Psykopati og kjærlighet

Først vil jeg ønske alle nye og gamle lesere et godt nytt år. Bloggen går nå inn i sitt niende år, og fortsatt har jeg mer på hjertet.

Ikke lag forsetter for det nye året. Det vil si, du kan hvis du vil, jeg skal ikke bestemme det. Men forsetter har lite med et nytt år å gjøre. Det hjelper for eksempel ikke å forsøke å gå ned noen kilo kun fordi kalenderen viser 1. januar, hvis du ikke er klar for det. Det samme gjelder andre ting, som å slutte å røyke, eller å innføre NK med psykopaten.

Et nytt år er egentlig starten på en ny syklus. Alt starter på nytt og gjentar seg. Det er naturen som går sin gang. Og slik sett kan du betrakte et nytt år som at du får en ny sjanse til å lykkes med det som du ikke lyktes med i det året du har lagt bak deg. Treet som av en eller annen grunn ikke blomstret i fjor, kanskje fordi det var for kaldt og for solfattig, får en ny sjanse i år. Kanskje var du ikke sterk nok til å ta et oppgjør med psykopaten i fjor. Men i år får du en ny mulighet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Å ta avstand fra psykopaten handler mye om tankekjør. Det er en kvern vi ganske enkelt må gjennom. Mens det står på, så går kverna på høytrykk hver eneste dag, hele dagen. Det føles som om man blir gal. Men grunnen til at vi ikke får fred før det er over, er fordi hele livssynet vårt skal endres, og en del av oss stritter imot. Vårt syn på samfunnet og menneskene i det, stikker for dypt og har vært der for lenge.

Samtidig stikker vi ikke hodet i sanden. Virkeligheten skriker oss i ansiktet, og selv om den står i sterk kontrast til den virkeligheten vi ønsker og hele livet har trodd på, så kan vi ikke ignorere den. Verden er virkelig ikke slik vi trodde. Og husk at hvis du går gjennom denne “nyfødselen”, så er det fordi du er et oppvakt menneske. Mange fortsetter å stikke hodet i sanden, fordi det er mer komfortabelt å tro på såkalte livsløgner. Disse oppsøker ikke sannheten. Men du gjør. For du er en detektiv. Først var det ditt eget liv du ville oppklare. Senere utvidet det seg til “samfunnsløgnene”; politikken og verdiene som styrer storsamfunnet og som påvirker oss hver eneste dag. Ihvertfall var det slik for meg.

En av de tingene som objekter kverner mest på, er hvorvidt idealiseringsfasen var ekte eller ei. Det var under idealiseringen vi ble hektet. Idealiseringsfasen er slik sett den farligste fasen vi ble utsatt for. Vi hadde aldri blitt hektet hvis psykopaten gikk rett på devalueringsfasen uten først å ha “beæret” oss med en idealiseringsfase.

Mange ble dyrket og plassert på en pidestall under idealiseringsfasen. Men det er egentlig ikke dette som kjennetegner fasen mest. Det som utgjør idealiseringsfasen er at vi ble grundig studert av psykopaten eller narsissisten. Det var i idealiseringen psykopaten ble kjent med oss, for å forstå hvilke verktøy hen senere kunne bruke i devalueringen. “Idealiseringsfase” er slik sett et misvisende ord. Fasen kunne likegodt kalles “studiefasen”.

I idealiseringsfasen så ble vi lagt under mikroskopet. Psykopaten studerte hvordan vi fungerer. Først og fremst ble våre behov og sårbarheter studert. Våre behov ble først oppfylt, for senere å bli nektet oss. Sårbarheten vår ble studert for å øve kontroll på oss. Våre gode egenskaper ble studert for å utnyttes, og for å ødelegges.

Dette krevde intenst samvær med oss. Psykopaten kan ikke studere oss på avstand. I stedet ville de være sammen med oss hele tiden. Vi oppfattet det som opptakten til et samliv. Psykopaten var nødt til å speile oss for at vi skulle holde ut å være sammen med dem så mye av tiden. De var nødt til å sjarmere oss, slik at vi skulle oppfatte dem som gode mennesker. Men selv så hatet de det, fordi det ikke ligger i deres natur å stille noen andre foran seg selv.

Jeg husker det var mange ting som skurret i idealiseringsfasen med min p. Han var svært opptatt av meg, men valgte likevel de beste tingene til seg selv. De beste kakestykkene, den nyeste sykkelen. Jeg la merke til dette. Problemet var at jeg ikke handlet på det. I stedet så jeg mellom fingrene, og konkluderte at han var sosialt klønete.

Gjennom årenes løp så har jeg finstudert idealiseringsfasen, og en nyanse trer fram. Psykopater og narsissister har forskjellige motiv for idealiseringen, men dette merkes ikke nødvendigvis av objektet.

Psykopaten vet at idealiseringen ikke er ekte. Hen vet at det er en fase de må gjennom for å hekte objektet, og de kan ikke vente til den er over, fordi den er slitsom for dem. De hater å late som om de elsker objektet, når de egentlig kun føler forakt og avsky. Derfor stopper fasen så snart de merker at objektet er hektet. Denne snuoperasjonen var så brå at de fleste objekter la merke til den, og klarer å plassere den nøyaktig til tidspunktet da de ga seg hen. Ofte var det noe objektet sa som ble vendepunktet. Men ord er ikke nødvendige. Psykopaten merker forskjellen i energien fra et objekt som holder hen på en armlengdes avstand, og når de slipper hen inn i hjertet.

Hos en narsissist derimot, så synes idealiseringsfasen å være mer ekte. Ikke ekte slik den var for objektet. Men narsissisten tenker kun i svart og hvitt. Den positive responsen fra objektet bygger narsissisten opp. Idealiseringen blir gjensidig. Narsissisten elsker å bli beundret, og de elsker beundreren for å beundre dem (psykopaten trenger ikke å bygges opp, de er ikke i samme grad avhengige av andres bekreftelse). Det vil si, kun til objektets mer menneskelige egenskaper dukker opp. Mennesker er komplekse vesener. Men dette kan ikke narsissisten leve med. Mennesker er enten gode eller dårlige. Dette er slik spedbarn betrakter mor og far, inntil de blir eldre og lærer at mennesker har både gode og dårlige sider, og at begge må aksepteres. Narsissisten synes å aldri ha kommet ut av denne måten å oppfatte mennesker på. De betrakter mennesker slik spedbarn gjør. Når objektets mindre attraktive sider til slutt kommer fram, som er uunngåelig, så snur narsissisten 180 grader og objektet blir plutselig et dårlig menneske. Det kan dreie seg om for eksempel grensesetting, og første gang objektet sier “nei” til narsissisten. Det kan også være at objektet en enkelt dag slutter å smile. Ingen mennesker kan smile hele tiden. Virkeligheten slår inn og ødelegger narsissistens fantasiverden. Nå starter devalueringen.

Konklusjonen er derfor at sammen med en psykopat så var idealiseringen hele tiden kalkulert og planlagt. Den var aldri ekte. Psykopaten spilte skuespill, og visste at hen gjorde det. Sammen med narsissisten så var idealiseringen ekte – en kort stund. Men den kunne aldri vare, og var dømt til å gå over i en devaluering. Dessuten var du sammen med et spedbarn i en voksen kropp.

Men som sagt, så merker ikke nødvendigvis objektet denne forskjellen mellom en psykopat og en narsissist.

Det er idealiseringsfasen som er det største hinderet for en rask rehabilitering, fordi objektet hele tiden vender tilbake til denne fantastiske tiden i sitt indre. Det dukker hele tiden opp et “men”. Men han elsket meg jo, han sa det selv. Men hun gjorde jo alt for meg de første ukene. Men han lovet jo. Men hun virket så forelsket.

Spriket mellom ord og handling er så vanskelig å fatte. Likeledes er spriket mellom den første tiden og det helvetet som senere utfoldet seg, like vanskelig å fatte. Vår evne til resonnement, analyse, naivitet og tilgivelse holder oss fast, og saboterer vår rehabilitering. Ofte går vi tilbake til psykopaten fordi vi gir opp den kognitive dissonansen, bare for å bli forkastet enda en gang. Til slutt fatter vi endelig at denne personen ikke vil oss vel.

Men fortsatt, mange år etter at psykopaten er borte, så kan vi nostalgisk tenke tilbake på de første fantastiske ukene og månedene. Så dypt inntrykk gjorde idealiseringsfasen.

FOREDRAG I TRONDHEIM SENTRUM! Jeg holder foredrag et sted i Trondheim sentrum lørdag 3. februar. Foredraget vil skje på formiddagen/tidlig ettermiddag. Varighet ca tre timer. Foredraget er betinget av minimum seks deltakere. Meld derfor din interesse på [email protected]

Det må påregnes et deltakergebyr på 300-400 kroner, avhengig av hvor jeg finner lokale.

Forskning på psykopati og narsissisme er svært viktig.

Vår moderne forståelse av psykopati er basert på Robert Hares forskning. Hare er canadier født i 1934 og han lever fortsatt. Han er kriminolog og psykolog. Det er Hare som gjennom studier av psykopater formulerte det vi kaller “Hares sjekkliste for psykopati”. Hans kriterier for psykopati ledsages av en manual for klinisk diagnostisering. Denne manualen er kun tilgjengelig for behandlere som stiller diagnosen, primært leger og psykiatere.

Verdt å nevne er at psykopatien ikke ble “født” med Robert Hare. Fenomenet var også studert og satt ord på av andre før ham. Mest kjent er Hervey Cleckleys “The Mask of Sanity” fra 1941. Også her i Norge har psykopaten lenge vært på dagsordenen, blant annet i “Psykopatenes diktatur” av Ingjald Nissen fra 1944. Nissen ble muligens inspirert av Cleckley. Legg merke til at begrepet “psykopat” ble brukt allerede den gang.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hare studerte primært dømte psykopater mens de sonet sine dommer i fengsel. Han utvidet senere sitt arbeid til å inkludere psykopatiske bedriftsledere generelt og psykopater i finansverdenen spesielt. Resultatet ble boken “Snakes in suits”. Det er fra dette arbeidet vi har lært at andelen psykopater øker jo nærmere toppen i et makthierarki vi kommer, fordi psykopaten alltid vil klatre oppover, på vei mot mer makt. Det er derfor andelen psykopatiske politikere er svært høy. Men det er ikke i politikken vi finner de smarteste psykopatene, i følge Hare, fordi i politikken finnes makt men begrenset med penger. De smarteste psykopatene sitter øverst i finansverdenen, der de kan tilkarre seg både makt og penger.

Selv om de dømte psykopatene som Hare studerte kom fra det som på engelsk kalles “all walks of life”, det vil si alle samfunnslag, så klarte han ikke å fange opp de vi kaller “hverdagspsykopatene”; psykopatene som holder seg innenfor loven og aldri kommer i fengsel, og det vil si de fleste (en “hverdagspsykopat” betyr ikke at personen er mindre psykopatisk. Det betyr at hen er bedre sosialisert og derfor går blant oss udetektert og uarrestert). Og her ligger begrensningen i hans arbeid. Han studerte psykopater i lenker, og ikke psykopater i fri utfoldelse. Hares psykopater visste at de ble studert, og gjorde derfor hva vi i dag vet psykopater gjør; de manipulerte og tok på seg masker. Hare gjennomskuet dem langt på vei, men han fikk likevel ikke studert dem i deres eget hjem, hvor den primære psykopatien utøves mot nærmeste familie.

Jeg fikk denne halvfrekke kommentaren på bloggen, av en leser som kaller seg “Jon”.

Hei,

jeg lurer bare på hva din faglige bakgrunn innenfor psykologi er? Scroller litt raskt gjennom her og ser du fremmer mange påstander som en definitiv sannhet, og før jeg leser videre vil det være fint å vite hva slags faglig tyngde du har i grunn når du skriver disse innleggene?

Ser også du tilbyr konsultasjoner, så regner jo med du har noe fagkunnskap, men samtidig har du ikke skrevet noe om deg selv under fanen “om meg”, og det finner jeg å være litt rart. Setter pris på svar, takk.

Jeg må innrømme at jeg er møkk lei disse bedreviterne som av og til frekventerer bloggen, hvorav jeg regner med at en høy andel er psykopater som ønsker å forhindre at allmennkunnskap om deres opptreden spres.

Likevel så stiller “Jon” spørsmål som ikke kan skyves under teppet. Vi lever i spesialiseringens tidsalder og hvis påstander ikke kommer fra en “ekspert” så vil den i de flestes øyne kun være en subjektiv påstand med begrenset troverdighet.

Dette er hva jeg svarte Jon.

Hei Jon!

Dette er en personlig blogg, ikke en fagblogg.

I både bloggen, og kanskje enda mer i den tilhørende youtube-kanalen forteller jeg masse om meg selv og min bakgrunn. Bloggen er snart ni år gammel og jeg kan ikke presentere meg selv hele tiden. Bloggen skal handle minst mulig om meg. Men forstår at nye lesere lurer på hvem jeg er. Eldre lesere, og lesere som har lest hele bloggen, vet hvem jeg er.

Kort om min bakgrunn finner du for eksempel i synopsisen på min bok “Psykopati og kjærlighet”, her: https://www.ark.no/produkt/boker/hobbyboker-og-fritid/psykopati-og-kjaerlighet-9788230015988?gad_source=1&gclid=Cj0KCQiAyeWrBhDDARIsAGP1mWQ0_HPeCV-bNjenNuILc7ZHqihjWFIFwwQyXrHgRnoQSl-Ze6UeukEaAgAVEALw_wcB

Det du kaller “påstander” er observasjoner som alle objekter opplever, og som aldri vil bli fanget opp av forskere eller vitenskapsfolk, med mindre forskerne selv blir utsatt for en narsissistisk love bombing og flytter sammen med psykopaten for å leve i en intim relasjon med ham eller henne.

Denne bloggen er for de som har slitt med en psykopat eller narsissist i nære relasjoner. De trenger sårt bekreftelse og støtte. De er også de sanne ekspertene på psykopater, for de har levd med dem. Andre nysgjerrige er hjertelig velkomne, men hva de betrakter som “definitive sannheter” er uinteressant, for bloggen er ikke primært for dem.

Ang. konsultasjoner. Ja, jeg har fagkunnskap. Men du trenger ikke det for å tilby konsultasjoner. Du kan kalle deg “spåkone” og opprette en tjeneste hvis du ønsker. Det er helt opp til brukeren om de vil benytte seg av tjenesten, så lenge de vet hva de går til.

Forøvrig var det lurt av deg å nevne “om meg” fanen. Jeg har faktisk aldri vurdert den funksjonen. Men det vil jeg gjøre.

Den viktigste delen av mitt svar er nok at det er psykopatens aller nærmeste som er de reelle ekspertene. Det er de som har sett maskefallene over tid. Det er de som har levd med psykopaten 24/7, “pustet inn” psykopaten, og kun offeret har kommet nært nok til å se hvem han eller hun egentlig er.

Psykopaten er et rovdyr. Tenk på psykopaten som en ulv (eller en krokodille, en hvithai eller et annet rovdyr). Jeg mener ikke å kalle ulven ondskapsfull, men ulven er arrogant, aggressiv, og styres av instinkt og overlevelse akkurat som en psykopat. Ulven er intelligent men samtidig primitiv. Også dette som psykopaten.

Ulven er vill, og lar seg kun studere på avstand. Den slipper ingen mennesker innpå seg. Den er ikke tam nok, og vil mest sannsynlig angripe hvis et menneske kommer for tett på. Slik er også psykopaten.

Kun byttedyret kommer tett nok på ulven. Dessverre lever de sjelden lenge nok til å advare andre mot ulven.

Psykopatens instinkt er også å angripe. Men psykopaten er et “sosialisert” rovdyr som beveger seg blant menneskene, for det er blant menneskene den henter sine bytter. Psykopaten vet at hen ikke kan angripe alle i full offentlighet. Den finner andre måter å angripe på. Den skjuler sitt sanne jeg ved hjelp av masker, slik at ingen skal forstå at det “går en ulv blant oss”.

Kun byttedyret i form av et primærobjekt får se hvem psykopaten egentlig er bak masken. Innerst inne så ønsker psykopaten å drepe objektet når hen er ferdig med det, slik at det ikke kan løpe ut i verden og advare andre.

Men selv om objektet ikke blir fysisk drept, så blir de likevel fortært. Tygget opp og spyttet ut igjen, som et skinn av det mennesket de opprinnelig var.

Så hvordan forhindrer psykopaten at byttedyret, altså objektet, løper ut i verden og forteller andre at psykopaten er en ulv i fåreklær?

Først og fremst gjennom gaslighting. Det får objektet til å feiltolke både selve mishandlingen og intensjonen bak mishandlingen.

Gjennom devaluering sørger psykopaten for at objektet mister troen på seg selv, ikke våger å stå opp mot psykopaten og i stedet lar seg fortære.

Og til sist sørger sverting for at omgivelsene ikke tror på objektet, når de slipper fri og løper ut i verden for å advare.

Men husk dette;

Det var aldri meningen at vi skulle overleve.

Det var heller aldri meningen at vi skulle slippe fri. Vi skulle være fanget i psykopatens klør til vår dødsdag. Vi var gisler. Dette kan forklare hvorfor psykopaten holder slik fast i oss, ikke lot oss dra og hoovret oss tilbake da vi likevel dro. Men av og til har de ikke noe annet valg enn å slippe oss. Kanskje har de funnet et bedre byttedyr. Kanskje har de mishandlet oss akkurat for mye, slik at vi mistet troen på dem og brøt løs, men samtidig for lite, slik at vi fortsatt hadde kraft og vilje til å bryte løs. Derfor må vi grundig hjernevaskes slik at psykopaten kan bevare sin hemmelighet som overgriper, slik at når vi bryter løs så er vi forvirrede og opptrer lite overbevisende.

Primærobjektet har delt bur med ulven, og har førstehåndskunnskap om ulvens adferd. Forskerne må nøye seg med å stå på utsiden av buret, for de slipper ikke inn. Objektet er forskernes øre og øyne.

Så poenget i denne teksten er todelt.

1. Forskere kommer ikke psykopaten nær nok til å fange opp detaljene i psykopatens adferd. Psykopaten holder dem på avstand, med fiendtlighet og med masker. Forskere kan i beste fall kun studere psykopaten på avstand, eller i fanget tilstand (fengsel). Dette gir et begrenset grunnlag til å forstå psykopaten.
2. Primærobjektet er psykopatens byttedyr og sitter mellom tennene på psykopaten. Objektet er den eneste som psykopaten slipper innenfor intimsonen. Men objektet mangler den riktige konteksten og er derfor usikker på hva de faktisk observerer. Til dette trenger objektet hjelp fra forskningen og psykologien.

For å forstå psykopaten, så er derfor objektet og vitenskapen gjensidig avhengig av hverandre. Og et enkelt objekt er ikke nok til å forklare psykopatens vesen. Erfaringene fra flere objekter må samles, og til dette trenger vi forskere. Objekter er også forskjellige, og ikke alle er like observante. Mange objekter er derfor avhengige av forskere for å tolke observasjonene riktig. Men både fagfolk og utenforstående publikum (som “Jon” i kommentarfeltet) bør ha det klart for seg at objektet er den egentlige eksperten på psykopati.

DESEMBERSALG! Kjære lesere. I sommer kjørte jeg et knalltilbud på mine bøker som var ganske populært. Jeg vil gjenta tilbudet nå i desember. Du får min bok “Psykopati og kjærlighet” for kun kroner 210 inkludert frakt innenfor Norge (butikkpris 349 kroner). “Men tankene mine får du aldri” får du for kun kroner 150 inkludert frakt (butikkpris 260). Skriv til [email protected] hvis du er interessert. Tilbudet gjelder i hele desember.

Dette er et vanlig trekk hos såkalte skjulte narsissister.

Personlig liker jeg ikke begrepet “skjult” narsissist. Derfor benytter jeg begrepet lite i bloggen. Men leseren vil støte på begrepet i andre informasjonskanaler, og på engelsk kalles det “covert” narsissist. Betegnelsen blir brukt om en psykopat eller narsissist som ikke er like arrogant, fiendtlig og aggressiv som den mer åpne narsissisten. Den skjulte narsissisten spiller på hjelpeløshet, hjelpsomhet og uskyld, og er en som folk raskere får tillit til enn en arrogant narsissist. Narsissismen er den samme, men den skjulte narsissisten har funnet en metode som fungerer bedre for dem.

Så det er viktig å være oppmerksom på også den skjulte narsissisten. Grunnen til at jeg ikke bruker begrepet så mye, er fordi jeg ikke synes denne narsissisten er skjult. Når man vet hva man skal se etter, så er den skjulte narsissisten like åpen og tydelig som den arrogante narsissisten. Den skjulte narsissisten er innyndende, og man merker umiddelbart falskheten og mangelen på autentisitet. Det følger dessuten alltid intriger med en skjult narsissist, så det er bare å følge sporene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Den skjulte narsissisten har en større tilbøyelighet til å spille uskyldig og dum enn den åpne narsissisten. Grunnen er at ikke mange vil kjøpe at en selvhevdende, arrogant og bedrevitende narsissist er dum. Den åpne narsissisten ønsker ikke å gi inntrykk av at hen er dum. Men bare for å presisere, så kan psykopater og narsissister av alle avstøpninger spille dumme når trengt opp i et hjørne og alle andre taktikker som “blame shifting”, klandring og angrep er forsøkt.

Psykopater spiller dumme når de forsøker å unnslippe ansvarliggjøring for deres ugjerninger. Vi ser det i politikken hele tiden i disse dager, blant annet i strømsaken, hvor politikere hevder de ikke visste at den såkalte “tredje energipakke” ville føre til astronomiske strømpriser for norske forbrukere. Men innen de spilte dumme, så har de forsøkt seg på løgner (det skyldes “tørrår”, “krigen i Ukraina” etc), og latterliggjøring av de som forteller sannheten ved å kalle dem konspirasjonsteoretikere. Jonas Gahr Støre har også vist tendenser til aggresjon mot journalister som stiller kritiske spørsmål, noe jeg selv bevitnet i “Ærlig talt” på TV2.

Det er egentlig irrelevant hvem blant politikere som har diagnoser. Det er bare å konstatere at manipulasjonsteknikker vi kjenner fra psykopatiens verden blir brukt over en bred politisk fjøl. Men hvis jeg skal komme med et personlig estimat etter hva jeg bevitner av norske politikere, så vil jeg tippe at 30% av politikere er psykopater og narsissister (der det i bunnlinjen gjelder omtrent 5%).

I den private sfære finner vi narsissistiske venner, slektninger og kjærester som gjerne spiller dumme hvis det kan redde dem fra ansvarliggjøring og skyld. Typiske utsagn er;

“Jeg gjorde det kun for å hjelpe”, gjerne etterfulgt av å spille fornærmet, slik at du ender med å trøste overgriperen, og slår en strek over saken for å blidgjøre ham/henne.

“Ok, det hørte jeg ikke”. En narsissist som har stålhukommelse på alt du har sagt og gjort, også mange år tilbake i tid, har plutselig ikke fått med deg at du ettertrykkelig sa “ikke fortell dette til Hans. Det er fortrolig mellom oss”.

“Jeg trodde ikke du mente det seriøst”. Som om du hadde en klovnenese på når du sa “da har jeg bestilt tur til oss i mars”. Eller som om alt du sier er useriøst ment hvis du ikke presiserer at det er seriøst.

“Jeg visste ikke at det var så viktig for deg”, da de passet din hund uten å gi ham parkinsonmedisinen, og etter at du sa “husk å gi Fido medisinen hans hver morgen, det er meget viktig”. Også brukt for å latterliggjøre hva som betyr noe for deg; “dette er noe andre mennesker aksepterer, men for deg så er det sååååå viktig”.

“Du vet, jeg har ikke styr på slike ting jeg”. Ofte sagt av en skjult narsissist for å få deg til å arbeide for ham eller henne. Selvsagt gratis.

“Det var ikke ment slik”. Dette lyder jo nesten som en beklagelse, ikke sant? Men kun nesten. Grunnen er at frasen blir brukt av de fleste, også av mennesker som genuint mener å beklage. Men når det kommer ut av en psykopats munn, så er betydningen at du ikke har forstått meningen. Det er du som har mistolket psykopatens gode intensjoner.

“Ja da gjorde jeg vel det da”, ofte sagt når du har konkrete bevis på psykopatens ugjerning, og i en tone som mellom linjene sier “no big deal” og avfeid helt uten beklagelser eller erkjennelser av at deres handlinger har forårsaket problemer for deg. Og nåde deg hvis du ikke slipper saken etter en slik innrømmelse!

Skriv gjerne om personlige opplevelser i kommentarfeltet.

Det er viktig å huske at også normale mennesker kan bruke de ovennevnte frasene. Det er når det blir et mønster, og en vanlig og forventet respons fra en person, at man kan mistenke psykopati og narsissisme.

Hvis du ikke lar psykopaten slippe unna med å spille dum, men i stedet fortsetter å konfrontere dem, så kan du regne med narsissistisk raseri.

Psykopaten ser nemlig på denne teknikken, ikke som en måte å slippe billig unna på, men som en måte å la deg slippe billig unna, selv om det er dem selv som har et forklaringsproblem. En psykopat tenker nemlig “hen skal bare være glad for at jeg ikke blir rasende”. Og fordi vi kanskje er vant til at hen oftest reagerer med raseri, så trekker vi et lettelsens sukk når vedkommende “kun” spiller dum, og vi tenker “denne konfrontasjonen var enkel, heldigvis”.

Så ja, du fikk kanskje sagt ditt uten at det eskalerte til vold, men det sier mer om konfliktterskelen som objekter lever med.

Og psykopaten lærte aldri noe. De vil gjenta den samme feilen på et senere tidspunkt.

Du vil aldri komme noen vei med dem. Og det er også hensikten med alle psykopatens reaksjoner på ansvarliggjøring. Du skal slutte å konfrontere dem, enten ved at du ikke våger eller at du ganske enkelt gir opp, slik at de slipper unna med alle deres forbrytelser og opprettholder deres grandiose selvbilde. En psykopat kan i eget hode aldri gjøre feil.

DESEMBERSALG! Kjære lesere. I sommer kjørte jeg et knalltilbud på mine bøker som var ganske populært. Jeg vil gjenta tilbudet nå i desember. Du får min bok “Psykopati og kjærlighet” for kun kroner 210 inkludert frakt innenfor Norge (butikkpris 349 kroner). “Men tankene mine får du aldri” får du for kun kroner 150 inkludert frakt (butikkpris 260). Skriv til [email protected] hvis du er interessert. Tilbudet gjelder i hele desember.

Det er derfor de brukte tid på deg.

De mest kalkulerte og bevisste psykopatene hadde helt fra begynnelsen planer om å ødelegge deg. De så hvor autentisk og ekte du var. De misliker autentiske mennesker. Det betyr at de mislikte deg helt fra begynnelsen. Love bombingen var aldri ekte.

De mer naive psykopatene ønsket først å benytte seg av dine gode egenskaper. De hadde et ønske om å alene nyte godene du ga. De hadde også en forestilling om at din godhet kunne smitte over på dem, hvis de hadde et tett samvær med deg (dette forklarer muligens intensiteten i relasjonen). Idealiseringen og love bombingen var ekte, ihvertfall en liten stund. Men etterhvert som de oppdaget at dine gode egenskaper ikke smittet over på dem uansett hvor tett på deg de var, og at du var sjenerøs også mot andre og ikke kun mot dem, så vokste misunnelsen og deres intensjoner forandret karakter, fra å ville sole seg i din glans, til å ville ødelegge deg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så uansett utgangspunkt, så ender det alltid med et ønske om å ødelegge deg.

Hvorfor mislike psykopaten din godhet?

Fordi å anerkjenne at du var en god person, stiller dem selv i et dårlig lys, fordi de vet at du er bedre enn dem. Da føler de seg små. En psykopat eller narsissist er ikke liten, de er tvert imot grandiose. Din godhet truer derfor deres grandiose forestilling om seg selv. De er derfor nødt til å gjøre deg til en dårligere person. De gjør det ved å skamme og devaluere deg, og projisere egne negative egenskaper over på deg. De kaller deg løgner, utro og falsk. Nøyaktig de samme tingene som de selv er. De er nødt til å nedverdige deg, for selv å ha det bra.

Problemet er når vi ender opp med å bli hva de kaller oss.

Et eksempel er når vi begynner å lyve for å unngå å trigge deres raseri. Kanskje løy vi aldri før vi møtte p/n. Men så lærte vi at å fortelle sannheten fikk svært dårlige konsekvenser for oss, fordi p/n er fordømmende og opptatt av straff. Vi sluttet derfor å fortelle sannheten. P/n oppdaget at vi løy, og nå kunne de endelig, med rette og med stor skadefryd, kalle oss løgnere, selv om vi løy kun for å beskytte oss selv. Den bevisste psykopaten vet at det var de som med deres devalueringer trakk deg ned til deres nivå. Den naive psykopaten tror at du alltid var slik, at du spilte skuespill da du var god, og at de nå har avslørt deg.

Et annet eksempel er når de driver objektet til vanvidd, slik at objektet eksploderer i frustrasjon og raseri. Da kan de endelig anklage objektet for å være en “galning” som mister hodet og ikke har kontroll.

Hvis vi lyver vel vitende om at vi lyver og at det kun er overfor psykopaten vi lyver, så er det et ledd i Gråsteinmetoden. Gråsteinmetoden kan være lærerik og morsom, fordi vi bevisst manipulerer psykopaten og vet at det er skuespill. Å bevisst være gråstein truer ikke vår autentisitet. Men hvis vi ikke er bevisst at vi er gråstein i form av skuespill, så kan vi bli forvirret omkring hvem vi er, føle skam, og autentisiteten og selvbildet tar skade.

Det handler om at psykopaten hele tiden bearbeider din egen oppfatning av deg selv, slik at den ender opp med å passe til deres “fortelling” om deg, og den er at du er mindreverdig og talentløs. De endrer også din oppfatning av hvordan verden fungerer, og din oppfatning av psykopaten selv, slik at de slipper unna med alle deres løgner og deres lyssky opptreden. Tåkelegging (gaslighting) er i så henseende et virksomt middel.

Det faktum at de jobbet så hardt for å forandre deg, forteller oss at de vet at du er en god person.

De visste hele tiden at de ikke hadde noen grunn til å hate deg. Derfor jobbet de så hardt med å projisere egne egenskaper over på deg, slik at de kunne speile seg i deg, og straffe seg selv – via deg. Det lyder som svært forstyrrede mentale prosesser, og det er nettopp hva de er. Husk at objektet ikke er et eget individ, men en forlengelse av dem selv.

Utfordringen etter en kort eller lang relasjon med en psykopat, er å bli autentisk igjen. De som har den lengste veien å gå for å bli autentiske er barn av psykopatiske foreldre, fordi de så tidlig måtte lære seg å skjule hvem de egentlig var. De skjulte ønsker, behov, talenter og drømmer. Barn av p/n som mistet for mye av seg selv på veien, ender ofte selv med å bli narsissister. De barna som som har klart å bevare seg selv til tross for psykopatisk misbruk, er de som hele tiden mistenkte at noe var galt med forelderen. De våget bare ikke å si det høyt. Mest sannsynlig hadde de andre gode mennesker i livet, for eksempel en tante eller besteforelder, som de i hemmelighet målte forelderen opp imot.

De som har størst håp om å kunne bli autentiske personer, er de som hele tiden visste at de ikke var autentiske utad, fordi de ikke klarte det. Men de var alltid tro mot seg selv på innsiden. De har ikke mistet seg selv. Det de trenger å lære, er å våge å være seg selv ikke kun når de er alene, men også sammen med andre.

I et kommentarfelt under en youtube video så leste jeg denne kommentaren, som jeg bet meg merke i.

“At the end of my marriage, I cried to my husband and asked him why, why is he so cruel to the kids and I? He said do u really wanna know and I said yes! He said because you make me so fn sick to my stomach, your so fn genuine. You give everyone the benefit of the doubt, you are always happy and find the positive in everything. I cant fn stand you, my family cant stand you. And those fn kids are just like u!!”.

I kommentaren spør en kvinne sin ektemann hvorfor han har vært så slem mot henne og barna.

Han svarer “Vil du virkelig vite det? Det er fordi det gjør meg kvalm at du er så ekte. Du lar alle komme tvilen til gode, du er alltid glad og finner noe positivt i alt. Jeg tåler deg ikke. Min familie tåler deg ikke. Og våre barn er akkurat som deg!”.

En aldri så liten “tell” der altså.

DESEMBERSALG! Kjære lesere. I sommer kjørte jeg et knalltilbud på mine bøker som var ganske populært. Jeg vil gjenta tilbudet nå i desember. Du får min bok “Psykopati og kjærlighet” for kun kroner 210 inkludert frakt innenfor Norge (butikkpris 349 kroner). “Men tankene mine får du aldri” får du for kun kroner 150 inkludert frakt (butikkpris 260). Skriv til [email protected] hvis du er interessert. Tilbudet gjelder i hele desember.

Det har nettopp vært farsdag. I år falt den på 12. november.

Dagen er ment å feire fedre. Det finnes mange flotte fedre der ute som fortjener å feires.

Problemet er når man har en far som er narsissist. Farsdagen kan da trigge et massivt ubehag. For en sønn eller datter av en narsissistisk forelder, så er farsdag og morsdag ambivalent og kontroversiell. Overalt så oppmuntres vi til å hedre vår forelder den dagen. På facebook ser vi venner – som har sunne og kjærlige relasjoner til deres forelder – ønske mor eller far en god dag, med ektefølte kjærlighetserklæringer.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I annonser blir vi minnet på å kjøpe gaver, blomster og kake til far eller mor.

Disse dagene tar ikke hensyn til de som har et problematisk forhold til deres forelder. For ordens skyld, det kan være mange grunner til at relasjonen mellom forelder og barn ikke er god. Narsissisme er kun en av dem. Andre grunner kan være alkoholisme, vold, fravær, neglekt, fremmedgjøring, favorisering (av andre søsken), sinnssykdom, seksuelle overgrep, og egentlig alle faktorer som kan ødelegge enhver relasjon. Det er med andre ord svært mange som har et middelmådig eller dårlig forhold til deres foreldre. Det er faktisk så mange, at slike dager – etter mitt syn – burde vært avskaffet fordi de egentlig kun handler om å berike handelsstanden. Sønner og døtre som har foreldre som fortjener heder, kan gjøre det på en hvilken som helst dag. Feiring av relasjoner er en privatsak, og ikke en offentlig sak som handelsstanden eller politikere skal diktere.

Merkedager som handler om å hedre bestemte folkegrupper er problematiske, fordi man innenfor alle grupper finner narsissistiske individer. Farsdag og morsdag vekker avsky og skam i barna til narsissister. Avsky, fordi det er naturlig å føle motvilje når motbydelige mennesker opphøyes til fantastiske mennesker fordi de tilhører en bestemt gruppe. Skam, fordi barna føler seg som dårlige mennesker fordi de forakter deres egne foreldre. Andre sønner og døtre elsker jo deres foreldre. Da er det lett å konkludere “jeg er ikke normal”. I tillegg blir isolasjonen påtrengende, fordi man føler man ikke kan ta del i den kollektive feiringen. Fremmedgjøringen kommer av at man har en helt annen opplevelse av temaet enn (tilsynelatende) alle andre.

Sosialt så kan sønnen og datteren oppleve press til å kontakte sin forelder den dagen. Velmente men naive mennesker kan spørre “har du kontaktet mor i dag?”. Det kan være vanskelig å innrømme at “nei, det har jeg ikke, og jeg har ikke tenkt å gjøre det”. Det føles også feil å si “ja det skal jeg” når man ikke har lyst til å gjøre det. Men også ikke like velmente flygende aper kan presse det voksne barnet til å kontakte en forelder som de vet at barnet har innført NK med, og påføre skam hvis de oppdager at barnet ikke har tenkt å kontakte sin forelder. En flygende ape kan for eksempel være en felles slektning, eller en venn av forelderen.

Hvis din narsissistiske mor eller far er død så kan dagen vekke ubehagelige minner til live, i tillegg til sorg over at man aldri fikk oppleve den kjærlige forelderen som mange andre har. Sorgen etter en avdød narsissist er i det hele tatt problematisk, fordi det ikke er en god sorg med savn og gode minner. Det er en traumatisk og forvirrende sorg om alt man aldri fikk av kjærlighet og støtte, og ikke minst svar på hvorfor forelderen oppførte seg slik. Men det er et eget tema.

Hvis sønnen eller datteren ikke har klart å innføre full NK så kan de føle press til å ringe forelderen på denne dagen. Det samme gjelder på bursdager og andre merkedager. En telefonsamtale kan ødelegge hele dagen og sette rehabiliteringen langt tilbake, fordi rehabilitering krever distansering. Ved kontakt så lukkes distansen. Man må forholde seg til en person som er falsk og som har påført en stor skade. Man kan bli fysisk uvel av en slik samtale, i form av for eksempel kvalme, hodepine eller diare, fordi det oppleves så feil å kosesnakke med denne personen. Den fysiske uvelheten kommer av at den personlige integriteten settes på spill og oppleves som brutt og krenket.

Noen unngår å kontakte sin forelder på disse dagene, selv om kontakten formelt er opprettholdt. Men i mange tilfeller så ringer da i stedet mor eller far, slik at man likevel må snakke med dem. Man kan la være å svare, men hvis man formelt fortsatt har kontakt, så blir det kun snakk om en utsettelse. Før eller siden så er man nødt til å ta den samtalen. Da risikerer man å bli minnet på at man er en dårlig sønn eller datter for å ha vært taus så lenge. Utsettelser av samtaler oppfattes av en narsissist som en avvisning. For en narsissist så er avvisning en dødssynd. Selv om en narsissist later som om det ikke gjør noe at du ikke ringte på bursdagen, så er det overhodet ikke glemt og de vil ta igjen i en eller annen form på et senere tidspunkt.

Mitt råd er å holde deg unna sosiale medier på slike dager. Der foregår den største triggingen med alle de personlige gratulasjonene til mødre eller fedre (eller andre grupper som har merkedag). Dessverre kan du ikke unngå trigging fra handelsstanden, fordi slike dager ofte har en oppkjøringstid på flere uker. Det er for at folk skal bruke mest mulig penger på dem. Det er samme mekanisme som gjør at julen nå starter i oktober.

Du kan velge bort noen dager, men ikke alle. For eksempel kan det kanskje tilgis at du ikke ringer far på farsdagen (ikke alle er vant til å markere farsdag eller morsdag). Men det tilgis ikke at du ikke ringer på bursdagen. Slik kan du minimere ubehaget, selv om det ikke fjernes helt.

Hvis du ikke ønsker kontakt på din egen bursdag, så lar du ganske enkelt være å invitere til selskap, ihvertfall de du ikke ønsker å ha der. Du kan også la være å svare på telefonsamtaler denne dagen. Din bursdag er din dag, og ingen skal få ødelegge den. En telefonsamtale med en narsissistisk forelder vil mest sannsynlig påvirke resten av den dagen. Så her må du rett og slett sette en grense og kreve at den blir respektert. Hvis det bringes på bane, så er det lov å lyve. “Jeg ringte deg på bursdagen din, men da ville du visst ikke svare” er en typisk kommentar fra en narsissist. Merk at de helt bevisst sier “ville ikke”. En narsissist vil hele tiden søke å stille deg i et vanskelig og forlegent lys slik at du får et forklaringsproblem. Da er det lov å si “vet du jeg glemte telefonen på soverommet den dagen”. Men det er også lov å si “det stemmer” og sånn er det med den saken. Hvis narsissisten vil gjøre det til et problem eller konfrontere deg, så finner du på en unnskyldning for å fjerne deg fra situasjonen, “nå må jeg legge på” eller “nå må jeg gå”.

Det finnes flere måter du som leser og har nytte av bloggen kan bidra, uten å bruke en krone.

-Lik, del og kommenter innlegg. Slik blir de sett av flere, også av brukere som ennå ikke har oppdaget bloggen.

-Jeg trenger lesere av mine bøker til å legge igjen anmeldelser, for eksempel på ark.no og norli.no. Det legges selvfølgelig ingen føringer på hva du skriver i anmeldelsen. Ris og ros er begge viktig. Så har du lest en av mine bøker og har en mening om den? Skriv en anmeldelse! På forhånd takk. 

-Du kan skrive og sende en leserhistorie til [email protected] . Alle historier er av interesse. Din historie kan leses av potensielt ti tusen lesere! (Jeg forbeholder meg dog retten til å språkvaske tekstene).

Selvbeskyttelse kan være nødvendig mot privatpersoner, offentlige etater og private bedrifter.

Empater, medavhengige, sensitive og “pleasers” kan ha store problemer med å beskytte seg selv. I stedet for “fight” (motstand) så velger de “flight” (flukt), “freeze” (handlingslammelse), “fawn” (underkastelse) eller “friend” (vennlighet) som beskyttelsesmekanismer mot trusler og angrep. Faktisk ender de av og til opp med å bli angriperens beste venn.

En annen vanlig strategi er å satse på at andre vil tre fram og beskytte en. Men da legger man seg selv fullstendig i andres hender, som en båt uten styring som skvalper rundt på åpent hav, i elementenes nåde.

Jeg er selv blant dem som jeg omtaler over her. Jeg har aldri vært god til å beskytte meg selv mot krenkelser. Derfor skjer de igjen og igjen. Jeg var godt voksen før jeg skjønte at jeg var nødt til å yte motstand for at de skulle opphøre.

Problemet var at jeg hadde ikke lært hvordan. Jeg forbandt “motstand” med alvorlige sanksjoner og konsekvenser, som at jeg ville bli mislikt, eller angrepet enda mer intenst. Det ville altså bli svært ubehagelig for meg hvis jeg stod opp for meg selv. I bunnen lå en forestilling om at alle andre var større og sterkere enn jeg, og at de ville skade meg hvis jeg ikke føyet meg. Det var derfor enklere å løse konflikter med vennlighet og underdanighet. Dette var et tankesett som styrte min adferd, men som ikke var særlig hensiktsmessig.

Hvordan forandre dypt inngrodde mønstre?

1. Først må man erkjenne at underkastelse og vennlighet ikke er gode strategier i 80% av krenkende tilfeller. Noen ganger er diplomati en bedre løsning. Men i motsetning til hva vi blir oppdratt til å tro, så gjelder dette en mindre del av krenkelser. 
2. Deretter må man formulere nye strategier i hodet. Det skjer som regel ved etterpåklokskap. Etter at krenkelsen har skjedd, enten umiddelbart eller lang tid etterpå, så tenker man “dette burde jeg ha sagt/gjort i stedet”. Etterpåklokskap kan oppleves som irriterende, men er faktisk en viktig prosess. Tankemønstre brytes og forandres i prosessen. Denne prosessen alene kan ta flere år. 
3. Så trenger man mot. Dette krever at man konfronterer og utfordrer egne forestillinger om alt det forferdelige som skjer, hvis man våger å stå opp for seg selv. 
4. Praktisk øvelse. Opparbeidelse av mot og praktisk øvelse går hånd i hånd. Man er nødt til å øve seg i reelle situasjoner. Det medfører ubehag, men er svært viktig. Det handler om alt fra å si “nei” til dominerende mennesker, til å beskytte seg i livstruende situasjoner. I de fleste tilfeller må man begynne å øve selv om man ikke føler seg klar for det. Det blir litt som å kaste seg ut i vannet før man har lært å svømme. Det krever at man slutter å se mellom fingrene, og tenker “dette kan jeg faktisk ikke la passere”, bretter opp ermene og tar tak i ubehagelige saker. 
5. Etterhvert vil man se at den kontinuerlige øvelsen har effekt. Man oppnår respekt. Folk som har vært en plage, trekker seg unna. Bedrifter som har svindlet deg, gir deg pengene tilbake. Å beskytte seg selv blir etterhvert naturlig, også for den som tidligere ikke trodde det var mulig. Man får bedre integritet, mer selvtillit og et sunnere selvbilde. Og aller best; narsissistene forsvinner fra livet ditt.   

En bisarr opplevelse.

På bloggen har jeg snakket mye om beskyttelse av personlig karakter, mot giftige mennesker, psykopater og narsissister.

Men selvbeskyttelse handler også om å beskytte din private økonomi og eiendom, for den skal du leve av. Din økonomi og din eiendom er en forlengelse av deg selv, og en sikkerhet mot fattigdom og nød. Som forbruker må du stå på dine rettigheter, hvis ikke kan du tape penger eller bli svindlet.

Øvelse i å beskytte egen økonomi og eiendom kan begynne med noe så basalt som at du våger å poengtere det når du ser at dagligvaren du kjøper blir slått inn til en høyere pris i kassen, enn den du så på hyllen.

Du kan også øve deg i å be om at mennesker som har lånt penger eller gjenstander av deg, returnerer dem innen rimelig tid. Jeg har selv tapt gjenstander fordi jeg syntes det var flaut å be om å få dem tilbake.

En annen basal øvelse, med en litt høyere terskel, er alltid å be om kvittering når du har handlet. Og innen du forlater butikkområdet så sjekker du kvitteringen. Hvis du synes en vare er priset for høyt, så tar du varen og kvitteringen med deg tilbake i butikken, selv om du må stille deg i kø og fremlegge ditt ærend foran andre kunder. Selv om det gjelder småbeløp så er det, spesielt i disse dyrtider, noe man ikke bør se mellom fingrene med. Husk at her er øvelsesmomentet like viktig som kronene du tjener. Da må man overkomme forestillinger om at det er flaut eller smålig.

Husk at det ikke bare er pinlig for deg. Det er også pinlig for den som sitter i kassa og hele tiden blir “avslørt” i feilprising. De må tåle mye kjeft for det, selv om det ikke er deres skyld. Men nettopp fordi det ikke er deres skyld, så skaper det et press fra gulvet og oppover i hierarkiet. Kassamedarbeideren forteller det til sin sjef at hen opplever det som ubehagelig at så mange varer er feilpriset. Det igjen kan føre til at praksisen minimeres eller forsvinner helt.

Enda mer alvorlig er når det er snakk om større beløp og større tjenester.

Jeg vil illustrere dette ved å fortelle om min nylige kamp mot en bedrift.

Det startet med at jeg kjøpte en oppvaskmaskin. Montering ble bestilt samtidig.

Montøren kom som avtalt. Men han oppførte seg svært underlig. Han var nedlatende, og hisset seg opp over at den gamle maskinen – som han var betalt for å fjerne – var integrert og ikke frigjort fra integreringen innen han kom. Han løp rundt og tok bilder av mitt hjem, snakket i telefonen og truet meg med “du kommer til å høre fra kundeservice”, som om jeg hadde gjort noe galt. Til slutt sa han “dette har ikke jeg tid til, da rekker jeg ikke mine andre oppdrag. Jeg kommer tilbake senere” og dro, helt uten å ha montert min nye oppvaskmaskin.

Jeg stod igjen helt paff.

Her kunne jeg krype tilbake inn i mine gamle mønstre. Gamle Daniel ville resignert, og ventet på at montøren kom tilbake slik han hadde sagt. Hans nedlatenhet hadde jeg funnet meg i. Jeg hadde tenkt “det viktigste er å få montert maskinen” og underkastet meg montøren inntil jobben var gjort.

Men “Daniel i øvelse” reagerte ikke slik. For det første oppførte mannen seg svært underlig. Han hadde humørsvingninger som minnet om en ruset person. En ruset person kunne jeg ikke la røre mine vannrør. Hva hvis det ikke ble riktig montert og oppstod lekkasje?

For det andre så kom han, en gjest, og var nedlatende mot meg i mitt eget hjem. Nye Daniel slipper ikke slike mennesker inn i sitt hjem.

Jeg trengte kanskje ti minutter på å samle meg, før jeg kjørte til bedriften og fortalte hva som hadde skjedd. Jeg fortalte kundebehandleren “den mannen skal ikke inn i mitt hus igjen. Han oppførte seg underlig. Jeg er ikke trygg på ham. Han skal ikke røre mine vannrør”.

Jeg fikk så en ny tid for montering, og behandleren noterte at det skulle være med en annen montør.

Så kom den nye dagen for montering. Montøren kom som avtalt, men sjokket var stort da de hadde sendt den samme mannen.

Her ble jeg utfordret på nytt. Den samme ubehagelige håndverkeren stod nå på døren, han jeg hadde sverget ikke skulle inn i mitt hjem igjen. Gamle Daniel trengte seg på; “det er sikkert ikke så ille. Du overdrev. Det er vann under broen. Nå gjør han jobben”.

Heldigvis vant nye Daniel. Selv om det var ubehagelig så sa jeg rolig til mannen “Du kan kjøre igjen. Du skal ikke inn her. Du var svært uprofesjonell forrige gang”.

Han likte det ikke. Men han snudde og kjørte. Jeg ble altså respektert. Og dette er viktig lærdom til meg selv og dere lesere. Hvis man beskytter seg selv og sitt hjem med overbevisning, så blir man respektert. Det viktigste er ikke å bli likt, men respektert. 

Deretter kjørte jeg – for andre gang – til bedriften, for å spørre hvorfor de hadde sendt samme mann, når jeg eksplisitt hadde bedt om en ny montør.

Her kom utfordring nummer to. Ved oppmøte så måtte jeg forholde meg til to kundebehandlere. Den første viste en svært dårlig og arrogant holdning. Faktisk rev han telefonen min ut av hendene mine, for å se saksnummeret. Han sa jeg var kommet til feil sted, og henviste meg til riktig sted. Jeg likte svært dårlig holdningen hans. Jeg tenkte “deg skal jeg komme tilbake til, men først må jeg løse denne saken”.

Behandler nummer to hadde en god holdning. Han lyttet. Fant et annet firma til å montere min maskin slik at jeg skulle slippe å forholde meg til den samme montøren, og refunderte min betaling for monteringen. Og aller viktigst; han bekreftet min opplevelse av montøren. Andre hadde også klaget på ham.

Og her er lærdom nummer to til meg selv og dere lesere. Stol på din oppfattelse av et menneske, og si ifra. Mest sannsynlig er din oppfattelse riktig, og du vil oppdage at andre har sett det samme. Men det forutsetter at du klager og lufter dine tanker, ellers oppdager du det aldri. 

Nå var jeg så heldig at jeg jeg traff en kundebehandler som ga meg litt “inside-information”. Ikke alle vil gjøre det. Mange vil føle at det er interne anliggender som kundene ikke skal ha innsyn i. Det er likevel viktig at du rapporterer, slik at det blir registrert. Hvis ingen rapporterer, så vil dårlig kundebehandling få pågå uhindret, ofte fra de samme personene.

Men jeg hadde fortsatt et dilemma. Den første kundebehandleren. Jeg merket at han påvirket meg på en negativ måte. Han fikk meg til å føle meg liten. Og irritasjonen bygget seg opp i meg. Skulle jeg gå til sengs med den negative energien, eller skulle jeg returnere den til han som faktisk ga meg den?

Jeg diskuterte med meg selv. Gamle Daniel ønsket å gjøre det første. Gamle Daniel tenkte at det hadde vært nok drama. Gamle Daniel sa at jeg jo hadde vunnet den viktigste kampen, og burde være fornøyd med det. Ikke vær den som klager på alle, det er pinlig.

Men nye Daniel var på krigsstien. Nye Daniel var mektig lei av krenkelser og arrogante mennesker som trodde de kunne oppføre seg slik de ville og slippe unna med det.

Nye Daniel vant.

Jeg dro tilbake til bedriften, og oppsøkte den samme kundebehandleren. Han stod og lo sammen med en kunde. Det gjorde meg bare enda mer forbannet. Han hadde det fint etter å ha lesset av negativ bagasje over på meg. Han følte seg lett og munter. Ovenpå. Som en verdensmester. Jeg derimot, hadde overtatt hans negative energi og følte meg liten. Det skulle det bli slutt på. Han skulle få sin bagasje i retur.

Det var nok ganske synlig at jeg hadde fått nok, for han henvendte seg ydmykt til meg og spurte om han kunne hjelpe.

Jeg begynte rolig. “Husker du saken i stad? Den ble løst av den kundebehandleren som du henviste meg til. Men jeg likte ikke din dårlige holdning. Jeg kom til deg med en alvorlig sak, og du var svært lite imøtekommende. Du var arrogant, og du rev telefonen ut av hendene mine”.

Selv om jeg var rolig, så snakket jeg høyt, og vi stod midt i butikken slik at alle i nærheten kunne høre meg.

Behandleren begynte å ro. Gjentok at han bare hadde henvist meg til riktig avdeling. Jeg merket at han ikke tok til seg hva jeg sa, eller han rent faktisk trodde at han hadde utvist god holdning.

Jeg sa derfor “jeg skal snakke med din sjef. Gå og hent din sjef umiddelbart”.

Han nikket og gikk for å hente sin sjef. Men kom tilbake og sa “han er dessverre gått for dagen”.

Jeg svarte “da skal du sørge for at han ringer meg i morgen. Her er nummeret”.

Han noterte nummeret,

“Er dette forstått?” spurte jeg.

“Ja” sa han.

“Fint” sa jeg og gikk.

Bak min rygg hørte jeg “ha en god kveld videre”.

Jeg svarte ikke.

På vei ut stod det et elektronisk panel, et slikt hvor du kan trykke på forskjellige smileys, avhengig av hvor godt du synes du ble behandlet i butikken. Jeg trykket på den sureste.

Husk at dette ikke handler om å overfalle en kundebehandler fordi jeg hadde en dårlig dag. Vi har alle et ansvar for å spre forsoning og fred. Det handlet om å returnere en opplevelse og en energi som ble pålesset meg og som jeg var uskyldig i. Det er en vesentlig forskjell her.

Så kan du oppleve, hvis du forsøker det samme som jeg, at du ikke får gehør. Husk at alle beskytter sine egne, også bedrifter. Kanskje er butikksjefen en drittsekk. Kanskje er hen en psykopat. Psykopatiske ledere er jo ikke ukjent. Kanskje blir du tåkelagt; “ingen har klaget på denne medarbeideren før”. Da skal du svare “så er jeg den første, det har jeg det fint med”. Kanskje blir du behandlet som en bråkmaker. Kanskje blir du sågar nektet å handle i den butikken i fremtiden. Men det skal du ikke la kue deg. For ingen skal nekte deg å beskytte deg selv og din eiendom.

Jeg sier ikke at du skal gå til mediene med din sak, eller til søksmål. Det kommer jo helt an på sakens alvorlighetsgrad, Men lag litt røre. Få dem til å svette. Tving daglig leder og eventuelle ansatte som er involvert til å forholde seg til saken. La dem huske den.

Jeg la meg den kvelden, fri for andres negative projeksjoner. Jeg hadde stått opp for meg selv, beskyttet mitt hjem og ikke latt meg tråkke på. Kanskje lar jeg meg tråkke på i morgen, men da får jeg brette opp ermene igjen. Jeg sov svært godt den natten.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Vi har alle kun ett liv, og vi har selv et ansvar for å gjøre det beste ut av den tilmålte tiden vi har. Vår tilmålte tid er ikke rettferdig fordelt. Noen blir hundre år. Andre bare 40. Men alle har det til felles at det en dag er slutt.

Det er heller ikke kun et spørsmål om antall år. En person som kun ble 40 år, kan ha brukt sin tid bedre enn en hundreåring. Det handler om å fylle årene med liv, og ikke livet med år. Slik sett er det viktig å ikke kaste bort tiden.

Å oppleve at vi har sløst med tiden kan utløse forskjellige negative følelser som panikk, resignasjon og bitterhet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Panikk fordi det går opp for oss at vi ikke utnyttet ungdommen slik vi burde, den ble frastjålet oss av en manipulator som ikke elsket oss, og nå vi har kort tid igjen. Dette er den opplevelsen de som går gjennom den noe flåsete betegnelsen “midtlivskrise” har. Den er altså meget vanlig, men ikke mindre ubehagelig av den grunn. Den som går gjennom en midtlivskrise har problemer med å forsone seg med den tiden de ikke kan få tilbake. De opplever at en viktig fase av livet er tapt, eller at de ikke utnyttet den godt nok. Kanskje brukte de den på å jobbe for mye – slik at de glemte å oppleve ting, på å ruse seg med alkohol eller sterke rusmidler, eller de valgte feil partner eller feil venner. Kanskje utnyttet de tiden maksimalt, men de vil ha mer av den.

Resignasjon fordi vi gir opp å ta kontrollen i våre egne liv. Vi fikk utdelt dårlige kort og tapte. De fleste, kanskje sågar alle, kamper har vi tapt. Kanskje klarte vi aldri å kvitte oss med den psykopatiske partneren eller forelderen, eller vi klarte aldri å mestre livet selv om den skadelige personen nå er borte. Nå er det bare å la dagene gå inntil slutten. Resignasjon er ofte et resultat av håpløshet. Vi har mistet troen på at det vi ønsker oss, kommer til å skje, og at vi kan påvirke utfallet av noe som angår oss. En opplevelse av resignasjon fører ofte til behandlingskrevende depresjon. Da går enda mer tid tapt, fordi man ikke gleder seg over den tiden man tross alt har igjen.

Bitterhet fordi psykopaten lever (tilsynelatende) livet til fulle. Vi sitter igjen alene, tappet for energi og med drøssevis av senskader. Man kan være bitter på seg selv, men de fleste som er bitre, er bitre fordi de legger skylden på eksterne faktorer og på andre personer, og de opplever at de aldri har fått oppreisning eller anerkjennelse for deres lidelse. Det er i utgangspunktet ikke feil å legge skylden på en psykopat som mishandlet deg. Problemet med bitterhet er at man glemmer de delene av livet som ikke har behandlet deg dårlig, fordi bitterhet er altomfattende. For en bitter person så er verden generelt urettferdig. Man kan for eksempel ikke være takknemlig, bitter og glad samtidig. Bitterhet utelukker alle andre positive følelser som kunne drevet deg fremover og gitt deg glede.

Disse følelsene trenger ikke være tilstede hele tiden, men de kan være tilbakevendende, og man blir aldri helt fri.

Jeg vil at leseren skal huske noen ting når man møter personer med disse følelsene, eller selv domineres av dem.

1. De er ikke grunnløse. De er der av en grunn. Det er helt naturlige menneskelige følelser.
2. Man kan ikke klandre eller fordømme noen for å ha dem, verken seg selv eller andre.
3. Følelsene blir ikke plassert i deg av noen utenfra. Det er for eksempel ikke psykopaten som har gjort deg bitter. Psykopaten kan ikke “gjøre deg” noe som helst. Følelsene kommer innenfra deg selv. Selv om det føles som om du ikke kan styre følelsene, så er det dine egne tanker som har skapt dem.

Det varierer hvor lenge hver og en av oss var sammen med psykopaten.

Mange som leser her har hatt flyktige relasjoner med en eller flere psykopater, hvor relasjonene varte i kun noen uker eller måneder.

Andre har relasjoner som varte 20 år eller mer.

For alle gjelder det at man må inkludere rehabiliteringstiden, etter at selve relasjonen er over, men innen man finner tilbake til seg selv og menneskeheten igjen.

Vi snakker derfor om et betraktelig jafs av livet for de fleste.

Så hva blir det til. Var den tiden bortkastet eller ikke?

Både ja og nei.

Først må du spørre deg selv, hva ville du med livet? Hva var dine drømmer, ambisjoner og mål?

Forandret dine ambisjoner seg senere i livet? Forandret psykopaten dem?

Har du nådd noen av dem?

De du ikke har nådd, er det for sent? Husk at det meste verken har en tidsfrist eller en aldersgrense. 

Hvis det er for sent, hvorfor? Er det som følge av alder? Mangel på energi? Hva hindret deg i å nå dem? Var det psykopaten eller andre faktorer som hindret deg?

Hva er grunnholdningen din til livet; skal gode ting komme til deg, eller må du selv kjempe for hvert eneste glimt av lykke? Kanskje befinner du deg et sted imellom; du forstår at du er din egen lykkes smed, men hvorfor skulle ikke du også oppleve litt hell innimellom?

Og kanskje aller viktigst. Hvem sammenligner du deg egentlig med, når du konkluderer at ditt eget liv, eller en stor del av det, var bortkastet?

Det er ingen tvil om at psykopaten var skjellsettende for de fleste av oss. Med det mener jeg, at hvis vi var på vei et sted da vi traff psykopaten, så ble vi avsporet. De aller færreste klarte etterpå å plukke opp tråden akkurat der den var. For de fleste så tok livet en helt annen retning etterpå. Det kan være at de opprinnelige målene ikke lenger ga mening. Eller man glemte dem ganske enkelt. Tiden gikk og ambisjonene svant. Eller kanskje følte du deg så udugelig sammen med psykopaten, at du overbeviste deg selv om at dine tidligere mål var urealistiske.

Derfor tenker mange tilbake på livet som “før” og “etter” psykopaten. Det kan sammenlignes med å ha opplevd krig eller en stor katastrofe.

De overlevende unge mennene etter skyttergravene i første verdenskrig hadde store problemer med å finne tilbake til samfunnet da det ble fred. Hvorfor? Fordi krigen påvirket ikke det sivile samfunnet på samme måte. Menneskene de unge mennene vendte tilbake til, klarte ikke å relatere til hva de unge soldatene hadde opplevd og fortalte om. Dette førte til ensomhet, isolasjon og fremmedfølelse. Lyder det kjent?

Som en kuriositet så opplevde ikke de overlevende soldatene etter andre verdenskrig det på samme måte, da de vendte tilbake til det sivile livet. Hvorfor ikke? Fordi andre verdenskrig påvirket det sivile samfunnet i mye større grad. De sivile i krigførende land opplevde massive bombeangrep, vold og opphold i konsentrasjonsleire. Da soldatene vendte hjem etter krigen, så oppdaget de at menneskene de vendte hjem til var like traumatiserte som dem selv. Det skapte fellesskapsfølelse og gjenoppbyggingsiver. De to mest traumatiserte landene, Japan og Tyskland, ble gjenreist på rekordtid. Kollektivt traume skaper med andre ord ikke dysfunksjonalitet, men sammenhold og styrke.

Vi som har vært sammen med psykopater, har nok mest til felles med soldatene fra første verdenskrig. Folk flest forstår oss ikke, derfor isolerer vi oss. Vi deltar ikke lenger i samfunnet, selv om vi fortsatt befinner oss i det. De fleste av oss har jo ikke flyttet til et hus i skogen. Vi er fortsatt omgitt av mennesker i det daglige. Distansen til andre er ikke fysisk, men emosjonell og eksistensiell.

Det er med andre ord ikke nok å ha “overlevd” noe, for å glede seg over å være i live.

Så til spørsmålet om tiden med psykopaten var bortkastet.

Det første handler om forsoning. Gjort er gjort. Du kan ikke forandre fortiden. Du kan ikke glemme den eller fortrenge den. Den er en del av deg nå. Ba du om det? Nei, men det spiller ingen rolle. De overlevende etter Titanics forlis ba ikke om at skipet skulle synke, men det skjedde. Det eneste de kan klandre seg selv for, var at de kjøpte billett. De kunne valgt hvilket som helst annet skip, men de valgte Titanic.

Du gjorde også et valg da du ble sammen med psykopaten. Du kunne ikke vite at relasjonen kom til å havarere.

Men det kan hjelpe deg å forsone deg med det, at du selv foretok et valg.

Forøvrig havarerer de fleste relasjoner, både vennskap, ekteskap og romantiske relasjoner. Betyr det at alle har kastet bort tiden sin på hverandre? Tror du folk går rundt og tenker at de kastet bort tiden sin på alle de ikke lenger har kontakt med i dag?

Det andre er at din opplevelse er unik, den er spesiell. Ville du aller helst opplevd det samme som alle andre. Ja? Det er helt i orden. Men hva er spesielt ved det? Hva gjør dem interessante i dag, de som hadde samme livsløp som alle andre? Er ikke grunnen til at du ikke lenger føler tilhørighet med dem, fordi de oppleves trivielle? Deres problemer er små. Deres hverdager små. Deres liv små. De har ikke lært noe av betydning.

Du har selv kanskje ikke blomstret, men du har vokst. Du har vokst noe vanvittig.

Det tredje du må huske er at ingen får oppleve alt. Du føler du har gått glipp av noe. Men alle får kun se en liten flik av hva livet har å by på. De fleste lever sine liv innenfor en meget begrenset sfære. Ingen får det beste fra alle verdener. Man kan ikke både leve i Oslo og New York. Du kan bo det ene stedet og besøke det andre. Men mens du er i New York på ferie, så går du glipp av hva som skjer hjemme i Oslo. Og i Dubai. Og i Sydney. Mens du bor i Oslo, så går du glipp av hvordan det er å bo i vakre Kragerø, eller i eksotiske Hammerfest, eller i et annet land enn Norge.

Når du kjøper en ny bil, så får du ikke opplevelsen av å kjøre et annet bilmerke. Du mister også opplevelsen av å eie en båt eller en hytte, fordi du prioriterte bilen.

Når du velger psykologistudiet, så får du aldri oppleve hvordan det er å studere til lege eller lærer.

Når du skriver bøker, så får du aldri oppleve hvordan det er å være toppidrettsutøver.

Når du velger en partner, så går du glipp av alle andre partnere. Jeg oppfordrer ikke til utroskap her. Jeg bare forteller at ingen får alt. Du får heller ikke oppleve friheten ved å være singel.

Faktisk så går alle glipp av det meste, hele tiden. Så ja, du gikk glipp av mye sammen med psykopaten, akkurat som alle andre.

Men du levde jo sammen med psykopaten. Du levde faktisk til det fulle. Tenk på alt du gjennomgikk av følelser, undring og forvirring. Den berg- og dalbanen! Ikke alt var behagelig, men du levde virkelig. Det var ikke kjedelig et øyeblikk. Jeg kan love, at ingen sover seg gjennom en relasjon med en psykopat.

Og etter relasjonen så ble du en detektiv. Du ble nysgjerrig på livet og menneskets natur. Du søkte etter svar. Du stilte spørsmål. Du var fokusert på å løse mysteriet, som psykopaten er. Og du løste det!

Og underveis så ble du bedre kjent med deg selv enn du noensinne tidligere har vært.

Som jeg skrev til en leser i kommentarfeltet, det er å leve!

Mener du fortsatt at tiden var bortkastet?

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Jeg fikk en mail fra en leser etter at jeg skrev denne teksten i august;

Er mobberen en psykopat?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Leseren viste usedvanlig god innsikt i temaet mobbing og “barnepsykopater”. Dette er et felt leseren faktisk arbeider med til daglig.

Jeg synes innsikten var så god og viktig at jeg spurte om tillatelse til å publisere mailen. Den fikk jeg. Her gjengitt ordrett, men anonymisert.

Bibelen var vel for de fleste aldri favorittboka da de var unge. Og de fleste voksne får heller aldri den store interessen for boka. Den er tung og utilgjengelig, og for mange forbundet med moralisme, puritanisme og fanatisme.

Men man trenger ikke å være personlig kristen for å ha nytte av bibelen. Man “forplikter” seg heller ikke til å bli kristen av å lese den. Det er tross alt kun en bok. Man trenger heller ikke lese hele boka fra perm til perm. Den er full av visdom og god moral, hvis man ser bort fra ting som flerkoneri og incest, som med våre moderne øyne betraktes som umoralsk. Visdommen og moralen trer fram gjennom historier om de bibelske figurene, og deres gjøren og laden. Og i mange av historiene dukker det opp beskrivelser av sinnssykdom og personlighetsforstyrrelser, deriblant psykopati og narsissisme, selv om vi bruker andre ord på tilstandene i dag enn i bibelen. Man må derfor selv gjenkjenne tilstandene som blir beskrevet, for bibelen forteller det oss ikke direkte.

Det er egentlig irrelevant om historiene i bibelen er historisk korrekte eller ikke. De har likevel verdi som leverandører av moral og folkeskikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Historien om Jacob og hans svigerfar Laban er en slik historie.

Jacob er en prominent figur i Det gamle testamentet. Spesielt innenfor jødedommen blir han betraktet som en foregangsfigur, en patriark og en profet. Jødene kaller Jacob for “Janke” og Laban for “Lovin”.

Jacob ønsket å gifte seg med Labans datter Rachel. Men for å få gifte seg med Rachel, så stilte Laban som betingelse at Jacob måtte arbeide for ham i syv år. Jacob aksepterte betingelsene og begynte å jobbe for Laban, blant annet som gjeter og snekker. Men i løpet av de syv årene så klarte Laban å overtale Jacob til å gifte seg med en annen av Labans døtre – Leah. Leah var eldre enn Rachel, mindre attraktiv, og Laban fryktet at han ikke ville klare å gifte bort Leah, for da måtte han selv forsørge henne i hele sitt liv.

Så Jacob giftet seg med Leah, i den tro at han også ville få gifte seg med Rachel når syv år var gått (som sagt, flerkoneri var lov). Men da syv år forløp så forandret Laban sitt løfte. Jacob måtte arbeide for ham i ytterligere syv år, for å få gifte seg også med Rachel. Jacob aksepterte betingelsene, fordi han ikke visste hva han ellers kunne gjøre. I mellomtiden senket Laban Jacobs lønn flere ganger. Til slutt fikk Jacob lov til å gifte seg med Rachel, men fordi han ikke hadde noe annet sted å dra, så ble han værende under Labans åk i ytterligere seks år. Det kan tenkes at grunnen til at Jacob ikke lenger så noen annen mulighet enn å bli værende hos Laban, var fordi Laban gjennom årene hadde devaluert Jacobs selvbilde, til et punkt hvor Jacob ble overbevist om at han ikke hadde styrken eller de nødvendige egenskapene til å klare seg uten Laban. Kanskje trodde Jacob at ingen annen ville ha interesse av å ansette ham, fordi han var ubrukelig.

De gangene Jacob viste misnøye og truet med å bryte med Laban, så overtalte Laban ham hver gang til å bli værende; “du må komme til meg når du har problemer, og la meg gi deg råd”. Narsissisten Laban gjorde seg med andre ord også til terapeut, hvor Jacob kunne få trøst og råd for problemene – som Laban selv hadde forårsaket. Laban fortalte Jacob hvorfor han mishandlet ham, og hvorfor Jacob trengte å bli mishandlet. Med andre ord, velkjent narsissistisk manipulasjon.

Men til slutt, etter tyve år med hva vi kan tolke som narsissistisk misbruk av svigerfaren, så fikk Jacob nok. Han fortalte Laban “i tyve år har jeg slavet for deg. Jeg har gjort alt riktig. Ikke en eneste geit har forsvunnet under mitt oppsyn. Likevel senker du hele tiden lønnen min, og forandrer premissene, slik at jeg aldri vet hva jeg skal forholde meg til eller hva jeg kan forvente. Du har holdt meg nede og forhindret min lykke og suksess. Du har holdt lønnen min på et minimum, slik at jeg ikke skal ha mulighet til å frigjøre meg og gå mine egne veier”.

Endelig hadde Jacob våknet opp til den narsissistiske manipuleringen han var blitt utsatt for i så mange år. Og kanskje hadde han lenge vært våken for den, men han manglet mot til å trosse sin maktsyke svigerfar.

Først så trodde ikke Laban at Jacob mente alvor; “dette er ikke første gang du forsøker å dra, så hvorfor skal jeg tro på deg nå?”. Men da det gikk opp for ham at Jacob mente alvor, og ville ta med seg sin familie og forlate gården, så spilte Laban på de strengene han kunne for å få Jacob til å bli. Han vekselvis truet, tryglet og spilte offer (“vil du virkelig nekte meg tilgang til mine barnebarn?”). Han spilte på kjent narsissistisk berettigelse og eiesyke (“det er mine døtre du tar fra meg”). Til og med Jacob påberopte Laban seg eierskap over (“jeg skapte deg, du er ingenting uten meg”). Slik pågikk det en stund. Men Jacob vek ikke, og forberedte sin egen og sin families avgang.

Da Laban forstod at kampen var tapt, så kom han med et siste forslag; “ok, jeg kan se at jeg ikke er i stand til å hindre deg. La oss i det minste, før du drar, slutte fred”.

Hvis vi nå trekker oss litt ut av historien. Hvorfor var det så viktig for Laban å “slutte fred” med Jacob, når alle andre metoder han hadde brukt for å få Jacob til å bli, prellet av som vann på gåsa?

Var dette Jacobs mulighet til å få en avklaring med Laban – en narsissist? Er ikke dette noe mange av oss drømte om, men aldri fikk, med våre egne narsissister – den avsluttende og avklarende samtalen hvor vi kunne få svar på hvorfor vi hadde blitt mishandlet slik?

Her er grunnen til at Laban trengte å slutte fred med Jacob, før Jacob dro. Laban visste at Jacob hadde inngående kjennskap til hans karakter. Jacob visste på hvilke uhederlige måter Laban opererte. Jacob bar på mange hemmeligheter om Laban, som Laban ikke ønsket skulle spres utenfor familiens sirkler. Laban hadde med andre ord stor interesse av å beskytte sitt navn og rykte, og sørge for at sannheten ikke kom fram. Laban var åpenbart fullt klar over hvordan han hadde misbrukt Jacob.

Jacob spiste derfor et siste “fredsmåltid” sammen med Laban. Under måltidet så forsøkte Laban å rettferdiggjøre sine handlinger under Jacobs tid på gården. Ikke som i “beklage”, men for å forsikre seg om at det var Labans egen versjon av omstendighetene på gården som Jacob tok med seg ut i verden og formidlet til den. Med andre ord så ville Laban ha kontroll på historien som ble fortalt, også etter at Jacob var utenfor rekkevidde.

Hva kan vi lære av dette?

Vi kan lære at ja – enkelte får den “avklarende” samtalen som så mange drømmer om. Jacob fikk den. Men den er ikke så avklarende som vi tror. Og selvfølgelig så har narsissisten en baktanke med en slik samtale, som med alt annet. De vet at de har mishandlet deg, og ønsker å redde eget skinn ved å sørge for at dere er på “godfot” innen du drar.

Aldri slutt fred med en psykopat eller narsissist. Du kan late som om du gjør det, som et ledd i Gråsteinmetoden. Men du trenger ikke å føle deg moralsk forpliktet til å følge opp noe du har lovet en p/n. Fortell verden din versjon av vedkommende, slik du opplevde ham eller henne.

Forøvrig slo noe annet meg, første gang jeg hørte historien om Jacob og Laban. Jeg vokste opp med uttrykket “for en Laban”. Det var en negativ betegnelse på noen, ofte brukt om dovne personer; “kom deg opp, din Laban”. Antakelig stammer uttrykket fra den bibelske Laban. Det kan tenkes at den opprinnelige assosiasjonen ikke handlet om dovne mennesker, men om falske og uhederlige mennesker. Altså om narsissister.

Hvis du ønsker å høre en rabbiner fortelle om Jacob og Laban, relatert til det moderne narsissisme-begrepet, så se den vedlagte videoen under.

“Pearl” er nettopp frigitt til kjøp og leie. Den gikk på kino vinteren og våren 2023.

Spoiler alert! Hvis du ønsker å se filmen helt uten avsløringer, så ikke les videre.

Pearl er først og fremst en skrekkfilm, med alle klisjeer, overdrivelser og ubehageligheter som følger sjangeren. Jeg la merke til filmen, ikke fordi jeg trodde den var et studie i psykopati, men fordi den hadde fått karakteren 7/10 fra seeranmeldelser på imdb.com. Det er høyt for en skrekkfilm. Grøssere pleier å ligge mellom 3/10 og 6/10, nettopp fordi det er en sjanger preget av klisjeer, overdrivelser og ubehageligheter. Skrekkfilmer med bred appell er med andre ord sjelden vare.

Men er Pearl en god film om en psykopat?

Det korte svaret – ja.

Hvis man klarer å se forbi nettopp klisjeene og overdrivelsene. Ubehaget er derimot en viktig komponent, for å fremheve psykopaten i filmen.

“Pearl” er forøvrig navnet på protagonisten i filmen, meget godt spilt av en – for meg – hittil ukjent Mia Goth. En ung kvinne av tysk avstamning som bor på en gård sammen med sin hardt arbeidende og puritanske mor, og invalide far. Faren sitter i rullestol og har mistet språket. Hvorfor faren er invalid, får vi ikke vite. Det snakkes om “sykdom”. Men det kan godt hende Pearl har en finger med i farens skade.

Pearl er nemlig en narsissist og en psykopat. I filmen beveger hun seg farlig nær psykotisk og sinnssyk (som egentlig er uinteressant som studie av psykopati) og en karikatur av en psykopat, men klarer likevel å skape en troverdig fremstilling av en psykopat.

Hun er blottet for empati og anger, og er drevet av impulsivitet og narsissistisk raseri.

Hun er også svært grandios, og har en drøm om å bli noe større enn en farmarbeider. Hun lever i en fantasiverden (som er vanlig for narsissister) og tror hun er en like god danser som danserne hun ser i musikalfilmene på kino.

Hun oppdager at det skal holdes audition for dansere i hjembygda. Hun melder seg på. Og uten profesjonell trening så er hun overbevist om at hun kan vinne dansekonkurransen og danse profesjonelt. Da dette ikke skjer, fordi andre som deltar på audition har trenet hardt og naturligvis danser bedre enn henne, så får Pearl et narsissistisk sammenbrudd. Sågar svært godt fremstilt i filmen. Hun kan ikke fatte at hun ikke fikk dansejobben, siden hun “danset bedre enn hun noensinne har gjort”. Hun følte seg berettiget til jobben. I god narsissistisk logikk, så faller det ikke Pearl inn at andre var bedre enn henne, og kun fordi hun selv gjorde sin beste innsats, så betyr ikke det at andre ikke var bedre.

I begynnelsen av filmen får man et usympatisk inntrykk av moren. Moren holder en svært streng hånd over Pearl og gir Pearl lite frihet. Men etterhvert får man i små glimt forklaring på hvorfor moren ikke slipper Pearl fri. Det er fordi moren vet at Pearl har onde tendenser og kan være farlig for menneskene hun møter.

Moren er også den eneste som våger å konfrontere Pearl og kue henne. Derfor adlyder Pearl moren, selv om hun protesterer og lyver for å unndra seg plikter og karre til seg mer frihet, på bekostning av moren, faren og dyrene på gården. Pearl mener selvfølgelig at hun har rett til et bedre liv enn hva moren tilbyr henne på gården. Derfor stjeler Pearl penger for å gå på kino, selv om hun vet at familien har dårlig råd.

Pearl er redd for moren, fordi moren avslører henne og vet at hun er en psykopat. Ironisk nok kommer det også frem at moren er redd for Pearl, til tross for at hun våger å sette grenser for datteren. Moren vet at Pearl er farlig.

Og moren har rett. Pearl myrder de som står i veien for henne. “Pearl” er som sagt en skrekkfilm, og i filmen dreper Pearl tre mennesker, i tillegg til ett indirekte drap, og også drap på dyr. Hun dreper:

-Faren, fordi han med sin invalididet krever for mye pleie og står (sitter) i veien for den frie utfoldelsen Pearl mener hun har rett på.

-Svigerinnen (søsteren til Pearls ektemann, som vi nesten ikke får se i filmen fordi han er soldat i krigen), fordi hun vinner dansekonkurransen som Pearl mener hun hadde krav på å vinne, og fordi Pearl i en samtale avslører for mye fra sitt indre for svigerinnen. Pearl angrer at hun har avslørt for mye og rydder derfor svigerinnen av veien. Psykopater frykter som kjent å bli avslørt. Denne samtalen er forøvrig svært interessant for studenter av psykopati. Her får vi et innblikk i hva en psykopaten Pearl tenker og hvordan hun rettferdiggjør sine handlinger, til og med drap.

-Kinoprojektøren, som Pearl har en affære med til tross for at hun er gift. Hun dreper ham fordi han truer med å forlate henne. Psykopater tåler som kjent ikke å bli avvist og forlatt.

-Moren dør fordi kjolen kommer nær peisen og tar fyr under et basketak med Pearl.

Legg merke til motivene for drapene. Alle er relatert til en psykopats selvfølelse, og faktorer som truer den.

Innen to av drapene, på svigerinnen og projektøren, så får vi et innblikk i gråsteinmetoden. Begge to forstår, innen de blir drept, at Pearl er farlig og forsøker å unnslippe ved å villede Pearl til å tro at de ikke kommer til å forlate eller svike henne, og skjuler deres frykt. Dette er sjelden psykologi i en skrekkfilm, hvor ofrene som regel løper skrikende fra monsteret (og selvfølgelig trigger monsterets trang til å drepe).

Ett minus i filmen. Avslutningen blir for absurd. Men det tilhører sjangeren og er nærmest uunngåelig. Det ødelegger ikke helhetsinntrykket av filmen som psykopatisk relevant.

Filmen anbefales for bloggens lesere. Se den, kanskje finner du enda flere psykopatiske elementer enn de jeg har omtalt her. Diskuter gjerne i kommentarfeltet.

Bare å gå i gang med popkornpoppingen 🙂