To tekster tilbake så diskuterte jeg/vi hvorvidt sjarme er et rødt flagg.
Men hva med idealisering? Idealisering er – i likhet med sjarme – en egenskap som vi forbinder med psykopati, men som egentlig ikke er et psykopatisk trekk i seg selv. Normale mennesker kan også idealisere. Men psykopaten bringer idealisering til et helt nytt nivå. Da snakker vi om psykopatisk idealisering, som den første og innledende fasen i den tredelte syklusen idealisering – devaluering – forkasting. Idealisering blir ofte kalt den farligste fasen i syklusen, for det er her objektet blir hektet og fanget.
Men hvis vi ser bort fra den psykopatiske idealiseringen og kun betrakter idealisering i seg selv. Hva får vi da?
Det er intet unormalt i å idealisere.
Ungdommer idealiserer ofte deres idoler; filmstjerner, idrettsstjerner eller popartister. De dyrker dem og plastrer veggen på gutte- eller jenterommet med plakater. De går på konserter og verden går under hvis de ikke får fatt i billetter til nettopp deres idol.
Små barn idealiserer deres forelde. Mor og far er helter, som alltid er trygge og gode. Ihvertfall i barnets øyne. Å løsrive seg fra idealiseringen av foreldrene er en nødvendig prosess etterhvert som barnet blir eldre. Det sunne voksne barnet ser også foreldrenes dårlige sider, uten at det nødvendigvis forsurer relasjonen til foreldrene. Det er fordi vi etterhvert som vi vokser opp, lærer oss at de fleste mennesker er grå, og ikke svarte eller hvite slik vi trodde da vi var barn. Denne overgangen fra svart/hvitt til grå (eller kanskje vi skal si fargerik?) går knirkefritt for sunne personer.
Psykopaten og narsissisten går aldri gjennom denne fasen. I deres verden forblir mennesker svarte eller hvite. Derfor fortsetter de å idealisere de hvite, og forakte de svarte. Og som vi vet så er de fleste mennesker i psykopatens verden svarte, også de som tidligere var hvite.
Men hvis vi holder oss i den normale verden, hvor idealisering ikke er et psykopatisk trekk. Er idealisering likevel et rødt flagg?
Jeg vil mene ja. Som beskrevet over så er idealisering noe som hører barn- og ungdommen til. Voksne mennesker kan også idealisere, men de gjør det fra et sårbart, usunt og dysfunksjonelt sted.
Kanskje har du opplevd idealisering av deg selv, av mennesker som ikke har merkbare psykopatiske trekk.
Hvordan oppleves en idealisering av din person?
- Altfor tidlig innsettende beundring, lenge før vedkommende egentlig kjenner deg.
- Du merker det på vedkommendes opptreden i ditt nærvær. Han/hun svermer for deg. Idealisering kan lett forveksles med forelskelse, men uten at vedkommende er forelsket i deg.
- Du får følelsen av å være vedkommendes redningsmann/-kvinne, men uten at du selv har ønsket den rollen.
- Du føler du går på et minefelt rundt vedkommende. Ikke så ulikt hva du opplevde med p/n. Men med den forskjell at du føler en forventning av at du kun sier kloke og vakre ting, for ikke å ødelegge vedkommendes skjønnmalte bilde av deg.
Problemet med idealisering er at ingen kan leve opp til forventningene som oppstår når man blir idealisert, for ingen er så perfekte. Du vet at du på et tidspunkt kommer til å skuffe den som idealiserer deg. Både fordi du – som alle andre – er sammensatt, og fordi du egentlig ikke ønsker en dyrking av din person. Især fordi du ikke har bedt om det, og fordi du faktisk ikke ønsker å være vedkommendes redningsmann. Idealisering kan oppleves meget oppløftende og hyggelig den første tiden. Men virkeligheten vil innhente relasjonen før eller siden. Idealiseringen i seg selv kan også medføre at du distanserer deg fra personen, fordi du egentlig ikke ønsker noen tett relasjon. Den som idealiserer deg kan da bli forvirret og skuffet, uforberedt på at du også har andre sider i din personlighet. Men nettopp derfor er det nødvendig å avbryte en idealisering når du blir oppmerksom på den, fordi motparten har urealistiske forventninger som du ikke kan eller vil innfri.
