Dette er en oppfølgingsartikkel til forrige artikkel.

Alle blir krenket av og til, det er en uunngåelig del av livet og samhandling med andre mennesker. Men alle blir ikke krenket like mye. Vår adferd avgjør en del av hvor hyppige og store krenkelser vi blir utsatt for. Men mye ligger utenfor vår kontroll. Man kan derfor ikke garantere seg mot alt av krenkelser. Men man kan bestemme seg for hvordan man reagerer på krenkelsene, og jobbe mot dette.

Noen blir krenket lite, men opplever likevel seg selv som svært krenket. Andre blir krenket ofte, men opplever ikke det som spesielt ubehagelig. Opplevd krenkelse er derfor ikke det samme som at vi faktisk er blitt krenket. Følelser er ikke fakta. Hadde det vært slik, så kunne vi ikke ha normal omgang med andre mennesker, fordi andre mennesker risikerte at vi ble krenket av normal adferd og derfor måtte unngå oss. Derfor finnes det noen uskrevne (og noen skrevne) “kjøreregler” for når det er lov å oppleve seg som krenket.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Her på bloggen er nok likevel problemet snarere motsatt – leserne blir over gjennomsnittlig krenket, både i hyppighet og styrke, av fremmede som kjente, samtidig som de ikke føler de har lov til å oppfatte det som krenkelser, fordi skammen sitter så dypt i mange.

Etter forrige artikkel la jeg ut en liten spørreundersøkelse. Cirka 45 respondenter svarte på undersøkelsen. Av dere som svarte så oppga 2/3 at de mener de blir krenket oftere enn andre (1/3 svarte nei på dette spørsmålet). De fleste opplevde seg mer krenket av nære og kjente, enn av fremmede. Og på spørsmål om hvordan dere reagerer på krenkelsene, så svarte mange at de føler seg maktesløse i møte med krenkelsene. Kun et par stykker svarte at de slår kraftig tilbake mot krenkelsene. Men mange svarte at de forsøker å si ifra overfor krenkeren, og dessuten at krenkelsene har avtatt i etterkant som følge av at de sa ifra.

Noen har også oppgitt at de tror de blir mer krenket enn andre fordi de “har sterke meninger som ikke alle liker”.

Jeg vil antakelig legge ut en mer omfattende undersøkelse om dette på et senere tidspunkt, da dette er et emne jeg planlegger å fokusere på i neste bok.

Jeg vil her våge å komme med en påstand. Vi føler oss krenket når vi oppfatter at vi ikke har klart å forsvare oss mot krenkelsen. 

Det betyr at vi føler mer på krenkelsen i etterkant, enn vi gjorde der og da. Vi klarte ikke å sette krenkeren på plass slik vi gjerne ville, fordi vi følte oss små og underlegne i situasjonen. Skammen stod i veien. Skam ødelegger for selvbeskyttelsen. Det er oftest barn av p/n foreldre og de som over tid har blitt nedbrutt av en p/n partner, som opplever skam som grunnfølelse. Mange er ikke engang klar over det. Spesielt barn av p/n foreldre tror at dette er en følelse alle går med. Men det er det ikke. Sunne mennesker går ikke rundt og føler skam. Barn av p/n foreldre ble aldri riktig forsvart av foreldrene. P/n foreldre lar til og med andre korrigere (les: kjefte på) barnet, uten å forsvare eller beskytte det. Barnet lærer derfor at han/hun ikke er verdt å forsvare. De vil da heller ikke forsvare seg selv. Dette følger barnet langt inn i voksenlivet.

Øvelse består derfor i å rette anklagen der den hører hjemme – mot krenkeren. Dette er hva rådene mine skal hjelpe deg med.

Men la meg først gjenta påstanden. Vi føler oss krenket når vi oppfatter at vi ikke har klart å forsvare oss mot krenkelsen.

Gir dette mening?

Tenk på den store og muskuløse dørvakten. Han blir krenket hele tiden, av fulle mennesker som ikke slipper inn i nattklubben. Han må også tåle fysiske angrep, fordi berusede mennesker mister deres hemninger. Går han hjem og føler seg krenket etter en natts arbeid?

Neppe. Han anmelder nok alvorlige angrep. Men han opplever seg ikke krenket. Og grunnen til det våger jeg å påstå er fordi han vet at han – hvis det var nødvendig – klarer å beskytte seg selv, ved å legge enhver motpart i bakken og uskadeliggjøre dem. Han opplever at han er beskyttet av et panser – hans fysiske styrke, men også hans sterke psyke. Så kan man jo diskutere om dette er en illusjon. Ingen er udødelig, og dørvakter har også blitt drept på jobb. Men prinsippet er der likevel; de som føler seg større enn den som krenker, blir ikke krenket. I stedet vifter de vedkommende vekk som en irriterende mygg.

Det er derfor det oppleves vanskeligere å bli krenket av sin sjef, enn av en likestilt kollega. Alt handler om hvorvidt man føler seg større eller mindre enn krenkeren.

Aller vanskeligst blir det hvis man blir krenket av en som egentlig er “mindre” enn en selv, for eksempel en som er betydelig yngre eller en kollega med lavere ansiennitet – og likevel opplever at man ikke klarer å forsvare seg. Da vokser skammen til nesten uhåndterlige nivåer, og det kan bli vanskelig å regulere følelsene.

Så til rådene.

• Først skal du tenke godt etter; kan jeg kontrollere denne krenkelsen, eller ligger den utenfor min kontroll?
• Alt som ligger utenfor din kontroll skal du bare slippe. For eksempel hvis en fremmed person du aldri har møtt og aldri kommer til å møte igjen, helt uprovosert går opp til deg og kaller deg en “fitte” eller “pikk”, eller anklager deg for noe du ikke har gjort, for eksempel en beruset person som sier “du dyttet meg”. Du vet at vedkommende kun er ute etter bråk, og at du er helt tilfeldig utvalgt. Du er bare på feil sted til feil tid. Du kan ikke gjøre noe med det, annet enn å fjerne deg fra situasjonen. Det handler ikke om feighet. Men blir du trengt opp i et hjørne så må du være parat til å bruke fysisk makt for å beskytte deg. Her kan for eksempel selvforsvarskurs styrke din tro på at du er i stand til å beskytte deg selv.
• Men så har du de krenkelsene som ligger helt eller delvis innenfor din kontroll. Og nå blir det straks mye vanskeligere. Et eksempel er kritikk fra sjefen, fordi du har prestert dårlig på jobb. Eller det kan være krenkelser som har utgangspunkt i din adferd – også selv om det er helt uskyldig adferd, eller adferd du ikke kan (eller skal) forandre på. Disse krenkelsene er du nødt til å forholde deg til. Men her må du holde tunga beint i munnen. En p/n vil for eksempel alltid snu krenkelser til at de handler om noe du har gjort eller sagt. Din adferd blir brukt mot deg. Det betyr ikke at du har gjort noe galt. En god regel kan derfor være at du aldri automatisk skal godta all kritikk. Du skal først vurdere om kritikken er berettiget. Problemet for objekter er at de automatisk påtar seg skyld, nærmest som en refleks. Ofte kommer den ubehagelige erkjennelsen først i etterkant; “nei vent nå litt, der var jeg altfor raskt ute. Dette er jo ikke min skyld!”. Men for sent. Det er ofte umulig å gå tilbake på skyld man allerede har tatt på seg. Du kan her øve deg i å si “jeg hører hva du anklager meg for og jeg skal vurdere anklagen”. Da har du ennå ikke påtatt deg skyld, og saken skal opp for din indre domstol. Da er det mye lettere å komme tilbake på et senere tidspunkt og si “nå har jeg tenkt på hva du har anklaget meg for, og kommet frem til at anklagen ikke er legitim fordi….. (fyll inn det som passer)”. Dette kan brukes mot alle, også din sjef! En slik respons vil også bli akseptert av de fleste. Og har du etter refleksjon (og ikke som automatikk) kommet frem til at du har gjort en feil, så sier du selvfølgelig “nå har jeg tenkt over din anklage og kommet frem til at du har rett. Dette er hva jeg foreslår vi gjør…..”. Det viktige i alle saker er at du ikke lar skammen trigge deg, men holder deg rolig og rasjonell, og er en objektiv dommer mot deg selv.
• Så har du gråsone-krenkelsene. De som virker helt tilfeldige – at du bare var på feil sted til feil tid. Men var de helt tilfeldige? Disse krenkelsene er hva jeg selv og andre lesere beskriver som å være “en rød klut” eller å “ha et frimerke på seg”, hvor både fremmede og kjente hele tiden angriper en ut av det blå, som om man provoserer dem bare ved å være tilstede. Disse krenkelsene er svært vanskelige å definere og også vanskelige å bli trodd på, fordi for alle andre så fremstår krenkelsene som helt tilfeldige og nærmest innbilt, når du forsøker å forklare dem. Men de er ikke innbilte. Her mangler det forskning og knagger å henge opplevelsene på. Disse hendelsene er så underlige, ubehagelige og ikke minst uforutsigbare at du kan ikke gjøre annet enn å oppøve deg en “paratbeskyttelse”. Når du går inn i ukjente situasjoner, selv så banale situasjoner som å handle i butikken, så må du være forberedt på mikroaggresjoner. Det kan fungere forebyggende at du blir mer kroppsbevisst. Mange av oss forsøker å gjøre oss små og “gjemme oss” i møte med andre mennesker, nærmest av natur. Gjør det motsatte. Rett deg opp, se folk direkte i øynene, vis at du ikke lar deg pille på nesen. Du kan faktisk også øve deg i å gå inn i situasjoner sint og skeptisk, uten at du blir en sint person, som et skuespill. Jeg vil ikke gå nærmere inn på denne øvelsen her fordi den krever en egen tekst, men kun nevne den.
• Er du blant dem som ofte blir overkjørt av fremmede? Jeg var nylig i en butikk for å returnere to varer, samt kjøpe nye varer. Begge varene jeg ville returnere var selvfølgelig ubrukt. Men den ene var åpnet, den andre var uåpnet. Det som skjedde, var at kvinnen i kassa faktisk kjeftet på meg for den varen som var åpnet. Jeg måtte da forstå at hun ikke kunne ta imot den! Den ville hun jo ikke få solgt igjen! Jeg kranglet aldri på dette, likevel følte jeg meg korrigert som et lite barn. Jeg ble helt paff, og manglet derfor ord. Dette er et vanlig scenarie for oss som aldri har saftige gloser parat som vi kan sende i retur. Vi blir overrumplet, gang på gang. Og det skjedde som det ofte gjør; jeg dro hjem men klarte ikke riste saken av meg og ble tiltakende frustrert utover dagen for at jeg lot meg tiltales på den måten. Problemet var at jeg følte at kvinnen slapp unna med krenkelsen. Det betyr at hun antakelig ble mer selvsikker av hendelsen, mens jeg ble brutt ned. Erkjennelsen trigget meg så mye at raseriet tok overhånd. Det var da jeg sa til meg selv “Daniel, nå setter du deg ned og tenker gjennom hva du faktisk kan gjøre med dette”. Så her er hva jeg gjorde. Man har i dag mange muligheter til å fortelle om dårlige opplevelser i butikker og etater. Blant annet sender butikken ofte ut automatiserte feedback-skjema etter registrerte kjøp (som regel ikke dagligvarebutikker, men de fleste andre butikker gjør dette). Men jeg kom på en metode som nok “stikker” enda mer. De fleste butikker har i dag promoteringssider på facebook. Der har du mulighet til å legge igjen anmeldelser. De er riktignok ikke anonyme, men fordelen er at alle kan lese dem! Såvidt jeg vet så kan administratorer ikke fjerne dem. De ligger der til offentlig skue, og slike anmeldelser er fryktet av forretninger. Så der publiserte jeg en beskrivelse av hendelsen. Nå kan andre potensielle kunder faktisk se at personalet skjeller ut kundene sine. Og det viktigste; etter å ha skrevet anmeldelsen så opplevde jeg at jeg klarte å forsvare meg mot krenkelsen. Jeg fikk “renset” meg for den og kunne slippe den. Faktisk var det bedre enn om jeg hadde tatt et oppgjør meg kundebehandleren der og da. Kassaområdet er ofte videoovervåket, og det kunne lett sett ut som om jeg var den kranglevorne kunden hun behandlet meg som. Men jeg forholdt meg helt rolig. Så rådet er – bruk de tilbakemeldingsmulighetene du har. Du kan skrive en anmeldelse, du kan kontakte ledelsen etc etc. Det finnes alltid en mulighet til å klage på offentlige bedrifter, både private og kommunale eller statlige. Det er synd at du må bruke tid på dette, men når du foretar deg noe så blir du styrket. Du har gjort en innsats for din integritet og selvbeskyttelse. Du har overstyrt skammen som forteller deg at “dette må du finne deg i”. Som en bonus så kan det hende den dårlige kundebehandleren får seg en skrape. Mest sannsynlig så er du ikke den eneste han/hun har krenket. Det er derfor viktig at du gir tilbakemelding.
• Selv om verbale “paratsvar” er noe du med fordel kan øve deg i, så er det i mange situasjoner best å holde seg taus. Det føles dårlig i ettertid å la seg overkjøre av en rappkjeftet tufs, men i mange situasjoner stiller det deg i et bedre lys å ikke si noe (og motparten i et dårligere), for eksempel i offentlige settinger. I private settinger så stiller det seg litt annerledes og du kan ikke igjen og igjen la deg overkjøre av den samme personen. Før eller siden er du nødt til å si ifra. Helst før. Det samme gjelder i semi-private settinger, for eksempel i en skoleklasse eller på jobb. Og hvordan forholder du deg da? Kjør debatt! Bruk kommentarfeltet.

BOKPAKKETILBUD! Du får begge mine bøker “Psykopati og kjærlighet” og “Tankene mine får du aldri” for kun 460 kroner inkl. frakt (butikkpris 609 kroner), hvis du bestiller direkte av meg. Skriv til [email protected] hvis du ønsker å benytte deg av tilbudet. NB! Leveringstid vil variere, siden jeg ikke lenger er bosatt i Norge men sender bøkene neste gang jeg er i Norge for å redusere fraktkostnadene, vanligvis innen to-tre uker. Tilbudet passer derfor for deg som ikke trenger å få bøkene raskt. Tilbudet varer i hele 2023.