Dagens innlegg er basert på samtaler jeg har hatt i flere konsultasjoner med lesere den siste tiden.
Det kan også leses som en forlengelse av forrige tekst.
Det er selvfølgelig ikke snakk om fysisk drap, men snarere om metaforisk drap og også opplevd drap – slik psykopaten opplever det.
Lesere har spurt meg “hvorfor har psykopaten aldri kontaktet meg igjen. Var jeg så lett å glemme?”.
Det er sårt når man gjorde så mye for at relasjonen skulle overleve. Og i de fleste tilfellene så var objektet den eneste som forsøkte å redde relasjonen den siste tiden.
Hva med all tiden man tilbrakte sammen? Alle samtalene, konfliktene og feriene. Var alt du gjorde av tjenester og omsorg forgjeves?
Det oppleves som helt umenneskelig at psykopaten bare kan pakke kofferten og aldri se seg tilbake.
Vi vet jo at i de tilfellene hvor psykopaten venner tilbake etter bruddet, så er det fordi jobben ikke er fullbyrdet. Psykopaten er ikke ferdig med objektet. Det er mer narsissistisk forsyning å hente. Objektet er ikke tilstrekkelig devaluert. Det er derfor ikke et kompliment når du hører fra p/n igjen. Det er snarere et tegn på at du har ikke vært sterk og tydelig nok. P/n tror at de kan leke med deg en stund til.
Men du som leser denne bloggen er oppvakt. Du er en detektiv. Du leter etter svar. Du godtok ikke tingene slik p/n fremstilte dem. En liten nysgjerrigper i deg fortalte deg at tingene ikke var slik de burde være. Noe var mistenkelig. Du ble skeptisk til p/n. Du kjøpte ikke lenger alt p/n forsøkte å selge deg.
Det betyr at masken p/n bar for deg, ikke virket slik den skulle.
Psykopaten har ingen egen personlighet. Derimot skreddersyr de personligheter tilpasset objektet. Med deg var de en karakter. Blant treningskompisene var de en annen. Med kollegene en tredje, med sjefen en fjerde, med foreldrene en femte etc.
I min bok “Psykopati og kjærlighet” forteller jeg om hvordan personlighetene stokket seg fullstendig for min p/n, og hvordan han en gang, etter tre ukers fravær, tok på seg en annen maske sammen med meg enn den han alltid hadde hatt – antakelig en maske som egentlig var beregnet på et annet objekt. Ikke bare ble hans adferd helt annerledes, men til og med ansiktstrekkene forandret seg, slik at han fikk et annet drag i ansiktet. Som sykepleier så undret jeg et øyeblikk om han hadde hatt hjerneslag (historien er i boken omskrevet og anonymisert).
Vi vet at p/n i eget sinn er grandios og ufeilbarlig. Noe av det mest støtende du kan gjøre, er derfor å avsløre dem – å påpeke at du ser gjennom den persona de har skapt for deg. Du påpeker det ved å slutte å tro på dem, ved å bli mindre føyelig og ikke lenger la deg overbevise om at deres versjon av virkeligheten er den riktige.
Når du til slutt venner dem ryggen i form av å forlate dem eller innføre NK, så dreper du den de var sammen med deg. Den masken de bar sammen med deg, eksisterte kun med deg. Den slutter å eksistere når de ikke lenger er sammen med deg. Psykopaten opplever det som et drap, og det er meget skremmende for dem. For du forteller dem at masken er gjennomskuelig. I slike tilfeller vil du mest sannsynlig aldri høre fra dem igjen. De vil unngå deg, og gjemme seg hvis de ser deg på gaten.
Du har vist deg altfor sterk og oppvakt. Du har slaktet deres skuespillerprestasjoner. Dette skaper raseri og hat hos p/n. De vil derfor forsøke å hevne seg på deg hvis de får muligheten. Derfor skal du aldri ta p/n tilbake etter et slikt brudd. Da gir du dem innpass og muligheten til å skade deg.
Men mest av alt frykter de deg. Og vil i de fleste tilfeller holde seg utenfor rekkevidde. Sørg for at de forblir der.
Viktig nytt vedrørende mailsituasjonen.
Som dere vet så ble bloggmailen mest sannsynlig hacket. Jeg har kontaktet microsoft. De forteller at ingen vellykket innlogging har skjedd i gjeldende tidsrom, og at det snarere er snakk om såkalt “malware” som forhindrer innlogging. Det er en god nyhet, for det betyr at hackeren ikke har hatt tilgang til konfidensielle mails som dere lesere har skrevet til meg. Disse mailene er nå slettet og utilgjengelige.
Men mails sendt til den gamle mailadressen etter rundt 20. desember har derfor aldri blitt lest av meg.
Jeg betrakter nå hotmail som uegnet til sensitive mails. Etter tips fra en leser så vil jeg fremover bruke en annen – og tryggere – tilbyder.
Ny mailadresse er nå [email protected]
Denne er aktivert og kan brukes umiddelbart.
hva om man er gift med en narcissist?
Til Berit.
Jeg var gift med en narcisist i mange år. Jeg vidste dengang ingenting om den personlighedsforstyrrelse min mand havde ( og stadig har ) Det undrede mig dog, at min eks ligesom manglede en personlighed. Dvs , han skiftede konstant politisk holdning, havde ligesom ikke en grundholdning til livet og samfundet omkring sig. Han nærmest hånede mig for at interessere mig for politik og havde holdninger til samfundet omkring mig. Jeg syntes det var spændende at diskutere det emne, med venner og bekendte, men det endte ofte med, at min ex blev sur på mig, hvilket jeg ikke forstod. Han var ligesom misundelig på, at jeg havde en holdning. Han sagde ofte op til et valg..hånligt..ja, du stemmer jo på det samme parti, hver eneste gang . Han stemte efter her og nu metoden..dvs..hvis en person havde sagt noget spændende på TV, kunne min eks finde på at stemme på vedkommende, bare pga en udtalelse ( her og nu ) narcisisten lever her og nu, de kan ikke dvæle ved fortid eller fremtid, dvs politik er måske for difus for dem ( det var det i hvert fald for min eks ) planlægning er også svært for dem . Det havde min eks mig til . Hvis vi andre ville planlægge noget , sagde han ofte stolt..min eneste plan er …ikke at have en plan. Ok, jamen er det ikke også en plan, sagde jeg så ..ha ha ha…komisk at tænke på.
Mht masker, har jeg svært ved at forklare, hvad det var der skete med min eks. En ting blev dog tydeligt , da jeg forlod ham..han blev en helt anden ( akkurat som Daniel beskriver ) Han fik hund og kat, det afskyede han sammen med mig, han flyttede til en by..der vil jeg ALDRIG bo havde han tidligere sagt…med mig var hans drøm ..et hus på landet, nu bor han i et lille byhus ..jeg kunne blive ved. Narcisisten skifter personlighed, efter hvad der passer til lejligheden eller, hvad der passer ham bedst, for at få mest muligt ud af situationen.
Hvorfor er noen mindre attraktive som offer, og hvorfor virker noen til å ta mindre skade? Kanskje litt farlig spørsmål, da det kan tolkes som klandring (av seg selv eller andre…) Og det er jo ikke slik at man kan bestemme seg for å være på en viss måte og tro at man er trygg da…
Er det adferdsmønstre eller personlighetstrekk som trigger frem ekstra drøy adferd fra narssissten (h*n er selvsagt ansvarlig for egen adferd)? Flere barn i en familie kan jo beskrive samme forelder helt ulikt, og ulike ekskjærester trenger ikke å ha blitt behandlet dårlig på akkurat samme vis… Resiliens? Flaks? Godt nettverk ellers? Er det noen mennesker narsissister kan beundre eller respektere til en viss grad, og hvor de bruker lengre tid før de eventuelt skader personen?
Her stiller du veldig mange gode spørsmål. Noen av dem er grundig omtalt i bloggen tidligere, men noen er også mindre berørt.
Rett før jeg så kommentaren din, så lyttet jeg til “Relasjonspoden” på podplay. En person hadde skrevet inn med spørsmålet “hvordan får man venner som voksen?”. Personen beskrev en oppvekst med mye avvisning. En psykisk voldelig far, et bryllup som alle ble invitert i bortsett fra innsenderen, å bli sparket fra jobben, latterliggjort etc.
Jeg synes programlederne svarte så bra. De forklarte at når man er avvist så mye i livet, så er avvisning det trygge. Da kan det være vanskelig å finne venner som voksen, fordi man oppsøker mennesker som kommer til å avvise – eller man “legger opp til” avvisning, ved å dreie relasjonen inn på et spor som ender med avvisning. Svaret viste mye innsikt. Programlederne spurte videre “hvor god venn er du med deg selv?”.
Tror mye av svaret på ditt første spørsmål ligger her. Vi fant psykopater og narsissister som kom til å avvise oss, eller som var så kalde og avvisende at vi selv kunne avvise dem og deretter betrakte oss som “offer”. Ja se, nå er det ikke bare du, men også jeg som trår i et minefelt. Men slik er psykopatuniverset – vi objekter må også se på oss selv.
“Hvorfor tar noen mindre skade”. De ble ikke traumebundet/hektet. De ble kanskje betatt og manipulert, men p/n kom aldri inn under huden på dem på samme måte. De var mindre sårbare, kanskje ikke så ensomme eller åpne for idealisering. Kanskje var de fra begynnelsen mindre godtroende, mer avventende, mer skeptisk til p/n og følte seg dermed ikke like bedratt eller “lurt” da masken falt, for de mistenkte hele veien at denne personen ikke var vel bevart.
“Er det adferd som trigger ekstra drøy adferd fra narsissisten”.
Her kommer jeg igjen til å trå i salaten. Noen vil føle seg støtt. Men innsikt er viktig. Jeg vil trekke fram flere ting.
-Mindre attraktive mennesker. P/n liker ikke mennesker de betrakter som “stygge”. Stygge mennesker er i p/n sine øyne uverdige og fortjener mishandling. Til og med p/n foreldre skyver det “stygge” barnet fra seg, og groomer det til å bli syndebukkbarn. Det peneste barnet blir gullbarn. Husk at vi snakker om primitive hjerner hvor det kun er overflaten som teller. P/n liker vakre og skinnende ting.
-Sterkt empatiske objekter. P/n avskyr denne egenskapen, samtidig som de tiltrekkes av den. Men de kan ikke leve med sterkt empatiske mennesker i lengden, fordi empater ganske raskt vil avkle psykopatens maske. Empater er kanskje “feige”, lite konfronterende, men de har en egen evne til å gjennomskue andre menneskers intensjoner. P/n vet at de ikke kan narre empater over lang tid. Derfor ender empater ender ofte som overgangsobjekter, og blir ofte sterkt mishandlet på kort tid, hvor den første 1/4 av relasjonen består av en kort idealisering, og de resterende 3/4 er mishandling og en ekstra brutal forkasting. En “quick fix” hvor p/n får dekket sitt behov for makt, kontroll og giftig adferd, innen de finner et bedre egnet langtidsobjekt som de slår seg ned med.
“Er det noen mennesker narsissister kan beundre eller respektere til en viss grad, og hvor de bruker lengre tid før de eventuelt skader personen?”.
Ja. Mennesker med makt og penger – igjen, overflatedyrking. Dette er noe p/n selv ønsker. Så det blir en blanding av misunnelse og respekt.
Også mennesker med klare grenser. Mennesker som ikke finner seg i bullshit. Slike mennesker er kryptonitt på p/n, og de vil respektere dem, men ikke fordi de liker dem. I slike tilfeller er det en blanding av respekt/frykt/hat.
Jeg legger både ditt spørsmål og mitt svar ut som hovedtekst, fordi spørsmålene er viktige.
Ønsketekst til et eget innlegg:
Hva hvis psykologen utviser stort antall røde flagg som man gjenkjenner fra den skjulte narsissisten.
Selvsagt med alle forbehold om bidrag fra egen personlighet, evt. projisering over på psykologen e.l.
Men hva da.
Jeg så i ettertid at det allerede var skrevet mye om dette med p/n i omsorgsroller samt råd om valg av terapeut.
Mht. dette innlegget, så er nok dette med masken/den personen man trodde man kjente og i mitt tilfelle levde med i mange år, i hvert fall minst tre sikre personer – ektefelle, forelder, og en stor kjærlighet/nær tillitsrelasjon – og dermed har minner fra store deler av eget liv med – at den personen faktisk ikke eksisterer lenger og den personligheten nok heller ikke eksisterte i virkeligheten – noe jeg bør ta frem og lese ofte. For selv nå, etter så mange år, så mye vondt og så mye erkjennelse, er det sorgfullt og vondt å tenke på eget liv og alt det man gjorde og følte og erfarte sammen med disse p/n. Altså den overveiende delen av eget liv.
Men det er jo en tankemessig uvane jeg bare må avvise, og si jaja, pytt pytt, det var da og nå er jeg her i et helt nytt øyeblikk og nå ble det sol og livet er i dag. For det er faktisk det.