Psykopati og kjærlighet

Etterspillet etter en relasjon med en psykopat er enormt smertefullt. Det er normalt etter et tap, at savnet og sorgen er sterkest umiddelbart og deretter langsomt mildnes inntil man kan leve med det. Smerten etter relasjonen med en psykopat er imidlertid litt annerledes, den synes å toppe – ikke helt i begynnelsen – men en stund etter bruddet. Hvordan kan det ha seg at smerten ikke er verst aller først? Bruddet med en psykopat føles umiddelbart forvirrende for mange, og som en lettelse for noen. Noen beskriver at de er så viljesterke rett etter bruddet at de ikke merker smerten. Men de fleste opplever at en enorm smerte kommer snikende (eller som en bombe) når psykopaten har vært borte en stund. Dette kan kanskje forklares med at det går opp for oss på et senere tidspunkt at psykopaten aldri kommer tilbake, at han/hun mener alvor med forkastingen, og at sorgen først slår inn når vi forstår at han/hun er borte for godt. Denne erkjennelsen fungerer som et forsinket sjokk fordi vi trodde vi hadde en ekte og eksepsjonell relasjon som kunne repareres. Mange beskriver også at smerten kom parallelt med tilegnelsen av kunnskap, når det etterhvert gikk opp for oss hvem vi hadde med å gjøre. Jeg våger å komme med en tredje teori; at smerten kommer fordi vi trer inn i en ny dimensjon.

Smerte påvirkes av om vi kan kontrollere årsaken eller ikke. Smerte oppleves også sterkere når vi er usikre på om den forsvinner eller om den overhodet kan lindres. Hvis vi vet at smerten av at vi la fingeren på den varme kokeplaten lindres og til slutt forsvinner av å putte fingeren i kaldt vann eller smøre på aloe vera, så er smerten både innenfor vår kontroll og vår kunnskap. Det medfører at vi kan leve med den verkende fingeren uten å bli engstelige og samtidig klare å fokusere på andre gjøremål mens smerten pågår. Smerten etter bruddet med en psykopat er annerledes. For det første så er det for mange første gang vi opplever en slik intens åndelig smerte. For det andre så er vi usikre på hva den skyldes. For det tredje så tror vi at psykopaten er den eneste som kan lindre den, og han/hun er etter bruddet utenfor vår kontroll. Smerten blir derfor meget skremmende og en kilde til angst. Vi spør desperat “jeg holder det ikke ut, hva er dette? Når går det over?”. Det blir vanskelig å fungere normalt mens smerten pågår. 

Jeg husker da jeg for mange år siden var utvekslingsstudent i Tyskland. Jeg bodde hos en vertsfamilie og den lille gutten i huset insisterte på å få lov til å røre i spagettien en dag vi laget middag. “Greit” tenkte jeg, “han må jo begynne en gang”. Han stod på en stol og rørte under mitt oppsyn. På et tidspunkt kokte det litt for kraftig og noen dråper kokende vann landet på underarmen hans. Den lille gutten ble helt hysterisk og løp rundt. “I alle dager” tenkte jeg, “har han aldri brent seg før?”. Til slutt gikk det opp for meg at nei, det hadde han ikke. Jeg tilnærmet meg derfor hans reaksjon på en helt annen måte. Jeg forklarte ham hvorfor det var smertefullt og at det ville gå over. Vi gikk på badet og smurte salve på den berørte huden. Ganske snart roet han seg. 

Etter den psykopatiske relasjonen så er vi er det lille barnet som har brent seg på fingeren for første gang. I tillegg mangler vi en omsorgsperson som kan fortelle oss hva som skjer. Det er slettes ikke merkelig at smerten oppleves så intens som den gjør når vi verken har kunnskap eller kontroll.

Smerten etter bruddet med en psykopat er av eksistensiell og åndelig art. Den er for eksempel ikke fysisk (selv om mange kan få fysiske plager som sekundærsmerter). At smerten er eksistensiell og åndelig, betyr at vi er blitt konfrontert med livets bakside. Man kan også si livets ukjente side. Vi har sett baksiden av månen – en side de fleste aldri får se. Vi ble kastet rundt i vårt livssyn og måtte definere alt på nytt. Etter vår omgang i den eksistensielle trommelen så fikk smerten en ny karakter av at vi trådte inn i en ny dimensjon. Hva mener jeg med det?

Mange opplever at de etter den psykopatiske relasjonen føler seg løsrevet fra andre mennesker, det gir en følelse av isolasjon og ensomhet. Plutselig har vi ikke lenger like mye til felles med andre som før. Kanskje bryr vi oss ikke like mye om andre som før. Vi har fått andre verdier og er kanskje blitt mer irritable fordi vi ikke lenger kjører i samme spor som andre. Dette medfører at vi ikke lenger er koordinerte og synkrone med andre, og ofte på kollisjonskurs. Denne følelsen kan lett forveksles med depresjon, nedsatt aggresjonskontroll eller at vi har mistet all sosial intelligens. Men jeg tror snarere den kan sammenlignes med følelsen man hadde fått hvis en nordmann med et knips plutselig ble plassert i Nairobi og nå skulle lære seg å fungere sammen med kenyanere. Følelsen av desorientering og kravet til nyorientering hadde vært formidable og nesten uoverkommelige når flyttingen ikke var planlagt og man ikke var forberedt. Akkurat slik vi heller ikke var forberedt på bruddet med psykopaten.

Den nye dimensjonen er egentlig et nytt bevissthetsnivå. Vi lever nå våre liv parallelt med andre og ikke sammen med dem i samme grad som tidligere. Det er derfor vi klamrer oss til fora, blogger og nettsteder om psykopati fordi de er de eneste stedene hvor vi finner andre som lever i samme dimensjon som oss. Den nye dimensjonen kan oppleves mørk og truende. Vi kan få følelsen av å ha trådt inn i skumringslandet. På overflaten er alt som før; solen står opp om morgenen, butikkene åpner og folk ler og snakker om de samme tingene som alltid. Likevel ulmer det en uhyggelighet under overflaten, som om vi vet noe ingen andre vet; en hemmelighet vi ikke ønsker å holde på men som ingen vil høre om. Hvorfor ser ikke andre mennesker det samme som du ser? Du hallusinerer jo ikke, så hvorfor ser du noe helt annet enn andre gjør?

Bagateller bryr deg ikke. “Small talk” gir deg ikke noe. Du orker ikke å snakke om gardinfarger lenger. Og hvorfor ser ikke dine kolleger at den nyansatte er manipulerende og giftig? Det meste av tiden går du rundt for deg selv. Du forstår ikke andre lenger, deres interesser og ambisjoner fenger deg ikke. Ja, det lyder unektelig som depressiv likegyldighet; at vi har falt mellom to stoler og helt utenfor alt av sosial tilhørighet.

Smerten i denne nye dimensjonen er ikke lenger “en knute i magen”, slik den var konstant etter bruddet. Knuten er oppløst, den kan fortsatt komme tilbake i bølger men er både svakere og hurtigere overstått. Matlysten er tilbake. Faktisk går det helt fint å utføre de daglige oppgavene samtidig som knuten er der. Det er ikke den som er problemet lenger. Problemet nå oppleves mer kronisk og vi lurer på om vi noengang kommer til å finne veien tilbake til menneskeheten.

Utfordringen ligger i å finne en mening i den nye dimensjonen, for mange av oss kommer til å bli værende der en stund. Er den egentlig bare mørk? Det er mulig å finne en slags fred og ro i den. Jeg lar meg ikke lenger stresse av bagateller. De store tingene tar jeg meg av, de blir gjort. Men nå synes jeg det er godt å bare sitte stille og reflektere. For all del, jeg nyter også “hjernedøde” ting, som å se på TV. Men mine programvalg har forandret seg. Jeg gjennomskuer andres manipulasjoner mye lettere, også fra offentlige institusjoner. Jeg har skiftet nyhetsformidlere, jeg ser at mange nyhetskanaler har en agenda og at man ikke kan stole på at de formidler nyheter på nøytralt vis. Det er unektelig trist å måtte forlate troen på at alt man ser og hører er riktig, men det er også en gave å gjennomskue manipulasjonene.    

Jeg er blitt sintere i den nye dimensjonen. Antakelig har jeg også blitt modigere men jeg er blitt mer sint enn modig. Jeg kan derfor oppleve meg selv som feig innimellom. Det gjorde jeg ikke før. Er jeg da blitt feigere enn før? Nei. Jeg ser urettferdighet mot meg selv og andre tydeligere, og reagerer på det. For det meste må jeg reagere inni meg. Av og til reagerer jeg utadrettet. Det føles godt å klare å si ifra av og til, selv om jeg ikke klarer det hver gang. Det er kanskje like greit, for ofte så overreagerer jeg. Jeg er med andre ord ikke feigere enn før, for før så reagerte jeg ikke i det hele tatt. Det var ikke toleranse, det var sløvhet. Den nye dimensjonen har gjort min bevissthet tydeligere, skarpere og mer selektiv. Det er en gave i forkledning. Har du det også slik?

Det hjelper ikke å ønske seg tilbake til den vi var, for vi er ikke den personen lenger. Det betyr ikke at livet er over eller at resten av livet bare skal gjennomføres. Du skal fortsatt leve det! Finn deg derfor til rette i den nye dimensjonen. Det er av og til vondt å være der, men det var det faktisk også før. Husker du den gang du støtt og stadig ble slått i ansiktet (metaforisk), men du forstod ikke hvorfor fordi du var naiv? Nå har du både evnen og viljen til å komme din motstand i forkjøpet. Ikke vær redd for å benytte deg av det. 

Ja, det er spørsmålet. Skal man tilgi? Trenger man å tilgi? Kan psykopatens handlinger overhodet tilgis? Hva skjer med objektet hvis det ikke makter – eller ikke velger – å tilgi? Finnes det alternativer til tilgivelse? Disse tankene ble avlet av spennende kommentarer i kommentarfeltet til et nylig innlegg. 

Jeg tror at aller først så må vi skille mellom begrepene akseptere og tolerere. Uavhengig av om tilgivelse velges eller ei, så er det viktig at vi i vårt indre aksepterer hva som skjedde med oss, men uten å tolerere.

Hvorfor akseptere? Fordi vi kan ikke forandre på det som har skjedd. Det skjedde. Punktum. Å ikke forsone seg med at det skjedde, vil bety at vi vil tilbringe resten av livet i en slags mental loop hvor vi bare går i ring. Vi vil forsøke å skape alternative utfall med våre sinn. “Hva hvis?”, “men…” og “jeg fatter ikke at…” vil kverne og kverne til vi risikerer å miste forstanden. Det er viktig å se at vi selv hadde makt og påvirkning i mange valg vi foretok i den psykopatiske relasjonen. Vi kan ikke slette at relasjonen skjedde. Vi har ikke ansvar for at psykopaten fant oss og krenket oss, men vi alene har ansvar for vår egen rehabilitering etter bruddet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hvorfor ikke tolerere? Fordi hvis vi tolererer så risikerer vi at syklusen gjentar seg, med en annen psykopat eller sågar med den samme psykopaten. Vi er nødt til å erkjenne mishandlingen som har skjedd. Aller helst bør vi bli sinte, meget sinte. Men velrettet klandring kan fortsatt ligge langt frem i tid for mange. Det er derfor viktig at vi erkjenner misbruk og mishandling her og nå, og umiddelbart reagerer hvis lignende behandling gjentar seg. Å se at mishandling har skjedd har først og fremst med egenverd å gjøre. Vi må lære oss å verdsette oss selv så høyt at vi ikke tolererer mishandling mot oss selv som vi ikke hadde tolerert mot noen vi er glad i. Slutt å absorber andres gift. Ingen har rett til å bruke deg som søppeldunk kun fordi du er snill og tolerant.

