Vi tar fatt på det nye tiåret. Tiden venter ikke på noen. Narsissistisk mishandling tar aldri fri, og det kan heller ikke vi som objekter gjøre. En leser spør hvorfor NK er enklest i begynnelsen, ofte blir vanskeligere i en periode, inntil det igjen blir enklere for til slutt å ende som ren rutine.
For nyinnvidde så vil jeg først kort repetere hvorfor NK (null kontakt) er så viktig. Jeg vil gjøre det punktvis.
- NK sørger for at psykopaten ikke lenger kan nå oss, og helst også vice versa.
- Når psykopaten ikke kan nå oss, så stopper alle nye krumspring og forvirrende uttalelser fra deres side.
- Når vi ikke lenger får nye inputs fra dem så reduseres tiden vi bruker på å analysere dem, for så etterhvert å dø helt ut. Vi vil bare ha gamle hendelser å kverne på, og dette vil med tiden bli uinteressant for våre hjerner.
- Vi går ikke lenger og venter på at de tar kontakt. En del av oss ønsker fortsatt å ha kontakt, for deres oppmerksomhet var en rus. Dette gjør NK vanskelig og utgjør den største risikoen for tilbakefall. Men det ligger noe meget befriende å vite at psykopaten ikke kan nå oss, og at det derfor ikke lenger er noen vits i å vente på dem. Det frigjør energi til områder som pga psykopaten lenge ble neglisjert; oss selv, våre venner, vår jobb og våre gamle fritidsaktiviteter.
Tiltakene i NK inkluderer
- Blokkering på telefon, og helst nytt (og skjult) nummer. NK betyr IKKE at man bare “lar være å svare”. Hele hensikten er borte hvis man fortsatt kan motta tekstmeldinger eller oppkall, fordi man da likevel vil analysere hva de skriver til oss.
- Ingen “siste beskjeder” eller oppklarende ord. NK er et tvert brudd. Alt som er uavklart forblir slik. Det anbefales heller ikke at man forteller psykopaten at man innfører NK. Dette er ikke “dårlig gjort” mot psykopaten eller gjør oss som objekter til dårlige personer. Det er grensesetting og selvbeskyttelse.
- Stopp all kommunikasjon med alle felles kjente. Slutt å omgås dem og slett dem på sosiale medier. For å beholde noen fra en felles krets så skal du være sikker på at vedkommende er lojale mot deg, og dette skal kun gjelde noen ytterst får som er viktige for deg å beholde. Disse skal ikke dras inn i et “spill”; “har P sagt noe om meg?”. Da er hensikten med NK med det samme borte.
- Fjern alle gjenstander som er knyttet til din tid med psykopaten, kast alle gaver eller doner dem bort. Kast alle bilder. Hvis du har mange minner om psykopaten knyttet til din bolig, så kan det lønne seg å ommøblere, bytte ut møbler og male veggene.
- For noen så vil NK også innebære å flytte bolig, selv om dette er upraktisk. Hvis psykopaten møter opp på din dør så er NK brutt, også selv om du ikke har invitert vedkommende.
- NK er for å beskytte deg. Det nytter ikke å skylde på at “akkurat det tiltaket gidder jeg ikke”. Da er du selv ansvarlig for at psykopaten fortsatt har mulighet til å påvirke deg.
Mange opplever at viljen til NK er størst i begynnelsen. Dette er primært fordi man er “fed up” og viljesterk. Men selvdisiplinen og viljestyrken er stor, ironisk nok, fordi man egentlig ikke er ferdig med psykopaten. Man ønsker å sende et signal, “dette finner jeg meg ikke i lenger”. Det er et sterkt signal å sende og kanskje holder man ut i taushet lenger enn etter en normal konflikt. Viljestyrken gjør at NK føles enkelt, en stund. Men det som ofte skjer er at psykopaten ikke reagerer slik vi håpet, og ofte ikke i det hele tatt. Det som i utgangspunktet var ment som vår avvisning av psykopaten, blir til at vi selv føler oss avvist. Psykopatens taushet trekker ut og varer lenger enn vår egen viljestyrke. Vi begynner å vingle. Vårt behov for avklaring og vårt savn etter psykopaten blir sterkere enn behovet for å sende et signal. I tillegg har psykopatens taushet den effekt at vi begynner å lure på om deres devaluering av oss likevel er sann. Er det vi som er den gale? Den mindre attraktive? Var psykopaten likevel den snille, som holdt ut med oss, siden det er så enkelt for vedkommende å glemme oss? NK blir plutselig meget vanskelig og vi er villige til å kaste alt på bålet. Vi begynner å kjøpslå med oss selv; “kanskje jeg kan beholde noen krav, men senke andre krav hvis psykopaten tar meg tilbake”. Noen kollapser helt, glemmer hvorfor NK overhodet ble inngått og er villig til å akseptere alle ultimatum psykopaten måtte komme med. Tilslutt bryter vi NK og kjøpslår direkte med psykopaten selv.
Men responsen er sjelden den vi så for oss. Vi blir enten møtt med iskald taushet, ordsalat, ren aggresjon eller – kanskje det verste – at psykopaten faktisk godtar vår “deal”, tar oss tilbake, og gir oss nye måneder og år med devaluering og mishandling. Det er tid vi mister, men som vi kunne beholdt hvis vi hadde klart å stå imot fristelsen til å bryte NK.
Mange må returnere til psykopaten en eller flere ganger for å komme videre. De heldigste er de som møter en kald skulder (fordi det går opp for oss at psykopaten aldri elsket oss), eller de som faktisk klarer å overkomme den vanskelige perioden uten å bryte NK. Men så skjer det noe, et vendepunkt.
Etter dette vendepunktet så inntar de fleste en helt annen holdning til NK. De skjønner nå hva NK egentlig er. Det er ikke å fortsette å spille en taushetslek. Det er å ikke lenger bry seg om hva psykopaten tenker og gjør, og faktisk reorientere eget liv mot en tilværelse hvor psykopaten ikke er tilstede. Det er først nå mange føler ekte sorg, fordi vi forstår at psykopaten faktisk ikke kommer til å bli med oss videre. Men det er også her NK igjen blir enklere, og på helt andre premisser enn i begynnelsen. Denne gang blir det enklere livet ut.
Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
Da det ble slutt med psykopaten, hadde jeg NK i en mnd før jeg tok kontakt igjen. Da ble jeg møtt med en kald skulder og så mange vonde ord. Psykopaten sa han ikke var “glad” i meg lenger, at jeg var ekkel som ikke klarte å la han være i fred, at jeg ikke betydde noe for han og at hvis jeg tok kontakt igjen så skulle han anmelde meg. Og vi hadde vært i et forhold i flere år.. Nå har det gått tre mnd siden jeg tok NK igjen etter den hendelsen, og jeg føler igjen trangen om å ta kontakt. Jeg tror grunnen til det er fordi jeg har “glemt” eller “fortrengt” de vonde tingene han sa, og jeg husker kun det gode. Men jeg kommer nok aldri til å bryte NK igjen uansett hva som skjer, for den kalde skulderen jeg fikk sist tok nesten livet av meg. Jeg må bare klare å akseptere at de “gode” sidene jeg husker ved psykopaten ikke finnes.
Tja, jeg tror han aldri kommer tilbake for da det ble slutt sa han at aldri skulle møte meg igjen uansett hva som skjedde og at vi heller ikke kunne være venner. Det eneste var at han sa han skulle droppe å blokkere meg på sosiale medier uten å snakke med meg, for hvis vi noen gang møttes ute så kunne vi i det minste hilse..? I tillegg hadde han funnet en ny da det ble slutt og sa han skulle gifte seg om noen mnd. Også sa han «jeg kunne giftet meg med deg også, om personligheten din var like fin som utseendet ditt. Men du er psykisk syk.» Alle tingene han sa høres helt absurd ut ..
Men det var noen ting psykopaten sa ved bruddet, som er litt rart. Han sa “ikke meld deg inn på datingsider, for det er ingen gode gutter der. Du må ikke gå inn et nytt forhold før du møter en som virkelig liker deg for den du er.” Og han sa også “du må bare ta vare på deg selv, trene, lese og være med venner.” Hvorfor vil en psykopat si noe slikt? Er det “omsorg” eller fordi han bryr seg om meg? Eller bare noe han sa for å virke som en bedre person?
Tipper psykopaten ønsker at du skal tro det er omsorg,slik at du sitter igjen med gode følelser for han. Tipsene du fikk høres ut som de er tatt direkte ut fra en artikkel på internett.. og en psykopat sier ikke noe slikt uten at det er en baktanke med det. F.eks er det lettere for han å vende tilbake i ettertid om du sitter med gode følelser for han. Det vil også være en fordel om du kan bidra med hans sjalusifabrikkering ifht hans nye offer. Kanskje han ønsker ha deg i sitt innbilte harem slik at han overfor et nytt offer fremstår som omsvermet. Mens overfor deg betegner han deg som en venn. Du kan ikke stole på en psykopat eller tro noe godt om han.
