Psykopati og kjærlighet

Aller først vil jeg klargjøre en forskjell. Det er forskjell på å beskytte mot en fysisk fare, og forsvare mot en mental krenkelse. Psykopaten eller narsissisten vil nødig gjøre noen av delene. Men denne teksten handler først og fremst om det psykososiale forsvaret.

Noen måneder etter at psykopaten forlot meg (det var han som fysisk forlot meg, men det var jeg som til slutt innførte NK) så fikk jeg en annen dysfunksjonell kollega, som jeg hadde samarbeidsproblemer med. Den nye kollegaen krenket meg ved et par tilfeller. Jeg husker at jeg på vei til jobb en dag tenkte “dette ville aldri NN (psykopaten) tillatt. Han ville satt min kollega skikkelig på plass”. Denne tanken forsterket følelsen av ensomhet, savn og å være forlatt av en person som støttet meg i tynt og tykt. Jeg var fortsatt i dyp sorg over tapet, og ikke minst – fortsatt tåkelagt.

For min p/n ville selvfølgelig aldri forsvart meg mot krenkelser fra min nye kollega, eller noen annen for den saks skyld. Tvert imot, jeg hadde jo selv opplevd ham latterliggjøre meg i en forsamling. Jeg hadde også opplevd ham hovere en gang jeg ble korrigert av en overordnet. Likevel var jeg fortsatt overbevist om at han ville tre fram på mine vegne og forsvare meg “bare krenkelsen ble stor nok”. Denne troen på at p/n var beskyttende skrev jeg også om i forrige tekst, “Vampyrbitt”. Fordi p/n er så trygge på seg selv, så tror vi at de er trygge å være sammen med og vil forsvare oss like sterkt som de er villige til å forsvare seg selv. Dette er en del av traumebåndet. Men det er en alvorlig mistolkning. For p/n vil skade oss snarere enn å forsvare oss.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvis vi blir krenket av en tredjeperson, og p/n er tilstede, så vil de mest sannsynlig reagere på en av følgende måter.

• De vil stå og observere krenkelsen uten å gripe inn. Muligens vil du se et hint av skadefryd i dem, som om de fryder seg over at du blir krenket (det gjør de).
• De vil forlate scenen og la deg stå igjen alene med krenkeren. Hvis du er “sunn” så vil du oppfatte det som feighet fra p/n sin side og du vil få lyst til å ta det opp med dem. Hvis du konfronterer dem med hva du oppfattet som deres feighet, så vil de angripe deg og påstå at du selv hadde skyld i krenkelsen, eller de vil komme med en unnskyldning som at “men NN ropte på meg” eller “jeg måtte ta pizzaen ut av ovnen”. Hvis du derimot er mer usunn og har en skambelagt personlighet, så kan du oppfatte deres exit som at de skammer seg over deg. Det vil trigge og forsterke din allerede iboende skam. Du kan føle behov for å forklare deg, eller til og med beklage overfor p/n for at en tredjeperson krenket deg! Du gir dem da det moralske overtaket, og de vil få anledning til å si “ja, der dummet du deg ut. Pass på at det ikke skjer igjen, så slipper du slike ubehagelige situasjoner”.
• De vil bli værende ved din side og aktivt delta i krenkelsen av deg. De støtter krenkeren, og ber deg direkte eller indirekte om å skjerpe deg. De sier kanskje “ja, det er typisk NN (deg)”. Kanskje ler de en liten latter. Kanskje ender de med å beklage overfor krenkeren, på dine vegne; “Ja, NN (deg) er ikke god på kjøkkenet. Beklager at maten var uspiselig” eller “beklager at NN (deg) ga deg den harde stolen når NN vet at du har gikt. NN er litt uomtenksom”.

Intet av dette er normal oppførsel fra en livspartner, og meget store røde flagg. Hvis du opplever noe av dette uten at din partner har en god forklaring, så er det alene grunn til å avbryte relasjonen. Ikke på grunn av enkelthendelsen alene, men fordi den forteller så mye om din partner. En partner som ikke forsvarer deg overfor små krenkelser, vil neppe tale din sak i større spørsmål. La oss si det kommer til en rettssak. Eller kanskje du havner i en helsemessig skvis hvor du ikke lenger kan snakke for deg selv. Kanskje får du hjerneslag og mister taleevnen, eller du trenger respiratorbehandling og legges i kunstig koma. En p/n partner som aldri støttet deg tidligere, vil neppe snu om og kjempe for ditt velbefinnende når du virkelig trenger det.

Aller verst er det for barn av p/n foreldre.

En p/n forelder vil som regel tillate at andre voksne irettesetter og korrigerer egne barn. De vil – akkurat som en p/n partner – være likeglade, eller sågar oppmuntre til, at egne barn blir refset av andre. Senere, når de kommer hjem innenfor egne vegger og barnet allerede skammer seg etter å ha blitt ydmyket av fremmede eller andre slektninger, så kan en p/n forelder fortsette krenkelsen; “hva gjorde du?”, “hvorfor kan du ikke oppføre deg ute blant folk?”, “er du klar over hvordan du får mamma og pappa til å fremstå?”, “du er så pinlig for oss, vi har gjort alt vi kan for å oppdra deg riktig, også er dette takken? Vi kan jo ikke ta deg med ut blant andre, gå på rommet ditt”. Barnet utvikler ekstrem føyelighet for å unngå foreldrenes (og andres) misnøye.

Et barn som havner i en slik familie, vokser opp med følelsen av å være feil. Da ligger veien åpen for livslange krenkelser, fordi selvopplevelsen av å “være feil” vil stråle ut og fanges opp av andre potensielle mobbere og bøller. I tillegg til den unormale mengden med krenkelser som slike barn er dømt til å oppleve, så mangler (det nå voksne) barnet evnen til å forsvare seg selv. Barnet har aldri blitt tillatt å forsvare seg selv. Forsøk på å forsvare seg har blitt slått hardt ned på av p/n foreldre.

Det gjør noe med egen forsvarsevne når ingen så verdien i å forsvare deg da du var liten. Du vil vokse opp med forestillingen av at du ikke er verdt å forsvare. Du vil heller ikke være i stand til å forsvare deg selv om du føler trang til det, for du mangler trening i selvbeskyttelse, og dine innprogrammerte forestillinger om at du fortjener krenkelser står i veien. Det er slike barn som ofte vokser opp og finner p/n partnere, fordi fortsatt narsissistisk misbruk oppleves kjent og trygt, og fungerer som en bekreftelse av din forestilling om deg selv.

Hva er så grunnen til at p/n aldri vil forsvare deg? Hva ligger bak? Grunnen til at en p/n aldri forsvarer sine nærmeste, er fordi han/hun tar dem for gitt. Fordi han/hun tar sine nærmeste for gitt, så risikerer de i eget hode ingenting ved å krenke egen partner eller egne barn. De ser en større fare ved å miste ansikt overfor sekundære kilder som de også trekker NF fra, og derfor må være på godfot med. De ser ingen verdi i å risikere en relasjon med en utenforstående, for å forsvare ektefelle eller egne barn. Fasaden er for viktig for en p/n. De vil derfor alltid støtte en tredjepart fremfor sine aller nærmeste. At de i tillegg faktisk forakter sin partner og sine barn, gjør det desto enklere for dem å tillate slike krenkelser.

Kjære lesere. Da er det tid for årets innsamling! Kun en gang i året ber jeg om økonomiske midler fra dere. Tradisjonelt i juni, og avsluttes på bloggens bursdag den 3. juli. Nå er vi der igjen! Har bloggen hjulpet deg i året som er gått? Bidra til å holde den gående i ett år til!

Også i år er det en belønning til dere som bidrar. ALLE som gir 200 kroner eller mer – og ønsker det – får tilsendt min siste bok “Men tankene mine får du aldri”. Link til spleisen finner du her. https://www.spleis.no/project/224222

En leser skriver;

Jeg har nettopp lest boken: ”Jeg elsker deg, og jeg finner deg uansett”. En historie om en kvinne som måtte rømme fra en destruktiv mann som ødela hele livet hennes.

Det jeg legger merke til er at han har en makt over henne som handler om seksualitet. Når han plutselig dukker opp med sin sjarme, faller hun for ham igjen og igjen, og vil ha ham. Og hun godtar ting som er nedverdigende og langt fra frivillig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For unge mennesker så finnes det knapt et alternativ til nettdating. Hook-ups finner man på Tinder eller de mer profilbaserte datingtjenestene. Men vi som er litt “halv-gamle” husker fortsatt en tid da vi måtte finne hverandre i den virkelige verden.

Selv skrev jeg kontaktannonse i spalten “Noen som passer for meg?” i Dagbladet. Og jeg fulgte med på “Finn en venn” siden på tekst-tv. Her dukket det nemlig ofte opp en homofil annonse. Slik var det på 90-tallet. Jeg var ung, i skapet og ikke klar til å oppsøke et lugubert offentlig toalett, eller en notorisk skog (som Sognsvann) for å finne en utkåret. Du tenker kanskje at “slik finner man ikke en utkåret”. Men det finnes et ordtak som heter “i den heterofile verden fører en date noen ganger til sex. I den homofile verden fører sex noen ganger til en date”. Dette er ikke så langt fra sannheten.