Når du har gjort deg noen tanker om begrepene toleranse og aksept, så kan du begynne å vurdere tilgivelse. Enkelte lesere har gitt uttrykk for at tilgivelse er den eneste veien å gå, og at uten å tilgi så blir man bitter. De presiserer at tilgivelse er for egen del og ikke for psykopatens. Spør deg selv om det er riktig for deg å tilgi.

Jeg tror spørsmålet om hvorvidt man er nødt til å tilgi for å gå videre henger sammen med blant annet filosofisk ståsted. Hvis man tror på tilfeldigheter og at ingenting er forutbestemt av skjebnen eller høyere makter så vil man lettere akseptere at den psykopatiske relasjonen skjedde, uten å ha behov for å tilgi. Så finnes det et spekter på vei mot de meget spirituelle. Blant dem som vil få store kvaler av å akseptere er for eksempel de som har stor tro på karma. De vil ha problemer med å forstå hvorfor en vanskelig og vond opplevelse som en psykopatisk relasjon skulle ramme nettopp dem. Det er også kanskje de spirituelle som har vanskeligst med å oppnå indre fred før de klarer å overbevise seg selv om at det går psykopaten dårlig. De vil søke etter en høyere mening med opplevelsen som muligens ikke er der og som de derfor aldri vil finne. Kanskje har disse objektene større gavn av å tilgi.

Forsøk å plassere deg selv på dette spekteret. Er du en pragmatiker eller mer spirituelt anlagt?

Blir du bitter av å ikke tilgi? Og hva skjer med vår evne og vilje til å tilgi, når psykopaten aldri ber om tilgivelse? Mange hevder med god grunn at tilgivelse er ment for dem som ber om den og samtidig viser at de ønsker å gjøre bot. Psykopaten gjør ingen av delene. 

Om man blir bitter tror jeg henger sammen med evnen til å akseptere. Kan du akseptere at du tilfeldigvis befant deg i psykopatens vei og ble objekt for hans/hennes oppmerksomhet? Kan du akseptere at det tilfeldigvis var du som fikk denne oppmerksomheten, og at devalueringen av deg ikke var personlig? Kan du akseptere at psykopaten er forstyrret og derfor ikke kan svare på dine ubesvarte spørsmål? Kan du akseptere at psykopaten er en løgner, og at relasjonen var falsk?

Hvis du gjerne vil tilgi men ikke får det til så spør deg selv hva som hindrer deg i å tilgi. Når du har identifisert hinderet så kan overveie om du kan gjøre noe med det. Lær å slippe det som ligger utenfor din kontroll og jobb med det som ligger innenfor din kontroll. Det sier seg selv at en slik søken må skje uten å bryte NK. Du må finne svar uten å kontakte psykopaten. Hva psykopaten gjør og tenker er nå fullstendig utenfor din kontroll. Kanskje klarer du ikke å tilgi uten å få en ektefølt unnskyldning fra ham/henne. Hvis svaret ikke finnes uten å kontakte psykopaten, så slipp spørsmålet.

En god grunn til å velge tilgivelse er når vi innser at vårt sinne og vår smerte ikke hjelper oss. Når vi over lang tid går og har det dårlig og er ulykkelige. Det er da bedre å tilgi enn for eksempel å lindre smerte med rusmidler eller andre avhengigheter, eller på andre måter begrense våre egne liv. Å tilgi kan redusere angst og depresjon. Legg da alle prinsipper om rettferdighet til side. Psykopaten har gjort utilgivelige ting og fortjener ikke din tilgivelse, men du tilgir for å få ditt eget liv på rett spor igjen. 

Hvis du velger å tilgi og tilgivelsen i seg selv medfører at du ser på psykopaten med mildere øyne, så ikke la din indre fred gjøre at du besvarer for eksempel en henvendelse fra psykopaten. Oppretthold NK selv om du ikke lenger er sint eller såret. Psykopaten trenger ikke å vite at han/hun er tilgitt. Tilgivelsen er for deg selv og ikke for ham/henne. Husk at tilgivelse ikke er det samme som å tolerere. Det er heller ikke det samme som å late som om intet har skjedd.

Hvis du alltid har vært en tilgivende person men oppdager at i forhold til psykopaten så står du bom fast, så tilgi deg selv. Du er ikke blitt et dårligere menneske. Husk at på psykopaten så kan vi ikke bruke de samme unnskyldningene som vi normalt bruker for å tilgi; “ingen er perfekt”, “alle kan oppføre seg dumt”, “jeg vet hvor vondt det er å ikke bli tilgitt, derfor tilgir jeg” eller “folk gjør så godt de kan” gjelder ikke om et rovdyr i menneskeform som med viten og vilje kreerte en falsk relasjon med oss for å skade oss. 

Kanskje er det viktigere å tilgi deg selv fordi du lot deg mishandle, enn det er å tilgi psykopaten for hans/hennes ugjerninger. Har du klart å identifisere hvem av dere det egentlig er du trenger å tilgi?

Ofte har vi problemer med å tilgi fordi vi føler oss underlegne. Å tilgi krever en viss grad av storhetsfølelse. Dette må ikke forveksles med grandiositet, som er et forstyrret trekk hos blant annet psykopaten. Men ofte opplever vi oss krenket – ikke fordi krenkelsen er så stor – men fordi vi føler oss maktesløse enten i forhold til selve krenkelsen eller i forhold til krenkeren. Musa føler seg unektelig mer truet når elefanten ikke respekterer den, enn når lusa ikke gjør det. Når vi opplever oss selv som ei mus sammen med et annet menneske så er noe i veien med selvfølelsen vår. Andre mennesker er likeverdige oss, ikke merverdige. Å forstå dette kan hjelpe oss til å tilgi – eller å akseptere uten å føle oss krenket. 

Har religiøst ståsted noe å si for din evne og vilje til å tilgi? Vil du kunne finne hjelp i bibelen eller i andre religiøse skrifter?

Vil det være lettere å tilgi hvis livet etter psykopaten bringer deg noe bedre enn hva du hadde? Kanskje treffer du en god partner, eller kanskje ser du stor lærdom og videre innsikt i din opplevelse med psykopaten. Har du klart å bygge opp livet ditt tilstrekkelig, slik at du til tross for smerten psykopaten forårsaket klarer å se noe positivt i det? Hvis du tror at et bedre liv vil hjelpe deg til å gå videre men ennå ikke har klart å oppnå det, så vet du hva du har å gjøre. 

Den spennende debatten må gjerne fortsette i kommentarfeltet under denne teksten.

Lesetips:

“Forgive for good” av Dr. Fred Luskin (2002)

“Forgiveness is a choice” av Robert Enright (2001)

Mange har stilt dette spørsmålet; hva gjør jeg hvis jeg tilfeldig støter på psykopaten? Spørsmålet har også dukket opp et par ganger i kommentarfeltet de siste dagene. Mange bor fortsatt i samme by som psykopaten. Selv om man ikke bor i samme by så kan psykopaten oppsøke deg uten at du er forberedt. Det er derfor en teoretisk sjanse for at man støter på psykopaten uten at det er planlagt, selv om NK ellers er på plass. 

Det beste å gjøre, uansett om du ser psykopaten først eller han/hun ser deg først, er å hurtig bevege deg i motsatt retning. Det kan unektelig bli upraktisk å raskt måtte forlate åstedet. Kanskje du er midt i en samtale med en bekjent eller kanskje du er i ferd med å betale for en vare. Kanskje har du også mye å bære på. Men det spiller ingen rolle. Gjør hva du kan for å komme utenfor psykopatens rekkevidde. Indre forestillinger kan stå i veien og hindre oss i å handle raskt nok. Handlingslammelse i møte med den personen som vi frykter mest i verden kan være en av dem. Andre hindre kan være våre egne tanker omkring bruddet med vedkommende. Jeg vil nå avkrefte noen myter.

“Å løpe vil gi psykopaten NF (narsissistisk forsyning) fordi jeg viser at jeg er redd for å møte vedkommende, at han/hun har makt over meg”.

Psykopaten vil alltid hente NF ut av alle dine reaksjoner, og å løpe er unektelig en reaksjon. Det forutsetter imidlertid at psykopaten ser at du løper, i mange tilfeller kan du fjerne deg usett. Sjansen er dessuten større for at du gir NF ved å bli værende og risikere en konfrontasjon, psykopaten vil få mer NF ut av nærkontakt med deg enn av å se deg snu ryggen til og gå. Faktisk er det sannsynlig at du ved å fjerne deg istedet påfører psykopaten et narsissisitisk sår. Psykopater og narsissister hater avvisning og å bli ignorert. Ved å fjerne deg så sender du sterke signaler om at du ikke vil ha noe som helst med vedkommende å gjøre. Du forteller psykopaten at han/hun ikke er så fantastisk som de tror og at du helst vil leve resten av din tid uten dem. Det er bombesikkert at denne avvisningen oppfattes av en psykopat eller narsissist som er vant til at folk (sekundærobjekter, “fanklubben”) flokker seg rundt ham/henne.

“Nok er nok! Jeg går ikke lenger på eggeskall for psykopaten, denne gang står jeg klippefast!”.

Er i samme gate som påstanden over. Det er ofte tanken om hevn og gjenoppreisning som ligger bak en slik strategi. Kanskje har du sågar forberedt en liten tale i tilfelle et slikt tilfeldig møte vil skje, hvor du vil “lekse” opp for vedkommende eller vise ham/henne hvor flott og selvstendig du har blitt. Det kan godt være at du har gjenvunnet mye av styrken og integriteten din og at du klarer å stå klippefast overfor normale mennesker, men psykopaten er en erfaren manipulator, trenet i å gjennomskue andre og vil mest sannsynlig få NF ut av ditt hederlige forsøk på å ta tilbake noe av den æren du tapte sammen med ham/henne. Er det verdt å ta sjansen? 

“Jeg er over psykopaten, ikke lenger hekta og jeg vil vise ham/henne det”.

Hvis du tenker slik så er du muligens ikke lenger hekta, men du er heller ikke over psykopaten. Hvis du ønsker å vise ham/henne hvor likeglad du er blitt så er du faktisk ennå ikke likeglad. Sjansen er også stor for at du i en konfrontasjon ikke klarer å formidle din likegyldighet på en effektiv måte og dette vil oppleves som et nederlag. Bedre å snu ryggen til og gå en annen vei.

“Jeg vil ha min frihet tilbake. Jeg vil kunne ferdes fritt i min by uten å være redd”.

Ja, det skal du. Men det betyr ikke at du trenger å ha nærkontakt med psykopaten. Det finnes mange mennesker vi gladelig unngår, for eksempel den nysgjerrige naboen, den irriterende kollegaen eller skolekompisen fra 20 år tilbake som fortsatt tror at dere har mye til felles. Hvorfor skal vi da plutselig være så prinsippfaste når det gjelder psykopaten? Har vi et spesielt markeringsbehov når det kommer til dem? Unngå ham/henne med et skuldertrekk, akkurat som du ville gjøre med de andre nevnte.

