Psykopati og kjærlighet

I mine etterhvert mange samtaler med andre eks primærobjekter, så er det enkelte ting som går igjen.

En av dem er at det for mange er svært tungt å svelge at de oppførte seg som avhengige narkomane i relasjonen. Noen vil helst ikke snakke om det og går hurtig videre til neste emne. Andre insisterer på at “jamen det var jo kjærlighet også”, og ønsker at jeg skal bekrefte at det var mest kjærlighet og kun en liten del avhengighet. Ja, det er ubehagelig å tenke på at vi var narkomane. Her er noen av grunnene.

• Vårt bilde av avhengige mennesker er ikke særlig flatterende. Det første vi tenker på er heroinbrukere som har mistet hjem og jobb, fordi det eneste de tenker på er neste rus. De bryr seg ikke lenger om utseendet. De er syke og har skjemmende hudlidelser fordi de mishandler huden med sprøytestikk. De sitter på gulvet i en døs, nærmest ukontaktbare, med sprøyta fortsatt sittende i armen. Eller vi ser for oss eks alkoholikeren som skamfullt forteller om sitt tidligere alkoholmisbruk på “Skavlan”, men har funnet veien tilbake fra det dypeste mørke, ved hjelp av “støtte fra mennesker som elsker meg, og AA”. Eller den spillavhengige som skuslet bort barnas arv på poker, og nå ber om tilgivelse. Avhengige er mennesker som har mistet kontrollen, og som vi ikke ønsker å sammenlignes med. Spesielt etter bruddet med psykopaten så trenger selvbildet vårt en boost, og ikke enda mer å skamme oss over.
• Å innrømme at relasjonen var en avhengighet, krever at vi fjerner siste rest av illusjonen om at vi er elskende mennesker, og at tiden med psykopaten tross alt var verdt det. Det er ille nok å erkjenne at kjærligheten ikke var gjensidig – at psykopaten ikke elsket oss. Å også skulle innrømme at vi heller ikke elsket psykopaten er for mye å bære for mange. At i hvert fall vi elsket har vært en trøst i en tung tid. Tanken har pakket oss inn i bomull og beskyttet oss. Skal vi nå måtte gi avkall på det også?
• Man kan da ikke få en rus av mennesker! Jo, det kan man faktisk. Det er nøyaktig de samme mentale og fysiologiske prosessene som stimuleres, som når man vinner i pengespill eller inntar et narkotisk stoff.
• “Jeg trodde at all innsatsen jeg la ned var for å bygge en framtid med et annet menneske. Noe verdifullt. Jeg nekter å tro at det var rent jag etter simpel rus.”
• “De avhengige er svake og patetiske. De har ikke kontroll på seg selv. De er styrt av impulser og tenker kun på nytelse. Slik er ikke jeg!”

Men var det ikke litt kjærlighet også? Vel, for mitt eget vedkommende var det gryende kjærlighet en liten stund, inntil det ble et hekt. Det kunne blitt ekte, dyp og trygg kjærlighet, men så snart det ble et hekt så var kjærligheten over. Jeg trodde dog at det fortsatt var kjærlighet. At den hadde vokst seg sterk, som en besettelse. Men kjærlighet og avhengighet kan ikke sameksistere. Og da snakker jeg ikke om den avhengigheten barn har til deres foreldre, eller den avhengigheten to sunne partnere har til hverandre for å få hverdagen til å gå ihop. Jeg hadde jo ingen hverdag med min psykopat. Vi delte ikke økonomi eller hjem, hvor begge måtte jobbe for å få endene til å møtes. Det var ikke den slags avhengighet. I stedet følte jeg at jeg trengte ham for å puste. Hvis det gikk en dag uten kontakt så ble jeg tom og apatisk, eller motsatt – jeg fikk panikk. I panikk fant jeg på de mest tullete unnskyldninger for å kontakte ham. Så, når vi endelig hadde kontakt, så ble jeg fylt med euforisk energi, kunne gjøre unna husvasken på en time og følte meg på topp. Inntil jeg igjen ble tom fordi det hadde gått en stund uten kontakt. Dette er hektets natur.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er klart han gjennomskuet det, og moret seg bak min rygg. Min adferd var uverdig, og ganske lik hva heroinbrukeren gjør for å skaffe midler til neste skudd. Tankene mine klarte ikke å fokusere på annet enn vår neste kontakt. Alt annet ble irrelevant. Venner og jobb gikk for lut og kaldt vann. Det er ikke kjærlighet. Man får ikke panikk av kjærlighet. Tvert i mot, man faller til ro.

I etterkant er det dessuten lett å se hvor mye jeg foraktet ham, også mens relasjonen pågikk. Jeg hadde flere ganger lyst til å kaste ham på dør, og ved et par anledninger gjorde jeg det faktisk. Jeg hadde lyst til å skrike til ham. Slå ham. Men forvirringen var komplett. Jeg klarte ikke å skille klinten fra hveten. Jeg forvekslet forakt med toleranse, toleranse med sympati, sympati med kjærlighet, manipulasjon med omsorg, kulde med varme. Men en ting var jeg sikker på; jeg elsket den mannen!

Hvordan kunne jeg være så sikker på det, når jeg ikke gjenkjente en eneste annen egenskap? Selvfølgelig tok jeg feil. Jeg elsket ham ikke lenger. Forakt er ikke kjærlighet.

Likevel tok det meg mange år å innrømme dette overfor meg selv.

Hvordan kunne jeg tro at det var kjærlighet? Spørsmålet førte meg til enda en sviende erkjennelse; jeg visste faktisk ikke hvordan romantisk kjærlighet ser ut. Jeg hadde ikke noe sammenligningsgrunnlag. Jeg hadde vært i flere forhold tidligere, men ingen sunne.

Så mange vonde kameler man må svelge. Men husk at hver munnfull med kamel betyr vekst, selvinnsikt og livsvisdom, og en raskere vei mot helbredelse.

Betrakt det som positivt at du faktisk ikke elsket psykopaten. Hvordan kunne du elsket et slikt menneske? Det ville innebære en alvorlig brist i din moral. Du ble manipulert til å tro at du elsket. Psykopaten stimulerer til sterke følelser, som du trodde var kjærlighet. Men din evne til kjærlighet ble besudlet. I dag føler jeg meg faktisk litt skitten av nærkontakten med den mannen, som om jeg trenger en indre renselse. En heroinbruker fyller blodet og sitt indre med skitt og giftstoffer. Slik følte jeg det også, jeg trengte en årelating – å bytte ut mitt indre med nye og rene kroppsvæsker.

Jeg er igang med den åndelige rengjøringen. I dag er jeg glad for at jeg egentlig aldri elsket ham. At jeg hadde en tilbøyelighet til å bli en narkoman? Vel, det er noe jeg kan jobbe med. Det er faktisk enklere enn å insistere på at jeg ga min sjel til en ond og skitten mann.

Husregler for bloggen

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected]. Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

“Objektmiljøet”, hvis man kan kalle det det, er fullt av begreper som mange hører for første gang. Noen av begrepene er lansert av miljøet. Andre eksisterte allerede, men ble adoptert av miljøet og muligens bedre kjent for almenheten etter at objektsamfunnet begynte å bruke dem mer konsekvent og spesifikt.

For å definere “miljøet” litt bedre, så begynte psykopatobjekter å danne foreninger hvor de utvekslet erfaringer. Selv om narsissistisk og psykopatisk opptreden var kjent også før internett, så skjedde dette først med tilgang til nett-fora hvor objektene kunne være anonyme og diskutere fritt og vidt. Jeg vil tro at det største (men kanskje ikke det første) var det amerikanske forumet “Psychopath free”, som i dag er stengt for nye brukere. Men i årene 2010-2016 så var dette et sted hvor flere tusen brukere fra hele verden samlet seg og utvekslet erfaringer. Mange av begrepene ble første gang brukt i dette forumet samt i boken med samme navn, “Psychopath free”, skrevet av forumets grunnlegger Jackson Mackenzie. Forumet ble dog kritisert for å overholde en knivskarp sensur, hvor mange brukere ble utestengt for å se ting fra to sider eller for å trigge andre brukere. Rapporteringsterskelen var lav og brukere ble kastet ut uten mulighet til å forklare seg.

Senere har flere fora dukket opp og det som for bare få år siden var en nisje kan i dag kalles en bevegelse for ny viten og forståelse. Ikke minst har youtube kanaler og et vell av litteratur bidratt til dette. Det er ingen tvil om at psykopater har trangere kår i dag enn for bare femten år siden.

I dag vil jeg forklare de vanligste begrepene for dere som er nye her. Og en repetisjon for gamle travere som ønsker det.

