Denne gode kommentaren ble lagt inn under forrige tekst.
Jeg legger den ut som hovedtekst, fordi spørsmålene som stilles i kommentaren er viktige. Leseren skriver;
Hvorfor er noen mindre attraktive som offer, og hvorfor virker noen til å ta mindre skade? Kanskje litt farlig spørsmål, da det kan tolkes som klandring (av seg selv eller andre…) Og det er jo ikke slik at man kan bestemme seg for å være på en viss måte og tro at man er trygg da…
Er det adferdsmønstre eller personlighetstrekk som trigger frem ekstra drøy adferd fra narssissten (h*n er selvsagt ansvarlig for egen adferd)? Flere barn i en familie kan jo beskrive samme forelder helt ulikt, og ulike ekskjærester trenger ikke å ha blitt behandlet dårlig på akkurat samme vis… Resiliens? Flaks? Godt nettverk ellers? Er det noen mennesker narsissister kan beundre eller respektere til en viss grad, og hvor de bruker lengre tid før de eventuelt skader personen?
Mitt svar;
Her stiller du veldig mange gode spørsmål. Noen av dem er grundig omtalt i bloggen tidligere, men noen er også mindre berørt.
Rett før jeg så kommentaren din, så lyttet jeg til “Relasjonspoden” på podplay. En person hadde skrevet inn med spørsmålet “hvordan får man venner som voksen?” (spørsmålet er alene verdig en egen tekst). Personen beskrev en oppvekst med mye avvisning, blant annet en psykisk voldelig far, et bryllup som alle ble invitert i bortsett fra innsenderen, å bli sparket fra jobben, latterliggjøring etc.
Jeg synes programlederne svarte så bra. De forklarte at når man er avvist så mye i livet, så oppleves avvisning som trygt. Da kan det være vanskelig å finne venner som voksen, fordi man oppsøker mennesker som kommer til å avvise – eller man “legger opp til” avvisning, ved å dreie relasjonen inn på et spor som ender med avvisning. Svaret viste mye innsikt. Programlederne spurte videre “hvor god venn er du med deg selv?”.
Tror mye av svaret på ditt første spørsmål ligger her. Vi fant psykopater og narsissister som kom til å avvise oss, eller som var så kalde og avvisende at vi selv kunne avvise dem og deretter betrakte oss som “offer”. Ja se, nå er det ikke bare du som trår farlig, også jeg. Men slik er psykopatuniverset – vi objekter må også se på oss selv.
“Hvorfor tar noen mindre skade?”. De ble ikke traumebundet/hektet. De ble kanskje betatt og manipulert, men p/n kom aldri inn under huden på dem på samme måte. De var mindre sårbare, kanskje ikke så ensomme eller åpne for idealisering. Kanskje var de fra begynnelsen mindre godtroende, mer avventende, mer skeptisk til p/n og følte seg dermed ikke like bedratt eller “lurt” da masken falt, for de mistenkte hele veien at denne personen ikke var vel bevart.
“Er det adferd som trigger ekstra drøy adferd fra narsissisten?”.
Her kommer jeg igjen til å trå i minefeltet. Noen vil føle seg støtt. Det er også et triggende spørsmål for meg, fordi jeg selv ble behandlet med sterk forakt av min p/n, mens jeg ser at min arvtaker fortsatt virker lykkelig etter ni år med ham. Men innsikt er viktig, og vil hjelpe oss framover. Jeg vil trekke fram tre faktorer.
-Mindre attraktive mennesker. P/n liker ikke mennesker de betrakter som “stygge”. Stygge mennesker er i p/n sine øyne uverdige og fortjener mishandling. Til og med p/n foreldre skyver det “stygge” barnet fra seg, og “groomer” det til å bli syndebukkbarn. Det peneste barnet blir gullbarn. Husk at vi snakker om primitive hjerner hvor det kun er overflaten som teller. P/n liker vakre og skinnende ting, og de har ingen dybde, vilje eller evne til å se bak overflaten. Tenk på Askepott. Den narsissistiske stemoren skyver sine penere døtre i front, mens Askepott blir kraftig misbrukt (i det opprinnelige eventyret så var askepott fysisk frastøtende, ikke pen som man ser i de familievennlige filmatiseringene. Hun ble tryllet vakker først innen ballet med prinsen).
-Sterkt empatiske mennesker. P/n avskyr denne egenskapen, samtidig som de tiltrekkes av den. Men de kan ikke leve med sterkt empatiske mennesker i lengden, fordi empater ganske raskt vil avkle psykopatens maske. Empater er kanskje “feige” som i lite konfronterende, men de har en egen evne til å gjennomskue andre menneskers intensjoner. P/n vet at de ikke kan narre empater over lang tid. Derfor ender empater ofte som overgangsobjekter, og blir ofte sterkt mishandlet på kort tid, hvor den første 1/4 av relasjonen består av en middelmådig idealisering (men sterk nok til å hekte), og de resterende 3/4 er ren mishandling og en ekstra brutal forkasting – en “quick fix” hvor p/n får dekket sitt behov for makt, kontroll og giftig adferd, innen de finner et bedre egnet langtidsobjekt som de slår seg ned med. -Trengende adferd hos objektet. Det som på engelsk kalles “needy”. Psykopater har en ekstra avsky for mennesker som krever noe av dem. De opplever det som forsøk på kontroll. Psykopaten er dessuten ikke i stand til å dekke emosjonelle behov hos andre, det er bare noe de gir inntrykk av i idealiseringsfasen. Etter hvert som psykopaten blir mer følelsesmessig utilgjengelig, fraværende, lukket og kryptisk, så tiltar desperasjonen hos objektet. Det er jo naturlig at objektet blir fortvilet når de opplever at psykopaten glipper. Men psykopaten – som jo selv har fremprovosert denne adferden i objektet – opplever tiltakende avsky mot det trengende objektet, og mishandlingen tiltar. Psykopaten og objektet er da inne i en meget ond sirkel som i verste fall kan ende i fysisk vold og – som vi ser noen eksempler av hvert år i Norge – drap.
“Er det noen mennesker narsissister kan beundre eller respektere til en viss grad, og hvor de bruker lengre tid før de eventuelt skader personen?”.
Ja. -Mennesker med makt og penger – igjen snakker vi om overflatedyrking. Makt og penger er noe p/n selv ønsker seg. De beundrer dem som har det og vil gjerne innynde seg hos dem. Så respekten er blandet med sterk misunnelse.
-Mennesker med klare grenser. Mennesker som ikke finner seg i bullshit. Slike mennesker er kryptonitt på p/n, og de vil respektere dem, men ikke fordi de liker dem. I slike tilfeller er respekten blandet med hat og eventuelt frykt (for eksempel for den forelderen som – i tilfelle narsissisten – plasserte skam i dem i utgangspunktet).


