I torsdagens livestream snakket jeg blant annet om årsaker til psykopatens intensitet i begynnelsen av relasjonen. Dagens tekst vil bli en oppsummering av de årsakene som ble diskutert i direktesendingen. Jeg vil i den forbindelse minne på at jeg enkelte torsdager har slike direktesendinger på youtube, hvor seerne bidrar med ønsker om tema i tillegg til å diskutere seg imellom i et chatvindue som kjører parallelt med sendingen. Følg med på “arrangementer” på bloggens facebook side for å se når neste livestream finner sted. Alle kan følge sendingene, også de som ikke har en youtube profil. Hvis du ønsker å delta i chatten så må du opprette en youtube profil, dette tar kun noen få minutter.
De fleste husker psykopatens intensitet i begynnelsen av relasjonen. Intensiteten er så kjennetegnende for psykopaten at jeg vil våge å påstå at hvis du ikke opplevde slik intensitet, så var du ikke et primærobjekt. Man kan også si det på denne måten; hvis du har hatt en intim relasjon med en person som aldri var intens i starten, så er det neppe en psykopat du har vært sammen med. Intensiteten blir ofte mistolket som “ekstrem interessere” for objektet. Det er lett å oppfatte det slik, men det stemmer ikke. Årsakene jeg skal liste opp nå, skiller tydelig psykopatens intensitet fra normal kurtisering.
Intensiteten viser seg i samvær ved at psykopaten bil tilbringe ekstremt mye tid sammen med objektet, gjerne flere timer hver dag. Hvis psykopaten ikke har mulighet til fysisk samvær, så kan intensiteten vises ved hyppige og lange telefonsamtaler, eller meldingsutveksling hele døgnet. Intensiteten viser seg også i nærvær (ikke å forveksle med intimitet) ved at psykopaten oppleves meget intenst tilstede når samvær skjer. Nærværet er ikke avslappet og kan skape en udefinerbar uro i objektet. Intensiteten vises i blikk, i en sterk utstråling og hyperårvåkenhet fra psykopatens side, og vekker en opplevelse i objektet av å bli studert, som igjen ofte forveksles med erotisk spenning. Objektet får en følelse av å være på vakt, men uten å ha lyst til å flykte.
Jeg vil nå oppsummere årsakene bak intensiteten.
Psykopaten har dårlig tid.
Han/hun vet at de ikke klarer å lure objektet lenge. De vet at masken snart vil falle. Idealisering – det å vise interesse for andre mennesker i form av ros, oppmerksomhet, komplimenter, praktisk hjelp og mental oppbakking – faller seg ikke naturlig for psykopaten som er egoistisk, ondskapsfull og misunnelig av natur. Idealiseringen blir meget intens og “rar” som en konsekvens av at psykopaten ikke vet hvordan man støtter andre mennesker på en naturlig og avslappet måte. Det unaturlige i intensiteten blir fanget opp av de fleste objekter men de forstår ikke hvordan å tolke det, i tillegg til at rusen som en psykopatisk idealisering gir holder dem bergtatt.
Fordi idealiseringen ikke faller seg naturlig for psykopaten så er det tungt arbeid, og de klarer å idealisere kun i begrenset tid. De vet at masken snart vil slå sprekker. Derfor er de avhengige av å hekte objektet raskt. Hvis masken faller innen objektet er hektet, så vil objektet kanskje (men ikke alltid) unnslippe.
De ivrer også etter å bli ferdige med en idealisering som hverken fenger dem eller gavner dem. Selv om “den lykkelige” begynnelsen av relasjonen gir dem en begrenset mengde med narsissistisk forsyning (NF) i form av beundring fra objektet, så er den ikke like potent som den forsyningen de har i vente når objektet er hektet og psykopaten kan begynne med å sabotere, devaluere og til slutt forkaste. Det er denne forsyningen psykopaten gleder seg til, som et barn som får plukke fritt i lekebutikken. Så er psykopater forskjellige, noen er istand til å forlenge idealiseringen fordi forventningen om hva som kommer i seg selv gir NF, på samme måte som at mange koser seg i førjulstiden i forventning av selve julen. Mange psykopater har imidlertid ikke den nødvendige tålmodigheten og vil at julaften skal komme raskest mulig.
