Psykopaten er mistenksom og paranoid

Tusen takk til alle lesere som kommer med ønsker og forslag til nye tema. Bloggen har eksistert i over fire år. Selv om jeg ennå ikke har gått tom for nye idèer å skrive om, så er jeg av og til “tommere enn normalt” og takknemlig for at dere som leser kommer med forslag. Det er ikke alltid like lett å vite hva dere trenger å vite mer om. Bloggen blir en balanse mellom hva dere ønsker å lese, og hva jeg selv synes er viktig å formidle. Men husk at med over to hundre tekster i arkivet så er sjansen stor for at jeg allerede har skrevet om hva du søker etter. Dessverre har jeg ikke oppdaget en funksjon som gjør det lettere å bla i arkivet enn slik det er i dag, hvor man må gå gjennom måned for måned for å finne en bestemt tekst. Faktisk har det skjedd at jeg selv har glemt hva jeg skrev om for noen år siden, og skriver om samme tema igjen. Det er upraktisk, men jeg antar det er hva som skiller en blogg fra en nettside. På en nettside har man bedre mulighet til å skape oversikt og sortere temaer.

Dagens tekst blir ikke av de lengste, men jeg vil skrive litt om psykopatens mistenksomhet og hvordan den oppleves av omgivelsene; både primærobjekt og andre som står psykopaten nær.

Husker du følelsen av at psykopaten kunne lese deg som en åpen bok, se dine hemmeligheter og plassere skam i deg uten å si et ord?

Kanskje forsøkte du å forklare noe relativt uskyldig eller nøytralt for vedkommende, men psykopaten hadde et blikk som sa “jeg vet du skjuler noe og jeg vet hva det er”. Det plantet et behov for å krype tilbake inn i deg selv, selv når du i utgangspunktet hadde intet å skjule.

Dette blikket må ikke forveksles med det mørke rovdyrblikket. Det er ikke slikt et blikk. Det er mer et slu blikk med et lite glis, som sier “jeg har noe på deg”. Så i neste øyeblikk er det borte og psykopaten fortsetter som normalt. Men det er for sent. Blikket hadde sin effekt, og du forblir i skallet ditt med en følelse av at du er mistenkt for noe, men du er ikke sikker på hva. Alle har vi hemmeligheter, det er helt normalt. Det trenger ikke å være av den voldsomme sorten, men små ting som vi holder tett til brystet, selv for våre nærmeste. Men psykopaten brettet opp kortene dine mentalt og ikke bare ga deg følelsen av at de vet hva du skjuler, men dessuten at du skal skamme deg for det. Skal vi skamme oss for hva vi har gjort, eller for at vi skjuler det? Begge deler? Alt blir forvirrende og ubehagelig rundt en psykopat. Å bli fravristet våre hemmeligheter på denne måten føles som et overgrep mot vår intimsone. Å bli blottlagt og strippet er ikke respekt, det er respektløst.

Problemet er at psykopaten faktisk ikke blottlegger oss, men vi opplever det slik. Mer om det snart.

Men først vil jeg du skal huske at psykopaten er en kontrollfreak. Det er typisk for en psykopat og en narsissist å spørre om mer enn du har lyst til å svare på. Du får en følelse av at “denne personen spør for mye, jeg føler at jeg ikke får ha noe for meg selv”. Det bygger seg opp en indre motstand i deg og svarene dine blir korte, utydelige og kanskje med en tone av avvisning. En psykopat vil reagere sporenstreks på dette og beskylde deg for å være ufin og fiendtlig, og “hvorfor kan du ikke svare på et enkelt spørsmål?”, “hvorfor er du alltid så vanskelig?”.

Ett eksempel kan være at psykopaten skal vite alle dine bevegelser; “når er du framme?”, “hvor mange dager skal du være borte?”, “når lander flyet?”. Selv om du umiddelbart ikke kan se at psykopaten kan bruke slik “nøytral” informasjon mot deg hvis du gir vedkommende den, så får du følelsen av å bli overvåket. Du får også følelsen av at det er trygt å gi de fleste personer slik informasjon, men av en eller annen grunn så føler du motvilje mot å opplyse nettopp denne personen. Hvis du har denne opplevelsen med noen, så lytt til alarmbjellene.

