Når psykopaten sniker seg ut av relasjonen

Psykopaten har en alternativ metode å forkaste offeret på, som ikke innebærer det som på engelsk kalles “ghosting”. Ghosting er når psykopaten forsvinner plutselig. Han/hun blir borte fra den ene dagen til den neste, og svarer ikke lenger på dine henvendelser selv om dere senest i går hadde en tilsynelatende hyggelig samtale. Ghosting forårsaker ofte desperasjon hos offeret fordi intet offer har forkasting i tankene. Det mest nærliggende er derfor å tro at noe har skjedd med psykopaten og offeret gir seg i kast med å finne ut hvor psykopaten befinner seg. Venner kontaktes og tråder forsøkes samles. Offeret er engstelig og frykter det verste, men ingen vil åpne døren hvis offeret møter opp hjemme hos psykopaten. Plutselig er psykopaten tilbake og begynner igjen å poste på facebook, denne gang med bilder av seg selv og den nye partneren. Traumet som ghosting kan skape i et offer er utilgivelig. Forestill deg frykten og sjokket hos en partner som tror at hans/hennes kjæreste er skadet eller kidnappet, for så plutselig å oppdage at ikke bare lever kjæresten i beste velgående, men kjæresterelasjonen er over og eksen har allerede funnet en ny partner. Dette kan utvikle seg innenfor en uke. 

Alternativet til ghosting er når psykopaten ikke bryter kontakten, men sniker seg bort fra alle løfter og forpliktelser han/hun har gitt. Det skjer mindre plutselig, men er desto mer provoserende og feigt. Når offeret opplever at relasjonen glipper ut av hendene som vann mellom fingrene, så forårsaker også dette desperasjon og frykt. Fordi kontakten fortsatt er der, så vil offeret henvende seg til psykopaten i desperate forsøk på å få relasjonens status definert, men dette vil aldri bli imøtegått. Det er flere grunner til at psykopaten velger en slik form for snikforkasting fremfor ghosting;

-Desperasjonen hos offeret stiger gradvis. Offeret vil bli mer pågående og forvirret. Dette er verdifull narsissistisk forsyning.

-Psykopaten ønsker å observere den stigende desperasjonen for eksempel i telefonen eller via skype, derfor vil han/hun beholde kontakten med offeret. Dette er ikke mulig ved “ghosting”.

-Psykopaten ønsker ikke å forkaste offeret, men sluse det inn i psykopatens harem eller fanklubb.

Psykopatens fanklubb er den store og vide kretsen av bekjente rundt psykopaten som bejubler ham/henne, først og fremst på sosiale medier. Det kan dreie seg om flere hundre personer og de fleste av dem har psykopaten ingen personlig kontakt med.

Psykopatens harem er den innerste krets av fanklubben. Dette er personer psykopaten treffer personlig av og til, for eksempel i festsammenheng. Det vil typisk dreie seg om 20 til 30 personer, en broket forsamling bestående av kompiser, flygende aper, ekser og håpefulle som ønsker å bli den neste primærpartneren. Psykopatens harem vil inneholde mange personer av det motsatte kjønn (eller samme kjønn avhengig av psykopatens legning) og ha et forholdsvis høyt seksualisert innslag.

Når et offer som tidligere var primærpartner eller i en periode har befunnet seg i den mottakende ende av psykopatens hyperfokus og forføring blir forsøkt overført til en av disse utvidede gruppene, så er det en fornærmelse mot både offeret som person og mot relasjonens kongruens. Mange ofre lar seg likevel degradere fordi det som skjer er så forvirrende og fordi det oppleves så vondt å miste psykopaten. Offeret nøyes med smuler og resonnerer at det er bedre enn ingenting, eller kanskje relasjonen senere går tilbake til sin opprinnelige høye status hvis offeret er tålmodig.

Typisk vil relasjonen gå fra “vi skal bo sammen” til “vi tar en kaffe en dag” på få uker. Psykopaten vil dog ikke kommunisere relasjonens nedgradering. Han/hun vil late som om løfter aldri er gitt og at han/hun aldri har bygget opp forhåpninger hos deg. Hvis du selv våger å bringe temaet på banen så får du høre at “det var ikke ment sånn”, “du har misforstått” eller til og med “det har jeg aldri sagt”, “hva innbiller du deg, trodde du jeg ville ha deg som kjæreste?” og narsissistisk raseri for at du våger å være uenig i relasjonens utvikling.

Psykopaten vet at hvis han/hun ønsker å beholde deg i sitt harem for å fortsatt kunne trekke narsissistisk forsyning ut av deg, så må overgangen skje på en måte som gjør at du aksepterer den. Han/hun vil da spille på løgner, sjarme og future faking for å overtale deg til å godta løsningen. Du reagerer med vantro og skepsis, men fordi psykopatens planer for deres relasjon er så underkommunisert så henger du med etter fingertuppene for å se hvordan dette utvikler seg.

Utfasingen virker så naturlig og overbevisende at vi begynner å tvile på vår egen oppfattelse av relasjonen. Vi ønsker en anerkjennelse av at psykopaten definerer relasjonen på samme måte som vi gjør, men da det uteblir så kommer spørsmålene; “var vi ikke så intime som jeg trodde?”, “hvordan kan vi oppfatte dette så forskjellig?”, “har jeg misforstått dybden i relasjonen?”. Vi kan sågar resonnere at vi åpenbart kun har vært venner med psykopaten, og at psykopaten da må være en ekstra snill person som gir venner så mye oppmerksomhet som han/hun har gitt deg; “behandler NN alle vennene sine med så mye oppmerksomhet, at det føles som kjærlighet?”.

Vi kan også lure på om vi har gjort noe for å frastøte psykopaten, men hvis vi spør så får vi ulne svar eller tydelige signaler om å ikke være så klengete. Vi distanserer oss for ikke å vekke misnøye, men forvirringen og sorgen er komplett. Hvorfor er psykopaten plutselig så uinteressert? Vi gir enda mer og utsletter oss selv i et siste forsøk på å behage psykopaten.

Frekkheten og berettigelsen som ligger bak en slik arrogant behandling av deg og relasjonen dere har hatt, er følbar og et sikkert tegn på den antisosiale forstyrrelsen da den avslører psykopatens manglende evne til tilknytning. Psykopaten føler seg hevet over de uskrevne sosiale lovene som vi andre følger og regner med at alle følger. Psykopaten kan fortsatt skru på sjarmen for deg, men det skjer på en overlegen måte. Du har utspilt din rolle. For deg er relasjonen fortsatt ny, spennende og på opptur, men psykopaten kjeder seg og er allerede klar for noe nytt. Han/hun liker ikke det gamle, kjente og trygge. Relasjonen var for ham/henne som det nye plagget du kjøpte. Det fyller deg med eufori og lykke i en uke, men så svinner den rusgivende effekten. 

Det er helt ufattelig at psykopaten forventer at du skal godta en slik nedgradering, men de gjør det for så mange har akseptert det før deg. Mitt råd til ofre som opplever at dette er i ferd med å skje eller som det allerede har skjedd for, er å hoppe av. Bryt kontakten. Behold din integritet og selvrespekt og forlat dette mennesket. Du vil aldri få tilbake din plass på tronen. Det er ingen heder i å befinne seg i en psykopats harem, det er ikke normalt å omgi seg med ekser på den måten som psykopaten gjør det.

Problemet er at psykopaten fortsetter å gi deg smuler (eng. dosing) for å holde på deg, men du sulter. Kjærlighet er ikke å sulte. Kjærlighet er å føle seg mett og tilfreds. Ved å innføre NK så forteller du psykopaten klart og tydelig at du ser hva som skjer og at denne nedverdigende behandlingen finner du deg ikke i. Psykopaten vil neppe savne deg, men det vil sette et støkk i ham/henne at du har såpass bein i nesa at du setter foten ned. Det hadde han/hun nemlig ikke regnet med, psykopaten velger ikke denne metoden med ofre som han/hun tror vil gjennomskue den.  

“Hva hvis jeg ønsker å bli værende?”

Hele tiden maser både jeg og de fleste av leserne om NK. Det er en grunn til at dette blir repetert som den eneste løsningen, men jeg forstår at bloggen risikerer å miste lesere som insisterer på å bli værende sammen med psykopaten, Det finnes lesere som velger å tro på kjærligheten – selv sammen med en psykopat – og er villige til å miste en del av seg selv for å være sammen med personen de elsker. Når valget er tatt av et voksent menneske og basert på god kunnskap om situasjonen de befinner seg i, så aksepterer jeg det selv om jeg personlig synes det er et dårlig valg. Alle skal likevel føle seg velkommen på bloggen. Det skal ikke være flaut eller pinlig å innrømme at “jeg velger å bli i relasjonen, selv om jeg vet at min partner er psykopat”. Noen har religiøse verdier som forutsetter at de blir værende sammen med sin psykopatiske ektefelle. Andre har verdier som går på forpliktelse til sin partner, kanskje de ikke klarer å bryte med psykopaten fordi de ikke ønsker det.

Det finnes ett tilfelle hvor jeg fordømmer et slik valg, og det er hvis det er barn med i bildet. Har du mindreårige barn som er avhengige av deg og er nødt til å følge deg inn i relasjonen så har du ganske enkelt ikke lov til å ta dette valget på vegne av dem. En ting er at du selv som voksen velger å la deg mishandle av en psykopatisk partner. Noe ganske annet er å tillate at også dine barn har en psykopat i deres liv.

Men ok, tilbake til dette med å velge et liv med psykopaten. Jeg forstår det så godt. Jeg hadde valgt det selv, hvis situasjonen den gang hadde vært bittelitt annerledes. Jeg har ikke hørt en eneste historie hvor offeret har gledet seg til å forlate den psykopatiske partneren. Jeg tror alle disse valgene har blitt gjort med tungt hjerte og hvor offeret har strukket seg til det ytterste for å hente frem relasjonen slik den var i begynnelsen. Mange ofre brukte sine siste krefter på å forlate relasjonen, og det forteller litt om hvor mye som ble investert for å få relasjonen til å fungere. Psykopaten blir ofte forlatt med stor sorg og fortvilelse over at det ikke fungerte. Noen forlot relasjonen motvillig som følge av omstendigheter som gjorde at de ikke hadde et annet valg, og mange ble forkastet av psykopaten selv. 

Jeg forstår at noen velger å bli værende.

De som velger å bli værende er ofte inneforstått med at de vil miste selvstyreretten. Det er et bevisst valg de tar. Livet uten psykopaten blir for tungt. Livet er psykopaten. 

“Psykopaten kommer i forskjellige styrker. Ikke alle er like ille. Min partner er innimellom snill og omsorgsfull”.

