Om å kontrollere det ukontrollerbare

Det har oppstått en situasjon i verden og i Norge. En liten, for det blotte øyet usynlig, skapning brer seg og skaper frykt. Selv om den er liten og usynlig så kan den gjøre stor skade og i verste fall ta livet av mennesker. Det er kanskje nettopp fordi den er så liten at vi frykter den, for egentlig kan vi ikke kontrollere den. Den smetter inn i vårt land og i våre hjem sittende som en parasitt på mennesker vi har kontakt med i det daglige. Jeg merker meg at myndighetene famler i blinde, de forsøker å gi inntrykk av at det lille viruset er under kontroll. Men sannheten er jo at viruset antakelig var kommet til landet lenge før den første pasienten testet positivt. Epidemier eller pandemier er forsøkt kontrollert i hele menneskets historie. Kunnskapen har øket, men det er meget arrogant å tro at vi kan kontrollere virusets bevegelser, selv i 2020. Som med alle andre pandemier så må også denne gå sin gang, inntil den dør ut av seg selv. Det skjer når så mange har vært i kontakt med viruset at den ikke lenger finnes verter som ikke er immune. På samme måte forsøker vi å innskrenke psykopatens spillerom med å spre kunnskap. Når mange nok mennesker forstår hvordan psykopaten opererer så vil de få problemer med å finne nye objekter.

Inntil det skjer så kan vi kun ta forholdsregler. Passende nok så er det mest effektive tiltaket mot viruset det samme som med psykopaten – null kontakt.

Vi fjerner risikoen for å bli infisert av virus eller psykopat ved å holde adekvat avstand til andre som kan være infisert, i psykopatens tilfelle eksempelvis flygende aper. Noe mer kan vi ikke gjøre. Vi har ingen kontroll på psykopatens tanker, handlinger eller bevegelser.

I tiden umiddelbart etter bruddet med en psykopat så er vi forvirrede sjeler. Vi har mange spørsmål. Vi søker desperat men også med hederlige intensjoner etter svar. Psykopaten derimot spiller et spill, men det vet vi ikke. Deres trekk er fullstendig uforutsigbare. Dette bidrar til vår forvirring og desperasjon. Svarene vi søker uteblir, eller de villeder oss og gjør oss syke.

Vi tror kanskje at vi en gang hadde kontroll på psykopaten og vår relasjon med dem, men det hadde vi aldri. Kontroll var en illusjon psykopaten skapte i idealiseringsfasen, men ballen var hele tiden i deres banehalvdel. Vi ble styrt og ledet fra første stund. Etter bruddet forsøker vi å opprettholde en kontroll vi aldri hadde. Faktisk mistet vi ikke kontrollen med bruddet, vi fikk den tilbake. Når psykopaten er ute av bildet så har vi endelig kontroll over oss selv igjen. Det skal vi verdsette og benytte oss av til å blomstre og vokse, ikke til å savne et virus.

Det ligger egentlig en enorm befrielse i å gi slipp på behovet for å kontrollere alt som uansett ligger utenfor vår kontroll. Vi vil puste lettere av det. Tenk så deilig å bare slippe ansvaret, slippe bekymringen og slippe håpet om noe som aldri kommer til å skje! Det åpner opp for et vell av nye muligheter og å orientere seg mot nye, adskillig mer realistiske mål.

Vi kan ikke kontrollere virus. Faktisk er vi omgitt av dem hele tiden, hver dag. Vi stopper ikke å gå på jobb eller i butikken, eller å dra på ferier selv om vi vet at vi er sårbare for infeksjoner. Vi lever med frykten fordi vi egentlig vet at visse ting kan vi ikke påvirke. Vi aksepterer med andre ord den kjente risikoen. Når vi plutselig blir fryktsomme fordi et nytt virus tilslutter seg vår allerede enorme virusflora så skjer det fordi mediene pisker opp denne frykten. Vi leser om dødsfall, ser bilder av mennesker med munnbind og tomme butikkhyller men glemmer at i Norge så dør nesten tusen mennesker av helt vanlig influensa, hvert eneste år. Vi blir manipulert av mediene på samme måte som psykopaten manipulerte oss til tenke annerledes om oss selv og om virkeligheten, og til å se oss over skulderen når vi forsøker å plukke opp stumpene av våre liv. Akkurat som at virus er farlig så har vi i noen tilfeller grunn til å frykte psykopaten. Men bør det stoppe oss fra å leve våre liv?

Livet går videre. Kommer psykopaten til å leve lenge? Er han/hun glad og fornøyd? Hvor mange flere objekter går i fellen? Det vet vi ikke. Like sikkert som at det dør uheldige mennesker av influensa, så må vi leve med at psykopaten – akkurat som viruset – ødelegger liv. Vi kan ikke gjøre noe med det uten å utsette oss selv for infeksjon.

 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt

13 kommentarer
    1. 🌸✨💐😎🌄🌄🌅🌇🔆🎇🌏🙂✨👍🏻👍🏻👍🏻👍🏻👍🏻👍🏻👍🏻👍🏻👍🏻👍🏻👌Du har så rett, noe og virkelig reflektere over. ♥️💙🔆👍🏻🌄🌸✨⭐️🌄🌸🌏🙂♥️💐🌅💽🌃

    2. Takk for et veldig bra innlegg. Du er så flink til å gi oss gode sammenlikninger som øker vår forståelse av psykopati.
      Jeg leser fremdeles bloggen, selv om jeg føler at jeg er helt over psykopaten min.
      Som du har skrevet tidligere er det vanlig at vi som blir objekter for en psykopat også har flere psykopater i livet vårt, og noe av det denne bloggen har vist meg er at min mor er narsissist og kanskje også psykopat. En ting er å innføre NK mot en tidligere kjæreste, men en annen ting er når P/N er ens egen mor eller far.
      Det er veldig vanskelig når jeg som regel er den eneste hun har (noen venninner hjelper henne av og til) og hun begynner å bli gammel. Jeg sender henne sms av ren plikt en til to ganger i uken og ringer henne ca en gang i mnd. Hun bor for seg selv og sliter med helsen, noe som gjør at hun ikke får handlet, kommet seg ut nok osv (Har ikke bil eller førerkort).
      Jeg føler mer og mer stress knyttet til dette, og har nok med meg selv og mine i en travel hverdag, i tillegg til at hun bor en times kjøretur unna meg. Jeg blir syk av å ha kontakt med henne, sover dårlig og føler absolutt ingen glede ved å være med henne. Men jeg er pliktoppfyllende, og hun har alltid latt meg få høre at jeg kommer til å angre den dagen jeg finner henne død, osv. Hun har gitt meg dårlig samvittighet hele livet, ingen kjærlighet eller empati og elsker å være i offerrollen.
      Som de fleste andre narsisisster er hun en super dame utad, og ingen vil forstå hvis jeg bryter kontakten med henne. Barna mine er glad i mormoren sin og hun er grei mot dem, så jeg vil ikke ta fra dem det heller. Jeg lar dem leve i god tro om at de har en snill mormor.
      Jeg har ofte tenkt at jeg gruer meg til hun blir gammel, fordi jeg ikke vil hjelpe henne, men hvilken datter er jeg da?
      Pga denne bloggen har jeg og innsett at det ikke var min far sin feil at de skilte seg i barndommen min. Hun har jo drevet en enorm svertekampanje mot ham, og lagt all skyld på ham. Det har heldigvis alltid vært en liten stemme som har sagt meg at det ikke kan være slik, for jeg er glad i min far, og han er et oppriktig godt og varmt menneske. Men hun fikk beholde barna og nektet oss kontakt med ham. Hun har altså fratatt meg enormt mye, noe som gjør at jeg aldri kan tilgi henne.
      Jeg kjenner at jeg vil si det til henne, men vet at det blir umulig å få henne til å forstå, for hun tåler ikke kritikk eller konfrontasjoner. Derfor har jeg gått stille i dørene hele livet og aldri kritisert henne.
      Hvordan kan jeg komme meg ut av dette og få en helt psykopatfri hverdag? Tenker ofte at det hadde vært bedre for meg om hun døde. Da hadde jeg endelig fått fred.

      1. Jeg vil “provosere” deg litt nå, for å muligens få deg til å tenke litt annerledes om saken; du vet at mange eksobjekter på bloggen håper på karma; at p/n en gang får svi for alle de ødelagte livene og dør ensom og alene. Du er den som “ødelegger” karma, med din pliktoppfyllelse P/n klarer ofte å unnslippe karma, fordi de fortsatt har det ene objektet de kan tråkke på. Det lyder som at du er det objektet.
        So what om din mor må klare seg alene de siste årene? Det finnes offentlige tjenester som fanger opp slike, som med barnløse eldre. Det er faktisk grusomme ting du forteller hun har gjort mot deg og din far. Skal hun forlate denne verden uten å merke at hennes handlinger har konsekvenser?
        Det var den ene siden av saken. Den andre siden er at du forteller at dine barnebarn har et godt forhold til henne. Det er faktisk et viktig poeng. Selv om det er en illusjon, så er det av betydning at barn har gode relasjoner og en dramafri start på livet. Men klarer du å holde hemmeligheten skjult for dem? Hva når de – lenge etter at mormor er død – for ørtende gang snakker om hvor fantastisk hun var, og du bærer på en helt annen virkelighet? Hva gjør det med deg? Må boblen uansett sprekke til slutt?
        Finnes det en måte hvor de kan beholde kontakten, uten at du må gjøre det? Jeg bare lufter idèer her.
        Flott at du er ferdig med den opprinnelige P, og fortsatt leser bloggen.

        1. Takk for svar. Du har selvfølgelig helt rett, og jeg har tenkt mye på det og; skal hun virkelig gå i graven uten at hun skjønner hva hun har gjort mot meg?
          Det er en lang prosess, men jeg skal prøve å manne meg opp til å gjøre det som er nødvendig:)

    3. Godt skrevet! Jeg har kommet et hakk videre i prosessen med å bli ferdig med min P/N, jeg sjekker ikke noe lengre, snakker ikke om han med felles bekjente, har blokkert fra alle sosiale medier (men klarer ikke blokke på tlf ennå). Har lyst at han skal ta kontakt så jeg kan avvise. Vet at der er dumt, sist han plutselig tok kontakt etter flere uker klarte jeg ikke avvise. Det var da flere uker siden vi hadde hatt kontakt, men han antok at jeg viste hva han hadde drevet med de siste ukene og virket nesten sur over at jeg ikke gjorde det. Det er helt vanvittig at han plutselig kan ta kontakt etter å ha oppført seg helt grusom og så late som om ingen ting har skjedd. Har gjort det ekstremt mange ganger. Jeg har avdekket løgn utallige ganger, men han har blånektet og skjelt meg ut og fått det til å virke som at det er jeg som er gal. Det er da veldig synd på han etter alt han har opplevd ( mesteparten er ikke nok ikke sant) og jeg er et grusomt menneske. Han har truet meg mye, men har ikke noe på meg lengre. Han mistet nok masken tidlig med meg og har måtte gjort og sagt mye for å ha meg i sin hule hånd. Den ene tragiske historien etter den andre om hva han har opplevd. Vi har begge avsluttet relasjonen mange ganger, men blitt dradd tilbake. Jeg har tatt vare på meldinger han har sendt med drapstrusler og diverse sånn tilfelle det skulle bli noe en gang, og han vet nok at det er han som vil tape ansikt utad. Og det er nok det siste han vil, så jeg tror faktisk at denne gangen kommer han ikke til å ta kontakt igjen. Har trodd det mange ganger oppigjennom, så helt sikker kan jeg ikke være. Han har tidligere fortsatt med meg selv om han fikk ny kjæreste. Manipulert og gitt håp. Jeg vet jo at han har sittet og løyet om mye høyt. For eksempel hvor mye han har pyntet hjemme til jul, men så vet jo jeg at han ikke har hatt en stjerne i vinduet en gang. Sånne småløgner hele tiden. Selv om jeg har vist lenge at han ikke er helt frisk, så har jeg aldri vært så forelsket, besatt og hektet på noen i hele mitt liv og håper jeg aldri blir det igjen. Nå høres det jo ikke ut som at jeg er kommer så langt. Men jeg gråter ikke lengre, orker å gjøre husarbeid og klarer å være sosial. Jeg skriver ikke dagbok om kvelden lengre og sovner oftere og oftere uten å tenke på han. Han er sikkert gått videre til nytt objekt (selv om han sier at ingen er god nok for han) og siden jeg bor i en storby er sjansen for at jeg treffer han liten. Ble litt rotete dette her. Men denne bloggen har hjulpet meg mye og jeg burde virkelig blokke tlf nr også. Håper nå at 3 år med helvete er over

      1. “har blokkert fra alle sosiale medier (men klarer ikke blokke på tlf ennå). Har lyst at han skal ta kontakt så jeg kan avvise. Vet at der er dumt, sist han plutselig tok kontakt etter flere uker klarte jeg ikke avvise”

        Jeg vil anbefale deg på det aller sterkeste å blokkere på tlf også. Bare vissheten om at det finnes en mulighet for å motta noe når som helst er nok usunt for deg. Det var det for meg. Ved å blokkere, avviser du jo. Hvis han forsøker å ringe/sende sms, vil han bli avvist ved å ikke få noe svar. Du slipper å vite at han tok kontakt og kan dermed oppleve ekte null kontakt.

        Jeg brøt kontakten med min far og flere i familien for flere år siden. Har hatt fullstendig null kontakt. Det var det som hjalp meg med å bli kvitt tankespinn og grubling rundt deres uttalelser og skriftlige meldinger. Har hatt det vanskelig i prosessen med å løsrive meg fullstendig fra flere familiemedlemmer på en gang. Mye bagasje som skulle sorteres og bearbeides. Men har heldigvis sluppet å se mange meldinger, det er jeg helt sikker på.

