Svaret er ja – her på bloggen. Utenfor bloggen vil du derimot møte blandet mottakelse av å stemple noen som “psykopat”. Hvorfor? Dette interessante spørsmålet dukket opp i kommentarfeltet. I dag har jeg lyst til å løfte det opp i en egen tekst så alle kan delta i debatten.
Psykopat er dessverre blitt et utvannet begrep. Når et ord blir overbrukt og feilbrukt så mister det sin betydning, eller sagt på en annen måte – det mister respekten og slagkraften det en gang hadde. Til slutt trekker man bare på skuldrene av ordet, og mistro blir i stedet kastet tilbake som en boomerang på den som våget å bruke det. Jeg har bitt meg merke i at det samme er i ferd med å skje med ordet “rasist” og andre belastede begreper. Utvanning og misbruk gjelder derfor flere ord som egentlig bør brukes med andakt, respekt og kun der det er på sin plass.
Her er to av de vanligste motargumentene man møter hvis man våger å si “psykopat”;
– Det heter ikke psykopat, det heter antisosial/dyssosial. Når motparten møter deg med dette argumentet så spør deg selv om dette er en person du egentlig orker å diskutere noe så personlig som din egen mishandling med. Selv om argumentet teknisk sett er riktig, så har vedkommende mest sannsynlig kun overflatekunnskap og ønsker å imponere lytteren med hvor “oppdatert” han eller hun er. Dette er mest sannsynlig ikke en person som kommer til å romme dine betroelser med respekt eller verdighet. Mitt råd er bare å svare “ok” og trekke deg unna uten å kaste deg inn i en samtale om psykopati, din egen kunnskap er uansett på et helt annet (høyere) nivå. Du kan eventuelt svare “det spiller ingen rolle hva det heter i dag, i morgen heter det noe annet, en psykopat er en psykopat til evig tid, uansett hva som er “inn” å kalle det”.
– Du har ingen kompetanse til å uttale deg om noe slikt, er du kanskje psykiater? Her kan jeg love dere at jeg selv har blitt utfordret, mange ganger. I vårt moderne kunnskapssamfunn så er vi besatt av autorisasjoner, doktorgrader og evidensbasert forskning og det er egentlig ikke noe i veien med dette. Genuin vitenskap som ikke er “bestilt” eller farget av ideologi, fører samfunnet fremover og oppover. Det samme gjør kunnskap og utdannelse. Men folk har satt seg fast i en forestilling om at man skal være utdannet innenfor nærmest alt man uttaler seg om, ihvertfall tunge emner som psykopati. Men her er noen basale fakta om psykopatisk fagkompetanse;
- Det finnes ingen egen utdannelse i psykopati.
- Psykopati er kun en liten del av en psykiaters pensum, og en enda mindre del av en leges grunnutdannelse.
- Hva en lege eller psykiater lærer om psykopati er kun overfladisk klinikk, og dykker på ingen måte ned i objekters opplevelse av å ha en intim relasjon med en psykopat.
- De få som faktisk er utdannede eksperter på emnet, er en liten håndfull (på verdensbasis) psykiatere, psykologer og forskere som har spesialisert seg.
Skal altså kun disse ørfå forskerne ha lov til å uttale seg om psykopati, mens alle andre må tie? Nei selvfølgelig ikke. Å bagatellisere din kunnskap og talerett om psykopati på det grunnlag at du ikke har noen utdannelse om emnet, blir det samme som å nekte tidsvitner å uttale seg om noe de har opplevd fordi de ikke er relevant utdannet. Nekter de samme kverulantene mennesker som levde under andre verdenskrig å fortelle om krigen, hvis de ikke er utdannede historikere?
Men hva kan du gjøre når du møter slike? Egentlig ikke mer enn i det forrige eksempelet; si “ok” og forlat samtalen. Det viktigste er at du har kunnskapen i ditt indre, for deg selv. Bær den og vokt den som en dyrebar hemmelighet. Det er nemlig meget ubehagelig og uverdig å få sin personlige historie misforstått, mistrodd eller dømt av folk som overhodet ikke har begrep, men som tror de har det. Og enda verre; selv om du innerst inne vet at du har mer kunnskap enn dem, så kan deres skepsis likevel ryste din virkelighet og få den til å vakle.
