I tillegg til de antisosiale menneskene mange av oss har eller har hatt tett på i livet så er de der ute, alle psykopatene, narsissistene og giftige. De går blant oss, i nabolaget, i butikken, og som medtrafikkanter. De kan være så mange som 5 prosent alvorlig forstyrret og 20 prosent moderat forstyrret. Hvordan viser de seg?

Mange beholder masken på ute i det offentlige. De er slik sett vanskelig for utenforstående å speide. Det er jo nettopp derfor mange har et godt rykte, og kun de i aller innerste krets får se hva ingen andre får se. De avslører seg ikke i tilfeldige møter. De vil oppføre seg behersket og edruelig. Eller de er overdrevet hyggelige.

Men av og til lar de masken falle i det offentlige rom. De hungrer kanskje etter narsissistisk forsyning (*), eller de har aldri masken på. De av oss som jobber med mennesker, møter dem ofte. Selv jobber jeg som kjent i helsevesenet, men alle som jobber innenfor helse, kundebehandling eller service opplever dette. Men vi tolker slike kunder på forskjellige måter.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så, hvordan takler man den giftige kunden eller pasienten? De som mener de har rett til å tråkke på mennesker som vil hjelpe dem? De som lar masken falle, ikke kun innenfor hjemmets fire vegger, men i det offentlige?

Det er noen grunner til at de antisosiale lar masken falle i det offentlige rom;

• De har aldri masken på overhodet.
• De lar masken falle når de ikke har kapasitet eller vilje til å beholde den på. Kanskje har de en dårlig dag, eller de er i ferd med å miste kontroll på teknikkene som holder masken på plass, for eksempel som følge av alderdom eller sykdom, som svekker dem (især narsissister er kjent for å bli verre med alderen).
• Masken faller når de er beruset, fordi de mister kontrollen over den. Deres sanne jeg viser seg derfor på puben, på restauranten, i taxien eller andre offentlige steder de tilfeldigvis befinner seg en sen lørdags kveld.
• De plukker seg ut bestemte kundebehandlere eller pleiere som de umiddelbart speider besitter noen personlige egenskaper som kan avgi NF (for eksempel skam eller sjenanse), og som de derfor våger å la masken falle overfor.

Spesielt det siste punktet forsøker jeg å undervise mine kolleger i. I en helsevesen setting så møter man – naturlig nok – fortvilede mennesker som selv er syke, eller som er pårørende til en som er syk. Man kan da fremstå desperat og agere annerledes enn man normalt ville gjort, for eksempel ved å verbalt angripe de ansatte. Det råder imidlertid en forestilling blant helsepersonell om at alle som opptrer ufint, gjør det ut fra et fortvilet ståsted. Toleransen for ufin oppførsel er derfor høy, og muligens høyere enn den bør være. Det stemmer dog ikke at alle opphissede pasienter agerer utfra fortvilelse, og dette forteller jeg mine kolleger. Jeg forsøker å lære dem hvordan å skille de fortvilede fra de giftige.

Hvordan gjør man det? Hvordan skiller jeg selv de to gruppene? Og ikke minst, hvordan responderer jeg selv når jeg identifiserer en giftig pasient eller pårørende?

Det kan være vanskelig å skille de to gruppene fra hverandre, der den ene gruppen handler om permanente personlighetstrekk (de antisosiale og giftige) og den andre om en midlertidig tilstand (de fortvilte og desperate). Begge grupper kan oppføre seg noenlunde likt i en opphetet situasjon. Det handler altså om personlighetstrekk versus tilstand.

Men for det trente øyet, så er det relativt lett å speide den narsissistiske pasienten, fordi de avslører seg gjennom berettigelse. Berettigelse viser seg ved at prosedyrer andre må følge, ikke gjelder for dem. At de bør motta behandling først, uavhengig av alvorlighetsgrad. De kommer med falske unnskyldninger for å motta privilegier (“mitt barn er sykere enn de andre barna her”, når pleieren tydelig kan se at barnet løper rundt og ler, og henger i gardinene), eller de går direkte til å true seg fremst i køen med aggresjon og trusler. Sistnevnte gruppe hisser seg opp når pleieren eller kundebehandleren konfronterer dem med reglene. Ofte prøver de seg med første teknikk først (falske argumenter), for så å bli aggressive når de oppdager at det ikke fører fram.

Jeg har selv opplevd disse menneskene utallige ganger. De er aggressive overfor pleieren. Deretter går de totalt uanfektet og setter seg for å vente på at det blir deres tur, som om krangling med offentlige tjenestepersoner er “no big deal”. Det forteller meg at dette er noe vedkommende har gjort før, mange ganger. Faktisk oppsøker de slike situasjoner. Han eller hun trenger sin dose med narsissistisk forsyning. Når de har fått den, så blir de rolige og tilfreds, fordi det fungerer som dop. Jeg ser det skadefro blikket i deres øyne når de har klart å opprøre pleieren. Pleieren derimot, har fått sin vakt og kanskje sin dag ødelagt, fordi han eller hun ikke forstår hva som forårsaket utbruddet. De forsøker jo bare å hjelpe. De tror de har hatt med normale personer å gjøre, og tar derfor på seg mye av skylden for at situasjonen eskalerte. “Jeg må ha sagt noe galt. Neste gang skal jeg vise meg enda mer på tjenestesiden. For dette var ekstremt ubehagelig og ikke noe jeg ønsker å oppleve igjen”.

Problemet er at pleieren definitivt vil oppleve det igjen. Det hjelper ikke å legge seg flatere. I etater eller forretninger med stort gjennomtrekk av kunder eller pasienter, så vil giftige mennesker dukke opp hver dag. Og nei, jeg snakker ikke om de psykisk syke, som uunngåelig vil være storbrukere av helsetjenester, for de er unnskyldt. Jeg snakker om velfungerende mennesker som man forventer normal oppførsel av.

Så hva gjør jeg selv når jeg møter slike pasienter på jobb? Jeg må presisere at selv om jeg har jobbet med dette feltet i noen år nå, på filosofisk nivå, så gjør det meg ikke til noen ekspert. Jeg prøver og feiler fortsatt. Men noen ting har jeg lært.