Jeg har kommet 2 måneder uti NK. Kjenner også at jeg glemmer alt det so ikke var greit og bare husker det gode. Jeg tenker mange ganger at “Var han virkelig psykopat?”. Han var jo egentlig aldri dirkete slem eller sa stygge ting til meg. Men her er en liste over det som skjedde – håper noen kan bekrefte for meg om han var psykopat eller ikke. Jeg er jo redd han oppførte seg sånn mot meg og var kjempesnill mot alle andre. Vi hadde kontakt kun på meldinger. Jeg kjente til ham fra fortiden, men kjente ham ikke godt. Han tok kontakt og oppførte seg normalt de 2 første dagene, men enormt intens i meldingene. Gikk egentlig rett på sak at han ønsket sex og hva jeg likte i sengen. Og 1 dag til før jeg fikk dick-picks. Pakket det passelig inn slik at jeg ble nysgjerrig på hva dette egentlig var for et menneske. Traff ham og ble hektet. Da skiftet det fra at jeg ble mest interessert og han mindre interessert. Klarer å se det tydelig på meldingene (som jeg har spart på). Dette opplegget varte i 3 år. Traff ham 8 ganger. Samme oppbygging i meldinger før treff, og helt taust etterpå i flere uker. Han hadde ingen dårlig samvittighet overfor konen sin. Meldingene i løpet av disse 3 årene gikk på repeat. Det er akkurat det samme som står før treffene, og akkurat det samme som står på første meldingene etter at det var taust i 4-6 uker. Ser at han har ingen interesse av meg som person, spurte meg ikke om noenting personlig som gjelder mitt liv. Han likte sjelden noe jeg la ut på Facebook. Han har 1500 venner på Facebook, men fikk ikke så mange likes på det han la ut. Så at han likte godt en gruppe flotte kvinner, han likte alt de la ut. Lurte mange ganger på om de hadde sett den siden jeg hadde sett av ham. Var alltid han som tok kontakt med meg. Husker en gang før vi skulle treffes, så virket han helt desperat. Han skrev at jeg måtte treffe ham, han trengte det. Syns det var så rart. Men alt var egentlig rart. Han var veldig mekanisk nå vi traff hverandre også. Var helt samme opplegg der også, og når det var ferdig ble jeg nesten kastet ut. Så enormt nedverdigende det var. Høres han ut som en psykopat?
NK er en både brå og gradvis prosess, i min erfaring. Første runde var da jeg ikke var klar over at det fantes et fenomen som het “NK” og hadde heller ikke psykopatmistanker. Forsto bare at hvis jeg fortsatte slik, prøvde å få tak i ham når han bare viste kulde, så ville jeg oppføre meg som en stalker, og det ville ikke være noe å være stolt av. Neste runde, så kanskje NK kommer etter et sjokk, hvor man trekker seg tilbake i skallet og er for såret til å snakke på en stund. Nok en gang, da kommer forståelsen for at denne forbindelsen er mer gift enn sunnhet. NK blir brutt igjen, enten av den ene parten eller den andre. Så blir kanskje hans nye partner det som skal til for at jeg forstår at det ikke kan være noen relasjon mellom oss. Etterhvert finner jeg denne bloggen og blir styrket i motivasjonen til å holde meg unna.
Det eneste jeg ikke har vært like flink til/konsekvent med, er kontakt med felles kjente. Men det er jo ikke så lett å gjennomføre, praktisk eller følelsesmessig. Man risikerer å fremstå som en stor dramaqueen dersom forholdet aldri var stygt utad, aldri inneholdt fysisk vold. Jeg tror på å sile og sortere, og være litt streng med meg selv og min egen motivasjon. Er dette noen som er mine nærmeste, som også snakker litt med P, eller er det noen som jeg hovedsaklig har hatt bånd til gjennom P? Som med aktiviteter, som jeg skrev om, det føles dumt og meningsløst å holde seg unna f.eks et hundetreff om det var noe jeg hadde interesse for og glede av før jeg delte det med ham. Men, hvis jeg er ærlig med meg selv, så ser jeg jo at det er andre aktiviteter som ikke er spesielt viktige for meg, som en gang var en måte å holde forbindelsen med ham på. Å kutte ut slikt er jo også en del av NK.
Jeg har en ganske lang historie. Men det jeg lurer på er, hva skjer med NK, men du har barn med P? Jeg vet jeg har vært flink til NK og vist tydelig at jeg vil ha avstand. Kun relevante beskjeder på SMS (da blir det også umulig å bli forvirret fordi P ikke kan manipulere deg- noe jeg var bevisst over også Pga tidligere erfaringer), samtidig følte jeg meg redd og fanget i en tlf samtale med han der hele kroppen min ristet bare av sy et at han ringte og følte meg også fysisk dårlig. Problemet mitt er at jeg blir dratt til retten konstant for ting jeg ikke forstår men må forholde meg til. Han vinner aldri. NK blir vanskelig når han virker til å kjede seg og skal lage problemer hele tiden. Minste ting. Jeg «henviser» til forliket og påpeker at det er en grunn til at den eksisterer. Og svaret er at jeg er vanskelig, og det er min feil at vi ikke kan samarbeide. Dette har pågått nå en stund, han har ny partner og nytt barn. Hvorfor har han ikke stoppet opp hvis han har fått et nytt objekt? Hva er hensikten til P med å lage dårlig stemning med meg når han var veldig tydelig på å vise hvor fint han hr det med den nye partneren? Og påpeke alt jeg ikke har og mangler, men som han har… jeg skjønner det ikke. Når går dette over?
Det går ikke over før du sier stopp, det vil i ditt tilfelle si når barna er 18 år. Det er demotiverende, men det finnes mestringsteknikker du kan bruke i din situasjon. Å ha barn med en psykopat er diskutert flere ganger på bloggen, spesielt i kommentarfeltene. Jeg foreslår at du setter av tid til å lese alt, både tekster og kommentarer, på denne bloggen – og kanskje litt andre steder også.
Nå skjønner jeg hva som menes med at NK er enklest på begynnelsen. Jeg ble overrasket over hvor lett NK gikk på starten, fordi jeg hadde trodd jeg aldri kunne leve uten psykopaten. Men jeg var som det stå skrevet i innlegget, så lei og «fed up» av psykopaten og hadde «motivasjon» til å klare meg uten han. Men nå som tiden går, så glemmer jeg det vonde og savnet tar over. Det er nesten så jeg får en reaksjon på bruddet først nå. Jeg tar meg selv i å håpe at han egentlig ikke er en psykopat og at jeg kan tilgi han, og vi kan starte på nytt og at alt kan bli bra igjen. Men jeg vet jo at det ikke kan bli det med en person man ikke kan stole på engang. Har bestemt meg for å søke profesjonell hjelp nå, kanskje det kan hjelpe meg å komme over dette. Jeg var alltid usikker på om jeg egentlig elsket han, men nå har jeg innsett at det gjorde jeg og det kommer jeg nok alltid til å gjøre. Det er det som gjør at jeg ikke klarer å glemme han. Og tanken på å finne noen andre får meg til å ville kaste opp, for det er ingen andre jeg vil ha. Jeg er så redd for at jeg aldri finner noen som fikk meg til å kjenne på så sterke følelser igjen og at jeg må føle meg tom/flat resten av livet
Ikke vær redd for at du ikke vil finne noen som gir deg den samme rusen. Ekte mennesker er ikke rus. Sjelevenner skal være trygge, forutsigbare, rettferdige, lojale, pålitelige og varme. Det gir ingen rus, derimot gir det sjelefred.
Jeg må vel virke gal, men i siste kommentar skrev jeg at jeg tror jeg fortsatt elsker psykopaten. Men i dag kom jeg over en som hadde lagt ut et bilde av han, og da jeg så det følte jeg kun kvalme og fikk vondt i magen og hele dagen min ble nesten ødelagt. Så kanskje det ikke er kjærlighet jeg føler for han likevel
Det er derfor NK inkluderer å ikke se bilder av psykopaten. Av og til kan det skje uforutsett, slik som i ditt tilfelle, men derfor skal man også slette felles kjente fra sosiale medier (og andre steder).
Det du tror er kjærlighet er kjærlighet, dine følelser var jo ekte, men det er ikke en ren kjærlighet. Nå etter bruddet er den blandet med svik, bedrag, sorg, forvirring, sinne og hat til en stor suppe som trigger deg når du ser bilder. Din reaksjon er helt normal.
Tusen takk for alle gode svar, denne bloggen er til stor hjelp. De siste ukene har jeg virkelig følt meg ille, som en rusmisbruker på jakt etter dop.. Helt ut av det blå, har savnet til psykopaten blitt forsterket, og jeg kan gråte flere ganger om dagen. Jeg tenker på han hele tiden, og når jeg kommer hjem fra jobb eller skole, kan jeg bryte ut i gråt fordi jeg føler meg så utmattet etter å savne noen så intenst. Jeg tror det er fordi jeg først nå kanskje har innsett at jeg aldri skal se igjen, men også fordi han har det bra uten meg, mens jeg lider. Noen ganger håper jeg at ikke er en psykopat likevel, at jeg tar feil og at vi en dag kan bli sammen igjen og leve sammen. Jeg tror dette er fordi jeg fortsatt er i “tåka”, eller traumebundet. Men hvordan går det over? Hvordan kan jeg komme ut av tåka? Eller hvor lang tid kan det ta? Og hvorfor har jeg fått et så stort savn etter han helt ut av det blå etter 6 mnd? Helt siden det ble slutt har jeg hatt et mot og håp om at dette skal jeg komme meg over og han skal ikke knuse meg, men nå begynner jeg å miste håpet og får lyst til å gi opp på alt..
Det går over når kognitiv dissonans er over. Det finnes ingen mirakelkur. Tid er “kuren”. Med tid får man avstand, og avstand gir klarsyn. Til slutt forsvinner kognitiv dissonans (tvil) og man slår seg til ro med at ting ble som de ble, og at psykopaten er hva han/hun er. Mens du venter på den dagen, så er NK ditt eneste – men også ditt beste – våpen.
Er det egentlig ham du savner? Er det ikke heller alt du lengter etter, som du TRODDE han kunne gi deg, du savner og sørger over at ikke ble? Og så “låser” hjernen det på ham, fordi det er sånn hjernen fungerer. Den knagger ting og opplevelser til det den allerede kjenner. Du sørger over en som ikke finnes.
(Takk for denne bloggen. Its a life saver.)
Det er vel kanskje ikke han jeg savner likevel. Eller jeg aner ikke. Men jeg føler at jeg har et behov for å vise han at jeg har det bra uten han. Eller bare et stort ønske om at han kommer tilbake, så JEG kan avvise han og han kan få like vondt som jeg hadde. Selvom det er barnslige tanker. Men jeg er stolt over meg selv som har klart meg. Jeg er nok ikke der enda, men jeg merker hver dag at jeg heles og jeg hadde aldri trodd jeg skulle være så sterk. Hele tiden da vi var sammen var jeg bokstavelig talt 100% sikker på at den dagen han gikk fra meg, så var livet mitt i grus. Men jeg har det på en måte bedre faktisk, selv om enkelte dager er grusomme. Men bedre det en ett forhold som får deg til og eldes for hver dag..
NK – det kunne vært meg som hadde skrevet alt det du har skrevet her. Jeg kjenner meg igjen i ALT. Og jeg forstår hvorfor en skal innføre NK. Jeg har ikke gjort det enda, men det er liten kontakt. Jeg føler jeg er på veg til å heles, og så PANG, der kommer det en melding som får meg til å falle tilbake til uroen og tankekverningen. Jeg kverner jo litt uansett. Men jeg kjenner det hjelper meg, utenom å lese på denne bloggen, å høre på You Tube videoer. Det er så mange bra utenlandske videoer som jeg kjenner gjør meg bra og som gjør at jeg kjenner meg igjen og ser hva som skjer. Jeg vil også gjerne (indirekte) at han kommer tilbake, slik at jeg skal få avvise ham. Men jeg ser at hver gang han kommer tilbake, så klarer jeg ikke avvise ham likevel, også får han den gleden med å avvise meg heller. Men det er så vanskelig å forstå at han er psykopat, det er nok det jeg sliter mest med. Tenk om jeg tar feil? Men en får ikke tankekverning, grusomme dager, silent treatment, push- and pull osv av vanlige folk?
Hei:)
Du sier at det er vanskelig å forstå at han er psykopat, men et normalt menneske hadde aldri ført deg til denne bloggen eller til de andre sidene du nevner. Jeg hadde det på samme måte, men så skjønte jeg at man aldri kan få endelig svar på at de er psykopater og at det eneste du kan gjøre er å innføre NK. Jeg tenkte mye på at det ikke var uten grunn til at jeg begynte å søke på nettet etter personlighetsforstyrrelser osv, mens jeg var i forholdet. Da endte jeg opp med en mistanke om narsissisme, og skjønte ikke før etter bruddet at det måtte være en psykopat. Du må bare komme deg bort, helt seriøst. Innfør NK med en gang, nå i dag, så skal vi på bloggen her støtte deg. Jeg vil og anbefale at du leser alle artiklene Daniel har skrevet her.
Lykke til:)
Malene, ja jeg vet at NK er det eneste å gjøre. Men jeg har måttet kommet der jeg er nå for å faktisk gjøre det. Klart at jeg har sett de røde flaggene nesten fra begynnelsen av. Jeg stusset på det meste som gjaldt ham. Den plutselige og intense interessen og den hurtigheten fra første kontakt til at han ville ha meg til sengs, at vi var så like han og jeg, og masse andre ting. Jeg ble nesten litt redd, og var overhode ikke tiltrukket av ham engang. Syns bare det var absurd, men absolutt pirrende også. Men så var jeg hektet, og da ble alt det absurde nesten normalisert og greit. Blir jo hjernevasket helt. Husker ikke hvordan jeg kom over denne bloggen, men det var sikkert etter første devalueringen. Jeg kjenner meg igjen i ALT som sagt, og jeg kjenner meg også igjen i ALT jeg hører når jeg hører på You Tube videoer. Men jeg har nok ikke villet kjenner meg igjen, jeg vil ikke det skal være sant at han er psykopat. Men jeg innser at han (som hadde vært SÅÅÅÅ forelsket i meg fra første gang han så meg) egentlig misliker meg sterkt. Han har manipulert meg og brukt meg kun for kontroll. Han syns jeg er et lite og ekkelt kryp. Jeg er en av mange han bruker på samme måte. Jeg trenger ingen flere bevis, men jeg måtte la det gå så langt for at sannheten skulle synke inn i hele meg. Jeg kjenner at jeg er sint på ham for det han har utsatt meg for, og jeg kjenner en vemmelse for det usle livet han må leve. Jeg skulle nesten ønske at alle rundt ham kunne se hva han er, men dette er nok en side han kun viser til de empatiske menneskene som er i haremet hans. Og de eksponerer ham ikke. Han har familie også og er en far. Håper i alle fall han er snill med barna sine. Jeg vet uansett at dette ikke er min skyld, jeg hadde ingen forutsetning for å kunne vite et noen mennesker er så onde og beregnende. Dette er et karaktertrekk det nesten er utrolig eksisterer. Men nå vet jeg det. Takk for svar Malene 🙂
Dette høres akkurat ut som min historie:D Utrolig hvor like de er disse psykopatene. Jeg har hatt det på akkurat samme måte, og tenker dessverre på ham fremdeles, etter over et år. Men jeg savner ham ikke, og ville aldri tatt ham tilbake. Det er mer at han er i bakhodet mitt og lurer, og jeg blir ikke kvitt ham. Ting jeg gjør, steder jeg besøker osv er påminnelser hele tiden, men jeg har fått det på avstand nå og innsett at livet går videre. Jeg har det bra og vet at han er en drittsekk som ikke fortjente meg:)
Og det gjør nok ikke din psykopat heller. Du er alt for bra for ham og han fortjener ikke å ha deg i livet sitt:)
Jeg var sammen med P i 29 år . I starten var det idealisering, så kom enkelte dage med devaluering, de blev flere og flere og til sidst var der flest af dem. Jeg forsøgte at rejse fra P mindst otte gange. Den anden sidste gang var jeg væk i to mdr, men han fik mig hoover ind igen. Jeg kom tilbage og blev mere og mere nedbrudt psykisk og fysisk. Lige inden forkastningen, lykkedes det mig at flygte. Det udløste et narcissistisk raseri og jeg regnede ikke med at høre mere fra psykopaten. Efter ca 14 dages tavshed, forsøgte han sig igen ( det bekræftede mig i hans forstyrrelse , da jeg i mellemtiden havde fundet denne blogg ) Han blev ved med at forsøge at få mig tilbage, men jeg afviste ham. Ca 14 dage efter havde han et nyt offer og få mdr efter var de flyttet sammen og gift. Da jeg har barn ( hun er voksen nu ) med psykopaten, hører jeg af og til noget om psykopaten og hans nye offer. Det sidste nye er, at det nye offer spørger min datter om, hvordan samlivet med mig var …hun er ude for nøjagtigt det samme som mig. De er sammen på tredie år og hun oplever allerede den mørke side meget. Hun går til psykolog, tager antidepressiv medicin og hun oplever tavshed i dagevis. Det bekræfter mig i , at min ex er psykopat. Jeg har læst rigtig meget om den forstyrrelse de sidste fire år, og kan fortælle her, at de samme ting gentager sig igen og igen , når det handler om psykopati. Idealisering, devaluering og forkastning. Psykopaten kan ikke andet end at gentage sig selv, det er det der kendetegner forstyrrelsen . Så kom væk så hurtigt du kan, du bliver ødelagt sammen med en psykopat..Det nye offer oplever nøjagtigt det damme som dig, måske endda endnu værre…
Etter et hav av ulike følelser jeg har gått gjennom etter bruddet, med alt fra lengsel til kjærlighet og savn så er det forakt og kvalme jeg kjenner mest. Jeg kjenner jeg blir så kvalm når jeg tenker tilbake på psykopaten, og bare jeg ser noe som minner om han kjenner jeg kvalme. Selvom jeg har innført NK, har jeg ikke alltid klart å motstå fristelsen til å se på hans sosiale medier. Men dette er noe jeg skal kutte helt ut, for når jeg ser ting han legger ut kjenner jeg så mye kvalme og forakt at jeg nesten blir dårlig. Tror jeg begynner å innse at han ikke er noe annet enn et dårlig menneske som tror han er bedre enn alle andre.
Kvalme er en urrespons i mennesket for at det skal unngå å spise giftig mat, for eksempel bedervet kjøtt, synet av farlig kjøtt alene skulle få menneskene til å la være å spise det. Kvalmen kom også etter at giftig mat, for eksempel giftige bær, var inntatt – i kroppens forsøk på å kaste opp de giftige bærene.
Kvalme når du ser bilder av psykopaten kan du betrakte som kroppens forsvar mot noe giftig, den forsøker å fortelle deg “hold deg unna”.
Det er noe jeg ikke klarer å slutte å undre over. For de av dere som var gift/bodde med psykopaten, hvordan var det?
Jeg var i et forhold med psykopaten, hvor vi nesten kun møttes to-tre ganger i uka (fordi han bestemte det). Jeg ville gifte meg med han, men det ble aldri noe av. Da det ble slutt, sa alle mine venner at det er en gave fra Gud at jeg ikke endte opp med å gifte meg med han. Men noen ganger så tenker jeg at det å gifte seg og flytte inn sammen, kunne gjort forholdet bedre? Det og være sammen hver kveld, finne på ting oftere og dele mer av seg selv. Eller er det slik at det hadde vært en katastrofe? Jeg lurer på hvordan det er å forholde seg til å bo med psykopaten, for da jeg kun møtte han et par ganger i uka, hadde han ulik personlighet for hver gang. Så når man bor sammen, er det slik at psykopaten noen ganger har gode dager og andre dårlige da også? Eller er det slik at med en gang man har flyttet inn sammen, fått barn eller giftet seg så “flater” psykopatens personlighet seg ut, og han forblir ond hele tiden? Siden jeg ble såpass psykisk utmattet av og være i et forhold med psykopaten hvor vi møttes få ganger, så tror jeg kanskje at jeg kun hadde holdt ut 5 dager med han om vi flyttet sammen..
