Hvordan går det egentlig med psykopaten i livet?

Dette spørsmålet har vi egentlig ikke lov til å stille og NK er til for å hjelpe oss med å legge spørsmålet på hyllen, målet er full likegyldighet for hva psykopaten gjør, tenker og oppnår. Det blir dessuten bare spekulasjoner, selv de av oss som fortsatt har en viss oversikt over psykopatens liv kan ikke vite hvordan psykopaten har det innerst inne. Men det er naturlig å undre. I tiden umiddelbart etter bruddet så er psykopatens liv og levned det eneste vi tenker på.

Det er naturlig å ønske at det skal gå psykopaten ille. Strengt tatt fortjener de ikke et godt liv. De begår store forbrytelser mot folks følelsesliv og ofte også mot deres livsgrunnlag og fysiske helse. Likevel slipper de fleste av dem unna juridiske dommer. Mange slipper også unna sosiale dommer; sanksjonene utenfor rettsalen som vi utfører mot hverandre for å korrigere antisosial oppførsel og som sørger for at vi oppfører oss pent mot hverandre. Psykopaten slipper ofte unna slike sosiale sanksjoner fordi mange ikke ser det samme som objektene har sett og i stedet hjelper psykopaten opp og frem.

Ofte får jeg henvendelser fra objekter som ønsker at jeg kan bekrefte at det går psykopaten ille, men en slik bekreftelse kan jeg ikke gi. Det er enkelte ting vi ganske enkelt må akseptere. Fakta:

-Mange psykopater lever lange liv.

-Mange psykopater blir pengerike.

-Mange psykopater oppnår høy aktelse og respekt.

-Mange psykopater blir høyt fagutdannede.

-Mange psykopater slår seg til ro med det nye objektet og forblir sammen med dem resten av livet.

Vi må lære å erkjenne at dette skjer innen vi kan gå “bak kulissene” for å forstå at disse objektive målestokkene for suksess ikke nødvendigvis betyr at psykopaten har det bra. For å forstå det så må vi glemme hva psykopaten selv projiserer utad via medier og i stedet bruke kunnskapen vi har tilegnet oss om psykopatiske og narsissistiske forstyrrelser. Da blir bildet noe annerledes:

-Psykopater har en moderat høyere dødelighet enn normale mennesker som følge av deres risikoadferd. De oppsøker farlige adrenalinutløsende aktiviteter og handlinger. Deres fryktløshet og blinde tro på egne ferdigheter utsetter dem (og andre) for fare. Risikoadferden kan føre til tidlig død.

-Alle psykopater er meget krenkbare. De føler de aldri blir respektert høyt nok og reagerer derfor på den minste motstand. Krenkbarheten står i veien for følelsen av lykke og tilfredshet. Krenkelsene de opplever fører til et ustabilt sinnelag og ofte til raseri, deres indre er derfor kaotisk og dette er ikke forenelig med sjelefred og velbefinnende. Det er her viktig å forstå at krenkbar ikke er det samme som sårbar. En psykopat føler seg ikke sårbar. De kan derimot føle seg krenket når deres grandiositet ikke blir anerkjent. En narsissist er ofte både krenkbar og sårbar. Personlig så var jeg tidligere sårbar fordi jeg ikke hadde et godt selvbilde. Imidlertid var jeg lite krenkbar fordi jeg møtte de fleste forulempelser med et likegyldig skuldertrekk, de påvirket meg sjelden. Jeg var med andre ord sterkt sårbar men ikke særlig krenkbar. I dag er dette bildet muligens snudd litt på hodet, mer om det lenger ned.

-Selv om psykopaten er pengesterk og materielt begunstiget så står berettigelse og misunnelse i veien for mental og sjelelig metthetsfølelse; de vil alltid føle de har rett til mer og trenger mer. Det vil alltid være personer i verden som har mer enn dem, dette opplever de som utilfredsstillende.

-På samme måte måler de deres kjærlighetsliv og partner opp mot andres; “har naboen en penere kone eller en kjekkere mann enn jeg?”. De vil alltid tvile på deres valg av partner, og aldri falle helt til ro med valget, heller ikke selv om ekteskapet varer i 30 år. Deres partnere er som materielle ting (derfor kaller vi dem objekter); en annen vil alltid ha noen bedre. Dette liker ikke psykopaten.