Det er ikke normalt at andre skal ha kontroll på alle våre forflytninger. Det er derfor vi reagerer så sterkt på at bompengeselskap kan følge med på hvor i landet vi kjører vår bil, at betalingskortselskaper kan opplyse om hvor vi sist brukte vårt visakort, eller at teleselskaper kan se hvor vi er til enhver tid via vår telefon. Derfor finnes det lover som skal bevare en viss grad av frihet og som gjør slike innsyn i våre bevegelser straffbare. Men nok om det, det var kun for å illustrere hvordan psykopaten forsøker å ha kontroll på oss.

Tilbake til psykopatens mistenksomhet. Deres behov for kontroll bunner i at de er mistenksomme av natur. Men nettopp deres kontrollbehov forteller deg en viktig ting; de vet faktisk ikke mer om deg enn du velger å fortelle dem. De er avhengige av at informasjonen om deg kommer fra din egen (eller andres) munn. Derfor spør de så mye. De kan ikke lese deg slik du tror. De har ingen overnaturlig sans. Det er kun følelsen de gir deg. Ironisk nok så har det den effekt at fordi du tror de ser rett gjennom deg, så forteller du selv villig dine hemmeligheter, fordi du tenker “ok, jeg kan ikke skjule noe for dem, jeg kan likegodt være ærlig”. Men du ble lurt.

Ikke la deg lure av psykopatens mistenksomhet og paranoia. Den har sitt utspring i at psykopaten innerst inne tror at alle andre er som dem. Det betyr at alle har svin på skogen, for psykopaten har mange, og de ønsker å få deg til å avsløre alle dine svin. Derfor spør og graver de, for de nekter å tro at din største forbrytelse var at du stjal femti kroner fra bestemor da du var åtte år gammel. Du må lyve, du må skjule mer, mye mer. Når du ikke betror dem mer, selv om det faktisk er sant at du aldri har stjålet siden den gang, så blir de mistroiske. De blir også sinte for at du ikke har tillit til dem. De skuler til deg og venter på at du skal vise hvem du egentlig er. Din prektighet blir foraktfull, for den er (i deres øyne) falsk. Du er ikke uskyldig, du klarer bare å skjule dine ugjerninger veldig godt. Hvis du er godt likt av andre så er det fordi de lar seg lure av din prektighet. Dette vil psykopaten ødelegge, derfor sverter de deg overfor dine omgivelser. Alt negativt de vet om deg kommer ut, for du skal ikke tro du er bedre enn andre. Det skal heller ingen andre tro.

 

Husk direktesendingen på youtube i kveld kl 20. Det blir årets siste, så jeg håper du blir med 🙂

 

13 kommentarer
    1. Ja. Jeg husker da jeg ble sammen med psykopaten med stor P. Tidlig i forholdet sa han flere ganger: “Du er litt vanskelig å lese, Lisa [etternavn].” Han brukte ofte mitt fulle navn da han sa det. Uansett var jeg da ung og uskyldig og hadde ingen reflektert (men mye ureflektert) erfaring med giftige mennesker. Jeg tok disse utsagnene som interesse for min person; et ønske om å vite mer om meg med gode hensikter til bunns. Bli kjent med meg. Når han sa at jeg ikke var så lett å lese, anstrengte jeg meg følgelig for å åpne meg mer for ham. Dette var i samme periode som han intervjuet meg tett, fordi han “ville vite så mye som mulig om meg”. Også dette tok jeg som vennligsinnet interesse for min person.

      Da jeg vurderte å involvere meg med en narsissistisk type nylig, opplevde jeg også at han kartla meg: “Du er EKSTREMT kontrollert”, sa han en gang – det er jeg, for jeg har en voldelig og giftig familiebakgrunn og har skapt meg en persona der jeg tviholder på en viss uttrykksmåte og har visse grenser, tross alt, for å slippe andre helt inn. Jeg har likevel aldri opplevd at noen har påpekt det. Narsissisten sa også flere ganger: “Du er ekstremt ærlig”. Det stemmer også, jeg er av natur veldig ærlig og har en svært oppriktig måte å tilnærme meg verden og andre på, fordi det er naturlig for meg; jeg får litt spader av annet. Nettopp dette har dessverre ført til at jeg tidligere også har delt litt for mye om meg selv med andre for fort, altså med enkelte giftige mennesker jeg burde holdt kortene tettere til brystet overfor. Jeg har skjerpet meg (igjen) der nå, jeg TRENGER faktisk ikke være ærlig hele tiden, selv om det er mitt instinkt. Enkelte mennesker vil ikke vel, men det tar meg så lang tid å venne meg til det.