• Først og fremst så handler det om oppvåkning og bevissthetstrening. Ikke alle pasienter som utagerer, gjør det fordi de er syke eller fortvilte. Noen gjør det fordi de ganske enkelt er berettigede drittsekker. Det ligger i deres natur, og handler ikke om en sykdomstilstand som man skal unnskylde. Dette er en nødvendig oppvåkning for alle som jobber med mennesker; ikke alle mennesker er velmente.
• Bevissthetstreningen handler om å bruke mindre energi på hva som utløste konflikten mellom deg som pleier og pasienten. Som sagt, hvis fortvilelse eller sykdom er årsaken til pasientens utagering så handler det ikke om deg som pleier, men om indre kaos i pasienten eller den pårørende. Hvis årsaken er en giftig personlighet så handler det heller ikke om deg som pleier, men om personlighetstrekk i pasienten. I ingen av tilfellene hjelper det å la deg berøre av saken eller bruke tid på å analysere situasjonen og regulere følelsene dine, eller å ta med deg situasjonen hjem hvor du fortsetter å spinne og lar det ødelegge din dag.
• Hvor langt kan du tillate deg å konfrontere en giftig pasient, som representant for din arbeidsplass? Her må man holde tunga beint i munnen. Man skal selvfølgelig ikke tolerere kjeft for å følge prosedyren i behandling av pasienter eller kunder. Man skal heller ikke la pasienter true seg til særbehandling. Her må man bruke skjønn. Alvorlige saker bør meldes til ledelsen. Selv har jeg begynt å dokumentere dårlig oppførsel i pasientens journal. Det vil altså følge pasienten fremover, slik at fremtidige behandlere får innsyn i vedkommendes overtramp, hvis han eller hun har gått langt over streken. Dette gjør jeg ikke for å sverte pasienten, men for å advare mine kolleger.
• Det er meget fristende å “kjefte tilbake”. Hvis man blir verbalt angrepet av en giftig pasient, så oppstår et naturlig behov for å forløse den negative energien som oppstår i en selv, ved å sende den i retur til pasienten. Dette er forsåvidt også riktig å gjøre, for hva den giftige pasienten gjør, er å projisere egen negative bagasje over på pleieren. Man kan kalle det “her, overta min dritt, for jeg gidder ikke å bære den selv”. Det fungerer som en renselsesprosess for den giftige. Den giftige blir løftet, mens pleieren blir tynget. Det skal ikke pleieren tillate. På den andre siden så vil kjeft neppe påvirke en giftig pasient slik du ønsker eller styrke din posisjon, fordi også kjeft avgir narsissistisk forsyning. Ikke bare det, men negativ NF (for eksempel kjeft) er mer potent enn positiv NF (for eksempel ros, skryt og oppmuntring). Dette er fordi du ved å kjefte tilbake avslører at pasientens angrep har berørt deg, og at selv om du sender giften i retur, så vet han eller hun at de har klart å ødelegge din dag. Derfor kan du observere det selvtilfredse gliset hos en pasient (eller kunde), selv om du nettopp har lekset opp for ham eller henne. De kjenner ingen skam. Ett eksempel fra min jobbhverdag; en pasient opprørte meg en gang så mye at hendene mine skalv av sinne. Selv om jeg “lekset opp for ham” så klarte jeg ikke å skjule at jeg var opprørt. Han satt og observerte mine skjelvende fingre mens jeg skrev på tastaturet, og jeg så hvordan han nærmest glødet som en lampe som ble ladet opp og absorberte den potente forsyningen.
• Det kan likevel være riktig for din egen del å sende noen velvalgte gloser i retur, fordi det er viktig å overbevise deg selv om at du er kapabel til å beskytte deg selv. Ellers går du hjem og føler deg skitten, liten og mindreverdig, og at andre kan gjøre som de vil med deg. Men husk at når du er på jobb så representerer du ikke kun deg selv, men også din arbeidsgiver. Pass derfor på hvor langt du går.
• Det beste er å beholde roen, og gjenta ditt budskap i rolige former, selv om pasienten hisser seg opp og går på deg som person. Da avgir du minst narsissistisk forsyning. Gå heller motsatt vei. Snakk lavere. Mennesker speiler hverandre automatisk. Vi snakker automatisk høyere til en person som skriker til oss. Det er vanskelig å sitte helt stille hvis motparten beveger seg mye i rommet og veiver med armene. Vi blir stresset av det. Grunnen til at vi blir stresset er fordi vi verker etter selv å reagere. Dette er ubevisst og sitter antakelig i genene våre fra urtiden, den gang hurtig reaksjon kunne utgjøre forskjellen på liv og død. For eksempel hvis man så noen flykte så burde man selv også flykte, fordi en fare nærmet seg. Denne mekanismen kan fortsatt observeres i dyreverdenen, for eksempel en flokk med fugler som letter nærmest samtidig. Men i vår moderne verden så er denne urmekanismen sjelden nødvendig, og kan virke mot sin hensikt. En stresset pasient forsøker å dra deg opp på deres stressnivå (“ser du ikke hvor alvorlig syk jeg er? Skjønner du ikke alvorlighetsgraden?”). En opphisset pasient kan være et forsøk på manipulasjon av deg (“kom deg på beina og tjen meg! Nå er jeg her, og jeg er viktig!”), men trenger ikke å være det. Det kan være en mor eller far som faktisk tror at deres barn holder på å dø fordi det har over 40 i feber. Det er slik sett naturlig å agere opphisset og desperat. I sistnevnte tilfelle så vil en rolig og behersket adferd hos pleieren ha en betryggende effekt på mor eller far, fordi normale mennesker har tillit til fagfolk og respekt for deres faglige autoritet. De vil respondere positivt på pleierens ro og selv slappe mer av (som sagt, man speiler hverandre automatisk). Men ved første tilfelle – den manipulerende narsissisten – så vil pleierens nektelse av å delta i stresspiralen provosere pasienten, fordi de i eget hode står over pleieren. Hvis pleieren nekter å adlyde deres forventning, så vil den giftige pasienten da ofte hisse seg opp ytterligere, der hvor den velmente pasienten roer seg. Dette er også en måte man kan skille “klinten fra hveten”.
• Husk også at narsissister leter etter det minste påskudd til å rette en klage på deg til ledelsen, eller en klage på etaten til fylkesmannen. Ikke gi dem den gleden. Det kan derfor lønne seg å beholde roen, selv om den narsissistiske pasienten forsøker å provosere deg til å “fly i flint”. Hvis du føler du ikke klarte å beskytte deg selv i situasjonen og at du etterpå føler deg liten og avkledd, så snakk med ledelsen om saken. Spør ledelsen hvor langt du kan gå med ledelsens støtte. Bare det å høre fra ledelsen at her lå overtrampet fullt og helt hos pasienten, er verdifull bekreftelse som gjør at du kan slippe saken på stedet og ikke bære på den i dagevis.
• Dette gjør jeg selv; jeg er ikke overdrevet imøtekommende i det første møtet med pasienten. Når jeg tar imot nye pasienter, så er jeg bevisst på å holde et nøytralt ansiktsuttrykk og signalere en avventende holdning. Som sagt så kan psykopater, narsissister og giftige på et øyeblikk speide hvem du er. De har brukt et liv på å ekstrahere NF fra fremmede. Dette er noe de kan til fingerspissene. Hvis du er overdrevet vennlig så tilbyr du deg selv som et “lett offer”. Da betrakter giftige deg som en person som har lagt ned vaktholdet. Det fungerer som en rød klut for dem og en invitasjon til å tråkke på deg. Et nøytralt uttrykk derimot, gjør det vanskeligere for dem å lese deg. De blir usikre. De vet ikke hvilken vei du kan vippe, eller om du tillater at de dumper deres negative energi på deg. Dette fungerer også motsatt vei. Ved å beholde en nøytral og uanfektet holdning, så kjøper du deg tid. Du trenger kun et par minutter til å sanse motpartens energi. Når du konkluderer at dette er en varm og hyggelig person, så kan du også selv mykne litt opp uten å risikere noe. Da kan du vise deg tjenestevillig og tilby den hjelpen som du tross alt ønsker å gi.

Disse taktikkene kan selvfølgelig også brukes i offentlige rom utenfor arbeidsplassen. Eller i mer private settinger overfor personer som egentlig ikke vedkommer deg; slik som bekjente, fjerne slektninger og venners venner. Overfor personer som står deg nærmere, og som du vet du må forholde deg til ofte, så gjelder andre regler.

* Fotnote. Narsissistisk forsyning (eng. narcissistic supply) er en spesiell drivkraft for antisosiale personlighetsforstyrrelser. De får en rus av å vekke emosjonelle reaksjoner i andre. Både beundring, forakt og sinne er viktig narsissistisk forsyning. Men den mest potente er skuffelse, sjokk og frykt. De vil derfor ofte søke å opprøre og skremme fremmede som ikke er forberedt på å bli angrepet. Les mer om NF på wikipedia (engelsk) https://en.wikipedia.org/wiki/Narcissistic_supply

Kort tid etter bruddet med P så drømte jeg at han og jeg var på tivoli. Vi kjørte karuseller og hadde det gøy. Stemningen var god. P var blid og elskelig. Tivoliet var fullt av folk. Vi gikk rundt og koste oss. I bakgrunnen hørtes gledeshyl fra andre gjester som frydet seg. Det var en meget livaktig drøm. Jeg husker faktisk en mild bris på huden, enten fra vind eller fra dragsuget som karusellene skapte.

Men plutselig forsvant P. Han ble borte i menneskemengden. Det skjedde så fort. Resten av drømmen brukte jeg til å lete etter ham. Jeg skubbet folk til side for å få bedre oversikt. Jeg ble irritert over at de kunne være så glade og uanfektet, når jeg selv var så desperat. Jeg rakk ikke å finne ham før jeg våknet. Lenge etter jeg våknet, så kjente jeg fortsatt på fortvilelsen og sorgen av å ha mistet ham på tivoliet. 

Dette var i 2014. Senere, helt opp til nåtiden, har jeg med jevne mellomrom hatt lignende drømmer. Dog med en forskjell. I dag bærer de preg av at jeg jager etter ham, men aldri når ham. For eksempel kan jeg komme til et sted, og spør etter P. Men folk svarer meg “han var her nettopp, men nå har han reist”. I drømmen er jeg aldri sint eller bærer nag. Det eneste jeg vil, er å finne ham. Men jeg har ingen anelse om hvorfor det er så viktig, eller hva jeg skal gjøre hvis jeg finner ham.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Den gjentakende drømmen er utvilsomt et resultat av et traume som gjenspiller seg i mitt ubevisste. Hjernen har ikke funnet ro. Den søker fortsatt etter svar. For dere som kjenner min historie, så vet dere at min P lokket meg til å flytte to tusen kilometer for å være sammen med ham. Men to uker før min ankomst, så forsvant han. Men da var det for sent for meg å snu. Jeg hadde allerede fått jobb og bolig på det nye stedet. Jeg ble nødt til å flytte dit, uten at han var der for å ta meg i mot. Jeg så ham faktisk aldri igjen i fysisk form.

Sjokket og sorgen må ha satt seg så dypt i kroppen, både fysisk og sjelelig, at dette scenariet utspiller seg enkelte netter, igjen og igjen, i varierende versjoner, men alltid med samme slutt – jeg når ham ikke i tide. Selv om jeg i den våkne hverdagen knapt plages av dette lenger, så er min underbevissthet ikke ferdig. Dette er hvordan et traume lever i oss. Det trenger ikke være mer dramatisk enn dette. Men det er slik et traume ser ut.

Traumer håndterer vi på forskjellige vis. De fleste usunne. Det kan vi ikke klandres for. Vi forsøker å overleve, og ta hverdagen tilbake. Vi har sjelden mulighet til å gå i terapi dagen lang, for å løse alle de mentale flokene P forårsaket. Men det er viktig å være bevisst. Den bearbeidelsen vi står for selv, uten hjelp fra andre, tar nemlig ofte form som selvskading. Jeg ble minnet på dette temaet i samtale med en leser. Jeg vil her komme med noen bud på hvordan selvskading etter en relasjon med psykopaten kan vise seg. Ofte tolker vi ikke de usunne overlevelsesmekanismene som selvskading, men det er selvskading. Man kan si at vi overtar der psykopaten slapp. Når de ikke lenger er til stede for å skade oss, så fortsetter vi jobben for dem.

