I dag ønsker jeg at vi ser litt nærmere på forskjellene og likhetene mellom en psykopat og en narsissist. Dette er ullent terreng, og den vedlagte videoen gjør det ikke så mye mer tydelig. Dr. Todd Grande sier også gjentatte ganger at det er snakk om “hans mening”. Det råder med andre ord også i fagkretser usikkerhet om hva som skiller en psykopat og en narsissist.
Dr. Grande, som ifølge ifølge LinkedIn er en professor ved Wilmington universitet i USA, presiserer at hverken psykopati eller narsissisme er en “mental disorder” eller sinnslidelse, det er snarere snakk om ekstreme personlighetstrekk. En psykopat er med andre ord ikke syk i klinisk forstand. Mange objekter vil merke en indre protest mot dette, da mye av psykopatens oppførsel ikke kan betegnes som annet enn meget sykt, men hva Grande (og også jeg) mener er at psykopaten og narsissisten er tilregnelig.
Jeg vil i korte trekk sammenfatte skriftlig hva Grande sier i videoen. For mer utfyllelse kan du se videoen.
Trekk som Grande mener er mer fremtredende hos narsissisten enn hos psykopaten:
-Alle trekk som er emosjonelt drevet, slik som misunnelse, behov for beundring og hypersensitivitet for kritikk. Grande begrunner dette med at narsissisten opplever flere emosjoner enn psykopaten gjør. Grande differensierer mellom “emotions” som er overflatiske følelsesbevegelser, og “feelings” som stikker dypere. Hverken psykopaten eller narsissisten opplever “feelings”.
-Arroganse. Den synlige arrogansen er mer fremtredende hos narsissisten. Må ikke forveksles med grandiositet, som ikke nødvendigvis er synlig.
-Forventning om lojalitet og særbehandling. Tett knyttet til “berettigelse” og betyr at narsissisten er mer sensitiv for å bli avvist fordi lojaliteten blir brutt. Dette er interessant for objekter, for det betyr at en psykopat ikke bryr seg i like høy grad om at objektet forlater ham/henne.
Trekk som er mer fremtredende hos psykopaten enn hos narsissisten:
-Fraværende frykt for straff og konsekvens. Psykopaten frykter ikke represalier og har en tro på at de ikke vil komme, at han/hun vil unnslippe dem eller takle dem hvis de kommer.
-Ikke tilbøyelig til depresjon, angst eller panikk. Dette er emosjonelt drevne tilstander som psykopaten ikke opplever. Narsissisten derimot, kan oppleve dem.
-Ingen skyldfølelse. Igjen en emosjonelt drevet tilstand som narsissisten kan oppleve men ikke psykopaten.
-Kald og kalkulerende. Psykopaten har en evne til å ta risiko uten å oppleve usikkerhet. Dette gir også utslag i planleggingen av forbrytelser og voldshandlinger.
Overlappende trekk, som begge har:
-Behovet for sosial dominanse. Både narsissisten og psykopaten ønsker å dominere i deres respektive grupper, men av forskjellige årsaker. Der narsissisten ønsker å bli beundret, så ønsker psykopaten å dominere via frykt.
-Grandiositet. Både narsissisten og psykopaten har en indre opplevelse av at de er viktigere enn andre.
-Fantasier om materiell rikdom, makt og suksess.
-Overfladisk sjarme.
-Evne til empati (men hverken narsissisten eller psykopaten vurderer empati som viktig; å tenke på andre gavner dem ikke).
-Tilbøyelighet til å lyve. Men igjen av forskjellige årsaker, narsissisten lyver for å beskytte et skjørt ego, psykopaten lyver for å oppnå gevinst; noe de lyster eller trenger.
Minner ellers på kveldens direktesending/livestream på bloggens youtube kanal kl 20. Håper vi “sees” 🙂
Fint å lese, takk Daniel:)
Jeg har fundert mye rundt mine P/N oppigjennom årene om hva de er (jeg har hatt mange P/N i livet mitt)
I starten da jeg forsto at noe var galt, lurte jeg på om de overhode var P/n eller om det var jeg som var den “rare”
Min neste fase tillot jeg meg å erkjenne at “her er det trekk av P/N”
Så etter enda lang tid kunne jeg innrømme for meg selv at her er det så mange tunge trekk at jeg kunne erkjenne/godta at jeg ser forstyrrelsen som sterk.
Etter flere år nå med å studere dette tettere klarer jeg mer og mer å akseptere at jeg inni meg ser og forstår og mener og tror at disse i mitt liv oppigjennom faktisk er dysfunsjonelle, og ikke har det samme følelsesregisteret som meg og også mangler mitt vide spekter av forståelse og omtanke og kjærlighet. De mangler noe av det viktigste inni seg som gir oss mennesker glede og varme og ro.
Jeg klarer også nå å skille mer mellom forstyrrelsen P og N. Og også se at noen er mer N enn P og motsatt.
Det er ikke så lett å forklare forskjellene med ord så det er fint å se tekst som her på innlegget.
Mitt opplevelse i min kropp når jeg er rundt narsissisten er at N er mer vaklende og støyende inni seg,
som et urolig hav, mye, og eksplosjoner, forakt.
mens i psykopaten kjenner jeg på min kropp at P har i seg kulde, mørkt, svart, tungt, sakte, tomt og ingen ting, forakt.
Så når du setter ord på dette i innlegget her så er det overens med hva jeg kjenner/kjente inni meg i nærheten av P/N.
Så, min kropp forteller meg mye kjenner jeg, og mitt hode begynner å få kunnskap i tillegg.
Tusen takk Daniel!
Du har gått gjennom fasene “etter boka”.
Egentlig tror jeg aldri vi får noen klare svar på forskjellen mellom en psykopat og en narsissist, ihvertfall ikke et svar vi kan bruke i daglig omgang med disse. Jeg tror vi må tåle at overgangene er flytende og at den ene ikke er bedre enn den andre. Du vil finne besserwissere eller fagfolk som ler eller blir nedlatende hvis du påstår de er like, men det vil være folk som aldri har hatt personlig erfaring med dem.
Min eks hadde mye depresjoner og angst, jf. kanskje da narsissist. Men etter hvert som oppførselen hans og forholdet skurret mer og mer, fikk jeg ikke det til å stemme at han led av angst og depresjon, så jeg vet ikke. Depresjonene hans ble en ting jeg til stadighet måtte og ville hensynta, og som ga ham spillerom til å oppføre seg akkurat som han ville, mens jeg måtte stille opp. Og hvis vanskelige ting skjedde med meg og mitt liv, våknet han opp neste morgen og hadde “angst”, vips så var fokus på ham igjen. Den dag i dag vet jeg ikke om hans angst og depresjoner var reelt, men jeg fikk etter hvert en følelse av at det ikke stemte. Det igjen ledet meg på sporet av at jeg i realiteten ble manipulert og mishandlet. Men kanskje led han av angst og depresjoner også, jeg vet ikke.
Dette er jo en velkjent teknikk som vi ser hos “evige ofre”, de som har lært at de kan kontrollere andre ved å være trengende, men som ikke er narsissister. Men det er definitivt manipulativt og når du ser den sammen med flere andre n/p trekk så tenker jeg at du trygt kan konkludere.
For mange år siden var P sykmeldt i lang tid pga depresjon, og ble henvist til psykiater, P møtte opp til få møter hvorpå han (sier han) fikk beskjed av psykiater at han hadde ingen ting der til behandling å gjøre fordi behandler hadde ingen ting å lære min p som p ikke kunne fra før……(?!)
Samtidig, som P utførte arbeid som han ikke oppga!
Samtidig, syntes alle rundt han veldig synd om han som hadde det så “vanskelig” og var så uheldig og…
Min eks N var også maks sykmeldt i lange perioder, N er ekstremt redd for å bli gammel, sa han må ta vare på helsen sa han, så det er best å ikke jobbe, men trener mye og kjører rundt i en av de dyreste bilene på markedet.
Fint innlegg, men fremdeles klarer jeg ikke å klart kategorisere mine P/N i livet i klare båser etter de forskjeller som er beskrevet.
Før trodde jeg at N var en mildere underart av P, der hovedgreia går på selvforherligelse, stort behov for oppmerksomhet og beundring, gjerne på bekostning av andre, men ikke så mye direkte ondskap som hos P.
Nå vet jeg ikke lenger. Tror begge har kapasitet for å være skikkelig onde hvis man har krøsset dem på noe vis. Evig hevngjerrige og grusomme. Man har støtt dem på mansjettene og fortjener deretter. Fullstendig uten å se hva de selv har gjort for å få oss til å reagere, og fullstendig ute av proporsjoner.
Min store P/N i livet har jeg alltid tenkt på som mest P. Han har vært utrolig
jævelig gjennom mange år, spesielt etter at jeg gikk. Selv om grunnene til at jeg gikk var hans utrolige dårlige oppførsel.Han til og med bekreftet i flere brev til meg at han hadde oppført seg ille og beklaget, men ville ha en ny start. Likevel var ikke beklagelsene noe verdt da jeg ikke ville ha ham tilbake, han startet å terrorisere og motarbeide så godt han kunne. Og en del annet.
Likevel hadde han en stor følsomhet ovenfor seg selv. Kunne gråte og knekke sammen av selvmedlidenhet. Disse følelsene hadde han ikke ovenfor andre.
På den annen side er det en dame jeg kjente før som jeg har sett på som N. Hun skulle ha alt som hun ville og skulle behandles som en dronning som alle måtte føye seg etter.Ble skikkelig sur om ikke så skjedde, Trodde det var mest det. Likevel ble jeg klar over (en god stund etter at jeg hadde noe med henne å gjøre) at hun sende flyvende aper etter meg for å skremme og et par ga meg kryptiske meldinger, og hun satt ut drittpakker om meg. Vi har fremdeles perifert felles kjente og jobber i samme bransje. Dette ble jeg skikkelig forskrekket av og opplevde som virkelig ondskapsfullt. Har ikke gjort henne annet enn at jeg ikke ville bøye av for alle hennes “viljer”.
Så jeg vet ikke om forskjellen er så veldig stor, og kanskje er det bare en forstyrrelse der noen har mer av det ene og mindre av det andre. Og noen er mer “angrepet” enn andre.
Jeg har det nok som deg og grøsser litt ekstra av psykopaten. Men jeg tror at å ha en tett relasjon med en narsissist er like ille, kanskje verre.
Hei!
Jeg har to spørsmål; er det normalt at det gjør ekstra vondt når noen plutselig snakker om psykopaten? Jeg har holdt meg selv gående i en god stund, og ikke tenkt på p. Men da jeg var med noen venner, sa de at de hadde sett han her om dagen. Det fikk meg til å stille en del spørsmål om det, så sa de “det virker ikke som du er over han”. Etter å ha snakket om han den dagen, følte jeg meg helt tom og ville bare gråte og gå hjem og legge meg, og kjente et stort savn. Samtidig som jeg følte savnet, ville jeg egentlig ikke se han heller, men samtidig ville jeg det. Samtidig som jeg hatet han og synes han er verdens ekleste, så savner jeg å se ansiktet hans for eksempel. Det er ufattelig vondt faktisk. Men jeg trodde jeg var følelsesmessig distansert fra han, men tydeligvis ikke. Er det normalt at dette skjer bare av å høre om psykopaten?
Det andre spørsmålet mitt handler om at da jeg var med psykopaten, kunne jeg aldri være meg selv når jeg tenker over det nå. Når jeg er med venner for eksempel, kan jeg si mine meninger, spøke og ha det gøy. Men med psykopaten turte jeg aldri å si mine meninger, for jeg følte meg hele tiden underlegen, fordi ingenting var bra nok for han. Han snakket kun om seg selv. Og spøke osv gjorde vi nesten aldri sammen, det var bare så “stivt” og egentlig ganske kleint. Har andre også opplevd det samme? Eller var det fordi jeg var såpass ulik psykopaten at vi ikke hadde en eneste ting å snakke om engang?.. Det er jo ganske sykt
Men hva hvis en P/N innleder en kjæresterelasjon med en annen P/N?
Hva vil utfallet være?
Det skjer faktisk ganske ofte. To p/n vil nære hverandre. Deres relasjon vil utenfra se katastrofal ut, samtidig er de avhengige av hverandre og vil ofte holde sammen i mange år.