Et annet spm til bloggforfatter; jeg skrev min første kommentar her på bloggen i det siste innlegget i juli. Da hadde det nettopp blitt slutt med psykopaten, og jeg fikk svar fra bloggforfatter om at psykopaten ville returnere, uansett om det var om noen år eller uker. (skrev dog kommentaren med et annet navn enn dette, da jeg ikke vil at evnt psykopaten eller andre bekjente skal kjenne meg igjen utfra det jeg skriver). Men det jeg lurer på, hvordan kan man være så sikker på at han returnerer? Er det slik at de fleste psykopater kommer tilbake, eller er det noe spesielt ved relasjonen som gjør det?
De følger med på alle tidligere primærobjekter og kontakter dem igjen på et tidspunkt. Det betyr dog ikke at de ønsker å ha en ny relasjon. Noen gjør det, men ikke alle.
Noen ganger merker man ikke engang at de er tilbake. Som med min, ca halvannet år etter bruddet så oppdaget jeg at jeg ble overvåket på facebook av diverse falske profiler. Så snart jeg blokkerte en, så dukket det opp en ny. Da hadde han holdt seg unna i over ett år, men fikk plutselig behov for å følge med meg igjen. Det er slik de tenker, de eier oss selv om det er slutt.
Ja, jeg husker da jeg var med psykopaten, også var det en gang han var full og ute av seg og begynte å snakke om eksen sin. Så sa han «tror du ikke jeg har vært innom facebookprofilen hennes hver dag?». Også sa han at det ikke gikk en dag uten at han tenkte på hvorfor hun dumpet han, fordi han ikke skjønte hva som var feil med han. Og da hadde det gått nesten ett år siden det ble slutt mellom dem. Når jeg tenker over det nå, så er jo bare det at han snakket om eksen sin mens han var med meg, et tegn på at han ikke var ferdig med henne. Men så sa han rett etterpå «jeg elsker hver eneste del av personligheten din og deg, men jeg ser på deg som et barn.» ….
Malene, det er ikke samme mann vi har datet da? Som sagt så tror jeg det er flere han dater på en gang. Han tar kontakt via Messenger, og det er der han opererer fra. Han pleide sende meldinger litt sent på kvelden når jeg skulle legge meg. Da var hjernen på et sted som gjorde at meldingene ble mye mer absorberte enn hvis det var på dagtid.Mange ganger kunne jeg ligge våken halve og hele natten og gruble over hva han mente med meldingene sine, for de var så subtile at de kunne tolkes på mange måter. Og så blir du nesten en Zombie som går rundt i din egen verden fordi det er så sliten og trøtt og giret og opp-spilt på en gang av tankekverningen de utsetter oss for. Og da, når du går rundt i din egen verden, så blir deres forrykte og gale virkelighet snart vår virkelighet, og alt det absurde fjaset de kommer med blir normalt for oss etter hvert. Helt sykt. Det burde vært opplæringen i dette syke karaktertrekket på skolene, for ingen andre enn de som blir utsatt for P/N kan forstå dette. Jeg har ingen venner jeg kan dele dette med, de vil aldri forstå. Jeg har måttet komme meg gjennom dette alene. Og da er det vidunderlig at denne bloggen finnes og at andre som har vært gjennom dette deler sine historier. Og ja, de opererer veldig likt.
Jeg møtte min på en nettdatingside, en av de store, vanlige, og vi kommuniserte på whatsapp fordi jeg hadde det fra før og foreslo det. Lite på messenger, men jeg så jo at han var aktiv der hele tiden, og ble besatt av å følge med på det. Han kunne la være å svare på meldinger fra meg samtidig som jeg så han var aktiv på messenger konstant, også om natten. Dette gjorde meg omtrent gal, fordi det var i tillegg til masse annet rart som ikke stemte.
Dette er en godt voksen mann i førtiårene, tilsynelatende vellykket med såkalte statushobbyer. Mat, viner og reising, jakt, fiske osv, høye krav til alt. Åpen og arrogant psykopat, med et oppsyn som viste at her kommer jeg, jeg er bedre enn alle andre.
Noen ganger har jeg tenkt på at det burde innføres et psykopatregister:D Da kunne man bare gått inn der og sjekket hvor mange som hadde datet dem osv, og kommentarer. Finner man en ny potensiell kjæreste: sjekk psykopatregisteret først!
Melene, helt enig. Et psykopatregister hadde vært tingen. Det er så skremmende at de får holde på sånn og ødelegge år av livene til mange mennesker. Jeg så også at “min” var pålogget på Messenger til alle døgnets tider. Men jeg koblet det aldri til at han holdt på med flere på en gang før jeg leste om dette. Og det, i tillegg til ta innover seg at han virkelig var psykopat, var det største sjokket. Alle meldingene hans, som jeg trodde var kun til meg, så jeg i ettertid var generelle. De kunne han absolutt sendt til flere på en gang for å se hvem som responderte. Tror han dresserte oss opp slik at når han trengte forsyning, så var det bare å sende en melding til potensielle offer om vi var i området, og så plukke ut den som var klar til å komme å forsyne ham. For han kunne plutselig stoppe opp å svare etter sånne meldinger. Var så mange ting som var så vanskelige å forstå da, men når jeg tenker på det slik så faller brikkene på plass. Hvordan er det mulig for vanlige folk å forstå sånne ondskapsfulle ting. Han leker med hodene våre. Hadde din P familie? Og var han populær blant folk? Min har begge deler, og jeg tenker at de skulle bare visst sannheten om ham.
Et psykopatregister vil aldri bli aktuelt, fordi det ville bli misbrukt på alle mulige måter. Men jeg er helt med på fantasien!
Jeg sliter veldig for tiden, føler meg helt på felgen. Delvis sykmeldt. Jula var blytung for meg, og hadde da svært mye angst og ilinger/stikk i magen. Fortsatt er jeg urolig og veldig sliten. Antagelig har jeg mye spenninger i kroppen, både bevisst og ubevisst. Psykologen jeg går hos, er sykmeldt på ubestemt tid. Heldigvis har jeg god dialog med fastlegen min men ser allikevel etter annen hjelp også. Jeg lurer på om noen av dere har prøvd psykomotorisk fysioterapi, og om det er noe som kan være verdt å prøve? Vil gjerne høre både positivt og negativt om det!
Tinna: Du vil høre om noen har erfaring med psykomotorisk behandling.
Jeg har. I flere omganger gjennom mange år. For meg er det en bra ting. Jeg går (som de aller fleste!) altfor fort “opp i hode”, til tankenes rundkjøringer… Det hjelper ikke stort. Særlig ikke når sporene tråkkes dypere og dypere i ring.
Det å jobbe med oppmerksomhet i, og TIL kroppen er absolutt en vei i utforskingen av en selv. Det sies at kroppen husker. I kroppen ligger det lagret informasjon som hode og tankene aktivt har forsøkt å skyve vekk. Slik er det i alle fall i mitt hode, og i min kropp. Jeg husker at jeg la merke til spenninger i kroppen min, den ikke ville slappe av da jeg lå i armene til den siste p/n. Jeg måtte “instruere” kroppen min, tvinge den til å gi seg over.. Noe den selvfølgelig ikke ville. For kroppen registrerte det j e g ikke ville vite..
Nå forsøker jeg å lære kroppen min i å stole på meg. Kroppslig ubehag (og behag) er blitt signaler jeg må øve meg på å legge merke til. Forstå dem, anerkjenne og eventuelt handel på dem. Psykomotorisk behandling hjelper meg til å øke min forståelse. Sammen med yoga (mild/rolig/vennlig) og annen fysisk aktivitet (gå tur) er jeg i ferd med å bli klar over spenningene jeg har i kroppen, og jeg har fått metoder for en bedre ivaretakelse av meg selv når tankene og uroen slår til.
Søk opp psykomotorisk fysioterapi i ditt område, ta kontakt. Du trenger ikke henvisning fra lege, men ta gjerne med fastlegen (informere) på laget. Det er verdt et forsøk.
Tusen takk for svar! Jeg har funnet en ikke så langt fra der jeg bor, og har allerede bestilt time. Jeg tror jo at kroppen min også husker mer enn jeg tror. Legger f.eks merke til at jeg aldri slapper av i magen, og at jeg stort sett puster med brystet og ikke dypt ned i magen. Stiv nakke og skuldre “lagrer” nok også mye… Så det blir spennende å prøve, kan hende det er akkurat dette jeg trenger. Jeg har trua!
Dette er vel kanskje noe jeg burde snakke med en psykolog om, enn å dele på en blogg, men kanskje noen andre også føler/har følt det samme. Nesten hele livet og før jeg møtte psykopaten har jeg slitt med at jeg sammenligner meg med andre, og aldri føler meg god nok. Det er vel mitt «kjernesår». Jeg kan se på sosiale medier og se på andres liv og bilder, og deretter føler meg helt verdiløs etterpå. Da jeg var med psykopaten og de gangene han var grei, så sa han mye fint til meg som hjalp mot selvtilliten min osv. Men nå når han er borte, så tenker jeg at ingen annen gutt kommer til å «elske» meg igjen, og at det bare var psykopaten som gjorde/kunne det. Jeg vet jo at det bare er usikkerheten min som styrer meg, og at det ikke kan være sant men likevel er det noe som kverner i hodet mitt. Kanskje det var derfor jeg synes det var vanskelig å gi slipp på psykopaten, fordi jeg trodde han var den eneste som kunne «elske» meg.
Du sliter med dårlig selvtillit, og det har nok psykopaten sett veldig fort og dermed brukt det for alt det er verdt. Det er absolutt noe du bør jobbe med så ikke mønsteret gjentar seg..en ny psykopat med smiger og ros, og du hektes igjen.
