Når psykopaten er en feit, saftig premie

Hvorfor er det så vanskelig å legge psykopaten bak seg? Når vi møter drittsekker og arrogante mennesker som behandler oss dårlig, så går vi ikke rundt og savner dem. Hvis vi må forholde oss til dem så gruer vi oss til hvert eneste møte, og hvis vi kan unngå dem eller fjerne dem fra våre liv så gjør vi det med en følelse av lettelse og velbehag. Vi undrer ikke i etterkant hva de gjør, hvem de er sammen med eller hva de tenker om oss. De blir hurtig persona non grata, vi hopper videre og fokuserer på andre ting.

Psykopaten behandlet oss dårlig. Mange av dem er arrogante, og i dag vet vi at han/hun er en drittsekk inn til margen. Hvorfor er det da så vanskelig å glemme dem? Hva er det de gjør med oss, som får oss til å tenke på dem daglig i flere år etter bruddet?

Handler det om intensiteten i relasjonen? Delvis. Psykopaten skaper en helt spesiell følelse av “oss mot verden”. Men intensitet og involvering kan ikke alene forklare den parasitten på hjernen som psykopaten blir. Mange av oss har hatt langvarige relasjoner som, når de ble slutt, var forholdsvis ukomplisert å legge fra seg. Noen kjente psykopaten i kun noen uker. Selv om det var intenst de ukene relasjonen pågikk, så er det ingen logikk i at en så kort relasjon skal prege oss resten av livet. Lengden på relasjonen eller graden av involvering er med andre ord ingen forklaring.

Var psykopaten ekstra fysisk tiltrekkende? Noen var, men langtifra alle. Mange objekter forteller at de overhodet ikke la merke til psykopatens fysikk i begynnelsen, det var intet spesielt ved dem. Noen beskriver deres psykopater som direkte frastøtende; overvektige og lite velstelte. Likevel endte denne personen med å bli den mest sexy personen vi kunne drømme om. Ikke fordi de plutselig ble vakre og velstelte, men fordi de gjorde noe med vår oppfatning av dem. Plutselig bare måtte vi ha dette mennesket!

Hadde psykopaten andre fantastiske egenskaper? Overhodet ikke. Min psykopat var kjedelig og for det meste opptatt av telefonen sin under samvær med meg, vi hadde ikke en eneste ting å snakke om. Han var sint, ufin og frekk. Likevel presterte jeg å savne ham i flere år etter bruddet.

Hvor er logikken?

Spørsmålet er om det overhodet finnes noen logikk i relasjonen med en psykopat. Det meste har dog en forklaring. Mange har forsøkt å forklare fenomenet med fysiske reaksjoner; hormoner og dopamin og oxytocin som visstnok ble produsert i rikt monn under relasjonen og som skapte en type tilknytning lik den mellom en mor og en nyfødt baby, eller at nytelsessentrene i hjernen vår ble så til de grader stimulert at vi er dømt til å savne rusen det ga oss til evig tid, eller stresshormoner som ble utløst av opp- og nedturene og som visstnok skapte en avhengighet lik den heroinbrukere opplever.

Det er nok sannhet i mye av dette. Men hjelper det oss noe særlig? Neppe. Det har ihvertfall ikke hjulpet meg til å bli kvitt parasitten, å vite at han var min heroin. Jeg er sikker på at den tidligere heroinbrukeren tenker mye mindre på heroinet etter brukets opphør, enn jeg har tenkt på psykopaten etter bruddet.

Jeg tror årsaken ligger mye i at psykopaten klarte å overbevise oss om at de var en premie av fineste sort. De skapte en desperasjon i oss og et sug etter å gjøre oss fortjent til premien som var dem. Denne følelsen av at vi har “gått glipp av noe stort” sitter i, lenge etter bruddet. Vi klarer ikke å forklare hva det er vi skal ha gått glipp av i psykopaten, for det er intet rasjonelt ved det, men følelsen sitter i likevel.