Jeg lurer på en ting til, hvorfor er P/N så gode i senga? Det er den mest rå sexen jeg noensinne har hatt. Riktignok uten noe form for kyssing, og helst stillinger hvor han slapp å se meg i øynene. Jeg har også blitt meg merke i at han har brukt sex som belønning og straff. Kun sex på hans premisser. Når det gikk opp for han at jeg var av den litt vanskelige sort å få i mål, ble akten kortere og mer egoistisk fra hans side.
Har snakket med andre som mistenker de har hatt med P/N å gjøre, også de syntes sexen var rå og den beste de hadde hatt?
Til J:
Det er helt normalt at føle sådan, jeg har det i hvert tilfælde på samme måde. Det er nu fire år siden jeg forlod psykopaten og jeg bliver stadig fysisk dårlig af feks se en video børnebørnene viser mig med psykopaten.Jeg elskede den sjove person han var ude blandt andre og hadede den mørke person han var sammen med mig. Når jeg så ser en video af den charmerende fyr ( optaget af det nye objekt ) bliver jeg dårlig. Det irriterer mig helt vildt, da jeg jo selv syntes, at jeg er kommet langt i rehabiliteringen.
Mht forskel mellem narcisist og psykopat har jeg et spørgsmål , kan de overlappe hinanden de to ting ? Jeg har læst mig frem til , at der ofte er tillægsdiagnoser hos en P, er det rigtigt.
Jeg er nu ikke i tvivl om at min ex er coveret narcisist…han er lige efter bogen, eller af det samme samlebånd som alle de andre. Ca 90 % af hvad der er beskrevet her, kan jeg genkende. Det er virkeligt skræmmende.
Tak Daniel, for det kæmpe store arbejde du gør, med at oplyse om denne forstyrrelse, der gør så meget skade på de allernærmeste.
En P/N innleder som regel ikke et forhold med en annen P/N av den grunn at dem ‘scanner’ personen i begynnelsen. Dem oppdager i idealiseringsfasen, tror jeg, hvem de har med å gjøre. De velger nøye ut sine ofre. De tar dem som er medgjørelige, og er lett å snurre rundt lillefingeren. Noen ganger velger dem helt normale med sunne grenser og en helt normal selvrespekt. Det ser dem på som en utfordring. Og når de er ferdige, sitter ofret igjen med ødelagt selvrespekt og tanker om at de selv har et alvorlig problem med en sinnslidelse av en eller annen form. Dette skjedde meg. Og jeg fikk øynene opp. Inni meg skrek den lille stemmen min at jeg måtte komme meg unna. Venner og familie ba meg komme meg unna. Men jeg unnskyldte han, og så ikke galskapen før det var gått for langt. Etter over ett år med null kontakt, kan jeg fortsatt finne på å ta meg selv i å savne ham. Ansiktet hans. Stemmen hans. Den altoppslukende sexen. Begjæret. Følelsen av å bli belønnet av ham. Det ble et evig jag til slutt, og jeg slet meg ut. Tror sexen er så god nettopp fordi hele relasjonen er så intens, og at ofre for P/N blir så selvutslettende at kroppen vår går i automodus og bare gir etter.
Kjenner meg veldig igjen i det du skriver! Det er først nå etter at relasjonen er over at jeg egentlig forteller hele sannheten til de nærmeste. Jeg har unnskyldt og unnskyldt, mest i mitt eget hode kanskje. Men selv om det er helt vanvittig hvor mye slemt han har gjort og hvor mye drøy løgn han kom med, så savner jeg han. Spesielt sexen, det var den han hekta meg med. Klarer ikke å tenke at det skal bli så bra igjen med noen, men da må jeg sitte meg ned og huske på at jeg har jo jaggu hatt bra sex før han også:)
Hender det at psykopater innerst inne kan bli forelsket eller føle kjærlighet til objektet? At de for eksempel kan tenke at “hvis jeg ikke hadde hatt behov for å kontrollere andre i så stor grad, kunne jeg faktisk hatt et normalt liv med denne personen, for han/hun har de egenskapene jeg ser etter”? Eller at psykopaten selv etter at det er slutt kan tenke dypt inne i seg at objektet egentlig var en okei person som de synes var spesiell? Ikke at psykopaten noensinne kommer til å innrømme det eller si det høyt, men at de kan tenke det?