Psykopaten er grenseløs og respektløs.
Intensiteten er et signal om at psykopaten ikke vet hvor han/hun slutter og objektet begynner. De involverer seg utidig i andre. Hvis man som objekt ikke er hektet så reagerer man straks negativt på en slik transgresjon (grenseoverskridelse) av egen personlige sfære og trekker seg unna. Men objekter som samtidig blir idealisert ønsker en personlig transgresjon velkommen, de ønsker å bli ett med psykopaten og håndhever derfor ikke deres personlige grenser. De opplever det som en “once in a lifetime” symbiose med en sjelevenn, når det egentlig er snakk om hudkontakt med en alvorlig forstyrrelse – en parasittisk invasjon av objektets kropp og sjel. Psykopaten kobler seg på uten å knytte seg til. De suger ut objektets livskraft og ressurser, og objektet lar det skje.
Grenseløsheten skyldes blant annet psykopatens manglende “jeg-følelse”. Personlig så betrakter jeg det som at psykopaten mangler sjel, men det lyder for mange litt flåsete. Så jeg vil istedet beskrive det som at psykopaten ikke har en opplevelse av hvem de er. Derfor mangler de også integritet (som alltid er personlig og derfor fordrer en sterk identitet), moral, etikk og kan omforme seg til hvem som helst. Når du ikke vet hvem du selv er så respekterer du heller ikke andre for hvem de er. Mye tyder på at psykopaten tror at alle andre er som dem – identitesløse – og at alle spiller et spill, er falske og manipulerer akkurat som psykopaten gjør. Dette kan forklare hvorfor psykopaten forkaster objektet uten anger, skyld eller samvittighet, for objektet var jo ute etter det samme som psykopaten!
Psykopaten er grandios, bedre enn andre. Det er derfor av mindre betydning hva objektet ønsker med relasjonen. Psykopaten tar styringen fra første stund og bestemmer retning, tempo og utvikling. Psykopaten skal også bestemme når relasjonen er over. Et scenarie hvor objektet selv avslutter relasjonen er for psykopaten utenkelig og vil gi ham/henne en narsissistisk skade. Ikke minst fordi psykopaten da tror at “masken ikke virker”; at han/hun ikke klarer å spille normal på en overbevisende måte. Men det tilhører et annet tema og en annen tekst.
Psykopaten er berettiget.
Berettigelse er ett av de offisielle kriteriene for psykopati og noe behandlere ser etter når de skal stille diagnose. Berettigelse kan defineres som opplevelsen av at man har krav på særbehandling.
Berettigelse vises ved at psykopaten opplever krav på den de ønsker seg og det spiller ingen rolle hva motparten selv ønsker. Mennesker er ikke mennesker, men objekter på samme nivå som ting. Mange objekter husker opplevelsen av at de bare ble utvalgt og “tatt” uten egentlig å bli spurt til råds om de selv ønsket relasjonen.
Det er kanskje ikke noe vi tenker over, men psykopaten oppfører seg nøyaktig på samme måte hvis det er en gjenstand de vil ha; en bil, et fjernsyn eller en matrett. De fortjener i egne øyne alt (og alle). De forstår ikke at de kanskje må jobbe for å få noe, eller gjøre seg fortjent til det de ønsker seg. Et eksempel er hvis en gjenstand, tjeneste eller en reise er kostbar og de ikke har de nødvendige midlene så skaffer de seg gjenstanden likevel. De kan ta opp dyre forbrukslån eller lokke midlene ut av en partner eller en slektning. Når lånet så skal nedbetales så betrakter de det som deres rett å ikke følge en nedbetalingsavtale. De forstår ikke handling-konsekvens, og vil bli irriterte på banken som “plager dem” med inkassovarsler og inndragelse av kreditt. De vil på samme måte bli irriterte på pårørende som kanskje har gitt dem personlige lån og nå forventer tilbakebetaling. Derfor går mange psykopaters økonomi over styr.
