Jo, du kan fortelle dem kort og konkret, og kun en enkelt gang, hvorfor du ikke liker hva de gjør.
Men problemet er at hvis vi har en psykopat eller narsissist i livet, så bruker vi ekstremt mye tankekraft på å formulere hvordan vi kan få dem til å forstå at de sårer oss. Det er både tidkrevende og energitappende. Barn av p/n foreldre tror det skal være slik – at det er normalt og noe alle opplever. Likevel er de konstant slitne i kropp og sjel. Både barn av p/n foreldre og partnere av p/n forstår ikke hvorfor alt de forteller aldri “når inn” til p/n, for snart gjør p/n samme feilen igjen, og objektet må bruke ytterligere energi på å reformulere seg, fordi det åpenbart ikke ble forklart riktig forrige gang. Dette er ihvertfall hva objektet tror. Derfor forklarer de igjen og igjen, men med nye innfallsvinkler, i håp om at det denne gang skal oppfattes slik det var ment.
Men du kan aldri forklare riktig for en p/n hvorfor det de gjorde var upassende, skamløst, frekt og et overtramp. Man går i ring med dem. Det er derfor ikke verdt energien, bryet og tiden den krever av deg å forklare noe. P/n vil unnskylde seg selv dersom du ikke forklarer; “det har du aldri sagt, så det kan du ikke forvente at jeg tar hensyn til”. Men de gjør det samme også selv om du har forklart dem hundre ganger hvorfor du ikke liker hva de gjør. Det spiller derfor ingen rolle om du forklarer eller ei. Resultatet der det samme; ingen forandring. Og da kan du likegodt la være. Derfor har det heller ingenting å si om du ordlegger deg “feil”. Mange kjenner seg sikkert igjen i etterpåklokskapen; følelsen av å ha argumentert dårlig for din sak i diskusjon med p/n; “søren, det skulle jeg ha sagt”. Men altså, det spiller ingen rolle om du er den største stotrende og stammende kløna, eller verdens mest elokvente person. Du kan ikke påvirke p/n uansett.
Så hvordan skifte modus operandi, hvis du i flere år har vært vant til å forklare deg om alt mulig? Bli bevisst på at det ligger en manipulasjon bak. En p/n programmerer deg til å fortelle alt du tenker. Dette gjelder både p/n foreldre, p/n venner og p/n partnere. De skaper ofte en fryktstemning eller en atmosfære av skam og misnøye, hvor du hele tiden føler deg forpliktet til å forklare hvorfor du kjøpte noe, hvorfor du kom to minutter for sent, hvorfor du spiste av kniven, hvorfor du sa slik, etc etc. Listen er uendelig. Til slutt føler du at du må forklare hvorfor du puster. Det kan derfor være meget vanskelig å snu dette, til å forklare minst mulig. Du må overbevise deg selv om at det er nytteløst, og også tro det! Det betyr at du må erkjenne at p/n aldri kommer til å forandre seg, uansett hvor mye innsikt du gir dem i ditt følelsesliv.
Og det bringer meg til en annen grunn til at du snarest bør slutte å forklare; du gir dem innsikt. Du forteller dem om ditt indre og regelrett serverer dem oppskriften på hvordan de best kan såre deg. Og tro meg, da klarer de ikke å la være.
Forestill deg et søskenpar med p/n foreldre (enten den ene forelderen eller begge). Familien har en hytte. Foreldrene begynner å bli gamle og det nærmer seg tid til å overdra hytta til barna. Den ene sønnen har aldri vist noen interesse for hytta. Han liker ikke hyttelivet, uten strøm og uten innlagt vann. Han er et ekte bybarn.
Den andre sønnen har siden han var ung brent for hytta. Han elsker å være der, og har brukt mye tid på vedlikehold, oppgradering og å pleie omgivelsene rundt hytta. Ved enhver anledning har han benyttet muligheten til å dra til hytta, og han har (dessverre) fortalt sine narsissistiske foreldre hvor mye han elsker å være der.
Når den ene eller begge foreldrene er p/n, hvem tror du de vil testamentere hytta til?
Selvfølgelig får sønn nummer en hytta. Det ligger i psykopatens natur å aldri tilfredsstille noen eller gjøre noen lykkelige. Ikke engang egne barn. Barn vil aldri gjøre seg fortjent til noe i en psykopatisk foreldres øyne. De er satt til verden for å tjene, og blir snille nok eller oppofrende nok. Sønn nummer to har i tillegg gjort den feilen å fortelle foreldrene om sin lidenskap for hytta. Han har da fortalt dem hvordan de kan såre ham og i tillegg (muligens) lage splid mellom søsknene. Hvis det er snakk om søsken som er lojale mot hverandre fordi de begge er blitt behandlet dårlig, så vil de kanskje gjøre opp seg imellom bak foreldrenes rygg, slik at den “riktige” sønnen får beholde hytta.
Men som ofte skjer i en søskenflokk med p/n foreldre, så har foreldrene klart å skape splid i flokken. Ett eller flere søsken har selv blitt narsissist, mens andre har blitt empater. Spesielt hvis noen søsken har vært gullbarn og andre har vært sorte får. Har du noengang hørt snakk om “narsissistiske slekter” eller at “narsissismen har gått i arv i generasjoner”? Har du lurt på hvordan det er mulig? Det er slik det skjer. Konfliktene videreføres selv etter foreldrenes død, holdt i live i søskenflokken. Og deres barn igjen overtar konflikten, ved at de narsissistiske søsknene sverter deres andre søsken overfor egne barn.
En siste grunn til at du ikke bør fortelle dem hva de har gjort galt, er at du kan vekke narsissistisk raseri. Ikke alle psykopater eller narsissister vil utagere. Men alle føler raseriet, og de med størst impulskontroll vil plotte og planlegge en hevn. Du vil aldri vite når den kommer, eller hvordan, men vær trygg på at den kommer. De med minst impulskontroll kan bli farlige der og da. I slike tilfeller må du bare forlate stedet, uten å utbrodere ytterligere. Bare gå. Hvis de forfølger deg, så ring politiet og søk tilflukt et sted hvor du kan låse døren.
Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 525 kroner, 90 minutter koster 840 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
Interessant hvordan enn kjenner holdningen til ex partner i noen av setningene
Hallo Mersida. Velkommen som kommentator. Husk at du ikke har lov til å kommentere under fullt navn her. Se husreglene: https://psykopati.blogg.no/husregler-for-bloggen.html
Slående sammentreff hvordan noe kommer opp i bloggen og i tankene omtrent samtidig.
Tenkte nylig på hvordan man så lenge man behandler dette som en normal relasjon, og hvordan det ikke virker. Dersom man i en “vanlig” relasjon sier “Jeg blir stresset når du svarer meg sånn” eller “Jeg er ikke så glad i å bli tatt på på den måten”, endrer enten personen adferden, eller så snakker man sammen og møtes på halvveien. (Kan jo ikke vente at folk endrer alt.) I en slik relasjon blir det lagret som noe som kan brukes til senere påvirkning, alt fra sjalusifabrikkering til kommentarer som vekker usikkerhet på andre måter. Og det virker ikke! Unnskyldte ting lenge for meg selv med alt fra hans tidligere negative erfaringer, til mulige tilknytningsproblemer hos ham også (mange av oss har dessverre det…) men ingenting virket til å bli bedre, ingenting nådde frem.
Stemmer, tror mange opplevde dette.
Er p/n “snillere” så lenge livet deres går på skinner? Mener så klart ikke oppriktig, varig snillhet, men at de klarer å fremstå som rause og i godt humør, så ligger devalueringen nærmere dersom de skulle bli dumpet selv, eller miste jobben?
Det varierer vel litt. Men en typisk narsissist foretrekker at alle er føyelige og ingen påpeker deres dårlige egenskaper. Da er de “snille”. Men så snart noen korrigerer dem så er helvete løs. En psykopat er vel snill kun når de føler for det, og er slik sett vanskeligere å beregne.
Uææ, dette har det tatt meg lang tid å forstå. Vet ikke helt om jeg forstår det ennå. For det er jo sånn man samhandler med andre! Man kommuniserer, justerer og tilpasser seg hverandre. Lytter og deler, stiller spørsmål. Og slik utvikler relasjonen seg. Det har vært sprøtt å innse at det ikke har noen hensikt her. For jeg har lenge trodd at jeg bare ikke hadde forklart godt nok, ikke sagt ting på riktig måte eller at jeg ennå ikke hadde “nådd frem” ordentlig med mine forsøk. Og at det som skulle til var nye forsøk. Men det du skriver Daniel (og “Anonym så lenge”) er så sant. Det nytter ikke! Her er det faktisk bare å kaste inn håndkleet, snu seg og gå (løpe) andre veien.
Det kan ta lang tid å forstå at noen tenker så fundamentalt annerledes. Men til slutt vil dine empatiske evner hjelpe deg til å forstå hvordan p/n tenker.
Er det vanlig at p/n kopierer andre? Opptatt av å fremstå som kreativ og med god smak, men følger man nøye med på dem, så er nesten alt tatt fra favorittkjendisen eller andre i vennegjengen? Og til og med kopierer egne barn dersom de er gamle nok til å ha barn som er tenåringer/unge voksne?
(Mener selvfølgelig ikke at kopiering er forbeholdt p/n.)
Ja, det er vanlig. Det er derfor man kaller psykopater for kameleoner. De har egentlig ingen egen personlighet, men en fantastisk evne til å forvandle seg til nærmest hvem som helst.
Kan du fortelle litt om rehabiliteringen etter P/N? Jeg er klar for å gå videre i livet mitt uten P/N – Jeg ser manipulasjonen han har utsatt meg for, og at jeg har stått på nøyaktig samme sted i livet i 4 år. Jeg har ikke kommet et skritt lenger. Jeg skriver nemlig dagbok, så når jeg leser den så ser jeg at han oppfører seg på samme måte og jeg oppfører meg på samme måte selv om jeg har funnet ut at det er en P/N. Men hvordan gjør jeg det etter NK? Må jeg bare site og vente til tiden går og jeg har kommet meg over dette? Syns det er ekkelt å lese om de som inngikk NK for 1 år siden og fremdeles savner P/N like mye. Syns det virker litt motløst/håpløst hvis det er sånn. Hva kan jeg gjøre selv under avrusingen? Noen konkrete råd? Eller har andre noen oppløftende ord å komme med? Hva spesifikt har andre gjort? Han har ikke mishandlet meg fysisk, men emosjonelt. Jeg håper å slutte å tenke så mye på ham, at han blir meg revnende likegyldig. At jeg ikke tenker på andre kvinner han dater osv. Må bare bli ferdig med dette kapittelet og tilslutt tenke på det som en læring der jeg ble bedre kjent med meg selv
Hallo Janne. Takk for at du kommenterer.
Jeg kan bare råde deg og alle andre til å lese bloggen systematisk fra begynnelsen, måned for måned. Jeg har skrevet mye om rehabilitering (og det kommer mer). Rehabiliteringen etter psykopaten er omfattende, kompleks og inneholder mange elementer.
“Men hvordan gjør jeg det etter NK? Må jeg bare site og vente til tiden går og jeg har kommet meg over dette?”. Ja, faktisk. Tiden hjelper deg mer enn du tror. Og selvfølgelig er bevisstgjøring viktig for ikke å kontakte ham igjen. Gjør du det, så nullstiller du hele rehabiliteringen. Men jeg ser av hva du skriver at det neppe kommer til å skje. Akkurat som oss andre, så er du utålmodig, for den limbofølelsen du står i er ikke et godt sted å være. Men det finnes ingen “quick fix”. Ett år er også kun et øyeblikk når du skal komme til hektene etter P. Etter fire år bør du nok ha kommet et stykke, men heller ikke fire år er lang tid. Selv er jeg åtte år etter P og synes jeg har klart meg bra, limbofølelsen er borte, men fortsatt er han ofte tilstede. Forskjellen er at når han i dag dukker opp i min bevissthet så er følelsene som oppstår (i meg) enten nøytrale/likegyldige, eller foraktfulle (mot ham). I dag handler rehabiliteringen 10% om ham, 70% om meg selv og 20% om andre p/n som har vært i mitt liv og fortsatt dukker opp. Men spør deg selv, står du egentlig på stedet hvil? Jeg tipper at du har kommet lenger enn du tror.
Jeg har lest at en P/N aldri vil endre seg. Jeg er i en slags uavklart relasjon med en P/N. Hørte på “Knowing the narcissist” med Tudor – Han snakker om “The dirty little secret”. Der kjente jeg meg igjen. Så jeg er nok “The dirty little secret” for den gifte P/N som ikke gir slipp på meg. Han gir meg nesten aldri likes på Facebook f.eks, så jeg tenker at han bruker meg kun. Så ser jeg (vet jeg ikke skal stalke dem) at han har et knippe kvinner på Facebook som sikkert er noen han omtrent elsker med hver fiber i kroppen. Han liker ALT de legger ut, en bare senser at her er det snakk om nesegrus hylling og beundring av disse kvinnene. Så tenker jeg at om han fikk snøret i bånn med en av disse, da hadde han vel neppe holdt på med sånne som meg? Kan de endre seg for dem de beundrer så mye?
Flott at du ser på Tudor, jeg har også hentet mye kunnskap der. Tror ikke du skal bekymre deg for at han tilsynelatende “elsker” noen kvinner. Psykopaten elsker ingen. Husk også at det er en manipulasjonsteknikk å ignorere deg. Det gjør noe med deg å se at han gir disse kvinnene masse oppmerksomhet, men ikke deg. Det er sjalusifabrikkering. Min p gjorde det samme med meg, og tilsynelatende helt uten grunn, for da han drev på slik så var han singel. Men det gjorde meg desperat og det var meget potent NF for ham.
Fantastisk og lærerik blogg!
Jo mer jeg leser jo flere brikker faller på plass i situasjonen min! Jeg har begynt å innse at et par personer på min partners side er narsissister. N foreldrene visste at minsten drømte om å overta småbruk etter foreldrene, men foreldrene og N mellomsten byttet hus i stedet. Heldigvis sa banken nei ifm eiendomsverdi og sperregrense på lån, så de måtte bytte tilbake igjen. Minsten fikk overta til slutt. Det har vært dramatisk, men endelig fikk minsten drømmen realisert.
Ja uff, det er en ubehagelig oppvåkning. Men velkommen til bloggen 🙂
Veldig bra og nyttig innlegg, som jeg tar med meg og har begynt å praktisere med den skjønne effekten at det gir økt indre ro og så mye frigjort energi.
Men obs på at i særlig nærstående relasjoner så kan det vekke uhyre ubehagelige reaksjoner hos motparten, og dermed projisert over på oss i form av psykisk/fysisk uro, smerter, tvil, skam, dårlig samvittighet, hele pakka.
Men da er jo egentlig tegnet der, beviset, at dette er USUNT og skadelige relasjoner for oss. Vil jeg si.
Men kom gjerne med andre erfaringer eller innspill.
Det er fullstendig på kornet for meg, dette innlegget.
Jeg har siden oppveksten, til foreldre, til ektemann, til den siste p/n inntil relativt nylig argumentert og argumentert, forklart og forklart om. Det verste nå, etter oppvåkningen, er når jeg opplever det på nytt/nå ser det hos øvrige nære relasjoner, som jeg har hatt lite kontakt med på lenge fordi jeg har vært så syk. Og det aller verste faktisk hos psykologen min. Hvor intuisjonen tidlig fortalte meg at noe var galt, at det lignet for mye på tidligere p/n, og det vedvarte, men skiftet mellom bra og feil nærmest fra gang til gang. Og jeg ble der så lenge av alle de riktige grunnene, tenkte at jeg nok projiserte mine erfaringer over på ham, at det skyldtes den nøytrale behandlerrollen, tenkte at jeg måtte være åpen for at sånn kan det arte seg i en slik type terapi. Jeg tok det faktisk opp med terapeuten og gjentatt flere ganger i forløpet. Uten hell annet enn akkurat der og da. Det vedvarte. Jeg forsøkte å avslutte på et tidligere tidspunkt og hadde bestemt meg. Men rasjonaliserte det for meg selv på alle vis og tenkte på viktigheten av å ikke gå glipp av avgjørende behandling pga feilslutninger relatert til min tilstand, erfaring, prosessen.
Men så kom jeg til en second opinion hos en annen mhp medisinering. Og knips, der var alt normalt. Og jeg var lett å forstå. Og så videre og så videre.
Jeg prøvde en tid lengre. Men nå vet jeg at jeg må fase det ut og avslutte, og har begynt på det.
Men det kjennes utrolig vondt. Ikke trygg selv der. At det er mulig. Jeg er helt sikker. Det er så trist. Men jeg må videre. Ikke noe å gjøre med det.