Det er normale reaksjoner som du beskriver. Psykopaten er ikke normal. La meg illustrere ditt spørsmål med en egen historie.
Jeg hadde et flott skip bygd av lego fra barne/ungdomstiden. Skipet ble en gang rundt årtusenskiftet omsorgsfullt pakket ned i en eske og satt til oppbevaring i kjelleren til mine foreldre. I løpet av alle årene siden den gang har jeg aldri brydd meg om å åpne esken, men jeg har visst at den var der. Helt til jeg en dag fikk vite at mine foreldre hadde et sårt tiltrengt “kasteraid” i kjelleren – som var proppfull av skrot. I raidet kastet de også esken med legoskipet. Jeg har egentlig aldri fått en forklaring på om det var et uhell eller ikke, men i ettertid irriterte det meg at esken ikke lenger er tilgjengelig, selv om jeg egentlig aldri hadde interesse av å åpne den igjen alle de årene den stod der.
Slik tenker psykopaten om objektet, og den samme irritasjonen føler de hvis objektet finner en ny partner eller innfører NK, fordi de da ikke lenger er tilgjengelige. Men om psykopaten hadde tenkt å oppsøke objektet igjen? Kanskje aldri. Det er en slags kjærlighet der, men ikke til et menneske, til en gjenstand. Derfor kaller vi det objekter. Det sier seg selv at den from for “kjærlighet” ikke er akseptabel. Egentlig handler det mer om eiesyke enn om kjærlighet.
Takk for godt eksempel. Kan heller ikke se for meg at psykopaten kunne savnet meg eller tenkt på meg med kjærlighet som normale mennesker gjør, fordi han kun er kald, falsk og selvsentrert. Men et annet spm; du sier at psykopaten kan føle irritasjon ved NK eller hvis man finner ny partner. Men hvis det er psykopaten som forlater deg, og du ikke har et annet valg enn og da innføre NK, kan de føle irritasjon for at du ikke kontakter dem? For eksempel at de går rundt og er irriterte fordi du ikke trygler og “kjemper” for dem i flere måneder etterpå, og at de da tenker at du har kommet over dem eller glemt dem? Eller bryr de seg ikke om det?
Fint eksempel. De ser på oss som objekter, ikke likeverdige mennesker som har rett til egen autonomi og grenser. Vår oppgave er å tjene deres interesser og å please dem. For dem selv er det meste tillatt, men ikke for oss andre. For å forvirre oss kan de komme med ting som synes empatisk og omtenksomt, men det er bare som et ledd i å holde oss på plass i en underordnet posisjon. En del av manipulasjonen. Like etter en fin gest kan du bli slengt bort som en skitten sokk.
Dette gjelder både P og N. Dette mener jeg er så viktig at forskjellene egentlig ikke blir så veldig avgjørende. Setter du deg over andre mennesker, er superegoist og straffer andre dersom de ikke føyer deg og pleaser deg nok er du et helvete. Det hjelper ikke med litt sjarm og goder dann og vann i lengden. Andre blir fratatt sine grunnleggende menneskerettigheter. Ingen og ingenting er verdt det.
Dette vet vi, men de er eksperter på å gi oss en smule (dosing) når de skjønner at de ligger dårlig an, og normale blir forvirret av dette. Vi tror de beklager og har tenkt seg om for å bli bedre. Nei, det er bare manipulasjon. Virker ikke den ene metoden lenger, prøver de på noe annet. Likevel bare manipulasjon.
Kjenner også at “kjærlighetssorgen” kommer i bølger, men savnet er der konstant. Det er perioder hvor jeg kan være veldig lett til sinns, og ekstremt fokusert på andre ting og tenke at jeg er ganske lykkelig uten han. Men så kommer liksom sorgen og lammer meg fullstendig, og da føles omverden helt grå og jeg kan gråte hver kveld nesten. Intensiteten på sorgen er alltid like stor, men frekvensen er dog ikke like hyppig lenger. Men det kommer helt ut av det blå, eller så kommer det på dager hvor jeg blir minnet om han, eller ved bursdager hvor vi alltid var sammen osv. Samtidig som det er vondt, føles det også så tåpelig å føle seg så knust av en som behandlet deg dårlig. Men det beviser vel bare at jeg ga alt av meg selv følelsesmessig til den personen. Klarer bare ikke å forstå når venner osv sier at de brukte 2-3 mnd på å komme over sin eks, når jeg fortsatt har perioder jeg går i kjelleren pga bruddet etter et halvt år liksom..
