Mange av oss har plutselig fått adskillig mer tid mellom hendene. Koronakarantene kan gjøre det vanskelig å finne tilstrekkelig distraksjon fra analysering av psykopaten. Noen kjenner angsten som knapt er lagt under lokk komme krypende tilbake. I den anledning er det av betydning hvor i rehabiliteringen man befinner seg. Jeg vil grovdele rehabiliteringen i tre faser.
Fase 1: Den tidlige fasen, varer kanskje i ett til to år. Her hjelper det lite med distraksjon, man bærer uansett psykopaten med seg hele tiden. Fasen preges av sorg, lett for å ta til tårer og “klump i magen”. Man vil helst være alene, andre mennesker oppleves som forstyrrende. Det er vanskelig å finne lindring, man vandrer rastløst og hvileløst rundt som en vandød.
Fase 2: Mellomfasen, varer også i et par år. Man søker langsomt tilbake til menneskeheten. Sosial kontakt med andre går lettere. Man lar seg distrahere og klarer å lede oppmerksomheten over på andre ting enn psykopaten, ihvertfall i korte perioder. Smil og latter kommer delvis tilbake. Men man er fortsatt skjør og psykopaten lurer rett under det tynne mentale forsvaret man har klart å bygge opp.
Fase 3: Senfasen. Inntrer etter kanskje 2-4 år og varer i ubestemt tid. Psykopaten er ikke lenger nært tilstede. Tilknytningen, “det psykopatiske bånd”, synes brutt og man betrakter sin egen relasjon med psykopaten som om det gjaldt en annen. Livet handler stort sett om andre ting enn psykopaten, men det betyr ikke at man har fått det bedre; man blir lett trigget, PTSD og et ødelagt verdenssyn kan bidra til at man er sint og oppfarende, med null tålmodighet for andres manipulasjoner, utnyttelse og respektløshet. Man har fortsatt en jobb å gjøre, men den handler lite om psykopaten.
I senfasen så vil karantenetid neppe oppleves særlig belastende, ihvertfall ikke mer belastende enn livet ellers og psykopaten vil være passe dypt begravet uansett hvor mye tid man får til å reflektere.
I de to første fasene vil mye fritid imidlertid innebære en stor risiko for at det psykopatiske bånd gjenopprettes og at angsten kommer tilbake. Heling forsinkes og utsettes. Når det psykopatiske bånd oppleves sterkere så er sjansen stor for at man tar usunne valg, som å oppheve NK og kontakte psykopaten. I verste fall kan karantenetid gå på helsen løs og man blir deprimert, desperat eller suicidal.
Hva kan man gjøre for å komme seg gjennom koronakarantene med psykopaten i hodet?
Noen vil trenge terapi som midlertidig løsning. Ikke vær redd for å kontakte en psykolog eller terapeut (ev. fastlege) hvis du merker at “dette klarer jeg ikke”. De fleste tilbyr i dag videokonsultasjoner. Det er viktig at du erkjenner overfor deg selv at du har det vanskelig og forteller noen om det. Da er det bedre å bruke en person som er utdannet innenfor feltet og tar betalt for faktisk å høre at folk har det vanskelig, enn å slite ut personlige relasjoner som kanskje ikke tåler mer prat om psykopaten. Noen av oss opplever at inntekten går ned for øyeblikket og anser at vi kanskje ikke kan ta oss råd til terapi akkurat nå. Samtidig bruker vi kanskje mindre penger enn normalt fordi vi knapt kommer ut av hjemmet. Uansett kan det være vel anvendte penger og også et nyttig tidsfordriv, fordi du nå faktisk har tid til å jobbe med deg selv. Ofte får man får lekser av terapeuten som går på nettopp dette. Følelsen av å ikke stå alene er også oppbyggende; selv om terapeuten tar betalt så betyr ikke det at han/hun ikke står med deg i vanskelighetene.
Still deg selv noen viktige spørsmål:
Er ubehaget og de vanskelige følelsene farlige?
Nei. Angsten i seg selv kan ikke skade deg. Uroen kan ikke beveges bort. Du er ikke iferd med å bli gal selv om det føles slik. Våg å stå i følelsene. Ikke forsøk å rasjonalisere dem bort, det er svært lite rasjonelt ved en relasjon med en psykopat. Du kommer ikke til å dø av den mentale smerten. Det er forsøkene på flukt som kan være farlige. Det er her mange tar impulsive og uoverveide avgjørelser, som forsøk på å ta sitt eget liv fordi smerten er så sterk, eller å bli avhengig av beroligende midler og alkohol.
