Svaret er ja – her på bloggen. Utenfor bloggen vil du derimot møte blandet mottakelse av å stemple noen som “psykopat”. Hvorfor? Dette interessante spørsmålet dukket opp i kommentarfeltet. I dag har jeg lyst til å løfte det opp i en egen tekst så alle kan delta i debatten.
Psykopat er dessverre blitt et utvannet begrep. Når et ord blir overbrukt og feilbrukt så mister det sin betydning, eller sagt på en annen måte – det mister respekten og slagkraften det en gang hadde. Til slutt trekker man bare på skuldrene av ordet, og mistro blir i stedet kastet tilbake som en boomerang på den som våget å bruke det. Jeg har bitt meg merke i at det samme er i ferd med å skje med ordet “rasist” og andre belastede begreper. Utvanning og misbruk gjelder derfor flere ord som egentlig bør brukes med andakt, respekt og kun der det er på sin plass.
Her er to av de vanligste motargumentene man møter hvis man våger å si “psykopat”;
– Det heter ikke psykopat, det heter antisosial/dyssosial. Når motparten møter deg med dette argumentet så spør deg selv om dette er en person du egentlig orker å diskutere noe så personlig som din egen mishandling med. Selv om argumentet teknisk sett er riktig, så har vedkommende mest sannsynlig kun overflatekunnskap og ønsker å imponere lytteren med hvor “oppdatert” han eller hun er. Dette er mest sannsynlig ikke en person som kommer til å romme dine betroelser med respekt eller verdighet. Mitt råd er bare å svare “ok” og trekke deg unna uten å kaste deg inn i en samtale om psykopati, din egen kunnskap er uansett på et helt annet (høyere) nivå. Du kan eventuelt svare “det spiller ingen rolle hva det heter i dag, i morgen heter det noe annet, en psykopat er en psykopat til evig tid, uansett hva som er “inn” å kalle det”.
– Du har ingen kompetanse til å uttale deg om noe slikt, er du kanskje psykiater? Her kan jeg love dere at jeg selv har blitt utfordret, mange ganger. I vårt moderne kunnskapssamfunn så er vi besatt av autorisasjoner, doktorgrader og evidensbasert forskning og det er egentlig ikke noe i veien med dette. Genuin vitenskap som ikke er “bestilt” eller farget av ideologi, fører samfunnet fremover og oppover. Det samme gjør kunnskap og utdannelse. Men folk har satt seg fast i en forestilling om at man skal være utdannet innenfor nærmest alt man uttaler seg om, ihvertfall tunge emner som psykopati. Men her er noen basale fakta om psykopatisk fagkompetanse;
- Det finnes ingen egen utdannelse i psykopati.
- Psykopati er kun en liten del av en psykiaters pensum, og en enda mindre del av en leges grunnutdannelse.
- Hva en lege eller psykiater lærer om psykopati er kun overfladisk klinikk, og dykker på ingen måte ned i objekters opplevelse av å ha en intim relasjon med en psykopat.
- De få som faktisk er utdannede eksperter på emnet, er en liten håndfull (på verdensbasis) psykiatere, psykologer og forskere som har spesialisert seg.
Skal altså kun disse ørfå forskerne ha lov til å uttale seg om psykopati, mens alle andre må tie? Nei selvfølgelig ikke. Å bagatellisere din kunnskap og talerett om psykopati på det grunnlag at du ikke har noen utdannelse om emnet, blir det samme som å nekte tidsvitner å uttale seg om noe de har opplevd fordi de ikke er relevant utdannet. Nekter de samme kverulantene mennesker som levde under andre verdenskrig å fortelle om krigen, hvis de ikke er utdannede historikere?
Men hva kan du gjøre når du møter slike? Egentlig ikke mer enn i det forrige eksempelet; si “ok” og forlat samtalen. Det viktigste er at du har kunnskapen i ditt indre, for deg selv. Bær den og vokt den som en dyrebar hemmelighet. Det er nemlig meget ubehagelig og uverdig å få sin personlige historie misforstått, mistrodd eller dømt av folk som overhodet ikke har begrep, men som tror de har det. Og enda verre; selv om du innerst inne vet at du har mer kunnskap enn dem, så kan deres skepsis likevel ryste din virkelighet og få den til å vakle.
