I en av mine konsultasjoner snakket jeg med en kvinne som hadde et stort behov for å fortelle sin historie. Hun hadde også et stort behov for å bli trodd. Denne samtalen har jeg hatt mange av, i forskjellige versjoner. Det er universelt at objektene føler et enormt behov for å fortelle hva de har oppdaget om deres partner, slektning eller venn. Og fordi det er så sjokkerende, så trenger de også å bli trodd. Som en som leste min bok sa; “jeg visste ikke at slike folk finnes”.
Jeg hadde selv en enorm trang til å fortelle om min p. Det gikk helt over styr. Jeg utleverte mitt privatliv til nesten fremmede. Til slutt sluttet jeg å fortelle. Delvis fordi jeg opplevde meg selv som desperat og at min taletrang overfor gud og hvermann var uverdig, og delvis forsvant trangen av seg selv.
Jeg snakket med kvinnen om hvorfor jeg sluttet å fortelle. Hva fikk trangen til å gå over? Det var ihvertfall ikke fordi jeg overalt ble møtt med forståelse. Svært få kunne relatere til min erfaring. Empatien fra omgivelsene var derfor begrenset, og den følbare skepsisen var stor. Det lå mellom linjene i mye av responsen jeg fikk, at dette nok først og fremst handlet om meg selv. Det er jo langt på vei rett. Jeg vet i dag at det var noe i meg som tiltrakk meg disse menneskene. Men det siste man trenger å høre når man er forvirret, ekstremt sårbar og i ferd med å nøste opp i det store mysteriet som er psykopaten – er at en selv har skyld.
Jeg tror at min taletrang svant fordi jeg kanaliserte den over til noe annet; skriving. Jeg opprettet bloggen og skrev min historie der, i stedet for å fortelle den til venner og kjente. På bloggen skrev jeg i stedet til ukjente. Jeg oppdaget at det var ikke tilhøreren som var avgjørende. Det viktigste var å få ut hva som hadde hendt meg. Kvernetankene måtte festes et sted. Opplevelsen måtte dokumenteres. Å gjøre det på skrift var like effektivt som å fortelle muntlig, og kanskje mer effektivt. Etterhvert fikk jeg jo også verdifulle tilbakemeldinger fra leserne.
Allerede her kan vi konkludere et par ting, som jeg tror vil hjelpe deg til å forstå din taletrang.
- Taletrang skyldes ofte kvernetanker. “Loopen” i hodet, som går på repeat, må stoppes. Vi må fortelle, ellers blir vi gale (tror vi).
- Taletrangen skyldes selve mysteriet. Vi blir så fascinert og nærmest vantro overfor egen opplevelse, at vi er nødt til å fortelle i håp om at andre kan løse mysteriet for oss.
- Vantro/mistro overfor egen opplevelse, gjør at vi søker bekreftelse blant andre. Vi er så desperate etter bekreftelse, at vi lar mennesker som ikke engang var tilstede under relasjonen – mennesker som verken så eller hørte hva vi så og hørte – definere virkeligheten for oss.
- Hvem tilhøreren er spiller en mindre rolle. Slit derfor ikke ut dine aller nærmeste med din historie. De vil nok gjerne hjelpe deg, men det er svært vanskelig ut ifra deres egen virkelighetsforståelse. De vil derfor gå lei, oppleve at du står i stampe og ikke lytter til deres råd. Det betyr ikke at de er dårlige mennesker (noen er muligens). Men en insistering på forståelse fra din side kan skade din relasjon med dem, fordi de opplever deg som ustabil og trengende, og du opplever dem som sviktende og at de vender deg ryggen. Dette kan du gjøre: skriv ned din historie, eller fortell den til en eller to utvalgte personer. Fortell dem på forhånd hva som skjer med deg, og at de må være forberedt på at du har behov for å fortelle dem samme historien flere ganger. Spør dem om du kan få en time hvor du kan tale helt fritt, hvor de kun lytter og ikke stiller spørsmål. I den vanskeligste fasen er det kanskje nødvendig at de stiller opp flere ganger.