Vær oppmerksom på at dette først og fremst er et språk som er utviklet av objektsamfunnene, og som ikke nødvendigvis brukes i fagmiljøene. Men en årvåken terapeut eller psykolog bør være klar over betydningen av begrepene.

NK (null kontakt). Begrepet er antakelig det hyppigst brukte, og står for det sterkeste våpenet objektet har mot psykopaten. Null kontakt kan også kalles “totalt brudd” og er mer omfattende enn når man bare bryter kontakten med en venn eller partner som man ikke har kjemi med, men som likevel er normal. For ytterligere kunnskap om NK så kan du lese denne teksten

Forbered deg riktig på Null Kontakt

Tåkelegging/gaslighting. Psykopatens mest brukte manipulasjonsteknikk, som er ment å få objektet til å tvile på sin virkelighetsforståelse, sin hukommelse og sin identitet. For eksempel kan objektet ha en oppfattelse av seg selv som snill og tolerant, men får hele tiden høre at “du er jo ganske rigid”. Eller objektet kan være stolt av sitt opphav, men psykopaten stiller hele tiden spørsmål ved slektens mentale helse; “du har jo mye galskap i din familie”. Objektet begynner å undre om det hele livet har hatt en feiloppfattelse av seg selv og sine. Et annet eksempel er at psykopaten påstår en hendelse skjedde helt annerledes enn slik objektet husker den. Hvis det skjer ofte nok så begynner objektet å tvile på sin egen hukommelse, blir etterhvert apatisk og overgir hele sin virkelighetsoppfattelse til psykopaten.

Triangulering/sjalusifabrikkering. Antakelig den mest brukte manipulasjonen etter tåkelegging. Psykopaten produserer konstante trekantdrama for å gjøre objektet usikker på om relasjonen er solid. Hensikten er å gjøre objektet usikker, desperat og føyelig – alle tilstander som psykopaten næres av. Tradisjonelt så tenker man på triangulering med en elsker. Men med en psykopat trenger ikke det være tilfelle. Det kan skje med en venn, kollega, slektning, sågar med et kjæledyr eller en gjenstand.  

NF (narsissistisk forsyning). Dette er hoveddrivkraften bak en psykopat eller narsissist. NF er deres oksygen og føde. NF får de primært av andre menneskers reaksjoner. Reaksjoner er alltid følelsebaserte, det vil si at man viser sjokk, skuffelse, sinne, sorg, hat eller glede. Alle følelser nærer en psykopat og de vil gjøre alt for å fremprovosere en reaksjon. En relasjon med en p/n er derfor aldri fredelig, fordi objektet hele tiden utsettes for overraskelser (mest negative) og uforberedte vendinger.

Future faking/fremtidsbløff. En manipulasjon hvor psykopaten lover at (gode) ting skal skje en eller annen gang i fremtiden. Oftest skjer det aldri, men det fører til at objektet blir værende i relasjonen i håp om at det gode som er lovet en gang skal skje. For eksempel kan psykopaten si “du og jeg skal bli sammen, men jeg må skille meg fra min ektefelle først”. Skilsmissen skjer aldri, men objektet kaster bort flere år i venterommet i håp om at den skjer. Kan sammenlignes med eselet som går etter gulroten som den aldri når frem til. Enkelte ganger innfrir psykopaten sitt løfte, men uten at det blir som lovet. For eksempel får objektet den lovede reisen sammen med psykopaten, men det blir langt fra en drømmereise, for psykopaten er kranglevoren og overlater objektet til seg selv mye av tiden. Et annet eksempel er at psykopaten bygger opp til en romantisk middag; “på fredag blir det bare du og jeg, god mat, vin og levende lys”. Det blir riktignok en middag, men psykopaten kaster i seg maten og tilbringer resten av kvelden med fjernkontrollen i den ene hånda og mobilen i den andre. Kan sammenlignes med de litt ondskapsfulle åndene i lamper som vi ser på film, hvor offeret ordrett får sitt ønske oppfylt, ofte med utilsiktede konsekvenser.

Tell. Når psykopaten avslører en sannhet om seg selv, enten som manipulasjon eller som glipp. Skjer oftest i begynnelsen av relasjonen, og da ofte som en test for å se om objektet fortsatt blir værende etter å ha hørt en grufull sannhet om psykopaten, for eksempel “jeg skader alltid de som kommer meg nær”, “jeg har ingen samvittighet” eller “jeg har likt å pine dyr til døde”. Hvis objektet “består” testen så forteller det psykopaten at objektet mangler integritet/har uklare grenser/ikke lytter til magefølelsen/er ubegrenset empatisk. Det er for psykopaten et grønt lys, og relasjonen fortsetter. En “tell” er et stort rødt flagg som bør gjøre objektet ubekvem og tas på alvor. Fordi det ofte skjer i begynnelsen av relasjonen, så har objektet fortsatt mulighet til å trekke seg ut innen det skjer et hekt. Velger objektet å bli værende, så opprettes et traumebånd kort tid etter en tell. Da er det mye vanskeligere å forlate relasjonen.

Å være gråstein. Kommer av “gråsteinmetoden”, en innlært adferd objekter bruker for å beskytte seg mot psykopater, narsissister og andre giftige mennesker, ved å avgi minst mulig narsissistisk forsyning. Adferden innebærer blant annet å vise lite eller ingen følelser, være kjedelig, ikke fortelle noe personlig om seg selv og sette grenser på en subtil måte. Hensikten er at psykopaten ikke skal vise interesse for å inngå i en relasjon med objektet. Gråsteinmetoden blir grundig beskrevet i min kommende bok, som utgis på sensommeren/tidlig høst.

Narsissistisk raseri. Et spesielt raseri som kun psykopater og narsissister er istand til å vise. Eskalerer ofte til fysisk vold eller skade på gjenstander, og kan slik sett være farlig. Narsissistisk raseri kan være ekte eller kalkulert. Som manipulasjon så brukes det for å skremme objektet og sette det på plass. I ekte form så forårsakes det av:

Narsissistisk sår. En type krenkelse som kun psykopater og narsissister opplever. Det er en dypere og mer dyrisk form for krenkelse. En psykopat opplever seg selv som berettiget til særbehandling og en spesiell respekt. Når de føler seg behandlet som alle andre, forbigått eller irettesatt, så skaper det en krenkelse som gjør at de mener de har rett til å hevne seg med alle midler, for å regulere sitt selvbilde. Dette er forøvrig grunnen til at NK er meget effektivt, fordi psykopaten blir ignorert. Men NK er også farlig. Å gå tilbake til en psykopat etter å ha innført NK en periode, medfører alltid en form for straff, fordi NK gir psykopaten et narsissistisk sår.

Flygende aper. Psykopaten klarer, til tross for deres mørke sider (og noen ganger på grunn av), alltid å omgi seg med medløpere. Disse medløperne er ikke venner, for psykopaten har ikke venner. De kan betegnes som en miks av beundrere, personer som står i gjeld til psykopaten, og normale mennesker som ikke har forstått hvem psykopaten er bak masken. Psykopaten bruker flygende aper til å tilfredsstille seg selv og gi et inntrykk av å være vellikt og populær. Ved anledning så brukes de flygende apene til å gjøre skade på psykopatens fiender, for eksempel tidligere objekter eller rivaler. Flygende aper er ofte naive og godtroende mennesker. De lar seg lett overbevise og løper gjerne psykopatens ærend. Det kan også være snakk om søkende mennesker som leter etter noen til å lede dem, ta styringen og fortelle dem hva de skal gjøre. De kan i deres naivitet gjøre stor skade på andre. Andre flygende aper er fullt klar over psykopatens mørke side, og tiltrekkes av den.

Primærobjekt. Det objektet som psykopaten vier mest oppmerksomhet for øyeblikket, som regel en romantisk partner, enten nåværende partner eller en erstatter som står og venter i kulissene. Der hvor psykopaten ikke har klart å finne en partner, så kan en venn trekkes inn som (midlertidig) primærobjekt. Psykopaten har alltid et primærobjekt, og som regel kun ett, maks to i overgangsfaser, der hvor de to blir triangulert med hverandre, inntil den ene er ferdig forkastet.

Sekundærobjekt. Ubegrenset antall. Ofte flygende aper, venner og slektninger som psykopaten kan hente tjenester og narsissistisk forsyning hos. Inngår i psykopatens spill. Psykopaten kan gjøre stor skade også på sekundærobjekter, for eksempel i økonomiske spørsmål (arvestrid, svindel) og ved å ødelegge relasjoner (sverte, sette ut falske rykter og anklager) og karrierer (rydde rivaler av veien, sabotere, sverte overfor sjefen etc.).

Tertiærobjekt. Personer som bare flyktig er innom psykopatens liv, kanskje bare en gang. For eksempel en “venners venn” på fest eller ekspeditøren i butikken. Fra tertiærobjekter henter psykopaten mest såkalt positiv NF, for eksempel i form av beundring, komplimenter og flørt. Men også negativ NF kan hentes, for eksempel ved å kjefte på en kundebehandler.

Psykopatens tredelte syklus. En egen form for runddans som alle primærobjekter går gjennom, i form av idealisering, devaluering og forkasting. Først blir objektet opphevet og beundret (idealisering). Senere starter kritikk og tåkelegging (devaluering). Til sist blir objektet dumpet og forlatt (forkasting).

Overgangsobjekt. Et primærobjekt som går gjennom en komprimert tredelt syklus. Psykopaten har ikke tenkt å slå seg til ro med overgangsobjektet, men later som. Overgangsobjektet får en “billig” idealiseringsfase med lite handling, men med store ord, som skaper et hekt (traumebånd). Fordi psykopaten har dårlig tid, så blir overgangsobjektet raskt devaluert og forkastet. En slik relasjon kan vare i noen uker eller måneder, men sjelden lenger enn ett år.

Langtidsobjekt. Primærobjekt som psykopaten – tilsiktet eller utilsiktet – ender med å tilbringe mange år sammen med. Ender ofte i ekteskap og familieliv. Langtidsobjektet går også gjennom en tredelt syklus, men hver fase kan vare i flere år. Det er også vanlig å gjenta syklusen med langtidsobjekter; re-idealisere, re-devaluere og re-forkaste.

Ghosting. Psykopatens Houdini nummer som skjer i forbindelse med forkastingen. Psykopaten oppfører seg som om objektet aldri har eksistert (derav navnet ghosting/spøkelse) og en relasjon mellom de to aldri har funnet sted. Psykopaten svarer ikke på henvendelser fra objektet, og objektet får ingen forklaring på psykopatens kryptiske opptreden, eller noen anerkjennelse av relasjonen. Eventuelle bilder av objektet på sosiale medier blir fjernet. Alle spor slettes. Ghosting er en manipulasjon som gjør stor skade på objektets psyke.

Hoovering/oversveving. Objektet er egentlig ikke glemt. Psykopaten vender alltid tilbake. I enkelte tilfeller skjer det i form av en ny idealisering, der psykopaten tropper opp med blomster og falske beklagelser. Dette skjer enten fordi ønsket om hevn er spesielt stort og psykopaten trenger ny innpass for å utføre hevnen, eller fordi relasjonen med det nye primærobjektet ikke gikk etter planen og psykopaten i desperasjon må gå tilbake til gamle primærobjekter. Dette er noe mange objekter i den første tiden etter bruddet, drømmer om at skal skje. Men i de fleste tilfeller så skjer oversvevingen på avstand, ofte kun i form av overvåking på sosiale medier. Enkelte objekter rapporterer at de har sett psykopaten sittende i bil utenfor deres hjem, eller at de påfallende ofte støter på psykopaten i butikken eller andre steder hvor det ikke er naturlig at psykopaten befinner seg.

Det psykopatiske bånd/traumebånd. Et meget slitesterk bånd som psykopaten danner mellom seg selv og objektet. Båndet er unikt for en psykopatisk relasjon. Derfor møter objektet sjelden forståelse i sine omgivelser, der hvor ingen har hatt en lignende relasjon med en psykopat. Båndet er gjensidig, men med vidt forskjellig utgangspunkt. For objektet er det snakk om en sterk rusavhengighet. For psykopaten er det snakk om å betrakte objektet som en livslang eiendel. Merk at for ingen er det snakk om egentlig kjærlighet. Og kun objektet får alvorlige mentale problemer med båndet. Meget hardt personlig arbeid, og av og til terapi, er påkrevet for å bryte det. NK utgjør en essensiell del av dette arbeidet.

For mer informasjon om begrepene (samt flere begreper), kjøp min bok “Psykopati og kjærlighet”, tilgjengelig i alle nettbokhandlere eller rett fra forlaget her (med gratis frakt) http://bokhandel.kolofon.no/b/psykopati-og-kjaerlighet

En leser skriver følgende:

Jeg har et ønske om å høre mer om psykopatens nye partner. Fram til han traff henne, ville jeg bare bort og at han skulle fjerne seg. Det var over to år fryktelig slitsomt å forholde seg til ham, som dag og natt henvendte seg via ulike medier, og fysisk.

Det underlige skjedde da han fortalte at han hadde funnet en ny; jeg gikk så til de grader i kjelleren med angstanfall og sykemelding. Dette hadde jeg virkelig ikke forutsett. Derfor: Har du anledning til å snakke litt om psykopatens nye partner? Og kan du tenke deg hvorfor dette slo beina under meg?

Her er det altså ikke snakk om en brå forkasting, men et (langtids)objekt som har rukket å gå grundig lei av psykopaten, og som er klar til å bryte.

Det som egentlig burde være en følelse av frihet og løsrivelse, ble likevel en kilde til sykemelding da psykopaten fant en ny partner.

Hvordan kunne det skje?

Det korte svaret er triangulering. Triangulering fungerer nesten hver gang. Men husk at triangulering er avhengig av kontakt. I dette tilfellet hadde psykopaten mulighet til å fortelle om sin nye partner. NK forhindrer slik informasjon, eller at man ser det på sosiale medier.

Grunnen til at triangulering fungerer selv når objektet er mektig lei, er fordi det gjør psykopaten attraktiv. All triangulering fungerer slik. Selv om objektet er lei, så er det fortsatt mye kognitiv dissonans på gang. Det betyr at når en annen person vil ha psykopaten, så kommer all tvil tilbake; er han egentlig p/n? Hvorfor ser ikke den nye partneren hvor grufull hun er?

Triangulering er også psykopatens stikk til det gamle objektet; “se, nå har jeg ikke bruk for deg lenger. Jeg kommer ikke til å løpe etter deg mer, du er avleggs”. Dette sies indirekte, og i noen tilfeller direkte. Det gir ingen god følelse, og er ikke en sunn måte å avslutte et forhold på. Det er et kraftig angrep på selvfølelsen. Hele relasjonen med psykopaten og ideen om en selv som attraktiv latterliggjøres av psykopaten, som om de peker nese mot objektet og sier “jeg bare tulla med deg. Jeg likte deg aldri”. Det som i utgangspunktet var objektets avvisning av psykopaten, snur til at det er objektet som føler seg avvist. Det blir som å gå fra å ha kontrollen og makten, til å miste kontrollen.

Jeg tror dog angsten som leseren beskriver hadde kommet uansett. Vi har alle en periode med angst etter bruddet med psykopaten, også de som egentlig ikke har grunn til det, der hvor psykopaten kanskje aldri skremte ordentlig eller var fysisk voldelig. Angsten kommer uansett, og den kan være kortvarig eller langvarig. Angsten er en slags forløsning når det går opp for oss at vi har ligget i seng med fienden. Bare den tanken i seg selv er skremmende. Selv var jeg klar til å knytte min fremtid til et menneske som motarbeidet meg. Tenk at jeg ikke evnet å beskytte meg selv bedre. Tenk at jeg leste en person så dårlig, og attpåtil ønsket å tilbringe livet med ham! I ettertid ble jeg paranoid overfor alle menneskers intensjoner. Jeg ble engstelig av å ikke stole på noen. Det var fryktelig ensomt og fremmedgjørende. Jeg følte meg ikke lenger som en del av planeten Jorden.

Dette hadde jeg virkelig ikke forutsett. Psykopaten spiller hele tiden på overraskelsesmomentet. De skal rett og slett vippe oss av pinnen, det er deres mål. Dette skjer både i relasjonen og etter bruddet – der hvor de fortsatt har mulighet til å nå oss.

De ønsker å skape forvirring og desperasjon. Der hvor vi fortsatt har med en psykopat å gjøre, så må vi være åpne for alle mulige trekk fra deres side, enten det er snakk om en kollega, venn eller slektning. Ikke la noe de finner på overraske deg. Da beholder du roen og overtaket best mulig.

Har du anledning til å snakke litt om psykopatens nye partner? Mitt beste råd er å ikke spekulere for mye i det nye objektet. Jeg husker at jeg lenge ønsket å kontakte min arvtaker. Jeg ønsket å advare henne, men det var også et behov for å komme nærmere ham. Jeg hadde så mye på hjertet. Hun var et naturlig publikum. Jeg ønsket å vite om hun gjenkjente og delte min opplevelse av ham. Jeg vet i dag at det gjorde hun ikke på det tidspunktet. Å kontakte henne ville derfor bare forsterket forvirringen min. Det beste var å stole på min opplevelse av ham, uansett hvilken rolle han inntok overfor henne. Jeg vet at jeg ble svært dårlig behandlet sammenlignet med henne, og det var en stund bittert å tenke på. Men jeg var et overgangsobjekt. Han hadde dårlig tid med meg. Han trengte en “quick fix” av kontroll og makt innen han slo seg til ro med et langtidsobjekt.

I dag er nok hennes opplevelse av ham ganske annerledes enn den var i begynnelsen. Hun er fanget. De har vært sammen i flere år. Men det betyr ikke at hun endelig ser hva jeg så. Antakelig løper hun etter hans aksept og kjærlighet. Hun merker at noe mangler, men har ikke noe sammenligningsgrunnlag. Hun var svært ung da han fant henne og isolerte henne (tok henne med til en annen kant av landet). Husk at det kan gå 20-30 år innen et langtidsobjekt våkner opp.

Husk også at det nye objektet er ikke deg. Vi har en forestilling om at det nye objektet vil reagere slik vi gjorde, når det går opp for dem hvem psykopaten er. Men det nye objektet ser garantert ting annerledes enn du gjør, for det finnes ikke to helt like mennesker i verden. Det du opplevde som manipulering, mishandling og bedrag, kan det nye objektet trekke på skuldrene av, “so what?”, eller sågar synes er en spennende katt-og-mus lek. Det nye objektet kan selv være alvorlig forstyrret.

Hvis det nye objektet er en empatisk og snill person, så vil de etterhvert avsløre psykopaten. De vil begynne å stille spørsmål, slik du gjorde. De vil søke på internett og finne svar. Empatiske mennesker er formidable detektiver, fordi de hele tiden har de sosiale antennene ute. Den emosjonelle intelligensen er høy. Det nye objektet vil unektelig gå gjennom en vanskelig oppvåkning, slik du gjorde, men de vil klare seg.

Det beste er å holde avstand til den nye partneren.

Husk å like og dele tekster. 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt. 

Skrevet av Dag Øyvind Engen Nilsen

144 sider. Kagge forlag 2019.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dag Øyvind Engen Nilsen er kjent som blant annet faglig redaktør på nettsiden psykopaten.info – en side mange av oss kjenner godt. Han beskrives av forlaget som “selvstendig rådgiver og terapeut”. Uten at jeg kjenner nærmere til mannen så lyder det som om han tar imot klienter. Et tips til dere som etterspør terapeuter med psykopatisk kunnskap.

Det er grunn til å feire hver gang det blir utgitt en relevant bok på norsk. “Psykopattesten” er definitivt relevant, men den har noen svakheter.

Noe som først villedet meg, er tittelen. Jeg mistenkte at det var en slags quiz-bok, hvor man kunne teste seg selv eller en av de nærmeste, for å finne ut om han eller hun er psykopat. I så fall var boken uinteressant for meg og jeg avventet med å gjøre meg kjent med boken.

Det viste seg så at boken ikke er en quiz-bok, men at den handler om psykopatens generelle adferd. Slik sett er den meget relevant. Men selv i et lite marked som Norge så er slike bøker utgitt før. “Psykopattesten” bør derfor skille seg ut. Den bør komme med ny innsikt og gi en eller to aha-opplevelser som man ikke finner i andre, lignende bøker. Det gjør den dessverre ikke.

Boken har god kontinuitet og er full av eksempler som mange vil kjenne seg igjen i. Den kan ikke sies å være en oppslagsbok men leses best fra perm til perm. Det er heller ikke vanskelig, den korte teksten tatt i betraktning.

For oss som interesserer oss spesielt for emnet, så er det lite nytt i boken som vi ikke allerede har funnet andre steder. Den er velskrevet, lettlest og tvers gjennom bekreftende. Men det er også alt.

På 144 halvfulle sider, og til den stive fullpris av 379 kroner, så kan man forvente mer. Boken favner bredt – hvilket er bra – men det blir overfladisk. Boken er perfekt som førstegangs bekjentskap med emnet. Den er også god for de som ikke er spesielt glade i å lese. Men man må søke til annen litteratur for å få den dype forståelsen.

Terningkast 3/4.

Selv med all min kunnskap om psykopati og narsissisme, så stod denne hendelsen med min siste psykopat lenge som et stort mysterium. Hendelsen skjedde i 2013, rett før vi skulle skilles ad på ubestemt tid. Hele relasjonen befant seg i limbo. Hvor var vi? Var vi kjærester, venner eller sågar fiender? Hva kom til å skje med oss fremover? Svar fikk jeg ikke av ham. Han sendte signaler i alle retninger. Jeg måtte derfor slåss med spørsmålene alene, selv om de i aller høyeste grad involverte ham. Jeg var forvirret, redd, trist og sint. Men jeg visste at noe også tynget ham. Jeg trodde det var fordi han slet med de samme spørsmålene, men det skulle vise seg å være noe helt annet.

Vi var kolleger og hadde vår siste vakt sammen. Det var jeg som skulle dra. Mitt midlertidige arbeidsforhold var over. Jeg hadde lyst til å dele min sorg med ham. Eller i hvert fall ha det fint sammen den siste dagen. Men fra ham fikk jeg kun kulde. Da kvelden kom og vi gikk sammen ned i garderoben for siste gang, så var jeg klar til å bryte sammen i armene hans. Mest av alt fordi alt var så uavklart. Han hadde ikke med ett ord nevnt den snarlige adskillelsen, eller forsøkt å legge noen planer for hvordan vi skulle forholde oss til hverandre fremover, med den kommende avstanden. Han hadde en gang sagt at han “kom til å hente meg”. Han sa ikke mer enn det. Den kryptiske uttalelsen ble hengende i luften og aldri brakt på bane igjen.

En slags stolthet i meg klarte dog å holde meg oppreist, uten å kollapse eller vise for mye svakhet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi var i garderoben. Jeg stod med hodet i garderobeskapet og med ryggen vendt mot ham. Jeg tømte lommene for sykepleieutstyr jeg ikke lenger trengte; sårteip, sprøyter, kompresser, en liten lommelykt… Jeg spurte ham så lystig jeg kunne “vil du ha noe av dette?”. “NEI!” brølte han tilbake, og jeg forstod at han plutselig stod rett bak meg! Jeg merket hårene reise seg i nakken. Jeg snudde meg halvveis. Uten å se ham direkte i øynene så observerte jeg at han stod helt inntil meg. Han hadde kledd av seg på overkroppen. Musklene hans var spent. Armene stod litt ut fra kroppen. Han hadde bøyd hodet og øynene var helt sorte. Posituren var som om han var klar til angrep. Jeg reagerte intuitivt, “flight” mekanismen overtok styringen. “Jeg må visst på do før vi går hjem” sa jeg rolig og klarte å lirke meg forbi hans overspente kropp, selv om han egentlig blokkerte min mulighet for flukt. Men jeg gjorde meg smidig. Han stod urørlig mens jeg smøg meg forbi, smatt inn på toalettet og låste døren.

Hva gjør jeg nå, tenkte jeg. Jeg måtte selvfølgelig ikke på do. Men jeg lot som og spylte ned mens jeg forsøkte å roe meg. Jeg ble der inne i et par minutter mens hjernen jobbet på høytrykk med å analysere den plutselige aggresjonen hans, samtidig som jeg måtte foreta meg noe.

Plutselig lød det “kommer du snart?”, fra utenfor toalettet. Stemmen hans var igjen avslappet og mild. Jeg fattet ikke at stemmen kunne komme fra samme person som få minutter før pumpet seg opp som en okse mot en rød klut. “Jada”, svarte jeg. Jeg låste opp døren og lot som ingenting. Han hadde kledd på seg, klar til å gå hjem, som om intet utenom det vanlige hadde skjedd. Det var som om han hadde glemt at han nesten angrep meg bare tre minutter tidligere. Noen forklaring eller beklagelse fikk jeg aldri.

Denne hendelsen har i alle år stått som den mest uforklarlige og skremmende hendelsen han utsatte meg for. Samtidig var den også den mest bekreftende – et viktig glimt av galskapen og hatet som ikke bare red ham, men som var ham.

Men var det nok til at jeg endelig forstod at fyren levde i lala-land og at jeg trakk meg unna? Neida. Min traumebundne hjerne savnet ham intenst i etterkant, og relasjonen skulle få pågå i enda noen måneder innen jeg meget motvillig takket for meg.

Forklaringen på hendelsen gikk dog langsomt opp for meg, og den endelige eureka-opplevelsen fikk jeg etter å ha sett den vedlagte videoen til Dr. Ramani.

Psykopaten, og især narsissisten, hater å bli forlatt.

De opplever sterk separasjonsangst hver gang objektet forlater dem. Bare å forlate dem kortvarig for å gå på jobb eller i butikken utløser ubehag og misbilligelse i dem. Det er en angst lik den babyen opplever hver gang moren ikke er tilstede. Normale mennesker har jobbet seg gjennom denne angsten, og forstår at kortvarige atskillelser er nødvendige og ufarlige, men narsissisten forstår ikke dette. De henger fast i en underutviklet, umoden og primitiv håndtering av atskillelser. Dette handler om flere ting.

• De mister kontrollen over objektet.
• De mister kontrollen over narrativet, det vil si historien om hvordan relasjonen utvikler seg i deres fantasi.
• De mister narsissistisk forsyning.
• Psykopaten klarer ikke å skille atskillelse fra avvisning. Hver minste lille atskillelse blir betraktet som en avvisning.

Som vi vet fra før, så er det “ute av syne, ute av sinn” for en psykopat, akkurat som hos små babyer. Den som ikke er innenfor rekkevidde, eksisterer ikke. Dette er antakelig forklaringen på den intense kontakten mange opplever selv under korte fravær i idealiseringsfasen, som når objektet blir bombardert med sms-er mens han eller hun er på jobb. Nærværet er så intenst. Psykopaten må hele tiden ha bekreftelse på at objektet er der, når psykopaten ikke lenger kan se objektet. Men det er også forklaringen på det motsatte – hvor raskt objektet glemmes etter en forkasting, hvor all interesse fra psykopaten opphører nærmest på minuttet, og psykopaten flyr avgårde til nye marker med et nytt objekt. Når objektet er ute av syne, så er det også ute av psykopatens bevissthet, uansett hvor tett kontakten var opp til det tidspunktet.

Separasjonsangsten kan også forklare selve fenomenet “forkasting”. Psykopaten er så redd for selv å bli forkastet, at han/hun tar kontroll ved å forkaste objektet selv, innen det uunngåelige skjer. Slik forsøker de å ha full kontroll på relasjonen og dens avslutning.

Min opplevelse i garderoben var nok min psykopats forsøk på å beholde kontrollen over noe han ikke kunne kontrollere – min avgang. Datoen var satt og han kunne ikke tviholde på meg. Den plutselige aggresjonen og den like plutselige mildheten var hans forstyrrede måte å regulere sitt ambivalente og kaotiske indre. I stedet for å legge planer for en snarlig gjenforening slik sunne mennesker gjør, så oppfattet hans psyke det som at jeg kom til å slutte å eksistere neste dag.

Men det handler ikke om kjærlighet. Hvis en sunn person trodde at partneren ville slutte å eksistere neste dag, så ville den siste dagen bli fylt med kjærlighet og hengivenhet. Min psykopat ble aggressiv og truende. Ikke fordi han elsket meg, men fordi han kun så seg selv, sin grandiositet og egne behov som jeg hadde dekket.

Som Ramani sier i videoen, psykopaten føler seg avvist selv når det er psykopaten som drar.

Husk å like og dele tekster. 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt. 

For de av dere som ikke har hørt om psykopatens syklus operandi, så går den i sirkel, i form av idealisering – devaluering – forkasting – (re)idealisering.

Den kan også forløpe seg slik; idealisering – devaluering – en mer moderat idealisering – devaluering – en enda mindre idealisering – devaluering – forkasting.

Sistnevnte syklus skjer med samme objekt. Førstnevnte kan skje med samme objekt, men som regel finner psykopaten et helt ferskt objekt. Å reidealisere gamle objekter gir ikke det samme “kicket”, ofte fordi det gamle objektet er så nedbrutt av devaluering at det i psykopatens øyne er ubrukelig. Dessuten elsker psykopaten nye og ferske objekter.  Objekter som ennå ikke aner hvem psykopaten er og som ikke har begynt å mistro ham eller henne. Nye objekter som er flunkende nye og ikke resirkulert (som det gamle objektet).

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Psykopaten kan så finne på å gå tilbake til gamle objekter etter noen år. Da oppleves de som nye, og ikke som resirkulerte. De har dessuten fått tid til å bygge seg opp etter siste forkasting, og oser derfor av ny energi. Psykopaten håper på et revitalisert objekt, som kanskje har fått et litt annerledes utseende etter noen år, slik at psykopaten kan late som om det er en ny person. Psykopaten regner med at objektet har glemt den siste forkastingen, og er klar for en ny runddans.

Det var dette min psykopat nr. 2 gjorde med meg etter åtte års fravær. Det ble imidlertid en kort affære. Jeg oste ikke av ny energi, for jeg aldri var traumebundet til ham. Jeg gikk ikke og håpet på en ny idealisering. Jeg elsket ham ikke. Dog trodde jeg vi kunne være venner. Jeg visste ikke den gang hva han er, og hadde en naiv forestilling om at man må kunne ha en god tone med en gammel eks. Vi dro på helgetur.

Jeg hadde ikke glemt hvordan han endte relasjonen den gang for flere år siden. Men jeg stilte ingen spørsmål. Jeg var ikke desperat etter avklaring. Han fikk visst ikke den narsissistiske forsyningen han hadde håpet på av meg. Jeg var ikke en “spennende ny begynnelse”. I løpet av to dager opplevde jeg hele syklusen med idealisering, devaluering og en ny forkasting. Det ble med den ene turen.

Psykopaten går med andre ord ofte tilbake til gamle objekter. Og dette er grunnen.

Fordelen med gamle objekter, slik psykopaten ser det, er at grunnlaget allerede er der. Objektet er allerede traumebundet. Reidealiseringen trenger derfor ikke være så lang og kostbar. Den trenger ikke koste psykopaten så mange penger eller være så krevende. Det kreves kun en “lat” idealisering. Psykopaten foretar alltid en kost-nytte vurdering av gamle objekter.

Så når du går der i sorg og håper på psykopatens retur, at gammel flamme skal vekkes til live, så er det dette som skjer. Psykopaten tenker på noe helt annet enn deg.

Dette er ikke kjærlighet og ingenting å savne.

Hva ser jeg egentlig, når jeg ser bilder av min psykopat i dag? Jeg ser en fremmed mann, som om jeg aldri har kjent ham. Det stemmer forsåvidt. At mannen på bildet kjørte mitt liv fullstendig av sporet, det forstår jeg ikke i dag. Bildet vekker ingen følelser overhodet. Jeg har fullstendig dissosiert. Dette har en forklaring. Det var ikke han som person jeg elsket. Det var forestillingen han ga meg. Showet. Ideen om den fullkomne relasjon. Jeg elsket ideen, ikke ham. Han kjente jeg ikke.

Utenfrakommende som besøker denne bloggen for første gang kan kanskje få oppfattelsen av at bloggen oppfordrer til kynisme og paranoia overfor våre medmennesker. Det er forståelig at den oppfattes slik. Men husk at bloggen er ikke skrevet for dere som har deres relasjoner på stell (dere er selvfølgelig også velkomne til å lese). Bloggen er skrevet for dere som har en spesiell tiltrekningskraft på psykopater, narsissister og andre giftige. Dere som hele livet har blitt utsatt for misbruk og mikroaggresjoner av mennesker som ikke vil dere vel. Dere har helt andre forutsetninger og må være ekstra varsomme.

I dag vil jeg skrive noen ord om de vanskelige vennskapene. Det er kjent at det venter et storstilet opprydningsarbeid etter intime relasjoner med psykopater. Hele nettverket må revurderes. Dette er et viktig ledd på veien til å bli sunnere og mer funksjonelle mennesker. Dette arbeidet er vanskelig og for mange livslangt. Men det sørger for å luke ut mennesker som ønsker å manipulere, mishandle, utnytte og svindle. Det er faktisk verdt det.

Det varierer selvfølgelig hvor mange slike mennesker du har i livet. For noen var psykopaten et engangstilfelle, ingen andre i nettverket synes å ha slike trekk. Andre har en nokså jevn blanding av narsissistiske og normale mennesker rundt seg. Atter andre opplever det samme som jeg, at kanskje 80-90 prosent av de nærmeste er dominerende og behandler deg dårlig og nedverdigende. Disse menneskene må selvfølgelig bort, og nye får ikke slippe inn. Det er et formidabelt arbeid som skal gjøres, med integritet og grensesetting i fokus.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Skaden dårlige vennskap gjør på selvbildet vårt er faktisk stor. Ikke bare psykopaten kan skade oss. Hvis vi har hatt dominerende mennesker rundt oss hele livet, så tror vi at det er normalt. Det føles kjent og trygt og vi vil faktisk ha det slik. Det blir en slags gaslighting vi gjør mot oss selv. Det kan bli vanskelig å se alle de skadelige mønstrene, for det er så mange av dem.

Typisk for oss som har det slik, er at vi er svært glade i venner som egentlig ikke er glade i oss. Det blir som mange små traumebånd. Det kan være vanskelig å speide at vennskapene ikke er ekte. Men du ser det når du endelig setter foten ned, hvor mange (eller få) som tar ansvar for sin delaktighet. For dere som har prøvd så vil jeg tippe at det ikke er mange. I stedet projiserer de skylden på deg, blir fullstendig tause eller de kommer med en falsk beklagelse. Til og med falsk omsorg kan forekomme. Men ikke bit på.

Jeg taler her ikke for at du skal kaste ut alle vennene dine. Alle trenger venner. Men sunne og gode venner vil du aldri stille spørsmålstegn ved.

Hvis du er i en fase hvor du har konkludert at du har det bedre uten venner, så vil jeg at du skal revurdere den konklusjonen. Å trekke seg bort fra alt sosialt liv løser ingenting. Du blir ikke sunnere av det. Det er flukt, ikke selvhjelp. Husk at du ikke trenger titalls venner. Du trenger kun to eller tre.

Mange har en forestilling om at hvis venner først har sluppet inn, så har de rett til å være der livet ut, come rain or shine. Dette er en farlig overbevisning. Gamle vennskap har ikke egne liv. De må pleies og vannes hele tiden. Ingen har rett til å respektere deg mindre, kun fordi de har kjent deg lenge.

Jeg hadde en barne- og ungdomsvenn som jeg var svært glad i. Jeg er det fortsatt, for det er slik jeg er bygget. Men jeg vil ikke lenger la det komme ham til gode. Da vi begge kom i tredveårene så begynte han å oppføre seg arrogant. Eller han hadde alltid vært slik. Hvilket som stemmer er jeg faktisk litt usikker på. Uansett bestemte jeg meg for at jeg ikke ville ha det slik, selv om vi hadde kjent hverandre siden vi var fem år gamle. Med tungt hjerte sluttet jeg å kontakte ham. Sluttet å sende ham meldinger på bursdagen hans. Sluttet å trygle om samvær (som jeg faktisk gjorde på slutten). Det handlet ikke om at jeg var fornærmet. Det handlet om at vennskapet ble holdt i live med kunstig åndedrett, og det var kun jeg som gjorde innblåsinger.

Etter ni år møttes vi igjen ved en tilfeldighet. Da var det som om han ble minnet på min eksistens og skrev til meg samme kveld. Jeg skrev at han kunne slå følge på en av mine turer med hunden, noe han takket ja til. Men det var ingen ydmykhet å spore i hans vesen. Hadde han grunn til å være ydmyk? Ikke fordi han hadde gjort noe galt, men vi hadde vært fra hverandre i ni år. Han hadde åpenbart ikke brukt den tiden til å reflektere over noe.

De ni årene med fravær ble ikke nevnt med et ord. Jeg oppdaget at jeg ikke var meg selv sammen med ham, for jeg ville gjerne snakke om disse tingene men jeg bet dem i meg. Slik hadde det visst alltid vært. Jeg følte meg liten sammen med ham. Plutselig var jeg femten år igjen, og ikke over førti. Jeg husker jeg tenkte at så overfladiske vennskap trenger jeg ikke lenger. Da han i tillegg begynte å kritisere mitt hundehold, så takket jeg for meg.

Det handler ikke om hvorvidt han er en dårlig person. Men jeg har begynt å lytte til mine egne behov. Slike mennesker vil jeg ganske enkelt ikke ha rundt meg. Det spiller ingen rolle om vi har en lang historie sammen. Da er jeg heller alene, mens jeg leter etter et nettverk som passer meg. Folk vil komme og gå. De giftige blir fort kastet ut. Jeg må forberede meg på mye ensomhet i prosessen. Men det går faktisk bra. Jeg har det bedre med meg selv nå enn før.

Kjenner du deg igjen i dette? Da har jeg et råd til deg. Evaluer dine vennskap fortløpende. For eksempel hver tredje måned så kan du sette deg ned og tenke gjennom dine relasjoner. Vennskap er en reise. Det kan være en god reise, eller en dårlig. Hvor går reisen med din venn? Er den på vei til et kaldt og ubehagelig sted? Ta det på alvor. Hvilke vennskap gir deg fortsatt glede? Hvem får deg til å slappe av, le hjertelig og føle deg trygg? Det er faktisk ikke for mye å be om. Hvis en venn ikke fremkaller disse følelsene, så er det ingen venn. Man skal slappe av og være trygg rundt venner. Ikke gå på eggeskall.

Det er ikke snakk om å sitte med lupe og lete etter feil. Feil har vi alle sammen. Bare tenk på de ovenstående egenskapene; ro, trygghet og latter. Det er det viktigste. Og et minimumskrav. Alt annet skal vi nok klare å leve med.

Tenk også over om du respekterer din venn. Kanskje gjør du ikke det. Kanskje håner du og kritiserer ham eller henne, fordi du ikke klarer å la være. Du trenger ikke å mene noe vondt, kanskje dere har kommet inn på et spor hvor dere vekselvis angriper hverandre. Dere danser ikke sammen, kjemien er ikke der. Da skylder du faktisk dere begge å gjøre det slutt.

Venner som ikke gir deg glede, bør du fase ut. Ikke bruk mer tid på dem. Vennskap koster faktisk tid, penger og følelser. Velg dem med omhu. Som sagt, rådene gjelder for oss som må beskytte oss litt ekstra. Men kanskje burde vi alle være litt mer selektive med hverandre, stille litt høyere krav til gjensidig respekt. Kanskje hadde vi oppført oss bedre hvis vi hele tiden var på audition hos hverandre, ikke bare første gang vi møtes, for deretter å la alle masker falle.

“I vårt hus gråter vi ikke over menn. I vårt hus er vi verdige og sterke.”

– sitat fra filmen “Helene” (2020).

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er Helenes mor som uttaler ordene, etter at Helene faller i dyp kjærlighetssorg. Helene Schjerfbeck var en svensk-finsk kunstner på begynnelsen av 1900-tallet. Som mange kunstnere så var hun følelsesterk og humørsyk. Det er jo nettopp følelser som skaper kunst. Men – også som mange kunstnere – så kom hun stadig på kant med menneskene rundt seg, fordi hun betraktet verden annerledes, og befant seg flere ganger på randen av galskap. Hennes kjærlighetssorg over hennes livs kjærlighet, Einar Reuter, skaffet henne et opphold på psykiatrisk sykehus. Reuter var ingen psykopat, men han gjengjeldte ikke hennes følelser. Det var Helenes vennskap og kunst han var interessert i, ikke hennes romantiske kjærlighet. Han giftet seg med en annen kvinne, Tyra Arp, men heller ikke dette var nok for Helene til å gi slipp. Hun ville heller ha en bit av ham, enn å miste ham fullstendig. Frem til hennes død i 1946 så utvekslet Helene og Einar 1100 brev. Men Helenes brev ble tiltakende bitre. Hun led av å ha kontakt med en mann hun aldri kunne få fullt og helt. Men hun klarte ikke å gå videre uten ham. Ble hun holdt for narr av Einar? Neppe. Han levde for kunsten, og etter hennes død beskrev han henne som “den mest betydningsfulle personen jeg har møtt”. Einar, som var 19 år yngre enn Helene, døde først i 1968.

Kanskje burde Helene lyttet til sin mor, og sluppet Einar lenge før. Vår sjel har ikke godt av å elske noen så dypt og inderlig, når kjærligheten ikke er gjengjeldt. Det er tydelig at Helene led av en slags avhengighet eller et hekt til Einar, lik den vi kjenner som traumebånd. Det spiller ingen rolle om motparten er en psykopat eller en som per definisjon er normal. Vi har ikke godt av en så sterk tilknytning til en som ikke deler den, uansett hvor høyt de respekterer oss.

Det handler om verdighet. Det er uverdig å sørge over en som ikke fortjener vår sorg. Sorg burde være forbeholdt de som har gjort oss godt. Psykopaten gjorde oss ikke godt. Psykopaten er en tyv som invaderte våre hus og stjal vår tid, vår glede og livsgnist. Likevel sørger vi over at tyven endelig har forlatt vårt hus. Vi burde i stedet sørge over tapet av vår livsgnist og jobbe for å få den tilbake.

I komiserien “The Nanny”, som jeg vokste opp med på 90-tallet, så pågår et trekantdrama mellom teaterprodusenten Maxwell Sheffield, nanny Fine (tittelkarakteren) og Sheffields assistent Miss Babcock. Trekantdramaet blir fremstilt på humoristisk vis, og mange gode “subplots” spinner på sjalusien mellom de tre i de seks årene serien ble produsert. Sheffield ender med å gifte seg med nanny Fine. I seriens siste sesong så går det i en sjelden alvorlig scene opp for Miss Babcock hva hun har holdt på med alle årene hun har lagt seg etter Sheffield, selv etter at han giftet seg med nanny Fine. Hun sier “jeg var alltid den som ble værende for lenge på festen. Men ikke denne gang”. Hun tar sin veske og forlater rolig og rakrygget Sheffields hjem.

Tanken om verdighet har ofte stoppet meg i å gå for langt og gjøre ting som i ettertid er vanskelig å leve med. I tiden etter psykopaten var jeg forvirret, desperat og halvt gal. Jeg var i stand til å gjøre mange uverdige handlinger som jeg ville skammet meg over i dag. Jeg fantaserte om dem og satte dem nesten ut i live. I mitt halvgale sinn lød de rasjonelle. Jeg har så lært at hva vi gjør etter en psykopatisk forkasting skal vi ikke skamme oss over. Vi blir drevet til det. Jeg er likevel glad for at det verste jeg gjorde var å bedrive telefonterror mot min eks, en enkelt dag. Deretter ble det helt stille fra min side. Aldri igjen har jeg forsøkt å kontakte ham. Som med Miss Babcock, så fant jeg min verdighet til slutt.

Det ligger en styrke i gammeldags verdighet, slik den Helenes mor beskriver øverst i teksten. “I vårt hus gråter vi ikke over menn” (hvis du har elsket en kvinnelig psykopat, så kan du selvsagt bytte ut “menn” med “kvinner”). Dette skjedde rundt 1915, en tid hvor man ikke hadde mulighet til å legge seg i fosterstilling og “gråte over menn”. Man kunne faktisk dø av det. Det fantes intet hjelpeapparat eller forståelse for traumebånd slik vi kjenner det i dag. I tillegg kunne det å legge seg ned og slutte å fungere, bety forskjellen på anstendig overlevelse, og hjemløshet og sult. Inntekten stoppet rett og slett samme dag som du sluttet å stå opp om morgenen.

Slik er det heldigvis ikke i dag. I dag har vi lov til å gå ned for telling, hvis vi må, og uten å ende på fattigkassa. Men vi kan fortsatt lære noe av den gammeldagse stoiskheten, enten det var behovet for overlevelse, Gudsfrykt eller frykten for tap av anseelse som gjorde at folk børstet fortvilelsen av seg, stod opp om morgenen og tok fatt på livet igjen. De bar nok ofte på sorg, slik Helene gjorde, men de bar den inni seg, med verdighet. Din sorg er faktisk kun din. Det er meget privat. I dag blir vi oppmuntret til å dele alt. Men jeg er usikker på om det ligger verdighet i det. Min sorg er min egen hemmelighet, en kjær skatt om du vil, som jeg holder tett til brystet og som jeg heller vil vokte enn å fortelle til kreti og pleti. Mine kjærlighetshistorier skal ikke besudles av andres analyse og nysgjerrighet.

– Om den første psykopaten, som jeg var sammen med i årene 2002 til 2004. Hvorfor akkurat han dukket opp i natt har jeg intet svar på. Vi har ikke hatt kontakt siden 2012. Men slik er det med disse menneskene, de påvirker vår sjel noe enormt. Vi er på en måte blitt besudlet av noe ondt. Sjelen kan ikke riste det av seg sånn uten videre. Spesielt gjelder det de høysensitive. Det sies at jo rikere sjelsliv man har, jo mer intenst drømmer man. Men jeg vet ikke om det er en fordel med et overaktivt indre liv. Det kan ende med at grensen mellom virkelighet og fantasi blir sløret.

Hvordan drømmer forresten psykopater? Noen mener at de ikke drømmer overhodet. Kanskje dette står i samsvar med det manglende sjelslivet. Jeg vet ihvertfall at alle psykopater jeg kjenner, påstår at de aldri drømmer. Men det er nok en myte. Det handler nok snarere om at de ikke husker drømmene, for intet gjør inntrykk på dem. Noen mener at de drømmer som alle andre, og at deres drømmer er voldelige og seksuelle. https://www.insider.com/psychopaths-have-more-sexual-and-aggressive-dreams-2018-10

Men tilbake til min drøm. Drømmen var ikke et mareritt i klassisk forstand. Jeg våknet ikke opp skrikende. Og jeg løp ikke i drømmen. Det er mye løping i mareritt. Men ikke i denne. I stedet forholdt jeg meg rolig og usedvanlig klartenkt til i en drøm å være. I drømmen var han sjarmerende, vittig og morsom foran andre, og jeg husker at jeg tenkte “dere skulle bare visst hvordan han egentlig er”.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er litt uklart, men jeg tror vi var på et jobboppdrag i drømmen, han og jeg alene. Jeg opplevde at vi var på en slags misjon men husker ikke målet, men at jeg syntes det var ubehagelig å være sammen med ham. Jeg fant på unnskyldninger for å slippe unna. Drømmen kan ha vært påvirket av en virkelig hendelse. Jeg har deltatt på flere NATO øvelser i regi av forsvaret, som sykepleier, og har hatt stor glede av disse øvelsene. Men en gang forsøkte min eks å kalle meg inn til en slik øvelse, hvor han ville vært min overordnede. Han arbeider i forsvaret. Men jeg klarte å unndra meg nettopp den øvelsen. Jeg ville ikke gi ham gleden. Det var heller ikke særlig vennlig å få meg tvangsinnkalt på den måten, jeg visste han hadde trukket i trådene. Han var i posisjon til det. Jeg konfronterte ham med det på melding, men fikk aldri noe ordentlig svar.

I drømmen forsøkte han ikke å skade meg. Men han nektet å la meg være i fred. Etter at jeg våknet så bar jeg ham med meg hele formiddagen. Han var igjen så nær. Følelsen var egentlig ganske nøytral. NK og tid har den effekten at det emosjonelle taket blir løsere. Og jeg var aldri traumebundet til ham. Jeg elsket ham aldri. Jeg likte ham ikke engang. Da han dro så fikk han ingen desperate meldinger fra meg. Jeg vet han ikke likte det.

Men noen tanker dukket opp. Denne mannen har – i tillegg til å jobbe i forsvaret – en høy posisjon i et kjent norsk firma som bygger infrastruktur; veier og bygninger. Han er ikke en hederlig person. Han er arrogant og pompøs. Men jeg ser han lurer alle omkring seg. I mediene fremstår han plettfri. I et øyeblikk så fikk jeg et behov for å varsle dette firmaet, og oppfordre dem til å gå hans avgjørelser etter i sømmene. Antakelig har han unndratt mange penger. Sikkerheten for de ansatte og i bygningene han har oppført kan også ha blitt komprimert. Vi vet at psykopater kutter hjørner uten omtanke eller samvittighet. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at det har skjedd. Men jeg lar varselet ligge. Kanskje dumt av meg.

Du kan høre mer om ham i denne videoen.

Husregler for bloggen

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected]. Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

Dagens tekst kan være triggende for enkelte. Temaet “falske minner” er en ubehagelig påminnelse om at vi ikke alltid kan stole på vår egen hukommelse. Falske minner innebærer at vi husker hendelser som overhodet ikke har skjedd, eller vi husker dem annerledes enn slik de faktisk skjedde. Det sier seg selv at mengden falske minner øker med avstanden til hendelsen. Avstand kan være tid, emosjonell eller mental. Det betyr at vi kan ta feil av en hendelse som skjedde for kun en uke siden, hvis vi ikke var spesielt engasjert eller interessert i hendelsen. Hvem har ikke opplevd en diskusjon hvor noen hevder at noe skjedde “sånn og sånn” og du må melde pass, selv om du var tilstede i hendelsen. Antakelig var hendelsen ikke viktig for deg og du har selektert den ut av hukommelsen. Men motparten husker den godt fordi han eller hun var mer emosjonelt berørt eller mer interessert; for eksempel hvis din venn er lidenskapelig opptatt av fotball men du bare ble med på fotballkamp for at din venn skulle slippe å gå alene. Det sier seg selv at din venn husker hvert eneste mål, mens du ikke engang husker stillingen etter endt kamp. Antakelig vil du uten betenkeligheter legge din egen oppfattelse av hvordan kampen forløp i din venns hender. Du vil også la deg overbevise hvis din venn skulle finne på å gjengi et alternativt forløp som aldri fant sted. Du vil likevel tro på den.

Hendelser blir selvfølgelig også mer diffuse med tiden. Det blir stadig vanskeligere å huske hendelser fra barne- og ungdomstiden. Mange hendelser fra de første årene faller rett og slett helt ut av hukommelsen. Vi tror kanskje vi husker ting riktig, men etter som årene går så fyller vi “hullene” med minner som aldri skjedde. Vi kan bevisst pynte på historier (hvem kan etterprøve det, liksom?), eller vi tror selv at det skjedde slik vi husker det, selv om det er feil. Hvis du er tilbøyelig til å pynte på historier – fargelegge dem for å gjøre dem mer interessante – så kan du faktisk ende med å tro på dine egne fabrikkeringer hvis du gjentar dem mange nok ganger.

Som barn opplevde jeg at nabohuset brant ned til grunnen. Det var dramatisk og gjorde inntrykk på et ungt barnesinn. Jeg husket derfor detaljer fra hendelsen, som at jeg ble vekket midt på natten, at rommet var varmt og opplyst av et oransje lys som verken var som fargen fra lyspærer eller naturlig månelys. Rommet var opplyst av brannen som raste ti meter unna. Jeg husker også nøyaktig hvilke klær min mor tok på meg. De var grønnfargede strikkeklær, matchende bukse og jakke. Jeg husker dem fordi de klødde. Resten av natten satt jeg i bilen sammen med mine foreldre og fulgte dramaet på avstand. Vi fulgte slukningsarbeidet og kunne se mennesker hoppe ut fra vinduer. Med andre ord mange lys- og lydinntrykk som gjorde at jeg husket hendelsen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg snakket aldri om mitt minne om brannen inntil jeg sent i tenårene gjenga hele hendelsesforløpet til min mor, slik jeg husket det. Hun satt bare og måpte. Ikke fordi noe jeg sa var feil, alt var riktig. Hun måpte fordi jeg ikke engang hadde fylt to år da brannen fant sted og likevel kunne huske slike detaljer.

I dag husker jeg fortsatt brannen. Men jeg kan ikke lenger være sikker på at bildene i mitt indre er slik jeg opplevde dem den gangen, eller påvirket av min egen historiefortelling fordi jeg nå har fortalt historien flere ganger.

Men hva har dette med vår relasjon med psykopaten å gjøre?

“I 1988, mens hun gikk i terapi, kom den feministiske journalisten og forfatteren Meredith Maran til en rystende erkjennelse: Faren hennes hadde misbrukt henne seksuelt da hun var barn. Det var et sjokk for henne, et undertrykt minne hun hadde vært uvitende om mesteparten av sitt voksne liv. Men i en alder av trettisju, konfronterte hun faren sin og fortalte også familien det som hadde skjedd.

Merediths kunngjøring forferdet hele familien hennes. Faren benektet umiddelbart at han hadde gjort noe som helst. Noen familiemedlemmer tok Merediths parti. Andre tok farens. Familietreet ble kløyvd i to. Og smerten som hadde definert Merediths forhold til faren lenge før hun kom med sin beskyldning, spredte seg nå som en muggsopp utover greinene på treet. Familien ble revet i stykker.

Så, i 1996, kom Meredith til en annen rystende erkjennelse: Faren hadde faktisk ikke misbrukt henne seksuelt (auda!). Med hjelp fra en velmenende terapeut, hadde hun faktisk diktet opp minnet selv. Hun var fortært av skyldfølelse og brukte resten av farens levetid på å forsøke å forsone seg med ham og andre familiemedlemmer gjennom stadig gjentatte beklagelser og forklaringer. Med det var for sent. Faren hennes gikk bort, og familien skulle aldri bli den samme igjen.

Det viste seg at Meredith ikke var alene. Som hun skriver i selvbiografien sin, My lie: A true story of false memory, var det mange kvinner som i løpet av 80-årene beskyldte mannlige familiemedlemmer for seksuelle overgrep for senere å gjøre helomvending og trekke beskyldningen tilbake.” (fra “Den edle kunsten å gi f**n” av Mark Manson).

Historien om Meredith er ubehagelig for oss som har hatt en nær relasjon med en psykopat og har vært plaget av sterk kognitiv dissonans, for hva hvis vi har tatt feil? Hva hvis vi la for mye i psykopatens handlinger, og at vi likevel ikke ble mishandlet? Kanskje psykopaten likevel er normal, og vår fantasi løp løpsk?

Det er imidlertid lite trolig. Det er mer sannsynlig at våre minner om psykopaten blir forvrengt med tiden og ikke umiddelbart etter bruddet. Kognitiv dissonans skjer den første tiden, når hendelsene er meget ferske og vi faktisk har en stålhukommelse. Psykopaten skjerper sansene våre, og vi husker hvert eneste ord, blikk og gest som om den nettopp skjedde. Det er et godt råd å skrive hendelsene ned, så detaljert som mulig, innen det første året etter bruddet er gått. For tro meg, hvis NK virker som den skal, så vil psykopaten bli fjern og minnene kan spille oss et puss. Det kan da være en lurt å ha skrevet ned historiene i sin sanne form, slik at du kan hente frem de gamle papirene og få en påminnelse; “stemmer det, det var sånn det skjedde!”.

Du kan også lese historien om Meredith litt annerledes. “Faren benektet umiddelbart at han hadde gjort noe som helst”. Faren var sikker på sin egen uskyld og tviholdt på sin virkelighet til sin dødsdag. Men hva hvis Meredith hadde vært en psykopat, og tåkelagt faren? Hadde faren da vært like sikker? Vi vet at psykopaten er ekspert på å så tvil i objektet. Kanskje hadde Meredith klart å plante et falskt minne i faren, slik at han til slutt ga etter og innrømmet et overgrep han aldri hadde begått. Han hadde havnet i fengsel og Meredith hadde blitt trodd av alle. Dette er jo et scenario vi kjenner til fordi det skjedde med oss, om enn i andre varianter.

Minnet vårt fungerer dessuten også motsatt av hva som skjedde med Meredith, det forskjønner fortiden. Hvor mange husker ikke ferier som fantastiske, når de egentlig var fulle av uhell; flyet var forsinket, hotellet var ikke som forventet, vi ble matforgiftet og været var dårlig. Men vi husker den ene dagen med flott vær og deilig badevann, og lar den prege minnet om hele ferien. Eller hvem opplever ikke at konflikter plutselig blir uvesentlige med årene, og vi søker tilbake til mennesker vi tidligere tok avstand fra. Vi rister oppgitt på hodet av oss selv og av hverandre, og kan ikke forstå at slike bagateller en gang var så viktige og dramatiske for oss. Dette er vel og bra hvis det faktisk dreier seg om bagateller. Men slike hukommelsestap er farlige hvis de fører til at vi husker alvorlige hendelser som mindre alvorlige. Vi kan da gjenta tabbene eller søke forsoning med skadelige mennesker fra vår fortid.

“Forskere ved University of Washington kontaktet i 1995 familiene til 24 studenter og spurte etter viktige begivenheter i barndommen deres. Så presenterte de hver student for fire slike hendelser. Tre av dem var sanne. Den følgende var løgn: Studentene fikk vite at de en gang var blitt borte for foreldrene sine på et kjøpesenter. Etter en stund med redsel ble de gjenforent med mamma og pappa. Ingen av studentene husket dette, men da de senere ble intervjuet om episoden, hadde seks av dem klare minner om den. De husket til og med flere detaljer enn de ble presentert for første gang de hørte om den. 

Siden har forskere fått forsøkspersoner i lignende studier til å tro at de har møtt Snurre Sprett i Disneyland, sølt en bolle med punsj på brudens foreldre i et bryllup, reist med varmluftballong og sett fly styrte i en boligblokk.” (fra “Skriv enkelt og smart” av Trygve Aas Olsen).

Det er ikke bare folk med livlig fantasi som er tilbøyelige til dette. Alle kan oppleve falske minner. Vær skeptisk til folk som er skråsikre på at gamle hendelser forløp på et visst sett. Ikke alltid ta andres hukommelse for god fisk. Manglende ydmykhet for at hjernen vår kan spille oss et puss er ikke attraktivt, for det gjør den. De kan ha rett, men sjansen er stor for at de tar feil. Vi bør alle forholde oss ydmyke når vi skal gjenfortelle hendelsesforløp. Men ikke så ydmyke at andre kan plante falske minner i oss. Tenk på foreldre som overbeviser deg om at du kastet opp av spent forventning på julaften i 1993. De gjentar historien til du tror på den. De forteller den også til dine venner. De mener intet vondt, for de tror på den selv også. Men de tar feil. De blander deg med din bror. Feiltakelsen hadde aldri kommet for dagen hvis du godtok historien uten videre, ikke forhørte deg med din bestemor eller ikke plutselig husket at julen i 93 feiret du ikke med familien for du var innlagt på sykehus med blindtarmbetennelse. Kanskje dine foreldre lærer seg å være mindre skråsikre på dine vegne i fremtiden.

Tenk deg det samme skje med mer alvorlige hendelser, som at du ble anklaget for noe som du aldri har gjort, slik Merediths far ble. Psykopaten er meget selvsikker. Ingenting feiler deres hukommelse. Og hvis du våger å motsi deres versjon, så er noe i veien med deg. Vær derfor en detektiv. Ikke aksepter andres versjon uten videre. Ikke vær redd for å bli stemplet som “vanskelig” eller “mistroisk”. Det er faktisk en fordel, hvis det får andre til å tenke seg om to ganger innen de projiserer falske minner på deg.

Husk å like og dele tekster. 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.