Du er bra nok, du skal ikke være “alle andre”. Glansbildene på sosiale medier er vel ofte kun det: Glansbilder. De fleste mennesker er ikke feilfrie, perfekte med rikdom og suksess. Det er bare bildene som viser sånt…
Leter du, finner du helt sikkert de ærlige menneskene også, de som ikke har behov for å sette opp en skinnende fasade. Ikke la deg blende av glansen, på med solbriller. 😏
NK: Det er mange av oss som har slitt med et nokså lavt selvbilde. Grunnene kan være mange. Kanskje ble vi ikke ordentlig sett under oppveksten. Travle foreldre som ikke hadde mye tid, mange å fordele oppmerksomheten på. Foreldre som hadde nok med egne problemer, mulighetene er mange. Noen ble også mobbet fordi en skilte seg ut, kanskje bare på grunn av en bagatell. Litt rundere eller litt høyere enn flertallet e.l.
Lav selvtillit er ikke nødvendigvis forbundet med negative trekk ved en selv. Du kan være pen, flink, hyggelig og grei, likevel anser du deg som mindreverdig. Det er klart at det må ha blitt påført utenfra i ung alder. Folk med lavt selvbilde vil gjerne utstråle sårbarhet. Dette “lukter” P/N. Det er interessant. Sårbarhet gir mulighet for dominans, makt, utnyttelse og kontroll.
Kommer vi utfor en P/N blir selvfølelsen og selvtilliten enda mye verre. De går inn for det, Jo verre vi føler oss, jo større makt får de.
Vi må bygge opp oss selv. Med eller uten profesjonell hjelp. Du er ikke dårligere enn andre. Se deg rundt – er de fleste så veldig fantastiske? I dag er det fullt med folk som legger seg ut som bloggere og motefolk. Er de så fantastiske? Overfladiske og antakeligvis veldig usikre de fleste av dem siden de vil operere seg overalt og føler behov for å ta seg ut bare de skal til butikken.
Som det heter: Det er de utroligste som blir gift.
Altså – langt fra perfekte.
Til den store ironi, så jeg psykopaten i dag. Det var langt unna, så han så ikke meg. Men jeg ble skikkelig dårlig, fikk vondt i magen og alle de dårlige følelsene jeg følte da jeg var med han som jeg hadde fortrengt; ble vekket til live igjen. Men en del av meg ble lei meg for at jeg ikke så han “face2face”, jeg lurer veldig på hva han hadde sagt. Har noen av dere møtt psykopaten igjen etter et stygt brudd? Evnt. hva sa psykopaten? Er det slik at de bare ignorerer, eller later de som ingenting og sier hei? Skjønner ikke hvorfor jeg fikk så stor trang og lengsel etter å prate med han, da jeg ikke følte så mye kjærlighet da jeg så han engang.
Tinna: Jeg har også prøvd psykomotorisk fysioterapi, positiv til det, terapeuten tar med flere deler enn bare hode, kroppen husker mye hodet har glemt. Jeg ble overasket av min egen reaksjon på ett par øvelser vi hadde, og jeg ble skremt av hvordan kroppen ble stiv og eksploderte/sjokk reagerte i strigråt på noen raske bevegelser terapeuten hadde rett i mot meg. Det fortalte meg mye om sjokk og utrygghet jeg har opplevd som kroppen husker men hodet prøver å glemme. Ellers så har jeg også tro på Rosenterapi (der jobber terapauten også med hele menneske). Ellers så er jo også regresjons terapi noe som kan få frem ting vi har fortrengt.
Takk for svar! Interessant å lese!
Hei. Jeg leser at mange av dere sliter med anspenther i kroppen etter bruddet med P/N.
Jeg var så anspent i kroppen siste tiden før bruddet, slet spesielt med vond nakke, anspent som bare det. Nå etter bruddet slapper kroppen mer av.
Jeg har ikke klart NK, vi har snakket litt sammen, det ender alltid dårlig. Han er veldig hyggelig først, før det snur, og han klager på alt, ignorerer meg, blokkerer meg osv. Så sier jeg til meg selv “nå begynner jeg med NK”, så går det 2 dager før jeg hører noe eller tar kontakt selv.
Min eks P/N har invitert på middag, drikke, overnatting og spurt etter sex, jeg har sagt jeg ikke kan osv. For jeg ønsker ikke og møte han.
Null kontakt er lettest i starten fordi «mishandlingen» er «fersk» Så går det en stund og vi husker de «fine stundene/ handlingene mer tydelig. Det er en del av det naturlige Forsvaret vårt. Sammen med kognitiv dissonans godt hjulpet av «triggere» vil savn og tvil bli forsterket. Det er derfor det er så viktig å kvitte seg med alt av minner og unngå triggere. Det og oppsøke triggere ( steder man har vært ) kan også være en del av en sunn healingsprosess, dersom det er gjort riktig, og meg tanke på healing. Alle som er berørt av en p/ n vil få kroppslige reaksjoner, fysisk som vel fysisk. Vi er alle forskjellige, så en individuell kartlegging er etter min mening nødvendig.
Hvor lang tid tar prosessen til NK blir en rutine og smertefri?
Det er litt skummelt å svare på det.
Hvis jeg svarer “fem år” så kan det ta motet fra mange.
Dessuten er det individuelt hvor lang tid det tar. Jeg vil anbefale deg til å bruke ventetiden på noe konstruktivt. Smertene er der fordi psyken forsøker å fortelle deg “hør her, her har du en jobb å gjøre”. Et kutt gjør vondt for at kroppen gjør oss oppmerksom på at vi blør, det er samme sak.
Jeg har vært i en relasjon med en psykopat, som endte med besøksforbud.
Jeg har i et år etter det vært alene, og ikke på ‘dating-markedet’. Men jeg har møtt noen via felles interesser, som jeg lurer på om er skjult psykopat, i motsetning til min forrige eks.
Med denne nye personen var det veldig intenst helt fra starten, med unormalt mye oppmerksomhet mot meg og meldinger konstant. Jeg får og samme følelsen som med min forrige eks P; følelse av å ikke få tid til å bearbeide hva som skjer fordi det går så fort og er så intenst. Samtidig virker denne personen som den rake motsetning av min eks, og fremstår som veldig snill, omsorgsfull, ivaretakende og nesten engleaktig i væremåte. Samtidig gir relasjonen meg en dårlig magefølelse, og jeg har brutt relasjonen. jeg har ikke vært lenge nok med denne personen til å oppleve devaluering og direkte misbruk, som igjen gjør at jeg savner denne personen sterkt, pga at jeg ikke har latt det gått lang nok tid til å få tilstrekkelig bevis om at denne personen faktisk er P/N. Det jeg spør om er kanskje hvorvidt det er riktig å bryte så tvert så tidlig i en relasjon, bare basert på magefølelsen av at denne personen kanskje ikke er bra, men samtidig uten å være helt sikker.
Mitt råd er å være mindre opptatt av diagnose, og mer opptatt av det du kaller magefølelsen.
Du gjør riktig i å lytte til den, hvorfor din intuisjon reagerer er sekundært. Er det en psykopat? En borderline? “Bare” en som skjuler noe? Det spiller ingen rolle, fordi du ikke er på riktig sted for et forhold med denne mannen akkurat nå – det er hva din intuisjon forteller deg.
Hei, Anonym. Jeg har vært i din situasjon. Hadde et forhold med en psykopat bak meg, traff en person mange år senere, fikk etter hvert en enormt dårlig magefølelse pga. det jeg identifiserte som røde flagg basert på erfaring, og brøt relasjonen før den hadde tatt av.
Også i mitt tilfelle var denne personen veldig annerledes enn ekskjæresten: Der eksen var arrogant, var denne personen tilsynelatende snill, omsorgsfull, litt blyg, søt. Likevel så jeg røde flagg.
Jeg led samme kvaler som deg etter å ha brutt med ham, og dessverre valgte jeg å gi ham en sjanse til. Jeg tenkte som så at jeg nekter å være en paranoid person som ser spøkelser på høylys dag; jeg vil ikke tro slikt om folk, han har ikke mishandlet meg (ennå), tenk om jeg går glipp av ekte kjærlighet, etc. Vel, han viste seg å ha sterke narsissistiske trekk, og brukte de to neste månedene etter at jeg gjenopptok kontakten, til å manipulere, lyve, ydmyke meg og vise meg forakt før en endelig forkasting.
Jeg har skjønt både av adferden hans i den perioden og av ting han sa direkte, at han var ekstremt krenket over at jeg hadde brutt forholdet. Mye av det som skjedde siden, var nok en slags hevn. Etter at han hadde forkastet meg, fikk jeg vite at han hadde hatt “kjæreste” hele den perioden etter at “vi” prøvde å gjenoppta relasjonen, og at han hadde hatt denne nye kjæresten helt siden jeg brøt med ham. (Jeg antar at det hastet for ham å skaffe et nytt objekt etter det uforutsette bruddet, så han skulle ha jevn tilførsel av NF.)
En venninne sa til meg at det kanskje var bra at jeg ga ham en sjanse til tross alt, for nå slipper jeg å tvile. Vel, jeg skulle først og fremst gjerne ha sluppet et halvår preget av søvnproblemer, mareritt, raseri og retraumatisering.
Det er nesten alltid en god grunn til dårlig magefølelse. Stol på deg selv, ta deg selv på alvor.
Lisa, dette var en viktig kommentar.
Takk for fine kommentarer Lisa og Daniel, helt riktig at jeg kan stole mer på meg selv.
Hei, min p/ n ga meg ofte hint gjennom hele perioden jeg var med ham, sendte meg b,la en låt på youtube: «conman is coming» ( handler om en conman som er etter en dame for å stjele sjelen hennes).
Noen som vet hvorfor de gir slike hint? for å se hvor manipulert du er?
Dette lyder snarere som en test for å se hvor oppvakt du er. Men ingen normale mennesker tenker slik om en person som utgir seg for å være interessert i dem. Du har avslørt ham nå.