Summa summarum så kan vi være ganske trygge på at selv om psykopaten seiler videre som om å miste oss var en lykkestjerne for dem, så vil de aldri få optimale liv. De evner ganske enkelt ikke å se det beste i livet eller å være fornøyde. Psykopaten er nå utenfor vår kontroll, vår utfordring som objekter ligger i å sørge for at vi selv ikke ender opp i samme suppa. Det er oss selv det handler om nå. Det er nemlig veldig enkelt å skakkjøre våre liv etter psykopaten. Mange objekter opplever at de i årene etter bruddet har blitt mer krenkbare, mer misunnelige og mer hissige – egenskaper vi forbinder med psykopaten. Årsakene er ikke de samme, vi er derfor ikke blitt psykopater. De er likevel ubehagelige følelser som hemmer, styrer og forsurer livene våre.

Min egen krenkbarhet har øket. Jeg opplever det ikke som positivt selv om det kan ligge en viss selvbeskyttelse i det. Årsaken til min nåværende krenkbarhet ligger ikke i at jeg er blitt psykopat, men at det har gått et “troll” i meg, det er en reaksjon mot de mange krenkelsene jeg opplevde tidligere i livet som jeg aldri reagerte på. Det er som om jeg nå har bestemt meg for at ingen skal få sjansen til å tråkke på meg igjen. Jeg møter derfor folk med piggene ute. Har det hjulpet meg i å forhindre nye krenkelser? Delvis. Har det gjort meg mer tilfreds? Nei. Jeg var en gladere og roligere person tidligere, før jeg traff psykopaten(e). Min rehabilitering i dag handler derfor blant annet om å klare å beskytte meg selv uten å være sint. Dette ser jeg på som en krevende men spennende utfordring som hjelper meg til å vokse som menneske.

Kanskje du som leser kjenner deg igjen i dette, eller det minner deg om andre personlighetsforandringer du opplever. Fortell gjerne om dem i kommentarfeltet.

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.
11 kommentarer
    1. Interessant tema, og faktisk noe jeg selv har tenkt mye på i det siste.
      Jeg kjenner meg igjen i det du skriver om å ha blitt mer krenkbar og reagere sterkere på ting enn det jeg gjorde før. Dette tenker jeg er både på godt og vondt.
      Før var jeg både konfliktsky og også en som ristet ting nokså fort av meg. Foreldrene mine var begge rolige mennesker som tok det meste med stoisk ro. De kunne bli irritert på folk av og til, men de gjorde lite drama ut av det og ble fort ferdig med ting. Slik ble jeg vel sosialisert til å også være. Kanskje i for stor grad. Hvis noen sa noe ubehagelig eller støtende til meg om meg selv eller noen nærstående kunne jeg bli støtt og såret, men jeg sa nesten aldri noe. Tenkte på det en stund, men la det liksom bort. Ble gjerne bare helt stum i stedet for å reagere og spørre om meningen med det som ble sagt.
      Sånn er jeg fremdeles ofte, blir liksom for paff til å reagere. Jeg tenker imidlertid lenge på sånne hendelser nå og kan irritere meg grønn over at jeg ikke svarte. Nå hender det at jeg også tar opp ting med folk og kan bli sint for ting jeg synes er helt feil både om meg selv og andre. Folk har som regel ikke tatt det til seg på en all right måte. Enten så benekter de hva de har sagt, eller skal ha det til at jeg har misoppfattet eller overdrevet. Det er dønn irriterende og får meg til å føle avsky over lengre tid. Får meg også til å lure på om min gamle “stil” var bedre. Jeg lurer – det er bra å ta igjen og ikke la folk slippe unna med hva som helst, likevel er det en del folk som jeg tror har ganske sterke N trekk som ikke tåler noe igjen, der de lirer av seg lite treffende utsagn om andre. Kanskje beskylder folk for å være sånn som de er mer av selv. Dønn provoserende når det gjelder deg selv eller noen du bryr deg om.
      Jeg har kuttet kontakt med et par stykker som jeg synes har vært støtende litt for mange ganger. Tenker de har sterke N trekk og gidder ikke lenger å la dem ta energi fra meg, få meg til å koke av irritasjon. Følgen av det igjen er jo at jeg føler meg som et dårligere menneske fordi jeg får disse sterke antipatiene. Men det er som om nok er nok. Jeg orker ikke lenger å forholde meg til folk som ikke kan følge det jeg mener er normal folkeskikk. Har nok brukt opp for mye tålmodighet på min P/N eks og alle de tusen vanskelighetene han lagde i mange år etter bruddet.
      Jeg savner ikke disse som jeg har kuttet ut, men det er noen sosiale ting som har blitt borte i dragsuget. Dette innbefatter mennesker jeg gjerne skulle ha truffet der hvor jeg nå har trukket meg. Likevel kan jeg ikke si at jeg angrer. Det er veldig godt å si f… off til folk som har tråkket på deg en gang for mye, og liksom ikke skjønner noen ting. Veldig all right faktisk!