En tvilsom fordel ved å snakke om psykopater er at det er et ord de fleste har et forhold til. Svært få vil spørre “hva er en psykopat?”, de fleste tror de vet hva en psykopat er. Alle har en forestilling om psykopati, men de færreste har den riktige forestillingen. De fleste har hentet sin almenkunnskap fra Hollywood. Et mindretall har sett mer vitenskapelige dokumentarer på TV eller lest populistiske semi-vitenskapelige artikler i tabloidaviser eller ukeblader (og faktisk lagt seg på minnet hva de har lest). Disse artiklene har en viss nytteverdi men er også fylt av klisjeer og stereotyper. En enda mindre gruppe har en særinteresse for emnet enten i form av yrkesvalg eller av personlig interesse, og har langt over gjennomsnittlig kunnskap. Når du kaster ut begrepet “psykopat” så kan du derfor regne med at majoriteten av ditt publikum har en Hollywood-forestilling om hva du forteller. Du ender mest sannsynlig med å diskutere epler med en som snakker om appelsiner.
Jeg diskuterer selv nødig psykopati med folk utenfor denne bloggen. Jeg forsikrer meg i så fall først om at samtalepartneren har en spesiell interesse for emnet og er en engasjert lytter (noe som selvfølgelig ofte skjer når folk får høre hva jeg beskjeftiger meg med på fritiden). Enkelte ganger har jeg dog selv brakt emnet på banet, for å teste hvor landet ligger hos motparten. Gjennom min jobb i helsevesenet så er jeg naturlig nok omgitt av leger. Psykopati er ingen stor del av deres grunnutdannelse, men alle har hatt berøring med emnet via pensum og enkelte tror de er autoriteter på området. En gang diskuterte jeg “gråsteinmetoden” med en eldre lege av den arrogante sorten. Jeg la det fram som om gråsteinmetoden er en gammel og vidt kjent vitenskap. I virkeligheten er det ikke en vitenskap overhodet, og begrepet dukket opp første gang for bare ti år siden. Det er derfor helt usannsynlig at denne legen, som ikke har jobbet i klinikken på mange år men har hatt en administrativ stilling, hadde hørt om metoden. Men det nektet han å innrømme. Han manglet ydmykhet til å spørre “hva er det?”. Han lot i stedet som om han hadde full innsikt og kverulerte med meg om noe jeg visste han ikke hadde styr på. Det ble faktisk underholdende, men det finnes mange slike kverulanter og i lengden orker man ikke å sette sin egen levde virkelighet ut på prøve for offentlig godkjennelse på den måten.
På den positive siden så møtte jeg en gang fantastisk innsikt i psykopati hos en adskillig yngre og langt mer ydmyk lege. Jeg ble meget imponert og fascinert av hvor dypt den unge mannen hadde satt seg inn i emnet uten egen erfaring, kun av å fordype seg i pensum og psykiatrisk praksis.
Men dette gjaldt leger. For folk flest betyr ikke “psykopat” en alvorlig personlighetsforstyrrelse, men er et synonym for “idiot”, “drittsekk”, “bitch”, “voldskriminell”, “seriemorder”, “seksualforbryter” eller andre feilaktige assosiasjoner. I deres ører lyder “psykopat” som dårlig vokabular og mistanken faller tilbake på deg som ytrer ordet; ikke at du nødvendigvis er en psykopat selv, men at du er enfoldig eller useriøs. Du vil i slike ører ikke vinne gehør eller troverdighet ved å bruke “psykopat” i din fortelling.
Mange har også en forståelig aversjon mot “drittslengere” og offermentalitet. Det er derfor med stor risiko man kaster seg ut i det vannet som heter “jeg-er-nødt-til-å-fortelle-deg-dette-og-håper-du-tror-meg”. Jeg tror ikke folk flest har noe imot genuine mennesker som er ærlige og søker støtte, men hvordan skal de klare å skille mellom deg og han eller hun som elsker å tråkke andre verbalt ned i søla, når ikke de kjenner deg godt? Mange objekter har opplevd at de møter skepsis til og med hos nære venner og slektninger av å bruke merkelappen “psykopat”.
Kanskje derfor like greit å formulere deg uten å bruke ordet?
Husk å like og dele.
Årets første livestream på youtube blir kommende torsdag 6/2 fra klokken 20 til 21.30. Sett av tid og bli med 🙂
Dette er det klokeste jeg har lest på lenge.
Jeg har ikke selv tatt initiativ til å kalle P for en psykopat. Men jeg har derimot, når jeg har fortalt folk som har spurt meg hvordan jeg har blitt behandlet av P, blitt møtt flere ganger med “Men herregud, det høres jo ut som om han er psykopat, jo!” Da pleier jeg å svare at “jo, han har ihvertfall mange av de trekkene.” Jeg er jo ikke fagutdannet jeg heller. Og psykiateren min sier jo også at P har mange “antisosiale trekk slik du beskriver det for meg”. Men det spiller i grunnen ingen rolle. Jeg vet selv hvordan jeg ble behandlet, og om P er psykopat, narsissist eller hva han nå er – jeg visste bare at jeg måtte vekk for ikke å gå til grunne. Det klarte jeg, og det er det viktigste!
Jeg vet ikke om min eks var en psykopat, narsissist eller ingen av delene. Alt jeg husker er på hvor kalkulerende måte han gikk inn for å ødelegge meg. Jeg husker han sa “overgi deg selv til meg, jeg skal ta vare på deg”, og ung, naiv, forelsket og skadet jeg var så ga jeg alt av meg selv til han bare for å bli forlatt på en verst tenkelig måte. Prøvd å komme meg videre, men ofte har jeg dager hvor jeg nærmest får anfall og bare ligger og gråter. Jeg kan til og med begynne å klore meg selv av frustrasjon, for da føler jeg hvertfall noe. Hater når andre sier jeg skal finne noen andre, for tanken på et forhold eller annen gutt bare gjør meg sint og bitter for jeg kjenner meg så ferdig med det.
Den første psykopaten i livet mitt var læreren min på en religiøs privatskole. Mange år senere traff jeg en av hans kollega fra denne skolen. Hun rådet meg til å søke hjelp fordi han som var min lærer var det mest ondskapsfulle og manipulerende menneske hun noensinne hadde møtt. (Hun sa dette uten at jeg hadde sagt noe som helst først). Nå vet jeg ikke hva hun visste om psykopater, men jeg har tenkt at for min del hadde det vært til stor hjelp om hun hadde kalt ham psykopat. Det hjalp meg ikke den gangen å høre han var ondskapsfull og manipulerende, for det er liksom ikke dekkende nok. Først når jeg forstår han var psykopat kan jeg greie å tenke: Jeg var ikke årsaken til det. Jeg kunne ikke kurere det. Så i noen sammenhenger mener jeg det kan være til hjelp å kalle noen psykopat. Fordi det er helt vanlig at når noen oppfører jeg så absurd så tar offeret på seg skylden og skammen.
Et godt argument for at man skal bruke ordet. Men forutsetningen er at man har kunnskap. Hvis du ikke visste noe om psykopati eller hadde en feil oppfattelse av det, så hadde det antakelig ikke hjulpet deg at hun kalte din lærer en psykopat.
Nja… Ikke glem at jeg her hadde erfaringer med denne personen. En person som fremdeles er i marerittene mine. Om hun hadde brukt ordet psykopat ville jeg fått ett ord på hva jeg allerede hadde erfart: Dette er ett menneske som i all vesentlighet skiller seg fra normale mennesker. Litt som når du lærer barn å snakke, du peker på en bil og sier bil… Jeg hadde forstått, fordi jeg har erfart. En annen sak er at hun kanskje selv ikke kunne ordet for det, og ondskapsfull og manipulerende ble det mest dekkende hun fant. Jo, det hadde hjulpet fordi jeg hadde erfaringene. Og det å skille en psykopat fra normale mennesker tar brodden av giften de etterlater seg 🙂
Dette er så bra, og alt stemmer.