Grunnen til denne digresjonen er fordi den forklarer noe av psykopatens intensitet overfor primærobjektet. Primærobjektet er en person psykopaten har bestemt at de vil ha. De vil derfor ha ham/henne med en gang. Intensiteten er den samme som hos et barn som har sett en leke de sterkt ønsker seg. I begynnelsen fokuserer de intenst på leken, inntil de faktisk får leken og den mister sin nyhetsverdi. Da blir leken kjedelig og psykopaten ønsker seg en ny leke. Objektet skal også “tas” innen noen andre får ham/henne først, på samme måte som at leken kan bli utsolgt eller gå ut av produksjon. Behovsutsettelse eller impulskontroll eksisterer ikke. Har dere lest (eller sett) “Charlie og sjokoladefabrikken”? Karakteren Veruca Salt er en ypperlig fremstilling av dette. Hennes karakter skal være en parodi og ikke minst morsom for barn, men er den rene inkarnasjon av psykopatisk berettigelse.
Psykopaten kjeder seg.
Psykopaten holder ikke ut i eget selskap (en liten digresjon; her synes det å være en forskjell mellom psykopater og narsissister, hvor narsissisten ikke kan være alene. Psykopaten kan, men liker ikke å være alene). Det må hele tiden skje noe, og psykopaten planlegger sitt dagsprogram med minst mulig hull mellom hver aktivitet. Der hvor normale mennesker setter pris på “en pust i bakken” mellom slagene, så har psykopaten intet slikt behov. Faktisk er lange pauser uten aktivitet ren tortur for de fleste av dem. De har intet behov for å reflektere over noe eller å mimre over deres fortid. Fortiden eksisterer ikke, og de opplever aldri etiske dilemmaer som de trenger å bearbeide, fordøye eller “være i fred med deres tanker”. Deres handlinger er alltid riktige, så hvorfor skal de reflektere over dem?
Som et leketøy så skal det nye primærobjektet underholde psykopaten. En manglende evne eller vilje til å underholde vil føre til rask devaluering og forkasting. Men psykopaten er underholdt så lenge objektet utsondrer NF.
Psykopatens tette program vil oppleves meget intenst for normale mennesker. Objektet henger med så godt som det kan, og får også en energiboost av psykopatens idealisering. Slik klarer objektet å henge med på en intensitet som normalt ville overskride deres kapasitet – en stund, men til en høy pris. Når forkastingen kommer, så er objektet oftest forvirret, desperat, deprimert, tappet for kraft og fullstendig forandret fra den de var innen de traff psykopaten.
Husk at min bok “Psykopati og kjærlighet” koster kun 179 kroner!!!! på både norli.no og ark.no (krever gratis Ark medlemskap) hele helgen.
Kjenner meg igjen i nesten alt. Etter å ha opplevd all den “intesiteten” på starten av forholdet, var det ekstremt trist og tungt da psykopaten etter en tid trakk seg helt unna. Da kalte han meg kjedelig, en som det ikke gikk ann å snakke med og ikke var verdt å henge med. Og da sa han også “husker du på starten da vi alltid var sammen flere timer eller snakket på tlf i lang tid?” Da føltes det som om det var min feil at det tok slutt, og jeg prøvde enda hardere til å få det til å gå tilbake til hvordan det var i starten, noe det aldri gjorde for det var bare et spill fra psykopaten sin side. Jeg husker de gangene jeg prøvde å få ting til å fungere, så brydde han seg ikke. Men da jeg trakk meg unna, så prøvde han alt han kunne for å sjarmere meg osv , for å så trekke seg unna igjen og slik fortsatte det i fire og et halvt år. Ser nå hvor sinnsyk berg og dal bane det var som virkelig tar knekken på en sin psyke. Blir trist over å tenke på hvordan jeg hadde det i den perioden, dit skal jeg aldri tilbake igjen.
Det er dette som er så trist og fortvilende. Objektet er tilstede med hjertet, og strekker seg etter noe de tror er en ekte og gjensidig relasjon. Sorgen når de ikke får det til er nesten umulig å bære. I tillegg kommer forvirringen for manglende avklaring og skyldfølelsen for at det ikke gikk – at man bidro til å skyve “sin livs kjærlighet” fra seg. På den andre siden sitter en ondskapsfull psykopat som har forutsett utfallet fra første dag. De er ikke fortvilet eller forvirret. De koser seg med den NF de har fått, alt gikk etter planen. Det er slettes ikke rart at mord plutselig blir en nærliggende løsning for objektet – bare for å nevne at hevntanker og raseri er helt naturlige tanker etter et slikt bedrag.
Hevntanker kommer i kjølevannet av mishandling. Mitt bilde er: Gamle romertiden .Befinner meg i Colosseum. Sitter på tribunen. Underholdningen er: han er gladiator . Ingen dårlig samvittighet for det. Mannen er død. Aldri vært levende. Bare en ondskapsfull robot.
Bra tekst, nok en gang. Tenker det er helt umulig å vite at dette er en del av et spill dersom man ikke kjenner til typen fra før. (Aille så nær som a Ingebjørg…) Det er et spill som er helt fjernt fra normale mennesker.
Ikke bare kjøre på litt for å sjekke opp noen, men vedvarende over tid lulle noen inn i en illusjon om at en er en helt annen og mye bedre enn en er. Samtidig som en sår frø i den andre om at denne nok ikke er helt som en kunne ønske seg.
Diabolsk og drepende for den andre.
Intensitet, ja. Man blir forledet til å tro at man er noe helt spesielt. Noe man nok kunne være for noen andre, normale, ja. Men ikke for P/N. I deres øyne er det bare de selv som kan være noe spesielt. Uansett hvor skrøpelige de egentlig er. Det er det som er hele greia. De er skrøpelige – og ønsker at du skal være mindre enn dem. Æsj! For noen folk.
Jeg bare grøsser av dette. Det bare bekrefter nok en gang at min eks har sterke psykopatiske trekk. Noen eksempler: Ta det med å kjede seg. Lange rolige feriedager eller avslapning til jul eller påske? Glem det! Kjedelig – ombooking av fly for å komme seg raskt hjem, “det skjer jo ingenting!” Ikke snakk om å kose seg med en god bok, legge beina høyt og bare la tida gå. Det økonomiske også – ingen grenser! Å ta opp forbrukslån var ikke noe problem, heller ikke å be meg kjøpe med ditt og datt til ham ifm en interesse han hadde – han skulle betale tilbake, noe han selvfølgelig ikke gjorde.
Som du sier – man betaler en høy pris. Nå har jeg fått diagnosen PTSD av min psykiater. Tre år etter bruddet har alt liksom rast sammen litt for meg. Er det vanlig, så lenge etter?? Dette til tross for at jeg omsider får være i fred fra min eks, som trakasserte meg lenge. Jeg har en ny fantastisk forståelsesfull og tålmodig kjæreste som bare vil meg vel og som er verdens beste støtte for meg. Allikevel, det er nå det har rast litt. Og min eks har ny kjæreste, som antagelig idealiseres som bare det, stakkars. Jeg skulle ønske noen kunne advare henne…
Glem dette med å advare nye objekter, bare slå det helt fra deg. Vi har nok med oss selv i lang tid etterpå, noe du bekrefter i din kommentar.
Det er vanlig at det føles som om heling går i motsatt retning, og det kan gi en følelse av desperasjon og fortvilelse; “det har jo gått xxx måneder og år, jeg har gjort alt etter boka, hvorfor har jeg det ikke bedre?
Jeg vet med meg selv at årsaken er litt slik; mitt gamle meg fungerte ikke optimalt, jeg trodde jeg hadde det bra men jeg klarte ikke å beskytte meg selv. Nå må jeg finne et nytt “jeg”.
Denne søken etter et nytt fotfeste er vinglete og skjør.