      1. Jeg har selv kuttet ut mange mennesker, så mange at jeg har mistet tellingen. Om det har vært riktig av meg? For det meste.
        Men her er greia når konfliktskye mennesker plutselig skal mestre konflikt; det lykkes kun delvis, for det ligger ikke i deres natur.
        Vi kan ikke snu 180 grader om på vår personlighet. Det er dømt til å mislykkes. Vi kan oppøve en bedre integritet enn vi hadde, men vi må slutte å skamme oss over vår gamle personlighet. Vi var kanskje konfliktskye og feige, men vi hadde også mange gode egenskaper. Vi var en “pakke” på godt og vondt. Vi skal ikke skamme oss når vi ikke helt får det til å bli de vi gjerne vil være. Vi skal ikke prøve for hardt. Grunnen til det oppgir du selv her; “Folk har som regel ikke tatt det til seg på en all right måte. Enten så benekter de hva de har sagt, eller skal ha det til at jeg har misoppfattet eller overdrevet. Det er dønn irriterende og får meg til å føle avsky over lengre tid.”
        Folk tar det på en dårlig måte fordi respekt ikke ligger naturlig i oss, vi er rett og slett av typen som folk tror de kan skite på. Men før vi hisser oss opp så tenk på dette; mennesker er ikke ment å være like og noen får mer respekt av å være diplomatiske enn av å markere seg. Faktisk kan våre forsøk på å sette oss i respekt oppfattes som latterlige. Kanskje vi er mye mer elegante og imponerende som “overglattere”.
        I andre halvdel av din kommentar så beskriver du forsøk på tåkelegging/gaslighting. Det er faktisk veldig mye av det. Folk tror ikke de avslører seg, men din nye innsikt avslører dem og det er ikke alltid vi trenger å si det til deres ansikt. Det ligger også makt i å kjenne lusa på gangen med diskresjon.

        1. Takk for svar. Jeg skjønner hva du mener, og har tenkt mye av det samme selv. Jeg har vært, og er stort sett ennå, en diplomatisk person. Det er naturlig for meg. Men: Det er noen mennesker, ikke mange, som trigger alt i meg noe så voldsomt at jeg bare ikke klarer å glatte over og vifte det bort lenger. Dette er mennesker som er falske og som seiler under falsk flagg som “gode mennesker”. Mer eller mindre skjulte N. Jeg greier dem bare ikke lenger. En real drittsekk er langt å foretrekke. Dem vet jeg hvor jeg har og hvordan jeg skal håndtere.
          Jeg sliter med å ordlegge meg nå, for dette er vanskelig. Min store P/N, mest P, tenker jeg, er jeg ferdig med. Alt er gjennomgått og analysert på bakgrunn av ny viten. Det hele fremstår klart for meg og lite å gruble over lenger. I kjølvannet av ham, som jeg trodde var et særtilfelle av et menneske, dukket det opp nye skuffelser i form av mennesker jeg hadde kjent lenge og trodde bedre om, og så var de (ikke mange, men betydningsfulle for meg) på mange måter bare egoister, sneversynte og korte. De var ikke hel ved og var svikefulle ovenfor meg og andre. Dette var en vanskelig opplevelse fordi jeg hadde gjennomgått så mye med P/N og trengte støtte og ikke flere svik.
          Du kan kanskje si at jeg fikk verden litt i trynet, at det er flere råtne epler her i verden enn det jeg før kunne se. Kanskje reagerer jeg så sterkt fordi jeg trodde på en bedre verden, at det ikke var så mange råtne epler. Kanskje en slags sorg og en slags ensomhet i min nåværende viten om P/N (og de som har sterke trekk av dette) og som så få ser. Jeg har som deg, om enn ikke i samme grad, gått inn for å tilegne meg viten om disse avartene av noen folk. De mindre ekstreme er også veldig skadelige om du kommer nær nok til å bli brent. Dvs forsøkt manipulert og lurt av.
          En klok person har skrevet (husker ikke hvem):” Ensomhet er ikke mangel på mennesker å være sammen med, men mangel på beslektede sjeler.”
          Jeg føler meg som the seer. Ensom der.