Enig i alt bloggforfatter skriver.
Man må virkelig se an sitt publikum før man bruker P/N begrepene. Det er så mange som ikke skjønner hva som ligger i disse. Selv pleier jeg å beskrive noe av adferden dersom det er aktuelt å snakke om hvordan min/mine P/N har oppført seg, uten å kalle dem noe spesielt. Da er det noen som ser undrende og sjokkert på meg, mens andre kanskje sier “Aha, en sånn en, ja”. Sist nevnte vet gjerne av egne erfaringer hva det dreier seg om. Da blir kanskje diagnosen nevnt i løpet av samtalen, eller vi er bare innforstått med hva dette dreier seg om.
Det lønner seg å gå litt forsiktig frem når det gjelder dette, det er ikke spesielt festlig å selv bli mistenkeliggjort som en som slenger med nebbet og kanskje bare er sur og bitter for noe. Man må se an situasjonen og hvem man snakker med.
Enig i at det å kalle noen en psykopat er ikke greit før en vet hva det går i. Men det er jo det som er vanskelig å virkelig ta innover seg at den en er involvert i ER psykopat, siden det er et så negativt ladet ord og innebærer et “sykt” menneske. Jeg har vært involvert i et slags “forhold” med det jeg tror er en psykopat i 3 år nå. Mange ting som er så subtile og at en er i en tåke som gjør det vanskelig å se de røde flaggene. Nå har jeg en liten avstand til denne personen. Og da kommer det ting hele tiden som jeg evner å se mye klarere nå enn da jeg var midt i den intense relasjonen (eller midt i “hektet”). Sikkert dumt spørsmål, men det slo meg plutseligt at når en person hevder at han har vært sååå forelsket i meg siden første gang han så meg, kun vil ha forholdet via tekstmeldinger? Tekstmeldingene har gått på repeat og inneholder ingenting som viser at han er interessert i personen MEG, kun hva han kan få ut av meg. Jeg har truffet ham 6 ganger på disse 3 årene, og det var noen kjappe treff der jeg følte meg helt tom etterpå. Jeg ser jo at dette høres helt sykt ut nå, men når en står midt oppi “rusen”, så er han helt geniale med ordene som gjør at han klarer å få manipulert meg til å fortsette dette opplegget. Dette er en gift mann som har virket helt normal før. Ensomt å ikke snakke med noen om dette, men det må vel være en psykopat dette?
Jeg måtte bare spørre om det jeg gjorde i min første kommentar siden jeg føler meg så totalt dum. Og jeg trenger at noen kan fortelle meg at dette er ikke normal oppførsel fra en voksen mann. Hjernen min kommer med alle slags logiske forklaringer på “greia”. Dette er kort sagt en voksen gift mann som sender kun tekstmeldinger ang treff for sex. Kun dette det går i på meldinger også. Han ringte ved et uhell, men la på før jeg tok telefonen. Han hadde vært borti ringeknappen med et uhell. Hørte ingenting mer på lenge. Han har aldri ringt meg. Og disse treffene er helt merkelige. Maser som en liten unge til han får viljen sin (jeg er jo forelsket), og så etterpå så er han helt “off” og må gå. Ingen varme i det hele tatt. Jeg ser jo hvor crazy dette ser ut når jeg skriver det ned her, men jeg glemmer det liksom litt ut og husker bare de “søte” øyeblikkene. Glemmer de nedverdigende stundene. Håper noen klarer å fortelle meg at dette er så unormalt at det kun er en psykopat som kan holde på slik?
En online psykolog jeg beskrev min eks P for sa, og jeg siterer: “What you’re describing is an extreme variation of a malignant narcissist”.. Hva er så det? Jo, en blanding av narsissisme, psykopati, sadisme og paranoia.