• Risikofylt adferd, som å kjøre for fort eller på annet vis utsette seg for fare. Eller kjøre uten å ta på seg sikkerhetssele. Sitte i båt uten redningsvest. Likegyldighet til egen sikkerhet. Spille “helt”; utsette seg for fare ved å beskytte andre (“da kan jeg gjøre en god gjerning innen jeg forlater dette miserable livet”). Direkte selvskading og selvmordsforsøk.
• Misbruk av rusmidler, som piller, alkohol eller nikotin. Kanskje merker du ikke engang at ditt forbruk har øket etter psykopaten, og gått over til misbruk. Selv røk jeg sigaretter, og stadig mer intenst. Jeg var enkelte dager oppe i 40 sigaretter. Jeg var dog klar over helserisikoen, men jeg fortalte meg selv to historier; 1) “det spiller ingen rolle om jeg får lungekreft, meningen med livet (p) er uansett borte”. Og senere i forløpet 2) “dette er bare midlertidig, inntil jeg får det bedre, da kan jeg kutte ned på røkingen”. Misbruk av rusmidler handler om et forsøk på stressreduksjon. Ikke nødvendigvis at vi blir roligere eller neddopet, tvert imot så ble jeg antakelig mer urolig og hyper av det høye nikotinnivået. Men vi søker etter stimuli. Andre kan ty til overspising, shopping eller overdrevet seksuell aktivitet i et forsøk på å redusere stress. Stressnivået etter psykopaten er skyhøyt. Selv glemte jeg å spise, og ble mager. Jeg var nede i 72 kilo, der hvor min naturlige vekt i forhold til høyde og alder kanskje var 85-88 kilo. Jeg hadde ingen sultfølelse på omtrent ett år.
• Å nekte oss selv å elske igjen. Dette kan være en bevisst eller ubevisst form for selvskading. Den bevisste formen viser seg ved konkrete tanker som “jeg får uansett aldri den samme opplevelsen igjen av en normal person, så jeg kan likegodt være enslig”, eller “jeg er så skadet at ingen vil ha meg, og hvis noen vil ha meg i den forfatningen jeg er i, så må det være noe i veien med dem”. Alternativt tenker vi “jeg er så skadet og kan ikke påføre noen den utfordringen det er å være sammen med meg. Best at jeg forblir alene”. Den mer ubevisste formen kan vise seg ved drukne seg selv i arbeid og gjøremål, og dermed avvise potensielle partnere med det argument at “jeg har så mye å gjøre, jeg har ikke tid til å date”. Travelheten gjør også at man ikke tar seg tid til å løfte blikket og oppdage potensielle partnere som hele tiden dukker opp på vår vei. Mange opplever også relasjonstretthet etter psykopaten, hvor vi ikke orker tanken på alt arbeidet som en intim relasjon krever. Vi ga p/n så mye og fikk så lite tilbake, og ønsker ikke å utsette oss selv for den belastningen igjen.
• Å nekte oss selv tid til egenomsorg. Etter psykopaten trenger vi å ta alt mye langsommere. Det indre arbeidet krever et langt lavere tempo enn hva vi hadde før p. Alt går langsommere; gjøremål, bevegelser, til og med måten vi snakker på. Å ignorere dette behovet kan slå tilbake som en boomerang på et senere tidspunkt og føre til helseplager, først og fremst psykiske. Vi kan derfor ikke skvise like mange oppgaver og aktiviteter inn i timeplanen, som vi kunne tidligere. Mange opplever dette som et nederlag, fordi de mistolker det som alderdomstegn eller nedsatt funksjon. Ikke minst kan det være vanskelig å måtte skuffe andres forventninger, der man tidligere hele tiden stilte opp for andre. Men husk at mange empater og skambelagte personer tidligere stilte for mye opp for andre. Dette er derfor en viktig øvelse i å si “nei” og stille egne behov først. Mange legger seg på et permanent lavere tempo etter p, fordi de oppdager at det er mer givende å gi inntrykk tid til å synke inn, og at det jaget de trodde de trengte tidligere for å være effektive, en “superperson” eller tjene penger, ikke lenger har noen verdi. Verdiskifter etter p er vanligere enn vi tenker over. Det er her mange sliter fordi de forsøker å finne sitt “gamle jeg”, når det egentlig dreier seg om at de ikke lenger har de samme verdiene som før.
• Å sabotere egne karrieremuligheter fordi man mister interessen for det eksterne livet, altså det som skjer utenfor en selv. Mange opplever å miste interessen for gammelt liv, gammel jobb og gamle ambisjoner etter p. Det kan være en fin mulighet til å revurdere din jobbsituasjon. Som sagt, verdiskifter er vanlig og kanskje gir ikke din gamle jobb mening lenger. Men hvis du ikke erstatter gammel karriere med ny, så er det en form for selvskading. Jobb og karriere er viktig for selvverd, utvikling og ren overlevelse.
• Langvarig isolasjon. En midlertidig tilbaketrekking fra det sosiale livet etter p er vanlig og noe opp til hundre prosent av objekter føler behov for. Men isolasjonen bør neppe vare lenger enn to år. Etter dette må man forsøke å finne sin plass i menneskeheten igjen. Det betyr ikke at du trenger å delta i en sosial konkurranse. Mange velger å kutte ut flesteparten av tidligere venner, og kun beholde noen få. Det er helt innafor. Men du må ha et minimum av menneskelig kontakt og begynne å interessere deg for andre igjen. Er det vanskelig? “Fake it till you make it”. Lat som om du bryr deg inntil du faktisk gjør det. Dukk opp i fødselsdagen til vennene dine. Spør dem hva de ønsker seg i livet. Løft hodet og se hva som rører seg i samfunnet for tiden. Akkurat nå rører det seg ekstremt mye merkelig. Ditt engasjementet vil langsomt komme tilbake.
• Involvere seg med nye p/n. Slippe dem inn i livet eller til og med aktivt oppsøke dem. Enten fordi man fortsatt ikke klarer å identifisere dem, eller fordi man til tross for gjenkjennelsen faller for deres idealisering eller tenker “jeg klarer visst ikke å tiltrekke meg normale mennesker, så jeg får ta til takke med en høy andel p/n i min krets”. Da har man ennå ikke gjort den nødvendige jobben med eget selvverd. Selvverd henger tett sammen med evnen til å beskytte seg selv. Jo høyere selvverd, desto mer er man villig til å beskytte seg selv og egne interesser. En manglende vilje til å beskytte seg selv kan sidestilles med selvskading.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 525 kroner, 90 minutter koster 840 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

“Ja, men det visste jeg jo”, tenker du kanskje.

Vi har bitt oss merke i ansvarsfraskrivelsen og “boblen” narsissisten lever i. Men de er jo ikke psykotiske. De vet hvor de er, hvem de er, hvilken dag det er og hvem du er. De er hva man på helsespråk kaller “orientert om tid og sted”. De vet hvordan man vasker klær og når de må møte på jobb. De er i stand til å plotte manipulasjoner og kalkulere reaksjoner. De er ikke vimsete eller distre. Så hvordan kan jeg si at narsissisten lever i en fantasiverden, når de ikke er psykotiske? Jeg vil her vise noen trekk som avslører narsissistens virkelighetsfjerne eksistens.

Jeg vil presisere at dette gjelder narsissisten. Psykopaten er også virkelighetsfjern i sin grandiositet. Men min erfaring er at på dette området så avdekkes en av forskjellene mellom narsissisten og psykopaten.

• Ingen får lov til å være negative, bortsett fra narsissisten. Du skal avgi utelukkende positiv energi, for å behage narsissisten. Dette inkluderer å aldri korrigere narsissisten. Narsissisten skal leve i troen på at han eller hun er plettfri og et godt menneske. Å stille spørsmål ved dette kan vekke narsissistisk raseri og forkasting (av deg).
• Barn av narsissistiske foreldre som ikke selv er narsissister, har en følelse av at når de besøker sin narsissistiske forelder, så kan de ikke være seg selv. De må sette på seg en maske og opplever samværet som merkelig og kanskje ubehagelig. Likevel er de det kanskje ikke bevisst, fordi de er vokst opp slik og vant til det. Sammen med den narsissistiske forelderen så må de “jatte med”. De har lært seg å underbygge og aldri utfordre forelderens virkelighetsfjerne verdensanskuelse. De kan dele problemer med sin narsissistiske forelder, men må aldri klandre forelderen for noen av dem. Og støtten de blir tilbudt oppleves som ubrukelig, overflatisk og villedende. Neste gang de kommer på besøk, så blir ikke problemet nevnt, som om det aldri eksisterte. Narsissisten følger ganske enkelt ikke opp temaer som angår andre enn dem selv, ikke engang egne barn. Dette er fordi narsissisten ikke ønsker å forholde seg til problemer eller negativitet. Alle skal smile rundt dem. Alt skal være rosenrødt. Problemer skal hurtig overkommes og tilbakelegges, om de er aldri så store. Barn av narsissistiske foreldre tar oftere enn andre deres eget liv, fordi de aldri blir møtt på problemene de strir med.
• Partnere av narsissister opplever mye av det samme. Problemer eksisterer ikke, og heller ikke adekvate løsninger. Derfor vedvarer problemene, men de må aldri nevnes. En sunn person kan bli forbløffet over de luftige og urealistiske forslag til løsninger som narsissisten kommer med. Objektet kan presisere at “men det løser jo ingenting”, bare for å oppleve at narsissisten blir sint eller forlater samtalen og ikke lenger vil forholde seg til problemet. Partneren må som regel løse problemene alene, uten å involvere narsissisten. Når problemet så er borte, fordi partneren løste det, så blir heller ikke det nevnt – som om det ble løst på magisk vis, og som om narsissisten forventet at det ble løst på magisk vis. Dette kalles på psykologspråk “magisk tenkning”.
• “Magisk tenkning” betyr at den som er infisert av slik tenkning, tror at hvis han eller hun fokuserer hardt nok på noe, så vil det skje. Dette er vanlig hos små barn. Det er også vanlig hos mennesker som lider av tvangstanker og tvangshandlinger (“hvis jeg ikke trår på sprekkene mellom flisene, så vil ikke min katt bli syk før den er 15 år gammel”). Hos en narsissist vil det gi utslag i en tro på at ting løser seg selv, uten at de selv trenger å gjøre en innsats. Dessverre gjør velmente mennesker narsissisten en bjørnetjeneste. Narsissisten er en parasitt, som lever av andre. Andre mennesker løser deres problemer, og dette forsterker narsissistens tro på “magisk tenkning”. Tingene blir jo løst! Derfor er de heller aldri reelt takknemlige overfor dem som hjalp dem. Det var nemlig ikke andre mennesker som løste problemene med deres velvilje og innsats. Det var narsissistens egne tanker som løste problemet.
• Som følge av magisk tenkning så er følelser ensbetydende med fakta for en narsissist. Nærstående personer vil oppleve dette som en brist i logisk tenking og konsekvensanalyse i narsissisten, men uten at de klarer å forstå hva som ligger bak. De forholder seg jo til et voksent menneske, som attpåtil virker svært integritetssterkt. Så å forestille seg at narsissisten tenker som et lite barn, er meget fjernt – selv for nære familiemedlemmer. I stedet får de stadig følelsen av at narsissisten kommer med pussige konklusjoner. Narsissistens raseri mot objektet er i eget hode riktig, fordi det føles riktig. At objektet er uskyldig er underordnet. Ett eksempel; en narsissist jeg kjenner opplevde at sjefen på jobb ble langtidssykemeldt. De ansatte fikk aldri noen forklaring på sykemeldingen, de fikk kun utplassert en vikarleder fra kommunen. Tiden gikk og de ansatte begynte å snakke. “Hva feiler egentlig sjefen? Kommer hun egentlig tilbake?”. Til slutt tok narsissisten saken i egne hender og troppet opp utenfor den gamle sjefens hjem. Der regelrett forlangte hun å bli fortalt detaljer om sjefens sykehistorie. Narsissisten spurte rett ut “er det psykisk?”. Da narsissisten senere ble konfrontert med handlingen, at sykdom er et privat anliggende, så reagerte narsissisten med sinne. I hennes hode så var det riktig adferd, fordi hun følte at personalet hadde rett til å vite årsaken til sjefens langtidsfravær. De snakket jo seg imellom, derfor hadde de i hennes hode også krav på å vite det. I eksemplet ser vi både brist på logikk og konsekvens, umoral, grenseløshet, berettigelse samt magisk tenkning. Les mer om narsissister og “magical thinking” her http://youmemindbody.com/mentalhealth/Narcissists-Magical-Thinking
• Narsissisten overdriver i eget hode eget bidrag til andres velferd. De forventer oppmerksomhet og ros for minimale gaver og minimal støtte. De tror at de er høyt elsket og selskapets midtpunkt, når sannheten er at de er dårlig likt og ofte fryktet. Men de evner ikke å ta innover seg de sosiale signalene de får.
• Narsissister har sjelden økonomisk kontroll, og lever over evne. De er ikke i stand til å balansere et budsjett. Berettigelsen og den manglende impulskontrollen gjør at de ikke kan utsette kjøp. De skal ha tingene umiddelbart, og ofte til en pris de egentlig ikke har råd til. Narsissister har derfor ofte stor gjeld, eller de får andre til å betale for seg. Forestill deg hvor virkelighetsfjern man er når man ikke forholder seg til egen økonomi – et felt som de fleste prioriterer høyt, fordi vi har økonomisk moral (vi betaler vår gjeld, vi bruker ikke penger på ting vi ikke har interesse av, vi klarer å prioritere kjøp, utsette kjøp og avstå fra kjøp som ikke prioriteres høyt) og fordi vi frykter konsekvensene av å ikke gå i pluss – også selv om vi aldri har gått i minus. Jeg snakker ikke her om de som har fått skrekk for regninger, slik man ser på “Luksusfellen”. Har man fått skrekk for regninger og fakturaer, så er det nettopp fordi man forstår konsekvensene og vet at alt går ad undas (for øvrig ser jeg innimellom narsissister i “Luksusfellen”. Det er de som ikke forstår alvoret, nærmest fnyser av økonomene som korrigerer dem, og som har en forventning om at økonomene i samarbeide med banken skal løse problemet for dem med minst mulig egeninnsats. De har meldt seg på som deltakere, ikke for å ta ansvar, men for at andre skal løse problemet for dem).

Kjære lesere. Nå er det kun få dager igjen av årets innsamling! Kun en gang i året ber jeg om økonomiske midler fra dere. Tradisjonelt i juni, og avsluttes på bloggens bursdag den 3. juli. Nå er vi der igjen! Har bloggen hjulpet deg i året som er gått? Bidra til å holde den gående i ett år til!

Også i år er det en belønning til dere som bidrar. ALLE som gir 200 kroner eller mer – og ønsker det – får tilsendt min siste bok “Men tankene mine får du aldri”. Link til spleisen finner du her. https://www.spleis.no/project/224222

Hvis du ønsker bok, så husk å oppgi din adresse på [email protected]

Aller først vil jeg klargjøre en forskjell. Det er forskjell på å beskytte mot en fysisk fare, og forsvare mot en mental krenkelse. Psykopaten eller narsissisten vil nødig gjøre noen av delene. Men denne teksten handler først og fremst om det psykososiale forsvaret.

Noen måneder etter at psykopaten forlot meg (det var han som fysisk forlot meg, men det var jeg som til slutt innførte NK) så fikk jeg en annen dysfunksjonell kollega, som jeg hadde samarbeidsproblemer med. Den nye kollegaen krenket meg ved et par tilfeller. Jeg husker at jeg på vei til jobb en dag tenkte “dette ville aldri NN (psykopaten) tillatt. Han ville satt min kollega skikkelig på plass”. Denne tanken forsterket følelsen av ensomhet, savn og å være forlatt av en person som støttet meg i tynt og tykt. Jeg var fortsatt i dyp sorg over tapet, og ikke minst – fortsatt tåkelagt.

For min p/n ville selvfølgelig aldri forsvart meg mot krenkelser fra min nye kollega, eller noen annen for den saks skyld. Tvert imot, jeg hadde jo selv opplevd ham latterliggjøre meg i en forsamling. Jeg hadde også opplevd ham hovere en gang jeg ble korrigert av en overordnet. Likevel var jeg fortsatt overbevist om at han ville tre fram på mine vegne og forsvare meg “bare krenkelsen ble stor nok”. Denne troen på at p/n var beskyttende skrev jeg også om i forrige tekst, “Vampyrbitt”. Fordi p/n er så trygge på seg selv, så tror vi at de er trygge å være sammen med og vil forsvare oss like sterkt som de er villige til å forsvare seg selv. Dette er en del av traumebåndet. Men det er en alvorlig mistolkning. For p/n vil skade oss snarere enn å forsvare oss.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvis vi blir krenket av en tredjeperson, og p/n er tilstede, så vil de mest sannsynlig reagere på en av følgende måter.

• De vil stå og observere krenkelsen uten å gripe inn. Muligens vil du se et hint av skadefryd i dem, som om de fryder seg over at du blir krenket (det gjør de).
• De vil forlate scenen og la deg stå igjen alene med krenkeren. Hvis du er “sunn” så vil du oppfatte det som feighet fra p/n sin side og du vil få lyst til å ta det opp med dem. Hvis du konfronterer dem med hva du oppfattet som deres feighet, så vil de angripe deg og påstå at du selv hadde skyld i krenkelsen, eller de vil komme med en unnskyldning som at “men NN ropte på meg” eller “jeg måtte ta pizzaen ut av ovnen”. Hvis du derimot er mer usunn og har en skambelagt personlighet, så kan du oppfatte deres exit som at de skammer seg over deg. Det vil trigge og forsterke din allerede iboende skam. Du kan føle behov for å forklare deg, eller til og med beklage overfor p/n for at en tredjeperson krenket deg! Du gir dem da det moralske overtaket, og de vil få anledning til å si “ja, der dummet du deg ut. Pass på at det ikke skjer igjen, så slipper du slike ubehagelige situasjoner”.
• De vil bli værende ved din side og aktivt delta i krenkelsen av deg. De støtter krenkeren, og ber deg direkte eller indirekte om å skjerpe deg. De sier kanskje “ja, det er typisk NN (deg)”. Kanskje ler de en liten latter. Kanskje ender de med å beklage overfor krenkeren, på dine vegne; “Ja, NN (deg) er ikke god på kjøkkenet. Beklager at maten var uspiselig” eller “beklager at NN (deg) ga deg den harde stolen når NN vet at du har gikt. NN er litt uomtenksom”.

Intet av dette er normal oppførsel fra en livspartner, og meget store røde flagg. Hvis du opplever noe av dette uten at din partner har en god forklaring, så er det alene grunn til å avbryte relasjonen. Ikke på grunn av enkelthendelsen alene, men fordi den forteller så mye om din partner. En partner som ikke forsvarer deg overfor små krenkelser, vil neppe tale din sak i større spørsmål. La oss si det kommer til en rettssak. Eller kanskje du havner i en helsemessig skvis hvor du ikke lenger kan snakke for deg selv. Kanskje får du hjerneslag og mister taleevnen, eller du trenger respiratorbehandling og legges i kunstig koma. En p/n partner som aldri støttet deg tidligere, vil neppe snu om og kjempe for ditt velbefinnende når du virkelig trenger det.

Aller verst er det for barn av p/n foreldre.

En p/n forelder vil som regel tillate at andre voksne irettesetter og korrigerer egne barn. De vil – akkurat som en p/n partner – være likeglade, eller sågar oppmuntre til, at egne barn blir refset av andre. Senere, når de kommer hjem innenfor egne vegger og barnet allerede skammer seg etter å ha blitt ydmyket av fremmede eller andre slektninger, så kan en p/n forelder fortsette krenkelsen; “hva gjorde du?”, “hvorfor kan du ikke oppføre deg ute blant folk?”, “er du klar over hvordan du får mamma og pappa til å fremstå?”, “du er så pinlig for oss, vi har gjort alt vi kan for å oppdra deg riktig, også er dette takken? Vi kan jo ikke ta deg med ut blant andre, gå på rommet ditt”. Barnet utvikler ekstrem føyelighet for å unngå foreldrenes (og andres) misnøye.

Et barn som havner i en slik familie, vokser opp med følelsen av å være feil. Da ligger veien åpen for livslange krenkelser, fordi selvopplevelsen av å “være feil” vil stråle ut og fanges opp av andre potensielle mobbere og bøller. I tillegg til den unormale mengden med krenkelser som slike barn er dømt til å oppleve, så mangler (det nå voksne) barnet evnen til å forsvare seg selv. Barnet har aldri blitt tillatt å forsvare seg selv. Forsøk på å forsvare seg har blitt slått hardt ned på av p/n foreldre.

Det gjør noe med egen forsvarsevne når ingen så verdien i å forsvare deg da du var liten. Du vil vokse opp med forestillingen av at du ikke er verdt å forsvare. Du vil heller ikke være i stand til å forsvare deg selv om du føler trang til det, for du mangler trening i selvbeskyttelse, og dine innprogrammerte forestillinger om at du fortjener krenkelser står i veien. Det er slike barn som ofte vokser opp og finner p/n partnere, fordi fortsatt narsissistisk misbruk oppleves kjent og trygt, og fungerer som en bekreftelse av din forestilling om deg selv.

Hva er så grunnen til at p/n aldri vil forsvare deg? Hva ligger bak? Grunnen til at en p/n aldri forsvarer sine nærmeste, er fordi han/hun tar dem for gitt. Fordi han/hun tar sine nærmeste for gitt, så risikerer de i eget hode ingenting ved å krenke egen partner eller egne barn. De ser en større fare ved å miste ansikt overfor sekundære kilder som de også trekker NF fra, og derfor må være på godfot med. De ser ingen verdi i å risikere en relasjon med en utenforstående, for å forsvare ektefelle eller egne barn. Fasaden er for viktig for en p/n. De vil derfor alltid støtte en tredjepart fremfor sine aller nærmeste. At de i tillegg faktisk forakter sin partner og sine barn, gjør det desto enklere for dem å tillate slike krenkelser.

Kjære lesere. Da er det tid for årets innsamling! Kun en gang i året ber jeg om økonomiske midler fra dere. Tradisjonelt i juni, og avsluttes på bloggens bursdag den 3. juli. Nå er vi der igjen! Har bloggen hjulpet deg i året som er gått? Bidra til å holde den gående i ett år til!

Også i år er det en belønning til dere som bidrar. ALLE som gir 200 kroner eller mer – og ønsker det – får tilsendt min siste bok “Men tankene mine får du aldri”. Link til spleisen finner du her. https://www.spleis.no/project/224222

En leser skriver;

Jeg har nettopp lest boken: ”Jeg elsker deg, og jeg finner deg uansett”. En historie om en kvinne som måtte rømme fra en destruktiv mann som ødela hele livet hennes.

Det jeg legger merke til er at han har en makt over henne som handler om seksualitet. Når han plutselig dukker opp med sin sjarme, faller hun for ham igjen og igjen, og vil ha ham. Og hun godtar ting som er nedverdigende og langt fra frivillig.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For unge mennesker så finnes det knapt et alternativ til nettdating. Hook-ups finner man på Tinder eller de mer profilbaserte datingtjenestene. Men vi som er litt “halv-gamle” husker fortsatt en tid da vi måtte finne hverandre i den virkelige verden.

Selv skrev jeg kontaktannonse i spalten “Noen som passer for meg?” i Dagbladet. Og jeg fulgte med på “Finn en venn” siden på tekst-tv. Her dukket det nemlig ofte opp en homofil annonse. Slik var det på 90-tallet. Jeg var ung, i skapet og ikke klar til å oppsøke et lugubert offentlig toalett, eller en notorisk skog (som Sognsvann) for å finne en utkåret. Du tenker kanskje at “slik finner man ikke en utkåret”. Men det finnes et ordtak som heter “i den heterofile verden fører en date noen ganger til sex. I den homofile verden fører sex noen ganger til en date”. Dette er ikke så langt fra sannheten.

Mine forutsetninger var selvfølgelig litt annerledes enn heterofile søkende. Men også de heterofile benyttet seg hyppig av kontaktannonsetjenesten. Det å finne “den rette” har aldri vært enkelt for noen, heller ikke for de som ikke trengte å skjule sin legning.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I vesen så skilte ikke kontaktannonsene seg fra dagens nettdating; begge handler om kontakt mellom fremmede innenfor et fora som er ment for flørt og sjekking. Men der man i dagens datingtjenester kan sende hurtige meldinger og egentlig forkaste hverandre i løpet av noen timer, så krevde kontaktannonsene at man først svarte på en annonse i form av et brev som ble sendt inn til redaksjonen, og deretter videresendt til annonsøren. Ved interesse besvarte så annonsøren brevet, og slik ble brev sendt frem og tilbake en stund inntil man kanskje våget en telefonsamtale. Det tok tid, og var slik sett mer forpliktende fordi en relasjon ble bygget opp som ikke var like lett å forkaste. Hadde man først investert måneder med tidkrevende brevskriving, så var det et gjensidig ønske om å få det til å fungere. Det var også mer personlig med håndskrevede brev enn en chatboks.

I en overgang rundt årtusenskiftet så overtok mails den funksjonen de postsendte brevene hadde, og den personlige “touchen” forsvant. Utvekslingen gikk raskere, fordi man kunne skrive mails daglig, i stedet for å sende brev en gang i uka.

Fordelen med brevskrivingen slik den var før, var at man hadde mulighet til å fange opp røde flagg. Psykopaten hadde dårligere kår, fordi han/hun er avhengig av at hekting skjer raskt. Det var vanskeligere å hekte via sneglepost. De røde flaggene fikk tid til å jobbe i bevisstheten innen man bestemte seg for en respons. I dagene før man besvarte et brev så tenkte man kanskje “det var pussig skrevet” og “jeg tror ikke vi er så kompatible”. Kanskje valgte man å avslutte kontakten på høflig maner. Det var trygt å være høflig per brev. “Ghosting” forekom, men var egentlig unødvendig fordi det kostet så lite å avslutte en relasjon på verdig vis.

I dag bare stopper man enkelt å besvare digitale henvendelser hvis man har funnet noe mer interessant, eller hvis man vil være slem – som psykopaten og narsissisten.

I dagens hurtige meldingsutveksling så rekker man knapt å formulere en gjennomtenkt respons. Risikoen for å gå på en relasjonell bommert er derfor langt høyere enn før. Sjansen er også stor for at unge mennesker i dag ganske enkelt ikke vet hva som utgjør en farlig personlighet. De ser etter helt andre karakteristika enn vi eldre gjør. De er lært opp til å unngå “creepy” mennesker, spesielt menn. Men hva som kjennetegner en “creepy” person er ikke nødvendigvis farlige karakteristika. Jeg vet at ensomme, klønete og overvektige mennesker ofte betegnes som “creepy”. Det samme med personer med litt avvikende politiske holdninger. Da skal man “kanselleres”, som om dette er egenskaper som avgjør om man er en lojal og stabil partner.

Man mister respekten for andre mennesker når det er så enkelt å “kansellere” dem og man kan rettferdiggjøre det med å peke på dårlige holdninger, når det egentlig er en selv som har dårlige holdninger. Men den makroskopiske narsissismen står i veien for å se det. Man lærer i medier at man har lov til å avvise folk for deres politiske og sosiale ståsted.

En annen fare er emosjonell avstumpethet. Relasjoner mister deres betydning og blir flyktige. Man knytter seg ikke lenger til noen, for man rekker det ikke. Og hvis man knytter seg så er det en forvirrende følelse som skremmer og kan ødelegge relasjonene i stedet for å bygge dem opp. “Jeg er glad i deg” blir sagt når det ikke bør sies, og forties når det burde vært sagt.

I stedet går de unge etter narsissistiske egenskaper som feiltolkes som “kule”. Man skal være karismatisk og høy på seg selv. Dette avler også flere narsissister. Jeg tror dessverre ikke narsissistisk forføring og misbruk kommer til å minke fremover, til tross for mer bevissthet og kunnskap om emnet.

Samtidig er de unge mer sårbare. De krenkes lett, og kaller normal kritikk for “hat”. Den økende krenkbarheten er neppe tilfeldig, mennesker har et iboende behov for respekt og verdighet. Dagens unge har imidlertid aldri lært å respektere andre. De har lært at de selv er spesielle, men ikke at andre er det (og dermed at ingen er spesielle, og alle må ta hensyn til hverandre). Det er dømt til å ende i indre og ytre konflikt.

Det handler om berettigelse – et narsissistisk trekk som nå er blitt allment. Politikere må ta mye av skylden. Dagens unge er flasket opp med at de har “rettigheter”. Spesielt hvis de kan plasseres i en beskyttet gruppe eller en minoritet. Dette vil sette sitt preg på individuelle relasjoner, spesielt hvis den ene parten mener seg tilhørende en gruppe med større krav på særbehandling enn partneren. Da vil parten som tilhører en beskyttet gruppe projisere sin forventning om særbehandling over på partneren.

Vi eldre kan også gå på en bommert. At vi traff på psykopatene er jo et bevis på det. Våre kunnskaper om “røde flagg” er nok likevel basert på sterkere reell menneskekunnskap. Og våre foreldre og besteforeldre har/hadde en enda sterkere intuisjon på dette, enn vi har. Det var derfor vel verdt å lytte til dem når det gjaldt valg av partnere og venner. Det er viktig at vi forsøker å overføre noe av vår kunnskap til dagens unge, selv om det ofte er basert på intuisjon og vanskelig å formulere i ord. Også selv om de unge vil fnyse av våre holdninger.

Er det mulig å komme utenom nettdating i 2022? Jada. Fortsatt kan man velge de tradisjonelle møteplassene. Man kan satse på å finne sin partner blant kolleger, venner, eller bare ved å vise seg ute blant folk. Men det krever at man gjør nettopp det, og oppsøker sosiale tilstelninger. Det hjelper ikke å gjemme seg innendørs, for så å føle seg urettferdig behandlet for at universet ikke har utdelt en spesiell venn. “Det finnes en for alle” betyr ikke at høyere makter sørger for at noen finner oss, uten aktivitet fra vår side.

Det krever også at vi kommuniserer hva vi ønsker og trenger, både overfor oss selv og andre. Hvordan kan dine venner hjelpe deg hvis du ikke forteller dem at “jeg ønsker meg en partner”? Mange partnerskap har startet med at en velment venn la sammen to og to, og foreslo “jeg har en kompis som er enslig og også ønsker seg en kjæreste, hva hvis dere begge to kommer på neste fest?”. Hvordan kan den potensielle partneren vite at du er interessert hvis du ikke forteller ham/henne det? Mange har mistet hverandre selv om begge parter ønsket, men ingen sa noe. I nettdating så slipper man å si det som kan være litt vanskelig å si, for det ligger der implisitt. Alle vet at på match.com så har man profil av en bestemt grunn. De andre brukerne vet det, man slipper derfor å fortelle dem det. Ute i den virkelige verden krever det mer av oss.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 525 kroner, 90 minutter koster 840 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Beundrer du de som alltid synes beredt til å forsvare seg selv, og alltid har en snerten kommentar parat mot noen som skulle prøve seg å med en frekkhet?

Ønsker du å være slik selv, men du får det ikke til?

Da er du ikke alene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mange lesere av bloggen lider av “søren, det skulle jeg sagt” syndromet. Jeg gjorde det også selv. Blant symptomene på syndromet finner vi en etterpåklokskap, hvor krenkelser ligger og jobber i underbevisstheten, helt til det går opp for oss hvordan vi burde respondert mot frekkhetene (men ikke fikk til), og nå er muligheten passert.

Og ikke bare det. Den frekke syntes å gå seirende videre, mens vi blir stående igjen som fjols.

Det er rett og slett bittert. Og vi pisker oss selv for å gang på gang la oss overkjøre av frekke mennesker, uten at vi klarer å “slå tilbake” på en måte som tilfredsstiller oss.

Denne følelsen kan spise oss opp innenfra hvis vi ikke er den bevisst. Den tar verdifull energi, fordi det indre arbeidet og følelsen av nederlag krever det. Det bryter oss ned. Den negative energien må ut. Og fordi situasjonen er over og krenkeren allerede er langt utenfor rekkevidde, så går det utover oss selv eller uskyldige mennesker og kjæledyr som er en del av livene våre. Det er jo ikke rettferdig.

Så hva kan du gjøre?

Først så vil jeg gi deg et løft. De “snertne” menneskene du beundrer så mye, er kanskje ikke så snertne som de gir inntrykk av. Mennesker som alltid er parat til å besvare krenkelser med kløkt, avslører noe om seg selv.

De er alltid i forsvarsposisjon.

Det handler om tankesett og menneskesyn. Hvis man alltid er i forsvarsposisjon, så tenker man ikke godt om sine medmennesker. Man har faktisk så lite tillit til dem, at man regner med at andre mennesker vil yte en motstand fremfor å samarbeide. Det er ikke en sunn holdning å ha.

Ja, disse “snertne” menneskene kan være “brente barn” som ofte er blitt krenket opp gjennom livet, og derfor har opparbeidet seg en måte å møte omgivelsene på som beskytter dem bedre. Faktisk er det i en slik fase mange av oss her på bloggen er i dag. Men det kan like gjerne handle om en arroganse og nedlatenhet mot andre mennesker som ligger tett opp til psykopatens, i form av grandiositet.

Deretter handler det om personlighet. Vi mennesker er ikke like. Vi fikk utdelt forskjellige kort ved fødsel. Du er slik du er, og kan bare i begrenset grad bli til en annen. Det betyr at det ikke nytter å bli frustrert av at du ikke får til det samme som dine forbilder gjør, ganske enkelt fordi du ikke er ment å være slik. Forson deg med den du er ment å være. Antakelig har du meget sterke egenskaper på andre områder.

Det betyr ikke at du ikke kan oppøve deg en beredskap som du både ønsker og trenger. Vi har nå lært at mange mennesker vil oss vondt. Og de som skader oss aller mest, er psykopatene og narsissistene vi slipper inn i livet. Det er dem du må passe deg for.

Det har derfor ingen hensikt å irritere seg over at en fremmed person klarte å tråkke på deg. Hvorfor har vi et behov for å sette et menneske på plass, som vi aldri ser igjen?

Klart, det er ikke riktig hva de gjør. Og selv fremmede mennesker fortjener en smekk over fingrene hvis de sniker i køen i butikken, roper ukvemsord til deg på gaten, søler ned hele bilen din fordi de bare måtte kjøre forbi deg akkurat der det var mudder i veien, eller overhøvler deg på jobb fordi de ikke er fornøyd med servicen.

Det er viktig for ditt selvbilde å “ta igjen”. Ofte trenger vi oppreisning. Og når en hendelse kverner i underbevisstheten, selv om situasjonen for lengst er forbi, så er det fordi vi har en jobb å gjøre med vår integritet. Den gode nyheten er at vi har integritet! Ellers hadde vi ikke reagert på krenkelser. Problemet er at vi er for trege med å reagere. Og det bunner i at vi møter folk med overdrevet tillit. Vi blir derfor regelrett lamslått når det viser seg at de vi har tillit til, er noen frekkaser av dimensjoner.

Det er dette overraskelsesmomentet vi kan jobbe med. Det handler om å bli mer åpen for at mennesker kan svinge alle veier. Og ikke være så “naive” at vi tror at alle er like anstendige som vi er selv.

Det betyr at du må selge en bit av sjela di. Kall det å inngå en avtale med djevelen. Du må gå imot din natur – som antakelig er blid og imøtekommende – og bli litt mer skeptisk til andre mennesker. Tren deg på et avvisende og foraktfullt blikk. Stå foran speilet og prøv. Tren deg på å bruke andre og mer negative beskrivelser av folk; “han der liker jeg ikke”. Du kan si det høyt til en venn men det er ikke et krav. Det viktige er at du sier det til deg selv.

Du vil etterhvert utstråle noe annet enn “kom og krenk meg!”. Dette medfører at færre personer “prøver seg” på deg. De måler deg opp og ned, og konkluderer at du ikke så lett lar deg pille på nesen. De velger derfor å tiltale deg mer respektfullt, eller kanskje velger de å la deg være i fred.

Noe annet som skjer er at din selvtillit i konflikter øker. Du blir mer bestemt i tonen. Du våger å respondere på angrep, i stedet for å gjemme deg, eller hva mange av oss alltid har gjort – glattet over for å dempe konflikten. Neste gang vil dine venner eller kolleger tenke seg om to ganger innen de konfronterer deg, fordi de risikerer at du gjør et nummer av det.

Ikke vær redd for å overdrive eller dumme deg ut. Å dumme seg ut er et nødvendig ledd i å forfine egenskapene. Jeg vil avsløre noe for deg; jeg har av og til gitt inntrykk av å være gal overfor mennesker som krenker meg. Jeg har skjelt dem ut på et totalt uanstendig nivå. Hvorfor? Er det noe folk frykter – selv bøllene, så er det gale mennesker, for de er uberegnelige. Jeg lover at det virker.

Uansett hvilken taktikk du bruker, så er den aller beste konsekvensen at du blir ferdig med saken der og da. Du tar den ikke med deg hjem. Du bærer den ikke med deg utover kvelden og natten, og ligger søvnløs mens du forsøker å finne den riktige responsen på en krenkelse du uansett ikke kan forandre på, fordi den skjedde i går, forrige uke eller for fem år siden.

Slapp av. Du kommer ikke til å bli et monster. Du vil like deg selv mye bedre, og gå rakrygget ut av de fleste situasjoner. Når du har overbevist deg selv om at du er i stand til å beskytte deg selv, så slapper du mer av. Du blir tryggere. Da minker behovet for å “vinne hver kamp” og du kan fnyse av dine krenkere snarere enn å fantasere om å klubbe dem i hodet.

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.   

Hvilket forhold har normale mennesker til bursdager? Det finnes hundrevis av varianter. Ikke alle er sunne. Men jeg vil våge å påstå at de fleste normale personer mener at bursdagsfeiringer er noe som hører barndommen til, og at egne bursdager toner man ned når man når en viss alder. Det betyr ikke at det ikke er morsomt å bli feiret eller bli husket på bursdagen! Men jeg tror mange tenker som jeg gjør; runde tall blir feiret, eller hvis bursdagen faller på en fredag eller lørdag så gir det en naturlig anledning til å tromme sammen en liten sammenkomst. Men faller bursdagen på en hverdag så går man på jobb som vanlig, uten energi eller tid til å gjøre en “big deal” av det. Og det har de fleste det fint med.

Noen bruker egne bursdager som et påskudd til å feire andre! Bursdagen gir en anledning til å samle høyt elskede venner og slektninger. Noen ønsker sårt å se deres venner i en travel hverdag. Bursdagsinvitasjoner sitter langt inne å takke nei til, fordi det virker ekstra uhøflig. Noen utnytter dette til å samle travle venner og slektninger. Ikke for å feire seg selv, men for å “tvinge” travle venner til å komme på besøk.

Andre liker ikke egne bursdager fordi det gir en ubehagelig påminnelse om egen alderdom og uunngåelige død. Kanskje ikke en sunn holdning til det å eldes, men likevel normalt.

Atter andre er sjenerte og liker ikke den ekstra oppmerksomheten som en bursdag gir. Heller ikke dette spesielt sunt, men også normalt.

Så hva kjennetegner bursdagen til en narsissist? Der finnes det også mange varianter, og en bombastisk konklusjon er ikke hensiktsmessig. Men hvis jeg skal gi et enkelt bud? Da må det bli følgende;

En narsissist har høye forventninger til egen bursdag, men innfrir ikke på andres bursdag.

Men det kan være vanskelig å speide. En narsissist vil utad ofte påstå at de ikke ønsker oppmerksomhet, men likevel bli dødelig fornærmet hvis de ikke får det. Og når de får oppmerksomhet, så vil det i deres øyne som regel være feil oppmerksomhet. Gavene er feil, kaken er feil, og hvis de er så heldige å bli forært en overraskelsesfest, så er gjestene feil.

Den som står en narsissist nær, kan derfor forvente en meget vanskelig dag.

Grunnholdningen er narsissistens oppfattelse av egne spesielle betydning. De har derfor skyhøye forventninger til egen bursdag (selv om de påstår noe annet). Selv om de forventer særbehandling og dyrking av egen person hver eneste dag, så betrakter de det som obligatorisk på bursdagen. Spesielt de nærmeste, men også mer perifere venner vil merke det hvis de ikke lever opp til forventningene på den dagen.

Mange som har feiret narsissisters bursdag, vet at det ofte ender i en eller annen form for drama. Narsissisten ødelegger festen med anklager mot samboeren eller mot en av gjestene. De finner alltid et påskudd. De blir ofte ubehagelig beruset og lar masken falle. En narsissist jeg kjente ble fornærmet hvis gjestene brakte med seg blomster på bursdagen. Han mente at blomster skal leveres dagen før, fordi han ikke hadde lyst å bruke tiden på bursdagen til å finne vaser og klippe blomstene til. En gang brakte en gjest med seg dyre orkideer. Det endte med krangel mellom ham og gjesten.

Samme person ble en gang rasende på meg fordi jeg ikke viet hele helgen til ham på hans bursdag. Jeg møtte opp i hans bursdagsselskap på fredag og feiret ham. Men på lørdag gikk jeg på byen med hans eks, som var en nærere venn (jeg ble kjent med dem begge den gang de var par. Og begge aksepterte at jeg beholdt kontakten med begge etter bruddet). Bursdags “barnet” dukket opp på samme utested, som ikke var overraskende da det ikke er flust av utesteder for homofile, og hevdet at jeg hadde lovet å være sammen med ham hele helgen. Han skrek “det er min bursdag!”. Noe som selvfølgelig var ren tåkelegging. Jeg hadde aldri lovet noe slikt. Vi var heller ikke så nær. Det hadde ganske enkelt ikke vært naturlig å tilbringe hele helgen med ham. Men han fikk et narsissistisk sår av at jeg prioriterte eksen, og forsøkte å utvinne narsissistisk forsyning fra oss begge ved å lage en “scene”.

En annen narsissist har mann og barn (som nå er voksne). Hun gjentok opp gjennom årene alltid samme frase, “jeg liker ikke bursdager, de er oppskrytt”. Barna måtte hvert år høre på dette. De ble derfor usikre på om de fikk feire bursdag. Moren trommet likevel alltid halvhjertet sammen en bursdagsfeiring for barna, men kun fordi omgivelsene, barnefar og besteforeldre forventet det. Ellers hadde det blitt minimal oppmerksomhet for barna. Men sine egne bursdager? Hun ble dødelig fornærmet hvis hun ikke fikk nok oppmerksomhet, eller hvis gavene var feil eller for små. Jeg vet at ett av barna i voksen alder var gått lei av morens halvhjertede oppmerksomhet på hans egen bursdag, og de dårlige gavene hun ga. Han var også lei av hennes krav til oppmerksomhet på egen bursdag. Han endte med å inngå en avtale med henne. Han sa “mor, nå er vi alle voksne, nå avtaler vi at ingen gir hverandre oppmerksomhet på bursdagen lenger”. Moren kunne ikke nekte for at hun i alle år hevdet at “bursdager er oppskrytt”. Hun var derfor nødt til å samtykke avtalen, med det resultat at hun i dag ikke får noen oppmerksomhet på sin bursdag. Sønnen forteller at han ikke sender så mye som en sms på hennes bursdag. Han vet at hun hater det. Han er ikke hevngjerrig, men forteller at det er litt tilfredsstillende å sende hennes egen holdning i retur til henne. At han selv ikke lenger får noen oppmerksomhet fra henne på bursdagen, opplever han som befriende. Hyllesten fra henne på hans egen bursdag opplevde han uansett som falsk, og gavene han fikk var av så dårlig kvalitet at de kun egnet seg i søppelet. Samtidig pleide han selv å gi henne dyre gaver. Det sparer han nå penger på.

Mitt råd til deg som har en narsissist i nær omgangskrets, er å gjøre minst mulig ut av det. De blir uansett ikke fornøyd. Spar derfor din energi og dine penger. Blir du invitert i selskap? Greit nok. Men ikke møt opp på bekostning av noe som er viktigere for deg. Spesielt hvis invitasjonen kommer på kort varsel (noe som er vanlig av narsissister, for de liker å teste hvem i deres krets som kaster seg rundt og rydder plass til dem, mens de hevder at grunnen til den korte fristen er at de “egentlig ikke hadde tenkt å gjøre noe stort ut av bursdagen”). Skal du ikke i bursdagsselskap, så gjør det samme som du gjør for dine andre bekjente – send en gratulasjon på facebook. Og la det være med det.

Man skal være forsiktig med å kalle noen narsissist, kun fordi de elsker å feire seg selv. En person kan være glad i å feire både seg selv og andre. Noen elsker å feire livet, og bruker enhver anledning til å gjøre det. Dette er ikke narsissister, men livsnytere, og de skaper en helt annen stemning rundt bordet enn hva narsissisten gjør. Man må kjenne flere sider av personen for å kunne konkludere. Men når man kjenner personen rimelig godt, så kan narsissistens forhold til egne og andres bursdager fungere som en god pekepinn, eller bekreftelse om du vil, på et forstyrret sinn.

Se Dr. Ramanis video om narsissister og bursdager nederst.

Husregler for bloggen

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected]. Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

På mandag var det en voldshendelse i Oslo. Nærmere bestemt i Hausmanns gate ved Vaterlandsbroa, ved overgangen mellom Grønland og Sentrum. En mann ble knivstukket. Han overlevde (så vidt jeg vet). Hendelsen ble twitret av politiet kl 20.41, og må da antakelig ha skjedd en liten time innen.

Jeg vandret selv over Vaterlandsbroa klokken 19.43 samme kveld, på vei for å se den amerikanske dragartisten Sasha Velour på Folketeatret. Jeg må ha passert kort tid innen voldshendelsen, kanskje bare noen minutter. Jeg husker det spesielt godt, fordi jeg la merke til fire menn som hang utenfor baren Stargate. Jeg husker at en av dem var på sykkel, en var på sparkesykkel og to av dem hadde intet fremkomstmiddel. De stod ikke samlet, men de sendte hverandre blikk og signaler, så jeg skjønte at de kjente hverandre. Selv om de ikke syntes å ta notis av meg, så var det noe med stemningen og energien som sa meg at “her må jeg gå fort forbi”. Så jeg satt opp farten men ikke så mye at det vakte oppsikt. Andre hastet også forbi. Jeg undret om de sanset det samme som jeg, eller om de bare hadde dårlig tid – slik oslofolk alltid har. Jeg husker jeg tok opp telefonen for å virke upåvirket. Der la jeg merke til tiden, 19.43.

Det var i pausen under forestillingen på Folketeatret, at jeg scrollet nyheter på min telefon og kom over voldshendelsen. Blant detaljene stod det “hendelsen skjedde utenfor gamle Stargate. Fire menn er mistenkte”.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvorvidt voldsofferet var en tilfeldig mann eller hvorvidt han kjente voldsmennene, vet jeg ikke. Jeg vet derfor heller ikke om jeg selv (eller noen andre som passerte akkurat på den tiden) var i fare. Var mennene bare ute etter å angripe noen, eller ventet de på en bestemt person?

Men jeg sanset stemningen mellom dem. Bare ved å gå gjennom deres energifelt, så forstod jeg at det bygget seg opp til vold. Jeg merket deres bevegelser, kroppsspråk og blikk, helt uten at jeg i utgangspunktet var på vakt.

Jeg er ikke i tvil om at det var de samme mennene som kort tid etter knivstakk en mann. Min intuisjon advarte meg derfor om at det var et farlig sted å oppholde seg på det tidspunktet, og ba meg sette opp farten.

I dag hadde jeg en samtale med en av mine faste klienter. Hun fortalte at hun arbeider sammen med en kollega som har gitt henne mye trøbbel på jobb over flere år, og at min klient endelig hadde satt foten ned og stilt kollegaen til veggs. Problemet er at kollegaen, som min klient identifiserer som en narsissist, ikke tålte at min klient plutselig satt foten ned og markerte personlige grenser. Kollegaen hadde derfor gått til sjefen og klaget inn min klient. Nå er begge to, sammen med en representant fra fagforeningen, innkalt til møte hos sjefen. Min klient fryktet derfor at det får konsekvenser for ansettelsesforholdet, at hun beskyttet seg selv (noe vi ble enige om at det neppe vil få).

I samtalen kom det frem at min klient helt fra starten hadde følt dårlige vibber fra sin kollega. Hun hadde likevel ikke handlet på sine følelser, men “sett kollegaen an”. I mellomtiden fikk kollegaen fortsette med å være dominerende, kvass og vekselvarm. Min klient fant seg i det, inntil hun nylig altså sprakk.

Sammen så identifiserte vi problemet. Problemet er at min klient ikke var i forkant. Derfor var kollegaen den første som klaget til sjefen. Vi som mennesker har en tilbøyelighet til å tro på den første som forteller oss noe. Vi er av natur mer skeptisk når motparten etterpå kommer med sin versjon, nettopp fordi det var en annen som “åpnet døren” og gjorde oss oppmerksom på situasjonen. Nummer to må derfor jobbe dobbelt så hardt for å overbevise oss, selv om han/hun er den uskyldige part.

Hva mange av oss gjør feil når vi møter en p/n som vi skal forholde oss til en stund, er at vi handler ikke på vår intuisjon. Selv om vi nå ganske tidlig klarer å avsløre dem for vårt indre, så gjør vi ikke noe med det. Hvis en kollega eller en venn er ufin en gang, så kan det være en tilfeldighet. Men skjer det to ganger, så er det et mønster. Allerede her bør vi begynne å eksponere vedkommende, løpe til sjefen, eller – hvis det er snakk om en ny venn, fortelle våre andre venner om vår oppfattelse av vedkommende. Vi må lære oss å være i forkant. Det handler om selvbeskyttelse, og at vi kan være sikre på at en p/n venn eller kollega alltid vil gi oss alvorlige problemer lenger ned i veien.

Kunnskapen vi nå har om psykopati, kan vi bruke mot dem, ved å starte en svertekampanje innen de rekker å summe seg (og det betyr at vi må være meget kjappe på labben). Det er en konkurranse. Hvis du kommer dem i forkjøpet, så vil de i alles hoder alltid være nummer to – den som må jobbe hardere enn deg for å overbevise.

Din intuisjon er riktig. Men det hjelper ikke hvis du ikke handler på den. Det er ingen vesensforskjell på om du arbeider med en p/n kollega, eller befinner deg i et brennende hus. Begge tilfeller vil skade deg hvis du ikke agerer. Du ser neppe brannen an, før du flytter deg ut av situasjonen. Du skal heller ikke se en p/n an. Du sitter fortsatt i et brennende hus, selv om brannen ikke er eksplosiv. I stedet ulmer det i kulissene, og det vil alltid ta fyr til slutt.

I tillegg til å eksponere vedkommende, så må du umiddelbart sette grenser. “Deg er jeg ikke interessert i å bli personlig kjent med”. Enten må du si det direkte eller vise det med ditt kroppspråk. Hva du egentlig ønsker å fortelle, er at deg kan de glemme å leke med. En narsissist våger ikke å melde deg til sjefen hvis de er redd for deg (og her skiller jeg mellom n og p; en psykopat er neppe redd noen, men en narsissist er det). For at en narsissist skal frykte deg, så må du rett og slett være litt modig og blåse deg selv opp. Vær nådeløs. Gjør en stor sak ut av det hvis narsissisten begår en profesjonell eller etisk feil. Bruk harde ord. Og gjør det tidlig. “Du har jobbet her i ti år, og påstår du er så god, også begår du en slik amatørblunder?”. Gjør det gjerne foran deres felles kolleger, slik at du pirker i deres største hemmelighet – skam. Legg din personlighet til side. “Flink pike/gutt”-syndrom vil ikke hjelpe deg her. Jeg lover deg, din narsissistiske kollega vil aldri kontakte deg igjen, uten å skjelve i buksene.

Det handler om å være i forkant. Og stole på din intuisjon.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 525 kroner, 90 minutter koster 840 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

I dag vil jeg skrive om hvorfor du aldri får det svaret du ønsker fra en narsissist eller psykopat, og hvorfor du ikke skal be om det. Et tema jeg har skrevet om før, men det går fort flere år mellom hver gang et tema blir brakt på bane her på bloggen. Dette er et viktig tema som må repeteres, ikke minst for nye lesere.

Kort sagt så handler det om at du aldri vil få den responsen fra en p/n som du trenger eller ønsker. P/n er programmert til aldri å gi deg sinnsro eller sjelefred. Og dette gjelder ikke kun etter bruddet, men som mange husker også under relasjonen. Heller ikke idealiseringsfasen ga sinnsro, fordi du som objekt fløy så høyt og var superfokusert på psykopaten. Under relasjonen så fikk du kanskje samarbeid fra psykopaten så lenge du var positiv, føyelig og dyrket ham/henne. Men det er ikke det samme som sinnsro, det er kun brannslukking. Alle husker følelsen av usikkerhet, selv når relasjonen tilsynelatende gled på skinner. Du unnlot å stille de viktige spørsmålene, fordi du fryktet at det ville sette relasjonen i fare.

Spesielt etter bruddet så er behovet for avklaring stort, for en forkasting skjer fort og objektet står forvirret igjen.

Så her er hvorfor psykopaten aldri kan gi deg den avklaringen du trenger.

• Han/hun forstår faktisk ikke hva du trenger. Du spiller i en helt annen emosjonell liga enn ham/henne. Dine følelser er intrikate, dype og sterke. Psykopatens følelser er begrensede, overflatiske og kun som små gnist å regne sammenlignet med dine. Psykopaten forstår ganske enkelt ikke hva du snakker om.
• Psykopaten er ikke programmert til å hjelpe deg til å få det bedre. Vi snakker her om ondskapsfulle og egoistiske hjerner. Det handler om “meg, meg, meg” og deretter “ødelegge, ruinere og sabotere” andre. Har du forlatt en psykopat? Da er du deres fiende. Det finnes kun svart og hvitt for dem. Dine to, ti eller tyve år med lojalitet blir slettet med et pennestrøk så snart du forlater dem. De ville ikke engang lyve til deg for å gi deg sjelefred. Selv hvis de forlater deg, så klarer de med deres mentale kortslutninger å gjøre deg til fienden.
• Ved å gi deg minst mulig avklaring, så forventer de at du skal jage etter dem i håp om en verdig avslutning på hva som (for deg) var en verdifull relasjon. De håper at du skal virke desperat og forvirret, slik at den nye partneren kan se hvor attraktive de er, og hvor gal du er. De ønsker også å kunne venne tilbake til deg hvis den nye relasjonen ikke fungerer som planlagt. Da er de avhengige av at du tar dem imot med åpne armer. Alle dine ubesvarte spørsmål vil sørge for det.
• Hvis du faktisk hadde fått et svar, så kan du banne på at det ville være løgn og ordsalat. Ikke et eneste sant ord har forlatt psykopatens lepper siden han/hun var baby. Og den gang kunne de ikke snakke. Den første setningen psykopaten sa var mest sannsynlig “hvis du hopper ut fra taket, så vil du fly og lande i et basseng av sjokoladesaus” til sin egen lillebror eller lillesøster. Og denne personen tror du vil være ærlig med deg, og attpåtil mene deg vel?
• Og den aller største grunnen? De bryr seg ikke om hvordan du har det. Du tror det er fordi de har funnet en ny flamme, og du er glemt. Men sannheten er at de aldri brydde seg om deg. Heller ikke mens dere var sammen. Så hva du ser rett etter bruddet, er ikke en ny side av psykopaten. Du ser hvem de har vært hele tiden, med den eneste forskjellen at nå er masken av. Du har fra første dag delt seng med fienden.

Ikke gjør som jeg selv gjorde. Jeg ventet og ventet på en henvendelse som aldri kom. Til slutt ga jeg etter og henvendte meg til ham. Det skulle jeg aldri gjort. Heldigvis ble det med den ene gangen. Han hadde nok ventet en enda høyere grad av desperasjon fra min side, enn det han fikk. Likevel føltes den ene gangen jeg henvendte meg som svært uverdig, fordi jeg ba på mine knær om en slags trøst og lindring som jeg trodde han kunne og ville gi. Jeg burde aldri ha gitt ham den tilfredsstillelsen. Det må jeg leve med i dag.

Men her er fordelen. Jeg kan ta den støyten for deg! Jeg og alle de andre leserne her på bloggen som gjorde det samme. Vi lærte på den harde måten. Og nå kan du dra fordel av hva vi på uverdig vis lærte oss. Det er derfor helt unødvendig at du gjør den samme feilen. Alt du trenger å gjøre, er å legge deg denne teksten på minnet. Her står alt du trenger. Du trenger bare å ta det til deg.

Så hva kan du gjøre når trangen er størst til å kontakte en p/n som mobbet deg, misbrukte deg og forkastet deg, og nå ønsker du vedkommende tilbake, og er kanskje til og med villig til å be om tilgivelse for at det skal skje?

Først vil jeg være tøff mot deg og be deg få hva som på engelsk kalles en “reality check”. Våkne opp! Hev standarden din for hvem du ønsker i livet ditt. Åpne øynene og se hvordan denne personen har behandlet deg. Du burde ikke sørge, men juble!

Men jeg vet det ikke er så enkelt. Derfor kan du skrive ned din bønn om svar, og din sorg over hva du trodde dere hadde, i et brev. Skriv det som om din p/n skal lese det. Skriv langt og detaljert. Putt det i en konvolutt. Skriv sågar adressen på, klar til å sendes. Putt brevet i en skuff.

Deretter begynner du med “utsettelse-leken”. Det betyr at fordi brevet er postklart og du kan sende det når som helst du har lyst, så kan du likegodt vente til i morgen! Det skader ikke å vente litt. Neste dag ligger brevet der fortsatt. Ordene er de samme. Du kan trygt vente en uke til, det vil ikke forandre noe. Og slik skyver du det foran deg.

Ventetiden bruker du til å lese deg opp om psykopati og narsissisme, og bekjempe din indre kognitive dissonans. Etterhvert vil du være sjeleglad for at brevet aldri ble sendt, og at psykopaten aldri leste om all din sjelesorg. Det ville nemlig gitt ham/henne en enorm boost med narsissistisk forsyning. På din bekostning!

Da er du klar til å brenne brevet. Gjør en liten seremoni av det, hvor du renser deg for siste rest av gode følelser for dette umennesket. Samtidig kan du jo brenne et bilde av ham/henne, og andre (brennbare) ting som knytter deg til en vampyr. Gjør det under trygge omstendigheter, gjerne utendørs.

Har du behov for å advare den nye partneren? Gjør det samme. Skriv et brev hvor du forteller alt som du mener den nye partneren bør vite. Du kan skrive et respektabelt brev, eller du kan sverte din eks med eder og galle. Her er alt lov, du bestemmer. Poenget er å lette ditt hjerte. Legg så brevet i en skuff og lek “utsettelses-leken” påny. I enkelte tilfeller er det riktig å faktisk sende brevet, men jeg vil tippe at i 90 prosent av tilfellene så gjør du best i å la være. Responsen blir sjelden slik du trodde, og du vil angre. Her må ikke handles overilt eller på impuls.

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.