så avslører jeg også min identitet. Mitt navn er Daniel Sundkvist og jeg er 40 år. Jeg er opprinnelig fra Kragerø men p.t. bosatt i Oslo. Grunnen til tidligere anonymitet har vært todelt. Jeg har fryktet for represalier ved å offentliggjøre hvem jeg er. I tillegg har det hatt en funksjon å gjøre meg selv både kjønnsløs og aldersløs slik at alle uavhengig av kjønn, alder, etnisitet etc skal kunne identifisere seg med bloggens innhold. Jeg håper og tror at dette vil fortsette. Nå er tiden uansett inne for å “komme ut av skapet”.

Jeg håper boken vil falle i smak. Jeg oppfordrer dere som ønsker å kjøpe til ikke å vente for lenge da opplaget er begrenset.

Vi skal snakke om denne tilstanden som gjør at enkelte av oss har vanskeligere for å bryte båndet med psykopaten. Medavhengighet (eng. codependency) er det nærmeste offeret kommer en egen personlighetsforstyrrelse da denne psykologiske tilstanden er sterkt befestet i personligheten til offeret. Det er et par ting leseren må være klar på innen vi går videre.

-Selv om medavhengighet er et personlighetstrekk hos offeret så gir det ikke offeret skyld for den psykopatiske mishandlingen, hverken helt eller delvis. Psykopaten er et rovdyr som elsker å villede, utnytte og bedra. Selv om den medavhengige har holdt fast i relasjonen til tross for mishandlingen, så fritar det ikke psykopaten for skyld. Man kan på en måte si at den medavhengiges hus står åpent, det er likevel ikke greit at tyven tar seg til rette i huset.

-Hvis du som leser ser at du har mange trekk som kjennetegner medavhengighet så ikke opplev deg selv som forstyrret, mangelfull eller skammelig. Bruk din viten til å reparere den delen av din personlighet som fører deg inn i utnyttende relasjoner. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Medavhengighet kjennetegnes av at den medavhengige fungerer dårlig alene. Den medavhengige er nærmest avhengig av å ha en relasjon å pleie for å oppleve seg selv som betydningsfull. Uten noen til å motta den medavhengiges ønske om å elske, pleie og dulle for en annen, så føler han/hun seg nytteløs og verdiløs. Mer enn noen annen tilstand så definerer den medavhengige sin verdi på hvorvidt det finnes noen rundt ham/henne som trenger ham/henne. Å være i en relasjon kan for den medavhengige være mer meningsbærende enn et yrke og definitivt mer enn å være enslig. Den medavhengige er ingen uten en primærpartner og er slik sett avhengig av andre, derav navnet medavhengighet.

Den medavhengige har vokst opp på et slikt vis at egenverdi ikke har stått i sentrum. Han/hun har ikke lært den selvrespekten som er nødvendig for å fungere på egenhånd. De kan være meget selvstendige og ressurssterke mennesker men formår ikke å se noen mening i et liv kun med seg selv. De sammenligner seg med andre og får i denne sammenligningen en opplevelse av seg selv som annenrangs borgere. Muligens har de vokst opp med foreldre eller andre omsorgspersoner hvor kjærligheten fra disse omsorgspersonene har vært betinget av at den unge medavhengige har tatt seg av deres emosjonelle, sjelelige og fysiske behov. Det er således egentlig den medavhengige som har vært omsorgspersonen og ikke den foresatte. 

Men så skjer det noe som gjør at i tillegg til omsorgsfunksjonen, så støtter og underbygger den medavhengige dysfunksjonalitet i den mottakende personen. Det kan være at objektet er en alkoholiker eller en mishandlende psykopat. Den medavhengige forlater ikke et slikt objekt. Den medavhengige forsøker heller ikke å styre objektets avhengighet inn på et sunnere spor men bidrar istedet til å holde ham/henne i deres dysfunksjonalitet. Omsorgen den medavhengige tilbyr får karakter av å ikke gjøre noe som forandrer dynamikken i den gjensidige avhengigheten. Den medavhengige er ubevisst redd for at hvis objektet blir sunnere, så vil det ikke lenger ha behov for den medavhengiges tilstedeværelse. Den medavhengige tror at hans/hennes evne til omsorg er det eneste positive trekket han/hun innehar og den eneste grunnen til at noen vil ønske å være sammen med ham/henne. Slik legger den medavhengige seg åpen for utnyttelse. Dette er ikke kjærlighet. Det er omklamring fra den medavhengiges side, og mishandling fra objektets side. 