Men smerten er der for å gjøre deg oppmerksom på noe. Det er derfor viktig at du ikke bare aksepterer smerten, men også lytter til hva den forsøker å fortelle deg. Ofte dreier det seg ikke om psykopaten men om et kjernesår fra tidligere i livet. Kanskje er det snakk om skam. Kanskje er det snakk om frykt for å bli forlatt eller avvist. Kanskje har psykopaten åpnet en dyptliggende frykt for ikke å være attraktiv. Kanskje er det mobbing i ungdomsårene som plutselig kommer tilbake i full styrke. Kanskje oppdager du at foreldrene dine ikke var de gode menneskene du har innbilt deg at de var. Jeg skal ikke plante idèer i hodet ditt her. Det er ikke jeg som vet hva smerten din forteller deg, det er din jobb å finne ut av det.
“Jeg orker ikke flere kvernetanker, jeg blir gal”
Nei, du blir ikke gal. Men du blir veldig, veldig lei. Men husk at også kvernetankene er der av en årsak. Mest sannsynlig er du ikke klar til å legge psykopaten til side, hele relasjonen må gjennomarbeides. Hjernen vår elsker nye tanker, den blir stimulert av alt som er nytt og interessant. Den vil derfor, når tiden er inne, selv søke å lede tankene over på andre ting. Vi som har vært i rehabilitering en stund vet at det skjer med tiden; langsomt blir det både lettere og mer givende å “skru psykopaten av”. Men inntil det skjer så skal du ikke være redd for å ha psykopaten der, dag og natt.
Jeg husker da jeg en periode holdt på å kaste opp av å tenke på min psykopat, så lei var jeg av å ha ham der hele tiden. Jeg ble nødt til å se humoristisk på det. Om morgenen når jeg våknet og han var der med et pang, så sa jeg høyt til meg selv “god morgen, du er der fortsatt ja din lille klegg”, så smilte jeg og gikk i gang med dagens oppgaver. Ting blir mindre skummelt når du ler av dem. Husker du scenen i Harry Potter, der elevene lærte å trylle om deres største frykter til noe komisk? Edderkoppen fikk rulleskøyter på alle åtte ben slik at den skled og mistet kontrollen, den skumleste læreren ble kledd i dameklær med sminke og fjær. Slik kan det gjøres, du ufarliggjør psykopaten i ditt indre. Ting har en tendens til å ta mindre plass når du gir dem mer plass, i stedet for å febrilsk forsøke å stue dem vekk. Gjør du det siste, så vil den overfylte kofferten være umulig å lukke, eller den vil sprekke i sømmene og plaggene vil tyte ut.
Hvorfor ikke bare la den være åpen? Når du har gått noen runder med deg selv så vil du oppdage at du ikke trenger alle plaggene du har pakket. Du vil fjerne dem ett om gangen og det vil føles som en lettelse. Til slutt har du fjernet så mange plagg at det blir enkelt å lukke kofferten.
Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
Når jeg leser at det kan ta flere år før man kommer seg ordentlig over psykopaten, mister jeg virkelig motet. Jeg er så lei av å føle meg nede, og ha store svingninger i humøret. Det føles så urettferdig å bli narret, manipulert og akseptere det faktum at det jeg opplevde aldri var kjærlighet, men manipulasjon og at psykopaten aldri var eller kommer til å bli glad i meg. Likevel, så gråter man etter bruddet og er knust over en person som gir helt blanke i deg. Det er så rart å tenke på at han har glemt meg, og aldri sett seg tilbake, for relasjonen føltes så ekte noen ganger, og jeg trodde at jeg virkelig betydde noe for han fordi alt var så ekte og følelsesladet. Føler meg til tider bitter, og at jeg egentlig ikke bare hater psykopaten, men de aller fleste mennesker. Jeg har venner som har vært i forhold, men hoppet inn i et nytt og slått seg til ro, kort tid etter og aldri sett tilbake på eksen. Hvorfor klarer jeg ikke det samme? Hvordan kan man finne mening og gjøre noe godt ut av en slik situasjon når alt man føler er sorg og hat?