Så må vi huske på et par ting til; når vi har det dårlig så forsøker kroppen å fortelle oss noe. Forsøk å lytt, uten å rasjonalisere det bort. Våg å bli i ubehaget. I går var jeg på kirkekonsert. Jeg liker å gå på konserter og kino alene, for jeg liker ikke å bli forstyrret. Samtidig er jeg meget sensitiv for fordømmelse når jeg går på arrangementer alene. I går hadde jeg en ekstra dårlig dag og fikk et vell av ubehag av å sitte der alene. Sabotøren i meg sa “alle ser på deg og lurer på hva som er feil med deg som ikke har noen å gå på konsert med”. Det bygget seg opp helt til jeg hadde behov for å flykte, pulsen øket, kanskje svettet jeg litt og begynte å rasjonalisere for meg selv “nei, jeg har det bedre hjemme, og hunden trenger meg”. Dette lot jeg bygge seg opp i noen minutter. Så tenkte jeg annerledes. “Dette er tull. Det er sabotøren i meg som snakker. Det gjør ingenting å føle ubehag, ubehag er ikke farlig”. Etter noen minutter i denne boblen så sank både puls og skuldre, og det ble ikke lenger så viktig hva andre tenkte om meg. Det er noe som heter at “hva andre mener om deg har du faktisk ingenting med”.
Husk også at vi noen ganger feiloppfatter kroppens signaler; at vi har det dårlig betyr ikke nødvendigvis at helingen går i revers.
Takk for svaret. Det blir jo på en måte det samme som å våge å bli i angsten (som jeg også plages med innimellom). Ikke skyve ubehaget/angsten bort, men å våge å stoppe opp, puste. For som du sier, det er jo ikke farlig. Men ubehag vil man jo gjerne flykte fra og bli kvitt fortest mulig, ihvertfall vil jeg det. Det er uansett en kraftanstrengelse å prøve å tenke rasjonelt når angsten/ubehaget er som verst. Da har ihvertfall jeg lett for å bli revet med av irrasjonelle katastrofetanker. I den fasen jeg er nå, føler jeg det lurest å fokusere på det mest grunnleggende: Mat, søvn, hvile. Bygge krefter. Trekke fram det positive: “Ok – jeg klarer ikke å jobbe for fullt nå og er delvis sykmeldt. Men jeg klarer å jobbe litt, og det er flott.” Det vanskeligste og mest utfordrende nå er å gi meg selv tid til å heles uten å føle skam over at det tar så ufattelig mye lenger tid enn jeg trodde.
Panikk er en urgammel og – i dag – nesten unyttig forsvarsmekanisme, som stammer fre den tiden mennesker daglig ble utsatt for fare. Panikken skal hjelpe oss til å flykte fra farene. Under panikk opplever vi en stigning i adrenalinkonsentrasjonen i blodet som skjerper sansene og forbereder musklene på ekstra ytelse. Men i dag har vi nesten ikke bruk for denne egenskapen. Kanskje hvis det brenner i huset, eller vi blir angrepet av noen. Men hvor ofte skjer det?
Jeg tror det kan roe ubehaget noe hvis vi – når det dukker opp – forteller oss selv “du er bare en etterlevning fra urmennesket og kan ikke hjelpe meg i dag”. Observer ubehaget, ikke absorber.
Akkurat slik det. En relasjon med en psykopat er en stor påkjenning. Det tar tid å få det bra etter bruddet. Jeg har gått til en ekspert på psykopater, trent yoga og lest masse. For å forstå og mestre livet. Jeg føler meg nå mye sterkere og vet bedre hvem jeg er.
Dette har ført til at jeg kan ta større plass enn før, få dypere relasjoner til andre og føle meg mye mindre sliten. Om psykopaten kontakter meg nå føler jeg ingen ting annet enn at han er liten og ikke som andre.
