Med ønske om en psykopat-fri jul

Nå er den over oss igjen. Julen. Vanligvis kilde til glede og – avhengig av hvor godt man har det og evne til fantasi- en viss magi. Har man vært offer for en psykopat så kan julen være noe man gruer seg til. Man gruer seg spesielt til to ting. 1) Man skal være sammen med familie og venner – ofte barn – og må vise seg fra sin beste side, selv om man har lyst til å isolere seg for å sørge og gruble i fred. Man føler ikke lenger noen tilhørighet med disse menneskene som man har vært knyttet til hele livet via blodsbånd. Blodsbånd betyr ikke at man kjenner hverandre eller møter forståelse. Noen av dem har man dessuten aldri hatt en god relasjon til, og iår blir det rett og slett for mye å spille rollen som blid og høflig people pleaser. Man har mistet den fleksibiliteten og romsligheten som kreves for “å late som”. Man er blitt hissig og står i fare for å fortelle de mest krevende slektningene hva man egentlig har tenkt om dem i alle disse årene.  Skal man nå være nødt til å lytte til alle deres trivialiteter og negativitet? Trangen til å trekke seg bort fra alle juleaktiviteter er derfor stor. Man er redd for at fasaden skal sprekke og at man skal bryte sammen i gråt. Enkelte skal i år feire jul alene og dette er for mange selvvalgt som følge av ovennevnte årsaker, men for noen vil en jul alene være kilde til angst og uro. 2) Mange har klart å holde kvernetankene om psykopaten litt på avstand i hverdagen, ved å holde seg i aktivitet med jobb eller hva som ellers fyller tiden. Men med julen følger mange fridager og vi får derfor god tid til å reflektere over relasjonen med psykopaten. Spørsmålene som vi så langt til en viss grad har klart å holde i sjakk, trenger seg på. Savner han/hun meg i julen, like mye som jeg savner ham/henne? Nå pynter han/hun juletreet sammen med den nye partneren akkurat som han/hun gjorde sammen med meg ifjor, tenker han/hun på meg da? Det føles ufattelig at psykopaten ikke tenker på deg etter alt dere hadde sammen, kan det virkelig stemme? Disse julerelaterte spørsmålene blander seg i en herlig miks med de ikke-julerelaterte spørsmålene rundt relasjonen. Julebudskapet oppleves påtrengende. “Elsk din neste”. Det var jo nettopp det du gjorde, og se hvor det førte deg. Til slutt blir julen en tid man kunne tenke seg å tilbringe under dynen i et mørkt og lydtett rom, hvor ingen julesanger klarer å trenge inn.  

Gjør noe for sjelen din.

Det behøver ikke å være slik. Vi kan omfavne julen selv om vi er i sorg og traumatisert. Relasjonen med psykopaten ødela noe av sjelen vår. Vi ble på en måte bitre. Den livsglade versjonen av oss, som gjerne ville hjelpe og spre glede, avgikk ved døden, eller ihvertfall fikk den midlertidig hjertestans og trenger defibrillering. Vi må “defibrillere sjelen”. Vi må gjøre noe for sjelen for å bygge den opp igjen. Det er hjertegode handlinger som gjør denne jobben. Forsøk å tenke på noen som har det enda dårligere enn deg. En som kanskje er økonomisk dårligere stilt. Eller ensom. Ta kontakt. Stikk innom en nabo med en blomst i julen, du trenger ikke å bli værende lenge hvis det plager deg og du ikke klarer å fokusere på en annen person lang tid om gangen. Nøy deg med fem minutter. Bli stående i dørkarmen med jakken på for å signalere at du ikke kan bli værende lenge. Ingen reagerer på at folk har dårlig tid i julen. Send en sms med ønske om en god jul til en venn som du egentlig liker veldig godt, men ikke har orket å ta kontakt med på en stund. Din gamle bestemor eller bestefar, eller kanskje foreldre allerede er i pleietrengende alder? Dra til dem. Ta deg en titt omkring. Er det fylt opp med ved for julen? Er det rent på kjøkken og bad? Tilby deg å hjelpe dem i en time, hvis det er alt du orker. Ring til din gamle tante og be henne om å klargjøre en handleliste som du så kommer og henter. Du orker ikke det sosiale samværet, men du klarer en handletur.

Gjør noe for sjelen din.

Tygg på denne setningen et øyeblikk. Denne meget viktige delen av deg trenger førstehjelp. Det er sjelen som skiller deg fra psykopaten som skadet den. Uten den risikerer vi å bli som dem (merk, som dem, ikke til dem). Det er ikke ved å sette oss selv først at vi reparerer sjelen. Andre tiltak for heling, som grensesetting, krever at vi setter oss selv først. Men sjelen kan bare repareres ved å sette andre først. Jeg lærte først om dette i august 2014. Jeg leste på en amerikansk nettside om psykopati og dets ofre. “Do something to feed the soul” sa den. Det klang så vakkert i mine ører. Jeg hadde en nabo, en ung mann som jeg likte godt. Han skulle flytte. Han var medisinstudent og skulle fortsette sin utdannelse et annet sted. Vi hadde hatt litt kontakt, og jeg visste at han likte å se dvd-er når han hadde fri. Jeg hadde en bunke med dvd-er som jeg knapt viet interesse. De bare lå der og samlet støv. De fleste hadde jeg bare sett en gang. Actionfilmer og thrillere som jeg innbilte meg at unge menn liker. Jeg samlet dem i en pose og skriblet noen ord ned på et kort. “Det kan bli kjedelig i ****, kanskje disse hjelper. Hilsen din nabo”. Jeg hang posen på døren hans. I spenning ventet jeg på at posen skulle bli borte, at han hadde funnet den og tatt den med inn. Allerede denne spenningen var et tegn på at sjelen min fortsatt var i live. Jeg gledet meg til overraskelsen og ønsket jeg kunne se ham. Dette var mitt gamle jeg som rørte på seg. Sent på kvelden den dagen så var posen borte. Neste ting jeg gledet meg til var hans respons. Innvendig storkoste jeg meg av forventning. Det tok ikke lang tid før det kom en meget takknemlig melding på facebook fra den unge mannen. Det virket som han virkelig satt pris på posen med filmene. Jeg hoppet innvendig av glede. Sjelen min var ikke død.

Det er slike handlinger som gir sjelen sårt tiltrengt påfyll, og det er den eneste måten å gjøre det på. Det er nemlig omgivelsenes positive speiling som bygger sjelen (og vi snakker ikke her om den avvikende psykopatiske speilingen). En død sjel viser seg ved fullstendig manglende interesse for andres glede og velferd, inkludert din egen. Den oppstår fordi den positive speilingen uteblir. I våre tilfeller skjedde dette fordi vi speilet oss i psykopaten – en forstyrret person som vrir og vrenger på vår innsats til vi ikke lenger vet om hva vi gjør er godt eller dårlig.

Det er en veldig god følelse å merke at du ennå ikke er fullstendig likeglad; at psykopaten ikke har klart å drepe ditt indre. Ditt indre er bare lamslått. Det hjelper med en enkelt god gjerning, det utgjør en enorm forskjell fra ingenting. Men du må gjenta den med jevne mellomrom. Hver gang du føler overskudd så gjør en god gjerning. Også selv om du egentlig ikke har lyst. Gjerningen trenger ikke være stor eller ta lang tid. Tro meg, følelsen etterpå er fantastisk, og din skadeskutte sjel trenger det. En levende sjel bekrefter at du eksisterer og at du betyr noe. Derfor, gi den næring. 

Til deg som skal feire jul alene.

Enten det er frivillig tilbaketrekking eller ufrivillig isolasjon. Det er trist at du må tilbringe julen alene, men det behøver ikke å være det. Selv skal jeg ikke være alene akkurat iår men jeg har vært det tidligere. Hva jeg gjorde den gangen var å lage julaften for meg selv! Jeg stekte ribbe, spratt ei flaske vin, pyntet meg og hørte på julemusikk. I bakgrunnen snurret de tradisjonelle julefilmene på TV. Jeg opplevde det ikke som “patetisk” men faktisk som å sette pris på meg selv. Det var ikke optimalt men det ble en hyggelig og selvoppbyggende opplevelse. Jeg er ikke redd for å feire jul alene igjen. Alternativet er å “late som om det ikke er jul” og det tror jeg ikke er bedre, verken for trivsel eller selvbilde. Mitt råd er derfor å kaste deg rundt og gjøre de nødvendige forberedelser for å lage jul til deg selv.

Hva du enn gjør, oppretthold NK i julen.

Faren er stor for nostalgi i julen. Opplevelsen av ensomhet kan også være større enn ellers, også selv om du er omgitt av familie og venner. Lenge etter bruddet så er det ikke disse menneskene du ønsker å være nær, kun psykopaten. Samvær med andre mennesker hjelper derfor ikke. Du er mer ensom sammen med dem, enn du er alene. Kognitiv dissonans og falsk nostalgi er ille nok i hverdagen, i julen kan det oppleves ti ganger sterkere. Det ligger et budskap i julen at nå skal vi kontakte alle vi har forsømt. Plutselig er alle opptatt av å sende julehilsener til mennesker de ikke har snakket med siden forrige jul. Det ligger også et budskap om å tilgi. Alt dette påvirker oss. Derfor må vi stålsette oss litt ekstra. Å plukke opp telefonen for å sende psykopaten en “uskyldig” julehilsen kan bli for fristende.

Sjansen er også større i julen enn ellers for at psykopaten tar kontakt først. Henvendelsen kan virke vennlig, men intensjonen er å ødelegge din julefred. Psykopaten elsker å stikke kjepper i hjulene for gode opplevelser for ofrene, slik som bursdager, ferier, høytider eller boligkjøp. Din nye valp virker funksjonshemmet, din nye bolig har jo en elendig planløsning. Psykopaten gjør og sier alt for å stille dine store og vanskelige valg i et dårlig lys, slik at du skal tenke “var det ikke så smart valg likevel?”. Julen er intet unntak. Psykopaten vet at du vil fokusere ekstra mye på ham/henne, hvis de sender deg en julehilsen. Hvis dette skjer, så må du for guds skyld ikke svare. Du må også forsøke å ikke legge mer i meldingen enn hva den er ment; ingenting av betydning.

For å minne deg på hvor viktig din taushet er, så tror jeg vi må hente fram det store skytset.  

Psykopaten savner deg ikke i julen. Og den versjonen av ham/henne som du savner, var falsk. Den ble skapt for å fange deg. Nå er psykopaten en annen. Uten deg. Med en annen. Sjansen er stor for at du ikke ville kjenne ham/henne igjen, hvis du fikk være flue på veggen i hans/hennes nye liv. Et nytt sjokk. Sjokkene står i kø etter en relasjon med en psykopat. Psykopaten er et monster med et tomt indre som han/hun søker å fylle med onde gjerninger. Og nå ønsker psykopaten å fylle det med vissheten om at du lider. Derfor skal du ikke fortelle ham/henne det. Derfor skal du ikke svare på hans/hennes henvendelser. Derfor skal du ikke selv henvende deg. Selv om du lider, så er du nødt til å holde det for deg selv. Du har verdens beste grunn til å bli rasende på dette uvesenet som lovet deg gull, grønne skoger og kjærlighet med slik overbevisning, og deretter forlot deg som om du aldri eksisterte. Attpåtil med følelsen av skam. Men du har ingen grunn til å skamme deg. Alt du gjorde var å slippe et menneske inn, som syntes å trygle deg om forståelse og kjærlighet. Til slutt ga du ham/henne hva han/hun ba om, fordi du er en god person. Dette mennesket som banket på din dør er ikke et menneske, det er antikrist. En demon i menneskedrakt. Er det da din skyld at du havnet i dette uføret? Tilkalte du bevisst en demon? Selvfølgelig ikke. Det hadde forutsatt at du malte stuen din sort med et pentagram i taket, trakk fram ouija-brettet mens du ofret en kylling og påkalte satan. Satan dukket ikke opp. Men en av hans utsendinger gjorde det, pakket inn i et elskelig vesen som du mest av alt ønsket å omfavne og fortelle at han/hun er elsket og verdifull. Mens du omfavnet satans utsending og forsøkte å få hverdagen til å fungere for dere begge, så plottet han/hun neste ondskapsfulle sabotasje av din glede og ditt liv. Så nei, psykopaten savner deg ikke i julen, han/hun trenger ikke det, deres indre er tilfredsstilt og mettet av å vite at det går deg dårlig.

Savner du fortsatt psykopaten? Gjør du det, så må du lære mer. Lær til det synker inn. Bli sint. Men ikke la raseri ødelegge juledagene. Bruk det heller til å skyte deg ut av kognitiv dissonans, og ett skritt nærmere heling.

Vær takknemlig

Som julehilsen på bloggen ifjor, fokuserte jeg på viktigheten av å være takknemlig. Jeg vil repetere dette budskapet iår. Takknemlighet fortrenger bitterhet. De to kan ikke sameksistere. Etter relasjonen med psykopaten så har det ingen verdi for oss å være takknemlig for de store tingene. Hvorfor skulle det ha verdi, når mange av oss ikke ser noen mening eller fremtid. Derfor, vær istedet takknemlig for alle tegn på at du kommer gjennom enda en dag. Vær takknemlig for at du fortsatt har noen kroner på konto. Vær takknemlig for den varme koppen med te. Vær takknemlig for at du klarte å stå opp til middag i dag. Vær takknemlig for at du orket å riste den loffskiven. Vær takknemlig for at du i tillegg klarte å spise den. Vær takknemlig for vennen som kom på besøk og var der akkurat lenge nok til at du opplevde besøket som givende. Vær takknemlig for vennen som har sosiale antenner nok til å kjenne sin besøkelsestid. Vær takknemlig for at du har funnet en bok eller en nettside om psykopati som ga deg så mye trøst og forståelse. Vær takknemlig for at du klarte å snakke med din mor i telefonen i dag, og at det var en god samtale. Vær takknemlig for den halvtimen da du klarte å fokusere på noe annet enn psykopaten. Vær takknemlig for den fine julestjernen i vinduet, og månen som lyser trofast hver natt i bakgrunnen. Månen bryr seg ikke om psykopaten. Den dukker opp hvert døgn som den alltid har gjort. La det være et symbol på hvor lite psykopaten tross alt betyr. Verden går videre.

Vi som har kommet litt lenger kan være takknemlige for at enda et psykopat-fritt år er gått og at vi har begynt å finne en slags mening med tilværelsen igjen. Vær takknemlig for at du har klart å opprettholde NK i enda ett år. Vær takknemlig for at du mot alle odds, fortsatt er her. Vær takknemlig for at du dessuten klarer å jobbe. Vær takknemlig for at du føler deg sterkere for hver måned som går. Vær takknemlig for at du forrige uke klarte å le, du vet sånn skikkelig godt, sånn latter som gjør vondt, og som du pleide å le innen du traff psykopaten. Vær takknemlig for tegnene på at du er iferd med å finne deg selv igjen. Vær takknemlig for at du har klart å tilegne deg nye kontakter etter psykopaten. Vær takknemlig for at mennesker fortsatt trekkes til deg, dette er et tegn på at sjelen din heles.

Vær takknemlig for en jul uten en psykopat som ønsker å ødelegge den.

God jul 🙂 

Når du er den som forfølger

Tanken om dette innlegget slo meg etter at jeg hadde skrevet det forrige, om når du opplever at det er du selv som er psykopaten, og egentlig burde dette vært innlemmet i den teksten. Men det er helt greit at vi nå snakker om dette separat, litt for seg selv. Det er nemlig meget vanlig og meget skadelig, at offeret ikke klarer å la være å følge med på psykopaten etter bruddet.

Først skal vi se litt på de forskjellige måter ofre kan finne på å forfølge (stalke) deres psykopat. Den “mildeste” formen for forfølging foregår på internett, hvor vi trygt og lovlig kan google psykopaten og eventuelt også den nye partneren. Jeg tror de fleste av oss fulgte med på psykopatens sosiale medier inntil vi forstod at vi ikke hadde godt av det. Noen fortsetter å sjekke også etter denne erkjennelsen, for fristelsen og hungeren etter svar er for stor til å la være. Hva vi ikke tenker over er at psykopaten er oppmerksom på vår forfølging. Han/hun forventer den. De skreddersyr derfor et “vindue mot verden” via facebook, twitter, instagram eller hvilket medie de engasjerer seg i (ofte er de aktive på flere sosiale medier) for å maksimere vår forvirring, smerte og opplevelse av nederlag. Fordi de vet at vi følger med, så kan de også legge ut subtile statuser som er ment å skade oss. Det kan være offentlige ting de skriver som handler om noe internt mellom dere, eller de kan legge ut sitater eller sanger som du vet er stilet til deg, men som ikke vekker noen mistanke hos andre. Psykopaten gjør dette også selv om dere ikke lenger er registrert som “venner”. Derfor har psykopatene ofte offentlige profiler hvor alle har innsyn. Da sikrer psykopaten at du fortsatt har tilgang. På den måten manipulerer psykopaten oss også etter at relasjonen er over. Resultatet av å lære om psykopatens tilsynelatende lykke etter bruddet og gjerne med en ny partner, er full nedsmelting hos offeret. Bare full blokkering kan stoppe denne toveis galskapen som foregår. 

Neste steg i forfølging av psykopaten, er direkte kontakt via sms og telefonoppkall. Vi vil oftest ikke få svar på slike henvendelser. 

Noen ofre går så langt som å oppsøke psykopaten hjemme eller på jobb. 

Noe jeg selv gjorde, som jeg ikke var klar over var en måte å forfølge, var å bli værende på stedet hvor psykopaten og jeg hadde vår relasjon sammen, og omgi meg med våre felles venner. Jeg fortsatte også å jobbe på vår felles arbeidsplass, hvor psykopaten og jeg hadde vært kolleger, etter at han hadde avsluttet arbeidsforholdet og forlatt stedet. Jeg gjorde ikke dette bevisst for å forfølge ham, det var tross alt jobben min, men ser i dag at det var en slags forfølging jeg drev med. Jeg holdt fast i noe av ham, ved å bevege meg rundt på “våre steder” hvor våre opplevelser fant sted. Jeg fikk også små drypp av informasjon om ham av våre felles bekjente. Selv om disse dryppene var ubehagelige og triggende, så fikk jeg på den måten en fornemmelse av at relasjonen min med ham ennå ikke var over. Jeg holdt meg selv på en meget skadelig plass, både mentalt og fysisk, fordi jeg ikke ville gi slipp. Det handlet om et behov for fortsatt å være en del av hans liv. Det var “stalking by proxy”.

Og dette bringer oss videre til neste tanke, hva som motiverer offeret til å forfølge psykopaten. Det er her forfølgingen som ofre bedriver grener av fra forfølgingen psykopaten bedriver. Det er nemlig snakk om to vidt forskjellige motiver. Offeret forfølger fordi relasjonen endte for brått. Sjelen klarte ikke å følge med, og mangler svar. Vi ser med måpende vantro hvordan psykopaten fortsetter som om vi aldri eksisterte. Det blir som å observere en UFO på himmelen, det er så utrolig at vi ikke klarer å se bort. Oppmerksomheten blir fiksert på ufoen. Av samme grunn blir vi fiksert på psykopaten.

Forfølgingen skjer også oftest i perioden før offeret blir klar over at psykopati er inne i bildet. Vi har da ennå ikke klart for oss hvorfor vi ikke bør overvåke dette skadelige mennesket. Når vi til slutt blir oppmerksomme på dette, så klarer noen å kutte tvert, det som på engelsk kalles “cold turkey”. Andre trenger en gradvis nedtrapping av forfølgingen. Avhengigheten psykopaten har programmert i oss, gjør at “avforfølgingen” må følge et avvenningsregime lik den morfinbrukere eller opiatavhengige får tildelt av legen (jeg vil likevel anbefale “cold turkey” metoden, det er mange grunner til det). 

Når psykopaten forfølger offeret derimot, så er det som følge av behov for kontroll. Psykopaten trenger ikke svar, han/hun har regissert showet fra første dag og er ikke i tvil om hva han/hun føler for offeret – ingenting. Det er derfor ikke manglende avklaring som motiverer psykopaten. Psykopaten forfølger offeret i håp om å fange bevis på at det går dårlig med offeret. Det er derfor psykopaten ofte kommer på banen hvis offeret finner en ny partner. Det er ikke som følge av sjalusi, men fordi en romantisk relasjon insinuerer at det går bra med offeret og at offeret har lagt psykopaten bak seg. Dette tåler psykopaten ikke. Motsatt så vil psykopaten gledes stort hvis det kommer ham/henne for øre at du takler bruddet dårlig, eller at andre ting i livet ditt ikke går din vei. Det er derfor så viktig at psykopaten ikke får noen informasjon om offerets personlige liv eller karriere etter bruddet. Psykopaten vil nemlig søke å sabotere det. 

Psykopatens hang til sabotasje er også en av flere grunner til at offerets forfølging av psykopaten bør opphøre umiddelbart. Psykopaten vil nemlig lete etter alle mulige måter å sverte offeret på, og rosinen i pølsa vil være hvis du gir ham/henne grunnlag for en anmeldelse. Psykopaten vil elske muligheten til å stille deg i et dårlig lys ved å kunne anmelde deg for forfølging. Psykopaten vil lagre alle dine telefonoppkall og dine desperate tekstmeldinger, og legge dem frem for politiet sammen med en troverdig løgn om hvordan du ikke vil la ham/henne være i fred. Noen ofre har faktisk endt opp med rettslig besøksforbud mot psykopaten. I tillegg til selve anmeldelsen, så vil psykopaten få en fantastisk historie å fortelle sin fanklubb, om hvor ettertraktet han/hun er. Derfor, ikke gi psykopaten denne gyldne muligheten til å skaffe deg et rulleblad. Ikke oppsøk psykopaten og stopp enhver form for elektronisk kommunikasjon. Psykopaten vil aldri møte deg på halvveien, han/hun var aldri din venn og ønsker å skade deg. Du trenger ikke den vemmelige opplevelsen av å være kriminell i tillegg til alt annet denne relasjonen fører med seg.

Husk at psykopaten tenker ikke som deg. Derimot tror han/hun at du tenker som dem! Akkurat som vi opprinnelig trodde at psykopaten var normal og behandlet ham/henne deretter, så tror faktisk han/hun at vi tenker psykopatisk. Det betyr at psykopaten aldri vil forstå at dine henvendelser handler om et desperat behov for avklaring, for et slik behov har ikke psykopaten. Han/hun tror at din tilnærming og ditt motiv er de samme som han/hun ville hatt – manipulasjon, kontroll, tortur og straff. Dette kan forklare noe av den brutale avvisningen og manglende vilje til samarbeid som ofrene opplever etter bruddet.

Den viktigste grunnen til at forfølging av psykopaten må opphøre, er selvfølgelig fordi du ikke har godt av noen form for kontakt med ham/henne. All forfølging, selv om den ikke innebærer direkte kontakt, er en invitasjon til lek i psykopatens øyne. Det er en lek jeg kan love deg at du ikke ønsker å delta i. En lek for psykopaten betyr drama og i verste fall et ødelagt liv for deg. Manipuleringen fortsetter så lenge du er tilgjengelig, psykopaten stopper aldri. Den kan fortsette i ytterligere tyve år og gjennom ti nye partnere, du vil fortsatt være en av flere som forsyner psykopaten med narsissistisk næring og gjenstand for hans/hennes sadistiske mishandling så lenge du ikke sier stopp via NK. Du vil aldri finne genuine svar ved å følge psykopatens sosiale medier eller treffe ham/henne personlig. Du vil heller aldri få tilbake den plassen i hans/hennes liv som du en gang hadde og fortsatt trakter etter, ved å nøye deg med en plass i hans/hennes harem, hvor du som en av mange tidligere primærofre får utdelt en smule oppmerksomhet i ny og ne, Du vil aldri bli dratt opp på scenen igjen. Du vil aldri bli midtpunktet igjen. Idealiseringsfasen var falsk og kommer aldri tilbake. Ikke la håpet om en revitalisering av noe som aldri var levende gjøre at du forfølger et forstyrret menneske.

Poenget i denne teksten er at du tjener ingenting på å forfølge psykopaten, annet enn ubehag og opplevelsen av at du selv er psykopatisk. Du gir også psykopaten et ytterligere påskudd til å sverte deg og stemple deg som gal. Ikke gjør det. Hva du gjorde innen du visste noe om psykopati er ikke din feil. Den gang trodde du at du hadde med en normal person å gjøre. Men nå som du kjenner den fryktelige sannheten så har du ikke lenger noen unnskyldning for å fortsette med forfølging, spionering eller annen kontakt. Det er nemlig viktig å kalle en spade for en spade. Å oppsøke en person mot hans/hennes vilje er lovstridig. Å “sniktitte” på sosiale medier når du egentlig vet at du ikke burde er kanskje ikke kriminell forfølging, men det er en forbrytelse mot sjelen din.

Jeg vet at savn og sorg får oss til å gjøre dumme ting. Men det finnes ingen person som det er så farlig å gjøre dumme ting med, som psykopaten. Psykopaten vil ikke forstå deg eller se sin del av ansvaret for dine handlinger. Han/hun vil elske å bruke dem mot deg. Hold derfor avstand, for enhver pris. Du vil fortsatt oppleve smerte, men beholde din verdighet og integritet. Hvis du forfølger psykopaten, så mister du også dette. Søk svar og trøst andre steder. Som her på bloggen eller på andre nettfora. Kommuniser med andre ofre. Bygg ditt liv opp igjen. Psykopaten vil at det skal gå deg dårlig, ikke gi ham/henne den tilfredsstillelsen.

Ok, beklager denne litt rotete teksten. Jeg ønsket å få dette publisert innen rimelig tid som en naturlig fortsettelse på forrige tekst, det er ikke alltid den litterære ånden er like sterkt tilstede. Jeg håper likevel at budskapet skinner tydelig og klart. Julen nærmer seg raskt og vi rekker en tekst til innen høytiden tar oss, hvor vi skal bygge hverandre litt opp for å kunne gå rakrygget gjennom julen. Ønsker alle en best mulig førjulstid.

 

Er det egentlig du som er psykopaten?

En skremmende tanke. I denne teksten vil jeg reflektere over hva som gjør at ofrene opplever seg selv som psykopater, som regel i kjølvannet av bruddet. Teksten blir skrevet på oppfordring fra enkelte lesere som sliter med slike spørsmål. Jeg husker jeg også opplevde meg selv som antisosial. Jeg ble på mange måter asosial, men det er noe helt annet og jeg forvekslet de to. Antakelig gjelder det mange, så jeg håper tankene i dette innlegget vil falle i god jord hos leserne.

Jeg tror vi allerede her i starten skal slå fast to ting. For det første så er det normalt å tro at man er psykopatisk eller i det minste gal, i en fase av rehabiliteringen. Derfor – pust ut og senk skuldrene allerede nå. Fokuser på åndedrettet. Fall til ro. Slutt å engste deg for at det er noe alvorlig galt med deg.

For det andre, så vil jeg stikke hull på en myte. En myte jeg for enkelhets skyld selv har vært med på å holde i live i tidligere tekster. Den erfarne leser har lagt merke til at mange forfattere repeterer og kopierer mantraet om at “du er ikke en psykopat, for da hadde du aldri stilt deg selv dette spørsmålet”. Argumentasjonen bak dette er at en psykopat aldri vil kunne selvreflektere dypt nok til å lure på dette. Men det er en sannhet med store modifikasjoner, for mange psykopater vet inderlig vel at de er antisosiale. I mange tilfeller er de stolte av deres forstyrrelse. De vil aldri skamme seg over å ha psykopatiske trekk på samme måte som et normalt menneske vil gjøre det. Slik de ser det, så er det en ære å være hevet over andre på en slik måte. For normale mennesker derimot er tanken på å inneha psykopatiske trekk sterkt bekymringsverdig. Det riktige argumentet vil derfor være; du vet at du ikke er psykopat, når du er engstelig for at du kanskje er det. Du er altså ikke utenfor faresonen av å bare mistenke at du er psykopat, men når en slik tanke i tillegg vekker misnøye og vemmelse i deg, så vet du at en psykopat er du neppe. 

Jeg vil derfor med 99 prosent sikkerhet påstå at du ikke er en psykopat. Den ene prosenten med slingringsmonn sparer jeg til de psykopatene som eventuelt blir lokket til denne bloggen av nysgjerrighet og ikke av et intenst ønske om å heles.  

Når vi har slått disse to tingene fast, så håper jeg du kan lese videre med skuldrene senket og ro i sinnet. Vi skal snakke om hva det er som egentlig får oss til å oppleve oss selv som psykopater etter bruddet. Jeg skal bidra med noen punkter. Kanskje du selv kommer i tanke om flere, skriv dem i så fall gjerne i kommentarfeltet.

