I min bok “Men tankene mine får du aldri” så skriver jeg om en kvinne jeg møtte gjennom en fritidsaktivitet. Vi var en stor gruppe, og jeg var venn med instruktøren, men ikke med denne kvinnen. Hun var kun en av mange som deltok i denne aktiviteten, og jeg hadde intet med henne å gjøre utover de kveldene det var samling. Det gikk heller ikke lang tid innen jeg merket at jeg ikke likte denne kvinnen. Hun var dominerende og tok stor plass. Etter at hun en kveld dyttet meg så hardt at jeg fikk nakkesleng, under påskudd av “lek” (aktiviteten inkluderte fysiske øvelser), så slettet jeg henne fra facebook. Kun det. Jeg gjorde intet stort nummer av at jeg mislikte henne.

Som jeg skriver i boken, så gikk det ikke lang tid innen hun oppdaget at hun var slettet (typisk narsissistisk trekk, de har hele tiden “vareopptelling”, også på sosiale medier). Hun sendte meg en melding. Den lød “jeg ser at vi ikke er venner på FB lenger. Det må ha skjedd en feil. Legger deg til som venn igjen jeg”.

Jeg aksepterte ikke hennes nye venneforespørsel. Denne kvinnen var kun en bekjent, og jeg ønsket ikke at hun skulle ha innblikk i hva jeg foretok meg. Men jeg tenkte lenge på meldingen hun hadde sendt. “Det må ha skjedd en feil”. To ting slo meg. 1) Det virket som hun ikke fattet hvor mislikt hun var (jeg var ikke den eneste som reagerte negativt på henne), og 2) det virket som hun heller ikke fattet at vi ikke var nære venner, kun bekjente i kraft av å dele fritidsaktivitet – som del av en stor gruppe. Jeg tenkte “vi står hverandre ikke nær nok til å lage noen stor sak av hvorvidt vi er venner på facebook eller ei”.

Normale mennesker har en sosial radar som fanger opp distansen i relasjonen. Akkurat som en tradisjonell radar så fanger den opp hvem som står oss nær, hvem som står oss fjern, og legger forventningene deretter. For eksempel så ville jeg ikke forvente at en bekjent, en fjern slektning eller en kollega dukket opp i min fødselsdag. Derimot ville jeg forvente at min beste venn, min kjæreste og mine foreldre gjorde det. Jeg ville reagere med til dels sterke følelser hvis de nærmeste ikke dukket opp, men med undring og mistro hvis en kollega – som jeg ikke hadde invitert – gjorde det.

Vår radar forteller oss hvor vi står i forhold til andre.

Vi vet det intuitivt. Likevel finnes det enkelte unntak hvor jeg anbefaler at man bekrefter relasjonen verbalt. For eksempel er det viktig å fastslå hvorvidt man er kjæreste med noen eller ikke, og at det er gjensidig, fordi det innebærer spesifikke forpliktelser å være kjærester. Det blir veldig feil hvis den ene parten tror man er kjærester, mens motparten ikke tror det. Det kan også være en god ide å verbalt kommunisere at man er “bestevenn” med noen (selv om det kan oppfattes litt barnslig), fordi det forventes en spesiell form for lojalitet å være beste venner.

På den annen side er det ikke naturlig å kommunisere det samme med foreldre. Som far/mor og barn står man implisitt nær hverandre. Det er dette som skaper komplikasjoner i de tilfellene hvor man ikke føler spesiell tilknytning til egne foreldre eller eget barn. Man tror noe er “feil” ved en selv. I disse tilfellene må det motsatte kommuniseres; “jeg føler meg fremmed for min egen mor”. Akkurat dette har jo barn av narsissistiske foreldre følt mye på.

Nettopp fordi vår sosiale radar er så finjustert, så oppstår det av og til komplikasjoner, frustrasjoner og konflikter. Spesielt hvis vi har plassert noen et annet sted enn hvor de har plassert oss. Jeg tror de fleste har opplevd at noen du trodde var en god venn, oppførte seg illojalt eller ikke lot høre fra seg. Dette trenger ikke være en forstyrret person. Men det kan være fordi vedkommende har plassert deg mer perifert enn du har plassert dem. Da vil det oppstå forskjellige forventninger til hverandre, i tillegg til pinlige og kleine situasjoner når det går opp for begge at dere har plassert hverandre med forskjellig avstand til “kjernen” (der de aller nærmeste står).

Kanskje har du også opplevd det motsatte, at en person du har oppfattet som bekjent eller “fjern venn” kontakter deg daglig, enten ved fysisk oppmøte eller i telefonen. Du føler du er nødt til å avvise vedkommende for det føles ikke passende at dere er så mye sammen. Du vet ikke hvorfor du opplever vedkommende som påtrengende, men grunnen er at radaren din har plassert ham eller henne nokså langt ute i vennesfæren, og det samsvarer ikke med hvor han/hun har plassert deg.

Ytterligere et eksempel er når du trenger en tjeneste. Du scroller raskt gjennom ditt nettverk for ditt indre, for å finne en du kan be om hjelp. Og nesten ubevisst så forkaster du kandidater. Dette gjør du fordi du ikke står dem nær nok til å be om en tjeneste. Du bruker ikke lang tid på å analysere hver og en, du bare vet intuitivt hvem du kan spørre og hvem du ikke bør spørre. Det er også avhengig av størrelsen på tjenesten. Hvis det kun dreier seg om et spørsmål eller faglig rådgivning, så kan du bevege deg langt ut i periferien av vennesfæren. Hvis det derimot dreier seg om rådgivning av personlig art, pengespørsmål eller store tjenester som er krevende, så beveger du deg tettere på kjernen for å finne kandidater. Du vet at motparten vil reagere negativt hvis du ber om en større tjeneste enn avstanden mellom dere tillater. Dette er en innebygd kunnskap som “avstandsradaren” hjelper deg med.

Selv om radaren av og til skaper konflikt, så er den essensiell for å navigere oss i det sosiale livet.

Det er dette sosial intelligens handler om. Derfor er sosialisering viktig, fordi sosialisering perfeksjonerer radaren.

Psykopaten har ikke denne radaren. Det er derfor de virrer rundt, vekselvis fjerner seg og nærmer seg, og blander kortene – som kvinnen i fritidsaktiviteten. Man vet aldri hvor man har dem. I prosessen forvirrer de objektet, som i det ene øyeblikket opplever dem som en kjæreste, i det neste øyeblikket en fremmed, i det tredje som en kompis og så videre. Joda, forvirringen er kalkulert og manipulert. Men ikke bare, for psykopaten aner rett og slett ikke hvilken relasjon dere har. De mangler radar og antenner.

Dessverre gjelder også dette psykopatiske foreldre. Rollene barna må innta snur etter hva forelderen trenger der og da. Man hører av og til utsagn som “hun var forelder for sin far” eller “hun behandlet sin sønn som ektemann etter at hun ble enke”. Eller man observerer foreldre som er altfor mye “kompis” med barna, i en slik grad at det går på tvers av foreldrerollen. Bak slike historier står ofte en narsissistisk forelder.

Deres barn vokser opp i en forvirringstilstand, nettopp fordi de er usikre på hvem foreldrene er og hvilket forhold de har til dem. Denne forvirringen tar de med seg inn i voksenlivet hvor det kan bli vanskelig å etablere stabile relasjoner til venner og kjærester – ikke fordi barna også er psykopatiske, men fordi de er usikre på hvor et vennskap slutter og hvor et kjæresteforhold begynner.

Filmtips til denne teksten;

“Greta” er en psykologisk thriller fra 2018, med Chloe Moretz og Isabelle Huppert i hovedrollene. Den handler om den snille og godtroende Frances (Moretz) som finner en tapt veske på t-banen. I vesken ligger navn og adresse til eieren, og Frances oppsøker eieren for å levere vesken tilbake. Eieren – Greta – ønsker å utvikle et vennskap med Frances, som Frances først omfavner, men senere forsøker å trekke seg unna når Greta blir for påtrengende.

Filmen gjør som alle Hollywood-filmer, den går for langt til å bli et seriøst studie i psykopati, med klisjeer og vold. Men den lykkes i å på en troverdig måte skildre hva som skjer i Frances sitt indre når hun oppdager at Greta, som egentlig kun er en bekjent, ikke finner sin plass som nettopp bekjent og går for langt. Her fungerer Frances sin samboer og beste venn Erica som en dialogpartner hvor Frances først idealiserer sin venninne Greta. Erica advarer Frances; “dere er for mye sammen, du kjenner henne knapt”. Ericas radar er intakt. Frances lytter i begynnelsen ikke til sin radar, fordi hun er naiv og tenker det beste om alle. Lyder kjent?

Filmen anbefales. Terningkast 4 som underholdning, terningkast 5 som relevans til denne teksten.