Det forstår jeg, men det lønner seg ikke å frykte rehabiliteringen, forsøke å flykte fra den, omgå den eller gjøre den kortere. Det finnes ingen “speed recovery”. Det lønner seg å være realist. Når man lærer seg å leve med den så dør man ikke av den. Det er jo ikke slik at livet settes på vent mens rehabilitering foregår. Man lever sitt liv parallelt med rehabiliteringen.
“Likevel, så gråter man etter bruddet og er knust over en person som gir helt blanke i deg. Det er så rart å tenke på at han har glemt meg, og aldri sett seg tilbake, for relasjonen føltes så ekte noen ganger, og jeg trodde at jeg virkelig betydde noe for han fordi alt var så ekte og følelsesladet”. Det er nettopp dette som er hans forstyrrelse og som du nå merker på kropp og sjel. Det er ikke din gråt som er forstyrret, det er hans likegyldighet.
Merker også at jeg det siste halvåret, egentlig ikke har tillat meg selv å ha det vondt. Jeg har for eksempel sagt til alle mine venner at jeg er helt over han og ikke bryr meg i det hele tatt, fordi jeg vil ikke at noen skal se meg “svak”. Jeg har prøvd å stenge gråten når den kommer, jeg har ikke hørt på triste eller sett triste filmer engang og selv da jeg gikk hos psykologen viste jeg ikke den smerten jeg egentlig følte. Jeg har skjult det så godt, at de rundt meg sier jeg ser mye gladere ut, at det ikke ser ut som jeg har det vondt og at jeg smiler med øynene for eksempel, når jeg egentlig har et svært sort hull inne i meg. Jeg har stengt det inne, og rømt fra det. Men det er vel bedre å stå i det, og tillatte seg selv å ha det vondt. Men hvis jeg gjør det, er jeg redd jeg kommer til å drukne i smerten.
“Men hvis jeg gjør det, er jeg redd jeg kommer til å drukne i smerten.”
Det gjør du ikke. Derimot er det fare for at du vil knuses under byrden av å ikke slippe den til.
Fint at det kom et innlegg om tiden vi er i, og hvordan dette kan virke inn på hvordan vi har det.
Jeg er nok et sted mellom fase 2 og 3, om jeg skal forholde meg til teksten. Livet er ikke så verst, det meste av tiden. Tross isolasjon og dager innenfor husets fire vegger. Ettervirkningene fra livet med p/n-ene er ikke lenger like sterke.
Men i helgen har jeg virkelig merket at jeg må være varsom med hvilke inntrykk jeg putter inn. Kom “i skade” for å se noen episoder på tv, en serie jeg ubevist har unngått tidligere.
I går la jeg meg med hjertebank og uro etter å ha sett Bancroft. For de som ikke kjenner serien, handler den om en kvinnelig politisjef med sterke psykopatiske trekk.
Dette hadde jeg nok ant tidligere og derfor valgt tv-serien vekk. I helga “glemte” jeg det.. Reaksjonen lot ikke vente på seg. Hele alarmsystemet i kroppen våknet. Og dette selv om jeg aldri har vært utsatt for noe i nærheten av den ondskapen som tv-serien serverte.
Det som skremte meg mest, var kanskje det at jeg i serien fikk se hvordan noen klarer å manipulerte sine omgivelser i alle mulige retninger. Familie, kolleger, samarbeidspartnere. Og hvor vanskelig det var å få øye på det. De fremstår som gode mennesker, sårbare og med alle de “rette” intensjoner. Også avsløres denne dobbeltheten etterhvert i handlingene.
I siste episode i går var det to med de samme trekkene som forsøkte å utkonkurrere hverandre. Et annet moment som også gjorde inntrykk, var at begge (psykopatenes) foreldre hadde sett noe i sine barn (da de var unge, og kanskje senere også) som skremte dem og fikk dem til å stille spørsmål ved ungen sin psykiske helse.
Om serien var god eller dårlig, som krimserie eller som en fremstilling av psykopati, det kan jeg ikke si noe om. Poenget mitt er heller det at jeg må være varsom med hvilke inntrykk jeg utsetter meg for.. Kroppen min reagerer. Om ikke hjernen min kan relatere seg, så virker det inn på kroppen min.
