Å ha en relasjon med en p/n er faktisk en krenkelse.
Måten de invaderer ditt liv på og tar seg til rette, er en krenkelse.
Derfor er det så underlig at vi ikke opplever det slik, i hvertfall ikke i begynnelsen. Tvert imot, vi tror dette vidunderlige mennesket er gudesendt.
Jeg husker selv at jeg tenkte “endelig er alle årene med venting over”. Det var venting på den riktige mannen jeg refererer til.
Men i ettertid har jeg grublet mye på hva det var som gjorde at denne mannen mente det var trygt å ta seg slik til rette i mitt liv.
For vi vet jo at p/n ikke gjør det med hvem som helst. De selekterer sine ofre. P/n var egentlig ikke annet enn en pent innpakket mobber. En mobber som mente det var innafor å misbruke og mishandle meg.
Jeg har derfor studert hvordan andre mennesker behandler meg, og hvordan jeg selv reagerer på det.
Og resultatet er nedslående. Jeg opplever at jeg blir krenket meget ofte, og oftere enn før.
Og da er jo selvfølgelig spørsmålet, er jeg mer lettkrenket enn andre?
Det kan jo være forskjell på opplevd krenkelse og faktisk krenkelse. Og det kan være vanskelig å vite om den krenkelsen man opplever, er noe som de fleste ville oppfattet som en krenkelse.
Det kan også være at jeg alltid har blitt krenket i like stor grad som nå, men at jeg nå er mer bevisst og reagerer mer på krenkelsene.
Jeg leste en debattråd i Kvinneguiden, om en leser som opplevde seg dårlig behandlet av en medarbeider i den lokale matbutikken. Hun la merke til at den mannlige ansatte som satt i kassa alltid hilste på kunden før og etter henne, men aldri på henne, og han “slang plastposen aggressivt” på varene hennes.
I tråden hadde andre lesere mulighet til å svare henne. De kunne gi råd, bekrefte henne eller støtte henne.
Det slående var at de fleste valgte å angripe henne. Noen gikk meget langt. Hun burde “gå i seg selv”, hun var altfor krenkbar og hun kunne bare holde seg hjemme hvis det var så vanskelig å handle i butikk.
Tråden kan dere se her https://forum.kvinneguiden.no/topic/1513564-d%C3%A5rlig-kundebehandling-i-matbutikk-er-dette-vanlig/page/2/
Det er med andre ord lite sympati å hente for den som opplever seg krenket. Noen mener nok at det de kaller “krenkelsessamfunnet” har gått for langt og derfor slår hardt ned på alle som forteller at de føler seg krenket.
Jeg ønsker heller ikke et “krenkelsessamfunn”.
Men jeg snakker ikke her om selvopptatte “Frognerfruer”, som blir krenket fordi du sier “du” til dem og ikke “De”.
Jeg snakker om mennesker som reelt opplever å hele tiden bli angrepet både av fremmede og kjente, og som daglig opplever “mikroaggresjoner”. Mikroaggresjoner er for øvrig et nyord jeg har valgt å omfavne, fordi det så fint beskriver de små krenkelsene. De som ikke er direkte truende eller farlige, men holdninger, blikk og ord som signalerer forakt og fiendtlighet.
P/n utsatte oss for mikroaggresjoner hele tiden.
Som homofil så har jeg nok også opplevd en del homofobi som ikke blir uttrykt som direkte homofobi, men snarere som mikroaggresjoner.
Men jeg er også meget bevisst om hvilke historier jeg forteller meg selv. Vi har alle et behov for å sette ting i bås. Behovet springer ut fra et annet behov – forklaringer på ting vi ikke har kontroll på.
Således “forklarte” jeg mikroaggresjoner som homofobi hvis jeg opplevde dem på bygda.
Jeg “forklarte” de samme mikroaggresjonene som aversjon mot utlendinger hvis jeg opplevde dem i utlandet.
Jeg “forklarte” dem som arroganse og kjølighet hvis jeg opplevde dem i storbyen. For i storbyen kan jo ikke folk være homofobe, eller?
Og så videre. Forstår du hvor jeg vil hen? Som regel er det ikke en entydig forklaring på hvorfor man blir krenket. Det blir for enkelt å skape slike “paraplyforklaringer” – selv om adferden da blir enklere å forholde seg til, fordi man skaper en forklaring.
En annen historie jeg fortalte meg selv, når jeg ble krenket av fremmede, var “spiller ingen rolle, de kjenner meg ikke, det viktige er at jeg ikke lar meg tråkke på av venner og familie”. Men jeg lot meg også tråkke på av (noen) venner og slektninger. Og fant meg i det. Så hva jeg egentlig gjorde, var å i enhver konflikt finne på unnskyldninger for å slippe konfrontasjoner – og også slippe å beskytte meg selv.
Men noe jeg er hundre prosent sikker på, er at jeg blir krenket oftere enn andre. Å kvitte meg med psykopaten var som å fjerne meg fra den farlige slangen. Men myggen er der fortsatt. Den er ikke like farlig, men den irriterer og stikker. Og det er flere av den.
Det er jo bevist at noen tiltrekker seg mygg oftere enn andre. Det ligger visst i blodet. Folk har forskjellig blod, og myggen foretrekker noen fremfor andre.
Er det da “uvitenskapelig” at noen tiltrekker seg krenkelser, mer enn andre? Jeg mener nei. Jeg mener det er fakta, og noe som er forsket lite på.
Jeg kom over denne artikkelen i inyheter.
Artikkelen omfatter forskning som viser at folk reagerer med mistillit mot “stygge” mennesker. Det kan være mennesker med asymmetri i ansiktene, eller kanskje overvektige mennesker, eller skamferte mennesker. Folk assosierer mindre attraktive mennesker med dårlig moral, eller sagt på en annen måte – slette personligheter. Mindre attraktive mennesker må med andre ord i mye større grad bevise at de er ålreite mennesker, der pene mennesker mye raskere blir godt likt.
Artikkelen konkluderer at de som opplever øket mistillit, lett kommer inn i en ond sirkel.
“Så kan man også spekulere i om ikke det å bli sett på som stygg og dermed upålitelig nettopp gjør noe med de som utsettes for det. Slik at det hele blir selvforsterkende eller en selvoppfyllende profeti.
Det er ikke lett å svare med «godhet» hvis du blir med med skepsis og avsky.”
Kanskje ikke så oppløftende lesning for de som føler seg truffet. Men den forklarer kanskje noe av hva enkelte opplever. I flyktige møter med hyppige mikroaggresjoner fra fremmede, så kan det være fordi noen av oss frastøter dem.
Vi har jo lenge visst at mindre attraktive mennesker vil ha større problemer med å finne en partner. Men aldri har jeg lest at de også er utsatt for flere krenkelser. Det er en øyeåpner.
Men nedsatt fysisk attraktivitet er kun en årsak av mange.
Uansett årsak, så betyr det at vi som blir relativt ofte krenket, er litt fanget av noe vi ikke kan kontrollere.
Men vi skal ikke mure oss inne. Nei, vi skal ut i verden og vise oss fram. Vi må derfor rett og slett bygge opp et paratforsvar, klare til å svare enhver som prøver seg, det være seg nære og kjente eller frekke kundebehandlere. Vi skal ikke være losseplasser for andres negative energi.
Så spør jeg dere lesere, mener du at du blir oftere krenket enn hva du opplever at andre blir? Bruk kommentarfeltet!
Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
Overvekt trenger ikke være frastøtende om man eier kiloene sine, og utstråler at man liker seg selv. Skjønnhet kommer virkelig i mange former. Om man ikke nødvendigvis er idealet, og får forakt pga. det handler det om samfunnets hjernevask tror jeg. Det var en tid hvor det å være tynn, var et symbol på at man var fattig, og dermed ble man sett ned på. mens overvekt var symbolet på velstand.
Jeg tror det handler om hva man utstråler mest av alt.
Det er den politiske korrekte sannheten du kommer med der. Og i normale situasjoner så vil du ha rett.
Men giftige mennesker liker ikke stygge “ting”. De trekkes mot de vakre og det som skinner. De tenker ikke som normale mennesker, de tenker svart/hvitt og fordi de er empatiløse så viser de åpent sin avsky for det som ikke er vakkert.
Det finnes eksempler på mennesker som plutselig ble utsatt for narsissistisk misbruk etter at de la på seg, fordi de ikke lenger var attraktive i narsissistens øyne, til og med egne barn, for hvis barnas fysiske attraktivitet faller så er de ikke lenger like mye stas å “vise fram”.
Det er også en grunn til at overvektige barn blir mobbet. De blir jo ikke mobbet av hvem som helst, men av barn og ungdommer som er psykopatisk anlagt.
jeg er ikke enig i at det er den politiske korrekte sannheten. Jeg har selv opplevd mobbing, og vært både overvektig og det såkalte idealet og har erfart selv at det ofte handler om trygghet som igjen går på utstråling.
De som krenker vil prøve å ta deg uansett hva det er, om de opplever deg truende på ett eller annet vis. Da bruker de usikkerheten din mot deg. Det eneste man da kan gjøre er å bli trygg og stå helstøpt i seg selv. Og det er ikke lett, men jeg opplever det er veien.
Det er min sannhet, og hva jeg har erfart. Det trenger ikke være slik for alle.
Interessant med forskjellige syn.
Helt enig 🙂
Vet ikke om det går så mye på det rent fysiske, men har lest at dersom man først har vokst opp med usikkerhet som følge av overgrep, utfrysning eller konflikt med familie (som ikke behøver å være narsissister) kan man ha lettere for å havne i nye problematiske situasjoner, kanskje på grunn av ubevisste mønstre, kanskje fordi man utstråler noe usikkert de plukker opp og kan benytte seg av.
Og for å snakke for meg selv, jeg tror mennesker med lettere psykiske problemer er godt bytte for narsissister. (Svært omfattende sykdom, enten den er fysisk eller psykisk, da har man nok med sitt eget og har mindre overskudd til å bekrefte og stille opp for narsissisten.)
Da er man vant til å gå rundt med skyldfølelse og vant til å bekymre seg for om man er til byrde for andre. (Enkelte som sliter psykisk svinger dog til det andre ytterpunktet og virker til å mene at alle skal behandle dem som de er spesielle med positivt fortegn…)
Meget beilelig for p/n å kunne skylde på ”Det er bare angsten din som snakker!”, ”Det er bare en tvangstanke!” inntil man ser at de fleste ville reagert negativt på denne adferden.
Synes dessuten kulturen i kommentarfelt og diskusjonsforum har utviklet seg til det verre de siste ti årene. Virker som flere og flere er ekle bare for å være ekle, mens man tidligere kunne diskutere med mer høflighet og innlevelse.
Det stemmer nok. Men den type krenkelser jeg skriver om i dag, blir begått av “alle” – ikke kun p/n.
Det er et fenomen jeg vet noen opplever. En leser kalte det å ha “et frimerke på seg”.