Hvis du er ny her på bloggen, så fremstår kanskje en slik overskrift som kynisk. “Alle fortjener kjærlighet” er jo noe vi er flasket opp med, fra en blanding av kristendommens tradisjoner og new age moralisme, der begge har som utgangspunkt at “alle kan og skal hjelpes, bare man er tålmodig”. Moderne moralisme går et skritt lenger. Den hevder at alle fortjener kjærlighet bare i kraft av å være akkurat slik de er, “fordi du fortjener det”, uten egentlig å gjøre noen innsats for å vinne andres kjærlighet og respekt. Konsekvensen er at mange går rundt og tror de er jordens salt, når de egentlig er både uoppdragne og umoralske. Psykopater og narsissister befinner seg som kjent blant disse, men uten at de trengte noen til å fortelle dem hvor fortreffelige der er. Deres egen personlighetsforstyrrelse forteller dem det. Men jeg snakker også om alle lettpåvirkelige sinn der ute, som lar deres ego blåse opp av billig forbrukerpropaganda, og som tror på det.
Men denne teksten handler definitivt om kjærlighet. Kjærligheten til deg selv. Og da mener jeg ikke den narsissistiske kjærligheten, eller den ukebladene serverer deg.
Jeg snakker om den kjærligheten vi gir oss selv, når vår kjærlighet til andre er verdifull og dyrebar – noe andre må gjøre seg fortjent til.
Var du som meg? Ble du glad i alle som oppførte seg hakket bedre enn bøller? Alt som skulle til var at de aksepterte meg sånn noenlunde, så hadde de min evige respekt og beundring. Standarden var faktisk så lav i mitt tilfelle. Slik ble jeg formet av ha blitt mobbet på ungdomsskolen, og av å ha følt meg mindreverdig som homofil.
Men du trenger ikke å være homofil. Du trenger heller ikke å være mobbet. Denne grunnfølelsen av å “være feil” kan ha mange årsaker. Men utslaget er likt for alle; at man er evig takknemlig for ikke å bli spyttet på. Alt over, det, og man er fullstendig henrykt av en slik fantastisk person. Man er villig til å splitte Rødehavet for dem, for at de skal gå tørrskodd over.
Og det er her vi har sluppet inn mange skadelige mennesker. Vi har forventet for lite av dem, og gitt for mye i retur. Du har blitt bedt på middag en gang, men du har selv invitert tyve ganger. Julegaven du fikk kostet hundre kroner, men du brukte faktisk tusen kroner på gaven til dem. Du tenkte “det er tanken som teller, og man teller ikke kronene med venner. Antakelig har jeg bedre råd enn dem”. At de bruker mye høyere summer på andre venner, har du sett mellom fingrene med. Da har du i stedet tenkt “hva jeg får er mye mer dyrbart – samvær med gode venner”.
Du har gått og tenkt at du har belønnet gode vennskap. For det har du lært at man skal. Du har klappet deg selv på skulderen for din gode moral. Slik har dine relasjoner rullet videre i fem, ti, tyve år eller mer.
Men hva du egentlig har gjort, er å belønne misbruk.
Dine venner trenger ikke å være forstyrrede eller “farlige”. Det kan være så enkelt som at de ikke er like interesserte i deg som du er i dem. Da må du gi dem mindre plass i ditt hjerte. Det er faktisk uverdig å fortsette å gi til noen som ikke gir tilbake. Bruk heller energien din på mennesker som er interesserte i deg, eller i påvente av at de skal dukke opp – på deg selv.
Bare slipp dem. Det er noe som på engelsk kalles “the power of letting go”. Hva det betyr for meg er at det vemodet og den nostalgien du eventuelt måtte føle av å legge relasjonen død, krever mindre av deg enn å gi ti ganger mer enn hva du får tilbake, for å holde den i live. Husk også at antakelig er det kun deg som opplever vemod. Din venn går umiddelbart videre. Du er glemt, som du også stort sett var mens dere hadde kontakt.
Når din kjærlighet er på billigsalg, så mister den sin verdi. Dine venner vil ikke verdsette den, for de får den for lett. Da er veien kort til å tråkke på i stedet for å verdsette. Man tar dårligere vare på billig nips, enn dyre ting som man måtte jobbe litt for å fortjene.
Barn skal slippe å måtte kjempe for foreldrenes og besteforeldrenes gunst. Må de det, så er forelderen mest sannsynlig narsissistisk anlagt eller uinteressert i barnet, og barnet vil ta skade. Men for alle andre så gjelder “ingenting er gratis”.
Du skal derfor stille krav til dine nærmeste, og ellers alle nye som kommer inn i livet ditt. Det lyder jo litt ironisk, men det handler faktisk om kjærlighet. Til deg selv, men også til dine nærmeste. Flere vil respondere positivt på dine krav, enn du tror. Du er kanskje redd for å stille krav, i frykt for å miste venner. Men slik er det ikke. Jo, noen venner vil du miste. Noen vil faktisk fordufte umiddelbart første gang de hører deg si “nei”. Men sunne venner vil respektere deg for dine krav. De vil oppfatte deg som et mer spennende menneske, fordi du viser integritet og at du vet hva du vil.
Så må du også huske at krav viser hvem du er. Når du er for ettergivende, så flyter du ut over alt, og folk vet ikke hvem du er. Grenser er trygt. Når andre kjenner dine grenser, så vet de også hvor du slutter. Da vet de hvem de forholder seg til. Grenser er trygghet. Når din kjærlighet til andre har en pris, så vil du faktisk tiltrekke deg mennesker som opplever deg som trygg.
Husregler for bloggen
- Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
- Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
- Vi kommenterer aldri under fullt navn.
- Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
- Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
- Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
- Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
- Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
- Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
- Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected]. Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.
Klokt 🥰
“Når din kjærlighet er på billigsalg, så mister den sin verdi.” – Dette har jeg ikke tenkt så mye over før nå, men det er jammen sant.
Hei, og takk for at du fortsetter å finne nye tekster Daniel Jeg setter også stor pris på videoene dine, og dette med det store bilde i samfunnet treffer nok meg mer om dagen ettersom jeg har forflyttet meg et godt stykke siden sist jeg skrev her inne. Når vi tilegner oss kunnskap, og kommer ut av situasjonen og skaper avstand og null kontakt, og samtidig får ro, så leges sår sakte men sikkert. Og vi blir sittende igjen med stor erfaring som kan brukes konstruktivt til vekst. Vi har forflyttet oss med kunnskapen, og kunnskapen har blitt til visdom. Jeg er takknemlig. Ro og egenomsorg. Være gode mot oss selv. Finne ut blant annet hva ønsker jeg, hva liker jeg, hva er viktig i mitt liv. Ikke ditt, men ja, mitt. Meg, min meg. Det er ikke så enkelt å finne disse svarene når man lever i en verden som bombarderes av meninger og skremsel fra alle kanter. Påvirkning uten at vi merker at vi blir påvirket, dette gjelder både på mikro plan, og makro plan. Vår bruk av energi, tanker og kjærlighet kan vi faktisk velge selv hvor vi lar gå. Spesielt når roen og tryggheten har landet.
Flott at NK og ro har hjulpet deg, selv om det tar tid 🙂
Juni: Dette er jeg så enig med deg i. Når det skapes avstand og null kontakt, eller i mitt tilfelle med barn med p/n/foreldre LK og så tilnærmet NK som mulig, er det en annen verden mht ro, krefter, evne til egenomsorg og grensesetting veldig fort. Ikke slik at man plutselig har det bra, men markant redusert dårlig og tydelige, små resultater. Målbart.
En generell (og samfunnsmessig) ting:
Jeg har i det siste kommet over begrepet “nevrodivergente” og “nevromangfold” på diverse forumer og i kronikker på nett etc., og som recovering P/N-objekt og medavhengig bekymrer det meg litt. Men det kan godt hende jeg misforstår greia? Jeg leste f.eks. en tekst om “nevrodivergente”, som tok til orde for like rettigheter / toleranse for mennesker med autisme og ADHD, og det er det jo vanskelig å være uenig i. Men jeg lurer: Beveger vi oss over i en greie der man kan til orde for toleranse for maligne personlighetsforstyrrelser i “nevromangfoldets” navn?
Folk flest har jo ikke erfaringer med å leve tett på maligne narsissister f.eks., og når man har en teoretisk “åpenhet om psykisk helse er bra!”-tilnærming til fenomenet, vil man kanskje åpne for å betrakte også alvorlige personlighetsforstyrrelser som en psykisk lidelse som må tolereres og avhjelpes av omgivelsene. Og da er vi inne i et farlig farvann mener jeg.
Yup, nye begreper gjør sine inntog. Noen av dem “forsvarer” psykopaten. Jeg leser en del på Quora Digest, hvor man kan stille spørsmål til en psykopat, og psykopaten svarer. Det er dog ingen mulighet å verifisere at de som svarer er diagnostiserte psykopater. Man må enten stole på dem, anta at de har stilt diagnose på seg selv eller at de lyver. Men der blir begrepet “nevrotypisk” mye brukt om normale mennesker – altså motparten til psykopaten. Da åpner man jo en debatt om psykopati er en nevrologisk lidelse, i så fall med nedsatt nevrologisk funksjon som i nedsatt sensitivitet. Og det er jo riktig, psykopater er mindre sensitive. De føler mindre av alt.
Men husk at man til alle tider har forsøkt å skjule psykopaters tilstedeværelse i samfunnet. De er blitt beskyttet, antakelig av psykopater høyt oppe i både næringsliv og offentlig myndighet. Det eksisterer allerede bred toleranse for psykopater, en oppfatning av at de kan hjelpes, og en – ikke høy – men moderat grad av sympati. Ellers hadde ikke blogger som denne vært nødvendig, og psykopati hadde vært allmennviten for lenge siden.
Jeg er også så glad for alle gode tekster du kommer med. Det har virkelig blitt en “life-saver” for meg. Jeg har vært såååå glad i mange som egentlig ikek har fortjent det, noe som bunner ut i en dårlig selvfølelse. Jeg fant nettopp noen gamle dagbøker som jeg skrev i da jeg var tenåring. Ut fra det jeg leser, så kunne jeg ha hatt en kjempebra selvfølelse, for jeg hadde nok mer draget en jeg trodde da. Men jeg forsto det ikke på den tiden. Er egentlig glad for at jeg ikke har vært borti enda flere P/N enn de jeg vet om (4 stk – 2 romantiske, 1 familiemedlem og 1 sjef). Det var sistnevnte romantiske forbindelse som var/er den verste og som gjorde sitt til at jeg kom over din blogg. Er det riktig å si at når en googler noen sin væremåte så er det en indikator på at det må være noe med den personen? Og når en går med kverntanker over lengre tid fordi en ikke forstår “opplegget”? Når en konstant går rundt og er forvirret. Og når en går fra bunn til topp hele tiden? Og når den andre personen er helt OK med sin oppførsel?
God innsikt du viser her.
Jeg vil si på generelt grunnlag at hvis man ender på en blogg som min, og dessuten kjenner seg godt igjen i det jeg og kommentarer skriver her, så er det noe alvorlig feil med relasjoner en har.
Amen. Huffameg.
Takk for svar. Må tilføye at jeg fikk så utrolig vondt av den jenta jeg leser om i de gamle dagbøkene mine. Får en stor klump i både hals og mage når jeg leser om alle som jeg likte sååå godt og nesten elsket når de viste litt interesse for meg, smilte til meg og snakket til meg. Og hvordan jeg neste gikk i fosterstilling når det motsatte skjedde. Jeg blir så enormt trist over hvor avhengig jeg har vært av andre sin “goodwill” overfor meg, og hvor usigelig lykkelig jeg ble over bittelitt interesse i meg. Jeg tok andre sitt dårlige humør som et bevis for at det var min skyld at de hadde det dårlig. Jeg var dum, stygg, fet og ekkel. Jeg gråter nesten over denne oppdagelsen. Så mange år jeg har kastet bort på folk som absolutt ikke har fortjent meg. Men det er min siste P/N som førte meg her. Kjenner meg igjen i mye. Og det er det som gjorde at jeg kom over din fantastiske blogg. Her kunne jeg lese om at ting IKKE var min skyld, at mennesker som min P/N er syke folk som virkelig kan ødelegge de som havner i hektet deres. Jeg hadde nok tatt på meg all skyld for at han siste behandlet meg som en tredjerangs søppel som han kunne leke meg etter som det passet seg for ham. Jeg har vært i loopen hans i 5 år, og har sakte men sikkert lært hva dette går ut på. Jeg forstår at jeg har vært skikkelig avhengig av ham, og at avhengigheten skapes av vekselsvis dårlige og euforiske perioder. Og denne gangen tar jeg det egentlig ikke så personlig. Jeg har lært masse om meg selv mens jeg har vært borti denne relasjonen samtidig som jeg har spurt om ting i bloggen og lest bloggen nøye. Jeg trengte tiden for å fullt ut forstå at det ikke var noen tvil om hva han var. Siste gang jeg så ham, studerte jeg øynene hans. Hadde aldri sett hvor utrolig kalde de var før. Absolutt ikke koselig å bli behandlet som det ekleste søppel, men nesten litt verdt det når jeg har vokst på det som mennesker og tenker at det ikke er meg det er noe galt med.
Flott at du synes synd på ditt yngre jeg. Da er du i ferd med å bli din egen beste venn.
Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, Linemor. Jeg har nok ikke kommet dit at jeg klarer å ha genuint vondt av meg selv/mitt tidligere jeg. Men jeg har lært å være stå på å likevel handle som om, holder på mitt og grensesetter, avviser og skaper avstand. Selv om det foreløpig gjør veldig vondt lenge etterpå hver gang jeg har gjort det med de nærmeste. Det er likevel mindre vondt sammenlignet med smerten fra tidligere da jeg ikke fikk holdt på mitt i praksis.
Nå er det definitivt slutt med min “store kjærlighet” – Psykopaten. Han har ghostet meg på verst tenkelige måte. Og jeg er egentlig OK med det. Det måtte bare bli sånn. Men hvorfor er livet så uendelig “flatt”, grått og kjedelig plutselig? Hvor lenge skal det være sån? Jeg satt og tenkte på hva det egentlig det var jeg savnet. Jeg savner ikke å føle meg nedverdiget, tom, lei meg, trist og nummen etter at han ber meg gå etter 1 time med ham der vi har sex. Dette er etter intenst mas flere uker i forveien. Men jeg savner å se den røde streken på Messenger som viser at det ligger en melding der fra ham. At denne gangen er det kanskje en melding der det står at han elsker meg (altså et giftig håp). Jeg savner den sprenningen med å sjekke om det er melding fra ham på Messenger, jeg savner plinge-lyden på Messenger, jeg savner å kjenne kriblingen i magen ved tanken på disse meldingene, jeg savner den oppbyggingen på meldingene til selve “treffet” (som forøvrig ble ganske skuffende sett i betraktning), den ping-pong leken, spenningen med hva som sto på neste melding, sånne ting. Jeg fikk et stort adrenalin-kick av dette. Det var nesten selve livet for meg selv om det var 1000 røde flagg som jeg lett overså. En helt utrolig galskap som ga meg en euforisk rus. Og nå er det over. Er det ikke rart? Merkelig at hjernen klarer å lage noe så vidunderlig over noe som er så stygt og nedverdigende.
“Men hvorfor er livet så uendelig “flatt”, grått og kjedelig plutselig?”. Fordi p/n opptok så mye av vår oppmerksomhet. De fylte våre liv med mysterie, undring, fortvilelse og sorg med alle deres uttalelser, handlinger, fravær, nærvær etc. Når de så ghoster eller vi innfører NK, så etterlater de plutselig et enormt tomrom, et vakuum, det er dette som oppleves som om meningen med livet forsvinner med dem.
Hei. Er skremmende at du ble mobbet tidlig grunnet legning, og selv ble jeg også mobbet i ca 7 år. Årsaken var trolig at jeg var for snill, samt litt overvektig og derfor ble jeg og flere systematisk plaget. Det er grunn til at jeg begynte å lese om psykopati og hersketeknikker, og klarer heldigvis å identifisere ondskap i voksen alder. Må på tampen av året eksponere en som har brutt meg og andre ned, som er en negativ syklus og farlig erfaring.
Flott at du klarer å gjenkjenne og eksponere ondskap.
Ja, mobbing for legning var vanlig. Hvordan det er i dag vet jeg ikke. Dette var i overgangen 80/90-tallet og fokuset på mobbing var ikke så stort den gang.
Er viktig å identifisere ondskap slik at du kan beskytte deg samt omgivelsene. Er dessverre vanlig og frykter det er ille i dag, delvis grunnet at utseende samt matrielle goder aldri har vært viktigere. Må eksponere dette jeg har opplevd i år, grunnet at det har skjedd internt i Bergen Kommune. Der er det flere ansatte, men jeg er den eneste som føler energi og kan identifisere hersketeknikker.
Har følelsen av at konsepter som toleranse og “i gode og onde dager” blir pushet vel langt av dem. Selv trodde jeg veldig på to ting: A) at en partner ikke trengte å være feilfri, alle dager er ikke like lykkelige og B) det er bare fint å være ulike og møtes i forskjellene. I ettertid tviler jeg mer på om jeg virkelig orker en partner som har verdier så langt fra mine egne (men som paradoksalt nok lenge prøvde å fremstå som vi hadde mye til felles)…
“når vår kjærlighet til andre er verdifull og dyrebar – noe andre må gjøre seg fortjent til.”
“Du skal derfor stille krav til dine nærmeste, og ellers alle nye som kommer inn i livet ditt. ”
Dette er noe jeg øver på å praktisere alt jeg kan nå. Over 40 år gammel.
Grensesetting og nei, samt stille høyere krav. Og å være parat til å avvise fort med handling og evt få ord dersom jeg merker at noen forsøker bearbeide og overtale meg til å føye dem. Holder beinhardt på det, alt jeg kan.