Har tenkt og reflektert litt over forholdet med psykopaten i det siste. Noen ganger tar jeg meg selv i håpe at jeg en dag kan bli sammen med han igjen, og at man kan legge alt det vonde bak seg. Men så husker jeg hvor grusom han var mot meg siste gang jeg så han for flere mnd siden. Det var da jeg var så knust og ødelagt som jeg aldri har vært noen gang, og han brydde seg ikke og gjespet og sa at jeg så stygg ut når jeg gråter. Jeg husker at han sa han hadde funnet noen andre, og den smerten er det verste jeg har opplevd. Hele den måten det ble slutt på var nesten verre enn all psykiske mishandlingen over flere år, og fikk meg til å tvile på min egen grunnleggende verdi som menneske. Jeg hater å tenke på det, men plutselig dukker det opp i hjernen. Jeg vil nok si at perioden etter det ble slutt, er det verste jeg har opplevd i hele mitt liv. Jeg var på nippe til å legge meg selv inn. Men jeg håper all den smerten gjør meg sterkere. Så ja, når jeg tenker på dette, så vet jeg at jeg aldri kunne tatt denne personen tilbake uansett hva. Men det er slitsomt og fortsatt ha den absistensen.
spekulerer på: hvor går grænsen til at man trenger hjælp til at man kan komme videre/op selv??
har så ondt. 7 mnd siden brud. først følte jeg at jeg kunne klare alt. men de sidste 4 mnd har gjort og gør så ONDT. jeg er flyttet – har fuld nk og hemmelig navn og adr. er hver dag bange for at min p/n finder mig. hver bil eller udseende som hans trigger alt.
har fra hospital fået diagnosen c-ptsd.
what to do ://
Du har gjort alt riktig. Det betyr at du er beskyttet, men ikke at smerten forsvinner på et øyeblikk.
Det må være opp til hver enkelt å avgjøre når man trenger hjelp, det er ingen skam å erkjenne “dette klarer jeg ikke alene”. Det er bedre å oppsøke hjelp en gang for mye enn en gang for lite.
Men husk at den beste hjelpen ikke nødvendigvis kommer fra det offentlige helsevesen. Kunnskapen om narsissistisk mishandling er meget varierende. Hjelp kommer i mange former. Av og til kan en god venn være en bedre hjelp enn psykiatrisk innleggelse, eller dyre timer hos terapeut. Bare det å skrive på denne bloggen er å be om hjelp. Ikke ha for store forventninger til hva andre kan gjøre for deg, den største jobben må du uansett gjøre selv. Jeg tror jeg var på samme sted som deg etter 7 mnd. På den tiden så “satt jeg på hendene mine” for ikke å ta kontakt med P. Jeg tok heller ingen store avgjørelser fordi jeg visste det kunne være overilt. Ellers var jeg nettopp begynt å lære om psykopati og brukte store deler av fritiden til å lese om det. Jeg fant andre objekter online, som jeg chattet med. Litt det samme som du gjør nå. Les hva jeg skrev om ubehag/panikk til Tinna, det gjelder alle. Ta en dag av gangen.
Kjenner meg igjen jeg også. Men jeg har bare et spm til deg; du sier etter 7 mnd så var du på det stadiet, hvordan er det nå? Er du helt likegyldig ovenfor psykopaten? Eller er det slik at selv om det går flere år, så kan det komme glimt av dypt savn eller ubehag som om det kun var gått 10 dager?
Jeg vet i hvert fall at jeg selv må være i tåken enda, for jeg skifter stadig fra å savne psykopaten til og noen ganger hate han. Når jeg savner han, så hender det at jeg kan se på gamle bilder osv, men bare det er en ekstremt trigger som vekker så mye kvalme og rare følelser. Det er jo ikke det man skal føle hvis man virkelig elsket den personen.. Det er så rart at en person kan få deg til og nesten bli helt kvalm og uvel bare av å se vedkommende ute eller på et bilde, eller av en trigger situasjon.
