- Folk som tilgir for lett, har større risiko for å bli misbrukt gjentakende. Dette gjelder ikke bare misbruk fra psykopater og narsissister. Også såkalt normale mennesker vil lett misbruke tilliten til en person som tilgir for raskt og for lett. Det er normalt for alle mennesker å velge minste motstands vei. De vil raskt fange opp hvem som lar dem slippe unna, og utnytte vedkommende. Bare se på barn, hvem forelder vil de forsøke å manipulere, den milde eller den strenge? Jeg har sagt det før og sier det igjen; tilgivelse er kun ment for de som ber om den. Man tilgir ikke de som ikke viser noen tegn til anger eller forbedring. Det er som å invitere til ytterligere overtramp. Hvordan ber noen om tilgivelse? Med handling og med ord, altså en kombinasjon. Og her trumfer handling ord. Det er derfor innafor at noen er for stolte til å be om tilgivelse med ord, så lenge deres handlinger viser anger og ønske om “godt vær”. Psykopaten er kjent for å be om tilgivelse kun med ord, mens deres handlinger viser det motsatte av ordene. Man skal derfor ikke nøye seg med rene ord. Vedkommendes handlinger skal speile ordene for å bli tilgitt.
- Det er psykopatens natur å svike. Psykopaten er styrt av impulser. De er rovdyr, parasitter og illojale av natur. Du kan ikke klandre en rev for å drepe høns og spise eggene deres. Det er bare hva den gjør. Og neste gang den får muligheten, så vil den drepe høns og spise eggene deres igjen. Fordi den er en rev. Din tilgivelse vil ikke forandre det.
- Psykopaten føler ingen anger. Som reven som ikke forstår hvorfor den må be om unnskyldning for å angripe høns, så vil heller ikke psykopaten oppleve anger eller dårlig samvittighet. Psykopaten forstår kanskje at “unnskyld” er det riktige å si, men uten dybdeforståelse for deres svik, eller hvor dyrbart det er å bli tilgitt.
- Din tilgivelse vil bli brukt mot deg. Psykopatisk logikk er ikke som normal logikk. De vil betrakte din tilgivelse som at du innrømmer skyld, eller delvis skyld. Din tilgivelse fungerer som en “renselse” for dem som fritar dem for all skyld. De vil kaste seg opp på hesten igjen og ri mot neste svik, med et glis rundt munnen. Hvis du skulle finne på å ta opp deres gamle svik på ny, for eksempel hvis du merker at de er i ferd med å bli kjepphøye igjen, så vil du få slengt “du har tilgitt meg allerede. Jeg har sagt unnskyld. Hva mer forventer du av meg?!”. De vil snu situasjonen mot deg, og få deg til å fremstå som en grinebiter som bærer nag og aldri kan slippe ting, mens de selv går fri.
- Psykopaten vil bruke din hang til å tilgi, til å hoovre deg tilbake. Hvis du er en som tilgir lett, så er du antakelig også en som ser situasjoner fra hundre forskjellige sider. Du er ganske enkelt ikke kapabel til svart/hvit tenking – selv der hvor situasjonen faktisk er svart/hvit. Du skal vende hver sten før du plasserer skyld. Og fordi dette analytiske arbeidet er så tidkrevende, så ender du med å aldri plassere skylden der den hører hjemme, fordi du aldri kommer så langt. Du lar forbryteren gå fri, eller det er enklere å påta deg skylden selv. Hvis du er en slik analytisk type, så vil bruddet med psykopaten antakelig trigge enormt med indre arbeid i deg. Du er ikke ferdig med psykopaten, for du trenger flere svar for å kunne plassere skylden “riktig”. Det er da meget fristende å ta ham eller henne tilbake hvis de tilbyr deg det. Det er også enklere, fordi du på det tidspunktet er så sliten og lei av alt det indre arbeidet. Du tror at du ved å slippe psykopaten inn igjen, da kan avslutte den omfattende mentale kverningen, og sette strek.
Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.
“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).
“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).
Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450).
Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.
Dagens tekst er inspirert av denne videoen.
21 kommentarer
Nei, jeg kommer vel ikke dirkete til å tilgi ham. Men han har gjort det sånn at jeg har vært nødt til å ta et godt dypdykk inn i meg selv. Og jeg har funnet ut og har vært nødt til å innse at jeg er en høysensitiv, peoplepleasende person med dårlig selvfølelse. Og denne reisen inn i meg selv måtte jeg ta da jeg måtte google min P/N oppførsel og etterhvert innse at hans oppførsel mot meg egentlig ikke har noe med meg å gjøre som person. Men at han kunne gjøre det han gjorde mot meg pga at jeg var sånn som jeg var. Og at han ikke var den første. Men jeg har tatt noen grep, men å endre meg er jo ikke gjort over natten. Leser mye her også for å prøve å forstå oppførselen til sånne personer. Leser jo at de hater/misliker andre mennesker som de samtidig vil ha narsissistisk forsyning av. Gjerne intime relasjoner med da disse menneskene som de ikke liker/hater. Bare det må jo tilsi at de ikke er menneskelige. Tenker at de fleste friske folk ikke orker å ha mennesker de ikke utstår/liker nær seg uansett. Jeg følte flere ganger at min P/N syns jeg var ekkel samtidig som han ville være intim med meg. Når han snakket eller skrev meldinger så var det ikke den ting han ikke ville gjøre i sengehalmen, men når vi møttes var det ikke så oppfinnsomt lenger. Men jeg elsker mitt eget selskap og kunne iallefall absolutt ikke tenkt meg å mast meg til å hatt selskap av et menneske jeg hatet eller syns var motbydelig bare for å få forsyning av noe. Det er vel kanskje dette som skiller meg fra en P/N?
Flott! Jeg – og mange andre med oss – er på den samme reisen i selvutvikling.
Jeg er så helt enig i de 5 grunnene til ikke å tilgi min psykopat for alt det fryktelige han gjorde mot meg i alle de årene vi var gift. Etter at jeg forlot ham, fikk jeg mange ganger høre den lettvinte frasen ” Du må tilgi ham for å gå videre”. Alt i meg protesterte på det; jeg forsto dypt inni meg at det var helt feil! Jeg har aldri tilgitt ham og kommer heller aldri til å gjøre det. Rådet var nok velment – men det er meningsløst for meg å tilgi en ond og farlig person som totalt mangler selvinnsikt, ydmykhet og respekt for andre, og som følgelig ikke har det i seg å be om eller forstå hva tilgivelse dreier seg om. Slike mennesker fortjener ikke vår tilgivelse. Han gjorde alt han kunne for å knekke meg fullstendig som menneske, spesielt etter at jeg tok ut skilsmisse. Vi har barn sammen, og når vi møtes sammen med dem må jeg spille ” Være glad – leken” av hensyn til mine to elskede, nå voksne barn; men hver gang jeg ser ham, bobler de forferdelige minnene om hans regime og mishandling av oss, opp til overflaten i sjelen min. Men i dag er han en meget syk, gammel og redusert mann ( det går en nemesis gjennom livet…) og vi møtes stadig sjeldnere, takk og pris. Jeg ble fri og lykkelig etter skilsmissen, og mine to fantastiske barn har det veldig bra; de har foldet sine sterke, vakre vinger ut og flyr, som to hvite svaner…Det som var viktig for meg i min indre helbredelse av psykopatens ugjerninger mot oss, var å tilgi meg selv, for at jeg ikke gjennomskuet ham i starten av forholdet og at det tok så mange vonde år før jeg endelig innså sannheten : at han var en farlig og iskald psykopat. ” Kjærlighet gjør blind” heter det – og det gjelder så absolutt for en relasjon med en psykopat. Men jeg klarte å tilgi meg selv, og i den prosessen også finne meg selv tilbake, til et nytt liv og en ny styrke.
Dette er en god tekst, i serier av mange. Større superlativer kunne vært brukt, men jeg ønsker for min egen del å bruke en down to earth språkbruk etter relasjon med P hvor ord som veldig og mye ble brukt uten genuinitet. I mitt sinn har jeg selv tilgitt P, men han får aldri vite det. Etter nullkontakt ble innført fra min side er jeg overbevist om at han vil aldri ha noe med meg å gjøre igjen. Slik at jeg er trygg selvom jeg har tilgitt, viktigste av alt er at jeg har tilgitt meg selv. For de fleste er det tryggeste nok å ikke tilgi. Min P var mild uten tendenser til vold, hans mishandling var mindgames med den største subtilitet, dog ikke så subtilt at rovdyrblikk, maskefall, triangulering, gasslightning, futurefakeing ikke ble fanget opp av meg. I min jobb er psykologi viktig. Han har på en ubehagelig måte snudd min verden til at jeg nå ikke lenger tenker på mennesker på samme måte som før. Det har blitt mer til et usynlig skjold. Samtidig er jeg mer realistisk, setter stor pris på normale mennesker uten «sjarm».Tar meg selv i å savne begynnelsen på relasjonen. Var så heldig at jeg ikke satset alle mine kort på han, ble likevel satt lenge ut av spill, med forvirring, fatige og manglende livsglede lenge etter null kontakt. Jeg vet nå at jeg vil aldri igjen havne i en situasjon hvor jeg venter på svar på en tekstmelding og at det ødelegger en ellers fantastisk tilværelse. Takker for innsatsen din, og din blogg kan for meg beskrives med følgende også kjent film: Open your eyes. Den amerikanske produksjonen het vanilla sky’s. Det var aldri ekte det han ga meg. Herlig var det den stunden det varte , dvs inntil forvirring og håpløshet begynte….Grunnen til at jeg ikke mistet forstanden av sorg over min tapte mulighet med en tilsynelatende magisk person er at han elsker ingen, alt var en illusjon. Han er ikke nevronormal. Andre får og har fått mer magisk tid med P, men da har de og vært under en illusjon lenger. Kanskje er den magiske tiden verdt illusjonen. Er ikke så rik på tid at jeg vil være bitter på det mer. I mitt sinn sier jeg til P som 5 åringen han er, ok vi har latet som, leken er slutt, prøv helst å leke alene så du ikke skader flere.
Mange kloke ord.
“Samtidig er jeg mer realistisk, setter stor pris på normale mennesker uten «sjarm».”. Her er jeg også. Sjarme er for meg et rødt flagg. Det betyr ikke at alle sjarmerende mennesker er p/n. Det betyr heller ikke at jeg aldri faller for sjarme. Men jeg forbinder i dag sjarme med overflatiskhet og falskhet, og det stemmer som regel. Jeg går ikke lenger rundt og ønsker at sjarmerende mennesker skal legge merke til meg. Jeg inviterer dem heller ikke til å involvere seg i mitt liv.
Veldig godt poeng!
Dette er nok udenfor emnet, men jeg læste noget meget interessant om narcisisten på nettet i dag. Og efter at have boet sammen med en narcisist i mange år, kan jeg tilslutte mig dette…der stod : Hvis du vil have en god samtale med en narsicist, skal du tale om vejret, hans hoppy eller noget overfladisk.. Det er meget, meget interessant. Jeg mener faktisk at det er et rødt flag. Dvs at du skal se at komme væk , hvis du oplever, kun at kunne tale om gode ting, overfladiske ting eller om ham og hans hoppy. Det var lige det jeg oplevede, syntes var mærkeligt , men ikke rigtigt forstod, før jeg fandt denne hjemmeside. Jeg ville sådan ønske, at nogen havde fortalt mig…det her er røde flag..se at komme væk. Jeg tolkede det desværre forkert. Jeg tolkede det som om..han er lidt social handicappet, han fungerer ikke så godt socialt..jeg kan fixe ham.. Det var en stor, stor fejl. Du kan ikke fixe en narcisist. Jeg vil sige…hvis du feks er på date med en ny fyr ..prøv da at komme ind på alvorlige emner, snak meget om dig selv , eller din syge moster og se, hvordan modparten reagere . Gider han ikke fordybe sig i en samtale..vær på vagt . Jeg ville sådan ønske at nogen havde fortalt mig om røde flag og narcisisme for lang tid siden, så havde jeg haft flere gode år…..uden en narcisist til at ødelægge mit liv. For det er det de gør, de ødelægger dig og du kan ikke fixe dem, lige meget hvor meget du prøver. Jeg ved det, for jeg har selv prøvet , i mange, mange år. At fikse en narcisist , uden held. Det mørke hul du skal udfylde , bliver større og større og tilsidst går du selv til grunde. Er det det du vil med dit liv, nej vel ? Alt andet er bedre..,.
Å tilgi – forutsetter at du lar deg såre først.
Du har alltid din egen del i det (unntatt barn).
Det er mye mer fornuftig å fordype seg i det. Med deg selv. Hvorfor skjedde dette? Hvorfor lot jeg dette gjøres mot meg? Hvorfor slapp jeg en slik person inn i livet mitt eller hentet det til og med?
Kort sagt: hvor er MITT problem?
I stedet for å projisere oppmerksomhet bort fra deg selv og utelukkende på den andre som “skyld”… i alt som skjer mellom to mennesker – er begge alltid involvert.
Jeg er helt enig i dette. Man skal bare komme seg unna psykopater når de røde flaggene kommer, for det er livsviktig (for sjel og kropp), men kanskje benytte anledningen til å se på seg selv, og hvordan man kan beskytte seg, og styre unna. Jeg tror gjennom egen utvikling og kjærlighet til seg selv. I stedet for projisering som du skriver på den andre…
Ja. Og ALLTID jobbe med selvmedfølelse mens vi gjør det. Ikke ‘så dum jeg var, hva er galt med meg’. Men medfølende og vennlig observerende av mekanismer og faktorer Daniel beskriver, med fokus på at ‘Dette fortjener jeg å optimere og slik vil jeg øve på å forsøke jobbe med det for best mulig resultat for meg og mitt liv, og dermed indirekte alle andre som får se mitt fine, egentlige jeg. Medfølelse og romslighet ville vi unnet og gitt alle andre enn oss selv.
Den siste uka har jeg lest bloggen her nesten hvert ledige øyeblikk, og må bare si TUSEN TAKK! Dette har hjulpet enormt. Jeg er endelig på vei til å klare å gjennomføre NK over tid. Jeg har visst at dette er det eneste riktige lenge, men ikke klart å være konsekvent.
Bakgrunnen for at jeg havnet her, er at jeg i 1.5 år har vært i et slags “forhold” med en mann jeg traff på Tinder. Jeg visste allerede før vårt første treff at dette ikke var en god match, og prøvde å avslutte allerede da. Som Mary påpeker dreide samtalene seg om “været”. Jeg ville ha noe dypere. Men ble dratt inn igjen etter første avslutning, og alle siden. Idealiseringsperioden varte vel litt under et år (ikke at det var noe fyrverkeri å snakke om, men han var veldig pågående), og sluttet da jeg endelig ga etter og sa “ok, vi kan prøve å gi det mellom oss et forsøk”. Dette var etter at han hadde presset på og vært ekstremt pågående helt siden vårt første treff. Jeg ble bombardert med meldinger, telefoner, snapper osv. og hadde ikke et ledig øyeblikk. Og selvfølgelig, dersom jeg ikke svarte innenfor det som for han var “rimelig tid” ble det rabalder. Så når jeg til slutt, mot all fornuft, sa meg villig til å satse på “oss”, hadde jeg forventet at han skulle bli glad. Jeg tenkte kanskje at grunnen til at relasjonen vår hadde vært så utfordrende var at jeg hele tiden hadde forsøkt å trekke meg vekk/avslutte, og at dette ville endre seg om det var “oss to”. Men nei. Aldri har jeg hørt noen bli så skuffet. Det første han spør om er om det er viktig for meg at vi sier at vi er sammen offentlig. Jeg sier at jeg ikke har tenkt over det, men at jeg først og fremst tenker på hva vi sier til hverandre. Jeg spør han hva hans tanker er. Hvorpå han svarer at han er veldig privat av seg og ikke føler seg klar for det. Verken at vi sier at vi er sammen offentlig, eller oss imellom. Jeg stusser jo litt over at det er dette han velger å fokusere på, istedenfor å bli glad for at han endelig har nådd frem med sin intense jakt. Man skulle jo tro at fokuset ville være “YES – endelig er det oss to”. Stemmen, toneleiet og ordene han brukte fikk meg til å føle at jeg hadde gitt han nyheter om noens død.
Derfor fortalte jeg han senere samme dag at vi kunne droppe det. Men at jeg ikke orker mer, og at vi nå endelig må bryte kontakten. Det er ingen vits i å fortsette slik vi har gjort så lenge, med så mye frem og tilbake. Han har hele tiden vært åpen om at han er usikker på hva han vil, og at han kanskje/kanskje ikke ønsker et forhold. Samtidig har han vært ekstremt pågående for nettopp dette, og drevet med den berømte “future-fakingen”. Denne usikkerheten har gjort at jeg har tenkt at det er best at vi begge går videre. Jeg ønsker å finne kjærligheten, familie, barn osv. og har ikke tid til å holde på med denne katt-og-mus-leken. Men nei. Det har blitt definerende for vår relasjon: han vil ikke ha meg, men jeg skal ikke gå videre heller. Hele tiden finner han på nye grunner til at vi må ha kontakt.
Nå når jeg ser tilbake lurer jeg på hvorfor jeg har latt meg overkjøre så til de grader. I januar ga jeg opp litt, og aksepterte hans ønske om å være venner med sex. Dette var ikke noe jeg ønsket i det hele tatt, men jeg klarte ikke å få avsluttet relasjonen heller. Så jeg bestemte meg for å gjøre en innsats for dette “vennskapet” han nå insisterte så veldig på. Resultatet ble at jeg forsøker å finne på hyggelige ting med han, men han er for sliten. Samtidig sender han daglig bilder av at han finner på ting med andre venner. Siden han er veldig impulsiv er det umulig å avtale noe med meg. Men når han skal være impulsiv velger han andre, hver gang. Med de kan han også lage avtaler frem i tid. Når det gjelder meg er det eneste han har energi til at jeg kommer og har sex med han og gir han massasje.
Dette året har endret meg til det negative. Alt foregår på hans premisser. Når vi ringes, hvor lenge samtalen varer, når vi treffes, hva vi gjør, hvilken serie vi ser på, når vi har sex og hvor mye, hva vi prater om, osv. Jeg har sluttet å finne på ting med andre for å sitte hjemme og “vente”, i tilfelle han i sin impulsivitet har lyst til å være sammen med meg. Gjøre en innsats for dette vennskapet han maser sånn om. Og det er jo dessuten helt uakseptabelt om jeg IKKE er tilgjengelig når han ønsker noe. I vår fant jeg ut at disse andre han heller velger fremfor meg også inkluderer en rekke unge jenter som han også har på snap (men han er en privat person, så jeg må velge å tro på han når han sier at det bare er vennskap uten at han vil bevise det ved f.eks å vise meg hva de snapper om). Det er en rekke ting jeg har foreslått som han har vært for sliten til å gjøre med meg, men har gjort med de. Pluss kvinner fra Tinder (han sier at han ikke har møtt noen derfra, bare pratet). Jeg var aldri sjalu før, men føler meg så tynnslitt på alle måter nå. Lyver han om dette? Om andre ting? Hvorfor har jeg måttet være så ekstremt åpen om alt, når det ikke går begge veier? Hva en venn gjør med andre er jo i utgangspunktet ikke min business. Men han blitt voldsomt sint de gangene jeg har gjort et forsøk på å gå videre. Jeg kan ikke ha verken mannlige venner eller gå videre med livet mitt i form av å begynne å date. Da er jeg “søppel som kan brenne i helvete”, og han skal “ødelegge livet mitt”. Men han vil ikke gi slipp på meg heller.
Så: Jeg skal sitte hjemme, være tilgjengelig i tilfelle han vil treffes og ha sex, ta telefonen når han ringer men aldri ringe han (det passer alltid dårlig og han blir sur), jeg skal være entusiastisk og engasjert når han sender meg bilder av alt han gjør med andre venner, jeg skal sitte i time etter time og jatte med han når han prater om hverdagen sin, jeg skal vise sympati og interesse for alle slags småvondter han har, jeg skal sende han hyggelige og oppbyggende meldinger men aldri forvente svar eller det samme tilbake. Vi har gjerne snakket noen timer(!!) daglig, pluss 20-30 snapper. Jeg var IKKE vant til, eller komfortabel med, så hyppig og intens kontakt. Men det har blitt den nye normalen. Og jeg skammer meg over at jeg har akseptert det. Fordi samtalene er ikke egentlig av den typen givende dialog som man forventer mellom to personer som dater eller er venner. Jeg fungerer som en statist i livet hans, og samtalene med meg er utelukkende for å få applaus, ros, støtte, sympati. Om jeg for en gangs skyld prøver å dele noe fra mitt liv eller prate med han om noe som er viktig for meg, faller han ut. Mens vi snakker leser han avisen, chatter og snapper med andre, osv. Og om en annen venn ringer legger han på med meg øyeblikkelig. Han driver med alt annet mens vi prater, og jeg sliter ofte med å høre hva han sier fordi det bråker sånn. Men han “nekter” meg å legge på. Han kan si “Ååå, fikk hun ikke nok oppmerksomhet, nå?”, “Lille venn, det er bare sånn jeg er, med alle. Jeg er kanskje teit, men får ikke gjort noe med det. Det er vel ikke noe å lage drama for?”. Et par ganger har han begynt å støvsuge mens vi pratet sammen. Jeg klarte likevel ikke å legge på. De gangene jeg faktisk har gjort det har han blitt sint. Jeg skammer meg. Samtidig kommer det små drypp iblant, som har fått meg til å fortsette. Det kan være hyggelige ord, at han snakker om fremtiden, at han ser på meg som mye mer enn en venn, osv. Og jeg er så utsultet på slikt at jeg blir ekstremt takknemlig og ser hele relasjonen i et mye bedre lys. Og merkelig nok får jeg et håp om at det skal bli oss to likevel, enda jeg vet 100% sikkert at det ikke er noe jeg vil.
Uansett. Jeg setter pris på muligheten til å få dette ned på papiret et sted hvor jeg vet jeg blir forstått. For jeg har lenge tenkt at jeg overreagerer. Og gitt etter når han ikke vil bryte kontakten men være venner, for.. jeg trenger vel ikke være så dramatisk? Er det ikke bare fint å kunne være venner? Men de siste månedene har gjort meg så nedbrutt. Jeg har isolert meg selv fra andre, jeg sover altfor lite, mål jeg endelig har nådd etter å ha jobbet for i mange år blir nådd, men betyr ingenting på grunn av relasjonen med han og hvordan jeg påvirkes. Føles som om jeg har mistet all glede, interesser, engasjement. Alt handler om å sitte og vente på han, ikke være god nok, være publikum i livet hans, osv. Er så sliten. Og så blir jeg bitter når jeg tenker på at jeg kanskje gir opp drømmen om familie og barn på grunn av en sånn mann. Jeg er i den alderen der det begynner å haste. Om jeg bruker enda flere år på dette kommer jeg aldri til å tilgi meg selv. Og jeg vet med sikkerhet at mine oppofrelser ikke betyr noe for han. Derfor må jeg slutte å bruke tid og energi på han. Jeg må innse at jeg aldri vil få han til å forstå hvorfor jeg avslutter, eller at han skal akseptere og respektere dette. Jeg må avslutte uavhengig av hans forståelse og aksept. Og det har jeg rett til.
Utfordringen fremover blir å gjennomføre NK. For selv om han er blokkert, har han masse muligheter for å kontakte meg. Og han benytter seg av dem. Jeg må bli så likegyldig (eller late som) at jeg er istand til å håndtere henvendelser uten å respondere. Å flytte, skaffe meg ny mail og telefonnummer er ting jeg vurderer. Men jeg merker allerede nå at jeg rasjonaliserer. Jeg har tidligere erfaring med en psykopat, og han her er ikke på langt nær like ille. Så tenker jeg – han er sannsynligvis ikke P, kanskje han bare har P/N-trekk, eller ingen av delene. Kanskje han bare er et annet type menneske enn jeg er vant til. Hvorfor i alle dager skal jeg være så brutal at jeg bare bryter kontakten med han. MEN! Jeg forsøker å tenke at selv om han har mange gode sider, så er det overnevnte nok til at jeg ikke ønsker å ha han i livet mitt. Og det betyr noe hva JEG ønsker, selv om tiden med han har lært meg at jeg er betydningsløs og at mine ønsker er irrelevante. Men det er feil. Dessuten er det ikke brutalt å bryte kontakten, særlig når jeg har gitt han så mange forklaringer og prøvd å gjøre det på en hyggelig måte. Han har fått mange muligheter, men valgt å ikke benytte seg av den. Når to mennesker finner ut at de ikke passer sammen, er det helt normalt å avslutte relasjonen. “Betydde ikke forholdet vårt mer for deg?” og “Nå viser hun sitt sanne ansikt, ja” er bare bullshit-kommentarer fra noen som er redd for å miste sin forsyningskilde. Han stortrives når han har full kontroll over meg, når jeg sitter hjemme og venter på han. Det har han til og med sagt selv. Når han kan såre/ydmyke meg og få meg til å vise omsorg for han samtidig. At jeg er hans største fan uansett hvor uhøflig han er. Men nå er det nok. Jeg vet at han kommer til å stå på døren her en av dagene. Men jeg skal være sterk. Og jeg skal aldri prate med han på telefonen igjen. Aldri! Men samtidig tenker jeg at dette ikke er over før han har forkastet meg. Er overnevnte feil fremgangsmåte? Bør jeg isteden kjøre på for fullt, foreslå at vi blir samboere, komme uanmeldt på døren hans daglig, si at jeg elsker han, foreslå at vi treffer hverandres venner, osv.? Haha jeg er så forvirret og usikker. Jeg vet at den taktikken hadde fått han til å trekke seg vekk. Men jeg orker jo ikke heller. Vil bare være i fred og ha livet mitt tilbake. Men jeg er redd for “hevn”. Dette er så vanskelig.
Velkommen til bloggen, og takk for din meget velskrevne kommentar.
Sjelden har jeg lest om en frekkere og mer berettiget p/n. Hans narsissisme kommer meget klart gjennom i din tekst.
Det er lite jeg kan fortelle deg som du ikke allerede vet. Denne mannen må du selvfølgelig fjerne deg fra umiddelbart. Du kan ikke vente på at han forkaster deg. Det har du ikke tid til. Ta kontrollen selv.
Du må bare SLUTTE Å SVARE, og ikke bry dem om hans trusler og raseri. De må du betrakte som “temper tantrums” til en to-åring som ikke får det som han vil. Og dette er ikke DITT barn, så du trenger ikke å oppdra ham, føye ham eller forklare ham noe. Du kan bare gå videre.
En ting må du være forberedt på. Han kommer ikke til å ta din NK på alvor. Ihvertfall ikke til å begynne med. Og det er fordi du har lært ham opp til at du “ikke mener det”, fordi du alltid kommer tilbake.
Tusen takk, og beklager det som ble en vegg av tekst! Haha, måtte le litt av oppfordringen om å se han som noen andres trassige barn:) Det er så spot on! Det er veldig mye “jeg skal ha” og veldig lite “vær så snill”/”takk”. Forargrelse om han ikke får det han peker på – og det nå! Likevel.. Det har skjedd ting i livet hans som nok har bidratt til at han er som han er. Derfor veksler jeg mellom å ha masse sympati, omsorg og forståelse for denne lille guttens utagering, og å se han som en voksen mann som manipulerer meg ved å spille på min medfølelse. Ref. dette med å fortelle en hjerteskjærende (og altfor personlig) historie altfor tidlig i relasjonen. Mange har hatt et vanskelig liv, og det er skikkelig trist og urettferdig. Men det er egentlig ingen unnskyldning for å behandle andre dårlig.
Takk for gode råd. Det er nettopp det som skjer hver gang: han ignorerer mine forsøk på et brudd og fortsetter som om ingenting har skjedd. Etterhvert har jeg begynt å gjøre det samme. Det er jo ikke bra, og det er ikke rart at ingenting endres når ingen av oss tar meg seriøst.
Uansett.. Han dukket opp som forventet, etter nesten en uke med forsøk på NK. Da hadde han innsett hvor mye jeg betydde for han, at han har sterke følelser for meg, og at han nå vil gjøre en innsats. Som kjærester, ikke bare venner. Og selv om jeg vet at forholdet er destruktivt, har det likevel vært en del av meg som har håpet på dette. Sprøtt – I know! Men takket være en veldig dyktig psykolog som hjelper meg, samt all den nye innsikten jeg har fått ved å lese her, klarte jeg å si nei. Juhuu! Han er kanskje ikke noen fullblods psykopat eller narsissist, men mange av punktene på “sjekklisten” er å gjennfinne i hans væremåte og forhold til andre mennesker. Jeg velger derfor å se han slik (i mitt stille sinn), og bruke det denne bloggen har lært meg om psykopaters handlingsmønstre til å skaffe meg den nødvendige avstanden.
For eksempel velger jeg nå å tenke at det ikke er fordi han virkelig elsker meg, og at han angrer på måten han har behandlet meg på, at han vil forsøke på nytt. Nei. Basert på det jeg nå vet tror jeg heller det er fordi han misliker det som må oppleves som et tap av kontroll, og at han er den som vil ha det siste ordet. Videre kjenner han kanskje et savn og litt panikk over at en viktig kilde til oppmerksomhet/beundring/påfyll er i ferd med å forsvinne. De to ulike scenarioene har så vidt forskjellige følger dersom jeg sier ja. Ingenting av det jeg vet om han tilsier at det skal bli en endring. Det er mer sannsynlig at han fortsetter akkurat som før, kanskje med en større følelse av berettigelse fordi han har “vunnet”, og at han ser meg som enda svakere enn han allerede gjorde. Som du sier – dette forholdet må ta slutt uansett. Da spiller det ingen rolle for han hvordan jeg ser på han. Alt jeg vet er at min naivitet ikke hjelper noen, heller ikke han. Relasjonen til meg har gjort han til en dårligere versjon av den han er, fordi jeg lar han overkjøre meg så lett.
Så! Dette er begynnelsen på slutten. Det vil si: dette er slutten. Tusen takk for at du skriver denne bloggen og tilbyr fortvilte lesere støtte, kunnskap og samhold. Ønsker deg alt godt, Daniel!
“Det har skjedd ting i livet hans som nok har bidratt til at han er som han er”. Er du sikker på det? Er det ting han selv har fortalt?
Her må jeg bare slutte meg til Daniel’s kommentar med all min kraft.
Dette er en helt forferdelig usympatisk og egoistisk person som du bare må komme deg vekk fra for alltid. Det spiller ingen rolle hva slags diagnose eller tåredryppende bakgrunn vedkommende har, slik skal INGEN behandles og normale mennesker ville aldri i livet funnet på en promille av dette. Du er så flink som beveger deg mot NK, ikke gi deg og tro på deg selv og at fremtiden, tross hvor vanskelig det kan være å føle det nå, VIL gi deg gode og normale relasjoner. Varme tanker fra meg til deg. Stå på!
Ja, det er ting han selv har fortalt, men jeg har forsåvidt ingen grunn til å mistro han. Jeg synes det er vanskelig å skulle tenke at han lyver så lenge det ikke er helt åpenbart eller at han har innrømmet det. Det jeg reagerer på nå i ettertid er hvordan han har “brukt” disse hendelsene for å holde på meg. Hvordan han kunne snike tanken på selvmord pga disse tingene inn i samtalen så lett og ofte. At han ikke har noen fremtid eller grunn til å leve pga ting som har skjedd. Mens andre ganger (når han ikke er forberedt) er det nesten som om han har glemt det. Da tenker jeg at han overdrev kraftig hvor mye det påvirker han idag, AKA manipulering. Men skjønner ikke helt hvordan jeg skulle ha handlet annerledes heller? Man må jo ta folk på alvor når de snakker slik, og man kan ikke møte folks betroelser med kulde. Men man kan kanskje bli bedre istand til å avgjøre om personen forsøker å oppnå noe ved å dele, eller om de gjør det fordi de føler seg trygge på deg og relasjonen. Uææ, lett i teorien, vanskelig i praksis, tror jeg!
“Jeg synes det er vanskelig å skulle tenke at han lyver”. Antakelig er du en empat som tror det beste om folk. Men p/n lyver uten å blunke, derfor virker de så troverdige. En løgn trenger heller ikke være en direkte usannhet. Den kan også være å bevisst pynte på sannheten for å manipulere frem en holdning eller reaksjon. Dette er p/n gode på.
“Men skjønner ikke helt hvordan jeg skulle ha handlet annerledes heller? Man må jo ta folk på alvor når de snakker slik, og man kan ikke møte folks betroelser med kulde”. Jeg tenkte også slik, men i dag har jeg litt andre tanker om dette. Du må faktisk ikke ta folk på alvor umiddelbart. Du trenger ikke møte folk med kulde, men du kan møte dem med nøytralitet. Da holder du deg åpen for en ærlig person, samtidig som du viser en manipulerende person at du ikke lar deg overbevise så lett. Senere, når du kjenner personen bedre, eller har fått bekreftet at historien deres er sann, så kan du omfavne den.
Nøytral er ikke det samme som skeptisk. En normal person vil heller ikke oppfatte din avventende holdning som skepsis. En person som er ute etter å manipulere dine følelser derimot, vil gjøre det. Så hvis en person får en “temper tantrum” av din nøytralitet (“du hører jo ikke på meg! Du tror meg ikke!” når du egentlig bare har holdt deg nøytralt lyttende) så har du langt på vei avslørt deres agenda.
Tusen takk, jeg skal ta med meg dine gode råd videre! Neste gang noen vil dele altfor mye, altfor fort, skal jeg forsøke å være lyttende og støttende – men avventende. Kanskje holde litt tilbake, heller enn å overrøse dem med sympati og empati. Og ihvertfall ikke ta alt for god fisk fra det øyeblikket ordene ytres! Og dersom narrativet senere slår sprekker skal de motstridende momentene veie like tungt eller tyngre enn de triste historiene. Men det er vanskelig å stole nok på egen oppfatning og vurderingsevne til å faktisk gjøre det i praksis, synes jeg. Øvelse gjør mester? (Ikke at man bør oppsøke P/N for å “trene” altså, haha)
Når du er trygg nok, så kan du faktisk trene på personer du mistenker er p/n.
Punkt 5 her i Daniels innlegg og mekanismene der, er utrolig viktig å være oppmerksom på.
Den fella er utrolig forståelig og lett å gå i.
Men hvis man i det minste kunne starte med å registrere det hver gang det skjer, og så etter hvert som han sier, spørre seg om dette virkelig er noe man vil ha i livet sitt. Så slitsomt, så kostnadskrevende energimessig, så nedbrytende. P/n eller ei, dette er ikke normalt og sunt og sånne relasjoner vil vi ikke ha, må vi si inni oss selv!
Og som min kloke farmor pleide si, ”nå må du ikke gi bort alle de gode rådene, behold gjerne noen til deg selv” 😊 jeg er jo uten tvil midt i målgruppen her selv