Mine forutsetninger var selvfølgelig litt annerledes enn heterofile søkende. Men også de heterofile benyttet seg hyppig av kontaktannonsetjenesten. Det å finne “den rette” har aldri vært enkelt for noen, heller ikke for de som ikke trengte å skjule sin legning.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I vesen så skilte ikke kontaktannonsene seg fra dagens nettdating; begge handler om kontakt mellom fremmede innenfor et fora som er ment for flørt og sjekking. Men der man i dagens datingtjenester kan sende hurtige meldinger og egentlig forkaste hverandre i løpet av noen timer, så krevde kontaktannonsene at man først svarte på en annonse i form av et brev som ble sendt inn til redaksjonen, og deretter videresendt til annonsøren. Ved interesse besvarte så annonsøren brevet, og slik ble brev sendt frem og tilbake en stund inntil man kanskje våget en telefonsamtale. Det tok tid, og var slik sett mer forpliktende fordi en relasjon ble bygget opp som ikke var like lett å forkaste. Hadde man først investert måneder med tidkrevende brevskriving, så var det et gjensidig ønske om å få det til å fungere. Det var også mer personlig med håndskrevede brev enn en chatboks.

I en overgang rundt årtusenskiftet så overtok mails den funksjonen de postsendte brevene hadde, og den personlige “touchen” forsvant. Utvekslingen gikk raskere, fordi man kunne skrive mails daglig, i stedet for å sende brev en gang i uka.

Fordelen med brevskrivingen slik den var før, var at man hadde mulighet til å fange opp røde flagg. Psykopaten hadde dårligere kår, fordi han/hun er avhengig av at hekting skjer raskt. Det var vanskeligere å hekte via sneglepost. De røde flaggene fikk tid til å jobbe i bevisstheten innen man bestemte seg for en respons. I dagene før man besvarte et brev så tenkte man kanskje “det var pussig skrevet” og “jeg tror ikke vi er så kompatible”. Kanskje valgte man å avslutte kontakten på høflig maner. Det var trygt å være høflig per brev. “Ghosting” forekom, men var egentlig unødvendig fordi det kostet så lite å avslutte en relasjon på verdig vis.

I dag bare stopper man enkelt å besvare digitale henvendelser hvis man har funnet noe mer interessant, eller hvis man vil være slem – som psykopaten og narsissisten.

I dagens hurtige meldingsutveksling så rekker man knapt å formulere en gjennomtenkt respons. Risikoen for å gå på en relasjonell bommert er derfor langt høyere enn før. Sjansen er også stor for at unge mennesker i dag ganske enkelt ikke vet hva som utgjør en farlig personlighet. De ser etter helt andre karakteristika enn vi eldre gjør. De er lært opp til å unngå “creepy” mennesker, spesielt menn. Men hva som kjennetegner en “creepy” person er ikke nødvendigvis farlige karakteristika. Jeg vet at ensomme, klønete og overvektige mennesker ofte betegnes som “creepy”. Det samme med personer med litt avvikende politiske holdninger. Da skal man “kanselleres”, som om dette er egenskaper som avgjør om man er en lojal og stabil partner.

Man mister respekten for andre mennesker når det er så enkelt å “kansellere” dem og man kan rettferdiggjøre det med å peke på dårlige holdninger, når det egentlig er en selv som har dårlige holdninger. Men den makroskopiske narsissismen står i veien for å se det. Man lærer i medier at man har lov til å avvise folk for deres politiske og sosiale ståsted.

En annen fare er emosjonell avstumpethet. Relasjoner mister deres betydning og blir flyktige. Man knytter seg ikke lenger til noen, for man rekker det ikke. Og hvis man knytter seg så er det en forvirrende følelse som skremmer og kan ødelegge relasjonene i stedet for å bygge dem opp. “Jeg er glad i deg” blir sagt når det ikke bør sies, og forties når det burde vært sagt.

I stedet går de unge etter narsissistiske egenskaper som feiltolkes som “kule”. Man skal være karismatisk og høy på seg selv. Dette avler også flere narsissister. Jeg tror dessverre ikke narsissistisk forføring og misbruk kommer til å minke fremover, til tross for mer bevissthet og kunnskap om emnet.

Samtidig er de unge mer sårbare. De krenkes lett, og kaller normal kritikk for “hat”. Den økende krenkbarheten er neppe tilfeldig, mennesker har et iboende behov for respekt og verdighet. Dagens unge har imidlertid aldri lært å respektere andre. De har lært at de selv er spesielle, men ikke at andre er det (og dermed at ingen er spesielle, og alle må ta hensyn til hverandre). Det er dømt til å ende i indre og ytre konflikt.

Det handler om berettigelse – et narsissistisk trekk som nå er blitt allment. Politikere må ta mye av skylden. Dagens unge er flasket opp med at de har “rettigheter”. Spesielt hvis de kan plasseres i en beskyttet gruppe eller en minoritet. Dette vil sette sitt preg på individuelle relasjoner, spesielt hvis den ene parten mener seg tilhørende en gruppe med større krav på særbehandling enn partneren. Da vil parten som tilhører en beskyttet gruppe projisere sin forventning om særbehandling over på partneren.

Vi eldre kan også gå på en bommert. At vi traff på psykopatene er jo et bevis på det. Våre kunnskaper om “røde flagg” er nok likevel basert på sterkere reell menneskekunnskap. Og våre foreldre og besteforeldre har/hadde en enda sterkere intuisjon på dette, enn vi har. Det var derfor vel verdt å lytte til dem når det gjaldt valg av partnere og venner. Det er viktig at vi forsøker å overføre noe av vår kunnskap til dagens unge, selv om det ofte er basert på intuisjon og vanskelig å formulere i ord. Også selv om de unge vil fnyse av våre holdninger.

Er det mulig å komme utenom nettdating i 2022? Jada. Fortsatt kan man velge de tradisjonelle møteplassene. Man kan satse på å finne sin partner blant kolleger, venner, eller bare ved å vise seg ute blant folk. Men det krever at man gjør nettopp det, og oppsøker sosiale tilstelninger. Det hjelper ikke å gjemme seg innendørs, for så å føle seg urettferdig behandlet for at universet ikke har utdelt en spesiell venn. “Det finnes en for alle” betyr ikke at høyere makter sørger for at noen finner oss, uten aktivitet fra vår side.

Det krever også at vi kommuniserer hva vi ønsker og trenger, både overfor oss selv og andre. Hvordan kan dine venner hjelpe deg hvis du ikke forteller dem at “jeg ønsker meg en partner”? Mange partnerskap har startet med at en velment venn la sammen to og to, og foreslo “jeg har en kompis som er enslig og også ønsker seg en kjæreste, hva hvis dere begge to kommer på neste fest?”. Hvordan kan den potensielle partneren vite at du er interessert hvis du ikke forteller ham/henne det? Mange har mistet hverandre selv om begge parter ønsket, men ingen sa noe. I nettdating så slipper man å si det som kan være litt vanskelig å si, for det ligger der implisitt. Alle vet at på match.com så har man profil av en bestemt grunn. De andre brukerne vet det, man slipper derfor å fortelle dem det. Ute i den virkelige verden krever det mer av oss.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 525 kroner, 90 minutter koster 840 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Beundrer du de som alltid synes beredt til å forsvare seg selv, og alltid har en snerten kommentar parat mot noen som skulle prøve seg å med en frekkhet?

Ønsker du å være slik selv, men du får det ikke til?

Da er du ikke alene.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mange lesere av bloggen lider av “søren, det skulle jeg sagt” syndromet. Jeg gjorde det også selv. Blant symptomene på syndromet finner vi en etterpåklokskap, hvor krenkelser ligger og jobber i underbevisstheten, helt til det går opp for oss hvordan vi burde respondert mot frekkhetene (men ikke fikk til), og nå er muligheten passert.

Og ikke bare det. Den frekke syntes å gå seirende videre, mens vi blir stående igjen som fjols.

Det er rett og slett bittert. Og vi pisker oss selv for å gang på gang la oss overkjøre av frekke mennesker, uten at vi klarer å “slå tilbake” på en måte som tilfredsstiller oss.

Denne følelsen kan spise oss opp innenfra hvis vi ikke er den bevisst. Den tar verdifull energi, fordi det indre arbeidet og følelsen av nederlag krever det. Det bryter oss ned. Den negative energien må ut. Og fordi situasjonen er over og krenkeren allerede er langt utenfor rekkevidde, så går det utover oss selv eller uskyldige mennesker og kjæledyr som er en del av livene våre. Det er jo ikke rettferdig.

Så hva kan du gjøre?

Først så vil jeg gi deg et løft. De “snertne” menneskene du beundrer så mye, er kanskje ikke så snertne som de gir inntrykk av. Mennesker som alltid er parat til å besvare krenkelser med kløkt, avslører noe om seg selv.

De er alltid i forsvarsposisjon.

Det handler om tankesett og menneskesyn. Hvis man alltid er i forsvarsposisjon, så tenker man ikke godt om sine medmennesker. Man har faktisk så lite tillit til dem, at man regner med at andre mennesker vil yte en motstand fremfor å samarbeide. Det er ikke en sunn holdning å ha.

Ja, disse “snertne” menneskene kan være “brente barn” som ofte er blitt krenket opp gjennom livet, og derfor har opparbeidet seg en måte å møte omgivelsene på som beskytter dem bedre. Faktisk er det i en slik fase mange av oss her på bloggen er i dag. Men det kan like gjerne handle om en arroganse og nedlatenhet mot andre mennesker som ligger tett opp til psykopatens, i form av grandiositet.

Deretter handler det om personlighet. Vi mennesker er ikke like. Vi fikk utdelt forskjellige kort ved fødsel. Du er slik du er, og kan bare i begrenset grad bli til en annen. Det betyr at det ikke nytter å bli frustrert av at du ikke får til det samme som dine forbilder gjør, ganske enkelt fordi du ikke er ment å være slik. Forson deg med den du er ment å være. Antakelig har du meget sterke egenskaper på andre områder.

Det betyr ikke at du ikke kan oppøve deg en beredskap som du både ønsker og trenger. Vi har nå lært at mange mennesker vil oss vondt. Og de som skader oss aller mest, er psykopatene og narsissistene vi slipper inn i livet. Det er dem du må passe deg for.

Det har derfor ingen hensikt å irritere seg over at en fremmed person klarte å tråkke på deg. Hvorfor har vi et behov for å sette et menneske på plass, som vi aldri ser igjen?

Klart, det er ikke riktig hva de gjør. Og selv fremmede mennesker fortjener en smekk over fingrene hvis de sniker i køen i butikken, roper ukvemsord til deg på gaten, søler ned hele bilen din fordi de bare måtte kjøre forbi deg akkurat der det var mudder i veien, eller overhøvler deg på jobb fordi de ikke er fornøyd med servicen.

Det er viktig for ditt selvbilde å “ta igjen”. Ofte trenger vi oppreisning. Og når en hendelse kverner i underbevisstheten, selv om situasjonen for lengst er forbi, så er det fordi vi har en jobb å gjøre med vår integritet. Den gode nyheten er at vi har integritet! Ellers hadde vi ikke reagert på krenkelser. Problemet er at vi er for trege med å reagere. Og det bunner i at vi møter folk med overdrevet tillit. Vi blir derfor regelrett lamslått når det viser seg at de vi har tillit til, er noen frekkaser av dimensjoner.

Det er dette overraskelsesmomentet vi kan jobbe med. Det handler om å bli mer åpen for at mennesker kan svinge alle veier. Og ikke være så “naive” at vi tror at alle er like anstendige som vi er selv.

Det betyr at du må selge en bit av sjela di. Kall det å inngå en avtale med djevelen. Du må gå imot din natur – som antakelig er blid og imøtekommende – og bli litt mer skeptisk til andre mennesker. Tren deg på et avvisende og foraktfullt blikk. Stå foran speilet og prøv. Tren deg på å bruke andre og mer negative beskrivelser av folk; “han der liker jeg ikke”. Du kan si det høyt til en venn men det er ikke et krav. Det viktige er at du sier det til deg selv.

Du vil etterhvert utstråle noe annet enn “kom og krenk meg!”. Dette medfører at færre personer “prøver seg” på deg. De måler deg opp og ned, og konkluderer at du ikke så lett lar deg pille på nesen. De velger derfor å tiltale deg mer respektfullt, eller kanskje velger de å la deg være i fred.

Noe annet som skjer er at din selvtillit i konflikter øker. Du blir mer bestemt i tonen. Du våger å respondere på angrep, i stedet for å gjemme deg, eller hva mange av oss alltid har gjort – glattet over for å dempe konflikten. Neste gang vil dine venner eller kolleger tenke seg om to ganger innen de konfronterer deg, fordi de risikerer at du gjør et nummer av det.

Ikke vær redd for å overdrive eller dumme deg ut. Å dumme seg ut er et nødvendig ledd i å forfine egenskapene. Jeg vil avsløre noe for deg; jeg har av og til gitt inntrykk av å være gal overfor mennesker som krenker meg. Jeg har skjelt dem ut på et totalt uanstendig nivå. Hvorfor? Er det noe folk frykter – selv bøllene, så er det gale mennesker, for de er uberegnelige. Jeg lover at det virker.

Uansett hvilken taktikk du bruker, så er den aller beste konsekvensen at du blir ferdig med saken der og da. Du tar den ikke med deg hjem. Du bærer den ikke med deg utover kvelden og natten, og ligger søvnløs mens du forsøker å finne den riktige responsen på en krenkelse du uansett ikke kan forandre på, fordi den skjedde i går, forrige uke eller for fem år siden.

Slapp av. Du kommer ikke til å bli et monster. Du vil like deg selv mye bedre, og gå rakrygget ut av de fleste situasjoner. Når du har overbevist deg selv om at du er i stand til å beskytte deg selv, så slapper du mer av. Du blir tryggere. Da minker behovet for å “vinne hver kamp” og du kan fnyse av dine krenkere snarere enn å fantasere om å klubbe dem i hodet.

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.   

Hvilket forhold har normale mennesker til bursdager? Det finnes hundrevis av varianter. Ikke alle er sunne. Men jeg vil våge å påstå at de fleste normale personer mener at bursdagsfeiringer er noe som hører barndommen til, og at egne bursdager toner man ned når man når en viss alder. Det betyr ikke at det ikke er morsomt å bli feiret eller bli husket på bursdagen! Men jeg tror mange tenker som jeg gjør; runde tall blir feiret, eller hvis bursdagen faller på en fredag eller lørdag så gir det en naturlig anledning til å tromme sammen en liten sammenkomst. Men faller bursdagen på en hverdag så går man på jobb som vanlig, uten energi eller tid til å gjøre en “big deal” av det. Og det har de fleste det fint med.

Noen bruker egne bursdager som et påskudd til å feire andre! Bursdagen gir en anledning til å samle høyt elskede venner og slektninger. Noen ønsker sårt å se deres venner i en travel hverdag. Bursdagsinvitasjoner sitter langt inne å takke nei til, fordi det virker ekstra uhøflig. Noen utnytter dette til å samle travle venner og slektninger. Ikke for å feire seg selv, men for å “tvinge” travle venner til å komme på besøk.

Andre liker ikke egne bursdager fordi det gir en ubehagelig påminnelse om egen alderdom og uunngåelige død. Kanskje ikke en sunn holdning til det å eldes, men likevel normalt.

Atter andre er sjenerte og liker ikke den ekstra oppmerksomheten som en bursdag gir. Heller ikke dette spesielt sunt, men også normalt.

Så hva kjennetegner bursdagen til en narsissist? Der finnes det også mange varianter, og en bombastisk konklusjon er ikke hensiktsmessig. Men hvis jeg skal gi et enkelt bud? Da må det bli følgende;

En narsissist har høye forventninger til egen bursdag, men innfrir ikke på andres bursdag.

Men det kan være vanskelig å speide. En narsissist vil utad ofte påstå at de ikke ønsker oppmerksomhet, men likevel bli dødelig fornærmet hvis de ikke får det. Og når de får oppmerksomhet, så vil det i deres øyne som regel være feil oppmerksomhet. Gavene er feil, kaken er feil, og hvis de er så heldige å bli forært en overraskelsesfest, så er gjestene feil.

Den som står en narsissist nær, kan derfor forvente en meget vanskelig dag.

Grunnholdningen er narsissistens oppfattelse av egne spesielle betydning. De har derfor skyhøye forventninger til egen bursdag (selv om de påstår noe annet). Selv om de forventer særbehandling og dyrking av egen person hver eneste dag, så betrakter de det som obligatorisk på bursdagen. Spesielt de nærmeste, men også mer perifere venner vil merke det hvis de ikke lever opp til forventningene på den dagen.

Mange som har feiret narsissisters bursdag, vet at det ofte ender i en eller annen form for drama. Narsissisten ødelegger festen med anklager mot samboeren eller mot en av gjestene. De finner alltid et påskudd. De blir ofte ubehagelig beruset og lar masken falle. En narsissist jeg kjente ble fornærmet hvis gjestene brakte med seg blomster på bursdagen. Han mente at blomster skal leveres dagen før, fordi han ikke hadde lyst å bruke tiden på bursdagen til å finne vaser og klippe blomstene til. En gang brakte en gjest med seg dyre orkideer. Det endte med krangel mellom ham og gjesten.

Samme person ble en gang rasende på meg fordi jeg ikke viet hele helgen til ham på hans bursdag. Jeg møtte opp i hans bursdagsselskap på fredag og feiret ham. Men på lørdag gikk jeg på byen med hans eks, som var en nærere venn (jeg ble kjent med dem begge den gang de var par. Og begge aksepterte at jeg beholdt kontakten med begge etter bruddet). Bursdags “barnet” dukket opp på samme utested, som ikke var overraskende da det ikke er flust av utesteder for homofile, og hevdet at jeg hadde lovet å være sammen med ham hele helgen. Han skrek “det er min bursdag!”. Noe som selvfølgelig var ren tåkelegging. Jeg hadde aldri lovet noe slikt. Vi var heller ikke så nær. Det hadde ganske enkelt ikke vært naturlig å tilbringe hele helgen med ham. Men han fikk et narsissistisk sår av at jeg prioriterte eksen, og forsøkte å utvinne narsissistisk forsyning fra oss begge ved å lage en “scene”.

En annen narsissist har mann og barn (som nå er voksne). Hun gjentok opp gjennom årene alltid samme frase, “jeg liker ikke bursdager, de er oppskrytt”. Barna måtte hvert år høre på dette. De ble derfor usikre på om de fikk feire bursdag. Moren trommet likevel alltid halvhjertet sammen en bursdagsfeiring for barna, men kun fordi omgivelsene, barnefar og besteforeldre forventet det. Ellers hadde det blitt minimal oppmerksomhet for barna. Men sine egne bursdager? Hun ble dødelig fornærmet hvis hun ikke fikk nok oppmerksomhet, eller hvis gavene var feil eller for små. Jeg vet at ett av barna i voksen alder var gått lei av morens halvhjertede oppmerksomhet på hans egen bursdag, og de dårlige gavene hun ga. Han var også lei av hennes krav til oppmerksomhet på egen bursdag. Han endte med å inngå en avtale med henne. Han sa “mor, nå er vi alle voksne, nå avtaler vi at ingen gir hverandre oppmerksomhet på bursdagen lenger”. Moren kunne ikke nekte for at hun i alle år hevdet at “bursdager er oppskrytt”. Hun var derfor nødt til å samtykke avtalen, med det resultat at hun i dag ikke får noen oppmerksomhet på sin bursdag. Sønnen forteller at han ikke sender så mye som en sms på hennes bursdag. Han vet at hun hater det. Han er ikke hevngjerrig, men forteller at det er litt tilfredsstillende å sende hennes egen holdning i retur til henne. At han selv ikke lenger får noen oppmerksomhet fra henne på bursdagen, opplever han som befriende. Hyllesten fra henne på hans egen bursdag opplevde han uansett som falsk, og gavene han fikk var av så dårlig kvalitet at de kun egnet seg i søppelet. Samtidig pleide han selv å gi henne dyre gaver. Det sparer han nå penger på.

Mitt råd til deg som har en narsissist i nær omgangskrets, er å gjøre minst mulig ut av det. De blir uansett ikke fornøyd. Spar derfor din energi og dine penger. Blir du invitert i selskap? Greit nok. Men ikke møt opp på bekostning av noe som er viktigere for deg. Spesielt hvis invitasjonen kommer på kort varsel (noe som er vanlig av narsissister, for de liker å teste hvem i deres krets som kaster seg rundt og rydder plass til dem, mens de hevder at grunnen til den korte fristen er at de “egentlig ikke hadde tenkt å gjøre noe stort ut av bursdagen”). Skal du ikke i bursdagsselskap, så gjør det samme som du gjør for dine andre bekjente – send en gratulasjon på facebook. Og la det være med det.

Man skal være forsiktig med å kalle noen narsissist, kun fordi de elsker å feire seg selv. En person kan være glad i å feire både seg selv og andre. Noen elsker å feire livet, og bruker enhver anledning til å gjøre det. Dette er ikke narsissister, men livsnytere, og de skaper en helt annen stemning rundt bordet enn hva narsissisten gjør. Man må kjenne flere sider av personen for å kunne konkludere. Men når man kjenner personen rimelig godt, så kan narsissistens forhold til egne og andres bursdager fungere som en god pekepinn, eller bekreftelse om du vil, på et forstyrret sinn.

Se Dr. Ramanis video om narsissister og bursdager nederst.

Husregler for bloggen

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected]. Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

På mandag var det en voldshendelse i Oslo. Nærmere bestemt i Hausmanns gate ved Vaterlandsbroa, ved overgangen mellom Grønland og Sentrum. En mann ble knivstukket. Han overlevde (så vidt jeg vet). Hendelsen ble twitret av politiet kl 20.41, og må da antakelig ha skjedd en liten time innen.

Jeg vandret selv over Vaterlandsbroa klokken 19.43 samme kveld, på vei for å se den amerikanske dragartisten Sasha Velour på Folketeatret. Jeg må ha passert kort tid innen voldshendelsen, kanskje bare noen minutter. Jeg husker det spesielt godt, fordi jeg la merke til fire menn som hang utenfor baren Stargate. Jeg husker at en av dem var på sykkel, en var på sparkesykkel og to av dem hadde intet fremkomstmiddel. De stod ikke samlet, men de sendte hverandre blikk og signaler, så jeg skjønte at de kjente hverandre. Selv om de ikke syntes å ta notis av meg, så var det noe med stemningen og energien som sa meg at “her må jeg gå fort forbi”. Så jeg satt opp farten men ikke så mye at det vakte oppsikt. Andre hastet også forbi. Jeg undret om de sanset det samme som jeg, eller om de bare hadde dårlig tid – slik oslofolk alltid har. Jeg husker jeg tok opp telefonen for å virke upåvirket. Der la jeg merke til tiden, 19.43.

Det var i pausen under forestillingen på Folketeatret, at jeg scrollet nyheter på min telefon og kom over voldshendelsen. Blant detaljene stod det “hendelsen skjedde utenfor gamle Stargate. Fire menn er mistenkte”.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvorvidt voldsofferet var en tilfeldig mann eller hvorvidt han kjente voldsmennene, vet jeg ikke. Jeg vet derfor heller ikke om jeg selv (eller noen andre som passerte akkurat på den tiden) var i fare. Var mennene bare ute etter å angripe noen, eller ventet de på en bestemt person?

Men jeg sanset stemningen mellom dem. Bare ved å gå gjennom deres energifelt, så forstod jeg at det bygget seg opp til vold. Jeg merket deres bevegelser, kroppsspråk og blikk, helt uten at jeg i utgangspunktet var på vakt.

Jeg er ikke i tvil om at det var de samme mennene som kort tid etter knivstakk en mann. Min intuisjon advarte meg derfor om at det var et farlig sted å oppholde seg på det tidspunktet, og ba meg sette opp farten.

I dag hadde jeg en samtale med en av mine faste klienter. Hun fortalte at hun arbeider sammen med en kollega som har gitt henne mye trøbbel på jobb over flere år, og at min klient endelig hadde satt foten ned og stilt kollegaen til veggs. Problemet er at kollegaen, som min klient identifiserer som en narsissist, ikke tålte at min klient plutselig satt foten ned og markerte personlige grenser. Kollegaen hadde derfor gått til sjefen og klaget inn min klient. Nå er begge to, sammen med en representant fra fagforeningen, innkalt til møte hos sjefen. Min klient fryktet derfor at det får konsekvenser for ansettelsesforholdet, at hun beskyttet seg selv (noe vi ble enige om at det neppe vil få).

I samtalen kom det frem at min klient helt fra starten hadde følt dårlige vibber fra sin kollega. Hun hadde likevel ikke handlet på sine følelser, men “sett kollegaen an”. I mellomtiden fikk kollegaen fortsette med å være dominerende, kvass og vekselvarm. Min klient fant seg i det, inntil hun nylig altså sprakk.

Sammen så identifiserte vi problemet. Problemet er at min klient ikke var i forkant. Derfor var kollegaen den første som klaget til sjefen. Vi som mennesker har en tilbøyelighet til å tro på den første som forteller oss noe. Vi er av natur mer skeptisk når motparten etterpå kommer med sin versjon, nettopp fordi det var en annen som “åpnet døren” og gjorde oss oppmerksom på situasjonen. Nummer to må derfor jobbe dobbelt så hardt for å overbevise oss, selv om han/hun er den uskyldige part.

Hva mange av oss gjør feil når vi møter en p/n som vi skal forholde oss til en stund, er at vi handler ikke på vår intuisjon. Selv om vi nå ganske tidlig klarer å avsløre dem for vårt indre, så gjør vi ikke noe med det. Hvis en kollega eller en venn er ufin en gang, så kan det være en tilfeldighet. Men skjer det to ganger, så er det et mønster. Allerede her bør vi begynne å eksponere vedkommende, løpe til sjefen, eller – hvis det er snakk om en ny venn, fortelle våre andre venner om vår oppfattelse av vedkommende. Vi må lære oss å være i forkant. Det handler om selvbeskyttelse, og at vi kan være sikre på at en p/n venn eller kollega alltid vil gi oss alvorlige problemer lenger ned i veien.

Kunnskapen vi nå har om psykopati, kan vi bruke mot dem, ved å starte en svertekampanje innen de rekker å summe seg (og det betyr at vi må være meget kjappe på labben). Det er en konkurranse. Hvis du kommer dem i forkjøpet, så vil de i alles hoder alltid være nummer to – den som må jobbe hardere enn deg for å overbevise.

Din intuisjon er riktig. Men det hjelper ikke hvis du ikke handler på den. Det er ingen vesensforskjell på om du arbeider med en p/n kollega, eller befinner deg i et brennende hus. Begge tilfeller vil skade deg hvis du ikke agerer. Du ser neppe brannen an, før du flytter deg ut av situasjonen. Du skal heller ikke se en p/n an. Du sitter fortsatt i et brennende hus, selv om brannen ikke er eksplosiv. I stedet ulmer det i kulissene, og det vil alltid ta fyr til slutt.

I tillegg til å eksponere vedkommende, så må du umiddelbart sette grenser. “Deg er jeg ikke interessert i å bli personlig kjent med”. Enten må du si det direkte eller vise det med ditt kroppspråk. Hva du egentlig ønsker å fortelle, er at deg kan de glemme å leke med. En narsissist våger ikke å melde deg til sjefen hvis de er redd for deg (og her skiller jeg mellom n og p; en psykopat er neppe redd noen, men en narsissist er det). For at en narsissist skal frykte deg, så må du rett og slett være litt modig og blåse deg selv opp. Vær nådeløs. Gjør en stor sak ut av det hvis narsissisten begår en profesjonell eller etisk feil. Bruk harde ord. Og gjør det tidlig. “Du har jobbet her i ti år, og påstår du er så god, også begår du en slik amatørblunder?”. Gjør det gjerne foran deres felles kolleger, slik at du pirker i deres største hemmelighet – skam. Legg din personlighet til side. “Flink pike/gutt”-syndrom vil ikke hjelpe deg her. Jeg lover deg, din narsissistiske kollega vil aldri kontakte deg igjen, uten å skjelve i buksene.

Det handler om å være i forkant. Og stole på din intuisjon.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 525 kroner, 90 minutter koster 840 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

I dag vil jeg skrive om hvorfor du aldri får det svaret du ønsker fra en narsissist eller psykopat, og hvorfor du ikke skal be om det. Et tema jeg har skrevet om før, men det går fort flere år mellom hver gang et tema blir brakt på bane her på bloggen. Dette er et viktig tema som må repeteres, ikke minst for nye lesere.

Kort sagt så handler det om at du aldri vil få den responsen fra en p/n som du trenger eller ønsker. P/n er programmert til aldri å gi deg sinnsro eller sjelefred. Og dette gjelder ikke kun etter bruddet, men som mange husker også under relasjonen. Heller ikke idealiseringsfasen ga sinnsro, fordi du som objekt fløy så høyt og var superfokusert på psykopaten. Under relasjonen så fikk du kanskje samarbeid fra psykopaten så lenge du var positiv, føyelig og dyrket ham/henne. Men det er ikke det samme som sinnsro, det er kun brannslukking. Alle husker følelsen av usikkerhet, selv når relasjonen tilsynelatende gled på skinner. Du unnlot å stille de viktige spørsmålene, fordi du fryktet at det ville sette relasjonen i fare.

Spesielt etter bruddet så er behovet for avklaring stort, for en forkasting skjer fort og objektet står forvirret igjen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så her er hvorfor psykopaten aldri kan gi deg den avklaringen du trenger.

• Han/hun forstår faktisk ikke hva du trenger. Du spiller i en helt annen emosjonell liga enn ham/henne. Dine følelser er intrikate, dype og sterke. Psykopatens følelser er begrensede, overflatiske og kun som små gnist å regne sammenlignet med dine. Psykopaten forstår ganske enkelt ikke hva du snakker om.
• Psykopaten er ikke programmert til å hjelpe deg til å få det bedre. Vi snakker her om ondskapsfulle og egoistiske hjerner. Det handler om “meg, meg, meg” og deretter “ødelegge, ruinere og sabotere” andre. Har du forlatt en psykopat? Da er du deres fiende. Det finnes kun svart og hvitt for dem. Dine to, ti eller tyve år med lojalitet blir slettet med et pennestrøk så snart du forlater dem. De ville ikke engang lyve til deg for å gi deg sjelefred. Selv hvis de forlater deg, så klarer de med deres mentale kortslutninger å gjøre deg til fienden.
• Ved å gi deg minst mulig avklaring, så forventer de at du skal jage etter dem i håp om en verdig avslutning på hva som (for deg) var en verdifull relasjon. De håper at du skal virke desperat og forvirret, slik at den nye partneren kan se hvor attraktive de er, og hvor gal du er. De ønsker også å kunne venne tilbake til deg hvis den nye relasjonen ikke fungerer som planlagt. Da er de avhengige av at du tar dem imot med åpne armer. Alle dine ubesvarte spørsmål vil sørge for det.
• Hvis du faktisk hadde fått et svar, så kan du banne på at det ville være løgn og ordsalat. Ikke et eneste sant ord har forlatt psykopatens lepper siden han/hun var baby. Og den gang kunne de ikke snakke. Den første setningen psykopaten sa var mest sannsynlig “hvis du hopper ut fra taket, så vil du fly og lande i et basseng av sjokoladesaus” til sin egen lillebror eller lillesøster. Og denne personen tror du vil være ærlig med deg, og attpåtil mene deg vel?
• Og den aller største grunnen? De bryr seg ikke om hvordan du har det. Du tror det er fordi de har funnet en ny flamme, og du er glemt. Men sannheten er at de aldri brydde seg om deg. Heller ikke mens dere var sammen. Så hva du ser rett etter bruddet, er ikke en ny side av psykopaten. Du ser hvem de har vært hele tiden, med den eneste forskjellen at nå er masken av. Du har fra første dag delt seng med fienden.

Ikke gjør som jeg selv gjorde. Jeg ventet og ventet på en henvendelse som aldri kom. Til slutt ga jeg etter og henvendte meg til ham. Det skulle jeg aldri gjort. Heldigvis ble det med den ene gangen. Han hadde nok ventet en enda høyere grad av desperasjon fra min side, enn det han fikk. Likevel føltes den ene gangen jeg henvendte meg som svært uverdig, fordi jeg ba på mine knær om en slags trøst og lindring som jeg trodde han kunne og ville gi. Jeg burde aldri ha gitt ham den tilfredsstillelsen. Det må jeg leve med i dag.

Men her er fordelen. Jeg kan ta den støyten for deg! Jeg og alle de andre leserne her på bloggen som gjorde det samme. Vi lærte på den harde måten. Og nå kan du dra fordel av hva vi på uverdig vis lærte oss. Det er derfor helt unødvendig at du gjør den samme feilen. Alt du trenger å gjøre, er å legge deg denne teksten på minnet. Her står alt du trenger. Du trenger bare å ta det til deg.

Så hva kan du gjøre når trangen er størst til å kontakte en p/n som mobbet deg, misbrukte deg og forkastet deg, og nå ønsker du vedkommende tilbake, og er kanskje til og med villig til å be om tilgivelse for at det skal skje?

Først vil jeg være tøff mot deg og be deg få hva som på engelsk kalles en “reality check”. Våkne opp! Hev standarden din for hvem du ønsker i livet ditt. Åpne øynene og se hvordan denne personen har behandlet deg. Du burde ikke sørge, men juble!

Men jeg vet det ikke er så enkelt. Derfor kan du skrive ned din bønn om svar, og din sorg over hva du trodde dere hadde, i et brev. Skriv det som om din p/n skal lese det. Skriv langt og detaljert. Putt det i en konvolutt. Skriv sågar adressen på, klar til å sendes. Putt brevet i en skuff.

Deretter begynner du med “utsettelse-leken”. Det betyr at fordi brevet er postklart og du kan sende det når som helst du har lyst, så kan du likegodt vente til i morgen! Det skader ikke å vente litt. Neste dag ligger brevet der fortsatt. Ordene er de samme. Du kan trygt vente en uke til, det vil ikke forandre noe. Og slik skyver du det foran deg.

Ventetiden bruker du til å lese deg opp om psykopati og narsissisme, og bekjempe din indre kognitive dissonans. Etterhvert vil du være sjeleglad for at brevet aldri ble sendt, og at psykopaten aldri leste om all din sjelesorg. Det ville nemlig gitt ham/henne en enorm boost med narsissistisk forsyning. På din bekostning!

Da er du klar til å brenne brevet. Gjør en liten seremoni av det, hvor du renser deg for siste rest av gode følelser for dette umennesket. Samtidig kan du jo brenne et bilde av ham/henne, og andre (brennbare) ting som knytter deg til en vampyr. Gjør det under trygge omstendigheter, gjerne utendørs.

Har du behov for å advare den nye partneren? Gjør det samme. Skriv et brev hvor du forteller alt som du mener den nye partneren bør vite. Du kan skrive et respektabelt brev, eller du kan sverte din eks med eder og galle. Her er alt lov, du bestemmer. Poenget er å lette ditt hjerte. Legg så brevet i en skuff og lek “utsettelses-leken” påny. I enkelte tilfeller er det riktig å faktisk sende brevet, men jeg vil tippe at i 90 prosent av tilfellene så gjør du best i å la være. Responsen blir sjelden slik du trodde, og du vil angre. Her må ikke handles overilt eller på impuls.

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.   

Først noen hovedpunkter om krenkelser.

• Krenkelser trenger ikke å være alvorlige. De spenner vidt, fra meget alvorlige til knapt merkbare.
• Kun fordi man lærer seg å gjenkjenne krenkelser og snakker om dem, så betyr ikke det at man betrakter seg selv som offer.
• Krenkelser kan være fysiske (som for eksempel vold), emosjonelle (for eksempel psykopatens devaluering), mentale (for eksempel utskjellinger), økonomiske (for eksempel skader på dine eiendeler), juridisk (å bli fratatt rettigheter), seksuell, eller en kombinasjon (for eksempel seksuell, fysisk og emosjonell, som voldtekt).
• Selv om du opplever deg krenket, så betyr ikke det at du er blitt krenket. Følelser er ikke fakta. To personer kan oppleve samme krenkelse vidt forskjellig. Hvorvidt det kan kalles en krenkelse avhenger både av mottaker (opplevd krenkelse) og avsender (intensjon). Her kan man øve seg i å be om oppklaring på hvorvidt en opplevd krenkelse var ment som en krenkelse. Du har uansett rett til å føle deg krenket. Du har bare ikke alltid rett til å forvente sanksjoner mot krenkeren (eller ikke-krenkeren). Det er disse gråsonene som gjør krenkearbeid litt vanskelig.
• En krenkelse kan oppleves sterkere, hvis du ikke klarer å respondere adekvat på den.
• Noen blir krenket mer enn andre. Og da snakker jeg ikke om opplevd krenkelse, men faktisk krenkelse, som i at noen blir angrepet oftere enn andre. Dette handler om faktorer som ligger både i og utenfor den krenkedes kontroll.

I min jobb er jeg i kontakt med mange mennesker. Slik er det å jobbe i helsevesenet. I alle jobber hvor man jobber med mennesker, så er man utsatt for krenkelser. Det samme gjelder for eksempel kundebehandlere, og spesielt arbeid med ustabile mennesker som psykiatri, terapi og politiarbeid. Det skjer fordi kontaktflaten er så stor i disse yrkene og man møter alle slags personlighetstyper. Krenkelser er derfor noe man må forvente. Man bør derfor ha klare personlige retningslinjer for hvordan man møter dem, i tillegg til eventuelle prosedyrer fra arbeidsgivers side. Uttrykket “ikke ta jobben med hjem” refererer blant annet til “å se mellom fingrene” med krenkelser. Personlige retningslinjer kan være regler man setter for seg selv innen arbeidsdagen begynner, for eksempel “hvis en kunde skjeller meg ut i telefonen, så legger jeg på”.

I går var en ekstra tung dag på jobb. Alle, både personale og pasienter, virket sure og ampre. Dette gjaldt også meg selv. Og nå skal jeg fortelle hvorfor det faktisk var positivt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har alltid hatt en skambelagt personlighet. En skambelagt person vil være meget hemmet i møte med krenkelser. Skambelagte personer håndterer krenkelser på svært usunne måter, det vil si de håndterer dem ikke i det hele tatt. De forsvinner i stedet inn i et skall og håper at krenkelsen/krenkeren skal gå bort. De har forestillinger om krenkelser som handler om blant annet:

• “Jeg fortjener å bli krenket, for jeg er feil”.
• “Hvis jeg reagerer på krenkelsen, så vil det få konsekvenser for meg. Kanskje får jeg en klage slik at jeg mister jobben, eller den som jeg konfronterer vil angripe meg, eller jeg blir forlatt (for eksempel av en venn/partner. Husk her at en arbeidsgiver som nekter deg å beskytte deg selv i jobben, ikke er en god arbeidsgiver).
• “Jeg er redd for å overreagere/reagere feil, og bli utsatt for latter av de som ser min reaksjon”.
• “Jeg responderer aldri raskt nok, og når jeg vet hva jeg skal svare så er det for sent”.
• “Jeg blir lammet, jeg er redd for at en krenkelse kan utslette meg. Jeg vet det ikke skjer, men det er akkurat som om kroppen min tror det”.

En skambelagt person vil derfor bruke masse energi på å unngå krenkelser. Selvfølgelig gjør vi det, hvis underbevisstheten forteller oss at en krenkelse kan utslette oss. Vel, mord er definitivt en krenkelse, men hverdagskrenkelser kan ikke utslette oss.

Krenkearbeid går derfor ut på å oppsøke krenkelser, ikke unngå dem. Men hvordan kan man oppsøke krenkelser?

Veien er kort fra å oppsøke krenkelser, til å bli oppfattet som “kranglevoren” eller en provokatør (og det ønsker vi ikke). Det handler snarere om å se på krenkelser som en positiv mulighet til vekst når de oppstår, og ikke å oppmuntre til dem, men heller ikke flykte fra dem.

Hvordan trener jeg selv? For det første så “trener” jeg ikke på folk jeg liker. Det er mitt valg. Men du kan velge å gjøre det. For eksempel kan du gjøre en avtale med en nær venn; “jeg trenger trening i konfrontasjon. Jeg ber deg om å hjelpe meg. Jeg vil anlegge en litt hardere tone, og du kan konfrontere meg mer”. Det minner litt om rollespill. Men personlig unngår jeg slik trening ganske enkelt fordi jeg ikke ønsker å innføre en slik tone i dyrbare relasjoner, selv om det kun er for øvelsens skyld.

Derimot trener jeg på folk jeg ikke liker. Og enda skumlere – på folk som skremmer meg! Det varierer hvor langt jeg våger å gå i konfrontasjonene. Men husk at målet ikke er å “vinne” over motparten, målet er øvelse. Fordelen med å trene på folk jeg ikke liker er at jeg ikke respekterer disse personene. Jeg tar derfor ikke eventuelle angrep personlig (noe jeg hadde gjort med mennesker jeg liker) og har heller ingen dårlig samvittighet for å krenke tilbake.

Jeg er sterkt politisk engasjert og trener i kommentarfelt på internett. Her bruker jeg forskjellige metoder, fra å diskutere saklig (uten personangrep) til usaklig (med personangrep). På internett er det mange troll som krenker. Øvelsen min består i å krenke tilbake. Ikke fordi jeg tror jeg kommer noen vei med troll, men ganske enkelt for å våge å stå i en ubehagelig disputt. Og ja, jeg har havnet i “facebook fengsel” et par ganger. Også dette er trening – trening i hvordan å håndtere “straff” uten å føle skam. Jeg føler ikke lenger skam av straff, for straff er ikke nødvendigvis berettiget. For eksempel hadde motstandsfolk under krigen ingen grunn til å føle skam for å bli straffet av gestapo. Nå er jeg ingen motstandsmann, og facebook er ikke gestapo, men det er et eksempel på at det er kun du selv som vet om du har forbrutt deg mot noen, “overmakter” har ikke alltid den moralske definisjonsmakten. Hvis jeg blir stengt ute av facebook i 24 timer, så tenker jeg “pytt pytt, det var verdt å sette NN på plass”.

Jeg kjenner dog alltid godt etter hva det gjør med meg både å bli krenket og å krenke tilbake, ellers er øvelsesmomentet tapt. Målet er ikke å bli til “en krenker”, men å redusere skammen og bli bedre til å beskytte seg selv. Og jeg kan fortelle dere at slik trening virker. Det er også en god kur mot “flink pike” syndromet (også hvis du er mann).

Men tilbake til arbeidsdagen. Jeg vil ikke i detaljer beskrive de forskjellige krenkelsene. Jeg kan fortelle at de ikke var alvorlige, men alvorlige nok til at de fortjente en respons. Krenkerne var både pasienter og kolleger. Og her kommer det positive; skammen ble ikke trigget. I stedet bygget det seg opp en irritasjon i meg, mot disse personene. Også dette er en viktig øvelse; plasser skylden der den hører hjemme, og det er ikke hos deg! Skam gjør at man absorberer skyld. En sunn respons er i stedet å sette opp et speil, slik at krenkelsen returneres til krenkeren.

Så hvordan reagerte jeg i går? Mot pasienten som krenket så holdt jeg meg profesjonell (selv om jeg var på nippet til å utbryte “eier du ikke folkeskikk?”). Vedkommende merket dog at jeg ble ordknapp, bestemt og irritert, og etter at mine forpliktelser mot pasienten var utført så ba jeg henne bryskt om å gå og sette seg. Hun gjorde forfjamset som hun ble fortalt.

Mot kollegaen som krenket så var tålmodigheten min på slutten av dagen meget tynnslitt, og det merket også han. Jeg vet han merket det fordi han forsøkte seg med litt nøytral small talk på tampen, men dette falt dødt til jorden. Jeg var på det tidspunktet uimottakelig og han takket for dagen og gikk. Vær her oppmerksom på forskjellen på å fremstå som “fornærmet” og “fed up”. De to kan vekke vidt forskjellig respons hos den du vil markere overfor. Jeg var fed up.

Husk at det ikke er nødvendig med en stor konfrontasjon. Overreaksjoner bør unngås, der man kan. Klart det frister med en ordentlig utblåsning mot mennesker som fortjener det, men kun i sjeldne tilfeller er slik respons nødvendig. Det kan faktisk være mer effektivt med subtile hint, som å gi bestemte blikk, og uttrykke få men velvalgte ord sagt i det riktige toneleiet. Da slipper du å gå hjem med følelsen av å ha sagt eller gjort noe dumt eller overilt, noe som lett kan skje hvis man slipper kontrollen. Spesielt de av oss som bærer på mye raseri etter årevis med krenkelser bør huske dette. Men skulle du sprekke? Ikke føl skam. Nyt heller følelsen av å få utløp. Vedkommende fortjente det sikkert.

Det er følelsen du går hjem med som er viktig. Hvis skammen din er trigget, så bærer du med deg følelsen av å være liten, verdiløs og ubrukelig, og krenkeren vinner. Men med bra krenkearbeid så går du i stedet hjem med irritasjon mot personene som krenket deg. Benytt denne irritasjonen konstruktivt. Hvis det er en kollega så tar du med deg irritasjonen inn i neste samarbeid, slik at din terskel for å konfrontere ham/henne blir stadig lavere, og dette er positivt. En person som stadig krenker begår “overtrekk” på kontoen. Det er deres konto som skal gå i minus, ikke din! Øv deg i forskjellen på å huske krenkelser, og å bære nag. Når du husker overtramp, så er det uttak på krenkerens konto. Å bære nag, er uttak på din.

Det betyr at du rett og slett må føre regnskap med folk du møter ofte. Du må oppøve deg en elefanthukommelse på krenkelser! Eller, hvis du har en psyke som min, som er helt uforbederlig innstilt på å tilgi og glemme, så kan du notere hendelser i en bok, slik at du kan slå opp i den og bli minnet på hva som har skjedd mellom deg og kolleger, slektninger eller venner som stadig krenker deg.

Når en fremmed krenker deg (som pasienten over) så handler det mindre om “oppdragelse” av krenkeren, og mer om øvelse for din egen del, fordi du neppe møter vedkommende igjen. Det er derfor neppe konfrontasjonen verdt, fordi dere ikke har noen relasjon utover der og da. Men det skader ikke å sette vedkommende på plass og fortelle dem hvordan du oppfatter dem.

Et råd til nye lesere. Bloggen har eksistert i snart syv år. Tekstene har forandret seg i takt med min egen rehabilitering, i tillegg til rehabiliteringen til de eldste leserne, hvorav mange har fulgt bloggen fra begynnelsen. I dag handler tekstene derfor mer om objektene enn om psykopaten. I begynnelsen var det omvendt. Dere som er nye her og ønsker å lære mer om psykopaten kan med fordel lese tekstene fra bloggens første to-tre år, som i større grad handler om psykopatiske trekk. Min bok “Psykopati og kjærlighet” gir også en grundig innføring i psykopatiske trekk.

Det er merkelig hvordan man kan forandre syn og holdninger med tiden. Spesielt tidligere objekter for p/n opplever en rivende forandring og vekst “post psykopat”. Når vi kommer ut i den andre enden så er vi knapt til å kjenne igjen i forhold til den vi var før.

Hadde du spurt meg for seks år siden, den gang jeg fortsatt var en fersk blogger og et nesten like ferskt objekt, om psykopaten kan lære oss noe, så hadde svaret vært nei, aldri!

Spør du meg i dag så er svaret mer nyansert, og jeg vil svare svært lite.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men “svært lite” er ikke det samme som ingenting. Det er spesielt en ting psykopaten kan lære oss, og det er selvhevdelse.

Ordet “selvhevdelse” vil jeg definere som;

• Evnen til å håndtere krenkelser på en sunn måte.
• Evnen til å markere egen verdi og positive egenskaper, men også evnen til å markere mangel på egenskaper.

For å komme oss opp og frem i verden, så er vi nødt til å fortelle verden hva vi er gode på. Vi må vise oss frem, og vi må bruke vår stemme. Det nytter ikke å sitte stille i båten og la andre få prestisje for noe som vi selv kunne gjort bedre. Hvis vi lar det skje, så har vi bare oss selv å takke. Du har bare ett liv, og hvis du vil ha en ledende rolle i eget liv så må du si ifra.

Det samme gjelder å si ifra når vi ikke er gode til noe, slik at andre ikke gir oss oppgaver som vi ikke håndterer. Det vil kun slå tilbake på oss selv når det blir avslørt at vi ikke er egnet. Men da er skaden allerede gjort, og vi blir påført nederlag. Hvis andre forsøker å dytte på deg roller du verken ønsker eller passer til , så må du markere din misnøye, ellers blir du overkjørt.

Psykopaten har et grandiost selvbilde, og mener gjerne at de kan gjøre alt bedre enn alle. Dette kommer av manglende selvinnsikt, og er ikke noe vi bør tilstrebe å kopiere. Men evnen psykopaten har til selvhevdelse er noe vi kan ha gavn av å ta lærdom av. Psykopaten går selvsikkert inn i de fleste situasjoner, sikker på at han/hun vil mestre dem.

Tenk også på Pippi Langstrømpe; “dette har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert”.

Ditt problem? Du har gjort en ting mange ganger før, og tror likevel at andre klarer det bedre. Altså motsatt av Pippi.

Selvhevdelsens forskjellige faser

Fase 1: Vi merker knapt at vi blir krenket, eller at vi lar en gyllen mulighet passere. Et eksempel: en talentjeger er på din arbeidsplass for å rekruttere kandidater til å lede et prosjekt. Du er godt kvalifisert, men tenker ikke engang tanken at du bør by deg fram. Sjefen er kanskje klar over dine egenskaper, men er så vant til at du stiller deg i bakgrunnen at han/hun heller foreslår en annen. Du er fornøyd der du er, og lar andre krefter slippe til. Du føler ingen misunnelse eller sjalusi når mindre kvalifiserte kandidater slipper foran deg i køen. Tvert imot, du slår deg litt på brystet for din “sjenerøsitet”. Men egentlig er ikke dette sjenerøsitet, men passivitet, og du gir fra deg din rett til bedre inntjening, bedre anseelse og vekst.

Et annet eksempel: du blir anklaget av en venn for å ha gjort noe som en annen venn står bak. Men du forsvarer deg ikke. I stedet lar du vennen overhøvle deg med kjeft og karakteristika om deg som ikke stemmer, for du er ikke slik. Du møter kjeften med et skuldertrekk, og slår deg i stedet på brystet for din toleranse og for å ha vernet en annen venn mot disse anklagene. Men egentlig har du ikke vært tolerant. Du har i stedet vernet en venn som selv burde tatt ansvar for sine ugjerninger. Du har gravd deg selv dypere ned i ett hull hvor ditt rykte ufortjent har fått en skrape, i tillegg til at du nesten garantert vil bli overhøvlet igjen, for nå har du vist at du ikke forsvarer deg.

Det er i denne fasen at jeg selv og mange av mine lesere befant oss i mange år. Og vi hadde blitt værende der, hvis ikke psykopaten hadde vekket oss opp fra vår selvtilfredshet.

Fase 2: Du identifiserer krenkelser og ser med klare øyne hva som skjer, men gjør fortsatt ingenting med dem. Det stjeler fortsatt ikke nattesøvnen din at du ikke klarte å selge deg selv bra nok på jobbintervjuet, og at drømmejobben dermed gikk til en annen. Du tenker “det kommer nye muligheter”. Og ja, de kommer, men du mister alle fordi du ikke hevder deg selv.

Fase 3: Du gjenkjenner krenkelser og tapte muligheter, og det ergrer deg at du lot de skje uten å hevde deg. Du gjør et indre arbeid for å analysere hendelsene, som kjører på repeat; “jeg burde sagt ditt og datt”. Grunnen til at de kjører på repeat? Din underbevissthet er ikke fornøyd med utfallene. Derfor skaper du hele tiden nye utfall for ditt indre – utfall som du egentlig burde sørget for under den faktiske hendelsen. Dette er en irriterende og tappende, men nødvendig fase. Psyken forbereder deg på handling, ikke kun analysering.

Fase 4: Du gjenkjenner krenkelser og tapte muligheter, og begynner så smått å konfrontere dem. Du våger å konfrontere sjefen med forfremmelsen som ble gitt til din kollega med mindre ansiennitet enn deg. Du våger å konfrontere bilisten som parkerer så nær din bil at du ikke klarer å komme ut (der du tidligere hadde tiet og i stedet krøpet over til passasjersiden for å gå ut der). Men dine konfrontasjoner kommer ofte for sent, og er ofte for milde. I andre tilfeller konfronterer du for sterkt. Du er fortsatt i “prøving og feiling”. Likevel er dette en viktig øvingsfase. Du er på god vei ut av skallet som du i alle år har brukt til å skjerme deg selv. I denne fasen befinner jeg meg selv akkurat nå. I hvilken fase er du?

Fase 5: Du har opparbeidet en sunn selvhevdelse, hvor du konfronterer til riktig tid og i riktig mengde. Ikke alle kommer hit. Det er avhengig av personlighet og hvor hardt man jobber med seg selv. Det er heller ikke et nederlag å ikke være her. Alle faser høyere enn fase 1 (hvis det var ditt utgangspunkt) betyr vekst.

Men nå vil jeg gå inn på de litt mørkere sidene av selvhevdelse. Det er ikke alltid nok å “rope opp” om hvem du er. Sterkere krutt må til. Den arrogansen og forakten som sivet ut av hver pore på psykopaten, kan vi lære noe av den? “Nei uff, slik vil jeg ikke være” tenker du kanskje. Og det er riktig, vi vil ikke være slik. Men det betyr ikke at vi ikke kan ha gavn av å opptre slik. Det finnes mennesker der ute som fnyser av oss uansett hvor riktig vi hevder oss. De må holdes på avstand. Det handler om selvbeskyttelse.

Jeg har tidligere fortalt dere om min (den gang) nye og ubehagelige sjef. Han som umiddelbart bestemte seg for å gi meg en iskald skulder.

Jeg fortalte dere også hvordan jeg lynhurtig fanget opp disse signalene, og stod overfor et valg; enten ville denne dynamikken mellom oss sementere seg (på min bekostning), eller jeg kunne slå ned på hans oppførsel umiddelbart, innen han oppfattet meg som en svekling.

Hva reddet meg? Psykopaten. Jeg husket hans foraktfulle og avvisende blikk, og begynte selv å bruke det – på sjefen. Jeg sluttet å hilse på ham, og skulte stygt på ham som om han var byllepest jeg ikke ville ha i nærheten av meg.

Antakelig sparte dette meg for mange fremtidige kvaler, for det virket. Han holder i dag klar avstand til meg, og snur hvis han kommer inn på vaktrommet og ser jeg sitter der. Vi snakker ikke sammen. Jeg forholder meg utelukkende til andre sjefer. Men han lar meg i det minste i fred. Alternativet hadde antakelig vært at jeg igjen ble kuet, og til slutt ikke orket mer og sluttet i jobben.

Denne taktikken virker ikke alltid, men ofte gjør den det. Den krever øvelse og standhaftighet, og at du legger fra deg forestillingen om at det er din plikt å være arbeidsplassens engel.

Du tenker kanskje at det er å gå for langt. At denne verden trenger mer kjærlighet og ikke mer forakt. Yup, slik tenkte jeg også de første 40 årene av mitt liv, og det førte nesten til min sjeledød. For verden er ikke Kardemomme by, det er også en “spis eller bli spist” verden. Når du lærer deg å hevde deg selv, så kan du slappe mer av og dele ut litt kjærlighet.

Men sett oksygenmasken på deg selv først, før du setter den på andre.

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.   

En leser skrev til meg.

I løpet av julen har jeg vært i kontakt med en gammel venninne. Hun er en av fire søsken. 

Den yngste i denne søskenflokken, K har det som blir beskrevet av to andre søsken som psykopatisk oppførsel mot sitt barn B. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

B er 13 år. 

Jeg kjenner til K fra den tiden jeg gikk på skole som pre tenåring. Jeg holdt meg borte fra K pga hennes oppførsel mot dyr og andre ungdommer.  

Nå er to søsken bekymret for sin niese B. De mener B blir brukt som slave i huset, og må lage mat og vaske hele tiden. Foreldrene tar fra B mobil og PC i perioder om B ikke “oppfører seg”.

Søsknene ser ikke at det er barnevernssak. De har ingen tillitt til barnevernet heller. De lurer nå på hvordan de skal vise 13 åringen at de er der for henne. Uten at 13 åringen blir skremt. Uten at de ber om noe som en 13 åring ikke kan forstå.

Opp gjennom generasjonene så har vi alle hørt historier om barn som ble mishandlet av deres foreldre. Naboer og slektninger beskrev forferdelige oppvekstvilkår, men uten å kunne gripe inn. Det eneste de kunne gjøre var å tilby barna sympati og forståelse.

Det er ikke slik at alle foreldre som mishandler deres barn er psykopatiske. Ofte ligger sinnssykdom og rusmisbruk bak. Ikke at det er bedre for barnet. Men det er viktig å skille klinten fra hveten, eller psykopatien fra andre årsaker.

Hvis man går langt nok tilbake, så fantes ikke noe offentlig sikkerhetsnett, og i de tilfellene hvor barna ble tvangsfjernet fra familien så var alternativene fattighus og barnehjem hvor mishandlingen ofte var enda verre.

Selv i våre dager så har mange mistillit til det offentlige alternativet, og kanskje med god grunn? Det norske barnevernet er flere ganger felt i internasjonale menneskerettighetsdomstoler. Og som vi tidligere har snakket om, så sitter det mange psykopater i slike etater, hvor de kan utøve maktmisbruk over både ansatte og sårbare klienter.

Det kan derfor stilles spørsmål ved om det alltid er en god ide å skille barn fra deres psykopatiske foreldre. For mange barn er det trygge og kjente bedre enn det fremmede, og mange har gode slektninger som til en grad kan normalisere oppveksten, selv om de aller nærmeste – foreldrene – altså er p/n. Det er ikke nødvendigvis bedre å komme under barnevernets vinger og bli plassert i fosterhjem, fjernt fra gode besteforeldre, tanter og onkler.

Så hva kan velmente slektninger gjøre for å hjelpe, slik “Jo” spør om i henvendelsen til meg?

Som “Jo” selv har konkludert, så er det viktig å ikke avsløre at man “vet”. Her er det Gråsteinmetoden som gjelder. Man må ganske enkelt “fake” en god relasjon med den psykopatiske forelderen for å holde kontakten med barnet åpen, inntil barnet er modent til å klare seg selv. Husk at psykopatens instinkt er å isolere objektene, også egne barn. De vil derfor trekke barnet ut av relasjonen med hjelperen hvis de mistenker at vedkommende står i veien for deres plan med barnet. Her må man som hjelper bruke list. Med den kunnskapen vi nå har om psykopati og narsissisme, så kan den brukes til å manipulere den psykopatiske forelderen, uten at han/hun forstår det.

Når kontakten med forelderen er god, så har man mulighet til å invitere barnet over til seg så ofte som mulig, uten at den psykopatiske forelderen mistenker noe. Det kan for eksempel være snakk om hyppige overnattingsbesøk, slik at barnet får færre impulser hjemmefra, og flest mulig impulser fra trygge og sunne omgivelser. Slik kan barnet bygge opp en god virkelighetsforankring til tross for å leve under innflytelse av sin psykopatiske mor eller far (eller begge). Hvordan kan man overtale en psykopatisk forelder til stadig å godta besøk? Man kan for eksempel si “du er så flink med barnet og arbeider så hardt, la meg avlaste deg!”. Det er faktisk enkelt å ta barnet ut av forelderens hender. Psykopatiske foreldre betrakter egne barn som en belastning, og ønsker mest mulig alenetid.

Husk at de færreste barn av p/n er i reell livsfare. Den største faren går på emosjonell helse og selvbilde. Kun i sjeldne tilfeller er det nødvendig med drastisk inngripen, og i de fleste tilfeller vil det virke mot sin hensikt. Husk at en enkelt “falsk alarm”, hvor myndigheter kobles inn for tidlig og uten at de finner grunnlag til tiltak, vil medføre at psykopaten lukter lunten og kutter båndet mellom barnet og varsleren. Da har man spolert sin mulighet til å hjelpe barnet for alltid.

Hva bør man fortelle barnet?

Her er jeg ganske enig med meg selv, man må fortelle barnet noe. Barnet blir antakelig kraftig tåkelagt av den psykopatiske forelderen, og det er meget viktig at psykopatens virkelighet ikke får lov til å hjernevaske barnet. Men hva som fortelles må tilrettelegges barnets alder. Husk at yngre barn lett kan plapre hjemme; “onkel sier at jeg har rett!”. Og vips, så får ikke barnet lenger treffe onkel. Først når barnet når en viss alder, så kan man stole på at barnet forstår viktigheten av fortrolighet.

Det beste er nok å være vag, slik at utsagn ikke kan spores til bestemte personer eller hendelser. Man kan for eksempel fortelle barnet at det finnes ingen absolutte sannheter, og at man ikke bør lytte til skråsikkerhet. Det finnes kun meninger, og selv voksne mennesker tar feil. Og skråsikre voksne tar ihvertfall feil. For å unngå at barnet fatter mistanke om at man snakker om barnets egen forelder, så kan man bruke seg selv som eksempel.

Når barnet blir eldre så kan man forsiktig lodde stemningen. Hvor lojal er barnet til forelderen? Ha som utgangspunkt at barn av natur automatisk er lojale mot foreldrene. Er barnet blitt en flygende ape? Er barnet kanskje i ferd med selv å bli en narsissist? Eller er barnet plaget og søkende etter svar og støtte?; “du bestemor, jeg opplever at pappa er annerledes enn andre”. Det er viktig å ikke skusle bort en slik nysgjerrighet og i stedet lytte til hva barnet har å si. Hvis omstendighetene ligger tilrette, så bør man bekrefte barnets mistanker, “ja, du har rett, pappa er annerledes”. Slik styrker man barnets tro på egen oppfattelse.

Men unngå å bruke ordet “psykopat”. Unngå også sterkt nedsettende karakteristika om forelderen. Husk at barnet er i limbo, og det er lett å dytte barnet over i en posisjon hvor det føler behov for å forsvare forelderen.

Hva bør man fortelle andre slektninger?

“Jo” henvendte seg til meg igjen. Jo skrev “I egen familie begynner det å komme frem, og min tante var sjokkert over hva jeg fortalte. Og hennes reaksjon var “om jeg bare hadde visst”.” 

Mange går med skylapper. Hvis du er en voksen slektning til barnet, så begynn å snakk! Eksponer psykopaten, selv om det er snakk om ditt eget søsken, eller eget barn hvis du er besteforelder. Alle som er involvert bør vite hva som foregår. Jeg tenker her på andre ledd, altså besteforeldre, tanter og onkler til barnet. Kanskje også medlemmer i tredje ledd bør informeres, i tillegg til venner av familien. Støtten til barnet må være unison og koordinert.

Men vær også her oppmerksom på flygende aper og andre narsissister i slekten. Kanskje står man i en situasjon hvor brorparten av slekten må skjule sannheten for en eller to andre slektninger, fordi de er tilbøyelige til å sabotere forsøket på å støtte barnet. Et slik koordineringsarbeid krever list, integritet og god kommunikasjon slekten imellom.

Jeg kan bare ønske “Jo” og andre i samme situasjon lykke til. Men barnas mentale helse er verdt innsatsen.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 525 kroner, 90 minutter koster 840 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.