Fanklubber, flygende aper og elefanter i rommet – om psykopati og vennskap

Har psykopaten/narsissisten venner?

“Normal, healthy people are capable of having all kinds of friends, such as friends who have different values, friends who are assertive, friends who aren`t perfect, friends with healthy boundaries, friends who may voice complaints, and friends who require healthy consideration. But narcissists don`t have friends in that way.”  (fra “Narcissists exposed” av Drew Keys)

 

Psykopaten er meget søkende etter nye mennesker. Han/hun skanner konstant omgivelsene etter nye ofre, og tar lett kontakt når de har funnet en person de mener egner seg som ny forsyningskilde. Deretter “okkuperer” de dette nye offeret over et kortere eller lengre tidsrom, hvor den nye kontakten opplever at psykopaten nærmest invaderer ham/henne. Den nye kontakten kan føle en enorm betatthet av psykopaten, selv om relasjonen holder seg på et vennskapelig plan. Dette er fordi psykopaten utsetter dem for en idealiseringsfase lignende den en romantisk partner utsettes for. Psykopaten hyperfokuserer på den nye vennen, og gir ham/henne intens oppmerksomhet – ihvertfall en stund. For det samme gjelder for venner som for romantiske partnere – de blir forkastet til slutt. Psykopaten er mest opptatt av nye relasjoner og går derfor snart lei av “gamle”. Nye relasjoner gir maksimal spenning i et psykopatisk sinn som konstant kjeder seg. Stabile og langvarige relasjoner har sjelden noen verdi for psykopaten. Det foregår et enormt gjennomtrekk av mennesker i en psykopats liv. 

Derfor har psykopaten ingen nære venner, bare bekjente og “hjelpere”.

Mennesker som har hatt nære og tette relasjoner med psykopater, forteller at psykopatens definisjon på “venner” er annerledes enn den normale mennesker bruker. Psykopaten omtalte for eksempel enkelte som “nære venner” som normalt ville falle i kategorien “bekjente” eller enda fjernere. Psykopaten kunne snakke varmt om “gode venner” som han/hun ikke hadde sett på fem år eller mer. Samboere eller partnere av psykopaten forteller at psykopaten idealiserte og glorifiserte mennesker som knapt var en del av hans/hennes liv, og kunne spinne lange historier om mennesker han/hun bare hadde møtt noen få ganger, som om psykopaten kjente dem godt. Senere kunne partneren spørre psykopaten hvordan det gikk med disse “vennene”, og ble da bare møtt med et skuldertrekk. “Det dype vennskapet” var åpenbart ikke så dypt likevel.

Motsatt så snakket psykopaten sjelden annet enn dårlig og nedsettende om de menneskene han/hun faktisk hadde i livet sitt på daværende tidspunkt. Velmente mennesker som kanskje ønsket å innlemme psykopaten i livene deres i større grad, og som viste både interesse for og potensiale til å være nære og ekte venner for psykopaten. Men overfor disse viste psykopaten kun forakt, og brukte dem i sjalusifabrikkerings-øyemed. Psykopaten vil nemlig alltid misbruke mennesker som kommer for nær. Mennesker som faktisk er tilstede, vil være en trussel for en psykopat som konkurrerer om alt. Mennesker som derimot ikke er der lenger, er “trygge”. Psykopaten kan tillate seg å ha et godt forhold til mennesker som ikke eksisterer, for de kan ikke overgå ham/henne i noe. Derfor vil psykopaten omtale mennesker som i realiteten er ute av livet hans/hennes i mer positive vendinger, enn mennesker som fortsatt er i det.

Jeg husker at psykopaten mens han/hun hyperfokuserte på meg, ikke hadde tid til å initiere vennskap med andre fordi vedkommende brukte all sin tid på meg. Felles kollegaer og bekjente ble av psykopaten omtalt utelukkende i negative ordelag. Dette var antakelig for at jeg selv ikke skulle ha et positivt bilde av dem og oppsøke dem, men forbli lojal mot psykopaten alene. Senere, når jeg var ute av bildet, så pleiet psykopaten vennskap med de samme menneskene vedkommende tidligere snakket så nedsettende om.

Når normale mennesker etablerer langvarige relasjoner med noen, så er det fordi man har gjensidig glede av felles samvær. Relasjonen er fri for ensidig utnyttelse. Hvis en av partene oppdager at de på et eller annet vis blir misbrukt eller dominert, så vil normale og sunne mennesker enten slå i bordet og sette en umiddelbar strek over relasjonen, gi motparten en sjanse til å rette opp ubalansen eller langsomt – nesten ubemerket – trekke seg ut av relasjonen. Hvordan man velger å avslutte relasjonen, er personlighetsavhengig. Det kan også gå lang tid innen man oppdager et usunt vennskap. Dette er fordi man møter mennesker med en grunnholdning at motparten også er normal og tenker som deg, inntil det motsatte er bevist. Uansett hvor lang tid det går eller hvordan man velger å avslutte, så er poenget at normale mennesker oppdager den psykopatiske utnyttelsen til slutt og finner en utgang. En normal person kan ikke ha et langvarig vennskap med en psykopat. 

Hvis en relasjon derimot er fri for utnyttelse og misbruk, så er normale mennesker i stand til å opprettholde vennskap i mange år – ofte livet ut.

Dette kan ikke psykopaten. Psykopaten finner ikke den samme gleden i samvær med andre mennesker som normale mennesker gjør. For psykopaten er andre mennesker objekter eller gjenstander – enten har de en bruksverdi som psykopaten kan dra nytte av, eller de har det ikke. Hvis sistnevnte er tilfelle, så har psykopaten ingen interesse av å beholde dem i livet sitt, og de vil bli forkastet.

Hvis han/hun derimot ser en bruksverdi i deg, så vil psykopaten beholde deg i livet ditt til du selv oppdager at relasjonen er dobbelmoralsk og utnyttende, eller til du mister din bruksverdi.

Bruksverdien venner har for psykopaten er mange. Noen brukes til å spionere på nåværende eller tidligere primære ofre. De primære ofrene er mennesker psykopaten har gjort en ekstra innsats for å knytte til seg. Det vil hovedsaklig være snakk om romantiske relasjoner, men også ett og annet vennskap vil ha utfylt denne funksjonen. Uansett, når relasjonen er over så ønsker psykopaten fortsatt å utøve en eller annen form for kontroll over disse primære ofrene. Fordi psykopaten utsetter disse for taushetkuren, eller motsatt at de tidligere ofrene har innført NK (null kontakt), så bruker psykopaten venner som spioner, budbringere og mellomledd når direkte kontakt ikke lenger er mulig. Det kan også være snakk om trakassering av tidligere primærofre, utført av disse vennene på psykopatens oppfordring. Venner som fungerer som psykopatens forlengede arm på denne måten, kalles flygende aper. 

Begrepet flygende ape (eng. flying monkey) er tatt fra filmen “Trollmannen fra Oz”, hvor aper med vinger flyr rundt og stikker kjepper i hjulene for Dorothy og vennene hennes, på oppdrag fra heksa. En flygende ape i psykopatisk forstand vil være manipulert og foret med løgner om det tidligere offeret, slik at han/hun opplever deres aksjoner og sabotasjer på vegne av psykopaten som moralsk berettiget. En flygende ape kan også selv være personlighetsforstyrret eller av annen årsak ha nedsatt dømmekraft. Han/hun kan være skremt eller truet av psykopaten til å utføre tvilsomme ærend, mot hans/hennes vilje. I noen tilfeller vil den flygende apen selv være en psykopat.

Andre bruksområder venner kan ha for psykopaten er å utføre praktisk arbeid psykopaten ikke vil utføre selv. Det kan være venner som gir psykopaten adgang til høyere sosiale lag, status er meget viktig for de fleste narsissister/psykopater. Psykopaten har gjerne venner som er enkle å dominere, som “vet mindre” eller “kan mindre” enn psykopaten, og derfor ikke utgjør noen trussel. Disse vennenes tilkortkommenhet bidrar til å blåse opp psykopatens selvbilde. Psykopaten vil også klare å rekruttere empatiske mennesker i sin vennekrets, ved å fortelle dem tåredryppende historier om forskjellige urettferdigheter psykopaten har vært utsatt for. Han/hun vil på denne måten appellere til empatiske menneskers trang til å vise omsorg og forståelse – noe psykopaten kan nyte godt av og skvise til siste dråpe for alt det er verdt.

Til syvende og sist så forsøker psykopaten å kultivere en større gruppe med beundrere. Disse vil sjarmeres, “kjøpes” og kurtiseres til å elske psykopaten men de vil kjenne ham/henne meget overflatisk og har derfor liten mulighet til å forstå hva som befinner seg “bak masken”. De brukes blant annet til å danne et slags beskyttende skjold mot utenfrakommende angrep fra mennesker som faktisk har sett den virkelige psykopaten, og noen av dem vil inngå i psykopatens seksuelle harem. Dette har noe kultaktig over seg men har ingenting med religion eller sektdannelse å gjøre. Derimot vil denne gruppen ligne mer på groupies til en rockstjerne og fungere på samme vis. De vil følge psykopaten i tykt og tynt, samle seg på kommando og møte opp når psykopaten skal på byen eller på annet vis trenge en liten menneskemengde for å gi inntrykk av at han/hun er populær, for eksempel når psykopaten inviterer til bursdagsfeiring av seg selv. Medlemmene i denne gruppen vil kjempe om psykopatens gunst og for å komme nærmere ham/henne enn den perifere rollen de har. En nokså dekkende betegnelse på denne gruppen vil derfor være psykopatens fanklubb. 

Slik klarer psykopaten å omgi seg med en gruppe intetanende mennesker av varierende herkomst. De har det til felles at de alle er manipulert og utnyttet, og ingen av dem har noen emosjonell betydning for psykopaten (jeg vil tilføye at ikke alle psykopater er velfungerende nok til å oppnå dette. Enkelte psykopater vil derfor falle utenfor denne fremstillingen og fremstå mer som ensomme ulver).

Normale og friske mennesker kan lenge inneha en rolle i psykopatens vennekrets innen de oppdager den unormale dynamikken. Dette er mulig fordi psykopatens normalitetsmaske ikke er lett gjennomskuelig hvis man ikke befinner seg tett nok på ham/henne. Når normale mennesker til slutt oppdager skuespillet, så vil de som regel oppleve vemmelse og forsøke å trekke seg unna. Dette vil psykopaten som regel la skje uten konsekvenser, da disse menneskene har liten betydning for ham/henne. Dog er det interessant at man forstår å liste seg ut, og ikke smeller med dørene når man går.

Dette oppsummerer altså psykopatens forhold til vennene sine – eller mangel på sådan. Men hva med dine venner?

 

Det er lite trolig at psykopaten var den første antisosiale personen i livet ditt. Men han/hun var den første som gjorde deg oppmerksom på at en slik personlighetsforstyrrelse eksisterer blant oss.

Det har seg nemlig slik at selv om hvem som helst kan bli et offer for psykopatisk idealisering og manipulering, så har mange psykopater en forkjærlighet for empatiske og givende mennesker. Mennesker som har stor romslighet for merkelig oppførsel fra andre, og som strekker seg langt for å bevise at både dem selv og den andre er verdt å elske. Psykopaten elsker å se disse menneskene strekke seg etter gulroten som aldri kommer innenfor rekkevidde, i tillegg til at deres høye toleranseterskel gjør at psykopaten nærmest kan trampe over deres personlige grenser uten protest.

Lyder dette som svake mennesker? Kanskje, men poenget er at disse menneskene – noen ganger kalt empater og i andre tilfeller høysensitive – er psykopatens strake motsetning, og hvis du er en av dem så skal du være stolt av det. Du innehar nemlig alle verdiene som representerer lys og varme, i motsetning til psykopatens mørke og kulde. Den dårlige nyheten er at du muligens tiltrekker deg psykopater som en utelampe trekker mygg. Psykopaten spotter deg på mils avstand.

Derfor er det også sannsynlig at du har flere psykopater i livet ditt. Mennesker du kanskje anser som venner, men som aldri har vært interesserte i gjensidige gi-og-ta relasjoner, med mindre det betyr at du er den som gir og de er den som tar.

Nå ser du dem så mye tydeligere, og du er forbauset over at du ikke har sett dem før. Det er ikke så rart at de har operert under din radar, du har nemlig aldri hatt en slik radar tidligere. Men nå oppdager du at du bruker masse tid på å støtte en eller flere venner og konstant bygge dem opp, men du får intet tilsvarende tilbake. Du inviterer dem kanskje ofte hjem til deg på lunsj eller middag hvor du disker opp de deiligste retter men får sjelden eller aldri noen motinvitasjon. Du spanderer ofte noe på dem når dere er på byen eller på reise, men disse vennene bruker aldri en krone på deg. Når dere er sammen, så opptrer de ofte dominant og snakker nedsettende til deg, eller sågar skriker til deg hvis de er uenig i noe du sier eller foretar deg. Du oppdager kanskje at i de tilfellene hvor disse menneskene tar initiativ til å møte deg, så er det en bønn om en tjeneste involvert.

En annen grunn til at du ikke har sett de snyltende vennene før nå, er at mennesker med psykopatiske trekk bruker noen av de samme teknikkene på venner som han/hun gjør på romantiske partnere, som sjarm, karisma og future faking. Derfor kan det være vanskelig å bryte løs. Jeg husker at jeg selv holdt kontakten med en narsissistisk venn i 11 år. Vedkommende holdt meg på gress ved stadig å snakke om turer vi skulle reise på sammen (som aldri ble noe av). Denne vennen visste hvor mye jeg elsker å reise, men det endte som regel med at vedkommende dro på disse turene alene, og jeg ble avspist med et postkort. Jeg så for meg et vennskap som kunne bli storartet og perfekt, det hadde så mye potensiale! Men av en eller annen grunn så tok det aldri av. Vi ble værende på rullebanen og akselererte stadig fortere, men lettet aldri. En dag sluttet jeg bare å svare på vedkommendes telefonoppringinger. Jeg så meg aldri tilbake. Sammenlignet med bruddet med psykopaten, så var det mye enklere å bryte med denne narsissistiske vennen, fordi det aldri var opprettet et psykopatisk bånd mellom oss. 

Disse vennene som plutselig gjør deg uvel, trenger ikke å være narsissister eller psykopater. Poenget er at de er giftige og selvsentrerte. De stjeler energien din – en energi du sårt trenger til deg selv, spesielt etter en omfattende kollisjon med en psykopat. 

Du har oppdaget deres uærlighet og spill, og vennskapet kan aldri bli det samme igjen. Det som tidligere ble oppfattet som forbigående gnisninger, er nå blitt en stor elefant i rommet. Det er nesten umulig å snakke om den, men den er der og den fyller plutselig hele tomrommet rundt dere. Du får følelsen av å bli kvalt, og vil mest av alt fjerne deg fra denne vennen. 

Det er ikke uvanlig at psykopatiske ofre i kjølvannet av bruddet foretar en dyp utrenskning i nettverket deres. Det er forståelig at dette skjer og en avstandstaken til slike venner vil i mange tilfeller være en langt forsinket nødvendighet. Jeg vil imidlertid advare mot å gjøre det for tidlig. I starten er man ofte paranoid, skremt og har dårlig dømmekraft. Trekk pusten. La det gå noen måneder, og se om du fortsatt ønsker de gjeldende personene ut av livet ditt. Gjør du det, så har du ingenting å tape og alt å vinne på å kvitte deg med dårlige venner. 

Men gjør du det, så vær forberedt på purt hat. Ikke alle disse vennene vil la deg slippe ut av deres kontroll uten kamp. Hvorfor skulle de la deg gå uten videre, når du har gitt dem så mye – helt gratis? Det er intet under at de ønsker å beholde denne fordelen. Noen av dem vil reagere sterkt på at du plutselig markerer personlige grenser, der hvor de tidligere aldri har behøvd å ta hensyn til slike grenser. Reaksjonene du må forberede deg på, spenner fra ingen reaksjon, via trygling og bønn om tilgivelse, via forsøk på å true deg tilbake til din underdanige posisjon, via å spille på din samvittighet (hvordan kan du belaste meg med dette nå, jeg som har så mange som er avhengige av meg) til svertekampanjer og hevntokter mot deg. Stålsett deg.

Men en ting kan du være sikker på; en venn som ikke bare lar deg gå når du ettertrykkelig gir uttrykk for at det er ditt ønske, avslører sin manglende respekt for deg i tillegg til at vedkommende aldri har vært din venn. La det være din bekreftelse.

 

Nå vil det bli stille fra denne kanten i en måneds tid. Jeg skal reise bort og ønsker alle mine lesere en flott senvinter. Vi fortsetter med nye tekster i mars, kom gjerne med ønsker og innspill i mellomtiden.

Groundhog day

Det finnes en spillefilm fra begynnelsen av 90-tallet med Bill Murray i hovedrollen, kalt “Groundhog day”. “Groundhog day” er egentlig en tullefilm hvor Murray forelsker seg i et kvinnelig objekt, spilt av Andie MacDowell, men oppdager at hans forsøk på å kurtisere henne blir spolert av at han hver eneste dag våkner opp til den samme dagen. Samme dato, samme nyheter på radioen, han støter på de samme menneskene på gaten og uansett hva han sier eller gjør så har det ingen betydning, for neste dag så er alt nullstilt. Dette betyr også at alle hans forsøk på å få innpass hos MacDowell er forgjeves uansett hva han gjør, for neste dag har hun glemt alle hans personlige oppofrelser.

Filmen har en viss moral. Murray er i utgangspunktet en overflatisk og egoistisk karakter, ikke så ulik psykopaten, men ved å hver dag våkne opp til den samme dagen så gir “universet” ham en sjanse til å korrigere sin opptreden og bli et bedre menneske.

“Groundhog day” er ikke blitt noen stor klassiker, men den bidro med et nytt uttrykk i det amerikanske språk. I dag brukes “groundhog day” eller “groundhog feeling” for å beskrive en følelse av deja-vu,  at “dette har jeg opplevd før” og at alle dine tilstrebelser på å tilnærme deg noe eller noen, er nytteløse.

Dette er en opplevelse mange psykopati-ofre kjenner seg igjen i. Fordi den har et element av science fiction i seg, og en underlig følelse av å befinne seg i skumringslandet (eller “the twilight zone” på engelsk) så har det vært vanskelig for ofrene å sette ord på – og forstå – hva dette egentlig dreier seg om.

Under og etter idealiseringsfasen med psykopaten, så forsøkte mange ofre å imøtegå hva de trodde var psykopatens forsøk på å knytte seg emosjonelt til offeret. Du ble etterhvert glad i psykopaten og ønsket å møte ham/henne på halvveien for å gjøre hans/hennes innsats lettere, vise at du satt pris på innsatsen, at opplevelsen var gjensidig og at du ønsket å gjengjelde hva du trodde var ekte følelser fra psykopatens side. 

Men etterhvert fikk du følelsen av at uansett hva du gjorde så kom du aldri nærmere psykopaten. Dette gjaldt især hvis dere hadde kranglet eller psykopaten hadde sveket deg. Kanskje ble han/hun etter en slik transgresjon borte en stund. Kanskje opplevde du taushetskuren. Kanskje psykopaten allerede neste dag oppførte seg som om ingenting hadde skjedd. Han/hun nevnte ikke krangelen eller transgresjonen med et ord, og forventet åpenbart at også du skulle ignorere sviket. Psykopaten syntes fullstendig uanfektet av hva du selv opplevde som et meget vanskelig hinder i relasjonen.

Psykopaten hadde lært deg opp til å ikke lufte slike ubehagelige temaer i etterkant fordi det kunne få konsekvenser for deres idyll (det som kalles å bevege seg “på eggeskall” eller “i et minefelt”). Derfor brant du inne med opplevelsen. Du var kanskje sågar takknemlig for at psykopaten neste dag virket fornøyd og fullstendig blottet for interesse for gårsdagens krangel, fordi du var så redd for å miste ham/henne. Men innerst inne så glemte du aldri de ubehagelige hendelsene, eller hva du opplevde som psykopatens forsøk på å skyve viktige ting under teppet.

Ironisk nok så syntes ikke psykopaten å nullstille relasjonen etter bare ubehagelige konfrontasjoner. Også deres gode dager sammen syntes å gå psykopaten hus forbi. Du opplevde at opplevelser og hendelser som knyttet deg tettere til psykopaten, ikke hadde den samme effekten på ham/henne. Dine kjærlige og velmente handlinger gjorde egentlig intet inntrykk, og neste dag våknet psykopaten opp som om den fantastiske dagen aldri skjedde. Du følte deg fortsatt som en fremmed i hans/hennes liv. Psykopaten kunne etter en slik god dag sågar trekke seg ytterligere unna deg eller til og med forsvinne for en periode.

Hva skjedde egentlig i psykopatens indre? Var denne nullstillingen av relasjonen ubevisst, eller en av hans/hennes mange taktiske krumspring?

Både og.

Psykopaten nullstiller relasjonen bevisst. Han/hun er egoistiske mennesker til kjernen. De ønsker å fortsette med å gjøre hva de alltid har gjort – tenke på seg selv og sette seg selv fremst, og uten å bli begrenset av å være i en “monogam” relasjon med noen. De føler ingen forpliktelser overfor hverken primærpartneren, venner eller familie. Å være for seg selv i perioder, eller å ha sex eller intime relasjoner med flere mennesker enn primærpartneren anser de som sin rett, fordi personlighetsforstyrrelsen gir dem en følelse av berettigelse. Men også fordi ekte intimitet ikke eksisterer for psykopaten. At du ikke ser det likedan fordi slik opptreden ikke er normalt, er irrelevant for dem. De vil derfor sørge for at du ikke stiller spørsmålstegn ved deres egoistiske opptreden. De vil reagere med sinne eller aggresjon for å forhindre dine forsøk på å normalisere relasjonen, eller forlate deg i perioder hvis du gjør det. De lar en trussel overskygge relasjonen deres, om at de vil forlate deg for godt hvis du på en eller annen måte vekker misnøye i dem. Derfor holdt du de vonde tingene for deg selv. Du tidde, akkurat slik de ønsket. 

Men nullstillingen har også en ubevisst side, og den handler om at psykopaten kan ikke knytte seg til noen på normalt vis. Han/hun kan ikke elske, savne eller føle hengivenhet slik normale mennesker kan. Fordi det ikke finnes egenskaper i psykopaten som er tilrettelagt for å koble seg emosjonelt til andre, så vil alle andre for alltid forbli fremmede for ham/henne, uansett hvor lenge relasjonen har pågått.

Ofre som har levd under samme tak og delt seng med psykopaten, har fortalt hvordan psykopaten tidlig om morgenen har et tomt, kaldt og uforstående blikk når han/hun nettopp har våknet, som om han/hun ikke drar kjensel på offeret. Dette varer kun et kort øyeblikk helt til psykopaten rister den riktige masken på plass. Men det viser hvordan psykopaten, selv etter flere år, egentlig ikke vet hvem han/hun deler seng med. For psykopatens del kan det være hvem som helst, og dette er også mye av forklaringen på hvorfor psykopaten så lett legger forkastede relasjoner bak seg og nesten umiddelbart kan tre inn i en ny relasjon. Hvem du er er derfor likegyldig for psykopaten, fordi han/hun uansett ikke kjenner deg.

Som du mest sannsynlig allerede vet så går fremmedheten begge veier. Du oppdaget at du heller ikke kjente psykopaten. Det gikk kanskje opp for deg først etter bruddet, da psykopaten forandret seg radikalt for å tilpasse seg den nye partneren. Kanskje mistenkte du allerede lenge innen bruddet at psykopaten manglet kongruens og kontinuitet, slik han/hun kunne ta masker av og på, alt ettersom hvem han/hun var sammen med. At din felles historie med psykopaten ikke syntes å ha noen betydning for ham/henne. Du har antakelig stilt deg det samme spørsmålet som alle oss andre; hvem er egentlig denne personen som jeg elsket, trodde jeg kjente og var villig til å ofre meg selv for? Som en av leserne av denne bloggen så perfekt uttrykte; “jeg ble forespeilet en særdeles flott person jeg senere forstod ikke eksisterte”.

Sannheten er, at psykopaten er ingen. Grunnen til at du ikke kjente psykopaten er nemlig den samme som at han/hun ikke kjente deg; psykopaten er tom innvendig. Han/hun har ingen identitet. Tomrommet gjør at psykopaten kjeder seg konstant og må fylles med manipuleringer og drama – alt som kan få psykopaten til å føle seg levende og overlegen. Fordi et indre liv mangler, så kan ikke psykopaten nøyes med stabilitet og ro. Psykopaten aner ikke hvem han/hun selv er, og da kan heller ikke du vite det. Hvordan kan man knytte seg til ingen? De nødvendige indre reseptorene – eller krokene – inne i psykopaten, som er nødvendige for andre til å henge seg på, finnes ikke. 

Derfor spiller det heller ingen rolle om du har vært sammen med psykopaten i tre måneder eller 30 år. Psykopatens forhold til tid er ikke det samme som normale mennesker. Fordi psykopatens indre er tomt, så opplever han/hun tid som et vakuum som skal fylles, og som sirkulær (ikke lineær som normale mennesker gjør). Derfor er langsiktig planlegging også fraværende hos psykopaten. Kun her og nå er viktig. Psykopatens forhold til fortiden blir påvirket av denne sirkulariteten. Han/hun opplever at tråder fra fortiden kan plukkes opp nærmest uten å ha blitt preget av tidens tann. Derfor kan han/hun oversveve deg flere år etter bruddet, som om ingenting har forandret seg. Normale mennesker vet at tiden renner ut, og har ikke tid til å “spille spill”. Vi investerer i relasjoner for å oppleve gjensidig kvalitet sammen med andre den tiden vi har igjen å leve. Psykopaten tenker ikke slik, han/hun synes å tro at de har uendelig med tid. Psykopatens forhold til tid er i det hele tatt omfattende, veldig annerledes og fortjener kanskje et eget innlegg. Dere lesere får gi meg tilbakemelding hvis dere ønsker å forstå dette bedre. I mellomtiden lar jeg det bli med dette. 

“Groundhog day” er ingen skrekkfilm. Den ble markedsført som en komedie, men floppet som morsom. Jeg tror kanskje temaet ble for tungt og seriøst for det amerikanske lettvekterpublikummet. Bill Murray`s karakter er heller ingen psykopat. Selv om han midtveis i filmen blir rammet av apati og likegyldighet av at tiden står stille, så formår han å forandre seg og til slutt å elske MacDowell`s karakter “på den riktige måten”. Først når han klarer dette, så går tiden videre. 

Dette vil dessverre aldri skje i din relasjon med psykopaten. Psykopaten vil ikke formå å forandre seg, slik Murray klarte. Du kan derfor ikke bli værende i relasjonen eller forsøke å forbedre den. Tiden vil aldri gå videre uansett hvor hardt du prøver. Med psykopaten så vil hver dag være “groundhog day”, resten av ditt liv.

Tiden går videre når du klarer å bryte ut av relasjonen og ikke lenger ser deg tilbake.

 

 

Albert Einstein har en god definisjon på galskap

Psykopaten er en mester i å overføre sin egen galskap over på offeret. Det er en komplisert psykologisk overføringsprosess som skjer, kalt “projektiv identifikasjon”. Prosessen ender med at offeret sitter igjen med følelser og egenskaper som egentlig tilhører psykopaten, som skam, skyld, anger og ikke minst opplevelsen av å miste forstanden. Er det ikke utrolig at det er psykopaten som med rette bør føle disse tingene, men det er offeret som ender opp med å oppleve dem? Når psykopaten har klart å lesse av seg all denne lasten på offeret, så går han/hun bekymringsfri videre, mens offeret blir overlatt til seg selv og den tunge og lange jobben med å løse opp flokene i garnnnøstet.

Denne jobben er så krevende, at mange ofre utvikler fysiske plager som resultat. Langvarig psykisk belastning kan utløse alt fra migrene og allergier (som aldri tidligere har vært der) til alvorlige sykdommer. At kreft blusser opp hos ofre i remisjon, eller for første gang, er ikke uvanlig. Hjerteproblemer likeså. Selv fikk jeg flekker med psoriasis og ekstrem kløe i kjølvannet av psykopaten – jeg som aldri tidligere hadde hatt et hudproblem. Psoriasisen ble stort sett borte simultant med oppstarten av NK, men kløen kommer fortsatt – hver gang jeg blir stresset eller engstelig. De mulige fysiske bivirkningene av et psykopatisk møte er en ytterligere grunn til at offeret bør legge psykopaten bak seg, og ta rehabilitering på alvor.

Jeg har påny invitert forfatteren bak det populære innlegget “Om sjalusifabrikkering” til å skrive et gjesteinnlegg, denne gang om hvordan vedkommende opplevde galskapen forplante seg og eskalere i relasjonen med psykopaten. Jeg tror mange lesere vil kjenne seg igjen i dette. Jeg opplevde spesielt et sterkt “aha” øyeblikk av scenen med middagsinvitasjonen. Forfatteren skriver også om hvordan vedkommende ble diagnostisert med alvorlig sykdom midt oppi den kaotiske relasjonen. Les, bli klokere og del gjerne.

Albert Einstein har sin definisjon på galskap: “Galskap er å gjøre det samme om og om igjen, og forvente et helt annet resultat”. I ettertid har dette vært selve definisjon på min rolle som kjæresten til en narsissist. Jeg har stått i situasjoner der jeg har blitt psykisk mishandlet etter alle psykopatiske regler, om og om igjen. Jeg forlot han ikke, jeg forventet at alt skulle endre seg. Jeg handlet som om ubehaget var en midlertidig tilstand, noe som ville bli bedre med tiden. Tiden ble etter hvert til år, og når jeg til forsøkte komme meg vekk, innhentet han meg med nye metoder. Jeg har tenkt mye på hvordan jeg ville reagert dersom en eks av narsissisten hadde advart meg. I en periode håpet jeg faktisk at en slik eks fantes, slik at jeg kunne få bekreftet at det ikke var jeg som var gal. Men mest sannsynlig ville ikke en eks friskmeldt meg. Min opplevelse av han var det kun jeg som så. Han hadde passert førti, og det gikk gradvis opp for meg at alle hans forhold kun hadde vært kortvarig. Til gjengjeld var det mange. Det hører vel med til sjeldenhetene at en eks, etter et par ukers forhold, føler behov for å advare andre. Han fungerte nærmest som en slags omreisende forlystelsesdukke, men det visste jeg ikke da.

Han manipulerte følelsene mine, til han oppnådde et resultat han var fornøyd med. Vi kunne våkne sammen, solen skinte og alt var ukomplisert. Allikevel fant han rom for å frata meg gleden. Gjøre meg usikker. Jeg husker han lagde en hysterisk scene basert på en, for meg, bagatellmessig problemstilling. Jeg ble skeptisk. Reaksjonen sto liksom ikke i stil til problemet. Jeg tvilte, uten tanke på konsekvensene. Han ble rasende og tårene sprutet, og vantroen jeg følte i forhold til hva jeg egentlig var vitne til, gjorde meg stum. Usikkerheten gjorde meg dessuten veldig defensiv, jeg trakk meg unna fysisk. Han påsto jeg trakk meg unna i forakt. Jeg respekterte han ikke. Jeg endte med å be om unnskyld. Men, for hva da, egentlig? Jeg hadde ikke gjort noe galt, ikke annet enn å påpeke tvil. Allerede dagen etter var alt glemt, og han ringte og inviterte meg på middag kl.19. Jeg var glad for at vi kunne snakke sammen igjen. Men da jeg ringte på døren kl.19, var han ikke hjemme. Han svarte verken på telefon eller meldinger. Jeg la igjen en lapp der jeg skrev at det er dette som er å vise forakt. Jeg var så skuffet, men også redd for hvor han kunne være. Jeg hadde alle antenner ute og kjørte hvileløst rundt og lette. Hadde jeg bare klart å bli skikkelig sint!

Han kontaktet meg først noen dager seinere, og presiserte på pedantisk vis at han hadde sagt “- middag EN dag, ikke – i dag”. Typisk meg å misforstå, sa han. Men han hadde jo spesifisert et klokkeslett, til og med! Å dumme deg; kl.19 var jo et middagstidspunkt uansett dag! Han var oppgitt, men la til enda et stikk; “Du blir jo så sint på meg, at du misforstår selv en hyggelig invitasjon!” Dette kunne han ikke mene, jeg hadde jo ikke vært sint. Han hadde vært hysterisk! Men han fortsatte provokasjonen; “Bare hør på deg selv nå, du ER sint, og jeg kan ikke forholde meg til deg når du er sint”, sa han, og la på. Å få meg sint var hele målet. Absolutt alt ble tolket som sinne. Ofte ble han utilgjengelig i dagevis etter noe sånt, og jeg kavet. Å forklare dette for andre i håp om at de forsto, var uaktuelt. Jeg forsto det jo ikke selv, enda han stadig gjentok mønsteret, men med små forskjeller.

Jeg så ikke skogen for bare trær. At psykopaten projiserte både skyld og egenskaper (som for eksempel sinne) over på meg, gjorde at jeg gradvis følte meg mer gal enn jeg opplevde at han var. Jeg var i konstant beredskap. Han provoserte, og jeg kom ut av balanse. Denne ubalansen tolket han som negativ fordi den gav han verken beundring, sex, eller positiv anerkjennelse fra meg. Man mister all lyst til å like mannen, og det er jo fullstendig motsatt av hva man vil. Han hadde derfor en selvoppnevnt rett til å innhente godene hos andre, men han passet på at jeg fikk det med meg.

Man kan ikke smile eller viske frem reaksjonen som oppstår når man ufrivillig avslører utroskap. Det man opplever er nærmest psykotisk, og man mister ofte hukommelsen etterpå. Men med den andre kvinnen som tilskuer, trakk han meg opp igjen og trøstet meg. Han beviste hvilket stort hjerte han hadde, selv om jeg virket helt ute av kontroll. Han fikk meg til å fremstå som problemet han strevde med å komme seg unna. Jeg var beviselig utilregnelig fordi jeg oppsøkte han, og alle burde følge godt med over skulderen i tilfelle jeg oppsøkte de.

Underveis i alt fikk jeg påvist kreft, og jeg måtte gjennom flere operasjoner. Jeg husker jeg tenkte i all min galskap at sykdommen kom som bestilt. Nå MÅTTE jeg koble han ut. Nå fikk jeg hvile! Han holdt seg selvfølgelig borte. Allikevel, da jeg ble utskrevet med streng beskjed om ikke å være alene de første døgnene, satte jeg meg bak rattet og kjørte rett til han. Som en narkoman på jakt etter heroin. Han var ikke hjemme, han svarte verken på anrop eller meldinger. Jeg kjørte rundt og lette helt til jeg fant bilen hans på en ukjent adresse klokken to om natten. Først da klarte jeg å puste skikkelig igjen. Det var som om alt falt på plass inni meg, og jeg kunne dra hjem. Jeg klarte ikke gråte, jeg bare var.

Det verste var da jeg etter to uker skulle ta stingene, og jeg fikk se resultatet. Jeg hadde ikke fått med meg noe av hva legen hadde sagt før operasjonene, og nå sto han med et vrak som gikk fullstendig i oppløsning, tilsynelatende på grunn av et voldsomt arr. Tårene for alt kom, og legen måtte hente inn en pleier som kunne sitte hos meg til jeg hadde roet meg. Dette er så gal man kan bli etter år med en narsissist. Men ennå skulle det ta år innen jeg kom meg helt unna.

Narsissisten spesielt, i motsetning til den mer overlegne psykopaten, evner å fremstille seg selv som offeret. Ikke bare overfor andre potensielle partnere, men overfor venner, familie og kollegaer. Jeg underskrev min egen utilregnelighet ved stadig å ta han tilbake. Ingen spurte hvordan det foregikk, men mange hadde en mening om min stadig svekkede viljestyrke. I tiden etter trianguleringsdramaet som jeg skrev om i “Sjalusifabrikkering – et gjesteinnlegg” fikk jeg for alvor opp øynene for hvorfor man absolutt IKKE bør involvere seg i verken advarende virksomhet eller redningsarbeid, som man garantert føler behov for å ta del i. Etter at det gikk opp for oss at mannen måtte være psykopat (vi var enige der) begynt kampen om å stå i mot manipuleringen hans. Han benyttet splitt og hersk til den store gullmedalje, og vi endte raskt opp med å manipulere hverandre. Ingen kan vinne en slik kamp. Ingen hadde samme erfaring med narsissisten heller, slik at ingen visste hvem man kunne stole på. Jeg var dessuten den eneste som hadde sett han uten maske, og jeg skjønner godt at det ble vanskelig å tro meg når jeg beskrev hvordan det var. Men igjen, han hadde lenge lagt inn et godt ord for hvor gal jeg var, så jeg skjønte skepsisen deres. Vi var alle tildelt hver vår rolle for best å kunne tilfredsstille hans behov. Min rolle hadde som sagt vært langvarig, noe som gav ei av de andre en slags misforstått rett til å kritisere meg. Hun kunne si ting som “Min trøst er at jeg i hvert fall aldri kommer til å ta igjen deg i tid!” når hun for n`te gang tok han tilbake i redsel for at han skulle gå tilbake til meg eller noen andre. Man blir drevet til å si og gjøre de mest absurde tingene, og man hjelper ikke en gang seg selv. Den eneste som drar nytte av noe, er narsissisten selv.

Om psykopati og kjønn

Denne teksten var opprinnelig en del av posten om “Veien tilbake til livet”, men jeg velger å skille den ut som en egen liten post.

Jeg har med jevne mellomrom fått spørsmål fra lesere angående psykopati og kjønn. Det virker som det er fremmed for mange å tenke på kvinnelige psykopater. Vi er nok blitt noe feilaktig flasket opp på bilder av psykopaten som utelukkende mann av filmer fra Hollywood, i tillegg til moderne feministisk indoktrinering.

Denne uken har jeg fått et par lange og meget rørende meldinger fra en kvinne som skriver på vegne av sin sønn. Sønnen har vært i et kortvarig ekteskap med en svært mishandlende kvinnelig psykopat. Hva denne kvinnen som mor forteller om sønnens samliv med psykopaten, var rystende lesning.

Jeg har så langt unngått å snakke spesifikt om kjønn fordi jeg selv har tenkt på det som irrelevant. Jeg har personlig en grunnfestet forståelse av at psykopati kan ramme begge kjønn. Begge kjønn kan være psykopater, og begge kjønn kan være ofre. Men jeg forstår også at ikke alle har den samme holdningen til dette som jeg har.

Kanskje behøves det en større kampanje for å få både kvinner og menn til å forstå at også kvinner kan være psykopater og kanskje især narsissister. Noe stort fokus på kjønn blir det imdlertid ikke i denne bloggen, men jeg gjør bloggen mest mulig nøytral for å inkludere alle kjønn, aldre, seksuelle legninger og etnisitet. Alle kan rammes av psykopati gjennom en romantisk relasjon, vennskap, familie eller arbeid, og alle skal føle seg inkludert her – selv om ikke alle innlegg omfatter alle typer relasjoner.

Det har seg nemlig slik kjære lesere, at psykopatene mangler den fleksibilitet og individualitet som gjør oss andre unike. Derfor hører man ofte utsagn som at “alle psykopater er laget på samlebånd” og “du kunne ha snakket om min psykopat”. Dette er ikke pussige sammentreff eller tilfeldigheter. Det er fordi den antisosiale personlighetsforstyrrelsen gjør at alle som er rammet av den, tenker og handler likt. Dette gjelder også for kjønn. Innenfor psykopati så er kjønnsforskjellene nærmest visket ut, hvilket betyr at mannlige og kvinnelige psykopater er mer like hverandre enn normale kvinner og menn er. Mannlige og kvinnelige psykopater er styrt av tillærte sosiologiske kjønnsmønstre, slik at en kvinnelig psykopat for eksempel spiller mer på sex for å manipulere sine ofre. En mannlig psykopat spiller kanskje mer på beskyttelse. Men dette er som sagt tillært, som det meste annet som styrer masken psykopaten bærer. På innsiden er mannlige og kvinnelige psykopater produsert på det samme samlebåndet. Å skrive innlegg spesifikt om mannlige eller kvinnelige psykopater synes for meg derfor å være overflødig.

Mannlige ofre fortjener en ekstra anerkjennelse av at sosiale stigma gjør det vanskeligere for dem å fortelle om mishandling. Det offentlige støtteapparatet er ikke like velutbygget for menn og forskning på mishandling av menn henger etter. Dagens rådende vestlige normer forteller menn at de stilltiende skal godta mishandling. Vi har også det spesielle fenomenet, at det ikke fullt ut er akseptert at en mann fysisk forsvarer seg mot en kvinne (selv om hun truer hans liv). Gjør han det, så risikerer han selv å ende opp i håndjern, for å forsvare seg.  Dette håper jeg vi alle ser absurditeten i og bidrar til å undergrave. Vi kan gjøre mye ved å holde et ekstra våkent øye på mannlige venner og familiemedlemmer som sliter.

Det finnes en nokså ny film om en kvinnelig psykopat, “Gone girl” med Ben Affleck i rollen som den bedratte ektemann. Filmen er – i mine øyne – et perfekt studie i psykopati på så mange måter. For det første avviker den fra den stereotype Hollywood-portretteringen av psykopaten som skummel seriemorder. “Gone girl” inneholder nesten ikke blod (dog er det ett mord i den). Istedet viser den hvor enkelt psykopaten kan leve med en maske i årevis, uten at ektefellen – i Ben Afflecks skikkelse – aner noenting. Han tror han befinner seg i det perfekte ekteskapet, inntil hustruen en dag bare forsvinner. Hun forsøker å få ektemannen arrestert for mordet på henne selv, og vi tror lenge at hun er det egentlige offeret. Filmen viser hvordan psykopaten planlegger, plotter og kalkulerer bak fasaden. Den viser også mangelen på empati, samvittighet og ansvar for egne handlinger. At psykopaten denne gang er en kvinne kan fungere som trøst for mannlige ofre som opplever at de mangler anerkjennelse av at også kvinner kan være overgripere. Men egentlig spiller kjønnsrollene i denne filmen ingen rolle, for de psykopatiske trekkene som vises er aktuelle for begge kjønn og filmen er derfor interessant for alle som er opptatt av psykopati. 

Jeg håper dette er svar godt nok til dere som spekulerer på dette med kjønn. jeg håper også at mannlige ofre opplever bloggen som like relevant for dem, som de kvinnelige ofrene gjør. Jeg har registrert at cirka 90% av leserne er kvinner. Jeg tolker dette ikke slik at kvinnelig psykopati er ubetydelig eller nærmest ikke-eksisterende, for det eksisterer. Jeg tolker det snarere som at kvinner er mer oppsøkende og opptatt av emnet. Kvinner forteller nemlig ikke bare om mannlige psykopater, men også om venninner og kvinnelige familiemedlemmer som de mistenker faller inn under den antisosiale paraplyen. Hvis mannlige lesere føler de faller utenfor mitt nedslagsområde. så setter jeg pris på tilbakemelding om dette.

Veien tilbake til livet

Lesere av bloggen har etterlyst flere innlegg om offerets rehabilitering. Dette er også noe jeg har lovet å fokusere mer på. Fokus på både psykopaten og på offer er viktig, men jeg må innrømme at det faller enklere for meg å skrive om psykopaten enn om offeret. Kanskje fordi å skrive om rehabilitering krever et dypere fokus på meg selv, og dykk ned i ubehagelige følelser og en fase i livet jeg helst vil være ferdig med. Å skrive om psykopaten krever en mer observerende distanse – fra et mer behagelig og tryggere ståsted. Kanskje er jeg også mer fascinert av psykopaten enn av offeret.

Men jeg har selv vært et offer.

Ofre sliter, og det skal tas på alvor. Jeg slet selv, og kunnskap om psykopaten hjalp bare til en viss grad. Prosessene som pågikk inne i meg var vanskelige og fremmede. Fremmede fordi jeg aldri tidligere hadde sittet slik fast i en relasjon etter at kontakten var brutt. Jeg har tidligere måttet kutte kontakten med giftige venner og kjærester. Jeg kunne lett legge disse relasjonene bak meg, fordi jeg ikke hadde noen problemer med å akseptere og anerkjenne at relasjonene var skadelige. Med psykopaten derimot, så skjedde aldri en slik knirkefri overgang. Å få denne personen ut av hodet, skulle vise seg å være meget vanskelig. Der satt psykopaten, som en parasitt på hjernen, som det første jeg tenkte på da jeg slo øynene opp om morgenen og det siste jeg så for meg innen jeg sovnet om kvelden, i månedsvis etter jeg hadde sett og hørt vedkommende for siste gang.

Hva skjedde egentlig, og hva gjorde det med meg?

Psykopaten aktiverer de samme områdene i hjernen, som regulerer avhengighet. Det er nøyaktig de samme områdene som får heroinmisbrukere til å sette nye skudd vel vitende om at dosen stadig må økes og at neste dose kan bli en overdose. Det er det samme området som får sexavhengige til å søke nye villige partnere selv om de er klar over risikoen for seksuelt overførbare sykdommer, og det er det samme området som får alkoholikere til å gå på jobb i beruset tilstand selv om de vet at de kan miste jobben hvis det blir oppdaget. Det er også det samme området som får ofre til å bli værende i relasjon med psykopaten, selv om de vet at relasjonen er skadelig for dem. Heroinmisbrukeren ønsker rusen heroinen gir ham. Den sexavhengige ønsker den seksuelle nytelsen. Alkoholikeren ønsker den behagelige flukten fra edruelig hverdagskjedsomhet. Tror de. Tre personligheter med tre forskjellige behov? Nei. I virkeligheten er det nøyaktig det samme senteret i hjernen som skal tilfredsstilles hos alle tre, aktivert av kjemiske og psykiske avhengighetsprosesser og lindring av abstinens. Det handler altså ikke om individuelle behov eller viljestyrte ønsker. Avhengighet ligger utenfor den avhengiges kontroll.

Det er også dette som skjer i oss når vi lenge etter bruddet lengter etter psykopaten. Vi nekter å se den skadelige langtidseffekten av samværet, vi ønsker ikke å se så langt fram. Vi vil bare ha umiddelbar behovstilfredsstillelse, i form av kontakt med dette mennesket og en anerkjennelse fra ham/henne at “alt er ok”. Først da faller vi til ro og kan konsentrere oss om hverdagslige krav og fungere på jobb. Dette er nøyaktig slik blant andre alkoholikeren har det. Han/hun fungerer normalt, først når promillen har nådd et visst nivå. 

Ser du likheten her?

Ikke rart vi har det så dårlig etter bruddet og ikke klarer å glemme psykopaten, når vi er blitt avhengige.  Avhengigheten dukker opp i form av følelser vi tror er kjærlighet og savn. Selv om ekte kjærlighet også er en del av bildet så handler det meste av denne følelsescocktailen om kjemisk og psykisk lureri. Den sexavhengige er egentlig ikke opptatt av den seksuelle nytelsen – hjernen bare lurer ham/henne til å tro det. Ofre for psykopati savner heller ikke det gode i psykopaten, hjernen bare lurer ham/henne til å tro det. Jeg vet det, for psykopaten finnes ikke god. Jeg tror at en av mange tiltak vi må gjøre for å finne tilbake til livet, er å behandle oss selv som eksmisbrukere, med de muligheter og begrensninger som det innebærer. Den største muligheten er at vi nå er fri fra trådene som tidligere har bundet oss (og som psykopaten har styrt). Den største begrensningen er at vi må unngå det avhengighetsskapende stoffet. Vi må se psykopaten som vår kryptonitt – som en pest vi må unngå for enhver pris. Hvis vi får den minste nærkontakt med psykopaten, så vil vår avhengighet gjenoppstå og vi vil miste våre superevner, svekkes og dø – akkurat som supermann. Dette må nødvendigvis prege vår hang til å erindre psykopaten med nostalgi og savn. Vi må forandre vårt indre bilde av ham/henne, og ordene vi bruker til å beskrive ham/henne for oss selv. 

 

Om vår indre retorikk

En måte å komme seg gjennom hverdagen på “post-psykopat”, er å omprogrammere vårt emosjonelle minne av psykopaten. Tidligere har vi snakket om kognitiv dissonans, som hindrer oss i å se psykopaten slik han/hun egentlig er. Selv om det ikke ligger naturlig for oss å tenke slik om en person vi har elsket, så er det simpelthen nødvendig å endre vår indre beskrivelse av psykopaten. Det er sårt å lære oss selv til å tenke negativt om en person som har vært så viktig for oss. Vi har lært at “kjærligheten overvinner alt”, “er størst av alt” etc. Dessverre er hva vi har lært i dette tilfellet en regelrett løgn. Kjærlighet til en psykopat vil skade oss. Psykopaten er ikke et misforstått sosialt utskudd, styrt av sin sykdom (det er han/hun forsåvidt, men det hjelper oss ikke å tenke slik). Han/hun er et monster. En vampyr. En parasitt. Du vil ikke ha et monster i livet ditt. Vi snakker her ikke om det søte kakemonsteret. Vi snakker om et (u)menneske som livnærer seg på din undergang, for underholdningens skyld. La det synke inn. Lær deg å kalle en spade for en spade, og vend deg til å ikke omtale psykopaten i positive ordelag – overfor deg selv. Å forandre tankesett starter med retorikken.

Jeg vet hvor vanskelig denne omprogrammeringen er. Selv gråt jeg nærmest ukontrollert i fire måneder etter bruddet, fordi jeg visste jeg måtte bryte kontakten men fortsatte likevel med å unnskylde psykopatens oppførsel mot meg. Jeg tolket vedkommendes taushet som at han/hun hadde det like tungt som jeg hadde det. Jeg resonnerte at han/hun bare ikke visste hva de skulle si for å gjenopprette tilliten mellom oss, og at han/hun var for stolt til å ta initiativet til en slik forsoning. Jeg var så fast bestemt på å se psykopaten slik jeg ønsket å se vedkommende at jeg ignorerte sannheten. Sannheten? Mens jeg nesten mistet forstanden i mitt forsøk på å komme meg, så gled psykopaten uanfektet videre i livet med den nye partneren. Vedkommendes løftebrudd til meg, ting som var sagt og opplevelser vi hadde hatt sammen var fullstendig uvedkommende for ham/henne. Min lidelse var dog en verdifull bonus for psykopaten, som brukte den til å heve egen verdi i egne – og mest sannsynlig den nye partnerens – øyne. Og tausheten fra psykopatens side var ikke et tegn på skam eller sorg, men en straff for at jeg våget å trosse ham/henne. 

Så fjernt kan offeret befinne seg fra den virkelige situasjonen. Jo hurtigere man kan akseptere virkeligheten, dess hurtigere vil man heles. 

 

 

Om kjernesår

Men dette er ikke nok. Problemet er at psykopaten lokaliserte og lindret vårt kjernesår. Alle har vi ett eller flere kjernesår. Det handler ikke om at vi er mangelfulle eller handikappet. Selv ressurssterke mennesker har et kjernesår. Et kjernesår er et sjelelig behov som ikke er fullstendig dekket. Det kan være at vi føler oss ensomme eller mindreverdige. Eller kanskje vi hungrer etter sex og fysisk intimitet, eller trenger bekreftelse på at vi faktisk er veldig gode i håndarbeid! Uansett hva det er, så har psykopaten en utrolig evne til å finne det. I idealiseringsfasen vil han/hun lindre det, slik at hvis kjernesåret ditt er ensomhet, så vil du få masse oppmerksomhet fra psykopaten. Hvis kjernesåret er at du ikke føler deg elsket, så vil psykopaten tidlig fortelle deg hvor høyt han/hun elsker deg. Senere, når devalueringen starter, så vil psykopaten bruke ditt kjernesår mot deg. Psykopaten vil brutalt rive plasteret han/hun i idealiseringsfasen dekket ditt kjernesår med, av. Du blir stående igjen forvirret, blødende og med et desperat ønske om å få psykopaten tilbake, slik at ditt kjernesår igjen blir lindret. 

Og her kommer en av de positive erfaringene vi kan trekke av vårt møte med psykopaten; han/hun viste oss vårt kjernesår! Vi var kanskje ikke klar over det tidligere, men nå vet vi hvor vi trenger “påfyll”. Vi vet hvor vi er sårbare. Nå kan vi jobbe med å hele vårt kjernesår, og det er best at vi gjør det selv – uten hjelp fra andre. For overlater vi til andre å dekke alle våre behov, så har de makten til å ta dette fra oss – hvis de vil. Vi er da meget sårbare for andres bekreftelse av oss. Derfor, plei dine kjernesår selv! Bruk deg selv, familie og venner som gjør deg trygge, til å lindre kjernesåret. Du trenger ikke psykopaten til dette. Neste gang det da skulle dukke opp en manipulerende og giftig person i ditt liv, så står du mye bedre rustet. Vedkommende vil ikke klare å lokalisere ditt kjernesår, for det er ikke lenger synlig. Du vil da kunne bivåne en nesten komisk affære utspille seg, med en tiltakende desperat psykopat som ikke forstår hvordan han/hun skal hekte deg.

 

Om triggere

Etter bruddet med psykopaten ble jeg en mester i den noe spesielle øvelsen unngå-triggere-i-hverdagen. En trigger er en gjenstand, et bilde, en uttalelse, et sted, nær sagt hva som helst som ikke har en direkte kobling til psykopaten, men som minner oss om ham/henne og setter i gang en følelsesmessig reaksjon, som regel i form av savn og sorg, eller mer alvorlig – en posttraumatisk reaksjon. Det kan være alt fra steder man oppsøkte sammen, til å se psykopatens favorittbrus i butikken. Trigging etter et psykopatisk brudd er mye mer omfattende enn trigging etter normale brudd. Trigging kan hemme ofre i deres livsutfoldelse enormt. Jeg har hørt om psykopatiske ofre som har flyttet geografisk bosted, fordi hele byen de bodde i ble en eneste stor trigger. Ikke fordi psykopaten også bodde der, men fordi offeret på en eller annen måte ble minnet om psykopaten på hvert eneste gatehjørne.

Mekanismene bak trigging kjenner jeg ikke til. Jeg bare vet at i en periode var det fryktelig mange ting og steder jeg måtte unngå for å slippe å bli minnet om psykopaten. Mange triggere var uunngåelige og det ble derfor mange indre konfrontasjoner i løpet av en vanlig hverdag. Kunsten ble å ikke la de sette meg ut – ikke falle i gråt eller i staver midt på gaten eller hvis jeg var sammen med uvedkommende. Jeg vil at leserne skal forstå at trigging er et vanlig fenomen, og at det sågar har et navn.

Hva jeg selv forsøkte for å bekjempe makten triggerne hadde over meg, var å knytte nye opplevelser med nye mennesker til stedene som trigget meg. For eksempel ba jeg venner jeg var glad i om å ledsage meg på nøyaktig den samme vei/stiruten som psykopaten og jeg gikk sammen. Du kan gjøre det samme med kafèen, butikken eller filmen som trigger deg. Ta på den måten favorittsyslene og -stedene dine tilbake. Ikke unngå dem. Knytt istedet nye positive assosiasjoner til dem. I de tilfellene hvor triggerne er så sterke at de risikerer å utløse alvorlige reaksjoner, så konfronter dem i samarbeid med en terapeut.

 

Ok, dette er hva jeg har å tilby i dag. Vi skal dog snakke mer om rehabilitering. Blant annet kommer det en del to av “Veien tilbake til livet”. Der imellom kommer imidlertid et gjesteinnlegg som skal handle om offerets opplevelse av egen galskap etter bruddet, skrevet av forfatteren bak innlegget om sjalusifabrikkering tidligere denne måneden. Dette innlegget blir lagt ut midt i neste uke. 

 

 

 

Ulv! Ulv!

Når det – etter grundig ettertanke og intense søk i litteratur og på internett – til slutt går opp for oss hvem vi har elsket og strukket oss etter, og som “takk” har manipulert, devaluert og bedratt oss, så ønsker vi mest av alt å rope det ut i megafon; “han/hun er en ulv! En ulv i fåreklær! Hør hva jeg har funnet ut!”.

Nærmest som en krøsa-Maja fra Emil i Lønneberget ønsker vi å løpe ut i nabolaget for å avsløre siste nytt, selv om motivasjonen vår er en litt annen enn krøsa-Maja`s.

Vi opplever nesten vantro av å oppdage at personen vi har hatt nær oss oppfyller kriteriene for en antisosial personlighetsforstyrrelse. Vår trang til å fortelle alle vi har et fnugg av tillit til om vår oppdagelse, handler derfor i stor grad om behov for bekreftelse. Selv om vi har indre “bevis”, og sort på hvitt bekreftelse i hundrevis av tekster så er det likevel ikke nok til å overbevise oss og gi oss indre ro. Vi trenger å høre andre si “ja, det lyder sannsynlig. Gudskjelov at du fant det ut!”.

Bekreftelsen vi så sårt trenger, vil imidlertid ikke komme på den måten.

Fordi psykopaten mest sannsynlig har bedratt oss, og antakelig flere ganger, så er vårt behov for å dele vår viten også til dels styrt av ønske om hevn. Dette er forståelig, men igjen – en oppfyllelse av dette behovet er også avhengig av at omgivelsene forteller oss “ja, det lyder sannsynlig. Gudskjelov at du fant det ut, og takk for at du advarte oss. Nå skal vi sammen sørge for at psykopaten mister sitt spillerom”. 

Men heller ikke dette kommer til å utarte seg som vi håper.

Det beste er å gi oss selv munnkurv, inntil videre.

Vi tror nemlig at alle har sett psykopaten slik vi har sett ham/henne. Dette stemmer ikke, men vi er for tidlig i vår “oppdagelse” til å forstå dette. Vi har forstått at vår eksvenn, -kjæreste eller familiemedlem er psykopat, men vi har ennå ikke lært hele psykopatens måte å operere på. Det tar lang tid å fatte hele bildet – opptil flere år. Når du nettopp har oppdaget dette fenomenet så er du altså fortsatt en novise, og kan gjøre stor skade på deg selv ved å løpe ut i landsbyen som krøsa-Maja.

Du har ennå ikke forstått at psykopaten ikke viser sitt sanne jeg for hvem som helst, men du var en av de utvalgte! Psykopaten trakk deg ekstra tett til seg – ikke av kjærlighet eller et ønske om å investere i en relasjon med deg – men for å kunne manipulere deg bedre. Akkurat som ulven i “Rødhette” så ønsket psykopaten deg så nær som mulig for å høre deg bedre, se deg bedre og til sist å kunne spise deg.

For alle andre enn deg beholdt psykopaten masken på – alltid. Og det var ingen grenser for hvor hjelpsom og sjarmerende den masken var. Det er dermed slik omgivelsene husker psykopaten. Å overbevise verden om det motsatte, ville under normale omstendigheter være en stor utfordring. Men dette er ikke normale omstendigheter, for du er ikke sterk. Du er fortsatt skjør, rå og “nyklekket”. Å overbevise noen vil ikke være en stor utfordring, det vil i din tilstand være håpløst.

Du vil føle deg som gjeteren i “Gutten som ropte ulv”, med den forskjell at du ikke blir mistrodd fordi du har ropt “ulv” en gang for mye. Faktisk vil du bli mistrodd allerede første gang du roper.

Jeg gjorde selv den erfaring etter bruddet med psykopaten, at det var meget vanskelig å finne støtte og tillit til hva jeg fortalte. Jeg var på ingen måte en krøsa-Maja, men jeg var for uselektiv i hvem jeg fortalte min historie til. Dømmekraften min var fortsatt ustabil, og jeg klarte ennå ikke å se historien min “utenfra” – med andre ord forstå hvor utrolig den lød for utenforstående. Jeg forhastet meg og fortalte historien min til et utvalg av både mine aller nærmeste venner og også enkelte ikke fullt så nære venner – deriblant venner som kun kjente meg, og venner som kjente både meg og psykopaten. I 80% av tilfellene ble jeg lyttet til, men jeg kunne merke at mottakeren verken trodde på eller likte hva jeg fortalte. Min bekjentgjørelse ble aldri senere fulgt opp med et eneste tilleggspørsmål, et “hvordan går det” eller anerkjennelse av min lidelse. Det er meget ubehagelig for et offer som allerede famler og søker etter lindring, å oppleve dette. Jeg er i dag ikke mistroisk eller bitter på disse vennene. I dag forstår jeg at historien min virket usammenhengende og fragmentert fordi jeg fortalte den for tidlig, og uten den nødvendige tyngde og autoritet som kommer senere.

Fordi dømmekraften i starten etter bruddet er så dårlig, så risikerer man også å fortelle sin historie til mennesker som løper og sladrer til psykopaten.

Hold derfor din viten for deg selv. Ikke si det til noen. Fortsett istedet å lese deg opp om emnet. Bygg deg opp! Med tid og stunder så vil du kunne fortelle din historie med så mye integritet at andre vil la seg overbevise. Og de som fortsatt ikke lar seg overbevise, har ingen innflytelse på ditt selvbilde. Du vil ikke famlende og nervøst fortelle for å få bekreftelse. Du vil ikke trenge det lenger. Du vil fortelle fordi du vet.

Tidligere i januar så snakket vi om “den nye partneren”. Psykopaten finner seg raskt en ny partner etter deg, og i de fleste tilfeller har det skjedd en overlapping uten at hverken du eller den nye partneren visste det. Dette skjer fordi en psykopat – og især en narsissist – ikke kan være alene. Noe tomrom mellom to relasjoner vil for en narsissist være uaktuelt. I tillegg kan psykopaten bruke en slik overlapping til verdifull sjalusifabrikkering.

Når overlappingen går opp for deg, så er bedraget komplett. Du sitter igjen forlatt, forvirret og i sjokk. Psykopaten går uten skrupler videre og lever sitt liv til fulle med den nye partneren, ingen av dem synes å bry seg om deg.

I utgangspunktet liker du ikke den nye partneren. Dine tanker om å advare ham/henne handler derfor ikke om et ønske om å skåne. Egentlig ønsker du å ødelegge for begge to. Bare ved å se den nye relasjonen gå ad undas kan du gå videre med hevet hode, tror du. Du ønsker å bidra til dette så godt du kan.

Senere i “oppvåkningen” ønsker du fortsatt å advare, men du hater ikke lenger den nye partneren. Faktisk synes du synd på ham/henne som tilsynelatende ennå ikke har forstått hva du nå vet. Du vet hvilken kamp, smerte og lidelse den nye partneren har i vente. Fordi du er et empatisk menneske, så tærer det i deg å vite dette uten å si noe. Du vet nå at den nye partneren er uskyldig, og like manipulert som du selv en gang var.

Til slutt har du lært nok om psykopati, til å forstå at å advare ikke vil nytte. Den nye partneren vil aldri tro deg. Den nye partneren har fått servert så mange løgner om deg av psykopaten, at ingenting du har å si vil gjøre noe inntrykk på ham/henne. Den nye partneren er blitt så avhengig av psykopaten (som du også var) at ingenting som kan “gynge båten” vil bli vurdert. Den nye partneren er livredd for å miste psykopaten.

Den nye partneren må finne det ut selv, på den harde måten. Og du må lukke munnen og bare vite at det kommer til å skje.

Du innser at det er ingenting du kan gjøre. Du vender gradvis fokuset tilbake til deg selv. Du blir stadig mindre opptatt av psykopaten og den nye partneren, nesten uten at du merker det selv. Innimellom gjør kognitiv dissonans deg sint og nedfor, og tankene om psykopatens nye relasjon gjør deg tankefull og reflekterende, men periodene med likegyldighet blir stadig lengre.

Helt til du en dag får vite at relasjonen mellom psykopaten og den nye partneren er slutt. Det kan ha gått flere år. Du vet hva som har skjedd bak lukkede dører. Du vet hvordan den nye partneren har det nå, for du har selv vært der. Spørsmålet er om du nå skal strekke ut en hånd til den nye partneren. Fortelle ham/henne at alt var en illusjon, at det ikke er dem det er noe i veien med, og at alt vil bli ok til slutt. Skal du bry deg mer? Bruke mer energi på dette, nå som du endelig har lagt så mye bak deg?

Det er nå den nye partneren som er novisen, og du er veteranen. Du kan nå på en trygg og balansert måte coache din tidligere rival ut av den komplekse og forvirrende tilstanden man befinner seg i etter et ferskt brudd med en psykopat. Du kan hjelpe et nytt offer for psykopati med å finne seg selv igjen. Men du må også være klar over at å høre om psykopaten vil trigge deg, selv flere år etter ditt eget brudd med ham/henne. Det må derfor være helt opp til deg selv i hvilken grad du vil involvere deg. Husk at å beskytte deg selv er første prioritet, du har ingen forpliktelse til å hjelpe. Husk også at den nye partneren også kan ha en personlighetsforstyrrelse. En union mellom en psykopat og en narsissist/borderline/annen forstyrrelse er slettes ikke uvanlig, og du vil i slike tilfeller gjøre klokt i å holde deg unna. 

Noen vil si at du bør holde deg unna uansett, og at det er galt av meg å i det hele tatt vurdere å strekke ut en hånd. Jeg tenker slik; min agenda er å spre informasjon om psykopati. Psykopaten gjør enorm skade på menneskers eksistensielle liv, men denne skaden er ikke kriminell. Han/hun vil ikke bli fengslet eller avskåret fra å utrette videre skade. Det eneste jeg kan gjøre, er å spre så mye kunnskap at psykopaten til slutt ikke har noen ofre å ødelegge, fordi psykopatens ansikt og metoder er blitt allmenkunnskap.

Jeg inviterer dere som føler dere distansert, trygge og sterke nok, til å gjøre det sammen med meg. 

 

 

Om sjalusifabrikkering – et gjesteinnlegg

Denne gang har jeg invitert en av bloggens trofaste og skriveføre følgere til å skrive om sin personlige erfaring med sjalusifabrikkering/triangulering. Innlegget passer fint som en fortsettelse av forrige post om “den nye partneren”. Les, lær og del gjerne.

 

Når vi først snakker om psykopatens nye partner, kunne det kanskje passe og si noe om narsissistens trianguleringsbehov. Trekantdramaer er deres største drøm. Det skaper mest mulig dramatikk, og narsissisten lever av og for drama rundt sin syke person.

Etter nesten fire års turbulent samliv, skjønte jeg at forholdet måtte avvikles. Jeg var mentalt nedkjørt og folk rundt meg var bekymret. Men ingen skjønte hva som egentlig var problemet. Han var jo en veltalende og hyggelig mann utad, og jeg holdt problemene for meg selv. Jeg hadde begynt å miste oversikten over hva slags følelser jeg egentlig hadde for han. Det var kaotisk. Han hektet meg av og på i ujevne sykluser, alt etter hva som var tilgjengelig bak min rygg. Ofte gikk det fort over, og i de første årene var sidesprangene løse mistanker som han plantet i meg. Jeg var ikke sjalu av natur, jeg kryssjekket ikke mistankene og det tok tid før jeg forsto alle løgnene. Han startet alltid i det små, med å boikotte normal samhandling. Han gav blaffen i avtaler, glemte å gi beskjed, og overså meg totalt. Han leste heller en gammel avis ved frokostbordet, enn å snakke med meg. Det hele var selvsagt min feil. Jeg hadde sovnet før han kvelden i forveien. Eller kanskje også stått opp før han. Det spilte ingen rolle, han fant feil uansett. I løpet av årene eskalerte kritikken av meg, han kom frem til at jeg var blitt både manipulerende og ond. Han påsto at jeg diktet opp hendelser for og ?ta han?, selv om det var sannhet, og jeg manipulerte innholdet i historier slik at det ble han som tok feil. Han tok ALDRI feil. Tidvis glemte jeg mye, men det var jo typisk meg å glemme alle hans bestrebelser etter å tilfredsstille meg. Han var jo bare en enkel mann, som sto foran en kvinne, og ba om å bli elsket. Han ble flink på filmreplikker.

Dessverre gikk jeg ofte i fellen hans. Det opplevdes såpass provoserende at jeg ikke klarte la være å si i fra. Jeg skjønte ikke at motargumentasjon var alt han ønsket seg. Å diskutere med han var som å stange hodet i en murvegg. Han var sta og pedantisk. Jeg begynte å legge merke til selvmotsigelsene som stadig dukket opp. Pirket jeg i dem, var helvete løs. På det tidspunktet hadde jeg ingen god taktikk for å unngå å havne i fellen. I dag vet jeg at den eneste taktikken som virker, er null kontakt. Uansett, han startet alltid devalueringen ved å provosere frem negative reaksjoner. Jeg tok til motmæle, og det endte underlig nok ofte i en voldsom tåreflom fra hans side. Han stormet gjerne på dør fordi jeg var så ond. Jeg så ikke hans ?ærlige hensikter? eller ?hans bløende hjerte som brutalt ble revet ut av brystet hans?. Han var dramatisk langt utover det normale.

Jeg la tidlig merke til at han ofte glemte igjen ting hos meg når han stormet ut. I begynnelsen reagerte jeg med lettelse og håp. Jeg tenkte at han må jo komme tilbake, og da fikk vi kanskje en anledning til å snakke sammen i ro. Kanskje han fikk et bedre perspektiv på ting, sånn på avstand. Etter hvert skjønte jeg mønsteret. Han la igjen ting, for – når det passet han, å kunne ha en unnskyldning for å ta kontakt. Stadig økte han på provokasjonene ved å krydre med ?feilsending? av meldinger som skulle til andre kvinner. Han klarte etter hvert å hekte meg på igjen ved å gjøre meg sjalu. Han kunne til og med invitere med seg kvinner på arrangementer han visste jeg kunne få innsyn i, eller ta de med på hytta si for så å lokke meg dit. Han var aldri så levende som når jeg ble såret, og han trøstet meg gjerne selv om han var årsaken. Hvis jeg avviste han, ble han deprimert. Men han kom alltid snikende tilbake. I begynnelsen var det ofte nok at han kom for å hente gjenglemte ting. Jeg misforsto hensikten og var svak. Jeg ville snakke om det. Etter hvert som taktikken ikke virket på meg, økte han alvorsgraden. Han brukte alt fra ulykker til dødsfall, selvfølgelig i løgnaktige vendinger. Jeg var den eneste han kunne snakke med, sa han. Tsunamien i Asia i -04 fikk således en ekstrem betydning for oss, uten at vi kjente noen som var involvert. Han løftet meg opp og gjorde meg betydningsfull, samtidig som han ønsket å fremstå som en med ?ekte? følelser. Dette fortsatte han med også etter at forholdet offisielt var over.

Jeg forsøkte komme meg unna, men han ble stadig flinkere til å vikle meg inn igjen. Forholdet var hanglende i sitt femte år, og jeg levde på en løgn overfor venner og familie. De forventet at alt var bra nå som det var slutt. De fleste vennene mine var skjøvet på avstand gjennom årene med galskap, men familien var i hvert fall glad for at han var ute av leiligheten min. Men han lot meg ikke være. Jeg følte meg spaltet i to; Fornuften, som sa at ingen i min omgangskrets ville ha han inn i varmen igjen.
Og følelsene, som fortsatt fikk meg til å kjenne at jeg trengte han. Han inviterte meg med på reiser og arrangementer, og jeg var etter hvert blitt så forvirret at jeg mistet evnen til å ta et selvstendig valg. Jeg sa ofte nei, men hadde det helt forferdelig inni meg.

Han devaluerte meg igjen like før jul. Han skulle på en tur til alpene i januar med fanklubben sin (Les: Gamle studiekamerater som han dro på langtur med en gang i året.) Sosiale medier hadde for alvor gjort seg gjeldende for folk flest, og det var på facebook de planla turen. Jeg la merke til at vennene hans hadde innlemmet konene sine i den åpne planleggingsgruppen, og jeg kjente at det var sårt. Da fjernet han muligheten til innsyn i gruppen. Han kontaktet meg uken etter de kom hjem fra turen. Manipuleringen startet som den hadde gjort så mange ganger før; Det hadde vært helt forferdelig å være på tur uten meg, særlig når alle de andre hadde med konene sine. Han hadde faktisk blitt syk ? så mye savnet han meg. Han ville gjøre det godt igjen. Men for en gangs skyld klarte jeg å tenke riktig. Ville jeg virkelig la meg innhente av en som hadde vraket meg istedenfor å involvere meg i turen? Brydde jeg meg virkelig om savnet hans, når det var selvforskyldt? Hva med mine følelser? Jeg følte meg klar i hodet, og for første gang på lenge seiret selvfølelsen over den misforståtte lengselen etter han. Han ble rasende, og jeg fryktet faktisk at han skulle gjøre noe dumt. Han straffet meg med å gå fullstendig under jorda.

Først etter fire måneder tok han kontakt. Han hadde endret taktikk. Nå hadde han skjønt hva som hadde gått galt mellom oss, og han var så ferdig med å oppføre seg som en drittsekk. Håret var klippet, klærne var nye og han luktet godt. Gud, så dum han hadde vært mot meg i så mange år! Han skammet seg. Nå skulle det bli nye tider. Han hadde meldt seg inn i turistforeningen og vi skulle på tur sammen. Jeg var i tvil, men han overbeviste meg gradvis. Han la frem dokumentasjon for en aktiv sommerferie sammen med meg, med billetter og reservasjoner gjennom hele landet. Jeg ble påvirkelig. ?La oss bare flytte sammen!? Han var så intens at jeg fikk panikk. Alt gammelt grums kom til overflaten og holdt på å kvele meg. Han var skuffet over reaksjonen min, men villig til gi meg tid. Men husk – det er oss to for alltid. Han var bestemt, og han nektet å dra fra meg igjen. Jeg måtte skyve han ut.

Da det nærmet seg ferie, begynte devalueringen. Sakte men sikkert brøt han alle løfter. Men nytt for anledningen var at han overlot til meg å krype tilbake. Han glemte ikke ting hos meg lenger, han hadde ingen fantastiske historier som kunne vekke følelser. Han snudde på alt. Han sa at jeg mest sannsynlig var blitt psykisk syk og trengte hjelp. At jeg var blitt avhengig av han. Jeg hadde blitt syk av alt som hadde vært, og jeg evnet ikke å komme meg videre. Jeg forutså ikke taktikken. Og jeg følte meg syk og avhengig, og jeg kunne ikke snakke med noen om det. Da ferien kom, satte han inn dødsstøtet. Han ville dra alene. Men ? han hadde jo to billetter av alt?! Han skulle ta med broren, de trengte tid samme. Jeg kunne ikke argumentere mot, og jeg satt igjen alene hele sommeren og trodde jeg skulle bli gal. Han svarte ikke på meldinger eller oppringninger. Men bildene på facebook var fine. Det var der jeg stadig kunne lese fanklubbens hilsninger til en ukjent kvinne som tydeligvis var der han var. Kommentarene indikerte at den ukjente kvinnen også måtte ha vært med på turen til alpene sist vinter. Jeg fikk sjokk. Hvordan hadde han klart dette?

Midt i kaoset som oppsto, fikk jeg e-post fra ei som titulerte seg som elskerinnen hans. De hadde hatt et forhold i fire år, og hun hadde fungert som hans støtte hver gang jeg på forskrudd vis hadde kastet han ut. Han hadde lovet henne å bryte en gang for alle med meg denne sommeren, og han skulle krone verket med å spandere en fin tur på henne. Nå fryktet hun at den turen var tilfalt meg. Hun var lei av rollen som elskerinne. Hun visste at jeg var psykisk syk, eller gal som han kalte det, så hun ville ikke lage noe bråk. Men hun ville stikke kjepper i hjulene hans, for han fortjente ikke lenger hennes omtanke.

Hva som egentlig gikk gjennom hodet mitt da, husker jeg ikke. Alt var uvirkelig. Men jeg sendte henne et svar og sa at jeg ikke var den hun trodde jeg var. Jeg foreslo at hun burde sende noen ord til kvinnen som han faktisk var med på tur. Jeg syns det var fint at sannheten kom frem. Hun gjorde som jeg sa. Det er unødvendig å si at det ble dramatikk for alle pengene. Men det som var verst, var at han fikk fortsette å holde på med galskapen sin. Han behandlet sin nyeste flamme på samme måte som han behandlet meg; Av og påkobling, alt etter hva hun kunne tilby av kos, hygge og forståelse. Hun hadde dessuten god inntekt. Det var faktisk hun som hadde betalt hele sommerferien for han. Hun gav han det i bursdagsgave.

Til henne sa han at det var meg han elsket, men jeg var blitt psykisk syk, og han måtte gå sakte frem for å bearbeide tapet av sin store kjærlighet ? det vil si meg. Hun var tålmodig i følge han. Til elskerinnen sa han at han ikke kunne leve uten denne nye kvinnen som vennene og familien likte så godt. Hun passet så bra inn i livet hans, de hadde mange felles interesser. Det var viktigere enn følelser. Det han følte for elskerinnen var en kun trygghet. Hun var alltid der for han, og hun dømte han aldri. Men hun måtte jo forstå at det aldri ble dem. Overfor meg var han veldig trist. Han elsket meg! Men han la også til alt han foraktet både ved elskerinnen og den nye flammen. Han hadde oppnådd drømmen sin.

Det er i sånne tilfeller man virkelig skal ta på alvor rådet om ikke å ta kontakt med de andre kvinnene. Det kommer sjelden noe godt ut av det. Det blir kun nektar for psykopaten. Men vi bevarte på et vis en slags verdighet, vi var i samme båt og vi måtte samarbeide i en periode. Til slutt landet vi på felles konklusjon; Vi må komme oss bort! Jeg har nå gjennomført to år med iskald, taus likegyldighet. Jeg vet at jeg har lykkes for min egen del, og det er alt jeg trenger å vite.

Den nye partneren

Da er vi gått inn i et nytt år. La 2016 bli året hvor nye ofre som famlende har funnet frem til denne eller lignende blogger, kommer ut av tåka, og hvor “gamle” ofre blir enda sterkere og visere, og kan veilede både hverandre og nye ofre mot lysere tider.

Jeg tenkte vi skulle åpne det nye blogg-året med å se litt på psykopatens nye partner. For mange ofre så er det faktum at psykopaten så lett kunne snu dem ryggen, og i lyntempo knytte seg til en ny partner, som psykopaten dessuten er meget hurtig med å kringkaste via sosiale medier, noe av det tyngste å bære. Det er ubeskrivelig vondt å se personen man elsker så dypt, så lett gå videre som om man selv nærmest ikke var mer enn en fartsdump i psykopatens liv. Det er ihvertfall følelsen offeret sitter igjen med. 

Hvordan kan det ha seg at man en gang for ikke så lenge siden var hovedfokus for psykopatens oppmerksomhet, men nå plutselig sitter igjen med følelsen av å ha vært brysom, uinteressant, lite attraktiv – ja rent faktisk en psykopaten helst vil glemme?

Det er nok til å sende selv den mest jordnære og stabile personlighet ut i en tornado av forvirring, fortvilelse og desperasjon.

Den første reaksjonen når man ser psykopaten plutselig publisere bilder av seg selv og den nye partneren med medfølgende tekst om hvor mye de to elsker hverandre, er å klandre den nye partneren. Den nye partneren har “stjålet” psykopaten. Offeret er ennå ikke klar til å klandre personen han/hun elsker så dypt, og mistenke at dette faktisk blir gjort med overlegg.

Offeret har ennå ikke fått noen “avslutning” på relasjonen med psykopaten. Faktisk har ofte et brudd ikke blitt klart kommunisert. Siste kommunikasjon var kanskje i form av en dundrende krangel. Men psykopaten har ikke tydelig klargjort at “det er slutt”. Når offeret forsøker å kontakte psykopaten for å få en oppklaring, så blir han/hun møtt med taushet. 

Jeg vil allerede her, i begynnelsen av innlegget, klargjøre to ting.

1) Det er ikke normalt å forlate en relasjon, for å tre inn i en ny bare få dager senere. Det er normalt å trenge en overgangstid med refleksjon og sorgbearbeidelse. At psykopaten ikke gjør dette, er en sterk indikator på hans/hennes personlighetsforstyrrelse. Psykopaten gjør ikke dette fordi han/hun lett knytter seg til andre mennesker. Tvert imot, slik opptreden er mulig fordi psykopaten ikke knytter seg til noen.

2) Den nye partneren har ikke stjålet psykopaten. Psykopaten har innledet en stormrelasjon til den nye partneren, nøyaktig på samme måte som han/hun i sin tid gjorde med deg. Ofte er ikke engang den nye partneren klar over at du eksisterer – at en overlapping mellom to relasjoner har skjedd. Psykopaten er en mester i å sjonglere to eller flere relasjoner samtidig, uten at de forskjellige partnerne vet om hverandre. Ett offer kan befinne seg i en idealisering, nummer to blir devaluert og nummer tre er i ferd med å bli forkastet. I den grad den nye partneren vet om deg, så er det i form av løgnene psykopaten har fortalt; du er gal og relasjonen til deg fungerer ikke. Dette har han/hun antakelig fortalt hele sitt nettverk. Den eneste som ikke vet at relasjonen deres “ikke fungerer”, er deg selv.

Noe av det som synes å plage gamle ofre mest, er spørsmålet hvorfor den nye partneren får “alt det du aldri fikk”.

For overgangsobjekter kan denne observasjonen dessverre stemme. Psykopaten er som kjent mester i å love gull og grønne skoger, men leverer bare bling og ørken. Psykopaten var spesielt likegyldig med deg som overgangsobjekt. Du fikk en masse lovende ord men ingen reell handling. Hvis psykopaten har til hensikt å etablere seg med den nye partneren, så vil han/hun gjøre en mye større innsats for å hekte ham/henne. Det er derfor reellt at den nye partneren får “alt du aldri fikk”; som offentlig anerkjennelse, gaver og reiser. 

Hvis du var et tidligere langtidsobjekt, så er det lett å glemme at du selv ble utsatt for en lignende idealisering i begynnelsen av relasjonen, innen du ble devaluert og forkastet. Psykopaten gjentar det samme mønsteret med den nye partneren, som han/hun i sin tid gjorde med deg.

Uansett om du var overgangsobjekt eller langtidsobjekt, så er det viktig alltid å ha klart for deg at den nye partneren har ikke vunnet noe. Psykopaten kringkaster relasjonen med den nye partneren som århundrets kjærlighetsaffære, og seg selv som den store premien. Men den nye partneren har ikke vunnet noe annet enn et dypt forstyrret menneske. Det blir dessverre ikke åpenbart før etter lang tid, og når det endelig går opp for den nye partneren hva som har skjedd, så er han/hun dypt og grundig hektet. Den nye partneren, som du en gang var så sjalu på, vil om en stund selv ende opp her eller på lignende nettsteder – på jakt etter svar.

Et annet spørsmål som plager gamle ofre er hvorvidt den nye partneren blir mishandlet på lik linje med deg. Det er helt normalt å tenke slik. Det handler ikke om at vi ønsker et annet menneske mishandlet – ikke engang personen vi har vært så sjalu på, men det er så viktig for oss å få denne bekreftelsen på at psykopaten faktisk er en psykopat. Hvis den nye partneren blir behandlet med respekt, er psykopaten da likevel normal? Er det likevel oss det er noe i veien med, siden relasjonen ikke fungerte? Hadde psykopaten rett i sine avskjedsord til oss, om at vi er gale?

Det er en uutholdelig tanke at psykopaten mishandlet kun oss, mens de andre partnerne blir båret på gullstol. Det går på selvbildet løs å genuint tro at det var noe ved oss som psykopaten ikke klarte å motstå å mishandle. At vi har personlighetstrekk som er så usympatiske, at noen ønsker å hate oss for dem.

Hvis du tenker slik, så ikke “gå på den stien”. Du kan være trygg på at INGEN personer går fra å mishandle en partner, til å behandle den neste med respekt, omtanke og ekte kjærlighet, uten å være forstyrret. Ja det er mulig at idealiseringsfasen med den nye partneren og dermed også den gode behandlingen av ham/henne vil vare lenger enn den gjorde med deg. Psykopaten er ikke mindre psykopatisk av den grunn. Det handler om psykopatens evne til å beholde masken lenger og fastere, hvis det gavner ham/henne. Det er også slik, at den forlengede idealiseringsfasen vil etterfølges av en tilsvarende forlenget devaluering. Den nye partneren vil på sikt ikke bli bedre behandlet enn deg. Han/hun har sitt eget skreddersydde helvete i vente, og det vil bli enda mer avskyelig og djevelsk fordi psykopaten tar seg lenger tid til å forberede det.

“You will make yourself sick thinking that he is treating someone else better than you but he isn`t – and that`s a fact. He can`t love the next victim any more than he can love you and this is because he can`t love at all. I realize that this fact offers you little comfort in the big picture but you must understand it. Accepting his inability to love at all will save you a load of heartache down the road, I promise you.”  (fra “When love is a lie – narcissistic partners & the pathological relationship agenda” av Zari Ballard)

Det er med andre ord lite sannsynlig at den nye partneren faktisk er gjenstand for den flotte behandlingen som psykopaten ønsker å formidle til omverden. Det er mest sannsynlig en illusjon, og psykopaten bruker sosiale medier til på mesterlig vis å skape denne illusjonen.

Det er trolig at den nye partneren allerede går på eggeskall i relasjonen, akkurat som du gjorde. Men hva da med bildene på facebook, hvor begge ser så lykkelige ut? Det er meget vanskelig å overbevise seg selv om at det ikke er ekte. Derfor vil jeg be deg om å delta i et lite tankeeksperiment:

Tenk tilbake til din egen tid med psykopaten. Husker du følelsen av ubehag i hans/hennes nærvær? Hvor mye du ønsket lindring, også mens dere fortsatt var sammen? Hvor lykkelig det gjorde deg, de gangene psykopaten var i godt humør og viste deg kjærtegn og hengivenhet? Hele din gange på eggeskall hadde jo dette som mål – å holde psykopaten i godt humør. Og du ble svært lykkelig hvis han/hun var i godhjørnet – alt som var nødvendig for å snu hele din dag på hodet til det bedre, var en liten gest eller de riktige ordene.

Forestill deg da, hvor manipulerende du i dag vet at psykopaten er. Alt, og jeg mener ALT han/hun foretar seg er kalkulert og med en skjult agenda. Forestill deg også, hvor viktig fasaden er for psykopaten, og at han/hun derfor vil legge mye arbeid i å formidle illusjonen om den perfekte relasjonen med den nye partneren. Alle bilder som blir lagt ut på facebook og instagram er planlagt og iscenesatt.

Forestill deg at den nye partneren allerede går på eggeskall. Han/hun føler allerede det ubehaget du selv en gang kjente på, og søker etter lindring på samme måte som du gjorde. Alt som skal til, er den riktige gesten eller de riktige ordene fra psykopaten, for å gjøre dem til verdens lykkeligste. Den nye partneren får høre det magiske ordet, og det er nå facebook-bildet blir tatt, når det magiske ordet midlertidig fjerner den nye partnerens usikkerhet og gir ham/henne opplevelsen av at psykopaten er den perfekte partneren.

Det er selvfølgelig planlagt fra psykopatens side. Det er faktisk sannsynlig at den nye partneren hadde det dårlig både fem minutter før og fem minutter etter at det perfekte bildet som gjorde deg så opprørt, ble tatt. Den nye partneren kjører den samme berg-og dalbanen som du gjorde, det er bare ikke synlig for andre enn “det lykkelige paret”. Mishandling i nære relasjoner skjer så godt som alltid bak lukkede dører.

For mitt vedkommende så fortsetter nå psykopaten illusjonen med den nye partneren på andre året – snart det tredje. Fortsatt formidles det samme – de perfekte feriene, de perfekte øyeblikkene, den perfekte romantikken. Det kan være sårt å se dette, fordi jeg selv knapt fikk seks måneder med psykopaten, hvor mishandlingen nærmest startet fra dag èn (jeg var et overgangsobjekt). På dårlige dager, så kan fortsatt tanken om hvor “lettforkastelig” jeg var vrenge innsiden min ut – hvis jeg lar den. På den måten beholder psykopaten og den nye partneren makten over meg, lenge etter at relasjonen er over. Jeg trenger imidlertid ikke å la denne tanken ødelegge min dag. Det gjør ikke du heller. 

To ting er derfor meget viktige å huske;

1) NK (null kontakt) innebærer ikke bare opphør av all direkte kommunikasjon. Det innebærer også opphør av all benyttelse av psykopatens sosiale medier. Han/hun vil forsøke å manipulere deg lenge etter bruddet, og sosiale medier er den perfekte kanalen hvis du titter på dem. Gjør derfor ikke det. Ta makten fra psykopaten. Du har ikke godt av å se hans/hennes siste oppdatering, selv om det er en illusjon.

2) Den nye partneren har ikke overtatt din drømmekjæreste. Den nye partneren har overtatt et problem. En plage av dimensjoner. En plage som du nå slipper, fordi den nye partneren har tatt den ut av hendene dine. Vær derfor ikke sint eller sjalu på den nye partneren. Vær takknemlig!

Er du nå så takknemlig at du har lyst til å advare den nye partneren om psykopaten? Det skal vi snakke om i neste innlegg. Inntil da, ikke foreta deg noe.