      Narsissistens venninne, som jeg nå har identifisert som en flyvende ape og harem-medlem (og eks av narsissisisten, stakkars, vet jeg nå), sa flere ganger til meg: “Du må begynne å stole på meg”. “Jeg venter fortsatt på at du skal begynne å stole på meg.” Folk som avkrever tillit på den måten har jeg etter hvert svært dårlige erfaringer med, så jeg trakk meg faktisk unna henne før jeg innså til fulle at narsissistvennen hennes som jeg holdt på med, faktisk var en narsissist – jeg kjente begge via hverandre. Jeg tror ikke hun nødvendigvis er patologisk forstyrret, men hun omgir seg med og bekrefter så mange forstyrrede mennesker i sine omgivelser at hun dessverre i praksis er det.

      Jeg hørte forresten en gang en morsomhet om at katter tror at alle rundt dem, inkludert mennesker, også er katter. Jeg tviler på sannhetsgehalten i dette og synes mest det er en morsom tanke, men om ikke annet så minner det meg om psykopater og narsissister. De tar utgangspunkt i at andre er som dem – manipulerende – for det er det livet og den omgangsformen de kjenner til. Når jeg overmannes av raseri og hevntanker overfor begge de ovenfor nevnte mennene, prøver jeg å huske på det. For det er jo bare fryktelig trist. Tenk så mye verdifull og god mellommenneskelig omgang de aldri noensinne får oppleve.

    2. Daniel, denne er til deg:) Ble brått slutt på live streamen ikveld, var vel noe teknisk som gikk skeis.

      Var en ting som slo meg, som muligens kan være kilde til nytt bloggtema på nyåret.
      I den tia jeg enda sjekket FB-profilen til P og etter bruddet med meg, så var det seff masse bilder av han selv på turer og bare skryt. Vet han ville jeg skulle se det. Var sånn jeg etterhvert fant ut at han var gift også, han omtalte sin kjærestes mann som «svigerfar». Etterpå fikk jeg bekreftet at de hadde giftet seg kun ett års tid etter bruddet med meg. MEN: det fantes ikke ett eneste bilde av den nye dama på profilen hans, det er bilde av han eller mat eller fine kjøretøy og egentlig alt mulig annet. Og ikke minst: han er ikke oppført som hverken «i et forhold» eller «gift»..Mener han sto oppført som «gift» med sin forrige kone, de var gift i omtrent 20 år. Men masse se utroskap, selvfølgelig, ekskona avslørte at han på det verste hadde 4 samtidig, inkludert meg.
      Jeg har blokkert han og alle rundt han, men fikk en venninne til å sjekke nylig, statusen er uforandret, det står ingenting.
      Lurer på om dette er vanlig for alle P? Vil jo være lettere å sjekke opp andre om det ike står noe om forhold, vil jeg tro, pluss at han kanskje allerede er i tanker om å gå fra den nye, nå har de vært sammen i 8-9 år.., har vel forlengst begynt å kjede seg.
      Gjerne en tekst om oppførselen deres på sosiale media på nyåret, om jeg kan ønske meg noe.
      God jul til min faste life saver;)
      Hilsen Lotte
      Bare noen

      1. Ja, forbindelsen forsvant dessverre og jeg klarte ikke å gjenopprette den. Vi får håpe på bedre forhold på nyåret.

        Ja, dette med sosiale medier er skrevet om flere ganger, men fordi det er en nokså stor lekeplass for psykopaten så er det absolutt aktuelt å skrive om det igjen. Kort svart så er ALT de kan foreta seg på sosiale medier “normalt”. De er eksperter på innstillinger andre ikke engang vet eksisterer, slik at de kan skreddersy sin tidslinje for hver enkelt facebook-venn. Det betyr at knapt to av deres venner ser det samme på psykopatens facebook.