        Ønsker deg det beste og håper du blir klar for å blokkere absolutt alt. Lykke til.

    4. Litt vanskelig å slutte å la p kontrollere hverdagen min enda, når jeg drømmer om han, og det virker så virkelighetsnært og ødelegger hele dagen min..

    5. Det er nå gått fem mnd med NK. Jeg merker fremgangen. Før tenkte jeg mer på han enn nå, sjekket hans sosiale medier oftere og snakket om han med venner osv. Nå har jeg ikke like stort behov for det lenger. Men det hender at jeg plutselig får flashback av gamle minner som kan sette meg ut, eller tanken på han med en annen. Det er også litt rart å tenke på at det liksom har gått så lang tid og at han aldri kontaktet meg igjen, jeg var liksom så sikker på at det skulle skje. Det er nesten så alt var en fantasi, og at det er nå ting går opp for meg, at han er borte for godt, det er nå jeg går en mer tyngre sorgfølelse. Når jeg tenker på tiden med han, føles det nesten ikke som om det er virkelig? Det føles som om alt var en rask drøm, og samtidig som det kjennes veldig ekte, føles det ikke det. Det er mye jeg nesten ikke klarer å huske, selv hvor mye jeg prøver. Nesten som det er en ubevisst forsvarsmekanisme. Men de gangene jeg savner han, minner jeg meg selv om at det ikke er han jeg savner, men kun den bekreftelsen jeg fikk i et forhold. Og jeg føler meg også «utakknemlig» eller «dum» som savner han, for hvem vil savne eller gå tilbake til en så toxic person.

      1. “Det er også litt rart å tenke på at det liksom har gått så lang tid og at han aldri kontaktet meg igjen”
        Ja. Det handler ikke nødvendigvis om at man fortsatt ønsker å “danse” med psykopaten eller at man håper på en reaksjon (selv om det er naturlig). Det er også fordi det går mot vår normale natur at noen er så intenst opptatt av oss, til plutselig å bli helt borte, også selv om objektet har brutt kontakten. Det er ingen logikk eller rasjonalitet i det. Men la det stå som et sikkert tegn på forstyrrelsen.

        Den uvirkelighetsfølelsen man sitter igjen med etterpå, som du kaller fantasi, er også et tegn på at man har vært i kontakt med noe unormalt.

        1. Ja, og jeg husker at da det bare hadde gått en dag etter bruddet og jeg var helt ødelagt, og han sa “hvorfor kan du ikke bare finne en annen?”. Da ville jeg ikke ha noen andre i verden enn han, og jeg lurte på hvordan han i all verden kunne tro at bare hvis jeg fant en annen så raskt etter bruddet, ville jeg glemme han. Men det igjen, er et tegn på forstyrrelsen deres. Bare fordi han ikke knytter seg til noen og kan gå fra en til en annen på et blunk, klarer han sikkert ikke å forstå hvorfor andre bare ikke kan gjøre det samme.

    6. Til Daniel.
      Jeg kunne godt tænke mig at vide noget mere om det med at psykopaten bevidst ødelægger ens søvn. Jeg syntes det er så skræmmende og jeg har været ude for det så mange gange med min psykopat. Først da du skrev om det her, kunne jeg genkende det mønster. Tit var det nemlig aftenen inden vi skulle noget, feks en rejse, et vigtigt møde eller noget i den stil. Jeg anså det for tilfældigt i starten, tilsidst var det så tit og det var nok det jeg syntes var værst ved hele mishandlingen. Tavshedskure og ødelagt nattesøvn, det er jo tortur ! Selvom jeg til sidst var syg , meget syg , med angst og depression , gennemførte min psykopat alligevel mishandlingen, med disse ” totur metoder ” . Samtidig var han charmerende og venlig udadtil, men det var bag hjemmets fire vægge, denne tortur blev udøvet. Dengang dette skete vidste jeg ikke noget op psykopati, kunne bare mærke at der foregik noget meget unormalt og at min samleverske var syg. Det groteske var at det var mig der blev syg, og han blev næsten ” høj ” af det. Samtidig levede han et parallel liv, med godt job, fritidssysler og alt virkede godt udadtil..
      Håber du engang vil skrive noget mere om dette med at psykopaten bevidst ødelægger ens nattesøvn. Det er virkeligt skræmmende og uhyggeligt at tænke på, at den man elskede , bevidst og systematisk har forsøgt at ødelægge en.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg