Først vil jeg ønske alle nye og gamle lesere et godt nytt år. Bloggen går nå inn i sitt niende år, og fortsatt har jeg mer på hjertet.
Ikke lag forsetter for det nye året. Det vil si, du kan hvis du vil, jeg skal ikke bestemme det. Men forsetter har lite med et nytt år å gjøre. Det hjelper for eksempel ikke å forsøke å gå ned noen kilo kun fordi kalenderen viser 1. januar, hvis du ikke er klar for det. Det samme gjelder andre ting, som å slutte å røyke, eller å innføre NK med psykopaten.
Et nytt år er egentlig starten på en ny syklus. Alt starter på nytt og gjentar seg. Det er naturen som går sin gang. Og slik sett kan du betrakte et nytt år som at du får en ny sjanse til å lykkes med det som du ikke lyktes med i det året du har lagt bak deg. Treet som av en eller annen grunn ikke blomstret i fjor, kanskje fordi det var for kaldt og for solfattig, får en ny sjanse i år. Kanskje var du ikke sterk nok til å ta et oppgjør med psykopaten i fjor. Men i år får du en ny mulighet.
Å ta avstand fra psykopaten handler mye om tankekjør. Det er en kvern vi ganske enkelt må gjennom. Mens det står på, så går kverna på høytrykk hver eneste dag, hele dagen. Det føles som om man blir gal. Men grunnen til at vi ikke får fred før det er over, er fordi hele livssynet vårt skal endres, og en del av oss stritter imot. Vårt syn på samfunnet og menneskene i det, stikker for dypt og har vært der for lenge.
Samtidig stikker vi ikke hodet i sanden. Virkeligheten skriker oss i ansiktet, og selv om den står i sterk kontrast til den virkeligheten vi ønsker og hele livet har trodd på, så kan vi ikke ignorere den. Verden er virkelig ikke slik vi trodde. Og husk at hvis du går gjennom denne “nyfødselen”, så er det fordi du er et oppvakt menneske. Mange fortsetter å stikke hodet i sanden, fordi det er mer komfortabelt å tro på såkalte livsløgner. Disse oppsøker ikke sannheten. Men du gjør. For du er en detektiv. Først var det ditt eget liv du ville oppklare. Senere utvidet det seg til “samfunnsløgnene”; politikken og verdiene som styrer storsamfunnet og som påvirker oss hver eneste dag. Ihvertfall var det slik for meg.
En av de tingene som objekter kverner mest på, er hvorvidt idealiseringsfasen var ekte eller ei. Det var under idealiseringen vi ble hektet. Idealiseringsfasen er slik sett den farligste fasen vi ble utsatt for. Vi hadde aldri blitt hektet hvis psykopaten gikk rett på devalueringsfasen uten først å ha “beæret” oss med en idealiseringsfase.
Mange ble dyrket og plassert på en pidestall under idealiseringsfasen. Men det er egentlig ikke dette som kjennetegner fasen mest. Det som utgjør idealiseringsfasen er at vi ble grundig studert av psykopaten eller narsissisten. Det var i idealiseringen psykopaten ble kjent med oss, for å forstå hvilke verktøy hen senere kunne bruke i devalueringen. “Idealiseringsfase” er slik sett et misvisende ord. Fasen kunne likegodt kalles “studiefasen”.
I idealiseringsfasen så ble vi lagt under mikroskopet. Psykopaten studerte hvordan vi fungerer. Først og fremst ble våre behov og sårbarheter studert. Våre behov ble først oppfylt, for senere å bli nektet oss. Sårbarheten vår ble studert for å øve kontroll på oss. Våre gode egenskaper ble studert for å utnyttes, og for å ødelegges.
Dette krevde intenst samvær med oss. Psykopaten kan ikke studere oss på avstand. I stedet ville de være sammen med oss hele tiden. Vi oppfattet det som opptakten til et samliv. Psykopaten var nødt til å speile oss for at vi skulle holde ut å være sammen med dem så mye av tiden. De var nødt til å sjarmere oss, slik at vi skulle oppfatte dem som gode mennesker. Men selv så hatet de det, fordi det ikke ligger i deres natur å stille noen andre foran seg selv.
Jeg husker det var mange ting som skurret i idealiseringsfasen med min p. Han var svært opptatt av meg, men valgte likevel de beste tingene til seg selv. De beste kakestykkene, den nyeste sykkelen. Jeg la merke til dette. Problemet var at jeg ikke handlet på det. I stedet så jeg mellom fingrene, og konkluderte at han var sosialt klønete.
Gjennom årenes løp så har jeg finstudert idealiseringsfasen, og en nyanse trer fram. Psykopater og narsissister har forskjellige motiv for idealiseringen, men dette merkes ikke nødvendigvis av objektet.
Psykopaten vet at idealiseringen ikke er ekte. Hen vet at det er en fase de må gjennom for å hekte objektet, og de kan ikke vente til den er over, fordi den er slitsom for dem. De hater å late som om de elsker objektet, når de egentlig kun føler forakt og avsky. Derfor stopper fasen så snart de merker at objektet er hektet. Denne snuoperasjonen var så brå at de fleste objekter la merke til den, og klarer å plassere den nøyaktig til tidspunktet da de ga seg hen. Ofte var det noe objektet sa som ble vendepunktet. Men ord er ikke nødvendige. Psykopaten merker forskjellen i energien fra et objekt som holder hen på en armlengdes avstand, og når de slipper hen inn i hjertet.
Hos en narsissist derimot, så synes idealiseringsfasen å være mer ekte. Ikke ekte slik den var for objektet. Men narsissisten tenker kun i svart og hvitt. Den positive responsen fra objektet bygger narsissisten opp. Idealiseringen blir gjensidig. Narsissisten elsker å bli beundret, og de elsker beundreren for å beundre dem (psykopaten trenger ikke å bygges opp, de er ikke i samme grad avhengige av andres bekreftelse). Det vil si, kun til objektets mer menneskelige egenskaper dukker opp. Mennesker er komplekse vesener. Men dette kan ikke narsissisten leve med. Mennesker er enten gode eller dårlige. Dette er slik spedbarn betrakter mor og far, inntil de blir eldre og lærer at mennesker har både gode og dårlige sider, og at begge må aksepteres. Narsissisten synes å aldri ha kommet ut av denne måten å oppfatte mennesker på. De betrakter mennesker slik spedbarn gjør. Når objektets mindre attraktive sider til slutt kommer fram, som er uunngåelig, så snur narsissisten 180 grader og objektet blir plutselig et dårlig menneske. Det kan dreie seg om for eksempel grensesetting, og første gang objektet sier “nei” til narsissisten. Det kan også være at objektet en enkelt dag slutter å smile. Ingen mennesker kan smile hele tiden. Virkeligheten slår inn og ødelegger narsissistens fantasiverden. Nå starter devalueringen.
Konklusjonen er derfor at sammen med en psykopat så var idealiseringen hele tiden kalkulert og planlagt. Den var aldri ekte. Psykopaten spilte skuespill, og visste at hen gjorde det. Sammen med narsissisten så var idealiseringen ekte – en kort stund. Men den kunne aldri vare, og var dømt til å gå over i en devaluering. Dessuten var du sammen med et spedbarn i en voksen kropp.
Men som sagt, så merker ikke nødvendigvis objektet denne forskjellen mellom en psykopat og en narsissist.
Det er idealiseringsfasen som er det største hinderet for en rask rehabilitering, fordi objektet hele tiden vender tilbake til denne fantastiske tiden i sitt indre. Det dukker hele tiden opp et “men”. Men han elsket meg jo, han sa det selv. Men hun gjorde jo alt for meg de første ukene. Men han lovet jo. Men hun virket så forelsket.
Spriket mellom ord og handling er så vanskelig å fatte. Likeledes er spriket mellom den første tiden og det helvetet som senere utfoldet seg, like vanskelig å fatte. Vår evne til resonnement, analyse, naivitet og tilgivelse holder oss fast, og saboterer vår rehabilitering. Ofte går vi tilbake til psykopaten fordi vi gir opp den kognitive dissonansen, bare for å bli forkastet enda en gang. Til slutt fatter vi endelig at denne personen ikke vil oss vel.
Men fortsatt, mange år etter at psykopaten er borte, så kan vi nostalgisk tenke tilbake på de første fantastiske ukene og månedene. Så dypt inntrykk gjorde idealiseringsfasen.
FOREDRAG I TRONDHEIM SENTRUM! Jeg holder foredrag et sted i Trondheim sentrum lørdag 3. februar. Foredraget vil skje på formiddagen/tidlig ettermiddag. Varighet ca tre timer. Foredraget er betinget av minimum seks deltakere. Meld derfor din interesse på [email protected]
Det må påregnes et deltakergebyr på 300-400 kroner, avhengig av hvor jeg finner lokale.