Selv alle ovennevnte prinsipper tatt i betraktning, så handler ikke en “flukt” om hvorvidt det gir psykopaten NF eller ei. Det handler om å beskytte deg selv. Selv om vi har kommet langt i vår rehabilitering og faktisk har det ganske bra, så ligger det psykopatiske bånd der latent og kan reaktiveres når som helst. Det betyr at et personlig møte med psykopaten, selv om det er aldri så kort, risikerer å sende deg i en spiral tilbake i tid hvor gamle sår gjenåpnes. Det vil stjele din energi og ditt fokus. Du vil mest sannsynlig igjen tenke på psykopaten resten av den dagen og kanskje resten av uken. “Hva mente han/hun egentlig med det?”, “fikk jeg sagt det riktige, hvordan oppfattet han/hun at jeg sa det?”, “det blikket likte jeg ikke, det minnet meg om den gangen ….”. Og hva hvis psykopaten har sin nye partner ved sin side og de ser meget lykkelige ut, hva vil det gjøre med ditt velbefinnende? Som jeg har beskrevet i en youtube video så er det psykopatiske bånd gjensidig. Det er med andre ord ikke kun hos deg det blir reaktivert. Plutselig står du igjen på psykopatens agenda og han/hun kan finne på å oppsøke deg flere ganger etter et slik tilfeldig møte, og det vil ikke være for å gjøre bot for den tort og svie han/hun har påført deg.

Til syvende og sist så vil alt annet enn en flukt fra din side være å bryte NK. Husk at NK varer livet ut, det spiller ingen rolle hvor sterk du har blitt. NK er en kontrakt du har inngått med deg selv. Å bli stående når du har mulighet til å fjerne deg, er et kontraktbrudd. Det vil dog være situasjoner hvor du blir overrumplet eller ikke har muligheten til å flykte. Tenk deg at du står fast, ansikt til ansikt med din personlige terrorist. Til å illustrere den beste strategien i slike tilfeller så vil jeg bruke en kommentar fra en av bloggens faste lesere, “Kari”;  

Når den første ubehagelige følelsen har lagt seg og du skjønner at du ikke kommer utenom personen, så er det viktig å minnes noe av det negative han/hun har påført deg. Akkurat det glemmer man jo ikke så lett! Får du først det negative frem i tankene, så blir det lettere å ikke være så interessert i vedkommende. Unngå å bli sint, for selv sinne er narsissistisk forsyning. Gråstein blir bare kalde og rolige. Husk at en P/N forandrer seg aldri! De skjuler seg bare bak en likandes fasade. Har du først stoppet, så skal du ikke bli interessert, som om det er en gammel bekjent men med ny hårsveis. Heller ikke dersom fasaden plutselig er av den dyreste Kashmir, noe som kanskje provoserer deg skikkelig. Under ulla er det fortsatt en ulv! Trekk deg heller litt bakover. For eksempel, jeg gir ikke lenger bort klemmer til folk jeg møter. Jeg holder generelt en klokere avstand til folk nå enn tidligere, uansett fasade. Akkurat slike ting senser en psykopat raskt. Psykopaten er livredd for å miste masken, og fallhøyden er stor dersom de klemmer objektet først og objektet stivner eller trekker seg åpenlyst unna. Psykopaten avventer selvsagt i troen på at objektet kan manipuleres til nærhet seinere, men innen det skjer bør selvsagt objektet ha gått videre. Ikke spør hva psykopatens ærende for anledningen er. Ikke bemerk hvor lenge det er siden sist, eller uttrykk undring over hva vedkommende driver med nå for tiden. Still absolutt ingen spørsmål, og svar kort og konsist “bare bra” på spørsmål om både deg, bilen din, hunden, familien, jobben, venninner osv, dersom psykopaten spør. Det har blitt mange “jeg aner ikke”-besvarelser, understreket av et ekstremt uinteressert kroppsspråk fra min side. Ikke hils til moren eller andre du kom godt overens med. Ikke vær bekreftende til avtaler om å sees igjen. Ikke en gang om det er for å raskest komme deg bort fra psykopaten. Bare si nei, uten forklaring. Psykopaten er ikke dum, mest sannsynlig skjønner vedkommende hvorfor. Men om du gir litt positiv bekreftelse selv om det er en hvit løgn, så oppleves du som medgjørlig og da dukker vedkommende straks opp igjen. Ta gjerne opp telefonen, gå gradvis videre mens psykopaten prater, og ha konsekvent litt dårlig tid uten å si noe om hvorfor. Når psykopaten er på sikker avstand, kan du slippe løs følelsene dersom du trenger det, og gjenopprett null kontakt.

Håper dette var til hjelp for dere som er i tvil om hva dere bør gjøre hvis dere støter på psykopaten.

Denne teksten kan og bør leses med litt humoristisk sans i mente. Å eksponere en psykopat kan anta komiske former, ikke minst fordi psykopatene ofte eksponerer seg selv. En psykopat eksponerer seg faktisk hver gang de åpner munnen. Man må bare vite hva man skal lytte etter.

Men jeg vil også berøre det alvorlige og litt vanskelige emnet “utestenging fra bloggen”. Hvorfor er et slikt emne overhode aktuelt? Lenge så var bloggen marginal og lite kjent. Problemene begrenset seg til litt keitete kommentarer og en og annen uvitende person som ønsket å spre propaganda eller feilinformasjon. Men nå nærmer antall følgere seg seks tusen. Bloggen er promotert til 130,000 mennesker. Det sier seg selv at den da også tiltrekker seg psykopater, narsissister og andre forstyrrede mennesker som ikke er glade for at deres objekter har et sted å heles, i tillegg til at deres egen opptreden blir lagt under mikroskop, diskutert og avslørt. Mange psykopater vet nemlig veldig godt hvordan de manipulerer, og det skal helst forbli en “industrihemmelighet”. 

Det er derfor nærmest et under at bloggen har eksistert i snart tre år uten at en eneste utestenging har vært nødvendig. Frem til nå har det vært tilstrekkelig å blokkere enkelte kommentarer, men selv dette problemet har vært minimalt. Antall kommentarer jeg har blokkert kan man telle på to hender. Sett i lys av at det er levert over 3000 kommentarer så er dette forsvinnende lite. Lesere flest utviser med andre ord flott takt og tone. Men det var bare et spørsmål om tid innen den første utestengingen ville skje og i går stoppet den fine statistikken. Andre lignende fora (primært i USA) har en ultrastreng utestengingspolitikk. De har ofte også flere moderatorer som håndhever den. Utad kan det virke som om mange blir utestengt fordi de våger å påstå noe annet enn hva blogginnehaver/faste lesere har vedtatt som “sant” og slike fora kan derfor virke som ekskluderende og indoktrinerte sekter hvor de som påstår at “jorda ikke er flat” ikke har tilgang. Men egentlig handler det om å beskytte lesere som er i heling. Å heles etter en psykopatisk relasjon er noe helt spesielt, særlig i starten. Tenk hvor skadelig det er for lesere som forsøker å finne ut hva som er opp og ned etter en psykopatisk relasjon, hvis andre lesere får lov til å påstå for eksempel;

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

-Psykopati er naturlig

-Psykopaten blir bedre av terapi og kan forandre seg

-Objektene er forstyrrede 

-Psykopaten blir ålreit hvis han/hun treffer den riktige personen

-Den nye partneren har klart å hente frem det gode i psykopaten

Det sier seg selv at objekter i villrede vil gå i spinn av å lese slike kommentarer. Ikke bare er påstandene feil, men det er rett og slett potensielt farlig hvis slike meninger får slippe til og feste seg. Forvirrede objekter kan bli overbevist om at å gå tilbake til psykopaten vil være det riktige, eller de kan sitte fast i troen på at det er dem selv som er den gale. Derfor kan en blogg eller et nettsted som denne aldri bli “åpen for alle og åpen for alle meninger”. Streng moderering må til. Det er ikke et fristed for alle mulige teorier. Det er først og fremst et helingsted.

Jeg forsøker derfor å holde slike meninger og bærerne av dem borte fra bloggen. De kan spre deres budskap et annet sted. Men jeg presiserer at så lenge man er respektfull og forstår at bloggen fungerer som “safe space” for mange så slipper det meste gjennom. Det er også vanskelig å avsløre alle ulvene blant oss. Noen vil troverdig fremstille seg selv som ofre. Men nettopp derfor er en av omgangsreglene at man ikke har lov til å navngi tredjeparter i kommentarer. En psykopat vil – mer enn et ekte objekt – være opptatt av å sverte ved navn. Et ekte objekt vil først og fremst være opptatt av å bli forstått samt få trøst og kunnskap.

Ikke alle provokatører som dukker opp på bloggen vil være forstyrrede. Noen vil være av den naive og ufølsomme sorten som ønsker å diskutere at “å ha noen psykopater i næringslivet er bra for samfunnet”. Andre vil være bedrevitere som ikke forstår at bloggen befinner seg i et kontinuum hvor påstander er diskutert og dokumentert for lenge siden, og at man ikke kan finne opp hjulet på nytt hele tiden.  

De psykopatiske mekanismene jeg vil eksponere for dere nå var på ingen måte subtile. Dette var en meldingsutveksling mellom en leser og meg som skjedde  under et innlegg på facebook (som nå er fjernet for ikke å identifisere leseren), og som medførte utestengelse av vedkommende. Jeg vil gjengi den ordrett her. Og det er nå det er lov å trekke på smilebåndet av at en person eksponerer seg selv så tydelig. Disse arrogante menneskene tror de er ugjennomskuelige. Jeg har intet grunnlag for å kalle vedkommende psykopat, narsisisst eller noe annet. Jeg har bare grunnlag til å påpeke de psykopatiske formuleringene. 

Denne personen bød meg opp til dans – en manipulasjonsdans slik psykopater gjør – og jeg lot meg delvis føre, vel vitende fra starten om hvor dette ville ende. Jeg ville se i hvilken grad vedkommende avslørte seg selv. 

Meg (som svar til en annen leser): Kort sagt kan vi si at psykopati er medfødt og at narsissisme er “opplært”. Men egentlig vet ingen hva det kommer av.

NN (blander seg inn i samtalen):  Hvor har du det fra at det er medfødt? Vil gjerne lese artikkelen eller forskningen på det, også er ikke psykopati en diagnose. (ikke en diagnose? Here we go again….).

Meg: Forskning har vist at psykopati vises meget tidlig hos barn, ett av mange trekk er for eksempel at de piner dyr. Artikler kan du selv google. Det er ikke akkurat mangelvare på forskning om psykopati og ikke vanskelig å finne, men derfor er også teoriene så sprikende.

(NN la inn en lattersmiley på dette svaret)

Meg: Er det noe her på bloggen du synes er morsomt? Isåfall må du gjerne fortelle det, useriøse kommentarer gir vi ikke plass til. Her forsøker mennesker å heles, er det noe ved det du ikke forstår?

NN: Nei vil gjerne du finner denne forskningen som du faktisk legger ut om her . Syns det er veldig rart du/dere har lov til å komme med en uttalelse uten at dere legger ut en link til den forskningen du mener er riktig.

Meg (la ut en link): Her er en av mange. Du har vel fingre å google med, har du ikke? Du trenger ikke andre til å gjøre den jobben for deg.

NN: Okey og siden du da referere til er ikke pålitelig.. så igjen så da lurer jeg fortsatt på hvordan du/dere har lov til å poste noe sånt her uten bekreftede fakta .. men du blir jo tydelig aktivert av mine spørsmål og kommer med hersketeknikk i din siste kommentar ..  
Jeg er nemlig ikke enig i at det er medfødt .. så derfor ønsket jeg oppriktig å se forskningen . Du/dere som driver siden burde vel tenke litt ekstra før dere kommer med hersketeknikk på en sånn her type side, syns dette er veldig merkelig.

Meg: Da kan du selv finne en side du mener er pålitelig, siden du åpenbart er dommer over den saken. Fortsatt god helg!

NN: Er så absolutt ikke en dommer (lattersmiley) bare har veldig mye erfaring med det her .. og når du da poster noe uten å legge ved bevis for det du deler så kan det fort ende med at du må legge ned siden .. noe jeg ikke ønsker . 
Men jeg begynner jo å stusse litt på hvem og hvilken diagnose du selv har når du kommer med hersketeknikk til noen som spør på siden din om info .. 
Jo takk fortsatt fin helg te deg å (smilesmiley).

På dette tidspunktet avsluttet jeg “dansen” og valgte å utestengte vedkommende. Jeg hadde fått alt jeg trengte å vite.

Nå kan de som ønsker det more seg med å analysere denne samtalen. Dere som vil prøve dette selv bør stoppe å lese her inntil videre. For dere andre så vil jeg foreta en hurtiganalyse med de psykopatiske metodene vi nå har kunnskap om.

Det var tydelig allerede i første melding at vedkommende ikke var ærlig søkende etter informasjon. Å finne kilder til at psykopati er medfødt er ikke vanskelig. Vedkommende var ute etter å kverulere og provosere. Man ser det på ordleggingen. Normalt lar jeg slike provokatører stå ubesvarte, men denne gang hadde jeg lyst til å strekke strikken lenger. Jeg konfronterte vedkommende med den respektløse bruken av smileys. Legg merke til hvordan NN forsøker å fremstå som hederlig, men at masken begynner å løsne når jeg viser at jeg ikke har tenkt å bruke min tid på å finne lenker som NN kan finne selv. Dette er det samme som psykopater gjør – de ønsker å sette andre i arbeid med meningsløse oppgaver, for å stjele deres tid og energi. Når jeg sporenstreks faktisk finner en lenke, så er den ikke bra nok. Også dette er typisk. En psykopat føler seg berettiget til å forkaste forslag, utrettet arbeid eller kjærlighetserklæringer som “irrelevante”. Jeg lot meg fortsatt ikke affisere, men fortsatte bevisst å provosere (har du ikke fingre til å google med?) for å se om jeg kunne utløse et maskefall. Det skjedde allerede i neste melding. Her ser vi en slags famling hvor NN trykker på mange knapper – nærmest vilkårlig – for å se om en eller flere får meg til å respondere emosjonelt og dermed gi vedkommende narsissistisk forsyning. Her er knappene som trer frem umiddelbart:

-forsøk på å tåkelegge min reaksjon og legge hensikter i den som ikke er der (“men du blir jo tydelig aktivert av mine spørsmål og kommer med hersketeknikk i din siste kommentar”). Faktum er at jeg holdt bevisst mine svar korte, mens NN svarer med lange utredninger. Dette er antakelig en person som er vant til å krangle fordi vedkommende hopper direkte inn i kranglemodus. En person med hederlige hensikter hadde blitt mer satt ut av mine bevisste provokasjoner “men… at… det var ikke det jeg mente”. 

-å stille bloggens troverdighet og seriøsitet i tvil (“så igjen så da lurer jeg fortsatt på hvordan du/dere har lov til å poste noe sånt her uten bekreftede fakta”).

-påføre blogginnehaver skam (“Du/dere som driver siden burde vel tenke litt ekstra før dere kommer med hersketeknikk på en sånn her type side, syns dette er veldig merkelig”).

-trusler (“og når du da poster noe uten å legge ved bevis for det du deler så kan det fort ende med at du må legge ned siden”).

-men at vedkommende egentlig har hederlige hensikter (“noe jeg ikke ønsker”).

-og er offer (“Jeg er nemlig ikke enig i at det er medfødt .. så derfor ønsket jeg oppriktig å se forskningen”.)

-men også ekspert (“bare har veldig mye erfaring med det her “).

-og tilbake til skam/offer i tillegg til projeksjon (“Men jeg begynner jo å stusse litt på hvem og hvilken diagnose du selv har når du kommer med hersketeknikk til noen som spør på siden din om info”). 

Noen som kjenner igjen ordsalaten fra samtaler med egne psykopater? Dog må jeg presisere at jeg “vant” ikke denne dansen, det var ikke slik at jeg klarte å trenge NN opp i et hjørne. Det er ikke noe man klarer med psykopater. De vrir og vrenger samtalen og kan fortsette til evig tid. De vil alltid finne en måte å manipulere seg ut av hjørnene. Husk at grisen elsker å bryte i gjørme, mens du blir skitten. Det eneste jeg klarte var å framprovosere en viss desperasjon for å hente narsissistisk forsyning ut av meg. Jeg gikk ikke på defensiven slik en psykopat ønsker, men derimot på offensiven samtidig som jeg ignorerte knappene NN forsøkte å trykke på. Men en psykopat vil alltid klare å hente noe NF uansett og selv om du er den perfekte gråstein (noe jeg ikke var, fordi jeg valgte å danse en liten stund). Bare det å bli utestengt fra bloggen vil gi en psykopat NF, fordi de vil tolke det som at de er en trussel og dermed har makt. De vil i egne hoder alltid vinne (“blogginnehaver klarte ikke å underbygge sine påstander, jeg vinner”). De vil ikke tolke det dithen at deres tilstedeværelse faktisk er uønsket – noe som ikke gir NF men derimot er skamfullt. Derfor er ikke en slik “dans” noe jeg vil anbefale. Det eneste som blokkerer dem fra noe som helst NF, er NK. 

Jeg håper denne analysen var både lærerik og litt underholdende. Ønsker alle lesere en fin, siste pinsedag. 

Mange mener ja, både lesere av denne bloggen samt andre skribenter og veiledere. I går startet våre venner i “Lucifers datter” kampanjen “Speak up”; ikke sitt taus og godta psykopatens herjinger. Si ifra! 

Personlig er jeg fortsatt imot navngitt eksponering av psykopaten. Jeg mener fortsatt at en generell eksponering er beste veien å gå. Med generell eksponering så mener jeg at fokus på psykopater generelt og å heve allmenkunnskapsnivået bekjemper alle psykopater og dermed også indirekte den psykopaten som rammet oss hardest. Det er også en juridisk knivsegg å eksponere navngitte psykopater. Men i dag vil jeg støtte kampanjen “Speak up” og dere som håper på en mer offensiv eksponering av psykopaten. Det jeg ønsker å bidra med er noen forsiktighetsanbefalinger som dere kan ha i bakhodet i deres personlige kamp for å navngi dette ondet.

-Unngå å eksponere den psykopaten som du er traumebundet til. Med det så mener jeg han/hun du var et primærobjekt for og som havnet deg på denne bloggen. Grunnen til at du bør unngå å eksponere vedkommende er ikke for å skåne ham/henne, men for å skåne deg selv. På bloggen så jobber vi med å løsrive oss økonomisk, mentalt, emosjonelt og praktisk fra psykopatens herjinger. Et traumebånd er en meget slitesterk forbindelse mellom objekt og psykopat. Den eneste måten å slite et traumebånd på, er NK. Å eksponere psykopaten er å bryte NK fordi det forlenger både ditt engasjement i vedkommende og hans/hennes levetid i ditt indre. Det er hverken ønskelig eller sunt, og ikke noe denne bloggen vil oppmuntre til. Derfor, forsøk å ikke snakke mer om denne psykopaten selv om det kanskje bidrar til at han/hun slipper unna med ugjerninger. Hva kan du gjøre istedet? Eksponer gjerne psykopater og narsissister som du ikke er traumebundet til. Det kan være en slektning, kollega, sjef eller “venn”. Når du ikke er traumebundet så berører det deg ikke å snakke om vedkommende. Hvis du har god grunn til å mistenke at en person du har kontakt med har sterke psykopatiske trekk, så er det ingen grunn til å tie. En sekundærgevinst er at denne giftige personen antakelig har traumebundet andre personer, selv om du ikke er en av dem. Ved å eksponere ham/henne, så hjelper du dermed et annet primærobjekt som ikke kan gjøre det selv. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

-Husk at det kan ligge mer slagkraft i å si lite enn mye. En regelrett svertekampanje kan få deg til å ligne en psykopat. I tillegg så kan den miste sin troverdighet fordi den minner mer om en besettelse eller et korstog enn rasjonell og berettiget kritikk. Med andre ord kan du bli bedre hørt av å si noen velvalgte ord en eller to ganger, enn å stadig påpeke hvor dårlig du liker den du ønsker å eksponere. Gå heller ikke inn i en ordkrig med en psykopat. Du mister integritet i tillegg til ammunisjon. Husk at grisen elsker å bryte i gjørme, men for deg så vil det føles uverdig. Si hva du mener, og la det deretter ligge. Du har sådd et frø, la psykopaten selv gjøre resten av jobben sammen med tilhørernes egen evne til å observere, resonnere og spinne videre på hva du har fortalt.

-Ikke nøl. Å eksponere en psykopat eller narsissist handler om strategi. Ikke se personen an. Så snart du er rimelig sikker på dine mistanker, så sett ord på dem. Vi er slik innstilt, at vi tror på den som forteller sin historie først. Den som kommer diltende etter vil ofte miste gehør, selv om historien er mer sann. Derfor; kom psykopaten i forkant! Fortell dine omgivelser om vedkommendes ugjerninger innen han/hun rekker å manipulere omgivelsene. Ikke gi ham/henne flere sjanser. En giftig person fortjener dem ikke. 

-Vær smart. Ikke godtroende. Vi har nå lært at ikke alle er som oss. Ikke alle er gode på bunnen. Vær derfor kynisk i din omgang med folk du ikke er trygg på. Det kan være nødvendig med dokumentasjon når du vil eksponere en manipulerende person. Ikke vær redd for å “gå over streken” i ditt arbeid for rettferdighet. Spesielt når en kollega skal eksponeres så trenger du kjøtt på beinet. En sjef kan ikke forholde seg til følelser og vage hentydninger. Samle skriftlig dokumentasjon, vitner og lydopptak der det er mulig. Kanskje du oppdager at din kollega har utført sin oppgave på en måte, men dokumenterer at den er utført på en annen måte. Ta screenshots. Slå på lydopptaker som ren rutine når dere jobber sammen. I beste fall kan din innsats faktisk føre til at en manipulerende kollega mister sin stilling eller blir omplassert (bort fra deg). I familiære saker så kan det bety forskjellen på om du får se dine barn eller ikke, eller om du får arv du har krav på eller om den tilfaller giftige slektninger. 

-Unngå ordet “psykopat”. Begrepet psykopat er blitt populistisk og noe alle har et forhold til. Nettopp derfor er det blitt utvannet og har mistet sin respekt. Det har blitt et begrep folk bruker i mangel på bedre adjektiver. Mange reagerer også med motvilje når noen som ikke har den formelle kompetansen, bruker diagnosebegreper om andre. Forsøk derfor å unngå å bruke dette ordet i din eksponering. Det er ikke nødvendig. Det er ikke diagnosen som er viktig her, selv om du med din kunnskap har rimelig god dekning for din mistanke. Det er gjerningene som er viktige å eksponere. 

-Det trenger ikke å handle om en person. En gruppe eller forening kan også ha psykopatiske trekk. For eksempel kan en veldedig organisasjon vise seg å være korrupt, eller en nyhetsformidler kan skjule fakta for å fronte en spesifikk agenda. Eksponer dem også! Kast deg inn i kommentarfelt eller på organisasjonens hjemmeside og fortell hva du mener om dem. La andre få vite hva disse gruppene bedriver.    