    3. Ja, jeg har også erfart at min P spør mye. Men han spør kun om det han er interessert i meg for – nemlig sex og hva jeg liker der. Og disse spørsmålene går på repeat. Dvs at han har spurt om det samme i 2 år. Heldigvis så svarer jeg ikke direkte på dette. Vi kommuniserer på meldinger stort sett – har truffet hverandre noen ganger. Men tidlig, før jeg forsto at noe var “off” her, så reagerte jeg på disse merkelige spørsmålene som var så intense. Han spør enda om akkurat det samme. Er ikke det merkelig? Min ønsketekst er om disse som dater online og dater flere på en gang. Som sender ut fellesmeldinger til flere for å se hvem som responderer. Det har vært vondt å finne ut av dette, men mange brikker som falt på plass når jeg innså at jeg ikke ar den eneste. Men det tok tid å finne ut av.

        1. Venter spent på den teksten. Var så vondt å lese på alle meldingene i ettertid og innse at det jeg trodde var meldinger kun til meg (og som jeg fikk en euforisk lykkerus av), var fellesmeldinger til flere. Når jeg innså at det var en realitet, så følte jeg meg så enormt dum først og fremst. Men jeg hadde ingen forutsetning for å forstå at disse folkene sitter hjemme foran Pcen sin og hekter ofrene sine og leker “mind-games” med dem.

    4. Jeg opplevde ikke at min psykopat var noe særlig mistenksom eller paranoid, selv om han prøvde å få meg til å fortelle om ting som jeg ikke ønsket å fortelle, ganske tidlig i forholdet. Det kunne være ‘hva fantaserer du om seksuelt?’ eller ‘fortell noe om deg selv som jeg ikke vet’. På det første spørsmålet syntes jeg det var ubehagelig pga måten han spurte på, og at det var merkelig å mase om sånt så tidlig. Jeg svarte ikke, og det irriterte ham.
      Når det gjelder paranoia og mistenksomhet opplevde jeg tvert i mot at det var jeg som ble det, pga alle de rare tingene jeg ikke klarte å sette fingeren på. JEG begynte å henge meg opp i detaljer, som ‘når lander han’, ‘hva gjør han på nå’, ‘nå skulle han vel vært tilbake på hotellrommet sitt’, hvorfor har han ikke lest meldingen fra meg enda’?, ‘hvem er han med’?. Jeg turde ikke spørre ham direkte, for han hadde en evne til å vise at sånt spurte man ikke om, så jeg gikk heller og ble enda mer mistenksom og paranoid. Han på sin side kunne si at han var veldig avslappet og ikke sjalu i det hele tatt, hvis det temaet kom opp. Så det var altså jeg som ble den sjalu, mistenksomme i forholdet, som stalket hans minste bevegelse på messenger, gikk inn på fb sider til hans fb venner, tenkte ‘hvem er hun’? ‘er det en eks mon tro’? osv.
      Jeg kunne følge med på når han var sist aktiv på messenger, lure på hvorfor han var sist aktiv kl 0200 når vi sa god natt kl 23, noe som førte til at jeg ble et vrak og mistet nattesøvnen. Jeg ble så opphengt i alt dette at jeg tenkte på det konstant, og fikk angst hver gang jeg så den grønne prikken bak navnet hans: hvorfor er han på fb eller messenger nå når han ikke har svart på meldingen jeg sendte for fire timer siden?
      Jeg oppførte meg mao som en annen versjon av meg selv, som jeg ikke kjenner meg igjen i i dag og som jeg aldri vil bli igjen.

      1. Hei Malene. Det er akkurat som om du snakker om meg her. Spesielt dette med å ikke få rask respons på meldinger jeg sendte, på whatsapp var han pålogget i flere timer uten å engang ha lest/åpnet meldingen min. Da jeg den ene gangen spurte om hvorfor han gjorde det, begynte han å skylde på at han var jobb og hadde ikke tid for «sånt». Han fikk meg til å føle meg så overfladisk iogmed at jeg ikke var profesjonell og ikke prioriterte jobb framfor privatlivet. I etterkant har jeg begynt å lure på om dette var gjort bevisst fra hans side som en slags «mind game» eller om han rett og slett var lite interessert i meg? Verdt å nevnte at dette ikke var tilfelle i starten av forholdet, men begynte etter at vi hadde hatt en krangel som han selv/hans (narsissistiske) familie hadde startet. Håper Daniel tar seg tid til å kommentere dette.

    5. Min P ringte meg på jobb “for å sjekke at jeg var der”. Og en gang en mannlig kollega tok telefonen på kontoret (dette var før mobiltelefonens tid) ble P rasende. Han visste nok hva jeg holdt på med da jeg var på jobb ja – “hadde meg med gud og hvermann”. I tillegg, dersom jeg hadde fri fra jobb og var hjemme, så kunne han ringe mange ganger for å “prate litt” – noe jeg nå forstår var for å kontrollere meg. I tillegg; små ting jeg sa eller gjorde for 10-15 år siden brukte han mot meg for alt det var verdt.

    6. Her er jeg enig med Malene. Min mulige P/N var ikke spesielt kontrollerende eller overvåkende, heller avslappet og nonchalant. På slutten var det jeg som var et nervevrak som hele tiden lurte på hvordan han var og hva han foretok seg. Aldri vært sånn tidligere, aldri hatt de tankene med sånn intensitet i noen annen situasjon verken da eller nå!
      Jeg tror noen av oss er skeptiske mot kontrollerende og overdrevent pågående mennesker, med god grunn. Kanskje er det oppdragelse, kanskje er det et sunt instinkt…
      Har selv sagt opp bekjentskapet med en person med tydelige kontrolltendenser. Vel, var alltid tydelig på at det aldri kom til å bli noe annet enn bekjentskap… Lurer dog på om jeg opplever oversveving, da personen tar kontakt “ut av det blå”…
      Jeg lurer vel egentlig på om det alltid gjelder å ha det siste ordet. At noen går fra “elsker deg” til “hvem er du?” i løpet av kort tid, mens andre ikke takler tanken på at det var den andre parten som avsluttet.

    7. Daniel. Jeg har tatt meg tid til å lese nesten alle innlegg her, og kommentarer. Og jeg syntes det er skummelt å se livet mitt skrevet svart på hvitt. Jeg har tidligere lest meg opp til ulike personlighetsforstyrrelser og sett likheter og trekk samt også tatt «testene». Og min P/N scorer over.

      Uansett, jeg spurte deg i ditt siste innlegg om NK med P når barn er involvert. Og i forhold til dette innlegget, kjenner jeg meg igjen også selv om jeg har hatt NK i snart 3 år. (Dette innebærer som tidligere nevnt kun nødvendig kontakt per sms om barna).

      Noe som jeg, gjennom dette innlegget, ikke var klar over var at P/N faktisk enda da driver med dette. Altså, jeg har skjønt det, men ikke fått det bekreftet i samme dybde som du beskriver og ordlegger deg. Det er litt befriende! P/N har ny partner og nytt barn og nytt hus – og SMS som kan komme- ser jeg at er en manipulerende og utspekulert måte å få informasjon om meg på.

      Da du har i bloggen sagt at man aldri kan lære å kjenne en P/N, så vil jeg bare si at jeg er enig men også uenig, fordi man lærer jo å kjenne P/N og mønsteret deres! Noe jeg gjør og derfor jeg hver gang med alvorlige 99% ikke har tatt feil av intuisjonen min. Så ved NK og å «være» 2 steg foran, så har dette hjulpet meg ekstremt mye i helbredelsen av meg selv og psykiske helse!:)

      Jeg syntes det er interessant at P/N enda tror at han har makt over meg, men forstår frustrasjonen og utbruddene hans når han ikke får ønsket reaksjon. Så fører til at P/N finner nye måter. Makten min utenom NK, er at jeg nå våger å si imot, og jeg holder kjeft når jeg ser løgner. Jeg tar han ikke på det, fordi det fører til mer problemer. Noen vil tenke at det er svakt kanskje, men slik jeg kjenner min P/N så er det denne teknikken som funker best. Og er derfor jeg er 2 steg foran. Og derfor igjen han ikke får reaksjoner av meg fordi jeg allerede visste lenge før om ny partner og hus og barn. (Ler godt og når jeg tenker på det). Og nei jeg stalker ikke, men jeg har stor vennekrets som jeg tipper kjenner noen som kjenner noen osv… og så når det meg.

      Men tilbake til innlegget og SMS og en måte P/N prøver seg enda er.. hvordan skal jeg si det. (Må bare påpeke at jeg oppfatter min P/N som – ikke den skarpeste kniven i skuffa sosialt). På en måte virker det som at han enten har avslørt min teknikk på NK eller prøvde å få meg til å avsløre det selv ved å rakke meg ned og si for eksempel «du klarer ikke engang å snakke med meg på tlf etter x antall år» og ler. (type; du er så svak og vanskelig osv, klarer ikke du engang å snakke i en tlf). Som om jeg skulle falle i den fellen (ler). Vel, jeg vil ikke snakke med han ferdig med den saken. Og er ikke hans business å vite hvorfor. (Han skulle faktisk og bare snakke om noen klær og bytte samværsdag). Vel, i mine øyne trenger vi ikke en tlf samtale for det, og er bedre å uansett ta ting over SMS når det angår barna og datoer etc.

