Når vi lar mennesker slippe unna med ugjerninger, så belønner vi dem for å skade andre. Det gjelder på individnivå mellom mennesker, men også på statlig nivå mellom domstol og forbryter. I fravær av en statlig oppnevnt domstol så må vi selv fungere som dommer og jury i våre liv. Det er ikke slik at usynlige høyere makter vil gripe inn og dømme for oss. Det er dessverre ikke så enkelt. Det kan gi sjelefred å overlate våre psykopater til deres skjebne, men det er ikke det samme som at de blir straffet for hva de gjorde mot oss.
Vi skal ikke jage etter dem for å fullbyrde en slags hevn, men vi skal stille dem til veggs. Det er flere måter å gjøre det på uten å tre over en juridisk grense.
- Vi kan konfrontere dem innen de forsvinner ut av våre liv. Det kan være viktig for sjelefreden å få sagt noen sannhetens ord innen de glipper ut av våre hender, for å hindre at vi går rundt med anger a la “jeg burde ha sagt” resten av livet. En psykopat er frekkere enn flatlus og det kan være enormt frustrerende å gå glipp av muligheten til å fortelle dem det. Å ha en opplevelse av at de seiler videre uten noensinne å bli stilt til veggs kan drive en til vanvidd. Men vil det gjøre noe inntrykk på dem å høre noen sannhetens ord? Både og. Du viser klart og tydelig at de er avslørt og at du ikke finner deg i mer tull, dette kan medvirke til at de lar deg være i fred. Men husk også ordtaket om at det er liten vits å bryte med grisen; den elsker det og du blir skitten.
- Derfor er et indre oppgjør vel så effektivt som et ytre oppgjør. Et indre oppgjør foregår inni deg, uten at du konfronterer noen. Du avskriver psykopaten fra videre deltakelse i ditt liv. Du stiller ham/henne mentalt til ansvar, og slutter å dikte opp unnskyldninger for deres ugjerninger. Gjort på en riktig måte så betyr det at de ikke lenger kommer noen vei med deg. De vil ikke kunne løpe til deg for tjenester, eller for å rekruttere deg som flygende ape. Du slutter å vise dem sjenerøsitet eller hjertevarme. Du har skrudd av deres tilgang til deg fullstendig, for de har vist at de ikke fortjener den.
- Er psykopaten din kollega som misbruker, bedrar eller sverter deg? Slutt å frykte vedkommende. La det i stedet gå en djevel i deg, en psykopat på arbeidsplassen er en liten terrorist som må avsløres. Vær en varsler, ikke en underkuet flygende ape. Psykopater på jobb bryter ned andres integritet og ansiennitet. Bruk arbeidsplassens avviksystem hver gang vedkommende bryter prosedyrer. Slutt å skåne vedkommende overfor sjef eller kolleger. Men hold deg profesjonell for ikke å tape ansikt.
- Er psykopaten en nær slektning? Innfør NK selv om det er din egen mor, eller kanskje et søsken. Vis at de ikke kan misbruke “blod er tykkere enn vann” til å tråkke på deg. Respekt er ikke en menneskerett, respekt skal man vise seg fortjent til, også innenfor familien. Bli sint hvis urett er begått. Når man blir tilstrekkelig sint så forsvinner frykten for sanksjoner og represalier. Kanskje har den nære slektningen manipulert hjernen din til å tro at det ligger kjærlighet bak deres overgrep, men dette må du rett og slett bare ignorere, eller som det heter på engelsk – get over it!
Din evne til å være overbærende er egentlig beundringsverdig. Men den blir misbrukt av mennesker som betrakter den som en svakhet og et leketøy – noe de kan strekke for å se hvor langt innen den sliter. Still dem til ansvar! Vis at dette finner du deg ikke i.
Å stille en psykopat til ansvar er ikke det samme som å eksponere dem, det trenger du ikke å gjøre hvis du ikke er komfortabel med det. Det er deres gjerninger som skal avsløres, og det gjelder uansett hva de er, en psykopat? En manipulator? Bare et dårlig menneske? Det spiller ingen rolle. Det er ikke slik at en dårlig person bør slippe unna med kalkulerte ugjerninger, kun fordi du ikke ser mange psykopatiske trekk i vedkommende.
Ser du kalkulert urett begått mot andre? Fortell offeret at du ser hva som skjer. Ikke vær en tåkelegger eller en flygende ape. Ikke vær den som sier “han er ikke slik mot meg” eller “det inntrykket har jeg ikke”. Det burde ikke overraske oss lenger at manipulatorer viser forskjellige masker til sine omgivelser. Vær den som bekrefter andres virkelighet, de fleste mennesker er ikke psykotiske og vi har ingen rett til å behandle dem som om de er det; “ok, jeg har ikke samme opplevelse, men jeg tror deg på din”.
Se forøvrig min youtube video om dette.
Hei! Bare en liten anbefaling. Ser man på serien som Når støvet har lagt seg på NRK, ser man tydelige psykopatiske trekk hos en av figurene, som heter Alban. Spesielt i siste episodene. Ganske lærerikt faktisk, da man ser hvor sjarmerende og varm han kan virke, men hvor kald han egentlig er. Det samme er det jo med de vanlige psykopatene i virkelige verden.
Kommer et hjertesukk her- Det er påsketid og karonatid. Karonatid har det vært et par uker nå. Og på disse ukene har jeg flere ganger blitt kontaktet av min P med spørsmål om vi skal treffes. Denne gifte barnefaren sender altså ut meldinger (som jeg mistenker er fellesmeldinger) om å treffes for kos (les sex). Jeg har aldri svart ham, men syns det er et snev av desperasjon i meldingene. Hva tenker du/dere om dette? Trodde de var såpass intelligente til tross for persolighetsforstyrrelsen sin at de iallfall holdt seg i ro i disse tider – de kan jo være de verste smittebærerne hvis de slipper til. Tenker at hvis offeret er så hektet som jeg var når jeg var uvitende om at jeg ikke var den eneste han sendte melding til og lovebombet, så kan fristelsen bli overveldende stor til å treffe dette mennesket. Kjenner at jeg nesten koser meg litt med tanken om at de kanskje går på veggene av frustrasjon, men de er kanskje ikke så koselige å leve med akkurat nå??
Interessante oppfordringer. Men er det ikke også farlig å stille psykopaten til ansvar? Jeg vokste opp med en psykopatisk forelder. Jeg har hele mitt liv stilt ham til ansvar, både på en “ordne opp”-måte og etter hvert en “closure”-måte. Min erfaring er at alvorlig forstyrrede mennesker bruker andres ærlige ansvarsstilling til sin manipulative nytte. Responser jeg ofte har fått da: “Ja, jeg ser helt hva du mener, og jeg skal ta det til etterretning og skjerpe meg”. Men i realiteten er det da bare den forstyrrede personen som misbruker min tillit ved å late som han eller hun forstår, og dermed bruke den falske forsoningen til nye manipulasjonssprang senere. Er ikke det beste bare å la det gå? Eller mener du kanskje mer at de som ser dette, skal støtte andre når vi gjenkjenner at de blir ofre for forstyrrede menneskers teknikker?
Det er mange måter å stille psykopaten til ansvar uten å konfrontere dem. Som du skriver, det kan være farlig. Og som jeg skriver; å stille dem til ansvar er ikke det samme som å eksponere dem, det kan skje inni deg.
Det er jo ikke slik at vi går rundt og hele tiden konfronterer dem vi ikke liker eller er uenige med, det gjelder også normale mennesker imellom. Hverdagen hadde blitt veldig polarisert og vanskelig hvis alle gjorde det. Vi merker jo at vi selv trekker oss bort fra mennesker som er altfor direkte fordi de skaper ubehag og dårlig stemning. Det er ikke slik vi ønsker å bli.
Men vi skal slutte med å dikte opp unnskyldende historier for dem. Hva vi forteller oss selv er av stor betydning, for tankene former vår opptreden. Der vi tidligere tenkte at dårlige mennesker er “mindre privilegert” og at vi derfor måtte gi dem plass, skal vi nå tenke “nei, dette er faktisk misbruk og det gir jeg ikke lenger plass til”.
Der vi tidligere forsvarte dem i plenum foran andre, skal vi nå tie. Vi trodde at å forsvare dårlige mennesker var å “beskytte de svake”, men det er faktisk å agere som flygende aper.
Hvis psykopaten står oss nær så skal vi fjerne oss fra dem. Å skape avstand er å stille til ansvar, helt uten konfrontasjon.
Ser du hvor jeg vil hen?