Kvinnen i konsultasjonen fortalte at hennes terapeut ikke lot henne prate fritt. Hun følte derfor at hun aldri fikk fortalt sin historie ferdig. Hun opplevde at hun resignerte og at dette ødela hennes relasjon med terapeuten. Til slutt møtte hun opp kun for å tilfredsstille NAV, fordi terapi var et krav. Selv fikk hun ikke lenger noe konstruktivt ut av terapien.
Vi snakket om hvorvidt det egentlig er slik, at det ville hjulpet hvis hun fikk snakket ferdig. Når er man ferdig med å snakke? Når man er kommet til Å? Hvor lang tid vil i så fall det ta, og vil det utløse den store lettelsen man tror det vil gjøre? Det var ihvertfall fortellingen kvinnen fortalte seg selv, at hvis hun fikk “tømt seg” ordentlig, så ville det hjelpe. Dette fortalte hun terapeuten. Han virket overrasket. Han trodde hun hadde snakket ferdig. Resten av tiden var det stort sett han som snakket. En hel vinter var det kun han som snakket. Slik opplevde ihvertfall kvinnen det. Hvordan kunne han hjelpe henne når han ikke hadde hørt hele hennes historie?
Jeg hadde ikke noe klart svar til kvinnen. Jeg kunne kun fortelle at hos meg så forsvant taletrangen da jeg begynte å skrive. Men egentlig forsvant den jo ikke, jeg bare omdirigerte den til skriving.
Jeg har heller ingen klokketro på at det nødvendigvis blir bedre å “prate seg ferdig”. Som sagt, i en fase så blir man aldri ferdig, fordi mysteriet som psykopaten er, gjentar seg inntil det løses. Og en gjennomsnittlig terapeut kan neppe hjelpe med å løse det. De fleste terapeuter jobber ut fra forutsetningen om at alt handler om klienten. Svært få terapeuter vil tillate at klienten i terapi legger så stor vekt på en annen person, som den vekten vi objekter har behov for å legge på psykopaten. Attpåtil en person som ikke lenger er en del av klientens liv. Dette er et dilemma som er vanskelig å løse til begges tilfredsstillelse (terapeuten og klienten).
Men en løsning kommer. Den kommer når vi begynner å tro på vår egen virkelighet. Da slutter vi å søke bekreftelse fra andre. Dette reduserer taletrangen betraktelig. Det som eventuelt står igjen av taletrang, får et klart mindre desperat – og mer avslappet – skjær over seg, fordi vi ikke lenger forteller for å bli trodd. Da blir det litt slik, “dette har hendt meg, jeg bryr meg ikke om hva du mener, jeg bare forteller fra livet mitt”. Og da vil vi også lyde mer troverdige for den som hører på. Faktisk kan vi trollbinde lytteren, fordi vi forteller rolig og med overbevisning.
Les også disse eldre og relaterte tekstene;
Takk for en utrolig informativ og oppvekkende blogglesning. Håper den blir liggende lenge på nett for jeg hopper litt ut og inn, det blir for tøft å lese innimellom. Jeg er på uke to borte fra psykopaten og innser at veien blir lang etter 3 år sammen med han. Jeg sitter igjen som verdiløs og uten en eneste rolle i livet. Det er helt motsatt av hvem jeg var. Fra å være velfungerende og lykkelig på alle områder i livet til å ikke ha verdi føles traumatisk. Det jeg leser gir meg A ha opplevelser og forklaring og likevel gir jeg han tvilen tilgode og klandrer meg selv. Dette har jeg tidligere bare hørt om og tenkt ; hvorfor finner folk seg i å bli behandlet dårlig?? Så satt man her selv da og lurer på hva som skjedde…
Ja, den blir lang, men du har begynt å gå. Gratulerer! “Det jeg leser gir meg A ha opplevelser og forklaring og likevel gir jeg han tvilen tilgode og klandrer meg selv.” Du er i kognitiv dissonans. Helt normalt. Går over, men kan ta ett år eller to.
Det er så fint at du setter ord på dette. Jeg tror mange har behov for å snakke med noen, men så er det ikke så lett å finne balansen. Jeg skammer meg over det nå, men har tidligere tenkt mitt om folk som gikk rundt og pratet om psykopat-eksen til alle de møtte. Og så kom det gjerne frem i løpet av samtalen at det var snakk om flere psykopater, både i form av ekser, men også på jobb, i familien, vennekretsen, osv. Det ble heller aldri med den éne samtalen – vekommende snakket gjerne om psykopater i alle samtaler, ved alle anledninger. Tidligere pleide jeg å tenke at de kanskje burde ta en titt på seg selv. Og at de kanskje tok litt lett på begrepet. Men nå etter å ha lest bloggen forstår jeg mer – en psykopat kommer sjelden alene (såfremt man ikke kommer så styrket ut av relasjonen med den første at man unngår fellene til den neste). Jeg kjenner også det samme behovet for å snakke. Men det er nok vanskelig for andre å forstå, om de da ikke har personlig eller profesjonell erfaring med emnet. Man risikerer at andre tenker at man har mistet grepet, heller enn å virkelig lytte til det som blir sagt. I så måte er denne bloggen med tilhørende kommentarfelt et fantastisk alternativ.
Det som plager meg mest for tiden er ønsket om at han skal ange, se tilbake på relasjonen med meg og tenke at det virkelig kunne blitt bra. Jeg vil at han skal huske meg som noe positivt! En sterk, tøff, morsom, kjærlig, fornuftig og empatisk kvinne, med et eget liv og egne interesser – hun jeg tror jeg var da jeg traff han. Ikke den bitre, masete, sjalu, selvutslettende og urettferdige dramaqueen’en jeg ble til slutt. Jeg fantaserer også om å gjenoppta kontakten og bruke alt jeg har lært av teknikker for å “hekte” noen (de han brukte på meg), lovebombing, idealisering osv. på han. Å få han hodestups forelsket for så å være like slem mot han som han var mot meg. Haha, visste ikke at jeg var en hevngjerrig person, men jo – tydeligvis! Jaja, det får bli med fantasiene. Jeg har en mistanke om at det hadde slått tilbake på meg. Og tror ærlig talt ikke jeg hadde klart. Føler man må mangle noen skrupler for å være så brutal. Også der det ikke er snakk om en plan om hevn, men bare alle de små tingene i hverdagen.. Å behandle noen man liksom bryr seg om så dårlig. De enkelte handlingen og setningene som ytres krever liksom en helt egen hensynsløshet og mangel på omtanke. Eller, de krever kanskje en egen form for hat, uten at jeg skjønner helt hvor det skulle komme fra. Det er så mye ved disse menneskene som jeg ikke forstår.
Vi lærer så lenge vi lever. Det kalles utvikling. Er det ikke spennende? 🙂
Du er fortsatt opptatt av hva han tenker om deg. Det går over.
Det er det virkelig! Gleeeder meg til den dagen🥳 Han fortjener ikke flere tanker eller bekymringer.
Jeg vil gjerne si noe trøstende og oppmuntrende til alle som lider og søker og føler de går under.
Jeg har hatt det fryktelig. Over år.
Men én dag, plutselig kommer det, som en velsignelse og kanskje for noen når man virkelig er ved å bukke under, at noe blir den positive dråpen man trengte slik at man kommer dithen at man endelig kjenner at man stoler på egenvurderingsevnen sin av virkeligheten for første gang. Og da begynner alt å endre seg.
En velsignelse.
Jeg vet det virker utenkelig nå.
Men jeg lover dere, det kommer.
Hold ut, les om igjen og om igjen på bloggen, støtt dere til Daniel og hverandre her, les og les om så ti ganger oppattatt, biter faller gradvis på plass litt etter litt selv om vi ikke føler det, og plutselig er det nok.
Hold ut, ikke gi dere for alt i verden, ikke stopp dette.
Jeg lover dere, den dagen vil komme. Tro på meg, og om ikke troen er der, bare gjør det. Igjen og igjen.
Det vil skje.
Kloke ord, og helt riktig.
Hvis det er en enkelt ting som kan redde en, så er det å få virkelighetsoppfattelsen på plass. Da mister p/n all makt.