Takk for svar 🙂
Etter 3 år med min forlovede som viste seg (etter alt jeg har studert) å være narsissist, voldelig, samt være avhengig av kokain og alkohol, klarte jeg endelig å jobbe meg opp mot til å komme meg ut av forholdet i august i samarbeid med politiet som har vært til fantastisk hjelp og støtte for meg. Det var en lang indre kamp, men med seier til slutt. Etter at han i forrige uke kom dundrende på døren min i min nye bolig, midt på natten, jobber jeg nå mot NK. Er ny leser ved denne bloggen, men ville bare si at jeg finner den veldig nyttig. Etter alt for mange skremmende opplevelser, tårer og angstanfall, er det på tide å rive ut ugresset med rota… Neste skritt blir å komme seg til psykolog for å klare å gå videre i livet. Takk for at du deler din kunnskap.
Hallo Bella. Velkommen som kommentator og lykke til på vei mot NK.
Lenge til det kommer et nytt innlegg?
Jeg har i det siste prioritert youtube videoer og min nye bok som planlegges utgitt til våren/tidlig sommer, men nye tekster kommer.
Hvorfor er det vanlig å drømme om psykopaten? Har våknet med angst, dundrende hjerte og en klump i magen de siste dagene fordi jeg har drømt om han hele natten. Det har vært mareritt, hvor jeg har følt på de forferdelige følelsene jeg hadde da jeg var med han. Jeg føler meg ferdig med han, så det er så forferdelig å drømme om han enda
Kanskje du finner noen svar her https://psykopati.blogg.no/1520671417_debatt_hvordan_drmmer_du_om_psykopaten.html
Takk, det innlegget hjalp å lese. De gangene jeg har drømt om han, har det vært slik at jeg i drømmen har prøvd å få tak i han men at han har avvist meg. Og i drømmen har jeg da blitt forvtilet, ute av meg og nesten skadet meg selv. Tror det beskriver veldig godt hva som skjedde da det ble slutt, og at det sitter veldig inne i meg.
Hei. Har NK. Men min P går sin seiersgang i media og på sosiale medier nå, fordi han har skrevet en bejublet kronikk om psykisk helse som deles og deles. Ansiktet hans har dukket opp helt plutselig flere ganger, og jeg det er forferdelig ubehagelig. Jeg sover urolig og har hatt flere mareritt og klarer ikke konsentrere meg, tankekverning er tilbake etter lang pause.
Da jeg ble sammen med P var han en idealist i mine øyne, jeg falt for ham for hans samfunnsengasjement. Det var vanskelig ( nesten umulig) for meg å ta innover meg at «engasjementet» var et statussymbol som kun gjaldt i SoMe for å få applaus og hylles. Men etter hvert som løgner, manipulasjon, absurde krangler, tømming av bankkontoen min, merkelige tåkelegginger og ettter en stund trakasseringer som nok skulle gå rett i kjernesåret («du vet at ingen egentlig elsker deg, ikke sant?» «du vet at du forfaller, ikke sant?» «du er klar over at du er mislykket, ikke sant?»), et par tilfeller av fysisk vold (helt mot slutten) og MYE annetmåtte jeg skjønne at han ikke var den han ga seg ut for. Samfunnsengasjementet var heller aldri synlig hjemme, det var etter hvert en person på SoMe og en person overfor meg. Etter en stund var de to personene nesten motsetninger.
1. Hva gjør jeg med Ps eksponering i media? Bør jeg ruste meg for å klare å se det, eller er det mer riktig å ta internettpause til stormen har rast over? 2. Er det vanlig at P bruker samfunnsengasjement og «riktige og snille» meninger som statussymbol? Hilsen sliten
Hei K, ville tatt en internettpause til stormen var over.
Ja, de opererer jo med et falsk selv for og overleve, så ja en p/ kan fint hente NF av å bruke samfunnsengasjement, de som «er EKSTRA snille» og sørger for at allle får se det bør man notere seg 😉
Objekter som velges ut er gode empater, han valgte vel deg ut fordi du er flott, og IKKE er mislykket på noe som helst måte, tvert i mot har du gode egenskaper han aldri kan få.
Jeg forstår at du er sliten, det som hjalp meg var NK, kunnskap, fokusere på å bryte traumebånd, det sliter lenge..men med NK blir det mildere. Tok magnesium for uro og møtte følelsene i stedet for å rømme fra dem.
Ha tro på deg selv, det du opplevde var ikke normalt, du ble fanget av et falsk selv og utnyttet.
Ønsker deg alt godt.
K: Det første spørsmålet ditt kan jeg vanskelig svare på. Det blir jo en spesiell utfordring når P dukker opp i media og SoMe. Tenker at du likevel har NK så langt det er mulig for deg å påvirke det. Du bør vel bare puste dypt og la disse eksponeringene av P være som en irriterende flue, som du vifter bort og så prøver å ikke bry deg. Vet det er lettere sagt enn gjort. Et triks er å tenke at om han tilsynelatende seiler i medvind, vil det alltid være folk som har sett noe av det du har sett og er skeptiske. Det er nå engang sånn at ytre vellykkede P/N sjelden møter mye direkte kritikk eller motstand. Folk er redde for å bli rammet selv av de innflytelsesrike og som har en posisjon. Det er faktisk ikke så mange modige mennesker som setter noe inn på å stå opp mot disse falskspillerne.
Ellers vet jeg av egen erfaring og gjennom andre at P/N kan komme i alle former og alle samfunnslag og yrker. De kan godt være erklærte sosialister, altruister og jobbe med allverdens gode formål. Her er det ingen garantier. Det er ikke slik at P/N gjerne er næringslivstopper eller finansfolk. De er pr. def. falske folk og kan påberope seg allverdens gode intensjoner, men de iverksetter ikke dette i egne relasjoner. Det er ekstremt provoserende når selverklærte altruister, som mer en gjerne hakker på andre, oppfører seg som superego krenkere. Bare det du skriver at han sa til deg! Hva pokker er det for en type.
Finn en liten trøst i at vi er mange her som kjenner oss igjen og forstår deg.
Kjære K, jeg føler så med deg! Uansett hvor hardt man innfører NK, hvor mange personer og (fag)miljøer man vender seg vekk fra, hvor langt man flytter vekk, så er det helt umulig å forsvare seg mot dette. Og antallet flyvende aper er jo også helt absurd høyt, på toppen av det hele. Som du sikkert skjønner så har jeg opplevd noe liknende som deg, selv om yrkene deres er forskjellige. Og spørsmålene du stiller er de samme jeg har stilt meg selv, om og om igjen.
1) Mediaeksponering går litt i bølger, og de høyeste bølgetoppene kan du nok med fordel pause deg fra. Og som du er inne på tanken om selv, så innebærer det nok rett og slett internettpause. I hvert fall kan jeg anbefale det på det sterkeste. Men siden vi lever i 2020, så er det enklere sagt enn gjort, og det er begrenset hvor lenge du kan klare det. Selv valgte jeg, og velger til tider fortsatt, internettpauser fremfor all innsatsen som måtte til for å blokkere annonser og artikkellenker fra nettaviser, grupper, sider osv. Den innsatsen tok så mange timer og ga så liten effekt resultatmessig, at jeg til slutt innså at jeg indirekte ga P/N altfor mye oppmerksomhet og dermed lot hjernen min holde i live tanke-, reaksjons- og handlingsmønstre jeg jo så desperat ønsket meg helbredet fra. Så det ble internett-detox de luxe, men med en plan.
Jeg la en plan for hva jeg skulle gjøre, slik at hjernen min fikk andre ting å engasjere seg i og slik at jeg fikk fylt tiden jeg ellers ville brukt på internett. Jeg måtte faktisk gå til det skritt å flytte SIM-kortet over i en “dum” telefon uten internettmulighet og legge smarttelefonen, nettbrettet, laptopen og WiFi-routeren i boden til en god venninne en (avtalt) periode, med streng beskjed til henne om at hun skulle be meg gå på biblioteket og låne internett der om jeg trengte det (bank osv). Det var helt forferdelig den første tiden, men det ga meg også rom til å bearbeide, gå følelsesregisteret mitt åpent i møte, uten “forurensning” fra P/N (media, sosiale medier, flyvende aper etc).
2) Det tror jeg nok er veldig vanlig, uten at jeg kan dra frem noen statisitikk som bevis på påstanden min.
Vit at det kommer en dag hvor du til din overraskelse innser at P/N har blitt deg fullstendig likegyldig. Jeg er der nå, og hadde nok aldri trodd på det om noen hadde spådd meg det tidligere. Det er rart og godt. Men jeg kommer til å beholde NK for resten av mitt liv, og når P/Ns ego skaper nye bølgetopper “der ute”, så trekker jeg fortsatt frem min gode venn, den “dumme” telefonen, og så tar jeg meg en detox og nyter det – fordi jeg fortjener det. Dermed er det gode opplevelser, ikke traumetrigging, som tar plass. Hjernen har endelig skjønt hva som teller!
Lykke til og god klem fra en medsøster.
Her kommer et spørsmål utenom tema. En Psykopat får jo forsyning av plage mennesker, få kontroll over dem, såre dem og ødelegge dem. De bruker mennesker via idealisering, devaluering, forkastning og så suge dem tilbake i dette spillet igjen. Jeg har også forstått at de nødig kvitter seg med sine offer, men gjemmer dem vekk til de trenger NF av dem igjen. Han jeg var involvert med gjorde alt dette. Idealiseringen første gang til jeg var hektet og så devaluert tok ca 14 dager. Ser at det er et mønster her. Virker som han er borte noen uker, så er det på an igjen med litt idealisering til han hekter meg på nytt, så er det devaluering og fokasting. En sirkel. Og at sånne som han holder på med andre i devaluering- og forkastinlsperiodene mine, siden de er avhengige av NF. Men de må jo samle seg opp ganske mange offer til slutt som de har “linet” opp klare til å tas i bruk igjen. Hvordan klarer de å holde rede på alle disse? Jeg tenker når det har holdt på med dette i 20-30 år. Tenker noen forlater P selv, men de prøver jo som regel alltid å dra dem tilbake i relasjonen en eller annen gang igjen. Må rett og slett være fulltidsjobb og fulltids”hobby” å holde rede på dette?? Eller tenker jeg feil? Vet at min P har både familie og fulltidsjobb og andre hobbyer.
“Hvordan klarer de å holde rede på alle disse?”
Har du stor lidenskap for noe? En hobby kanskje? Noe som gir deg glede? Da er det intet problem å holde rede på det. En jeg kjenner er lidenskapelig opptatt av Titanic, og han kjenner igjen navnene på alle de to tusen passasjerene, fordi han har studert passasjerlisten i mange år. En annen har styr på alle fuglearter i Norge. De er ikke autister. Når man har en lidenskap så tar det ikke energi, det GIR energi.
Det samme med psykopaten og alle objektene, det er lystbetont for dem å holde mennesker for narr. Det gir dem energi. Intet problem å holde rede på ti, tyve eller femti objekter. Husk også at de ikke bruker energi på moral, samvittighet, tvil eller anger, noe som konsumerer mye tid hos normale mennesker. Psykopaten har derfor rikelig med tid og energi til overs.
Har nettopp slettet min ekskjæreste på alle sosiale medier (snap, insta, face etc.). Fikk i dag en forespørsel av en ukjent på snap og godtok den fordi jeg trodde det var en jeg kanskje hadde møtt ute. Dette trodde jeg helt til han sendte melding der inne: “Er det innafor å ha eksen på snap? Min ekskjæreste har nemlig slettet meg på alle sosiale medier”. Det var da jeg skjønte at det var han. Hvorfor giør de dette? Føler han ikke vil la meg gå videre. Utrolig frustrerende når an prøver å komme seg videre. Merker også at jeg den siste tiden har fått veldig angst, og også på følelsen at han er over alt. Følger med på alle biler som kjører forbi leiligheten i tilfelle det skulle være han. Føler jeg rett og slett begynner å bli litt gæren. Er dette vanlig?
Ja, det er vanlig. Du er ikke gal, du er hyperårvåken. Les mer om det her https://psykopati.blogg.no/1485872950_hyperrvkenhet.html
Det er en stressende og ubehagelig følelse av mer eller mindre virkelighetsforankret paranoia, og at psykopaten er omnipresent (“overalt”). Det kommer antakelig av at man innser at man er i fare men ikke helt forstår hva man skal verne seg mot, for man elsker fortsatt psykopaten og har vanskelig for å tro at vedkommende er farlig. Dessuten er det sjelden en direkte trussel – som at man blir fysisk angrepet. Det er mer psyken som er under angrep, og den kan man ikke beskytte seg mot ved å isolere seg eller kjøpe pepperspray, for psyken kan man ikke flykte fra.
Når vil du si at det er ca innafor å date/ gå inn i et forhold etter å ha endt flere års forhold med psykopaten? Jeg føler det kanskje kunne ha hjulpet meg å finne en ny, men samtidig så finner jeg meg selv i å sammenligne andre gutter med psykopaten stadig vekk, samtidig som jeg egentlig hater psykopaten.
Jeg begynte å date nesten umiddelbart, men jeg vet at det ikke alltid anbefales. For meg var det det som skulle til for å komme videre. Det første jeg oppdaget var at det finnes hyggelige, gode, snille oppmerksomme menn der ute som ville meg vel. Jeg klarte og å ‘gjøre det slutt’ når jeg skjønte at de ikke var ‘den rette’, men det skjedde på vennskapelig vis og mennene tok det fint. Jeg gikk ikke inn i et nytt forhold før det hadde gått ca 6 mnd, men det ga meg ny energi og selvtillit å date litt. Når jeg nå ser tilbake innser jeg at jeg gjorde det riktige for meg, men det er selvfølgelig veldig individuelt:) Jeg fant kjærligheten og har aldri vært lykkeligere enn det jeg er nå, klisje, men sant.
Bruddet med psykopaten var grusomt og ydmykende, og jeg var langt nede da jeg opprettet profil på en datingside, men følte at det var det eneste jeg kunne gjøre. Jeg klarte uansett å finne meg selv igjen, alene, uten kjæreste, den tiden det tok før jeg fant han jeg er sammen med nå. Å date trenger ikke nødvendigvis bety at du hopper inn i noe nytt, men du kan få øynene opp for hvor mange snille, normale menn som finnes dere ute, om ikke annet:)
Når man har klart seg gjennom det verste, forestiller jeg meg at det er litt som å kjempe mot trangen til alkohol, narkotika eller selvskading.(Har selv aldri vært personlig rammet av noen av disse avhengighetene.) At man kjenner trangen, men lærer seg å vente ut, lengre og lengre, og det blir etterhvert spennende å nå målene man har satt seg.
Klarte åtte måneder fullstendig NK på det beste, så ble det brutt da vi befant oss hos felles kjente(skjønte at han kunne komme, men håpet at han skulle velge å ikke gjøre det). Nå har jeg igjen passert seks måneder, og har bestemt meg for at jeg skal prøve å slå den gamle rekorden, i alle fall.. Gjerne fordoble den, og vel så det, er realistisk nok til å skjønne at jeg støter nok på ham en eller annen gang. Men nå har det tatt meg flere år å komme dit jeg er i dag.
Først: Takk igjen for denne livsviktige bloggen. For all kunnskap som gjør det enkelt å forstå alle tingene som var uforståelig. NK er jo ett veiskille hvor mitt eget liv får fokus og lenger kretser om psykopatens påfunn og merkelige responser. Det jeg har oppdaget er hvor mange andre ting i livet mitt som ikke fungerer mer. Hvor mange vennskap jeg har endt opp med fordi jeg ønsker å være snill. Hvor mange timer jeg har brukt på venner jeg ganske enkelt ikke liker…Og nå etter NK, jeg har ingen evne til å ta meg sammen mer. Jeg er så sliten og lei meg. Og bråsint. Og syk av å finne på unnskyldninger til venner som vil treffe meg, men som jeg rett og slett ønsker dra til helvete. Jeg vil ikke ha venner jeg ikke liker, jeg vil ikke gjøre ting jeg ikke liker. Jeg vil ikke være snill mer. Og jeg kjenner meg så utrolig slem, men jeg kan ikke mer. Og dette er også prisen av NK. Lytte til meg selv… Og jeg kjenner meg slem og urimelig. Og jeg kan ikke forklare hvorfor jeg liker eller misliker ting. Men jeg er så sliten av å være snill…
Takk for at du leser. Det er mye å ta tak i, i din kommentar. Jeg tror mange vil kjenne seg igjen i den.
Å være sammen med en psykopat fører med seg større omveltninger enn kun å bryte med vedkommende. Det er mye som skal renskes ut av gammel dritt, den indre prosessen krever sin mann og kvinne. Du skriver at du har omgitt deg med mennesker du ikke liker, jeg tror dette skjer fordi vi ikke har vært vant til å hevde våre behov og preferanser. Når vi ikke stiller oss selv først, så aksepterer vi folk som egentlig ikke passer oss. Antakelig har du vært en medavhengig, og nå opplever du løsrivelse fra din gamle medavhengighet og omstillingen til ny adferd. Denne løsrivelsen kan oppleves som at man har behov for å “vise fingeren til hele verden”. Det er mye urettferdighet som man plutselig blir oppmerksom på og som skaper sinne, og ikke kun fra psykopaten. Mitt råd er å godta den løsrivelsen som skjer men ikke glem verdien i å behandle deg selv og andre med respekt. Du trenger ikke være enten selvutslettende eller en opprører, det finnes en middelvei.
Tusen takk for svar! Jeg forstår det ikke helt…hehe… har vel aldri forstått middelvei. Gjennom tingene du skriver har jeg lært så mye. Ikke bare om psykopaten jeg kom borti nå som voksen, men en som fikk forme meg som barn. Som jeg ikke har sett på 20 år, men har hatt i hodet mitt hver dag. Og øynene, de sorte ekle stikkende. Hele mitt verdensbilde har vært knyttet til denne personen. Så etter å ha lest her så forstår jeg plutselig at det ikke handlet om meg, og hva jeg fortjener av straff eller ikke. Psykopaten kjedet seg antagelig bare, så enkelt er det. Og da behøver ikke jeg fortsette å utslette meg selv i lojalitet… Og da vil ikke jeg bruke ett sekund mer på ting som byr meg i mot. Som å bruke tid på mennesker jeg har aversjon mot. Mennesker jeg har brukt tid på før, fordi jeg har følt de har krevd noe av meg. Nå vil det ikke være mulig for meg å gjøre det mer, verken som middelvei eller noe annet…Nei, hvorfor skulle jeg? Det er bare for at de ikke skal bli sure på meg i såfall… Men jeg gidder ikke gå til krig altså hahahaha… Jeg har ingen korstog å gå, jeg vil bare vært i fred. For jeg behøver det, å få være i fred. Ja,ja middelvei eller ikke…Tusen takk!!! Det har betydd så utrolig mye for meg alt du har gjort av informasjonsarbeid 🙂
Jeg har hatt NK med psykopaten lenge, og blokkert han overalt bortsett fra på Instagram. Han har ikke prøvd å kontakte meg, verken der eller andre steder og jeg har heller ikke prøvd å kontakte han. Men i dag, så jeg at han ute av det blå hadde blokkert meg der. Og det er ikke som om jeg snakker til han der akkurat. Så hvorfor skulle han gjøre det? Er det fordi jeg betyr så lite?
Og når psykopaten plutselig blokkerer meg etter lang tid, kan det kalles for «hoovering»? At det gjøres for å få en reaksjon ut av meg? For det funker, jeg har grublet på det helt siden p gjorde det. For hvorfor blokkere noen du ikke har kontakt med etter flere mnd, når man ikke engang følger hverandre på sosiale medier? Eller er det simpelheten fordi man er blitt luft for psykopaten?