De fleste av oss vet at mennesker er mangesidige. Vi idealiserer derfor ingen. Vi ser personer an innen vi konkluderer hvem de er. Ofte bruker vi måneder og år på å konkludere. Vi kaster oss ikke inn i en idealisering etter få dager, og oftest idealiserer vi ikke overhodet. Vi kan like og elske noen, men det er noe annet.
Med psykopaten skjedde et unntak. Vi ble blendet. Men vi ble også vekket. Vi gjengjeldte en idealisering med vår kjærlighet, men det er ikke det samme som at vi var den som idealiserte.
Jeg har ei venninne. En dag for noen år siden ble jeg introdusert for hennes venninne, som var på besøk i noen dager. Vi hang derfor sammen alle tre ved et par anledninger. Innen besøket var over, så kom min venninnes venninne med blomster til meg, fordi jeg “var slik en fantastisk person”.
Hva gjorde jeg? Jeg takket ydmykt for blomstene. Følte ikke jeg kunne gjøre annet. Jeg var jo beæret. Men husker jeg syntes det var bittelitt ubehagelig.
Hun la seg til som venn på min facebook. Men etterhvert som åra gikk så slettet jeg henne. Vi hadde jo ingen kontakt, og intet til felles utover min venninne.
Så skjedde det at hun igjen besøkte min venninne, flere år etter første gang vi møttes. Jeg hilste vennlig på henne og takket for sist. Ønsket henne velkommen tilbake. Men ble møtt med en kald skulder. Aldri fikk jeg noen forklaring på hvorfor. Kanskje fordi jeg slettet henne på facebook. Eller kanskje hadde hun bare en dårlig dag.
Og her ligger problemet med idealisering. Den kan snu fort og uventet. Det skal så lite til før man faller i unåde hos den som idealiserer. For mennesker som idealiserer har – akkurat som psykopaten – en tendens til å kategorisere folk som enten hvite eller sorte, og ingen imellom. Dette er en kategorisering som du verken har ønsket deg eller bedt om. Hvis du er sunn og funksjonell, så har du neppe oppmuntret til idealisering av din person. Idealiseringen har blitt påtvunget deg uten ditt samtykke. Og du vet at det kan bety trøbbel lenger ned i veien.
Vær derfor varsom når du opplever deg idealisert av noen som er eldre enn 12 år, og som knapt kjenner deg.
Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.
“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).
“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).
Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450).
Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.
Takk for nytt innlegg. Lurer på om dere menn også har blitt advart mot overdreven idealisering? Føler i alle fall at vi kvinner har det, både av familien og gjennom litteratur, at når noe går veldig fort og virker usedvanlig feilfritt, er det grunn til å være forsiktig.
Min relasjon begynte ikke slik. Hadde den gjort det, hadde jeg vært mer tilbøyelig til å løpe…
Er enig med deg at idealisering ikke trenger å være forbeholdt p/n selv om det ikke er sunt. Noen ganger er det ensomme mennesker som er svært følelsesmessig trengende.
Det kan nok være forskjell på hvordan kvinner og menn “advares” her. Siden menn tradisjonelt er de som jakter, og kvinner blir jaktet på. Jeg tror du har et poeng. Jeg tror ikke menn advares mot farlige kvinner i tilstrekkelig grad.
Dette var et interessant innlegg, og jeg kjenner meg så inderlig igjen. Å møte folk, enten i vennskaps- eller datingøyemed, og så bli skjøvet ut i kulden, uten å ha kranglet, eller vært sterkt uens i noe som helst. Dette har ofte dreid seg om personer med kanskje mindre bagasje enn majoriteten, men ikke nødvendigvis. Men gaslightning og denslags har jeg også vært utsatt for. Og det er noe helt annet enn førstnevnte, likevel, fellestrekket er det med vekslingen mellom å være fantastisk og ved en håndvending, det helt motsatte.