I dag gjorde jeg det.
Via en venns profil (med tillatelse selvsagt) så fikk jeg en grundig kikk på hans facebook, hvor jeg virkelig tok meg god tid til å snoke rundt, lese profiler og se bilder.
Det er gått ni år siden vår relasjon ble avsluttet og blokkert. Jeg har holdt en nesten vanntett NK siden den gang.
Så hva gjorde det med meg, så lang tid senere å virkelig meske meg i hans sosiale liv etter meg?
Først noen ord om min strategi for NK. NK – eller Null Kontakt – er en forutsetning for å rense seg for giften fra en p/n. Derfor messer jeg om den i øst og vest. Korrekt NK er svært vanskelig, både av praktiske og emosjonelle grunner.
Har jeg selv klart å holde den NK som jeg “krever” av dere som leser? Ja, for det meste.
- Jeg har kuttet ut alle felles kjente.
- Han er blokkert på telefon og i sosiale medier (jeg er kun aktiv på facebook. Jeg har ikke instagram, snapchat, twitter, linkedin eller noe annet).
- Jeg har flyttet fra området hvor vår relasjon pågikk. Jeg blir derfor ikke trigget av hendelser relatert til ham i nærområdet hvor jeg har min hverdag. Dette er viktig, fordi en trigging kan føre til savn og nostalgi, og en trang til å gjenåpne kontakten.
Men helt vanntett har min NK ikke vært. Jeg har benyttet muligheten til å se på enkeltbilder av ham tre ganger i løpet av disse årene. Jeg var nysgjerrig på hvordan han så ut på de gjeldende tidspunkter. Jeg ønsket også å teste hvor langt jeg var kommet i min emosjonelle rehabilitering. Jeg hadde også et enkeltstående men omfattende tilbakefall i 2015, ett år etter fullstendig blokkering. Da oppdaget jeg at hans instagram konto var offentlig, og falt for fristelsen til å titte. Den var full av informasjon. Det var altfor tidlig og innsynet hadde en svært negativ effekt på meg. Min rehabilitering ble fullstendig nullstilt og i et par dager gikk jeg rundt som en zombie. Deretter brettet jeg opp ermene og dedikerte meg til NK på nytt. Denne gang med større selvdisiplin.
Informasjon om ham har også kommet meg for øre uten at jeg har oppsøkt den. Dette skjer ikke lenger i dag, men skjedde de første årene da jeg fortsatt slet med å fjerne meg fra alle felles kjente. De var så mange. Men merkelig nok så støtte jeg på dem på steder hvor det skulle være svært dårlige odds for å treffe på dem, for eksempel på ferger langt fra der hvor noen av oss hørte til. En annen pussig ting som skjedde, var at p/n ofte ble en del av samtalen helt ut av det blå, uten at jeg brakte ham på bane.
Mange ting innen NK ligger derfor utenfor vår kontroll. Det handler derfor ikke om “skyld” for å innføre en utilstrekkelig NK, men om å skalke alle luker som best vi kan, slik at info om p/n ikke kan lekke inn uforvarende.
Men nå til hvordan jeg opplevde å se hele hans liv brettet ut, ni år senere. Han er nemlig en flittig bruker av SoMe og legger hyppig ut statuser og bilder.
Oppsummert så vil jeg trekke frem disse inntrykkene.
- Jeg ble definitivt berørt av hva jeg så. Tiden stod plutselig stille og jeg ble ført tilbake til vår tid sammen. På hva som føltes som et blunk, så hadde jeg brukt en time på å studere hans profil.
- Selv om jeg ble berørt av hva jeg så, så var det ikke slik at traumebåndet ble reaktivert, i form av savn. Den dominerende følelsen var vemmelse. Kroppen reagerte sterkt på synet av ham. Dette er ikke så merkelig, da et traume er mer fysisk enn psykisk. Rent kognitivt så undret jeg hvordan jeg en gang kunne være så oppslukt i dette mennesket.
- Hans statuser og bilder bærer preg av å fremstille seg selv i et sympatisk lys. Han legger ut hver eneste donasjon han har gitt, til enkeltpersoner, ukrainske flyktninger og syke barn. Han fremstår takknemlig, omsorgsfull og reflektert (reflektert er han ikke, jeg kan ikke huske en eneste dyp samtale vi hadde. Takknemlig er han, men kun på overflaten. Han er også intelligent). Dette bidro nok til vemmelsen jeg opplevde, da jeg vet at han ikke er en god person.
- På de fleste bilder smiler han, og viser intet mistenkelig. Tvert imot, han fremstår som glad og sjarmerende. Kun på ett – muligens to – bilder, har fotografen klart å fange det tomme blikket som er så karakteristisk for psykopater og narsissister.
- Hadde jeg ikke visst bedre, så kunne jeg lett bli blendet av hvordan han framstilte seg selv. Han virker rett og slett som en engel, både i ord og bilder. Jeg forstår godt at andre lar seg blende. Og det minner meg på hvor forgjeves det er å overbevise noen om hans mørke side. Det bruker jeg derfor ikke mer energi på.
- Flere av mine tidligere venner, som jeg fortalte om min opplevelse med p til, har fortsatt med å like og kommentere hans statuser frem til i dag. Hva jeg forsøkte å formidle til dem har med andre ord ikke påvirket deres relasjon til ham. De synes å fortsatt beundre ham og være lojal mot ham. Jeg kan derfor regne med at noe av hva jeg i fortrolighet har fortalt dem, har kommet ham for øre.
- I min bok “Psykopati og kjærlighet” skriver jeg om fenomenet som jeg kaller allnærvær. Begrepet er ikke mitt. Jeg har oversatt det fra det engelske “everpresence”, beskrevet av H. G. Tudor. Allnærvær betyr at p/n på uforklarlig vis er tilstede “overalt”, og ikke kun inni oss. Over her fortalte jeg hvordan info om ham kom meg for øre på usannsynlige steder, av folk jeg logisk sett ikke skulle støtt på. Ved gjennomgang av hans profil så kunne jeg se at han synes å gå i mine jobbmessige fotspor. Vi er begge sykepleiere. Jeg har dog vært sykepleier i elleve år lenger enn ham. Og på hans profil så jeg at han har jobbet på flere av mine gamle arbeidsplasser, og jobber på en av dem i dag! Dette kan umulig være en bevisst intensjon fra hans side, da jeg aldri fortalte om alle mine tidligere arbeidsplasser (vi snakker om titalls, da jeg i flere år var byråvikar). Og det stopper ikke der. Hør på dette; da han forlot meg, så etablerte han seg 600 kilometer unna der han fant et tilfeldig, nytt objekt – henne han fortsatt er sammen med i dag. Jentas mor viste seg å være kollega av en venn av meg (min venn er fullstendig urelatert til p). Hver gang moren postet et bilde av sin datter og svigersønn, og min venn likte bildet, så kom bildet opp i min facebook!
- Alt i alt så påvirket det meg relativt lite å få en så omfattende oppdatering på hans liv. Det var enkelte “sug i magen” opplevelser. Men jeg må konkludere at NK hjelper. Det er faktisk livreddende.
Dette er jo basert på å titte på hans profil. Direkte kontakt har vi ikke hatt. Hva som ville skjedd hvis han i dag faktisk snakket til meg direkte, vet jeg ikke. Ville det reaktivere traumebåndet? Jeg tror ikke det. Men sikker er jeg ikke. NK bør derfor vare livet ut.
Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
Anonym i dag.
Jeg har vært på bloggen her en stund, og skrevet litt men under et annet navn, nå trenger jeg å råde meg her inne med Daniel og dere følgere, og føler for å kalle meg anonym i dag.
Mulig jeg har svarene selv, men mulig jeg har blind soner, og dessuten har dette med å dele til de som bevisst forstår, med erfaring.
Jeg har opplevd Pn gjentatte ganger i mitt liv og jobbet meg frisk og sterk igjen. Jeg ser på meg selv som en relativt opplyst person på flere områder, og i ganske god balanse. Jeg er trygg og har stort hjerte, med god plass.
Jeg er kunnskapsrik nok til å se, i ettertidens lys dessverre, det usunne som har hendt denne gang. Jeg kunne ramset opp mange hele historier, men velger å ikke. Det er nok av historier og informasjon hos/fra Daniel til å forstå.
Men her er noen stikkord, sabotasje, overgrep, snylting, upålitelig, løgn, smil, tårer og gråt så Pn rister, de mørkeste blikk, forfølgelse, splitting, kontrollerende, flere tells/rene innrømmelser, følelsesløs intimitet, dvs ikke intim. Rett og slett mekanisk. Sadistisk oppførsel, det var tilfredsstillende og pirrende å skremme, skade og å få nei. Likte å gjøre motsatt når noen sa Nei. Null forståelse av følelsesliv. Feil på de fleste personer rundt, men noen svert få er anerkjente nok av diverse høyere status. Impulsiv og raske skifter, høy kroppsfiksering, høy på seg, grandios, men samtidig fikk jeg en fornemmelse av svakhet, dårlig selvtillit. Avtalebrudd omtrent hele tiden på det daglige og ved invitasjoner. Ingen følelsesreaksjoner når andre rundt gråter eller er lei seg, eller setter grenser, men heller avvisning og i stede bli kalt gledesdrepere. Tidvis opphengt i skiftende temaer som varer i perioder og da utover normal balanse og intensitet. Personen husker de merkeligste små ubetydelige ting fra starten, men husker ikke og har ikke fått med seg viktige ønsker eller informasjon opp igjennom relasjonen. I anførselstegn ble Pn lei seg av de merkeligste små bagateller med tårer i øynene, men ingen anger for alvorlige overgrep men i stede mange gjentagelser Pn utførte på andre. Ingen åpenhet om seg selv, vanskelig og omtrent umulig å komme inn på i normal kommunikasjon. Alltid noe galt om andre. Merkelige forsvaringer av andre for å få, i dette tilfelle meg til å lure på om mitt eget ståsted var godt. Rett å slett så tvil om en er snill selv. Pn bevisst overså objekt når situasjonen tilsa at Pn burde samarbeide med objekt, og også hadde fått mange gjentakende beskjeder av objekt, men Pn ga heller 200 prosent av oppmerksomheten til dette andre med avvisning og ryggen til objekt, Pn så over og forbi objekt med en energi av tilfredsstillelse og på en skadefro måte pakket inn i en enorm glede utover, dette er en svært skadelig oppførsel dersom objekt ikke forstår hva en blir utsatt for. Uforsiktig opptreden, dvs Pn oppsøker områder hvor man kan komme i fare. Pn ble i perioder borte fra relasjonen nesten helt stille, for så å komme tilbake, alltid når Pn selv bestemte. Dette laget naturligvis en hunger og frustrasjon i objekt. Så hvordan kunne vi på ny komme i denne situasjonen med all denne kunnskapen liggende inne? Jeg trodde jeg var kunnskapsrik nok klar til å avsløre og og handle ved møte av narsissist eller psykopater/ eller rett og slett sterkt usunne og farlige mennesker for kropp og sjel. Jeg tok feil, eller egentlig ikke. For i ettertid ser jeg tilbake på alle tegn som tidlig kom. Så hvorfor handlet jeg ikke der å da denne gangen, men avventet når tegnene kom foran nesen min?
Er det fordi jeg ikke var hovedobjektet? At jeg derfor ikke visste alt som foregikk. Hvorfor forstod jeg ikke alvoret? Håpet jeg på forandring? Jeg avslørte men ga nye sjanser og handlet ikke i tide. Hvorfor? Forsto jeg ikke alvoret fordi denne gangen kom PN i en helt annen alders utgave enn jeg har vært vant til? Kan det være jeg trengte å lære mer, eller kan det være mine nærmeste denne gangen skulle lære mer, og at jeg derfor ikke skulle blande meg inn?
Kan det være at PN i mitt hjem fikk en mulighet i livet til å oppleve en omsorgsfull familie og skulle få en sjanse til å velge en mer empatisk retning i sitt liv?
Kan det være at dette møte med mitt hjem faktisk provoserte frem mer aggresjon og at forstyrrelsen eskalerte i møte med mitt hjem og min hverdag?
Vi trenger nå igjen å beskytte oss, og da kommer spørsmålet,
hvor stor fare er vi i denne gangen…?
Det var en flott skrevet kommentar.
Du må tilgi deg selv. Jeg pleier å skrive at “nå er man immun mot nye psykopater”.
Men det betyr ikke at de slutter med å dukke opp og prøve seg. Og selv om jeg er immun mot nye psykopatiske partnere, så kan jeg fortsatt bli “tatt på sengen” av andre p/n som ikke er like intime, som kolleger, sjefer, bekjente etc.
P/n er lure, smarte og slu. De finner alltid en inngang når vi ikke er på vakt. Og vi kan ikke være på vakt hele tiden. Det viktigste i din historie er at du faktisk ser det, selv om du ser i ettertid. Du ble misbrukt en stund, men denne personen skal aldri igjen få nyte av din sjenerøsitet og omsorg.
Du spør “hvor stor fare er vi i denne gang”. Jeg vet ikke helt om jeg forstår spørsmålet. Mener du hvilken fare for denne spesifikke personen? Er vedkommende fortsatt i livet ditt?
Takk for svar Daniel, jo det jeg mener er usikkerheten ved tilfeldige møter eller på offentlige steder. Situasjoner objekt er sårbar og alene som feks bussen hjem alene om natten eller på et utested.
Eller om P/N plutselig oppsøker oss hjemme. Står på døra eller på terrassen. Det har hendt en gang før nullkontakt var innført helt. Nå har vi innført null kontakt, og tetter alle muligheter for å synes som blokkeringer på sosiale medier og mobil osv. Vi trodde det var tett men oppdaget at et en luke var åpen og glemt etter litt tid.
Det er omfattende å finne alle smutthull som informerer og mater P/N.
Vi bor og jobber i samme kommune som P/N
Jeg har tidligere hatt en P/N i livet som var truende over tid og hvor politi ble koblet til. Denne hendelsen for flere år siden stoppet der, men like vel åpner dette på ny følelsen av å ha med ukontrollerte, instinkt handlende mennesker som kan utløse narsistisk raseri.
Dette føles uttrykt. Jeg har sett videoene dine på YouTube på nytt nå som handler om narsissistisk raseri, Og vet så Godt hvordan dette kan ligge Ulme Over Tid i P/N.
Og når Sadisme og Ønske om å Skade andre for å Tilfredsstille seg selv er sterkt fremme er dette skummelt.
Jeg håper at vi blir raskt lite interessante for P/N når vi nå er helt usynlig. Jeg håper.
Men … P/N har sagt at objekt skal innhentes når tiden er inne i fremtiden.
Jeg slipper deg aldri, det skal bli oss to.
Dette er ubehagelig å ha hengende i luften. P/N fortalte dette før null kontakt startet.
Forstår. Det varierer jo hvor farlig p/n er rent fysisk. Noen utøver alvorlig vold, men de fleste gjør ikke det.
Men for alle objekter er det farlig rent mentalt å støte på p/n. Man blir retraumatisert. Og i en fase av løsrivingen er ikke retraumatiseringen det farligste, men nostalgi og savn.
Hvis du ikke har mulighet til å flytte, så er du nødt til å stålsette deg. Risikoen er jo stor for at du støter på ham, men du må fortsette å leve ditt liv. Hvis du ser ham, så gjør deg ferdig med ditt ærend og forlat stedet. Forsøk å ikke virke påvirket hvis han ser deg.
Hvis din P er fysisk farlig – du skriver at han har sadistiske trekk – så må du gå til politiet og fortelle om din frykt. Det er viktig i tilfelle noe skjer deg. Fortell dem også at du føler behov for å bevæpne deg. Alle har rett til å forsvare seg. Kanskje de har gode råd.
Men dette med at han sier han skal innhente deg en gang i fremtiden, hadde jeg ikke tatt så tungt. De fleste p/n sier slike ting, og mener det der og da! Men de blir lett distrahert av nye objekter. Og de gir lett opp hvis det gamle objektet innfører NK/ slutter å tilføre dem NF.
For alle objekter gjelder det å gi slipp på frykten. Gjør ham liten for ditt indre, ikke la monsteret vokse.
Hjertelig takk for råd, sender deg varm energi, gode tanker, og er takknemlig for din lærdom og evne til å formidle et tungt og drenerende tema. Vi trenger alle en stor mengde egenkjærlighet, egenomsorg og sunne grenser. Og sammen med kunnskap, fylle på med det som gir oss glede.
Endnu et meget spændende og for mig aktuelt emne. Så sent som i går så jeg en video af min ex P . Det var vores voksne datter der viste mig den, egentlig pga børnebørnene der også var på videoen . Min ex havde inviteret dem på besøg og de var i haven , hos hans “veninde “. Min eks har haft tre kærester efter mig og lige nu er han alene. Hende her er en jeg tror , han prøver at få indfanget .. men at det ikke helt er lykkedes. Min ex er ældre nu, og da jeg så videoen .. fik jeg nærmest ondt af ham . Syntes nærmest han var til grin. Han sad på en lille træ stol i hendes have og prøvede at få hende indfanget. Det var i hvert fald det jeg fik ud af videoen ( nåede næsten ikke at se på børnebørnene ha ha ) min ex bor stadig alene og min datter ser ham kun , når hun skal bruges til noget. Her skulle de vises frem til et muligt objekt .
I starten havde jeg det svært med at møde ham og også se billeder og videoer . Nu siger det mig ingenting . Jeg forstår ikke hvad jeg har set i ham. Dvs han er blevet en anden .. eller han er jo ingen.. men udseendesmæssigt har han ændret sig og jeg har ændret mig . Jeg kan gennemskue ham nu . Nu er han nærmest blevet interessant på den måde, at jeg studerer hans adfærd og sammenligner med ting fra denne blog og jeg må sige .. at indtil nu .. har han været lige efter bogen… skræmmende.
Rehabilitering skal handle om deg selv, i motsetning til tiden med p/n, som ene og alene foregår inni hodet på og i virkeligheten til den forstyrrende. Derfor er avstand nødvendig.
For ikke lenge siden ble jeg, flere år etter bruddet, kontaktet som troll i eske, med en heller bisarr melding. Mine tanker gikk umiddelbart til innlegget her om psykopatisk ordsalat og gjesteinnlegget der, vedr.det å henvende seg til oss som om vi snakket sammen i går, der meldingen er en forlengelse av den samtalen. Altså som om ingen år har gått og ingenting har forandret seg siden den gang.
Min første reaksjon var heller likegyldig (inni meg, jeg svarte ikke); «Å, der er du, ja. Intet nytt under sola, ser jeg». Det var først en stund etterpå jeg registrerte at hodet mitt var inni x sitt syke hode igjen (tanker om hvor forstyrra x er) i stedet for i mitt eget. Dernest la jeg merke til sterke smerter i nakke, skuldre, armer, bein og hode samt kvalme. Kroppen ble brått veldig syk, utenfor min kontroll. Det har jeg ikke opplevd før.
JEG (anbefaler ikke andre det) har ikke hatt problemer med å møte x tilfeldig i bybildet eller å komme over et bilde i årene etter jeg avsluttet relasjonen. Jeg så også x utenfor jobben min bare dager etter jeg nå ble kontaktet, og reagerte ingenting på det.
For meg ble det ganske klart at det å bli direkte kontaktet, var det som trigget en kroppslig traumereaksjon. Altså det at x i det hele tatt tenkte på meg, vurderte meg inn igjen og tok seg den frihet å kontakte meg (trodde jeg med min avskjed hadde påført tilstrekkelig narsissistisk skade til at det ikke ville skje, men behovet for NF og berettigelsen utkonkurrerte visst det).
Kroppen gikk fullstendig i lås og jeg måtte i noen dager jobbe med fysiske øvelser for å bygge kroppen opp igjen. Inni meg kjente jeg hele tiden på en voldsom styrke, så det var to ulike reaksjoner samtidig.
Til dere som ikke har brutt all kontakt: Det er ikke verdt det, du blir bare syk av det syke. Og jeg kan bekrefte hva Daniel alltid har sagt; de forandrer seg IKKE, men det kan/gjør vi.
Kjenner meg veldig igjen her.
Jeg har lyst til å komme med en liten heads-up/advarsel.
Etter en p/n som man i bakspeilet/underveis oppdager har mange klassiske psykopatiske faretegn og trekk, opplever man gjerne at nå har jeg lært, dette skjer aldri igjen.
DA er faren der for at nestemann man lukker inn er en skjult narsissist. Som fremstår som den førstes rake motsetning på alle vis. Rett og slett som en trygg og skjønn gave fra oven. Og kan holde denne nydelige masken i uhyre lang tid. Omtrent ingenting å sette fingeren på. Bare at min egen virkelighetssans ble knust.
Dette skjedde meg. Og det holdt på å ta livet av meg. Kort sagt.