NK er for at du skal slutte å analysere deres handlinger og i det hele tatt få informasjon om dem. Du er ikke kommet helt dit enda, du spør “hvorfor skulle han gjøre det? Er det fordi jeg betyr så lite?”. Han blokkerte deg det eneste stedet hvor han fortsatt hadde kontroll, der hvor du ikke hadde blokkert ham. Det er definitivt en form for kommunikasjon og slik sett “hoovering”, men ikke på den gode måten. Han spiller et spill. Men vi spiller ikke spill med de som er verdifulle for oss. Vi ønsker å bevare dem og er derfor så hederlige vi kan. Han avslører her at du ikke har verdi for ham. Antakelig kommer han til å oppheve blokkeringen på et tidspunkt fordi han liker å leke med deg, men det skal du ikke vente på. Løp nå.
Så det vil si at han antagelig har visst om den profilen i de mnd som har gått, og valgt å blokkere meg etter så lang tid bare for at det skal vekke nysgjerrighet hos meg? Jeg husker at han sa at vi ikke trengte å blokkere hverandre, så vi fortsatt kunne hilse på hverandre ute osv men det er visst ikke sant. Det tåpelige er at jeg tok meg nær av blokkeringen og avvisningen..
Hvor lenge P/N har visst om Instagram-profilen din, har ingen betydning. Hva P/N tenkte, har ingen betydning. Dette er konsekvensen av ikke å ha innført NK. Du lot en kanal stå åpen, og nå har du (og mange som leser dette) lært hvorfor det ikke er så lurt.
Takk til bloggforfatter for en fantastisk blogg.
Jeg har ikke klart å innføre NK fullt. Har nesten vært på hans sosiale medier hver dag. Det føles som jeg er psykopaten her, og jeg føler jeg er obsessed med han? Hvordan skal jeg klare å slutte med dette??
Kanskje kan det hjelpe deg å lese denne
https://psykopati.blogg.no/1481801961_nr_du_er_den_som_forf.html
Det innlegget hjalp å lese! Det er beroligende å se at det faktisk er vanlig å se på p sine sosiale medier i ettertid, fordi jeg trodde det bare var jeg som var “obsessed og syk”. Men som det sies i den videoen i innlegget, jeg fikk jo aldri en “avslutning eller forklaring”, så det er jo ikke så rart at man gjør det. Jeg har heldigvis ikke gått så langt i å oppsøke han, så det kunne faktisk vært verre. Men det føles så skammelig hver gang jeg taster navnet hans og trykker søk, det ødelegger bare min selvtillit og jeg føler bare at jeg piner meg selv og gjør det verre for meg selv. Men når savnet og angsten blir sterk, klarer jeg liksom ikke la være. Men jeg tenker at hvis jeg klarte å kutte direkte kontakt med han, klarer jeg helt klart dette også. Så det blir godt å starte NK på den RIKTIGE måten, jeg ser nå at de siste mnd hvor jeg har sett på hans sosiale medier, har jeg skadet meg selv sterkt. Så kanskje dette vil få meg til å føle meg betraktelig bedre fremover. Skjønner også hvor meningsløst det er å spekulere i om hvorfor han blokkerte meg, og nå når jeg innfører NK, kunne jeg ikke brydd meg mindre.
Hei og takk for en veldig hjelpsom blogg og youtubekanal.
Jeg har akkurat innført NK. Nå sitter jeg med en følelse av å ha blitt utsatt for identitetstyveri, jeg ser for meg at alt fra passord til personnummer er lagret av psykopaten for bruk mot meg ved en senere anledning. Har andre her erfaring med dette og hva man kan/bør gjøre for å sikre seg?
Nettsikkerhet hører definitivt innunder NK, slik jeg ser det. Skift passord og benytt to-trinns pålogging der det er mulig, og er det enkleste tipset. Men det kan gi falsk trygghet, dersom din magefølelse medfører riktighet. En full sikkerhetsgjennomgang er ganske omfattende, og det kan være lurt å levere inn til profesjonelle. Det finnes også endel råd å få på/hos slettmeg.no
Her er ting å tenke på:
– SIM-kort (mobiltelefon/nettbrett): Bytt telefonnummer, velg at det nye telefonnummeret ikke skal vises i telefonregistrene.
– Nettskyer: iCloud, Microsoft, Google, Dropbox, Jottacloud etc. Her lagres ikke bare filene dine, men i mange tilfeller også passordene dine.
– Nettlesere: Internet Explorer, Google Chrome, Firefox, Safari, Opera, Brave etc. Slett alle cookies. Gå gjennom innstillingene og besørg sikrest mulig surfing.
– E-postlesere: Outlook, Gmail, iCloud, nettlesere, Messenger etc. Skift passord. (Skift gjerne e-postadresse også!)
– Apper: Avinstaller alle du ikke behøver. Endre passord i de du må ha.
– Mobiltelefon, nettbrett, laptop, pc: Lagre alt du vil beholde på ekstern harddisk eller (helst ny) nettsky. Noter deg programmer/apper du må/vil ha (slik at du husker dem til senere). Tilbakestill til fabrikkinnstillinger (dette sletter alt du har av filer og informasjon!) Start så på nytt. Et hett tips er å knytte duppedingsen til en helt annen e-postadresse enn tidligere (for eksempel lage en icloud-/gmail-adresse som kun er til dette formålet).
– Abonnementer: Endre passord.
– Sosiale medier: Vurder om du skal beholde kontoen/profilen. I så fall endre passord. Endre e-postadresse profilen er tilknyttet (isåfall endrer du passord på nytt igjen etter å ha gjort dette). NB: Sjekk at P/N ikke står oppført som en som skal varsles dersom kontoen hackes, dette ser du i så fall i personvern innstillingene.
– Blåtann: Sjekk hvilke duppedingser som er koblet til hverandre, og til hvilke(n) blåtann-ID. Slett de du ikke vet hva er. Endre gjerne blåtann-ID på duppedingsene dine, og at de kun skal koble til de du vil at skal kobles til (gjøres fra innstillingene i de forskjellige apparatene, som f.eks. mobiltelefonen/bilstereoen).
– Husalarm: Ta kontakt med leverandøren og be om veiledning.
– Edruelighet på sosiale medier: Bruk innlogging kun der den hører hjemme. Altså Facebook på Facebook, ikke på Instagram eller Namestest eller liknende, skjønner?
– Passordgenerator: Anbefales!
– Nettbank: Sjekk profilen din, legg inn evt nytt telefonnummer og e-postadresse.
– Bank-ID: Bytt passord.
Jeg anbefaler deg å få hjelp til dette, og gjerne profesjonell hjelp til de mest tidkrevende delene. Det kan virke overveldende, men tro meg, det er enda mer overveldende om du en dag får rett i dine mistanker og ikke har orket ta jobben med det. Det P/N eventuelt har grafset til seg av info/filer fra før kan du ikke gjøre noe med, men alt fra og med nå kan du stanse. Lykke til!
Tilføyelse: Alt du har av kort, som bankkort, kredittkort, reisekort, medlemskort, vip-kort (sas, norwegian etc) bør erstattes og de gamle sperres. Dermed får ikke P/N misbrukt dette. NB: Sørg for å ha litt kontanter fra du bestiller nye bankkort til du får dem, for det kan ta en ukes tid.
Og ja, ha alltid “stedsangivelse” avslått på duppedingsene dine. Kun påslått når du faktisk trenger dem. (SnapChat er en luring der, sjekk innstillingene dine!)
Jeg kom på én ting til: Sjekk at P/N ikke står oppført som nærmeste pårørende hos fastlege, kommunale tjenester (om du er eller har vært mottaker av slike) og på helsenorge.no. Der holdt jeg på å gå på en indirekte NK-smell, da jeg ikke hadde tenkt på at jeg måtte sjekke det i det hele tatt. Heldigvis reagerte fastlegen på at P/N sto oppført og spurte meg om det (fastlegen kjenner til historien med P/N).
Det er faktisk utrolig hva som kan stå i journaler. Etter over tyve år som fraskilt fra N, havnet jeg nylig på sykehus, et sted jeg ikke hadde vært på 25 år. Og hvem stod oppført som nærmeste pårørende, tror du? Jeg datt nesten i gulvet. Det ble rettet opp litt faderlig fort. 😏
Man må passe på overalt.
Det er også mye jeg har hatt på hjertet den siste tiden. Tiden etter psykopaten har vært tøff, men også lærerik. Men jeg merker at det fortsatt er veldig tungt, og det kommer dager hvor jeg bare må gråte og ikke klarer å være med andre. Det er ikke alt jeg kan si til venner eller til en psykolog, for jeg føler ikke at de helt forstår det omfanget med å være i relasjon med en psykopat, selv ikke en profesjonell psykolog. Derfor er det så godt at denne bloggen finnes. En ting jeg merker, er hvor tungt det er å snakke om p og bruddet. Jeg klarer ikke å snakke om det uten at tårene renner. Derfor prøver jeg mest mulig å unngå det. Men hva er det som egentlig anbefales? Snakke om det? Eller bare fortrenge det og fokusere på noe annet?
Denne bloggen har hjulpet meg masse. Jeg sliter fortsatt med å forstå at han er så syk som jeg nå vet at han er. Jeg hadde skrevet et langt innlegg her, men turde ikke publisere i frykt for at han er her inne, leser og kjenner igjen. Jeg er egentlig en ressurssterk, høyt utdannet dame med kontroll på livet mitt. Men han her har brutt meg totalt ned med manipulering, trusler, med å ville ha meg- ikke ha meg, over flere år. Har vært så mye vanvittig syke ting som jeg ikke har turt å fortelle til de nærmeste en gang. Kunne ha skrevet en bok om de siste årene. Jeg har vært redd for livet mitt, følt at jeg har vært gal og allikavel er savnet så stort etter han. Galskap. Nå prøver jeg å opprettholde NK atter en gang og håper at jeg skal få meg selv tilbake.