Psykopati og kjærlighet

Da jeg var barn, var det et hørespill i Barnetimen på radio som gjorde et uutslettelig inntrykk på meg: “Veien til Agra” av Aimee Sommerfelt. Det handler om to søsken, 13-årige Lalu og søsteren Maya, som lider av en alvorlig øyesykdom som vil gjøre henne blind. De to gir seg ut på en lang og strevsom vandring mot sykehuset i Agra, som kan helbrede hennes sykdom. På veien møter de mange prøvelser og farer, som slanger, sjakaler og både snille og onde mennesker. Men de holder ut, og når sykehuset til slutt hvor Maya blir helbredet.

Lite visste jeg den gang at jeg ofte skulle komme til å tenke på ” Veien til Agra” som en symbolsk tittel for den veien jeg selv skulle gå som voksen. Fra mørke og avmakt til lys, frihet og glede. Og da må jeg gå mange år tilbake i tid, til den gang jeg var ung, nyutdannet og akkurat hadde fått drømmejobben. Livet smilte! I tillegg hadde jeg via felles venner akkurat møtt selveste Drømmemannen – mannen som hadde alt, alt jeg hadde drømt om og håpet på, og mer til. Jeg visste at mange andre kvinner var betatt og forelsket i ham, og jeg kunne nesten ikke fatte at jeg var den utvalgte. Jeg har aldri vært så forelsket, aldri så lykkelig. Det var som å befinne seg i en drøm.

Likevel var det små ting ved ham som jeg stusset på. Noe kunne jeg sette ord på, noe ikke; det var mer en intuitiv fornemmelse av at det strålende og plettfrie bildet av seg selv han presenterte, ikke stemte helt. Det skjedde ting som fikk meg til å føle forvirring og ubehag fordi det ikke samsvarte med det perfekte inntrykket han skapte. Jeg har så ofte stilt meg selv spørsmålet i ettertid: Hva om jeg hadde tatt den viktige intuisjonen, forvirringen, ubehaget og spørsmålene dette skapte i meg, på alvor den gang? Faktum er at dersom jeg hadde gjort det, ville jeg spart over et tiår med enorm smerte og mitt liv ville sett helt annerledes ut i positiv forstand.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men han tok meg fullstendig med storm. Aldri hadde jeg møtt en flottere og mer fantastisk mann. Familie og venner var også svært begeistret for ham. Han hadde en høy utdannelse, en meget god jobb, en nydelig leilighet, var kunstnerisk, veldig morsom og den vakreste mannen jeg hadde sett i mitt liv. Jeg var fullstendig solgt! Etter halvannet år ble vi samboere og halvannet år etter det giftet vi oss. Så kom våre to barn med to års mellomrom. Det var da jeg hadde født vårt første barn at jeg merket en veldig stor forandring. Han ble provosert av de minste ting jeg gjorde, han opptrådte truende og uforutsigbart og han virket ikke interessert i meg i det hele tatt lenger. Hans stormkurtise var definitivt, over, og rommet mellom oss ble fylt av hans dominerende, utålelige adferd mot meg, ikke minst som mor – og en stadig innsnevring av mitt livsrom. Stadige stikk, kritikk og (oftest uforståelige) sinneutbrudd fra ham. Ting jeg skulle og ikke skulle gjøre. Han bestemte maten vi skulle spise, han nektet meg å være med og handle inn. Han nektet meg å være med familie og venner; det kunne være nok at en venninne røkte, så fikk jeg ikke lov å treffe henne. Han ødela telefonsvareren min flere ganger, slik at jeg ikke skulle ha kontakt med omverdenen og de kjære menneskene mine. Måten han fikk meg akkurat dit han ville, var ved å skape et lite helvete for meg hvis jeg gikk i mot hans vilje.

På samme måte fikk jeg heller ikke lov til å dra på besøk til min familie i en annen landsdel. Så i alle de over ti år vi var gift, kunne jeg ikke dra til min familie på ferier og høytider, slik jeg pleide før jeg traff ham. Men vedrørende mine foreldre var bildet helt annerledes; til dem viste han frem et helt strøkent, blendende glansbilde av seg selv; sjarmøren. Det var alltid så fryktelig på veien hjem fra mine foreldre, da han ble sitt onde selv igjen og gikk fra sjarmør til tyrann; sitt Janus-ansikt. Etter at vi fikk vårt andre barn, flyttet vi til en annen by, og jeg hadde håp om at det å få vårt eget hus i en hyggelig småby skulle føre til positive forandringer i vårt ekteskap. Men den gang ei. Alt ble bare mye verre etter at vi hadde flyttet.

Det som holdt meg oppe i den tiden, var det flotte nettverket og fine aktiviteter rundt barnas skole og småbarnstid; et fantastisk fint sosialt nettverk med masse fine mennesker, som ga meg uendelig mye glede og kraft. Noe annet som var utrolig viktig for meg var min fantastiske og dyktige fastlege, som jeg hadde tett kontakt med. Det var han som sa til meg at min mann var en psykopat og ga meg innblikk i hvordan denne alvorlige personlighetsforstyrrelsen arter seg. Jeg fikk også veldig god støtte fra søsken, annen familie og mine nærmeste venner. Og så betød jobben enormt mye i alle de årene jeg tilbrakte i dette forferdelige, nedbrytende og destruktive ekteskapet. En jobb jeg elsket, med dyktige og flotte kolleger.

Etter 3 år hvor forholdene hjemme ble stadig mer foruroligende og uholdbare pga min manns psykopatiske adferd både mot meg og barna, søkte jeg rådgivning en gang i måneden hos det lokale krisesenteret. Dette var helt avgjørende for meg i tiden frem mot skilsmissen og at jeg endelig til slutt klarte å bestemme meg for å skilles. Jeg anbefaler alle å bruke den tjenesten! Jeg skrev lange brev til min rådgiver der, hvor jeg fikk tømt mitt fortvilte hjerte og så tok vi det opp på neste time. Hun fortalte meg hvordan jeg best skulle kommunisere med barna om dette og snakke med dem om hva de opplevde med far. Jeg visste nå hva som måtte komme for at vi skulle få det godt, få et liv uten mishandling og vold. JURK beskriver vold i nære relasjoner med 4 typer vold: Fysisk, psykisk, sosial og økonomisk vold. Vi ble utsatt for alle fire typer av psykopaten.

Da dagen til slutt kom, var det i en ekstrem og kritisk situasjon med psykopaten. Da dro jeg med barna til krisesenteret. Jeg var helt skjelven og totalt utmattet, men aller mest lettet over at vi nå endelig, etter alle de årene med psykopaten, var fri. Nå var det over, tenkte jeg, fra nå av skulle vi få hjelp og støtte av flinke folk på krisesenteret. Det som siden skjedde var at psykopaten, vill av raseri for at vi dro, skrudde skruen til enda et hakk mot meg, som straff. For å gjøre en lang, sjokkartet og ekstremt smertefull historie kort; min mann klarte å manipulere både lederen av krisesenteret og barnevernet fullstendig, og få dem til å sluke hans løgner om meg rått. Plutselig hadde jeg tre motstandere under skilsmissen i stedet for èn. De to ble hans lydige marionetter under hele denne prosessen. De gjorde alt i sin makt for å ta fra meg mine barn – jeg skulle ikke en gang få se dem! – hvor utrolig det enn høres (jeg hadde ikke trodd det var mulig dersom jeg ikke hadde opplevd det selv!)

Min advokat under skilsmissen var dypt sjokkert da hun kontaktet lederen for krisesenteret for å høre om hun kunne vitne for meg under rettssaken om barnefordelingen som min mann anla. Da svarte angjeldende leder at hun veldig gjerne ville vitne – på min manns side, for å ta fra meg mine barn. Også barnevernet var svært aktive for dette og hadde flere møter med min mann. Han forlangte utredning av sakkyndig, og så tok det 10 måneder, da barna bodde hos ham i sitt faste nærmiljø, venner og skole, og jeg hadde vanlig samvær i min nye bolig en times kjøring unna, før alt snudde med sakkyndig-rapporten: Da kom endelig sannheten for en dag, og jeg fikk full omsorg for mine barn. Da var det endelig over! “Sannheten skal gjøre dere fri” heter det. Og det var virkelig sant for oss. Det dette viste tydelig, var at mens de to lederne var lette bytter for psykopatens løgner og manipulasjon, var det først på ekspertnivå at han ble avslørt. Det sier også mye om hvor fatalt det kan være at hjelpeapparatet ikke innehar den nødvendige fagkunnskap om hvorledes psykopatene opererer og reagerer i et skilsmisseoppgjør. Det fikk jeg og mine barn smertelig erfare.

Det gikk veldig bra med både meg og barna mine. Dette marerittet i mitt liv er lenge siden nå. Jeg var utrolig heldig med å ha en god jobb, og en stor og svært ressursrik familie som støttet meg praktisk, mentalt og økonomisk. Og jobben var en dyp glede hele veien. Og gode venner som aldri sviktet. Og ikke minst den utrolig sterke kraften i et menneske som morskjærligheten er! Og for meg personlig handler det også om min Gudstro som bar meg igjennom. Og kunnskap om psykopati. Det var så sterkt for meg å finne Daniels blogg; jeg satt i dagevis og leste og hørte på hans utrolig kloke foredrag og har lest bøkene hans; ren og skjær helbredelse, så tusen takk til Daniel! Jeg gikk også i terapi lenge etter skilsmissen, som betød mye. Jeg har i det hele tatt fått utrolig mye hjelp. Ja, psykopater finnes i blant oss, som rovdyr med annerledes hjerner, totalt blottet for medmenneskelighet og empati. De er som kjøttetende planter; vakre å se på og livsfarlige. En stygg og farlig avart av mennesker. Men de gode blant oss er mange, mange flere. Som bærer frem godhet, lys og kjærlighet. Som gjør at ondskapen taper – til slutt.

– Mavosa

Det finnes flere måter du som leser og har nytte av bloggen kan hjelpe, uten å bruke en krone.

-Lik, del og kommenter innlegg. Slik blir de sett av flere, også av brukere som ennå ikke har oppdaget bloggen.

-Jeg trenger lesere av mine bøker til å legge igjen anmeldelser, for eksempel på ark.no og norli.no. Det legges selvfølgelig ingen føringer på hva du skriver i anmeldelsen. Ris og ros er begge viktig. Så har du lest en av mine bøker og har en mening om den? Skriv en anmeldelse! På forhånd takk. 

-Du kan skrive og sende en leserhistorie lik den over her, til [email protected] . Alle historier er av interesse. Din historie kan leses av potensielt ti tusen lesere! (Jeg forbeholder meg dog retten til å språkvaske tekstene).

En mannlig leser skriver i kommentarfeltet under denne teksten

En repetisjon: Hva er et traumebånd?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hei!
Jeg er kjærest på 8. måned med ei som har sterke traumebånd til sin ex, og siden de har felles barn (som han vet å utnytte) er han en person hun ikke kan velge å ha null kontakt med. Før jeg fikk begrep om hva traumebånd er hadde jeg en uggen følelse av at hun hele tiden ble dratt inn av hans fremstøt, og det ble så ille til slutt at jeg ikke klarte å stå stilletiende og se på hvordan han gradvis tok fortrinn over meg, og 2 av månedene har vi så og si ikke vært sammen. Vi har begynt å finne tilbake til hverandre, men traumebåndet (som vi begge nå har forstått det til å være) er fremdeles sterkt tilstede, og vi merker begge hva det gjør med hverandre.

Hva kan jeg forvente fremtida til å være som kjærest til ei med sterke traumebånd til sin ex? Spurt på en annen måte, kan hun i det hele tatt ha en kjærest (som f.eks. meg) så lenge hun er [sterkt] preget av traumebåndet?

Jeg har alltid rådet mine lesere til å ikke å hoppe inn i nye relasjoner før man er ferdig med p/n. Med det mener jeg å gjøre hva man kan for å bryte traumebåndet. Samtidig er risikoen stor for at man etablerer en relasjon med en ny p/n, hvis man ikke har gjort det nødvendige bevissthetsarbeidet med å slutte å tiltrekke seg (og tiltrekkes av) mennesker med psykopatiske trekk.

Når man ennå ikke har slitt traumebåndet med en psykopatisk eks, så er det urettferdig mot den nye partneren. Dette fordi man ikke er fullt tilstede i den nye relasjonen, men fortsatt lever i den gamle, og kanskje måler den nye partneren opp mot den fantastiske idealiseringsfasen man ble utsatt for av den psykopatiske eksen.

Selv om man har sluttet å tiltrekkes av psykopater og narsissister, og forstår at idealiseringsfasen ikke er noe man kan forvente av normale partnere, så er man fortsatt triggbar og kanskje noe paranoid. Man leter etter psykopatiske trekk hos de fleste mennesker man møter. Det blir svært vanskelig for en ny partner å stå i denne projiseringen.

Selv om vi selv er uskyldige, så har vi eks objekter et ansvar for ikke å belaste andre uskyldige med skaden vi ble påført.

Det er derfor gode grunner til å vente minst to år – og i mange tilfeller lenger – innen man etablererer en ny kjæresterelasjon.

På den annen side så skal vi ikke nekte oss selv muligheten til trygge og gode relasjoner med normale partnere, hvis og når sjansen byr seg.

Mange lesere forteller at de i dag har gode relasjoner med ikke-psykopatiske partnere. Dette er en nødvendig del av rehabiliteringen, og ikke minst en aldri så liten “vise fingeren” til en psykopatisk eks som gjorde hva han eller hun kunne for å ødelegge deg for fremtidige partnere.

Mannen som skriver kommentaren over er kommet i en skvis. Han er “partneren etter psykopaten”, og opplever ettervirkningene som hans kjæreste sliter med etter hennes relasjon med en psykopat.

Han skriver at relasjonen påvirkes av hans kjærestes pågående traumebånd med eksen. Hun har dessuten barn med sin eks og det er derfor sannsynlig at traumebåndet vil vedvare.

Så spørsmålet er, hvor mye støtte og forståelse kan man forvente av en ny partner, for å stå ut med en “skadet sjel”?

Og vil man alltid være traumebundet til en psykopatisk eks, når man ikke kan innføre NK?

For å svare på det første spørsmålet først, så nei. Jeg tror det er fullt mulig å slite båndet, selv om man ikke har full NK. Men det krever svært hardt arbeid.

Mitt eget traumebånd til min eks p/n er brutt. Jeg kan med hånden på hjertet si at han ikke ville klare å re-etablere båndet igjen i dag. Det hadde vært ubehagelig å møte ham igjen, men ikke fordi traumebåndet fortsatt er aktivert. Ubehaget hadde vært der fordi han ganske enkelt er en aggressiv og ubehagelig person. Jeg hadde betraktet ham som det patetiske vesenet han er.

Men det har tatt ni år med hardt arbeid å komme dit, og jeg har hatt NK med ham siden sommeren 2014. Så det betyr at det krever enda hardere arbeid å slite båndet, for en som fortsatt har kontakt, for eksempel via felles barn.

Lesere forteller at de også har klart å bryte båndet, for eksempel “Mary”, som ofte skriver sin historie i kommentarfeltet og hjelper andre der. Hun har brukt omtrent like lang tid som jeg selv har. Og hun har hatt delvis kontakt med sin eks, via felles barn og barnebarn.

Både “Mary” og jeg har tidvis tunge stunder. Men det er ikke det samme som at traumebåndet fortsatt er aktivt. Det har med alle følgene etter slike relasjoner, alt som er ødelagt og alle mulighetene vi aldri fikk på grunn av disse menneskene.

Så hva skal jeg svare den fortvilte leseren?

Han spør hvordan fremtiden vil se ut, i et forhold med denne kvinnen som fortsatt er sterkt traumebundet til sin eks.

Denne mannen fungerer antakelig som en viktig motpol for henne. Et slags anker hun kan klamre seg til, når dragningen mot eksen er stor.

Men samtidig er det ikke rettferdig å forvente at mannen skal bli i relasjonen kun for å “redde” henne fra det psykopatiske båndet med en eks. For dette kan fortsatt ta flere år. Han befinner seg nå i et slags trekantdrama, og den psykopatiske eksen spiller dem antakelig opp mot hverandre.

Han skriver at traumebåndet fortsatt er “sterkt tilstede”. Man kan da anta at båndet ennå ikke er i nærheten av å bli brutt. Det er altså graden som er avgjørende her. Et svakt traumebånd tror jeg de fleste nye partnere kan håndtere.

Selv om jeg unner kvinnen en normal relasjon etter den psykopatiske relasjonen, så øyner jeg ikke håp om et snarlig traumebåndbrudd mellom henne og eksen. Han har åpenbart fortsatt stor makt over henne, og hun har antakelig flere år med jobb foran seg.

Å være sammen med en person som er sterkt traumebundet, kan sammenlignes med å være sammen med en rusmisbruker. Lojaliteten vil være svært svingende, og ofte ligge hos rusen.

Det blir tungen på vektskålen i min vurdering av situasjonen.

Det er selvfølgelig opp til denne leseren om han vil bli værende i relasjonen. Men han kan forvente fortsatt flere år i en triangulering hvor han er en helt uskyldig part. Han vil aldri få en fredelig relasjon i tosomhet med kvinnen, så lenge eksen er i bildet. Eksen vil antakelig konstant røre opp trøbbel mellom dem, og mellom dem og barna. Han, som psykopat eller narsissist, vil ikke sitte stille og se på at kvinnen etablerer et sunt forhold med en ny mann. Han vil ganske enkelt ikke la det skje. Vi snakker her om evige intervensjoner og forstyrrelser, og kanskje også juridiske tvister. I ekstreme tilfeller fare for fysisk skade. For det er hva psykopater gjør. De søker ikke fred og forsoning, de søker uro.

Det blir derfor feil – for meg – å råde leseren til å bli værende i relasjonen.

Hva tenker dere lesere?

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

La meg si det slik.

En psykopat er alltid en mobber.

Da jeg var sammen med min siste p, så fikk jeg av og til følelsen av at jeg var sammen med min mobber fra ungdomstiden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

På ungdomsskolen så ble jeg trakassert av en medelev, for min femininitet og homoseksuelle legning. Dette var i alderen 13-16, på begynnelsen av 90-tallet. Det var andre tider. Men en mobber opererer på samme måte i dag som den gang, og alltid.

Poenget er at jeg vet hvordan en mobber opptrer. Og med min p så fikk jeg den underlige følelsen av at min mobber fra ungdomstiden var kommet tilbake, og at han denne gang ønsket å være sammen med meg hele tiden. Det var jo en svært merkelig, motsigende og ambivalent opplevelse.

Assosiasjonen kom nok fordi jeg merket at min “beundrer” også var en mobber. Kanskje mobbet han meg ikke like direkte som min plageånd fra tenårene, men jeg sanset at han hadde en mobbers natur.

Det handler selvfølgelig om at vår p/n forakter oss og håner oss. Det ligger i deres natur å fornedre og nedverdige, akkurat som en mobber. Men det kan gå lang tid innen man fatter det, fordi det mikses med så mange forvirrende signaler.

Selv psykopater som på overflaten opptrer korrekt og respektfullt, er mobbere i sinn og sjel. Jo mer kløktig en psykopat er, jo mer finurlig og usynlig skjer mobbingen. Den dummeste psykopaten er den åpne mobberen.

Så alle psykopater er mobbere.

Men er alle mobbere psykopater?

Det frister å si “ja”. Men jeg sier nei, for det finnes unntak.

Det finnes mobbere som bare er dårlige personer.

Det finnes sosialt klønete personer, som opptrer på en måte som kan oppfattes som mobbing.

Det finnes mobbere som er usikre på seg selv, og den eneste måten de klarer å få en følelse av kontroll og makt, er ved å mobbe.

Det finnes sågar mobbere som er fascinert av, liker, eller er forelsket i mobbeofferet! De mobber fordi de ikke kjenner til en annen måte å knytte seg til den de er forelsket i.

Ingen av ovenstående gjør dem til en psykopat.

Likevel tror jeg majoriteten av mobbere i barne – og ungdomsalder er psykopater som er i ferd med sosialisere sin psykopati. Mobbing avslører en formidabel mangel på empati for offeret. Det avslører også sterke sadistiske trekk, fordi mobberen nyter å se offeret vri seg. Makten blir en rus for den psykopatiske mobberen.

Normale barn er ganske enkelt ikke i stand til å mobbe med samme intensitet og nytelse.

Som med alle, så forsøker det psykopatiske barnet å finne sin plass blant andre. Men i motsetning til normale barn, som lærer å legge fra seg sin narsissisme (som alle barn har til en viss grad) og blir empatiske og hensynsfulle samfunnsborgere, så øver det psykopatiske barnet seg på å forfine sine manipulasjonsteknikker og “gli inn i mengden”, slik at de blir vanskelige å detektere. Som sagt, det er den dummeste psykopaten som ikke mestrer kunsten å operere under radaren, og blir den åpne mobberen.

Psykopat er man fra fødselen av. Det er derfor ikke slik at barn er uskyldige eller “misforstått” når de tidlig viser psykopatiske trekk.

Problemet den gang jeg var ung, og fortsatt i dag, er at den unge mobberen ikke blir fanget opp som den psykopaten han eller hun er. De blir i stedet betraktet som mistilpasset, og man behandler dem med forståelse og spesialundervisning, når hva de egentlig trenger er en sanksjon så hard at de begraver sin psykopati langt ned i underbevisstheten, og lærer å frykte å avsløre den senere i livet. Jeg kan forestille meg at psykopatiske barn i tidligere tider ble så grundig tuktet for deres antisosiale adferd, at de som voksne var mye mer forsiktige med å leve ut sin psykopati.

Men slik behandler man jo ikke barn i dag. Barn har rett til beskyttelse mot overgrep. Men kanskje er det derfor psykopatene er mer synlige i dag, fordi man ikke lenger har mulighet til å tukte psykopatien ut av psykopatiske barn.

Derfor slipper de unna. Dette tar de med seg inn i voksenlivet. De har lært at de kan gjøre hva de vil, med få og milde konsekvenser.

Men også i vår tid har den voksne mobberen i de fleste tilfeller lært seg å mobbe på en mer subtil måte. Å få offeret til å tro at mobber og offer er gode venner, gir den psykopatiske mobberen en ekstra nytelse. Den voksne mobbingen tar oftest form av baksnakking, sverting og sabotasje bak offerets rygg, mer enn direkte og åpenlys mobbing.

I voksen alder er så godt som samtlige mobbere psykopater eller narsissister. Normale barn som i barndom og ungdom var mobbere, har på naturlig vis vokst av seg sin mobbende adferd, og utviklet tilstrekkelig empati og sosiale antenner til å slutte med den, som regel innen de fyller 20 år.

Husregler for bloggen

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn. 
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] . Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med jobb og hund, katt og høns, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

Kroppen forteller oss mye.

Antakelig mye mer enn vi tar til oss.

Kroppen husker alle tidligere traumer og krenkelser, og advarer oss når vi er i ferd med å utsettes for nye.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi kan tjene mye på å lære oss å stole på fysiske advarsler, ikke kun de mentale.

I nærheten av ondskap så vil magen knyte seg, musklene spenne seg eller vi får “tåkehjerne” og klarer ikke lenger å tenke klart.

Dette opplever vi når vi er i nærheten av psykopater og narsissister, også psykopater som vi møter for første gang. Vi har kanskje ikke klart å plassere dem rent mentalt, men kroppen “vet” før psyken gjør det, og magen vil knyte seg på et tidlig stadium i bekjentskapet.

Forestill deg at du er i en forsamling for første gang. Du kjenner ikke de andre deltakerne i forsamlingen, eller kanskje du kjenner kun en eller to. Men tidlig merker du deg en person som er spesielt høyrøstet og har et ubehagelig blikk. Rent mentalt har du ennå ikke vurdert vedkommende som en p/n. Det er altfor tidlig. Men allerede vegrer du deg for å se vedkommende i øynene, fordi det føles ubehagelig. Du begynner også å legge lokk på deg selv i form av beskyttelse. Du føler du ikke kan tale fritt, og du blir meget selvbevisst. Du ønsker ikke å tiltrekke deg denne personens oppmerksomhet, og transformerer deg instinktivt til en anonym grå mus, i håp om at du skal falle utenfor vedkommendes radar.

Samtidig skammer du deg litt over din egen reaksjon. Til tross for din kunnskap om psykopati, så synes du det er altfor tidlig å dømme vedkommende. Du avskriver din reaksjon som overdrevet, som PTSD og paranoia.

Men er det paranoia?

Det er jo umulig å si for sikkert. Ofte får du aldri vite mer om personen som du reagerer så sterkt på, for dette er et engangsmøte.

Og PTSD gjør oss lett triggbare. Kroppen tenker “bedre føre var enn etter snar” og en kropp herjet av PTSD er tilbøyelig til å overreagere.

Det er fakta.

Likevel skal vi ta kroppens signaler på alvor. Kroppen forsøker å advare oss om noe som er potensielt truende. Kroppen var sammen med deg i relasjonen med din p/n, og den ønsker ikke at du skal utsettes for det samme igjen. Derfor går alarmen; “Danger! Danger!” når den opplever en gjenkjennelig person eller situasjon.

Den setter deg i fight-or-flight-modus. Flykt eller kjemp.

Husker du da du var sammen med psykopaten, hvor klønete du ble? Du gikk inn i stolper. Du tråkket i hull. Du slo hodet i skapdøren som du hadde glemt å lukke. Du stotret når du snakket.

Det var akkurat som om psykopaten forstyrret koordineringsevnen din. Som om hen gikk direkte inn i dine nervebaner og blokkerte den fine kommunikasjonen mellom hjerne, ben og armer. Du beveget deg og ytret deg svært uelegant.

Men så snart psykopaten forsvant utenfor en viss radius, for eksempel hver gang hen forlot huset, så kom koordineringsevnen din tilbake. Ord og bevegelser ble igjen avslappet og finstemte. Med mindre psykopaten med ord eller handling etterlot deg i en stresset tilstand – slik de ofte gjør.

Du var derfor ikke klønete av natur. Det var noe annet som skjedde.

Tenk på det. Du var i nærheten av ren ondskap. Ondskap gjør noe med energifeltet rundt psykopaten. Og du – og jeg – og alle som har hatt en nær relasjon med en p/n, befant oss ofte innenfor dette energifeltet. Tenk på hva det gjorde med deg å hele tiden bli utsatt for slik ondsinnet, hatsk og fiendtlig stråling – ikke så ulik radioaktiv stråling, og skaden den påfører de som befinner seg i nærheten.

Varme mennesker har motsatt effekt på oss. Det føles godt å befinne seg i deres nærhet, og vi vil gjerne sitte tett på dem, til og med berøre dem.

Overtro? Alternativ New Religion?

Nei. Atomkraft er energi. Den kan brukes til for eksempel elektrisitet. Alle mennesker produserer også energi. Energien får oss til å bevege oss og fungere. Og mye av energien stråler ut av kroppen og omgir oss. Andre merker den, og de som står nær oss påvirkes av den. Det er ren fysikk.

Vi kan derfor trygt stole på hva kroppen forteller oss. Det er ikke alltid vi kan handle deretter. For eksempel kan vi ikke alltid forlate den giftiges selskap. Men vi kan lære oss å observere hva kroppen forteller oss; “jeg hører deg, og skal ta hva du forteller til etterretning”. For eksempel er det forskjell på å grue seg til noe, og “gruglede” seg. Det kan lønne seg å lære forskjellen. Når vi gruer oss til noe, for eksempel et jobbintervju eller et familieselskap, så kan det være fordi det beste for oss er å holde seg unna, selv om det betyr at du mister sjansen til en stilling. Hvis du derimot grugleder deg til et jobbintervju, så kan det være av entusiasme og fordi du svært sterkt ønsker deg stillingen, og det er noe annet enn å grue seg. For eksempel grugledet vi oss til julaften da vi var barn. Og det var neppe fordi vi ønsket å slippe julaften. Men følelsen var litt den samme som skrekk; magen knøt seg og vi mistet matlysten. Ikke mange barn spiser store mengder julegrøt på formiddagen før julaften. Spenningen er for stor.

Det handler om energier. Kroppen frigjør energi når den er høyspent. Vi blir rastløse for å bli kvitt overskuddsenergien.

Energien kan være positivt eller negativt ladet. Det kan lønne seg å kjenne forskjellen. Deretter kan vi handle på hva kroppen forteller oss.

På sikt er det viktig å lære seg å slappe av, for kroppen har ikke godt av å være i konstant beredskap. Da utvikler den sykdommer og plager. Mange av oss har fått sykdommer og plager etter å ha vært eksponert for psykopatens negative energifelt over lang tid. Akkurat som mennesker som utsettes for radioaktiv stråling.

Det er en grunn til at kroppen advarer oss, for å si det slik.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Selv om narsissister og psykopater oppleves som svært like, nærmest som roboter fra et samlebånd, så kan de også opptre på uberegnelige vis.

Ett eksempel er når de tar objektet i forsvar.

Noen lesere har fortalt meg hvordan de ble misbrukt innenfor hjemmets fire vegger, men i offentlige fora så følte de seg beskyttet av psykopaten. Hvis noen utenforstående kritiserte, fornærmet eller angrep dem, så stilte psykopaten seg imellom.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dette kunne skje ved en enkelt anledning, eller det var et gjentakende mønster hvor psykopaten alltid var på vakt mot angrep på objektet fra utenforstående.

Dette fikk naturligvis objektet til å føle seg beskyttet og elsket.

Dessverre har det den bieffekt at alle de andre psykopatiske trekkene ble nedtonet og bagatellisert i objektets analyse av psykopaten. Dette kan medføre at en oppvåkning og løsrivelse blir mange år forsinket, eller aldri skjer.

Jeg har selv opplevd å bli forsvart av mennesker som normalt var giftige mot meg. Opplevelsen er vanskelig å beskrive. Den er forvirrende. Samtidig er den svært oppløftende, nærmest euforisk. Man får følelsen av at “NN elsker meg tross alt”. Jeg ble i etterkant ekstra føyelig og underdanig, fordi jeg ville vise min takknemlighet.

Og her avslørtes jo mitt eget usunne mønster; jeg ble takknemlig fordi en giftig venn ved en enkelt anledning tok meg i forsvar. Det slo meg aldri at venner alltid skal ta hverandre i forsvar i offentlige settinger. Eventuelle uoverensstemmelser skal skje på tomannshånd.

Men det som egentlig skjer når en psykopat tar sin partner eller venn i forsvar, er å verne om sin eiendel.

Lesere som opplevde å bli forsvart i offentlige settinger, fortalte samtidig at så snart de var tilbake i hjemmet, så forsvant støtten som dugg for solen. Der ble objektet angrepet av psykopaten for å ha “skapt en pinlig scene”. Eller hvis objektet forsøkte å snakke om sin ubehagelige opplevelse, så ble hen bryskt avvist med “det må du tåle”. Kontrasten mellom den beskyttende psykopaten ute, og den avvisende psykopaten hjemme, var slående.

Det er psykopatens enerett å misbruke objektet. Ingen annen skal får lov til det uten hans eller hennes tillatelse. 

Men hjemme er objektet fritt vilt.

Forestill deg at du har kjøpt en ny bil som du er meget stolt av. Du synes selv den er så fin. Du har dessuten spinket og spart for å få råd til den. Kanskje måtte du ta opp lån for en del av kostnaden.

Så kommer det en eplekjekkas og kritiserer den. Enten er det feil bilmerke, den har feil farge, eller for få hestekrefter.

Hva ville du gjort. Hadde du svart “ja, du har rett. Det var et bomkjøp”?

Neppe.

Du hadde blitt irritert på vedkommende, som ikke ville anerkjenne din flotte bil. Kanskje hadde du tatt bilen i forsvar; “jeg er svært fornøyd med den” eller “du vet ikke hva du snakker om”.

Det er det samme som skjer, når en psykopat forsvarer sitt objekt. Noen kritiserer hans eller hennes “nye innkjøp” – deg. Og de reagerer umiddelbart med å angripe kritikeren, slik vi jo vet at alle psykopater gjør, når de blir kritisert.

Det stemmer. Det er psykopaten som blir kritisert, når noen angriper objektet. Det er slik det oppleves for psykopaten. Noen angriper hens smak og valg av partner. Da skapes et narsissistisk sår og det narsissistiske raseriet vekkes.

Dessverre tolker objektet det som kjærlighet, for det oppleves beskyttende og trygt.

Og traumebåndet knyttes enda sterkere.

Jeg befinner meg i nord, og traff en gammel venninne som har møtt min eks p/n. Hun kjenner ham ikke godt og hun var aldri en flygende ape. Hun bare vet hvem han er og gikk ved et tilfelle på fest hos ham sammen med en venninne som kjente ham bedre, fordi han hadde invitert halve byen. Dette skjedde på et tidspunkt da jeg fortsatt hadde kontakt med ham, men han og jeg var ikke lenger sammen.

Min venninne husket ikke festen spesielt godt, fordi det nå er ti år siden. Men hun husket en hendelse. Hun fortalte;

“Jeg husker han ble voldsomt hypet opp av min venninne, som jobbet sammen med ham. Han var åpenbart likt av alle. Vi bare måtte gå på den festen. Men da jeg kom til festen, så forstod jeg ikke hva all hypen handlet om. Han var ikke spesielt pen, men svært intens. Med risiko for å lyde innbilsk, så tror jeg han var interessert i meg. Han holdt blikket på meg og smilte bredt. Han forsøkte å fange meg i en samtale. Men det ble altfor intenst for meg og jeg måtte trekke meg unna. Han kom altfor tett på”.  

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dette var hennes egne ord, som hun fortalte innen jeg hadde hatt mulighet til å farge hennes syn på ham, fordi hun på det tidspunktet ikke visste mye om min relasjon til ham. Min venninne er sosialt sensitiv, og fanger raskt opp andres energier.

Det var derfor interessant å høre om hennes første (og eneste) inntrykk av min eks. Og jeg kjente ham umiddelbart igjen i den ene episoden hun husket. Der hvor andre lot seg blende, og flere deltok i hans narsissistiske harem, så ble hun frastøtt og trengte avstand til ham.

Da jeg fortalte henne at han og jeg hadde et slags intimt forhold, så ble hun ikke spesielt overrasket. Hun kommenterte “”han der svinger nok alle veier”. 

Selv ti år etter min relasjon med p, og hvor jeg egentlig har blitt ganske likeglad, så føltes det som en lettelse at ihvertfall en person hadde gjennomskuet ham, selv om hun den gang ikke forstod hva hun merket. Hun bare følte et behov for å trekke seg unna den mannen.

Og det bringer meg til dagens tema; den mislykkede narsissisten. Jeg får av og til spørsmål fra leserne, “hvordan ser en mislykket narsissist ut?”, “finnes det overhodet mislykkede narsissister, eller klatrer alle til toppen?”.

Jeg forsøker å svare på spørsmålet i min siste youtube video, som du kan se her;

For svaret er at ja – det finnes flust av mislykkede narsissister. Men grunnen til at de er mislykkede, er kanskje ikke den du først tenker på.

For den mislykkede narsissisten er ikke nødvendigvis fattig og uutdannet.

Det er ikke tilgangen til penger og karriere, men tilgangen til narsissistisk forsyning som avgjør om en narsissist er vellykket eller ei. De to henger ofte sammen, men ikke alltid.

En narsissist som nektes tilgang til NF, vil bli desperat og patetisk. I alles øyne.

Når en narsissist mister sin narsissistiske forsyning, så skjer det fordi deres strategi ikke fungerer. Folk forlater dem, og de blir ensomme.

En narsissist er avhengig av å tiltrekke seg mennesker – og holde dem der.

Sistnevnte er nesten ingen narsissister spesielt gode til. De er rett og slett ikke i stand til å pleie stabile nettverk. De er illojale av natur, og vil før eller siden miste alle deres nære relasjoner, fordi de på sikt mishandler og misbruker alle som kommer dem nær.

Derfor er det alltid stort gjennomtrekk i en narsissists nettverk. Folk kommer og går – og noen kommer tilbake for å bli misbrukt på nytt.

Men de fleste forsvinner til slutt for godt.

Derfor er narsissisten avhengig av å hele tiden rekruttere nye venner og tilhengere. Det er her deres karisma spiller en rolle. Deres karisma er ikke bare et tegn på deres grandiositet. Den fungerer også som et verktøy for å tiltrekke seg nye mennesker, som fluer til edderkoppnettet.

Det er når en narsissists karisma og attraktivitet ikke er sterk, at de kan kalles mislykkede, for de klarer ikke å tiltrekke seg nye mennesker og dermed heller ikke narsissistisk forsyning.

Karismaen svekkes ofte med alderen. Derfor sliter ofte eldre narsissister med mangel på narsissistisk forsyning. Kun svært få mennesker orker å være i nærheten av den eldre narsissisten, for eksempel den kuede naboen, ektefellen, sønnen eller datteren.

Manglende karisma og attraktivitet kan også være “medfødt” eller ervervet tidlig i livet. Kanskje er narsissisten så ufattelig grandios, at de tror de ikke trenger å gjøre en innsats overhodet for å tiltrekke seg mennesker.

I videoen over forteller jeg om min kvinnelige kollega, hvis narsissisme jeg merket allerede første dag.

Hun er overvektig, full av kviser og mangler sjarme fullstendig. Likevel tror hun at hun er jordens salt og at hun har en slags makt over andre.

Hvis man ignorerer henne, så blir hun ikke lei seg eller skuffet, hun blir giftig. Dette er typisk for et narsissistisk sår. Det handler om at når folk ikke speiler narsissistens selvbilde (fordi spriket mellom narsissistens selvbilde og hvordan folk oppfatter ham/henne blir for stort) så blir narsissisten rasende på omgivelsene, som ikke anerkjenner hans/hennes viktige betydning.

Hun tror hun er morsom, men eier ikke selvironi, og hennes “humor” er støtende og designet for å nedverdige andre.

Hun er også lat og overlater hele tiden arbeid til andre. Hun delegerer oppgaver som om hun er avdelingssjef. Hennes faglige kunnskap er mangelfull.

Hun har store problemer med å tiltrekke seg beundrere, av begge kjønn, for hun evner ikke å sjarmere eller overbevise noen.

Det eneste hun har igjen for å oppnå et minimum av respekt, er en kort lunte. Kolleger må jatte med for ikke å hisse henne opp. De orker ganske enkelt ikke å ta opp kampen med henne. Ihvertfall ikke hver gang.

Her tegner jeg et bilde av en narsissist hvor ingenting fungerer. Som regel har en narsissist i det minste èn tiltrekkende egenskap, for eksempel faglig kunnskap, naturlig autoritet, påtatt medmenneskelighet eller et godt utseende.

Men en mislykket narsissist mangler alt av tiltrekkende egenskaper. Og da står man igjen med en naken narsissist som ingen liker.

Dette er en mislykket narsissist.

Hva skjer med en slik narsissist? Vil de ende med å ta sine egne liv, i ren frustrasjon over mangel på NF?

I noen tilfeller, ja. Men neppe hyppigere enn normale mennesker. I stedet vil de leve en hvileløs tilværelse, hvor de fortsetter å lete etter NF for enhver pris. Selvoppholdelsesdriften vil drive dem frem, slik den gjør med alle mennesker. Et menneske som er i ferd med å drukne, vil ikke bare gi opp og la det skje. Alle vil forsøke å nå overflaten for å få luft. Det gjelder også den mislykkede narsissisten.

Grandiositeten i deres forstyrrelse hjelper dem også med å holde hodet over vann. All skyld for deres egne feil tillegges andre. Raseriet for den urettferdige behandlingen verden utsetter dem for, driver dem videre.

Men det blir en svært vanskelig tilværelse, og de kjører på rene bensingasser.

Som regel lykkes det dem å finne et halmstrå å klamre seg til. Kanskje får de en stilling hvor de får en begrenset makt over noen uheldige sjeler. Kanskje blir de mellomleder på et lager, eller sykepleier på et sykehus, hvor det finnes mennesker under dem i hierarkiet som de kan herse med. Det vil bli svært ubehagelig å være underlagt en slik narsissist på jobb, fordi det er det eneste stedet de har mulighet til å hente NF, innen de går hjem til ensomhet om kvelden.

I privatlivet så vil den mislykkede kvinnelige narsissisten kanskje klare å hekte en mann ved å bli gravid. Her kommer graviditeten ikke av et ønske om å få barn, men et behov for å binde en mann til seg i mange år, slik at hun kan ekstrahere intim NF av ham.

Den mislykkede mannlige narsissisten vil ha det betydelig vanskeligere med å finne et primærobjekt. Han må lete blant de aller laveste på samfunnsstigen for å finne noen som er villige til å forsyne ham. Han kan ikke lenger velge og vrake, og må ta hva han får, uavhengig av alder, kjønn og sosial status på objektet. Kun svært naive personer vil falle for ham. Ofte ender en slik mannlig narsissist med et primærobjekt som er enten betydelig yngre (i noen tilfeller barn) eller betydelig eldre enn ham selv, hvis han overhodet finner noen.

Mangelen på NF vil gjøre den mislykkede narsissisten svært giftig, rasende, manipulativ, foraktfull og mistilpasset. Dette er dessuten ofte dårlig skjult. Den mislykkede narsissisten vil mangle de kompenserende mekanismene som man finner hos mer veltilpassede narsissister.

Problemet for den mislykkede narsissisten, er at de blir skydd av 99,9 prosent av alle rundt dem.

Vær oppmerksom på at det ofte er nettopp disse narsissistene som empaten vil “redde”. Du vet, han eller hun som synes synd på alle som faller utenfor og tar dem under sine vinger. Hvis du kjenner deg igjen i dette, så ta mitt råd;

La vær!

Har du tenkt over at i de periodene du ble utsatt for taushetskur av din p/n, så falt energien din til et bunnivå? Du orket ikke husarbeid. Du orket ikke å ringe dine venner. Du orket knapt å gå på jobb, og i mange tilfeller så sykemeldte du deg. Alt og alle gikk for lut og kaldt vann, fordi den eneste ene ikke ga lyd fra seg.

I stedet brukte du all din energi på å vinne hen tilbake. Det er ikke sikkert du pepret hen med meldinger og henvendelser, kanskje forstod du instinktivt at dette var et spill du ikke ønsket å delta i, men inni deg jobbet du på høytrykk med å forestille deg scenarier hvor du kunne enten vinne spillet, eller lokke p/n til å kontakte deg igjen.

Eller kanskje la du deg ned og ble sengeliggende. Sorgen, forvirringen og fortvilelsen var så total at du ikke så noen mening i dagligdagse trivielle oppgaver, som å stå opp om morgenen. Du sluttet å kjøpe inn dagligvarer. Du sluttet å spise. Livet begrenset seg til soverommet og baderommet. Du orket ikke å svare telefonen hvis noen ringte. Og ringte noen på døren så lot du som om du ikke var hjemme.

All energi hadde forlatt deg. Armen ble tung, og du orket knapt å løfte hodet fra hodeputen.

Men så var taushetskuren over. P/n sendte deg en melding med et nonchalant “Hei, hvordan går det?”.

Plutselig spratt du opp av sengen. Du trakk gardinene til side og oppdaget at solen fortsatt skinte og fuglene fortsatt kvitret. Du smilte. “Dette blir en god dag”, fortalte du deg selv. Du hoppet lett inn på badet for å ta den dusjen du hadde utsatt i en uke i ren tiltaksløshet. Du nynnet i dusjen mens du tenkte på hva du skulle svare p/n. Du ville selvfølgelig ikke fortelle at du hadde vært sengeliggende i dagevis. Du ville late som ingenting, og svare noe slikt som “alt bra her, og med deg?”, uten å tenke på at du med et slikt svar faktisk lot hen slippe unna med den dårlige behandlingen av deg. Men du ville ikke konfrontere. Du ville heller ikke ignorere. Du måtte ha kontakt, selv om det innebar å kaste din integritet og din selvbeskyttelse på båten.

Etter dusjen hastet du bort til telefonen og skrev den meldingen du hadde bestemt deg for.

Deretter gikk du i gang med å trakte kaffe og fant frem vaskebøtten. “Uff, så støvete og skittent det er her”. Du vasket stue, kjøkken og bad på tretti minutter. Hvor i all verden kom den plutselige energien fra? Du følte deg høy og hyper – og helt uten rusmidler. Du hadde gått fra null til hundre på fem minutter.

Energien holdt seg høy utover ettermiddagen mens du ventet på hens svar på ditt “alt bra her”. Men timene gikk, og svaret kom aldri. Du merket at energien forsvant, og ble erstattet med den samme fortvilte tomhetsfølelsen du hadde i morges. Da du kom tilbake fra butikken så orket du knapt å stille varene du hadde kjøpt i kjøleskapet, langt mindre å tilberede noen av dem. Du sank ned i sofaen. Luften hadde – igjen – gått fullstendig ut av deg.

“Hvorfor svarer hen ikke?”.

Så, klokken 23 så hørte du det velkjente plinget fra telefonen. Det vekket deg, for du hadde sovnet. Da hadde du ligget på sofaen, i de samme klærne du hadde på deg da du kom tilbake fra handleturen inkludert ytterjakken, i timevis. Men nå spratt du opp og plukket opp telefonen. Det var p/n. “Sorry for sent svar, Alt bra her og”.

“Det gjør ikke noe”, svarte du. “Planer for helgen?”.

Du tok av deg ytterjakken og gikk til kjøleskapet for å hente ut noen råvarer. Du ville lage en salat. Energien var tilbake. Det spilte ingen rolle at det nærmet seg midnatt. Nå skulle livet leves!

Kjenner du deg igjen i dette?

Vi var mange som hadde det slik. Energinivået var konstant på tivoli, hvor nedturene var dype og oppturene nærmest euforiske. Vi trodde at det var p/n som styrte energien vår.

Men det var aldri p/n som styrte. Det var selvfølgelig ikke en intetsigende melding med “hei, hvordan går det?” som ga oss nærmest supermann-krefter.

Det var vår egen indre verden som styrte vår energi. Det var våre indre fortellinger om hva som lå bak en henvendelse fra p/n (og motsatt, hva som lå bak deres fravær under taushetskurene).

Det handlet med andre ord ikke om vi hadde spist eller ikke, om vi var syke eller friske (vi var ikke sunne, men vi var heller ikke fysisk syke).

Energien ligger i oss selv, den blir ikke “plassert” i oss av eksterne krefter.

Hva skal til for å hente den fram igjen?

Hva skal til for å få frem den samme livsrusen, nå som p/n ikke lenger er en drivkraft?

Tenk hvor effektive vi hadde vært hvis vi klarte å hente frem den samme energien, uten p/n!

Dessverre sliter mange i lang tid etterpå med energinivået. De har kanskje klart å legge p/n bak seg. De klarer å følge opp jobben, eventuelle barn, kjæledyr og venner. Men den energien de hadde under oppturene med p/n kommer liksom aldri tilbake. Det føles tungt å sette den ene foten foran den andre. Problemet er at ingenting driver dem fremover, på samme måte som p/n gjorde.

Jeg husker en av mine gode dager med p/n. Jeg stod opp om morgenen og gikk en lang tur opp til en fjelltopp. P/n var ikke med. Men det spilte ingen rolle. Troen jeg hadde på at alt var bra med oss ga meg energien jeg trengte. Jeg husker at jeg nærmest spratt opp på den fjelltoppen på fem minutter ( i virkeligheten tok det en time). Og da jeg nådde toppen så var jeg overhodet ikke andpusten, det føltes lekende lett å klatre opp.

P/n var ikke engang med på turen. Jeg gikk alene. Han var kun med meg i tankene, og alene det faktum at jeg trodde alt var i orden mellom oss var nok til å hente energien jeg trengte.

I dag kan jeg fortsatt gå den samme turen. Og turen er fortsatt givende, både for meg og hunden. Men den føles overhodet ikke “lekende lett”. Jeg blir andpusten, og må ofte stoppe for å hente meg inn. Klart, jeg er blitt eldre, men alder er neppe forklaringen, for jeg ble også lett andpusten før p/n. Det var kun mens han var i livet mitt, at jeg av og til fikk en nærmest umenneskelig energi.

Hadde jeg hatt den samme energien i dag, så kunne jeg skrevet en ny bok på fjorten dager.

Noe jeg er blitt klar over, er at det var jeg selv som hentet energien fra et reservelager inni meg selv. Det hadde intet med ham å gjøre. Jeg bare trodde at det hadde med ham å gjøre. Det hadde selvfølgelig med lykke og tilfredshet å gjøre. Men det var ikke slik at han på et eller annet magisk vis overførte energi til meg. Det kan ingen gjøre. Energien kom ene og alene fra meg selv. Hvordan åpne det samme reservelageret, også uten p/n som “nøkkel”?

Potensialet er der fortsatt. Jeg må bare finne en annen inspirasjon enn ham. Alle har dette potensialet i seg.

Så da er spørsmålet, hva i livet kan være like motiverende som jeg den gang opplevde at p/n var?

Hvis vi ser bort fra energitappende sykdommer som kreft, ALS og ME, så er energinivået hos fysisk friske mennesker nesten alltid mentalt styrt.

Det handler om motivasjon og livsglede.

Utfordringen ligger i å finne holdepunkter i livet som gir like mye mening og kraft som p/n ga oss. Og igjen hente frem den supermannen/kvinnen som p/n faktisk avslørte at vi har i oss (yup, enda en god ting som kom ut av den traurige opplevelsen).

Karisma blir ofte omtalt i positive ordelag. Har en person “karisma”, så er det i manges ører en tiltrekkende person. Mange assosierer sågar “karisma” med fysiske og sexy attributter. Men karisma er egentlig et nøytralt begrep, og man kan godt ha “dårlig karisma”. Slik sett kan karisma snarere omtales som “energi” eller “aura”.

Karisma blir i wikipedia beskrevet slik:

Karisma henviser opprinnelig til i religiøst språk som nådegave, men har fått betydningen lederegenskaper, personlig tiltrekningskraft, og utstråling. Det er et sjelden trekk i bestemte menneskelige personligheter som kan beskrives som ekstrem sjarme og en magnetisk tiltrekning, eller en medfødt opptreden som viser en mektig og sofistikert evne til å kommunisere på flere plan.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Selv om det er svært vanskelig, kanskje umulig, å definere karisma nøyaktig (grunnet en mangel på vidt aksepterte kriteria) er det ofte benyttet for å beskrive en personlighet som ofte synes å ha en tilsynelatende «overnaturlig» evne til å sjarmere, lede, overtale, inspirere og/eller påvirke andre mennesker. Karisma refererer spesielt til en kvalitet hos bestemt mennesker som lett trekker til seg oppmerksomhet og beundring (eller til og med hat om karismaen er negativ) fra andre grunnet en «magnetisk» kvalitet i ens personlighet eller opptreden.

Til tross for sterke følelser som karismatiske mennesker ofte fremkaller hos andre, viser karismatiske mennesker selv ofte uvanlig beherskelse, ro, trygghet, selvsikkerhet, dominans, autoritet og fokus, og har bortimot alltid en særdeles god kommunikasjon eller taleferdigheter som kanskje overskygger for andre personlige mangler. 

Kjenner du psykopaten igjen, i hva wikipedia beskriver som karisma?

Karisma forveksles ofte med sjarme, og mange objekter beskriver deres psykopater som “sjarmerende” – især i begynnelsen av relasjonen – når de egentlig er karismatiske.

Forskjellen er at sjarme er “kun” sjarmerende. Men karisma er blendende.

Blendende betyr at man ikke lenger klarer å se personen i et klart lys. Man mister den objektive vurderingsevnen. Man blir trukket inn i den karismatiske personens verden. Som wikipedia beskriver, så har karismatiske mennesker en spesiell magnetisme. Dette er noe vi kjenner igjen i våre personlige psykopater.

Og da er veien kort til hjernevask og bondefangeri. Det er derfor karismatiske personer ofte blir religiøse ledere eller politiske aktivister, fordi de lett fanger tilhengere med – som wikipedia også nevner – talegaver og overtalelsesevner. I går la jeg ut denne artikkelen fra Nettavisen, hvor forskere har funnet ut at især politiske venstreaktivister lar seg lede av personer med narsissistiske trekk.

https://www.nettavisen.no/nyheter/forsket-pa-venstreorienterte-aktivister-advarer-mot-morke-personlighetstrekk/s/5-95-1181188?fbclid=IwAR2pLXL7iyGjrBzK-FqSP3e17IOAjv91i4sf77hwSIPes29l_GOVPXt3T4s

Hvorfor nettopp venstresiden? Jeg tror det handler om vår tid, snarere enn at narsissister trekkes mot venstresiden. Og det er mange historiske eksempler på psykopater på høyresiden. Mitt inntrykk er at psykopater og narsissister er apolitiske. De trekker snarere til den siden hvor de kan gjøre størst skade. Og for tiden så er det venstresiden, fordi de slipper unna med hærverk. Vi ser det på “gode” bevegelser som Black Lives Matter (vandaliserte for mange milliarder amerikanske dollar) og Metoo (som ikke utfører fysisk hærverk men som har kraft i seg til å ødelegge liv og karrierer). Dessuten klimaaktivisme. En radikal klimabevegelse er “Extinction rebellion” som i de fleste andre sammenhenger ville blitt betraktet som terrorister, men fordi det handler om klimaaktivisme – en “god sak” – så slipper de unna med alvorlig sabotasje på dagliglivet til vanlige mennesker.

Det er verdt å merke seg at denne politiske aktivismen i sin tid startet med gode intensjoner av velmente mennesker, men etterhvert som den fikk momentum så ble den kuppet av psykopater og narsissister, som ser sitt snitt til å utøve makt og vold, skjult bak en “god agenda”.

Men så er det slik at de fleste psykopater aldri får sjansen til å lede en bevegelse. De må nøye seg med små liv på bakkenivå, sammen med oss vanlige mennesker. Og det er derfor blant oss vanlige mennesker de finner sine beundrere, narsissistiske harem og primærobjekter, og gjør skade på oss.

Da du møtte din psykopat, fikk du opplevelsen av at dette var et menneske større enn livet, som egentlig burde vært en leder?

Da har de utøvet deres karisma på deg, og du har latt deg overbevise.

Til forskjell fra sjarme, som er en varm energi, så sitter karisma i øynene og i kroppsspråket. Den karismatiske personen taler og beveger seg som om de er viktigere enn andre. Hadde det vært snakk om ren arroganse, så hadde vi som objekter blitt frastøtt. Det hadde da vært snakk om dårlig karisma. Problemet er når den karismatiske personen blander sjarme inn i ligningen. Sjarme forsterker karismaens magnetiske kraft, og det var dette mange av oss opplevde i begynnelsen av relasjonen. Det er slik den karismatiske psykopaten fanger oss. Vi blir invitert til å sammen med dem være viktigere enn alle andre.

Karisma sitter i øynene fordi det er via øynene sjelen avslører seg. Og hva avslører karisma? Karisma avslører grandiositet – et trekk de fleste psykopater og narsissister besitter. Og grandiositet er jo som vi vet en tro på seg selv som bedre og viktigere enn andre. Det er derfor de fleste karismatiske personer har psykopatiske trekk. Ikke fordi de er karismatiske. Det er omvendt. De er karismatiske fordi de er grandiose.

God karisma er svært tiltrekkende. Og svært farlig. Husker du hvordan din psykopat, som ved første øyekast ikke var spesielt sexy, snart ble den mest sexy personen i verden?

Har du undret deg over hvordan for eksempel sektledere eller rockestjerner, uflidde og egentlig fysisk frastøtende, klarer å skaffe seg så mange “groupies”, frivillige sexslaver og flotte partnere, som egentlig skårer langt høyere enn dem selv i fysisk attraktivitet? Det er fordi de er karismatiske. Og den eneste grunnen til at du klarer å se det klart, er fordi du har avstand til dem og kun leser om dem i magasiner eller ser dem på TV. Der fanges ikke karismaen opp. Man må stå nær personen for å bli blendet og bondefanget.

Lær deg derfor å speide karisma. Lær deg forskjellen på karisma og sjarme. Og styr unna den karismatiske personen, enten du møter ham eller henne på jobb, i den utvidede venneflokken eller på date.

Nå nærmer vi oss kommunevalg. Derfor er det også viktig å speide den karismatiske politikeren, og aller helst stemme på en annen. Den karismatiske politikeren har mest sannsynlig psykopatiske trekk og kan gjøre skade på land og folk. Stem heller på politikeren som ligner mer på deg selv, som umiddelbart ikke fanger din oppmerksomhet, som ikke virker så overbevisende og selvsikker, men som har gode poenger.

Kjære lesere, det er juni og spleis-måned. Har du hatt nytte av bloggen? Bidra da med et beløp som du selvfølgelig bestemmer selv. Alle som gir 500 kroner eller mer får en gave. Midlene brukes til kommende års markedsføring, slik at bloggen kan nå ut til nye objekter. Det er kun i juni jeg ber om midler. Resten av året slipper dere “pengemas”. 

Støtt spleisen her https://www.spleis.no/project/326686

Mine tre psykopater har noen fellestrekk.

-Alle behandlet meg som skitt. Dog på forskjellig vis. En av dem gjorde det med sjarme, den andre var mest ondskapsfull, den tredje var mest åpent arrogant og foraktfull.

-Alle ble (og blir) beundret av mange, både for deres personlighet og deres faglighet. To av dem har klatret høyt karrieremessig og høster respekt og beundring for det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

-Alle klarer tilsynelatende å pleie langvarige relasjoner.

Dette er også en rød tråd hos mange lesere som kommenterer, eller som kontakter meg. De fortviler over at så få, eller ingen, oppfatter p/n slik de selv gjør.

Det er ingen tvil om at psykopaten og narsissisten kan beholde kontrollen og oppføre seg eksemplarisk, når de vil. De lurer folk i årevis. Det virker heller ikke som om det er spesielt vanskelig for dem å beholde masken på, noe de gjør for de aller fleste.

Det er derfor svært skadelig å tenke på at de ikke så noen verdi i å gjøre det med oss. Det er en virkelig “selvbilde-knuser”.

En av grunnene til at NK er så viktig, er fordi det er skadelig å se hvor beundret og vellikt p/n er. Det kan virke som om det kun er du som har sett hva som befinner seg bak masken. Hvorfor lot p/n kun deg se dette?

Det er også dårlig for din rehabilitering å se det motsatte – hvor fint p/n synes å behandle alle andre enn deg. Ikke kun den nye partneren, men også venner og bekjente får kjærlige hilsener på SoMe. Min siste p/n kunne ikke engang nedverdige seg til å like noe av hva jeg la ut på facebook. Andre fikk derimot både hyppige kommentarer og likes. Det var underlig å bivåne i en tid da han var spesielt opptatt av meg og daglig ville gjøre aktiviteter sammen med meg. Den gang trodde jeg det handlet om at han ville skjule sine homoseksuelle tilbøyeligheter – at vårt forhold var “vår hemmelighet”, men det var kun min egen rasjonalisering og hadde ingenting med virkeligheten å gjøre.

Det er i dag ingen tvil om at jeg skulle nedbrytes. Spørsmålet er hvorfor. Jeg hadde ingen historie med p/n før dette. Det handlet derfor aldri om hevn fra hans side, for noe som hadde skjedd en gang i fortiden. Han ganske enkelt bare umiddelbart bestemte seg for å bryte meg ned, første dagen han så meg.

Jeg vil her presentere noen tanker om hvorfor de ikke ønsket å behandle oss pent, selv om de var fullt i stand til det.

•  Aller først er det viktig å erkjenne fakta. Det skjedde. De behandlet deg verre enn andre. Slutt å lete etter tegn på at også andre ble behandlet dårlig. Du vil av og til finne dem. Men ofte vil du oppdage at ingen ble behandlet så dårlig som deg. Etter bruddet med min siste p/n så ble jeg en detektiv. Jeg forhørte meg blant våre felles kjente. Jeg spurte hva deres inntrykk av p/n var. Jeg forstod raskt at ingen av dem hadde i nærheten av den samme dårlige opplevelsen som jeg hadde. De fleste – alt fra kolleger og sjefer til venner og familie – hadde ingenting negativt å si om ham. De mest godvillige forsøkte å komme meg i møte med noe negativt de hadde observert. Men det var kun snakk om småting – dårlige sider enhver kan ha. Det eneste jeg risikerte med mine forhør var at jeg selv ble stemplet som en sverter. Det var meget tungt å oppleve, men jeg måtte akseptere at det var ikke på den måten jeg ville få sinnsro. Og jeg ble selvfølgelig også konfrontert med den ubehagelige muligheten for at jeg tok feil, at han faktisk var en kjernekar, og at jeg i så fall selv hadde lagt til rette for forakten jeg ble utsatt for.
• For å forstå hvorfor du ble utsatt for slik forakt, så må du forstå psykopatens psyke og natur. Det krever at du selv studerer emnet og bruker empatien din til å gå i psykopatens sko. Og her må du legge selvmedlidenheten til side og gjøre en egeninnsats for å tilegne deg kunnskap. Da vil du lære at for psykopaten så er alt en konkurranse og alle er konkurrenter. Det er derfor svært sannsynlig at du på en eller annen måte representerte en trussel.
• Trusselen du representerte kan ligge hvor som helst innenfor makt, faglighet, økonomi, sosiale eller personlige ferdigheter. Her må du selv reflektere over hvorfor din p/n betraktet nettopp deg som en trussel. Men for normale mennesker, som ikke tenker slik p/n gjør, så kan den være vanskelig å se.
• Ofte handler trusselen om personlige egenskaper. P/n har en spesiell forakt for snille og empatiske mennesker. I deres øyne så er empaten patetisk; “tenk å være så naiv og godtroende. NN fortjener å bli utnyttet, mobbet og forkastet”.
• I tillegg til å være konkurranseorientert, så er p/n også svært misunnelig. Hvis noen har noe som p/n selv mangler, så skal det ødelegges. Det kan være en flott bil, et pent hus, en god ferie, eller en hjertegod personlighet. Så de samme egenskapene som p/n forakter, er de også misunnelige på.
• Når det gjelder empatiske egenskaper, så handler det om egenskaper som p/n ganske enkelt ikke forstår, for de har dem ikke selv. De blir fascinert og tiltrukket av empaten, men ikke på den gode måten. Det handler om et rovdyr som lukter et godt bytte. P/n vil gjerne benytte seg av empatens sjenerøsitet. De vil gjerne selv stå i empatens rampelys og være den eneste mottakeren av omsorgen empaten tilbyr. Men det handler ikke om kjærlighet til empaten, det handler om løven som vil fråtse i det beste kjøttet og derfor jager alle de andre sultne dyrene unna. Her kommer isoleringen av objektet inn. Isoleringen og intensiteten handler om at ingen annen skal få tilgang til kjøttet. Psykopaten vil ganske riktig ha objektet for seg selv. Dessverre oppfatter objektet dette som en form for besettende kjærlighet. Men nei, det handler om fråtsing. Og som vi vet – det var aldri meningen at sebraen skulle overleve løvens fråtsing.
• Samtidig mistenker p/n at empaten “faker” empatien og omsorgen, fordi det er hva p/n selv gjør. Husk at de – akkurat som vi alle gjør – tror at andre er som dem. De går derfor “all in” for å avsløre at empaten er en bedrager. Derfor blir objektet hele tiden testet og latterliggjort. Det er her hovedårsaken til nedbrytingen av objektet ligger.

Glem din lengsel etter psykopaten. Målet med rehabiliteringen må være å reparere ditt selvbilde. Å bli utsatt for forakt fra en eller flere p/n krever virkelig sin mann (og kvinne). Og sannheten hjelper ikke nødvendigvis på din opplevelse av egenverd. Ditt selvbilde er noe du må bygge opp selv i stedet for å legge i hendene på andre. Noen av oss har hele livet vært utsatt for p/n som vil bryte oss ned. Det sier seg selv at å knytte selvbildet til deres aksept har vært en katastrofe for vår egenverd. Men kunnskap er frigjørende, fordi man slutter å tro på fantasier og vrangforestillinger.

Kjære lesere, det er juni og spleis-måned. Har du hatt nytte av bloggen? Bidra da med et beløp som du selvfølgelig bestemmer selv. Alle som gir 500 kroner eller mer får en gave. Midlene brukes til kommende års markedsføring, slik at bloggen kan nå ut til nye objekter. Det er kun i juni jeg ber om midler. Resten av året slipper dere “pengemas”. 

Støtt spleisen her https://www.spleis.no/project/326686

Det lyder kanskje som en dårlig tv-shop reklame fra 90-tallet, men du trenger faktisk bare en ting for aldri å bli manipulert av en p/n igjen.

Nei, jeg tenker ikke på NK.

NK beskytter deg fra den p/n som har traumebundet deg, men hindrer deg ikke i å treffe nye p/n.

Jeg tenker heller ikke på Gråsteinmetoden. Gråsteinmetoden er nokså omfattende.

Jeg snakker om kun en enkelt ting du trenger.

Kan du nå gjette hva jeg tenker på?

Hvis ikke, så skal jeg fortelle deg det her.

Det eneste du trenger for å beskytte deg mot manipulasjon og tåkelegging, er en sunn virkelighetsoppfattelse. 

Når du har en sunn virkelighetsoppfattelse, så klarer ingen lenger å vippe deg av pinnen.

Du vil stole på hva du selv har hørt og sett, og du vil dessuten vite forskjell på riktig og galt.

Når vi lar oss manipulere, så skjer det fordi vi har overgitt definisjonsmakten til andre, som regel en p/n, fordi det hovedsakelig er en p/n som har interesse av å tåkelegge/gaslighte oss. Å tåkelegge betyr å tilsløre virkeligheten, slik at den skal bli mindre tydelig og diffus. Da begynner vi å tvile, og en manipulator vil ha en enkel jobb med å overbevise oss.

Derfor skal vi lære oss å beholde et fast grep om virkeligheten. Det betyr ikke at vi ikke skal være åpne for at andre oppfatter ting annerledes, men det betyr integritet til å si “ok, du ser det slik, men jeg ser det slik”.

Det betyr at du må skjerpe oppmerksomheten og hukommelsen din. Hva ble egentlig sagt og gjort? Legg deg det bedre på minnet enn hva du tidligere har gjort, slik at du overhodet ikke er i tvil hvis det skulle dukke opp forsøk på å betvile din hukommelse.

Dette er en treningssak. Mange kan ha god nytte av å skrive ned samtaler, og helst umiddelbart etter de har skjedd. Men egentlig trenger du ikke slike hjelpemidler, så lenge du skjerper sansene dine og er oppmerksom. Når du er bevisst på noe, så vil du ikke tvile på et senere tidspunkt. Repeter for deg selv “ok, han sa at svigers kommer på torsdag” like etter at det ble sagt. Da husker du det, og ingen kan med troverdighet i etterkant påstå at noe slikt aldri ble sagt, for du vet at det ikke stemmer.

En p/n vil hele tiden stille din rettferdighetssans på prøve. De gjør det, fordi de gjør uetiske ting hele tiden, og er avhengige av å overbevise deg om at hva de har gjort er innafor. Derfor må de bringe din rettferdighetssans ut av balanse, slik at du ikke lenger vet forskjell på rett og galt.

Ett eksempel fra mitt eget liv.

Min sjef ble plutselig langtidssykemeldt fra jobb. Arbeidsplassen ble tildelt en vikarierende leder fra kommunen. Men etter hvert som sjefens sykemelding trakk ut, så tiltok spekulasjonene på jobb. Hvorfor var hun borte så lenge? Var hun lei av jobben? Var kommunen misfornøyd med henne? Kom hun i det hele tatt tilbake?

Min helt klart narsissistiske kollega med psykopatiske trekk, var “ordfører” i spekulasjonene. Hun klarte ikke å la saken ligge, til tross for at avdelingen fungerte fint med den nye lederen. Min kollega fikk andre kolleger med seg i spekulasjonene.

Til slutt tok hun saken i egne hender og troppet opp til den tidligere sjefens private bolig, sågar etter kontortid, og forlangte å vite hva grunnen til sykemeldingen var. Hun spurte rett ut om det var psykisk.

Dagen etter fortalte hun triumferende hva hun hadde gjort. Kollegene reagerte varierende på opptredenen, fra bifall til taushet. Selv var jeg kritisk til opptredenen og konfronterte min kollega med dette. Jeg fortalte henne at sykdom er en privatsak og ikke vår rett å vite, selv om hun rent formelt fortsatt var vår sjef.

Til svar fikk jeg høre at “vi har jo snakket om det på jobb, ryktene begynte å gå”.

I hennes narsissistiske logikk så hadde altså personalet en rett til å vite årsaken til sykemeldingen “fordi de snakket om det”. Ryktene hun nevnte, var det forøvrig henne selv som hadde igangsatt.

Hun gjorde sitt beste for å overbevise meg om at hun hadde rett, og jeg hadde feil. Et av virkemidlene var å heve stemmen og bli agitert, for å gi sitt argument mer tyngde. Selv om ikke kun narsissister gjør dette, så er det en typisk narsissistisk taktikk.

Hun var avhengig av støtte blant personalet for sin gjerning. Derfor forsøkte hun å stille spørsmål ved min rettferdighetssans.

Hvis min oppfatning av rett og galt var tåkelagt, så ville jeg lett latt meg manipulere av henne, eller blir stilt i et dårlig lys foran våre felles kolleger.

Jeg gjorde ikke mer av saken der og da, men jeg lot meg aldri overbevise av at hun gjorde rett. Den dag i dag ser jeg med tydelighet grenseoverskridelsen i handlingen hennes. Og jeg har aldri vinglet.

Hvis du merker at din virkelighetsoppfattelse er svak, vinglete og lett påvirkelig og, så kan det hende du er tåkelagt over lang tid. Da som regel av en p/n forelder eller langtids partner.

Den gode nyheten er at det er meget lett å oppøve deg en bedre virkelighetsoppfattelse. Du trenger bare å erkjenne at du er tåkelagt, våkne opp, og heretter bli mer oppmerksom og bevisst, især i samvær med giftige mennesker som du vet har for vane å trekke din oppfattelse i tvil.

Så må du også øve deg i å korrigere dem. Du er nødt til å korrigere dem, ellers vil de fortsatt tro at de lykkes med tåkeleggingen, og da vil de fortsette til evig tid.

Det kan være ubehagelig å korrigere, spesielt en oppfarende narsissist, men er ikke så utrygt som du kanskje tror. Når du vet hva som ble sagt og gjort, fordi du var oppmerksom og tilstede da det skjedde, så er det faktisk veldig lett å forholde seg rolig, for du er trygg og stoler på deg selv og din hukommelse.

“Jeg hører hva du påstår, og du tar feil. Dette er hva jeg sa…… “. 

Å oppøve din virkelighetsoppfattelse vil ikke hjelpe mot psykopaten som traumebundet deg. Ihvertfall ikke umiddelbart. Her er det NK som gjelder. Men for alle andre nåværende og fremtidige p/n, så er dette faktisk det eneste du trenger for å bli immun mot manipulasjon.

Kjære lesere, det er spleis-måned, og vi er allerede snart halvveis. Midlene brukes til kommende års markedsføring. Det er kun i juni jeg ber om midler. Resten av året slipper dere “pengemas”. Jeg ber alle som har hatt glede og nytte av bloggen det siste året, om å bidra. Beløp bestemmer du selvfølgelig selv. 

Støtt spleisen her https://www.spleis.no/project/326686