Denne gode kommentaren ble lagt inn under forrige tekst.
Jeg legger den ut som hovedtekst, fordi spørsmålene som stilles i kommentaren er viktige. Leseren skriver;
Hvorfor er noen mindre attraktive som offer, og hvorfor virker noen til å ta mindre skade? Kanskje litt farlig spørsmål, da det kan tolkes som klandring (av seg selv eller andre…) Og det er jo ikke slik at man kan bestemme seg for å være på en viss måte og tro at man er trygg da…
Er det adferdsmønstre eller personlighetstrekk som trigger frem ekstra drøy adferd fra narssissten (h*n er selvsagt ansvarlig for egen adferd)? Flere barn i en familie kan jo beskrive samme forelder helt ulikt, og ulike ekskjærester trenger ikke å ha blitt behandlet dårlig på akkurat samme vis… Resiliens? Flaks? Godt nettverk ellers? Er det noen mennesker narsissister kan beundre eller respektere til en viss grad, og hvor de bruker lengre tid før de eventuelt skader personen?
Mitt svar;
Her stiller du veldig mange gode spørsmål. Noen av dem er grundig omtalt i bloggen tidligere, men noen er også mindre berørt.
Rett før jeg så kommentaren din, så lyttet jeg til “Relasjonspoden” på podplay. En person hadde skrevet inn med spørsmålet “hvordan får man venner som voksen?” (spørsmålet er alene verdig en egen tekst). Personen beskrev en oppvekst med mye avvisning, blant annet en psykisk voldelig far, et bryllup som alle ble invitert i bortsett fra innsenderen, å bli sparket fra jobben, latterliggjøring etc.
Jeg synes programlederne svarte så bra. De forklarte at når man er avvist så mye i livet, så oppleves avvisning som trygt. Da kan det være vanskelig å finne venner som voksen, fordi man oppsøker mennesker som kommer til å avvise – eller man “legger opp til” avvisning, ved å dreie relasjonen inn på et spor som ender med avvisning. Svaret viste mye innsikt. Programlederne spurte videre “hvor god venn er du med deg selv?”.
Tror mye av svaret på ditt første spørsmål ligger her. Vi fant psykopater og narsissister som kom til å avvise oss, eller som var så kalde og avvisende at vi selv kunne avvise dem og deretter betrakte oss som “offer”. Ja se, nå er det ikke bare du som trår farlig, også jeg. Men slik er psykopatuniverset – vi objekter må også se på oss selv.
“Hvorfor tar noen mindre skade?”. De ble ikke traumebundet/hektet. De ble kanskje betatt og manipulert, men p/n kom aldri inn under huden på dem på samme måte. De var mindre sårbare, kanskje ikke så ensomme eller åpne for idealisering. Kanskje var de fra begynnelsen mindre godtroende, mer avventende, mer skeptisk til p/n og følte seg dermed ikke like bedratt eller “lurt” da masken falt, for de mistenkte hele veien at denne personen ikke var vel bevart.
“Er det adferd som trigger ekstra drøy adferd fra narsissisten?”.
Her kommer jeg igjen til å trå i minefeltet. Noen vil føle seg støtt. Det er også et triggende spørsmål for meg, fordi jeg selv ble behandlet med sterk forakt av min p/n, mens jeg ser at min arvtaker fortsatt virker lykkelig etter ni år med ham. Men innsikt er viktig, og vil hjelpe oss framover. Jeg vil trekke fram tre faktorer.
-Mindre attraktive mennesker. P/n liker ikke mennesker de betrakter som “stygge”. Stygge mennesker er i p/n sine øyne uverdige og fortjener mishandling. Til og med p/n foreldre skyver det “stygge” barnet fra seg, og “groomer” det til å bli syndebukkbarn. Det peneste barnet blir gullbarn. Husk at vi snakker om primitive hjerner hvor det kun er overflaten som teller. P/n liker vakre og skinnende ting, og de har ingen dybde, vilje eller evne til å se bak overflaten. Tenk på Askepott. Den narsissistiske stemoren skyver sine penere døtre i front, mens Askepott blir kraftig misbrukt (i det opprinnelige eventyret så var askepott fysisk frastøtende, ikke pen som man ser i de familievennlige filmatiseringene. Hun ble tryllet vakker først innen ballet med prinsen).
-Sterkt empatiske mennesker. P/n avskyr denne egenskapen, samtidig som de tiltrekkes av den. Men de kan ikke leve med sterkt empatiske mennesker i lengden, fordi empater ganske raskt vil avkle psykopatens maske. Empater er kanskje “feige” som i lite konfronterende, men de har en egen evne til å gjennomskue andre menneskers intensjoner. P/n vet at de ikke kan narre empater over lang tid. Derfor ender empater ofte som overgangsobjekter, og blir ofte sterkt mishandlet på kort tid, hvor den første 1/4 av relasjonen består av en middelmådig idealisering (men sterk nok til å hekte), og de resterende 3/4 er ren mishandling og en ekstra brutal forkasting – en “quick fix” hvor p/n får dekket sitt behov for makt, kontroll og giftig adferd, innen de finner et bedre egnet langtidsobjekt som de slår seg ned med. -Trengende adferd hos objektet. Det som på engelsk kalles “needy”. Psykopater har en ekstra avsky for mennesker som krever noe av dem. De opplever det som forsøk på kontroll. Psykopaten er dessuten ikke i stand til å dekke emosjonelle behov hos andre, det er bare noe de gir inntrykk av i idealiseringsfasen. Etter hvert som psykopaten blir mer følelsesmessig utilgjengelig, fraværende, lukket og kryptisk, så tiltar desperasjonen hos objektet. Det er jo naturlig at objektet blir fortvilet når de opplever at psykopaten glipper. Men psykopaten – som jo selv har fremprovosert denne adferden i objektet – opplever tiltakende avsky mot det trengende objektet, og mishandlingen tiltar. Psykopaten og objektet er da inne i en meget ond sirkel som i verste fall kan ende i fysisk vold og – som vi ser noen eksempler av hvert år i Norge – drap.
“Er det noen mennesker narsissister kan beundre eller respektere til en viss grad, og hvor de bruker lengre tid før de eventuelt skader personen?”.
Ja. -Mennesker med makt og penger – igjen snakker vi om overflatedyrking. Makt og penger er noe p/n selv ønsker seg. De beundrer dem som har det og vil gjerne innynde seg hos dem. Så respekten er blandet med sterk misunnelse.
-Mennesker med klare grenser. Mennesker som ikke finner seg i bullshit. Slike mennesker er kryptonitt på p/n, og de vil respektere dem, men ikke fordi de liker dem. I slike tilfeller er respekten blandet med hat og eventuelt frykt (for eksempel for den forelderen som – i tilfelle narsissisten – plasserte skam i dem i utgangspunktet).
Dette er interessant… men tror også pen/stygg greia, kommer ann på.. En mor vil vel forakte datterens skjønnhet om den truer, eller se det som en forlengelse av sin egen. Men det er alltid ett konkurransepreg der. Se på askepott/snehvit eventyrene..hvor moren (ps/n) blir truet av datterens renhet og ynde. Tror de bærer noe sannhet i seg
Absolutt. Eventyr bærer mye kunnskap og moral i seg. Men hvis mulig, les orignalversjonene, ikke de barnevennlige versjonene man ser i dag. De opprinnelige eventyrene var ikke ment til å underholde, men til å oppdra og opplyse.
Tusen takk for fyldig svar! Var usikker på om jeg i det hele tatt skulle stille spørsmålet, da det kan skli ut i falsk trygghet (”Bare jeg vet dette, kan jeg aldri bli et offer mer…!”) eller at vi klandrer oss selv eller andre enda hardere.
Samtidig har jeg gått rundt og blitt nysgjerrig på hvorfor noen virker til å komme fra samme forelder eller partner mer intakt.
Interessant det du skriver om å være trengende og vise følsomhet. Til å begynne med i relasjonen virket det jo som om det var ønsket, at man skulle bli avhengig av dem til en viss grad. Og til slutt er følsomhet svakhet og uansett hva man reagerer på og hvordan, er det en overreaksjon…
Har ikke erfaring med narsissistiske foreldre selv, men kan tenke meg at de muligens foretrekker det barnet som gjenspeiler dem mest, som er eller kan bli en ”mini-meg”?
Og litt offtopic, når barn av narsissisten blir gamle nok til å date selv, hvor ofte er det barna følger foreldrenes mønster? Er det ”syndebukken” som eventuelt bryter ut og begynner å gjøre ting annerledes?
Min erfaring er at barn av narsissister gjør det andre barn gjør – de dater sine foreldre. Dette er jo en sannhet med modifikasjoner. Men det er slik at barn av sunne foreldre ofte finner sunne partnere. Barn av narsissistiske foreldre vil ofte finne narsissistiske partnere. Begge deler fordi det er hva man kjenner, det er trygt og man vet hvilken rolle man skal innta i relasjonen. Og den beste rollen er den kjente rollen – den man har hatt hele livet.
Tenker litt høyt nå. Mistenker at jeg ikke er alene om å ha ”sår” som gjør en åpen for en intens eller uvanlig relasjon. En eller annen grad av mobbing, misbruk, følelsesmessig neglekt.
Kanskje er man vant til å være ensom, og tenker at en uperfekt relasjon er bedre enn ingenting(!), eller så har man minst en skadelig relasjon bak seg og tenker at h*n tross alt er snillere enn den andre kjæresten…
Man har et oppriktig ønske om å få og gi kjærlighet, og da kan en covert person virke som akkurat det man leter etter. Noen som trenger støtte, trøst eller oppmuntring, som deler en gammel sorg eller at de har vært uheldige i andre relasjoner, og man kjenner sympati og omsorg.
Så fremstår de selv som kjærlige og oppmerksomme, og er det en person som er intelligent og sosialt oppegående(og kanskje ikke ekstremt forelsket…) er ikke lovebombingen så påfallende heller. Sier og gjør de rette tingene, virker kanskje sosialt og veldedig engasjert, virker så herlig helt til Dr. Jekyll røper seg som Mr. Hyde.
Og jeg tror det er derfor det lett ender i en ”krise-kulminasjon” når man blir brått dumpet eller opplever noe annet ekkelt til slutt. Snakker i alle fall for meg selv her. Det er det håpet om å *endelig* ikke være alene lenger eller *endelig* bygge opp den gode relasjonen med noen som ikke bedriver psykisk mishandling, som til slutt sprekker på en stygg måte.
Mange gode tanker her.
Her kjenner jeg meg igjen.
Dette gjør utrolig godt å lese mht. tidligere erfaringer.
Jeg klarte å lære og fikk god hjelp til å bli trygg på meg selv og mine tanker, takket være en god psykolog.
Den delen med “hvor god venn er du med deg selv” er uhyre viktig å minne seg selv på.
Når jeg er i en vanskelig situasjon (jobb/venner/kjærlighetsforhold) i dag og får en følelse av å være urettferdig behandlet, prøver jeg alltid å se for meg hvordan jeg ville reagert og rådet en venn dersom de opplevde det samme.
(Det er ofte enklere å beskytte andre enn seg selv..)
Da finner jeg fort ut om det er røde flag i situasjonen, eller om det kun er søvn/lite mat/mye stress i hverdagen som skaper min reaksjon på situasjonen.
Jeg gir også dette tipset til mine venner, dersom de befinner seg i vanskelige relasjoner – “Hva ville du sagt til meg, dersom det var meg dette skjedde med?”
Det hjelper en å se seg selv utenfra på en objektiv måte.
– hilsen et empatisk og til tider needy objekt
For det første – jeg elsker ditt pseudonym!
For det andre – dette; “det er ofte enklere å beskytte andre enn seg selv”. Yup. Der sa du det.
Og dette er grunnen til at de fleste av oss ikke er feige i negativ forstand. Vi hadde ikke hatt problemer med å forsvare våre barn, våre kjæledyr eller andre vi elsker. Det handler derfor ikke om feighet, men om manglende evne og vilje til å beskytte oss selv. Der ligger problemet. Av forskjellige årsaker synes vi ikke vi selv er verdige å forsvare og beskytte. Hver og en må bygge opp sin egenverdi, slik at kjærligheten til deg selv er like stor som den du tilbyr andre.