    2. Jeg hører om P gjennom mine voksne barn. P har ny kjæreste nå, og har tydeligvis startet et helt nytt liv med henne. Men- det er mange varselklokker i ørene mine… Når begynte han å interessere seg for felles familiemiddager? Eller å ta oppvasken på eget initiativ? Når startet han å ønske å dra til varmere strøk med både “mine og dine” barn? Han, som booket om flybilletter for å komme seg tidligere hjem “fordi varmen tar livet av meg”? Når i all verden startet han å like lange turer i skog og mark? Eller å like å gå på kino og teater? Bare noen eksempler som det aldri var snakk om å gjøre eller planlegge sammen med meg. Jeg ser for meg at den nye kjæresten idealiseres nå, at hun er på vei inn i nettet hans. Det er verdt å merke seg at han traff henne tidlig i fjor sommer – og mens han datet henne i starten sendte han fortsatt meldinger til meg om at han elsket meg over alt. Iflg barna mine, som har truffet henne, virker hun som en flott, snill og sterk dame. Allerede nå snakker de om å flytte sammen, og han har visst nesten flyttet inn hos henne allerede. Kanskje hun er sterk nok til å holde ham på plass. Men det plager meg å sitte på hendene mine og la være å advare henne på en eller annen måte. Det er jo virkelig ikke mitt ansvar…

    3. Da jeg blant annet igjennom denne bloggen fikk lære hva en psykopat er, så tenkte jeg JIPPI – Jeg trenger ikke mer prøve å fikse det. For jeg trodde det var jeg som var problemet. Her lærte jeg at den absurde adferden som helt åpenbart bare var myntet på å gi meg skam, den adferden hadde ingenting med meg å gjøre. Jeg lurer ikke så mye på hvordan det går videre med psykopatene. Den første var min lærer, og jeg vet han fikk konflikter med skolen han jobbet på – og jeg vet han startet sin egen skole, ble sin egen rektor og skoleeier og pedagog. Psykopaten jeg møtte som voksen tok en terapeut/venn/nær omsorgsperson- rolle i livet mitt. Han gjorde romantiske tilnærminger som jeg ikke svarte på, så ble han stille, og så kom han med bilder av kona si, som var utrolig pen, og sa jeg ikke måtte innbille meg at jeg hadde sjanse på ham…hahaha han gjorde det mange ganger, og jeg tenkte, du er sannelig innbilsk, men jeg unner det den gleden gamle mann…. Jeg er uansett godt gift med en annen. Men forholdet til denne psykopaten ble nærmere enn hva et romantisk forhold noensinne ville blitt. Jeg har aldri vært noen så nære. Og jeg ble helt besatt av ham. Han hadde jobbet som terapeut innen ett kunstfag i mange år, og hadde mange kunnskaper jeg trengte. Jeg trengte han virkelig. Ganske artig – å liksom skulle bli reddet av psykopat nr. 2. Men denne bloggen reddet meg. Og han førte meg til denne bloggen… Det er jo litt ironisk… Men poenget: Det bryr meg midt på kneet hvordan det går med psykopatene. De bryr seg bare om å ha noen å plage uansett… Det som bryr meg masse, og stadig mer er : Hvordan går det med alle de nye objektene? Og fra å tenke, JIPPI – jeg er fri fra psykopater – så har jeg startet å ha skyldfølelse… Med alt jeg vet, burde jeg ikke advart andre? Begge psykopatene har med sine omsorgsroller et hav av objekter å forsyne seg av. Kan jeg ha det fint når jeg vet at andre helt sikkert er i livsfare? Ja for vi snakker svært farlige mennesker her… Kan jeg gjøre noe for å slippe skyldfølelsen? Ja for jeg kommer ikke til å hjelpe noen. Jeg kan ikke løpe foran og rope varsko her – pass dem for psykopaten… Kan jeg vite alt dette og likevel ikke føle skyld?

      1. Jeg tror den beste måten å hjelpe nye objekter på er almenopplysning, slik som denne bloggen, nettsteder, bøker o.l. Antakelig får man ikke hjulpet det nye objektet til nettopp din psykopat, men man kan hjelpe andre objekter. Jeg anbefaler ikke å involvere seg personlig ved å advare etc., det kan slå kraftig tilbake.
        Det er etter min mening alt for lite fokus i f eks NRK og de tradisjonelle mediene. Antakelig sitter det også der mange psykopater i nøkkelposisjoner som motarbeider et slikt fokus, men det er en annen historie.

        “Kan jeg ha det fint når jeg vet at andre helt sikkert er i livsfare?”
        Det er ikke helt sikkert at andre er i livsfare. Det er ikke slik at psykopaten myrder i øst og vest. Personlig var jeg antakelig i mye større fare enn det nye objektet er, fordi han behandlet oss ulikt. Ja, jeg forstår byrden ved å ha kunnskap som du ikke hadde før. Det heter “ignorance is bliss” og dette er et slikt tilfelle, men jeg er tilhenger av å være bevisst hva vi har kontroll på og hva vi ikke har kontroll på. Det vi ikke har kontroll på kan vi ikke gjøre noe med og det må vi slippe. Psykopatens herjinger er en av de tingene.

    4. Til Tora :
      Der er den fare ved at advare det nye objekt..at vedkommende selv er forstyrret. Gennem mit voksne barn og ikke mindst mine børnebørn, kan jeg ikke undgå at høre om min ex N og det nye objekt. Hun er hans forlængede arm og jeg tror også at hun har en forstyrrelse, da hun spiller mit barn ud mod hends barn, skaber intriger, gør forskel og samtidig er hun meget interesseret i at høre om mit og N s forhold. Selvom min ex N helt klart er anderledes i det nye forhold, kan han heller ikke her skjule den han er…en psykopat. Det nye objekt fortæller nemlig min datter om alle de mange mærkelige episoder hun står midt i ..nøjagtig som jeg gjorde. Det er de samme ting der gentager sig. Min ex N har været sammen med det nye objekt i 3,5 år nu og hun har de samme problemer som jeg havde. Lige efter psykopat-bogen.Udadtil viser de et glansbillede, virkeligheden er anderledes . Hvis hun er heldig, ender hun på denne blogg eller hun kommer væk inden hun bliver ødelagt. Jeg ved det ikke og er også ligeglad. Jeg vil rigtig gerne hjælpe andre ofrer her på hjemmesiden, men at kontakte hende er for risikabelt . Hun har muligvis selv en forstyrrelse, så brug hellere jeres viden til at hjælpe andre her på bloggen.

    5. Da kunnskapen om giftige personlighetsforstyrrelser og deres herjinger i relasjoner var ny for meg, brukte jeg først mye energi på å være rasende og lei meg over at P fortsatt ble elsket og aktet i de små miljøene der han hadde en høy stjerne. Han hadde nettopp blitt min eks, jeg hadde også elsket og aktet ham, men deretter blitt devaluert og forkastet som hans kjæreste. Jeg følte meg helt alene om å vite hva han var, og at det var en falsk personlighet han spilte ut — for meg dengang da, og for andre fremdeles. Jeg følte at jeg nærmest ble spist opp innvendig av urettferdigheten i at han fortsatt ble sett på som fantastisk, mens jeg antagelig ble sett på som gal og bitter i det som en gang var vår felles krets. Kretsen jeg måtte kutte helt, i og med NK. Jeg fantaserte MASSE om at sannheten skulle komme for en dag, og at karma skulle innhente ham.

      Jeg er ikke der lenger. Jeg har lært at det uansett er helt utenfor min kontroll. Jeg kan ikke klandre de som liker ham, for de kjenner ham kun overfladisk, og jeg likte ham jo selv en gang. Rimelig nok — han spiller ut en sympatisk idealist med stor omhu. Verdensbildet mitt er endret, jeg har sett ting jeg “can’t unsee”. Jeg har tatt innover meg at det finnes mennesker som virkelig ikke vil vel, med alt gruelig det innebærer, og det må jeg leve med.
      Hva andre mennesker måtte gå rundt å tenke om meg, om andre og om P, betyr mye mindre for meg enn før. På en måte har jeg blitt mer selvsikker, som en dyd av nødvendighet — jeg har blitt nødt til å vite at det jeg føler, synes og tenker er gyldig noe jeg kan sette lit til. Jeg har blitt mindre av en svamp som trekker til meg andres stemninger og synspunkter for å ta det konstant i betraktning, slik jeg var før. Jeg er fortsatt sensitiv av legning, men jeg stoler mer på meg selv. Jeg har kuttet ut mange mer eller mindre giftige venner, og gått de “obligatoriske” rundene med smertefulle undringer om det kanskje er jeg som er gal, nådeløs eller forstyrret. Men jeg har til slutt alltid landet på at dette er nødvendig for den personen jeg er nå.

      Jeg har dessuten nettopp blitt kuttet ut selv. En venninne som jeg tidligere synes har hatt lette giftige trekk, og som i hvert fall har vært nokså respektløs på den måten at hun sjelden tar andres perspektiv og dessuten har et flaky forhold til avtaler, har sluttet å ta kontakt med meg. Foranledningen synes å være en samtale vi hadde, der jeg var uenig med henne i en ikke-personlig, prinsipiell sak. Jeg var veldig tydelig på hva jeg mente og argumenterte for det, men tenkte ikke på det som annet enn en sunn, engasjert diskusjon. Da ble det stille, og hun har ikke snakket til meg på seks uker, som er helt ukarakteristisk for vår dynamikk. (Jeg har fått assosiasjoner til silent treatment.) Jeg er litt overrasket, men egentlig ikke så veldig: Jeg tror ikke hun er vant til at jeg ikke speiler henne, og dette ble rett og slett for uhørt for henne. Hun har nok brukt meg litt som jattespeil og litt som trashcan uten at jeg har innsett det.

      Hva gjelder de som er P og N: Jeg tenker ikke på dem personlig lenger, snarere har jeg blitt mer bevisst på at mitt eget følelsesliv er noe jeg skal være takknemlig over. Jeg satt på bussen på vei hjem fra jobb her om dagen. Plutselig så jeg ettermiddagssola speile seg uvanlig fint i en glassfasade vi kjørte forbi, det var nesten som et spill av lys og stråler, et magisk hverdagsøyeblikk. Jeg ble fylt av gode følelser av synet, og kjente glede over livet. Sånne øyeblikk har jeg ofte, og denne gangen slo det meg: Sånne øyeblikk kan umulig psykopater ha. Ekte livsglede. Minnet om krenkelsene jeg ble utsatt for av P, er fortsatt vonde, men likevel er denne takknemligheten nå sterkere i meg: Jeg har et godt følelsesliv, og tenk så fint det er.

    6. Utfra facebook, har “min skjulte n” det veldig fint i livet! Der er det bevisst brukt smiger og beskriver sine følgere som “fantastiske mennesker,” han bobler over av glede.. noe som ikke samsvarer med den småsinte mannen jeg møtte;)

      Han ble krenket (reagerte med mildt raseri) når jeg var på besøk og påpekte at akvariet trengte en vask (sagt på en fin, mild måte) det var fult av alger. Etter “the final discard” så jeg fiskene og akvariet til salgs på Finn.no

      Tiden etter narsissister i livet mitt har vært slitsomt, jeg har opplevd og ha piggene ute, mistenksom til alt og alle, men etter som om kunnskapen er kommet har jeg blitt mer rolig, observerende og mye flinkere til å reagere kort og uten følelser.
      Jeg har rett og slett vært så langt nede, og reist meg igjen at det har vært positivt for utviklingen min. Som om jeg gjennomskuer, leser kroppsråk og vet hvordan jeg skal håndtere ulike mennesketyper. Som om jeg kan tilpasse meg personligheter og spille en rolle ( gjerne som de søker ).