Lurer på en ting: Vet ikke om det er en P eller N jeg har vært involvert med, men vet han har “stjålet” over 2 år av livet mitt. Nå skal jeg ta livet mitt tilbake, og har begynt hos en terapaut for å få hjelp til dette. Allerede på første treffet med henne kjente jeg at hun “så” meg og forsto hva jeg hadde vært igjennom. Min P/N er gift med små barn, og jeg mistenker at han holder på med utroskap i stor skala via sosiale medier bl.a. Jeg har alltid lurt på hvordan de slipper unna med dette og hvordan de vet at alle ofrene holder tett og ikke løper til kona og forteller om hva mannen holder på med. Men terapauten min fortalte at han “visste” jeg holdt kjeft og var diskre og ikke avslørte ham. Og eksponerte jeg ham, så klarte han å få det til å bli meg som forfulgte ham. De vinner altså alltid. Og det er helt sant, jeg kommer aldri til å eksponere ham da jeg har familie selv. Skulle tro de var synske som kunne finne ofre som meg. Men de må vel trå feil en eller annen gang og finne et offer som eksponerer dem? En annen ting hun fortalte meg var at selve sexen ikke var drevet av en lyst de hadde, men av kontroll. De føler kontroll av å hekte folk. Og til Mari: Er du sikker på at sexen var så god? Du følte ikke at den var mekanisk og tilgjort, og at det som gjorde den så god var at du var så hektet på personen du hadde sex med? Følte du deg ikke tom etterpå? Var det mye nærhet og kos etterpå?
Klara: når du sier det så er jeg faktisk litt usikker. Men det var veldig bra i starten med forspill, tafsing, kyssing og kos etterpå. Det dabbet fort av. Nå er det mer tøm og rom. Ingen forspill, ikke en drit. Jeg er kanskje avhengig, og klarer ikke gi slipp på tanken om at sexen ikke gir meg så mye lengre.
Føler meg alltid tom og brukt etter sex. Faen. Ingen kos. Han sovner med en gang eller setter på en eller annen serie jeg ikke liker. Setter vi på noe jeg velger, sovner han etter 5 minutt.
Mari: Min P/N hektet meg slik at jeg var helt euforisk forelsket i ham (eller det jeg trodde var ham – de “finnes” vel egentlig ikke). Jeg traff ham 6 ganger. Var ikke mye snakk – var rett “på” med sex. Samme oppbygging hver gang. Og egentlig litt tilgjort – noen beskrev det en gang som litt pornoaktig. Og når han var “ferdig”, så brydde han seg overhode ingenting om jeg var ferdig. Og da måtte han gå. Ingen kos etterpå, jeg ble nærmest jaget avgårde. Men jeg klarte å glemme avslutningene når han hoovret meg tilbake igjen etter en del uker. Da var jeg så lykkelig over å høre fra ham igjen. De er så flinke til dette. Men det handler om kontroll tror jeg.
Leste en av kommentarene dine over her, hvor du skrev at å leve med en narsissist var verre enn å leve med en psykopat. Kan du utdype det? Har selv bodd med en, og vet hva det innebærer.. Bare ble litt nysgjerrig!
Er også invitert i et bryllup til høsten der min eks (N) også er invitert. Føler meg ikke klar for å møte han igjen, tror egentlig aldri jeg vil bli det. Har selv hørt brudeparet omtale personen som en N. Det jeg ikke helt forstår er at folk ikke skjønner alvoret med å inkludere en sånn person i livet sitt, selvom de vet hva salgs type person det er snakk om. Min eneste motivasjon for å dra, er for å bevise for han at jeg har det bra.. og en liten del av meg i et håp om at han skal ta meg tilbake uansett hvor sykt det høres ut. Kanskje det er coronasituasjonen som har gått i hodet på meg? (Håper det!!!)
Hvem stiller du spørsmålet til?
Ang, bryllupet så råder jeg deg til ikke å dra. Du har ingenting å bevise for en p/n, annet enn å trekke deg helt ut av spillet.