God kampanje 🙂

Denne teksten ble ønsket av leseren som i kommentarfeltet kaller seg “Juni”. Juni formulerte sin problemstilling slik;

Hvordan skal jeg som et sansende og høysensitivt objekt klare å rense min kropp og min Sjel fri for psykopatens innvandring? Det gjelder både langt tilbake i tid med null kontakt, og lav kontakt, og andre vi møter tilfeldig på vår vei nå og i fremtiden. Min evne til å holde det jeg sanser utenfor kroppen min er lik null. Alle opplevelser går rett inn i marg og bein. På godt og vondt. På godt er det jo bra, men når det gjelder forstyrrede mennesker er dette veldig uheldig. Fornuften vet, men kulden og mørket til psykopaten sniker seg inn en vei jeg ikke makter å stoppe. Jeg har ikke redskap til å stoppe, og i dagene og noen ganger mange uker, etterpå er jeg i ubalanse, enda jeg sitter på så enormt mye kunnskap nå. Da kommer behovet for å prate, og å dele det jeg har følt på. Og dette tapper meg for energi. Så det optimale måtte jo være å stoppe dette gufset og den kulden som er pakket inn i smil og smisk og stikk FØR den når min kropp og mitt sinn? Hvordan skal jeg klare dette? Gråsteinmetoden klarer å stoppe noe så møte med P/N blir mildest mulig, men problemet er at sansene jobber videre i dager og uker fordi jeg føler så mye. Og med de jeg har NK med, så kan jeg oppleve at bare en liten tanke tilbake på hendelser setter seg ut i kroppen med det samme. Og tankene mine og hodet mitt har jeg jo med meg hele tiden så jeg kommer ikke unna. Jeg ønsker meg en fremtid med tankene Mine for Meg, fylt med de jeg er glade i, gode opplevelser, og fri for P/N og alt de har gjort mot meg.

Å være en høysensitiv person (heretter HSP) er ikke et overnaturlig fenomen, selv om det er vanskelig å forklare uten at det lyder slik. Kort sagt så er HSP en stor minoritet (10-20 prosent av befolkningen) som sanser mellommenneskelige interaksjoner mye sterkere enn majoriteten. En HSP har de sosiale antennene ute hele tiden og har problemer med å viljestyre dem. Det betyr at HSP hele tiden mottar sinnstemninger – både andres og sine egne – ufiltrert og sterkt. Det sier seg selv at HSP lett blir sliten av sosialt samvær. Å ikke klare å stenge disse signalene ute er på sikt en enorm belastning og kan føre til sosial angst eller at en HSP trekker seg unna sosialt samvær og isolerer seg, fordi det føles tryggere og mer behagelig. En HSP er på mange vis et drømmeobjekt for en psykopat, da psykopaten merker at en HSP analyserer mer og lar seg påvirke sterkere enn andre av psykopatens manipulasjoner (merk at HSP ikke er det samme som en empat). Det er derfor viktig at en HSP lærer seg å moderere signalene han/hun hele tiden mottar fra seg selv og omgivelsene.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

I denne teksten ønsker jeg å fokusere på forebyggende tiltak som en HSP kan og bør ha i bakhodet i møte med alle nye mennesker, inkludert psykopater og giftige personer. HSP må være ekstra forsiktige i slike møter fordi de er mer hudløse enn personer som ikke er HSP. HSP må derfor innføre tiltak som fungerer som et ekstra hudlag. 

I stikkordsform så vil det i hovedsak være snakk om;

-Ikke knytte deg for fort.

-Ikke tro at andre er som deg.

-Ikke analyser andres handlinger eller ord for mye. 

-Ikke tillegg andre egenskaper som de ikke har vist at de har.

Jeg ser nå at jeg trekker inn egenskapene til empaten som han/hun nødvendigvis ikke deler med en HSP, men la oss ha begge under lupen slik at flere lesere kan kjenne seg igjen i teksten. Mange av oss gir for mye av oss selv. Vi gjør det fordi vi ønsker å styrke relasjoner men vi blir også mer sårbare av å gi for mye. Vi har også en slags forventning om at hva vi gir skal returneres til oss og dette handler ikke nødvendigvis om at vi “gir for å få”, men om at vi naivt tror at andre er som oss og ønsker å gi like mye tilbake som vi gir dem. Vi får derfor sjokk når vi oppdager at noen er villige til bare å ta uten å gi tilbake. Vi føler da at vi har gitt for mye, vi føler oss skitne og skulle ønske vi kunne ta tilbake noe av hva vi har gitt. Vi utvikler en motvilje som nesten føles som hat til den personen som grådig har tatt for seg av vår sjenerøsitet men vi føler også motvilje mot oss selv fordi vi – igjen – har feilbedømt en person. Derfor ikke gi for mye for fort. Ikke spander, ikke inviter, ikke tilby, ikke lytt. Se personen an. Er dette en person som fortjener ditt engasjement? Ikke vær redd for å miste personen fordi du holder igjen. Hvis han/hun ikke har tid til å vente til du er trygg, så la vedkommende gå.

Ikke analyser hvert eneste ord som blir sagt til deg. Ikke analyser hvert eneste blikk du får. Vern om din psyke, hold det utenfor. La en kollega, slektning eller venn selv eie sitt dårlige humør og ikke la de bruke deg som søppelkontainer. Send det tilbake til dem. Du gjør det med handling og ord. Fortell dem rett ut at det ikke er din skyld at de har en dårlig dag og at de kan la være å henvende seg til deg hvis ikke de er respektfulle. Vis dem med handling at du snur ryggen til og går hvis de forsøker å lesse sin skitt over på deg, og gjør det med det samme. På den måten så unngår du at det utveksles enda flere ord som du blir gående og gruble på. Gråsteinmetoden hindrer psykopaten i å se dine emosjoner men den hindrer ikke ordene i å nå deg. Bli derfor ikke stående i samtale med en person som gir deg ubehag. Gjør samtalene så korte og effektive som mulig og ikke vær redd for å avvise vedkommende. Hvis en person du vurderer å innlemme som kjæreste eller venn sender utydelige signaler, så slipp idèen om at dette kan bli din livspartner eller et dypt vennskap. Og når du har droppet idèen, så ikke undre på om du har mistet en gyllen sjanse. Vi går for ofte tilbake til tilbakelagte personer fordi vi har dårlig samvittighet, er desperat ensomme eller fordi vi tror vi gjorde en feil ved å la vedkommende gå. Vi fortsetter å analysere mennesker som egentlig bør være over. Ikke gjør det, la spist være spist. 

Legg litt bånd på hjertet ditt. Bare fordi en person har vist seg vennlig og interessert, så betyr ikke det at dere skal gifte dere. Din evne til å bli glad i mennesker er gull verdt, men ikke la det gå over styr. En person bør vise seg stabil og lojal over tid innen du gir deg hen, og her mener jeg ikke bare en som kurtiserer deg men også de som byr seg fram som venner. Du trenger ikke å elske alle umiddelbart. Mange av oss er så vant til å bli ignorert eller dårlig behandlet at vi har lyst til å omfavne vennlige personer på flekken. Jeg vet at jeg selv har denne egenskapen, spesielt når det gjelder menn, men jeg har lært meg å stille flere krav enn jeg gjorde før. Hvis en person ønsker å ta en nokså stor del av livet mitt, så skal vedkommende bevise at de fortjener å være der. Jeg har også begynt å lære av mennesker som er normale men ikke spesielt empatiske, hvordan de forholder seg mye kjøligere til hverandre enn hva som faller naturlig for meg. De blottlegger ikke hjertene sine for hvem som helst. Selv om jeg ikke har lyst til å være kjølig, så har jeg mye å lære av deres evne til å holde folk som ikke vedkommer dem, utenfor. Det ligger viktig selvbeskyttelse i det. 

Disse tiltakene retter seg hovedsaklig mot giftige mennesker du ennå ikke har møtt, men som du kommer til å møte. Hvis du allerede har fått noen under huden som du ikke ønsker å ha der, så forsøk å reversere prosessen. Finn det punktet på din tidslinje hvor du “ga deg hen” og forsøk i ditt indre å lage et annet utfall. For eksempel husker jeg det tidspunktet da jeg bestemte meg for å gi psykopaten en sjanse. I dag foretar jeg en indre reise hvor jeg går tilbake til det tidspunktet, men denne gang tar jeg en annen avgjørelse. Jeg bestemmer meg for å la ham fare og i stedet satse på meg selv. Jeg forestiller meg den etterfølgende tiden uten at han har den enorme påvirkningen på meg som han faktisk har hatt. Det som skjer da er et jeg plutselig føler jeg har mer kontroll over relasjonen. Jeg kan ikke omgjøre alt som er gjort, men jeg ser at jeg hadde makt og kontroll i flere viktige veikryss jeg stod i og at han egentlig bare har hatt innflytelse over meg fordi jeg den gang valgte å gi ham den muligheten.

Når du har foretatt en eller flere slike indre reiser tilbake i tid, så kan du forsøke å redusere den mengde energi du bruker på å analysere psykopatens handlinger og ord, både fortidens, nåtidens og fremtidens.

Lykke til!

Disse tre begrepene kan lett flyte over i hverandre og bli forvirrende. Og til en viss grad så overlapper de hverandre. Når er det en forkasting og ikke en forlenget taushetskur? Og hva er “ghosting”, som jeg ikke har skrevet om før? La oss forsøke å skille dem i dag. 

En taushetskur kan vare i alt fra timer til flere uker. En taushetskur er ment for å straffe. Før en taushetskur så har du gjort noe psykopaten eller narsissisten ikke liker og du skal “smake pisken”. Hensikten med taushetskuren er å gjøre deg mer føyelig og sende et signal om “ikke gjør dette igjen”. Men fordi psykopatens sinn er så forstyrret, så kan det være meget vanskelig å vite hva du har gjort som er så feil. Ofte er det ingen normal logikk i hva psykopaten anser som et overtramp fra din side. Det blir en gjettelek og siden psykopaten er nettopp taus, så får du ingen svar fra ham/henne. Til slutt gir du ofte opp og ber om unnskyldning for noe du ikke er sikker på hva er. En taushetskur kan være meget ubehagelig, spesielt hvis man bor under samme tak som psykopaten. Psykopaten er der i samme rom som deg, men ser rett gjennom deg som om du er usynlig. Hvis du forsøker å henvende deg så blir du fullstendig ignorert og får en iskald skulder. For objekter som er vant til slik behandling, for eksempel av psykopatiske foreldre eller en tidligere psykopatisk partner, så er en taushetskur nesten normal. Slike objekter har lært seg teknikker for å overkomme en taushetskur uten å bli desperate, for eksempel å finne på en distraksjon eller å forlate huset i håp om at “kuren” er over når de kommer hjem igjen. Noen har lært seg å si unnskyld så snart de merker at en taushetskur er i emning, bare for å bevare husfreden. Andre har lært seg å sette pris på en taushetskur fordi de da slipper å forholde seg til psykopaten.

Uansett mestringsteknikker så er en taushetskur en indikator på et virkelig forstyrret sinn. For hvor normalt er det egentlig å ignorere noen som henvender seg til deg som om de er luft, spesielt når dette er en nær venn, slektning, livspartner eller ditt eget barn? Det er ikke normalt i det hele tatt. De fleste mennesker får seg ikke til å ignorere andre mennesker på en slik arrogant måte, selv når de er fornærmet. Hvis du blir utsatt for noe du mistenker er en taushetskur, så la alarmen ule med det samme. Likevel er en taushetskur den mildeste av de tre “forsvinningsnumrene” som en psykopat kan utsette oss for. 

“Ghosting” er et nytt begrep her på bloggen. Men nå begynner leserne å bli så kunnskapsrike at det er trygt å innføre ytterligere begreper uten å skape for stor forvirring. Når psykopaten ghoster så blir han/hun borte helt ut av det blå, akkurat som et spøkelse. Derfra har det også fått sitt navn. Noen tolker det også slik at det er objektet som blir behandlet som et spøkelse som ikke eksisterer og som psykopaten ser rett gjennom. Ghosting er alltid planlagt av psykopaten. Oftest har det ingen årsak som objektet kan forklare. Men det finnes et par risikomomenter hvor ghosting skjer oftere enn ellers. Ett moment er etter at objekt og psykopat har hatt det ekstra hyggelig en periode, en enkelt kveld eller kanskje etter en hyggelig ferietur eller langhelg på hytta. Når psykopaten ghoster etter hyggelig samvær så er det for å gjøre objektet ekstra forvirret og desperat. Et annet moment er etter en spesielt merkelig krangel hvor objektet ikke forstår hvorfor psykopaten plutselig begynte å krangle “for ingenting” og så forsvant. Sistnevnte er nettopp “for ingenting”. Når psykopaten har behov for å ghoste, så vil han/hun av og til iscenesette en årsak til å forsvinne, med andre ord vil de hisse seg opp og late som om de har en legitim grunn til å forlate deg. Psykopaten kan også plutselig proklamere at de har en syk tante eller at en venn som “de stod meget nær” har avgått ved døden, i all hast pakke en bag og dra. Objektet vil under en ghosting ikke få svar på meldinger eller telefonoppkall. 

Ghosting kan ligne på en taushetskur. Især hvis man ikke bor under samme tak som psykopaten så kan ghosting lett forveksles med en forlenget taushetskur. Forskjellen ligger i at psykopaten “ghoster”, ikke for å straffe deg, men fordi han/hun har funnet et nytt objekt eller fordi du går gjennom en tung tid og det gidder ikke psykopaten å forholde seg til. En psykopat kan også ghoste for moro skyld, fordi det gir ham/henne god NF (narsissistisk forsyning) å se deg bli tiltakende desperat, ringe ofte og sende mange tekstmeldinger. Det siste mister imidlertid sin potens hvis en psykopat ghoster ofte, fordi objektet lærer seg “leken” og slutter å mase under fraværet.

Ghosting kan i utgangspunktet være en forkasting, men hvor det nye objektet ikke fungerer som psykopaten hadde tenkt og derfor returnerer han/hun til det gamle objektet. I disse tilfellene vil feilslått forkasting gå over i ghosting. Det kan også være snakk om et overgangsobjekt. Psykopaten vet at han/hun vil returnere til det faste objektet, men ønsker seg en dose frisk NF fra et intetanende objekt som psykopaten har tenkt å forkaste etter begrenset tid (uker eller måneder). I slike tilfeller kan psykopaten flytte inn hos overgangsobjektet mens han/hun ghoster langtidsobjektet. I de tilfellene hvor du gjennomgår kriser av ymse slag, som sykdom, oppsigelse eller dødsfall i nær familie, så vil psykopaten returnere når han/hun tror at du har kommet over det verste og ikke lenger trenger massiv støtte. En psykopat ønsker ikke og er heller ikke kapabel til å støtte noen. De vil at all støtte skal gå den andre veien og tilfalle dem.

En ghosting kan vare fra dager til måneder. Psykopaten vet å ikke bli borte så lenge at objektet løsriver seg emosjonelt og går videre. Typisk når en psykopat returnerer etter å ha ghostet, er å late som om ingenting har skjedd. Plutselig får objektet en uskyldig melding; “hvordan går det”, “trenger du fortsatt hjelp til å fikse trappen?” eller bare “hei”. Psykopaten vet at objektet er så glad for at psykopaten er tilbake, at objektet ikke våger å spørre inntil det mystiske fraværet. Men hvis objektet konfronterer psykopaten så har han/hun enten en unnskyldning klar, eller ghostingen går over i en taushetskur for å lære objektet å ikke stille spørsmål ved noe som psykopaten foretar seg. 

Jeg husker da jeg selv ble ghostet av psykopat nummer to. Han valgte å ghoste etter å ha latt meg tro at vi skulle tilbringe en dag sammen. Jeg hørte aldri noe fra ham den dagen, selv om jeg satt og ventet på å avtale tidspunkt og møtested. Dette var ikke første gangen han brøt en avtale så jeg lot være å etterlyse ham. Etter åtte måneder kom det en tekstmelding om noe helt annet; “hadde jeg forstand på hvordan **** fungerer?”. Ingen erkjennelse av hvordan han hadde latt meg vente den dagen. Slik ser en klassisk ghosting ut. 

En ghosting kan overlappe en forkasting. Vi har sett hvordan en tiltenkt forkasting kan bli til ghosting. En langvarig ghosting kan også bli en forkasting på den måten at psykopaten ghoster så lenge at enten 1) objektet går videre, eller 2) psykopaten finner et nytt primærobjekt. Som kjent så forkaster psykopaten objektet hvis han/hun finner et nytt objekt. Sjelden før, for han/hun er avhengig av kontinuerlig tilførsel av NF. En forkasting er psykopatens måte å dumpe objektet på. Å dumpe er en ufin måte å bryte en relasjon. Å dumpe er likevel normalt. En forkasting gjøres på en enda styggere måte enn dumping, ved at psykopaten lar objektet tro at alt er som normalt nærmest til det minuttet hvor han/hun har forsikret seg om at det nye objektet fungerer som ønsket. Psykopaten vil da bryte relasjonen med det gamle objektet fullstendig og uten forklaring. 

Det er noe ekstra ondskapsfullt i å la et menneske tro at man har en dyp, tett og ekte relasjon på gang, forlate det uten forklaring og deretter gi inntrykk av at vedkommende er en “stalker” kun fordi han/hun har knyttet seg til deg og ønsker en forklaring på forsvinningsnummeret ditt. Det er et forstyrret sinn som vil gjøre slik. Forstyrret og farlig.

Husk at makten ligger i objektets hender til sist. NK er mektigere enn en forkasting. En forkasting er brutal men ikke definitiv. Hvis du noengang har vært i en psykopats fokus som primærobjekt, så eier han/hun deg og kan returnere når som helst. Det skal du ikke vente på. NK sørger for at psykopaten aldri kan returnere til deg og nyte din godhet og kjærlighet på nytt, og hjelper deg med å gå videre. 

Jeg håper dette gjør det enklere for leseren å skille taushetskur, ghosting og forkasting fra hverandre. 

Til dere som venter på “Juni”s ønsketekst så kan jeg forsikre at den vil komme. 

I dag fortsetter vi vår serie hvor vi setter søkelys på de formelle kriteriene for psykopati – de som behandlere bruker til å stille en diagnose. Jeg gjør oppmerksom på at tolkningen av kriteriene er mine egne. Behandlere forholder seg til andre formuleringer, men egenskapene vi snakker om er de samme. Diagnosekriteriene for narsissisme er noe annerledes, men mye er felles. Muligens vil jeg fokusere på kriteriene for narsissistisk personlighetsforstyrrelse etter at Hare-serien er ferdig.

Bloggen fokuserer på både de offisielle kriteriene for psykopati men også de uoffisielle kriteriene, de som ikke blir omtalt i en diagnosemanual men som primærobjektene til psykopaten kjenner på kroppen. Begge typer kriterier er viktige å kjenne til. Vi øker vårt kunnskapsnivå for ikke å feilbruke eller misbruke begrepet “psykopat”. Hvis vi feilbruker begrepet så vil de reelle psykopatene forsvinne under radaren, samtidig som uskyldige mennesker kan bli stemplet og svertet. Når vi har nådd et høyt kunnskapsnivå så følger også et ansvar for å korrigere og veilede feilbruk av begrepet når vi hører det. Det kan vi for eksempel gjøre i samtaler, kommentarfelt på internett eller sågar skrive egne artikler om emnet. Alle som har vært i klørne på en psykopat har en historie å fortelle og en rett til å fortelle den. Man trenger ikke være spesialutdannet for å skrive om emnet utfra et personlig perspektiv. 

Dagens kriterie har jeg lenge gledet meg til å skrive om. “Parasittisk livsstil” er nummer ni i rekken men burde kanskje vært blant de første og største kriteriene (men det synes jeg kanskje om alle kriteriene). Grunnen til at jeg mener dette er fordi dette kriteriet henger tett sammen med psykopatens behov for å feste seg på objektet (men uten å knytte seg til) og er derfor noe objektet vil kunne gjenkjenne meget tidlig i relasjonen. Det vil oppleves som et sterkt ønske fra psykopatens side om å tilbringe tid med objektet, ofte fra første dag. Det mistolkes som en emosjonell interesse for objektet, men egentlig er det psykopatens parasittiske egenskap som avslører seg. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

En parasitt er en organisme som fester seg på en vert for å suge den tom for ressurser (tenk flått). Parasitten klenger seg fast, men resten av jobben må verten gjøre. Parasitten er derfor en snylter. Når verten er tom eller død, så river parasitten seg løs og finner en ny vert. Psykopaten parasitterer på objektet på tre måter.

1) Psykopaten suger objektets tid og energi. De vil konstant være sammen med objektet og klenger seg på. Det oppleves meget intenst. I realiteten er dette det nærmeste de kommer å faktisk sitte på objektets rygg – som en ekte parasitt – inntil objektet ikke har mer å gi. 

2) Psykopaten trenger – som vi vet – mange ting av objektet, blant annet dets positive og menneskelige egenskaper. Men dette kriteriet handler om en utnytting av objektets finansielle ressurser, såsom penger, mat, bolig, transport og muligheter for inntjening.

3) Etter bruddet så vil psykopaten fortsatt være meget tilstedeværende, mentalt og emosjonelt. Det kalles traumebånd eller psykopatisk bånd, og det intense nærværet til tross for at psykopaten fysisk er borte, kaller jeg “allnærvær”. Men det kan også kalles “parasittens avtrykk”. Etter at en parasitt har klynget seg til verten i lang tid, så vil den utvilsomt etterlate et avtrykk på når den har løsrevet seg. Det kan sammenlignes med avtrykket av en person som har ligget på en myk madrass, eller hvis man trykker fingeren inn i leire.  

Nummer ett og tre er på varierende vis allerede mye omtalt i bloggen. I denne teksten vil jeg fokusere på nummer to – den økonomiske parasittismen. 

Psykopaten er aldri sjenerøs. Hvis psykopaten gir en gave, så forventer han/hun en tidoblet avkastning i retur fra objektet. En gave fra en psykopat kan vise seg å bli en forbannelse, for psykopaten vil bruke den for alt den er verdt. Den vil bli bringes på bane ved enhver passende anledning og brukes mot objektet hvis psykopaten ser en gevinst i det, for eksempel som argument hvis objektet i psykopatens øyne viser seg utakknemlig eller lite føyelig. Grunnen til det er at en psykopat ikke gir en gave “fra hjertet” slik normale mennesker kan gjøre. En gave er – som alt annet en psykopat gjør – et kalkulert trekk for å manipulere og ekstrahere. I bunnen så er psykopaten gjerrig. Det finnes dog tilfeller som av objektet kan oppleves som unntak. Disse inkluderer;

– I en idealisering eller “love bombing” av et langtidsobjekt, så kan psykopaten bruke mange penger på å kurtisere objektet. Dyre gaver og reiser skal sammen med fagre komplimenter og løfter blende og binde objektet. Et manipulert objekt vil omtale psykopaten som meget sjenerøs, selv lenge etter at de dyre gavene har tørket ut og det tvert imot har blitt motsatt; at objektet betaler for det meste.

– Enkelte finansielt vellykkede psykopater vil ødsle penger på objektet under hele relasjonen. Disse psykopatene har selv penger, det er derfor ikke økonomiske ressurser de ønsker å suge ut av objektet. Det kan være snakk om andre ting som status, forbindelser, utsèende, sex eller empatiske egenskaper. 

– En psykopat vil alltid gi mindre enn han/hun har evne til. Det betyr at en fattig psykopat gir ingenting, mens en rik psykopat gir noe mer. De befinner seg på et spektrum, men vil alltid gi under evne. En psykopat kan betale like mye som objektet og derfor fremstå som “likestilt” eller i objektets øyne unngå å stå i suspekt lys, men tjener kanskje tre ganger så mye som objektet. 

Av mine tre psykopater så var den første også den rikeste. Jeg la aldri merke til hans gjerrighet. Jeg fikk hva jeg ba om, men jeg ba om svært lite. Han plukket likevel opp regningen oftere enn hva jeg gjorde fordi han var eldre og bedre stilt enn meg. Jeg husker ham ikke som gjerrig, men vet at hva relasjonen kostet ham var småpenger i forhold til hva han hadde råd til (han ga under evne).

Med nummer to og nummer tre så stilte det seg annerledes. Ingen av dem ga noe materielt og på ingen måte fikk jeg tilbake hva jeg ga dem. Jeg vil trekke fram nummer tre som står i en særstilling. Han var nylig ferdigutdannet og nettopp begynt i sin første fulltids jobb. Jeg er i dag overbevist om at en sterk grunn til at han knyttet seg til meg, var fordi han ønsket å redusere sine utgifter til daglige innkjøp, det vil i praksis si mat. Han benyttet seg av enhver mulighet til å spise hos meg, og hvis felles matvarer (som jeg betalte) ble plassert i hans kjøleskap fordi vi ofte gjorde innkjøp sammen, så kom han aldri på døren for å levere dem. Jeg ble heller aldri servert dem. De ble “glemt”. Fordi jeg anså det som bagateller så plaget det meg ikke og jeg så det ikke som det parasittiske trekket det er. 

Jeg husker at jeg syntes det var underlig at han kjørte en BMW. Den hadde han anskaffet seg allerede som student. Det slo meg dog ikke at han hadde penger, han investerte dem bare ikke i vår relasjon. Jeg fortsatte å unnskylde hans sparsommelighet med at han neppe hadde oppsparte midler på grunn av hans nylige studentstatus. Det står klart for meg i dag at han sparte sine penger til et langtidsobjekt han ennå ikke hadde møtt. Han visste bare at det ikke var meg. Jeg var et overgangsobjekt. Overgangsobjekter vil oftere oppleve en “billig” idealisering, fylt med store ord og fagre løfter men uten den økonomiske investeringen som blir mange langtidsobjekter til gode. 

Jeg ble aldri tilbudt penger for alle “spleise”middagene jeg laget. Det eneste han ga meg i løpet av hele vår relasjon var en kaffekopp. Og selv denne var fordi jeg allerede hadde spandert flere på ham i forveien. En gang gikk vi på en handelsmesse hvor vi “småhandlet”. Det dreide seg ikke om store beløp, men psykopaten hadde et betalingskort som ikke fungerte og det endte med at jeg betalte for alt. Hva fikk jeg tilbake? Kun de femti kronene som inngangen kostet. I hans øyne så var inngangsbilletten det eneste han hadde lånt av meg direkte. Alt annet var “fellesting” og derfor noe jeg kunne betale for.

Jeg fikk senere, av felles bekjente, høre psykopaten omtalt i negative vendinger for hans gjerrighet. Den ble altså lagt merke til av flere enn meg, og kanskje først og fremst av andre enn meg for i begynnelsen av relasjonen gjorde han ingenting suspekt i mine øyne, jeg var blendet og betalte med glede. “Han forsøkte visst å leve av to hundre kroner i uka” var et av utsagnene jeg hørte, myntet på beløpet han brukte på matvarer og uttalt med forakt og sarkasme.

En psykopat er fullt i stand til å bedra et menneske emosjonelt kun for å redusere sine ukentlige utgifter med et par hundre kroner. For normale mennesker er det ubegripelig men for en psykopat eller narsissist så er det en seier. Husk at de er meget forstyrret. En psykopat som du tror du har et dypt og varig forhold til, vil derfor ofte forlate deg hvis du begynner å skru igjen for pengekranen. Det trenger heller ikke å handle om at du faktisk forsørger psykopaten, men noe så banalt som at du ikke inviterer like ofte på middag og slutter å betale for drinker eller øl på byen. 

Psykopaten storminnleder en falsk relasjon med oss for å kunne bedra og utnytte oss. Han/hun vet at vi ikke vil gi penger til en fremmed, men vi vil gi til en vi tror vi har en spesiell relasjon med.  

Psykopater er berettigede. For dem er logikk at alle økonomiske ressurser som de besitter er deres alene, mens alt objektet eier tilhører dem begge (i mange tilfeller tilhører også dette psykopaten alene). Det er viktig å forstå berettigelse som et forstyrret trekk. Det er ikke slik at psykopaten vet forskjell på mitt og ditt, men ønsker å utnytte så mye han/hun kan innen det blir oppdaget. Det er slik normale mennesker tenker. En psykopat tror reelt på at han/hun har rett på ressurser som ikke tilhører ham/henne. De kan derfor oppleve seg urettferdig behandlet eller forulempet av at objektet bruker av sine egne ressurser på andre enn psykopaten, fordi psykopaten anser objektets ressurser som sine egne. En psykopat vil selv med forsørgeransvar bruke store ressurser på seg selv og å smykke sin egen fasade – også ressurser som ikke tilhører dem, for eksempel med statussymboler som luksusbiler, dyr kosmetikk eller merkeklær.

En psykopat vil tilstrebe å ha den økonomiske kontrollen og makten i et samboerskap, også selv om motparten tjener mer. En psykopat vil hurtig legge beslag på felleskontoer og nærmest gi partneren ukelønn som man gir et lite barn, og oftest fullstendig utilstrekkelig for hva et voksent menneske trenger. Slik kan psykopaten gjøre partneren stakkarslig, avhengig og føyelig, i tillegg til å ha mer penger tilgjengelig til seg selv.

Jeg håper denne teksten gir litt bedre innsikt i psykopatens økonomiske parasittisme, og hva som ligger bak slik forstyrret tankegang. Dere som sliter med kognitiv dissonans eller med å “våkne opp” kan med fordel gjøre en skriveøvelse nå. I tillegg til å bearbeide relasjonen så hjelper skriveøvelser oss med å huske tvilsomme hendelser vi hittil har “normalisert” eller nesten glemt. Jeg kan begynne med noen eksempler på hvordan en slik skriveøvelse kan gjøres.

Jeg vet jeg ble utsatt for økonomisk parasittisme fordi NN lot meg betale for alt, selv om vi på forhånd hadde klarlagt at dette var et spleiselag.

Jeg vet jeg ble utsatt for økonomisk parasittisme fordi NN alltid kom hvis jeg inviterte på middag, selv om han med hele seg viste at han ikke ønsket å være sammen med seg. Det var altså middagen i seg selv og ikke jeg som var viktigst for NN.

Jeg vet jeg ble utsatt for økonomisk parasittisme fordi jeg aldri opplevde reell takknemlighet for mine utlegg. Min sjenerøsitet var en kjærlighetserklæring, en måte å uttrykke hengivenhet. For NN var det kun en kilde til å ukritisk hente mer, inntil det var tomt eller jeg sa stopp, avhengig av hva som kom først.

Lykke til 🙂

I dag er nøyaktig 106 år siden linjeskipet Titanic sank etter å ha kollidert med et isfjell rett før midnatt dagen før. Hva har dette med psykopati å gjøre? Ingenting, bortsett fra at arroganse alltid fører til katastrofe. Arrogansen den gang i 1912 lå i en generell og kulturell tro på at menneskeskapt teknologi hadde overvunnet naturkreftene. I skipet Titanic spesifikt så hadde man designet et system som skulle garantere for at skipet holdt seg flytende under alle tenkelige scenarier. Skipet ble derfor beskrevet som “usenkbart” av media, selv om dette ordet aldri ble brukt direkte av skipsbyggerne. Det er derfor ekstra ironisk at skipet sank allerede på første tur over Atlanterhavet. Arroganse, overmot og selvsikkerhet er egenskaper som omstendighetene rundt Titanic har til felles med psykopaten. Psykopaten har også en overdreven tro på egne evner til å manipulere og overleve. Psykopaten tror at ingenting kan ramme ham/henne og at han/hun derfor kan herje fritt med sine objekter uten å bli avslørt og uten at det vil få konsekvenser. Grandiositeten og selvsikkerheten gjør at psykopaten tilsynelatende – og legg merke til tilsynelatende – danser seg gjennom livet uten motstand, at han/hun er “usenkbar”. Men akkurat som Titanic så seiler psykopaten mot isfjellet. Og faktisk så gjør han/hun det ikke bare som enden på visa, men hver dag. Hver morgen står psykopaten opp, lagrene for narsissistisk forsyning (NF) er tomme og det første psykopaten tenker er “nå trenger jeg påfyll, hvordan kan jeg få det?”. Hvis han/hun lever sammen med sitt primærobjekt så er den første impulsen kanskje å fyre opp under en krangel med sitt objekt, slik at psykopaten kan puste igjen. Krangel gir en liten startdose i form av objektets gråt og fortvilelse. “Bra” tenker psykopaten, “det er en start”. Hvis psykopaten bor alene så må han/hun kanskje vente til han/hun møter på arbeid for å få sitt sårt tiltrengte skudd av NF, og da kanskje i form av å ta æren for godt utførte arbeidsoppgaver som andre har gjort, eller kanskje en smisk for å få ros av sjefen. Eller kanskje han/hun kan sabotere morgenen for en kollega uten å bli korrigert? Mulighetene er mange. Det er dog ikke en gave å ha det slik. Det er en forbannelse, for psykopaten har ikke et eneste gram av frihet, de er fullstendig styrt av deres forstyrrelse. Psykopaten seiler hver dag mot sitt isfjell.    

Det er dog ikke dette jeg har tenkt å skrive om i dag. I siste “spørsmål og svar” video på youtube så nevnte jeg psykopatens “push pull” taktikk, hvor de samtidig trekker objektet til seg og støter det fra seg. Jeg ønsker å snakke mer om dette i dag. 

Hva skjer når psykopaten opptrer slik? Som jeg omtalte i videoen på youtube, så er det innenfor normalen å vingle i en kjærlighetsrelasjon. Normale mennesker kan være ubestemmelige og være usikre på om de ønsker å satse på et partnerskap eller ikke. De kan derfor skilles og bli sammen igjen flere ganger, eller de kan ha kontinuerlige men turbulente relasjoner. Men det er slettes ikke vanskelig å skille denne normale vinglingen fra den form for helomvendinger som psykopaten bedriver. Man må bare vite hva man skal se etter. Alle tidligere primærobjekter kan i retrospekt tydelig se at psykopatens vingling skiller seg markant fra normal vingling.

Jeg husker selv hvordan min psykopat insisterte på å gjøre aktiviteter sammen med meg, nærmest daglig. Han trengte ikke å trygle for jeg ønsket å være sammen med ham. Men forvirringen min var stor da han med blikk, tonefall, ordvalg og handling viste at han egentlig ikke ønsket å være sammen med meg. Hvorfor insisterte han da på å være sammen med meg? Det var ikke samsvar mellom handling og ord. Han kunne planlegge noe som lignet en romantisk kveld sammen med meg (husk at vi var to menn) for så å stikke på byen alene etter kun en time sammen med meg. Mang en gang tenkte jeg “ok, jeg hører nok ikke fra ham igjen så avvisende som han er”. Men neste dag tok han som regel kontakt igjen, oppførte seg som om alt var normalt mellom oss og lurte på hva vi skulle finne på i dag. Det pussige var at han nærmest tok som en selvfølge at jeg ønsket å være sammen med ham, uansett hvordan han hadde oppført seg dagen før. Jeg lurte ofte på om han i det hele tatt oppfattet seg selv slik jeg oppfattet ham. Jeg forstod at selvinnsikten hans ikke var på plass, men jeg klarte ikke å se dette i sammenheng med en forstyrrelse. Han fungerte jo tilsynelatende normalt på alle andre vis, og jeg trodde at forstyrrede mennesker var uføre eller innlagt til behandling. Et par ganger trakk jeg meg selv unna. Jeg hadde ikke godt av fiendtligheten hans, hvem har vel godt av å være sammen med en person som synes å hate deg? Men jeg klarte aldri å holde meg unna lenge innen han hentet meg tilbake. Han var karismatisk og jeg var i en slags transe. Jeg ville så gjerne at det skulle fungere, men jeg følte sterkt ubehag.

Mitt ubehag var en reaksjon på hans forstyrrelse. Jeg merket med andre ord forstyrrelsen på kroppen. Min kropp reagerte på det forstyrrede og farlige, og hjernen jobbet på høytrykk for å finne logiske forklaringer på det unormale. I dag vet jeg at mitt forsvarsverk fungerte som det skal. Jeg ble kvalm, fikk hodepine og lå søvnløs. Kroppen gjorde alt riktig, den sa “hold deg unna”. Det var bare jeg som ikke klarte å lytte til signalene som min egen kropp ga meg. 

Push pull eller “av/på” er en bevisst og manipulerende taktikk, men også en ubevisst tvangshandling. Den ubevisste delen handler om at psykopaten hater seg selv for avhengigheten han/hun har til objektene. Dette hatet projiseres over på objektet. Det var hatet jeg merket under daglig samvær og som gjorde meg så forvirret. Han måtte være sammen med meg fordi jeg ga ham så god NF. Men egentlig mislikte han sterkt at han var nødt til dette. Derfor var han alltid hyggeligere på tekst/chat enn han var under personlig samvær. På tekst klarte han å slappe av for vi var ikke i samme rom. Da skrudde han på sjarmen og lokket meg til samvær, gang på gang. Men samværet i seg selv ble alltid en gedigen nedtur fordi jeg følte at han ikke ønsket å være i nærheten av meg. Det var en grunn til det; han ønsket ikke å være sammen med meg, men han var nødt til det. Av og til ble jeg direkte engstelig av fiendtligheten hans, og i dag vet jeg at det var god grunn til det. Forakten som psykopaten føler overfor sitt objekt fordi han/hun er avhengig av NF, er meget farlig og kan i et impulsivt øyeblikk føre til grov vold. Denne forakten vil ikke være like tydelig hos alle psykopater, for eksempel vil skjulte psykopater klare å skjule den bedre. Men den vil alltid være der. 

Den bevisste og manipulerende delen handler om at psykopaten ønsker å holde objektet i en forvirringstilstand. Relasjonen blir derfor aldri definert. I tillegg vil psykopatens opptreden inkludere forsvinningsnumre, taushetskurer og tåkelegging for å gjøre objektet usikkert på om relasjonen er stabil. Hvis psykopaten kan få objektet til å tro at relasjonen henger i en tynn tråd, så vil objektet (som nå er traumebundet) bli meget føyelig og selvutslettende. Slik får psykopaten verdifull NF en masse.

Når psykopaten både bevisst og ubevisst er av/på på denne måten så kan det ganske enkelt ikke forveksles med normal vingling. Dette er et meget karakteristisk psykopatisk trekk som ikke vil beskrives i Hares sjekkliste, men som alle primærobjekter har observert. En leser som en gang skrev sin historie til meg på mail, fortalte at hennes eks psykopat leverte skilsmissepapirer samme dag som han ønsket å diskutere med henne om ikke de skulle kjøpe et større hus. Handlingene er så motsigende at forstyrrelsen egentlig blir avslørt av dette trekket alene.

Hva kvinnen fortalte er mest sannsynlig ikke en manipulasjon. Psykopaten er så blottet for innsikt at han/hun neppe vil se det avslørende i en slik handling. De forstår ikke hvordan normale mennesker tenker. En psykopat kan lyde meget rasjonell og fornuftig, men dette er ren retorikk. På innsiden av en psykopat eksisterer ingen sosial logikk, bare kaos. Hvis denne kvinnen hadde konfrontert sin eks med det motstridende i å be om skilsmisse samme dag som han ønsket å kjøpe et større hus med henne, så ville han mest sannsynlig ha tåkelagt hennes opplevelse med ordsalat eller narsissistisk raseri, for han ville ikke være kapabel (les: ha empati) til å forstå hvorfor hans opptreden var absurd.

Psykopaten vet ikke hva han/hun vil. Deres ambisjoner strekker seg fem minutter inn i fremtiden på det meste. Alt de tenker på, er å få NF her og nå. Kvinnens eks ønsket det ene øyeblikket NF i form av kvinnens reaksjon da hun fikk servert skilsmissepapirer. En time senere trengte han påfyll, siste NF var oppbrukt og det han da fant på var fremtidsbløff (å kjøpe et større hus). Psykopaten lever alltid i nuet, aldri i fortid eller fremtid. De har ingen livsplaner. Derfor kan de lett flytte, skifte jobb og partner. Da de fortalte deg at de ønsket å tilbringe livet med deg, så var det for å få NF her og nå. Så snart de fant en bedre kilde til NF så gikk de videre og glemte deg. Men husk at de også glemmer seg selv. De drømmer ikke om noe som krever langtidsinnsats, for eksempel å bli en berømt musiker eller sjef på jobben. Det finnes psykopater som faktisk er berømte musikere og sjefer på jobben, men det handler ikke om målrettet innsats, det handler om at omstendigheter og tilfeldigheter fikk dem ditt, i tillegg til grov utnyttelse av andre som kunne hjelpe dem på veien. Det er tvilsomt at de selv arbeidet så hardt som slike ambisjoner krever.

Jeg håper dette gir leseren en litt bedre forståelse av psykopatens av/på, hvorfor de opptrer slik, hva som ligger bak og at det faktisk er et psykopatisk kjennetegn som er like viktig som andre offisielle og uoffisielle kjennetegn. 

Du trodde kanskje at livet var “en dans på roser” eller “a box of chocolates”? Vel, en dans på roser har nok de fleste av oss fastslått at det ikke er. Det er heller ikke en eske med sjokolade – selv om Forest Gump har rett når han sier “you never know what you`re gonna get”. Hva livet er, er et spennende men uforutsigbart sjansespill. 

Etter en relasjon med en psykopat så har vi lett for å isolere oss. I begynnelsen så er det viktig å trekke oss tilbake fra et sosialt og høytempo liv for å sørge, fordøye, forstå og lære om hva vi har gått gjennom. Isolasjonen blir et beskyttende pledd som vi pakker oss inn i. For mange kan imidlertid isolasjonen bli mer eller mindre permanent og vi beveger oss sjelden eller aldri ut av pleddet igjen. Post traumatisk stress river i oss og vi blir redde for hva som befinner seg der ute. Alt trigger oss, spesielt konflikter og sterke mennesker.

Mange av oss våger å forlate pleddet, men vi våger ikke å ta noen sjanser. Vi orker ikke tanken på å begynne i en ny jobb eller å flytte, selv om vi vet at det kanskje ville være det beste for oss. Aller mest så orker vi ikke tanken på å søke etter en ny partner, selv om vi egentlig har meget lyst til det. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Noen av oss synes livet fortsetter å gå oss imot. Det er som om motgangen aldri vil stoppe. Som om psykopaten bare var begynnelsen på en endeløs rekke hendelser som synes å ha til hensikt å ødelegge oss. Nye (og gamle) relasjoner kollapser, økonomien blir anstrengt og kommer liksom aldri på fote, jobben er blitt vanskelig eller kanskje vi ikke lenger har en jobb. Vi løper tilbake til pleddet. Verden er blitt skummel, ond og utrygg. 

Vel. Verden har egentlig ikke blitt mindre trygg. Den har muligens blitt mer skummel, men det er en følelse som kommer innenfra. Den har faktisk alltid vært like utrygg som den er i dag. Forskjellen er at før psykopaten så hadde vi en optimisme og et mot som vi har mistet. Vi hadde også en naivitet som på et vis hjalp oss, fordi vi beveget oss blant mennesker uten å forstå hvor farlige noen av dem er. Nå er vi blitt klokere, men for mange så er innsikten blitt til lenker som holder oss fast. 

Hva jeg vil fortelle dere i dag, er at selv om verden er blitt skummel, så gå ut i den. Ja, du risikerer avvisning og skremmende opplevelser, men rist dem av deg og gå videre. Livet stopper hvis du isolerer deg.

De av oss som er eldre enn 40 år vet godt hva et flipperspill er. De store kassene hvor man ved hjelp av to små “armer” kunne skyte en kule rundt på en stor flate. Kulen risikerte å treffe både punkter som ga poeng og punkter som trakk poeng. Det beste var å skyte den lengst mulig, for der befant treffpunktene som ga flest poeng seg. 

Slik er det når vi beveger oss ut i livet. Vi risikerer å støte på situasjoner som trekker poeng. Kanskje kolliderer vi på den første kjøreturen vi begir oss ut på etter et halvt år. Kanskje viser hundevalpen vi skaffet oss seg å være alvorlig syk, slik at den må avlives. Kanskje blir feriereisen vi gledet oss til ødelagt av dårlig vær, sykdom, at du blir svindlet eller at du ikke våget å forlate hotellrommet. Kanskje blir du avvist av den første daten du tok sjansen på etter psykopaten.

Ikke løp tilbake til pleddet! For slik er livet. Jo mer vi beveger oss, dess større kontaktflate berører vi. Det sier seg selv at risikoen for å brenne seg da øker. Men det er også her mulighetene befinner seg. Du er nødt til å vise deg frem; “her er jeg!”. Ellers vil ingen muligheter by seg. Vis hva du kan. Våg å søke på stillinger. Våg å snakke med mennesker. Kanskje er mannen eller kvinnen du snakker med på festen noen som kan gi deg en mulighet i arbeidslivet eller kjærlighetslivet. Våg også å være en annens mulighet. Kanskje har du noe som en annen trenger. Ikke vær redd for å strekke ut en hånd. 

Våg å reise. Våg å besøke venner som bor langt unna. Hvis du synes det er for påtrengende å bo hos dem, så unn deg å bo på hotell og vær sammen med dine venner på dagtid. Ikke ta flyet. Kjør heller bil og se landet. Kanskje oppdager du en perle av et sted hvor du vil passe mye bedre inn enn der hvor du bor nå. 

Har du en ìde? Har du muligheten til å gjennomføre den? Gjør det!

Dette er hva livet handler om. Bevegelse. Kontaktpunkter. De fleste av dem tilfeldige. Skyt deg selv ut, som kulen i flipperspillet. 

Kulen i flipperspillet får ingen poeng hvis den aldri forlater utskytningsbasen. Har den det bra der tror du? Jeg tror den kjeder seg, den ligger der urørlig til flipperspillet blir gammelt, kastet ut av arkaden og destruert. Da er det for sent. Kulen vil aldri mer bli skutt ut og leke seg på flaten med alle kontaktpunktene hvor den av og til blir trukket for poeng, men også har muligheten til å oppnå store poengsummer. 

Ikke la kulen være deg. Ikke la livet svinne hen i isolasjon, uten å leve det. Vær glad for både motgang og medgang, for det betyr at du beveger deg.