En tvilsom fordel ved å snakke om psykopater er at det er et ord de fleste har et forhold til. Svært få vil spørre “hva er en psykopat?”, de fleste tror de vet hva en psykopat er. Alle har en forestilling om psykopati, men de færreste har den riktige forestillingen. De fleste har hentet sin almenkunnskap fra Hollywood. Et mindretall har sett mer vitenskapelige dokumentarer på TV eller lest populistiske semi-vitenskapelige artikler i tabloidaviser eller ukeblader (og faktisk lagt seg på minnet hva de har lest). Disse artiklene har en viss nytteverdi men er også fylt av klisjeer og stereotyper. En enda mindre gruppe har en særinteresse for emnet enten i form av yrkesvalg eller av personlig interesse, og har langt over gjennomsnittlig kunnskap. Når du kaster ut begrepet “psykopat” så kan du derfor regne med at majoriteten av ditt publikum har en Hollywood-forestilling om hva du forteller. Du ender mest sannsynlig med å diskutere epler med en som snakker om appelsiner.
Jeg diskuterer selv nødig psykopati med folk utenfor denne bloggen. Jeg forsikrer meg i så fall først om at samtalepartneren har en spesiell interesse for emnet og er en engasjert lytter (noe som selvfølgelig ofte skjer når folk får høre hva jeg beskjeftiger meg med på fritiden). Enkelte ganger har jeg dog selv brakt emnet på banet, for å teste hvor landet ligger hos motparten. Gjennom min jobb i helsevesenet så er jeg naturlig nok omgitt av leger. Psykopati er ingen stor del av deres grunnutdannelse, men alle har hatt berøring med emnet via pensum og enkelte tror de er autoriteter på området. En gang diskuterte jeg “gråsteinmetoden” med en eldre lege av den arrogante sorten. Jeg la det fram som om gråsteinmetoden er en gammel og vidt kjent vitenskap. I virkeligheten er det ikke en vitenskap overhodet, og begrepet dukket opp første gang for bare ti år siden. Det er derfor helt usannsynlig at denne legen, som ikke har jobbet i klinikken på mange år men har hatt en administrativ stilling, hadde hørt om metoden. Men det nektet han å innrømme. Han manglet ydmykhet til å spørre “hva er det?”. Han lot i stedet som om han hadde full innsikt og kverulerte med meg om noe jeg visste han ikke hadde styr på. Det ble faktisk underholdende, men det finnes mange slike kverulanter og i lengden orker man ikke å sette sin egen levde virkelighet ut på prøve for offentlig godkjennelse på den måten.
På den positive siden så møtte jeg en gang fantastisk innsikt i psykopati hos en adskillig yngre og langt mer ydmyk lege. Jeg ble meget imponert og fascinert av hvor dypt den unge mannen hadde satt seg inn i emnet uten egen erfaring, kun av å fordype seg i pensum og psykiatrisk praksis.
Men dette gjaldt leger. For folk flest betyr ikke “psykopat” en alvorlig personlighetsforstyrrelse, men er et synonym for “idiot”, “drittsekk”, “bitch”, “voldskriminell”, “seriemorder”, “seksualforbryter” eller andre feilaktige assosiasjoner. I deres ører lyder “psykopat” som dårlig vokabular og mistanken faller tilbake på deg som ytrer ordet; ikke at du nødvendigvis er en psykopat selv, men at du er enfoldig eller useriøs. Du vil i slike ører ikke vinne gehør eller troverdighet ved å bruke “psykopat” i din fortelling.
Mange har også en forståelig aversjon mot “drittslengere” og offermentalitet. Det er derfor med stor risiko man kaster seg ut i det vannet som heter “jeg-er-nødt-til-å-fortelle-deg-dette-og-håper-du-tror-meg”. Jeg tror ikke folk flest har noe imot genuine mennesker som er ærlige og søker støtte, men hvordan skal de klare å skille mellom deg og han eller hun som elsker å tråkke andre verbalt ned i søla, når ikke de kjenner deg godt? Mange objekter har opplevd at de møter skepsis til og med hos nære venner og slektninger av å bruke merkelappen “psykopat”.
Kanskje derfor like greit å formulere deg uten å bruke ordet?
Husk å like og dele.
Årets første livestream på youtube blir kommende torsdag 6/2 fra klokken 20 til 21.30. Sett av tid og bli med 🙂



