Psykopati og kjærlighet

Vi har opp gjennom årene her i bloggen snakket mye om personlig grensesetting og integritet og det kan kanskje oppleves litt repeterende, men det er et viktig emne som man har godt av å minnes om. Det er en grunn til at mange av oss havnet i psykopatens klør. Å jobbe med å forbedre sin personlige integritet er en livslang prosess. Kanskje vi aldri kommer i mål der hvor vi ønsker å ende opp, men vi kan komme langt. Dette ønsker jeg å skrive litt om i dag. 

Først og fremst så er det viktig at vi ikke bryter oss selv ned med måten vi snakker til oss selv på. “Jeg har ingen integritet” eller “jeg eier ikke ryggrad” er meget negativt ladede setninger som er forbundet med skam og utilstrekkelighet. Jeg tror en feil vi gjør er å sette likhetstegn mellom integritet og mot, de to er ikke nødvendigvis det samme. Man kan ha integritet uten å være spesielt modig, og vice versa. Man er derfor ikke “feig” selv om man har forbedringspotensiale på integritetsfronten. Mange av oss har gått gjennom ufattelige prøvelser med våre psykopater. For mange begynte det lenge før psykopaten, med psykopatiske foreldre, kanskje mobbing, en kronisk ensomhetsfølelse, selvmordstanker og senere som voksen – en manglende evne til å sette grenser, markere egne behov, beskytte seg selv og finne en normal partner. Noen har vært alvorlig syke uten å klage, fordi vi ikke er vant til å bli respektert eller tatt hensyn til. Mange har savnet og lidd i det stille. Det er veldig modig og sterkt å leve seg gjennom slike prøvelser. Dette er prøvelser som for andre mennesker ville være uoverkommelige. Det er med andre ord ikke vårt mot det er noe i veien med. Det er integriteten som trenger støtte.

Når du beundrende betrakter mennesker rundt deg som helt naturlig beskytter seg selv og setter grenser og du tenker “skulle ønske det der var meg”, så forsøk å ha flere tanker i hodet samtidig. Det kan dreie seg om sunne og sterke mennesker som “gjør alt riktig”, men det kan også dreie seg om mennesker som aldri har møtt motgang. De er båret på en gullstol hele veien, og deres tilsynelatende integritet er egentlig ikke integritet, men berettigelse. Ikke berettigelse som en psykopat, men som et bortskjemt barn. Deres “sunne” reaksjon på uenigheter og motstand handler egentlig ikke om integritet men om en lav tålegrense for å bli konfrontert med virkeligheten og med hvem de er. Når man har en så lav tålegrense, så vil livet falle sammen av at stuen ble malt i en nyanse lysere farge enn du hadde forestilt deg. Dette er ikke integritet. Lær deg forskjellen på ekte og falsk integritet. Ikke alle mennesker som beskytter seg selv er beundringsverdige. 

Likedan når du beundrer rollefigurer i film og TV som har den samme naturlige evnen til å beskytte seg selv, så husk at de spiller etter et manuskript. Det er lett å finne rollemodeller i media og drømme seg bort i filmverdenen. Rollemodeller er viktig – også selv om du er voksen – fordi du da har et ideal å strekke deg mot. Men det virkelige liv er ikke et manuskript. I det virkelige liv så må vi håndtere tingene etterhvert som de kastes mot oss, uten å kunne sitte og forberede oss på setningene vi skal si eller handlingene vi skal gjøre, slik skuespillere kan. Jeg vil anbefale å først og fremst finne en rollemodell i det virkelige liv fremfor i filmverden. For det første så er Hollywoods moral i forfall og gode rollemodeller begynner å bli sjeldne. For eksempel tror jeg vil alle kan være enige om at vi ikke ønsker å være en Kardashian. Såkalte helter i moderne filmer har også en helt annen moral enn i film for 30 år siden, det er ikke de samme egenskapene som fremheves. Jeg har med skrekk sett komplett usympatiske rollefigurer og med vantro konstatert at det er han eller hun som faktisk er helten i filmen. Dette blir vi servert i 2018. Spesielt vanskelig blir det for unge som ikke husker andre tider og ikke har noe sammenligningsgrunnlag. For det andre så ønsker vi ikke å bli til en rollefigur fra en film, med alt det innebærer av rødt hår, arr i ansiktet og merkelig ganglag. Vi ønsker å være oss selv. Derfor er det bedre å hente inspirasjon fra mennesker i nærmiljøet; for eksempel slektninger og venner som imponerer oss. Det er også “innafor” å la seg inspirere av mennesker i det virkelige liv, selv om vi ikke kjenner dem, så lenge de faktisk har eksistert eller fortsatt eksisterer. Les gjerne biografier om suksessrike mennesker. Man vil oppdage at de ofte begynte i trange kår, også mentalt og sosialt, men at de bygget seg opp og fram. Var det mulig for dem, så er det også mulig for deg.  

Men nå til hva jeg har valgt å kalle “integritetsstigen”. Veien mot integritet foregår trinnvis. Det er ikke slik at man kan gå fra å være føyelig og underdanig, til å markere seg selv i ett steg. At man ikke klarer å markere seg selv så sterkt som man ønsker, kan føre til mange tunge tanker og “gjenspillinger” av samtaler og episoder i hodet, hvor du korrigerer deg selv “hvorfor sa jeg ikke det?”, “jeg burde ha gjort det” eller “der mistet jeg muligheten til respekt”. Slike gjenspillinger kan i beste fall være en trening i samtaleanalyse, men mest sannsynlig så blir det kun til irriterende tvangstanker og hakk i plata, ytterligere nedsnakking av deg selv og en port til skamfølelse. Legg derfor disse episodene bak deg. Du kan ikke forandre dem, og vær trygg – det kommer nye.

Lær deg derfor at du kan ikke hoppe over alle stegene og bli “Mr/Miss Integrity of the year” på et blunk. Du kan derimot – med litt bevissthet og jobbing – klatre opp til neste steg. Her er trinnene. 

1. Lite eller ingen integritet. Her var mange av oss sammen med psykopaten. Vi var føyelige, snille og tjenende. Vi markerte aldri våre behov, vi var knapt klar over at vi hadde dem. Vi lot oss misbruke og mishandle. Psykopaten og kanskje også andre venner og slektninger snakket dårlig til oss, men vi møtte det med et skuldertrekk. Det gjorde oss ikke noe, det var normalt. Vi lå ikke søvnløse av den grunn, men vi var ute av stand til å beskytte oss selv. Selv om vi knapt la merke til det selv, så la andre merke til hvilke dørmatter vi var. Vi tiltrakk oss derfor få normale mennesker, men mange forstyrrede og giftige. 

2. Gryende integritetsdannelse. Vi er fortsatt “dørmatter” men vi begynner å bli oppmerksomme på det. Vi er fortsatt ute av stand til å beskytte oss selv. Vi tar fortsatt i mot dårlig tilsnakk. Vi skammer oss fortsatt, men vi begynner å tenke “slik skal det ikke være”. Dette er gryende integritet på innsiden, selv om den ennå ikke vises på utsiden.

3. Sterk indre integritet. Vi er nå blitt så oppmerksomme på folk som behandler oss dårlig, at vi fjerner oss fra dem. Vi tilbringer mindre tid med dårlige mennesker som har vært i våre liv lenge. Vi klarer kanskje ikke å fjerne oss fullstendig, fordi de er gamle venner eller slektninger, men samværet er blitt kortere. Vi er fortsatt ikke i stand til å konfrontere noen verbalt. Vi fjerner oss i stedet fra situasjoner og mennesker som gir oss ubehag eller som ikke respekterer oss. Nye mennesker som tidligere ble lukket inn i varmen, blir nå holdt utenfor, selv om det er vanskelig og ikke ligger til vår natur å stenge noen ute. Dette er sterk integritetsdannelse innvendig, selv om den ikke vises utenpå. 

4. Den indre integriteten er så sterk at den begynner å vises utad. Vi begynner å kutte ut også gamle venner og slektninger. Vi forstår at de aldri vil forandre seg og vi tar bevisste valg om hvorfor vi ikke har godt av å ha kontakt med disse menneskene. Det viktige i dette trinnet er at vi våger å ta valget. Vi våger å stå alene uten disse menneskene og vi våger å stå i svertekampanjen som antakelig kommer. Det begynner å bli lenge siden siste giftige person fikk innpass i våre liv. Vi er blitt flinke til å si “nei” når vi mener det, men fortsatt trekker vi oss unna ubehagelige situasjoner. Vi synes verbale konfrontasjoner er vanskelige. Vi synes også det er vanskelig å fortelle andre hva vi trenger, for vi har egentlig aldri gjort det. Vi våger det med milde personer, men overfor sterke personer så viker vi fortsatt unna. Tilbaketrekkinger oppleves som “feige” men egentlig handler det i dette trinnet ikke om feighet versus mot, men om strategi. Vi vet at vi er for skjøre for visse typer konfrontasjoner og trekker oss derfor tilbake. Dette er selvbeskyttelse og integritet i praksis. Det er ikke integritet å stå i alle mulige stormer. Integritet kan også være å tie og forlate situasjonen. Å markere seg for sterkt er ikke integritet, men oppvigleri. 

5. Sunn og balansert integritet. Du vet nå hvor det er på sin plass å markere deg og når du bør trekke deg ut, og du våger begge deler. Du sier “nei” når det er viktig for deg men også “ja” når det er på sin plass å føye andre. Du vet at det ikke lenger handler om underdanighet men om naturlig gi-og-ta. Du er ikke redd for å si din mening i de fleste settinger. Du møter fortsatt mennesketyper som du tier overfor og holder deg unna men du vet at dette ikke er feighet men velutviklede sosiale antenner som beskytter deg. Du bruker dem også til å beskytte andre som ikke ser faresignalene. Du er i balanse. Du velger dine venner (og slektninger) med omhu. Du har et mindre nettverk enn før, men det fungerer bedre. Du kjenner deg selv bedre og foretar riktigere valg på egne vegne. Du tar ikke lenger jobber av andre årsaker enn at de gavner din egen utvikling. Du bosetter deg ikke steder hvor du ikke føler velvære. Du lytter til dine behov. Av og til ytrer du dem høyt, av og til holder du dem for deg selv, men du respekterer dem alltid. 

Mitt personlige syn er at hvis du går lenger enn punkt fem, så er det ikke lenger integritet. Da er det noe annet, muligens at man har fått “blod på tann” av å markere seg. Sjansen er da tilstede for at man selv er blitt en tyrann som andre går på eggeskall rundt. Husk å stoppe i tide.

Husk at ikke alle befant seg på trinn ett da vi møtte psykopaten. Mange har aldri befunnet seg på trinn ett. Noen var på trinn to eller tre. Det er dog lite sannsynlig at vi befant oss på trinn fem. Da hadde vi ikke vært mottakelige for en psykopat. 

Husk også at hvert trinn kan ta flere år. Vær derfor ikke oppgitt eller håpløs hvis utviklingen ikke skjer så fort som du ønsker deg. Husk at kropp og sinn skal følge med. Det viktigste er bevisstgjøringen; at integriteten lever inne i deg. Innvendig integritet medfører riktige handlinger. De riktige ordene blir sekundære. Husk at sterke mennesker også kan bli mishandlet, men aldri kuet. “Men tankene mine får du aldri” handler nettopp om en slik innvendig integritet, selv om eksterne faktorer forsøker å knekke deg. 

Bloggen går en spennende høst i møte. Fortsatt har vi uberørte emner som skal omtales, for eksempel svertekampanjen og “psykopaten på nettdating”. Videoproduksjonen skal også fortsette.

Skrivekonkurransen engasjerer og jeg har fått mange historier som skal leses og vurderes. Fortsett å sende inn frem til 26/8 til [email protected] . Alle som sender inn får tilbakemelding, selv om ikke alle historier blir publisert. Husk at det er litt ventetid på tilbakemeldinger, å lese så mange historier tar tid. 

Det gikk så fort i starten. At du hadde et elendig forhold til din mor, stusset jeg ikke så mye på ? jeg husker bare at jeg syntes hun var forferdelig spesiell og vanskelig å forstå seg på. Og hvorfor var det så mye krangling og konflikter hjemme hos dere? Det var bråk, hyl og skrik om den minste ting, og aldri den harmoniske roen jeg var vant til, slik vi hadde det hjemme der jeg vokste opp.

Du ga uttrykk for at du var så inderlig forelsket i meg. Du dyrket meg. Jeg fikk blomster og gaver, du bar meg på hendene. Vi flyttet fort sammen, vi fikk barn. Jeg husker du så veldig gjerne ville ha barn, selv om vi var ganske unge. Jeg ser nå at vi fikk barn altfor tidlig i forholdet. Kan hende det var etter at eldstemann ble født at du begynte å endre deg. Jeg vet ikke, men jeg husker at jeg tidlig ble alene med alt ansvaret. Du var på jobb, på kurs ? alltid var det noe. Jeg stod opp med barnet vårt hver eneste morgen etter netter med lite søvn ? du var for sliten til å orke det, sa du. Og jeg var jo «bare» hjemme med barnet, hvorfor kunne ikke jeg stå opp da? Av og til gråt jeg fordi jeg følte meg totalt utslitt. Du skjønte ikke hva jeg klaget over, ba meg slutte å sutre. Kalte meg sutrete kjerring. Hva f… hadde jeg å klage over? Hadde jeg ikke både mann, barn og tak over hodet? Ikke hadde vi dårlig råd heller. Det var en sannhet i den argumentasjonen som jeg ikke kunne si imot. ?Noe? i meg sa allikevel at det ikke var riktig, det du argumenterte med. Jeg så andre stolte pappaer gå på lekeplassen med barna sine, noe du aldri gjorde. Men å diskutere med deg var vanskelig allerede da. Da du satte de intense øynene dine i meg, det intense blikket der du knapt nok blunket, da var det vanskelig for meg å fortsette diskusjonen. Og jeg ville jo ikke lage bråk og være vanskelig. Det hadde allerede hendt et par ganger at du tiet meg ihjel et par dager om gangen hvis jeg hadde gjort eller sagt noe du mente var galt.

Vi giftet oss og fikk et barn til. Jeg trodde vi var lykkelige. Jeg jobbet redusert, var fortsatt mye alene med barna. Jeg husket at jeg ofte tenkte på at du var så sint hjemme, mens ute blant folk var du verdens hyggeligste mann. Jeg tenkte ofte at jeg måtte ta feil, du var da ikke slik jeg tenkte? Denne vittige, morsomme og interesserte mannen ? var det samme mann som jeg var gift med? Vi virket sikkert som et drømmepar for andre som så oss sammen. Det eneste som var likt hele tiden, var øynene dine. Smilet nådde dem aldri, og de var liksom alltid så mørke. Jeg tilpasset meg mer og mer. Prøvde å holde huset og ungene i perfekt stand, så du ikke skulle ha noe å klage over. Skyndte meg hjem fra jobb hver dag, aldri ut på middag eller lønningspils med kolleger. Måtte hjem ? hadde kommet dit at jeg måtte det for å unngå kjeft og mistenkeliggjøring. For jeg ble visst aldri bra nok for deg. Jeg gjorde så godt jeg kunne, men du ga tydelig uttrykk for at det ikke var bra nok. Alltid var det en eller annen feil med meg ? eller det jeg hadde gjort. For om jeg hadde vasket fra gulv til tak i et rom, kunne du allikevel finne noe å pirke på et annet sted ? ?møkkakjerring? kunne du skrike til meg. ?Her går du hjemme hele dagen og drar deg, og så klarer du ikke engang å holde huset rent og ryddig? Du er lat, det er det du er! Mens jeg jobber og sliter hele døgnet nærmest, så gir du blaffen i alt! Typisk deg!? Du klarte å plante skyldfølelsen i meg, å bruke min evig dårlige samvittighet for det den var verdt. Du begynte å true med å kaste meg ut hvis jeg ikke tok meg sammen. Og da skulle du sørge for at jeg aldri fikk se ungene igjen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg tenkte at du hadde rett, at jeg måtte skjerpe meg. Alt det stygge du kalte meg ? det var kanskje min egen skyld at jeg ble kalt det? Skulle jeg ha oppført meg annerledes? Du visste nøyaktig, med millimeterpresisjon, hvor du skulle sikte for å treffe da du kritiserte kroppen min for å være dvask og utrent. Du snakket lite pent om familien min, de var liksom ikke bra nok for deg. Å være med til dem på besøk var noe du ikke ønsket. Da fikk heller barna og jeg dra alene. Du hadde da bedre ting å gjøre. Magefølelsen min skrek til meg at dette var galt og at jeg måtte vekk. Kroppen begynte å si fra, jeg fikk angstsymptomer og ble deprimert. Tok meg i å ønske at du kunne slå meg, så jeg kunne gå til politiet og vise fram blåmerkene. Jeg hadde jo ikke noen merker å vise fram slik det var. Bare den innvendige smerten, og den tenkte jeg at ikke var like mye verdt som det å vise fram blåmerker. Innimellom hadde vi gode stunder. Og det ga meg litt å leve for, tenke på. Men bare fram til neste gang det var bråk. Ofte mens du var på jobb og jeg hadde fri, ringte du hjem. Var det for å kontrollere meg? For å sjekke at jeg ikke ?hadde meg med noen?? Du kunne ringe meg på jobben og ? ?ville bare høre at du var der?. Om jeg fortalte om morsomme meningsutvekslinger og lærerike diskusjoner med mannlige kolleger, ble du mistenksom. «Jeg vet nok hva du holder på med på jobb,» sa du, og så satte du de intense svarte øynene dine i meg.

Hvor ble livet mitt av? Gleden? Var det slik det skulle være? Kunne det være at alle som hadde stiftet familie, hadde det slik? Jeg vet ikke hvordan jeg kunne gjøre det, hva som var grunnen til at jeg gjorde det. Men jeg gikk på biblioteket. Jeg har alltid vært glad i å sitte der, lese litt, kikke i dagens aviser, låne en bok eller to. Denne gang lånte jeg bøker om psykopati og narsissisme, i all hemmelighet ? livredd for at du skulle finne dem gjemte jeg dem under noen klær i skapet mitt. Og det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Jeg forstod omsider på en eller annen måte at det ikke var min feil, at det ikke var meg det var noe galt med. Jeg leste om projisering, at det egentlig var deg selv du snakket om når du skjelte meg ut for dette og hint. Jeg leste på diverse nettsteder at du aldri kom til å forandre deg. Det tok lang tid å bygge seg opp. Psykisk, fysisk. Det tok flere år. Men det kostet, og på slutten var jeg et vrak. Rett og slett. Jeg hang knapt nok sammen. Men omsider flyktet jeg. Hals over hode. På forhånd hadde jeg snakket med både lege og en advokat jeg hadde fått anbefalt. Noen venner hjalp meg. De hadde leid en leilighet til meg. Dit dro jeg. Uten ungene, uten noe annet enn det jeg stod og gikk i. Kampen etterpå har vært hard. Du har trenert absolutt alt. Trøsten er at det går fint med ungene. De er store, og hadde sagt at de ønsket at vi skulle skilles. De hadde fått med seg mer enn jeg trodde, selv om jeg prøvde å spille den glade mammaen så godt jeg kunne. De bor annenhver uke etter eget ønske ? de er så store at de kan bestemme det selv. Du, derimot, skjønte ingenting. Hvordan kunne jeg? Hva galt hadde du gjort? Du framstilte deg selv som et offer for min utspekulerte kulde, ondskap og egoisme.

Du trakasserte meg etterpå. Du sendte mange meldinger, blomster og gaver. Visste jeg ikke at jeg var drømmekvinnen din, din evige kjærlighet? Du elsket meg inntil vanvidd, savnet meg så du nesten ble ødelagt. På samme måte som da vi var unge, så idealiserte du meg nå også. Men jeg gikk ikke på det denne gangen. Hvorfor skulle jeg? Hvorfor skulle du klare å overtale meg denne gangen? Jeg, som knapt hadde fått en blomsterkvast siden vi var unge og nyforelsket? Jeg svarte ikke på noe, lot meg ikke manipulere. Og dermed fikk pipen en annen lyd. Du påstod at du var livstruende syk for å få meg på kroken. Da jeg spurte deg inngående om hvilke konkrete undersøkelser som skulle gjøres, hadde du ikke svar å komme med. Du ble sint isteden. Du hørte ikke på at jeg kun ville ha kontakt om ungene. Jeg sa at jeg ville be om besøksforbud dersom du ikke sluttet. Det har du brukt mot meg etterpå, jeg har truet deg sier du. Du har sagt at du skal gå til retten fordi jeg har ærekrenket deg. Du har trenert separasjonen og skilsmissen, nektet å skrive under. Du har trenert skiftet og skylder dette på min advokat. Du har plutselig ingen penger på konto. Du manipulerer og trykker på de knappene du vet gir meg skyldfølelse og dårlig samvittighet. Du er sjalu og forlanger å vite om jeg har en annen, om utroskap er grunnen til at jeg har gått. Du legger all skyld på meg og ser ikke din oppførsel gjennom alle år fra et annet perspektiv enn ditt. Du sier at du elsker meg, men også at du hater meg. Jeg gjør alt for at du skal hate meg, sier du. Samtidig kan du dukke opp i diverse sosiale medier og framstår der som verdens hyggeligste mann. Folk som bare kjenner godsiden din, tilber deg nærmest. Men jeg ser dem ? øynene dine. De avslører deg. Om du fortsetter i samme stil så kommer du til å ødelegge forholdet til ungene dine, om du ikke alt har gjort det. Men du ser det ikke. Hvis de en gang bryter kontakten med deg, så vet jeg at du kommer til å skylde på meg. Du kommer til å beskylde meg for å ha manipulert dem. At du opp gjennom årene har behandlet dem stygt og bedrevet psykisk vold mot dem som du har gjort mot meg, det ser du ikke. At din oppførsel etter bruddet tilsier at du er alvorlig personlighetsforstyrret, det vil du jo aldri forstå eller innse. Det har jeg forstått etter å ha lest meg opp på temaet. Svart-hvitt-tenkningen din, enten er man med deg eller mot deg ? alle brikker faller en etter en på sin plass.

Jeg har tenkt mye på det, hva gjorde at jeg tiltrakk meg deg? Hva ved meg gjorde at jeg ble et offer? Kanskje min grunnleggende usikkerhet og sårbarhet, redselen for ikke å være bra nok. Den evig dårlige samvittigheten min, kanskje? Kunne du «være» den, på samme måte som et rovdyr værer et bytte? Jeg var ny i byen med ny jobb, kjente ikke så mange. På en eller annen måte følte jeg meg trygg sammen med deg, som framstod som en verdensmann. Da du i starten idealiserte meg og overøste meg med gaver, blomster og fine ord ? da var jeg solgt. At jeg sakte men sikkert deretter ble «skrudd ned», forstod jeg ikke. Men mange rundt meg har sett og forstått. Noen har betrodd meg at de har reagert på blikket ditt, måten du forsøkte å være morsom på, på min bekostning. At du aldri var med på barnas fritidsaktiviteter ble også stusset over. Det var jo så mye annet som var viktigere. Din trening og dine fritidsaktiviteter, for eksempel. Jeg er blitt spurt hvordan jeg har hatt det, men jeg benektet at jeg hadde det vondt. Jeg hadde det jo vondt, der jeg vandret rundt på eggeskall for å unngå å lage konflikter og bråk. For om det ble bråk, var det jo alltid min skyld, ikke sant? Å ta opp kampen, det satt langt inne. Uten støttespillere som aldri ga meg opp, hadde jeg ikke klart det. Alt i alt har jeg det ganske bra nå, selv om de mørke dagene med mye uro og angst fortsatt er tilstede. Jeg er redd for å møte på deg, for av praktiske årsaker bor vi fortsatt på samme sted. Så jeg begrenser meg i hverdagen. Handler på ulike butikker fra gang til gang. Ser meg en ekstra gang over skulderen. Slapper aldri helt av. Slik er det blitt. Men jeg har møtt en snill mann nylig, en som ikke idealiserer meg, som ikke har noe imot at vi tar det veldig sakte og forsiktig for å bli kjent. Som ikke har latt seg skremme av det jeg har fortalt om hva jeg har gått gjennom. Det er vanskelig, for du har gjort meg så mistenksom overfor andre. Jeg overanalyserer alt som sies og alt som gjøres. Jeg er redd for å si og gjøre ting feil, for ikke å være bra nok. Jeg tror at nesten alle har en stygg baktanke med det de gjør. Det er vanskelig å stole på andre, å tro at noen faktisk vil meg vel – uten baktanker. Det er vanskelig å tro på at min nye venn vil meg vel, at han mener det uten forbehold når han sier at han er blitt så glad i meg. «Det tar tid,» sa en kollega som har gått gjennom noe av det samme som meg ? «du må bare gi det tid, og så vil det gå seg til for deg også.» Jeg velger å tro på det. Men å føle lykke uten et mørkt bakteppe er nytt for meg. Det er som om jeg venter på å bli straffet på en eller annen måte, fordi jeg tillater meg å kjenne på noe som er godt for meg. Allikevel begynner jeg nå å få tro på at livet har noe fint å by på for meg også.

Anonym

Jeg ønsker å følge opp siste tekst om PTSD og triggbarhet.

I meningsmålingen “Livet etter psykopaten” så svarer 36 prosent at de støter på flere psykopater nå enn før bruddet med den psykopatiske partneren. Selv om dette ikke er flertallet, så er det en stor andel av eks objekter som opplever at enda flere psykopater, narsissister og giftige mennesker kryper ut i dagslys. I tillegg svarer 14 prosent at relasjoner med gamle venner og slektninger er blitt dårligere, og 34 prosent – eller en tredjedel – har måttet bryte kontakten med en eller flere slektninger og venner. Dette tyder på at ikke bare nye psykopater fortsetter å dukke opp i objekters liv, men at også mennesker som har vært der en stund viser sine sanne ansikter etter den psykopatiske “oppvåkningen”.

Kan det stemme at man blir enda sterkere angrepet av andre psykopater etter bruddet med en av dem? Eller er man blitt så paranoid og ødelagt at man ikke takler angrep lenger, som man tidligere håndterte på sunne måter? Er angrepene reelle eller innbilte? Noe som er sikkert, er at belastningen på et objekt som endelig har klart å løsrive seg fra en mishandlende psykopatisk partner, er enorm. Man skal altså ikke få lov til å slappe av etter bruddet, for andre psykopater overtar stafettpinnen og fortsetter angrepene. Hva kan man gjøre for å overleve noe som har blitt til en sosial krigssone i hverdagen?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Min egen opplevelse er i tråd med de 36 prosentene som støter på flere psykopater enn før. Det er ingen tvil om at jeg ser flere nå. Spørsmålet er om det faktisk er flere, eller om de bare er blitt tydeligere enn før. Jeg har intet svar for jeg har ikke mulighet til å telle dem. Jeg har dog noen bud på hvorfor det er blitt slik i mitt liv, og antakelig i andres.

-Jeg er blitt mindre sprudlende og kanskje “surere” enn før. Egentlig er jeg ikke sur, men jeg er mer alvorlig og mer skeptisk til folk jeg ikke liker. Jeg gir ikke lenger noe av min positive energi til dem. Psykopater og narsissister liker ikke å bli avvist. De vil reagere meget sterkt på alt som ikke innebærer fullstendig omfavnelse av deres vesen. I tillegg klarer de ikke å skille “sur” fra andre og mer komplekse sinnstilstander. De reagerer på refleks og ut fra instinkt, og avvisende mennesker blir oppfattet som en trussel. Det kan derfor tenkes at psykopater som tidligere ble omfavnet av meg og fikk NF (narsissistisk forsyning) ikke angrep meg. Men i dag angriper de fordi jeg har sluttet å omfavne dem. Det gjelder både gamle og nye psykopater i mitt liv. Det kan virke som om de forsøker å true meg tilbake inn i gamle, føyelige og empatiske mønstre som ikke fungerte for meg, men som gavner dem. 

-Psykopatene sanser at jeg i dag er i stand til å avsløre dem, i motsetning til tidligere. Igjen reagerer de instinktivt og oppfatter meg som en trussel. Dette gjelder også psykopater jeg møter for første gang. De sanser min kunnskap på måten jeg ser på dem og tiltaler dem. De sanser det om mulig bedre enn jeg gjør selv, for det er ikke alltid jeg bevisst tenker “du er en av dem”. Det er likevel noe nytt ved meg som gjør at de forstår at jeg ikke kan lekes med. For en psykopat så er angrep det beste forsvar. Et kjent psykopatisk forsvar er for eksempel sverting; de sverter den som kan avsløre sannheten om dem. Hvis du har det likedan så betyr det at psykopater, narsissister og giftige mennesker som tidligere lot deg være i fred eller innyndet seg for å næres av din empati, i stedet vil angripe deg.

-Med risiko for å lyde overtroisk, så kan det synes som at psykopater har en kollektiv bevissthet. Vi vet allerede at de er svært like, som om de er laget på samlebånd. Psykopatiske trekk og psykopatisk adferd er påfallende lik på tvers av land, kulturer og kontinenter. Psykopaten er refleksiv (ikke å forveksle med reflektert), impulsiv og instinktiv. De tenker som primitive rovdyr. Som vi vet så agerer dyr og rovdyr i flokk. De samarbeider uten å bruke språk og uten å kjenne hverandre. Hundre fugler kan lette fra et tre samtidig. Femti løver kan jakte sammen meget effektivt, uten å kjenne hverandre. Det synes å foregå på et primalt telepatisk nivå. Hvem kan utelukke at psykopatene, som de menneskelige rovdyrene de er, agerer på samme måte og koordinerer et slags samlet angrep mot objekter som er blitt en trussel? Det kan ihvertfall virke som om de plutselig kommer ut av kistene deres for å angripe samme objekt etter tur.

-Som siste årsak så vil jeg nevne at altfor sterke grenser ikke bare provoserer giftige og forstyrrede mennesker, men også kan skape konflikt med normale venner og kolleger. Forskjellen er at tidligere så var vi så føyelige (og kanskje konfliktsky) at vi sjelden havnet i konflikt med verken normale eller forstyrrede mennesker. Det vil derfor oppleves som en voldsom overgang å plutselig stadig føle seg angrepet. Antakelig handler det om at konfliktnivået tidligere var langt under normalen og at vi i dag opplever en naturlig mengde konflikter som de fleste har hatt hele livet og derfor har lært å håndtere –  men som for mange objekter hittil har vært unngått, medført manglende sosial trening i konfliktløsning og derfor blir overveldende for oss.

Hvordan kan vi håndtere denne plutselige og bratte økningen i angrep, misnøye og konflikter?

For objekter som alltid har vært forsonende og opptatt av god stemning, så risikerer man å reagere med å isolere seg fra sosial omgang. Dette er forståelig men ikke spesielt smart. Etter psykopaten, PTSD, ny kunnskap og innsikt så trenger vi sosial trening som om vi er barn igjen. I tillegg er vi mennesker og trenger fortsatt en viss stimuli av andre mennesker for å ha det bra. Det er derfor ingen god idè å flykte fra menneskelig omgang, selv om vi kan bli voldsomt trigget. 

Hva du ikke bør gjøre, er å falle tilbake i gamle diplomatiske mønstre hvor du var føyelig for å unngå konflikt. Som beskrevet i forrige tekst, så bør du heller ikke bli eksplosiv og reaktiv. Det er lett å føle trang til å “slå tilbake” mot alt og alle, men det er ingen god løsning. Du kan lære deg å observere konflikten i stedet for å absorbere den. Når vi blir trigget, så er det fordi vi absorberer energiene. Vi suger dem til oss. Still deg heller mentalt litt til siden og betrakt angrepene som om du ikke er del i dem. Når verbale angrep fra andre er over, så kan du svare “er du ferdig?” og fortsette med dine gjøremål. Dette gir angriperen en opplevelse av at du har hørt hva han/hun har sagt, men at du ikke har tenkt å bry deg. Dette er faktisk en veldig kraftfull respons, fordi du lar vedkommende “tømme seg” men samtidig avfeier ordene som irrelevante. En normal person som angriper deg og blir møtt med en slik reaksjon, vil oftest respektere deg for den. En giftig eller forstyrret person vil derimot bli meget frustrert, fordi de i tillegg til å bli avvist ikke får noe NF fra deg i form av en emosjonell reaksjon.  

Å jobbe med egen integritet er en livslang prosess. Ikke se på det som håpløst arbeid selv om du synes å aldri komme i mål. Se det heller som en utfordring på din vei til å bli enda bedre kjent med deg selv. For noen så kommer integritet tilsynelatende naturlig, mens andre må hele tiden være bevisst for å projisere det minste fnugg av integritet og få minimumsrespekt. Dette kan synes urettferdig, men husk at vi fikk utdelt hvert vårt sett med kort i livets poker og så må vi gjøre det beste ut av de kortene vi har fått utdelt. Noen velger å bløffe. Du kan også velge å bløffe; “fake it till you make it”. Til slutt vil det komme kort på bordet som passer din hånd best, selv om andre sitter med ess på hånden. 

Takk til dere som har sendt inn leserhistorier så langt. Jeg oppfordrer alle som kan tenke seg å skrive deres historie om å gjøre det og sende inn. Innsendingsfrist er 26/8. Neste tekst i bloggen blir en leserhistorie. 

Mange opplever en forhøyet sensitivitet etter bruddet med psykopaten. Det behøver ikke engang å ha vært en lang relasjon. Likevel opplever mange at vanlig omgang med andre mennesker plutselig blir et minefelt med stadige skjulte eller åpne konflikter og hvor objektet oftere enn før merker ubehag i nærheten av både kjente og fremmede, på jobb og sosialt. Ubehaget er “trigging”; noe ved den andres opptreden minner oss om psykopaten eller andre giftige mennesker vi har møtt, eller som utløser en grunnfølelse av skam og skyld i oss. Triggingen trigger i sin tur en “fight or flight” reaksjon som gjør at vi ikke klarer å forholde oss til situasjonen med kaldt hode. Vi får en trang til å angripe eller flykte, selv i mindre konfrontasjoner.

Det er snakk om en beskyttelsesmodus som på mange måter har løpt løpsk, for det gavner oss ikke å angripe andre mennesker hver gang uenigheter oppstår, selv om uenigheten er sterk og vi føler at vår integritet er under angrep av motparten. Vi verner om vår skjøre integritet, derfor trigges vi av forsøk på dominanse, respektløshet og arroganse hos andre. På mange vis så kan man si at vi har moralen og retten på vår side til å sette foten ned. Men mange opplever at de ikke klarer å gjøre det på en integritetsbevarende måte. Det er som om man ikke klarer å holde seg kald og rolig. Dette har en logisk årsak. Hvis man har utviklet PTSD (post traumatisk stress) eller CPTSD (kompleks post traumatisk stress) så stresser hjernen og overtolker konfrontasjoner som egentlig ikke er farlige. Vi reagerer likevel som om vi er i alvorlig fare, og velger en av fire reaksjoner.

-Angrep (fight)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

-Flukt (flight)

-Lammelse (freeze)

-Underkastelse (friend)

Den sistnevnte reaksjonen medfører at vi blir meget føyelige overfor vedkommende som vi føler oss truet av, selv om vi egentlig ikke har lyst. Alle reaksjonene er utenfor vår kontroll, og mange vil nok kjenne seg igjen i at de forsøker å glatte ut konflikten ved å smile ekstra mye, være enige og ikke våge å markere sitt standpunkt. Det føles feigt og ryggradsløst å reagere slik når man er godt voksen, men som sagt – det er utenfor vår kontroll. En annen reaksjon er lammelse hvor man egentlig blir låst fast i posisjon av frykt, kanskje uten at det er synlig på utsiden, men man mister evnen til å være tilstede i samtalen eller situasjonen, og fungerer som en robot. Noen beskriver det som en “ut av kroppen opplevelse”. Det er ekvivalenten til musa som ligger helt i ro for ikke å bli oppdaget av rovfugler, derav navnet “musestille”. 

Angrep er en annen reaksjon mange opplever. Angrep kan absolutt være hensiktsmessig, men ikke kun fordi den butikkansatte er litt sur og uhøflig eller fordi din kollega har en dårlig dag. Dette er reaksjonen jeg selv oftest har hatt, og det er skummelt å tenke på at jeg har vært villig til å faktisk gå fysisk til angrep på personer kun fordi de har sett “feil” på meg eller hva jeg har oppfattet som respektløshet der og da. Fysisk angrep er aldri hensiktsmessig, og vil lande oss i fengsel uansett hvor berettiget vi føler at angrepet er. Angrepsmodus er hensiktsmessig kun der hvor du kan bruke din reaksjon til å forsvare deg med et velrettet verbalt sleivspark. 

Uansett hvilken reaksjon man får, så er det viktig å huske at det er en primitiv impuls som tar styringen. Det betyr ikke at årsaken er en bagatell. Vi har lov til å reagere hvis vi stadig opplever å bli tråkket på av arrogante mennesker. Problemet er at det er ikke vår egen reaksjon som styrer oss. Det er en etterlevning fra den gangen mennesker var i reell fare hele tiden. Vi skal mange tusen år tilbake for å finne situasjoner hvor vi hadde bruk for denne “overstyringen” daglig, den gang vi levde side om side med farlige dyr og meget voldelige mennesker fra andre klaner. I 2018 vil denne impulsen imidlertid virke mot oss, fordi den er ment å beskytte oss når vi blir jaget av en illsint løve og ikke fordi vi står i en uenighet med en kollega.

Du kan enten skjemmes fordi du føyet en person som ikke respekterte deg, eller fordi du faktisk hadde lyst til å gå etter strupen på en kollega som jobbet mot deg. Eller du kan rettferdiggjøre din reaksjon med at du er “lei av å bli tråkket på”. Men ingen av reaksjonene var dine egne. Begge var impulser som styrte deg. Du vil ikke bli styrt. Du må derfor jobbe for å ta kontroll over reaksjonene dine. Hensikten er ikke å legge lokk på deg selv, slik du alltid har gjort med psykopaten og giftige mennesker. Hensikten er at du selv skal styre reaksjonene, og ikke din PTSD. Din PTSD vet ikke hva som er bra for deg. Derfor må du sørge for at din PTSD ikke tar styringen i enhver konfrontasjon. La oss si at du faktisk ender med å slå din motpart i ansiktet fordi PTSD tolket motparten som en trussel og tok styringen. Det kan ende med at du mister jobben. Det kan ende med en politianmeldelse. Selv om det ikke går så langt, så kan det forsure miljøet rundt deg hvis du stadig reagerer uhensiktsmessig på konflikter, eller sågar skaper dem, og folk vil ta avstand fra deg.

Selv om du “bare” reagerer med kjeft og høyt stemmevolum, så husk at det alltid er den som snakker rolig, lavt og gjerne bruker færrest ord, som går seirende ut av en konflikt. Det er den som mister hodet som blir sett skjevt på. Derfor, ikke vær den som mister hodet. Du synes kanskje at du har rett til å miste hodet, fordi “nok er nok”, men er det du som synes det eller din PTSD? Når ble du en som synes det er greit å kjefte? Hvordan ble du en slik sint og aggressiv person? Sjansen er stor for at du ikke vil være slik og heller ikke er slik, men at PTSD og psykopatisk projeksjon har gjort deg slik. 

Ta styringen tilbake. Det finnes hjelp og tiltak du kan gjøre selv.

Når ting blir opphetet så trekk deg ut av situasjonen, også selv om du faktisk er klar til å ta konfrontasjonen. Adrenalin kan gjøre oss kranglelystne, men igjen – det er “fight or flight” som gjør oss slik, altså ikke noe vi bestemmer selv. Og vi vil bestemme selv hvordan vi skal reagere!

Ignorer at kassadamen på kiwi kikker arrogant på deg. Du behøver ikke å “belønne” henne med høflighet tilbake. Men ikke gjør noe nummer ut av det. Bare betal for dine varer og gå. Mang en gang har det kommet røyk ut av ørene mine på vei ut av butikken og jeg har hatt lyst til å gå tilbake og lekse opp for vedkommende. Men sannheten er at fremmede mennesker kjenner deg ikke, det er derfor aldri personlig. Du er kanskje lei av at alle mennesker lesser deres dårlige dag over på deg, men hvis du reagerer med sinne så er dette nettopp hva du lar dem gjøre. Da har du jo overtatt deres negative følelser, og din dag er ødelagt i stedet for deres. Du lar dem eie deres dårlige dag ved å ikke overta den. Ignorer dem, gå videre med et smil om munnen og la dem sitte igjen med deres dårlige dag og stygge blikk, enten det er kassadamen på kiwi, en kollega, sjef, venn eller din egen samboer. 

Når vi lar oss trigge av stygge blikk, så er det fordi det vekker en latent skam i oss. Vi har tatt på oss allverdens skyld for noe. Hvis vi bærer på en slags kronisk skam så stammer det fra lange eller hyppige relasjoner med psykopatiske og narsissistiske partnere, eller enda mer sannsynlig – en oppvekst med P/N foreldre. Når vi bærer på en slik skam- og skyldfølelse så er det meget lett for andre, til og med fremmede, å vekke den til live i oss. Det er nok med et stygt blikk, så skammer vi oss for noe. Vi føler oss små og kuet, og bøyer hodet på vei ut av butikken. Vi vet ikke selv hvorfor vi gjør det. Vi vet det er irrasjonelt. Vi gjør det likevel, fordi vi er vant til det. Det er på mange vis slett ikke rart at vi er sinte, når vi er mishandlet så lenge at vi bærer en slik kronisk skamfølelse. Men det er så viktig å være den bevisst. Husk at de som plasserte den i oss er borte eller til og med døde. Nå er det kun opp til oss selv å jobbe med å fjerne skammen og skylden slik at vi kan stå mer rakryggede i motstand som kommer, uten å miste hodet. 

Skammen blir vekket enda sterkere til live hvis vi får direkte kritikk. Spesielt giftige mennesker sanser vår skam og vil bruke den til å trykke på knapper. Vi er nødt til å drepe dette ved fødselen. Vi dreper det ved fødselen ved å gjøre det tydelig at “dette finner jeg meg ikke i”. Du kan for eksempel snu på situasjonen og plassere litt skam i vedkommende som forsøker å gjøre det med deg, dette er lov mot giftige mennesker. Men husk at ikke alle mennesker er giftige og at ikke all kritikk er for å provosere oss. Tenk etter hvordan du selv reagerer på mennesker som ikke er ydmyke og ikke tar kritikk på en konstruktiv måte. Antakelig får du et negativt inntrykk av vedkommende. Det samme gjør andre av deg, hvis du ikke behandler kritikk på rasjonelt vis. Senest på jobb i går hadde jeg en situasjon hvor jeg forsøkte å konfrontere en arrogant kollega med en ikke akseptabel måte å utføre en oppgave på. Vedkommende reagerte ikke på konstruktivt vis, men i stedet med å forsøke å projisere skylden over på meg. 

Hva gjorde det med meg?

Jeg kjente litt på “ur”skammen i meg som vedkommende klarte å vekke og det var ubehagelig, men ikke verre enn at jeg forstod at vedkommende ikke er en sunn person. Vedkommende må eie sitt feilgrep, jeg ville ikke overta feilgrepet selv om vedkommende forsøkte å lesse det over på meg. Jeg ringte derfor ledelsen. De får ta det derfra, det er derfor vi har en ledelse. Hvis en kollega ikke vil la meg korrigere dem, så går det til ledelsen. Jeg vil ikke trues til å ignorere problemet, jeg vil heller ikke godta en projisering og ta skylden selv, jeg bare rapporterer til neste ledd. Jeg er ikke redd for ubehaget som kan oppstå av å varsle og utlevere en kollega. Jeg forårsaket ikke ubehaget, det gjorde den andre personen. 

En klok person sa en gang noe i retning av “vil du unngå kritikk? Så klart du kan det. Alt du trenger å gjøre er å ikke si noe og ikke gjøre noe”. Dette er veldig sant. Vi utsetter oss selv for muligheten for kritikk i all samhandling med andre. Det spiller ingen rolle hvor gode vi er eller hvor trigget vi blir. Det er fordi det alltid vil være folk som ikke liker oss eller som er uenige med oss. Vi er nødt til å lære å leve med det. Alternativet er å isolere oss, og det er også noen som velger det. Men er det ikke bedre å heller tåle risikoen for kritikk, slik at vi kan bevege oss fritt og oppleve verden? Jeg foreslår at vi forsiktig jobber med vår triggbarhet. Vi har PTSD og må leve med det. Vi kan oppsøke profesjonell hjelp, men vi må likevel leve med vår sensitivitet. Si til deg selv “jeg er lett triggbar, det er ikke min skyld, men jeg vil ikke la det kontrollere meg” og gå rakrygget ut i verden. Den kan være at verden ble for mye den dagen og du går lutrygget hjem igjen, men da retter du deg bare opp neste dag. Ikke gi opp. Du har rett til å være i denne verden og du skal leve i den resten av ditt liv. Ikke vær redd for å kreve din plass akkurat som alle andre.

Vær bevisst. Neste gang du blir trigget så vit at du blir overstyrt av uhensiktsmessige impulser som forsøker å kontrollere deg. Ikke la det skje. Pust rolig og ikke gjør eller si noe overilt. Hvis det ikke hjelper, så unnskyld deg og trekk deg ut av situasjonen. Forsøk på nytt neste gang. Ikke unngå mennesker eller situasjoner fordi du er redd for å bli trigget. Ikke vær redd for kritikk eller angrep. De er bare ord. Og ikke minst er de bare meninger. Når noen kritiserer deg så er det ikke sannheten om deg de forteller, kun meninger de har. Husk at du ikke behøver å ta det til deg. Uberettiget kritikk mot din person tilhører avsenderen, ikke deg. Det er lov å angripe ubehagelige mennesker, men kun verbalt, kun rolig og ikke under innflytelse av PTSD. Husk derfor de tre reglene;

“Jeg har lov til å angripe, så lenge jeg gjør det

-rolig

-verbalt

-ikke i affekt”   

Minner på leserhistorie konkurransen, hvor dere kan skrive og sende inn deres egen historie frem til 26/8. Oppfordrer flest mulig til å gjøre dette. Se detaljer i forrige tekst. 

Nå har du en sjanse til å fortelle din historie til seks tusen publikummere. Å skrive er terapi, kanskje har du gavn av å feste din psykopatiske historie til det digitale papiret. I tillegg til selve tankeprosessen som skriving stimulerer, så vil din historie være åpen for kommentarer, refleksjoner og bekreftelser fra andre. Hvis skriving er noe for deg og du lenge har vurdert å forevige din historie, eller kanskje du allerede har skrevet din historie og den samler støv i skuffen, så hiv deg på denne “konkurransen”.

Ingen psykopatisk historie er viktigere enn andre, så her går konkurranseelementet på ren skrive- og formidlingskunst. Ikke vær opptatt av rettskriving, vær mer opptatt av formulering, flyt og hva du ønsker å fortelle.

Vilkår:

-Teksten må være på under 2500 ord.

-Blogginnehaver eller den som vurderer teksten har rett til å korrigere skrivefeil eller andre formuleringer for å gjøre teksten mer leservennlig innen publisering.

-Forfatter gir med innsendelse av tekst automatisk tillatelse til publisering på psykopati.blogg.no.

-Forfatter kan velge å publisere under fullt navn (dette må spesifiseres tydelig ved innsendelse). Men alle parter som omtales i teksten skal anonymiseres, dette inkluderer også lett identifiserbare hendelser. Hvis hendelsene er lett identifiserbare, så er justeringer påkrevet for å anonymisere dem. I stedet for “det skjedde i Flekkefjord” så kan du for eksempel skrive “en sørlandsby” eller sågar ” vestenfor sol og østenfor måne”. I stedet for “det skjedde i 2012” så kan du skrive “for noen år siden”. I stedet for “han hadde bart og blå øyne” så kan du skrive “han var skallet med et arr i pannen, som minnet meg om Harry Potter”, etc. 

-Hvis færre enn ni tekster leveres, så velges kun en “vinner” som publiseres. Hvis flere enn åtte tekster leveres, så velges to tekster til publikasjon. Hvis flere enn seksten tekster leveres, så velges tre. 

-Kun tekster som leveres på mail til [email protected] vil vurderes.  

-Danske lesere kan skrive på sitt eget språk.

-Innsendingsfrist er 26/8 eller en måned fra i dag. Men “vinnere” kan publiseres fortløpende og innen fristen. 

Tips:

-2500 ord er ikke mye. Fremfor å forsøke å skvise hele din psykopatiske opplevelse fra A til Å inn i teksten, så velg heller ett eller to elementer som du er spesielt opptatt av, så som en spesifikk hendelse (for eksempel den gang psykopaten ødela julefeiringen) eller en tidsbegrenset periode (for eksempel idealiseringsfasen, eller tiden etter NK). Dette gir deg mulighet til å dykke dypere inn i historien. Dette gjør det også mer interessant å lese. 

-Analyser gjerne din egen tekst med den kunnskap du nå har om psykopati. Dette gjør det mer lærerikt for nye lesere å lese din tekst. For eksempel kan du skrive en historie med 2000 ord, og så bruke 500 ord på en liten men lærerik analyse. Eller du kan analysere fortløpende i teksten. Men ingen grunn til å overanalysere, ikke undervurder leseren. 

-Unngå svulstig “roman”språk. En viss kunstnerisk og emosjonell ordlegging kan gi teksten farge, for mye blir derimot en klisjè. Det enkle er ofte det som gjør mest inntrykk.

-Historien bør handle om psykopati. For eksempel så kan “rettsaksdramaer” lett bli kjedelige. Mange har hatt juridiske problemer med deres psykopater, men likevel er ikke konflikter og anmeldelser spesifikt for psykopaten. Skriv heller om noe ved relasjonen som forundret deg eller gjorde emosjonelt inntrykk. Sjansen er stor for at det da også vil engasjere leseren. 

-Menn oppfordres til å sende inn tekst.

God skrivelyst 🙂

En kort tekst i dag på denne fine søndagen, innen jeg skal på småhundtreff med min lille klump på ni kilo (han tror selv han er mye større). Sosialisering er viktig for alle, inkludert hunder og psykopatobjekter i rehabilitering. På småhundtreff så lærer min hund å omgås andre hunder. Man kan på mange måter også si at jeg lærer å omgås andre mennesker. Selv om det nå er noen år siden jeg ble “født på ny” så er det å bli kjent med seg selv og hvordan man fungerer med andre en prosess som antakelig er livslang. Mange av dere opplever mest sannsynlig sterk skepsis mot mennesker etter relasjonen med psykopaten. Mange har også utviklet en slags atypisk sosial angst, hvor man ikke er redd for å gå på butikken eller gjøre dagligdagse ærend, men hvor tettere interaksjoner med mennesker kan trigge angst eller sinne, fordi man er blitt mye mer sensitiv men også mer oppmerksom på hva man oppfatter som angrep av andre. Det er derfor fristende å gi opp menneskeheten og leve mest for seg selv. Men en viss grad av sosialisering er viktig. Vi trenger ikke å like andre mennesker like mye som før. Vi trenger definitivt ikke å bli likt av andre i samme grad som før. Men vi kan ikke leve helt isolert, vi er ikke en øy. Derfor – ha som mål å være sosial med noen i minst ti minutter hver dag. Sosialisering på jobb teller ikke, men det kan være så enkelt som en kort samtale med naboen ved postkassen. Ikke bare si “hei” og skynd deg unna. Tren deg opp i “small talk”, vis interesse for naboens giktplager. Her er det ikke empatien som skal opptrenes, men å kommunisere med andre mennesker. Det kan også være en kort telefonsamtale, hvis det er alt du orker av sosialisering den dagen. Det er bra nok, så lenge du anstrenger deg litt hver eneste dag for å forholde deg til menneskeheten. Mens min hund snuser på andre hunder, så prater jeg med andre hundeeiere om alt og ingenting. Mest hundeprat, som egentlig ikke interesserer meg, men det er ikke poenget her. Jeg ser folk i øynene, jeg lytter til både ord og kroppspråk, jeg trener på å smile men også på konfrontasjoner når andres hunder ikke oppfører seg bra mot min hund. Og hva gjør det med meg hvis noen sier noe negativt om min hund? Er det et angrep? I så fall, klarer jeg å la det prelle av som vann på gåsa? Bør jeg gjøre det? Eller er det kanskje velment konstruktiv kritikk?

Dagens tema er en kort men viktig erkjennelse. Psykopaten klarer ikke å gjenkjenne følelser. Psykopater og narsissister har et meget kort følelsesspekter. Det er visstnok begrenset til misunnelse, forakt, sinne/raseri og tilfredsstillelse. Følelsene er få, i tillegg er de grunne. Det vil si at selv om psykopaten selv kanskje tror at han/hun føler dypt og mye, så er det meget overfladisk sammenlignet med hvordan normale mennesker føler. Følelsene er også meget kortvarige, som små gnist snarere enn en stabil elektronisk forbindelse. Derfor er narsissistisk raseri så eksplosiv men hurtig overstått. Og etterpå så later psykopaten som om intet utbrudd var skjedd. Det ligger noe manipulasjon i dette, men det handler også om at psykopaten ganske enkelt ikke føler det samme raseriet lenger. Den korte gnisten er overstått. Det betyr ikke at psykopaten er overbærende, kortsint eller tilgivende, men at følelser i en psykopat lever meget kort. De er en slags mutert versjon av normale følelser. Dette gjelder også glede. Psykopaten kan tilfredsstilles i korte øyeblikk, men opplever ingen stabil glede av å ha et godt hjem, en trygg jobb og en elskelig partner. Psykopaten kan sette seg ned og si til seg selv “nå har jeg det godt”, men da handler det kun om øyeblikket der og da og ikke at han/hun har klart å etablere en varig livssituasjon som føles tilfredsstillende. Derfor kan psykopaten se deg dypt inn i øynene og proklamere “jeg elsker deg” og mene det, men fem minutter senere så er du en byrde og en han/hun gjerne vil forkaste. Psykopaten føler derfor ofte behov for å skifte partner, jobb og bosted. 

Erkjennelsen at psykopaten ikke er istand til å identifisere følelser er i konflikt med slik mange av oss opplevde våre psykopatiske partnere. Vi opplevde at de “leste oss” som åpne bøker. De syntes jo å vite nøyaktig hvordan de skulle fremprovosere en viss følelse i oss, og de gjorde det ofte. Dette rimer da ikke med at psykopaten ikke gjenkjenner følelser? Det opplevdes som om psykopaten meget bevisst og kalkulert lekte marionett med vårt følelsesliv, for det var psykopatens krumspring og manipulasjon som stimulerte følelsene våre til høye oppturer og dype nedturer. Det er riktig at vi føler mye sammen med psykopaten, men husk at følelsene blir skapt inne i oss. Det er vi som er istand til å føle, ikke psykopaten. Det er ikke slik at følelsene blir plantet i oss utenfra. Denne innbilte fjernstyringen gir psykopaten makt og objektet angst. Men vi blir ikke fjernstyrt. Vår opplevelse av å være marionetter er snarere et tegn på hvor lite kontroll vi tror vi har over oss selv. Når vårt selvbilde bygges opp så forstår vi bedre at ingen kan få oss til å føle noe vi selv ikke velger å føle. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

En annen grunn til vår opplevelse av at vårt følelsesliv var styrt av psykopaten, er fordi psykopaten trykker på knapper – hele tiden. De er komplett uberegnelige. Det er derfor uunngåelig at de ikke bare av og til, men ofte, trykker på de “riktige” knappene som utløser en voldsom reaksjon i oss. Det kan da virke som om det var nettopp den følelsen psykopaten hadde til hensikt å utløse og at de visste nøyaktig hvordan vi ville reagere. Men nei, det handler om odds; hvis man skyter hundre piler over en kort avstand, så er oddsen stor for at flere av pilene treffer blink. 

Jeg vil nevne enda en grunn til at vi føler oss avkledde, sårbare og gjennomsiktige sammen med psykopaten. Og det er hans/hennes intense blikk, det vi kaller “det narsissistiske blikk”. Når noen beskuer oss så totalt blottet for ydmykhet som psykopaten gjør, så får vi følelsen av at vi ikke kan skjule noe for dem; at de vet hva vi tenker. Det gjør de selvfølgelig ikke, men vi tillegger dem denne overmenneskelige evnen ved å tenke “ok, han/hun gjennomskuer meg, jeg kan likegodt blottlegge meg”. Vi har trukket den feilslutningen at de er tankelesere og derfor gir vi dem nøkkelen til våre tanker, helt gratis. Så mye makt har et blikk. Sannheten er at psykopaten visste ingenting om oss før vi selv valgte å fortelle ham/henne det. 

Hvis du tenker etter, så avslørte psykopaten sin mangel på kunnskap om deg mange ganger. Faktisk så leser han/hun sine objekter meget dårlig. De blander kortene fullstendig. Jeg husker hvordan en psykopat i mitt liv ikke klarte å gjenkjenne sorg. Jeg har ofte vært i sorg, mest kjærlighetssorg men også for eksempel sorgen etter å ha flyttet (jeg har flyttet mye) og den ensomheten som da oppstår når man har tapt trygge og kjente omgivelser og mennesker. Ved et par tilfeller så har jeg også vært i sorg over dødsfall av nære slektninger. Uansett hvilken type sorg, så trodde denne psykopaten at jeg var sur. I sorg så blir man innesluttet, innadvendt, opptatt av refleksjon og ikke så interessert i å fortelle vitser eller sprudle med andre. Gang på gang så oppfattet denne psykopaten at jeg var i dårlig humør når jeg egentlig sørget. Vedkommende reagerte derfor med å devaluere meg ytterligere, kjefte og bli meget ubehagelig å være sammen med. For en person i sorg så kan samvær med en psykopat være spesielt farlig og bør unngås. Lenge trodde jeg at min sorg var unaturlig, og at det var årsaken til at denne personen ikke lot meg sørge i fred. Men da det gikk opp for meg at vedkommende ganske enkelt ikke var istand til å identifisere følelser eller skille sorg fra grettenhet, så klarte jeg å børste angrepene av meg og vedkommende fremstod nærmest komisk, som en handikappet narr. For glem ikke at disse menneskene styres av ondskap. Føl derfor ingen medynk for deres handikap. 

Den manglende gjenkjennelsen av sorg kommer av at psykopaten selv aldri har opplevd sorg. Han/hun har nok opplevd sørgelige hendelser, de har bare ikke følt noe i kjølvannet av dem. Sorg er en kompleks følelse som fordrer tilknytning – en interaksjon med omgivelsene som psykopaten ikke er istand til å oppleve – og tap av sted, gjenstand eller person man var knyttet til. Sorg handler om savn. Alt dette er ukjent terreng for psykopaten. Psykopatens mangel på empati gjør ham/henne uskikket til å forstå hva som skjer inne i deg når du er i sorg. Psykopaten forventer at sorgen raskt skal være overstått slik at du kan bli ditt gamle jeg igjen og han/hun kan trekke narsissistisk forsyning ut av deg som før. Den samme mangelen på gjenkjennelse gjelder alle dype følelser som psykopaten ikke er istand til å oppleve selv, så som ekte glede, frykt og kjærlighet.

Når du tenker etter så kommer du kanskje i tanke om flere episoder hvor din psykopat grovt forvekslet følelser og misoppfattet situasjoner. Kanskje flere enn du hittil har vært klar over? Psykopaten er følelsesblind. Du kan lett sammenligne dette med fargeblindhet; en psykopat vil forveksle blåbær og tyttebær men bli rasende hvis du påpeker dette. Ikke bare det, men han/hun vil få deg til å tro at det er du som ikke kan se forskjell og i tillegg klandre deg for det. Bruk denne erkjennelsen til å ta noe av makten tilbake. Psykopaten leste deg aldri som en åpen bok, faktisk er de fullstendig hjelpeløse i tolkningen av normale menneskers følelsesliv. De styrer oss med intensitet og frykt, men det er ikke annet enn skudd i mørket.  

For dere som ikke vet hva et narsissistisk harem er, så er det fanklubben en psykopat eller en narsissist omgir seg med som han/hun henter sekundær narsissistisk forsyning fra (i motsetning til primær narsissistisk forsyning, som kommer fra den gjeldende primærpartneren). Sekundærforsyningen er i form av beundring og kanskje ett og annet drama som psykopaten iscenesetter blant medlemmene i haremet, men uten at han/hun deltar i dramaet selv eller at årsaken kan spores tilbake til ham/henne. Psykopaten bruker sitt harem til selskap når han/hun kjeder seg, til å invitere til fest, til å smykke seg med et stort og fargerikt nettverk og en lang telefonliste i mobiltelefonen. Et stort nettverk synes å være selvforsterkende, ved at enda flere vil flokke seg rundt en person som har så mange spennende venner, og som tilsynelatende dyrker ham/henne. 

Psykopaten pleier medlemmene i haremet ved å av og til gjøre noe individuelt med dem, dog nøye rasjonert. Det er nemlig viktig at psykopaten ikke gjør seg for tilgjengelig. En del av den sekundære narsissistiske forsyningen kommer av å være så utilgjengelig at psykopaten kan avvise medlemmer og sultefore dem på personlig samvær, men samtidig gi dem nok smuler (en og annen kafètur eller lignende) til at de blir værende i haremet.

Forsyning kan oppnås for eksempel ved at psykopaten skal på kino med medlem nummer 14. Samme dag henvender medlem nummer 23 seg og spør om psykopaten vil finne på noe med ham/henne. Psykopaten svarer “nei dessverre, jeg skal på kino med nummer 14”. Nummer 23 svarer da “ok” men lurer i sitt indre på hvorfor ikke de kunne gå på kino alle tre. Psykopaten kan strekke den litt lenger og svare “dessverre jeg skal på kino med nummer 14, og du er jo ikke så begeistret for henne”. På den måten bruker psykopaten intime betroelser mot nummer 23, som kanskje en gang har uttrykt vag misnøye med nummer 14. En annen variant av denne er “det ville jeg gjerne, men nummer 14 er ikke så begeistret for deg”. På den måten sår psykopaten splid (som kanskje ikke er der) mellom to medlemmer av haremet, samtidig som psykopaten går fri som uskyldig – sågar en som ønsker å unngå bråk ved å holde to “kamphaner” fra hverandre. Men en psykopat ønsker aldri fred. Istedet for å skape harmoni mellom haremsmedlemmene, så vil psykopaten heller sjalusifabrikkere. Et annet alternativt svar psykopaten kan gi er “dessverre, jeg skal på kino med nummer 14. Du kunne gjerne vært med, men 14 ba om alenetid med meg da han trenger å snakke om noe”. I dette alternativet vil nummer 23 sitte igjen med inntrykket av at psykopaten er en ettertraktet sjelesørger som bryr seg om sine venner og er der for å støtte dem, og en de vil betro sine hemmeligheter til. Samtidig får nummer 23 følelsen av å bli avvist, men uten å kunne reagere på det “for psykopaten ønsker jo bare å hjelpe nummer 14”. Slik kan psykopaten kontrollere og manipulere medlemmene i haremet i årevis.

Det narsissistiske harem har et skjær av erotikk over seg. Men det er litt misvisende, for haremet består ikke kun av venner av det motsatte kjønn. Det består også av venner av samme kjønn, kolleger og sågar slektninger. Egentlig alle som psykopaten kan bruke til noe. Og alle har på et tidspunkt blitt idealisert for å la seg lokke til medlemskap. Psykopaten kan altså idealisere også venner og slektninger. Alderspekteret i et narsissistisk harem kan spenne fra 16 til 80 år. En psykopat vil gjerne fremstå som progressiv, det kan derfor være medlemmer av mange forskjellige kjønn (for eksempel transkjønnede), legninger og etnisiteter i et narsissistisk harem (“se hvor tolerant, varm og fordomsfri NN er”). Selv var jeg med min homoseksuelle legning antakelig ment å være et slikt fargerikt tilskudd i min psykopats harem, etter at han var ferdig med å “programmere” meg. 

Et narsissistisk harem består også av tidligere primærpartnere og personer som ønsker å bli den neste primærpartneren, lokket av psykopatens falske fremstilling på sosiale medier av hvor fantastisk det er å være hans/hennes kjæreste. Og det er her vi har mye av forklaringen på hvorfor psykopaten ikke vil gi helt slipp på deg, selv om du er mishandlet, misbrukt og forkastet. Etter å ha vært primærpartneren i tre måneder eller i tre år, så er du nemlig ment å sluses inn i psykopatens harem. Dette gir en rekke gevinster for psykopaten;

1) Psykopaten kan fortsatt hente narsissistisk forsyning av deg selv om det er slutt mellom dere. Hvis den forkastede primærpartneren ikke forstår hva som har skjedd, så vil han/hun ofte forsøke å bli primærpartneren igjen. På overflaten er alle venner, men det oppstår et konkurranseforhold mellom forkastede partnere og nye partnere. Alle går rundt i kulissene og håper og tror at psykopaten vil returnere til dem. Dette er gull for psykopaten. 

2) Psykopaten kan høste beundring fra de øvrige medlemmene i haremet, for hans/hennes evne til å være venn med alle eksene.

3) Psykopaten kan fortsatt ha sex med de forkastede partnerne (husk at de er traumebundet og ikke klarer å stå imot). 

Gevinsten for deg vil begrense seg til;

1) Flere år med fortvilelse, sult, knuste håp og forvirring. Likevel vil psykopaten få deg til å tro at det er du som tjener mest på å bli værende i hans/hennes nettverk. 

Etter et brudd så vil psykopaten ofte spørre “men vi kan vel være venner?”. Mange objekter er så redde for å miste psykopaten ut av livene deres at de heller aksepterer smuler for i det minste få beholde noe av det som var så vakkert og betydningsfullt i begynnelsen. Dette er forståelig. Men tenk etter hvor grandios og berettiget man må være for å svike, svindle, bedra og mishandle en person, og deretter spørre “men vi kan vel være venner?”. En slik opptreden bør egentlig få oss til å koke, fnyse eller le, for så absurd er den. Psykopatens anstrengelse for å beholde deg som “venn” handler ikke om tilknytning eller omsorg fra psykopatens side. Det er utnytting og misbruk fra ende til annen. Vi ser det ikke like etter bruddet men vi ser det senere, og derfor er det så viktig at dere som nettopp har brutt tar lærdom av oss som har fått litt avstand og gangsynet tilbake. Selv om det ikke føles riktig nå, så vil ditt selvverd på et senere tidspunkt være meget takknemlig for at du sier nei til medlemskap i haremet.

I mitt tilfelle så foregikk omdirigeringen fra primærobjekt til haremmedlem gradvis. Psykopaten trakk seg raskt men samtidig langsomt unna og lot som om det var helt naturlig at han gikk fra å hyperfokusere på meg, til å bryte alle løfter og til sist ende opp med en ny partner. I dag ser jeg at han antakelig hadde gjort det mange ganger tidligere med andre objekter, for jeg lot meg nesten overbevise om at det var noe jeg måtte finne meg i – så elegant og skamløst gjorde han det. Han var allerede godt trenet i dette. Jeg husker hvordan han fortsatt kontaktet meg, men samtalene var et studie i unnvikelseskunst, hvor vi plutselig bare var kompiser og alltid hadde vært det. Glemt var alle romantiske middager og daglig samvær. Jeg begynte å tvile selv også, jeg hadde vel ikke hatt en intim relasjon med en heteroseksuell mann? Det måtte være ønsketenkning fra min side. Plutselig en dag skrev han “jeg har møtt en jente”. Hensikten var antakelig at jeg skulle akseptere utskiftingen, ikke stille ham til ansvar for noe og føyelig plassere meg selv i haremet. Det lyktes nesten for ham. Jeg husker jeg sa til meg selv “jaja, så lenge han er lykkelig”. Jeg fokuserte fortsatt på hans ve og vel samtidig som jeg ignorerte mitt eget, sannheten var at det var enormt smertefullt å se ham glippe. Smerten var naturlig, men at jeg nesten aksepterte hans Houdini-nummer var ikke det. Men noe knakk i meg noen dager etter denne siste samtalen. Jeg begynte å klandre ham, ble trassig og ville ikke ha smuler når han hadde vendt meg til å få hele brødet. Jeg sa nei til medlemskap i haremet hans.

Ved å si nei til medlemskap så viser du psykopaten fingeren. Det hadde han/hun ikke regnet med. Alle psykopater undervurderer deres objekter og overvurderer seg selv (det ligger til forstyrrelsen). Det betyr at psykopaten genuint tror at de gjorde et så godt arbeid med å idealisere og binde objektet, at objektet aldri vil klare å rive seg løs. De tror det med god grunn, for i 90 prosent av tilfellene så lykkes det. Men du vil ikke tilhøre de 90 prosentene. Du vil tilhøre de ti prosentene som har fått kunnskap og oppvåkning og som ser at keiseren ikke har klær på. 

Psykopaten får derfor et aldri så lite sjokk når de forstår at du mener alvor med å forlate dem. Det spiller ingen rolle om du ble forkastet eller om du gikk selv. Når de forstår at du ikke lar deg sluse inn i haremet, så gir det dem en narsissistisk skade. Det er derfor de reagerer så sterkt. På indirekte vis så merket jeg at min psykopat hatet meg intenst etter bruddet, da han forstod at jeg ikke hadde tenkt å løpe bedende etter ham. Jeg vinglet i starten og NK kom ikke ordentlig på plass før etter et par måneder. Men vit at selv om du snubler på vei ut av døren, så ser psykopaten likevel i hvilken retning du går og det ergrer dem noe vanvittig, for de fleste som de har idealisert søker aldri etter utgangen. Du som gjør det har derfor vist deg eksepsjonelt sterk. Du har med klart språk fortalt dem at de ikke er så fantastiske som de tror de er. Du forteller dem også at masken de bar for å forføre deg ikke virker, og at du ser gjennom den. Det er den ultimate fornærmelsen mot deres manipuleringsevner. Hvis du har gjort dette, så hører du mest sannsynlig aldri fra psykopaten igjen. De vet at de ikke kan lure deg og at det ikke er mer å hente.  

Jeg hadde en narsissistisk venn i ti år. Han var flott, sjarmerende og jeg ønsket meg ham som min beste venn. Jeg ønsket at vi skulle dra på ferier sammen og gjøre ting som beste venner gjør. Han lot meg tro at det kom til å skje. Jeg oppførte meg eksemplarisk, selv var han giftig og uberegnelig. Men samtidig sjenerøs (betalte for flotte middager) og kastet tidvis store smuler til meg. Hans spesiale var å reise alene på ferier som han visste jeg gjerne ville være med på, for så å sende sprudlende postkort til meg om hvor fint han hadde det. Til slutt – etter åtte år – ble jeg innvilget en helgetur til København. Helgen ble helt ok for jeg hadde mange venner i København. Men samværet med ham ble en katastrofe som endte med at han stengte seg inne på hotellrommet den viktigste kvelden da det skulle være en stor fest, mens jeg etter å ha forsøkt å overtale ham til å bli med ut, endte med å kose meg med mine andre venner. Antakelig likte han ikke at jeg hadde så mange gode venner i en by han så høyt opp til og derfor ville han ødelegge vår helg. Gudene vet, det blir bare spekulasjoner, for ærlige svar fra en narsissist eller en psykopat får vi aldri.

Jeg var uten å vite det et medlem i denne mannens narsissistiske harem. Jeg var i ferd med å bli et livstidsmedlem. Slik ble jeg sittende i “venterommet” i ti år. Jeg ventet på å bli lukket inn i denne mannens hjerterom. Helt til jeg tok min hatt og frakk og gikk.

Hvis du i dag befinner deg i et narsissistiske harem så er det ikke for sent. Du kan når som helst takke nei til videre medlemskap og gjenvinne din integritet. Du må være forberedt på at psykopaten vil late som om du ikke eksisterer og som om du aldri har vært der, selv om dere har kjent hverandre i mange år. Men du kan reise deg etter mange år i venterommet. Du vil aldri få den tilknytningen til psykopaten som du ønsker deg. Det er ikke noe i veien med å ønske seg en dypere knytning til en person du er glad i, men du vil ikke få den med ham/henne. Det er derfor så viktig for din egen del at du sier til deg selv “la de som vil vente gjøre det, men selv har jeg fått nok”, hente din hatt og frakk fra stumtjeneren og uten flere dikkedarer forlate haremet.

Takk til dere som svarte på den siste meningsmålingen “hvilken rolle spilte psykopaten i ditt liv”. Et overveldende flertall – 84 prosent – svarte at psykopaten var en partner, samboer eller ektefelle. Kun 16 prosent svarte at psykopaten var en venn, sjef, kollega eller slektning. Det betyr at selv om bloggen av og til vil skrive om psykopaten i andre settinger, så vil hovedfokus fortsette å være på psykopaten som intimpartner. 

Det er midt i ferien for mange og sommeren er allerede halvveis, litt avhengig av hvordan man måler den. For meg så varer sommeren ut august. Det er fordi jeg kommer fra sørlandet og er vant til sommertemperaturer frem til hva folk fra andre landsdeler ville kalt “langt på høst”. Husk at kilden til uenigheter og misforståelser grunner i nettopp dette – at folk har forskjellig virkelighetsoppfattelse og ikke forstår at andre ting gjelder for andre mennesker. Den samme uenigheten har jeg hatt omkring begrepet “middag”. Mange forbinder denne tiden på dagen med selve måltidet “middag”. Det betyr at når en person sier “jeg kommer til middag” så mener han/hun klokken fire på ettermiddagen, hvis det er da vedkommende er vant til å spise middag. En annen person mener betydelig senere på kvelden, kanskje klokken syv. Slik kan misforståelser bli til krangler fordi man glemmer å spørre hverandre “når er middag for deg?”. Sannheten er at måltidet “middag” har sitt navn fra tidspunktet og ikke omvendt. Og middag er klokken 12 – og er direkte motpol til midnatt som er klokken 24. At måltidet tok sitt navn fra dette tidspunktet stammer nok fra en tid da man spiste det varme måltidet allerede klokken 12. 

Som jeg har sagt før, ikke la andre for lett få din virkelighetsoppfattelse til å vingle. Hvis du vet at middag er klokken 12, eller at en venn fortalte deg at dere skulle møtes på torsdag men så aldri ga lyd fra seg, og senere påstår at “jeg har aldri sagt at vi skulle møtes”, så velg å tro på hva du hørte med dine egne ører. Du hørte ikke feil og det kunne ikke misforstås. Det siste din venn sa før dere skiltes siste gang var “ses på torsdag”. Du kan da velge å si “det spiller ingen rolle hva du sier, jeg vet hva jeg hørte og det var at vi skulle ses på torsdag”, eller du kan velge å se mellom fingrene med din venns stahet for å bevare freden. Men uansett hva du velger så ikke la deg rokke innvendig. Ikke begynn å tvile på deg selv, dine sanser og din oppfattelsesevne. Hvis du derimot tror at middag er klokken 16, ja da tar du feil, og må justere din oppfattelse. 

Dog er det ikke dette vi skal snakke om i dag. Forrige tekst – som begynner å bli gammel – handlet om den narsissistiske kollega. I dag skal vi opp på ledelsesnivå og snakke om den psykopatiske sjefen. Det sies at 60% av ledere har psykopatiske trekk. Det er sannsynlig at dette stemmer, men det betyr ikke at 60% av ledere er fullblods psykopater. Psykopatiske trekk har nemlig svært mange av oss. Det er ikke utenkelig at jeg selv har ett eller to trekk. Å ha noen få trekk betyr ikke at man er en dårlig eller farlig sjef. Det er imidlertid også sannsynlig at ledere har flere psykopatiske trekk enn andre. Psykopater trekkes mot maktposisjoner som en veps til sukker. De vil derfor manipulere seg som best de kan mot toppen. Det er derfor å forvente at andelen psykopater blir høyere jo nærmere toppen man kommer. Vi skal ikke la dette faktum gjøre oss paranoide i vår relasjon til vår egen ledelse, men vi bør ha det i bakhodet.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

I forhold til å ha en psykopatisk eller narsissistisk kollega – som kan være trøblete nok – så blir det straks mer farlig hvis sjefen er en psykopat. En psykopatisk sjef kan ødelegge din karriere og sørge for at du aldri får drømmejobben. Det er derfor tilrådelig å skifte jobb så snart du mistenker at din sjef er sterkt psykopatisk, og før han/hun plukker ut deg som objekt. Det er synd hvis dette innebærer at du må slutte i en jobb du nettopp har fått og gledet deg til eller i en gammel jobb som du trives i (men hvor ledelsen er skiftet ut), men tro meg når jeg sier at det ikke er verdt å klamre seg fast. Selv om du ikke blir plukket ut som hakkekylling av den psykopatiske sjefen, så vil din arbeidshverdag reduseres til å gjøre deg usynlig og til gråstein rundt denne sjefen for å slippe unna hans/hennes argusøyne. Arbeidsgleden vil bli borte. Arbeidere under psykopatiske sjefer har ofte opplevelsen av at de ikke får puste på jobb før sjefen er på kurs, ferie eller syk. Hvis du og dine kolleger har denne opplevelsen, så la det være et nokså sikkert varsku om at deres sjef er antisosial. 

Dine kolleger reagerer kanskje på samme måte som deg. Det betyr ikke at de forstår at sjefen er en psykopat. For mange er det ordet så sterkt at de ganske enkelt ikke vil bruke det, og heller ikke lytte når andre gjør det. Hold derfor dine mistanker for deg selv. Unngå å avsløre din kunnskap. Du kan “lodde stemningen” med dine kolleger på andre måter, for eksempel ved å lufte misnøye og snakke om eventuell urettferdig behandling. Faktisk er det meget viktig å støtte hverandre, spesielt hvis en eller flere av dere er valgt ut som syndebukkansatte og blir utsatt for eksepsjonelt dårlig behandling. Det er også viktig for at ingen skal brenne inne med deres oppfattelse av sjefen, og få bekreftet av hverandre at deres oppfattelse er riktig. Du vil ved å våge å snakke om dette oppdage lettelse blant dine kolleger; “gud nå ble jeg glad, jeg trodde jeg var den eneste som så dette”. En psykopatisk sjef vil ofte benytte seg av splitt og hersk, men det fungerer dårlig hvis arbeiderne er åpne med hverandre. Til sist så er åpenhet blant kolleger viktig for at sjefen skal få den omtalen han/hun fortjener. Slike sjefer fortjener ikke heder. La det subtilt men utvetydig sive ut og opp (til øverste hold) at denne personen er mislikt og uegnet som sjef. Det er derfor ikke åpenhet du bør unngå, kun begrepet “psykopat”. Mest sannsynlig har sjefen også flygende aper blant arbeiderne som snapper opp uheldige formuleringer og løper til sjefen med dem. Vær derfor forsiktig med hvordan du ordlegger deg.

Å oppdage en psykopatisk sjef er ikke nødvendigvis lett. De har meget varierende lederstil. Enkelte psykopatiske sjefer er joviale og hyggelige, og det kan ta lang tid å oppdage at denne personen meler sin egen kake – og kun til seg selv. Vær oppmerksom på sjefer som til enhver tid har døren åpen for ansatte. Jeg vet at dette lyder betenkelig, for er ikke dette nettopp en ønskesjef, som alltid har et lyttende øre til sine ansatte? Men husk at både narsissister og psykopater har et overdrevet behov for kontroll. De vil gjerne vite alt om alle, også av privat art. En sjef som får deg til å avsløre for mye om deg selv, skal du derfor være på vakt for. Det motsatte er også en dårlig indikator; en arrogant sjef som plasserer seg selv så høyt at han/hun er utilgjengelig for de ansatte. Denne sjefen menger seg bare med enda høyere stilte, ser på sine ansatte som undersåtter og bryr seg ikke om deres trivsel. Den sunne og trygge sjefen befinner seg et sted mellom de to; oppmuntrer ikke til at ansatte sitter på hans/hennes kontor for å sladre om sine kolleger, men har et våkent øye for pågående arbeidskonflikter og ansatte med spesielle behov. 

Jeg har i kraft av min stilling som byråvikar forholdt meg til svært mange sjefer. Kanskje så mange som femti. Noen har jeg hatt meget korte arbeidsforhold med, andre i flere år. I dag skygger jeg unna sjefer som gir meg en dårlig følelse, og jeg takker ikke ja til nye engasjement under dem. Nøyaktig hva som gir meg en dårlig følelse kan være vanskelig å forklare, men av og til er det meget tydelig, som sjefen som stod rett opp og ned og stirret på meg med det tomme og kalde blikket vi i dag kjenner som “det narsissistiske blikk”. Slik stod vedkommende, i et rom fullt av kolleger, i kanskje ett minutt uten å røre en muskel. Vi har sjefen som forsøkte å devaluere meg ved å påstå at “de pårørende til pasienten NN ønsker ikke at du har noe mer med ham å gjøre, da du opprører ham”. Jeg har vært sykepleier i snart tyve år og aldri fått servert en slik restriksjon. Jeg vet også hva en psykopatisk devaluering er. Men hadde jeg vært yngre, nyutdannet og kunnskapsløs så hadde en slik samtale med sjefen vært knusende for mitt faglige selvbilde, i tråd med hvordan en psykopatisk sjef ønsker å undertrykke og kontrollere sine ansatte. Vi har også den hyggelige men psykopatiske “gulrot sjefen” som lovet meg en stilling jeg aldri fikk, bare for å holde meg gående i en mindre attraktiv stilling, siklende og føyelig, i håp om at jeg snart ville få den gode stillingen jeg var lovet. Noen som kjenner igjen dette fra den romantiske relasjonen med en psykopat? Future faking anyone?

Den beste måten å gjennomskue en psykopatisk sjef på, er å overføre dine erfaringer fra din psykopatiske partner over på sjefen og samtidig ha fantasi nok til å gjenkjenne trekkene i andre uttrykksformer. For selvfølgelig sjalusifabrikkerer din sjef deg ikke med en eks partner eller en venn, men han/hun kan gjøre det med en kollega. Din sjef kan be din kollega om å assistere ham/henne med arbeidsplaner og dermed frita din kollega fra annet arbeid i flere uker, når alle vet at du er bedre egnet til å sette opp en vaktturnus. Lær deg å gjenkjenne de samme psykopatiske metodene i forskjellige innpakninger. Psykopaten opererer nemlig som en robot, en slave av kjennetegnene for deres forstyrrelse, uansett hvilken rolle de har. 

En sjef må være sterk. Det finnes moderne holdninger som forsøker å innprente i oss at den beste sjefen er “myk og empatisk”. Men det fungerer dårlig i praksis. En svak sjef vil selv bli en flygende ape for psykopatisk anlagt ansatte. En sjef må være i stand til å sette grenser og luke ut ansatte som sprer gift og drama i arbeidsmiljøet, og stenge døren for ansatte som forsøker å manipulere. Å være populær må komme i annen rekke, en sjef skal først og fremst lede.

Dere som er i den uheldige situasjonen å ikke kunne forlate en arbeidsplass med en psykopatisk sjef, må ta visse forhåndsregler. Jeg har ikke mulighet til å omtale alle i en enkelt tekst, men jeg vil trekke frem ett råd. Mange psykopatiske sjefer er av den kontrollerende typen. De er ute etter å avsløre ansattes mangler. Det er derfor meget viktig at du følger prosedyren når du utfører oppgaver, også selv om du er meget erfaren og ikke trenger prosedyrer for å gjøre jobben din. Alle bedrifter er forpliktet til å ha skrevne prosedyrer til alle rutineoppgaver. Sett deg inn i prosedyrene og følg dem til punkt og prikke. På den måten så kan du alltid svare “etter prosedyren” hvis din psykopatiske sjef spør hva du har gjort. Du trenger nemlig ikke å si mer for en psykopatisk sjef ønsker ikke å avsløre at han/hun ikke kan prosedyren. Hvis han/hun mot all formodning spør “og hva er prosedyren” så ikke svar med å fortelle prosedyren, for da lærer du ham/henne den. Svar heller “slik den står skrevet” eller det mer vågale “kan du den ikke?”. Hvis han/hun da velger å etterprøve din utførelse så kommer de ingen vei, nettopp fordi du har fulgt prosedyren.

Mange psykopater er så opptatt av kontroll at de faktisk kjenner alle prosedyrene til minste detalj, derfor så må du gjøre det samme. I de tilfellene hvor den psykopatiske sjefen ikke kjenner prosedyrene så har du da mulighet til å holde et balletak på vedkommende. Når sjefen forstår at du ikke kan settes fast på dette området, så vil han/hun antakelig slutte å plage deg med spørsmål om hvordan du har utført oppgavene. Du har også en mulighet til å avsløre sjefens manglende kunnskap. Dette er noe psykopater frykter og derfor en god investering for din del, selv om det betyr at du må bruke fritiden på å lære deg alle prosedyrer. Hvis den psykopatiske sjefen ikke ønsker at arbeidsplassen skal ha prosedyrer men utføre oppgavene på hans/hennes måte, så kan du påpeke at prosedyrer skal være på plass og at det er sjefens oppgave å sørge for det. En psykopatisk sjef vil mest sannsynlig gå i gang med å skrive dem selv fordi han/hun skal ha kontroll på alt. Dette vil ta flere måneder. I mellomtiden kan du si “inntil prosedyrene er på plass så gjør jeg det slik og slik”. 

Håper denne teksten bidrar til å stimulere noen tanker omkring temaet psykopatiske sjefer.

Takk til alle som deltar i meningsmålingene jeg legger ut. Det vil komme flere. Jeg kan ikke publisere alle konklusjoner men vil informere om noen av dem. Deres tilbakemeldinger påvirker driften av bloggen. I undersøkelsen “dine preferanser” kom det frem at kun 8% av leserne foretrekker youtube-videoer. Av de resterende så foretrekker 44% tekster, mens 48% har gavn av både tekst og video. Det betyr at jeg fremover fortsatt kommer til å lage videoer, men jeg vil skrive tekster oftere enn jeg lager videoer. Takk også til alle som brukte undersøkelsen til å fortelle om idèer til temaer som dere har savnet. 

Jeg skal ikke fortelle en historie nå, og jeg skal på ingen måte avsløre detaljer som kan identifisere en person jeg har jobbet med. Jeg vil punktvis fortelle om noe av opptredenen til en tidligere kollega av meg for å illustrere hvordan en narsissist eller psykopat kan kontrollere og ødelegge et arbeidsmiljø. Hvordan denne kollegaen opererte kan også overføres til narsissisten i andre settinger enn på jobb.

Hvorfor narsissist denne gang? Når man har studert både psykopaten og narsissisten dypt nok, så vet man forskjellen selv om det kan være vanskelig å sette fingeren på nøyaktig hva det er som skiller de to. Man utvikler en slags intuisjon. Men selv om man har mye viten så kan man fortsatt ikke gå inn i hodet på andre mennesker; man er fortsatt avhengig av hva de velger å avsløre om seg selv. En slik adskillelse foregår derfor på skjønn og alle kan bli lurt. Psykopaten kan fremstå som en narsissist og vice versa. Narsissisten har dog et hysteri og drama over seg som psykopaten ikke har. Narsissisten er sårbar og krenkbar på et annet nivå, og det vises ved en oppfarenhet som skiller seg fra psykopatens mer suverene, overlegne og rolige karakter. Dog kan væremåten jeg nå vil beskrive definitivt også prege psykopaten.

Settingen jeg henter disse scenene fra, er i en helseinstitusjon. Personen jeg beskriver var rent formelt underlagt meg. Dette preget samspillet mellom oss og dermed mine observasjoner, men husk at en narsissist vil forsøke å kontrollere både overordnede og underordnede. De har ingen respekt for noen. De kan være ekstra stygge mot underordnede og smigre overordnede men dette trenger ikke å være regelen. De kan også utvise avsky og respektløshet overfor overordnede hvis de finner sårbare punkter hos vedkommende som de spiller på. For eksempel så blandet denne kollegaen seg ofte inn i diskusjoner som hun ikke hadde kompetanse til å delta i. Hennes manglende kunnskap avslørte seg hele tiden, men hun forsøkte å snu det til spørsmål slik at den overordnedes faglige kompetanse ble blottlagt (istedet for hennes egen). Ofte foregikk det i plenum, i håp om at manglende faglig kompetanse skulle bli åpenbart for alle tilstedeværende. Det var dog sjelden hun lyktes med det, for utfordringene hennes var ikke vanskelige å besvare. Det var synlig irriterende for henne å bli “besvart inn i et hjørne” hvor hun ikke hadde flere spørsmål fordi hun ikke fattet svarene. Slik kan en narsissist ties, ved å svare dem slik at de er redde for å avsløre egen manglende kompetanse. Det krever litt trening men lar seg lett gjøre. Jeg la merke til at alle overordnede rundt henne hadde lært seg denne teknikken og hun kom derfor ikke langt med dem. Dog forsøkte hun seg på nye overordnede og underordnede. 

Ok, så til noen hendelser jeg observerte med denne kollegaen.

– Assistenter, elever, lærlinger og ufaglærte på arbeidsplassen hadde generelt et lavt kunnskapsnivå og spesielt gjaldt det dem denne kollegaen var eller hadde vært personlig veileder for. De unge medarbeiderne kunne veldig lite, selv om basal pleie. Dette var underlig tatt i betraktning av hvor mange vakter flere av dem hadde tatt, men hvis man fulgte sporene av deres kunnskapsløshet så ledet de rett til min narsissistiske kollega. En narsissist vet at kunnskap er makt og vil bevisst holde tilbake kunnskap som middel for å kunne overskygge andre. Dette gjelder narsissisten i alle omgivelser. På arbeidsplassen spesielt så ønsker narsissisten at andre er usikre og derfor hele tiden løper til ham/henne for råd. Slik sikrer narsissisten ikke bare at de blir sett opp til og får lovord (“Lise vet jo alt”, “Per kan jeg spørre om hva som helst, han er min klippe”) men også at tingene blir gjort på deres måte. Ved å videreføre egne rutiner og preferanser til unge medarbeidere så kan narsissisten etterhvert lykkes i at hele den daglige driften på en pleieavdeling gjøres etter hans/hennes pipe; alt fra hvor varer skal stå i skapet til når pasienter og beboere skal legge seg om kvelden. Narsissisten klarer å få sine omgivelser til å tro at det er klienten selv som ønsker disse tingene, når det egentlig er narsissisten som gjør det (“Ole liker ikke å pusse tennene om morgenen”, men Ole har aldri gitt uttrykk for dette for Ole er dement). Det forutsetter imidlertid at narsissisten håndhever en viss form for sanksjoner overfor dem som våger å gjøre tingene på en annen måte. Narsissisten må derfor skape et miljø hvor medarbeidere er usikre og redde for å gjøre ting “feil” og hvor de går på eggeskall rundt den narsissistiske kollegaen. Det kan virke som om narsissisten kontrollerer og oppdager hvordan andre har utført oppgavene, det man kaller “haukeøyne” og “øyne i nakken”, og narsissisten er ikke redd for å konfrontere sine kolleger med slike “avvik” som egentlig ikke er avvik men individuelle måter å utføre oppgaver på som alle er like gode. Men på en arbeidsplass med en sterk narsissist så vil individualitet behandles som en forbrytelse som man er livredd for å begå. Narsissisten rapporterer gjerne slik “forbrytelser” til overordnede for selv å fremstå som den eneste som vil klientenes beste, og samtidig stille foraktede kolleger i et dårlig lys. En narsissist er typisk ofte å se på sjefens kontor, hvor han/hun forsøker å innynde seg samtidig som kolleger og sågar klienter blir svertet. Narsissisten vil ofte ha dårlig kjemi med både medarbeidere og klienter, og vil derfor forsøke å komme motparten i forkjøpet med sin egen (løgn)versjon. Spesielt stygt er dette når motparten kanskje er en forsvarsløs sykehjemsbeboer som narsissisten ikke liker. Kanskje har narsissisten mishandlet beboeren men sverter ham/henne overfor daglig leder for å dekke over sine ugjerninger. En sjef som ikke klarer å gjennomskue den forstyrrede narsissisten vil lett kunne foreta feil valg, som for eksempel å fremstille den stakkars beboeren som “vanskelig” under neste legevisitt og dermed overtale legen til å sedere (“dope ned”) vedkommende, eller irettesette eller sågar si opp en god (men svak) ansatt. Skadene en narsissist kan påføre sine kolleger er ikke til å kimse av. Kollegaen jeg beskriver i denne teksten hadde imidlertid ikke den form for makt, jeg sanset at alle overordnede hadde gjennomskuet henne men klappet henne med hårene for å holde fred. Hvis man klarer å komme dit at alle på en arbeidsplass har oppdaget at keiseren ikke har klær på, så er ikke narsissisten lenger en direkte trussel men kan likevel gjøre jobben meget sur for de som dessverre havner på samme vaktlag som ham/henne.   

– Jeg fikk en lunken mottakelse som ny på arbeidsplassen av denne kollegaen. Jeg vil presisere at det ikke er slik at en kollega er forstyrret kun fordi vedkommende ikke tar deg imot med åpne armer hvis du er nyansatt. Selv om det ikke er spesielt høflig og faktisk et brudd på arbeidsmiljøloven, så kan det være mange grunner til at arbeidere ikke orker å engasjere seg i nye kolleger. Kanskje er det en arbeidsplass med høy arbeidsbelastning og hvor de ansatte er utbrent. Da kan tanken på en ny arbeider som ikke kjenner rutinene gjøre at gamle arbeidere gruer seg til en overgangsperiode hvor en større del av arbeidsbelastningen faller på dem selv og hvor ting ikke vil gå på skinner. Dette er beklagelig, men et ledelsesproblem. I en tid med stadige nedskjæringer på gulvnivå så er slike følelser uunngåelig. Det kan også være at arbeidsplassen har et høyt gjennomtrekk av ansatte som gjør at lojale medarbeidere ikke lenger orker å engasjere seg i nye kolleger. Ingen av disse årsakene er personlige mot deg som er nyansatt. En narsissist derimot er grandios og berettiget, og vil se det som sin rettighet å inkludere eller avvise en nyansatt. Så enkelt er det. Derfor blir man ofte møtt på en bedømmende måte av en narsissist, som om det er denne personen som avgjør om du duger i jobben eller ei. Narsissisten vil teste deg i begynnelsen for å se om du er “med eller mot” – ikke arbeidsplassen – men ham/henne. Kan du manipuleres? Vil du la deg kontrollere? Husk at du har kun få dager til å plassere deg i narsissistens sinn og der du plasseres vil du bli værende resten av din tid som hans/hennes kollega. Vil du være hans/hennes hakkekylling eller nikkedukke, eller vil du vise at du aldri kommer til å bli noen av dem? Jeg foreslår at selv om det er vanskelig og risikabelt så vis meget tidlig at du ikke lar deg styre, at du velger å tenke selv og utføre oppgavene på din måte. Ta helst konfrontasjonen med det samme og ikke vær redd for å bruke barske ord selv om det ikke ligger til deg. Du risikerer å få en permanent torn i siden av narsissisten, men han/hun vil kvie seg for å teste deg framover (dette er det nærmeste man kommer respekt av en narsissist). I tillegg er alternativet verre; at du blir gående på tåspissene rundt narsissisten i frykt for å vekke monsteret. 

– Hvis min kollega oppdaget at jeg fikk spesielt god kjemi med en pasient, pårørende eller annen kollega, så var hun raskt ute med å sverte vedkommende. Narsissisten liker ikke allianser mellom andre, da de kan komme til å true hans/hennes hegemoni. Narsissisten er avhengig av å kunne splitte og herske, det vil si ha kontroll over hvem som er venner. Spesielt gjelder dette hvis du allierer deg med en person som narsissisten har en tidligere eller pågående konflikt med. Min kollega ytret meget grove ting om personer som jeg ga uttrykk for at jeg likte. Det som skjer er at selv om du forstår manipulasjonen som foregår, så klarer noe av narsissistens gift å sive inn og påvirke din relasjon med denne tredjeparten som blir svertet. Forsøk derfor å avfeie samtalen når du ser hvilken retning den tar, eller skift tema. Da sender du et signal om at “jeg deltar ikke i sverting av andre”. Mitt råd er å stå imot alle som forsøker å farge ditt syn på mennesker du ikke kjenner. Hva det ofte er, er et forsøk på å gjøre deg til en flygende ape mot denne personen.

– Min kollega avslørte sin narsissisme på mange vis, et av dem var hennes trang til konkurranse. Vårt arbeid bestod i å arbeide med pleie av mennesker, men selv dette klarte hun å finne konkurranse i. Konkurranseelementet i hennes hode handlet for eksempel om hvor lang tid man brukte på morgenstell av en beboer. Hvis hun oppfattet en kollega som langsommere enn henne så var hun raskt ute med å poengtere hvor mange minutter hun selv brukte på den gjeldende beboeren (og dette var selvsagt langt færre minutter enn hva andre arbeidere brukte). Selv om hun var opptatt med sine egne gjøremål, så klarte hun likevel å bruke en slags stoppeklokke på andres gjøremål. Narsissistens behov for kontroll er kjent. Men forestill deg hvor mye ressurser en narsissist eller en psykopat bruker på å kontrollere andre, når de faktisk vet tiden tre eller fire kolleger på vaktlaget bruker på deres gjøremål! Det er utenkelig for normale mennesker å holde på slik og fordrer nærmest en sjette sans…. eller at man er forstyrret. Det er nemlig slik at for å klare en slik bragd, så må narsissisten være ekstremt årvåken, og dette går selvfølgelig på bekostning av noe, for selv om narsissisten har et skjær av overmenneskelig kapasitet over seg, så er de ingen overmennesker. Deres egenskaper har en forklaring. De bruker så mye ressurser på å kontrollere andre at de blir irritable og stresset. I tillegg bruker de ingen ressurser på refleksjon, moral eller etikk. Dette frigjør plass til hva som for andre synes å virke overmenneskelig, fordi vi tror at deres usedvanlig gode oversikt kommer i tillegg til hva vi kan kalle normale egenskaper. Det gjør den imidlertid ikke, den er der i stedet for normale egenskaper. En dag jeg var ekstra sliten så brukte jeg min kollegas konkurranseinstinkt mot henne. Jeg sa “jeg kan ikke stelle NN og AA på under en time”. “Ikke det? Det er lett, det kan jeg” svarte hun og satte dermed i gang med å stelle de to svært tunge brukerne for å bevise sin påstand. Det betød at jeg slapp det tunge arbeidet, og hadde mer overskudd til resten av vakten enn på en normal dag. Det ekstra overskuddet brukte jeg på andre viktige oppgaver, i tillegg til å late som jeg var meget imponert over hennes innsats; “nei se, du klarte det jo! Det hadde aldri jeg klart”. Sekundærgevinsten av å underbygge hennes grandiositet, var at jeg fikk en stjerne i boken hennes. Poenget med dette er å vise hvordan man kan manipulere en narsissist, ikke at man skal konkurrere om pleie av mennesker. Jeg tenkte nemlig med gru på hvordan hun måtte ha overkjørt de to stakkars beboerne for å rekke å stelle dem så raskt. 

Ok, dette var noen av observasjonene jeg gjorde av denne kollegaen. Jeg håper de kan hjelpe dere til å gjenkjenne en narsissist både på jobb og privat. I neste uke skal vi fortsette i samme bane, og snakke om psykopatiske ledere. 

Vi er omgitt av “kloke ord”, ordtak, begreper, uttrykk og visdom som liksom skal være så universelle og hjelpe oss til å foreta riktige valg i livet. Etter relasjonen med psykopaten så gir mange av disse visdomsordene meg kvalmefornemmelser, alternativt får jeg trang til latter, for jeg ser hvor feil de er og hvor skadelig det kan være å leve etter dem. Jeg må innrømme at jeg må ta meg i akt for ikke å skrive nokså spydige eller sarkastiske kommentarer når slike “memes” blir lagt ut på facebook av venner eller grupper, eller når jeg hører dem ytret ellers ute i verden som “vedtatte sannheter” eller gitt som råd til meg selv eller tredjeparter.

I dag på denne deilige søndagen så kan vi leke oss litt med å komme på slike uttrykk som vi vet ikke stemmer. Bruk kommentarfeltet til å fortelle om ordtakene du kommer på som har mistet sin mening for deg, og hvorfor du mener de er feil eller misvisende. 

Jeg vil begynne med noen som jeg kommer på her og nå.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

“Kjærligheten overvinner alt”. Kanskje det mest skadelige av dem alle? Vi vet at overfor en psykopat eller narsissist så overvinner kjærligheten ingenting, og objektet vil omkomme av utmattelse innen det skjer. Mange av oss hadde faktisk dette ordtaket langt fremme i bevisstheten da vi fortsatt under relasjonen trengte motivasjon for all innsatsen vi la inn for å hente frem bittelitt anerkjennelse fra psykopaten. Personlig så kommer jeg aldri igjen til å ta disse ordene i min munn, hverken overfor meg selv eller til en venn som trenger råd. Ordtaket er direkte farlig. 

“Tro kan flytte fjell”. En noe mildere versjon av ordtaket over, fordi det også kan handle om ambisjoner innenfor karriere eller politikk, og det er positivt. Men likevel et farlig ordtak som får oss til å tro at vi kan hente frem det gode i psykopaten, bare vi prøver hardt nok. 

“Det er aldri så galt at ikke det er godt for noe”. Et ordtak som får objektet til å bli stående i devaluering og misbruk alt for lenge, fordi devalueringen kanskje har en skjult positiv betydning, en viktig lærdom eller et budskap som objektet ikke ser umiddelbart, men som kanskje blir åpenbart med tid og tålmodighet. 

“Se bjelken i eget øye før du ser flisen i andres”. Et ordtak som i dag ikke får meg til å se bjelken, men rødt. Dette ordtaket legger til rette for å unnskylde ondskapsfulle menneskers ugjerninger, noe vi gjorde i rikt monn sammen med psykopaten. Det ligger også implisitt at det er objektet som er den gale, det er objektet som tar feil.

Deres tur 🙂