Det er som om vi gikk glipp av vår livs sjanse da psykopaten dro. Som om vi mistet en enorm karrieremulighet, eller uendelig rikdom, berømmelse eller svaret på meningen med livet. Psykopaten tok alt dette med seg, og nå sitter vi igjen bitre og med selvforakt fordi vi forspilte sjansen. Vi frykter at vi aldri får en ny sjanse, og ser tilbake på tiden med psykopaten som den eneste tiden av betydning i vårt liv, som om vi fikk fem minutter med Gud. Vi betrakter også psykopatens nye objekt som den som endte med å få alle de mulighetene vi ble frastjålet, og misunnelsen er nesten uutholdelig.

Det er en bedragerisk og meget farlig illusjon. Intet er lenger fra sannheten. Psykopaten var ingen premie. Nær sagt hvilket som helst normalt menneske i verden ville være en større premie enn ham/henne. Om noen, så var det vi som var premien, ikke dem.

Hvordan vår psyke skal fatte det, har jeg ennå ingen løsning på. Men å være seg bevisst hvordan vi tenker så vanvittig feil om dette mennesket, er vel en start?

 

Husk å like og dele tekster, slik spres det viktige ord. Husk også at bloggen har en egen facebook side med samme navn. Lik siden for å bli oppdatert om nye tekster, youtube videoer og annen informasjon. 

30 kommentarer
    1. Det skjer og et rollebytte. I den forstand, vi blir litt som P/N. All energi borte fordi den konsumeres av de. Jeg følte meg som “ingen” . Veldig rar følelse. All min personlighet bare borte. Samtidig sterkt forankret i illusjonen. Veien tilbake til virkeligheten blir lang å gå, og fordi mitt indre kompass for lengst var ødelagt.

    2. Vet at man ikke skal oppsøke psykopatens sosiale medier når det er NK. Men jeg gjorde det er par ganger. Det er en stund siden det ble slutt, og da psykopaten dro fra meg sa han at hadde han hadde funnen noen andre. Vanligvis da vi var sammen så pleide han å legge ut alt mulig på sosiale medier. Men nå er det ingenting, og ingen tegn til hans nye objekt. Jeg burde vel egentlig ikke bry meg men synes det var rart.

      1. Husk at psykopaten er ekspert på facebook innstillinger, de kan luke ut og inkludere hvem de vil, i hver eneste status. Legge ut ting som ikke du kan se, eller legge ut ting som BARE du kan se osv.
        Hvorfor din psykopat har valgt som vedkommende gjør er umulig å vite.

    3. Bare et generelt spørsmål. Leste et gammelt innlegg om at mange psykopater ikke er diagnosert. Men jeg har lest at de ikke er villige eller ikke bryr seg om dette. Så hvordan får psykopater en diagnose? Velger de det selv eller blir de tvunget? Og vil denne diagnosen gå utover demmes arbeidsliv og generelle dagligliv? Hva blir gjort etter en eventuell diagnose?

      1. Hallo Simen. Mitt inntrykk er at de fleste psykopater får diagnose i fengsel. Der kan de tvangsobserveres og -behandles. Behandlingen er ren terapi, forstyrrelsen kan ikke medisineres. Diagnosen vil påvirke mye når de slipper ut av fengsel igjen, jeg tviler på at de får en jobb hvis arbeidsgiver vet om deres diagnose, men jeg tror ikke psykopaten selv er pålagt å opplyse om den.
        Men de aller fleste – og de havner aldri i fengsel – får ingen diagnose. De går blant oss, udetektert, og får ødelegge fritt.

      2. Min x-N blev vidst tvunget til behandling af x-ægtefællen. Tror der var voldsomme udsving med selvmordsforsøg, druk, selvskade etc. og der var børn i det ægteskab. N fik da intensiv terapi i nogle år efter på psykiatrisk afd. Så N er noget bevist om sin egen diagnose. I dag har N en lederstilling, glat og perfekt udenpå, tom, mørk og grim indeni.

    4. Det er litt skammelig å snakke om dette, men jeg er sikkert ikke alene i det. Selv om jeg har hatt NK i form av direkte kontakt m psykopaten, har jeg nesten hver dag sett på hans sosiale medier. Det har nesten blitt som en avhengighet. Men jeg føler meg nesten ekkel når jeg gjør det, og ikke minst blir jeg alltid like kvalm av å se ansiktet hans. Jeg får vondt i magen, og de vonde følelsene han ga meg da vi var sammen, våkner fullt til live. Jeg kan føle meg dårlig i flere dager etterpå etter å ha sett bilde av han! Ikke fordi jeg savner han, men fordi jeg bare blir vemmelig og kvalm. Men fortsatt så klarer jeg ikke slutte å gå innom, om ikke hver dag, så hvertfall ofte..Har dere noen tips? Eller noen som har slitt med det samme?

      1. Jeg fikk ham til å blokkere meg, slik at jeg ikke lenger hadde kontrollen. Da hjalp det ikke om jeg ville kikke, for jeg var blokkert. Hvis ikke du har mulighet til å gjøre det samme, så har du kun ren selvdisiplin å støtte deg til. Eventuelt kan du slette hele din profil på facebook, det er omfattende men verdt det.
        Som du ser så sliter alle med dette, og føler nøyaktig det samme som deg.

    5. J snakket også med en venn som fortalte om sitt brudd med en vanlig fyr som ikke var psykopat, og at hun hadde laget en falsk profil og stalket han i to år i etterkant av bruddet. J ble nesten skremt av å høre det, for jeg er så redd for å være i stand til å gjøre det samme og vil ikke være så «svak»

    6. Er alle P/N intelligente? Jeg tenker at det skal en stor porsjon intelligens til for å gjøre det de faktisk gjør. Finne de rette offerene som ikke “gjør motstand”. Min P/N, som jeg har vært involvert med i 2 år, er gift og har familie. Visste ikke om dette i begynnelsen. Kommunikasjonen skjer kun på meldinger og jeg har truffet ham ca 8 ganger. Jeg googlet oppførselen hans da jeg ikke forsto “greia” og havnet her på din blogg. Så mange ting jeg leser her som stemmer med ham. Men har jo ikke fått den endelige bekreftelsen via at andre som kjenner ham kan bekrefte at han er P/N. Men jeg er ganske sikker på at han har et harem av andre han dater på samme måte. Men hvordan kan han vite at vi ikke sladrer når han devaluerer og forkaster oss? Jeg avslører ham ikke, men alle er ikke som meg. De er jo fantastisk flinke til å finne de riktige personene de kan “leke seg” med. Min P/N er også ganske så uredd virker det som for å bli avslørt. Men så har det vært et par ganger at han virker litt paranoid når vi har truffes. Som om han ser spøkelser på høylys dag. Henger ikke helt sammen. Og en siste ting – er mange av P/N “obsessed” av porno? Når jeg har truffet min P/N, så er det kun en ting han vil. Har ikke villet innse det og har forholdt meg mer til de søte meldingene han sender om at han har vært forelsket i meg siden første gang han så meg. Men jeg ser at her stemmer ikke ord og handling overhode når jeg treffer ham, og at ingen “såååå forelsket” mann hadde oppført seg sånn. Men en ting er selve “sexen”. Han er mest opptatt av seg selv, og hele greia virker nærmest litt pornoaktig. Og ingen kos etterpå, da er det nærmest som han må skynde seg hjem. Enormt sårende. Men jeg har lest at mange er veldig interessert i porno og nærmest avhengige. Har nok sett på P/N som en stor saftig og feit premie når han bare “våkner” til slutt og blir obsessed av meg, men fornuften forstår at det aldri skjer. Følelsene må bare følge etter fornuften her

      1. Jeg er helt sikker på at alle P/N-er slett ikke er svært intelligente, jeg har vært borti begge sorter: Min store P, som jeg var sammen med i to år, var en meget intelligent mann, altså på den måten at han nok ville fått høy score på IQ-tester. Nylig var jeg borti en særdeles narssistisk type som jeg derimot vet var temmelig middelmådig. Jeg forstår tankegangen din godt, men saken er at når man først har som grunninstinkt å manipulere og parasittere på andre, er man rett og slett veldig god på det uansett. Jeg tror Daniel i tidligere poster her har sammenliknet det med et slags rovdyrinstinkt. I den perioden jeg hadde tillit til den middelmådige narsissisten og møtte ham med mellommenneskelig oppriktighet, var jeg sjanseløs – selv om jeg vet at jeg er “smartere” enn ham. Manipulasjon er manipulasjon, og for oss som ikke har det som grunninstinkt, er det lett å bli ofre for manipulasjonen per se uansett.

        I forlengelsen av det vil jeg nevne en ting jeg synes er fascinerende: P/N-er er flinke til å kalkulere og orkestrere fram resultatene de ønsker i sin samhandling med andre, altså må de ha en slags “kunnskap” (i mangel på bedre ord) om hva som er kosher og forventet oppførsel, jf. hvordan de klarer å framstå som gode folk for de fleste som ikke har nærkontakt med dem. Samtidig har de åpenbare mangler i denne oversikten over hva som er kosher og greit, og disse manglene viser seg tidvis — i det som kalles “tells”, blant annet. Jeg vet ikke om jeg klarte å formulere fram det jeg ville her nå, men poenget er at dette for meg viser hvor forstyrrede de faktisk er, at det ligger en slags evig falskhet over deres tilsynelatende menneskelige egenskaper.

        Det du beskriver Kaja, med dissonans mellom ord og faktiske handlinger og ting som ikke henger på greip, likner i mine øyne på markører for at det er en P/N du har med å gjøre. Også det at ting skurrer sånn for deg at googlingen din fører deg til denne bloggen. Men du kommer kanskje aldri til å kunne få bekreftelser fra omgivelsene dine på at han er en P/N; det leie med dette er at man må stole kun på sin egen magefølelse. Det kan være ensomt og brutalt, men for min del endte faktisk opplevelsen med “min store P” med at jeg faktisk ble flinkere til å stole på meg selv og gi min magefølelse verdi. Rett og slett fordi jeg ikke hadde noe valg i rehabiliteringsperioden; man må rehabiliteres uten støtte fra omgivelsene. Det var jo et positivt utfall, men likevel er det synd at man er så ensom om det. Jeg drømmer om en framtid der det går an å dele disse erfaringene med andre i større grad og mer naturlig enn nå, for det er så enormt mye helse i å kunne legge traumatiske erfaringer på bordet i fellesskap med andre. Men du har denne bloggen, som er en slags miniatyrversjon av det samfunnet jeg drømmer om i så måte. Del her, snakk her og få input her, er mitt beste tips.

        1. Enormt godt svar. Enig med deg at bloggen kan fungere som en miniatyrterapi. Trøste og bære for en skjebne å bli rammet av en P/N.

        2. Lisa, ja det er ensomt. Ingen å snakke med om dette, for ingen som kan forstå dette uten å ha vært utsatt for det samme selv. Tror de fleste syns at det er et sympatisk og flott menneske jeg er involvert med. Sikkert ikke mange som kjenner til hans “hemmelige liv”. Jeg er redd for at han skal eksponere meg hvis jeg innfører NK mot ham. Men en annen ting jeg lurer på: Er alle N/P sinte? Jeg har egentlig ikke sett dette hos min P/N, men så har jeg bare truffet ham 8 ganger også. Men han virker ganske bestemt og masete. Dette er en voksen mann, men han maser som en liten unge. Et “nei” blir møtt av “kom igjen”, “bare for min skyld” og lignende. Det er vel også litt spesielt. Var 5 minutt for sen engang til et treff. Da var han irritert, selv om det var 7 mnd siden sist treff. Og hvis jeg nevner “elefanten i rommet” får jeg svar på tiltale. Da er det et ganske kvasst svar tilbake. Men altså, er sinne og enorm masing karaktertrekk som er vanlige hos P/N?

            1. Det jeg mener at han skal sverte meg overfor andre og fortelle om “forholdet” vårt, da jeg også har familie. Jeg har hatt et par andre P/N i livet mitt før (både i nær familie, jobb og kjærlighetsforhold), og da var det mye usanne ting disse fortalte om meg til andre. Jeg visste ikke da om P/N. Fikk ødelagt noen år av livet mitt av denne svertingen. Vi har så mange felles bekjente, og jeg vet ikke helt hva han kan finne på å si.

    7. En annen ting jeg synes er sårt å snakke om, men som jeg har tenkt mye på. Jeg bodde som sagt aldri m psykopaten, og visste ikke så mye om hva han gjorde på fritiden. Og jeg slet/sliter også med lav selvtillit. Da jeg fulgte han på sosiale medier, så jeg at han hadde fulgte flere pene unge jenter som både jeg kjente, og andre som bare var random profiler, og han likte bildene dems ofte. Jeg fortalte det aldri, men jeg synes det gjorde skikkelig vondt at en skal holde på han sånn når han allerede er i et forhold. Det endte opp med at jeg sammenlignet meg med de, og jeg følte en sinnsyk stor skam, mye fordi jeg allerede var usikker. Overdrev jeg? Eller er det han gjorde normalt? Etter bruddet da han fant et nytt objekt, så liker han bildene til og fortsatt følger de jentene, selvom han er i et nytt forhold. Synes det er litt rart. Neste gang jeg blir sammen med noen, ville jeg aldri godtatt det, selvom det høres ikke så farlig ut.

    8. Kom på litt til når det gjelder intelligensen til P/N. Det er jo en grunn til at vi blir hengende så lenge i dette “klisteret” etter psykopaten. Det at et menneske kan hekte oss så lenge bare med å dosere ut litt smuler til oss og aktivt bruke push and pull teknikken. At vi, fornuftige og oppegående mennesker, ser manipulasjonen og mishandlingen og forstår det 95 %. Men så er det de siste 5 % med tvil som gjør at vi fremdeles håper at P/N skal være normal og som gjør at i alle fall ikke jeg har innført NK. Han er jo så grei og snill stort sett, og da glemmer jeg lett hvor lei meg jeg har vært etter han har forkastet meg etter gode stunder og ikke tatt kontakt på lenge etterpå. Jeg forstår greia, men håper fremdeles at han skal være normal. Og ser at det er mange som sliter med det samme. Men at P/N klarer å oppdra oss vitner om en lynende intelligens av et eller annet slag. At de er så enormt gode på å kaste en smule til oss akkurat når de senser at vi “glipper” litt ut av grepet deres. Mitt forhold til P/N er via tekst, men til og med der får jeg smuler akkurat når jeg holder på å våkne, og dermed holder han meg i dette hektet. Mindre intelligente personer klarer ikke å få til sånt vel?

      1. Vet du, jeg tror ikke det er bevisst. Det kan virke som en ekstra sans de har, men tror mer det er rovdyrinstinktet. Du vet hvordan en katt lar musen tro at den slipper unna, men like før musen er ute av kattens rekkevidde, så er katten der igjen?
        Så er jo selvfølgelig spørsmålet, hvordan kan psykopaten vite det uten kontakt? Men egentlig er det logisk, alle glipper hvis det går lang nok tid. Det oppleves som om psykopaten tar kontakt samme dag som hektet slipper, men det er bare en følelse. Hektet slipper gradvis, og en eller annen gang underveis så tar psykopaten kontakt. Rimelig stor sjanse for at han/hun treffer da.

        1. Jeg har også tenkt mye på hvordan P/N klarer å vite hvordan de skal behandle oss slik at det svir skikkelig når vi devalueres?
          Min P/N venn, er en ung mann, og har oppført seg som en drittsekk mot meg siden han var 18 år, nå er han 21. Jeg har godtatt det så lenge, fordi jeg har trodd at det muligens var en tilknytningsforstyrrelse, eller en form for løsrivning fra voksen støtte. Men… det må være noe mer. Og jeg er på god vei til å komme meg ut av hektet (er ikke helt fremme ved mål).
          Da ignorering/ghosting/silent treatment, varm/kald, startet for 3 år siden, var jeg dum å fortalte ham at det er en fæl måte å behandle mennesker på, og at jeg ble såret av det. Etter det har det bare eskalert. Fra å ikke svare meg på timer og dager, er det nå måneder vi snakker om.
          De siste 7 mnd, har jeg fått en melding, der han skjeller meg ut pga noen bagateller, sier at jeg kan glemme alt og kan dra meg til helvete osv. 3 mnd etter kom det en godnatt melding ut av det blå (hoovering). Utenom har det vært tysst!
          Hvordan kan han som er så ung, vite hvordan han skal skade meg så mye? Hvordan vet han hvordan han hekter?

    9. Mht. Om psykopater er mere intelligense end normalt, kan jeg fortælle at jeg hele tiden havde den følelse af, at jeg var klogere end ham. Jeg var samfundsinteresseret, politisk interesseret og i det hele taget havde jeg en god fornemmelse af, hvad jeg stod for dvs en sund personlighed ( hvis man kan sige det sådan ) min ex N , havde ingen holdninger og meninger…han var jo ingen. Han skiftede holdninger som vi andre skiftede underbukser ha ha.. Jeg følte mig overlegen i hans selvskab, men da jeg er et ordentligt og rummeligt menneske, lod jeg selvfølgelig også ham komme til orde..men jeg følte ikke at han klarede sig ret godt i en diskussion. I devalueringsfasen, overtog han ligesom min rolle og prøvede at styre mig med surhed og tavshed og gjorde grin med mine holdninger : du er jo så ordentlig, kunne han sige nok så sarkastisk. Til sidst fik han mig ødelagt så meget, at jeg var en skygge af mig selv, vidste dårligt nok hvad jeg stod for efterhånden. Alligevel fik han mig ikke helt ødelagt..jeg flygtede væk lige inden forkastningen satte ind , syg, nedbrudt og jeg var i tvivl om jeg ville blive mig selv igen..
      Så intelligent vil jeg ikke kalde ham, nærmere snu, beregnende og manipulerende og vældig charmerende overfor andre.

    10. Hei.

      Ber om veiledning, og må gjøre en “lang historie kort,” jeg må også “kamuflere” teksten litt fordi jeg ikke vil riskikere å bli gjenkjendt.

      Jeg måtte si opp en jobb pga psyksisk mishandling i mange år, holdt ut pga “trivesel med selve jobben”/ Økonomi. Har blitt utsatt for mørke blikk, trakkassering og mobbing, med mer. I starten ble jeg lovet “gull og grønne skoger,” og intens idealisering, men var naiv, uten kunnskap og relativt uerfaren.

      Nå er jeg i en jobbsøkerprosess og må bruke sjef og tidligere kollega som referanse, jeg har ikke annet valg da det ikke tar seg bra ut uten, det er jo siste arbeidsforhold.

      Jeg har snakket med referansene, og de sier de stiller opp ( sjef/kollega ) men klarer ikke å stole på at de gir meg gode referanser. ( Selv om de sier de skal gi meg det ) Sendte en melding om intervju og når intervjuerne kom til å ringe, men de svarte ikke tilbake. Dette kan være tilfeldig, men likevel så blir jeg litt urolig.

      Jeg er veldig flink til det jeg gjør, og har fått jobber uten å søke tidligere ( de har sett meg jobbe i lavere stilling ) og ansatt meg i en høyere etter dette. Dessverre er det en del som ikke har tålt det, og uten å være ” jeg er best”/ men men en ydmyk holdning har jeg blitt utsatt for “hakking “av andre, har bare tatt i mot uten å forsvare meg tidligere, det går ikke lenger.

      Jeg har ingen og snakke med om dette uten om familie, har også blitt utsatt for episoder som har vært ” utenom vanlig adferd” og vil si det er “sykt.” Vil ikke fortelle om det fordi jeg er redd for og ikke bli trodd, så gale er det.

      Hvordan kan jeg få nye friske referanser uten å måtte få “gamle kollegaer” til å stille opp? Arbeidsgivere vil jo reagere når jeg ikke bruker siste arbeidsforhold som referanse?

      Tungt å bære det alene, så jeg spør om veiledning her, her har jeg hvertfall en sjangse til å bli trodd.

      1. Dette kan faktisk være reelt for det er slik psykopatiske sjefer/kolleger oppfører seg. Derfor skal du si til deg selv “jeg er ikke paranoid, dette skjer faktisk”.
        Når det gjelder løsrivelse fra slike sjefer så pleier jeg å anbefale folk til IKKE å si opp før de har funnet en ny jobb. Man kan fint søke på andre jobber uten å ha sagt opp først. Nå ser jeg at du har sagt opp allerede men det er fortsatt håp. For eksempel kan du knytte deg til et utleiebyrå, et vikariat eller som tilkallingsvakt. I de tilfellene så er det enklere å få jobb uten referanser eller med middelmådige referanser. Når du har en fot innenfor så er det mulig å få fast jobb etterhvert fordi den nye sjefen blir kjent med deg og da er din gamle referanse uviktig. Det betyr en periode med usikker økonomi men for mange er det likevel en ny og lykkeligere tilværelse av å slippe den gamle sjefen. Husk også at nye arbeidsgivere er ikke dumme, de vet det finnes dårlige sjefer som ikke ønsker alle ansatte det beste, og kan “lese” dem. En psykopatisk sjef trenger ikke å være en (karriere)dødsdom. Men ikke fokuser på arbeidskonflikter eller “psykopater” i jobbintervjuer.

        1. Takk for forståelse og veiledning.

          Jeg snakker aldri nedlatende om noen i tidligere arbeidsforhold, men sjefen er litt “beryktet” i mine kretser, dessverre så “maler de denne kaken” selv, det er også andre som reagerer på adferden.

          Jeg måtte si opp, da det til slutt var så mye mishandling at jeg ikke hadde noe valg. Ble jo nedbrutt.

          Nå er jeg tilbake og får intervjuer, har en god CV, og selv om jeg fremstår som ydmyk så merker jeg at enkelte “konkurrerer” mot meg, sier f,eks. “du har fått kastet jobber etter deg” og forteller så om jobber de har fått uoppfordret.

          Jeg har alltid vært i jobb, og CVen min står for alt jeg har gjort tidligere, det skal ikke bli brukt mot meg at den er god.

          Jeg får bare stå på, ikke annet å gjøre.

    11. “Når psykopaten er en saftig, feit premie”. Har måtte tygge på d e n overskriften en stund.. Igjen må jeg erkjenne at dette lyder kjent.
      Hen oppførte seg som et knapphetsgode jeg så vidt fikk tilbringe tid med. Når hen ville. Foreslo jeg noe, var det kjeeeeedelig, eller forslaget ble viftet bort.., som ubetydelig og uinteressant. Dette startet nesten med en gang, tror jeg. Hva hen så i meg aner jeg ikke, eller hvorfor hen ville være med meg. Jeg som var så lite interessant at hen ikke gadd bli med inn i min verden da jeg inviterte. Inn i mitt liv. Hva jeg likte og interesserte meg for, mine venner.
      Forholdet fortsatte fordi det oppsto det jeg nå kan kalle en klar hekt. Ved hens avvisning av meg som person, mine interesser og ønsker, oppsto en slags desperasjon i meg og behov for å “få det til”. Jeg så ikke klart. Og jeg så ikke hva hens væremåte gjorde med meg. Jo, det gjorde jeg. Jeg så noe. Men i stedet for å ta min hatt å gå, fortalte jeg hen hvordan det virket på meg, hva jeg følte. Derved kunne hen justere seg litte grann, slik at jeg ble “trygget”, før ting var tilbake igjen i samme kald/varm-hverdagen. Jeg fikk akkurat nok til å føle at det var en berikelse å ha hen i livet. Akkurat ja, som en følelse av å ha vunnet et premie!
      Enda er det en tvil i meg, om det v i r k e l i g var så forvirrende og ødeleggende, eller om hen faktisk er så klok og i pakt med seg selv og universet, full av godhet, hjelpsomhet, og “annerledes tanker”, men at jeg ikke så det.. I såfall er det en annen som har fått litt tilgang til denne “premien” nå.
      Jeg er glad jeg ikke er i vedkommendes sko. Men klarer heller ikke å fri meg helt fra tanken på om hen er annerledes med dette andre mennesket. Noe jeg egentlig ikke har noen grunn til å lure på.. For i denne exens liv har kjærestene kommet og gått. De blir aldri lenge. Av en eller annen grunn. Jeg bare aner dem.