Rehabiliteringsfasen er ikke over.
Takk for tips om serie, som kan være av interesse for oss som studerer dette.
Det er forøvrig et viktig poeng å være varsom, spesielt nå som vi har ekstra god tid til å se på tv. Jeg anbefaler at de som mener de befinner seg i fase en eller to, å velge familievennlige tv program.
Ja, det var forsåvidt mitt andre poeng.
Tiden n å er antagelig ikke den rette til å se filmer og ting som serien jeg refererte til.. I kveld leser jeg bok! En hyggelig en.
Jeg leste at ved og ikke gi slipp på psykopaten, opprettholder man bindingsfølelsen selv om den andre parten ikke gjør det. Men ved å skrive, lese, tenke og gråte over psykopaten – er det ikke nettopp det man gjør? Man opprettholder bindingsfølelsen og ikke kommer seg videre?
Jo, men du kan sammenligne det med dyp sorg over en avdød. I begynnelsen klamrer man seg til alt som kan holde den avdøde “i live”, inntil man er klar til å gi slipp. Det er rett og slett noe man må gjennom. Husk den kompliserte sorgens seks faser. Les mer her
https://psykopati.blogg.no/1494157266_den_kompliserte_sorgens_seks_stadier.html
Når jeg evaluerer og reflekterer over hele forholdet, er det en ting jeg ikke skjønner, og som får meg til å tvile på at eksen var en psykopat eller ei. Da det ble slutt, dro han fra meg på en forferdelig måte. Men likevel, midt oppi det hele, sa psykopaten at jeg fortjener bedre og at psykopaten selv ikke er en god person som ikke er bra nok for meg osv. Og sa også at jeg bare måtte omstille tankegangen, så ville jeg komme over bruddet raskt og det ikke var noe galt med meg. Det høres ut som «medmenneskelige» ting å si, og hvorfor ville en psykopat si sånt? For de vil jo ikke dra objektet opp, men heller ned.. Ja, det gjør meg forvirret og at jeg ser tilbake på psykopaten som en god person, men som samtidig også var skikkelig ond.
Les deg opp om psykopatiske “tells” så tenker jeg du finner svar.
“Fordelen” midt i dette er at man har langt mindre mulighet til å støte på P fysisk enn ellers(så lenge psykopaten ikke er et familiemedlem…). Mange er ikke på jobb nå, og man går jo ikke på handlesenteret eller treningsstudioet, dyrker ikke hobbyer utenfor hjemmet…
MEN man kan risikere å kjede seg så mye at man søker opp både den ene og den andre. Har f.eks kikket innom langt flere menneskers Instagram-profil enn jeg pleier å gjøre, og var like ved å søke på Ps og mine felles bekjente også. I siste liten tenkte jeg at det kan finnes bilder hvor han er med, eller kommentarer fra ham, og lot være.
Gode poeng.
Jeg er i fase 3. Senfasen. 3 år og 3 mnd siden livet med han. Kjenner jeg fortsatt blir trigget, men ikke like ofte som før. Ellers mye annet å forholde seg til nå for tiden. I denne vanskelige tid hvor vi må holde oss hjemme, kjenner jeg på hvor uendelig godt det er å være fri. Tiden med han, var friheten å gå ut døren til jobb.
Kan ikke du skrive om hvordan P/N klarer seg i denne tiden med karantene?
Det er vanskelig å vite hvordan psykopaten klarer seg i karantene. Jeg tror mange av dem klarer seg ganske bra. Noen kan bli irriterte av alle begrensningene og påbudene fordi de føler deg hevet over loven. De kan tenke “dette gjelder ikke meg, kun allmuen” og leve livet nærmest som før. Noen føler seg nok også “hevet over smitte”, som en annen kommentator påpekte her. Det betyr at de tror at de selv aldri kan bli smittet eller at smitte handler om en konkurranse hvor de enten 1) ikke blir smittet, 2) blir smittet sist, eller 3) ikke får alvorlige symptomer av smitte.
