En leser etterspurte en tekst om psykopater i “hjelpeyrker”. Samme leser ønsket også å vite mer om psykopater i veldedige situasjoner. Egentlig handler det om samme drivkraft. Jeg slår de derfor sammen i en tekst, og kaller det “omsorgsroller”.

Omsorgsroller kan være profesjoner, som lærer, lege eller sykepleier.

Det kan være semi-profesjonelle aktiviteter, som å arbeide på en matutdelingssentral eller sitte frivillig i en rådgivningstelefon, mental hjelpelinje etc.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Eller det kan være uprofesjonelle roller (private) som omsorgsperson for en syk slektning eller for barn.

Men spørsmålet er så i hvor stor grad psykopater og narsissister trekkes mot slike roller? Interesserer slike roller dem? Hva kan de få ut av slike roller, i form av narsissistisk forsyning?

Vi kan ihvertfall slå fast at de finnes i slike roller. De finnes i alle samfunnslag. To av mine tre p/n er sykepleiere, som er naturlig i og med at det er blant helsepersonell jeg ferdes. Og spesielt kirurger er notoriske psykopater (uten at jeg her vil stemple alle kirurger). Men om prevalensen er høyere eller lavere enn i andre roller, er vanskelig å si. Vi kan jo ta en titt på toppyrkene innenfor psykopati. Ingen omsorgsyker befinner seg i topp tre (toppsjefer, jurister og mediefolk). Men kirurger ligger på femte plass. Kirurger er det eneste omsorgsyrket på topp ti listen.

For å forstå p/n i omsorgsroller så bør vi skille mellom psykopater og narsissister. Selv om de to har mange fellestrekk, så har jeg problemer med å forestille meg at omsorgsroller interesserer psykopater. Det ligger rett og slett ikke nok prestisje og makt i det. Og psykopaten har ikke tålmodigheten til å hjelpe et menneske på et så basalt nivå. En psykopat vil snarere være å finne i toppledelsen i en veldedig organisasjon, men ikke på gulvet hvor den direkte omsorgen utøves.

Da står vi igjen med narsissistene. Disse anser jeg som mye mer sannsynlig å finne i omsorgsroller.

Men da må vi også se på de forskjellige typene narsissister. Det finnes nemlig flere.

Vi har som kjent åpne og skjulte narsissister.

Så har vi også noe som kalles antagonistisk narsissist, som kjennetegnes av mer åpenbar konkurranse. Den antagonistiske narsissisten konkurrerer på andres bekostning og oppsøker gjerne konflikter. Disse er spesielt arrogante og ubehagelige typer.

Endvidere har vi maligne narsissister. Disse er de mest ondskapsfulle. Men det er ikke nødvendigvis synlig på utsiden. Så disse kan nok dukke opp i omsorgsroller, hvis de ønsker å skade den de har omsorgen for. Meget farlige narsissister.

Men så blir det interessant. Det finnes også en undergruppe av narsissister som på engelsk kalles “communal”. Jeg vet ærlig talt ikke hva vi skal kalle dem på norsk. Det har ingenting med “kommuneansatte narsissister” å gjøre (selv om de også finnes). Derimot betyr “communal” felles, så det kan tenkes at det handler om sosiale narsissister som oppsøker fellesskap og henter deres NF (narsissistisk forsyning) derfra.

Om “communal” narsissisme står det:

Like someone living with covert narcissism, someone experiencing communal narcissism might not appear to be ego-driven at all. They might initially come across as selfless or even as a martyr. But their internal motivation is to earn praise and admiration, not help others. 

To that end, these people often place themselves at the forefront of social causes or communities, usually as the leader or the face of a movement. People with communal narcissism see themselves as more empathetic, caring, or selfless than others and often display moral outrage.

(kilde https://www.verywellhealth.com/narcissistic-personality-disorder-types-5213256 )

Det finnes med andre ord en undergruppe av narsissister som oppsøker arenaer hvor de kan opptre som oppofrende martyrer. Men som det står, å hjelpe er kun middelet. Målet er “to earn praise and admiration, not help others”.

Dette visste vi vel strengt tatt fra før. Det er ingen bombe at slike roller vil tiltrekke seg narsissister.

Men vi er i krisetid, og et økende antall mennesker vil måtte oppsøke veldedige organisasjoner for å klare seg.

Spørsmålet er hvordan man kan speide dem, for å skygge unna. Hjelpetrengende mennesker er sårbare. Noen er i livsfare. Det kan være skjebnesvangert å legge livet sitt i hendene til en slik narsissist. En ledetråd finnes i sitatet over. Der står “to that end, these people often place themselves at the forefront”. De stiller seg med andre ord i front, vil være meget vokale og ofte den som trer frem i mediene.

Man bør derfor unngå den hjelperen som er mest synlig. Kanskje søke hjelp hos de som holder seg mer i bakgrunnen, og som gjør den egentlige jobben mens narsissisten står og plaprer med journalisten.

Man kan nok også avsløre dem i måten de ordlegger seg på. Hvor interessert er de i deg og ditt problem? Snakker de like mye om seg selv som de gjør om deg, selv om de egentlig er der for å fokusere utelukkende på deg? Hvordan omtaler de seg selv? Bruker de utsagn som “jeg har hjulpet veldig mange” eller “klientene er stort sett fornøyd med meg”? Forteller de om han eller hun som kom seg ut av uføret, fordi “jeg aldri ga ham/henne opp”?

Jeg vil også gå så langt som å si at man bør unngå den som umiddelbart er mest vennlig, den som nærmest blokkerer din vei og med et stort smil utbryter “hei! Jeg heter NN, jeg er sjef her, hvordan kan jeg hjelpe deg?”. Disse menneskene vil ikke trekke deg til side for å skjerme din sårbarhet fra omgivelsene. De vil presentere seg mens andre kan se og høre dem. Og de vil prate høyt. De vil stille deg i en ubehagelig posisjon, fordi du kanskje må innrømme “hei…. eh …. ja jeg har ikke annet valg enn å be dere om hjelp for jeg har ikke lenger råd til mat”, foran flere tilhørere.

Dette er selvfølgelig kun pekepinner, og ikke nødvendigvis noe grunnlag man kan stille en diagnose på. Det er helhetsbildet som er viktig. Du vet, den dårlige følelsen. Kanskje en følelse som minner om den følelsen som din personlige narsissist i sin tid ga deg?

Men du trenger ingen diagnose. Det eneste du trenger er å respektere din intuisjon hvis den forteller deg “av denne personen ønsker jeg ingen hjelp”.

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min siste bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.   

BEMERK! Disse prisene vil gå opp fra 1/1. Det er usikkert hvor mye de vil stige, men for å sikre deg gamle priser så bestill innen nyttår. 

I en av mine konsultasjoner snakket jeg med en kvinne som hadde et stort behov for å fortelle sin historie. Hun hadde også et stort behov for å bli trodd. Denne samtalen har jeg hatt mange av, i forskjellige versjoner. Det er universelt at objektene føler et enormt behov for å fortelle hva de har oppdaget om deres partner, slektning eller venn. Og fordi det er så sjokkerende, så trenger de også å bli trodd. Som en som leste min bok sa; “jeg visste ikke at slike folk finnes”.

Jeg hadde selv en enorm trang til å fortelle om min p. Det gikk helt over styr. Jeg utleverte mitt privatliv til nesten fremmede. Til slutt sluttet jeg å fortelle. Delvis fordi jeg opplevde meg selv som desperat og at min taletrang overfor gud og hvermann var uverdig, og delvis forsvant trangen av seg selv.

Jeg snakket med kvinnen om hvorfor jeg sluttet å fortelle. Hva fikk trangen til å gå over? Det var ihvertfall ikke fordi jeg overalt ble møtt med forståelse. Svært få kunne relatere til min erfaring. Empatien fra omgivelsene var derfor begrenset, og den følbare skepsisen var stor. Det lå mellom linjene i mye av responsen jeg fikk, at dette nok først og fremst handlet om meg selv. Det er jo langt på vei rett. Jeg vet i dag at det var noe i meg som tiltrakk meg disse menneskene. Men det siste man trenger å høre når man er forvirret, ekstremt sårbar og i ferd med å nøste opp i det store mysteriet som er psykopaten – er at en selv har skyld.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg tror at min taletrang svant fordi jeg kanaliserte den over til noe annet; skriving. Jeg opprettet bloggen og skrev min historie der, i stedet for å fortelle den til venner og kjente. På bloggen skrev jeg i stedet til ukjente. Jeg oppdaget at det var ikke tilhøreren som var avgjørende. Det viktigste var å få ut hva som hadde hendt meg. Kvernetankene måtte festes et sted. Opplevelsen måtte dokumenteres. Å gjøre det på skrift var like effektivt som å fortelle muntlig, og kanskje mer effektivt. Etterhvert fikk jeg jo også verdifulle tilbakemeldinger fra leserne.

Allerede her kan vi konkludere et par ting, som jeg tror vil hjelpe deg til å forstå din taletrang.

• Taletrang skyldes ofte kvernetanker. “Loopen” i hodet, som går på repeat, må stoppes. Vi må fortelle, ellers blir vi gale (tror vi).
• Taletrangen skyldes selve mysteriet. Vi blir så fascinert og nærmest vantro overfor egen opplevelse, at vi er nødt til å fortelle i håp om at andre kan løse mysteriet for oss.
• Vantro/mistro overfor egen opplevelse, gjør at vi søker bekreftelse blant andre. Vi er så desperate etter bekreftelse, at vi lar mennesker som ikke engang var tilstede under relasjonen – mennesker som verken så eller hørte hva vi så og hørte – definere virkeligheten for oss.
• Hvem tilhøreren er spiller en mindre rolle. Slit derfor ikke ut dine aller nærmeste med din historie. De vil nok gjerne hjelpe deg, men det er svært vanskelig ut ifra deres egen virkelighetsforståelse. De vil derfor gå lei, oppleve at du står i stampe og ikke lytter til deres råd. Det betyr ikke at de er dårlige mennesker (noen er muligens). Men en insistering på forståelse fra din side kan skade din relasjon med dem, fordi de opplever deg som ustabil og trengende, og du opplever dem som sviktende og at de vender deg ryggen. Dette kan du gjøre: skriv ned din historie, eller fortell den til en eller to utvalgte personer. Fortell dem på forhånd hva som skjer med deg, og at de må være forberedt på at du har behov for å fortelle dem samme historien flere ganger. Spør dem om du kan få en time hvor du kan tale helt fritt, hvor de kun lytter og ikke stiller spørsmål. I den vanskeligste fasen er det kanskje nødvendig at de stiller opp flere ganger.

Kvinnen i konsultasjonen fortalte at hennes terapeut ikke lot henne prate fritt. Hun følte derfor at hun aldri fikk fortalt sin historie ferdig. Hun opplevde at hun resignerte og at dette ødela hennes relasjon med terapeuten. Til slutt møtte hun opp kun for å tilfredsstille NAV, fordi terapi var et krav. Selv fikk hun ikke lenger noe konstruktivt ut av terapien.

Vi snakket om hvorvidt det egentlig er slik, at det ville hjulpet hvis hun fikk snakket ferdig. Når er man ferdig med å snakke? Når man er kommet til Å? Hvor lang tid vil i så fall det ta, og vil det utløse den store lettelsen man tror det vil gjøre? Det var ihvertfall fortellingen kvinnen fortalte seg selv, at hvis hun fikk “tømt seg” ordentlig, så ville det hjelpe. Dette fortalte hun terapeuten. Han virket overrasket. Han trodde hun hadde snakket ferdig. Resten av tiden var det stort sett han som snakket. En hel vinter var det kun han som snakket. Slik opplevde ihvertfall kvinnen det. Hvordan kunne han hjelpe henne når han ikke hadde hørt hele hennes historie?

Jeg hadde ikke noe klart svar til kvinnen. Jeg kunne kun fortelle at hos meg så forsvant taletrangen da jeg begynte å skrive. Men egentlig forsvant den jo ikke, jeg bare omdirigerte den til skriving.

Jeg har heller ingen klokketro på at det nødvendigvis blir bedre å “prate seg ferdig”. Som sagt, i en fase så blir man aldri ferdig, fordi mysteriet som psykopaten er, gjentar seg inntil det løses. Og en gjennomsnittlig terapeut kan neppe hjelpe med å løse det. De fleste terapeuter jobber ut fra forutsetningen om at alt handler om klienten. Svært få terapeuter vil tillate at klienten i terapi legger så stor vekt på en annen person, som den vekten vi objekter har behov for å legge på psykopaten. Attpåtil en person som ikke lenger er en del av klientens liv. Dette er et dilemma som er vanskelig å løse til begges tilfredsstillelse (terapeuten og klienten).

Men en løsning kommer. Den kommer når vi begynner å tro på vår egen virkelighet. Da slutter vi å søke bekreftelse fra andre. Dette reduserer taletrangen betraktelig. Det som eventuelt står igjen av taletrang, får et klart mindre desperat – og mer avslappet – skjær over seg, fordi vi ikke lenger forteller for å bli trodd. Da blir det litt slik, “dette har hendt meg, jeg bryr meg ikke om hva du mener, jeg bare forteller fra livet mitt”. Og da vil vi også lyde mer troverdige for den som hører på. Faktisk kan vi trollbinde lytteren, fordi vi forteller rolig og med overbevisning.

Les også disse eldre og relaterte tekstene;

Hva bør du tenke på i valg av terapeut?

Derfor blir du ikke trodd

For et kvart århundre siden så gikk jeg på folkehøyskole i Sønderjylland, i Danmark. Jeg bodde på det tidspunktet i Danmark, men i Nordjylland – nær Norge. Sønderjylland ligger som navnet tilsier i sør, nær Tyskland. De danske folkehøyskoler kalles “højskoler”, som vi i Norge assosierer med høyere utdannelse. Men i Danmark er det altså snakk om en folkehøyskolestruktur, helt uten krav eller karakterer, men med en litt annen vinkling enn norske folkehøyskoler og ofte rettet mot voksne elever, til og med pensjonister.

Det var en fin tid som jeg minnes med glede. Og jeg har fortsatt kontakt med flere av mine medelever.

Men skolen finnes ikke mer. Den ble nedlagt i 2020 og fungerer i dag som et midlertidig hotell, inntil bygningen mest sannsynlig skal rives. Da jeg nylig hadde ærend i Tyskland så benyttet jeg anledningen til å overnatte på den gamle skolen. Jeg var alene i hele bygningen den natten. Det ble litt spøkelsesaktig. Kun elementære møbler og utrustning står igjen. Jeg benyttet anledningen til å gå rundt i gamle lokaler og minnes. “Spøkelsene” var meg selv og mine medelever og lærere, den gang vi fylte lokalene med latter og sang. Bokstavelig talt sang, for hver dag startet med felles morgensang hvor vi sang fra den tradisjonelle danske “højskolesangbogen”.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Om morgenen kom jeg i snakk med kjøkkenhjelpen. Hun var den siste ansatte som også hadde vært ansatt den gang det var skole. Nå tilberedte hun frokost til hotellgjestene. Hun hadde en rystende historie å fortelle, om det siste året skolen eksisterte.

Skolen hadde lenge slitt økonomisk, med fallende elevtall. Det ble besluttet å engasjere et rekrutteringsbyrå, som skulle finne den helt riktige rektoren til å få skolen opp på fote igjen. Byrået skulle ha 130,000 danske kroner for jobben. Til slutt fant de en kandidat, som ble hentet fra en annen folkehøyskole (for å anonymisere vedkommende, så oppgir jeg ikke spesifikke detaljer).

Den nye rektoren gikk straks i gang med å reformere skolen, med tiltak som var både radikale og underlige. Blant annet forandret han hele skolens fokus. Der det tidligere hadde handlet om språkundervisning, så skulle det nå bli en “klimaskole” med fokus på økologi og menneskeskapte klimaendringer. Et mildt sagt underlig fokus, da det ble vanskelig å gripe hva man faktisk skulle lære på skolen. Noe også elevtallet reflekterte. Kun tolv elever søkte seg til opptak.

Rektoren gikk umiddelbart til angrep på kjøkkenet. De nye formaninger var at det ikke skulle serveres kjøtt. Kjøtt var ifølge ham en klimaversting. Han ansatte dessuten to gourmetkokker – en merkelig ansettelse sett i lys av at noe av det som kjennetegner “højskole”-kulturen er nettopp dansk tradisjonskost, og at den ikke behøver å tilberedes av utdannede kokker, men av erfarne kjøkkenhjelpere.

Deretter flyttet han kontor fra første etasje hvor kontoret hadde ligget i alle skolens 25 leveår, skjermet for innsyn, og opp til andre etasje. Der satt han i et glassbur for å kunne følge med på de ansatte. Kjøkkenhjelpen fortalte at han ofte spratt fram fra “glassburet” for å fortelle dem at de “ikke var ansatt for å snakke med hverandre eller med elevene”. Kjøkkenhjelpen var rystet, hun argumenterte med at poenget er jo å snakke med elevene og bli kjent med dem. Det skal være hyggelig å være elev der.

Det neste rektoren gjorde, var å sparke de gamle lærerne på skolen for så å ansette nye lærere som han fant i sin utvidede bekjentskapskrets. Kanskje naturlig, i og med at skolen ikke lenger skulle undervise i språk, men i det diffuse temaet “klima”. De nye lærerne kom hovedsakelig fra Sjælland, og flyttet til Sønderjylland med deres familier for å jobbe på skolen. Mer unaturlig var det at han også truet med å sparke kjøkkenpersonalet, noe kjøkkenhjelperen jeg snakket med fikk høre hver gang hun forsøkte å protestere på hans nye regime; “det trenger ikke du å tenke på, det blir ikke ditt problem når du ikke lenger er ansatt her”.

Kjøkkenhjelperen kunne fortelle at alle hennes kolleger på kjøkkenet snart ble sykemeldt, det skjedde da de to kokkene overtok kjøkkenet og begynte å hundse med dem. Hun fortalte at ingen hadde vært sykemeldte før denne rektoren overtok styringen av skolen.

Ja, det gikk som det måtte gå. Innen ett år etter at denne profesjonelt rekrutterte mannen overtok styringen, så ble skolen begjært konkurs og stengte umiddelbart. Alle elever fikk refundert deres gebyrer og ble sendt hjem. Selv så forsvant han ut av landet dagen etter at han proklamerte den triste meddelelsen til elever og ansatte, uten tanke for de ansatte som nettopp hadde flyttet med hele deres familier, for så å stå uten jobb under ett år etter at de begynte. Han overlot med andre ord hele oppryddingen av konkursboet til andre.

Det var et trist endelikt på en flott skole som jeg (og mange andre) har gode minner fra.

Jeg fikk vite navnet på mannen, og begynte å grave litt om ham. Hva fantes av offentlig informasjon? Det er mye man kan finne med en pc og internettilgang. Det første jeg fant var avisoppslag fra den siste tiden, da det ble klart at skolen måtte stenge, hvor han høytidelig står fram og slår fast at han “kjempet med nebb og klør for å holde driften gående”, men til slutt måtte gi tapt. I tillegg roste han de fantastiske ansatte (de samme som han terroriserte og deretter tok levebrødet fra?) og deres innsats for skolens overlevelse. Det var surrealistisk å se hvordan han konstruerte en heltehistorie om seg selv, som mediene ukritisk kjøpte og fortalte.

Jeg oppdaget også at allerede innen han forlot skolen, så hadde han opprettet en ny folkehøyskole – i Afrika.

Mer fant jeg på facebook. Jeg oppdaget at han har flere profiler (noe vi kjenner vet er vanlig for p/n). Da jeg selv aldri hadde møtt mannen, så ville jeg ha bekreftelse fra kjøkkenhjelperen på at det var samme person på alle profilene. Han så nemlig veldig annerledes ut på de forskjellige profilene, med helt forskjellige image og faktisk også kroppstype. På noen var han tynn og skallet, mens på andre var han mer korpulent og hadde både hodehår og skjegg. Han hadde dog en litt karakteristisk munn, som avslørte at det var samme person. Kjøkkenhjelpen kunne bekrefte at det var ham på alle profilene. Jeg kunne se at profilene overlappet hverandre, men at de ellers var aktive i forskjellige perioder fra facebooks fødsel og frem til i dag.

Av hva som var offentlig på eldre profiler, så kunne jeg se at han var/er en svært forstyrret person. Jeg vil gjengi en status han la ut på en av sine profiler i 2015 (oversatt til norsk); “jeg har stengt min facebook, vil dere som var mine venner tidligere være vennlige å ikke oppsøke mitt vennskap igjen, please.”

Men han hadde ikke stengt sin facebook. Han hadde bare laget en ny profil. Lyder kjent? Det er kjent at p/n ofte brenner deres broer, og må “oppfinne” seg selv på nytt.

Jeg unnlater å gjengi flere statuser, da det kan kompromittere anonymiteten hans.

Min konklusjon er at denne mannen neppe var den han utga seg for å være. Han klarte å overbevise rekrutteringsbyrået om at han var den riktige mannen for rektorjobben. Det ser ut til å stemme at han ble hentet fra en annen skole, hvor han også fungerte som rektor. Men hans liv innen den tid synes å være flakkende og schizofrent.

Det aller mest illustrerende ved historien er kanskje hvordan han syntes å ha bestemt seg allerede innen han overtok jobben som rektor, at skolen skulle ødelegges. Alt han foretok seg skjøv både ansatte og elever fra seg, og forverret skolens økonomi. Dette var neppe tilfeldig. Han opererte som en sverm med gresshopper som på null komme niks ødelegger en åker, for deretter å fly videre til neste åker når det ikke er mer å ødelegge.

Jeg tror dette kjennetegner p/n ganske åpenbart. De overtar og invaderer – enten det er en institusjon eller et menneske – for å ødelegge. Og det er kalkulert fra begynnelsen.

(Ha denne teksten i mente til neste youtube video som jeg publiserer).

Jeg advarer norske og danske lesere om et opphold på denne mannens nye folkehøyskole. Jeg ser at den henvender seg til et voksent klientell, og lokker med spennende og fristende opplevelser. Hvis du som leser vurderer å ta et opphold ved en danskdrevet skole i Afrika så kontakt meg først på [email protected], slik at jeg kan avkrefte eller bekrefte om det er ved denne skolen. 

Vi vet nå mange ting om psykopaten og narsissisten. Blant annet vet vi at:

• De lever her og nå, uten å dra med seg fortiden (derfor bryr de seg ikke om hvordan du har det) eller bekymre seg for fremtiden. Det betyr at de er impulsive og (ofte, men ikke alltid) dårlige planleggere.
• De er parasittiske, hvilket faktisk er ett av de psykopatiske kriteriene. Det betyr at de hekter seg på andre mennesker, og suger de ressursene de kan ut av dem, som livskraft, energi og materielle ressurser.
• De mangler samvittighet, er berettigede, og bryr seg ikke hvis de ikke klarer å betjene regningene.

Mange psykopater har dårlig økonomi. Noen tjener dårlig fordi de mangler kvalifikasjoner og er latsabber. De mener de er for gode for tradisjonelt arbeid og lever heller av andre (parasittisme). Men mange psykopater tjener bra. De har manipulert seg opp og frem, til gode stillinger og høye lønninger. Men selv disse har ofte økonomiske problemer, fordi de lever over evne og bruker penger de ikke har, selv om de tjener over gjennomsnittet.

Vi befinner oss i krisetid. Jeg vil her ikke gå inn på hvorfor vi er i krise, men kun konstatere at vi er i krise. Levekostnadene har økt mye det siste året, og langt mer enn myndighetene og SSB forteller oss. Den offisielle prisøkningen ligger på oppunder 10%, men jeg vil påstå at de reelle kostnadene for både enslige og familier har økt et sted mellom 20 og 50%. Jeg vil her heller ikke spekulere i hvorfor myndighetene underslår prisøkningene, men det gjør de.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Inkassosakene øker. Bak mye av ubetalt kredittgjeld, står det en psykopat, nettopp fordi de lever over evne og fordi kostnadene har steget dem over hodet (her må ikke normale mennesker som sliter med økt gjeld, føle seg truffet).

Psykopatene vil nå bli tiltakende desperate. Mange hadde gjeld allerede før krisen. Krisen har gjort vondt verre for psykopaten. De sliter nå med å opprettholde den livsstilen de mener de har rett på, i kraft av deres berettigelse og grandiositet.

De vil nå begynne å se seg rundt etter potensielle ofre de kan parasittere økonomisk på. Enhver som de vil klare å lokke noen kroner ut av, er egnet. Alt fra naive gammelonkel som er minstepensjonist, til velhavende venner og søsken, vil være utsatt for psykopatisk svindel. Og pengene de klarer å svindle til seg, vil naturligvis aldri bli betalt tilbake. Her gjelder det å ha tunge beint i munnen og stå imot.

Det kan nemlig hende at psykopaten aldri har henvendt seg til deg om pengelån tidligere. Som sagt, nå ser de etter nye marker, i tillegg til å tyne siste dråpe av mennesker de har svindlet en eller flere ganger før. Fordi de aldri tidligere har spurt deg om pengelån, har de kanskje unngått din psykopatiske radar. Kanskje kjenner du dem ikke godt nok. En psykopat kan nemlig gå langt ut i bekjentskapskretsen for å svindle. En leser her på bloggen fortalte om en ekspartner som kontaktet folk han ikke hadde sett på tyve år, for å finansiere idèer han hadde fått og trengte penger til.

Her må du legge samvittigheten til side. Hvis du ikke kjenner noen godt, så bør du ikke låne dem penger eller andre materielle goder (som husvære eller bil), uansett hvor mye de frir til din samvittighet. De trenger ikke å være psykopater. Også innenfor hva vi kaller “normalt” så finnes det mye dårlig oppførsel. En bekjent av meg lånte bort sin campingvogn til en kjenning, for bruk til en ferietur. Vognen ble ikke levert tilbake til avtalt tid. Da min bekjente etterlyste den, så fikk han vite at kjenningen hadde gitt den bort til sin sønn, som manglet husly. Og denne kjenningen var neppe psykopat. Problemet var snarere at min bekjente ikke kjente kjenningen godt nok, og var i tillegg for snill.

Også psykopater som faktisk er velbemidlet og har penger på bok, vil søke å suge andre tomme for økonomiske midler. En psykopat vil nemlig bruke andres penger før de bruker sine egne. Dette gjelder ikke minst hvis du er gift med en psykopat eller narsissist, for i deres øyne tilhører dine midler ham/henne. Kravet om tilgang til dine midler vil i krisetid bli enda høyere enn vanlig. De kan for eksempel kreve at du ber om forskudd på arv, eller at du selger familiehytta (som du egentlig er kun deleier i, sammen med dine søsken).

Psykopaten er nå på jakt. Og det handler ikke kun om økonomisk parasittisme. De oppdager nå at mange tidligere objekter trekker seg bort, fordi de har nok med seg selv. Psykopaten vil derfor også være på hugget etter narsissistisk forsyning. Det kan bety et økt konfliktnivå (konflikt er meget potent NF) fra psykopater du allerede kjenner, eller at nye psykopater forsøker å innynde seg. Krisetid kan tvinge psykopaten frem i lyset for første gang. Det betyr at mennesker du tror du kjenner, viser frem sine hittil ukjente psykopatiske tilbøyeligheter.

Vær på vakt.

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.   

Jo, du kan fortelle dem kort og konkret, og kun en enkelt gang, hvorfor du ikke liker hva de gjør.

Men problemet er at hvis vi har en psykopat eller narsissist i livet, så bruker vi ekstremt mye tankekraft på å formulere hvordan vi kan få dem til å forstå at de sårer oss. Det er både tidkrevende og energitappende. Barn av p/n foreldre tror det skal være slik – at det er normalt og noe alle opplever. Likevel er de konstant slitne i kropp og sjel. Både barn av p/n foreldre og partnere av p/n forstår ikke hvorfor alt de forteller aldri “når inn” til p/n, for snart gjør p/n samme feilen igjen, og objektet må bruke ytterligere energi på å reformulere seg, fordi det åpenbart ikke ble forklart riktig forrige gang. Dette er ihvertfall hva objektet tror. Derfor forklarer de igjen og igjen, men med nye innfallsvinkler, i håp om at det denne gang skal oppfattes slik det var ment.

Men du kan aldri forklare riktig for en p/n hvorfor det de gjorde var upassende, skamløst, frekt og et overtramp. Man går i ring med dem. Det er derfor ikke verdt energien, bryet og tiden den krever av deg å forklare noe. P/n vil unnskylde seg selv dersom du ikke forklarer; “det har du aldri sagt, så det kan du ikke forvente at jeg tar hensyn til”. Men de gjør det samme også selv om du har forklart dem hundre ganger hvorfor du ikke liker hva de gjør. Det spiller derfor ingen rolle om du forklarer eller ei. Resultatet der det samme; ingen forandring. Og da kan du likegodt la være. Derfor har det heller ingenting å si om du ordlegger deg “feil”. Mange kjenner seg sikkert igjen i etterpåklokskapen; følelsen av å ha argumentert dårlig for din sak i diskusjon med p/n; “søren, det skulle jeg ha sagt”. Men altså, det spiller ingen rolle om du er den største stotrende og stammende kløna, eller verdens mest elokvente person. Du kan ikke påvirke p/n uansett.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så hvordan skifte modus operandi, hvis du i flere år har vært vant til å forklare deg om alt mulig? Bli bevisst på at det ligger en manipulasjon bak. En p/n programmerer deg til å fortelle alt du tenker. Dette gjelder både p/n foreldre, p/n venner og p/n partnere. De skaper ofte en fryktstemning eller en atmosfære av skam og misnøye, hvor du hele tiden føler deg forpliktet til å forklare hvorfor du kjøpte noe, hvorfor du kom to minutter for sent, hvorfor du spiste av kniven, hvorfor du sa slik, etc etc. Listen er uendelig. Til slutt føler du at du må forklare hvorfor du puster. Det kan derfor være meget vanskelig å snu dette, til å forklare minst mulig. Du må overbevise deg selv om at det er nytteløst, og også tro det! Det betyr at du må erkjenne at p/n aldri kommer til å forandre seg, uansett hvor mye innsikt du gir dem i ditt følelsesliv.

Og det bringer meg til en annen grunn til at du snarest bør slutte å forklare; du gir dem innsikt. Du forteller dem om ditt indre og regelrett serverer dem oppskriften på hvordan de best kan såre deg. Og tro meg, da klarer de ikke å la være.

Forestill deg et søskenpar med p/n foreldre (enten den ene forelderen eller begge). Familien har en hytte. Foreldrene begynner å bli gamle og det nærmer seg tid til å overdra hytta til barna. Den ene sønnen har aldri vist noen interesse for hytta. Han liker ikke hyttelivet, uten strøm og uten innlagt vann. Han er et ekte bybarn.

Den andre sønnen har siden han var ung brent for hytta. Han elsker å være der, og har brukt mye tid på vedlikehold, oppgradering og å pleie omgivelsene rundt hytta. Ved enhver anledning har han benyttet muligheten til å dra til hytta, og han har (dessverre) fortalt sine narsissistiske foreldre hvor mye han elsker å være der.

Når den ene eller begge foreldrene er p/n, hvem tror du de vil testamentere hytta til?

Selvfølgelig får sønn nummer en hytta. Det ligger i psykopatens natur å aldri tilfredsstille noen eller gjøre noen lykkelige. Ikke engang egne barn. Barn vil aldri gjøre seg fortjent til noe i en psykopatisk foreldres øyne. De er satt til verden for å tjene, og blir snille nok eller oppofrende nok. Sønn nummer to har i tillegg gjort den feilen å fortelle foreldrene om sin lidenskap for hytta. Han har da fortalt dem hvordan de kan såre ham og i tillegg (muligens) lage splid mellom søsknene. Hvis det er snakk om søsken som er lojale mot hverandre fordi de begge er blitt behandlet dårlig, så vil de kanskje gjøre opp seg imellom bak foreldrenes rygg, slik at den “riktige” sønnen får beholde hytta.

Men som ofte skjer i en søskenflokk med p/n foreldre, så har foreldrene klart å skape splid i flokken. Ett eller flere søsken har selv blitt narsissist, mens andre har blitt empater. Spesielt hvis noen søsken har vært gullbarn og andre har vært sorte får. Har du noengang hørt snakk om “narsissistiske slekter” eller at “narsissismen har gått i arv i generasjoner”? Har du lurt på hvordan det er mulig? Det er slik det skjer. Konfliktene videreføres selv etter foreldrenes død, holdt i live i søskenflokken. Og deres barn igjen overtar konflikten, ved at de narsissistiske søsknene sverter deres andre søsken overfor egne barn.

En siste grunn til at du ikke bør fortelle dem hva de har gjort galt, er at du kan vekke narsissistisk raseri. Ikke alle psykopater eller narsissister vil utagere. Men alle føler raseriet, og de med størst impulskontroll vil plotte og planlegge en hevn. Du vil aldri vite når den kommer, eller hvordan, men vær trygg på at den kommer. De med minst impulskontroll kan bli farlige der og da. I slike tilfeller må du bare forlate stedet, uten å utbrodere ytterligere. Bare gå. Hvis de forfølger deg, så ring politiet og søk tilflukt et sted hvor du kan låse døren.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 525 kroner, 90 minutter koster 840 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

I min bok “Men tankene mine får du aldri” så skriver jeg om en kvinne jeg møtte gjennom en fritidsaktivitet. Vi var en stor gruppe, og jeg var venn med instruktøren, men ikke med denne kvinnen. Hun var kun en av mange som deltok i denne aktiviteten, og jeg hadde intet med henne å gjøre utover de kveldene det var samling. Det gikk heller ikke lang tid innen jeg merket at jeg ikke likte denne kvinnen. Hun var dominerende og tok stor plass. Etter at hun en kveld dyttet meg så hardt at jeg fikk nakkesleng, under påskudd av “lek” (aktiviteten inkluderte fysiske øvelser), så slettet jeg henne fra facebook. Kun det. Jeg gjorde intet stort nummer av at jeg mislikte henne.

Som jeg skriver i boken, så gikk det ikke lang tid innen hun oppdaget at hun var slettet (typisk narsissistisk trekk, de har hele tiden “vareopptelling”, også på sosiale medier). Hun sendte meg en melding. Den lød “jeg ser at vi ikke er venner på FB lenger. Det må ha skjedd en feil. Legger deg til som venn igjen jeg”.

Jeg aksepterte ikke hennes nye venneforespørsel. Denne kvinnen var kun en bekjent, og jeg ønsket ikke at hun skulle ha innblikk i hva jeg foretok meg. Men jeg tenkte lenge på meldingen hun hadde sendt. “Det må ha skjedd en feil”. To ting slo meg. 1) Det virket som hun ikke fattet hvor mislikt hun var (jeg var ikke den eneste som reagerte negativt på henne), og 2) det virket som hun heller ikke fattet at vi ikke var nære venner, kun bekjente i kraft av å dele fritidsaktivitet – som del av en stor gruppe. Jeg tenkte “vi står hverandre ikke nær nok til å lage noen stor sak av hvorvidt vi er venner på facebook eller ei”.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Normale mennesker har en sosial radar som fanger opp distansen i relasjonen. Akkurat som en tradisjonell radar så fanger den opp hvem som står oss nær, hvem som står oss fjern, og legger forventningene deretter. For eksempel så ville jeg ikke forvente at en bekjent, en fjern slektning eller en kollega dukket opp i min fødselsdag. Derimot ville jeg forvente at min beste venn, min kjæreste og mine foreldre gjorde det. Jeg ville reagere med til dels sterke følelser hvis de nærmeste ikke dukket opp, men med undring og mistro hvis en kollega – som jeg ikke hadde invitert – gjorde det.

Vår radar forteller oss hvor vi står i forhold til andre.

Vi vet det intuitivt. Likevel finnes det enkelte unntak hvor jeg anbefaler at man bekrefter relasjonen verbalt. For eksempel er det viktig å fastslå hvorvidt man er kjæreste med noen eller ikke, og at det er gjensidig, fordi det innebærer spesifikke forpliktelser å være kjærester. Det blir veldig feil hvis den ene parten tror man er kjærester, mens motparten ikke tror det. Det kan også være en god ide å verbalt kommunisere at man er “bestevenn” med noen (selv om det kan oppfattes litt barnslig), fordi det forventes en spesiell form for lojalitet å være beste venner.

På den annen side er det ikke naturlig å kommunisere det samme med foreldre. Som far/mor og barn står man implisitt nær hverandre. Det er dette som skaper komplikasjoner i de tilfellene hvor man ikke føler spesiell tilknytning til egne foreldre eller eget barn. Man tror noe er “feil” ved en selv. I disse tilfellene må det motsatte kommuniseres; “jeg føler meg fremmed for min egen mor”. Akkurat dette har jo barn av narsissistiske foreldre følt mye på.

Nettopp fordi vår sosiale radar er så finjustert, så oppstår det av og til komplikasjoner, frustrasjoner og konflikter. Spesielt hvis vi har plassert noen et annet sted enn hvor de har plassert oss. Jeg tror de fleste har opplevd at noen du trodde var en god venn, oppførte seg illojalt eller ikke lot høre fra seg. Dette trenger ikke være en forstyrret person. Men det kan være fordi vedkommende har plassert deg mer perifert enn du har plassert dem. Da vil det oppstå forskjellige forventninger til hverandre, i tillegg til pinlige og kleine situasjoner når det går opp for begge at dere har plassert hverandre med forskjellig avstand til “kjernen” (der de aller nærmeste står).

Kanskje har du også opplevd det motsatte, at en person du har oppfattet som bekjent eller “fjern venn” kontakter deg daglig, enten ved fysisk oppmøte eller i telefonen. Du føler du er nødt til å avvise vedkommende for det føles ikke passende at dere er så mye sammen. Du vet ikke hvorfor du opplever vedkommende som påtrengende, men grunnen er at radaren din har plassert ham eller henne nokså langt ute i vennesfæren, og det samsvarer ikke med hvor han/hun har plassert deg.

Ytterligere et eksempel er når du trenger en tjeneste. Du scroller raskt gjennom ditt nettverk for ditt indre, for å finne en du kan be om hjelp. Og nesten ubevisst så forkaster du kandidater. Dette gjør du fordi du ikke står dem nær nok til å be om en tjeneste. Du bruker ikke lang tid på å analysere hver og en, du bare vet intuitivt hvem du kan spørre og hvem du ikke bør spørre. Det er også avhengig av størrelsen på tjenesten. Hvis det kun dreier seg om et spørsmål eller faglig rådgivning, så kan du bevege deg langt ut i periferien av vennesfæren. Hvis det derimot dreier seg om rådgivning av personlig art, pengespørsmål eller store tjenester som er krevende, så beveger du deg tettere på kjernen for å finne kandidater. Du vet at motparten vil reagere negativt hvis du ber om en større tjeneste enn avstanden mellom dere tillater. Dette er en innebygd kunnskap som “avstandsradaren” hjelper deg med.

Selv om radaren av og til skaper konflikt, så er den essensiell for å navigere oss i det sosiale livet.

Det er dette sosial intelligens handler om. Derfor er sosialisering viktig, fordi sosialisering perfeksjonerer radaren.

Psykopaten har ikke denne radaren. Det er derfor de virrer rundt, vekselvis fjerner seg og nærmer seg, og blander kortene – som kvinnen i fritidsaktiviteten. Man vet aldri hvor man har dem. I prosessen forvirrer de objektet, som i det ene øyeblikket opplever dem som en kjæreste, i det neste øyeblikket en fremmed, i det tredje som en kompis og så videre. Joda, forvirringen er kalkulert og manipulert. Men ikke bare, for psykopaten aner rett og slett ikke hvilken relasjon dere har. De mangler radar og antenner.

Dessverre gjelder også dette psykopatiske foreldre. Rollene barna må innta snur etter hva forelderen trenger der og da. Man hører av og til utsagn som “hun var forelder for sin far” eller “hun behandlet sin sønn som ektemann etter at hun ble enke”. Eller man observerer foreldre som er altfor mye “kompis” med barna, i en slik grad at det går på tvers av foreldrerollen. Bak slike historier står ofte en narsissistisk forelder.

Deres barn vokser opp i en forvirringstilstand, nettopp fordi de er usikre på hvem foreldrene er og hvilket forhold de har til dem. Denne forvirringen tar de med seg inn i voksenlivet hvor det kan bli vanskelig å etablere stabile relasjoner til venner og kjærester – ikke fordi barna også er psykopatiske, men fordi de er usikre på hvor et vennskap slutter og hvor et kjæresteforhold begynner.

Filmtips til denne teksten;

“Greta” er en psykologisk thriller fra 2018, med Chloe Moretz og Isabelle Huppert i hovedrollene. Den handler om den snille og godtroende Frances (Moretz) som finner en tapt veske på t-banen. I vesken ligger navn og adresse til eieren, og Frances oppsøker eieren for å levere vesken tilbake. Eieren – Greta – ønsker å utvikle et vennskap med Frances, som Frances først omfavner, men senere forsøker å trekke seg unna når Greta blir for påtrengende.

Filmen gjør som alle Hollywood-filmer, den går for langt til å bli et seriøst studie i psykopati, med klisjeer og vold. Men den lykkes i å på en troverdig måte skildre hva som skjer i Frances sitt indre når hun oppdager at Greta, som egentlig kun er en bekjent, ikke finner sin plass som nettopp bekjent og går for langt. Her fungerer Frances sin samboer og beste venn Erica som en dialogpartner hvor Frances først idealiserer sin venninne Greta. Erica advarer Frances; “dere er for mye sammen, du kjenner henne knapt”. Ericas radar er intakt. Frances lytter i begynnelsen ikke til sin radar, fordi hun er naiv og tenker det beste om alle. Lyder kjent?

Filmen anbefales. Terningkast 4 som underholdning, terningkast 5 som relevans til denne teksten.

To tekster tilbake så diskuterte jeg/vi hvorvidt sjarme er et rødt flagg.

Men hva med idealisering? Idealisering er – i likhet med sjarme – en egenskap som vi forbinder med psykopati, men som egentlig ikke er et psykopatisk trekk i seg selv. Normale mennesker kan også idealisere. Men psykopaten bringer idealisering til et helt nytt nivå. Da snakker vi om psykopatisk idealisering, som den første og innledende fasen i den tredelte syklusen idealisering – devaluering – forkasting. Idealisering blir ofte kalt den farligste fasen i syklusen, for det er her objektet blir hektet og fanget.

Men hvis vi ser bort fra den psykopatiske idealiseringen og kun betrakter idealisering i seg selv. Hva får vi da?

Det er intet unormalt i å idealisere.

Ungdommer idealiserer ofte deres idoler; filmstjerner, idrettsstjerner eller popartister. De dyrker dem og plastrer veggen på gutte- eller jenterommet med plakater. De går på konserter og verden går under hvis de ikke får fatt i billetter til nettopp deres idol.

Små barn idealiserer deres forelde. Mor og far er helter, som alltid er trygge og gode. Ihvertfall i barnets øyne. Å løsrive seg fra idealiseringen av foreldrene er en nødvendig prosess etterhvert som barnet blir eldre. Det sunne voksne barnet ser også foreldrenes dårlige sider, uten at det nødvendigvis forsurer relasjonen til foreldrene. Det er fordi vi etterhvert som vi vokser opp, lærer oss at de fleste mennesker er grå, og ikke svarte eller hvite slik vi trodde da vi var barn. Denne overgangen fra svart/hvitt til grå (eller kanskje vi skal si fargerik?) går knirkefritt for sunne personer.

Psykopaten og narsissisten går aldri gjennom denne fasen. I deres verden forblir mennesker svarte eller hvite. Derfor fortsetter de å idealisere de hvite, og forakte de svarte. Og som vi vet så er de fleste mennesker i psykopatens verden svarte, også de som tidligere var hvite.

Men hvis vi holder oss i den normale verden, hvor idealisering ikke er et psykopatisk trekk. Er idealisering likevel et rødt flagg?

Jeg vil mene ja. Som beskrevet over så er idealisering noe som hører barn- og ungdommen til. Voksne mennesker kan også idealisere, men de gjør det fra et sårbart, usunt og dysfunksjonelt sted.

Kanskje har du opplevd idealisering av deg selv, av mennesker som ikke har merkbare psykopatiske trekk.

Hvordan oppleves en idealisering av din person?

• Altfor tidlig innsettende beundring, lenge før vedkommende egentlig kjenner deg.
• Du merker det på vedkommendes opptreden i ditt nærvær. Han/hun svermer for deg. Idealisering kan lett forveksles med forelskelse, men uten at vedkommende er forelsket i deg.
• Du får følelsen av å være vedkommendes redningsmann/-kvinne, men uten at du selv har ønsket den rollen.
• Du føler du går på et minefelt rundt vedkommende. Ikke så ulikt hva du opplevde med p/n. Men med den forskjell at du føler en forventning av at du kun sier kloke og vakre ting, for ikke å ødelegge vedkommendes skjønnmalte bilde av deg.

Problemet med idealisering er at ingen kan leve opp til forventningene som oppstår når man blir idealisert, for ingen er så perfekte. Du vet at du på et tidspunkt kommer til å skuffe den som idealiserer deg. Både fordi du – som alle andre – er sammensatt, og fordi du egentlig ikke ønsker en dyrking av din person. Især fordi du ikke har bedt om det, og fordi du faktisk ikke ønsker å være vedkommendes redningsmann. Idealisering kan oppleves meget oppløftende og hyggelig den første tiden. Men virkeligheten vil innhente relasjonen før eller siden. Idealiseringen i seg selv kan også medføre at du distanserer deg fra personen, fordi du egentlig ikke ønsker noen tett relasjon. Den som idealiserer deg kan da bli forvirret og skuffet, uforberedt på at du også har andre sider i din personlighet. Men nettopp derfor er det nødvendig å avbryte en idealisering når du blir oppmerksom på den, fordi motparten har urealistiske forventninger som du ikke kan eller vil innfri.

De fleste av oss vet at mennesker er mangesidige. Vi idealiserer derfor ingen. Vi ser personer an innen vi konkluderer hvem de er. Ofte bruker vi måneder og år på å konkludere. Vi kaster oss ikke inn i en idealisering etter få dager, og oftest idealiserer vi ikke overhodet. Vi kan like og elske noen, men det er noe annet.

Med psykopaten skjedde et unntak. Vi ble blendet. Men vi ble også vekket. Vi gjengjeldte en idealisering med vår kjærlighet, men det er ikke det samme som at vi var den som idealiserte.

Jeg har ei venninne. En dag for noen år siden ble jeg introdusert for hennes venninne, som var på besøk i noen dager. Vi hang derfor sammen alle tre ved et par anledninger. Innen besøket var over, så kom min venninnes venninne med blomster til meg, fordi jeg “var slik en fantastisk person”.

Hva gjorde jeg? Jeg takket ydmykt for blomstene. Følte ikke jeg kunne gjøre annet. Jeg var jo beæret. Men husker jeg syntes det var bittelitt ubehagelig.

Hun la seg til som venn på min facebook. Men etterhvert som åra gikk så slettet jeg henne. Vi hadde jo ingen kontakt, og intet til felles utover min venninne.

Så skjedde det at hun igjen besøkte min venninne, flere år etter første gang vi møttes. Jeg hilste vennlig på henne og takket for sist. Ønsket henne velkommen tilbake. Men ble møtt med en kald skulder. Aldri fikk jeg noen forklaring på hvorfor. Kanskje fordi jeg slettet henne på facebook. Eller kanskje hadde hun bare en dårlig dag.

Og her ligger problemet med idealisering. Den kan snu fort og uventet. Det skal så lite til før man faller i unåde hos den som idealiserer. For mennesker som idealiserer har – akkurat som psykopaten – en tendens til å kategorisere folk som enten hvite eller sorte, og ingen imellom. Dette er en kategorisering som du verken har ønsket deg eller bedt om. Hvis du er sunn og funksjonell, så har du neppe oppmuntret til idealisering av din person. Idealiseringen har blitt påtvunget deg uten ditt samtykke. Og du vet at det kan bety trøbbel lenger ned i veien.

Vær derfor varsom når du opplever deg idealisert av noen som er eldre enn 12 år, og som knapt kjenner deg.

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.   

Dagens tekst inneholder politiske synspunkter, og kan støte enkelte lesere. 

Arendalsuka nærmer seg slutten. Høydepunktet er den årlige tv-debatten som ble kringkastet direkte på torsdag. Jeg skal innrømme allerede her, at jeg ikke så debatten. De tingene jeg vil påpeke i denne teksten er annenhåndsinformasjon.

Som vanlig etter tv-debatten, så blir det synset i de forskjellige mediene. En artikkel spesielt vekket min interesse. Et kobbel av Nettavisens journalister utpekte Jonas Gahr Støre som “vinner” av debatten. Dette er i strid med min personlige oppfatning av Støre så langt.

Jeg ble derfor nødt til å lese artikkelen.

Det første som slo meg var at Nettavisens utvalg syntes følgende utsagn var Støres beste replikk; “Det er ikke strømprisene som herjer med Europa, det er Putin som herjer med Europa“. Allerede her forstod jeg at Nettavisen og jeg har et vidt forskjellig syn på strømsaken, for strømprisene begynte å stige i oktober 2021. Strømstøtten ble lansert i desember 2021. Putin angrep Ukraina i februar 2022. Da hadde allerede prisene vært utenfor politisk kontroll en stund. Så hvorfor Nettavisen mente dette var en så klok replikk, går over min fatteevne. Men akkurat den debatten skal vi la ligge her, for den er ikke relevant for bloggens tema.

Relevant er derimot neste argument som Nettavisen oppga; “Aktiv, engasjert, flyter på en naturlig autoritet som statsminister” (https://www.nettavisen.no/norsk-politikk/nettavisens-dom-jonas-gahr-store-er-vinner-av-partilederdebatten/o/5-95-610025).

Denne uttalelsen fikk meg til å reflektere, både over Støre og psykopati.

Men først til Støre. Støre har ingen “naturlig autoritet”. Han vingler og er treg med å handle. Derimot blir han lett hissig, men ikke på den gode måten. Han blir hissig når han ikke får viljen sin, og når motdebattanter eller det norske folk ikke synes å dele hans syn på ting. Han kan for eksempel bli hissig på journalister som stiller spørsmål han ikke liker (som i “Ærlig talt” på TV2) eller han blir sint når det kreves noe av ham (“Støre vil ha seg frabedt ansvaret for strømsituasjonen”, Nettavisen 19/8). Dette er ikke en mann med “naturlig autoritet”. Dette er en fullvoksen mann som får en to-årings “temper tantrums” når han ønsker å gå en annen vei enn folket han er satt til å tjene. Muligens er det narsissistisk raseri vi er vitne til.

Er Støre en narsissist eller psykopat? Det er jeg ikke kvalifisert til å uttale meg om. Men han er arrogant. Fryktelig arrogant. Arroganse er i seg selv et alvorlig rødt flagg, for arrogansen omgivelsene fanger opp er kun toppen av isfjellet. Det betyr at hva den arrogante personen utstråler er en viktig indikator på hva som befinner seg under overflaten.

Arroganse er det å gjøre seg viktig. Synonymer er hovmod, overlegenhet eller overmot. En handling eller en væremåte kan være preget av arroganse. (Store norske leksikon).

Arroganse kommer av det latinske «arrogare» som betyr «å kreve for seg selv», og kan sikte til:

Hovmod, dumstolthet

Hybris, dumdristighet (wikipedia)

Arroganse synes å kunne beskrives som å ha høye tanker om seg selv, og ha en selvopplevd følelse av å være bedre og viktigere enn andre, (oftest) uten å ha grunn til det. For meg passer denne beskrivelsen meget bra på Støre. Personlig tror jeg han bruker statsministerrollen som et springbrett for å oppnå en høyere stilling i EU-systemet (“å kreve for seg selv”) uten særlig høye tanker om det norske folk. Men denne egenskapen synes altså Nettavisens utvalg er så imponerende at de kårer ham til vinner av debatten.

For det kan være ganske lett å forveksle arroganse med autoritet, slik Nettavisen har gjort. Kun det trenede øyet kan se forskjellen.

Da jeg for 20-25 år siden var student, så hadde jeg en klassekamerat. Han var fryktelig arrogant og nedlatende. Og det tiltrakk meg som en flue til en skål med frukt. Dette var lenge før jeg lærte å tolke røde flagg riktig. Jeg innyndet meg derfor hos ham, og vi utviklet et slags vennskap. Jeg beundret hans arroganse, som jeg feiltolket som trygghet og at han var en alfahann. Det var en ære å innimellom få lov til å stå i hans skygge. Jeg skulle gjøre den samme feilen igjen mange ganger senere, inntil jeg lærte å se arroganse for hva det er.

En ting som slo meg med ham, var at han var ikke spesielt faglig flink. Han klarte å overbevise alle rundt seg om sin faglige overlegenhet, men han ble avslørt på teoretiske eksamener og oppgaver, hvor han ofte falt gjennom og strøk. Jeg var mye mer teoretisk dyktig enn ham. Men jeg hadde motsatt problem, jeg klarte aldri å overbevise mine omgivelser om min dyktighet. Jeg hadde ingen “autoritet”.

I dag, tyve år etter vi ble uteksaminert, så har min medstudent selvfølgelig fått en kommunal lederstilling. Mens jeg fortsatt jobber på gulvet. Slik er det. De arrogante er så overbevist om deres egen fullkommenhet at de ikke finner seg i å forbli nede på rangstigen. Og kanskje enda mer interessant; de klarer å overbevise andre om denne selvopplevde fullkommenheten, blant annet ansettende instanser.

Det er sjelden de arrogante avslører deres arroganse med ord. De sier oftest de riktige tingene, og det er kanskje her overbevisningsevnen ligger. Faktisk er de meget gode på ikke å la munnen renne over med det som hode og hjerte er fylt av. Man må dermed lete andre steder, som i blikk og kroppsholdning. Kroppsspråket deres er avvisende og fordømmende. De forteller med hele deres vesen at andre er dem mindreverdige. Samtidig kan de sjarmere og gi komplimenter. Og det er når man får et kompliment av en avvisende og arrogant person, at komplimentet veier ti ganger tyngre og man blir sugen på mer. For av en eller annen grunn er det en ære og et mål å bli omfavnet av den arrogante. Det er som om man får bekreftet sin verdi mye, mye mer, enn når man blir omfavnet av en hjertevarm person. Det er ihvertfall slik jeg tenkte den gang. I dag har arroganse motsatt effekt på meg – det støter meg bort.

Og i dag ser jeg det umiddelbart. Det er derfor interessant å se hvordan journalister ikke ser det, lar seg blende og kaller åpenbar arroganse for “naturlig autoritet”.

Heldigvis er jeg ikke den eneste som reagerer. PR-rådgiver Hans Geelmuyden skrev dette som respons på Nettavisens hyllest av Støre;

Først en avklaring. Et “rødt flagg” er ikke det samme som et psykopatisk trekk. Ihvertfall ikke her på bloggen. Et rødt flagg er mer som et farevarsel om at med denne personen så bør du være på vakt, eventuelt holde deg unna. Men det kan være mange grunner til at man bør holde seg unna mennesker. Mulig psykopati eller narsissisme er kun to av disse årsakene. For eksempel er det definitivt et rødt flagg hvis en venn eller person du dater aldri betaler sin del av regningen. Men det trenger ikke være snakk om et psykopatisk trekk. Det blir bare en veldig økonomisk kostbar relasjon for deg i lengden. Et annet rødt flagg er hvis noen du kjenner aldri overholder avtaler. Igjen, det trenger ikke være en p/n. Du kan likevel ikke forholde deg til en så upålitelig person.

Sjarme vil jeg beskrive som vennlig imøtekommenhet. En sjarmerende person er blid og hyggelig, kanskje lett flørtende og med glimt i øyet. De tyr lett til humor og fungerer som en formildende faktor i en gruppe med mennesker. Men hvordan vi oppfatter sjarme er jo subjektivt. Noen synes at sjenerte mennesker er sjarmerende, og de vil neppe passe inn i min beskrivelse over.

Således er sjarme ikke et psykopatisk trekk. En psykopat kan være sjarmerende, men trenger ikke å være det. Tvert imot, en psykopat kan ofte fremstå svært usjarmerende. En psykopat er snarere karismatisk. Psykopatisk karisma er noe annet enn sjarme. Psykopatisk karisma sitter i øynene til psykopaten, og oppleves for objektet som svært tiltrekkende, nærmest erotisk. En karismatisk psykopat trenger ikke være fysisk tiltrekkende. Både Adolf Hitler og Joseph Goebbels hadde flust av kvinnelige beundrere. De hadde også begge et suggerende mentalt tak på massene, med talegaver og en karisma som klarte å overbevise tilhørerne. Men ser man bilder og gammel film av dem, så er ikke “fysisk tiltrekkende” hvordan jeg vil beskrive dem.

Her skiller narsissisten seg litt fra psykopaten. Narsissisten prøver ofte å være sjarmerende, der de smiler og lett får innpass i sosiale sirkler. Imidlertid lykkes det dem ofte ikke å være sjarmerende. Deres “sjarme” kan oppleves som påtrengende og narsissismen skinner snart gjennom i form av selvsentrerthet og hensynsløshet. Vi kjenner typen. Det er de som lytter til dine historier, kun for å kalkulere hvordan de kan “toppe” den; de har alltid opplevd noe bedre, verre eller større. Det trenede øyet kan avsløre narsissisten på deres “sjarme”. En ekte narsissist vil ofte reagere med avvisning eller aggresjon, hvis motparten ikke anerkjenner sjarmen de selv tror de besitter.

Men hva med sjarmerende mennesker som ikke er p/n? Hvorfor skal vi være på vakt overfor dem?

Sjarme er i sin natur overflatisk. Den er behagelig å være i nærheten av, men mangler dybde. Og her er det vanskelig å si om høna eller egget kom først. Er de sjarmerende fordi de har lært seg å dyrke overflatiskhet – som om de spiller en teaterrolle, eller er sjarmen snarere et resultat av iboende likegyldighet? Det spiller forsåvidt ingen rolle. Du vil neppe oppleve den gjensidige sjelelige tilknytningen som du ønsker deg, med en slik person. Vi som skriver og leser her på bloggen, er ofte mennesker som søker tilknytning. Hvis ikke vi opplever gjensidig tilknytning med venner og partnere, så vil vi heller være uten.

Jeg har hatt flere sjarmerende venner. Vennskapene har sjelden holdt lenge, for forventningene til relasjonene har vært på helt forskjellige plan. Der jeg har forventet en viss kontinuitet, så har den sjarmerende vennen hatt det helt fint med å la det gå et halvt år uten å gi lyd fra seg. I mellomtiden har jeg blitt sur. Så når de endelig sendte en melding med forespørsel om aktivitet, så hadde jeg bygget opp en irritasjon mot dem og hadde derfor ingenting å gi dem. Av og til fortalte jeg dem hva jeg syntes om deres likegyldighet, men det har vært som å snakke til en vegg, for deres verdensanskuelse er så totalt ulik min. De reagerte oftest med genuin forbauselse. Andre ganger har jeg svelget kamelene og latt som om det er “no big deal” at de holdt på slik. Men det har likevel alltid endt med en slags konflikt og brudd, ganske enkelt fordi kamelene ble for store for meg. Slike relasjoner vil jeg ikke ha.

Har jeg alltid lagt skylden på den sjarmerende vennen? Nei. Det handler om kompatibilitet. Det handler også om å kjenne meg selv. Jeg passer ikke med overflatiske mennesker. Jeg kan derfor ikke bruke tid på dem. Og nettopp derfor er sjarme et rødt flagg for meg. For å spare meg selv for tid jeg ikke lenger har.

Sjarmerende mennesker virker ute av stand til å knytte seg i særlig grad, for de skal være venn med alle. Hvis du er venn med alle, så er du venn med ingen, for du rekker aldri å komme i dybden med noen. Og dette synes heller ikke å bekymre den sjarmerende personen. Kjenner du deg igjen i følgende scenario? Du er på fest og har endelig fått den sjarmerende vennen på tomannshånd. Vedkommende spør om hvordan det går med deg, nikker og smiler når du forteller, og når du endelig føler deg avslappet og trygg nok til å fortelle noe som du egentlig ikke betror så mange, så blir den sjarmerende vennen distrahert av en tredje person, sier “unnskyld meg, jeg kommer snart tilbake” og forlater deg. Du tolker “snart tilbake” som maks fem minutters fravær. Du blir derfor sittende og vente, for du føler dere var godt i gang med å bli dypere kjent. Det må da sjarmøren også ha merket – at et bånd ble knyttet mellom dere? Du hadde dessuten nettopp fortalt noe fortrolig, og forventer faktisk en kommentar til hva du har fortalt. Men de fem minuttene blir til femten. Du føler deg dum som sitter der alene med drinken i hånda. Du gir opp å vente og reiser deg for å mingle med andre. Du er tross alt på fest. En halvtime senere speider du den sjarmerende vennen igjen. Nå sitter han eller hun i sofaen sammen med en fjerde person, altså en helt annen enn den de forlot deg for. Samtalen dere hadde er definitivt glemt. Det var ingen “connection” slik du trodde.

En sjarmerende person er ofte full av “future faking”. Der og da, mens du har hans eller hennes oppmerksomhet, så er dere verdens beste venner, og det er ikke grenser for hvor mye dere skal finne på sammen i framtiden. Hvis du er av den litt godtroende sorten, så vil du lett begynne å legge planer for disse aktivitetene. For du klarer ikke la være. Det ligger i din natur å være glad i mennesker, ønske å være sammen med dem og stole på dem når de sier at de også ønsker samvær med deg. Også selv om du innerst inne vet at den sjarmerende vennen neppe mente noe av det. Noen har sågar brent seg på faktisk å kontakte sjarmøren to uker senere; “du, vi snakket jo om å dra til Rhodos. Jeg har kikket litt på billetter. Jeg ser vi kan få meget billige billetter i september. Tenkte du all-inclusive?”, for å oppleve at vennen nærmest setter kaffen i halsen og lett nedlatende forteller deg “du, det var vel bare noe jeg kunne tenke meg, jeg har faktisk ikke tid, ihvertfall ikke nå i høst, men kanskje til neste år? (ny bløff)”. Hvor mange har ikke følt seg utrolig kleine i en slik setting, kun fordi man tok noen på ordet? “Ok, nei, jeg forstår det altså.. hehe… tenkte bare at .. det kunne være fint! Eh… ja… hehe… men du, vi snakkes!”.

Slik kan sjarmerende mennesker stille deg i forlegenhet. I tillegg til at du har brukt av din tid til å håpe på mer samvær med dem.

Kan sjarmøren ha distansert seg fordi de følte du var krevende og klengete? Absolutt. For akkurat som du misliker overflatiskhet, så misliker sjarmøren folk som “forventer” noe av dem, folk som alltid skal ha mer kontakt og ikke bare kan betrakte det hyggelige samværet som nettopp det – et hyggelig samvær som ikke betyr at dere skal gifte dere. Men dette skal du ikke ta personlig. Du er ikke krevende. Men du vet hva slags relasjoner du ønsker deg.

En overflatisk person dyrker nettopp overflater. De er uinteressert i hva som befinner seg under overflaten, enten det gjelder personer eller historier. De foretrekker det visuelle og er ofte opptatt av menneskers utseende, kunst og mote, fordi det er overflatisk. De er sjarmerende fordi de gir komplimenter. Men legg merke til at det oftest er det overflatiske de roser. De lever her og nå, og tenker sjelden på fortid eller fremtid. De planlegger ikke vennskap for livet. De er sjarmerende fordi de ikke lar slike ting tynge seg. Når de ikke er tynget av hverdagsproblemer, så er det jo enkelt å være lett til sinns. De vil ofte komme med “kloke” uttalelser som at “du bekymrer deg for mye, lev litt, du har ikke kontroll på hva som skjer i morgen”. Du senker skuldrene og lar deg rive med der og da. For har de ikke litt rett?

Men å leve intimt med en slik person betyr at du er den eneste i relasjonen som tar ansvar for at pengene også til neste måneds utgifter kommer inn på konto. Du er den eneste som tar ansvar for å overholde avtaler som ligger lenger enn to timer frem i tid. Og du er den eneste som sørger for at barna og hunden får mat når de skal, at de har matpakke med seg på skolen, at hunden blir luftet hver fjerde time og at barna hentes til riktig tidspunkt.

Et annet trekk med sjarmerende mennesker er at så snart ting blir kjedelig, så fordufter de. Det kan derfor være vanskelig å innføre normale hverdager med en slik person, når hver dag må være en begivenhet for at de ikke skal miste interessen. Sammen med en slik person så vil du føle seg som en “grå mus”. Du vil også føle et press om å alltid finne på nye og spennende aktiviteter, selv på en mandag, og selv om du egentlig ikke har energi til det. I tillegg må du finne deg i at andre mennesker hele tiden flokker seg rundt din partner, nettopp fordi han eller hun er så sjarmerende.

Så å leve sammen med en sjarmerende person kan være en prøvelse. Er det verdt det?

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 525 kroner, 90 minutter koster 840 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

1. Folk som tilgir for lett, har større risiko for å bli misbrukt gjentakende. Dette gjelder ikke bare misbruk fra psykopater og narsissister. Også såkalt normale mennesker vil lett misbruke tilliten til en person som tilgir for raskt og for lett. Det er normalt for alle mennesker å velge minste motstands vei. De vil raskt fange opp hvem som lar dem slippe unna, og utnytte vedkommende. Bare se på barn, hvem forelder vil de forsøke å manipulere, den milde eller den strenge? Jeg har sagt det før og sier det igjen; tilgivelse er kun ment for de som ber om den. Man tilgir ikke de som ikke viser noen tegn til anger eller forbedring. Det er som å invitere til ytterligere overtramp. Hvordan ber noen om tilgivelse? Med handling og med ord, altså en kombinasjon. Og her trumfer handling ord. Det er derfor innafor at noen er for stolte til å be om tilgivelse med ord, så lenge deres handlinger viser anger og ønske om “godt vær”. Psykopaten er kjent for å be om tilgivelse kun med ord, mens deres handlinger viser det motsatte av ordene. Man skal derfor ikke nøye seg med rene ord. Vedkommendes handlinger skal speile ordene for å bli tilgitt.
2. Det er psykopatens natur å svike. Psykopaten er styrt av impulser. De er rovdyr, parasitter og illojale av natur. Du kan ikke klandre en rev for å drepe høns og spise eggene deres. Det er bare hva den gjør. Og neste gang den får muligheten, så vil den drepe høns og spise eggene deres igjen. Fordi den er en rev. Din tilgivelse vil ikke forandre det.
3. Psykopaten føler ingen anger. Som reven som ikke forstår hvorfor den må be om unnskyldning for å angripe høns, så vil heller ikke psykopaten oppleve anger eller dårlig samvittighet. Psykopaten forstår kanskje at “unnskyld” er det riktige å si, men uten dybdeforståelse for deres svik, eller hvor dyrbart det er å bli tilgitt.
4. Din tilgivelse vil bli brukt mot deg. Psykopatisk logikk er ikke som normal logikk. De vil betrakte din tilgivelse som at du innrømmer skyld, eller delvis skyld. Din tilgivelse fungerer som en “renselse” for dem som fritar dem for all skyld. De vil kaste seg opp på hesten igjen og ri mot neste svik, med et glis rundt munnen. Hvis du skulle finne på å ta opp deres gamle svik på ny, for eksempel hvis du merker at de er i ferd med å bli kjepphøye igjen, så vil du få slengt “du har tilgitt meg allerede. Jeg har sagt unnskyld. Hva mer forventer du av meg?!”. De vil snu situasjonen mot deg, og få deg til å fremstå som en grinebiter som bærer nag og aldri kan slippe ting, mens de selv går fri.
5. Psykopaten vil bruke din hang til å tilgi, til å hoovre deg tilbake. Hvis du er en som tilgir lett, så er du antakelig også en som ser situasjoner fra hundre forskjellige sider. Du er ganske enkelt ikke kapabel til svart/hvit tenking – selv der hvor situasjonen faktisk er svart/hvit. Du skal vende hver sten før du plasserer skyld. Og fordi dette analytiske arbeidet er så tidkrevende, så ender du med å aldri plassere skylden der den hører hjemme, fordi du aldri kommer så langt. Du lar forbryteren gå fri, eller det er enklere å påta deg skylden selv. Hvis du er en slik analytisk type, så vil bruddet med psykopaten antakelig trigge enormt med indre arbeid i deg. Du er ikke ferdig med psykopaten, for du trenger flere svar for å kunne plassere skylden “riktig”. Det er da meget fristende å ta ham eller henne tilbake hvis de tilbyr deg det. Det er også enklere, fordi du på det tidspunktet er så sliten og lei av alt det indre arbeidet. Du tror at du ved å slippe psykopaten inn igjen, da kan avslutte den omfattende mentale kverningen, og sette strek.

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.   

Dagens tekst er inspirert av denne videoen.