      Jeg er blitt flink til å drepe samtaler fordi jeg ble tvunget av min bestevenninne å svare en gang for alle «det har ikke du noe med». (Fordi jeg gråt, ble kvalm, og kroppen min ristet, og jeg følte at jeg var NØDT til å svare han og NØDT til å informere han om ALT). Sverger, det var det skumleste SMS i livet mitt. Tror jeg brukte 30 min på å «manne meg opp» og å skrive de seks ordene og trykke send (holdt på å spy rett etter, trodde livet mitt var over). Men det funket. Var første tegn fra min side der jeg sa stopp. Og etter tid orket jeg ikke svare engang eller sendte veldig kortfattet svar med en – ti ord bare. Eller et smilefjes (selv om det lå mye hat bak). Han ble selvsagt frustrert over det og derfor startet med å sende tekstmelding om ulike ting for å sverte meg.

      Et annet eksempel er når han ut av det blå ringte for å snakke om klær til barna.. jeg visste det var noe mer bak (og jeg visste). Så forteller han at han skal bli pappa til en jente.
      (Long story short- han ble jævlig skuffa når jeg ikke bar på jente). Så det var, første «gni inn», og han LO, andre «gni inn». ble helt kvalm av at han lo og sa kjønnet på barnet (unormal info å dele spør du meg, og fordi han stormet ut fra vår ultralyd og gav meg silent treatment fordi det ble gutt). Så jeg visste det lå noe bak.

      Jeg sa «åja gratulerer da» i EN FLAT tone. Han stoppet å le, og han ble satt ut og mistet fokus og jeg drepte Rett og slett hans ondskapsfulle mål og samtalen. Han var så satt ut av at jeg ikke reagerte. Jeg kunne høre usikkerheten i stemmen hans. Men vettu hva, jeg ler sist😊

      I ettertid har han selvsagt pøst på med unødvendige bilder av barnet og de vi har felles. Jeg ler, fordi det virker så tragisk og desperat og funker ikke. (Det er ikke familie bilder, men bare bilder vinklet slik at barnet kommer tilfeldigvis med). gratulerer han aldri heller når den kom til verden. Noe jeg vet er bakgrunnen for alle bildene. NK betyr NK og en gratulasjon ville vært forsyning. ** og hvorfor skal jeg uansett ønske gratulasjoner til et menneske som gjennom svangerskapet mitt kalte meg stygg og ekkel og dessuten aldri gratulerte meg eller omfavnet meg når jeg fødte? Han dro etter 20 min og kom ikke tilbake før sent kvelden etter med gjester…** 😂👍🏽

      Nå passer dette mer ift om man har barn med P/N, men jeg tenker uansett NK må være NK uansett. Spiller ingen rolle dersom du blir oppfattet som frekk fordi du ikke sendte gratulasjonskort i posten😂 Bare la P/N prate i vei, det er bare vas. Jo fortere du forstår det jo enklere blir det å ignorere det. (Med litt push ofc). Tenk som meg; det er faktisk ingen i verden som bestemmer over meg, jeg velger selv om jeg vil svare eller ikke, og HVA jeg vil svare. Jeg bestemmer selv over mitt eget liv, og viktigst…ord sårer, de dreper ikke. Du DØR ikke selv om det kjennes slik ut. Bare drep samtalen og avslutt/legg på. Å si «det har ikke du noe med» og ikke svare mer (og bare la de styre på), irriterer P/N Langt inn i den råtne sjelen deres!

      Jeg har fått latteren min tilbake. Og jeg ler over det hele selv om jeg innerst inne fremdeles jobber med meg selv. og jeg vet hvor ødelagt jeg ble og hvor mye jeg enda sliter. Poenget er, ALDRI la P/N se dine reaksjoner eller høre de. Hold masken til P/N drar eller du er alene med nære og kjære. Drep samtalen og hold deg til NK. Slik vil du gradvis få slutt på intensiteten av kontakt.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg