Psykopati og kjærlighet

Et menneskes behov for kontroll kan ha rot i mange ting, psykopati er bare en av dem. For eksempel kan engstelige mennesker få angst hvis ting er uforutsigbare eller utenfor deres kontroll. De vil derfor forsøke å styre begivenheter og menneskene rundt seg, men de er ikke psykopater. Deres behov for kontroll på omgivelsene er slik sett ikke et ønske om å kontrollere mennesker, men om å kontrollere angsten. Som med de fleste av kriteriene for psykopati, så er det først når man kjenner også andre sider ved vedkommende, at man kan bedømme ut fra et helhetsbilde. Et enkelt kriterie gjør ingen til psykopat.  Dog vil måten psykopaten kontrollerer mennesker på, skille seg noe fra andre menneskers kontrollmønster.

Vi vet allerede at psykopaten betrakter de nærmeste som eiendeler, som ikke-mennesker uten egen vilje eller integritet og uten egne behov. Psykopaten har ikke noe begrep om hva et mennesker er. De har ingen selvforståelse av å være “jeg” på samme måte som normale mennesker har. Når de ikke har innsikt i seg selv, så kan de heller ikke ha innsikt i andre. De styres nærmest på autopilot, på instinkt og drevet av den alvorlige forstyrrelsen de har. Deres manglende individualitet er nettopp fordi de ikke kan reflektere over hvem de er. Et menneskelig rovdyr her verken evne eller vilje til slik refleksjon, for da hadde de sett seg selv i forhold til andre og oppdaget at vi alle fungerer sammen. Psykopaten plasserer seg selv på toppen av næringskjeden og klamrer seg fast der, uten å spørre seg selv om de har de nødvendige egenskapene eller rettigheten til å være der.

Derfor er andre mennesker ikke individer med egen verdi. Uvedkommende er for psykopaten bare potensielle byttedyr. De nærmeste er forlengelser av ham/henne selv, tilstede for å dekke psykopatens egne behov. Spesielt gjelder dette primærobjektet, som psykopaten i en kortere eller lengre periode inngår i en forstyrret symbiose sammen med. Primærobjektet opplever denne symbiosen som et traumebånd, psykopaten opplever den som at objektet absorberes inn i ham/henne og blir til en kroppsdel, hvor grensene mellom objekt og psykopat viskes ut.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Herfra stammer det ekstraordinære kontrollbehovet som psykopaten har over primærobjektet, fordi det egentlig ikke er et behov men en rettighet psykopaten opplever at han/hun har. Når psykopaten kontrollerer objektet, så kontrollerer han/hun i eget sinn seg selv. Når objektet oppleves som en del av psykopaten, så er det som om en egen arm eller et eget ben ikke lystrer når objektet går sin egen vei. Derfor slår psykopaten så hardt ned på objektets frie vilje. Enda verre (og innimellom farlig) blir det da, hvis objektet selv velger å bryte relasjonen, men det skal vi ikke gå i dybden på her.

I begynnelsen av relasjonen så kan det virke som om psykopaten aksepterer og sågar understøtter objektets autonomi, men dette er bare pro forma og psykopaten vil etterhvert ta kontroll over objektets hverdag. Merk at psykopaten ikke har samme behov for å kontrollere sekundærobjekter, for eksempel venner og slektninger, med mindre en venn eller slektning er primærobjektet – som også kan være tilfelle. Hvis derimot objektet forsøker å kontrollere psykopaten, om det er aldri så lite, så kan dette vekke et narsissistisk raseri. Det behøver ikke være et forsøk på kontroll så lenge psykopaten oppfatter det som kontroll. Her avslører psykopaten sin antisosiale tilbøyelighet; gi-og-ta er et ukjent fenomen. I tillegg projiserer psykopaten sin egen opptreden over på objektet og tror at fordi kontroll er hans/hennes intensjon og agenda, så er det slik alle tenker; alle ønsker å dominere hverandre. I dette ligger ytterligere en avsløring eller “tell” av psykopatens indre, kalde og konkurransepregede verden.

Min egen psykopat hadde dårlig tid (jeg var et overgangsobjekt). Det betød at han ikke hadde ro til en transittperiode hvor han lot som om han respekterte min autonomi for å vinne min tillit. Han overtok styringen fra første dag. Når psykopaten gjør dette, så tar de en sjanse. Sjansen er stor for at objektet vil reagere sterkt på en plutselig dominanse fra en annen person, og umiddelbart trekke seg unna. Psykopaten må derfor være ekstra sikker på at objektet aksepterer å gi fra seg makt og tolererer en slik overtakelse, som kan betegnes som en invasjon og okkupasjon. Hvis psykopaten har vurdert byttet riktig – og det er de gode til – så vil det utvalgte objektet føyelig underkaste seg. I mitt tilfelle så var jeg mer enn klar til å overlate styringen til en som jeg oppfattet som en reddende ridder. Jeg var på det tidspunktet sliten av å være alene og å skulle ta alle små og store avgjørelser selv. En invasjon var, hvor sært det enn lyder, velkommen.

Jeg husker hvordan han var nærmest besatt av klokken. Avtaler skulle holdes på minuttet, og han var like streng med seg selv som med andre. Det kom ikke på tale å være to minutter forsinket til noe, og han kunne godt finne på å avtale et møte klokken 14.55 og ikke klokken 15. Jeg vet at mange psykopater kan opptre slik i begynnelsen av relasjonen for å senere la objektet vente i timevis når devalueringen tiltar. Så langt kom imidlertid ikke jeg med ham, han opptrådte punktlig hele veien. Ikke kun jeg, men også andre bemerket hvor punktlig han var. Jeg husker en enkelt gang da han ikke rakk fram til avtalt tidspunkt, men det var fordi han insisterte på å finne frem til en ukjent adresse på egenhånd, til fots, og nektet å ta en taxi. Her tror jeg det var snakk om at ett trekk (punktlighet/kontroll) kolliderte med to andre trekk (gjerrighet og en overdreven tro på egen orienteringsevne).

Han var særdeles lite spontan. Ting skulle planlegges, selv små ting som å stikke innom til kaffe (vi bodde tre meter fra hverandre), og i god tid. Det var ingen plass til fleksibilitet. Hvis jeg ønsket å gjøre noe på et tidspunkt hvor han trente (han tilbrakte mye tid i treningstudio) så kunne jeg bare glemme å gjøre det med ham. Han kunne ikke flytte sine rutiner så mye som 15 minutter. Det var en del av “groomingen” av meg at jeg ikke kunne dukke opp når jeg ville. Slik klarer psykopater å skjule ting for primærobjektet, for eksempel at de har flere objekter på gang, at de er gift eller at de ikke har en jobb.

Derimot forventet han en parattilgjengelighet av meg som var stikk motsatt av hva han selv var villig til, men denne dobbelmoralen så han ikke. Igjen, det handler om at jeg var blitt en del av ham, en kroppsdel som skulle lystre. Og i dag som jeg vet hvordan hans forstyrrede sinn tenker, så blir mye av hans forvirrende opptreden forståelig. For hvem ville ikke reagere sterkt hvis din egen arm ikke gjorde som du hadde tenkt? Ikke lenger grep etter kaffekoppen når du ville ha den, men i stedet tok oppvaskbørsten og begynte å slå på kjøleskapet med den. Antakelig ville du bli meget bekymret, redd eller kanskje sint. Du hadde ikke tolerert at din arm fikk sin egen vilje. Du hadde ikke hatt forståelse for det.

Jeg kjenner mennesker som skal vite alle mine planer. De vil helst ha datoer for mine bevegelser innen jeg har dem selv. Jeg har ofte reagert med en slags indre, udefinerbar trass mot slik “fisking”. Tidligere har jeg ikke klart å sette ord på min motvilje mot å opplyse om slike ting, som egentlig er upersonlige. Men når noen forsøker å kartlegge dine bevegelser, så vær på vakt. Vedkommende trenger ikke å være en psykopat eller narsissist, men det er en inngripen i din selvråderett. En psykopat vil ofte bagatellisere en slik inngripen som en praktikalitet eller “small talk”; “du skjønner jeg må vite når du skal… for da kan jeg….”, men dette er kontroll kamuflert som godvilje og interesse. En psykopat vil også forsøke å plassere skam eller dårlig samvittighet i deg for ikke å samarbeide og for å være tilbakeholden om “trivialiteter”. Men det er ikke trivielt eller praktisk nødvendig å opplyse noen om alle dine planer. Din motvilje mot å utlevere tilsynelatende uskyldig informasjon skal du ta på alvor, fordi det er et indre varsel om at noen forsøker å kompromittere din autonomi. Øv deg i å parere med ” det vet jeg ikke”, det har ingen betydning” eller til og med “det har du ikke noe med”.

Jeg husker den første julen uten psykopaten. Jeg hadde på det tidspunktet allerede hatt NK (null kontakt) i ni måneder, fordi bruddet skjedde på vinteren. Jeg var derfor ikke lenger helt frynsete, slik jeg var den første tiden, men det var likevel en tung høytid. Jeg var fortsatt traumebundet, hvilket vil si at jeg fortsatt trodde at det var et gjensidig og sterkt bånd mellom oss. En del av meg var fortsatt overbevist om at han ville komme tilbake, at det hele måtte være en dårlig spøk. Noe annet ville være utenkelig, da det var han som i sin tid innledet relasjonen og kjørte en meget intens kampanje for å “vinne meg over”. Det falt meg ennå ikke inn, at noen kunne gjøre dette uten følelser involvert og uten emosjonell tilknytning. Jeg hadde hørt om “narsissistisk forsyning” men ennå ikke fattet alt det innebærer.