Vel, en psykopat er ganske rigid og spekteret forholdsvis snevert. En narsissist derimot befinner seg på et vidt spekter fra den forholdsvis milde varianten til den maligne narsissisten som er psykopatens toeggede tvilling. Det er opp til deg selv å vurdere hvor din partner befinner seg. Vær dog klar over at selv om din partner tidvis viser omtanke, så er det ikke av kjærlighet til deg. Ved å bli værende så gjør du et bevisst valg å ikke motta kjærlighet. Du bare gir kjærlighet, og det du får tilbake er noe annet. Det er en form for belønning når psykopaten er fornøyd med deg, som en arbeidsgiver gir sin ansatt som har vært ekstra arbeidsom og føyelig.

Vær også klar over at for å overleve sammen med en psykopat, så må du ha ekstra sterke grenser og et usynlig “skjold” mot devaluering. Å finne de mest hensiktsmessige grensene kan være vanskelig, for jo sterkere dine grenser er, desto mer intenst vil psykopaten mishandle deg. Psykopaten hater grenser og vil presse og presse og presse på dem for å bryte deg ned. Grenser gjør ham/henne ganske enkelt rasende. Psykopaten hater også motsatt grenseløshet og betrakter et grenseløst offer som svakt og patetisk. Psykopaten har ingen respekt for grenseløshet og vil mest sannsynlig forkaste et offer som aldri sier stopp.

Mange ofre er tykkhudede og selvironiske, hvilket gjør at de klarer seg utmerket i devaluerende omgivelser. Mange er vokst opp med psykopatiske foreldre og møter kritikk, latterliggjøring, taushetskur eller manipulasjon med et skuldertrekk. Jeg var selv slik i begynnelsen av relasjonen med min P. Lite bet på. Jeg elsket ham likevel. Det var først når han begynte å glippe, at jeg ble desperat. Da han begynte å leke med selve relasjonens fundament så merket jeg at min grense var nådd. Jeg tålte devaluering så lenge han fortsatt var der. Jeg tålte ikke at han truet med å ta relasjonen fra meg. Da gikk jeg.

Husk at dette er hva de gjør hvis du tåler devalueringen. De vil heve innsatsen. De vil alltid skru mishandlingen opp et hakk. De er ikke fornøyd før de rammer deg. Hvis du tåler alt de finner på i relasjonen, så vil de til slutt true selve relasjonen. Husk også at selv om du tåler mishandlingen så er det likevel mishandling. Den gjør noe med deg. Psykopaten er ikke et mildere eller bedre menneske, bare fordi du tåler deres helt horrible grenseoverskridelser. For å bli værende så forutsetter det at mishandlingen er såpass lavgradig at du ikke blir syk av den. 

Denne teksten henvender seg til godt voksne, kunnskapsrike og velreflekterte ofre som velger å bli værende i relasjonen med psykopaten. Vit at dere er hjertelig velkomne her på bloggen. Teksten er ikke ment som et påskudd til å bli værende til deg som er ny, forvirret og i en avhengighetssituasjon. Gjelder dette deg så har du ikke den nødvendige dømmekraften og trenger å komme ut av tåka for å ta det viktige valget. Mitt råd er da å bryte kontakten, fjern deg fra manipulasjonen, tilegn deg kunnskap og bli deg selv. Hvis du etter lang tid uten kontakt – helst et par år – fortsatt ønsker å gå tilbake til psykopaten så er det ditt valg. Du vil ikke i denne bloggen lære hvordan å overleve sammen med psykopaten, bloggen oppmuntrer ikke til dette. Du skal likevel være hjertelig velkommen. 

Denne teksten er inspirert av youtube-kanalen “From surviving to thriving”.

 

Forbered deg riktig på Null Kontakt

I dag vil jeg minne oss på hvorfor NK er så viktig. Denne teksten vil primært henvende seg til dere som enten ennå ikke har innført NK eller dere som har prøvd men ikke helt får det til. Den kan også være en motivasjon for dere som har en pågående NK.

Null kontakt (NK) er noe annet enn “jeg lar bare være å svare”. NK er omfattende og innebærer for mange en fullstendig omlegging av livsstilen. Noen må flytte, slutte i jobben og/eller kutte ut halve sitt sosiale nettverk for at NK skal fungere i nødvendig målestokk. En undervurdering av hvor omfattende NK er kan medføre at den ikke lykkes. 

Hvis du er der at du bare unnlater å svare på henvendelser fra din giftige venn, eks eller slektning, så er ikke det NK. Kanskje er det tilstrekkelig for deg med dette begrensede tiltaket, men for sikkerhets skyld kan vi liste opp årsakene til at dette i de fleste tilfeller ikke vil være tilstrekkelig.

-NK skal hindre deg i å høre psykopatens stemme eller se hans/hennes ansikt. Du har ikke godt av noen av delene. Mest sannsynlig elsker du fortsatt dette mennesket. Å se ham/henne visuelt eller høre deres stemme vil trigge din evne til kjærlighet og din hang til nostalgi. Psykopaten er dessuten manipulerende og magnetisk og han/hun trenger bare blikkontakt eller noen få ord med deg for å overbevise deg om å bli værende i den destruktive relasjonen. NK beskytter deg mot å bli manipulert tilbake. Derfor er både treff og telefonsamtaler utelukket. Hvis psykopaten vet hvor du bor og lett kan banke på din dør, så må du vurdere å flytte.

-NK skal hindre deg i få få informasjon om psykopatens liv etter bruddet med deg. Du har ikke godt av å se hans/hennes sosiale profiler. Der blir en illusjon av deres perfekte liv med deres nye partner utstilt. “Utstillingen” er ment å ramme deg og alle andre som psykopaten ønsker å straffe, sjalusifabrikkere eller hjernevaske. Den falske illusjonen får deg til å tro at du har gått glipp av en fantastisk person og du blir fristet til å bryte NK. Den vil også fremkalle følelser i deg som er skadelige og ødelegger din indre fred, så som nostalgi, sinne og opplevelsen av mindreverd. NK skal beskytte deg mot dette. Det er derfor viktig å blokkere sosiale medier. 

-Psykopaten ønsket i mange tilfeller å sabotere ditt liv. Jeg vet at min psykopat ødela jobboppdrag jeg hadde i vente, i tillegg til vennskap. Han fikk denne muligheten fordi jeg ga ham informasjonen han trengte for å sabotere. Han kontaktet mine potensielle arbeidsgivere og venner. NK hindrer psykopaten i å få den nødvendige informasjon for å kunne sabotere ditt liv. Psykopaten bør ikke vite hvor du bor, hvem du har kontakt med eller hvilket arbeidsforhold du har. Hvis du ikke kan holde deg unna sosiale medier eller stenge dine profiler så sørg for ikke å legge ut informasjon som avslører noe som psykopaten kan bruke mot deg, alternativt kan du publisere villedende informasjon. Fjern ditt telefonnummer og din adresse fra “gule sider” og annen offentlig tilgang. Kutt all kontakt med bekjente og venner du har felles med psykopaten. Du kan ikke stole på noen. Dette er ikke fordi deres felles venner er dårlige mennesker eller upålitelige, men fordi psykopaten lett kan overtale dem til å avsløre informasjon om deg.

-Tiden du bruker på en psykopat eller narsissist er bortkastet. Før du vet ordet av det, så har du brukt mange år på et sort hull. Psykopaten er en tidstyv som stjeler din tid, ditt liv og din energi. NK gir deg mulighet til å bruke den tiden du har igjen på noe verdifullt. 

Det er viktig å forberede deg godt for at NK skal bli vellykket. Her er noen av fallgrubene du må være oppmerksom på.

-Overgangen fra å være dypt involvert og aktiv i et annet menneskes liv til fullstendig “radio silence” er stor. Det kan oppleves som et ubehagelig vakuum. 

-Hvis ikke du er mentalt enig med deg selv i at relasjonen er høyt problematisk og ikke fungerer, så er det lett å tre inn i relasjonen igjen. Vilje, forståelse og selvdisiplin må være på plass. Forbered deg på at NK i en overgang er som å leve uten oksygen. Forestill deg panikken du må gjennom. 

-Vær forberedt på abstinens og et sterkt behov for å gjenopprette kontakt. Først hele tiden, deretter i bølger. 

-Relasjonens opp- og nedturer var avhengighetsdannende. Kroppen er nå vant til denne spenningen og et plutselig opphør kan føre til ubalanse i utskillelsen av hormoner, adrenalin og andre stresstoffer i tillegg til ruslignende endorfiner. Vær forberedt på kroppslig ubehag som dessuten gir psykisk ubehag.

-Det finnes ingen “litt” eller “moderat” NK, eller midlertidig NK. Forbered deg på fullstendig avhold resten av livet. 

-Forbered deg på ingen unnskyldning eller oppriktig anger fra psykopatens side. Forbered deg også på hva en slik taushet kan gjøre med deg, hvis psykopaten ikke “kjemper for å få deg tilbake”. Det kan skape sterke følelser av mindreverd. Forbered deg også på sinne som følge av den rene og skjære arrogansen de utviser.

-Forbered deg på å klare deg uten avklaring eller “siste ord”.

-Vær forberedt på at det oppstår et stort hull i livet ditt som tidligere ble fylt av psykopaten. Dette hullet må du forberede deg på å fylle med andre ting så det ikke blir så merkbart. Hvis ikke du klarer å holde deg aktiv og til en viss grad distrahert, så vil behovet for rekontakt være stort slik at psykopaten igjen kan fylle hullet fordi du 1) ikke klarer det selv, eller 2) ikke klarer å leve med tomheten.

-Vær forberedt på at psykopaten vil forsøke å bryte gjennom dine barrierer. Han/hun gjør det ikke av savn eller kjærlighet, men fordi en psykopat ikke tåler å bli ignorert og du skal straffes for ditt forsøk på å bryte deg løs. Vær derfor forberedt på begge scenarier 1) en psykopat som forsøker å få deg i tale, og 2) en psykopat som ikke forsøker å få deg tale. Begge scenarier er vanskelige, på hver sin måte. 

-Ikke fortell psykopaten eller noen andre om dine planer for NK. Å avsløre dem gir psykopaten mulighet til å komme deg i forkjøpet og sabotere dine planer før du får begynt.

-Når NK er igangsatt så kan du lage en avtale med en betrodd venn, som du kan kontakte når fristelsen til å bryte NK er stor.

-Forbered deg på å ikke få tilbakebetalt hvis psykopaten skylder deg penger. En slik gjeld brukes ofte som unnskyldning til å bryte NK – av begge parter. Er det snakk om store beløp og du har dokumentasjon på lånet, så la advokat ta seg av all kontakt. Hvis ikke så anse pengene for tapt.

Ved å forberede seg grundig både mentalt og praktisk så øker det sjansen for at NK lykkes og varer. Det er likevel ingen garanti for at du ikke mislykkes. Vær derfor ikke fordømmende mot deg selv hvis du må forsøke flere ganger, men vær forberedt.

NK er ment å beskytte deg. Som gulrot kan du bruke at det er den beste hevnen mot en psykopat som har behandlet deg umenneskelig. Hvorfor rammer NK psykopaten og narsissisten så hardt? Det er flere grunner til hvorfor NK er så effektivt som våpen mot en psykopat eller narsissist;

-Å ta initiativ til NK er det samme som å ta makten og kontrollen tilbake. Du har også selv bestemt tidspunkt. Du har tatt kontroll over situasjonen. Dette liker psykopaten dårlig. 

-Du signalerer med NK at du ikke lenger ønsker å ha noe med psykopaten å gjøre. Dette oppfatter psykopaten som massiv kritikk.

-Du foreslår med NK at psykopaten ikke er god nok for deg; igjen massiv kritikk.

-Du kutter med NK psykopatens narsissistiske forsyningslinje fra deg. Hvis ikke psykopaten i tide har en ny kilde til forsyning på plass, så forårsaker dette panikk og kaos i psykopatens indre. 

Lesertips hvis du fortsatt synes NK er uoverkommelig:

“No contact – how to beat the narcissist” av H. G. Tudor

“How to do no contact like a boss” av Kim Saeed

“The no contact rule” av Natalie Liu

Lykke til. Bruk kommentarfeltet til å støtte og hjelpe hverandre. Fortell om både vellykkede og mislykkede strategier. Husk at dine bommerter kan være til hjelp for andre.

 

 

“Min intuisjon var intakt i relasjonen med P. Hvorfor lyttet jeg ikke til den?”

Vi er kommet til vinnerteksten i vår kommentar-konkurranse. Leseren som bidro med kommentar nummer ett tusen ønsker svar på dette spørsmålet.

Vedkommende forklarer videre “etter forholdet med P, husker jeg riktig mange situasjoner hvor jeg intuitivt hadde notert meg at hans oppførsel/væremåte ikke var mine verdisett. Jeg hadde notert meg mange ting i forholdet, men som jeg unngikk å konfrontere ham med. Kanskje visste jeg godt at det ville forårsake problemer hvis jeg konfronterte ham. Var jeg i hele forholdet redd for å miste, for så til slutt å miste likevel?”.

Jeg tror veldig mange kjenner seg igjen i opplevelsen av forsøke å holde på relasjonen slik den var i begynnelsen, men merke at den gradvis glipper etterhvert som devalueringen tiltar for så å slippe taket helt under forkastingen eller når man selv velger å forlate den desperate situasjonen. Mange opplevde at intuisjonen gjorde seg hørbar ikke bare fra devalueringen startet, men fra relasjonens første dag. Antakelig var vi mer oppmerksom på vår intuisjon i begynnelsen av relasjonen enn senere.

Vi entrer ikke en relasjon med en forventning om røde flagg. Vi vet at alle relasjoner har sin bakside. Vi forventer ikke perfeksjon. Psykopatens røde flagg er subtile, spesielt i begynnelsen. Senere er tegnene mer tydelige men vi gjenkjenner ikke hva vi ser. Psykopatisk opptreden og tankesett er ikke likt noe fra vår erfaring med normale mennesker. At ting faller på plass tar tid. Det er mange dermed mange faktorer med en naturlig forklaring som gjør at vi ikke lyttet til vår intuisjon.

Mange av oss likte ikke psykopaten i begynnelsen. Jeg husker selv at jeg oppfattet psykopaten som sleip, det var noe falskt over ham, noe upålitelig med blikket og jeg syntes han var altfor selvhevdende. Han kalte meg en “besserwisser” etter bare få timer bekjentskap. Jeg husker jeg tenkte “hvem gjør det? Hvem er så freidig mot mennesker de nettopp har møtt?”. Samtidig ble jeg forvirret “liker han meg eller liker han meg ikke? Hvorfor kaller han meg nedlatende ting samtidig som han viser så sterk interesse for meg?”, og dette var innen det manipulative skifte, altså før jeg ble hektet og mens jeg fortsatt var kapabel til å forlate hele relasjonen uten å ense det en ettertanke. 

Det vi gjorde som mange mennesker med intakte grenser ikke gjør, var å bli værende likevel. Vi gir mennesker ekstra sjanser av medfølelse for dem. Vi rasjonaliserer og unnskylder deres oppførsel selv om den trigger vår intuisjon. Her er noen av de bevisste tankene som dukket opp i meg i begynnelsen av relasjonen. Kanskje kjenner du noen av dem igjen?

-Bare fordi han ikke er som meg så betyr ikke det at noe er i veien med ham. Jeg gir ham en sjanse.

-Jeg har godt av en ny type menneske i livet mitt. Jeg gir ham en sjanse.

-Han er sosialt klønete, det er synd på ham. Jeg gir ham en sjanse.

-Han vet ikke hvordan man snakker til mennesker, jeg kan vise ham hvordan. Jeg gir ham en sjanse.

-Han virker veldig interessert i meg. Kanskje han synes det er vanskelig å uttrykke det på riktig måte. Jeg gir ham en sjanse. 

-Han er ensom og ny i byen. Jeg gir ham en sjanse.

-Det er litt smigrende at han har låst siktet på meg av alle mennesker. Jeg gir ham en sjanse. 

-Han virker falsk men det gjør ofte sjenerte mennesker fordi de er usikre og redde for å bli avvist. Jeg gir ham en sjanse. 

Det er egentlig logisk at vi ikke lyttet til vår intuisjon med slike rasjonaliseringer. Problemet er at 1) ikke en eneste av mine rasjonaliseringer over stemte med virkeligheten, og 2) ting mellom oss eskalerte fort til mye verre. Jeg klarte fortsatt å undertrykke min intuisjon.

Etter bare fem dagers bekjentskap eksploderte han ut av det blå under en middag. Hvordan klarte jeg å akseptere det?

Jeg aksepterte det forsåvidt ikke. Jeg holdt meg unna i flere dager, men jeg må innrømme at han allerede pirret meg og jeg håpet på at han en dag skulle dukke opp med en unnskyldning eller en fullgod forklaring for sin oppførsel. Jeg reagerte altså med en viss normalitet. Det var riktig av meg å trekke meg unna. Samtidig ventet jeg på hans retur i det skjulte. Det sunne og hensiktsmessige hadde vært å løsrive meg fra denne personen med kropp og sjel, slukke håpet og med det samme erkjenne at “dette vil jeg ikke ha i livet mitt”. 

Men jeg valgte å vente, slik at da han endelig etter noen dager returnerte til meg så var jeg fullt beredt til å ta ham tilbake. Han merket at jeg var klar. Jeg fikk aldri noen unnskyldning eller forklaring. Hvorfor skulle han beklage eller forklare til noen som var så imøtekommende? Han kom tilbake på psykopatisk vis, som om ingenting utenom det vanlige hadde hendt. Hans retur var en typisk psykopatisk mishandlings-test, hvor de ser hvor mye transgresjon du tolererer, for så å skru mishandlingen opp et hakk hvis du ikke setter bremsene på. Jeg bestod den testen med glans.

Min gjeninntreden i relasjonen var nok med en viss avventing. “Når skal unnskyldningen eller forklaringen komme?”. Men det som skjer er at det kommer aldri noen tilfredsstillende forklaring, så man griper etter de tegn man finner, på at psykopaten har menneskelige egenskaper, slik at for eksempel når psykopaten åpner bildøren for deg blir til “aha – dette er hans måte å vise at han beklager sin oppførsel for to uker siden”.

Det er egentlig fascinerende hvilken mental akrobatikk vi utviser for å rettferdiggjøre at vi fortsatt bør delta i relasjonen. Vi ønsker så hardt å tro på at dette er århundrets relasjon og det største som kommer til å skje oss. Vi tror derfor at vi aldri kommer til å finne noe lignende hvis vi velger å gå. Vi er livredde for å miste dette som føles så spesielt. Men vår mentale akrobatikk begynner å nærme seg grensen for hvor tøyelig den kan være. Vi klarer å bøye oss bakover. Vi klarer sågar med anstrengelse å gå ned i spagat og å legge føttene bak hodet. Men vi klarer ikke å dreie hodet 180 grader. Virkeligheten vil derfor til slutt trenge gjennom.

Psykopaten nevner aldri elefanten i rommet. Hans/hennes merkelige oppførsel vedvarer uforklart, og vi går rundt med et udekket behov for forklaring. Dette skaper ironisk nok en bryggende harme i oss mot psykopaten som vi ikke våger å ytre men som til slutt vil hjelpe med å løsrive oss. Vi legger merke til at psykopaten fortsetter som om ingenting har hendt. Vi har allerede lært oss at å spørre ikke er populært og kan risikere relasjonen. Vi vil ikke risikere noe. Men vi går hele tiden på tvers av vår integritet. Det finnes intet kompromiss, alt skal skje på psykopatens premisser. Vi går i mot våre verdier og prinsipper som vi fint klarte å leve etter innen vi traff psykopaten. Nå må vi kaste alt til havs og henger etter fingertuppene mens intuisjonen skriker stadig høyere, men den leker vi “whack-a-mole” med. Dere vet, det spillet på tivoli hvor et jordekorn dukker opp av forskjellige hull og man skal slå det i hodet med en hammer slik at det igjen forsvinner, men bare midlertidig for det dukker snart opp av et nytt hull og stadig hyppigere. Snart gjør vi ikke annet enn å slå vår egen intuisjon i hodet for psykopatens uforklarlige oppførsel overmanner oss.

Etter relasjonen er det oss selv vi banker i hodet. “Hvorfor gikk jeg ikke tidligere?”, “hvorfor tok jeg ikke tegnene alvorlig”, “har jeg mistet all realitetssans?”. 

Vår intuisjon spiller sammen med vårt selvverd. Personer med lavt selvverd er vant til å ikke lytte til intuisjonen fordi andre har tatt styringen. Ofte startet det fra barnsben av at man alltid lyttet til foreldre og søsken uansett hva intuisjonen fortalte oss. Man vokste opp med en tro at “mamma og pappa vet best” og vi opplevde det som trygt. Men noe skjedde i utviklingen av vår egen autonomitet. Det kan ha vært noe i oss selv som ikke ville frigjøre oss mentalt fra autoritære personers innflytelse. Narsissistiske eller psykopatiske foreldre vil heller ikke la barnets dømmekraft utvikle seg normalt, slik at vi blir usikre på vår egen inutisjon. Narsissistiske foreldre vil alltid la sitt syn skjære gjennom og ikke lære barnet at “ok, det gjør du rett i”. Vi vet kanskje hva vi vil men “jeg konsulterer med mamma og pappa for sikkerhets skyld”. Hvis autoritære personer mener noe som går på tvers av vår intuisjon så går vi gladelig i mot vår intuisjon for å tilfredsstille denne autoritære figuren eller fordi vi blindt stoler på deres avgjørelse og ikke vil ta ansvar for våre egne liv. Hvordan skal vi i voksen alder plutselig lytte til vår intuisjon når vi ikke er vant til det?

Personer med trygt selvverd stoler på deres egen dømmekraft, ingen autoritære figurer kan rokke ved den. En slik person har respekt for seg selv. “Jeg hører hva du sier men jeg merker at min avgjørelse er best for meg”. Det er ikke det samme som stahet eller manglende evne til samarbeid. Det er meget viktig at dere som tilhører den førstnevnte kategorien jobber hardt og lenge med å komme i den sistnevnte kategorien. Denne egenskapen kan oppøves og det er aldri for sent. 

“Var jeg i hele forholdet redd for å miste, for så å miste likevel?”. Ja. Det er uunngåelig at relasjonen med en psykopat ender. Til slutt blir vi konfrontert med vår store frykt som har vært å miste relasjonen. Vår store skrekk blir til virkelighet men også vår redning. Det ligger faktisk et enormt indre mot bak vår aksept av å gi slipp på noe som for oss var så dyrebart. Vi tror relasjonen slutter fordi psykopaten ikke kan pleie langvarige relasjoner, og dette er forsåvidt riktig. Psykopaten kan ikke pleie noe som helst. Men ikke gi psykopaten all ære for å avslutte det umulige. Det er også vårt eget selvverd som til slutt gjør seg gjeldende. Hvis vi er den som til slutt pakker sakene og går, så er det fordi selvverdet slo inn. Vi går kanskje meget motvillig og med hjertet i halsen, men med en forståelse av at “dette går ikke lenger”, “dette kan jeg ikke finne meg i (selv om jeg har lyst til å fortsette)” eller en endelig innrømmelse av at “P er ikke den jeg trodde han/hun var” (som regel etter et bedrag så stort at P ikke lenger kan late som det ikke skjedde). Selv om strikken var strukket meget langt, lenger enn i noen tidligere relasjon, så lytter vi til slutt til vår intuisjon.

Også selv om du blir forkastet eller har gått tilbake til psykopaten to eller tjue ganger, så gjelder det samme. Det er selvverdet som gjør at det aldri blir noen enogtyvende gjenforening. 

Din intuisjon var der hele tiden. Stol på den. Stol på din egen dømmekraft. Ikke la det skje igjen, at du overstyrer den når den forsøker å redde deg.

Psykopaten mangler samvittighet, ikke empati

Det er en ofte repetert oppfatning at psykopater mangler empati. Denne oppfatningen synes å være universal. Den går igjen enten man leser norsk litteratur, engelske eller amerikanske nettsider eller forskning fra andre land. Alle synes å gjenta mantraet “psykopaten mangler empati”. Likevel har jeg aldri lest en fullgod forklaring på denne påstanden. Den blir fremlagt som selvsagt. Det virker som om vi bare repeterer denne påstanden fordi alle andre har ytret den før oss.

Jeg har grublet hardt og lenge, og kommer alltid til en annen konklusjon; nei, jeg får det ikke til å stemme. Psykopaten har empati. Det er samvittighet han/hun mangler. 

For hva er empati? Det er å kunne sette oss selv i andres sted når vi har lyst til det. Normale mennesker går ikke rundt med  automatisk parat-empati for alle og enhver. Empati krever at vi har sympati for vedkommende som empatien er rettet mot. Vi må ha gode eller i det minste nøytrale følelser for mottakeren. Vi kan ha empati for fremmede fordi vi ennå ikke kjenner dem. Hvis vi blir nærmere kjent med dem så 1) enten liker vi dem, og empatien vedvarer, eller 2) vi finner ut at vi ikke liker dem og skrur av empatien. Vi har ikke empati for mennesker som blir så fremmede for oss at vi ikke finner noen identifiserbare trekk, eller mennesker som har utvist holdninger som ikke er forenelige med våre egne. Mishag forskyver empati. Hvis vi tror “joda, jeg kan likevel ha empati for en person jeg ikke liker” så er dette feil. Alle forstår hvilken nedtur man får av å ikke rekke toget. Denne empatien kan man ha for hvem som helst, men det er ikke reell empati. Det er kognitiv empati vi da snakker om. Reell empati krever engasjement for å få den fulle emosjonelle opplevelsen en annen har.

De fleste vil ikke føle empati for Adolf Hitler. Mange føler ingen empati for Donald Trump. Eller en barnemorder.

Dette var ekstreme eksempler. Men vi føler heller ingen empati for en kollega som har svertet oss, eller en venn som har sveket oss. Kanskje føler vi ingen empati for en hel folkegruppe som vi assosierer med noe negativt. Vi er ikke villig til å utvise det nødvendige engasjement som reell empati krever, for en person som byr oss i mot.

Det er derfor en myte at normale mennesker går rundt og er empatiske hele tiden.

Normale mennesker skrur empatien av og på. Det kan også psykopaten.

Så ser vi av og til begrepet “empat” (eng. empath) dukke opp. Foreløpig brukes det ikke så mye på norsk, men “en empat” defineres som en person som er ekstra empatisk. Har en empat mer empati enn andre? Nei. En empat har mer samvittighet enn andre. En empat er psykopatens strake motsetning, ikke på grunn av empati men som følge av en overaktiv samvittighet der hvor psykopaten har ingen. Det dreier seg ofte om mennesker som har skyld- og skambelagte personligheter. Disse personene har ofte vokst opp i narsissistiske omgivelser. I tillegg er de et foretrukket valg av partner for en psykopat. Den overdimensjonerte samvittigheten gjør at de lett tar på seg skyld. De unnskylder ofte mishandling av seg selv. Hvorfor? Fordi de selv ofte føler skyld, skam og underlegenhet. En empat har mye indre smerte og tror at andre har det likedan. Derfor er det i deres øyne ofte en smertefull årsak til at andre oppfører seg dårlig. En empat vil mye lettere rasjonalisere og unnskylde psykopatens mishandling. Derfor blir psykopaten ofte tiltrukket av empater. Ironisk nok er det empatene som først avslører psykopaten, nettopp fordi deres overdrevne samvittighet medfører trang til å leve seg inn i andres verden. En empat vil analysere og gruble til han/hun finner svaret. 

Det er noe som heter “på seg selv kjenner man andre”. Dette er empatiens forutsetning.

Det gjelder også for psykopaten. Hvorfor går han/hun videre uten å bry seg om i hvilken tilstand han/hun etterlater offeret? Fordi han/hun selv ikke føler skam, skyld eller sorg. Når de ikke har indre smerte så tror de heller ikke at andre har det. De føler bare overlegenhet og tomhet. Det er derfor ingen grunn til å skåne noen, alt er en konkurranse. De kan ikke forestille seg hvordan offeret lider. De har empati, dette er deres empati. Deres egosentrisitet gjør også at de ikke har nok interesse for andre til å engasjere seg empatisk, men det er ikke fordi de ikke har evnen. 

De vet likevel at de har oppført seg forferdelig. At de ikke tilbyr lindring er ikke som følge av mangel på empati, men mangel på samvittighet. Deres evne til å kalkulere hvordan de kan ramme andre forutsetter også en viss evne til empati.

Har noen lagt merke til psykopatens og narsissistens forkjærlighet for kjæledyr, spesielt hunder? Det er muligens ikke vitenskapelig bevist, men psykopaten har ofte en god relasjon til hunder. Hunden er lydig og elsker sin herre betingelsesløst. Dette er egenskaper psykopaten ønsker i sitt menneskelige offer. Jeg har observert enkelte psykopater i mitt liv og deres behandling av hundene deres. Hundene blir ofte plassert på en pidestall og får masse pleie og stell. Psykopaten synes å være fullt kapabel til å ha empati med deres hund. 

For meg er bevisene ubestridelige – psykopaten har empati.

Samvittighet derimot, har de ikke.

Samvittighet gjør at normale mennesker oppfører seg medfølende mot mennesker de har skrudd av empatien for.

Et eksempel; i en opphetet politisk diskusjon så klapper jeg til min politiske motstander i ansiktet. Jeg ser at vedkommende blir rød på kinnet og blir satt ut av min voldsomme reaksjon, han/hun får et sjokkert og lidende uttrykk i ansiktet. Jeg får umiddelbart dårlig samvittighet, sier unnskyld og løper til kjøkkenet for å hente en ispose som kan lindre. Min dårlige samvittighet åpner for empati. Plutselig klarer jeg å sette meg i vedkommendes sko og se “det der var ikke greit av meg, jeg hadde ikke likt å bli slått på denne måten”. Merk at empatien først blir skrudd på, fordi samvittigheten var der først. Dessuten er empati et valg jeg tar. Selv uten empati så ville likevel min samvittighet styre meg i en medfølende retning. Samvittighet – ikke empati – gir meg et behov for å lindre skaden jeg har forårsaket. En psykopat vil aldri ha medfølelse uansett, med eller uten empati, fordi samvittigheten mangler.  

Jeg gjenter min konklusjon.

-Evnen til empati er ikke nevneverdig ulik hos normale og psykopatiske mennesker.

-Empati er noe vi skrur av og på etter ønske, forgodtbefinnende, energi, dagsform og hvilken oppfattelse vi har av mottakeren. Det samme gjør psykopaten.

-Empati krever engasjement og energi. Psykopaten er egosentrisk og vil engasjere seg mindre i andre, men det betyr ikke at evnen til empati ikke er der.

-Normale mennesker er ikke spesielt empatiske.

-Psykopaten mangler samvittighet, ikke empati. 

Jeg er spent på hvilke tanker leserne selv har om dette. Bruk gjerne kommentarfeltet til å kjøre debatt.

Allnærvær

La du merke til følelsen av at psykopaten ikke hadde forlatt deg, selv lenge etter bruddet? Du kunne fortsatt føle vedkommendes nærvær. Du kunne se, høre og sågar lukte ham/henne nesten like tydelig som om han/hun fortsatt befant seg ved siden av deg. Den energien etter en person som nettopp har forlatt rommet, når du kan sanse vedkommende fortsatt i noen minutter, kjenner du igjen dette? Forskjellen er at med en psykopat så beholder du denne følelsen i mange uker eller måneder.

Jeg husker jeg kunne lukke øynene og fortsatt høre ham løpe ned trappen ned til gaten, som han pleide å gjøre hver ettermiddag da han dro for å trene. Det var så tydelig og ikke til å ta feil av. Han var fortsatt en del av meg, han befant seg i hver celle i meg, i tillegg til hvert molekyle i lufta omkring meg. Denne opplevelsen av totalt omsluttende nærvær – eller allnærvær – dukket av og til opp så sent som to år etter bruddet.

Allnærvær (eng. everpresence) er mer enn blott nærvær. Det er når du merker en skikkelses tilstedeværelse av bare å lukke øynene, eller du går i butikken og må plutselig snu deg fordi du syntes vedkommende snakket til deg. Det kan skje etter at en nær person har avgått ved døden, eller i tilfeller hvor relasjonen ble brutt uten at man fikk sagt ordentlig farvel, innen vi var klare til å gi slipp. Det er ikke bundet til bestemte steder og under ingen omstendigheter til personen selv. Allnærvær kommer innenfra deg, og må ikke forveksles med allstedeværelse/omnipresens, som er noen menneskers (inkludert psykopaten) egne opplevelse av at de kan være overalt, til enhver tid. Allnærvær er heller ikke paranoia. Det er en behagelig men også meget vemodig og nesten trøstende opplevelse av at psykopaten fortsatt er der.

Selv om allnærvær ikke er stedbunden, så merket jeg en kraftig forsterkning av å befinne meg en plass som hadde tilknytning til psykopaten. Jeg synes det var skremmende og vakkert på samme tid. Først trodde jeg at fornemmelsen var en indikasjon på min spesielle kjærlighet til ham. Senere forstod jeg at det er faktisk noe psykopatene gjør, ubevisst eller bevisst, som planter en slik parasitt i oss; at noe av dem kleber seg til oss selv om deres kropper for lengst er borte. Det er med andre ord en manipulasjon. Hvordan i all verden gjør de det? Det oppleves jo nesten som ut-av-kroppen og av en spirituell karakter.

Allnærvær er imidlertid hverken overnaturlig eller tilfeldig.

Intensiteten i en relasjon med en psykopat, gjør at de skaper mange og dype avtrykk i våre liv. Les hva narsissisten H. G. Tudor har å si om dette.

“The dedication by which I ensured I had imprinted myself on your life in every conceivable sense was worthwhile. Not only did I draw you in and ensnare you, but I also left my mark on you so that once I had discarded you (or if you made the bold move of leaving me) I would forever remain with you.

You walk through the park and you are haunted by the image of us up against the oak tree. Someone gets in the lift next to you wearing Chanel Allure and you want to reach out and hug him as you are immediately taken back to smelling me lying next to you in bed. When “With or without you” is played you start to sob as you recall how I held you close during a thunderstorm as it played in the background (on repeat of course).

I remain with you through my everpresence.” (fra “Manipulated” av H. G. Tudor) 

Ifølge Tudor er psykopaten ikke bare klar over at du opplever allnærvær etter deres exit, han/hun er klar over det fordi den bevisst ble plantet der. Ved å utsette oss for mange og varierende steder, objekter og hendelser og samtidig knytte emosjonelle og affektive opplevelser til disse stedene og tingene, så visste psykopaten at våre liv etter bruddet ville bli nærmest som å bevege oss i en tvangstrøye, fordi vi hele tiden vil bli omgitt av inntrykk som minner oss om psykopaten. Vi vil oppleve det invaliderende og som noe det er nærmest umulig å flykte fra. For hvordan kan vi leve et liv hvor vi skjermer oss for radioen, vinmonopolet, eiketrær eller psykopatens bilmerke? Vi vil knapt kunne oppholde oss i våre egne hjem hvis psykopaten var en hyppig gjest der. Vi vil ikke klare å forholde oss til den tomme kjøkkenstolen der han/hun pleide å sitte, eller bruke fjernkontrollen som nesten var limt fast i hånden hans/hennes.

Nå som vi vet at allnærvær ble plantet i oss og at det ikke handler om en spesiell kjærlighet, så kan vi først trene oss i å fjerne alle nostalgiske assosiasjoner med tingene og stedene, og i stedet assosiere dem med mishandling. Nostalgi forsøker vi å holde fast men mishandling vil vi gjerne slippe ut av hendene. Bruk derfor tid på å fortelle deg selv “nei! Vi hadde det ikke hyggelig på den kafèen, jeg ble forført av en forstyrret person der”. Antakelig må du gjenta budskapet en del ganger.

Deretter kan vi gjøre tingene og stedene til våre egne igjen. Vi kan ikke unngå alle objekter psykopaten utsatte oss for, ta dem derfor tilbake! Vi er nødt til å holde ut å bli konfrontert med dem. Den kafèen, gå inn igjen og ta en kaffe der. Gjerne alene første gangen. Forsøk å erindre hvordan du egentlig hadde det den gang du satt der med psykopaten. Var det så fantastisk som du husker? Det du husker som nostalgisk forføring, var det ikke egentlig future faking og dermed manipulasjon? Satt du ikke egentlig litt på kanten av stolen fordi stemningen var litt spent og ubehagelig? Etter at du har klart å fjerne brodden av nostalgien, så kan du gå dit igjen, denne gang med en venn eller en slektning. Skap nye opplevelser for å erstatte og fortrenge de du har med psykopaten.

Det vinmerket du har unngått fordi dere drakk den vinen for å feire ettårsdagen for relasjonen – drikk den igjen ved en spesiell anledning som ikke har noe med psykopaten å gjøre. Hjørnet i sofaen hvor dere pleide å sitte tett omslynget? Gjør den til din og hundens kosekrok, eller din og barnebarnets. Parken du har gått store omveier omkring fordi du pleide å sitte der sammen med psykopaten hver søndag? Fortsett å gå dit hver søndag men denne gang med venner. Parken du var redd for vil etter en stund bli fylt med gode minner av latter og vennskap i stedet for falsk nostalgi etter en mishandler. Du vil slutte å unngå den og gladelig gå gjennom den, etter hvert til og med alene, for du er ikke lenger redd for hva den kan trigge i deg. 

La din aktive innsats for å ta livet dit tilbake bit for bit, ledsages av den fantastiske jobben tiden gjør. Selv om psykopaten synes å være usedvanlig seiglivet i oss, så er det en vidunderlig følelse å merke ham/henne bli fjernere og fjernere.

En bokanmeldelse og en filmanmeldelse

Hollywood og litteraturens verden har selvfølgelig mesket seg med psykopater i alle år. Mange er fascinert av fenomenet og psykopaten er unektelig kilde til mange gode historier. Man skulle da tro at alle filmene og bøkene virker opplysende på publikum, og at alle går rundt med en viss allmennkunnskap om psykopati. Men er det slik? Nei.

Min personlige konklusjon på en dårlig historie om psykopaten er at den overdriver. Verken Hollywood eller forfattere klarer å stå imot fristelsen til “å ta av”. Det blir for voldsomt. Det begynner kanskje troverdig men ender i ni av ti tilfeller med at psykopaten gjør noe fullstendig absurd som vi reelle ofre vet ikke stemmer med virkeligheten. Da mister historien meg, jeg faller av lasset og skifter kanal eller legger boken fra meg.

I virkeligheten blir psykopaten sjelden massemorder, han/hun kapper ikke av lemmene til uskyldige mennesker, får tilgang til atomvåpen eller herredømme over en hær av flygende aper og lykkes med å okkupere Texas. Virkeligheten ender heller ikke med at psykopaten selv blir drept eller ender i fengsel. I virkeligheten går han/hun bare videre i livet, som regel med et nytt offer.

Kan disse oppdiktede historiene i det minste fungere som trøst for oss ofre, å se rettferdigheten skje fyllest om ikke annet så i fiksjonens verden? Jeg kan bare svare for meg personlig. Jeg foretrekker en realistisk fremstilling av psykopaten, selv om den kanskje gjør litt vondt og ender med mindre krutt. En god historie om psykopaten er hvis den fungerer som bekreftelse. For meg så er det troverdige også oppløftende selv om ikke avslutningen er så spektakulær. Gode historier om psykopaten finnes, selv om det er flere av det spektakulære slaget. Jeg kan ikke dekke alle historier som er skrevet og filmet, men jeg kan fortelle om to historier som er aktuelle i skrivende stund. La os gå rett på sak. Vi starter med en bok jeg leste for en måned siden. Dere som ikke ønsker historiene avslørt, bør stoppe å lese her.

“Evig din” av Daniel Glattauer. Oversatt fra tysk i 2013. Selges fortsatt i både innbundet og pocket utgave. Jeg kjøpte pocket utgaven til 139 kroner.

Historien handler om Judith som er enslig og jobber i en møbelforretning. Hun får en beundrer, Hannes, som etter hvert blir meget pågående. Ikke vanskelig å gjette hvem som er psykopat av de to. Boken er forholdsvis kort og lettlest og dette er positivt for å kunne motivere lesere som blir demotivert av tykke bøker, negativt fordi man ikke yter det omfattende traumebåndet rettferdighet hvis man ikke vier nok sider til å beskrive det.

Historiens pluss: beskrivelsen av hvordan Judith reagerer på det psykopatiske båndet som opprettes mellom henne og Hannes er meget godt beskrevet. Hun blir besatt, sykemeldt, sengeliggende og klarer ikke å tenke på annet enn Hannes. Først vil hun ikke ha ham. Men så blir hun avhengig og trygler ham om å komme tilbake. Beskrivelsen av Hannes` dobbeltliv som etterhvert åpenbarer seg er også meget god og troverdig. Judiths langsomme oppvåkning likeså. Hannes klarer å sjarmere hele Judiths omgangskrets og Judith får problemer med å overbevise venner og især moren om at alt ikke er normalt med Hannes. Igjen, godt gjenkjennelig. Dette er “snadder” rett og slett.

Historiens minus: vi er aldri inne i hodet til Hannes. Han er endimensjonal. Spørsmålet er om det er nødvendig å vie ham plass, men det finnes forfattere som på meget bra vis klarer å gi en troverdig fremstilling av hva som driver psykopaten, for eksempel Claudia Moscovici i “The seducer” (ikke oversatt til norsk). Glattauer formår ikke dette eller han velger å ikke gjøre det i denne historien. Han velger å fokusere utelukkende på Judith. Det blir for meg et minus. Glattauer klarer heller ikke å motstå en absurd finale. Det blir litt Josef Fritzl over avslutningen. Josef Fritzl var høyst reell men en “abnormitet innenfor abnormiteten” og de fleste ofre vil få en nedtur av en slik avslutning, fordi hele den troverdige oppbygningen da mister litt ansikt.

La oss gå videre til filmen. Den så jeg faktisk i går kveld og er derfor frisk i minne.

“The gift” fra 2015, med Jason Bateman, Rebecca Hall og Joel Edgerton. Filmen har karakter 7,1 av 10 på IMDB. 

Referat: Simon og Robyn er tilsynelatende lykkelig gift. Simon har fått ny jobb og paret flytter derfor inn i et nytt nabolag. Plutselig dukker en gammel skolekamerat av Simon opp, Gordo. Gordo virker litt sosialt klønete og er av en eller annen grunn meget kontaktsøkende til paret. Robyn er åpen for å lukke den plagede mannen inn i varmen, men Simon er skeptisk. Etter hvert setter Simon foten ned da han synes Gordo er for pågående og husvarm og han nekter Gordo å oppsøke paret. Så langt i historien så peker det meste mot at Gordo er antisosial. Men historien snur på en finurlig måte og ting fra fortiden til Simon begynner å komme til overflaten. Simons kjennskap til Gordo får også nytt lys. Robyn oppdager at ektemannen ikke er den hun trodde han var. Psykopaten er der, men heller ikke psykopaten er den vi opprinnelig trodde det var. Lyder kjent?

Historiens pluss: her er mange. Dere som plages av tanken om hvordan det vil gå med psykopaten og den nye partneren, vil i denne filmen få et nokså realistisk forslag til hva som skjer når et oppegående langtidsobjekt begynner å våkne opp fra tåka. Jeg sier det igjen, ingen relasjoner med en psykopat holder i lengden. Simon er en bølle, han lyver som den mest naturlige ting i verden og han sverter sine kolleger for å bli forfremmet uten de nødvendige ferdigheter. Han beholder en meget sjarmerende maske på inntil løgnene hans begynner å sprekke, da får vi se glimt av narsissistisk raseri – også troverdig fremstilt. Men bare overfor partneren. Med flere tilstede viser Simon seg overbærende. Fremstillingen av hans samvittighetsløshet og manglende empati er også følbar og godt fremstilt. Robyn er empatisk og tolerant og er derfor også en troverdig partner slik vi kjenner psykopatens foretrukne partnere. Det aller beste – avslutningen er realistisk. Ingen dør. Bare noen mennesker som våkner opp til den psykopatiske virkeligheten og et oppegående offer som får den oppreisningen vedkommende fortjener. Primærofferet er forøvrig ikke den vi tror det er.

Historiens minus: Tja, hva skal det være. En anelse urealistisk i enkelte scener men dette er likevel det mest troverdige jeg har sett fra Hollywood på lang tid, og en smule artistisk frihet må vi tåle. Vi får heller aldri vite alle detaljer om Simon og Gordos opprinnelige relasjon, i hvert fall hungret jeg etter flere opplysninger. Tommel opp!  

Bruk gjerne kommentarfeltet til å komme med egne bok- eller filmtips.

En spesiell advarsel til mannlige ofre

Noe har skjedd. Andelen mannlige følgere av bloggen har på kort tid steget fra 14 til 18 prosent. Hjelpetelefonen melder om mange mannlige innringere. En mann kommenterte på bloggen “ikke glem oss menn”. Han fikk svar av en annen leser “en psykopat er en psykopat”. Begge har rett.

Det er noe sårbart ved mannlige ofre for mishandling og familievold. Menn kan bli misbrukt og mishandlet både av andre menn og av kvinner. De kan bli misbrukt både som barn og i voksen alder. Det er imidlertid noe i vår kultur som gjør det ekstra vanskelig for en mann å fortelle om tidligere eller pågående misbruk. Det er mange velmente mennesker og organisasjoner som oppfordrer menn til å fortelle om misbruk og mishandling, men det blir ofte gjort på en måte som sender ansvaret tilbake til mennene. Jeg la for en stund siden merke til en reklamekampanje som oppfordret menn til å oppsøke lege oftere. Jeg husker ikke lenger detaljene i filmen, men den fremstilte en mann som lå i sofaen som en latsabb med den ene hånden i buksa. Budskapet var “kom deg til legen!”. Det slo meg at det må gå an å oppfordre menn til å ta vare på seg selv uten å gjøre narr av dem. Kampanjen var kanskje velment, men den var ikke respektfull. Vil menn stå fram og fortelle om misbruk med slike tvetydige oppfordringer? Neppe. Det blir en merkelig tveegget gulrot/sverd når vi henvender oss til menn på den måten.

Vi er dessverre der i dag at menn demoniseres. Vi ser det i reklame, på film og i politikken. Politiets offentlige fokus på familievold handler kun om kvinner og barn som ofre og menn som overgripere. Demoniser gjerne mannlige psykopater, men hvis man setter likhetstegn mellom menn og psykopati, så er man alvorlig på avveie. Det er ikke mange år siden krisesentrene ble kjønnsnøytrale, jeg mener det skjedde i 2009. Før den tid så hadde mannlige ofre ingen steder å henvende seg, de måtte klare seg selv. Tenk på det, mannlige ofre var ikke anerkjent og berettiget til hjelp for inntil få år siden. Her har vi et alvorlig dilemma og mye å jobbe med. Vi oppfordrer menn til å fortelle om deres plager, samtidig som vi gjør narr av dem og politiet ikke ønsker å beskytte dem. I tillegg eksisterer en forventning om at menn skal være sterke og bære familiens og samfunnets byrder på deres skuldre. Menns selvmordsrate er tre ganger så høy som kvinners.

Skaper dette en arena hvor menn opplever det som trygt å være sårbare? Jeg sier nei. Det er i mine øyne ingen tvil om at menn har noen ekstra hindere i den hinderløypen som allerede er skapt av psykopaten i deres liv. 

Vi vet alle at psykopaten er utspekulert. Vi har også etter hvert forstått at de ønsker ikke primærpartneren vel. Mens du jobber for deres felles velferd og bruker tankekraft på å skape en best mulig framtid for psykopaten og deg selv, så sitter han/hun og observerer deg mens han/hun planlegger din undergang.

Jeg har tidligere fortalt om hvordan psykopaten saboterte mine jobbtilbud og mine vennskap, alt mens han smilende spurte meg ut om detaljene han trengte for å utføre sabotasjene. Jeg trodde han spurte fordi han var interessert i min hverdag. Derfor serverte jeg ham alle opplysninger han trengte til min egen tortur, på et sølvfat. Dette ønsket om å ødelegge som psykopatene har er universelt, mannlige og kvinnelige psykopater tenker likt. En psykopat er en psykopat! Leseren som uttalte dette har rett.

Noe som derimot ikke er likt, er samfunnets spilleregler for kvinner og menn. Dette er psykopatene klare over. Selv om forstyrrelsen gjør mannlige og kvinnelige psykopater nokså like, så vet de at samfunnets forventninger til dem er forskjellige og dette vet både mannlige og kvinnelige psykopater å utnytte. For dette er hva psykopater gjør, de utnytter. Og ødelegger.

Hva hadde ikke vært bedre enn å se primærofferet bli arrestert og fengslet? Oj! Mengden narsissistisk forsyning som hadde blitt fremkalt av et slikt scenarie, “priceless!” tenker psykopaten.

Og her skiller den kvinnelige psykopatens muligheter seg fra den mannlige psykopaten. Fordi politiets fokus på familievold er på kvinner og barn, så er det en høyere terskel for å mistenkeliggjøre kvinnelige mishandlere. Politiet ser nærmest per refleks først på mannen som voldsutøveren. Dette vet den kvinnelige psykopaten. Utspekulert som en psykopat er, så vil hun derfor provosere det mannlige offeret til han sprekker. Vi vet jo alle hva psykopatene gjør med oss. Menn er flasket opp med at “man slår ikke kvinner”. Selv om det ikke ligger i vår natur å være voldelige eller slå tilbake (noen av oss er ikke vant til å beskytte oss overhodet), så her jag full forståelse for at det fredelige mannlige offeret blir presset til de dypeste avkroker av en kvinnelig psykopat som trykker på knapper.

Målet er selvfølgelig å få det mannlige offeret til å gå over streken, slik at hun kan ringe politiet og få ham arrestert. Med den rådende holdningen hos politiet i dag, så er dette en lett match for den kvinnelige psykopaten. Her spiller politiet på lag med antisosiale mennesker. Den kvinnelige psykopaten kan fysisk angripe sin mannlige partner, og når han endelig forsvarer seg så ringer hun politiet. Han blir arrestert, selv med et blødende kutt i pannen og brukket arm. Hvis han til tross for omfattende provokasjon og angrep klarer å motstå å forsvare seg, så kan hun likevel tilkalle politiet. Politiet arresterer menn på indisier, og alt den kvinnelige psykopaten trenger å gjøre er å fremme anklager om vold eller voldtekt. Psykopaten er som vi vet en meget god skuespiller og løgner.

Min spesielle advarsel til mannlige ofre er derfor å gjenkjenne og identifisere denne taktikken. Når du merker en oppbyggende provokasjon, så vit hva agendaen er. Det er et psykopatisk spesiale å skape konflikt av ingenting. Gå. Forlat huset. Din partner ønsker mest sannsynlig et grunnlag for å få deg arrestert. Oppsøk umiddelbart venner eller familiemedlemmer slik at du har vitner og alibi, de vil kunne bevitne telefonsamtaler og tekstmeldinger som utspiller seg mellom dere inntil konflikten har roet seg for denne gang. Slå på høyttaleren på telefonen. Ikke fortell henne at det befinner seg andre i nærheten. Din psykopatiske partner kommer ingen vei med å anklage deg for vold hvis du befinner deg hos venner og hun ytrer eller skriver ting som tvert i mot avslører henne som overgriperen, og ikke deg. Gjør det vanskeligst mulig for din partner å få deg arrestert på tomt grunnlag.

Deretter må du planlegge fullstendig brudd i relasjonen og NK. 

Bruk gjerne kommentarfeltet til å diskutere andre kjønnsspesifikke taktikker, både fra mannlige og kvinnelige psykopater. Jo mer vi gjennomskuer, dess mer kan vi beskytte oss.

  

Hyperårvåkenhet

I dag skal vi vende fokus bort fra psykopaten, og tilbake mot oss selv. Det skjer noe med oss etter bruddet med psykopaten. Kanskje noen opplever dette som jeg skal snakke om allerede mens relasjonen pågår, men jeg tror det vanlige er at tilstanden inntrer etter relasjonens opphør, og faktisk først etter at det har gått en stund siden bruddet. Jeg snakker om fenomenet hyperårvåkenhet (eng. hyper vigilance). Hva er det?

Å være årvåken betyr å være observant, ikke sovende, at man er litt på vakt og registrerer hva som skjer rundt seg. Ved hyperårvåkenhet så blir denne tilstanden forsterket i en så stor grad at det blir hemmende. Den som er hyperårvåken vil registrere alle inntrykk mange ganger sterkere enn normalt (ikke å forveksle med høysensitivitet). Den hyperårvåkne vil bli oversensitiv og lett trigget, det vi kaller “skvetten”. Han/hun opplever utrygghet og møter alle situasjoner med mistenksomhet i frykt for å bli overstimulert, han/hun speider etter farer overalt. Hyperårvåkenhet fører til en ikke-hallusinatorisk form for paranoia. Arbeidsevne og sosial evne blir rammet. Den hyperårvåkne vil ikke helt forstå hva som skjer, han/hun vet bare at store deler av en normal hverdag plutselig er blitt skummel og mye energi blir brukt i forsøk på å beskytte seg selv. Hva har skjedd? 

Kort fortalt så har den kunnskapen du har tilegnet deg om mennesket du elsket (psykopaten) skremt deg fra sans og samling. Dette er faktisk et godt tegn da det betyr at du har forstått dybden i hva du har vært utsatt for. Baksiden er at det gir angst. Jeg husker at hyperårvåkenheten inntrådte så sent som atten måneder – halvannet år – etter innført NK. Hvorfor så sent? Det første året etter bruddet var jeg lammet av sorg. Sorgen gjorde meg avslappet og søvnig. Sansene lå i dvale. I tillegg hadde det ennå ikke gått opp for meg hvem jeg hadde hatt en relasjon med. På mange måter var det en behagelig tilstand. Jeg opplevde uro, men ingen frykt. Uroen hadde sin kilde i smerte over tapet av psykopaten. Jeg var likevel ikke redd for å møte resten av verden, venner eller nye mennesker. Jeg opplevde intet som noen trussel.

Men så skjedde det noe etter at jeg begynte å tilegne meg kunnskap om psykopaten og det var at jeg forstod hva som lå bak hans foraktfulle blikk, hans devaluering, hans ord, hans sjalusifabrikkering, hans overvsvevinger, kort sagt hele hans opptreden. Jeg så ondskapen bak masken. Etterhvert ble jeg meget oppmerksom på slik opptreden hos andre. Ikke bare oppmerksom, men hyperoppmerksom, slik at hvis noen utenforstående gjorde noe som var sammenlignbart med opptredenen til psykopaten, så utløste det en indre kjedereaksjon i meg som jeg ikke hadde kontroll over og jeg reagerte spontant med å ville fjerne meg fra vedkommende. Jeg gikk i stå og ble fullstendig selvbevisst. Jeg klarte ikke å føre en samtale for jeg hørte ikke ordene som ble uttalt. All oppmerksomhet ble vendt innad for å finne trygghet og utad for å finne en fluktrute bort fra denne personen.

Hver gang dette skjedde så åpnet jeg for at personen som trigget en slik reaksjon hos meg, også kunne være psykopatisk. En stund så jeg psykopater overalt. Jeg var også redd for at psykopaten som utløste alt sammen skulle dukke opp og da jeg forstod at flygende aper er en realitet så ble jeg ytterligere mistenksom og nervøs. Jeg forsøkte å snakke meg selv til fornuft for å kunne fungere, men hyperårvåkenheten levde sitt eget liv. Jeg forstod at det var en slags automatisk beskyttelsesfunksjon som var slått på og at den var like mye fysisk som psykisk. Jeg husker reaksjonene ble ledsaget av muskelsmerter, svimmelhet, stivhet i kjeven og hodepine. Skjelvinger kunne også forekomme. 

Hverdagen ble vanskelig. Hvis sterke personligheter markerte seg, så opplevde jeg det øyeblikkelig som angrep der hvor jeg tidligere alltid forholdt meg rolig og avslappet. Jeg husker jeg en gang satt i et lite rom med tre mennesker som alle trigget meg. Jeg tror jeg ble stiv som en statue og klarte nesten ikke å snakke men gjorde mitt beste for at disse tre ikke skulle merke det.

Samtidig var jeg sint. Jeg fikk en kort lunte og ble oppfarende for småting. Som regel klarte jeg å dulme sinnet mitt men av og til fikk det utløp både overfor kolleger og klienter. Det blir konflikter av slik og man kommer inn i en ond sirkel hvor man er redd og søker trygghet, samtidig som man er oppfarende og skaper utrygghet i form av konfrontasjoner og fremmedgjøring av både nye mennesker man møter og personer man tidligere hadde en god relasjon til. 

Det kan på mange måter minne om PTSD og forveksles ofte med PTSD, men det som ofte skjer er at man har gått inn i den reaktive fasen av rehabiliteringen. All den innestengte frustrasjonen må ut. Dette er følelser man egentlig skulle tømt over psykopaten men det fikk man ingen anledning til. Under relasjonen gikk man på nåler rundt ham/henne og hadde ingen stemme. Etter relasjonen forhindrer NK at man får det nødvendige utløp på den riktige personen. Så, all misnøyen med psykopaten presser seg nå ut enten vi ønsker det eller ikke, og det skjer i en forsinket, deformert og ukontrollert form. Hverken tidspunkt eller mottaker er riktig. Det blir feil å plassere denne elendigheten på andre enn psykopaten, men vi kan ikke bære på den. Undertrykt sinne omdannes til depresjon og selvdestruksjon. 

Hvordan kan du vite at du har en reaktiv lidelse og ikke PTSD? Det er vanskelig å skille de to fra hverandre, mange av symptomene er identiske. Det er vanlig at ofre for en psykopat utvikler PTSD eller det som kalles CPTSD (complex post traumatic stress disorder) som kommer av at traumet ble utløst av en person man hadde tillit til. Det er viktig å ta PTSD på alvor, så hva du bør se etter er om tilstanden trekker ut, at du ikke merker bedring selv når du befinner deg i trygge og rolige omgivelser. Noe som kjennetegner PTSD er nemlig at det utløser anfall hvor og når som helst. Du kan sitte alene hjemme og ha det fint når du plutselig får et panikkanfall. En reaktiv lidelse oppfører seg ikke på denne måten. PTSD gir også ofte sterke søvnproblemer natten gjennom mens med reaktiv lidelse har man ofte innsovningsproblemer som følge av tankekjør, men hvor søvnkvaliteten oftest er god. Det er altså en styrkeforskjell på PTSD og reaktiv rehabilitering. Slik jeg ser det så er PTSD et direkte resultat av den mentale, emosjonelle og eventuelt fysiske mishandlingen psykopaten utsatte deg for, mens reaktiv lidelse er en del av utrenskningen du må gjennom for å legge psykopaten bak deg. Eller sagt på en annen måte, PTSD er bearbeiding av traumer, reaktiv rehabilitering er kroppens eget forsøk på eksorsisme av psykopaten. Hvis du er i tvil om din tilstand så oppsøk lege. PTSD krever behandling, og en sterk reaktiv lidelse krever sykemelding. I begge tilfeller må du oppsøke lege, så kanskje en liten tur til legen er fornuftig uansett. 

Selv om den reaktive fasen er noe vi må gjennom så kan vi ikke bli værende i den lenger enn en begrenset periode, for den er fysisk skadelig. Kroppen utskiller sterke stresstoffer som adrenalin og kortisol, som er ment å bare frigjøres i begrenset mengde og tidsrom ved akutt fare, “fight or flight”, hvor vi trenger å reagere raskt. Men i hyperårvåkenhetstilstander så utskilles disse stoffene på nærmest permanent basis fordi vi forbereder oss på kamp eller flukt dagen gjennom, hver dag. Hvis tilstanden vedvarer så kan det gi alvorlige bivirkninger i form av for eksempel autoimmune sykdommer hvor kroppen angriper deler av seg selv, høyt blodtrykk eller hudsykdommer. Det kan skade indre organer. Man blir lettere mottakelig for infeksjoner fordi immunforsvaret er opptatt med andre ting. Selv fikk jeg kløe og hetetokter, samt hodepine. Disse plagene er varsler om at det skjer noe med kroppen som ikke skal skje. Utskillelsen av skadelige stresstoffer må ned på et lavere nivå som er forenelig med liv og god helse. Hvis du har en stressende jobb hvor du er “på tå hev” enten som følge av høyt tempo eller at jobben i seg selv er dramatisk så legger din hyperårvåkenhet seg på toppen av allerede høyt stress og utskillelsen av adrenalin og kortisol øker tilsvarende. I så fall er en langtids sykemelding ingen overdrivelse. Det er viktig at du hurtig finner ro inntil denne fasen går over.

Koffein og alt av stimulerende stoffer forsterker tilstanden ytterligere. Dette bør unngås.

Hvor lenge må du regne med å befinne deg i den reaktive rehabiliteringen? Det kan gå noen måneder, et halvt år, kanskje et helt år. Det er vanskelig å estimere, men du merker det selv når du er over det verste. Du merker det ved at det faller ro over dine tanker og bevegelser, og du dessuten begynner å kjede deg. Å kjede seg er kroppens måte å fortelle at den er klar til aktivitet, sosialt samvær og utfordringer igjen. Hva du ikke skal gjøre, er å gå i panikk fordi du ser at hva som står i denne teksten gjelder deg. Panikk forsterker den farlige tilstanden, det blir dobbel “fight or flight”. Si til deg selv at det vil bli bedre og at dette er bare noe du må gjennom, at det er normalt. Ro deg ned. Fokuser på åndedrettet. Når man er i en hyperårvåken tilstand så blir pusten automatisk overfladisk og rask. Å puste dypere og langsommere gjør oss rolige. Dette kan du derfor bruke til å roe ned de verste situasjonene, inntil du får fjernet deg fra situasjonen som trigger en slik “reaktiv topp”. 

Er den reaktive rehabiliteringen bare slitsom og skadelig? Hva er da hensikten med den? Som sagt så er det noe vi må gjennom. Jeg er ingen ekspert på dette, men jeg vet at trykket må ut av dampkokeren. Følelsene som blir mobilisert når det går opp for oss hvilken bedrager psykopaten er, er enorme. Vi vil ikke risikere skade på oss selv eller psykopaten, men kraften i følelsene er så sterke at de må kanaliseres i en retning bort fra skade på oss selv eller andre. Vi har oppdaget at det går en alternativ menneskerase blant oss som vi tidligere ikke visste om, dessuten hadde vi intimkontakt med en av dem. Det skaper frykt, i tillegg til at hele vår relasjon til menneskeheten må reforhandles.

Dette er startkabel for et enormt indre arbeid, både bevisst og ubevisst. I tillegg er vi livredde for at det skal befinne seg flere av slagsen i vår nærhet. Det foregår derfor også et utadrettet arbeid, hvor vi hele tiden bevisst og ubevisst sonderer terrenget etter nye trusler. I tillegg skal vi fortsatt bearbeide sorgen etter bruddet med psykopaten. Det sier seg selv at det blir for mye, hele vårt nevrologiske system er overbelastet. Er det merkelig vi blir skremte av våre egne reaksjoner? Det er et under at vi i det hele tatt klarer å møte verden i noen som helst utstrekning. Istedet for å dømme oss selv så skal vi derfor klappe oss selv og hverandre på skulderen. Vi bærer en enorm byrde sammenlignet med hva som er normalt. Det er selvverd og selvrespekt å ta dette på alvor. Ikke press deg selv ytterligere. Ikke overbelast systemet ytterligere. Hvis du befinner deg der nå som teksten beskriver, så gjør umiddelbare tiltak for å roe ned.

Gjør hva som helst som gir deg ro. Omgi deg utelukkende med mennesker som gjør deg trygg og rolig. Gå i samtaleterapi. Prøv meditasjon. Les behagelige bøker, se behagelige filmer. Unngå filmer som overstimulerer med mye bråk, action og vold. Unngå støy. Noen finner roen i naturen. Noen vil isolere seg. Noen trenger å reise på ferie eller å være i aktivitet. Dra på hyttetur. Noen regrerer til tidligere stadier i livet hvor de opplevde trygghet. Regresjon er en naturlig forsvarsmekanisme hvor man søker tilbake til personer eller aktiviteter fra fordums tid hvor alt var mer uskyldig og enklere. Er du 40 år gammel og plutselig vil bygge lego igjen fordi det gir deg ro? Spille fotball? Gjør det. Dette er ikke riktig tidspunkt å dømme deg selv. Poenget er at du skal gjøre det som gir deg ro og demper angst og stress, din helse avhenger av det.

Hvis vi kommer gjennom denne fæle fasen som hele mennesker så blir vi sterkere. De ubehagelige og skadelige elementene forsvinner men vår utvidede årvåkenhet blir værende som en ekstra sans.

For psykopaten er din smerte viktigere enn din beundring

De siste dagene har jeg lest i boken “Fuel” av H. G. Tudor. Jeg har tidligere nevnt Tudor, som er en selverklært (?) malign narsissist – en diagnose som ligger meget nær psykopati, de to diagnosene kan regnes som toeggete tvillinger. Jeg mistenker at H. G. Tudor er et pseudonym, for det finnes ingen personlig informasjon om ham å spore på internett, ei heller bilder.

Han er en meget produktiv forfatter, med et tyvetalls trykte bøker, og enda flere elektroniske bøker. Bøkene bærer preg av selvpublikasjon og har også flere skrivefeil men de er høyst leseverdige for oss som ønsker å se innsiden av psykopatens hode. Enda flere brikker har falt på plass etter at jeg oppdaget Tudor. Han har også gjort meg oppmerksom på at jeg har misforstått enkelte ting om psykopaten.

Tudor kaller narsissistisk forsyning for “fuel” eller bensin. Han hevder at hele psykopatens opptreden kan spores tilbake til hans/hennes behov for å skaffe til veie bensin. Konseptet om narsissistisk forsyning er omstridt. Studenter av narsissisme og psykopati vil oppleve at majoriteten av forfattere, forskere og bloggere/vloggere står samlet om oppfattelsen av narsissistisk forsyning som noe essensielt psykopaten trenger for å opprettholde sitt grandiose selvbilde. Men så finnes andre – som Jackson Mackenzie – forfatteren av den høyt roste boken “Psychopath free”, som hevder at vi må forkaste alle tidligere oppfattelser av narsissistisk forsyning som psykopatisk motivasjon. Mackenzie hevder at psykopatens eneste motivasjon er ødeleggelse, og at ingen psykopat trenger narsissistisk forsyning for å blåse opp deres ego for de er allerede permanent oppblåst.

Tudor hevder imidlertid ikke bare at psykopaten trenger narsissistisk forsyning, men dessuten at hele hans/hennes opptreden er styrt av jakten på slik forsyning. Det er dette jeg legger til grunn i denne teksten, som forøvrig kan leses som et tillegg til teksten “dine kjærlighetserklæringer fordamper” som ble publisert tidligere denne måneden.

Tudor skriver i “Fuel” at psykopaten som et følelsesløst individ næres av følelsene til ofrene. Dette vet vi jo fra før. Det er derfor psykopaten kalles en emosjonell vampyr, og dette med rette ifølge Tudor. Men han går lenger og forteller at våre følelsesuttrykk har forskjellig verdi for psykopaten, slik at å bake en kake på psykopatens bursdag ikke gir ham/henne like potent bensin som å se våre tårer. Tudor lager en gradering etter hvor høy verdi ofrenes forskjellige følelsesuttrykk har for psykopaten og den vil jeg gjengi her, fra hva som gir minst bensin øverst økende til hva som gir mest bensin nederst.

-Awareness (bevissthet, at vi er klar over hvem psykopaten er og tenker på ham/henne)

-Neutral response (direkte kommunikasjon, men på nøytralt vis, altså fritt for følelser og tilknytning)

-Acknowledgement (anerkjennelse, en forsterkning av “awareness”. Du bruker psykopatens navn og kommuniserer mer reaktivt)

-Loving gesture (en kjærlig handling, et kyss eller en klem, holde hender)

-Loving words (verbale kjærlighetserklæringer, “jeg elsker deg”, “jeg er glad i deg”)

-Attentive gesture (omsorgsfull handling, lage mat til psykopaten, pleie ham/henne ved sykdom etc)

-Attentive words (omsorgsfulle ord, “hvordan har du det?”, “kan jeg gjøre noe for deg?”)

-Admiring gesture (beundrende handling, som å måpe over noe psykopaten har utført, seksuelle tilnærmelser, “dyrking”)

-Admiring words (beundrende ytringer, “du er best i verden”, “ingen gjør dette bedre enn deg”)

-Angry gesture (sinte handlinger, slamre med døren, kaste en gjenstand i veggen i raseri, vise psykopaten fingeren)

-Angry words (sinte ord, “jeg hater deg”, “hvordan kan du gjøre dette” ropt ut i frustrasjon, “du er slem”)

-Tearful gesture (sørgmodig handling, som trist ansiktsuttrykk, gråt, synlig nedtrykkethet)

-Tearful words (sørgmodige ord, å fortelle psykopaten hvor lei han/hun har gjort oss, “jeg kan ikke leve uten deg”)

Nå ønsker jeg at leseren skal studere denne listen, og noen interessante ting vil åpenbare seg. Jeg vil trekke frem det faktum at mye av det som vi som ofre la mest vekt på – å gjøre kjærlige handlinger for psykopaten, som å lage mat eller andre praktiske tjenester, eller kjærtegne ham/henne fysisk, står ganske langt nede på listen. Det betyr at handlingene som vi trodde var viktige, ikke var det. Mange av oss har brukt mye tid på å fundere over hvordan psykopaten kunne forlate oss så lett “når vi gjorde så mye”, for oss var det snakk om dype kjærlighetserklæringer. Dette forklarer hvorfor vi oppfattet psykopaten som utakknemlig, og at vi ga og ga og ga uten noen proporsjonal respons; psykopaten fikk lite bensin ut av vår innsats. 

Vi kan også legge merke til at i listen rangeres ord gjennomgående høyere enn handlinger. Jeg tror dette henger sammen med psykopatens manglende emosjonelle og sosiale intelligens, at han/hun faktisk ikke forstår hvilke tanker og følelser som ligger bak en handling og at han/hun er avhengig av at ting sies direkte eller at intensjonen er meget tydelig. Således vil en kjærlig handling måtte akkompagneres av kjærlige ord for at psykopaten skal forstå den fulle betydningen av den kjærlige handlingen. Noen mennesker vil heller vise sin kjærlighet i handling enn i ord. Noen synes det er ukomfortabelt å ytre kjærlige ord direkte. Det betyr ikke at de ikke er elskende mennesker. Det betyr bare at de foretrekker å vise sin kjærlighet fremfor å ytre den. Slike mennesker vil være fullt kompatible med normale mennesker som forstår hva som ligger bak handlingene. Men for en psykopat vil de altså ha mindre verdi og jeg kan forestille meg at de av oss som foretrekker slike kommunikasjonsmåter hurtig endte opp som overgangsobjekter istedetfor langtidsobjekter.  

Den siste og viktigste faktoren jeg vil påpeke i Tudor`s liste er det faktum at mer enn noe annet, så er det vår lidelse og smerte som forsyner psykopaten best. Det vil bety at til syvende og sist så vil psykopaten søke å fremkalle sorg og smerte i oss, det vil stadig dukke opp krangler ut av det blå, han/hun vil bryte avtaler, skuffe oss, svike oss og forlate oss for så å komme tilbake, igjen og igjen og igjen. Våre desperate og tårevåte henvendelser i perioden hvor psykopaten er borte gir mest bensin av alt. Idealiseringsfasen eller hva Tudor kaller “the golden days” kommer aldri tilbake fordi psykopaten får mer bensin av å såre oss enn av å glede oss, sågar mer enn av vår beundring. 

Jeg synes dere som sliter med håp (eller kanskje snarere med å bli kvitt håp) og fortsatt emosjonell tilknytning til psykopaten skal bruke denne listen for alt den er verdt. Det blir så tydelig at det aldri kan bli bra mellom dere. Psykopaten vil aldri plutselig våkne opp og innse at det er deg han/hun elsker. Det er din smerte som er attraktiv. Hvis han/hun kommer tilbake så er det for å fremprovosere din smerte og sorg på nytt, fordi det gir så potent bensin. Det sier seg selv at dette ikke er en ettertraktet tilværelse for noen. Vi kan ikke bruke år av våre verdifulle liv på å få en slik person til å forandre seg, elske oss eller se ting fra vårt ståsted, for det kommer aldri til å skje. 

Jeg har i mine år beskjeftiget med dette temaet, aldri hørt en historie hvor det løser seg mellom et offer og en psykopat og de lever lykkelig til deres dagers ende. Jeg har derimot hørt mange historier om hvordan psykopaten og offeret har en svingdørsrelasjon og det alltid ender med tårer og tenners gnissel. Jeg ber innstendig leserne om å slukke håpet og bryte det emosjonelle båndet. Ikke gi psykopaten den enorme tilfredsstillelse han/hun får av å vite at du savner ham/henne og ikke har det bra uten ham/henne. Han/hun har ingen medfølelse med deg. De får bare et enormt påfyll av bensin av din lidelse som listen viser. Du trenger ikke engang å fortelle dem det, hvis de vet at du lider (awareness) så gir det dem litt bensin;

“We know, from repeated applications of these manipulative techniques that you will be thinking about us and this awareness of us creates a form of delivery of fuel.” 

“We still harvest fuel when we know something we do will cause a person to be angry, upset or admiring even though we do not see their reaction. Just the knowledge alone is sufficient to provide us with a boost of fuel.” (fra “Fuel”)

Derfor, NK med dem, NK med deres flygende aper, og bruk alle dine krefter på å bygge opp ditt liv uten dem.