Psykopaten er et rovdyr, og en parasitt. Dette er ingen floskel. Parasittisme er ett av tyve kriterier som brukes for å diagnostisere en antisosial personlighetsforstyrrelse.
Det tatt i betraktning, så er det nærliggende å tro at de jakter på svake objekter. Hvem ønsker ikke et lett bytte? Tar ikke løven den langsomste zebraen, som ikke løper like fort som de andre zebraene?
Men dette er en myte, dog med noe sannhet i seg.
Psykopaten jakter snarere på sterke mennesker med svake grenser, og med en svak oppfatning av eget “jeg”.
Objektet skal være enkelt å manipulere, men samtidig utholdende.
Alle er nok enige i at man virkelig skal være sterk for å holde ut med en psykopat eller narsissist i årevis. Og det har mange av dere som leser her gjort.
Psykopaten er avhengig av at objektet har et tilstrekkelig hardt skall, og dessuten er en god forsørger, altså i stand til å jobbe og tjene penger. Det er jo ikke objektet som skal snylte på psykopaten. Det er derfor viktig at objektet ikke blir så nedbrutt at det slutter å fungere.
I tillegg til å holde ut, så skal objektet ha overskudd til å støtte psykopaten, yte omsorg og også delta i alle psykopatens krumspring og aktiviteter. Psykopaten er som kjent rastløs og skal hele tiden stimuleres utenfra. Dette krever enorm styrke og utholdenhet fra objektet.
Samtidig skal objektets selvbilde brytes ned. Og dette lykkes som regel. Objektet ender derfor opp uten å tro på seg selv, men er samtidig over gjennomsnittlig sterk. Ironisk, ikke sant?
Objektet ser med forundring på menneskene rundt seg, som har så sterkt selvbilde men som samtidig er så krevende og trengende. Objektet opplever en blanding av misunnelse på – og forakt for – disse menneskene. Misunnelse fordi de selvbildesterke evner å hevde seg på en måte som det utflytende objektet ikke klarer. Og forakt fordi de synes å ha et selvverd som ikke samsvarer med de svake evnene til selvstendighet som de oppviser. Hos objektet, spesielt de som har vokst opp med p/n foreldre, så henger verdi som menneske tett sammen med din evne til selvoppofrelse.
Dette er fordi objektet selv er programmert til å være både selvoppofrende og selvoppholdende. Objektet kan derfor oppleve mennesker som hele tiden synes å være avhengig av andre og samtidig har en sterk personlighet, som patetiske og bortskjemte.
Men hva disse menneskene har, som objektet mangler, er altså sterke personlige grenser.
Så kan man jo ha forskjellige meninger om hvor sterke disse grensene bør være. Når slutter de å være beskyttende, og begynner å bli egoistiske og selvhevdende?
Det vil for eksempel ikke være særlig lurt å markere så sterke personlige grenser at man blir mislikt av andre. Da vil folk trekke seg unna og ikke ønske å bistå når man trenger hjelp. Det ligger ingen beskyttelse i det.
Men grensene må heller ikke være så svake at man blir overkjørt.
Balansegangen her kan være vanskelig å finne. Men felles for de fleste objekter er at de trenger å trene opp personlige grenser som aldri har vært der.
Denne prosessen kan være ubehagelig. Jeg har selv vellykket klart å sette grenser, for deretter å bli redd for konsekvensene av grensesettingen. Dette er typisk for et objekt i “opplæring”.
Konsekvensene jeg fryktet er blant annet avvisning, baksnakking (“han der er ikke grei”) eller sågar fysisk vold.
Men dette skjedde først og fremst kun i min egen fantasi.
Tidligere var jeg en people pleaser av rang, og det fikk faktisk også ofte konsekvenser hvis jeg forsøkte å sette grenser eller stille egne krav. Men det var fordi menneskene jeg omga meg med ikke respekterte meg. I dag har jeg kvittet meg med de fleste av disse.
Sannheten er at grensene jeg frykter vil vekke så mye mishag hos folk, i de fleste tilfeller blir møtt med et skuldertrekk eller respektert. For sunne og normale mennesker aksepterer grenser. Det er de dysfunksjonelle, psykopatene og narsissistene, som reagerer med motvilje på helt normale grenser.
Og de finnes selvfølgelig, som vi vet. Og de kan også være farlige. Men de skal ikke lenger ha lov til å kontrollere og begrense oss.
Jeg vil minne leserne på at jeg nå bruker en ny mail; [email protected]
Alle fremtidige henvendelser må skje via denne mailen.
Den gamle mailen vil etterhvert fases ut.
Takk for en fin tekst. Det stemmer så godt med min opplevelse. Min første p/n gjorde nettopp det, manipulerte mine grenser. Sakte men sikkert endret mine grenser seg, fordi jeg ikke var ikke vant til å passe på dem. Jeg godtok faktisk hans syke oppfatning av hva grenser var. Jeg lot meg overkjøre. Jeg mistet helt troen på min egen oppfatning av ting, fordi han hevdet at hans meninger hadde støtte i bibelen, og derfor var Guds vilje. Hva kan man si til det når man er ung og uvitende? Jeg mistet også troen på meg selv, og ble deprimert. Det var til slutt min mor som fikk meg til å ”se lyset” gjennom lange og alvorlige samtaler, fordi hun så og forsto hvor alvorlig dette var blitt. Og gjennom de samtalene fikk jeg se hele situasjonen fra et helt annet synspunkt, og jeg forsto at jeg var blitt manipulert. Hun støttet meg også da jeg forlot ham. I dag er jeg som deg ingen people pleaser lenger, men sier rett ut hva jeg mener uansett hva folk synes om det. Jeg trives med meg selv, og trenger ingen venner som jeg må ”underholde” bare for å få kritikk og krav tilbake.
Flott mor du har!
Fin og viktig tekst. P/N vil rive ned grenser. Gjerne på en uhyre slu og manipulerende måte der en blir anklaget for ikke å forstå i tilstrekkelig grad, og også være egoistisk. Er man ikke vant til å forsvare grenser mot usaklige angrep er det også vanskelig å forsvare dem. Man kommer fort nok på glid der man unnskylder og tror det hele er en misforståelse. Men det er ikke det. P/N angriper grensene våre. Enkelt og greit(i prinsippet) P/N hater andres grenser og oppfatter dem som negativitet mot seg selv. Jeg tror ikke at de forstår at andre har grenser. Skjønner bare ikke andres behov for å opprettholde egne grenser og integritet. Kanskje ikke så rart når andres meninger og behov betyr fint lite for dem.
Helt sant.
Som så mange andre har jeg etter «oppvåkningen» med en stor P/N erfart at også store deler av det gamle nettverket mitt må byttes ut som følge av rehabiliteringen og jobben med å få sterkere personlige grenser. Noen tap er good riddance, andre er sårere og vondere.
Et par venninner jeg har kjent i årevis og alltid har satt pris på, er nå i gul sone, og det gjør meg så trist. I det siste har jeg spesielt med en av dem opplevd at hun synes det er ubehagelig hvis vi ikke har det på samme måte. Dvs. ikke er i samme livsfase, periode, humør, sånne ting. Etter hvert som jeg har blitt tydeligere som menneske og mindre besatt av å imøtekomme andre, er det som om hun blir mer og mer stresset og insisterende overfor meg. Hun forteller meg hva jeg føler og burde føle, hun blir synlig irritert hvis jeg mildt og vennlig sier nei, hun tillater meg ikke å ha unike opplevelser og sier nesten triumferende «sånn har jeg også opplevd det, det er ikke særegent» når jeg prøver å beskrive opplevelsen av vold i barndommen. Jeg innser at jeg er forferdelig irriterende for henne for tiden, og jeg blir egentlig mest trist fordi det er min egen feil. Fordi jeg i årevis var den utflytende personen hun kunne tillate seg sånne ting med, og så oppstår dissonans idet jeg ikke kan brukes til sånt lenger, ikke lenger representerer ventileringen og fixen jeg tidligere har utgjort for henne. Og denne venninna her innbiller jeg meg at ikke er spesielt giftig engang. Må jeg virkelig drive og miste venner jeg har hatt i 20 år fordi jeg gjennomgår denne transformasjonen? Det føles som om jeg har vært narkoman, mistet tilgang til rusen min og må finne en ny måte å tåle verden på. Min egen people pleasing og ekstreme inøtekommelse er rusen jeg har mistet. Og jeg blir bare mer og mer ensom, har færre og færre venner igjen, og noen ganger lurer jeg på om det egentlig er verdt det.
Det er definitivt noen røde flagg ved din venninne, men du MÅ ingenting. Du kan se det an – så lenge du er komfortabel med det. Kanskje venninnen din trenger litt tid til å omjustere seg. Har du snakket med henne? Fortalt at du ikke lenger er helt den samme som før, og at hun må venne seg til litt nye takter fra din side, men hvis dere begge er villige så kommer dere gjennom det?
Min analyse er at hun er innenfor normalen, men noe ustadig/skiftende i personlighet og preferanser, særlig når hun går inn i helt nye kjæresterelasjoner (som er tilfelle nå). Dette i kombinasjon med at jeg bringer fram de dårligste sidene hennes i den «overgangen» jeg selv befinner meg i.
I grunnen har vi mange trekk og sårbarheter som likner litt – hun har, i likhet med hva jeg hadde før, en tendens til å miste seg selv når hun får ny kjæreste. Dette har vi tidligere hatt gode samtaler om, men nå er det som om hun likevel forsvinner inn i en ny relasjon (jeg har ikke snakket med henne om det, det er hennes sak). Dette samtidig som hun opplever meg som veldig irriterende idet jeg går utenfor mitt mandat og av og til protesterer på utsagn som vedrører meg, der jeg tidligere kanskje hadde bekreftet utsagnet som et meget interessant synspunkt. Klarer ikke helt forklare det, men tror alt dette slår ut nå. Jeg tror virkelig også at jeg er slitsom og irriterende å forholde seg til om dagen, når man har kjent meg lenge.
Det er en god leveregel å vurdere å ta opp ting med den det gjelder, og åsnakke sunt og ærlig om saken. Livet har også lært meg at det ikke alltid er like lurt, at man bør an personen det gjelder og vurdere om vedkommende overhodet er mottakelig.
Jeg vil si at 80 prosent av de i min omgangskrets som jeg har fjernet meg fra, aldri ville fått noen diagnose innenfor p/n universet. Det er ikke hva det handler om. Det handler om mønstre som det er svært vanskelig å forandre, der hvor den ene parten (vennen) har fått lov til å dominere den andre parten (oss) i mange år. I mange tilfeller er det derfor enklere å bryte enn å forsøke å forandre dypt inngrodd programmering i begge.
Men i visse tilfeller er det verdt å forsøke å redde relasjonen. Der må hver enkelt relasjon vurderes. Er det håp? Har du energi til å ta kampen? Er du motivert, eller er du egentlig lei av denne personen og hans/hennes adferd?
Ja. Der sa du det.
Tusen takk for en kjempegod blogg, jeg har nesten lest alle innlegg her nå 🙂
Jeg er en såkalt “pleaser”, dårlig på sette grenser og si fra. Nå trenger jeg litt hjelp her, for jeg lurer på om jeg har vært sammen med en N ? Vi har vært sammen et par år. Jeg blir så usikker, for når jeg leser her på bloggen så gjenkjenner jeg mye men det er minst like mye jeg ikke gjenkjenner. Har innført NK og holdt dette i 2 uker men nå rakner det snart, enn om vedkommende ikke er en N?
Derfor trenger jeg svar på noen spørsmål jeg ennå ikke har fått svar på – håper på noen gode innspill her. Er det vanlig at N er sjalu generelt, og på mine barn spesielt? Jeg bruker for mye tid på mine barn (17 og 22 år).
Og hvordan er N i fylla? Det er da det har kommet mye dritt et par-tre ganger, og jeg blir såra og lei meg men får aldri noen unnskyldning. Enten later vedkommende som ingenting, kaller meg for pysete og ber meg tøffe meg opp eller sier at dette er helt vanlig oppførsel i hans hjemby.
Jeg har også lest at N er veldig opptatt av sex, god til å forføre osv. Hva hvis det er stikk motsatt, til tross for at N har hatt maaange forhold før meg?
Jeg tror jeg blir gal og snart tar kontakt.
Hvis du i det hele tatt mistenker at du har vært sammen med en narsissist, så er dette neppe en god person. Noe jeg mistenker, siden han kaller deg en pyse og ber deg “tøffe deg opp”.
Ikke heng deg opp i diagnoser. Også giftige mennesker, som ellers ikke har en diagnose, bør man styre klar av.
Og ja – p/n blir lett sjalu. De tåler ikke å bli ignorert.
Hvis du ønsker å diskutere dette nærmere så kontakt meg på [email protected]. Jeg tilbyr konsultasjoner (mot honorar).
Ok. Takk for svar så langt, jeg tar kontakt 🙂
De er jo ute etter mennesker som kan gi dem noe, og hvis ikke det var noen åpenbar økonomisk gevinst, så tenker jeg de så noe menneskelig vi kunne gi dem. Varme, støtte, underholdning, beundring, samtaler og hyggelige planer. Sånn sett er det merkelig og sjokkerende når vi blir behandlet som et matpapir som blir slengt ut bilvinduet – følelsene tar jo ikke slutt så fort på vår side..
Det er nok riktig.
Jeg begynte for noen år siden å forstå hvem mine foreldre er og mistenker nå at min mor mor er narsissist, min far har psykopati og konen til min far har dramatiserende personlighet. Min far og mor skilte seg når jeg var 2år. Helt jævlig å tenke på at jeg har hatt tre stykker i mitt liv. Har slitt med angst, depresjon, lav selvfølelse, lav selvverdi, problemer med å ta valg, tro på meg selv. Som er resultat av dette så har jeg også slitt mye med rus og havnet i et miljø med mye dårlige venner som har trykket meg enda mere ned. Faren min fikk meg til å tro at alle disse problemene var min feil og at det var rusen som skapte de. Har også klart å kvitte meg med disse dårlige vennene og funnet noen nye. Min far, stemor og mor har forgiftet hele min familie og nettverk siden jeg var bitteliten. Har kjent på disse følelsene så lenge jeg kan huske. Jeg føler meg så fanget og føler jeg aldri har fått mulighet til å bli kjent med hvem jeg egentlig er. Føler de har skapt det som kalles en psudopersonlighet. Som et resultat av alt dette så har jeg nesten ingen i livet mitt, ingen jobb og bor i et kollektiv som jeg hater. Problemet er også at ingen tror på meg når jeg prøver å dele alt dette.
Kjære deg. Hva du forteller er veldig typisk.
Jeg har ingen problemer overhodet med å tro deg. Flere lesere her inne har p/n foreldre. De forteller mye av det samme som du gjør. Mange innfører NK med deres foreldre.
Et annet problem er at man våkner opp til sannheten så sent, ofte når man først er voksen og “ferdig formet”.
Men det er ikke for sent. Nå har du muligheten til å rense deg for all gift, skyld og skam.
Er det noe spesifikt du ønsker at jeg skriver om/tar opp her på bloggen?