Da det var gått tre år etter min relasjon med p/n, så skrev jeg et langt brev til ham. I brevet skrev jeg hva han hadde gjort, og hvorfor jeg måtte gi slipp på ham. Jeg skrev at han ikke lenger hadde makt over meg. Jeg husker ikke om jeg skrev hvorvidt jeg tilga ham eller ikke. Kanskje forbannet jeg ham i brevet. Jeg skrev det jeg trodde jeg trengte å skrive for å bli fri.
På en eller annen årsdag for en eller annen hendelse hvor vi sammen var involvert, så klatret jeg opp på et fjell og fant en sten hvor vi begge en gang hadde sittet og hvilt oss, side om side, etter en tur på det samme fjellet. Jeg satt meg på stenen, leste brevet høyt og rev det deretter i biter. Bitene kastet jeg inn i vinden. Vinden tok dem med seg og spredte dem ut over et stort område. Tanken var at ved å frigjøre meg fra brevet – fra ordene som stod skrevet i det – så ville jeg også frigjøre meg fra ham.
Brevet. Datoen. Stedet. Alt bar preg av et religiøst ritual.
Jeg er ikke en spesielt religiøs person. Jeg lider heller ikke av OCD (tvangstanker, tvangshandlinger). Hvorfor trodde jeg et ritual ville hjelpe? Og hjalp det egentlig?
En relasjon med en psykopat eller narsissist – eller kanskje rettere bruddet med en p/n – er en opplevelse av åndelig art, på en helt annen måte enn et normalt brudd. Et normalt brudd er emosjonelt, men et brudd med en p/n er eksistensielt. Den rammer sjelen på et helt annet nivå, og må derfor også bearbeides annerledes. Det er som om man må “renses” for påvirkningen av en psykopat, som en eksorsisme. Det er giften som skal ut. Løgnene. Bedraget. Sviket. Manipulasjonen.
Objektet forstår raskt at p/n ikke forlater sjelen på normalt vis, slik man kan forvente etter et normalt brudd. Det hjelper ikke å sørge seg ferdig og så gå videre. Psykopaten har limt seg fast i kropp og sjel. Man søker derfor etter alternative metoder for å bli fri. For mange blir det en desperat kamp, hvor man prøver alt mellom himmel og jord for å glemme p/n. De fleste metodene hjelper ikke, eller de er direkte usunne. Som for eksempel promiskuitet, eller å hurtig finne en ny partner (som i mange tilfeller viser seg å være en ny p/n). Mange overspiser eller bruker for mye penger, i et forsøk på å lede oppmerksomheten bort fra p/n.
Når dette ikke fungerer, så tyr man til ritualer. Ritualer har noe sterkt symbolsk over seg, som andre frigjøringsmetoder ikke har. Man skal ikke kimse av det. Symbolikk kan lindre sjelen. Ritualer kan derfor være viktige i øyeblikket.
Men på lang sikt, hjalp det meg å skrive et brev som jeg så kastet ut over fjellet?
Nei. Jeg sitter jo her og skriver om ham fortsatt, mange år etter. Jeg er dog ikke lenger traumebundet. Men det var neppe ritualet med brevet som sørget for å slite båndet.
Jeg kan med hånden på hjertet si at det eneste som hjelper er de tre t-ene; tid, tanker og trening.
Tiden taler for seg selv. Den må jobbe i fred. Det hjelper lite å skynde på den. Men husk at den jobber for deg, og ditt beste. Tid skaper avstand.
Med “tanker” mener jeg bevisstgjøring og kunnskap. Begge deler må til. Kunnskap er essensielt, ellers gjentar du mønsteret i neste relasjon. Men kunnskapen er ikke nok i seg selv, hvis ikke du forstår å handle på den. Eksempel; du vet hva psykopatisk projeksjon er, men du er ikke i stand til å gjenkjenne den når den blir brukt på deg. Da har du kunnskap, men mangler forståelsen. Derfor trenger du også trening.
Trening er rehabilitering, både fysisk og psykisk, som etter et hjerneslag. Du trenger ikke å gå på treningssenter for å løpe på en tredemølle. Men beveg deg! Kom deg ut i skog og mark. Bruk kroppen. Har du lagt merke til hvor mye lettere løsninger dukker opp når du er i bevegelse? Kropp og sjel henger sammen.
Den mentale og sosiale treningen er viktig for å fri deg fra kognitiv dissonans. Kunnskap kan du lese deg til, mens du sitter stille i sofaen. Men forståelsen må trenes opp. Og den sosiale treningen er viktigst. Du må derfor, etter en periode med isolasjon og indre arbeid, komme deg opp av sofaen og ut blant mennesker igjen. Studer dem, som om du ser mennesker for første gang (for mange oppleves det faktisk slik). Lær deg å skille mellom sunn og usunn adferd, både hos deg selv og andre. Gjenkjenn giftig adferd. Tren deg i å beskytte deg selv. For å trene på dette, så må du eksponere deg for mennesker. Dette kan du ikke gjøre alene.
Du vil vokse mer enn du trodde var mulig. Trodde du at du hadde stagnert i din personlige utvikling? At du var blitt for gammel til å se ting annerledes? Tro om igjen. Du har et potensiale til å utvikle deg som de fleste aldri rekker å utforske. Du vil rett og slett få en sjette sans.
BOKPAKKETILBUD! Du får begge mine bøker “Psykopati og kjærlighet” og “Tankene mine får du aldri” for kun 460 kroner inkl. frakt (butikkpris 609 kroner), hvis du bestiller direkte av meg. Skriv til [email protected] hvis du ønsker å benytte deg av tilbudet. NB! Leveringstid vil variere, siden jeg ikke lenger er bosatt i Norge men sender bøkene neste gang jeg er i Norge for å redusere fraktkostnadene, vanligvis innen to-tre uker. Tilbudet passer derfor for deg som ikke trenger å få bøkene raskt. Tilbudet varer i hele 2023.
Jeg har hatt en relasjon med en P/N som har for det meste foregått på nettet. En tidligere bekjent som tok kontakt og som hektet meg så enormt. Relasjonen har pågått i 7 år, og har stjålet mye tankevirksomhet, lykke og sorg. Nå er det mest sorg. Jeg har prøvd det meste for å heles og bearbeide dette forholdet, men det er vanskelig. Men enig i at trening er viktig. Også tid. Og forståelse. Og jeg leser mye om emnet, og tenker at NÅ forstår jeg greia jeg har vært igjennom. Jeg har jo truffet ham fysisk en del ganger der han maser om treff. Virker som det er viktig for ham. Så treffes vi, har sex, så kaster han meg ut og har det kjempetravelt. Helt lik oppskrift hver gang. Og jeg er tommere enn jeg var før. Han avlyser en del ganger før treff også, så det gjelder ikke livet for ham virker det som. Så veldig miksede signal her. Men den ene gangen maste han intenst selv om datteren hans var i huset. Hun holdt på med sine ting og ville ikke merke om jeg var der mente han. Han virket helt desperat. Men jeg ville selvsagt ikke komme da. Men som sagt, jeg kjenner igjen det meste av det jeg leser og hører på YouTube om N/P, og forstår jo hva han er. Men har vel tenkt at han kan være god å ha for å få litt nærhet. Men nå hørte jeg nettopp en YouTube video av Knowing the narcissist. Han snakket om “long distanse empath”. Det var sånne som N/P hadde forhold til online og foretrakk å ha det på den måten. Disse fikk Dick-picks og sex-videoer, og N/P masturberte mens han tekstet med disse. Og gjerne flere samtidig. Han var ikke veldig interessert i fysiske treff. Må si at dette traff meg. Jeg har jo følt at han tekster flere enn meg samtidig, for jeg ser han er pålogget men svarer så sent mange ganger. Og han sender meg nakenbilder (jeg sender aldri tilbake) mens han holder på med seg selv. Og når han har fått sin utløsning så er det helt stille. Kanskje i en uke og lenger. Første gang jeg har lest og hørt om at dette faktisk er en greie. Så konklusjonen er at det er god læring å lese for å forstå, men samtidig er det et megastort sjokk å lese om sånne ting. At det faktisk eksisterer vesen som holder på på denne måten. Får nesten traume av dette siste – kanskje man kan lese litt for mye om emnet også?
Må bare tilføye noe. Jeg vet at innlegget mitt så fælt ut og at mange tenker at dette er til pass for meg når jeg ikke har inngått NK. Men jeg er egentlig ikke ute etter sympati og trøst. Det er ikke så synd på meg for eg vet jo hva denne personen er. Men poenget er litt at når jeg ikke trodde jeg kunne bli sjokkert mer, så ble jeg det faktisk igjen. Men egentlig vondtgodt å finne ut av det. Jeg har ikke inngått NK fordi denne personen tilfører livet mitt en ekstra nerve og spenning. Føler at når han er ute av livet mitt, så er alt litt grått og trist. Jeg har bare sporadisk kontakt med ham, men jeg lever egentlig godt med det. Det er bare spennende å vite at han er der et sted. Ja, egentlig nedverdigende slik han behandler meg. Men det er vel mange “meg’er” som han behandler på samme måte. Men jeg evner å finne masse glede og lykke uten ham også. Jeg har under denne relasjonen vært på en reise i meg selv og funnet ut hvor mye jeg har pleaset andre og levet livet mitt slik andre forventer av meg. Og det er pga av ham at jeg har blitt bedre kjent med meg selv. Han vet ingenting om at jeg vet hva han er. Egentlig så er det han det er synd på som må leve det tomme livet han lever. Så lenge de er så onde, så kan de egentlig ikke være lykkelige med det de har.
Tror alle forstår dette med “nerve og spenning”. Vi vet hvor vanskelig det er å innføre NK.
Hvis noen reagerer, så er det når lesere ikke ønsker å innføre NK, men likevel krever forklaringer, støtte og sympati.
Som du skriver, du ønsker ikke sympati. Helt greit. Men jeg har lyst til å fortelle deg litt om “nerve og spenning”. Jeg har jo vært der selv. Min p tilførte definitivt krydder i en smakløs rett (mitt liv den gang). Men det jeg beskriver som krydder og du beskriver som “nerve og spenning” er egentlig “fight or flight”, og vi har ikke godt av det. Det er som å kjøre berg- og dalbane hele tiden. En konstant rush og utskilling av adrenalin og stresshormoner som på sikt kan gjøre oss alvorlig syke. Vi tror det er spennende og noe vi kan leve med, men egentlig er det avhengighet og en farlig sådan, fordi den krever stadig høyere kortisol nivåer i kroppen for at vi skal oppleve spenningen. Kortisol er kroppens egen antibiotika, som bekjemper betennelser. Men når den hele tiden er i blodet i forhøyede nivåer så ender det med autoimmune sykdommer såsom fedme, sukkersyke, høyt blodtrykk og leddproblemer, og også psykiske påvirkninger som depresjon og “ekstase”(en form for mani).
Jeg møtte en som virket så respektfull i det ene øyeblikket helt til han han hadde meg på gli. Da kom en helt annen side, og han ble helt hensynsløs og alt han tidligere hadde sagt gjaldt ikke. Så ble han “god” igjen og jeg tenkte han nå forsto meg.. så gjentok hensynsløsheten seg igjen. (dette var allerede andre date) Det var først når han dro hjem, at jeg kjente hvor satt ut jeg var. langt borte fra meg selv. Så jeg møtte han ikke igjen.. selv om jeg ble dratt mot han. Men rød flagg hele veien. Dette er nå 4 år siden, og enda må jeg bearbeide sjokket.
Denne varm/kald adferden er vanlig.
Det flotte i din historie er at du reagerte på den og trakk deg ut raskt. Du lyttet til dine indre alarmklokker. Det er nemlig det de fleste av oss ikke gjorde i tide. Vi lot p/n overdøve alarmen med intens oppmerksomhet og dobbeltsignaler – hvor vi la mest vekt på de positive signalene og ignorerte/tolererte/unnskyldte de negative.
Virkelig et godt indlæg. Jeg har selv brugt , det at skrive om min tid sammen med P ( vældig lang periode ) og det hjalp mig vældig meget i min rehabilitering . Jeg kan kun give Daniel ret , denne bjerg og dal måde at leve på .. gør dig syg . Jeg har selv været der og efter at jeg kom væk fra P og den usunde relation.. har jeg nærmest aldrig været syg . Kroppen reagere på det unaturlige og prøver at fortælle dig , at du skal se at komme væk…
Jeg flygtede fra min ex P for 7,5 år . På det tidspunkt var de sociale medier ved at komme op og køre og min ex kom på Facebook , ca et halvt år inden min flugt. Jeg husker det som var det i går. Han var som et lille barn i en slikbutik .. nu kunne han skjule sin adfærd og mange spændende damer endnu mere. Han sad med næsen i IPad konstant og havde gang i SÅ meget( og sikkert endnu mere end jeg fandt ud af ) Jeg er så glad for at jeg ikke er sammen med en P .. med den tilgængelighed til sociale medier vi har i dag. En P er jo som fisk i vand her ..han kan have noget kørende med rigtig mange, bolledbeskeder m.m uf … jeg kan læse at rigtig mange herinde , mest har kontakt over nettet .. hvilket siger mig , at rigtig mange P er i rigtig mange objekters liv … skræmmende med al den ødelæggelse af gode, ordentlige mennesker.
Og til Linemor.. man føler ikke selv hvor ødelæggende det er , hele tiden at være på stand by, skuffelse, venten , forfra igen . Brug hellere din tid på en normal fyr … du vil opdage at det r meget bedre
Gode observasjoner som alltid, Mary.
Ja, jeg ser at det ser ganske ugly ut dette forholdet når jeg leser det svart på hvitt. Og jeg tenker en del på ham må jeg innrømme. Men han er ikke mitt ett og alt lenger. Jeg lever godt med å ha han i periferien. Jeg lever egentlig godt med å ikke treffe ham heller. Så det er ikke det fysiske igrunnen som er nerven her. Heller ikke de “random” og merkelige meldingene han sender. Men jeg er vel avhengig av den spenningen han gir meg med tanke på om det kommer en melding og hva det står der. Det røde merket på Messengerappen. Plingelyden. Det er vel det som gir meg det største “rushet” om det gir mening? Men jeg har et godt liv ellers. En kjekk og spennende jobb med kjekke kollegaer. Jeg elsker å holde meg i form og å være ut. Jeg storkoser meg i mitt eget selskap. Foreløpig holder jeg meg unna de lidelsene du nevner som man kan få av dette her. Jeg tror jeg var en mye større stakkar i begynnelsen når dette skjedde første gangen og han nærmest tvang seg på meg og jeg ikke hørte et ord etterpå på 2 mnd. Poenget mitt var vel også at viten gir makt. Av og til var det noe viten en skulle vært foruten, slik som det jeg nevnte i det første innlegget mitt om hvordan de behandler “long distance empath”. Kjente på hele meg at jeg nok er en slik. Men når sjokket har lagt seg og jeg har fått denne nye kunnskapen, så er det greit det også. Det er makt å vite hvordan de er selv om en får sjokk med en gang når en får denne kunnskapen.
“Og jeg tenker en del på ham må jeg innrømme.”
Ja, det er jo det vi gjør. Vi blir besatt av dem på en måte som vi ikke blir av normale og sunne venner. Min var tilstede 24/7, også om natten.
“Foreløpig holder jeg meg unna de lidelsene du nevner som man kan få av dette her.” Du mener kanskje at du foreløpig har gått klar, for holde seg unna kan man ikke. Det ligger utenfor vår kontroll. Plutselig får man en lidelse. Selv fikk jeg en hudlidelse. Blemmer og utslett. Kløe. Og intens hodepine som lignet på migrene, men som ikke var det. Hudproblemene er i dag borte. Hodepinen er der fortsatt. Intet funn på MR. Jeg kan kun tilskrive den kroniske hodepinen relatert til stresset han påførte meg.
Det er flott at du opplever at du “lever godt” med å ha ham i periferien. Samtidig tenker jeg at det er en grunn til at du kommenterer her. Bekreftelse kan være en grunn. Men tror du ikke det også er fordi du innerst inne ønsker å være fri?
Jo, klart jeg ønsker å være fri. Jeg forstår jo at denne mannen ikke er god. Og dess mer jeg hører om hva N/P er i stand til og hvor mye jeg kjenner meg igjen, dess mer innser jeg dette. Men det er vel dette som er kognitiv dissonans. At akkurat som er alkoholiker så forstår jeg at alkoholen er farlig, men det er så deilig å være i den rusen. Så det er litt sånn med denne mannen også. Det er litt triste tider rundt meg for tiden, og jeg merker at når noe ikke er greit så har jeg en tendens til å overtenke på problemet/det som ikke er greit. Kanskje derfor det er så lett å gi etter for denne rusen/dette “high’et når det kommer. Disse folkene er jo ikke grusomme hele tiden, og det er fabelaktige på å lulle oss inn i fine drømmer/futurefaking. Da glemmer en ut hva de er i stand til og hva de egentlig holder på med. Men ja, selvfølgelig skulle jeg vært fri.
Stemmer, det er kognitiv dissonans.
Leit at det er “triste tider”. Men i triste tider trenger man å omgi seg med varme mennesker. Denne mannen er neppe det. Han bidrar nok snarere til det triste. Men det ligger i menneskets natur å ruse seg når ting går en i mot. Tenk på alle dem som forsøker å løse problemene med alkohol, sex eller shopping. Så jeg forstår godt at du “ruser” deg på ham når det er tungt. Men det er en fullstendig kontraproduktiv strategi.
Jeg tenker at det som er vanskelig er å relatere det jeg leser over til denne personen. Jeg kjenner ham jo ikke, jeg vet ikke hvordan det er å lever med ham, å jobbe med ham. Jeg ser bare den “fine” siden som også kan snu seg til å oppføre seg/skrive merkelige ting som gjør at jeg blir så forvirret. Det er den varm/kald adferden som Mø snakker om. Men jeg syns det er facinerende å lese om hvordan de som har levd sammen med sånne har opplevd det, sånn som du Mary. Denne mannen jeg snakker om har jo familie. Men jeg er lullet inn i noe som er så ekstremt vanskelig å komme seg ut av.
“Jeg likte han ikke egentlig så godt”. Nettopp det der er noe jeg selv også har tenkt på, og sikkert også flere av leserne. Jeg likte heller ikke min p de første dagene. Så snudde der til en slags overbærende sympati fra min side. Noen uker senere skjedde det som kalles “det manipulative skifte”, hvor det plutselig var jeg som begjærte ham, og ikke omvendt slik det var i begynnelsen.
Uansett, førsteinntrykket er ofte det riktige og det vi skal handle på. Vi er rett og slett nødt til å ignorere moralistene (både de rundt oss og inni oss) som skriker at at “alle fortjener en sjanse”.
“alle fortjener en sjanse”! morsomt at du sier det, for var akkurat det som kom, mest fra meg selv i starten. Jeg følte meg slem fordi jeg ikke fant han så attraktiv, og egentlig litt for gammel. “Kanskje det er bare er meg som er for kresen eller overfladisk.” “Gi han en sjanse”.. men der lurer jeg bare meg selv. Sannheten er egentlig motsatt.. Bare kom deg vekk! æsj! som instinktet egentlig prøvde å si etter kort tid med han, før det hele hadde tatt skade. Hadde jeg fulgt instinktene, kunne jeg reddet meg selv. Og det har ført til mye skyldfølelse i ettertid. Men, lekse lært.
Se dokumentaren “House of Hammer” om skuespilleren Armie Hammer. Han gjorde nøyaktig det samme med sine objekter. Alle møtte hans mor noen dager inn i relasjonen.
Til Linemor.
Man tænker ikke over at de tager hele ens tid , når man er sammen med dem . I hvert fald ikke mig , da det kom gradvis . I starten var det ham der idealiserede mig , men det skiftede på et tidspunkt.. altså lige efter bogen . Da jeg var flygtet væk , prøvede han at hoove mig tilbage efter kort tid , hvilket var underligt, da vi var blevet skilt og jeg var flyttet langt væk . Jeg var da begyndt at læse ALT på denne blog, hvilket gav mig enorm viden om emnet psykopati og jeg kunne forudsige næste træk.. han var lige efter bogen. I starten da jeg læste her , fik jeg en AHA oplevelse, det var så mærkeligt at læse om alle de, der havde oplevet nøjagtigt det samme som mig. I starten troede jeg ikke min ex var psykopat, det var simpelthen for voldsomt og jeg tænkte at min P ikke var helt så slem. Over tid fandt jeg så ud af , at det var han og havde været det meste af alle de år vi var sammen. Skræmmende . Jeg tog ham ikke tilbage ( dvs det havde jeg gjort ca 8 gange før ) og i de 7,5 år der er gået , har han haft tre andre forhold .. de er alle sluttet.
Til Linemor. Alene det at han har en familie, fortæller jo at han ikke er til at stole på og lever et dobbeltliv. Han har altså helt sikkert flere end dig ,der står til rådighed , når det passer ham . Vil du bruge din tid på det ? Han elsker dig ikke , det kan de ikke , du er bare tidsfordriv for ham.
Kan vi ha et innlegg hvor vi kan prate om røde flagg og tidlige tegn?
Ja, det kan vi.
Jeg mener det allerede finnes et innlegg om dette, men finner det ikke nå.
Uansett kan det gjentas.
Til Mary. Takk for svaret ditt – Det er tankevekkende. Den fornuftige delen i meg vet godt at han ikke elsker meg, han elsker oppmerksomheten jeg gir ham. Jeg må også tilføye at jeg likte ham ikke engang i begynnelsen, jeg syns han var meget rar. Men jeg gjorde ikke som Mø, trakk meg unna når han var så merkelig. Jeg ble værende, og da klarte han å hekte meg. Du Daniel har skrevet om det manipulative skiftet, og det vet jeg akkurat når skjedde. Han merket med en gang når jeg satt på kroken, og da var jeg ikke så mye verd lenger. Ja, vi bruker forferdelig mye tid på disse personene, men jammen bruker disse P/N også vanvittig mye tid på å finne ut faenskap for å gjøre livet så vanskelig for så mange. De må jo ha en “drive” i seg som gjør at de aldri kan finne ro. De kan vel aldri ta seg en tur ut i naturen og finne roen og se alt det vakre. De har vel heller ikke det i seg at de kan lytte til vakker musikk og nyte ro og fred og harmoni i seg selv?
Det er riktig at de er rastløse og kjeder seg. Jeg vet de kan gjenkjenne vakre ting, for de mishandler det som de betrakter som stygt. De tar jo stadig bilder av opplevelser, natur og solnedganger og legger ut på instagram. Men jeg tror ikke de vakre tingene berører dem på et dypere plan. Tror ikke de blir stående og beundre solnedgangen de tar bilde av, men skynder seg i stedet videre til neste aktivitet. Men de finner ro. Å ødelegge for andre er deres lidenskap. Det GIR energi og ro, på samme måte som når vi dyrker vår favoritthobby.
Til Daniel og Linemor.
Det er så rigtigt , det med billeder af solnedgange … hurtigt billede og hurtigt videre , min P farede rundt konstant og ind imellem blev han træt, smed sig på sofaen .. sov med det samme.. vågnede ca 20 minutter efter og kunne sige .. vi kan jo ikke ligge her hele dagen . Især om aftenen var han rastløs . Hvor vi andre hyggede os i sofaen efter en god dag , blev han i dårligt humør.. her sker jo aldrig noget , sagde han . Zappede på kanalerne på TV og så åbnede han for vinflasken og faldt lidt til ro. Efter glas nr 4 blev han dog dum og ubehagelig eller gik i seng . Når vi talte om rejser vi havde været på eller andre minder , var han ligesom tom. det var de samme ting han sagde feks .. det var der, der var så varmt .. aldrig noget detaljeret eller noget. Jeg kan se nu , at jeg gav mig 80-90 % i det forhold , med ham var det nok 10% . I starten var det nok omvendt.