DEBATT: Hvor lenge varte din idealiseringsfase?

Vi prøver oss med en ny debatt, hvor dere har mulighet til å fortelle en del av deres historie til hverandre. Bemerk at i debattinnleggene så kommenterer bloggforfatter ingenting. Leserne svarer hverandre, diskuterer og støtter selv. I debattinnleggene bruker bloggforfatter lavterskelsensur.

For nye lesere av bloggen så vil jeg repetere et par viktige ting.

-Vi er ikke her for å stille diagnose på noen. Bloggforfatter er ingen terapeut, og de færreste har autorisasjon til å stille en antisosial diagnose. Vi er her for å gjenkjenne trekk i vår partner, venn eller familiemedlem som manipulerer og ødelegger menneskene rundt. Bloggen eksisterer for å fortelle at den forvirrende og konfliktfylte relasjonen ikke er offerets skyld og at det eneste man kan gjøre er å inngå null kontakt (NK) med denne personen. Bloggen handler ikke om “vanskelige” mennesker som likevel faller innenfor normalen og som har samvittighet, empati, samarbeidslyst og evne til refleksjon. Dette er trekk antisosiale mennesker ikke har. Diagnosen antisosial krever en rekke kriterier som skal oppfylles. En person er derfor ikke psykopatisk kun fordi vi hadde en dårlig relasjon med vedkommende og vi ikke liker ham/henne. Det skal mer til for å kalles en psykopat. Det er derfor mitt ønske at når leserne føler seg trygge og hører ordet “psykopat” misbrukt, at de kan hjelpe til å korrigere og spre viten om denne farlige personlighetsforstyrrelsen.

-I denne bloggen kalles den antisosiale konsekvent for psykopat. Dette er for enkelhets skyld. Faktum er at det likegodt kan dreie seg om en narsissist eller en sosiopat. Faktisk er det en større sjanse for at din terrorist er en narsissist enn en psykopat, da det finnes flere narsissister. Den indre verden i disse forstyrrelsene er noe ulik, men utad fremstår de som like og alle er like giftige og ødeleggende for de som står dem nær. Ingen av dem kan kureres per i dag. Det er derfor irrelevant eksakt hva vedkommende er. I begynnelsen er offeret ofte besatt av å stille diagnose på personen som ødelegger. Jeg var det selv. Men jeg kan love at lenger inn i rehabiliteringen, så er det likegyldig nøyaktig hva som feiler personen du har forlatt. Du ser tydelig at vedkommende har mange skadelige trekk og du er bare glad for å ha kommet deg vekk. 

-De fleste psykopater sitter ikke i fengsel. De fungerer blant oss, som ektefelle, venn, søsken eller forelder, og de kan være vanskelige å spotte. Forhåpentligvis med litt kunnskap så kan man gjenkjenne dem, og begynne frakoblinsprosessen. Antallet antisosiale mennesker er begrenset og skal ikke overdrives. Denne bloggen opererer med 1% fullbårne psykopater i tillegg til 3-4% narsissister. Både menn og kvinner har disse forstyrrelsene. Selv om antallet er begrenset så opplever enkelte ofre at “de er overalt” og i enkelte tilfeller oppgir ofre at de utelukkende har vært omgitt av psykopater, hele livet. At noen tiltrekker seg antisosiale mennesker nærmest i kø, kan faktisk være tilfelle. Psykopater har såkalte “serierelasjoner”. De etablerer relasjoner og forkaster dem på løpende bånd, for deretter å etablere nye. De har derfor et stort nedslagsområde, selv om de er få. Når de i tillegg foretrekker enkelte mennesketyper, som er empatiske, givende, sjenerøse, tolerante og sensitive, så gjør dette at enkelte mennesker er spesielt utsatt for å bli utvalgt av psykopater. Lesere som kjenner seg igjen i dette, må være ekstra varsomme.

Så, over til dagens debattema.

I begynnelsen av den psykopatiske relasjonen, så opplevde vi intens oppmerksomhet som vi mistolket som kjærlighet. Mange av oss opplevde å bli plassert på en pidestall med ros, komplimenter og fagre løfter om en rosenrød fremtid sammen med psykopaten. Andre opplevde en mer moderat idealisering, men likevel med mer oppmerksomhet enn vi noengang tidligere i livet har fått. Atter andre opplevde en mikset idealiseringsfase, hvor psykopaten vekslet mellom idealisering og devaluering fra første dag. I retrospekt husker mange ofre at de såkalte røde flaggene var tilstede helt fra begynnelsen, men at offeret ignorerte dem fordi de var forelsket og dessuten ikke visste hva de skulle se etter.

Psykopaten idealiserer oss for å hekte oss. Den hengivne, kjærlige og/eller beundrende tilnærmingen er falsk, men psykopaten vet at den er nødvendig for å knytte oss til ham/henne. Psykopaten hadde ikke klart å hekte oss med sin egentlige personlighet, og dette er han/hun klar over. Psykopatens egentlige personlighet er mørk, destruktiv og selvtjenende.

Idealiseringsfasen har et eneste mål for øye, og det er å “tilberede” offeret til en langtrukken og – for psykopaten – underholdende devaluering. I idealiseringsfasen tar psykopaten oss med på en flytur. Mange ofre beskriver den som magisk. Jo høyere han/hun får oss til å sveve, desto lengre faller vi når idealiseringsfasen er over. Dette er prima underholdning for en psykopat, som lider av permanent kjedsomhet og indre tomhet. Å se gode mennesker falle fra pidestallen, fyller psykopatens sadistiske natur med skadefryd.

Idealiseringsfasen er således den mest skadelige av de tre fasene (idealisering, devaluering, forkasting) da det er denne fasen offeret bruker så mye energi og tid på å forsøke å gjenopprette. Men det er forgjeves. Idealiseringsfasen er ikke ekte og i tillegg hardt arbeid for psykopaten. Det er dessuten arbeid han/hun ikke liker, det faller seg ikke naturlig for en psykopat å ta hensyn til noen. Psykopaten er derfor glad når idealiseringsfasen er over, og den kommer aldri tilbake. 

Lengden på idealiseringsfasen varierer fra offer til offer. Enkelte ofre opplever en meget lang idealiseringsfase som varer et par år, men min erfaring er at de fleste varer maks i ett år, og mange betydelig kortere. Det kan være vanskelig å gjenkjenne når idealisering går over i devaluering, overgangen er ofte subtil og flytende. Jeg vil foreslå at idealiseringsfasen i disse tilfellene er over når offeret begynner å føle ubehag, utrygghet og går på eggeskall rundt psykopaten. Lykkefølelsen og hvetebrødsdagene er over. Andre ganger skjer overgangen nærmest over natten, og mange ofre opplever at psykopaten tar masken av ved milepæler i relasjonen, som samboerskap, ekteskap eller barnefødsel. En leser har fortalt at psykopaten lot masken falle da hun introduserte vedkommende for sine barn, psykopaten antok med dette at relasjonen var grunnfestet og devalueringen kunne begynne. Psykopaten kan også la masken falle uavhengig av slike “rammer” men når han/hun merker at offeret er forelsket. Noen har vært overgangsobjekter med en kort idealiseringsfase. Andre har vært langtidsobjekter med en tilsvarende forlenget idealiseringsfase.

Så til spørsmålet, hvor lenge varte din idealiseringsfase? Forsøk å sette et konkret tidspunkt på avslutningen. Sluttet den brått eller var det en overgang hvor dynamikken over tid forandret seg? Når oppdaget du de første røde flaggene? Tror du at du var et overgangsobjekt eller langtidsobjekt? Kjør debatt! 

Psykopaten senker dine forventninger, men øker din innsats

Ok, så er det søndag igjen, grått i været, og jeg tenker tilbake på noe som kalles “det manipulative skifte” og hvordan det utspilte seg med min psykopat. Jeg visste ikke at det er noe som kalles “det manipulative skifte” den gang. I korte trekk handler det om hvordan psykopaten er den som intenst oppsøker deg i starten. Men etterhvert (og når dette skjer varierer fra relasjon til relasjon) så oppdager du at det plutselig er du som tar initiativet til all kontakt, og at du nesten er redd for å gjøre det. Psykopaten gir deg plutselig en følelse av å være desperat og klengete for å vedlikeholde en dynamikk som han/hun tok initiativet til og etablerte. Dette er det manipulative skifte, og det ligger i navnet at “skiftet” ikke er tilfeldig.

Psykopaten etablerer traumebåndet med en intens oppmerksomhet i starten. Det behøver ikke engang handle om romantisk oppmerksomhet. Psykopaten bare “tar deg” og beslaglegger plutselig all din tid. Noen ofre opplever en oppmerksomhet uten like, med timelange telefonsamtaler flere ganger daglig, og drøssevis med tekstmeldinger mellom samtalene. Andre, meg selv inkludert, opplevde en mer “moderat” oppmerksomhet men likevel daglig samvær på psykopatens initiativ. Felles for alle ofre er en følelse av at psykopaten laserfokuserer på deg; at du er i søkelyset og blir monitorert. Burde det ikke føles ubehagelig, å nærmest bli forfulgt på denne måten? 

Under normale omstendigheter ville vi reagert med avstand, og i de ekstreme tilfellene vurdert en politianmeldelse for så omfattende og plutselig oppmerksomhet. For mange av oss var det en uønsket oppmerksomhet, i begynnelsen. Jeg husker at jeg ikke engang likte psykopaten de første dagene vi hadde kontakt. Men noe som er unikt med et psykopatisk møte er at det ganske tidlig skjer en mental overtalelse hvor psykopaten får oss overbevist om at den intense oppmerksomheten er noe vi ønsker, og at vi ønsker den av nettopp psykopaten. Noen presenterer seg som drømmeprinsen eller -prinsessen. Andre som en sjelevenn. Alle lindrer hurtig dine kjernesår. Kanskje du er ensom eller sulteforet på oppmerksomhet fra det motsatte kjønn. Uansett hva du “mangler”, så finner psykopaten det hurtig og begynner å smøre salve på. Det føles så godt! Man glemmer alle de røde flaggene som dukker opp helt fra starten. Hver gang en mental protest dukker opp, så er psykopaten der og smører salve på, eller hvisker lindrende ord i ditt øre. 

Jeg tror at for mitt vedkommende var mitt kjernesår å føle meg attraktiv. Jeg hadde mange gode venner og var ikke ensom. Men oppmerksomhet fra en flott og maskulin mann var virkelig mitt svake punkt. Psykopaten fanget raskt opp dette og transformerte seg til den personen han spottet at jeg ønsket meg dypt og inderlig. I lys av denne oppmerksomheten så glemte jeg snart at jeg egentlig ikke likte denne mannen. Han var der hele tiden, og overtok min tid og mine tanker. Han var i løpet av få uker blitt hele mitt liv, og jeg hadde allerede glemt hvilket liv jeg hadde hatt innen jeg traff ham.

All kontakt foregikk på hans premisser og alle aktiviteter var hans forslag. Jeg reagerte aldri på at det var slik. Det var ikke nødvendig, for så lenge jeg var sammen med ham så var jeg fornøyd. Og vi var sammen hele tiden. Slik ble grunnlaget for avhengighet og nye vaner lagt. Jeg ble vant til at han alltid var der. Jeg ble derfor frustrert og forvirret når devalueringen startet og han langsomt ble mindre tilgjengelig.

Når psykopaten merker at du er blitt “hekta” så begynner tilbaketrekkingen. Dette er ikke tilfeldig, og psykopaten opererer slik med alle sine ofre. Egentlig er mekanikken som ligger bak, genial. Når psykopaten plutselig slutter å smøre salve på våre kjernesår så forandrer vi adferd. Vi blir den som gir istedet for den som mottar. Istedet for å reagere på normalt vis og se bedraget, så begynner vi både mentalt og fysisk å løpe etter psykopaten for å gjenopprette relasjonen vi trodde var ekte. Vi trodde vi hadde noe spesielt gående med ham/henne, og vår spontane refleks blir å forsøke å redde den unike relasjonen når vi merker den glipper.

Vi våger dog ikke å snakke med psykopaten om dette. Psykopaten har nå klart å skape en atmosfære i relasjonen hvor vi risikerer å miste alt dersom vi kommer med den minste kritikk av urettferdigheten vi innerst inne erkjenner, eller stiller spørsmålstegn ved hans/hennes underlige adferd. Derfor tier vi, og brenner heller inne med forvirring og fortvilelse fremfor å “gynge båten”. Tvert imot, vi blir stadig mer føyelige og tjenende for å opprettholde relasjonen. Vi merker knapt hva som skjer, selv om snuoperasjonen har skjedd på meget kort tid. Plutselig er det vi som tar initiativet til all kontakt, og med en angst for å bli avvist, for psykopaten har jo helt fra starten gjort det klart at det er han/hun som skal bestemme tempoet i relasjonen.

Denne angsten psykopaten skaper med sin tilbaketrekking, sitter igjen lenge etter at bruddet er et faktum.  

Men til slutt oppdager vi at uansett hva vi gjør eller hvor flate vi legger oss, så klarer vi ikke å re-etablere begynnelsen av relasjonen. Vi svelger kameler og befinner oss plutselig ved et veikryss. Veikrysset består ofte av et bedrag som er så stort at vi får bakoversveis, vi kan da ikke ignorere realiteten lenger. Dette veikrysset blir bristepunktet for mange. Noen av oss velger i dette krysset med klump i halsen og hjertet i hånden å avslutte relasjonen. Vi orker ikke å løpe mer. Vi vet ennå ikke hva som skjedde eller hvordan vi mistet psykopaten, og ofte klandrer vi oss selv. Samtidig vet vi at det tærer for mye på oss å håpe på at den gamle dynamikken skal gjenoppstå.

Andre klamrer seg fortsatt fast. Vi lever nå på smuler som psykopaten aller nådigst kaster til oss. Vi nedverdiger heller oss selv, fremfor å miste noe vi tror vi ikke kan leve uten. 

Felles for alle er at psykopaten på mesterlig vis har klart å senke forventningene våre fra hundre til null, men øke vår innsats fra null til hundre. Det er nesten fascinerende hvordan de får det til. Men de gjør det, og offeret må se mønsteret og erkjenne at det ligger en skjult agenda bak. Det var aldri kjærlighet eller respekt fra psykopatens side. Vår undergang var målet fra begynnelsen. 

Hvorfor aksepterer vi “det manipulative skifte”? Hvordan gikk jeg fra å la meg overbevise av denne mannen at vi muligens skulle flytte sammen, til å trygle om noen få timers samvær da vi ikke hadde sett hverandre på fire måneder? Vel, jeg gjorde ikke akkurat det siste. Da det var gått så langt, så valgte jeg å ta hatten og gå. Men jeg tryglet nesten, og jeg hadde allerede latt det gå alt for langt. Faktum er at den nedadgående spiralen relasjonen vår var blitt til, hadde flere trinn. Og på hvert trinn burde jeg sagt takk for meg. Jeg tillot imidlertid stadige større tillitsbrudd, unnskyldte, rasjonaliserte og tilga, til han til slutt ikke trengte å bidra med noe som helst for å holde relasjonen gående. Jeg gjorde all jobben. Dette stod i sterk kontrast til begynnelsen av relasjonen, da psykopaten dirigerte hele maskineriet med stor entusiasme. 

Hvordan lar vi det gå så langt?

Vi blir værende fordi psykopaten fortsatt lar den berømte gulroten henge der, foran oss. Gulroten råtner, blir stadig mindre og sjokoladetrekket forsvinner, men vi vil ha den likevel. Vi “vinner” når vi forstår at vi aldri vil få den, at den ikke lenger er attraktiv, og vi slutter å gripe etter den.

 

  

Dine personlige grenser kommer innenfra

I dag vil jeg skrive en liten tekst om et emne jeg har reflektert over den siste tiden. En av de mange kommentarene på bloggen gjorde meg oppmerksom på dette temaet. Mange har oppdaget at de har fått nye personlige grenser etter tiden med psykopaten. Personlige grenser er der for å beskytte vår integritet. Mange psykopat-ofre har hatt manglende, svake eller uklare grenser hele livet. Årsaken er som regel at de aldri ble bygget opp på nødvendig måte fra barnsben av. Mange av oss – flere enn vi tror – har narsissistiske eller psykopatiske foreldre som aldri tillot slike grenser å ta form. Andre av oss hadde sunne og kjærlige familier, men stod i fare for sosial utstøtelse i barne- og ungdomsårene. Vi visket derfor ut våre grenser i desperate forsøk på å passe inn i vennekretsen.

Dessverre gjorde vi oss selv en bjørnetjeneste. Når vi ikke fikk trening i å verne om vår integritet som barn og unge, så klarte vi heller aldri å plukke opp tråden som voksne. Mange av oss har blitt vellykkede voksne mennesker på de fleste vis, bortsett fra evnen til å beskytte oss selv. Vi har vært forsvarsløse mot dominerende mennesker. Dette ga psykopaten fri inngang. Det måtte en psykopatisk kollisjon til, for å gjøre oss oppmerksom på våre manglende grenser. Psykopaten tvang oss til å bygge opp våre grenser i godt voksen alder. Grensene andre mennesker har hatt intakt fra barnsben av, skal mange av oss altså bygge for første gang. Men som det sies, bedre sent enn aldri.

Noen vil kanskje spørre “hva betyr dette med personlige grenser? Det er et slikt diffust emne. Hvordan merker man at man har grenser?”. Vi merker grensene best når vi ikke har dem. Allverdens giftige mennesker, deriblant psykopaten, forsøker å invadere våre liv, og vi klarer ikke å bli kvitt dem. De fortsetter å kontakte oss og vil ha oss med på sosialt samvær. Men når vi er sammen med dem så opplever vi ubehag. Vi føler vi er under konstant angrep i form av subtil eller åpen kritikk, arroganse og nedlatenhet, og vi spør oss selv “hvorfor i all verden vil disse menneskene være sammen med oss, når de åpenbart misliker oss?”. Det er intet under at giftige mennesker finner oss. Giftige mennesker er hatefulle, og trenger villige søppelkontainere for å få utløp for deres hat. De utnytter andre for å heve seg selv. Etter samvær med oss så føler de seg som konger på haugen, for de har projisert deres forakt for verden over på oss. De har kanskje fått en smak av makt og dominanse av å se oss danse etter deres pipe. Vi derimot, går hjem tyngre og i dårligere form enn innen samværet. Giftige mennesker bygger oss ikke opp, de bryter oss ned. Det er derfor så viktig å stenge dem ute fra våre liv.

Spørsmålet bør derfor ikke være “hvorfor vil disse være sammen med oss?”. Svaret er soleklart som forklart over. Snarere bør spørsmålet være “hvorfor slipper vi dem til?”. Vi slipper dem til fordi vi er vant til det fra barnsben av. Den gang vi sto i fare for å utstøtes så lærte vi å svelge devaluering, så lenge vi kunne vise oss sammen med “de rette ungene” eller ungdommene. Senere, som voksne, så har vi fått mange gode venner som ikke er giftige. Men de giftige banker fortsatt på døren, og vi lukker døren opp for vi lærte aldri at vi ikke behøver å avsløre at vi er hjemme

Det er ingen menneskerett å være en del av våre liv. En viktig del av oppbyggingen av personlige grenser, består i å erkjenne at mennesker må gjøre seg fortjent til vår respekt og vår tid. Ingen kan bare ta seg til rette i våre liv. At andre må gjøre seg fortjent til oss istedet for omvendt, er en ny tanke for mange som hele livet har hatt en opplevelse av å være mindreverdige, og som har tolerert devaluering og mishandling så lenge man får stå i skyggen av noen. Dette har vært å foretrekke fremfor å være alene, ensom og utstøtt. Når mennesker med normale grenser og et sunt selvbilde møter nye mennesker, så spør de seg selv det selvbeskyttende spørsmålet “liker jeg ham/henne?”. Men mange av oss har istedet alltid stilt det selvdestruktive spørsmålet “liker han/hun meg?”. Hele vår sosiale omgang har vært basert på dette speilvendte bildet. Å forstå at vi er like gode som andre er derfor et grunnleggende arbeid som snur opp ned på hele vårt selvbilde. Mange vil trenge profesjonell hjelp med akkurat dette. Men vi kan begynne allerede nå uten hjelp, ved å si til oss selv “andre mennesker som vil være sammen med meg, trenger min tillatelse til det”. 

Giftige mennesker får innpass med smiger. En annen del av oppbyggingen av grenser består derfor i å lære oss å ikke falle for smiger. Vi må lære forskjellen på smiger og et ekte kompliment. Kort sagt så er smiger falskt, og et kompliment er ekte. Men de to kan ofte oppleves likt. Imidlertid er det noe i tonefallet og oppførselen til leverandøren, som avslører at det dreier seg om smiger og ikke ektefølt beundring. Det er heller ikke normalt å smigre noen for tidlig i relasjonen, innen man faktisk kjenner vedkommende. Jeg har en bekjent som nylig proklamerte at vedkommende i det siste “har tenkt så mye på meg”. Hvordan kunne jeg gjenkjenne at denne uttalelsen var smiger og ikke ektefølt? For det første lå det ingen handling bak ordene. Hvis noen påstår at de savner deg og har tenkt mye på deg uten å løfte en finger for å kontakte deg før dere tilfeldigvis støter på hverandre, så er det snakk om noe annet enn et kompliment. For det andre så er en betroelse som “jeg har tenkt mye på deg” faktisk veldig intim – også selv om den er ment vennskapelig og ikke nødvendigvis romantisk. En slik intim betroelse ønsker man å forkynne under fire øyne, for å understreke at den er ekte. Når den uttales med publikum til stede, så er det snakk om å gjøre deg forlegen fremfor trygg. Da avslører budbringeren at han/hun ønsker en nedverdigende reaksjon fra deg, og ikke tilknytning. Vedkommende som forsøkte å overbevise meg om at han/hun hadde tenkt mye på meg er en meget sjarmerende person, og klarte å få meg til å rødme der og da. Fortsatt kan smiger ta meg “på sengen” og jeg er sjelden forberedt på denne kommunikasjonsformen. Forskjellen i dag fra tiden før psykopaten, er at i dag klarer jeg å gjenkjenne smiger og riste det av meg etter ti minutter, hvorpå jeg tidligere ville tenkt på denne uttalelsen og personen som uttalte den i dagevis. I tillegg ville jeg antakelig ventet på at vedkommende som “har tenkt så mye på meg” faktisk skulle vise handling bak ordene og kontakte meg for å invitere meg ut. Og hvis dette ikke skjedde innen rimelig tid, så ville jeg antakelig selv tatt kontakt og invitert vedkommende. Dette er nøyaktig hva giftige mennesker vil med smiger. De vil at du skal tenke på dem og vente på dem. Slik beholder de makt og kontroll.

Jeg har ennå ikke kontaktet vedkommende som “tenkte så mye på meg”, og kommer heller ikke til å gjøre det. Dette er mine nye grenser i arbeid. De virker! Vi merker deres effekt på kroppen når vi klarer å stå imot giftige menneskers forsøk på å bli invitert inn. Og det er bare å la seg rive med av den gode følelsen det gir, når vi oppdager at vi klarer å beskytte oss selv. 

Når vi nå oppdager hvor mye gift vi har sluppet inn hele vårt liv, så opplever vi skam. Når vi tenker etter hvor lite konfronterende vi har vært overfor alle disse menneskene som har okkupert oss, så føler vi oss feige. Vi ser mennesker omkring oss, som alltid og tidlig sier klart og tydelig i fra når de støter på urettferdighet eller nedlatenhet, og vi skulle ønske vi var slik selv. Tydelige mennesker som ofte markerer seg, blir våre nye rollemodeller. Men de får oss også til å føle oss enda mindre, for uansett hvor hardt vi prøver og ønsker, så klarer vi ikke å være tydelige på en like effektiv måte som dem. Faktisk så kan vi oppleve latterliggjørelse av å markere oss nøyaktig på samme måte som dem.

Det kan oppleves dypt nedverdigende å oppleve at grenser som fungerer for andre, ikke fungerer for oss; når andre får respekt, og vi får pepper for å oppføre oss på nøyaktig samme vis. Sannheten er at ikke alle er skapt til å være tydelig på samme måte. Derfor er mennesker forskjellige. Ikke alle er hardtslående og en person du typisk vil se gå foran i et oppgjør eller en revolusjon, a la Jeanne D`Arc i hundreårskrigen i 1430,  eller Michael Collins i den irske revolusjonen i 1916. Fordi vi reagerer forskjellig på hverandre, så vil to mennesker få vidt forskjellig respons på å si de samme ordene.  At du selv ikke får den ønskede responsen og respekten av å markere deg, gjør deg ikke til feig eller mislykket. En kamp kan kjempes på mange vis. Det vi glemmer, er at den hardtslående evnen vi nærmest misunner hos tydelige mennesker, kanskje er tuftet mer på frykt enn beundring, og at vedkommende kanskje ikke har flere strenger å spille på enn å være hardtslående. Lær deg å få respekt på den måten som er ment for deg. Det finnes mer finurlige måter å vise grenser på, enn å rope høyt.

Du trenger nemlig ikke å konfrontere dine fiender ansikt til ansikt. Motstanden kan komme innenfra.

Vi har ingen plikt til å konfrontere giftige mennesker. Giftige mennesker er ikke verdt styrken det kreves av empatiske og sensitive mennesker for å konfrontere. Konfrontasjoner som faller seg så naturlig og lett for noen, krever dagevis av mobilisering, psykisk oppbygging og “klump i magen” av sensitive mennesker. Å takle dine fiender på denne måten kan derfor være skadelig for deg. Du tror du må “manne deg opp” og markere dine grenser med stramt blikk og harde ord, men dette er en misforståelse. Vi hører ofte at “du må ta igjen!” når vi forteller om devaluering fra bøller. Men tror våre rådgivere virkelig at en voksen person som har tråkket på andre i hele sitt liv, plutselig vil si “vet du hva, nå har jeg vært en tyrann i 50 år, men fordi du gjør meg oppmerksom på det så kommer jeg nå til å forandre hele min adferd øyeblikkelig!”? Selvfølgelig skjer det ikke slik, og mest sannsynlig vil våre protester falle døde til jorden, og mye mulig gjøre vondt verre. 

Så her er greia; motstanden du opplever trenger ikke være synlig for de den er rettet mot. Det er kontraindisert for hederlige mennesker å ikke fremstå som ekte eller kongruente, men det er lov å være “sleip” mot giftige mennesker. De har ikke gjort seg fortjent til ærlig og direkte konfrontasjon. Det er lov å late som om dere kommer overens, så lenge du innvendig ikke lar deg manipulere. Spar ditt ekte jeg til menneskene i livet ditt som fortjener ærlighet. 

At du ikke lar deg manipulere betyr at nye psykopater aldri vil slippe inn gjennom hjertedøren. Den døren står ikke lenger åpen. Psykopater, narsissister og giftige mennesker vil oppleve at de på overflaten kommer et stykke på vei med deg, men at de vil stange hodet mot veggen når de forsøker å nå helt inn for å ødelegge deg. Dine nye grenser stopper dem simpelthen. 

La oss ta for oss et eksempel. Du har fått en ny kollega. I starten er du imøtekommende mot din nye kollega, og dere har til og med hatt litt sosial omgang utenfor jobben. Men med din nye kunnskap så gjenkjenner du tidlig at denne personen har psykopatiske trekk. Du merker den indre motstanden bygge seg opp. Du ønsker ikke lenger sosial omgang med vedkommende, men du er tvunget til å forholde deg til ham/henne som kollega.

Hva du er i din fulle rett til å gjøre, er å late som om dere er gode kollegaer. Men på hjemmebane takker du nei til alle invitasjoner om sosial omgang. Du gjør dette på en høflig og respektfull måte, for du vil ikke gi denne personen noe å “arrestere” deg for. Men du lar ikke denne personen ta ytterligere del i ditt liv. Du holder samtaler og kommunikasjon på overflatisk nivå, selv om vedkommende fisker etter dypere betroelser. Du avskårer på den måten ham/henne fullstendig fra tilgang til materiale de kan bruke mot deg. Resultatet? De vil forsøke å gripe deg, slik man griper etter vann. 

Du vet at vedkommende er psykopatisk, men vedkommende vet ikke at du vet det.

Her har du en stor fordel som du kan bruke til din beskyttelse, og det er ikke feigt av deg å holde din viten for deg selv.

Du vil oppleve at ett av to skjer:

1) Din psykopatiske kollega vil miste interessen for deg, muligens bli arrogant og nedlatende overfor deg på jobben, men han/hun vil snart finne en ny søppelkontainer.

2) Din psykopatiske kollega vil bli tiltakende desperat og frustrert når han/hun merker dine usynlige grenser. Hvorfor slipper han/hun ikke helt inn? Dere har jo en god tone på jobben, og han/hun tror kanskje at de har deg i sin hule hånd. Kanskje smigeren vil tilta. Kanskje vil det komme trusler. Likevel støter de på en motstand hos deg de ikke klarer å sette fingeren på. De vil enten forsøke enda hardere for å trenge gjennom dine usynlige murer, eller de vil velge løsningen i punkt 1.

Uansett utfall, så vil begge scenariene være underholdende for deg å observere, fordi det hele er så forutsigbart og fordi du aldri knyttet deg emosjonelt til psykopaten. Når psykopaten ikke klarer å knytte deg emosjonelt til seg, så mister de også all makt. Du klarer lett å distansere deg. Du glemmer vedkommende når du kommer hjem fra jobb, og du gjør ingen anstrengelser for å bli likt av denne personen. 

Jeg vil at leseren skal trekke tre poenger fra denne teksten, og bruke disse som verktøy når dine nye grenser reises;

-Du skal selv godkjenne hvem du vil ha i livet ditt

-Lær deg forskjellen på smiger og kompliment. Unngå mennesker som smigrer

-Det er ikke feigt å unnvike direkte konfrontasjoner med giftige mennesker

 

Hvorfor valgte psykopaten nettopp deg?

Vi har tidligere snakket om hvorfor psykopaten plukket akkurat oss. Hvordan han/hun klarte å spotte oss blant mange andre, og initiere kontakt meget tidlig, ofte første dagen. Vi har snakket om hvilke egenskaper vi besitter som tiltrekker seg antisosiale mennesker.

Det er bred enighet, både blant ofre og fagfolk, at psykopaten ønsker seg ofre med egenskaper og personlighetstrekk han/hun ikke har selv. Det vil da ofte dreie seg om omtanke, samvittighet, empati, omsorgsevne, livsglede og mange andre positive egenskaper. Det synes som om psykopaten ønsker å fortære disse egenskapene inntil offeret er tømt og ikke har mer å gi. Alternativt tror psykopaten at han/hun selv kan tilegne seg slike positive menneskelige trekk ved å befinne seg tett på offeret, som om de kan “smitte over” på psykopaten ved tett og hyppig kontakt med besitteren. 

Vi kan uansett være enige om at psykopaten ikke vil ha hvem som helst som offer. Det skal understrekes at både ressurssterke og ressurssvake mennesker kan bli et mål for psykopaten. Rike og fattige, tykke og tynne, eldre og unge, kvinner og menn, alt er avhengig av hva psykopaten trenger av narsissistisk forsyning der og da. Men vi kan også være enige om at psykopaten skygger banen for mennesker med klare og sterke personlige grenser. Grensene kan være av selvbeskyttende (sunne) eller selvtjenende (usunne) art, uansett hverken kan eller vil psykopaten krysse dem. Mennesker som ikke er sjenerøse eller har noe å gi andre. Mennesker med lav toleranse for merkelig oppførsel. Egoistiske mennesker. Selvopptatte mennesker. Mennesker som ikke ser andre enn seg selv. Negative trekk som faller mer eller mindre innenfor hva som anses for normalt men utenfor psykopatens nedslagsfelt. Psykopaten er ikke interessert i dem. 

Psykopaten skiller “klinten fra hveten” veldig tidlig i relasjonen. Psykopaten har en ekstra utviklet sans for å unngå de selvopptatte menneskene. Psykopaten er effektiv, og bruker intet krutt på dem. “Seleksjonsprosessen” skjer via et inngående studie av offeret, nærmest i form av et jobbintervju. Men offeret merker sjelden at et slik intervju pågår. For eksempel kan psykopaten teste offeret ved å fortelle en tårevåt historie med seg selv (eller en annen) i hovedrollen, for å se hvordan offeret reagerer. Psykopaten får på denne måten et inntrykk av offerets empatinivå og i hvilken grad offeret har evne til sympati og omsorg. Offeret aner ikke at en test er hva som skjer, han/hun er allerede opptatt med å lytte til en historie fra en skadeskutt fugl som tilsynelatende trenger hjelp og å være tilgjengelig. Psykopaten trenger ikke hjelp, han/hun sonderer bare terrenget for å vurdere om du egner deg som vert for hans/hennes parasittisme. 

Mennesker med klare grenser vil allerede her riste psykopaten av seg. De tenker “Wo! Jeg har kjent deg i en time og du forteller meg allerede om din voldelige mor”. Disse menneskene vil på en tydelig eller subtil måte trekke seg unna psykopaten. De vil avslå hans/hennes ytterligere tilnærmelser. Dette er de ikke interessert i. Empatiske og høysensitive mennesker vil også reagere på hva de blir servert. De vil – på samme måte som de med klarere grenser – også synes det er merkelig og ubehagelig, men de undertrykker faresignalene. De hører dem, men de har ikke hjerte til å avvise psykopaten. De stiller andres behov foran sitt eget velbefinnende. “Jeg synes det er ubehagelig, men denne personen trenger meg, jeg holder ut en liten stund eller noen dager i vedkommendes selskap”. Det er nettopp denne ettergivenheten psykopaten søker. Og etter noen dager? Da sitter offeret allerede dypt fast i en psykopatisk idealisering som offeret ikke lenger har lyst til å unnslippe.

Som sagt, psykopatens evaluering av dine personlige egenskaper foregår meget tidlig i relasjonen. Men nå skal vi se på to faktorer som psykopaten faktisk spotter enda tidligere, og som ytterligere forklarer hans/hennes valg av deg som offer. To faktorer som er mer situasjonsbetinget enn de andre mer grunnlagte personlighetstrekkene. Hva er det psykopaten “ser” nesten umiddelbart?

1) Du er ubeskyttet.

2) Du er i sorg.

At du er ubeskyttet, vil ofte bety at du er ny et sted eller at psykopaten oppfatter at du har et utilstrekkelig sosialt nettverk. Kanskje er du langt fra din familie. At du står alene er viktig for psykopaten for å kunne isolere og manipulere deg bedre. Hvis du har et rikt sosialt liv så vil det bli vanskeligere for psykopaten å beslaglegge din tid, han/hun må “dele” deg med andre og dermed jobbe mye hardere for din oppmerksomhet. Et rikt sosialt liv betyr også at du vil få impulser fra andre, som vil kunne gjøre deg oppmerksom på at psykopaten faktisk ikke er bra for deg. Dette vil psykopaten for enhver pris unngå.

At du er i sorg vil bety at du nylig har gjennomgått en eller annen form for tap. Kanskje har du nettopp flyttet. Kanskje måtte du avlive ditt kjæledyr. Kanskje har du nylig brutt med kjæresten. Sorg og ensomhet skaper et behov for lindring. Psykopaten får dermed en inngangsport, han/hun vil i startfasen finne dine sår og lindre dem. 

Ikke alle ofre vil gjenkjenne at disse to faktorene var tilstede da de traff psykopaten. Kanskje var du tvertimot ekstra lykkelig på det tidspunktet? Det var likevel noe ved deg som psykopaten oppfattet som sorg og sårbarhet, selv om det ikke stemte med din egen opplevelse av ditt liv. For av og til tar psykopaten faktisk feil, med ubehagelige følger for både offer og psykopat.

I mitt eget tilfelle så stemte ett av to. Jeg var i kjærlighetssorg etter at en person jeg elsket dypt hadde flyttet. Dette skjedde to måneder innen jeg traff psykopaten, men sorgen lå nok fortsatt som et slør over meg og var slik sett registrerbar.

At jeg var ubeskyttet stemte imidlertid ikke, men psykopaten trodde jeg var det. Psykopaten og jeg var kollegaer. Han var nyansatt, og han trodde at også jeg var ny da jeg dukket opp på jobb to uker etter ham. Men jeg var ikke ny, jeg hadde bare vært på ferie. Og jeg hadde et rikt sosialt nettverk på stedet.

Senere i relasjonen så avslørte han at han først hadde oppfattet meg som “ubeskyttet”. En kveld vi spiste kveldsmat så klarte jeg ikke å legge lokk på min nysgjerrighet lenger. Jeg spurte ham “du snakket ikke med noen av våre kollegaer i begynnelsen, men meg kontaktet du allerede første dagen du så meg. Hvorfor gjorde du det?”. Han svarte “jeg trodde jeg kunne vise deg rundt. Ikke visste jeg at du var den mest kjente i hele bedriften”.

Jeg trodde jeg kunne vise deg rundt. Ikke visste jeg at du var den mest kjente i hele bedriften.

Jeg må tygge litt på disse setningene. De avslører så mye, både sannhet og løgn. Løgnen ligger naturligvis i at psykopaten ikke ønsket å “vise meg rundt”. Hvis han ønsket å vise meg noe, så var det hvor skapet skulle stå. Han ville dominere og kontrollere en ny person, både på jobb og privat. “Ikke visste jeg at du var den mest kjente i hele bedriften”. I denne setningen ligger sannheten. Han sa det med et smil og en liten latter. Han var så sjarmerende da han sa dette. Den gang tok jeg det som et kompliment, selv om jeg tenkte at et mer naturlig svar hadde vært “fordi jeg likte deg”, “fordi du smilte så pent” eller “fordi jeg trengte en venn”. Men i dag vet jeg at min egentlige status spolerte hans planer for meg, da han etter få dager oppdaget at jeg slettes ikke var ny på arbeidsplassen slik han trodde. Jeg var faktisk hans veileder! Han likte dette dårlig, og her ligger de ubehagelige konsekvensene; antakelig var dette mye av årsaken til at han så tidlig tok masken av. Han viste meg tidlig sine aggressive tilbøyeligheter. Relasjonen vår fulgte ikke hans ferdigskrevne manuskript, og det fikk jeg merke på kroppen innen den første uken var over.

Når en psykopat avslører noe om seg selv på denne måten, så skal man lytte. Det er en av de få gangene en psykopat viser innsikt og er ærlig. På engelsk heter det “psychopathic tell” og forekommer ofte i starten av relasjonen, og som regel kun en gang. En “tell” er en glipp fra psykopatens side i et ikke-manipulativt øyeblikk. Psykopaten kan ytre “jeg kommer til å skade deg, du bør løpe” eller “jeg liker ikke folk, jeg legger dem lett bak meg når jeg er ferdig med dem”. En “tell” fungerer slik sett som en advarsel til offeret, men en advarsel som offeret dessverre ikke tar på alvor fordi det lyder så fjernt. Utsagnene har ofte tvert imot motsatt effekt, og får offeret til å nærme seg psykopaten enda mer for å berolige ham/henne; “du er ikke farlig, jeg er jo her og er glad i deg”. Da psykopaten sa til meg “jeg trodde jeg kunne vise deg rundt. Ikke visste jeg at du var den mest kjente i hele bedriften” så avslørte han hans opprinnelige intensjon med meg. Han avslørte at det var av avgjørende betydning for hans initiativ til kontakt med meg, at jeg var ny. Han trodde jeg var ubeskyttet. Det var en psychopathic tell. Jeg var bare ikke klar til å se tankene bak ordene. Istedet ble jeg smigret. 

I dag vet jeg bedre. 

 

 

 

DEBATT: Er psykopaten en ynkelig stakkar eller farlig og allmektig?

Psykopaten har som vi etterhvert har forstått, et grandiost selvbilde. Dette innebærer at han/hun føler seg berettiget til særbehandling og til å forvente mer av andre enn han/hun selv er villig til å gi tilbake. Det betyr også at psykopaten føler seg overlegen og mer verdt enn andre.

Berettigelse og mangel på samvittighet medfører at psykopaten kan tråkke på andre uten moralske skrupler. Dette spenner vidt, og inkluderer alt fra små løgner via tyveri, psykisk og fysisk mishandling, til mord. Selv om de færreste psykopater myrder, så føler alle psykopater seg berettiget til å myrde

Når vi forlater psykopaten, så er det imidlertid ikke frykt som først gjør psykopaten så stor for oss, det er kjærlighet og avhengighet. Vi får ikke sove, spise eller utføre enkle praktiske oppgaver, for vi klarer ikke å la være å tenke på psykopaten. Dette mennesket vokser seg nesten til en (av)gud i vårt indre.

Senere, etterhvert som vi lærer om psykopati, så blir gudsbildet skiftet ut med bildet av et monster. Men psykopaten blir ikke mindre av den grunn. Han/hun er fortsatt like stor i vårt indre. Det er imidlertid ikke lenger kjærlighet som fungerer som det anabole steroid, men frykten for hva psykopaten kan finne på å gjøre mot oss etter bruddet. Vi har lært om forfølging, svertekampanjer og hvor stor skade en psykopat kan gjøre på vår kropp og sjel. Han/hun synes mektigere enn normale mennesker.

Mynten har imidlertid også en annen side. Noen forskere og terapeuter mener at psykopatens grandiose selvbilde er en falsk erstatning for et selvbilde som egentlig er helt på bunn. At psykopaten faktisk føler seg mindre verdt enn alle andre og egentlig bare overkompenserer. At han/hun er liten, redd og misunnelig. Et slikt menneske er ikke mye å frykte, er det vel?

Noen av oss merket det de få gangene vi satt foten ned, at psykopaten ble usikker og unnvikende. Det flakkende blikket han/hun fikk hvis du en sjelden gang hevet stemmen tilbake. Vi fikk et øyeblikk inntrykket at av det ikke var psykopaten som hadde kontroll, men vi, og at det muligens var slik hele tiden. 

Etter bruddet opplever mange at psykopaten forsøker å skremme oss, men at forsøkene faller forgjeves til jorden. Taushetskuren, som mange ofre opplever som så skremmende, er egentlig en feig manøver fordi psykopaten ikke våger å konfronteres ansikt til ansikt. Svertekampanjen blir avslørt som desperat, billig og lite troverdig. Forfølgingen begrenser seg til smugovervåking med falske profiler på sosiale medier. Psykopaten er egentlig ikke noe annet enn “røyk og speiler” for å skape en illusjon om en omnipotent (allmektig) og omnipresent (allstedeværende) skikkelse.

Så hva er psykopaten? Farlig eller en flau fis? Hvor står du selv akkurat nå? Fortell andre lesere hvilket inntrykk du har av din psykopat. Kjør debatt!

Psykopatisk ordsalat

“When they feel threatened or bored, psychopaths will often use what`s called “word salad” in an attempt to keep your mind occupied. Basically. it`s a conversation from hell.” (fra boken “Psychopath free” av Jackson Mackenzie)

Vi skal snakke kort om denne manipulative teknikken, som er tett knyttet til psykopatens hang til løgn. Ofrene for psykopater vet kanskje ikke alltid at de blir utsatt for denne bevisste manipulasjonen i en samtale med psykopaten, men etter samtalen opplever de en uforklarlig forvirring og de er usikre på hva de nettopp snakket med psykopaten om. Ofte endte samtalen et helt annet sted enn der den startet, og ingenting av betydning ble løst. Psykopatens hensikt med ordsalaten er å fjerne samtalepartnerens fokus fra det opprinnelige emnet, eller hva psykopaten vet at den andre ønsket å fokusere på eller løse.

Psykopaten gjør dette fordi han/hun kjeder seg eller for å unndra seg ansvar for et av deres mange krumspring. Å forvirre offeret er underholdning for psykopaten. Psykopatisk ordsalat kjennetegnes av at psykopaten egentlig ikke har et budskap, han/hun bare snakker hvor de bruker store ord og tilsynelatende god logikk, men likevel ender ikke samtalen noe sted. Ordsalaten har til hensikt å distrahere og flytte fokus. Hvis psykopaten kjeder seg, så er formålet med ordsalat å provosere deg og skape en krangel ut av ingenting. Dette er forlystelse for psykopaten.

Ordsalat kjennetegnes av ett eller flere av disse elementene;

Sirkularitet. Psykopaten går hele tiden rundt grøten, eller kommer tilbake til emner samtalepartneren trodde var tilbakelagt. Samtalen når aldri opp til et høyere nivå i form av enighet, løsning eller felles forståelse. Istedet spinner samtalen som bildekk i et gjørmehull.  

Psykopaten bringer opp dine tidligere feil men ignorerer sine egne. Psykopaten holder regnskap og har plutselig en lynskarp hukommelse når det gjelder dine tidligere feiltrinn. Disse bringes gjerne på bane, selv om de ikke har noe med den aktuelle situasjonen å gjøre.

Nedlatende tone. Psykopaten setter seg på en høyere hest enn deg. Dette blir hørbart i hans/hennes tonefall. Psykopaten kan spotte deg, eller motsatt – legge seg i et toneleie som er lavere og roligere enn ditt, for på den måten å understreke en slags moralsk og emosjonell overlegenhet. Dette kan ha en meget forvirrende effekt, spesielt når du startet samtalen selvsikker og med en tro på at du hadde en moralsk og etisk begrunnelse for å bringe emnet på banen.

Psykopaten anklager deg for ting han/hun selv har gjort. Dette er velkjent projeksjon, men går lenger enn det, for i en ordsalat så er psykopaten bevisst hva han/hun sier. Anklagene er ment å distrahere og forvirre. Du entret samtalen for å påpeke et krumspring du ikke kunne ignorere, men ender opp med å selv forvare deg for ting som i utgangspunktet ikke hadde noe med samtaleopprinnelsen å gjøre.

Multiple personligheter. I en ordsalat så vil psykopaten tydeligere enn ellers avsløre at han/hun ikke har noen egen personlighet. De kan i løpet av en fem minutters samtale svinge innom mange vidt forskjellige holdninger, tonefall og ansiktsuttrykk som ikke har en naturlig sammenheng eller kontinuitet. Psykopaten kan for eksempel veksle mellom å være enig med deg, for plutselig i neste øyeblikk protestere høylytt på det samme som han/hun nettopp sa seg enig i. Du får en schizofren følelse av å bli usikker på hvem du egentlig snakker med.

Det evige offer. Psykopaten befinner seg nesten permanent i offerrollen. Samtalen kan faktisk ende med at du synes synd på psykopaten og trøster ham/henne, selv om han/hun var den som i utgangspunktet hadde gjort seg skyldig i noe. Slik er psykopaten den som blir dullet med resten av kvelden, mens du fullstendig har glemt det alvorlige overtrampet du ønsket å sette fokus på.

Du begynner å forklare grunnleggende menneskelige følelser. Og dette sågar til en voksen person. Men du oppdager plutselig at du må forklare det som til et lite barn; “forstår du at jeg blir såret når du har sex med vennen min? Såret som i at jeg føler meg skuffet og bedratt?”. Psykopaten har ingen empati, og derfor ingen forutsetning til å forstå hvordan du har det. Du kunne like gjerne forklart dette til blomsterpotten eller gullfisken.

Unnskyldninger. Psykopaten vil alltid finne “rasjonelle” argumenter for hvorfor han/hun måtte handle som han/hun gjorde. I de tilfellene hvor det kommer en beklagelse, så står den aldri i samsvar med handlinger som uttrykker anger eller ansvarliggjørelse.

“Hva i all verden skjedde nettopp?”. Du føler deg ikke klokere etter en ordsalat, bare tømt og forvirret. Du opplever at du nettopp har brukt masse energi og følelser på ingenting. Du kom jo ingen vei. Alle de planlagte argumentene dine som du repeterte for deg selv innen samtalen, falt unyttige til jorden eller prellet av psykopaten som vann på gåsa.

(kjennetegnene er hentet fra boken “Psychopath free”)

Hvordan oppleves det å befinne seg i en psykopatisk ordsalat? Hvordan foregår den? Jeg opplevde dette aldri i utstrakt grad med “den store” psykopaten. Men som mange ofre som studerer emnet psykopati, så oppdaget også jeg at jeg hadde ikke bare en, men flere psykopater i livet mitt.

Jeg kom umiddelbart til å erindre en av dem, som jeg for noen år siden ønsket å konfrontere med en grov urett begått mot meg selv. Vedkommende var av typen “vennlig psykopat” (antakelig en skjult narsissist) og brukte aldri ukvemsord eller en aggressiv tone. Jeg husker at jeg under konfrontasjonen ble utsatt for en tyve minutter lang monolog som på forunderlig vis beroliget meg og lød både overbevisende og logisk. Men etter samtalen kunne jeg ikke huske et eneste tydelig argument psykopaten hadde brukt. Jeg kunne ikke selv med en pistolmunning mot tinningen, dra frem et eneste eksempel på rasjonell retorikk fra samtalen eller hva vedkommendes holdning til situasjonen egentlig var. Hadde han bedt om unnskyldning? La han egentlig skylden på meg? Jeg hadde for mitt bare liv ikke oppfattet essensen i en tyve minutter lang og – for meg – meget avgjørende samtale. Jeg husker bare at jeg var hjernevasket til å akseptere uretten som var begått. Psykopaten slapp unna videre ansvarliggjøring for uretten.

Vi skal i tillegg til min egen erfaring, la en gjesteskribent slippe til med sin opplevelse av en psykopatisk ordsalat. Forfatteren av tidligere gjesteinnlegg på bloggen (bl.a. “Albert Einstein har en god definisjon på galskap”) forklarer her i en grundig analyse hvordan hun opplevde en ordsalat “fordekt” som en samtale. En liten øvelse; når du leser, se om du kan kjenne igjen de ovennevnte kjennetegnene i samtalen. Kanskje du etterpå klarer å identifisere ordsalater med din egen psykopat. Les og lær;

Historien om «Benken» gav meg en oppvekker. Psykopatens oppfattelse av virkeligheten kontra det normale, der psykopatens virkelighet ikke gjennomgår samme fornyelse og endring basert på erfaring, slik det gjerne gjør hos normale. Psykopaten står på stedet hvil i sin egen underlige verden, og alt de kjenner er deres egne behov for tilfredsstillelse. Han/hun går ingen vei, de repeterer kun sin egen handling. Min eks gav meg i mange år et falskt inntrykk av stadig fornyelse. Hvordan i all verden kom han på den ideen, når han i sin virkelighetsoppfatning aldri hadde behov for å utvikle noe ved seg selv? Det var, og er, som om alle årene ikke har hatt noe å si for han. Han er den samme. Det rare er at han alltid har oppført seg som om dette også gjaldt for meg. Som om jeg, uavhengig av alle overgrep, fortsatt befant meg på en rosa sky av forelskelse. At jeg ikke brydde meg om alt det stygge han gjorde. «La oss sette en strek, det er jo helg!» Jeg vet jeg tilla han en normal form for utvikling. Det gjør man fordi man tror psykopaten i utgangspunktet er normal. Jeg trodde han både tenkte og følte som meg.

Da jeg etter hvert avsluttet forholdet, var jeg rimelig sikker på at han hadde en personlighetsforstyrrelse. Men selv ikke dette endret noe på hans syn på meg. I hans verden elsket jeg han like høyt. Han har hatt mange nye ofre så lenge jeg har kjent han, men han har jevnlig dukket opp igjen i min verden som om ingen ting har hendt. Han har fulgt etter meg i en slags underlig overbevisning om at jeg før eller siden vil gi opp den idiotiske motstanden. Som om jeg har vært grunnløst både sint og fortvilet. Det har gått mange år siden jeg sist bet på kroken, og jeg har vært en taus grå mur. De siste par årene har alt fra han havnet rett i spamfilteret, og det blir slettet automatisk. Sms`er og oppringninger stoppes av Telenor. Jeg verken leser eller hører hva slags provokasjoner han ønsker å manipulere meg med. Det som allikevel forundrer meg, er utholdenheten hans. For loggene viser at han fortsatt prøver. Telenor kan melde om gjentatte avviste forsøk. Hva får han til å holde det gående etter så lang tid? Er det et resultat av psykopatens manglende evne til videre utvikling? Er det slik fordi han fortsatt befinner seg i fortid?

Jeg gjorde en test, av ren nysgjerrighet, bare for å finne ut om det virkelig er slik at psykopaten mangler evnen til å komme seg videre. Ikke minst ble det interessant for meg nå som jeg har lært en del om psykopaten. Testen jeg gjennomførte anbefales absolutt ikke, men noen ganger kan en slik test gi gode bekreftelser. Jeg stoppet spamfilteret i en periode, og ganske snart dukket muligheten opp. Han innledet det hele med å dukke opp på Instagram, der han ønsket å følge meg. Mitt «svar» var å avvise han. Da fortsatte han kontakten på mail.

Han: Kan vi møtes? Det føles bare så nødvendig!                                                                                          

Jeg, etter å ha avventet i en uke: Fant denne i spamfilteret. Er det viktig?                                                

Han: Jeg skrev opprinnelig det ja. Men kanskje ikke nå lengre, ikke etter dine svar på Instagram. Nei, jeg vet ikke faktisk.                                                  

Jeg: Det er greit.                                                                                                                                                                                                    

Han: Det er/var viktig for meg, men ikke for deg tror jeg. Og du vet også hva det gjelder, hvorfor. Du kjenner hele historien, og du vet hva som er sagt før, og nylig. Så det burde være unødvendig å spørre.                                                                                                                                                                

Jeg: Ja, jeg kjenner deg og historien din. Men jeg tok deg på alvor og fant det nødvendig å spørre om viktigheten.                                                              

Han: Spørsmålet var, kan vi møtes? (Jeg rakk ikke å svare. Jeg oppfattet dessuten at han allerede hadde avklart at det ikke lenger var så viktig. Dette er en mann jeg ikke har snakket med på veldig lenge. I en normal verden ville han forklart konkret hva kontakten gjaldt, eller så ville man avsluttet ordutvekslingen. Han forklarte seg isteden som i en ullen gjettelek.) 
 

Han: Apropos – har det faktisk omsider veldig bra i hverdagen og livet. Etter å ha fikset opp i en del nå i våres er det klart jeg ikke visste helt hvor ille det stod til. Så, alt bra her. En ting som riktignok aldri endrer seg….. Jeg elsker DEG! (I alle år har han forsøkt fange min interesse ved å beskrive en for meg usynlig oppgradering av sin egen håpløse livssituasjon. Ny plan, ny fremtid, ny agenda, ny plattform. Alle keiserens nye klær. Fremgangsmåten er lik. Her er det helt tydelig at han lever i fortiden og han gir vitterlig inntrykk av å tro at dette også gjelder for meg. Han forventer at jeg skal reagere positivt. Jeg ignorerer, og han mister fort humøret.)                                                                                                                                                                      

Han: Jeg stenger ned, for du har så mange ganger demonstrert hvor uinteressert du er i kontakt, og det finnes ingenting seriøst i måten du svarer meg, ikke på lenge … Ikke nå, ikke på flere år. Jeg har vel innfunnet meg med det, og kommer videre med meg selv. Så, jeg stenger ned nå, siden du ikke tar ditt ansvar i det du spør. God sommer! (I dag hadde jeg normalt sett avsluttet kontakten her. Men jeg velger å svare, og jeg provoserer helt bevist for å se reaksjonen.)                                                                                                                                                                                                          

Jeg: Repeat, repeat, repeat.                                                                                                                                                                                          

Han – umiddelbart: Spørsmålet var enkelt, og du svarer jo ikke. Det er også repeat. Tror dette repeat- greiene er noe som mest foregår inni ditt hode.            

Jeg: Vel, du tar kontakt, om og om igjen. Det er mange år siden jeg avsluttet, men du fortsetter. Repeat er jo alt du er.                                                        

Han: Hvorfor tror du jeg tar kontakt igjen og igjen, om det ikke føltes viktig? Du av alle vet noe om hva det vil si å være glad i, elske. Men helt ærlig, du har gått vekk for lengst, riktignok brukt litt vanskelige argumenter for meg å finne ro med. Men tror nok jeg er forbi det nå. Bottom line, uten seriøs diskusjon eller faktisk interesse og engasjement er det jo ikke noe mer å prate om. Du har vel rett i det. Men ikke kall det seriøst, det spørsmålet du kom med nå i går, og diskusjonen/spørsmålene du aldri svarer på. Det også er jo repeat kan du si. Jeg forsøkte og ønsker komme videre og forbi barnslig tulle preik som har preget vår relasjon i altfor lang tid. Klem (Han henvender seg til meg som om det ikke har gått mange år siden den gang vi var kjærester, og han bruker nøyaktig de samme frasene som han benyttet den gang, både for å bygge meg opp og for å devaluere meg. Jeg skjønner at hans virkelighetsoppfatning ikke er endret. Men jeg ser også tydelig at han heller ikke tror at jeg er forandret. Jeg er fortsatt et dumt fjols i hans oppfatning. Jeg «lar meg» provosere.)

Jeg: Det er nesten ikke til å tro at jeg leser det du skriver. Men jeg kjenner deg igjen. Det er gode grunner til at jeg har sperret deg over alt.                          

Han: Igjen så er det jo kul umulig å forstå hva du mener med disse “svarene”. Du ser jo nå kun bakover, eller? Så lenge du kun har bremser på, og kun reagerer uten å forklare, hva er det da å forstå? Umulig for deg da å vite hvem jeg er da…. Ref argumentene dine, spot on! (Jeg ignorerer.)

Han: Det begynte med “det føles viktig”, “kan vi møtes?” Det var hva jeg sa. Fremfor å hisse deg opp over meg og akkurat de to enkle spørsmålene og utsagnene, i likhet med det meste jeg deler din retning. Kan vi ikke bare oppføre oss som voksne smarte mennesker? Og når du likevel ikke svarer, og gjør avstanden tydelig overalt, hvorfor åpner du opp litt innimellom, hvorfor svarte du nå (med nye spørsmål)? Jeg forstår deg ikke, like lite som du forstår meg. Antakelig er det slik. (Jeg svarer fortsatt ikke. Her avslører han virkelig hvor langt unna han er min virkelighet.) 
 

Han: Trist som faen. At du ikke tør å diskutere. Ta imot et særdeles seriøst ønske fra meg om å møtes, reflektere sammen, rett og slett bli litt klokere, kanskje også roligere. Jeg skulle ønske du tok imot, jeg ønsker bare å være vennen din, vise deg respekt. Thats all. Jeg forventer ikke tilsvarende tilbake. Men når du da tilslutt likevel spør, så følger du ikke opp. Og det er synd, og det er en synd. Som alltid, jeg ønsker deg bare godt. Men når du ikke ønsker det for meg skjønner selv jeg at det nytter lite med kontakt, kommunikasjonen eksisterer jo ikke. Take care. (Positiviteten er borte. Han stjeler «Trist som faen» fra den landsberømte boken til herr Behn. Hva han egentlig føler forblir en gåte. Han påpeker at jeg er problemet, og han er bare vennligsinnet og respektfull. Han lever videre i den nøyaktig samme forskrudde virkeligheten som før. Her ville jeg tenkt at han var ferdig snakket, men det er han ikke.)

Han: Mine siste små ord. Som alltid før, jeg er evig optimist. Derfor glemmer jeg at du for lengst mistet troen på respekt fra min side, for lengst sluttet å tro på noe av det jeg sier og deler med deg. Ergo er grunnlaget for vennskap og kjærlighet ikke tilstede. Jeg er fortsatt naiv super, med den største respekt for deg, og med kjærligheten trygt bevart inni meg. For all tid. Og slik skal livet også gå videre, uten at noen trenger å plages hverken den ene eller andre veien. Kyss og klem fra meg. (Ny sinnsstemning. Her blandes det meste. Det eneste han finner seg «skyldig» i, er å være naiv. Han fremstiller seg selv som den barmhjertige samaritanen, og jeg gjør et forsøk på å forklare, som om han er normal.)

Jeg: Ja, nå er du ved kjernen; Du glemmer konsekvent dine egne handlinger, og hva handlingene dine påførte meg av skader. Jeg regner ikke med at du skjønner alvoret i situasjonen. Hadde du vært i nærheten av å føle anger, føle empati og kjærlighet, så hadde du aldri holdt på i det omfanget du har gjort. Folk med de gode egenskapene er ikke i stand til å gjennomføre det du har gjort. Ja, alt er fortid. Du misliker at jeg ordlegger meg om fortiden og at jeg dømmer deg etter fortiden. Men du fikk holde på i en betydelig årrekke av fortiden MIN, og den betyr noe for MEG! Det er ikke mulig for normale å sette en strek over noe slik, med mindre man heter *hans navn*. Men med tiden har det heldigvis blitt mulig for meg å se meg tilbake, sortere og ikke minst velge hva jeg vil ta med meg videre. Du er IKKE en jeg tar med videre. Jeg er lei av at du påminner meg om fortiden.                  

Han: Det er virkelig ikke fortiden jeg tilbyr deg, og jeg snakker mest om nåtid og fremtid, men jeg forstår også fortiden. Derfor er ALT også endret, i meg vel og merke. Du også, men har med deg fortiden på annet vis enn meg og jeg forstår det også. Jeg er en mann av kjøtt og blod, med empati og følelser på rett plass, med kjærlighet jeg kan stole på. Slik er det, og slik vil det alltid være fremover også. Klem (Jeg kan ikke fortsette denne samtalen med han. Han kverulerer bevisst, og det er noe ekstremt umodent over det han skriver, lik en 3-åring som lover å bli snill – bare han får godteriet. Dette er en never ending story.)

Han: Det er så utrolig mange ting jeg skulle planlagt med deg, sett fremover og skapt noe nytt og godt sammen… Feks ved å bli med meg på konsert i Frognerparken senere i juli…. 

 

Månen er en ost! Hare 4/20; Patologisk lyving

Løgn blir ofte trukket frem som psykopatens største varemerke. Om psykopaten hører vi ofte at “du vet han/hun lyver, for de åpner munnen”, eller “psykopaten lyver selv når sannheten er et bedre alternativ”. Patologisk lyving er Dr. Robert Hare`s psykopatkriterie nummer fire.

Om psykopaten lyver så mye som litteraturen påstår vil jeg bestride litt lenger ned i denne teksten. Men noe som er ubestridelig er at psykopaten lever i en slags fantasiverden, og benytter seg av flere måter å lyve på enn direkte usanne utsagn. 

“Han (psykopaten) bruker løgn og lureri mot andre fordi han kan oppnå fordeler i forhold til andre gjerne i form av penger og makt. Personen kan bli så vant til å lyve og lure at det går helt automatisk uten noen ettertanke. I en del tilfeller dreier det seg også om å vise overlegenhet i forhold til andre som er så dumme og godtroende at de lar seg lure. Løgn og lureri gir altså en følelse av å være smartere enn andre som er så dumme og mindreverdige at de ikke gjennomskuer det som foregår.” (fra “Sjarmør og tyrann” av Alv Dahl og Aud Dalsegg) 

Mange ofre opplevde at relasjonens startkabel bestod av en stor løgn, det såkalte “pity ploy” hvor psykopaten fortalte en tårevåt historie om en vanskelig oppvekst eller en gal ekskjæreste. “Pity ploy”, eller “sympatifisking”, har flere funksjoner. 1) Psykopaten starter fra første dag å programmere offeret til å være mer føyelig enn den “gale ekskjæresten som mishandlet ham/henne”. Dette forbereder det nye offeret til høyere toleranse for dårlig oppførsel. 2) Psykopaten vil se om offeret sluker løgnhistorien. Dette er en del av psykopatens kartlegging av det nye offeret, for å finne ut om han/hun egner seg som partner. “Å egne seg” i psykopatisk målestokk vil si å være godtroende, givende, tilgivende, føyelig og trofast – nær sagt uansett hva psykopaten spyr ut av mishandling. 3) Psykopaten ønsker umiddelbart og effektivt å knytte offeret til seg i et “psykopatisk bånd” ved å spille på sympati. Når offeret får sympati for psykopaten så vil det bli vanskeligere å forlate ham/henne senere i relasjonen, selv om mishandlingen blir åpenbar for de fleste.

Løgn blir raskt en naturlig del av hverdagen for ofre i relasjon med psykopater. Psykopaten bruker løgnen som en viktig del av manipulasjon, til å oppnå goder, dekke over krumspring og unngå ubehagelige konfrontasjoner. Psykopaten kan lyve om alt, bare for moro skyld, og uten grunn. Han/hun kan fortelle at han/hun besøkte sin besteforelder, når han/hun egentlig besøkte sin tante. Varen kostet fire hundre kroner, ikke to hundre. Den ble kjøpt på “Jack & Jones” og ikke Cubus. For normale mennesker er slike ting trivielle, psykopaten lyver om dem likevel. Senere oppdager du kanskje kvitteringen, som er fra Cubus og viser en sum på to hundre kroner. Hvis du konfronterer psykopaten med dette, så kan du oppleve ymse reaksjoner. Alle med det formål å vri og vrenge på sannheten, slik at du til slutt faktisk tror at varen ble kjøpt på Jack & Jones, selv om kvitteringen viser at den ble kjøpt på Cubus. Kanskje du til og med ender med å bli overbevist om at det er din skyld at kassaapparatet på Jack & Jones skriver ut kvitteringer fra Cubus! Og mens vi likevel er inne på temaet, visste du at grønt er blått? Yup, det er det, og du har trodd feil hele livet.

Du skulle ønske du aldri tok opp kvitteringen.

Den største løgnen av alle er selve nerven i relasjonen, når psykopaten forteller at han/hun elsker offeret. Et menneske som kan lyve om noe så personlig og bekreftende, kan lyve om hva som helst. Psykopatens livspartner er ikke unntatt psykopatens syn på andre mennesker som mindreverdig. Tvert i mot, i de fleste tilfeller så blir psykopatens forakt for hele menneskeheten plassert på partneren alene. Dette fordi psykopaten må beholde en normalitetsmaske overfor resten av sine omgivelser. Psykopaten ser forøvrig gjerne at flere deltar i mishandlingen av primærpartneren, han/hun vil ikke tre støttende til for å forsvare partneren hvis utenforstående devaluerer ham/henne. Psykopaten oppfordrer sågar andre til å angripe og kritisere partneren da dette bekrefter psykopatens betraktning av partneren som mindreverdig. Psykopaten vil dessuten oppleve tilfredsstillelse av å se partneren sluke stadig villere løgnhistorier.

Tåkelegging (gaslighting) er en av psykopatens mange måter å lyve på. Løgn er like mye hva psykopaten ikke forteller, som hva han/hun faktisk sier. Når psykopaten tåkelegger, for eksempel ved å påstå at du har sagt eller gjort noe som du aldri har sagt eller gjort, så er dette patologisk lyving. Det samme gjelder når psykopaten unnlater å gi deg viktig informasjon. Psykopaten venter kanskje med å fortelle at han/hun har bestilt flybilletter til syden, til siste kvelden før dere skal reise. Psykopaten har tilbakeholdt denne opplysningen i ukesvis. Ved å vente med å fortelle deg om sydenturen til kvelden før, så får psykopaten storartet underholdning av å se deg kaste deg rundt for å pakke nødvendige ting og ordne alt det praktiske omkring for eksempel fravær fra jobb og hundevakt. Tannlegetimen må kanselleres. Vennen som har lånt det dyre kameraet ditt må plutselig levere det tilbake på timen. Passet ditt er ikke lenger gyldig og nødpass må utstedes på flyplassen. Hvis du skulle finne på å si et ord om stresset du opplever, så får du høre at du er utakknemlig og at psykopaten ikke vil glede deg med overraskelser igjen. Derfor tier du om ubehaget. 

Psykopaten lever i en fantasiverden. I hans/hennes hode utspiller det seg en film. Et manuskript skal følges. Psykopaten forteller deg ikke om manuskriptet, men forventer likevel at du skal spille din rolle slik det står skrevet i hans/hennes hode. Å ikke fortelle deg om hvilke forventninger psykopaten har til deg, er også en form for løgn. Før eller siden vil du selvfølgelig spille din rolle “galt”, siden du ikke vet hva som forventes av deg. Du vil da oppleve at psykopaten blir såret, skuffet og rasende. 

At psykopaten lever i en fantasiverden må likevel ikke tolkes som at psykopaten hallusinerer eller er virkelighetsfjern. Det er ikke tilfelle. Psykopaten vet forskjell på rett og galt, og kan skille sannhet fra løgn. Likevel klarer han/hun ikke å la være med å lyve. Psykopaten har løyet fra barnsben av, og opplever å få flere goder av å lyve, enn av å fortelle sannheten. Ærlighet er ingen dyd for psykopaten, fordi den i hans/hennes øyne gavner andre mer enn ham/henne selv. Den eneste dyden for psykopaten er selvtjenende. Hvis psykopaten forteller sanne opplysninger om seg selv, så vil det i psykopatens øyne gi andre et overtak og makt over ham/henne. Psykopaten kan ikke tillate dette, for alt er en konkurranse. Psykopaten bruker som kjent all informasjon om andre, mot dem, og han/hun er overbevist om at alle andre tenker likedan. Det vil derfor ramme psykopaten selv, hvis han/hun er ærlig og oppriktig. Løgn faller seg derfor helt naturlig, rett og slett for å overleve.

Fordi løgnen har fulgt psykopaten hele livet og faller seg så naturlig for ham/henne, så er det så vanskelig å avsløre den. Psykopaten viser ikke normale tegn på forlegenhet, uro, rødming eller flakking med blikket når han/hun lyver. Derfor kan psykopaten med overbevisning fortelle oss at månen er en ost, slik at vi begynner å tvile på alt vi tidligere har hørt om månen (og for den saks skyld, om ost).

Er det slik at løgn er et overhøyet psykopatisk kriterie? Mange vil mene det. På samme vis påstår noen at psykopaten er “notorisk utro”, og at andre kriterier er underordnet løgn og/eller utroskap. Selv om det er riktig at mange psykopater lyver og er utro, så tror jeg det er skadelig å fremheve enkelte kriterier på denne måten. Alle psykopater vil ikke oppfylle alle kriterier. Å påstå at alle psykopater er utro, kan også medføre at normale personer som er utro, stemples som psykopatiske. Det er derfor helhetsbildet som er viktig, og det er sammensatt av mange kriterier som bare de som står nærmest psykopaten kan fange opp. Andre trekk enn løgn kan være mer dominerende hos mange psykopater.

Jeg husker at psykopaten som katapulterte meg til å skrive denne bloggen, løy svært sjelden. Det meste som kom ut av hans munn kunne jeg stole på. Det var alt han unnlot å fortelle meg, som gjorde meg usikker. Men direkte løgn? Jeg er sikker på at i hverdagen så løy jeg oftere enn han gjorde.

Men selvfølgelig løy han til slutt, i den store avslutningsscenen. Hans siste bedrag var en eneste stor løgn. Han løy fordi han visste han bedro meg, og forsøkte å legge skylden over på andre. Som en ekte psykopat så tok han intet ansvar for egne handlinger.

Jeg husker også et annet tilfelle, hvor manipulasjon og løgn ble tvinnet sammen på mesterlig psykopatisk vis. Uten å si det direkte, så ymtet han frempå at han hadde lite penger. I dagligvarebutikken en dag så ringte han sin far og fikk ham til å overføre penger til sin egen konto, fordi “han manglet penger der og da”. Han sørget for at jeg overhørte samtalen. Jeg tilbød meg å betale for hans varer, men det var uhørt for ham. Løgnen i dette tilfelle var ikke at faren overførte penger, men at psykopaten manglet penger. Han fikk med andre ord faren til å gi ham penger selv om det ikke var nødvendig, kun for å manipulere meg. 

Slik injiserte han i meg en oppfattelse av at han hadde et stramt budsjett, uten å direkte tigge penger. Tvert imot, han betakket mitt tilbud om å gi ham penger der og da. Han bevarte sin verdighet. Og det som da skjedde mellom oss kan du som leser kanskje forestille deg. Ganske riktig, fremover betalte jeg ofte langt mer enn hva som var min rettmessige andel av utgiftene fordi jeg ikke ville stille ham i en forlegen posisjon. I dette eksemplet ser vi også hvordan løgnen arbeidet sammen med et annet psykopatisk kriterie som vi skal snakke om senere; parasittær livvstil.  

La oss bruke et lite øyeblikk på å analysere situasjonen jeg nettopp beskrev, opp mot normal oppførsel. Hva ville det normale i en lignende situasjon vært? Hvorfor var ikke psykopatens oppførsel i butikken normal? Hvordan var den psykopatisk? Hvorfor hadde jeg en subtil opplevelse av at noe skurret? Det er fordi en normal person ville hatt kontroll og oversikt over sine finanser på forhånd. Alle kan av og til ha lite penger på konto når det nærmer seg lønningsdag, men da ringer vi kontofonen innen vi går inn i butikken. Vi utsetter oss ikke for en potensiell pinlig situasjon når vi allerede har fylt handlekurven, to minutter før vi skal legge varene på kassabåndet, og spesielt ikke sammen med en annen person som vi er iferd med å bli kjent med. Hvis vi mot alle forhåndsregler likevel oppdager at vi har lite penger, så tar vi den telefonsamtalen til far i skjul. Vi lar ikke andre ta del i den, da vi ville oppleve det som flaut.

Psykopaten blir ikke flau eller forlegen. Han/hun utfører handlinger normale mennesker opplever som grenseoverskridende, med største selvsikkerhet.

Hva psykopaten klarer, er å legge lokk på vår magefølelse, slik at den blir så subtil at den koker bort. Vi opplever til slutt det unormale som normalt. Vi reagerer ikke lenger på psykopatens opptreden med forbauselse.

Øvelsen jeg vil leseren skal gjøre denne gang, handler om nettopp dette. Vi kan kalle den “hva ville vært normalt”-øvelsen. Tenk gjennom et par situasjoner med din psykopat, hvor du synes noe skurret. Skriv ned situasjonen slik den foregikk. Skriv deretter ned hva som i dine øyne ville være normal opptreden i den samme situasjonen. Slik oppøver du din sans for det normale, din intuisjon og din trygghet i å stole på den. Når du får situasjonene ned på papir, så ser du tydeligere hvor mye din psykopats oppførsel faktisk avviker fra det normale.  

Ok, jeg vil avslutte denne teksten med to eksempler på psykopatisk patologisk lyving, begge hentet fra boken “Sjarmør og tyrann”. 

“Evelyn fortalte ofte historier som var fullstendig forvrengt ut fra hvordan de faktisk hadde hendt. Dette skjedde både i selskapslivet når hun skulle være underholdende, og når hun angrep Einar. Hun kunne også lyve om ting som var lette å kontrollere. Hun fortalte for eksempel Einar at hun hadde ringt hans arbeidsgiver og fått opplyst at de helst så at han tok ferie siden han virket så sliten. Dette var slett ikke sant, men hun trengte fri fordi hun ville reise utenlands en tur. Da hun og Einar møttes i barnefordelingsstrid i rettssalen kom hun med alvorlige og usanne beskyldninger om Einar. Dette ble avslørt, men Evelyn snakket det bort som om hun hadde misforstått.”

“I starten på sin karriere hadde Tore stjålet forskningsdata fra kolleger for å få flere publikasjoner. Etter at han et par ganger hadde publisert dem som sine egne og fått påtale for dette, ble han mer raffinert. Han overlot dataene til forskere han kjente ved utenlandske institutter innen samme fagfelt. Til gjengjeld gjorde de Tore til medforfatter på arbeider som han ikke hadde vært med på fra deres institutt.”

Neste gang skal vi se nærmere på en litt annerledes løgnteknikk, kalt “psykopatisk ordsalat”.

God søndag.

 

Vennen og jobben som forsvant

Så, det er søndag, og jeg hadde egentlig tenkt å skrive om psykopatisk løgnaktighet. Men en annen ting har opptatt meg de siste dagene, og når man skriver en blogg så er det vanskelig å følge en oppsatt plan. Man må skrive om det som inspirerer i øyeblikkets hete.

Det jeg har tenkt på den siste tiden, er noen hendelser som viser psykopatens trang til å stikke kjepper i hjulene til de han/hun påstår å elske. Så snart du har fått en psykopat i livet ditt, så begynner merkelige og uforklarlige ting å skje. Men det ligger ikke naturlig for deg å mistenke psykopaten der og da. For det første så vet du ennå ikke at vedkommende er psykopat, og for det andre så er det veldig fjernt å mistenke at de merkelige tingene som skjer er alt annet enn tilfeldige.

Vi har snakket mye om hvorfor det er så viktig å bryte kontakten med psykopaten. Han/hun elsker deg ikke og er dessuten manipulerende og krevende. Han/hun vil ta og aldri gi, og kan drenere din sjel og bankkonto. Dette er ille nok i seg selv, men er det alt? Er ikke psykopaten farligere enn dette? Vi er jo enige om at de fleste psykopater ikke er fysisk voldelige eller myrder. Så, hvor mye skade kan de egentlig utrette? 

Dette spørsmålet fikk meg til å erindre et par hendelser fra den gang jeg ante fred og ingen fare. Da jeg traff psykopaten så jobbet jeg som vikar innenfor mitt yrke. Jeg ble leiet ut til institusjoner og bedrifter ved sykdom eller annet behov for arbeidskraft. Jeg likte denne livsstilen, da den ga meg stor frihet til å bestemme når på året jeg godt kunne jobbe og når jeg ønsket fri. Inntekten min varierte voldsomt fra måned til måned, men med litt planlegging så var det ikke noe problem, jeg har aldri vært en trygghetsnarkoman. 

Min kontakt med det oppdragsformidlende byrået var god, jeg var vel ansett, og fikk alltid oppdragene jeg viste interesse for. Denne gang hadde jeg blitt forespeilet et spennende oppdrag i en kommune man forbinder med troll og eventyr, og jeg gledet meg til å oppholde meg på dette stedet i noen uker. Jeg fortalte psykopaten hvor jeg skulle, og han viste stor interesse for oppdraget. Jeg likte å fortelle ham alt jeg hadde på hjertet og tolket hans spørsmål som interesse for meg og mitt liv. Derfor formidlet jeg alle detaljer til ham. Han lyttet med store øyne og sitt beste smil.

Så skjedde det noen dager før jeg skulle dra, at oppdraget ble avlyst. Dette var merkelig, og hadde aldri skjedd meg før. Begrunnelsen jeg fikk var at “bedriften ville forsøke å løse personalmangelen uten innblanding fra bemanningsbyrå”. Ok, tenkte jeg. Ingen skade skjedd. Men avbestillingen luktet merkelig. Hvorfor bestilte da denne bedriften en vikar til å begynne med? Nuvel, jeg fikk snart et nytt oppdrag et annet sted. 

Denne gang valgte jeg å ikke fortelle psykopaten så mange detaljer om det nye oppdraget. Jeg vet ikke hvorfor jeg var tilbakeholden, men jeg informerte ham kun i grove trekk.

Et par uker senere satt jeg på toget på vei til den nye destinasjonen. Vis-a-vis meg satt en ung mann, som jeg snart kom i prat med. Togturen var lang og jeg var glad for det sjarmerende selskapet. Vi hadde mye felles og lo godt. Tonen var faktisk eksepsjonell god. Hans destinasjon var et par stopp før min, og da han forlot toget ba han om å få legge meg til på facebook, det var selvfølgelig iorden for meg.

Som alt annet som hendte meg, så fortalte jeg psykopaten entusiastisk om mitt hyggelige møte på toget. Han lyttet med stor interesse og stilte spørsmål. Nå må du som leser ha i mente at jeg faktisk aldri hadde en klar romantisk relasjon med min psykopat. Vi var ikke kjærester. Derimot følte jeg ofte at vi beveget oss i gråsonen mellom vennskap og kjærlighet, og at psykopaten ledet oss dit. Men et par var vi aldri. Det lå derfor aldri et forsøk på sjalusifabrikkering fra min side da jeg fortalte psykopaten om en annen mann jeg hadde truffet. Som sagt, jeg elsket å fortelle ham stort og smått som skjedde i livet mitt. Dette var intet unntak.

Mannen på toget gjorde et meget godt inntrykk på meg, og vi besøkte hverandre et par ganger. Senere var jeg i en lang periode bortreist, men vi holdt god kontakt på facebook – ihvertfall en stund. Men så ble min nye venn plutselig fjern, og han var ikke lenger interessert i å treffe meg når jeg befant meg i hans trakter. Jeg forsøkte noen ganger å avtale å møtes inntil jeg ga opp, fordi han alltid hadde en unnskyldning til ikke å treffe meg. Han sluttet også å vise interesse på chat. Jeg syntes det var fryktelig synd, men fordi vi ikke hadde klart å bygge en sterk nok grunnmur i vennskapet, så slettet jeg ham etter en stund som venn på facebook.

Før dette skjedde, så spurte psykopaten et par ganger “hvordan går det med mannen på toget?”. Psykopaten viste ikke interesse for alt jeg foretok meg, men utviklingen av mitt vennskap med denne mannen var han spesielt interessert i. Og jeg holdt ham oppdatert.

Ikke lenge etter dette, så brøt jeg med psykopaten. Dette var av ymse grunner som dere lesere allerede kjenner til, men ingen hadde noe med hverken jobboppdrag eller menn på tog å gjøre. Jeg hadde den gang ingen forutsetning for å mistenke at psykopaten spilte en rolle i disse forsvinningsnumrene som var Houdini verdig. 

Men det gjorde han.

Jeg skjønte det ikke den gang, men nå har jeg lært nok om psykopati til å forstå at det er slik de opererer. Psykopaten vil fiske etter informasjon og detaljer om dine sosiale forbindelser, for å kunne stikke kjepper i hjulene for din karriere og dine vennskap. De gjør det av hat, kjedsomhet, konkurransetrang og misunnelse. Du skal ikke ha noen fordeler i form av inntekt eller gode relasjoner, hvis psykopaten kan forhindre det.

At psykopaten har kontaktet mannen på toget, forstod jeg en dag da denne mannens profil dukket opp på facebook-feeden min. Det var da gått en stund siden jeg slettet ham (merk: ikke blokkert). Jeg klikket på profilen hans og la merke til at jeg ikke hadde mulighet til å legge ham til som venn. Denne funksjonen kan man fjerne når man ikke vil at noen skal ha mulighet til å sende en venneforespørsel. Jeg vil si at det er i ekstreme tilfeller noen vil benytte seg av en slik funksjon, da man ellers bare kan unnlate å akseptere venneforespørsler. Likevel, denne hadde mannen brukt på meg. Jeg opplevde det som pussig, da vi faktisk hadde en meget god tone og jeg kun viste ham høflig interesse. Den eneste forklaringen er at psykopaten må ha funnet denne mannen på min venneliste, kontaktet ham og servert ham en riktig saftig historie om hvor gal jeg er. 

Antakelig kontaktet psykopaten også min potensielle arbeidsgiver til mitt avlyste oppdrag.

Hvordan kan jeg i dag være sikker på at psykopaten er hjernen bak? Fordi ingenting av hva jeg aldri informerte psykopaten om, forkludret seg. Kun muligheter jeg villig informerte ham om, ble ødelagt. Derfor er det så viktig å holde kortene tett til brystet, om dine planer, din økonomi og menneskene i livet ditt. Alt du forteller psykopaten, bruker han/hun som ammunisjon mot deg. 

Vi hører ofte at “psykopaten skyr ingen midler”. Dette er hva det betyr. Psykopaten holder seg ikke for god til å kontakte din arbeidsgiver eller dine venner for å sverte deg. Det spiller ingen rolle at psykopaten ikke kjenner dine kontakter selv. Han/hun utgir seg gjerne for å være en annen, og forteller gjerne at du er kriminell, psykisk syk eller ustabil for å fjerne mennesker eller gode muligheter fra ditt liv. Alt dette skjer bak din rygg, samtidig som du i god tro fortsetter å forsyne psykopaten med opplysninger om ditt liv. Psykopaten later som om han/hun står på din side når han/hun i realiteten aktivt motarbeider deg. Når du så støter på “uforklarlig” motgang og ting oppleves tungt, så står psykopaten klar med en skulder til å gråte på. Men hva du ikke ser mens du lar deg trøste av ham/henne, er skadefryden i psykopatens ansikt.

Psykopaten elsker å observere konsekvensene av sine ugjerninger. Derfor spurte min psykopat så ofte “hvordan går det med deg og mannen på toget?” eller “tapte du masse inntekt da du ikke fikk det jobboppdraget”? Det vi oppfatter som omtenksomhet og omsorg, er istedet pyromanen som går tilbake til åstedet for sin brannstiftelse for å nyte konsekvensene av sin “bragd”. Det er – i ytterste instans – psykopaten Ted Bundy som masturberer over likene av ofrene han har myrdet. Det er hvor stor innflytelse psykopatens handlinger får som gir ham/henne et adrenalinkick. Det får psykopaten til å føle seg dominant og allmektig. 

Når psykopaten vender seg mot deg på denne måten, så er det ikke et resultat av at relasjonen deres “surnet”. At kjærlighet ble til hat, eller at psykopaten i utgangspunktet hadde et åpent sinn men etterhvert ble tiltakende mistroisk til deg. Slik utvikling skjer i enkelte normale relasjoner, og det er en utvikling som vil ta flere år. Vi ønsker å projisere dette over på vår relasjon med psykopaten, men psykopaten er alt annet enn normal. Hendelsen med jobboppdraget skjedde da jeg hadde kjent psykopaten i to måneder. Hendelsen med vennen fra toget skjedde noen uker senere. Normale mennesker utvikler ikke et intenst hat til et annet normalt menneske på så kort tid. Dette beviser at psykopaten har til hensikt å ødelegge ditt liv fra første dag han/hun spotter deg. 

Det er med god grunn man opplever paranoia i relasjon med psykopaten, eller etter bruddet. Har du opplevd at mennesker du tidligere hadde et greit eller attpåtil fantastisk forhold til, plutselig blir kjølige? Kollegaer, venner eller familiemedlemmer som plutselig blir kvasse i replikken, ikke lenger samarbeider eller snur ryggen til? Og du aner ikke hva du har sagt eller gjort som forårsaket en slik plutselig forvandling? Opplever du at din karriere plutselig tar en negativ vending, eller at du aldri får jobbene du søker på? Opplever du at leiekontrakten på boligen din plutselig blir oppsagt, eller at kjæledyret ditt dør på uforklarlig vis? 

Har det skjedd merkelige ting i ditt liv?

Tenk da etter hvilke opplysninger du ga psykopaten, og hvilken tilgang du ga ham/henne til livet ditt. Hvis hendelsene kan settes i sammenheng med ting du formidlet til ham/henne, så er sjansen stor for at din psykopat står bak. Dette er en av mange grunner til at null kontakt er så viktig. Med NK så mister psykopaten muligheten til å ødelegge for deg, da alle informasjonskanaler blir brutt.

Når jeg tenker tilbake på slike hendelser, så er det ufattelig at jeg elsket dette mennesket og trodde vi skulle være venner for livet. Det er også ufattelig at jeg savnet ham i meget lang tid etter bruddet. Likevel kan jeg fortsatt kjenne på rester av dette savnet. Gjør du også det, så vit at det er normalt.

Vær også sjeleglad for at du har fått dette mennesket ut av livet ditt, og sørg for at han/hun aldri kommer nær deg igjen.

 

Hvordan har psykopaten det etter at du går? (del 2)

Ok, dagen derpå, og vi fortsetter med annen del av spørsmålet om hvordan psykopaten har det etter at du går.

I går snakket vi mye om vennlighet, og hvordan vår evne til å være snille kan misbrukes – ikke bare av psykopaten, men også av mennesker som faller innenfor hva vi definerer som “normalt”. Vi snakket i mindre grad om psykopatens opplevelse av din flukt, det skal vi forsøke å ta igjen i dag.

Kommentaren som inspirerte meg til å skrive denne teksten, inneholder følgende spørsmål;

Hvordan har psykopaten det etter at jeg gikk? Har han glemt meg? Hvordan tenker han tilbake på alle disse årene?

Det som er viktig å huske, er at psykopaten mangler evnen til nostalgi. Jeg beveger meg sjelden inn på debatten om hvorvidt psykopati skyldes oppvekst eller hjernefeil, men det kan virke som om den biten av hjernen som av og til gjør oss nostalgiske, mangler hos psykopaten. Forskning støtter dette ved å vise nedsatt aktivitet i psykopatens frontallapp, hvor blant annet følelser, erindring og omtanke aktiveres. Psykopaten vil derfor ikke reflektere noe særlig over “alle disse årene” han/hun tilbrakte med deg, og ikke på samme måte som du gjør. Han/hun vil ikke knytte minner til følelser som er nødvendig for å oppleve nostalgi og lengsel. Selv mens dere hadde en aktiv relasjon, så var ikke psykopaten sjelelig tilstede på samme måte som du var. Der du følte lojalitet, glede og omtanke, så levde psykopaten i en konkurranse. Du var ikke en kjæreste eller god venn for ham/henne, du var en rival. Vi har alle opplevd å ha rivaler i form av mennesker som jobber mot oss. Vi tenker ikke tilbake på dem med nostalgi, gjør vi vel? Det gjør heller ikke psykopaten. Problemet for psykopaten er at han/hun har ingen interesse av å skille venn fra fiende. Psykopaten er grandios og føler seg overlegen alle andre. I hans/hennes øyne er gode mennesker svake og feige, og dårlige mennesker er nettopp det – dårlige. Slik bidrar alle til å bekrefte hans/hennes overlegenhet.

Konkurranseelementet gjør at psykopaten aldri spør seg selv “hva har jeg gjort som fikk NN til å dra?”. Ydmykhet står ikke på psykopatens meny. Psykopaten vil rasjonalisere din exit med at du ikke er verdt å samle på, eller de vil omskrive bruddet i eget hode til å fremstå som om de forlot deg og ikke omvendt. Psykopaten gjør bruddet til en konkurranse som skal vinnes.

Umiddelbart reagerer psykopaten sannsynligvis med narsissistisk raseri. Hvis du forlot psykopaten først, så ble din flukt foretatt uten psykopatens velsignelse og utenfor hans/hennes kontroll. Du forårsaket en narsissistisk skade, og i psykopatens hode er det en kardinal forbrytelse som du aldri blir tilgitt. Men husk at psykopatens følelser blir beskrevet som primale. Det vil si at følelsesregisteret er nært beslektet med dyrs og små barns evne til følelser, begrenset til sjalusi, misunnelse, skadefryd, tilfredsstillelse og raseri. Dypere følelser som kjærlighet, ekte lykke eller sorg har ikke psykopaten kapasitet til å oppleve. Følelsesuttrykkene er også kortvarige, akkurat som en hund eller katt som plutselig kan snappe etter hånden din med tennene, for så i neste øyeblikk fortsette med å slikke pelsen sin tilsynelatende uten å ense at du befinner deg i rommet. Ofre vil kanskje gjenkjenne dette med hvordan psykopaten kunne fyre av et verbalt angrep uten sidestykke, for så to minutter senere oppføre seg som om angrepet aldri skjedde. Slik sett er en psykopats raseri heller ikke personlig. Problemet er at de primitive følelsene er kombinert med et voksent menneskes høye intelligens. Dette gjør psykopaten i stand til å plotte, kalkulere og ikke minst huske skader på hans/hennes narsissistiske kjerne.

Den antisosiale forstyrrelsen forhindrer psykopaten i å se andre mennesker som noe annet enn objekter. Det er her mangelen på empati blir synlig. Psykopaten formår ikke å forstå andre menneskers opplevelse av livet, ikke engang de som står ham/henne aller nærmest. Psykopaten forstår at hans/hennes evige konkurransekamp vil skremme folk bort, derfor forsøker psykopaten å skjule sitt indre (ihvertfall i begynnelsen). Men psykopaten klarer ikke å skjule mangelen på empati. Denne invaliditeten kommer før eller siden frem i dagslys. Når en annen ser deg som et objekt, så kan vedkommende lett “plassere deg på hyllen” mentalt når du ikke lenger er synlig. Dine følelser og din opplevelse av psykopaten er irrelevant for ham/henne. I hans/hennes øyne har du ikke følelser, og akkurat som et leketøy kan du stues bort etter bruddet. Vi har i et tidligere innlegg snakket om “kompartmentalisering” og det er slik psykopaten klarer å fjerne deg fra bevisstheten, som en gjenstand som han/hun ikke lenger har bruk for. Ihvertfall ikke her og nå. Vi går ikke og opplever nostalgi for hagemøblene vi ryddet bort i september, gjør vi vel?

Ironisk nok er det objektivisering og mangel på empati som gjør at psykopaten overhodet ikke forstår hvorfor du ikke ønsker å ta ham/henne imot med åpne armer, når han/hun plutselig bestemmer seg for inkludere deg i livet sitt igjen. Dette foregår på nøyaktig samme måte som når vi i mai begynner å tenke på hagemøblene igjen, fordi været forbedrer seg. Gjennom hele vinteren har vi ikke enset dem en tanke, siden “bruddet” i september. Istedet fokuserer vi på hagedekorasjoner vi synes passer bedre i vinterhalvåret, slik som nisser og lykter. Nissene og lyktene passer oss bedre om vinteren, enn hagemøblene gjør. Vi “forkaster” derfor hagemøblene, både fysisk og mentalt, til fordel for nissene. Men i mai får vi plutselig bruk for hagemøblene. De har igjen en nytteverdi, og vi vil klargjøre dem for ny bruk; børste støv av dem, eventuelt vaske dem, kanskje male dem i en ny farge? Kort sagt pleie dem. Og hagemøblene gjør ikke opprør når du drar dem frem igjen i mai. De er ikke traumatisert av å ha stått i mørke i åtte måneder. Du hadde blitt oppriktig forundret om så var tilfelle. Det samme blir psykopaten, når du selv markerer motstand mot å bli behandlet som et hagemøbel. Psykopaten hverken vil eller kan reflektere over sine handlinger mot deg. Han/hun tar intet ansvar for din lidelse. Du er et objekt. Dine anklager og din vegring blir derfor et irritasjonsmoment som psykopaten vil slå ned på.

På samme måte som du pleier dine hagemøbler for ny bruk, kan psykopaten plutselig finne på å re-idealisere deg. Dette kan skje etter lang tid, opptil flere år. Men plutselig har du igjen en nytteverdi for psykopaten. Det kan være han/hun ønsker sex, penger eller sosial status. Er du alvorlig syk? Da ønsker kanskje psykopaten å fremstå som martyr, ved å pleie deg – i full offentlighet selvfølgelig. Uansett hvilken nytteverdi du har for psykopaten, så handler det aldri om deg. Som person har du ingen verdi. Men som gjenstand og “speil” har du verdi. Og hvis psykopaten har noe å tjene på det, så vil han/hun forsøke å utsette deg for en ny idealiseringsfase. Det er enklere for psykopaten å re-idealisere gamle ofre, enn å kurtisere nye. Det vil si, så lenge du biter på.

Du blir med andre ord ikke glemt etter bruddet. Men du blir heller ikke husket slik normale mennesker husker andre som har stått dem nær. Det faktum at psykopaten umiddelbart forkaster deg og ikke gir lyd fra seg på lang tid, forteller deg hvordan du blir husket. Jeg husker jeg rasjonaliserte psykopatens fravær og taushet med “jeg må ha såret ham noe voldsomt”. Dette var den eneste normale forklaringen jeg kunne komme på som forsvarte hans motbydelige forkasting av meg. Men sannheten er at jeg såret ham aldri. Jeg ble derimot straffet for å ha markert grenser. Dessuten hadde han funnet et nytt offer. En person som savner deg, vil ikke gå og savne deg i årevis før han/hun tar kontakt. Hvis noen savner deg, så forsøker de å reparere relasjonen umiddelbart.

Uansett om du er den som går eller blir forlatt, så forsøker psykopaten å projisere all skyld for bruddet over på deg. Og i en periode så virker det. Psykopatens direkte beskyldninger rammer oss. Enda verre er det når psykopaten ikke sier noe i det hele tatt. Taushetskuren har som mål å vende oss mot oss selv. Når psykopaten ikke lenger henvender seg, så blir vi sittende alene med våre bebreidelser. Det er lett å tenke “jeg må virkelig ha forbrutt meg alvorlig på ham/henne, når de bryter kontakten så brått”. Det er jo ikke normalt å forlate en relasjon på den måten psykopaten gjør det. Men psykopaten forlater oss sjelden helt og fullt. Som nevnt tidligere, så kan overvsvevinger skje direkte eller indirekte. Du kan være sikker på at hvis du faktisk hadde forgrepet deg så voldsomt på psykopaten som han/hun ønsker å gi inntrykk av, så hadde du aldri blitt overvåket på sosiale medier eller fått mystiske oppkall om natten. Du hadde aldri fått kryptiske beskjeder via flygende aper. Hadde noen forgrepet seg på deg, så hadde du aldri oppsøkt denne personen igjen. Du har ikke forgrepet deg på psykopaten. Psykopaten vet godt hvem som er den egentlige overgriperen, derfor holder han/hun fortsatt et øye med deg. For ham/henne er hele kalaset et spill. 

Det som er viktig for offeret, er å ikke delta i spillet. Det er essensielt å slutte å ønske å bli husket av psykopaten. Nå som du vet hvordan psykopaten husker deg, så håper jeg det er lettere å bryte de emosjonelle båndene du fortsatt har til ham/henne, og jobbe mot likegyldighet. Du ønsker ikke å bli husket av en meget forstyrret, og i enkelte tilfeller farlig person. Det er ikke et kompliment eller honnør til deres tidligere relasjon hvis psykopaten kontakter deg.

Oppsummert så har psykopaten det helt topp, mens du går og lider. Psykopaten tenker ikke nostalgisk tilbake på hva dere hadde sammen, og mest sannsynlig har han/hun kjøpt nye hagemøbler som de er opptatt med. I tillegg gir din lidelse dem et realt narsissistisk boost! Psykopaten kan oppleve kortvarig narsissistisk raseri av din utgang, men vil i de fleste tilfeller raskt gå i gang med å finne et nytt offer og miste interessen for deg. Derfor, gjør alt du kan for å komme deg videre i livet, denne personen er ikke verdt et sekund mer av din dyrebare tid og oppmerksomhet.

Ha det som mål, hva kommentaren som foranlediget denne teksten sier;

Her skulle jeg så gjerne ha lest det svart på hvitt, at jeg faktisk er bare luft nå.

Det er du. Du bør også gjøre psykopaten til luft for deg.

 

Hvordan har psykopaten det etter at du går? (del 1)

Denne kommentaren ble publisert av en anonym leser for noen dager siden. Spørsmålet vedkommende stiller er viktig og jeg tror mange går og lurer på det samme som forfatteren av kommentaren. Jeg vil derfor forsøke å svare på spørsmålet i dette blogginnlegget, samt det neste; 

Hei,

jeg har nettopp endelig klart å gjøre det slutt med min store kjærlighet… Etter årevis med et liv med en psykopat, klarte jeg etter å ha lest meg opp og frem, å gå fra “drømmemannen”. MEN det jeg så sårt gjerne skulle lest mer om, som jeg finner lite info om… Er…: Hvordan har psykopaten det etter jeg gikk?? Har han glemt meg?? Hvordan tenker han tilbake på alle disse årene? Hva tenker han om at jeg gjorde det slutt med en fin melding og deretter NK?? Hva tenker han generelt?? Her skulle jeg så gjerne ha lest det svart på hvitt at jeg faktisk er bare luft nå… Det hadde også vært til god hjelp faktisk…:)

Først og fremst så vil jeg at du som har klart å forlate psykopaten, skal gi deg selv et velfortjent klapp på skulderen. Det krever mot å forlate en usunn relasjon, selv om det er det siste man ønsker. Å klamre seg til noe man vet man tar skade av, er fristende. Å forlate det er en bragd. Nå må livet gå videre uten det mange opplever som selve livsnerven. Å forlate psykopaten oppleves av mange som å slå av sin egen respirator, man får knapt puste. Meningen med livet er borte, ihvertfall i begynnelsen. Man må langsomt finne seg selv igjen og gi livet en annen mening enn den psykopaten ga det. For mange har meningen med livet hele tiden vært kjærlighet. Etter psykopaten kaster mange den meningen overbord, og søker etter mening et annet sted. Det kan være at jobb, venner, reising eller en lidenskapelig hobby må tre inn som erstattende meningsskaper etter psykopaten. Ihvertfall for en stund. Og disse substituttene kan være like verdifulle som – og adskillig mer realistiske enn – en ikke-realiserbar drøm om den store kjærligheten.

Uansett, når man forlater psykopaten så er det derfor ikke bare en skadelig person man har forlatt, men selve meningen med livet. Ikke rart det oppleves som nærmest uoverkommelig! Derfor, vær stolt av deg selv. Også de som ble forlatt har grunn til å være stolte av evnen de viser til å bygge opp et nytt liv fra ruinene av den havarerte relasjonen. Dette innlegget vil også gjelde for dere.

I denne første delen av innlegget vil jeg reflektere over uttalelsen “hva tenker han om at jeg gjorde det slutt med en fin melding og deretter NK?”. Hva betyr offerets siste ord? Hva betyr de for psykopaten? Hva betyr de for offeret selv? 

Mange ofre forlot psykopaten med ord av sinne, raseri og anklager. Ukvemsord sagt eller skrevet i affekt. Ofre som forlot psykopaten med slike ord, angrer ofte i etterkant og tror at uten det brutale ordelaget så kunne kanskje relasjonen vært reddet. Jeg kan med en gang stadfeste at relasjonen kunne aldri reddes med et annet ordvalg. Slutten på relasjonen med en psykopat er alltid råtten. Den kunne ikke endt annerledes.

Jeg var selv blant dem som var redd for å såre og støte, helt til siste slutt. Selv om jeg innvendig brant opp av raseri så klarte jeg ikke å konfrontere psykopaten med min skuffelse og mitt sinne. I frykt for å vekke ubehag i ham så gjorde jeg i avslutningen som jeg hadde gjort i hele relasjonen – jeg glattet over. Mine siste ord til psykopaten var akkurat som forfatteren av kommentaren, av forsonende og takknemlig art. Heller ikke dette har noen innflytelse på psykopaten.

Hvis vi husker tilbake til dagligdagen med psykopaten, den gang vi fortsatt hadde kontakt, så gjorde vennlige handlinger eller ord sjelden inntrykk på ham eller henne. Psykopaten setter ikke pris på vennlighet. Faktisk opplever mange ofre at psykopaten indirekte eller sågar direkte håner dine forsøk på vennlighet. Middagen du la din sjel i å lage ble kritisert. Du forsøkte å støtte og være ekstra snill mot psykopaten på hans/hennes dårlige dag, men i neste øyeblikk ble du devaluert enda mer. At du selv måtte gjøre en kjempeinnsats for å få fri den uken psykopaten ville dra på ferie med deg spiller ingen rolle for ham/henne, når psykopaten dagen før avreise kansellerer turen. Din fornemmelse av å bli hånet for å være snill er ingen tilfeldighet. Psykopaten ser ikke godhet som en gave som må beskyttes, men som en svakhet som må utnyttes. Og bæreren av denne egenskapen er en feig og svak person som fortjener å hånes.

Det oppleves sårende og forvirrende når vennlighet ikke når inn til noen. Når du faktisk har strukket deg lenger enn noen annen i psykopatens liv men likevel ender opp med å bli den han/hun behandler dårligst. Dette er et signal vi skal ta på alvor, om at det er på tide å forlate relasjonen. 

Vennlighet når relasjonen skal avsluttes, i form av en støttende sms eller et brev hvor du forteller hvor mye du elsker ham/henne men at du ikke kan bli værende i relasjonen, eller en respektfull “klargjørende samtale” er like bortkastet på psykopaten i slutten av relasjonen som den var midt i. Vennlighet gir ikke psykopaten en klump i halsen eller en mental bølge av nostalgi eller anger, slik normale mennesker kan oppleve. Psykopaten ser ikke avslutningen som “fin” eller “trist”. Han/hun ser den derimot som klarsignal for en ny og spennende konkurranse. Psykopaten ser konkurranse i alt, og han/hun skal alltid vinne. Denne gang kan det være “hvem kommer tryglende først”, “hvem klarer å straffe den andre med taushet lengst” eller “hvem kan opptre mest likeglad over bruddet”-konkurransen. Kanskje alle tre samtidig. 

Din vennlige avslutning preller av på psykopaten som vann på gåsa. Men det betyr ikke at en korrekt avslutning er bortkastet. Du kan selv benytte den respektfulle avslutningen til å gå rakrygget ut av relasjonen med hodet hevet, vel vitende om at du endte relasjonen på en – for deg – verdig måte. Ta det med deg videre når du i etterkant vil slite med kognitiv dissonans. Med psykopaten, som i alle relasjoner, så vil det hjelpe deg i sorgprosessen at du i det minste har ren samvittighet. 

“Ren samvittighet” handler ikke bare om en verdig avslutning, man skal også ha ren samvittighet overfor seg selv, og dette innebærer å slutte å tilby vennlighet til de som ikke vil ha den, ikke verdsetter den eller ser den som et tegn på svakhet og en invitasjon til mishandling. Ofre for psykopater er ofte givende og milde mennesker, og det å avslutte sin vennlige opptreden overfor individer som ikke ivaretar den kan være en utfordring, men også en leksjon i grensesetting.

Jeg fikk nylig en ny kollega. Vedkommende var ung, hadde flyttet langt for å jobbe på min arbeidsplass og hadde tilsynelatende ingen venner eller bekjente her i byen. Jeg tok umiddelbart vedkommende “under mine vinger”. Vi gikk på kino og brukte min bil til å dra på sightseeing og dessuten til å gjøre innkjøp da vedkommende selv ikke hadde bil, og det derfor var begrenset hvor mye varer han/hun kunne frakte på egenhånd. Jeg kjøpte en is til vedkommende som en “velkommen til byen” gest. Jeg gjorde ingen store handlinger, ingen grep som satte min egen sikkerhet, min økonomi eller mitt eget velvære i fare. Likevel ligger det i vennlighet et ønske om å rekke ut en hånd, om å ivareta den andre og et håp om at gesten blir respektert, håndtert som en gave av mottakeren og også gjengjeldt. Det er den moderne versjonen av å røyke en fredspipe sammen. 

Neste vakt jeg hadde sammen med min nye kollega, så merket jeg at vedkommende hadde inntatt en arrogant og bedrevitende holdning til meg. Jeg observerte adferden i noen timer inntil jeg var sikker og det ikke lenger var rom for tvil. Denne personen hadde villig mottatt min omfavnende imøtekommenhet, men hadde ingen planer om å opptre respektfullt overfor meg. Min vennlighet mot min nye kollega stoppet der og da. 

Hvorfor avsluttet jeg min vennlige holdning overfor min nye kollega? Var jeg blitt fornærmet? Er jeg oversensitiv? Nei. Dette er ord våre psykopater typisk fortalte oss, og som vi skal slutte å tro på. Våre egne oppfattelser av andre er til å stole på. Hadde dette skjedd før mitt møte med psykopaten, så hadde jeg antakelig fortsatt med min vennlige adferd overfor min nye kollega, til tross for en kjølig mottakelse. Men en av mange ting psykopaten har lært oss, er at vennlighet mot mennesker som aldri vil verdsette den, er bortkastet. Ingen skal føle seg berettiget til å motta våre gaver, og likevel devaluere oss.

Vi hører av og til morsomme historier a la typen “jeg smilte og hilste på vedkommende daglig. Jeg fikk aldri noen respons, utover et tomt blikk. Plutselig, etter 20 år, så svarte vedkommende “hallo”. Jeg forstod at jeg endelig hadde nådd inn til ham/henne, og at min innsats i 20 år hadde gitt uttelling”. Slike historier skal inspirere oss til å “ikke gi opp”. Til ikke å slutte med å strekke ut en hånd. Men min holdning til slike historier post-psykopaten? Svada. Det er absurd å holde på slik. Livet er for kort til å hilse på noen i 20 år før man får noen respons, og mennesker som forteller slike historier lever i en boble. Forsåvidt den samme boblen som jeg selv levde i. Men i dag slutter jeg å smile til mennesker som ikke gjengjelder mine smil. Jeg har sluttet å belønne disrespekt.

For hva gjør du egentlig når du bruker tanker, tid og penger på personer som fortsetter å devaluere deg? Du oppmuntrer og bidrar til din egen mishandling.

Slutt å finansiere mishandlingen av deg selv.

Hvis du lurer på hvordan dine siste vennlige ord ble mottatt av psykopaten, så sier hans/hennes respons (eller mangel på respons) alt du trenger å vite. Hvis vedkommende ikke verdsetter din vennlighet, så er vedkommende heller ikke verd din omtanke eller ditt såre savn.

Men betyr det at psykopaten har glemt deg sekundet du går? Opplever han/hun ingenting i kjølvannet av deres brudd? Gjør din exit intet inntrykk på dem? Dette skal vi snakke om i del 2.