Jeg tror forskjellene mellom psykopater og narsissister kommer frem bedre under denne krisen:
Psykopaten er arrogant, vil ikke godta at andre kontrollerer dem, tror de er usårbare og hever seg over alt. Jeg er ganske sikker på at min psykopat nekter å godta alle disse reglene. Ingen skal fortelle ham hva han skal gjøre! Ingen! Og i tillegg ser han på det som en konkurranse. HAN er frisk og tar vare på kroppen sin (tror han, selv om pølsemagen avslørte annet) og han er smartere enn alle andre. Han er heller ikke redd. Han sa det en gang, at han aldri var nervøs eller bekymret, hadde aldri grått i hele sitt liv og skjønte ikke hvorfor folk gråt.
Han er statsansatt og vil ikke ha noen problemer med å være borte fra jobb. Han tenker kun på seg selv og vil benytte denne tiden til å fortsette å leve som normalt, med båtturer, sykling, golf og fjellturer, god mat og dyre viner.
Han vil og sannsynligvis presse evt objekter til å date, fortsette å møtes, ved rett og slett ta kontroll over dem.
Narsissisten derimot vil sikkert gå mer i offerrollen: trenger medlidenhet og mye oppmerksomhet. Krever at andre tar kontakt for å høre hvordan de har det. Alt er så vanskelig stakkars…Og vil i tillegg være redd for å bli syk. Isolere seg og bli deprimert. Den angsten har ikke psykopaten. (tror jeg).
Jeg er i den sidste fase, dvs 4 år efter psykopaten. Alligevel er denne karantæne en tid, hvor jeg tænker mere på psykopaten og for mig virker karantænen som en lang tavshedskur. Da jeg var sammen med psykopaten, havde jeg mine venner og sociale kontakter , når han var i gang med en tavshedskur. Jeg kunne frit bevæge mig rundt og få nye input. Det var det der holdt mig gående. Nu har han nærmest fået snuppet venner og bekendte, da jeg var nød til at flygte langt væk og starte op forfra et helt nyt sted . Jeg savner mine tidligere venner og veninder, men de har stadig kontakt til P , så jeg må desværre sige farvel til dem. De forstår ikke, hvorfor de ikke kan blive ved med at være venner med begge .
I denne tid er det svært, jeg bor alene, er hjemsendt fra job og har rigtig meget tid til at tænke over mit lange samliv med p og igen har jeg den der følelse..han har det hele, nyt objekt, sit sædvanlige job, venner og bekendte. Jeg har måtte kæmpe for de ting de sidste 4 år og selvom jeg er meget socialt anlagt, er det ikke lykkedes mig at komme op på det niveau jeg var før. Så alt i alt..denne tid er et tilbageskridt i min helsesituation, der eller s var opadgående og næsten normal…
Jeg vet at det hele tiden har gått opp og ned for deg sosialt – du har skrevet mye om det, og at hjemmekarantene kan oppleves som et tilbakeslag for deg. Husk at selv om vi er sosialt anlagt, så er det vanskeligere å finne nære venner jo eldre vi blir. Sånn er det bare, for alle.
Du liker å skrive og du skriver bra. Jeg har derfor lyst til å gi deg en oppgave, noe du kan bruke tiden din og hodet ditt på. Skriv dagbok i syv dager, maks 500 ord per dag (med andre ord typisk dagbok notat lengde), hvor du forteller litt om dine tanker og gjøremål i karantene. Jeg vil at den skal relateres til tre ting; 1) aktiviteter og tanker som handler om deg og ikke psykopaten (her er det ikke lov å blande inn psykopaten), 2) psykopaten (her er det ikke lov å snakke om deg), og 3) sosial alenehet; dette med at du har mistet dine venner, tenker på dem og ikke riktig finner nye venner.
Etter en uke sender du din tekst til [email protected] , så publiseres den her under tittelen “Marys dagbok”.
Det går fint at du skriver på dansk, nordmenn kan lese dansk.
Hei igjen.
Jeg har enda et spm; når man har vært med psykopaten lenge, og har blitt brutt ned og ødelagt, er det ingen tvil om at man blir “stakkarslig” i psykopatens øyne. Over tid blir de jo aller fleste objekter ganske avhengige, og gjør alt mulig for at psykopaten ikke skal forlate dem vil jeg tro. Men har psykopater noen tanker før de forlater deg? For eksempel, forventer de at du nærmest skal gi opp livet ditt nå som de har forlatt deg, fordi du ga inntrykk for at du ikke ville kunne greie å leve uten dem? Og hvis de for eksempel ser at du har det ganske bra, faktisk bedre enn da du var med dem, har klart å oppnå flere ting og nesten er en annen person – hva tenker de da? Er det sjalusi, sjokk, likegyldighet eller et begjær for å få deg tilbake igjen slik at de kan ødelegge deg på nytt?
De håper at man blir ufør, psykiatrisk pasient eller tar sitt eget liv.
Husk at da de fanget oss så var de ofte misunnelige på våre menneskelige egenskaper. Det man er misunnelig på, ønsker man å bryte ned. Når vi mot slutten av forholdet viser oss “stakkarslige” som du kaller det, så blir de bekreftet i at de egenskapene vi har/hadde ikke er noe å samle på.
Men når det da går ganske bra med objektet i tiden etterpå, kommer de da tilbake igjen for å forsøke å bryte objektet ned på nytt? Eller er det bare slik at de blir misunnelige, men likevel likegyldige? Og hvis man for eksempel ser dem på gata, men later som om de er luft, og ikke hilser – hva slags følelse vil det gi psykopaten?
Jeg foreslår at du leser hele denne bloggen, helt fra begynnelsen, mange av spørsmålene dine er nemlig omtalt flere ganger tidligere. Husk også å lese kommentarfeltene.
Du overdriver ikke. Min store P/N i livet ønsket meg alt vondt da han skjønte at jeg ikke kom tilbake. Enda han mange ganger, skriftlig og muntlig, beklaget hvordan han hadde oppført seg. På ett tidspunkt konstaterte han at det var krig. Han sa at jeg skulle ligge igjen som et vrak når han var ferdig med meg. Og jobbet iherdig for det i mange år. Skal ikke nå komme med alt han gjorde, men det var ille. At jeg var hans kone i mange år og hans barns mor spilte ingen rolle. Helt utrolig at noen kan våre så kalde og onde.
Dere som ikke blir direkte forfulgt kan “trøste” dere med at de nok ikke har bedre følelser for dere selv om de ikke foretar seg så mye. Det handler bare om dem, og enten er du venn eller så er du fiende.
Til Daniel.
Tak for dine altid gode og brugbare forslag og kommentarer . Det var en god ide med den dagbog, det vil jeg gøre. Om den skal publiceres ved jeg ikke rigtigt, men det tænker jeg over. Virkelig en god ide og ja det går op og ned , og sådan en krise her gør en sårbar. Coronakrisen er ligesom livet med psykopaten. Man bliver stærkere og mere glad for de små ting her i livet og når det er overstået, har vi lært en masse nye ting, omend på den hårde måde.
Det er to viktige fordeler ved å publisere.
1) Du kan få innspill av andre.
2) Du tenker og skriver løsnings orientert fordi du vet at andre skal lese det. Det blir som når jeg skriver en tekst på bloggen.
Nå når jeg endelig hadde klart å finne kjærligheten igjen etter psykopaten, og alt så lyst ut, kommer koronaen og kaster meg ut i angst og uro igjen.
Det høres sikkert ut som en bagatell i forhold til andre som sliter verden over; folk dør og lider overalt og jeg er egoistisk nok mest opptatt av mine problemer. Jeg trenger råd her inne av noen som forstår.
Eksen til min kjæreste nekter ham å ha samvær med barna hvis han har tett kontakt med meg fordi hun er redd for å bli smittet via barna når de ‘bytter hus’. Hun er ikke i risikogruppen og jeg holder meg isolert og omgås ikke noen andre mennesker. Han føyer henne fordi han blir tvunget til å velge mellom å være sammen med meg eller barna, og det er jo ikke et vanskelig valg for en far.
Nå vil han at vi skal møtes men holde avstand og ikke ta på hverandre, og det synes jeg er veldig vanskelig. Jeg føler at hun kontrollerer ham og begynner å lure på hva dette er for noe. Hun har ham rundt lilefingeren og han sier han må være lojal mot henne pga barna og at han er avhengig av å ha et godt samarbeid med henne.
Det har vært litt andre ting og som gjør at dette kommer på toppen. Hun krever at han går i karantene hvis han tar på meg eller er fysisk nær meg. Dette kan vare lenge. Jeg har mistet all styrken jeg har bygget opp det siste året og psyken er på null igjen.
Vurderer å gjøre det slutt. Orker ikke tanken på å forholde meg til eksen hans videre. Min kjærestes eks nekter meg altså sex og fysisk kontakt i lang tid fremover.
Er det jeg som overreagerer eller er dette et rødt flagg hos eksen?
Noen flere som står i tilsvarende situasjoner med (p/n ekser og korona?)
Det er og utrolig hvor sårbare man bli i denne situasjonen. Det kan til og med gjøre oss mottakelig for psykopaten igjen, uten at jeg mener jeg ville gjort noe..
Høres jo ut som hun har noen psykopatiske trekk…og han er kuet. Hun eier ikke barna og kan egentlig ikke bestemme alt på den måten og bruke dem til å kontrollere ham. Er han for svak til å stå imot? Advokatmat, dette. Eventuelt bør du vurdere å kutte ham ut…for din egen psykes skyld. Om han altså ikke kan/tør/vil ordne opp og få satt ned foten for hennes oppførsel. Boikotter hun samvær og lager masse rare regler for å ha kontroll, burde han kunne kreve daglig omsorg eller 50-50 deling for å få satt en stopper for hennes skadelige adferd.
Dette griper jo fryktelig mye inn i ditt liv også både fysisk og psykisk…..vil du virkelig ha det slik?
Takk for svar:) Det blir mye grubling for tiden og det er veldig vanskelig å godta. Jeg må uansett minne meg på at vi er i en ekstrem situasjon alle sammen, og at mine probemer er bagateller sammenlignet med andres akkurat nå. Jeg håper bare jeg klarer å akseptere det på et vis, og at eksen virkelig er redd og ikke har p/n trekk.
Jeg har tidligere skrevet her inne om min narsisisstiske mor og at jeg har innsett at hun er det, og at hun har ødelagt ekstremt mye for meg opp gjennom årene.
Nå under koronakrisen er hun alene i huset sitt i en annen kommune. Hun er eldre, i risikogruppen og må få mat tilkjørt fordi hun sliter med helsen og ikke kommer seg på butikken som er et stykke unna. Hun isolerer seg mao.
Det jeg merker på meg selv nå er en likegyldighet for hvordan det går med henne. Alle andre er bekymret for sine eldre, det snakkes om de eldre og at vi må ta vare på dem osv, mens jeg selv synes det hadde vært like greit om hun fikk korona, satt litt på spissen. Min far derimot er jeg veldig bekymret for og hadde ikke tålt at han døde.
Jeg har sendt min mor et par meldinger a la hvordan går det? Alt vel? Hun svarer med fine ord, masse hjerter og alltid et hint om at hun har det så fælt helt alene og sliter med nervene osv. Kjenner at jeg ikke klarer å kommentere det eller gi henne trøst, så jeg svarer knapt, noe som igjen fornærmer henne, så hun slutter å bruke smilefjes osv. Plutselig er det korte setninger, uten smilefjes og hjerter, mens andre ganger, hvis jeg skriver litt hyggelig, overøses jeg med gode ord.
Hun ønsker at jeg skal synes synd på henne men skulle bare visst hva jeg tenker!
Jeg klarer iallefall ikke å ringe henne. Da blir jeg psykisk dårlig i lang tid etterpå. Og jeg vet hun snakker om det til andre; hvor simpelt det er av hennes egen datter som ikke bryr seg midt i denne krisen.
Kanskje best at du kutter kontakten med henne fullstendig? Kun en tanke.
Det er forresten en annen av de faste leserne her, husker ikke hvem i farten, som også har problemer med sin mor. Kanskje kan dere dele erfaringer?
Malene: Ingen av mine foreldre var P/N, jeg er sånn sett ikke den rette til å svare. Men faren til mine nå voksne barn er P/N. Han prøver å styre og dirigere dem så godt han kan, og pumper dem fulle av skyldfølelse og dårlig samvittighet når de ikke gjør som han sier eller gir ham noe særlig oppmerksomhet. Vider skjeller han dem ut og overøser dem med stygge karakteristikker. Plager og terroriserer på mobil og sosiale medier. I perioder blokkerer de ham.
Jeg har lenge nå sagt at de ikke behøver å ha den kontakten, men de har liksom ikke samvittighet til å kutte ham helt ut. Det er ikke mange han har igjen.
Jeg sier til deg, som jeg sier til dem: Ikke plag deg selv med dårlig samvittighet i alle fall!
Det er heller ikke mye man kan gjøre for sånne som uansett ikke får nok og uansett sprer sin gift.
Har nå brukt de to siste dagene på å lese hele denne bloggen fra start til slutt, inkl. kommentarer. Må si at alle innleggene har vært så gode å lese og til stor hjelp, med så klare eksempler. Nå har jeg hvertfall ingen tvil om at den personen jeg var med, er en psykopat. I hvertfall da jeg leste det innlegget om “ordsalat” – hver gang jeg hadde krangel med psykopaten, og jeg hadde rett og kom med gode argumenter, klarte han å snu det til noe helt annet. Det endte opp med forvirring, og at mine følelser bare ble blåst vekk som noe uviktig. Det gir også mening da jeg leser at psykopaten ikke kan knytte seg til noen – det forklarer hvorfor han alltid satt med et tomt og livløst blikk da vi for eksempel var på restaurant, hadde en koselig kveld sammen, gikk tur og gjorde ting hvor en kjæreste skal være mer entusiastisk Han virket bare foraktfull, og i en annen verden. Jeg lurte virkelig så mye på hvorfor han var sånn, men nå har jeg fått svaret. Alt gir mening nå. Vi var sammen i fem år, og når jeg tenker på året vi ble sammen, var alt fantastisk men med noen fæle dager. Det neste året, var det også ganske greit, men de fæle stundene ble flere. Det tredje året var ting mye mer fælt enn de første årene, men det var fortsatt noen få gode stunder igen. De to siste årene var bare forferdelige, og jeg var et vrak som ikke var i kontakt med meg selv lenger. Er så glad for at det er slutt nå, for jeg vet ikke hva som hadde skjedd hvis vi var sammen to nye år feks.. Føler egentlig at jeg har fått den avslutningen jeg trengte, for jeg har fått svar på alt det jeg lurte på. Det er vel kanskje ikke så lett, men føler nå at han virkelig er et lukket kapittel for meg. Det er nå enklere å akseptere at han er en psykopat, som aldri vil komme tilbake og at det nye objektet vil gå gjennom akkurat det samme. Jeg vil heller ikke bruke tid på å huske hendelser og ting han har sagt, til nå har jeg husket hver eneste bidige ting, men bedre og bare la det gå i glemmeboka. Nå setter jeg virkelig pris på meg selv og den jeg er, enn det jeg gjorde før. Jeg setter rett og slett mer pris på livet, og det å ha en normal hverdag, for en hverdag med psykopaten var langt ifra normal. Det er så godt å bare gå videre som seg selv, og slippe å være i et forhold som gjør deg eldre for hver dag som går.
Bra jobba!
Til Daniel.
Jeg vil sige dig mange tak for din hjælp til mig ( og alle andre ) her på bloggen . Det har hjulpet mig utroligt meget. Ikke mindst , da du foreslog mig at skrive dagbog. Det har virkelig hjulpet mig og jeg overvejer at sende den til dig . Jeg har haft det så godt den sidste uge og når jeg af og til har tænkt på psykopaten, har det ikke været et savn over noget jeg mangler i mit liv..men en glæde over, noget slemt jeg er fri for. Feks. I disse corona tider ved jeg han har det meget svært og at det vil gå ud over den der er nærmest og det er ikke mig længere. Jeg kan tackle at være alene med mig selv, det kan han ikke . Selvom han har et nyt objekt ved sin side, er det ikke nok for ham. Han bliver rastløs og irriteret , der skal ske noget hele tiden. Godt det ikke er mig der skal udfylde det hul . Jeg er fri ! Jeg tænker også på hvis han blev syg og indlagt med corona, det ville han nærmest ikke kunne klare. Alene på et sygehus uden besøg af sine nærmeste, er hårdt for os alle, men for en narcisist må det være værre end døden. Ja, de tanker har jeg af og til nu og det glæder mig så meget at jeg ikke har hans dårlige humør at tænke på også midt i denne svære tid. Jeg kan bruge tiden på mig selv og min familie der bor tæt på. Tak Daniel, du gør et kæmpe stort arbejde for os alle her.
Bare hyggelig 🙂