      1. Vet du hva, du beskriver også min hverdag nesten ned til minste detalj og dette er veldig godt skrevet!
        Og det er både godt og vondt å lese, spesielt vondt at hen ikke ville delta i din verden eller møte dine venner. Det burde få alle alarmer til å kime både hos deg og meg, dette er så gjenkjennelig.
        Min P/N hadde det med å invitere til forskjellige ting; “kan du ikke bli med på ditt? Har du lyst å være med på datt?” Jeg ville bare være i nærheten av henne, så klart jeg ville bli med. Helt til det nærmet seg hva hun enn hadde invitert til. Uten anger eller blygsel, kansellerte hun våre avtaler fordi jeg angivelig ikke passet sammen med resten av deltagerne (les; harem og/eller flygende aper).
        Og akkurat som deg, har jeg begynt å tvile…kan det være jeg som ser spøkelser på høylys dag? Men jeg har hørt det jeg har hørt og erfart det jeg har opplevd, så egentlig er det ikke så store rom for tvil.
        Foreløpig konsekvens av min kontakt og senere total taushet fra min P/N så langt, er 22 kg vekttap på 8 måneder. Ikke bare er alle klær for store, men også huden min. Men det er det bare å hale seg opp etter håret og fortsette livet så godt en kan.

    12. Da har jeg fått jobb, ikke vent så lenge med å slutte dersom du blir utsatt for n/p på jobb. Selvfølgelig bør man ha en ny jobb først, men går man for lenge er det vanskelig « å komme ut av boblen»

        1. Takk Monia. 🙂

          Får også mer i lønn enn hva jeg fikk hos P. Snytt meg for en god del penger, får se om jeg orker å ta det videre, jeg er glad for å være fri.

    13. Jeg har tenkt en del på dette.

      Etter at bruddet var et faktum, har jeg kun følt avsky for psykopaten. Det samme gjelder den narsissistiske eklingen jeg nylig var kort involvert med. Jeg har lest om, og registrerer, at mange må håndtere et intenst og ofte langvarig savn etter psykopaten når alt er over, men selv har jeg aldri opplevd det. Verken med det langvarige forholdet eller det kortvarige. I begge tilfeller har jeg følt dyp sorg over at det jeg trodde jeg hadde, aldri var virkelig. Og over at personen jeg trodde jeg var blitt kjent med, ikke eksisterte. Og jeg har følt raseri og avsky, og følelsen av å være ydmyket og tråkket på og mishandlet. Men aldri savn, og aldri følelsen av å ha mistet noe. For det fantes jo egentlig aldri, og den største delen av sorgen og smerten har for meg handlet om det.

      Her om dagen dukket et bilde av den nylige narsissisten jeg røk på, opp i Facebook-feeden min. Et bilde der han figurerte ble tilfeldigvis lagt ut på siden til en organisasjon, så jeg var helt uforberedt (hans egen profil har jeg blokkert). Han er en svært pen mann, men da jeg skvatt av å se bildet, følte jeg ingenting annet enn kvalme og avsky over dette motbydelige mennesket, og klikket det raskt bort. Jeg følte ikke savn da heller, eller noen følelse av at jeg har mistet noe.

      Jeg forstår godt den opplevelsen mange har, og som beskrives her i blogginnlegget. Det absurde i det matcher på mange måter det surrealistiske ved hele opplevelsen det er å involvere seg med en psykopat. Men jeg valgte nå å dele mine erfaringer i kommentarfeltet likevel, siden jeg tror totalt fravær av savn også kan være en nokså vanlig reaksjon.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg