Lever du i en fantasiverden? Kanskje ikke hele tiden men av og til, fordi det er så fristende? Jeg vet at jeg har gjort det og gjør det fortsatt, men mindre nå enn før. Alternative virkeligheter, eller “dagdrømming”, har gitt meg verdifull styrke og håp opp igjennom livet. For eksempel i ungdomsårene, mens jeg ventet på at jeg (eller kanskje verden) ble moden for å komme ut av skapet som homoseksuell, så fant jeg mye indre støtte i å forestille meg hvor mye enklere alt en dag ville bli. Jeg fantaserte om at jeg var en annen, et annet sted og ofte også i en annen tid. Jeg drømte om den store kjærligheten, den alle andre utforsket uten blygsel, men som jeg selv måtte utsette. Jeg ble på mange måter fratatt en sosialiseringsprosess som gjorde at da jeg senere skulle kaste meg ut i jakten på en partner så var jeg en novise der hvor andre allerede hadde god trening. Det medførte at jeg i voksen alder var i villrede og gjorde mange dårlige valg. Jeg hadde også noen merkelige forventninger til hvordan dette ville forløpe, jeg trodde at så snart jeg kom ut av skapet så ville drømmeprinsen stå der. Det kom som et slag i ansiktet hvor kroppsfokusert datingscenen generelt og det homofile miljøet spesielt er, og hvor hardt man måtte kjempe for å finne et ekte menneske. Jeg var fryktelig naiv. De mange årene med dagdrømmeri hadde holdt meg gående, men de hindret meg i å forholde meg til virkeligheten, her og nå.
En voksende desperasjon og desillusjon gjorde at jeg i 2002 endte i armene på psykopat nummer 1. Jeg var i den perioden begynt å ane at mine forventninger til en livspartner ikke stemte med virkeligheten. Mitt indre kart stemte ikke med terrenget. Jeg aksepterte derfor at jeg egentlig ikke likte fyren. Jeg tenkte at dette nok var virkeligheten; at hvis en partner virket stødig så skulle man være takknemlig og slå seg til ro. Jeg tente ikke på ham seksuelt, men tenkte at det fikk jeg bare lære meg til å gjøre. Vi hadde heller ingenting felles, ingenting å snakke om. Han hadde dog en god inntekt og virket respektabel, dessuten var han veldig maskulin og med jobb i forsvaret, noe jeg jo hadde drømt om i alle dagdrømmene min; en maskulin mann som “reddet” meg fra en middelmådig tilværelse. Dette kan jeg lære å like! tenkte jeg og lot relasjonen rulle videre. Jeg tenkte at noe var galt med meg som ikke kunne sette pris på denne mannen når han endelig var der etter så mange år i venterommet.
Ojojoj for en forvirret sjel jeg var. Likevel overbeviste jeg meg selv om at alt var på stell og at jeg hadde kontroll. En manglende evne til å forstå mine egne behov samt alvorlig realitetsbrist blandet med en overdimensjonert samvittighet og null erfaring i kjærlighet utgjorde et salig oppkok av en matrett som ingen ville kunne navngi. Jeg tror det nærmeste man kommer er “mølje” – den nordnorske gryten med torsk, lever og rogn. Jeg overså selvfølgelig de subtile trekkene; tausheten, arrogansen, forakten i øynene hans, at han kunne bli borte i lange perioder for så å komme tilbake som om fraværet aldri hadde skjedd. Men også de store tingene som blåste meg i ansiktet tolererte jeg; at jeg aldri ble presentert for familien eller vennene hans, utroskapet jeg avslørte på nett og en nesten-voldtekt på en hyttetur som jeg fikk avverget med list. Den gang var han min overmann med omtrent 30 kilo.
Jeg ble værende uansett, totalt blottet for virkelighetsoppfatning. Det måtte jo bare gå en vei. Han fikk gleden av å dumpe meg et par år senere, på en måte jeg i dag vil beskrive som oppskriften på en psykopatisk forkasting, med påfølgende hoovering noen måneder etterpå. Deretter var det stille. Jeg savnet ham aldri. For å være ærlig så satt jeg igjen som et stort spørsmålstegn. Jeg klarte ikke å skille hodet fra halen på relasjonen eller dens endelikt. Livet gikk likevel forbausende lett videre. Jeg var aldri traumebundet. Men jeg hadde heller ikke lært noe.
Med årene så fortalte jeg meg selv en historie om denne relasjonen. Jeg husket den som normal. Han var normal. Jeg var normal. Vi hadde bare ingen god kjemi og relasjonen var ikke levedyktig. Det var like mye min skyld som hans. Intet unormalt hadde skjedd. De fleste kjæresteforhold ender jo, ikke sant?
Historien jeg fortalte meg selv var selvsagt riv ruskende feil. Jeg manglet fullstendig klarsyn. Jeg overbeviste meg selv om en oppfatning av fyren som unnskyldte ham og utsatte meg for fare. I stedet for å fortelle meg selv “vet du hva, for en kødd!” så ville jeg så gjerne tenke godt om ham. Jeg ville også gjerne tenke godt om meg selv. Det var enklere å tro at jeg gjorde alt rett enn å si “skjerp deg! Se alt du roter deg bort i”. Det var også enklere å fortelle andre om en eks og en relasjon som var normale, men som bare ikke fungerte av helt naturlige årsaker. Alt ble mindre komplisert av å lulle meg selv inn i en komfortabel historie.
I 2012 krysset våre veier igjen. Han satt inn et sjarmerende støt, og fordi jeg i årene imellom hadde fortalt meg selv en falsk historie om vår tidligere relasjon så aksepterte jeg at vi kunne prøve på nytt. Det var ihvertfall hva jeg trodde var hensikten. Det var kanskje min hensikt, men aldri hans. Vi avtalte en helgetur til Sverige. Denne turen har jeg fortalt om flere ganger tidligere her på bloggen, jeg vil derfor ikke gjøre det igjen nå. Den endte ikke godt, og står som en hevet pekefinger om hvorfor man aldri bør gå tilbake til en psykopat.
Poenget denne gang handler om historiene vi forteller oss selv og hvilke konsekvenser de kan få. Lever vi på en livsløgn? Spør deg selv om din oppfattelse av hendelser og mennesker (inkludert deg selv) er riktig.
En gang ble jeg vitne til at flere av mine kolleger diskuterte en annen kollega som ikke var tilstede, og hvordan hun ifølge deres historie var blitt feilbehandlet av sjefen, fordi hun aldri fikk en stilling hun visstnok var blitt lovet. Jeg kunne velge å delta i den opprørske stemningen. Jeg ville isåfall gå hjem med følelsen av at min kollega var blitt urettferdig behandlet. Det ville kanskje påvirket mitt forhold både til sjefen og til min kollega.
Men jeg valgte å ikke delta. Noe sa meg at historien jeg ble presentert var feil. Jeg visste at den gjeldende kollegaen hadde fått flere berettigede klager og advarsler, og at det antakelig var riktig av min sjef å avvente med å tilby min kollega en fast og forpliktende stilling. Jeg lot virkeligheten innhente meg, i stedet for (igjen) å la meg overbevise av en alternativ virkelighet. Jeg avstod fra å delta i hylekoret.
Det kan være vanskelig å forholde seg til virkeligheten hele tiden. Antakelig umulig, spesielt for en notorisk dagdrømmer som meg selv. Jeg er så flink til å dikte opp alternative virkeligheter at jeg antakelig hadde blitt en fabelaktig romanforfatter. Men for mye virkelighetsflukt kan skade oss. Det er derfor viktig å være tilstede i virkeligheten. Slik tilstedeværelse kan oppøves. Vokt deg for fristende og forlokkende alternative virkeligheter, a la den psykopaten tilbød oss i idealiseringsfasen. Vær også oppmerksom når du merker at du er i ferd med å tilby deg selv en alternativ virkelighet, og flyter inn i en drømmeverden. Hent deg tilbake til virkeligheten. Drømmer er noe som hører natten til. Suksess oppnås best når du ser dine reelle egenskaper og omgivelser slik de er, ikke slik du fantaserer om at de skal være.
Den vedlagte videoen (under) er en fortsettelse av denne teksten.
Husregler for bloggen
- Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
- Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
- Vi kommenterer aldri under fullt navn.
- Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
- Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
- Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
- Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
- Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
- Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
- Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected]. Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.
Takk!
Gjenkjennelsen i denne historien er stor.
Det handler om den fortellingen jeg har fortalt meg om de menneskene som jeg på forskjellig vis har forsøkt å knytte meg til. Det handler om historien jeg har fortalt meg selv om meg. Og om egen evnen til dagdrømmer og forestillinger. Alle forklaringene jeg har fortalt meg selv, om hvorfor de gjør som de gjør, unnskyldninger og bortforklaringer. Drømmen og håpet, i en skikkelig samrøre.
En terapeut sa til meg for mange år siden, da jeg måtte ha hjelp til å avslutte med en ektefelle: “Du snakket deg trygg”.
Jeg hadde selv brukt min egen overbevisning, lagd en egen historie og snakket meg trygg i en relasjon som var skadelig for meg fra begynnelse til slutt. Det var det jeg hadde gjort. Så ja. Det er viktig og helt nødvendig å rette et blikk mot historiene vi forteller oss selv.
“Du snakket deg trygg”. Det var en fin måte å si det på av din terapeut. Vi gjør det på to måter; direkte til en person med p/n trekk som gjør oss utrygg (som strategi i “friend” fra “fight, flight, freeze, friend”) og inni oss som et ledd i de falske historiene vi forteller oss selv.
Så sant! Det er så irriterende at hjernen kun husker det gode fra fortiden, og fortrenger det vonde. Noen ganger tar jeg meg selv i å huske relasjonen med psykopaten som fin og varm, og romantiserer det som var fælt. Men så når jeg prøver å minne meg på hvordan det var da jeg stod i det, så var det alt annet enn fint og varmt. Det var et fælt forhold uten kjærlighet, men jeg levde på den tiden i en fantasiverden, og gjorde det dårlige om til noe bra. Det er skummelt å huske relasjonen som god, for det gjør at man på en måte blir svakere, så jeg prøver aktivt og kun huske det vonde så jeg ikke savner relasjonen. Jeg husker det ble skrevet i et innlegg her på bloggen at når det ble slutt med p, så ba objektet p om å blokkere han slik at objektet kunne slippe å ringe han hele tiden. Det samme gjorde jeg også, og da p blokkerte meg, så tok jeg det som et tegn om at han bryr seg om meg og at jeg betyr noe for han, og oppfattet handlingen som omsorg (!). Men det er jo ikke sant, med mindre man har veldig lav standard for hva du regner som “god” behandling fra andre. Så det er sykt hvor langt inn i fantasiverden man kommer, og kun aktivt leter etter gode tegn og ignorerer det vonde, og lurer sin egen hjerne. Det er snart ett år siden det ble slutt nå, og jeg er stolt over hvor distansert jeg har blitt fra forholdet, at jeg klarer å se realistisk på både relasjonen og min egen destruktive oppførsel. Men det knuser mitt hjerte når jeg tenker på hvor desperat jeg var, og hvor mye jeg led etter bruddet. Jeg vil aldri være slik igjen, så derfor er det ofte jeg tar meg selv i å være hatefull og kald mot andre. Merker også at jeg ikke er særlig glad i noen lenger, til og med mine nærmeste venner. Det er ofte jeg er med dem og er grei osv, men til syvende og sist føler jeg ikke at jeg er noe særlig glad i dem, og ofte føler jeg at de prøver å “ta” meg i ting og er sjalu på meg. Slik er det med mange andre mennesker generelt også, ofte kan jeg føle at de ikke er bra nok for meg og langt unna min standard. Dette er jo gode ting, for før hadde jeg nesten ingen standard for andre mennesker eller grenser for meg selv. Føler hvertfall at jeg hater de fleste gutter og menn, og hvis noen sier så mye som en liten feil ting, så vil jeg bare skjelle de ut og blokkere dem, fordi jeg føler at de ikke er i nærheten av å fortjene meg. Men disse tingene gjør at jeg føler meg som en psykopat selv.. Og hvis en venn spør meg om jeg skal få en type snart osv, så er det ofte jeg blir så sint og vil si at det siste man vil er å få seg en type etter å ha blitt systematisk psykisk mishandlet i flere år. Men jeg vet at disse følelsene er en konsekvens av at jeg føler mye bitterhet og hat i meg nå, noe som er normalt etter mental mishandling. Men samtidig, spiser det deg opp. Ble en rotete kommentar, men bare å tenke tilbake på relasjonen, og i hvert fall mishandlingen gjør vondt langt inn i sjelen ..
“til syvende og sist føler jeg ikke at jeg er noe særlig glad i dem, og ofte føler jeg at de prøver å “ta” meg i ting og er sjalu på meg.”
Dette kan jo være en overreaksjon fordi du er så lett triggbar etter p/n. Men hvis dette er venner du tiltrakk deg mens du fortsatt var “usunn”, altså før p/n, har du vurdert om grunnen til at du blir trigget er fordi de har noen av de samme trekkene?
Veldig god tekst, det er så befriene med emtapiske mennesker med integritet som deler sin visdom.
Så til noe jeg har erfart den siste måneden:
Skulle melde meg permittert til nav, pga karonakrisen stengte de arbeidsplassen min.
Har ikke vært registrert hos nav på en stund, jeg har vært i jobb og forbauselsen var derfor stor når en tidligere arbeidsgiver ( jeg rømte fra stedet mistenker p/ n) hadde registrert meg i aa melding ( arbeidsgivere må registrere arbeidstagere) med noe annet enn det jeg arbeidet som:
Eks, hvis du jobber som sykepleier så registrere jeg deg inn til skattemyndighetene som hjelpepleier.
Jeg prøvde høflig og forklare dette til nav, og kunne vise til papirer ( jeg har riktig attest og papirer på det jeg egentlig jobbet som )
Svaret jeg fikk fra NAV var “hentet ut av løse luften” der jeg først fikk beskjed om å sende meldekort, og at dette skulle ha vært gjort. ( Dette stemte ikke fordi jeg selv kan lese dato for når det skal sendes)
Videre var at jeg ikke var registret med noe en periode ( det stemmer, var arbeidsøkende, var bare et par måneder) men det har jo ingentig med spørsmålet jeg stilte. Det var også en kommentar: dette var ikke nav sin feil… ( jeg har aldri påstått eller lagt noe skyld/feil over på nav.
Det jeg vil med dette (for det er mer ) er og fortelle at jeg ser ansvarfrasyvelse, gashlighting, projeksjon og tåkelegging i svaret jeg fikk.
Det var som om stemmen til Quinn fra Assc direct kom opp: pshycho babbel.
Nå er det mye jeg ikke har skrevet, men essensen er der, i tilegg står det falske opplysninger om meg sendt til skatteetaten fra en psykopatisk arbeidsgiver som ukentlig slengte dritt til meg, stoppet utdannelsen min, ga meg dårlige referanser ( uten at jeg har fortjent det ) og gjorde ellers det han klarte for og ødelegge for meg.
Har hørt det ikke er noe å bry seg om, at slik informasjon går ikke til nye arbeidsgivere. Nei, det får så være, hvis ikke det er forbudt å gjøre slike ting så kan jo alle i teorien meldes som selgere når de arbeider som leger, eller leger når de jobber som bussjåfører.
Så har vi jo og menneskerettigheter og lever i et demokrati, men verden er veldig urolig.
Tåkelegging finnes definitivt både blant sjefer og NAV-ansatte. Takk for din historie.
Ja, det finnes men det betyr ikke at vi skal godt det, Reflekterte over teksten: « still alltid psykopaten til ansvar» synes det var litt rart, da jeg har forstått det slik at « vi ikke skal bryte med grisen, grisen liker å bli skitten» og at vi skal respondere men ikke reagere. At det beste vi objekter gjør er å fjerne oss helt, gå null kontakt eller gråstein.
Du er ikke den eneste leseren som tolker det slik.
Men hvis jeg snur på utsagnet; “still ikke alltid psykopaten til ansvar”. Hvordan smaker det?
Har en utpreget sterk rettferdighetssans, og har hatt store problemer med og akseptere at p/n ikke skal stilles til ansvar, at de kan gjøre som de vil, at de ødelegger for mennesker og at objekter “skal gå nk” “gråstein” “det som plager de mest er ingen reaksjoner, så ikke gi noe, kun taushet.
Men, uten sjel og uten empati er du heller ikke hel, som det er påpekt i tekster her inne. Det er vel straff nok, som en levende død, avhengig av andre for og overleve.
Så “still ikke alltid psykopaten til ansvar” handler vel om å leve livet sitt til det fulle, finne sin styrke, til den man var før p, en god del klokere og obs på røde flagg.
Men jeg merker at folk blir påvirket når de har vært i en slik relasjon ( forståelig nok ) det er mange youtubere der ute nå som driver med opplysninger, og enkelte av de virker veldig preget. ( Sagt med all respekt ).
Som vi objekter utvikler en “ekstra sans”
Noen andre der ute som har meninger om dette, hvorfor skal ikke vi alltid stille p/n til ansvar? er det karma som styrer, Qinn H fra assc direct sier at “karma aldri mister en adresse” og de “gode gjerningene vi gjør for p/n blir spøkelsene som jager dem.”
Litt refleksjoner, verden rundt oss er jo ganske “oppned for tiden” heldigvis går det fremover i riktig retning i hvertfall, det er jo noe å glede seg over 🙂
Når blir den nye boken lagt ut for salg?
🙂
Takk for all lesing og muligheten for å dele og gi hverandre info om en så spesiell og ensom situasjon det er å være i når man treffer på P/N. Dette burde man lære mer om som ung/barn, men hvordan få til det når man til og med som voksen ikke klarer å fatte uten å ha vært i situasjonen selv?
“Nok en anonym” forteller “du snakket deg trygg”
Da tenker jeg tilbake på en kommentar jeg fikk av en mann en gang (en ganske normal en dette tror jeg)
Han sa noe som jeg tror godt beskriver min måte å prate på i mange situasjoner,
kan forklares som at jeg selv føler jeg skal “løfte/hjelpe” andre til å føle seg bra og ha det bra.
Ubevisst, men dog bevisst, for å løfte andre, fordi jeg selv (føler?)/følte at jeg (tåler?)/tålte å stå i alt som en bauta.
“Du har en måte å prate på som ufarlig gjør, det er ikke skummelt å prate med deg”
Her mente personen det å stå frem som seg selv og som menneske.
Ville bare nevne det siden kommentaren til “Nok en anonym” var litt inne i samme spor.
Hei! Jeg har et spm. Jeg føler, eller prøver så godt jeg kan å ha kontroll på mine følelser og traumer fra bruddet. Men jeg merker at når jeg for eksempel er med noen, og det er et eller at som trigger vonde minner, så klarer jeg liksom ikke helt å puste. Det er lettere når man er alene når det skjer, men når man er med andre mennesker, for eksempel på ferie med venner så blir det altfor mye at jeg ikke klarer å kontrollere det i hele tatt. Da blir angsten og traumene for meg. Det er nesten så det er bedre å være mer for meg selv, slik at jeg kan kontrollere triggerne osv. Er det normalt? Og hvor lang tid tar det før traumene og angsten roer seg ned? Det har gått nesten ett år siden bruddet, men jeg kan fortsatt bli helt ute av helt plutselig hvis jeg blir minnet for mye på psykopaten.
Hei igjen. De siste ukene har vært ganske tøffe. Jeg trodde at med tiden så ble det bedre, men det virker som det bare blir verre. Jeg merker at jeg generelt har startet å få mer hat i meg, og selv om jeg ikke vil være det, så føler jeg meg ekstremt bitter. Nå i denne coronatiden, så har man mer tid til å tenke, noe som ikke alltid er positivt og man kommer inn i en slags boble. Det har ført til at jeg kan tenke på all den dårlige behandlingen jeg har tillatt meg, ikke bare av psykopaten, men også av andre. Det gjør at hatet blir tungt å bære, jeg føler så mye hat ovenfor andre som har gjort meg vondt at det gjør det vanskelig å klare seg i hverdagen. Jeg kan lett starte å gråte, og kan føle meg psykisk forstyrret. Jeg burde vært glad for at jeg endelig er fri, og har livet foran meg. Men jeg klarer ikke være fri, for når jeg tenker på psykopaten blir jeg så full av hat at det gjør vondt og det vekker all slags følelser. Så jeg blir jo aldri fri! Jeg har lest hele denne bloggen, og vet at dette er normale reaksjoner. Men hva gjør man egentlig når hatet og bitterheten overtar, og man ikke klarer å tilgi? Hva er det man kan gjøre for å “roe” seg selv ned, og ikke fange seg selv i et bur som består av dine egne tanker? Og hvordan kan man fortsette å være sterk når hele energien og opprettholdelsen av din psyke faller?
Se på det som en slags oppvåkning. Du er i ferd med å tre ut av en livslang boble. Kunsten er å få klarsyn uten å la det ødelegge din gode energi.
Jeg er også en som har litt problemer med å alltid stille psykopaten til ansvar. Jeg har gjort det , jeg har kjempet, men til hvilken nytte? Jeg angrer overhodet ikke på de nødvendige kampene jeg har tatt, spesielt for mine barns skyld. Noe annet hadde jeg ikke kunnet leve med. Men de andre kampene, som ikke er så eksistensielle? Det koster mer enn det smaker. P/N er grenseløs, selvopptatt og hevngjerrig. Hevnaksjoner til evig tid dersom du trosser dem og stiller deg i veien.
Jeg er mer for å ha sin egen oppbyggelige prosess der man holder fast i seg selv og sine egne verdier. Og derfra kan slutte at P/N bare er amoralske, egoistiske og feige kryp. Å begi seg i åpen kamp med dem gjør du ikke med mindre du må. Av hensyn til dine barn eller andre. Husk at dette er mennesker som ikke er bundet av vanlig etikk eller moral.