      Det ligger selvbeskyttelse i dette, og er brukt etisk riktig.

      Jeg lar aldri noen skade meg igjen.

    7. Jeg tenker at den største oppgaven er å ta vare på seg selv, og ikke tenke på å advare andre, om det måtte være et nytt objekt eller noen andre. Det er jo strengt talt ikke vår sak, og ikke kan man redde alle, men man kan hjelpe seg selv og leve et sunnere liv enn det man gjorde med psykopaten. Dessuten, har man nok med seg selv og sitt eget psyke etter å ha gått gjennom psykisk mishandling. Så fokuset burde være 100% på seg selv etter min mening, selv om det kanskje høres egoistisk ut, og ikke tenke på psykopaten og hva enn han måtte gjøre. Og som det sies, det er jo ikke sikkert at andre er i livsfare. Selv om psykisk mishandling er uutholdelig vondt, er det ikke slik at man direkte dør av det. De fleste kommer seg gjennom det, uansett om det tar tid eller en smell av depresjon. Dessuten, er det jo faktisk mange som vokser av traumatiske hendelser og endrer seg til det bedre (traumatisk vekst) :).

    8. Min erfaring er at en psykopat gjør skade også utenfor parforholdet. Jeg tenker at et parforhold hos en psykopat har med nytteverdi å gjøre, penger eller status. Ovenfor et barn er alle psykopatens eventuelle hemninger fullstendig ikke-eksisterende. Og barnet vil ikke fortelle om det som skjer, for det finnes ikke språk for det. Det er så subtilt. Og det er så utrolig at ingen vil tro det. Så å vite at en psykopat arbeider med barn er som å vite at en pedofil arbeider med barn. Men så er det helt sant – Hva kan jeg forandre på, og hva er jeg maktesløs over…. Jo . det er sant! Nøkkelen er jo å vite forskjellen på hva jeg kan forandre og hva jeg ikke kan forandre.

      Så vil jeg si noe om det andre tema – krenkbarhet. Jeg ble jo som barn utsatt for en psykopat og fortsatte selv å søke destruktive forhold i ren lojalitet til psykopaten. Det hele var så uforståelig for meg at jeg søkte ting som liknet i forsøk på å løse de vonde tingene. Eller søkte å påføre meg selv farlige og smertefulle ting, som om løsningen skulle ligge der. Et eksempel er en venn i studietiden. På dette tidspunktet var jeg nykter og jobbet hardt på skolen. Denne vennen fortalte meg hvor udugelig jeg var, og at jeg var helt håpløs innenfor yrket jeg hadde valgt. Vi studerte det samme, og for ikke å gjøre det bedre enn han droppet jeg ut i flere fag. Jeg brukte krefter på å gjøre det dårlig i lojalitet til han som sa jeg var dårlig. Dette vennskapet forsinket meg flere år i utdanningen. Han sa også ting om meg som person som jeg følte jeg måtte bekrefte, at jeg var håpløs, smakløs osv. Dette er omtrent ti år siden, og jeg våget aldri jobbe innenfor yrket jeg tok en mastergrad i. Men for litt siden møttes vi igjen, da kunne han i fullt alvor fortelle at han var bitter over vennskapet vårt. At han ikke hadde våget være venner med de kule i klassen. At vennskapet med meg hadde ødelagt så enormt mye for han, både personlig, og i forhold til karriere. At hans lave selvtillit gjorde han bundet til meg. Jeg smilte mens han sa det, og sa det var hyggelig å treffe ham igjen. Denne personen er ingen psykopat, men det å bli behandlet dårlig er som en slags binding til psykopaten i barndommen. Det kjennes trygt. Nå trenger jeg det ikke mer, fordi det å lære om psykopati har gitt en forklaring jeg tror på. Men jeg tør ikke si ifra til andre om de tråkket på meg, jeg vil bare skli unna, holde meg langt unna mennesker som bruker meg som en søppelkasse. For før trodde jeg løsningen på alt vondt lå i det vonde. Jeg repeterte vonde ting i håp om en ny og annen fortsettelse. I håp om å være så flink at belønningen endelig en dag skulle komme.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg