En leser etterspurte en tekst om psykopater i “hjelpeyrker”. Samme leser ønsket også å vite mer om psykopater i veldedige situasjoner. Egentlig handler det om samme drivkraft. Jeg slår de derfor sammen i en tekst, og kaller det “omsorgsroller”.
Omsorgsroller kan være profesjoner, som lærer, lege eller sykepleier.
Det kan være semi-profesjonelle aktiviteter, som å arbeide på en matutdelingssentral eller sitte frivillig i en rådgivningstelefon, mental hjelpelinje etc.
Eller det kan være uprofesjonelle roller (private) som omsorgsperson for en syk slektning eller for barn.
Men spørsmålet er så i hvor stor grad psykopater og narsissister trekkes mot slike roller? Interesserer slike roller dem? Hva kan de få ut av slike roller, i form av narsissistisk forsyning?
Vi kan ihvertfall slå fast at de finnes i slike roller. De finnes i alle samfunnslag. To av mine tre p/n er sykepleiere, som er naturlig i og med at det er blant helsepersonell jeg ferdes. Og spesielt kirurger er notoriske psykopater (uten at jeg her vil stemple alle kirurger). Men om prevalensen er høyere eller lavere enn i andre roller, er vanskelig å si. Vi kan jo ta en titt på toppyrkene innenfor psykopati. Ingen omsorgsyker befinner seg i topp tre (toppsjefer, jurister og mediefolk). Men kirurger ligger på femte plass. Kirurger er det eneste omsorgsyrket på topp ti listen.
For å forstå p/n i omsorgsroller så bør vi skille mellom psykopater og narsissister. Selv om de to har mange fellestrekk, så har jeg problemer med å forestille meg at omsorgsroller interesserer psykopater. Det ligger rett og slett ikke nok prestisje og makt i det. Og psykopaten har ikke tålmodigheten til å hjelpe et menneske på et så basalt nivå. En psykopat vil snarere være å finne i toppledelsen i en veldedig organisasjon, men ikke på gulvet hvor den direkte omsorgen utøves.
Da står vi igjen med narsissistene. Disse anser jeg som mye mer sannsynlig å finne i omsorgsroller.
Men da må vi også se på de forskjellige typene narsissister. Det finnes nemlig flere.
Vi har som kjent åpne og skjulte narsissister.
Så har vi også noe som kalles antagonistisk narsissist, som kjennetegnes av mer åpenbar konkurranse. Den antagonistiske narsissisten konkurrerer på andres bekostning og oppsøker gjerne konflikter. Disse er spesielt arrogante og ubehagelige typer.
Endvidere har vi maligne narsissister. Disse er de mest ondskapsfulle. Men det er ikke nødvendigvis synlig på utsiden. Så disse kan nok dukke opp i omsorgsroller, hvis de ønsker å skade den de har omsorgen for. Meget farlige narsissister.
Men så blir det interessant. Det finnes også en undergruppe av narsissister som på engelsk kalles “communal”. Jeg vet ærlig talt ikke hva vi skal kalle dem på norsk. Det har ingenting med “kommuneansatte narsissister” å gjøre (selv om de også finnes). Derimot betyr “communal” felles, så det kan tenkes at det handler om sosiale narsissister som oppsøker fellesskap og henter deres NF (narsissistisk forsyning) derfra.
Om “communal” narsissisme står det:
Like someone living with covert narcissism, someone experiencing communal narcissism might not appear to be ego-driven at all. They might initially come across as selfless or even as a martyr. But their internal motivation is to earn praise and admiration, not help others.
To that end, these people often place themselves at the forefront of social causes or communities, usually as the leader or the face of a movement. People with communal narcissism see themselves as more empathetic, caring, or selfless than others and often display moral outrage.
(kilde https://www.verywellhealth.com/narcissistic-personality-disorder-types-5213256 )
Det finnes med andre ord en undergruppe av narsissister som oppsøker arenaer hvor de kan opptre som oppofrende martyrer. Men som det står, å hjelpe er kun middelet. Målet er “to earn praise and admiration, not help others”.
Dette visste vi vel strengt tatt fra før. Det er ingen bombe at slike roller vil tiltrekke seg narsissister.
Men vi er i krisetid, og et økende antall mennesker vil måtte oppsøke veldedige organisasjoner for å klare seg.
Spørsmålet er hvordan man kan speide dem, for å skygge unna. Hjelpetrengende mennesker er sårbare. Noen er i livsfare. Det kan være skjebnesvangert å legge livet sitt i hendene til en slik narsissist. En ledetråd finnes i sitatet over. Der står “to that end, these people often place themselves at the forefront”. De stiller seg med andre ord i front, vil være meget vokale og ofte den som trer frem i mediene.
Man bør derfor unngå den hjelperen som er mest synlig. Kanskje søke hjelp hos de som holder seg mer i bakgrunnen, og som gjør den egentlige jobben mens narsissisten står og plaprer med journalisten.
Man kan nok også avsløre dem i måten de ordlegger seg på. Hvor interessert er de i deg og ditt problem? Snakker de like mye om seg selv som de gjør om deg, selv om de egentlig er der for å fokusere utelukkende på deg? Hvordan omtaler de seg selv? Bruker de utsagn som “jeg har hjulpet veldig mange” eller “klientene er stort sett fornøyd med meg”? Forteller de om han eller hun som kom seg ut av uføret, fordi “jeg aldri ga ham/henne opp”?
Jeg vil også gå så langt som å si at man bør unngå den som umiddelbart er mest vennlig, den som nærmest blokkerer din vei og med et stort smil utbryter “hei! Jeg heter NN, jeg er sjef her, hvordan kan jeg hjelpe deg?”. Disse menneskene vil ikke trekke deg til side for å skjerme din sårbarhet fra omgivelsene. De vil presentere seg mens andre kan se og høre dem. Og de vil prate høyt. De vil stille deg i en ubehagelig posisjon, fordi du kanskje må innrømme “hei…. eh …. ja jeg har ikke annet valg enn å be dere om hjelp for jeg har ikke lenger råd til mat”, foran flere tilhørere.
Dette er selvfølgelig kun pekepinner, og ikke nødvendigvis noe grunnlag man kan stille en diagnose på. Det er helhetsbildet som er viktig. Du vet, den dårlige følelsen. Kanskje en følelse som minner om den følelsen som din personlige narsissist i sin tid ga deg?
Men du trenger ingen diagnose. Det eneste du trenger er å respektere din intuisjon hvis den forteller deg “av denne personen ønsker jeg ingen hjelp”.
Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min siste bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.
“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).
“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).
Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450).
Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.
BEMERK! Disse prisene vil gå opp fra 1/1. Det er usikkert hvor mye de vil stige, men for å sikre deg gamle priser så bestill innen nyttår.
Det er et spændende emne det der, jeg har selv tænkt meget over det. Min ex var coveret narcisist og arbejdede i sygehusvæsenet. Men nu kommer det mærkelige…han afskyede sygdom, hvis jeg eller vores datter var syg, så magtede han det ikke og forsvandt, med en melding som..jeg må på ekstra job eller , jeg har lovet at hjælpe nogen . Hvis jeg var syg var han, irriteret og rastløs, nu må det da snart gå over…ingen omsorg. Jeg har tit undret mig over, hvordan han kunne arbejde i sygehusvæsnet. Han havde et job, hvor han ikke var sammen med dem så lang tid, så jeg tror det var det der gjorde at han kunne arbejde der i mange år. Derhjemme var han ikke omsorgsfuld overhovedet. Han kunne købe en pose slik eller en kage til den syge og så afsted igen ( så havde han jo gjort noget ) en gang han var på tur med vores datter , på en strand , fik hun en lang ridse i foden af en skal. Han havde bare sagt, det går over, jeg har set det der var værre. Han hadede svaghed og pylrede personer. Da jeg så riften , blev jeg gal og sagde..hun skulle ha været til lægen. Næste morgen tog jeg på sygehuset og fik skæld ud af sygeplejersken over, at vi ikke var kommet før, det skulle have været syet.
Når vi spurgte min ex N om det ikke var et hårdt job, svarede han..det tænker jeg aldrig på …skræmmende og nu ved jeg hvorfor …han kan ikke sætte sig ind i deres situation…men om han så har valgt jobbet, fordi det giver ham Max N F , at se mennesker med følelser konstant ( noget han jo ikke selv kan ) det er en spændende debat. Jeg er ikke i tvivl..
Du er sikkert klar over det, men hva du skriver er faktisk vanlig blant helsepersonell. Flaut å si, for jeg er jo selv sykepleier. Men vi spøker ofte med hvordan våre egne familier går for lut og kaldt vann, når de er syke. Det er halvt en spøk og halvt en sannhet, for mange orker ikke å være sykepleiere også på fritiden. Men p/n går jo et eller flere hakk lenger, slik du beskriver i din historie, som å ikke ta barnet med et stort kutt til lege.
Ja, det kender jeg så godt, det du der beskriver. ..men alligevel bliver det en tand ( eller to ) værre med psykopaten. Han klarede ikke, ikke at få forsyning , når jeg var syg. Han var irriteret og ventede kun på, at jeg skulle blive frisk igen..ikke for min skyld…men for hans skyld. Da jeg til slut var syg og nedbrudt , var det så slemt , at jeg havde fået sygeplejersker fra psykiatrien ind over, De undrede sig hurtigt over, at jeg var så syg og lidt efter lidt gik det op for dem. Det var HAM der var syg og ikke mig. De sagde det ordret til mig. Jeg spurgte dem..hvad fejler han da ? Det er da helt galt. ..ja , det kan være så meget, men nu er det jo ikke ham vi er sat til at hjælpe..men hvis du vil ud af din angst medicin, så se at kom væk fra ham..hurtigst muligt. Jeg var bange for at jeg ikke ville kunne klare det, så nedbrudt var jeg på det tidspunkt…men det kunne jeg , sagde sygeplejersken. Den dag tog jeg hjem ( narcisisten var på døgnarbejde ) og pakkede alt , jeg kunne have med i bilen og flygtede væk. Kort tid efter, kom jeg ud af min angstmedicin, blev fri fra sygeplejerskerne og kunne starte min rehabillitering. Det var ikke nemt, men at blive sammen med narcisisten, ville have ødelagt mig fuldstændigt. Sygeplejersken havde set det rigtige…jeg var stærk indeni, men var blevet ødelagt af ham. Han var i gang med forkastningen og havde ikke regnet med, at jeg havde kræfter til at komme væk..
Nettopp.
Har P/N det bra med seg selv egentlig? Jeg tenker siden de er så onde med andre, lurer andre, manipulerer folk, lyver osv. Er det ikke sånn at når du har det bra med deg selv og liker deg selv, så har du ingen behov for å være ond mot andre og skryte av deg selv. For det er vel også noe en N/P gjør – skryte av seg selv og fremheve seg selv, og snakke nedsettende om andre?
Det korte svar: psykopater liker seg selv. Narsissister virker mer plaget, avhengig av hvilken type narsissisme de lider av.
De liker kanskje seg selv, men jeg tror ikke det er det samme som å nødvendigvis ha det godt med seg selv. Jeg opplever som du skriver, at man ikke gjør andre vondt om man har det godt med seg selv. Men egoet kan “elske” seg selv, men da er det avhengig av at andre har det verre. Og PS kan man vel si har stort ego.
Tusen takk for at du skrev dette innlegget. Tenker at en kirurg eller sykepleier er noen man ofte bare forholder seg til i kort tid som pasient (planlagt eller uplanlagt), det er ille nok, men både fastlege og psykoterapeut er jo noen man skal forholde seg til i lang tid og som skal kjenne en godt. De blir man svært sårbar, akkurat som man blir i relasjonen til foreldre eller partner…
Jeg har møtt på mennesker som har gitt meg ”dårlige vibber” (uten at jeg kjenner dem godt nok til å kunne være sikker på om de er narsissistiske) i både profesjonelle hjelperoller og i en slags omsorgsrolle i mer private settinger, og jeg synes det burde vært mye mer diskusjon og advarsler rundt dette emnet.
Dette er jeg helt enig med kan være uhyre vanskelig når man er på sitt aller mest sårbare, kjenner meg igjen.
“Kanskje en følelse som minner om den følelsen som din personlige narsissist i sin tid ga deg?”
Men du trenger ingen diagnose. Det eneste du trenger er å respektere din intuisjon hvis den forteller deg “av denne personen ønsker jeg ingen hjelp”.
Nå har jeg pga usikker forventning til terapisituasjonen avventet lenge nok. Alt for lenge. Jeg avlyser psykologen min. Det er nok på overtid. Jeg må ha en ny.