Nå er det gått seks år og det er lenge siden jeg fikk det bedre, men annerledes. Jeg merker at jeg er en annen i dag enn før psykopaten, og det kan gi en rar følelse. For ikke lenge siden så jeg et bilde av ham på bryllupsdagen hans med det nye objektet. Bildet satt i gang noen tanker, men ikke mer, og jeg kunne utføre mine gjøremål mens jeg tenkte på ham. Med andre ord fungerte jeg selv om jeg hadde sett bildet. Det samme skjedde ca to år inn i NK og den gang var reaksjonen helt annerledes og mye sterkere, jeg ble helt apatisk den dagen, og et par dager etter. Slik kan jeg måle hvordan min likegyldighet til ham har vokst.
Ja, det kan oppstå glimt av følelser for denne personen, flere år etter. Men de hemmer meg ikke lenger. Tror det er slik for de fleste.
Kvalmen du skriver om er kroppen som forteller deg “dette er gift, dette skal du holde deg unna”. Enten det er mat, en giftig sopp eller et giftig bær, en person, et sted eller et bilde så vet kroppen hva vi ikke har godt av. Det er helt normalt.
Takk for svar! Kjenner jeg har et hat for psykopaten, men når man hater en person er man vel ikke over den. Det er man kanskje når det er full likegyldighet.
Daniel: tak for svar, din viden og forslag til hjælp.
Jeg er igang med at læse denne blog igennem for 3.gang 🙂 lærer nyt hver gang.
Fandt den et halvt år før bruddet. Føler et kæmpe tomrum og smerte indeni, og netop nu føles det som om at den eneste der kan lindre er p/n. Hvilket ikke kommer til at ske.
En dag af gangen og pludselig skinner solen forhåbentlig igen 😉
Når det gjelder dette temaet om psykopater, så blir en ikke dukker det opp ting som en ikke klarer å ta innover seg og forstå før man er klar for det. Nå lurer jeg på det som omhandler psykopater og berettigelse. Er det sånn at når du er i nettet og hektet til psykopaten, så trener han deg opp til å bli en marionettdukke som skal komme løpende når han trenger NF? Fordi han “fortjener det” eller er berettiget det? Jeg opplevde noe merkelig her forleden. “Min” P sendte melding med at han savnet meg og masse hjerter på meldingen (innser i ettertid at den nok var sendt til flere). Jeg var så glad og svarte at jeg savnet ham også og med hjerter på meldingen. Så lurte han på om jeg var i nærheten av ham. Det var jeg jo ikke, og svarte det. Så har jeg ikke hørt noenting mer, og dette er 1,5 uke siden. Det er en lang forhistorie her, der det er mange ting som stemmer med psykopater og deres spill. Prøver jo å finne “spikeren i kisten” som gjør at jeg går videre i livet med visshet om at denne mannen faktisk er psykopat. Men kan det være en forklaring på berettigelse at de nærmest skal vidte med fingeren, så kommer vi selvfølgelig løpende og gir dem det de vil ha?
Er det vanlig at psykopaten har spesifikke utseendemessige trekk? Jeg husker at psykopaten ofte på bilder og i virkeligheten så veldig arrogant og selvgod ut, sånn at man nesten kunne se han var en drittsekk. Litt vanskelig å forklare. Men jeg husker nesten alle vennene mine sa «oi, han kan man se er en arrogant psykopat/drittsekk» bare av å se han på bilder. Og på de bildene hvor han faktisk smilte, så sa også en venn av meg at der kunne man se at han kunne være en psykopat for han var så intens i blikket. Alt dette stemmer når jeg tenker over det i etterkant. da jeg var med han da han ble sur, kunne jeg virkelig se mørket i ansiktet og øynene hans, nesten så man kan se hvor ond han er bare i blikket. Og på bilder hvor han står med andre gutter feks, så virker de andre så blide og normale i forhold, mens på psykopaten så er det liksom et mørke over ansiktet hans. Han ser bare ond, selvgod og arrogant ut. Og når han smiler, så virker det bare falskt. Man skal jo ikke dømme etter utseendet, men hadde jeg møtt psykopaten for første gang nå og sett han på bilder eller ute, hadde jeg nok holdt meg unna for jeg hadde skjønt at han er en selvgod drittsekk bare utfra hans trekk og holdning på bilder og i virkeligheten