-Du er sint. Det begynner å gå opp for deg at du ble lurt, sveket, sviktet, bedratt og manipulert av et menneske som latet som om de elsket deg, men som aldri gjorde det men istedet ble underholdt av å leke med deg som en marionett i uker, måneder eller år. Du brukte din tid, energi, intelligens og omtanke på å strekke deg etter dette monsteret og føye ham/henne. Så plutselig en dag forlot psykopaten deg som om du aldri eksisterte. Du trodde du hadde en dyp relasjon med et annet menneske og at ditt liv var vevet inn i hans/hennes av gjensidig frivillighet og kjærlighet. At dere var involvert i hverandre. Men for psykopaten var du ikke et ekte menneske. Du var bare en forlengelse av ham/henne, og spilte en rolle som lett kunne utfylles av en annen. Psykopaten gikk bevisst inn for å ødelegge dine gode egenskaper fra første dag. Psykopaten er en slave av sin forstyrrelse, og å se gode mennesker synke er ren underholdning for ham/henne. Alle de gode tingene du gjorde for ham/henne er irrelevant, de var bare handlinger psykopaten så sin fulle rett i å utnytte og tråkke på. Ingen av de gode opplevelsene dere hadde sammen var ekte, de ble opplevet kun av deg. Mens du funderte på hva dere skulle spise til middag, så plottet psykopaten sitt neste ondskapsfulle trekk mot deg.

Når omfanget av bedraget går opp for deg, så blir du så sint at du ikke kjenner deg selv igjen. Jeg husker at jeg selv vurderte mord, og denne tanken skremte meg inn til beinet. Jeg, som aldri hadde drømt om å slå noen, fantaserte plutselig om å drepe denne drittsekken. Jeg ble ikke engang satt ut av tanken om selve mordutførelsen. Istedet lurte jeg på hvor mange år jeg måtte regne med å sitte i fengsel. Da slike ondskapsfulle tanker dukket opp i mitt ellers fredelige sinn, så lurte jeg på om jeg hadde vært latent psykopatisk hele tiden, og at min relasjon med NN utløste forstyrrelsen i meg.  

Når du blir sint av et slikt kaliber og personen som er årsak til raseriet er utenfor rekkevidde, så slår du ut mot de som står nærmest. Venner og familie opplever til deres fortvilelse at du ikke lenger er den samme tålmodige personen som du var. Og du får dårlig samvittighet. Men du klarer ikke å styre deg, for raseriet må ut på et eller annet vis, ellers vil du gå til grunne. Noen er så sinte at de begynner å blø neseblod som følge av høyt blodtrykk. Enkelte ofre isolerer seg i et forsøk på å temme raseriet, eller i det minste begrense skadeomfanget på andre. De vil ha ro og å få være i fred, det er det eneste som oppleves som trygt. 

Ditt sinne er ikke narsissistisk raseri eller et annet psykopatisk trekk. Det har ingenting med psykopati å gjøre. Du er en såret løve som ble skutt av en du stolte på, og nå vet du ikke hvem du kan stole på. Alt du gjorde var å elske et annet menneske, attpåtil en person som syntes å trygle deg om din kjærlighet. Hele ditt verdenssyn må bygges opp på nytt. Du brøler mot urettferdigheten du har opplevet.

-Du begynner å forkaste mennesker. Som følge av din nesten ikke-eksisterende lunte og nye grenser, så tolererer du ingenting av respektløshet lenger. Du har utviklet røntgensyn og “avslører” folks intensjoner på en helt annen måte enn før. Du merker at du fjerner deg fra mennesker hele tiden. Faktisk kutter du ut så mange mennesker at du lurer på om det overhodet kommer til å være noen igjen i livet ditt når du er ferdig. Tanken slår deg at du forkaster mennesker på samme måte som du har lært at psykopaten gjør. Igjen får du den ekle følelsen av å være psykopatisk. Du forsøker å holde på noen mennesker som du egentlig ikke vil være i nærheten av, bare for å berolige deg selv med at du fortsatt er istand til å ha stabile relasjoner. Men det hjelper ikke, du vet ikke lenger hvem du kan stole på. Du vet ikke hvem som ønsker å legge ny bandasje på skuddsåret ditt, og hvem som ønsker å pirke i det. Det vil si, egentlig vet du det, men du er vant til å lukke alle inn i varmen og ikke å stenge døren for noen. At du nå har begynt å gjøre det, opplever du som ubehagelig og noe bare en forstyrret person vil gjøre.

Det er her du tydelig må se forskjellen på forkastelse og selvbeskyttelse. En psykopat forkaster mennesker som søppel, mennesker som har gjort gode/ting for ham/henne, elsket ham/henne og forsøkt å være en støtte. Du derimot, fjerner deg fra mennesker for å beskytte deg selv mot respektløshet og triggende oppførsel fra andre. Det er en grunn til det. Du forkaster dem ikke, du forsøker å redde siste rest av din egen selvfølelse og integritet. Du forsøker å bygge deg selv opp igjen, og oppdager at mange mennesker rundt deg ikke ønsker å bidra til dette. Du er ikke en psykopat, du er en svømmer i stormen som prøver å få hodet over bølgene. Og antakelig trenger ditt nettverk en alvorlig dugnad. Psykopaten var mest sannsynlig ikke den første giftige personen i livet ditt. Ikke la trangen til å fjerne mennesker få deg til å tvile på din mentale tilstand. Stol på din intuisjon og fortsett med den indre og ytre rengjøringen.   

-Du er programmert til å se dine egne feil først. Du har kanskje hørt om medisinstudenter eller sykepleierstudenter som nærmest blir hypokondere av å lære om allverdens sykdommer og symptomer. De lever seg så inn i faglitteraturen at de utvikler en sart finfølelse for symptomene de leser om, og opplever at de har dem selv. Dette er faktisk verdifull empatiutvikling, slik at de lettere kan forstå når pasientene beskriver deres plager.

Uansett, når du etter den psykopatiske erfaringen med stor innlevelse sluker alt du leser om psykopati, så skjer det samme med deg.

Empatiske og selvreflekterende mennesker er vant til å se på seg selv først. Er det noe jeg selv kan gjøre for å forbedre relasjonen? Ligger ansvaret hos meg? Du ser på deg selv før du ser på partneren. Du erkjenner kanskje at ti av de psykopatiske kriteriene passer som hånd i hanske til ham/henne, men det ellevte passer jo til deg selv gjør det ikke? Så kanskje er det du som er psykopaten? Andres ansvar minimeres, ditt eget maksimeres. Denne programmeringen kan ha startet lenge før psykopaten, og er noe mange ofre har med seg fra barndomshjemmet.

I tillegg så ligger fortsatt de dårlige tingene psykopaten sa om deg og lurer i bakhodet ditt. Psykopaten underbygget i mange tilfeller en grunnholdning til deg selv som allerede var der. At han/hun nå er borte spiller ingen rolle, du overtar bare stafettpinnen og forsetter med selvkritikk. Du gjør jobben psykopaten påbegynte, for dem. Men igjen er dette en bekreftelse på at du ikke er psykopatisk, en psykopat vil – selv om de erkjenner deres psykopati – aldri være selvkritiske. De vil alltid projisere feil og mangler over på deres omgivelser. Dette gjorde også din psykopat, på deg. Det er stor sjanse for at det er din mishandlers projeksjon du nå merker som en opplevelse av selv å være psykopat.

-Psykopatens svertekampanje virker. Du opplever at folk vender seg bort fra deg. Du ser det som et tegn på at du er frastøtende. I tillegg får du små hint om at psykopaten svever videre på en rosa sky med sin nye partner og en hær av beundrere, mens du blir stadig mer isolert.

Burde det ikke være omvendt? Du forsøker å tro på karma og en slags kosmisk rettferdighet, men så langt synes den bare å ramme deg. Hvorfor er du den som bli straffet? Er det egentlig du som er psykopaten, og fortjener dette?

Det er uendelig sårt og tungt å oppleve at når du mest av alt trenger å blomstre, så blir ting istedet bare verre. Det er så viktig å ha klart for deg at du er i en transittsituasjon, en slags gjenfødsel hvor du skal finne balanse i ditt nye liv. Slike ting tar tid, spesielt når omveltningen er så radikal som nå. 

Du må heller aldri tvile på at det perfekte liv som psykopaten forsøker å fremstille om seg selv, er en ren illusjon. For en psykopat så betyr fasaden alt og en psykopat er aldri lykkelig. Psykopaten opplever bare overfladisk tilfredsstillelse, og den varer aldri lenge. Din forvandling derimot, vil vare resten av livet når den har falt på plass.

Det kan lønne seg å legge tanker om karma og rettferdighet til side, ihvertfall for øyeblikket. Det er riktig at psykopaten vil få sin straff til slutt, men det vil ikke skje som følge av at høyere makter griper inn og gjenoppretter balansen du fortjener. Det vil skje som følge av hans/hennes forstyrrelse. De er dømt til et liv uten fred. På samme måte har du selv ansvar for din egen lykke og rehabilitering. Heller ikke her vil høyere makter gripe inn. Du må selv sørge for å elske deg selv dypt nok og skape et best mulig liv. Å tro at du er psykopaten står i veien for dette. Rydd derfor slike forstyrrende elementer av banen først som sist. Du er ikke psykopat. Du er ikke frastøtende. Du er ikke ondskapsfull. Og du har ikke tid til å tro på slikt tull. Du er tenkende, følende, kjempende og reflekterende. I din famling etter å gjøre det rette for deg selv og andre, så gjør du av og til dumme ting. Det er slik det er å være normal, et menneske. Du er, i motsetning til psykopaten, ekte.   

 

Hare 5/20; Bedragersk og manipulerende

“Lying, deceiving and manipulation are natural talents for psychopaths” – Robert Hare

Det er på tide å plukke opp Hare-tråden igjen, etter noen måneders pause. Denne serien er ikke like populær blant leserne som de andre tekstene. Jeg vil likevel poengtere viktigheten av å minne oss selv på hva denne bloggen handler om. Den handler ikke om normale relasjoner “som ikke går bra” eller hvor de to partene ikke kommer overens. Den handler heller ikke om dynamikker hvor den ene parten er snill og givende mens den andre er en drittsekk som kun tar. Bloggen handler om noe langt mer alvorlig, en personlighetsforstyrrelse, eller rettere en liten gruppe forstyrrelser som alle er en del av den antisosiale familien eller det vi liker å kalle “psykopati”. Selv om vi hverken kan eller vil stille diagnose, så er det viktig å ha noenlunde peiling på hva som kjennetegner det antisosiale. Til dette bruker vi Robert Hare`s grundig gjennomstuderte kriterier som pekepinn. Disse kriteriene er de samme som terapeuter og behandlere også bruker, men selvfølgelig på et helt annet nivå enn vi gjør her i bloggen. 

Selv om gjennomgangen av kriteriene her på bloggen ikke er like grundig som den kvalifiserte behandlere har, så får leserne av bloggen et mye dypere kjennskap til de antisosiale forstyrrelsene enn folk flest. Faktisk vil jeg påstå at brukerne her blir “små eksperter”, ikke minst i kraft av den personlige erfaringen hver og en av oss har. Denne erfaringen gjør oss ikke til profesjonelle, det er viktig å påpeke, men vi har en meget verdifull innfallsvinkel til problematikken som behandlere kan lære av. Den gir oss også et lite ansvar.

Så, mitt ønske for leserne her er derfor ikke bare at vi bruker vår kunnskap til personlig fortjeneste, men at vi tar den med oss ut i verden som små “ambassadører”. Hva mener jeg med det? Jeg mener ikke at vi skal sette opp boder på gatehjørner og skrike ut slagord, eller dele ut anti-psykopatisk materiale. Vi skal heller ikke påtvinge våre venner dette emnet i tide og utide. Men vi skal være oppmerksomme og kunne komme med innspill når vi hører begrepet “psykopati” blir misbrukt. Og det blir det ofte. Selv forsøker jeg å korrigere personer jeg hører benevner noen som psykopatiske, som overhodet ikke er det. At jeg risikerer å lyde bedrevitende av enkelte, det bryr jeg meg ikke om. Faktum er at de fleste mottar mine innspill med interesse og fascinasjon. Emnet psykopati opptar mange og for de fleste er fakta mer interessant enn myter. 

Når “psykopati” blir kastet rundt til høyre og venstre uten omtanke, og ofte av mennesker som ikke har personlig eller faglig begrep om tilstanden, så skader det reelle ofre for psykopati. De blir redde for å tre fram med sin historie, fordi ordet “psykopat” er så klisjefylt, utvannet og diffust. Man blir møtt med skepsis og mistenkt for å være oppmerksomhetssøkende. En annen ting et misbruk av begrepet medfører, er at de reelle psykopatene ikke blir gjenkjent og derfor slipper unna med deres forbrytelser.

Derfor er Hare`s kriterier så viktige å kjenne til. Jeg håper leserne har forståelse for dette.

Så. Nummer fem i rekken er altså “bedragersk og manipulerende”. Dette kriteriet behøver nærmest ingen introduksjon, for det gjennomsyrer hele psykopatens laden og gjøren og derfor også de fleste tidligere tekster her på bloggen. Leserne har etterhvert god personlig og teoretisk kjennskap til dette.

Det kan umiddelbart være vanskelig å skille mellom manipulasjon og bedrag. Går ikke de to ut på det samme? Manipulasjon og bedrag henger utvilsomt sammen, på den måten at manipulasjon fører til bedrag. Men bedrag er mye større enn manipulasjon. Bedrag er når man bevisst blir ført bak lyset. Det blir ofte brukt som synonymt med utroskap, men dette er en misforståelse. Bedrag er mye mer enn utroskap, og dekker alle måter noen skjuler en ting av en viss størrelsesorden for andre. Når din bror eller søster ikke forteller at din mor hadde hundre tusen kroner i et skrin, så er dette et bedrag. Når din mor forteller deg at din far er en annen enn din egentlige biologiske far, som hun holder hemmelig, så er dette et bedrag. Når din venn forteller deg at han/hun ikke kan bli med deg til den vanskelige legetimen fordi han/hun må passe småsøsken, når de egentlig har et spilleproblem og skal delta i en pokerturnering på internett, så er dette et bedrag.

En manipulasjon derimot, handler om de små og hyppige forsøkene på å styre oss i en bestemt retning. mange virkemidler spiller inn i manipulering, blant annet løgn. Dette kriteriet er således tett knyttet til det forrige kriteriet – patologisk lyving.

“Psychopaths seem proud of their ability to lie. When asked if she lied easily, one woman with a high score on the Psychopathy Check List laughed and replied “I`m the best, I`m really good at it. I think because I sometimes admit to something bad about myself, they`d think , well, if she is admitting to that, she must tell the truth about the rest”.”

“Given their glibness and the facility in which they lie, it is not surprising that psychopaths successfully cheat, bilk, defraud, con, and manipulate people and not have the slightest compunction about doing so.” (fra “Without conscience” av Robert Hare)

Den skjulte hensikten bak manipulasjon kan variere, det dreier seg ikke alltid om psykopati og normale mennesker kan også manipulere innimellom. Det som er viktig å være klar over, er at all manipulasjon er bevisst. Psykopaten er på mange måter ubevisst styrt av sin forstyrrelse, men manipuleringen er alltid bevisst. Dette kommer av psykopatens ondskapsfulle natur, og den grunnleggende jeg-mot-deg holdningen han/hun har til alle i deres omgivelser, også deres livspartner. Den personen som normale mennesker velger fordi man elsker vedkommende og har tillit til, ser altså psykopaten på som en rival og konkurrent. Det samme gjelder alle hans/hennes venner, kolleger og familiemedlemmer. Ingen stoler psykopaten på. Når normale mennesker har mistillit, så skaper dette nervøsitet og angst i omgang med menneskene som skaper slik mistillit, og det normale vil være å unngå vedkommende. Slik er det ikke med psykopaten, han/hun oppsøker bevisst andre for å manipulere dem. Psykopaten opplever ingen nervøsitet av mistillit, og dette henger sammen med den grandiose opplevelsen av overlegenhet. Normale mennesker føler ingen nervøsitet i nærheten av maur eller mygg, for vi vet at vi er dem overlegne og at vi kan knuse dem hvis de plager oss. Det samme tenker psykopaten om sine medmennesker. Forskjellen er at opplevelsen av overlegenhet ofte skaper omsorgsfølelse og omtanke for den underlegne hos normale mennesker. Psykopaten derimot, vil dominere og ødelegge det som han/hun oppfatter som svakere. 

Trangen til manipulasjon kommer av kjedsomhet. Psykopaten har ingen indre verden som holder ham/henne aktivisert og tilfredsstilt, og normale mennesker eksisterer i psykopatens liv for hans/hennes forlystelses skyld. Det finnes altså ikke spor av omtanke eller hensyn i psykopatens syn på oss, heller ikke i korte glimt. Dette er viktig å ha i bakhodet. Vi er leketøy. Å manipulere oss morer psykopaten.

Det samme gjør bedrag. Psykopaten elsker å se effekten hans/hennes bedrag og svik har på oss. Det er derfor psykopaten ofte kontakter oss etter et bedrag. Skuffelse, sinne, tårer og fortvilelse, alt dette er følelser som psykopaten næres av å observere. Han/hun suger til seg hver dråpe. Dette er emosjonelle tilstander som han/hun ikke selv har mulighet til å oppleve, følelsesspekteret til psykopaten strekker seg ikke så langt. Han/hun ser derfor med fascinasjon på oss, når vi utviser dette. Forestill deg hvordan psykopaten lærer at “hvis jeg trykker på den grønne knappen, så viser du den følelsen. Og trykker jeg på den gule knappen, så kommer en annen følelse fram”. Når all evne til empati og samvittighet er fraværende, så er det ingenting som hindrer psykopaten i å trykke på knappene og la seg underholde av ofrenes reaksjoner. Han/hun studerer oss som fremmede vesener. Vi blir studert som forsøkskaniner i bur, for i hans/hennes øyne er vi ikke likeverdige. Våre reaksjoner og følelser som psykopaten morer seg slik over, er svakheter som kan utnyttes. Det er ingen respekt tilstede. Det forklarer hvorfor psykopaten ikke stopper med uhensiktsmessig oppførsel når vi gjør dem oppmerksom på at det sårer og skader oss, men tvert imot gjør det samme igjen.

“Their statements often reveal their belief that the world is made up of “givers and takers”, predators and prey, and that it would be very foolish not to exploit the weaknesses of others.” (fra “Without conscience”)

Ved å fortelle hva som sårer oss og hvordan vi fungerer, så har vi gitt dem oppskriften på hvilke knapper de skal trykke på. Vi tror vi har en dialog med en person som vil vårt beste, at det er et samarbeid tilstede for å få samboerskapet, vennskapet eller ekteskapet til å fungere best mulig, for begge parter. Men psykopaten har ingen interesse av at det skal fungere for andre enn ham/henne selv.

Bedrag er et resultat av psykopatens bevisste utnyttelse av oss, eller det er et resultat av hans/hennes likegyldighet. Uansett er bedrag uunngåelig i samhandling med en psykopat, og det største bedraget opplever vi når relasjonen er over. Da ser vi hvor lite vi egentlig betød for psykopaten. Vi har nok aldri i våre liv blitt ført grundigere bak lyset. 

Så, jeg har ikke tenkt å vasse mer i dette som for de fleste er blitt ganske åpenbart. Men for nye lesere så er det ikke sikkert at all manipulasjon eller alt bedrag er blitt like soleklart ennå. Jeg pleier derfor å avslutte alle Hare-tekster med en øvelse, hvor du enten på papir eller mentalt noterer noen eksempler på når psykopaten utviste de gjeldende kriteriene. Notatene bruker du til å hente fram på dager hvor kognitiv dissonans river og sliter i deg, og du begynner å tvile på din dømmekraft og savner de gode øyeblikkene. “Er han/hun normal likevel? Var det tross alt min skyld at han/hun gikk?”. Nei, det var ikke din skyld, og la de noterte eksemplene minne deg på det. Øvelsen skal også trene deg i å se at svært lite av hva psykopaten foretok seg, var tilfeldig.

Jeg kan vise hvordan et eksempel kan skrives.

-Jeg vet at NN bedro meg da han lokket meg til å besøke seg 50 mil unna der jeg bor, for så å komme med unnskyldninger for hvorfor det ikke passet med besøk etter at jeg hadde foretatt de nødvendige forberedelser.

-Jeg vet at NN manipulerte meg da han på forvirrende vis blandet komplimenter og gode ord, med kritikk og aggresjon.

-Jeg vet at NN manipulerte meg da han overtalte meg til å møte i et selskap jeg egentlig ikke hadde lyst til å gå i. Da jeg til slutt møtte opp i selskapet, så gjorde han narr av meg foran de andre tilstedeværende. Her ser jeg både manipulasjon i overtalelsen, og bedrag i latterliggjøringen.

Din tur. Lykke til 🙂 

 

Psykopaten og digital kommunikasjon

Moderne kommunikasjonsmidler har hjulpet oss med å gjøre hverdagen enklere. Jeg husker at det i barndomshjemmet var restriksjoner på bruk av fasttelefonen. Telefoni var dyrt og jeg måtte forklare for mine foreldre hvorfor jeg trengte å bruke telefonen. Hvis de aksepterte formålet, så fikk jeg tilmålt et varierende antall minutter som jeg fikk lov til å benytte telefonen. Hvis det var venner jeg skulle ringe til, så fikk jeg sjelden mer enn fem minutter. Hvis det var besteforeldre eller andre familiemedlemmer, så fikk jeg oftest litt mer tid. Hvis jeg trengte å ringe utover dette, så måtte jeg løpe til nærmeste telefonkiosk og bruke av mine egne oppsparte småpenger. Slik var det. Det var andre tider, selv om det ikke er så fryktelig lenge siden.

Nå har alle en mobiltelefon. Man kan vipse penger med den (og dermed slippe å besøke banken) og egentlig organisere hele sitt liv ved å bruke den lille dingsen. Vi kan skype og dermed ikke bare høre, men også se hvem vi prater med på direkten. Dette var science fiction for 30 år siden, den gang jeg fortsatt løp til telefonkiosken. I tillegg koster det nesten ingenting å bruke telefonen lenger. Før var strømmen billig og telefonen dyr, nå er det omvendt. Jaja, mimring må til innimellom.

Især mobiltelefonen har altså spart oss for både tid, mosjon og penger. Mosjonen hadde vi kanskje fortsatt hatt god bruk for. Men det er en ting jeg tror ingeniørene ikke hadde i tankene da de utviklet mobiltelefonen. Og det er hvilken gavepakke den er for psykopatene. Spesielt muligheten til å sende tekstmeldinger er en manipulasjonsfest, som psykopatene ikke hadde mulighet til å (mis)bruke innen mobiltelefonens inntog.

La meg forklare hvordan de gjør det. 

Når jeg tenker tilbake på de jeg har vært dypt involvert med som jeg mistenker hadde sterke psykopatiske trekk, så hadde alle en måte å “tekste” på som jeg den gang anså som sær og frustrerende. I dag forstår jeg at det var bevisst manipulasjon.

En nær venn jeg var involvert med for noen år siden gjorde hva mange psykopater gjør, han førte meg inn i en gråsone mellom vennskap og kjærlighet, for der å leke med meg for egen forlystelses skyld. Han skrudde sjarmen ett eller to hakk høyere enn hva man normalt gjør med venner, for å hekte meg, men uten å forplikte seg til noe. Det er jo forøvrig også en ting de fleste psykopater gjør, de forplikter seg aldri. Hvis du har forventninger til dem, så elsker de å ikke leve opp til dem.

Uansett, denne personen hadde et bestemt mønster i teksting, som gjentok seg igjen og igjen inntil jeg satt foten ned. Han startet en “samtale” via sms. Teksting frem og tilbake. Ping pong. Tekstingen ble tiltakende hyggelig, kanskje en anelse flørtende, men akkurat i det jeg følte vi var i ferd med å nå et høydepunkt eller gjennombrudd, enten i form av dypere tilknytning eller å få til en avtale om noe, så ble det stille. Ikke et pip. Han sluttet bare å svare.

Hva dette gjør med oss, er at vi blir gående og vente. Vi venter på svaret som liksom skal avklare alt. Vi venter resten av den dagen, og gjerne hele neste dag – for vi tenker at psykopaten plutselig ble distrahert men at han/hun plukker opp tråden så snart de har mulighet. Men det skjer naturligvis ikke, for hva vi ikke hadde forutsetning til å forstå den gang, er at dette er bevisst fra deres side. Slik sørger psykopaten for å bli i vår bevissthet i dagevis. 

Noe annet som skjer med oss når psykopaten opererer slik, er at vi begynner å spekulere på om vi “skrev noe galt”. Vi henter frem våre egne meldinger igjen og igjen, og analyserer hvert eneste ord for å finne eventuelle støtende fraser eller andre ting vi kan ha ytret som har skjøvet vedkommende bort. Kanskje vi også våger å sende en ny sms, “skrev jeg noe galt?”. I så fall vil vi sjelden få noe svar på vårt oppriktige spørsmål. Men sjansen er større for at vi aldri spør etter oppklaring. Ihvertfall gjorde aldri jeg det. Jeg var redd for å fremstå som usikker eller paranoid. Spesielt etter en nokså oppløftende tekstutveksling, så ville jeg bevare inntrykket jeg trodde jeg hadde gitt, av å være “kul” og avslappet.  

Ok, det var ett eksempel. Et annet kom fra psykopaten som har æren for denne bloggen. Han svarte ofte ikke på henvendelser fra meg, hvis jeg sendte dem på sms. Han bare ignorerte dem. Og neste gang han tok kontakt, så forholdt han seg ikke til dem i det hele tatt. Som om han aldri hadde sett dem. Og jeg våget ikke å spørre. Derimot var hundre og ett ute, hvis jeg selv ikke sporenstreks svarte på hans henvendelser eller på andre vis ikke gjorde som han ønsket. Jeg husker en gang han ville han skype på en dag da jeg hadde arbeid. Jeg svarte “jeg kan ikke på søndag, men vi finner sikkert en annen dag”. Han ble da taus i tre uker. Trakk seg bort. Fornærmet, fordi jeg ikke tilpasset mitt liv til hans ønsker. I sitt grandiose indre, så mente han kanskje at jeg burde bytte min vakt med en kollega for å kunne skype den dagen, eller ihvertfall rydde tid til ham før eller etter vakten.

Her blir dobbeltmoralen så tydelig; vi har ikke lov til å reagere når de ikke svarer på våre henvendelser. De derimot, skal straffe oss selv når vi svarer på normalt vis. Men hvis svaret innebærer et avslag på noe de ønsker, så er det en forbrytelse mot relasjonen.

Han gikk et steg lenger en lørdags kveld da vi spiste middag sammen hos meg, men deretter skulle skilles og fortsette festlighetene på hver vår kant med våre respektive venner. Før han gikk sa han “send en sms hvis dere havner på byen”. Vel, jeg havnet på byen med noen av mine venner fra festen, og sendte ham en sms som han ønsket. Det var fortsatt rimelig tidlig på natten og jeg fortalte ham i meldingen hvilket utested vi befant oss på. Intet svar.

Dagen etterpå kontaktet han meg for å snakke om hvor hyggelig han hadde hatt det ute. Det viste seg at han var på et utested sammen med sine venner like i nærheten av der jeg hadde vært med mine venner. Han sa “jeg så meldingen din”. Uten noe som helst av skam eller dårlig samvittighet. Ingen forklaring på hvorfor han ikke svarte på den. Bare jeg så meldingen din.

Disse menneskene føler seg fullstendig berettiget til å ikke svare på dine henvendelser, hvis de ikke ønsker det. De forventer også at du uten videre skal akseptere at det er slik. I eksempelet over blir det meget tydelig. De anser seg fullstendig hevet over alle sosiale forpliktelser som gjelder for oss andre. Her ser vi hvordan psykopaten ikke bare ignorerer en henvendelse, men uten skam innrømmer at henvendelsen er sett, men at psykopaten ikke opplevde det som nødvendig å svare på den, selv om han/hun vet at du mest sannsynlig ventet på et svar.

Det er en fullstendig nedgjøring av deg som person og av din tid. Og disse menneskene trodde vi at vi var spesielle for?

Nå skal vi snakke om en tredje måte psykopaten manipulerer via sms, som begge personene jeg har nevnt over bedrev. 

Etter at psykopaten oppførte seg spesielt dårlig (og dette visste han), så sendte han alltid en “test” sms, for å se om jeg fortsatt var tilgjengelig for ham. Denne sms`en handlet alltid om noe fullstendig løsrevet og tilsynelatende uskyldig. Alt psykopaten ønsket med denne, var å se om jeg responderte, og hvordan jeg gjorde det. Hvis jeg responderte ved å svare direkte på forespørselen, og uten å stille ham til ansvar for den siste grenseoverskridelsen, så visste han at han at han kunne fortsette som før, og om mulig skru den dårlige oppførselen opp enda ett hakk, siden jeg tilsynelatende så mellom fingrene på den forrige. Psykopaten kjeder seg og mishandlingen av oss er en spennende lek for dem. De ønsker å se hvor langt de kan gå.

Jeg husker en slik meldingsutveksling. Det var etter et spesielt stort svik fra psykopatens side. En uke etterpå kontaktet han meg. Han visste at jeg var iferd med å leie ut leiligheten min. Uten å nevne elefanten i rommet – hans svik, så ville han vite om jeg var interessert i å leie leiligheten ut til to av hans venner. Jeg svarte “da vil jeg møte dem, og de må komme på visning”. “Det må vi kunne fikse” var hans respons.

Selvfølgelig fulgte han aldri dette opp. Det gjorde derimot jeg. Etter noen dager henvendte jeg meg til ham og spurte “skal jeg sende dine venner bilder av leiligheten? Vil du gi meg mailadressen deres?”. Jeg fikk aldri noe svar på den forespørselen. Antakelig fantes det ingen som var interessert i å leie leiligheten. Dette var bare noe han fant på for å ha en unnskyldning til å kontakte meg, og teste om jeg fortsatt responderte. Vennene hans som var på leilighetsjakt ble aldri brakt på banen igjen.

Nå har dere fått noen eksempler på hvordan psykopaten bruker teksting til å manipulere. Det finnes flere eksempler, psykopatene er meget kreative og ikke alt er synlig for oss. Noe som er sikkert, er at psykopaten er sterkt knyttet til mobiltelefonen sin. Min psykopat var beskjeftiget med den hele tiden. Sjansen er stor for at din psykopat også er det. Eksemplene i denne teksten er hovedårsaken til deres besettelse av telefoner. De “multimanipulerer” med den. Den har mange funksjoner som kan brukes til manipulasjon, og psykopaten manipulerer ofte flere ofre simultant. Teksting gir en mulighet til manipulasjon som ikke er tilgjengelig under direkte samtaler. Jeg ber leserne om å være oppmerksom på dette. Kanskje kommer du i tanke om ytterligere bruk av teksting hvor du mistenker at det ligger en agenda bak. Skriv dem i så fall gjerne i kommentarfeltet, slik at andre lesere kan bli oppmerksomme og vi alle kan dele erfaringer. 

Det som er viktig å huske, er at det er ikke normalt eller akseptabelt å ignorere henvendelser fra en venn eller partner. En sjelden forglemmelse kan unnskyldes, men så snart det handler om et mønster så er det i beste fall respektløst, i verste fall manipulert. Ingen av delene er akseptabelt.

Vi undergraver vårt selvverd ved å akseptere slik oppførsel. Vi trodde vi var overbærende og gode mennesker da vi lot psykopaten slippe unna med respektløshet. Men dette er misforstått godhet. Vi er ikke gode mot oss selv, i tillegg til at psykopaten ikke får de konsekvensene han/hun fortjener. Vi underbygger vårt selvverd når vi gir våre nærmeste en sjanse til å skjerpe seg. Benytter de seg ikke av denne tilliten og gjentar sine grenseoverskridelser, så må det bety hasta la vista – ut av våre liv. Det er eneste valgalternativ vi har. Noe annet er en invitasjon til fremtidig mishandling. 

Å eie sin oppførsel

Når vi samhandler med andre mennesker, så tråkker vi av og til i salaten. Vi sier eller gjør uhensiktsmessige ting, mot oss selv eller andre. Dette er normalt. Til og med å såre noen bevisst er normalt. Men hvis vi ikke har moralsk belegg for å såre, så slår æreskodeks, samvittighet og ansvarsfølelse inn, vi angrer og forsøker å gjøre bot. Moralsk veiviser er noe alle normale mennesker besitter i større eller mindre grad, en slags indre mellommenneskelig GPS. BPS om du vil (Behavior Positional System). Noen har en mindre nøyaktig BPS enn andre, det er likevel innenfor normalen. Vi tar ansvar for våre handlinger og forsøker å bøte på skader vi har forårsaket. Noen ganger ser vi ikke selv at vi har gjort noe galt. Noen ganger trenger vi at andre gjør oss oppmerksom på det. Selv om sistnevnte er litt flaut, så tar vi umiddelbart grep. Vi betaler eller erstatter hvis vi ødelegger andres gjenstander eller vi gjør vårt beste for å oppklare misforståelser eller ber om tilgivelse hvis vi har såret noen. Vi påberoper oss eierskap over vår egen oppførsel.

Å eie sin oppførsel betyr at vi ikke forsøker å skyve ansvaret for vår egen ugang over på andre. Det er normalt å skamme seg så mye at vi et øyeblikk forsøker å unndra oss skyld, men hvis vi ser at uskyldige blir rammet av vår unndragelse, så tar vi eierskapet over på oss selv, der det hører hjemme. Vi innrømmer vår urett, selv om det risikerer å sette oss i et dårlig lys. 

Mange normale mennesker har problemer med å si ordet “unnskyld”. Stolthet står i veien. Kanskje har vi fra barnsben av fått en misforstått oppfattelse av hva å si “unnskyld” innebærer. Kanskje har vi aldri hørt våre egne foreldre be om unnskyldning og det er derfor ikke en naturlig del av vårt vokabular. Vi er likevel normale. Motparten vil forstå utifra våre handlinger at vår samvittighet og hjerte er på rett plass. Kanskje kjøper vi istedet en gave eller er ekstra snille mot den vi har begått urett. Når dette skjer så er ikke ordet “unnskyld” nødvendig. Handlingene våre taler for seg selv. 

Etterhvert som normale mennesker klatrer på den psykopatiske skalaen, så påtar de seg stadig mindre eierskap over sin egen oppførsel. Fra slike mennesker vil vi oppleve tiltakende unnskyldninger (men aldri unnskyld) og økende klandring av andre for deres egne handlinger. Den dårlige oppførselen vil også være mindre tilfeldig og mer bevisst.

Retorikken disse menneskene bruker, vil avsløre mye. Jeg har selv fått høre følgende uttalelser fra mennesker etter ekstremt dårlig oppførsel rettet mot meg.

– Jeg tror du overtolker

-Jeg er lei for at du tok det sånn

-Jeg vet ærlig talt ikke hva det er som jeg har gjort mot deg

-Oj, der klarte jeg å fornærme deg

-Jeg tror ikke NN synes jeg er morsom mer (sagt foran andre tilhørere)

Dette er eksempler på retorikk hvor budbringeren ikke tar eierskap over hva som har skjedd. Uttalelsene kan virke uskyldige, noen til og med angrende, men de har det til felles at de gir offeret skylden for å føle seg såret. “Der klarte jeg å fornærme deg” er en måte å fortelle deg at du er oversensitiv. Avhengig av tonefall så kan det til og med være ment som en bragd eller seier. “Jeg er lei for at du tok det sånn” betyr egentlig “jeg er ikke lei for min handling, jeg er lei for at du reagerte på den”. “Jeg tror du overtolker” bagatelliserer egen handling og stiller samtidig din dømmekraft i tvil. “Jeg tror ikke NN synes jeg er morsom mer” sagt med andre tilhørere tilstede, forsøker å tegne et bilde av deg som en surpomp som ikke har humor, selv om denne personen kan ha forbrutt seg nokså alvorlig mot deg.

Dette er bare eksempler, det finnes hundrevis av formuleringer med den samme agendaen – ansvarsfraskrivelse og ansvarsforskyvning (over på offeret). Som mottakere så er det viktig at vi lærer oss å gjenkjenne og gjennomskue slik retorikk når vi hører den. 

Det er dog viktig å huske at dette bare er ord. Ord alene gjør ikke dine venner til antisosiale mennesker. Derfor må vi også observere deres handlinger. Er det samsvar mellom ord og handling? Hvis handlingene viser tegn til anger og et ønske om å eie deres opptreden, så er ordene underordnet og det dreier seg mest sannsynlig om oppriktige og velmente mennesker som ordlegger seg klossete. Hvis du imidlertid hører slike uttalelser i tillegg til at handlingene underbygger eller forsterker dine mistanker, så er dette et varselsignal om at budbringeren ikke tar ansvar for sin oppførsel. Han/hun trenger fortsatt ikke å være antisosial, men slike mennesker vil du få flere problemer med hvis du velger å se mellom fingrene og beholde dem i livet ditt. Retorikk avslører derfor en mulig selvsentrert og giftig person og da må man en periode legge vedkommendes handlinger under lupe for å få et bedre inntrykk av denne personen.

Så langt har det handlet om normale mennesker med eller uten enkelte psykopatiske trekk. Den fullbårne psykopaten kan begå de største overgrep og tillitsbrudd, men aldri klare å innrømme at det er begått en urett. Hvis det tjener ham/henne, så er det rett. De har ingen moralsk veiviser, og hvis du føler deg overkjørt på noe vis, så er det i hans/hennes hode din egen skyld at du “stod i veien”. De vil aldri føle behov for å bøte på urett. Psykopaten resonnerer at de aldri har tvunget noen til å være en del av deres liv. Hvis noen som står dem nær blir skadelidende av deres oppførsel så kan offeret derfor skylde seg selv. Også hvis offeret er deres livspartner eller et familiemedlem og dermed bundet til psykopaten via en sosial kontrakt. Psykopaten opplever ingen moralsk forpliktelse til noen, uansett.

Igjen spiller deres tro på berettigelse inn. De opplever at de har rett til å gjøre hva de vil, uavhengig av følgene for andre. 

Du vil aldri få en psykopat til å eie sin oppførsel. 

Du kan ikke forklare moralske prinsipper til en voksen person som aldri har forstått dem og opplever seg hevet over dem. Han/hun vil bare kverulere og det eneste du kan gjøre er å fjerne deg fra vedkommendes radius. 

Ironisk nok bruker psykopaten gjerne ordet “unnskyld” hvis han/hun skjønner at du er i ferd med å gå eller de på annet vis har noe å tjene på det. Men i motsetning til normale mennesker så vil hans/hennes handlinger vise noe helt annet enn at de faktisk er lei seg for at de skadet deg.

På din ferd videre i livet, i dine møter med nye mennesker, så bruk dette som en rettesnor. Bli kjent med mennesker som viser at de eier sin oppførsel, og trekk deg bort fra alle som viser tegn til ikke å gjøre det. Selvfølgelig gjelder det også oss selv at vi må ta ansvar for hvordan vi behandler andre. Problemet til mange ofre for psykopater har imidlertid vært motsatt. Vi har ikke bare eid vår egen oppførsel, men også alle andres.

Vi har tatt skylden på oss selv, for andres dårlige behandling av oss. Vi har sjelden stilt andre til ansvar. Vi har unnskyldt og tolerert. Vi har sågar bedt psykopaten om tilgivelse for urett han/hun har begått mot oss. Alt for å få lov til å bli værende i hans/hennes harem av venner eller “fans” og for å motta en smule oppmerksomhet i ny og ne.

Hvis det er noe mange ofre trenger å bli flinkere til så er det ikke å eie sin oppførsel, men å opptrene en mer effektiv og tydelig kommunikasjon. Mange ofre er passivt aggressive fordi vi har vært redde for å kreve noe, si vår mening eller ha en stemme. Vi har vært redde for konsekvensene det kunne få hvis vi gjorde det. Vi har likevel opplevd krenkelse og gått rundt med en slags indre forakt for den som krenket oss. Men vi må innse at dette har skapt mange frustrasjoner i mennesker rundt oss som ikke har forstått hva vi vil. Også velmente mennesker. Vi må innse at vi har vært diffuse.

La det derfor være en viktig del av vår trening i grensesetting, å fortelle tydeligere, tidligere og oftere hva vi oppfatter, ønsker og ikke aksepterer. 

Å skamme seg over å ha følelser

Jeg har pløyd gjennom hundrevis av artikler om psykopati siden bruddet. I begynnelsen leste jeg for å få bekreftelse på hva jeg hadde vært gjennom. I dag er det hovedsaklig for å tilegne meg mer kunnskap om emnet, og fordi jeg er fascinert (og kanskje litt besatt?). Den famlende nervøsiteten er borte. Dere vet, den man har når man ikke vet hva som venter rundt neste hjørne i en mørk bakgate. Jeg var den gang redd for både å få bekreftelse og for ikke å bli bekreftet. Psykopati var nytt og skummelt. Jeg var fortsatt håpefull, og ønsket ikke at personen jeg var glad i skulle være så alvorlig forstyrret. Det ville i så fall bety at jeg aldri kunne ha ham i livet mitt mer. Samtidig opplevde jeg at jeg var i ferd med å bli gal, og trengte sårt å vite at det ikke var meg det var noe i veien med. Med andre ord, jeg var redd uansett. Et aspeløv. Men jeg leste likevel alt jeg kom over. Jeg slukte alt, mye talte for min situasjon, noe talte i mot. Jeg husker at jeg kunne lese ti artikler som bekreftet min situasjon, men hvis den ellevte ikke gjorde det så ble jeg umiddelbart sikker på at min venn ikke var psykopatisk og at bruddet med denne fantastiske personen var min skyld alene.

I dag har jeg all bekreftelsen jeg trenger. En sikkerhet, visshet, ro og trygghet har lagt seg over mine tanker rundt dette. Jeg sluker ikke lenger alt jeg leser. Det er nemlig ikke alt som er skrevet om emnet som er bra eller sant. Forfatternes intensjoner er som regel gode, men kunnskapen er mangelfull. Jeg har lest artikler og sett you-tube videoer som forveksler begrepene grovt. For eksempel så jeg en youtube-video hvor “programlederen” tror at en “narsissistisk skade” er noe offeret opplever, og ikke psykopaten. Det betyr ikke at de ikke har noe viktig og lærerikt å fortelle, men det betyr også at man ikke skal ta alt man leser og hører for god fisk.

Av og til støter jeg på en artikkel som jeg personlig opplever som et mesterverk, fordi jeg nesten holder pusten mens jeg leser. En artikkel av en slik kaliber slår til med den ene bekreftelsen etter den andre og får meg til å se saken på enda en ny måte. En slik artikkel gjør at jeg kan bli slått overende med ei fjær etter å ha lest den, fordi jeg nesten blir satt i transe. For to dager siden leste jeg en slik artikkel på www.psykopaten.info. Jeg delte den også på denne bloggens facebook-side. Det er en dansk artikkel, skrevet av en mann som heter Flemming Kibsgaard. Jeg kjenner ikke hans bakgrunn, men en klok mann er han. Artikkelen har overskriften “250,000 psykopater i Danmark”. Jeg vet ikke hvordan dette tallet er regnet ut, og artikkelen handler også lite om nettopp dette. Men kanskje hvis man inkluderer alle psykopater, narsissister og sosiopater så finnes det faktisk en kvart million antisosiale mennesker i Danmark. Kanskje er estimatet hentet fra Martha Stout (forfatteren av “The sociopath next door”) som hevder at 1 av 25 personer er psykopater. I så fall finnes det også en kvart million psykopater i Norge, det er skremmende mange.

Men det var en digresjon. Hele Kibsgaards artikkel var en tankevekker, men i dag vil jeg fokusere på noen få setninger helt mot slutten.

 “Måske kan du også have gavn af at vide, at psykopater kun har respekt for folk, som giver igen og er lige så hårde, som dem selv. At forklare sig og forsvare sig overfor en psykopat er meget lidt heldigt både fordi, han/hun ikke vil/kan forstå dig og fordi han/hun betragter sådanne forklaringer som ævl, bævl og piveri. Psykopaten har kun foragt for folk, som prøver at appellere til deres manglende forståelse, medfølelse, ansvarlighed, retfærdighedssans og indlevelsesevne.”

Der hvor hele artikkelen gjennomgående hadde bekreftet meg inntil jeg nærmest slo meg selv på brystet på Tarzan-vis av selvsikkerhet, så ble jeg slått helt ut av avslutningen. Jeg leste “Psykopaten har kun forakt for folk, som prøver å appellere til deres manglende forståelse, medfølelse, ansvarlighet, rettferdighetssans og innlevelsesevne”.

Plutselig ble jeg flau og skamfull, et øyeblikk tenkte jeg “jeg fortjener at psykopaten dro. Jeg sørget selv for det med mine dumme ord. Jeg er patetisk”. For dette var nettopp hva jeg hadde gjort. I et siste desperat forsøk på å redde relasjonen med psykopaten, så hadde jeg skrevet en melding hvor jeg forsøkte å appellere til hans medfølelse og empati. Jeg forsøkte også å få ham til å eie sin del av ansvaret for relasjonens undergang. Men jeg var ikke slem i mine ord. Til siste slutt gikk jeg på eggeskall.

Jeg ble selvfølgelig straffet med taushetskuren. Han svarte aldri på min siste bønn, og det ble også siste spikeren i kista for vårt vedkommende. Jeg vet ikke om det var hans intensjon å forkaste meg fullstendig, kanskje ventet han (og venter fortsatt på) at jeg skulle komme tryglende og unnskyldende tilbake. Men jeg skulle straffes lenge og hardt. For det er hva psykopaten gjør, han/hun straffer offeret for å protestere eller stille psykopaten til ansvar for hans/hennes ugjerninger. Protester som er helt på sin plass, men psykopaten liker ikke å bli nektet å valse over hvem og hvordan han/hun vil. Psykopaten straffer ved å få offeret til å tro at det er offeret som har gått for langt. De projiserer sin egen skam over på offeret. Og det virker.

Jeg følte skam over å ha forlangt for mye av psykopaten etter min melding den gangen. Jeg kontaktet ham aldri igjen eller forsøkte å trekke tilbake noe av det jeg hadde skrevet, for innerst inne så visste jeg at jeg hadde moralen på min side. Jeg hadde fotfeste nok til å forstå at det ikke er normalt å ikke imøtekomme en person som bare har vært snill og ettergivende mot deg. Men skam følte jeg likevel. Hans taushet slo i mot meg som et iskaldt gufs, selv om det på det tidspunktet var flere hundre kilometer mellom oss. Han behøvde ikke å svare noe, for tausheten gjorde større skade på meg enn noe han kunne svart. Uten å se eller høre ham, så følte jeg forakten på kroppen. Han foraktet meg for å ha våget å lufte mine følelser og vise noe av mitt indre i en melding. Jeg hadde flere ganger sett hans nedlatende og foraktfulle blikk rettet mot meg. Jeg behøvde derfor ikke å ha ham fysisk foran meg for å merke dette blikket. Og av ren uvane, rent instinkt, refleks, kall det hva som helst, så skammet jeg meg over å ha utløst hans forakt.

Hva jeg egentlig gjorde, var å skamme meg over å være menneskelig. Å reagere på uverdig behandling er menneskelig og selvbeskyttende. Å oppleve skam over å reagere menneskelig, er selvutslettende og høyst sannsynlig manipulert. For det er hva psykopaten gjør, de får oss til å skamme oss over å være hva de på mange måter ikke er; menneskelige, og for å ha hva de selv ikke har; følelser. Følelser er i psykopatens øyne en svakhet og en “feilproduksjon”, for ifølge deres overbevisning så er det normale mennesker som er ufullstendige og avvikende, mens de selv er prototypen på hvordan et menneske bør være. Derav kommer deres grandiose og overlegne selvbilde. Slik fikk psykopaten oss til å føle oss underlegne og utilstrekkelige av å inneha menneskelige egenskaper som normalt anses å være ettertraktet.

De klarer å plassere deres egen opplevelse av seg selv i oss (via projeksjon) slik at vi ser dem som overlegne og ubevisst skammer oss over vår menneskelighet – og ihvertfall over å forsøke å formidle den til dem. 

Da jeg leste denne setningen i Kibsgaards artikkel så ble jeg derfor umiddelbart katapultert tilbake til fornemmelsen jeg hadde sammen med psykopaten, selv om det i dag er flere år siden jeg sist så ham. Men med en gang var han der igjen, i samme rom. Med sitt nedlatende blikk. “Skam deg!”.

Jeg syntes derfor den fine artikkelen endte ubehagelig. Men selv om en tekst gir ubehag, så kan den likevel være genial. Vi må ikke være redde for å føle ubehag eller for å bli trigget, hvis det får oss til å reflektere og jobbe med oss selv mot et enda høyere nivå. Vi er ikke amerikanske “snowflakes”, som trenger “safe spaces” på universitetene for å vernes mot tanker og idèer som går i mot vår oppfattelse av verden. Vi er overlevende. Vi har overlevd intime relasjoner med psykopatiske mennesker, og bare det i seg selv gjør oss sterkere enn de fleste.

Jeg tenkte derfor mye på setningene i artikkelen, og begynte å bearbeide skammen. Hva så hvis dette mennesket følte forakt for mine skrevne ord? En relasjon kan man uansett ikke ha til en person som ikke gir deg lov til å fortelle hvordan du har det. Å møte forakt fra en person som har et helt forvrengt syn på seg selv, på deg og på verden forøvrig er ingen skam. Vi kan ikke ta en slik persons vurdering av oss til betraktning. Deres vurdering er ikke gyldig. De har forstyrrede sinn og deres vurderinger er derfor ikke forankret i virkeligheten. Vi må lære å riste dem av oss.

Til syvende og sist så er ikke våre følelser noe vi skal skamme oss over. Våre følelser reddet oss. Det var følelsene som fortalte oss at noe var galt med psykopaten og med vår relasjon til ham/henne. Det var følelsene som fikk oss til å stoppe opp og stusse over mange av de underlige situasjonene med psykopaten. Det var følelser som til slutt fikk oss til å reagere. Det var følelsene som fikk mange av oss til å forlate ham/henne, og oppsøke svar i litteraturen, på internettet og i vårt indre.

Det er ikke rart at psykopaten misliker våre følelser, når de vet at det til slutt er våre følelser som avslører dem.

Våre følelser er psykopatens fiende. Psykopaten forsøkte å bekjempe dem ved å straffe oss for å ha dem. Og en stund så virket det, vi forsøkte selv å minimere dem for ikke å støte psykopaten. Vi ville ikke lage storm i idyllen, i frykt for konsekvensene, i frykt for at han/hun skulle forlate oss. Vi utslettet nesten oss selv for å føye ham/henne.

Men ikke lenger. Vi vil ikke lenger skjule hva vi tenker, hva vi føler, hvem vi er. Følelsene beskytter oss. Du skal derfor ikke la psykopaten på skulderen legge lokk på dine følelser. Du skal heller ikke gjøre det selv. Tvert imot, du skal lytte enda bedre til dem.  

 

Den skjulte psykopaten

The most reliable sign, the most universal behavior of unscrupulous people is not directed, as one might imagine, at our fearfulness. It is, perversely, an appeal to our sympathy.” (fra “The sociopath next door” av Martha Stout)

Når man har vært borti en såkalt “åpen psykopat” (eng. overt narcissist/psychopath) som jeg og mange andre har, så søker man ofte til personer med stikk motsatte trekk. En åpen psykopat bærer arrogansen og overlegenheten “på ermet”. Kritikk og aggresjon ligger rett under overflaten, man kan nesten sanse det bare ved å oppholde seg i i samme rom som vedkommende. Ingen får deg til å på eggeskall med lettere steg enn den åpne psykopaten. Man er konstant redd for å vekke monsteret i ham/henne. 

Når man endelig har brutt fri fra et slikt ubehagelig menneske, så søker man noe annet – noe som ikke ligner den åpne psykopaten i det hele tatt. En person som ikke trigger det ukomfortable vi opplevde sammen med den åpne psykopaten. Vi søker en person som er mild, ydmyk, behagelig, gavmild, varm og god. En som får oss til å føle oss trygge. Vi vil gå rett i armene til en slik person hvis han/hun skulle dukke opp like etter bruddet med den åpne psykopaten. Vi resonnerer at en slik person – som fremstår som den åpne psykopatens strake motsetning – må være så langt unna psykopatisk som det er mulig å komme.

Vi tar gruelig feil.

En person som opptrer stikk motsatt av den åpne psykopaten er ingen motsetning, men en annen versjon av det samme. Den skjulte psykopaten (eng. covert narcissist/psychopath) vil fremstå som overdrevent sympatisk, nærmest engleaktig. Han/hun vil være godt likt av alle, opptre meget korrekt i de fleste sammenhenger og blende oss med sitt milde vesen. At han/hun er like oppsøkende og pågående som den åpne psykopaten vi nettopp har brutt fri fra, registrerer vi ikke som det røde flagget det faktisk er. Vi er bare sjeleglad for å ha fått et slikt engleaktig vesen inn i livet vårt, etter den grufulle opplevelsen med den eksplosive åpne psykopaten.

Det er mye vanskeligere å avdekke en skjult psykopat enn en åpen. Men etterhvert oppdager vi at det også i den skjulte psykopaten ligger en overflatiskhet i kontakten som vi ikke klarer å sette fingeren på. Vi opplever at vi strekker oss meget langt for den skjulte psykopaten, for hans/hennes sjarmerende og milde vesen oppleves så varmt og trygt. Men uansett hvor mye tid vi tilbringer sammen med vedkommende eller hvor mye vi tjener ham/henne, så går relasjonen aldri opp i en høyere enhet (eller ned på et dypere nivå avhengig av hvordan man ser det). Den skjulte psykopaten synes å like alle like godt som han/hun liker deg, selv om det er du som har stilt opp dag og natt for å dekke vedkommendes varierende behov.

Den skjulte psykopaten har nemlig mange behov, og akkurat som den åpne psykopaten så krever han/hun mye av deg. Også nøyaktig som den åpne psykopaten, så oppdager du at du får lite eller ingenting tilbake for dine oppofrelser utover fagre ord. Bak den meget tiltalende fasaden, så er nemlig den skjulte psykopaten helt lik den åpne psykopaten; samvittighetsløs og en utnyttende parasitt.

Der hvor den åpne psykopaten har den mer røffe jeg-er-best-og-skal-klare-alt-selv holdningen til andre mennesker, så blir den skjulte psykopaten meget pusete og valpete når han/hun trenger noe av deg (og det er ofte). Den skjulte psykopaten er ikke redd for å vise seg svak. Tvert imot, å virke hjelpetrengende er slik han/hun får sin nødvendige narsissistiske forsyning. Ved å appellere til vår sympati så får han/hun jobben gjort – av andre enn seg selv – i tillegg til trøst og støttende ord fra velmente ofre. Ordene vil ofte ha karakter av oppbakking og oppbygging, “du er god nok”, “du er pen nok”, “du er flink og snill”, ord som bygger opp et allerede oppblåst psykopatisk ego. Den skjulte psykopaten er nemlig ikke skjør, selv om han/hun fremstår slik.

Så snart du imidlertid begynner å kreve noe tilbake, så trekker den skjulte psykopaten seg bort. Jeg har selv opplevd hvordan jeg etter å ha hjulpet skjulte psykopater gjennom hva de fremla som alvorlige livskriser, forventet at vennskapet skulle normalisere seg, slik at vi kunne gjøre andre ting sammen enn å løse hans/hennes “problemer”, som å gå på kino, spille spill eller spise mat i hverandres selskap. Det skjedde imidlertid aldri. Heller ikke selv om den skjulte psykopaten lovet at disse tingene skulle vi gjøre. Den skjulte psykopaten benytter seg av “future faking” akkurat som den åpne psykopaten, og han/hun er egentlig ikke interessert i en normal relasjon med deg, kun i sympatien og støtten du gir. Du får følelsen av å ha blitt tildelt rollen som “fortrolig venn” og at din oppgave er å være veileder eller coach. Men når den skjulte psykopaten plutselig og uforklarlig har det bedre og er klar for fest og moro, så hører du ikke et pip. Mellom alle “slagene” hvor han/hun med valpeøyne trygler om din hjelp, så har vedkommende nemlig tid til alle andre enn deg. Og her avslører den skjulte psykopaten ytterligere en manipuleringsteknikk som han/hun deler med den åpne, i dette tilfelle sjalusifabrikkering. 

Denne teksten ble innledet med et sitat av den amerikanske psykologen Martha Stout. Stout mener at psykopatens kjernetrekk ikke er løgn, utroskap eller vold, men sympatifisking (eng. pity play). 

Selv om jeg personlig ikke er enig i at sympatifisking kjennetegner den åpne psykopaten, så er jeg definitivt enig i at det kjennetegner den skjulte psykopaten. Jeg har hatt flere av slagsen tett innpå livet, og selv om mine romantiske relasjoner alle har vært menn, så har den kvinnelige psykopaten gjort seg til kjenne i form av uttalige venninner jeg i dag kan gjenkjenne som skjulte narsissister/psykopater. Jeg har hatt både mannlige og kvinnelige venner med dette trekket.

Som Stout påpeker i innledningen, så har den skjulte psykopaten skjønt at han/hun kan trekke flere gode ting ut av godtroende mennesker med sympatifisking, enn å spille på frykt eller beundring alene. Hvor mange ganger har vi ikke hjulpet mennesker som med dådyrøyne fremstår som hjelpeløse? Hvis det i tillegg er snakk om en attraktiv person, så er det meget vanskelig å stå imot. Mange skjulte psykopater har den samme karismatiske sjarmen som åpne psykopater har. Mange mennesker har gått i “hjelpefellen” i håp om å oppnå gunst fra disse attraktive psykopatene. De får oss til å føle oss spesielle ved å signalere at hjelpen må komme fra nettopp oss, at ingen andre kan hjelpe dem like effektivt og ønskelig som oss. De får oss til å føle at vi er spesielt begavet i forhold til andre, og kun vi kan løse det ærefulle oppdraget det er å hjelpe dem.

Det som egentlig skjer er at de oppnår vår beundring i tillegg til at vi gjør skittjobbene deres; lytter timelangt på deres problemer, skifter bildekkene deres, løper deres ærend og blir suget inn i deres sverting av andre. Når du selv trenger hjelp til noe, så har disse menneskene imidlertid ikke tid, eller de har “vondt i magen”. 

Pity and sympathy are forces for good when they are reactions to deserving people who have fallen on misfortune. But when these sentiments are wrested out of us by the undeserving, by people whose behavior is consistently antisocial, this is a sure sign that something is wrong, a potentially useful danger signal that we often overlook.” (fra “The sociopath next door”)  

Når noen krever din oppmerksomhet med overdreven sympatifisking, så vær på vakt. Spesielt hvis du egentlig ikke kjenner denne personen ennå, hvis dere nettopp er blitt introdusert eller bare har kjent hverandre kort tid. Det er ikke normalt å pøse dine problemer og behov for trøst og sympati over på personer du ikke er trygg på og ikke har kjent lenge, helst i flere år. Den skjulte psykopaten vil fremlegge det som en tillitserklæring at han/hun er klar til å åpne seg for deg allerede etter kort tid, men dette er ikke en tillitserklæring. Det er ikke normalt å ha slik umiddelbar tillit til noen. At en person som fremstiller seg selv som så stakkarslig som den skjulte psykopaten gjør, skal ha slik plutselig tillit til noen etter bare dager eller uker, er selvmotsigende. Det avslører en utnyttende agenda. Det avslører også at den “stakkarslige” personen slettes ikke er stakkarslig, men har et overdrevent og grandiost selvbilde, stikk motsatt av hva han/hun ønsker at andre skal tro.

Lær deg å være tilbakeholden med din sjenerøsitet og skru ned for empatimotoren. At du har evnen til empati og viljen til å hjelpe betyr ikke at du skal dele ut til gud og hvermann. Tvert i mot, du har en gave som du skal gi til de som fortjener den og ingen andre. Se personene som henvender seg til deg an. Test dem ut. Still noen kontrollspørsmål. La det gå litt tid. Hvordan reagerer de når du selv ber om noe? Har de tid til deg på dine premisser? Lar de også deg komme til orde? Hvordan reagerer de på mild grensesetting? Trekk deg ut av relasjonen hvis motparten viser tegn til at det ikke er plass til deg i den, kun til ham/henne. Ha føttene godt plantet på jorden, vit hva du selv har bidratt med (og eventuelt ikke har bidratt med) og hva du kan kreve i retur. Ha selvinnsikt.

Med selvinnsikt så vet du når psykopaten har gått for langt. Du vingler mindre og vet når din harme er berettiget. Du står stødigere i stormen som vil komme når psykopaten straffer deg for ditt fravær og forsøker å gjøre deg usikker på dine beslutninger.

God helg 🙂 

Avklaring uten kontakt

Forrige tekst ble avsluttet med en liten cliffhanger. 

Man vet at man har deltatt i en relasjon med et annet normalt menneske, når man kan forlate den med sinnsro. At en relasjon mellom to venner eller partnere ikke fungerer, betyr ikke at partene ikke er sunne eller normale. At et brudd i en intim relasjon skjer uten forvarsel og uten hederlige forsøk på avklaring, betyr imidlertid det. Med en psykopat var du aldri i en relasjon, du var i en manipulasjon. Brudd med en psykopat skjer uten fred i sjelen.

Hvis du forlater psykopaten uten hans/hennes samtykke, så vil dine forsøk på å avslutte relasjonen med en voksen, moden og oppklarende samtale bli møtt med taushet. Dine telefonoppkall forblir ubesvarte eller til og med “besvart” med å blokkere nummeret ditt. Psykopaten er så forbannet og fornærmet over din exit at du aldri vil bli imøtegått på halvveien. “Hvordan våger du å forlate fantastiske meg. Det er JEG som bestemmer hvilken retning denne relasjonen skal ta”. Dette synes å være mentaliteten bak alle psykopatens handlinger når du forlater ham/henne. Du skal straffes for din løsrivelse.

Hvis du blir forkastet av psykopaten, så er din forvirringstilstand planlagt og plottet i god tid. Psykopaten ønsker ikke å hjelpe deg ut av din forvirring ved å oppklare løse tråder som et voksent menneske. Han/hun ønsker å holde deg der. Psykopaten gjør ting etter bruddet – ikke for å lindre eller oppklare – men for å forverre din forvirring, for eksempel ved å gå direkte inn i en annen relasjon med en ny partner. Selvfølgelig handler ikke alt psykopaten gjør om deg, han/hun spiller roller med mange mennesker samtidig. Psykopaten er egentlig ganske likeglad, med deg, med den nye partneren og alt annet. Men ved å forlate deg og gå inn i en ny relasjon så raskt, så slår han/hun to fluer i en smekk; du blir etterlatt skadeskutt og forvirret samtidig som den nye partneren blir katapultert inn i en idealiseringsfase. Dine forsøk på å bli forklart hvorfor du ble forlatt så raskt, blir møtt med taushet eller halvhjertede og uærlige svar.

Som du ser så spiller det ingen rolle om du forlater eller blir forlatt, noen avklaring av en psykopat får du aldri. Du vil aldri få sinnsro av ham/henne, psykopaten er ikke istand til å gi deg det. Evnen og viljen er ikke tilstede, og sannheten er at selv om psykopaten manipulerer, så er sannsynligheten høy for at heller ikke han/hun forstår hvorfor deres relasjon endte så brått. Selv om psykopaten vet at han/hun er et dårlig menneske, så er det like overraskende for vedkommende hver gang han/hun mister et offer som ikke tolererer mer mishandling. Å hoppe fra blomst til blomst er en del av psykopatens naturlige syklus, og fordi han/hun mangler evnen til empati, så ser han/hun heller ikke behovet for å forklare deg noe. Psykopaten har ikke selv et slikt behov, og dine henvendelser blir muligens møtt med forundring fra psykopatens side; “hvorfor kan ikke du bare legge dette bak deg, akkurat som jeg?”. Samtidig er det liten tvil om at din desperasjon morer psykopaten høyt, og det er et enormt boost for hans/hennes selvbilde hvis du henvender deg i slik desperasjon.

Selv om psykopaten besvarer din henvendelse, deltar i en telefonsamtale eller kanskje til og med ønsker å møte deg, så forandrer dette ingenting. Du vil ikke få de svar du søker etter. Du vil ikke få en ektefølt unnskyldning eller en validering av hvor mye du har gitt ham/henne og akseptert av dårlig oppførsel. Psykopaten har manipulert hele veien og vil ikke forandre sin adferd bare fordi du trenger ærlighet og oppriktighet for å gå videre. Psykopaten hverken kan eller ønsker å gi deg denne valideringen. Husk at psykopaten er en parasitt, din psykiske helse etter at psykopaten er ferdig med deg er irrelevant. Du vil bare bli servert enda flere løgner og kanskje psykopaten ser muligheten til å gi deg noen avsluttende mentale knivstikk som du må bære med deg inn i sorgen, som en ytterligere belastning. 

Psykopaten og kanskje især narsissisten har også en fantastisk evne til å se seg selv som offer, selv om de er den som har sveket, sviktet, bedratt, løyet og devaluert deg. Sjansen er stor for at han/hun ser det som sin moralske rett å straffe deg med taushet, handlinger eller ytterligere manipulering etter bruddet.

Det er derfor mange grunner til at du må finne en slags verdig avslutning på egenhånd, uten hjelp av psykopaten;

-Dine henvendelser blir brukt som narsissistisk forsyning.

-Psykopaten elsker det faktum at de kan vekke så sterke følelser i deg.

-Å forplikte seg til NK innebærer at du ikke kontakter psykopaten.

-Psykopaten kan ikke gi deg den avslutningen du trenger.

-Selv om psykopaten aksepterer en avklarende samtale, så er det mest sannsynlig ikke for å hjelpe deg videre men for å manipulere deg ytterligere.

-Det er ikke klokt å informere psykopaten om hvordan du har det eller hva du gjør, alt psykopaten vet kan brukes til å skade deg.

Du har alt å vinne på å søke en avslutning andre steder enn direkte fra psykopaten.

Men hvordan?

Å ikke få den avklaringen vi tror vi trenger, er antakelig et av de aller høyeste hindrene i å effektivt gå videre etter bruddet. Spørsmålene vi tror bare psykopaten kan svare på, blir – når de forblir ubesvarte – til kvernetanker som gjør oss søvnløse, rastløse, ukonsentrerte og allermest – de holder psykopaten og relasjonen med ham/henne levende i våre sinn. Det kan faktisk gå så langt at vi låser oss fast i dette og ikke kommer videre. Vi blir overbevist om at en samtale med psykopaten er det eneste vi trenger for å gi slipp.

Hva vi ikke vet, er at vi trenger ikke den samtalen. Men hjernen vår er i en slags sjokktilstand. Det er meget skadelig å bli utsatt for en intens oppmerksomhet av det slaget som psykopaten gir oss, for så plutselig å bli forlatt uten å høre et pip fra den personen vi fikk så mye oppmerksomhet av. I en slik situasjon så forsøker en sjokkskadet hjerne å overbevise oss om at feilen er vår egen, og at vi må trygle og be psykopaten om tilgivelse for å gjenopprette balansen. 

Ironisk nok, så er dette også hva psykopaten forsøker å overbevise oss om. Psykopaten vil at du skal knekke, gi etter, og krabbe tilbake tryglende etter smuler.

Skylden er selvfølgelig ikke vår, og i dette tilfellet er det svært uklokt å gi etter for hjernens impulser. Hjernens “feilprogrammering” skyldes avhengighetsdannende mønster og stoffer som skilles ut under abstinenstilstander. Psykopatens oppmerksomhet ga oss en rus lignende den heroinbrukere får av å sette skudd, og oppmerksomhetens plutselige opphør skaper sterke abstinenslignende reaksjoner. Vi mistolker abstinensen som intenst savn og at vi derfor må ha elsket psykopaten meget høyt. Yup, vi elsket psykopaten på samme måtte som den narkomane elsker heroinet. Og enda viktigere – psykopaten elsket oss på samme måte som heroinet elsker den narkomane. Med andre ord, ikke i det hele tatt. 

Vi ønsker derfor avklaring fra en person som overhodet ikke vil vårt beste. Første steg i å få denne avklaringen blir derfor avhold; glem å få oppklaring fra psykopaten. Slå det fra deg. Hver gang behovet dukker opp så minn deg selv på at ærlig og hederlig oppklaring får du aldri av en person som ønsker å skade deg.

Avklaringen du trenger kommer innenfra. Når du erkjenner og forstår hva psykopaten er; en meget forstyrret person. Når hans/hennes merkelige opptreden faller på plass, bit for bit. Når du forstår at du hadde å gjøre med et menneskelignende vesen som bare tar og aldri gir, da har du den avklaringen du trenger. Etterhvert vil du ikke bare forstå dette, men også føle det – i form av avsky og forakt; forsinkede følelser du egentlig skulle ha følt under relasjonen. Da har du ikke lenger behov for avklaring direkte fra psykopaten.

Det som eventuelt sitter igjen etter at denne erkjennelsen er rotfestet, er skam, bitterhet og sinne, rettet både mot deg selv og mot psykopaten. Man får da et behov for å lekse opp for psykopaten, for å fortelle ham/henne at du aldri elsket vedkommende. Man får behov for å ta tilbake alle gode ord og all tillit man viste ham/henne. Man får behov for å ta tilbake den kjærligheten han/hun ufortjent fikk. 

Dette er noe annet enn behov for avklaring. Dette er behov for hevn og gjenopprettelse av tapt ære. Dette er ikke behov for svar men et behov for selv å fortelle psykopaten hva vi har funnet ut om ham/henne og vårt nye syn på vedkommende. Dette er et helt naturlig behov etter å ha blitt overkjørt av en dampveivals på en slik måte som bare en psykopat gjør det. Men behov for avklaring er det ikke, og i en kaotisk hjerne post-psykopat så er det viktig å skille klinten fra hveten. 

Sannheten er at du har ingenting å si til psykopaten som vil ha innflytelse på ham/henne eller deres relasjon. Psykopaten kan ikke forandre seg, se flere innfallsvinkler, føle empati med deg eller få dårlig samvittighet for hvordan han/hun har behandlet deg. All oppmerksomhet du gir ham/henne etter bruddet, går inn på en slags pluss-konto hvor psykopaten samler narsissistisk forsyning som han/hun i magre tider kan heve og leve lenge på. At du er sint er i hans/hennes øyne bare positivt. Det betyr i psykopatens sinn at du står fast, tenker på ham/henne og at psykopaten fortsatt har kontrollen.

Derfor, selv om du innvendig nærmest blir oppspist av trang til avklaring, så gå rakrygget videre. Ikke kast perler for svin. Ikke luft dine veloverveide tanker for en person som har den mellommenneskelige kapasiteten til et lite barn. Forestill deg at du forsøker å forklare ditt ståsted til en to-åring som sitter på gulvet og leker med byggeklosser mens han/hun sier “da-da-da”, smaker på klossene og ser opp på deg med store undrende øyne. Mens du står der og søker bekreftelse og forståelse fra en to-åring, så tenker barnet “hva i all verden snakker du om, når har du tenkt å gi meg mat?”. Dette er også hva en psykopat tenker. Intet annet betyr noe enn hva du kan gi ham/henne av goder. 

Er dette en person du så intenst trenger avklaring fra, at du ikke kan gå videre i livet?

 

 

 

 

Tre skritt frem og to tilbake

I forrige tekst snakket vi om hvor lang tid det tar å komme over psykopaten. En rehabiliteringsperiode på mellom 18 og 24 måneder må forventes. Det er mulig å sette en såpass nøyaktig tidshorisont på bakgrunn av ofres fortellinger og en mer vitenskapelig beregning av hvor lang tid det tar å bryte et mentalt psykopatisk bånd. 

Noen vil oppgi en kortere eller lengre rehabiliteringstid enn dette. Her ligger det et subjektivt spørsmål om når man er “fri”. Min definisjon av å heles etter psykopaten er ikke å glemme denne personen, men at man ikke lenger føler seg emosjonelt tilknyttet ham/henne. Når man er emosjonelt løsrevet, så betyr det at psykopatens handel og gjøren ikke lenger har noen betydning. Det spiller heller ingen rolle om han/hun har en ny partner, og om den nye partneren får en annen behandling enn du fikk. Det er også likegyldig hva psykopaten tenker om deg, altså at det ikke spiller noen rolle hvilken informasjon om deg som skulle komme psykopaten for øre. Når dette skjer, så er du i praksis helet, selv om du ikke har glemt. 

En oppgitt kortere rehabiliteringstid kan bunne i at offeret har gått i den kjente og fryktede avledningsfellen. Offeret forsøker å unnslippe den tunge og smertefulle sorgprosessen ved å “ha det gøy”, reise intenst, drikke mer, et utsvevende seksualliv eller i verste fall – hoppe rett inn i en ny relasjon. Jeg skriver “i verste fall” fordi en ny relasjon i en så tidlig fase vil ende i en ny katastrofe både for offeret og den nye partneren. Det hjelper ikke å gå utenom sorgen, man må gjennom alle fasene; sorg, fornektelse, kjøpslåing, sinne, aksept og reorientering (eventuelt i en annen rekkefølge). Ofre som oppgir at de er “helet” og har et godt liv bare tre måneder etter bruddet med psykopaten, vil mest sannsynlig oppleve et alvorlig tilbakefall senere. Alternativt så har de aldri vært sammen med en psykopat.

Motsatt så kan rehabiliteringstiden være meget lang, flere år og offeret sitter fortsatt fast i en berg-og dalbane med store kontraster på dagene; enten er de meget gode eller meget dårlige. Og det meste av tiden er offeret fremdeles forvirret, bittert og har kvernetanker. Hvis dette fortsatt skjer flere år etter bruddet, så vil jeg oppfordre offeret til å søke profesjonell hjelp. Da har hjernen hengt seg opp, litt som “hakk-i-plata”, eller går i sirkel eller “loops” som det heter på engelsk. Det finnes hjelp å få mot slike hang-ups.

Hvis du som offer kan utelukke slike “unaturlige” sorgreaksjoner og likevel synes du ble helet fortere eller senere enn hva som blir beskrevet i bloggen, så vit at det er normalt å falle litt utenfor 18-24 måneders “regelen”.

Nå skal vi gå gjennom enkelte faktorer som kan forklare forkortet eller forlenget rehabiliteringstid. Bemerk at disse bare er eksempler, det finnes flere. Poenget er å gjøre leseren oppmerksom på sin egen psyke og sine omgivelser. Kanskje leseren kommer på flere helingsfremmende eller -forsinkende faktorer. Skriv dem i så fall gjerne i kommentarfeltet, slik at andre lesere kan ha nytte av dem.

Oppfølging hos psykolog, psykiater eller annen terapeut

Profesjonell hjelp kan være både ønskelig og nødvendig, og forkorte rehabiliteringstiden. Det er dog meget viktig å forsikre seg om at terapeuten har god innsikt i antisosiale personlighetsforstyrrelser og i deres ofre. En terapeut som har innsikt i antisosiale forstyrrelser og deres ofre er gull verdt. En terapeut som ikke har slik innsikt kan derimot forsinke heling, og i verste fall gjøre skaden større. En terapeut som ikke forstår, vil mest sannsynlig angripe problemet med en “det finnes to sider av samme sak”-tilnærming, eller ha en filosofi om at offeret må erkjenne sin del av ansvaret for å komme videre. En terapeut kan også nekte å snakke om den parten som ikke møter i terapi (psykopaten). Dette vil være hensiktsmessig i relasjoner mellom to normale mennesker. I et antisosialt tilfelle er det imidlertid en grov misforståelse som kan forårsake skade. Det finnes ingen “to sider av samme sak” i relasjonen mellom en psykopat og et offer. Det finnes bare et rovdyr og et bytte. En manipulator og en manipulert. En terapeut som ikke forstår dette må offeret trekke seg unna. Det er ingen skam i å avbryte et samarbeid med en slik terapeut. Det handler også om økonomi. Å oppsøke private terapeuter er dyrt og offeret trenger sine finansielle ressurser til tiltak som virker.

Lojalitet til psykopaten

Det psykopatiske bånd innebærer mange ting, inkludert en misforstått lojalitet til psykopaten. Til tross for mange bedrag fra psykopatens side, så føler vi at vi svikter ham/henne hvis vi går videre og har det bra uten vedkommende. Det blir litt som Renfields relasjon til Dracula, for dere som kjenner den oppdiktede historien. Renfield beundrer og tjener Dracula inn i døden, til tross for at Dracula behandler ham meget dårlig og til slutt myrder ham for hva Dracula oppfatter som illojalitet, når det egentlig er Dracula som er den illojale. Nå er det ikke frykten for drap som driver offerets lojalitet til psykopaten, men lojaliteten er likevel like absurd. Det er lojalitet til en overgriper. Vi føler vi svikter “barnet” i psykopaten – den delen av psykopaten som vi tror trenger oss – når vi etter bruddet forsøker å ha det morsomt. Vi blir holdt tilbake fra givende anledninger av dårlig samvittighet. Vi tenker “nå skulle NN ha vært her sammen med meg” eller “det er galt av meg å le og kose meg med vennene mine når jeg har forlatt NN”. Dette tankesettet forsinker heling. Ikke bare det, men det er en grov misforståelse, for mens du har dårlig samvittighet for å oppleve positive ting uten psykopaten, så har han/hun ristet deg av seg for lenge siden. Psykopaten har aldri latt relasjonen eller bruddet med deg stå i veien for å gjøre hva han/hun vil, uten tanke for deg. Han/hun sitter ikke og sturer fordi dere ikke lenger er sammen. Du bør derfor også riste av deg all dårlig samvittighet og lojalitet til dette mennesket, sporenstreks. Å henge fast i denne lojaliteten forsinker rehabiliteringen.

Geografisk plassering

En av tingene jeg gjorde etter bruddet med psykopaten, var å bli værende på stedet hvor hele relasjonen vår utspilte seg. Psykopaten var den som dro og jeg ble igjen, omgitt av “våre” steder. Minner, nostalgi og trigging stod i kø, hver dag. Det var lenge meget vanskelig å ha min hverdag der, og utvilsomt en forsinkende faktor i min helingsprosess. I starten så ønsket jeg å ha det slik. Jeg var ikke klar til å gi slipp på psykopaten, og stedene vi opplevde sammen var det eneste jeg hadde igjen av ham. Jeg trodde jeg kunne finne lykken der hvor jeg hadde mistet den, dette holdt meg fast. Senere, når kognitiv dissonans var over og jeg så alt mye klarere, så gjorde de samme stedene meg sint. De minnet meg på psykopatens utnyttelse av meg selv. Dette var ikke bedre, og jeg var fortsatt knyttet til stedet, forskjellen var at det nå handlet om en slags dragning til åstedet for “forbrytelsen” mot meg selv. 

Ingen av årsakene til å bli værende er helende eller sunne. Tvert i mot. Det er derfor mange grunner til å forlate stedet du delte med psykopaten, selv om det er din hjemplass.

Mange blir værende på plassen de delte med psykopaten av praktiske årsaker. Noen blir til og med boende i samme hus, etter at psykopaten har flyttet ut. Dette kan ha mange årsaker, og ikke alle har muligheten til å flytte på seg. Man kan være bundet av jobb, felles barn, eiendomsmarkedet eller andre ting. Det man bør være klar over i en slik situasjon, er at steder du oppholdt deg sammen med psykopaten, trigger sterke følelser og at dette kan forsinke heling. Råd i en slik situasjon er å ikke dyrke nostalgien. Må du bli værende i samme hus som du delte med psykopaten, så kan du ommøblere og eventuelt pusse opp for å gjøre stedet til “ditt”. Hvis du beholder interiør og dekor som før, så blir også psykopaten værende i åndelig forstand. Du vil gråte av å se på stolen han/hun pleide å sitte i, falle i staver over parketten han/hun hjalp deg med å legge, eller ligge søvnløs fordi psykopatens side av dobbeltsengen nå er tom. Dette er ikke bagateller eller “småting”, det er faktorer som påvirker ditt velvære og din livskvalitet. Derfor, gjør noe med det om du kan. Det allerbeste er å flytte til et annet hus. Og hvis jobb og andre faktorer tillater det – flytt til en annen by. Start på nytt et sted, med blanke ark. Se på det som en ny mulighet til nye opplevelser. Lyder dramatisk? Det er ikke det. Mange har flyttet bopæl av mindre alvorlige årsaker enn å rehabiliteres etter en psykopatisk mishandling.

Kunnskap

Å inneha kunnskap om psykopati er makt. Kunnskap er essensielt og uten kunnskap blir vi antakelig sittende fast i en mareritt-aktig oversvevings-felle hvor psykopaten klarer å gjenopprette kontakt igjen og igjen. Dette kan pågå i mange år fordi vi ikke skjønner hva vi har med å gjøre. Kunnskap er derfor ikke bare essensielt for å heles, men for i det hele tatt å bryte med psykopaten og innføre NK.

Det handler dog om kunnskap i akkurat riktig mengde. For mye kunnskap kan forsinke rehabilitering. Man kan bli så fascinert av psykopati og hva som har hendt en, at man blir sittende fast i en informasjonsspiral hvor avhengigheten man hadde til psykopaten bare blir overført til nettsider om psykopati og nettfora hvor ofre forteller deres historier til hverandre og “knytter bånd”. Til slutt kan man bare være venn med andre ofre for psykopater, hvorav de fleste man aldri får truffet ansikt til ansikt. Andre venner som ikke har erfaring med psykopater blir irrelevante. Dette er ikke et normalt sosialt liv, men oppskriften på hvordan man blir offer til evig tid.

Å beskjeftige seg for mye med emnet kan være skadelig i seg selv. For eksempel vet jeg at denne bloggen mest sannsynlig holder meg fast i noe jeg i dag kunne hatt betraktelig større avstand til hvis jeg ikke hadde holdt bloggen i live. Men å skrive den er et bevisst valg jeg gjør, det gir meg mye mer enn det tar. Jeg sørger da for at bloggen ikke blir altoppslukende. Det er da en nødvendighet og en måte å overleve på at jeg innimellom tar gode pauser mellom tekstene og lever et psykopat-fritt liv med mine normale venner.

Det er viktig å forstå når man har lært nok, og når det er på tide å gi slipp på støttehjulene i form av blogger som denne og andre nettsteder om psykopati. JA dette har hendt deg. JA du ble skadet. JA psykopaten er virkelig, men han/hun er også en abnormalitet. Det virkelige liv med virkelige ikke-psykopatiske mennesker venter der ute. Ikke la behovet for kunnskap om psykopati forsinke din heling og hemme din livsutfoldelse.

Manglende avklaring fra psykopaten

En stor rehabilterings-forsinkende faktor for mange er en fraværende avklaring fra psykopaten, det som på engelsk kalles “closure”; den siste store oppklarende samtalen hvoretter offer og psykopat kan skille veier med sinnsro og visshet om hva som gikk galt. Jeg forstår veldig godt dette behovet, jeg hadde det selv. Jeg hadde et stort behov for at psykopaten skulle “eie” sin oppførsel, ta ansvar for handlingene sine og innrømme uretten begått mot meg. Jeg hadde behov for en beklagelse fra ham. Jeg hadde også behov for å “lekse opp” overfor ham og projisere alle mine vonde følelser tilbake til ham, der jeg mente de hørte hjemme. Jeg ble nesten smågal av å ikke få denne muligheten og NK var en periode meget vanskelig. 

Men ser dere setningen over? Ser dere hvor selvmotsigende den er? Å ta ansvar for sine handlinger eller be om tilgivelse er noe en psykopat absolutt ikke gjør. Selve kjerneelementet i psykopati er at psykopaten ikke har samvittighet eller innsikt nok til å innrømme feil. Det er derfor både forgjeves og absurd å forvente en slik opptreden fra psykopaten, det blir det samme som å forvente at en fisk kan svømme på land. Det er imot psykopatens natur. Etter at vi har lært om psykopati og hvordan psykopaten fungerer, så burde vi ikke lenger ha behov for en slik avklaring. Å vite hva han/hun er, er all den avklaring vi trenger. 

Det rammer derfor bare oss selv å la en uteblitt “unnskyldning” hindre oss i å gå videre i livet. Det er en unnskyldning vi aldri får, og desto mer – vi trenger den ikke. Hva ville en unnskyldning eller innrømmelse av urett fra en psykopat bety? Hvilken verdi ville det ha, fra en person som lyver og manipulerer til den store gullmedalje? Hva får oss til å tro at vi plutselig kan legge vekt på en psykopats bønn om tilgivelse, når han/hun aldri har sagt et ærlig ord i hele vår relasjon? En unnskyldning fra en slik person trenger vi ikke. Vi bør derfor motarbeide med all vår kraft, at en manglende avsluttende samtale med psykopaten skal holde oss fast i uføre. Vi tror vi trenger å tømme våre hjerter overfor psykopaten; at vi har noe viktig å si innen vi kan gå videre. Men faktum er at vi har ikke lenger noe viktig å fortelle ham/henne, og å tømme våre hjerter ville bare gitt vedkommende ytterligere narsissistisk forsyning. Psykopaten ville elsket at vi pøste følelser ut. Derfor, forsøk å lukke behovet for avklaring og gå videre med rak rygg.

Å rehabiliteres etter relasjonen med psykopaten er en prosess. Det er ikke en enkelthendelse (DER var jeg visst plutselig over ham/henne). Det er heller ikke en avgjørelse (fra torsdag kl 12 vil jeg gi slipp og aldri se meg tilbake). Det er et maskineri som river og sliter i oss, som gir oss gode og dårlige dager om hverandre inntil vi plutselig kommer ut på den andre siden av stormen hvor alt er helt stille. Vi vil oppleve at vi har lite kontroll over prosessen og det kan gjøre oss både frustrerte og maktesløse at vi ikke kan påvirke saksgangen mer enn vi kan. Mange av oss har mang en gang satt oss oppgitte ned, hvor vi opplever ekstremt ubehag selv om vi trodde vi gjorde alt riktig. Det som er viktig å fokusere på er derfor at det har en slutt. Det har en ende. Og befrielsen vi opplever den dagen vi merker at psykopaten ikke lenger har innflytelse på oss er verdt det. Men først må vi gjennom stormen. Du kan derfor likegodt kle deg varmt og i regntøy, for du kommer til å bli værende der en stund. Da gjør det ikke så mye om regnet pisker deg i hodet, du har jo hette på. Og bak enhver tordensky så skinner sola.

Eller i dette tilfelle, en frustrert psykopat som har mistet et offer.