Psykopati og kjærlighet

Denne gode kommentaren ble lagt inn under forrige tekst.

Jeg legger den ut som hovedtekst, fordi spørsmålene som stilles i kommentaren er viktige. Leseren skriver;

Hvorfor er noen mindre attraktive som offer, og hvorfor virker noen til å ta mindre skade? Kanskje litt farlig spørsmål, da det kan tolkes som klandring (av seg selv eller andre…) Og det er jo ikke slik at man kan bestemme seg for å være på en viss måte og tro at man er trygg da…
Er det adferdsmønstre eller personlighetstrekk som trigger frem ekstra drøy adferd fra narssissten (h*n er selvsagt ansvarlig for egen adferd)? Flere barn i en familie kan jo beskrive samme forelder helt ulikt, og ulike ekskjærester trenger ikke å ha blitt behandlet dårlig på akkurat samme vis… Resiliens? Flaks? Godt nettverk ellers? Er det noen mennesker narsissister kan beundre eller respektere til en viss grad, og hvor de bruker lengre tid før de eventuelt skader personen?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mitt svar;

Her stiller du veldig mange gode spørsmål. Noen av dem er grundig omtalt i bloggen tidligere, men noen er også mindre berørt.
Rett før jeg så kommentaren din, så lyttet jeg til “Relasjonspoden” på podplay. En person hadde skrevet inn med spørsmålet “hvordan får man venner som voksen?” (spørsmålet er alene verdig en egen tekst). Personen beskrev en oppvekst med mye avvisning, blant annet en psykisk voldelig far, et bryllup som alle ble invitert i bortsett fra innsenderen, å bli sparket fra jobben, latterliggjøring etc.
Jeg synes programlederne svarte så bra. De forklarte at når man er avvist så mye i livet, så oppleves avvisning som trygt. Da kan det være vanskelig å finne venner som voksen, fordi man oppsøker mennesker som kommer til å avvise – eller man “legger opp til” avvisning, ved å dreie relasjonen inn på et spor som ender med avvisning. Svaret viste mye innsikt. Programlederne spurte videre “hvor god venn er du med deg selv?”.
Tror mye av svaret på ditt første spørsmål ligger her. Vi fant psykopater og narsissister som kom til å avvise oss, eller som var så kalde og avvisende at vi selv kunne avvise dem og deretter betrakte oss som “offer”. Ja se, nå er det ikke bare du som trår farlig, også jeg. Men slik er psykopatuniverset – vi objekter må også se på oss selv.
“Hvorfor tar noen mindre skade?”. De ble ikke traumebundet/hektet. De ble kanskje betatt og manipulert, men p/n kom aldri inn under huden på dem på samme måte. De var mindre sårbare, kanskje ikke så ensomme eller åpne for idealisering. Kanskje var de fra begynnelsen mindre godtroende, mer avventende, mer skeptisk til p/n og følte seg dermed ikke like bedratt eller “lurt” da masken falt, for de mistenkte hele veien at denne personen ikke var vel bevart.
“Er det adferd som trigger ekstra drøy adferd fra narsissisten?”.
Her kommer jeg igjen til å trå i minefeltet. Noen vil føle seg støtt. Det er også et triggende spørsmål for meg, fordi jeg selv ble behandlet med sterk forakt av min p/n, mens jeg ser at min arvtaker fortsatt virker lykkelig etter ni år med ham. Men innsikt er viktig, og vil hjelpe oss framover. Jeg vil trekke fram tre faktorer.
-Mindre attraktive mennesker. P/n liker ikke mennesker de betrakter som “stygge”. Stygge mennesker er i p/n sine øyne uverdige og fortjener mishandling. Til og med p/n foreldre skyver det “stygge” barnet fra seg, og “groomer” det til å bli syndebukkbarn. Det peneste barnet blir gullbarn. Husk at vi snakker om primitive hjerner hvor det kun er overflaten som teller. P/n liker vakre og skinnende ting, og de har ingen dybde, vilje eller evne til å se bak overflaten. Tenk på Askepott. Den narsissistiske stemoren skyver sine penere døtre i front, mens Askepott blir kraftig misbrukt (i det opprinnelige eventyret så var askepott fysisk frastøtende, ikke pen som man ser i de familievennlige filmatiseringene. Hun ble tryllet vakker først innen ballet med prinsen).
-Sterkt empatiske mennesker. P/n avskyr denne egenskapen, samtidig som de tiltrekkes av den. Men de kan ikke leve med sterkt empatiske mennesker i lengden, fordi empater ganske raskt vil avkle psykopatens maske. Empater er kanskje “feige” som i lite konfronterende, men de har en egen evne til å gjennomskue andre menneskers intensjoner. P/n vet at de ikke kan narre empater over lang tid. Derfor ender empater ofte som overgangsobjekter, og blir ofte sterkt mishandlet på kort tid, hvor den første 1/4 av relasjonen består av en middelmådig idealisering (men sterk nok til å hekte), og de resterende 3/4 er ren mishandling og en ekstra brutal forkasting – en “quick fix” hvor p/n får dekket sitt behov for makt, kontroll og giftig adferd, innen de finner et bedre egnet langtidsobjekt som de slår seg ned med.                            -Trengende adferd hos objektet. Det som på engelsk kalles “needy”. Psykopater har en ekstra avsky for mennesker som krever noe av dem. De opplever det som forsøk på kontroll. Psykopaten er dessuten ikke i stand til å dekke emosjonelle behov hos andre, det er bare noe de gir inntrykk av i idealiseringsfasen. Etter hvert som psykopaten blir mer følelsesmessig utilgjengelig, fraværende, lukket og kryptisk, så tiltar desperasjonen hos objektet. Det er jo naturlig at objektet blir fortvilet når de opplever at psykopaten glipper. Men psykopaten – som jo selv har fremprovosert denne adferden i objektet – opplever tiltakende avsky mot det trengende objektet, og mishandlingen tiltar. Psykopaten og objektet er da inne i en meget ond sirkel som i verste fall kan ende i fysisk vold og – som vi ser noen eksempler av hvert år i Norge – drap.
“Er det noen mennesker narsissister kan beundre eller respektere til en viss grad, og hvor de bruker lengre tid før de eventuelt skader personen?”.
Ja. -Mennesker med makt og penger – igjen snakker vi om overflatedyrking. Makt og penger er noe p/n selv ønsker seg. De beundrer dem som har det og vil gjerne innynde seg hos dem. Så respekten er blandet med sterk misunnelse.
-Mennesker med klare grenser. Mennesker som ikke finner seg i bullshit. Slike mennesker er kryptonitt på p/n, og de vil respektere dem, men ikke fordi de liker dem. I slike tilfeller er respekten blandet med hat og eventuelt frykt (for eksempel for den forelderen som – i tilfelle narsissisten – plasserte skam i dem i utgangspunktet).

FORLENGET TILBUDSKAMPANJE

Godt nytt år til alle lesere. Som følge av mailproblemer så ble juletilbudet på bøker avkortet. Derfor forlenger jeg tilbudet 12 dager inn i det nye året. Du kan frem til og med fredag den 13. (yup, pass på) fortsatt kjøpe “Men tankene mine får du aldri” til kun 170 kroner inkl frakt. “Psykopati og kjærlighet” får du for 230 kroner inkl frakt. Og ønsker du begge så får du ytterligere rabatt – to bøker for 360 kroner inkl frakt. Hvis du har gått i tanker om å kjøpe bøkene så benytt deg av det tidsbegrensede tilbudet Tilbudet kommer ikke tilbake til samme lave pris, fordi både butikkpris og fraktkostnader øker fra nyttår.

Merk: alle bestillinger blir sendt lørdag 14/1. For å bruke tilbudet så må du skrive til bloggens nye mail [email protected]

Dagens innlegg er basert på samtaler jeg har hatt i flere konsultasjoner med lesere den siste tiden.

Det kan også leses som en forlengelse av forrige tekst.

Det er selvfølgelig ikke snakk om fysisk drap, men snarere om metaforisk drap og også opplevd drap – slik psykopaten opplever det.

Lesere har spurt meg “hvorfor har psykopaten aldri kontaktet meg igjen. Var jeg så lett å glemme?”.

Det er sårt når man gjorde så mye for at relasjonen skulle overleve. Og i de fleste tilfellene så var objektet den eneste som forsøkte å redde relasjonen den siste tiden.

Hva med all tiden man tilbrakte sammen? Alle samtalene, konfliktene og feriene. Var alt du gjorde av tjenester og omsorg forgjeves?

Det oppleves som helt umenneskelig at psykopaten bare kan pakke kofferten og aldri se seg tilbake.

Vi vet jo at i de tilfellene hvor psykopaten venner tilbake etter bruddet, så er det fordi jobben ikke er fullbyrdet. Psykopaten er ikke ferdig med objektet. Det er mer narsissistisk forsyning å hente. Objektet er ikke tilstrekkelig devaluert. Det er derfor ikke et kompliment når du hører fra p/n igjen. Det er snarere et tegn på at du har ikke vært sterk og tydelig nok. P/n tror at de kan leke med deg en stund til.

Men du som leser denne bloggen er oppvakt. Du er en detektiv. Du leter etter svar. Du godtok ikke tingene slik p/n fremstilte dem. En liten nysgjerrigper i deg fortalte deg at tingene ikke var slik de burde være. Noe var mistenkelig. Du ble skeptisk til p/n. Du kjøpte ikke lenger alt p/n forsøkte å selge deg.

Det betyr at masken p/n bar for deg, ikke virket slik den skulle.

Psykopaten har ingen egen personlighet. Derimot skreddersyr de personligheter tilpasset objektet. Med deg var de en karakter. Blant treningskompisene var de en annen. Med kollegene en tredje, med sjefen en fjerde, med foreldrene en femte etc.

I min bok “Psykopati og kjærlighet” forteller jeg om hvordan personlighetene stokket seg fullstendig for min p/n, og hvordan han en gang, etter tre ukers fravær, tok på seg en annen maske sammen med meg enn den han alltid hadde hatt – antakelig en maske som egentlig var beregnet på et annet objekt. Ikke bare ble hans adferd helt annerledes, men til og med ansiktstrekkene forandret seg, slik at han fikk et annet drag i ansiktet. Som sykepleier så undret jeg et øyeblikk om han hadde hatt hjerneslag (historien er i boken omskrevet og anonymisert).

Vi vet at p/n i eget sinn er grandios og ufeilbarlig. Noe av det mest støtende du kan gjøre, er derfor å avsløre dem – å påpeke at du ser gjennom den persona de har skapt for deg. Du påpeker det ved å slutte å tro på dem, ved å bli mindre føyelig og ikke lenger la deg overbevise om at deres versjon av virkeligheten er den riktige.

Når du til slutt venner dem ryggen i form av å forlate dem eller innføre NK, så dreper du den de var sammen med deg. Den masken de bar sammen med deg, eksisterte kun med deg. Den slutter å eksistere når de ikke lenger er sammen med deg. Psykopaten opplever det som et drap, og det er meget skremmende for dem. For du forteller dem at masken er gjennomskuelig. I slike tilfeller vil du mest sannsynlig aldri høre fra dem igjen. De vil unngå deg, og gjemme seg hvis de ser deg på gaten.

Du har vist deg altfor sterk og oppvakt. Du har slaktet deres skuespillerprestasjoner. Dette skaper raseri og hat hos p/n. De vil derfor forsøke å hevne seg på deg hvis de får muligheten. Derfor skal du aldri ta p/n tilbake etter et slikt brudd. Da gir du dem innpass og muligheten til å skade deg.

Men mest av alt frykter de deg. Og vil i de fleste tilfeller holde seg utenfor rekkevidde. Sørg for at de forblir der.

Viktig nytt vedrørende mailsituasjonen.

Som dere vet så ble bloggmailen mest sannsynlig hacket. Jeg har kontaktet microsoft. De forteller at ingen vellykket innlogging har skjedd i gjeldende tidsrom, og at det snarere er snakk om såkalt “malware” som forhindrer innlogging. Det er en god nyhet, for det betyr at hackeren ikke har hatt tilgang til konfidensielle mails som dere lesere har skrevet til meg. Disse mailene er nå slettet og utilgjengelige.

Men mails sendt til den gamle mailadressen etter rundt 20. desember har derfor aldri blitt lest av meg.

Jeg betrakter nå hotmail som uegnet til sensitive mails. Etter tips fra en leser så vil jeg fremover bruke en annen – og tryggere – tilbyder.

Ny mailadresse er nå [email protected] 

Denne er aktivert og kan brukes umiddelbart.

Dette skal vi se nærmere på.

Men først vil jeg fokusere litt på oss; vi som har vært, eller fortsatt er, primærobjekter.

Vi kan deles i to bolker. Kort og greit;

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De som ønsker at psykopaten kommer tilbake.

Og de som ikke ønsker at psykopaten kommer tilbake.

Det som skiller de to, er hektet, eller traumebåndet om du vil. Den første gruppen er fortsatt hektet. Den andre gruppen er ikke lenger hektet. Imellom de to så finnes det en “mellomgruppe”, med objekter som ikke lenger ønsker psykopaten tilbake, men hvor traumebåndet fortsatt henger i en tynn tråd og kan reaktiveres hvis psykopaten (eller objektet selv) trigger det.

Det er derfor viktig at man klarer å holde streng NK inntil traumebåndet er brutt. Når traumebåndet er brutt en gang for alle, så spiller det sånn sett ingen rolle om psykopaten kommer tilbake eller ei, de vil uansett ikke klare å reetablere traumebåndet. Derfor holder de fleste psykopater seg vekk for godt når de forstår at de ikke lenger kan reaktivere hektet. Og det virker som om de forstår når det skjer, selv uten kontakt. Kall det en psykopatisk sjette sans.

Målet for objektet må alltid være å bevege seg fra gruppe en og over i gruppe to – den gruppen som ikke ønsker psykopaten tilbake. Denne gruppen består igjen av to undergrupper;

De som ble så lenge og grundig mishandlet at de ikke engang orker å tenke på en slags forsoning eller gjenforening med p/n.

Og de som ved hjelp av NK, tid og kunnskap har klart å legge p/n bak seg for godt.

De fleste av oss tilhører de sistnevnte. Vi befant oss i gruppe en (de som ønsker p/n tilbake), men klarte å komme oss over i gruppe to ved hjelp av tid og NK.

Dere som fortsatt befinner dere i gruppe en, skal vite at også dere vil ende i gruppe to, der dere finner en slags fred og oppdager at livet går videre, og at psykopaten aldri var meningen med livet.

Men så til det som på engelsk kalles “hoovering”, som jeg på norsk har valgt å kalle en oversveving, fordi det kan oppleves som om man har en ufo over hodet, høyt nok til at den kan gjemme seg bak skylaget, men som følger oss og overvåker oss. Av og til kommer den til syne (psykopaten viser seg eller tar kontakt), men så forsvinner den bak skyene igjen.

Slik kan psykopaten holde på i noen få år. Jeg våger å påstå maks fire år. Dette synes å sammenfalle med hvor lang tid et gjennomsnittlig objekt bruker på å bryte hektet.

Men så hører vi jo om psykopater som tar kontakt mange år senere. Men det som da har skjedd er at de på en eller annen måte er blitt minnet på et tidligere primærobjekt. For eksempel en visuell påminnelse (de støter på objektet på kjøpesenteret), eller et gammelt brev fra objektet dukket opp i skuffen, eller de hører info om deg fra en flygende ape (derfor, unngå flygende aper). Dette kaller H. G. Tudor en “hoover trigger”, og interessen for et gammelt objekt vekkes kortvarig på ny. Men det er altså ikke slik at de har hoovret objektet i alle år frem til en hoover trigger.

Sannheten er at interessen for objektet definitivt tar slutt, og relativt tidlig. Vi snakker om mennesker med interesse kun for seg selv. De går selvfølgelig ikke og “bærer” på tapte relasjoner særlig lenge. Heller ikke med mennesker som stod dem nær. For ingen står psykopaten nær.

Men man kan faktisk forvente at en “testkontakt” vil skje. En testkontakt er for å finne ut hvor de har deg, om du fortsatt er tilgjengelig, og hvordan din mentale tilstand er. Savner du dem? Er du desperat? Har du kanskje blitt ufør av deres mishandling av deg? Det er med andre ord narsissistisk forsyning de er ute etter. I hvilket tidsrom kan man forvente en slik kontakt?

Jeg vil bruke min psykopat en og to som eksempler.

Av psykopat numero uno så ble jeg både forkastet og hoovret helt etter boken. Forkastingen kom ut av det blå, på meget arrogant og kynisk vis. På vei hjem fra ferie i Danmark sammen med p så ble jeg kaldt og rolig fortalt at det var slutt. Det lå ingen medfølelse eller vilje til forhandling bak avslutningen. Det hadde heller ikke skjedd noe på turen som fremskyndet den. Det var ganske enkelt snakk om en typisk psykopatisk forkasting.

Da fergen la til kai så kjørte han meg til togstasjonen på Skøyen og dumpet meg og min bagasje der. Det var ingen beklagelse eller fortvilelse å spore i ham.

Men her er greia, for dere som ikke har hørt historien før; jeg elsket ham aldri, og han klarte aldri å traumebinde meg (i motsetning til de to påfølgende psykopatene, som klarte det). Dette ligger aldri i en psykopats beregning, for målet er å traumebinde.

Bruddet plaget meg aldri nevneverdig, og allerede samme kveld var jeg opptatt med andre ting enn ham. Og kanskje aller viktigst; jeg kontaktet ham aldri med spørsmål om hva jeg hadde gjort galt, eller ønske om gjenforening eller avklaring. Jeg brydde meg ganske enkelt ikke.

Så da det etter ganske nøyaktig tre måneder kom en sms, med “hvordan går det”, så svarte jeg som sant var “alt er fint”. Han fulgte ikke opp med ytterligere en sms.

I dette tilfellet tok det altså tre måneder før en hoover kom.

Så er det psykopat nummer to. Der var det vel egentlig jeg som stod bak forkastingen. Hans måte å forkaste på var ihvertfall ikke etter boken som med psykopat nummer en, og vi hadde fortsatt kontaktlinjene åpne da jeg bestemte meg for å ikke lenger oppmuntre til ytterligere kontakt mellom oss. Jeg ghostet ham ikke. Jeg innførte heller ikke NK. Det var bare fullstendig “radio silence” fra min side.

I dette tilfellet gikk det åtte måneder innen han igjen tok kontakt, med “hvor er du nå”? Ikke en særlig spennende henvendelse med andre ord. Og dette er også typisk for en hoover. Selv om noen psykopater hoovrer på pompøst vis, med blomster og knefall ved døren, bønner om gjenforening, forsikringer om anger og løfter om forbedring, så er ikke den typiske hooveren slik. Den typiske hooveren er kort og kjedelig, “hvordan går det?”, “hvor er du nå?”. Med andre ord ikke noe å sette livet sitt på vent for.

Tidsaspektene er også typiske for en førstegangshoover. En etter tre måneder. Den andre etter åtte måneder. Jeg vil tippe at de fleste tilfellene av førstegangs kontakt skjer innenfor ett år. Hva som skjer videre etter første kontakt, er avhengig av om p/n fikk noen narsissistisk forsyning av hooveren. Hvis de gjorde det, så vil de nok ta kontakt igjen på et senere tidspunkt. Hvis p/n ikke har latt høre fra seg i løpet av det første året, så er det lite sannsynlig at objektet hører fra dem, med mindre objektet oppmuntrer ham/henne. Men da er det ikke lenger en ekte hoover, men en “triggered hoover” (se video under).

Hvilket bilde har du av narsissister?

De fleste tenker vel på narsissister som dominerende og giftige mennesker. Men de er også manipulerende, og kan spille “kuet” hvis de har noe å tjene på det. Eller finnes det narsissister som er underdanige av natur? Er det kanskje avhengig av hvem objektet er? Kanskje narsissister frykter enda mer dominerende narsissister, eller frykter de psykopater?

Jeg fikk denne mailen fra en leser. Les historien og døm selv. Mailen er gjengitt med tillatelse fra leseren.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En mann jeg kjenner, som jeg synes har vært en litt underlig person, ser jeg nå på med nytt blikk etter min nye kunnskap. 

Han spiller mange roller. Dominerende, manipulerende og arrogant er slik jeg kjenner ham, men morsom og underholdende. Han kan dog skape intens frykt i folk, og derfor gjør de som han sier. Han har karisma så det holder, og utstråler dyrisk maskulinitet som du kaller det, og seksualitet. Alle beundrer ham, både kvinner og menn, og man kan se tilbedelsen i øyene deres. Og han elsker det, og flørter med alle. Han har mange “følgere”, men de byttes ut over tid. Han har vært gift og samboer mange ganger, men han sier rett ut at han ikke er innstilt på kompromiss i et forhold. Det er vel derfor han ikke har noen partner nå. Han vil ha en kvinne når han vil, og ellers vil han ikke bli forstyrret. Han er ikke innstilt på å gi noe i et forhold slik jeg oppfatter ham. Ganske egoistisk.

Han er god til å prate og underholde, og elsker å fortelle små ”røverhistorier” som noen ganger er så opplagt oppdiktet, at vi må smile. Han avslørte nylig for alle etter noen glass vin at han for noen år siden hadde lånt masse penger av en person til et av sine prosjekter. De pengene skyldte han enda.

Han kan ”avsløre” seg selv ved for eksempel å fortelle halvfull i alles påhør at han kan våkne kl. 04:00 med dødsangst, med et øyeblikks fortvilet ansikt, som raskt erstattes av den vanlige masken og prat om noe annet. Eller uttalelsen: ”Jeg håper jeg ikke har vært til bry”, altså dødsangst og ”unnskyld at jeg er til”-oppførsel. Er det bare et spill for å få sympati? 

Jeg har tenkt at det kommer av at han begynner å bli gammel, men kanskje det er et narsissistisk trekk? Jeg tror at bak den tøffe masken så er han egentlig en reddhare.

Men det rare er at jo nærmere ham jeg kommer så ser jeg at han er svært underdanig. Også overfor meg, fordi jeg har svart ham på tiltale noen ganger, og han har skjønt at jeg ikke lar meg kommandere. I det siste har jeg oppdaget at han oppfører seg som om en av hans jobbpartnere er “hans mor”. Hun holder orden på avtaler og tidspunkter, og han spør henne til råds, også om sitt eget fagområde som han er svært dyktig og erfaren i. Dette finner jeg underlig, og det stemmer ikke med den tøffe rollen, den berettigede oppførselen, og det arrogante holdningen som er typisk ham når man ser ham litt på avstand og han er “i gang”. 

Den kvinnelige jobbpartneren er yngre, og selv svært intens, kjapp og dominerende, og jeg tror at hun kan ha vært en av hans mange tidligere elskere. Men hun snakker varmt om sin egen mann, så jeg tror ikke de har et forhold nå. Kanskje hun har psykopatiske trekk selv? Kan hun ha fått overtaket på ham? Eller er det bare den parasittiske egenskapen som gjør at han føyer seg så ydmykt under henne? Hun “holder orden på ham”, slik han en gang sa at hans x-kone kone hadde gjort. Hun fyller en rolle i hans liv som han tydeligvis trenger, og han “kleber” seg til henne på en måte en tøff og selvstendig mann aldri ville ha gjort. Ikke flørtende, smigrende eller forretningsmessig, men noe annet.

Men det er ikke henne han har lånt penger av. (Eller kanskje han har lånt av henne også, hva vet jeg.)

Dette er så underlig å være vitne til. Han ser ut som et barn sammen med henne, den “tøffingen”. Hun har taket på ham, tar avgjørelser og tar ledelsen.

Jeg tror kanskje at det er den parasittiske egenskapen jeg ser. Kan det være det?

Hva mener leserne? Hva slags mann har denne leseren møtt? Er han overhodet en narsissist?

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min siste bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.   

BEMERK! Disse prisene vil gå opp fra 1/1. Det er usikkert hvor mye de vil stige, men for å sikre deg gamle priser så bestill innen nyttår. 

Hvis du er ny her på bloggen, så fremstår kanskje en slik overskrift som kynisk. “Alle fortjener kjærlighet” er jo noe vi er flasket opp med, fra en blanding av kristendommens tradisjoner og new age moralisme, der begge har som utgangspunkt at “alle kan og skal hjelpes, bare man er tålmodig”. Moderne moralisme går et skritt lenger. Den hevder at alle fortjener kjærlighet bare i kraft av å være akkurat slik de er, “fordi du fortjener det”, uten egentlig å gjøre noen innsats for å vinne andres kjærlighet og respekt. Konsekvensen er at mange går rundt og tror de er jordens salt, når de egentlig er både uoppdragne og umoralske. Psykopater og narsissister befinner seg som kjent blant disse, men uten at de trengte noen til å fortelle dem hvor fortreffelige der er. Deres egen personlighetsforstyrrelse forteller dem det. Men jeg snakker også om alle lettpåvirkelige sinn der ute, som lar deres ego blåse opp av billig forbrukerpropaganda, og som tror på det.

Men denne teksten handler definitivt om kjærlighet. Kjærligheten til deg selv. Og da mener jeg ikke den narsissistiske kjærligheten, eller den ukebladene serverer deg.

Jeg snakker om den kjærligheten vi gir oss selv, når vår kjærlighet til andre er verdifull og dyrebar – noe andre må gjøre seg fortjent til.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Var du som meg? Ble du glad i alle som oppførte seg hakket bedre enn bøller? Alt som skulle til var at de aksepterte meg sånn noenlunde, så hadde de min evige respekt og beundring. Standarden var faktisk så lav i mitt tilfelle. Slik ble jeg formet av ha blitt mobbet på ungdomsskolen, og av å ha følt meg mindreverdig som homofil.

Men du trenger ikke å være homofil. Du trenger heller ikke å være mobbet. Denne grunnfølelsen av å “være feil” kan ha mange årsaker. Men utslaget er likt for alle; at man er evig takknemlig for ikke å bli spyttet på. Alt over, det, og man er fullstendig henrykt av en slik fantastisk person. Man er villig til å splitte Rødehavet for dem, for at de skal gå tørrskodd over.

Og det er her vi har sluppet inn mange skadelige mennesker. Vi har forventet for lite av dem, og gitt for mye i retur. Du har blitt bedt på middag en gang, men du har selv invitert tyve ganger. Julegaven du fikk kostet hundre kroner, men du brukte faktisk tusen kroner på gaven til dem. Du tenkte “det er tanken som teller, og man teller ikke kronene med venner. Antakelig har jeg bedre råd enn dem”. At de bruker mye høyere summer på andre venner, har du sett mellom fingrene med. Da har du i stedet tenkt “hva jeg får er mye mer dyrbart – samvær med gode venner”.

Du har gått og tenkt at du har belønnet gode vennskap. For det har du lært at man skal. Du har klappet deg selv på skulderen for din gode moral. Slik har dine relasjoner rullet videre i fem, ti, tyve år eller mer.

Men hva du egentlig har gjort, er å belønne misbruk.

Dine venner trenger ikke å være forstyrrede eller “farlige”. Det kan være så enkelt som at de ikke er like interesserte i deg som du er i dem. Da må du gi dem mindre plass i ditt hjerte. Det er faktisk uverdig å fortsette å gi til noen som ikke gir tilbake. Bruk heller energien din på mennesker som er interesserte i deg, eller i påvente av at de skal dukke opp – på deg selv.

Bare slipp dem. Det er noe som på engelsk kalles “the power of letting go”. Hva det betyr for meg er at det vemodet og den nostalgien du eventuelt måtte føle av å legge relasjonen død, krever mindre av deg enn å gi ti ganger mer enn hva du får tilbake, for å holde den i live. Husk også at antakelig er det kun deg som opplever vemod. Din venn går umiddelbart videre. Du er glemt, som du også stort sett var mens dere hadde kontakt.

Når din kjærlighet er på billigsalg, så mister den sin verdi. Dine venner vil ikke verdsette den, for de får den for lett. Da er veien kort til å tråkke på i stedet for å verdsette. Man tar dårligere vare på billig nips, enn dyre ting som man måtte jobbe litt for å fortjene.

Barn skal slippe å måtte kjempe for foreldrenes og besteforeldrenes gunst. Må de det, så er forelderen mest sannsynlig narsissistisk anlagt eller uinteressert i barnet, og barnet vil ta skade. Men for alle andre så gjelder “ingenting er gratis”.

Du skal derfor stille krav til dine nærmeste, og ellers alle nye som kommer inn i livet ditt. Det lyder jo litt ironisk, men det handler faktisk om kjærlighet. Til deg selv, men også til dine nærmeste. Flere vil respondere positivt på dine krav, enn du tror. Du er kanskje redd for å stille krav, i frykt for å miste venner. Men slik er det ikke. Jo, noen venner vil du miste. Noen vil faktisk fordufte umiddelbart første gang de hører deg si “nei”. Men sunne venner vil respektere deg for dine krav. De vil oppfatte deg som et mer spennende menneske, fordi du viser integritet og at du vet hva du vil.

Så må du også huske at krav viser hvem du er. Når du er for ettergivende, så flyter du ut over alt, og folk vet ikke hvem du er. Grenser er trygt. Når andre kjenner dine grenser, så vet de også hvor du slutter. Da vet de hvem de forholder seg til. Grenser er trygghet. Når din kjærlighet til andre har en pris, så vil du faktisk tiltrekke deg mennesker som opplever deg som trygg.

Husregler for bloggen

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn. 
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected]. Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

En leser etterspurte en tekst om psykopater i “hjelpeyrker”. Samme leser ønsket også å vite mer om psykopater i veldedige situasjoner. Egentlig handler det om samme drivkraft. Jeg slår de derfor sammen i en tekst, og kaller det “omsorgsroller”.

Omsorgsroller kan være profesjoner, som lærer, lege eller sykepleier.

Det kan være semi-profesjonelle aktiviteter, som å arbeide på en matutdelingssentral eller sitte frivillig i en rådgivningstelefon, mental hjelpelinje etc.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Eller det kan være uprofesjonelle roller (private) som omsorgsperson for en syk slektning eller for barn.

Men spørsmålet er så i hvor stor grad psykopater og narsissister trekkes mot slike roller? Interesserer slike roller dem? Hva kan de få ut av slike roller, i form av narsissistisk forsyning?

Vi kan ihvertfall slå fast at de finnes i slike roller. De finnes i alle samfunnslag. To av mine tre p/n er sykepleiere, som er naturlig i og med at det er blant helsepersonell jeg ferdes. Og spesielt kirurger er notoriske psykopater (uten at jeg her vil stemple alle kirurger). Men om prevalensen er høyere eller lavere enn i andre roller, er vanskelig å si. Vi kan jo ta en titt på toppyrkene innenfor psykopati. Ingen omsorgsyker befinner seg i topp tre (toppsjefer, jurister og mediefolk). Men kirurger ligger på femte plass. Kirurger er det eneste omsorgsyrket på topp ti listen.

For å forstå p/n i omsorgsroller så bør vi skille mellom psykopater og narsissister. Selv om de to har mange fellestrekk, så har jeg problemer med å forestille meg at omsorgsroller interesserer psykopater. Det ligger rett og slett ikke nok prestisje og makt i det. Og psykopaten har ikke tålmodigheten til å hjelpe et menneske på et så basalt nivå. En psykopat vil snarere være å finne i toppledelsen i en veldedig organisasjon, men ikke på gulvet hvor den direkte omsorgen utøves.

Da står vi igjen med narsissistene. Disse anser jeg som mye mer sannsynlig å finne i omsorgsroller.

Men da må vi også se på de forskjellige typene narsissister. Det finnes nemlig flere.

Vi har som kjent åpne og skjulte narsissister.

Så har vi også noe som kalles antagonistisk narsissist, som kjennetegnes av mer åpenbar konkurranse. Den antagonistiske narsissisten konkurrerer på andres bekostning og oppsøker gjerne konflikter. Disse er spesielt arrogante og ubehagelige typer.

Endvidere har vi maligne narsissister. Disse er de mest ondskapsfulle. Men det er ikke nødvendigvis synlig på utsiden. Så disse kan nok dukke opp i omsorgsroller, hvis de ønsker å skade den de har omsorgen for. Meget farlige narsissister.

Men så blir det interessant. Det finnes også en undergruppe av narsissister som på engelsk kalles “communal”. Jeg vet ærlig talt ikke hva vi skal kalle dem på norsk. Det har ingenting med “kommuneansatte narsissister” å gjøre (selv om de også finnes). Derimot betyr “communal” felles, så det kan tenkes at det handler om sosiale narsissister som oppsøker fellesskap og henter deres NF (narsissistisk forsyning) derfra.

Om “communal” narsissisme står det:

Like someone living with covert narcissism, someone experiencing communal narcissism might not appear to be ego-driven at all. They might initially come across as selfless or even as a martyr. But their internal motivation is to earn praise and admiration, not help others. 

To that end, these people often place themselves at the forefront of social causes or communities, usually as the leader or the face of a movement. People with communal narcissism see themselves as more empathetic, caring, or selfless than others and often display moral outrage.

(kilde https://www.verywellhealth.com/narcissistic-personality-disorder-types-5213256 )

Det finnes med andre ord en undergruppe av narsissister som oppsøker arenaer hvor de kan opptre som oppofrende martyrer. Men som det står, å hjelpe er kun middelet. Målet er “to earn praise and admiration, not help others”.

Dette visste vi vel strengt tatt fra før. Det er ingen bombe at slike roller vil tiltrekke seg narsissister.

Men vi er i krisetid, og et økende antall mennesker vil måtte oppsøke veldedige organisasjoner for å klare seg.

Spørsmålet er hvordan man kan speide dem, for å skygge unna. Hjelpetrengende mennesker er sårbare. Noen er i livsfare. Det kan være skjebnesvangert å legge livet sitt i hendene til en slik narsissist. En ledetråd finnes i sitatet over. Der står “to that end, these people often place themselves at the forefront”. De stiller seg med andre ord i front, vil være meget vokale og ofte den som trer frem i mediene.

Man bør derfor unngå den hjelperen som er mest synlig. Kanskje søke hjelp hos de som holder seg mer i bakgrunnen, og som gjør den egentlige jobben mens narsissisten står og plaprer med journalisten.

Man kan nok også avsløre dem i måten de ordlegger seg på. Hvor interessert er de i deg og ditt problem? Snakker de like mye om seg selv som de gjør om deg, selv om de egentlig er der for å fokusere utelukkende på deg? Hvordan omtaler de seg selv? Bruker de utsagn som “jeg har hjulpet veldig mange” eller “klientene er stort sett fornøyd med meg”? Forteller de om han eller hun som kom seg ut av uføret, fordi “jeg aldri ga ham/henne opp”?

Jeg vil også gå så langt som å si at man bør unngå den som umiddelbart er mest vennlig, den som nærmest blokkerer din vei og med et stort smil utbryter “hei! Jeg heter NN, jeg er sjef her, hvordan kan jeg hjelpe deg?”. Disse menneskene vil ikke trekke deg til side for å skjerme din sårbarhet fra omgivelsene. De vil presentere seg mens andre kan se og høre dem. Og de vil prate høyt. De vil stille deg i en ubehagelig posisjon, fordi du kanskje må innrømme “hei…. eh …. ja jeg har ikke annet valg enn å be dere om hjelp for jeg har ikke lenger råd til mat”, foran flere tilhørere.

Dette er selvfølgelig kun pekepinner, og ikke nødvendigvis noe grunnlag man kan stille en diagnose på. Det er helhetsbildet som er viktig. Du vet, den dårlige følelsen. Kanskje en følelse som minner om den følelsen som din personlige narsissist i sin tid ga deg?

Men du trenger ingen diagnose. Det eneste du trenger er å respektere din intuisjon hvis den forteller deg “av denne personen ønsker jeg ingen hjelp”.

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min siste bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.   

BEMERK! Disse prisene vil gå opp fra 1/1. Det er usikkert hvor mye de vil stige, men for å sikre deg gamle priser så bestill innen nyttår. 

I en av mine konsultasjoner snakket jeg med en kvinne som hadde et stort behov for å fortelle sin historie. Hun hadde også et stort behov for å bli trodd. Denne samtalen har jeg hatt mange av, i forskjellige versjoner. Det er universelt at objektene føler et enormt behov for å fortelle hva de har oppdaget om deres partner, slektning eller venn. Og fordi det er så sjokkerende, så trenger de også å bli trodd. Som en som leste min bok sa; “jeg visste ikke at slike folk finnes”.

Jeg hadde selv en enorm trang til å fortelle om min p. Det gikk helt over styr. Jeg utleverte mitt privatliv til nesten fremmede. Til slutt sluttet jeg å fortelle. Delvis fordi jeg opplevde meg selv som desperat og at min taletrang overfor gud og hvermann var uverdig, og delvis forsvant trangen av seg selv.

Jeg snakket med kvinnen om hvorfor jeg sluttet å fortelle. Hva fikk trangen til å gå over? Det var ihvertfall ikke fordi jeg overalt ble møtt med forståelse. Svært få kunne relatere til min erfaring. Empatien fra omgivelsene var derfor begrenset, og den følbare skepsisen var stor. Det lå mellom linjene i mye av responsen jeg fikk, at dette nok først og fremst handlet om meg selv. Det er jo langt på vei rett. Jeg vet i dag at det var noe i meg som tiltrakk meg disse menneskene. Men det siste man trenger å høre når man er forvirret, ekstremt sårbar og i ferd med å nøste opp i det store mysteriet som er psykopaten – er at en selv har skyld.

Jeg tror at min taletrang svant fordi jeg kanaliserte den over til noe annet; skriving. Jeg opprettet bloggen og skrev min historie der, i stedet for å fortelle den til venner og kjente. På bloggen skrev jeg i stedet til ukjente. Jeg oppdaget at det var ikke tilhøreren som var avgjørende. Det viktigste var å få ut hva som hadde hendt meg. Kvernetankene måtte festes et sted. Opplevelsen måtte dokumenteres. Å gjøre det på skrift var like effektivt som å fortelle muntlig, og kanskje mer effektivt. Etterhvert fikk jeg jo også verdifulle tilbakemeldinger fra leserne.

Allerede her kan vi konkludere et par ting, som jeg tror vil hjelpe deg til å forstå din taletrang.

• Taletrang skyldes ofte kvernetanker. “Loopen” i hodet, som går på repeat, må stoppes. Vi må fortelle, ellers blir vi gale (tror vi).
• Taletrangen skyldes selve mysteriet. Vi blir så fascinert og nærmest vantro overfor egen opplevelse, at vi er nødt til å fortelle i håp om at andre kan løse mysteriet for oss.
• Vantro/mistro overfor egen opplevelse, gjør at vi søker bekreftelse blant andre. Vi er så desperate etter bekreftelse, at vi lar mennesker som ikke engang var tilstede under relasjonen – mennesker som verken så eller hørte hva vi så og hørte – definere virkeligheten for oss.
• Hvem tilhøreren er spiller en mindre rolle. Slit derfor ikke ut dine aller nærmeste med din historie. De vil nok gjerne hjelpe deg, men det er svært vanskelig ut ifra deres egen virkelighetsforståelse. De vil derfor gå lei, oppleve at du står i stampe og ikke lytter til deres råd. Det betyr ikke at de er dårlige mennesker (noen er muligens). Men en insistering på forståelse fra din side kan skade din relasjon med dem, fordi de opplever deg som ustabil og trengende, og du opplever dem som sviktende og at de vender deg ryggen. Dette kan du gjøre: skriv ned din historie, eller fortell den til en eller to utvalgte personer. Fortell dem på forhånd hva som skjer med deg, og at de må være forberedt på at du har behov for å fortelle dem samme historien flere ganger. Spør dem om du kan få en time hvor du kan tale helt fritt, hvor de kun lytter og ikke stiller spørsmål. I den vanskeligste fasen er det kanskje nødvendig at de stiller opp flere ganger.

Kvinnen i konsultasjonen fortalte at hennes terapeut ikke lot henne prate fritt. Hun følte derfor at hun aldri fikk fortalt sin historie ferdig. Hun opplevde at hun resignerte og at dette ødela hennes relasjon med terapeuten. Til slutt møtte hun opp kun for å tilfredsstille NAV, fordi terapi var et krav. Selv fikk hun ikke lenger noe konstruktivt ut av terapien.

Vi snakket om hvorvidt det egentlig er slik, at det ville hjulpet hvis hun fikk snakket ferdig. Når er man ferdig med å snakke? Når man er kommet til Å? Hvor lang tid vil i så fall det ta, og vil det utløse den store lettelsen man tror det vil gjøre? Det var ihvertfall fortellingen kvinnen fortalte seg selv, at hvis hun fikk “tømt seg” ordentlig, så ville det hjelpe. Dette fortalte hun terapeuten. Han virket overrasket. Han trodde hun hadde snakket ferdig. Resten av tiden var det stort sett han som snakket. En hel vinter var det kun han som snakket. Slik opplevde ihvertfall kvinnen det. Hvordan kunne han hjelpe henne når han ikke hadde hørt hele hennes historie?

Jeg hadde ikke noe klart svar til kvinnen. Jeg kunne kun fortelle at hos meg så forsvant taletrangen da jeg begynte å skrive. Men egentlig forsvant den jo ikke, jeg bare omdirigerte den til skriving.

Jeg har heller ingen klokketro på at det nødvendigvis blir bedre å “prate seg ferdig”. Som sagt, i en fase så blir man aldri ferdig, fordi mysteriet som psykopaten er, gjentar seg inntil det løses. Og en gjennomsnittlig terapeut kan neppe hjelpe med å løse det. De fleste terapeuter jobber ut fra forutsetningen om at alt handler om klienten. Svært få terapeuter vil tillate at klienten i terapi legger så stor vekt på en annen person, som den vekten vi objekter har behov for å legge på psykopaten. Attpåtil en person som ikke lenger er en del av klientens liv. Dette er et dilemma som er vanskelig å løse til begges tilfredsstillelse (terapeuten og klienten).

Men en løsning kommer. Den kommer når vi begynner å tro på vår egen virkelighet. Da slutter vi å søke bekreftelse fra andre. Dette reduserer taletrangen betraktelig. Det som eventuelt står igjen av taletrang, får et klart mindre desperat – og mer avslappet – skjær over seg, fordi vi ikke lenger forteller for å bli trodd. Da blir det litt slik, “dette har hendt meg, jeg bryr meg ikke om hva du mener, jeg bare forteller fra livet mitt”. Og da vil vi også lyde mer troverdige for den som hører på. Faktisk kan vi trollbinde lytteren, fordi vi forteller rolig og med overbevisning.

Les også disse eldre og relaterte tekstene;

Hva bør du tenke på i valg av terapeut?

Derfor blir du ikke trodd

For et kvart århundre siden så gikk jeg på folkehøyskole i Sønderjylland, i Danmark. Jeg bodde på det tidspunktet i Danmark, men i Nordjylland – nær Norge. Sønderjylland ligger som navnet tilsier i sør, nær Tyskland. De danske folkehøyskoler kalles “højskoler”, som vi i Norge assosierer med høyere utdannelse. Men i Danmark er det altså snakk om en folkehøyskolestruktur, helt uten krav eller karakterer, men med en litt annen vinkling enn norske folkehøyskoler og ofte rettet mot voksne elever, til og med pensjonister.

Det var en fin tid som jeg minnes med glede. Og jeg har fortsatt kontakt med flere av mine medelever.

Men skolen finnes ikke mer. Den ble nedlagt i 2020 og fungerer i dag som et midlertidig hotell, inntil bygningen mest sannsynlig skal rives. Da jeg nylig hadde ærend i Tyskland så benyttet jeg anledningen til å overnatte på den gamle skolen. Jeg var alene i hele bygningen den natten. Det ble litt spøkelsesaktig. Kun elementære møbler og utrustning står igjen. Jeg benyttet anledningen til å gå rundt i gamle lokaler og minnes. “Spøkelsene” var meg selv og mine medelever og lærere, den gang vi fylte lokalene med latter og sang. Bokstavelig talt sang, for hver dag startet med felles morgensang hvor vi sang fra den tradisjonelle danske “højskolesangbogen”.

Om morgenen kom jeg i snakk med kjøkkenhjelpen. Hun var den siste ansatte som også hadde vært ansatt den gang det var skole. Nå tilberedte hun frokost til hotellgjestene. Hun hadde en rystende historie å fortelle, om det siste året skolen eksisterte.

Skolen hadde lenge slitt økonomisk, med fallende elevtall. Det ble besluttet å engasjere et rekrutteringsbyrå, som skulle finne den helt riktige rektoren til å få skolen opp på fote igjen. Byrået skulle ha 130,000 danske kroner for jobben. Til slutt fant de en kandidat, som ble hentet fra en annen folkehøyskole (for å anonymisere vedkommende, så oppgir jeg ikke spesifikke detaljer).

Den nye rektoren gikk straks i gang med å reformere skolen, med tiltak som var både radikale og underlige. Blant annet forandret han hele skolens fokus. Der det tidligere hadde handlet om språkundervisning, så skulle det nå bli en “klimaskole” med fokus på økologi og menneskeskapte klimaendringer. Et mildt sagt underlig fokus, da det ble vanskelig å gripe hva man faktisk skulle lære på skolen. Noe også elevtallet reflekterte. Kun tolv elever søkte seg til opptak.

Rektoren gikk umiddelbart til angrep på kjøkkenet. De nye formaninger var at det ikke skulle serveres kjøtt. Kjøtt var ifølge ham en klimaversting. Han ansatte dessuten to gourmetkokker – en merkelig ansettelse sett i lys av at noe av det som kjennetegner “højskole”-kulturen er nettopp dansk tradisjonskost, og at den ikke behøver å tilberedes av utdannede kokker, men av erfarne kjøkkenhjelpere.

Deretter flyttet han kontor fra første etasje hvor kontoret hadde ligget i alle skolens 25 leveår, skjermet for innsyn, og opp til andre etasje. Der satt han i et glassbur for å kunne følge med på de ansatte. Kjøkkenhjelpen fortalte at han ofte spratt fram fra “glassburet” for å fortelle dem at de “ikke var ansatt for å snakke med hverandre eller med elevene”. Kjøkkenhjelpen var rystet, hun argumenterte med at poenget er jo å snakke med elevene og bli kjent med dem. Det skal være hyggelig å være elev der.

Det neste rektoren gjorde, var å sparke de gamle lærerne på skolen for så å ansette nye lærere som han fant i sin utvidede bekjentskapskrets. Kanskje naturlig, i og med at skolen ikke lenger skulle undervise i språk, men i det diffuse temaet “klima”. De nye lærerne kom hovedsakelig fra Sjælland, og flyttet til Sønderjylland med deres familier for å jobbe på skolen. Mer unaturlig var det at han også truet med å sparke kjøkkenpersonalet, noe kjøkkenhjelperen jeg snakket med fikk høre hver gang hun forsøkte å protestere på hans nye regime; “det trenger ikke du å tenke på, det blir ikke ditt problem når du ikke lenger er ansatt her”.

Kjøkkenhjelperen kunne fortelle at alle hennes kolleger på kjøkkenet snart ble sykemeldt, det skjedde da de to kokkene overtok kjøkkenet og begynte å hundse med dem. Hun fortalte at ingen hadde vært sykemeldte før denne rektoren overtok styringen av skolen.

Ja, det gikk som det måtte gå. Innen ett år etter at denne profesjonelt rekrutterte mannen overtok styringen, så ble skolen begjært konkurs og stengte umiddelbart. Alle elever fikk refundert deres gebyrer og ble sendt hjem. Selv så forsvant han ut av landet dagen etter at han proklamerte den triste meddelelsen til elever og ansatte, uten tanke for de ansatte som nettopp hadde flyttet med hele deres familier, for så å stå uten jobb under ett år etter at de begynte. Han overlot med andre ord hele oppryddingen av konkursboet til andre.

Det var et trist endelikt på en flott skole som jeg (og mange andre) har gode minner fra.

Jeg fikk vite navnet på mannen, og begynte å grave litt om ham. Hva fantes av offentlig informasjon? Det er mye man kan finne med en pc og internettilgang. Det første jeg fant var avisoppslag fra den siste tiden, da det ble klart at skolen måtte stenge, hvor han høytidelig står fram og slår fast at han “kjempet med nebb og klør for å holde driften gående”, men til slutt måtte gi tapt. I tillegg roste han de fantastiske ansatte (de samme som han terroriserte og deretter tok levebrødet fra?) og deres innsats for skolens overlevelse. Det var surrealistisk å se hvordan han konstruerte en heltehistorie om seg selv, som mediene ukritisk kjøpte og fortalte.

Jeg oppdaget også at allerede innen han forlot skolen, så hadde han opprettet en ny folkehøyskole – i Afrika.

Mer fant jeg på facebook. Jeg oppdaget at han har flere profiler (noe vi kjenner vet er vanlig for p/n). Da jeg selv aldri hadde møtt mannen, så ville jeg ha bekreftelse fra kjøkkenhjelperen på at det var samme person på alle profilene. Han så nemlig veldig annerledes ut på de forskjellige profilene, med helt forskjellige image og faktisk også kroppstype. På noen var han tynn og skallet, mens på andre var han mer korpulent og hadde både hodehår og skjegg. Han hadde dog en litt karakteristisk munn, som avslørte at det var samme person. Kjøkkenhjelpen kunne bekrefte at det var ham på alle profilene. Jeg kunne se at profilene overlappet hverandre, men at de ellers var aktive i forskjellige perioder fra facebooks fødsel og frem til i dag.

Av hva som var offentlig på eldre profiler, så kunne jeg se at han var/er en svært forstyrret person. Jeg vil gjengi en status han la ut på en av sine profiler i 2015 (oversatt til norsk); “jeg har stengt min facebook, vil dere som var mine venner tidligere være vennlige å ikke oppsøke mitt vennskap igjen, please.”

Men han hadde ikke stengt sin facebook. Han hadde bare laget en ny profil. Lyder kjent? Det er kjent at p/n ofte brenner deres broer, og må “oppfinne” seg selv på nytt.

Jeg unnlater å gjengi flere statuser, da det kan kompromittere anonymiteten hans.

Min konklusjon er at denne mannen neppe var den han utga seg for å være. Han klarte å overbevise rekrutteringsbyrået om at han var den riktige mannen for rektorjobben. Det ser ut til å stemme at han ble hentet fra en annen skole, hvor han også fungerte som rektor. Men hans liv innen den tid synes å være flakkende og schizofrent.

Det aller mest illustrerende ved historien er kanskje hvordan han syntes å ha bestemt seg allerede innen han overtok jobben som rektor, at skolen skulle ødelegges. Alt han foretok seg skjøv både ansatte og elever fra seg, og forverret skolens økonomi. Dette var neppe tilfeldig. Han opererte som en sverm med gresshopper som på null komme niks ødelegger en åker, for deretter å fly videre til neste åker når det ikke er mer å ødelegge.

Jeg tror dette kjennetegner p/n ganske åpenbart. De overtar og invaderer – enten det er en institusjon eller et menneske – for å ødelegge. Og det er kalkulert fra begynnelsen.

(Ha denne teksten i mente til neste youtube video som jeg publiserer).

Jeg advarer norske og danske lesere om et opphold på denne mannens nye folkehøyskole. Jeg ser at den henvender seg til et voksent klientell, og lokker med spennende og fristende opplevelser. Hvis du som leser vurderer å ta et opphold ved en danskdrevet skole i Afrika så kontakt meg først på [email protected], slik at jeg kan avkrefte eller bekrefte om det er ved denne skolen. 

Vi vet nå mange ting om psykopaten og narsissisten. Blant annet vet vi at:

• De lever her og nå, uten å dra med seg fortiden (derfor bryr de seg ikke om hvordan du har det) eller bekymre seg for fremtiden. Det betyr at de er impulsive og (ofte, men ikke alltid) dårlige planleggere.
• De er parasittiske, hvilket faktisk er ett av de psykopatiske kriteriene. Det betyr at de hekter seg på andre mennesker, og suger de ressursene de kan ut av dem, som livskraft, energi og materielle ressurser.
• De mangler samvittighet, er berettigede, og bryr seg ikke hvis de ikke klarer å betjene regningene.

Mange psykopater har dårlig økonomi. Noen tjener dårlig fordi de mangler kvalifikasjoner og er latsabber. De mener de er for gode for tradisjonelt arbeid og lever heller av andre (parasittisme). Men mange psykopater tjener bra. De har manipulert seg opp og frem, til gode stillinger og høye lønninger. Men selv disse har ofte økonomiske problemer, fordi de lever over evne og bruker penger de ikke har, selv om de tjener over gjennomsnittet.

Vi befinner oss i krisetid. Jeg vil her ikke gå inn på hvorfor vi er i krise, men kun konstatere at vi er i krise. Levekostnadene har økt mye det siste året, og langt mer enn myndighetene og SSB forteller oss. Den offisielle prisøkningen ligger på oppunder 10%, men jeg vil påstå at de reelle kostnadene for både enslige og familier har økt et sted mellom 20 og 50%. Jeg vil her heller ikke spekulere i hvorfor myndighetene underslår prisøkningene, men det gjør de.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Inkassosakene øker. Bak mye av ubetalt kredittgjeld, står det en psykopat, nettopp fordi de lever over evne og fordi kostnadene har steget dem over hodet (her må ikke normale mennesker som sliter med økt gjeld, føle seg truffet).

Psykopatene vil nå bli tiltakende desperate. Mange hadde gjeld allerede før krisen. Krisen har gjort vondt verre for psykopaten. De sliter nå med å opprettholde den livsstilen de mener de har rett på, i kraft av deres berettigelse og grandiositet.

De vil nå begynne å se seg rundt etter potensielle ofre de kan parasittere økonomisk på. Enhver som de vil klare å lokke noen kroner ut av, er egnet. Alt fra naive gammelonkel som er minstepensjonist, til velhavende venner og søsken, vil være utsatt for psykopatisk svindel. Og pengene de klarer å svindle til seg, vil naturligvis aldri bli betalt tilbake. Her gjelder det å ha tunge beint i munnen og stå imot.

Det kan nemlig hende at psykopaten aldri har henvendt seg til deg om pengelån tidligere. Som sagt, nå ser de etter nye marker, i tillegg til å tyne siste dråpe av mennesker de har svindlet en eller flere ganger før. Fordi de aldri tidligere har spurt deg om pengelån, har de kanskje unngått din psykopatiske radar. Kanskje kjenner du dem ikke godt nok. En psykopat kan nemlig gå langt ut i bekjentskapskretsen for å svindle. En leser her på bloggen fortalte om en ekspartner som kontaktet folk han ikke hadde sett på tyve år, for å finansiere idèer han hadde fått og trengte penger til.

Her må du legge samvittigheten til side. Hvis du ikke kjenner noen godt, så bør du ikke låne dem penger eller andre materielle goder (som husvære eller bil), uansett hvor mye de frir til din samvittighet. De trenger ikke å være psykopater. Også innenfor hva vi kaller “normalt” så finnes det mye dårlig oppførsel. En bekjent av meg lånte bort sin campingvogn til en kjenning, for bruk til en ferietur. Vognen ble ikke levert tilbake til avtalt tid. Da min bekjente etterlyste den, så fikk han vite at kjenningen hadde gitt den bort til sin sønn, som manglet husly. Og denne kjenningen var neppe psykopat. Problemet var snarere at min bekjente ikke kjente kjenningen godt nok, og var i tillegg for snill.

Også psykopater som faktisk er velbemidlet og har penger på bok, vil søke å suge andre tomme for økonomiske midler. En psykopat vil nemlig bruke andres penger før de bruker sine egne. Dette gjelder ikke minst hvis du er gift med en psykopat eller narsissist, for i deres øyne tilhører dine midler ham/henne. Kravet om tilgang til dine midler vil i krisetid bli enda høyere enn vanlig. De kan for eksempel kreve at du ber om forskudd på arv, eller at du selger familiehytta (som du egentlig er kun deleier i, sammen med dine søsken).

Psykopaten er nå på jakt. Og det handler ikke kun om økonomisk parasittisme. De oppdager nå at mange tidligere objekter trekker seg bort, fordi de har nok med seg selv. Psykopaten vil derfor også være på hugget etter narsissistisk forsyning. Det kan bety et økt konfliktnivå (konflikt er meget potent NF) fra psykopater du allerede kjenner, eller at nye psykopater forsøker å innynde seg. Krisetid kan tvinge psykopaten frem i lyset for første gang. Det betyr at mennesker du tror du kjenner, viser frem sine hittil ukjente psykopatiske tilbøyeligheter.

Vær på vakt.

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.   

Jo, du kan fortelle dem kort og konkret, og kun en enkelt gang, hvorfor du ikke liker hva de gjør.

Men problemet er at hvis vi har en psykopat eller narsissist i livet, så bruker vi ekstremt mye tankekraft på å formulere hvordan vi kan få dem til å forstå at de sårer oss. Det er både tidkrevende og energitappende. Barn av p/n foreldre tror det skal være slik – at det er normalt og noe alle opplever. Likevel er de konstant slitne i kropp og sjel. Både barn av p/n foreldre og partnere av p/n forstår ikke hvorfor alt de forteller aldri “når inn” til p/n, for snart gjør p/n samme feilen igjen, og objektet må bruke ytterligere energi på å reformulere seg, fordi det åpenbart ikke ble forklart riktig forrige gang. Dette er ihvertfall hva objektet tror. Derfor forklarer de igjen og igjen, men med nye innfallsvinkler, i håp om at det denne gang skal oppfattes slik det var ment.

Men du kan aldri forklare riktig for en p/n hvorfor det de gjorde var upassende, skamløst, frekt og et overtramp. Man går i ring med dem. Det er derfor ikke verdt energien, bryet og tiden den krever av deg å forklare noe. P/n vil unnskylde seg selv dersom du ikke forklarer; “det har du aldri sagt, så det kan du ikke forvente at jeg tar hensyn til”. Men de gjør det samme også selv om du har forklart dem hundre ganger hvorfor du ikke liker hva de gjør. Det spiller derfor ingen rolle om du forklarer eller ei. Resultatet der det samme; ingen forandring. Og da kan du likegodt la være. Derfor har det heller ingenting å si om du ordlegger deg “feil”. Mange kjenner seg sikkert igjen i etterpåklokskapen; følelsen av å ha argumentert dårlig for din sak i diskusjon med p/n; “søren, det skulle jeg ha sagt”. Men altså, det spiller ingen rolle om du er den største stotrende og stammende kløna, eller verdens mest elokvente person. Du kan ikke påvirke p/n uansett.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så hvordan skifte modus operandi, hvis du i flere år har vært vant til å forklare deg om alt mulig? Bli bevisst på at det ligger en manipulasjon bak. En p/n programmerer deg til å fortelle alt du tenker. Dette gjelder både p/n foreldre, p/n venner og p/n partnere. De skaper ofte en fryktstemning eller en atmosfære av skam og misnøye, hvor du hele tiden føler deg forpliktet til å forklare hvorfor du kjøpte noe, hvorfor du kom to minutter for sent, hvorfor du spiste av kniven, hvorfor du sa slik, etc etc. Listen er uendelig. Til slutt føler du at du må forklare hvorfor du puster. Det kan derfor være meget vanskelig å snu dette, til å forklare minst mulig. Du må overbevise deg selv om at det er nytteløst, og også tro det! Det betyr at du må erkjenne at p/n aldri kommer til å forandre seg, uansett hvor mye innsikt du gir dem i ditt følelsesliv.

Og det bringer meg til en annen grunn til at du snarest bør slutte å forklare; du gir dem innsikt. Du forteller dem om ditt indre og regelrett serverer dem oppskriften på hvordan de best kan såre deg. Og tro meg, da klarer de ikke å la være.

Forestill deg et søskenpar med p/n foreldre (enten den ene forelderen eller begge). Familien har en hytte. Foreldrene begynner å bli gamle og det nærmer seg tid til å overdra hytta til barna. Den ene sønnen har aldri vist noen interesse for hytta. Han liker ikke hyttelivet, uten strøm og uten innlagt vann. Han er et ekte bybarn.

Den andre sønnen har siden han var ung brent for hytta. Han elsker å være der, og har brukt mye tid på vedlikehold, oppgradering og å pleie omgivelsene rundt hytta. Ved enhver anledning har han benyttet muligheten til å dra til hytta, og han har (dessverre) fortalt sine narsissistiske foreldre hvor mye han elsker å være der.

Når den ene eller begge foreldrene er p/n, hvem tror du de vil testamentere hytta til?

Selvfølgelig får sønn nummer en hytta. Det ligger i psykopatens natur å aldri tilfredsstille noen eller gjøre noen lykkelige. Ikke engang egne barn. Barn vil aldri gjøre seg fortjent til noe i en psykopatisk foreldres øyne. De er satt til verden for å tjene, og blir snille nok eller oppofrende nok. Sønn nummer to har i tillegg gjort den feilen å fortelle foreldrene om sin lidenskap for hytta. Han har da fortalt dem hvordan de kan såre ham og i tillegg (muligens) lage splid mellom søsknene. Hvis det er snakk om søsken som er lojale mot hverandre fordi de begge er blitt behandlet dårlig, så vil de kanskje gjøre opp seg imellom bak foreldrenes rygg, slik at den “riktige” sønnen får beholde hytta.

Men som ofte skjer i en søskenflokk med p/n foreldre, så har foreldrene klart å skape splid i flokken. Ett eller flere søsken har selv blitt narsissist, mens andre har blitt empater. Spesielt hvis noen søsken har vært gullbarn og andre har vært sorte får. Har du noengang hørt snakk om “narsissistiske slekter” eller at “narsissismen har gått i arv i generasjoner”? Har du lurt på hvordan det er mulig? Det er slik det skjer. Konfliktene videreføres selv etter foreldrenes død, holdt i live i søskenflokken. Og deres barn igjen overtar konflikten, ved at de narsissistiske søsknene sverter deres andre søsken overfor egne barn.

En siste grunn til at du ikke bør fortelle dem hva de har gjort galt, er at du kan vekke narsissistisk raseri. Ikke alle psykopater eller narsissister vil utagere. Men alle føler raseriet, og de med størst impulskontroll vil plotte og planlegge en hevn. Du vil aldri vite når den kommer, eller hvordan, men vær trygg på at den kommer. De med minst impulskontroll kan bli farlige der og da. I slike tilfeller må du bare forlate stedet, uten å utbrodere ytterligere. Bare gå. Hvis de forfølger deg, så ring politiet og søk tilflukt et sted hvor du kan låse døren.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 525 kroner, 90 minutter koster 840 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.