Samtidig har den medavhengige en trang til å straffe mishandleren med passiv aggresjon. Den medavhengige er således ikke blind for mishandlingen som pågår, men er ikke i stand til å bryte mønsteret fordi det har meningsbærende betydning. Den medavhengige overbeviser seg selv om at psykopaten trenger ham/henne, men har ingen sunn strategi for hvorfor et slikt behov er tilstede hos objektet. Det skal gå meget langt før den medavhengige stiller et ultimatum til den alkoholiserte partneren om å slutte å drikke. Tvert imot vil den medavhengige ofte tolerere alkoholismen og sågar hjelpe sin dysfunksjonelle partner med å skjule den for omverdenen. Ved utenfrakommende kritiske spørsmål så vil den medavhengige ofte være unnvikende, diffus og svare på en måte som forsvarer alkoholmisbruk, psykopatisk mishandling, utroskap eller økonomisk utnyttelse; “NN klarer seg ikke uten meg”, “han/hun er hele mitt liv/jeg er hele hans/hennes liv”, “NN slår meg kanskje men det er fordi vi er så nær hverandre”. Den medavhengige har en tendens til å skape irritasjon og resignasjon hos utenforstående som ser relasjonen mye tydeligere og forsøker å “vekke” den medavhengige. Ofte gir de opp med en nokså korrekt opplevelse av at den medavhengige faktisk ønsker og dyrker den dysfunksjonelle relasjonen.  

Å befinne seg i en medavhengig rolle krever en høy grad av fornektelse. Relasjonens realitet når ikke helt opp i den medavhengiges bevissthet. Å innse at relasjonen bør brytes og forlates ville bety at den medavhengige igjen blir alene og blir nødt til å jobbe med sin trang til å søke dysfunksjonelle partnere. 

Den medavhengige har mange uselviske og martyr-lignende karaktertrekk, samtidig som han/hun også selv er en manipulator. Den medavhengige kan gi og gi uten å forvente gjengjeldelse. Han/hun er omsorgsfull, men omsorgen den medavhengige tilbyr har en grad av tvangshandling i motsetning til den sunne omsorgen som gis frivillig. Det kan betraktes som en positiv egenskap som har gått for langt. Den medavhengige tar gjerne ansvar for andres ve og vel men er ikke i stand til å ta ansvar for seg selv.

Den medavhengige er en magnet på psykopater som følge av deres vilje og evne til å yte grenseløst, samtidig som den medavhengige tiltrekkes av psykopatens evne til å få andre til å føle seg spesielle. Det er altså en gjensidig tiltrekning mellom den medavhengige og psykopaten eller narsissisten. Den medavhengige er meget villig til å danse med psykopaten, men det resulterer i giftige og voldelige relasjoner etterhvert som den medavhengige viser seg klengete og forventningsfull. Den medavhengige søker å få stillet sin angst i psykopatens nærvær, men psykopaten er ikke istand til å dekke emosjonelle behov hos noen. I tillegg forakter psykopaten sterkt objekter som han/hun oppfatter som patetiske. Psykopaten vender likevel tilbake til den medavhengige på grunn av den medavhengiges evne til å gi, men det er med både selvforakt og forakt at psykopaten gjør dette. 

Den medavhengige aksepterer forakten. Det eneste han/hun krever er at psykopaten blir værende i relasjonen. Den medavhengiges harme og bitterhet vekkes hvis psykopaten forbryter seg mot dette ene kravet og forlater den medavhengige, eller initierer en svingdørs-relasjon hvor han/hun kommer og går hele tiden. Da kommer den passiv aggressive forakten opp i den medavhengiges bevissthet, hvor han/hun klandrer psykopaten for å forlate ham/henne når den medavhengige har ofret så mye. Slik forsøker den medavhengige å kontrollere objektet. 

Jeg oppfordrer alle som mistenker at de lider av denne tilstanden til å oppsøke ytterligere litteratur om emnet. Behandlingsprognosene er gode. Trekk som er en del av personligheten kan ikke kureres, bare modereres. Men den medavhengige er ofte meget behandlingsbar fordi det er et sterkt ønske om å bli sunnere. Bevissthet om egen tilstand kan medføre gode resultater hvor den medavhengige kan bryte mønsteret, akseptere seg selv og delta i mer normale relasjoner hvor han/hun opptrer mindre klengete og også dekker egne behov i stedet for utelukkende andres. 

Jeg vil avslutte med å minne om kurskveld i Bodø den 27. april for dere som bor innenfor rekkevidde. Se “kommende arrangementer” på facebook siden for mer info. God søndag 🙂