Dette skal vi se nærmere på.
Men først vil jeg fokusere litt på oss; vi som har vært, eller fortsatt er, primærobjekter.
Vi kan deles i to bolker. Kort og greit;
De som ønsker at psykopaten kommer tilbake.
Og de som ikke ønsker at psykopaten kommer tilbake.
Det som skiller de to, er hektet, eller traumebåndet om du vil. Den første gruppen er fortsatt hektet. Den andre gruppen er ikke lenger hektet. Imellom de to så finnes det en “mellomgruppe”, med objekter som ikke lenger ønsker psykopaten tilbake, men hvor traumebåndet fortsatt henger i en tynn tråd og kan reaktiveres hvis psykopaten (eller objektet selv) trigger det.
Det er derfor viktig at man klarer å holde streng NK inntil traumebåndet er brutt. Når traumebåndet er brutt en gang for alle, så spiller det sånn sett ingen rolle om psykopaten kommer tilbake eller ei, de vil uansett ikke klare å reetablere traumebåndet. Derfor holder de fleste psykopater seg vekk for godt når de forstår at de ikke lenger kan reaktivere hektet. Og det virker som om de forstår når det skjer, selv uten kontakt. Kall det en psykopatisk sjette sans.
Målet for objektet må alltid være å bevege seg fra gruppe en og over i gruppe to – den gruppen som ikke ønsker psykopaten tilbake. Denne gruppen består igjen av to undergrupper;
De som ble så lenge og grundig mishandlet at de ikke engang orker å tenke på en slags forsoning eller gjenforening med p/n.
Og de som ved hjelp av NK, tid og kunnskap har klart å legge p/n bak seg for godt.
De fleste av oss tilhører de sistnevnte. Vi befant oss i gruppe en (de som ønsker p/n tilbake), men klarte å komme oss over i gruppe to ved hjelp av tid og NK.
Dere som fortsatt befinner dere i gruppe en, skal vite at også dere vil ende i gruppe to, der dere finner en slags fred og oppdager at livet går videre, og at psykopaten aldri var meningen med livet.
Men så til det som på engelsk kalles “hoovering”, som jeg på norsk har valgt å kalle en oversveving, fordi det kan oppleves som om man har en ufo over hodet, høyt nok til at den kan gjemme seg bak skylaget, men som følger oss og overvåker oss. Av og til kommer den til syne (psykopaten viser seg eller tar kontakt), men så forsvinner den bak skyene igjen.
Slik kan psykopaten holde på i noen få år. Jeg våger å påstå maks fire år. Dette synes å sammenfalle med hvor lang tid et gjennomsnittlig objekt bruker på å bryte hektet.
Men så hører vi jo om psykopater som tar kontakt mange år senere. Men det som da har skjedd er at de på en eller annen måte er blitt minnet på et tidligere primærobjekt. For eksempel en visuell påminnelse (de støter på objektet på kjøpesenteret), eller et gammelt brev fra objektet dukket opp i skuffen, eller de hører info om deg fra en flygende ape (derfor, unngå flygende aper). Dette kaller H. G. Tudor en “hoover trigger”, og interessen for et gammelt objekt vekkes kortvarig på ny. Men det er altså ikke slik at de har hoovret objektet i alle år frem til en hoover trigger.
Sannheten er at interessen for objektet definitivt tar slutt, og relativt tidlig. Vi snakker om mennesker med interesse kun for seg selv. De går selvfølgelig ikke og “bærer” på tapte relasjoner særlig lenge. Heller ikke med mennesker som stod dem nær. For ingen står psykopaten nær.
Men man kan faktisk forvente at en “testkontakt” vil skje. En testkontakt er for å finne ut hvor de har deg, om du fortsatt er tilgjengelig, og hvordan din mentale tilstand er. Savner du dem? Er du desperat? Har du kanskje blitt ufør av deres mishandling av deg? Det er med andre ord narsissistisk forsyning de er ute etter. I hvilket tidsrom kan man forvente en slik kontakt?
Jeg vil bruke min psykopat en og to som eksempler.
Av psykopat numero uno så ble jeg både forkastet og hoovret helt etter boken. Forkastingen kom ut av det blå, på meget arrogant og kynisk vis. På vei hjem fra ferie i Danmark sammen med p så ble jeg kaldt og rolig fortalt at det var slutt. Det lå ingen medfølelse eller vilje til forhandling bak avslutningen. Det hadde heller ikke skjedd noe på turen som fremskyndet den. Det var ganske enkelt snakk om en typisk psykopatisk forkasting.
Da fergen la til kai så kjørte han meg til togstasjonen på Skøyen og dumpet meg og min bagasje der. Det var ingen beklagelse eller fortvilelse å spore i ham.
Men her er greia, for dere som ikke har hørt historien før; jeg elsket ham aldri, og han klarte aldri å traumebinde meg (i motsetning til de to påfølgende psykopatene, som klarte det). Dette ligger aldri i en psykopats beregning, for målet er å traumebinde.
Bruddet plaget meg aldri nevneverdig, og allerede samme kveld var jeg opptatt med andre ting enn ham. Og kanskje aller viktigst; jeg kontaktet ham aldri med spørsmål om hva jeg hadde gjort galt, eller ønske om gjenforening eller avklaring. Jeg brydde meg ganske enkelt ikke.
Så da det etter ganske nøyaktig tre måneder kom en sms, med “hvordan går det”, så svarte jeg som sant var “alt er fint”. Han fulgte ikke opp med ytterligere en sms.
I dette tilfellet tok det altså tre måneder før en hoover kom.
Så er det psykopat nummer to. Der var det vel egentlig jeg som stod bak forkastingen. Hans måte å forkaste på var ihvertfall ikke etter boken som med psykopat nummer en, og vi hadde fortsatt kontaktlinjene åpne da jeg bestemte meg for å ikke lenger oppmuntre til ytterligere kontakt mellom oss. Jeg ghostet ham ikke. Jeg innførte heller ikke NK. Det var bare fullstendig “radio silence” fra min side.
I dette tilfellet gikk det åtte måneder innen han igjen tok kontakt, med “hvor er du nå”? Ikke en særlig spennende henvendelse med andre ord. Og dette er også typisk for en hoover. Selv om noen psykopater hoovrer på pompøst vis, med blomster og knefall ved døren, bønner om gjenforening, forsikringer om anger og løfter om forbedring, så er ikke den typiske hooveren slik. Den typiske hooveren er kort og kjedelig, “hvordan går det?”, “hvor er du nå?”. Med andre ord ikke noe å sette livet sitt på vent for.
Tidsaspektene er også typiske for en førstegangshoover. En etter tre måneder. Den andre etter åtte måneder. Jeg vil tippe at de fleste tilfellene av førstegangs kontakt skjer innenfor ett år. Hva som skjer videre etter første kontakt, er avhengig av om p/n fikk noen narsissistisk forsyning av hooveren. Hvis de gjorde det, så vil de nok ta kontakt igjen på et senere tidspunkt. Hvis p/n ikke har latt høre fra seg i løpet av det første året, så er det lite sannsynlig at objektet hører fra dem, med mindre objektet oppmuntrer ham/henne. Men da er det ikke lenger en ekte hoover, men en “triggered hoover” (se video under).
Hei. Å takk nok engang for bloggen din. Den har hjulpet å holde vettet i behold etter å ha vært utsatt for en p/n. Tror d værste har vært den følelsen av likegyldighet, og den følelsen av å være uten verdi og blitt behandlet som søppel. Den sitter i, og er hard å riste av. Nå var jeg aldri primærobjekt, men ett overgangsobjekt som hun har brukt i 4 år, d siste 4 har vært brukt t å knekke meg så godt hun har kunnet, for å så forkaste meg. Dette har vært dyr lærdom, og en følelsemessige tornado, som jeg overhode ikke er ute av ennå. D jeg egentlig håpet var at du kunne skrive mer om oss som har vært mellom primærobjektene. Er d like mønster?
Overgangsobjekter er også primærobjekter.
Jeg var selv et overgangsobjekt for min siste P. og har skrevet mye om dette. Hvis du googler så kommer alle artiklene opp. Emnet er også viet et eget kapittel i min bok.
Les også denne meget gode engelske artikkelen. https://www.psychopathfree.com/articles/the-transitional-target.145/
Takk for svar. Jeg fortsetter dypdykk om emnet
Jeg var så utslitt etter andre forkasting at jeg reiste min vei for å komme vekk og aldri ønsket meg noen gjenforening. Det var lett å blokkere ham i alle sosiale medier og ignorere alle tekstmeldinger uten å vurdere å svare engang. (Dvs Ikke «lett», jeg hadde det forferdelig og brukte to år på å bli noe som liknet meg selv igjen. Men det var totalt uaktuelt å ønske seg livstegn eller kontakt da runde 2 med forkasting hadde slitt meg ut.) Vi hadde vært sammen i to år, hvorav tre måneder med intens idealisering og resten med devaluering/forkasting/emosjonell mishandling.
Det første året etter bruddet kom det flere «hvordan går der?»-meldinger pluss noen merkedagsmeldinger. Jeg svarte ikke på noe.
Deretter ble ritualet at det kom én melding fra ham i året. På ulike tidspunkter i årssyklusen, men likevel ganske fast én i året. Alltid mye tekst, og ulike agendaer/stemninger hver gang. Variasjon mellom «du ødela/såret meg», «du er det beste som har hendt meg» og «jeg lurer sånn på hva du gjør og hvor du er i verden» osv. osv. Jeg har aldri svart på noe.
Én melding årlig i sammenlagt seks år etter bruddet.
Nå er det to år siden jeg hørte noe sist, og tror det har opphørt.
Er dette vanlig?
Det lyder som et ganske vanlig mønster du har opplevd. Litt sånn “lazy hoovering”. Det er ganske typisk for p/n å ligge hjemme i sofaen og sende slike meldinger til tidligere primærobjekter, hvor de anstrenger seg minimalt.
Det viktige her er at du aldri svarte – på noe! Veldig bra. Applaus 🙂
Jeg veksler mellom gruppe 1 og 2, og det er utmattende, haha. Kjenner igjen flere av tingene du beskriver. Hva er f.eks. greia med den korte smsen? Eller å jobbe så hardt for å eeendelig treffes igjen, for så å oppføre seg som om det er en stor belastning? Altså.. Der har du gjeng! Jeg har kontakt med min igjen etter mange måneder med tilnærmet NK. Forskjellen nå er at jeg føler meg nesten over han. Men jeg tror også, som du skriver, at det skal veldig lite til før jeg hektes igjen.
Jeg synes imidlertid det er vanskelig å forholde meg til min versjon av virkeligheten. Han vil at vi skal late som om ingenting har skjedd, eller rettere sagt: at han aldri behandlet meg dårlig. Han forholder seg til tidligere hendelser som om de aldri fant sted, og når jeg tar de opp spiller han overrasket og “forstår ikke” hva jeg snakker om. Det er først nå idag jeg innser at dette ikke betyr at jeg må forklare bedre hva som har skjedd og hvorfor jeg er såret – få han til å innse at han har oppført seg feil og slutte med det. Nei. Nå tror jeg heller det betyr at han forsøker å gjøre meg usikker (som jeg blir), at han vil fraskrive seg ansvar og fremstille det som om jeg overdriver.
Jeg vet egentlig hvordan jeg skal forholde meg til ordsalater. Bare la være å reagere/respondere, og såklart bryte kontakten. Jeg har gjort det før med en annen, og det var veldig befriende. Det tok meg imidlertid ti år å komme dit den gangen. Med denne P/N er jeg “bare” på vei inn i år 2. Instinktivt forsøker jeg fortsatt å komme til en enighet med han. En omforent forståelse av hvordan relasjonen må være, eller hvorfor vi må avslutte. Jeg tror at han vil behandle meg med respekt og ønske gjensidighet i relasjonen bare jeg sier ting på riktig måte. Kremt.. Samtidig vet jeg at han blåser både i meg og samtalene jeg forsøker å ha med han.
Jeg ser tydelig hvordan alt går i sykluser med han. Det virker som om han kjører flere idealiserings-/forkastingsprosesser parallelt, med ulikt tidsperspektiv og omfang. Føler meg ekstremt tunglært når det kommer til dette. “Oppskriften” på å bli fri står klart og tydelig på denne bloggen, og jeg vet at det som står her stemmer. Får tilogmed profesjonell hjelp av en dyktig fagperson som forstår hva slags relasjon dette er. Samtidig roter jeg meg inn i nye runder med han. På den positive siden er jeg iferd med å bytte nummer (igjen), og leter etter ny bolig. Han er fortsatt blokkert 90% av stedene han kan ta kontakt. Opp på hesten igjen (evt. av den, alt ettersom) – snart blir det fullstendig(!!) NK.
Takk igjen for denne bloggen, bøkene og Youtubekanalen:)
Hehe, sant som du skriver. Du holder fast på din virkelighet ved å betrakte dem som psykiatriske pasienter, eller som små barn som fantaserer. Du hadde ikke latt en fantasifull treåring påvirke din oppfatning.
Psykopaten vil gjerne tilbake, men aldri i helvete!!