Jeg valgte å jobbe på helligdagene for å ikke tenke så mye på at jeg, i tillegg til å mangle psykopaten, også var langt fra min slekt. Og jula handler ikke bare om selve julaften. Man har også romjul, og adventstid. Tankene vandret ofte tilbake til den forrige julen, da devalueringen pågikk og jeg virkelig kjempet for å bevare en relasjon jeg trodde var det nærmeste jeg hadde kommet ekte kjærlighet i mitt den gang 37 år lange liv. Han hadde på det tidspunktet, i kjent psykopatisk stil, begynt å “groome” et nytt primærobjekt. Groome betyr å “forberede” og “programmere”. Han var altså i ferd med å erstatte meg. Det ble imidlertid ikke ytret og jeg visste ingenting. Men jeg merket at han var i ferd med å glippe, og det skapte en desperasjon i meg. I dag vet vi at det er denne desperasjonen som psykopatene og narsissistene søker å produsere. De næres av den. Derfor slapp han meg ikke helt. Det ble flere samtaler på chat, skype og i telefonen den julen. Hensikten hans var å næres av min desperasjon, det kunne han jo ikke uten å høre meg eller se meg. Selv trodde jeg at mine mistanker om distansering var paranoide, siden han kontaktet meg så ofte. Jeg våget derfor ikke å lufte dem. Likevel hadde jeg en nagende følelse av at noe var veldig, veldig feil.

Om han fikk så mye næring av meg? Både og. Jeg hadde begynt å mislike ham for hans oppførsel. Ikke bare for den ufortjente distanseringen, men stygge ting han hadde sagt og gjort helt siden begynnelsen, for arrogansen og den kroniske ansvarsfraskrivelsen. Jeg hadde ikke glemt noen av hans ord eller handlinger, selv om jeg så langt unnskyldte ham og håpet på en snuoperasjon som aldri kom. Det er jo dette med at objektet bygger opp en trass mot psykopaten over tid, som gjør relasjonen meget uverdig, med alvorlige og hyppige konflikter. Men som vi vet, i et traumebånd med en psykopat, så går forakt, avhengighet og kjærlighet hånd i hånd. Jeg holdt nok derfor mye igjen. Spesielt i en telefonsamtale på nyttårsaften da jeg virkelig ikke hadde noe å si til ham, mistillit blandet med frykt og sorg gjorde meg målløs. Tungen var lammet. Det var som om jeg instinktivt visste at jeg ikke måtte utlevere mer til ham. Han endte med å nærmest brøle “jeg har bedre ting å bruke pengene på enn dette” og slang på røret, rasende fordi jeg ikke ga ham noe NF. Det var altså det siste han skulle fortelle meg det året; en saftig devaluering, som han selvfølgelig aldri oppklarte eller beklaget. Meningen var nok at jeg skulle gå urolig inn i det nye året.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Relasjonen gikk utforbakke etter dette. Vi holdt kontakten i cirka to måneder til, fordi jeg klorte meg fast etter neglene. Men det var en lidelse for meg, mens han groomet ikke bare ett nytt primærobjekt, men to – fordi det første glapp. Til slutt orket jeg ikke å holde på ham lenger, det var som å forsøke å gripe vann med hendene, og bestemte meg for at jeg sørget best alene. Jeg gikk.

Den neste julen begravde jeg meg som sagt i arbeid. Men nyttårsaften hadde jeg fri. Jeg orket ikke noe stort selskap, det hadde blitt forstyrrende. Samtidig hadde jeg ikke lyst til å sitte helt alene. Det hadde seg slik at to kolleger manglet planer. Det passet meg utmerket å være tre. Stille og rolig, ikke for mye støy, og det var hyggelige mennesker. Jeg inviterte dem derfor til meg. Jeg lagde en middag som de roste opp i skyene. Jeg tok det som et tegn på at jeg var istand til å fokusere på noe annet enn psykopaten igjen. Det ble faktisk en fin nyttårsaften og akkurat det jeg trengte.

Når du nå skal inn i selve Julen, så tenk på hva du trenger. Ikke tenk på hva andre trenger (med mindre du har små barn). Voksne mennesker klarer seg. Hvis ikke du ønsker å delta i alle juleselskapene, så ikke ha dårlig samvittighet for det. Det er ikke slik at selskapet stopper opp uten deg. Det er ingen sosial forbrytelse å utebli, og du har ingen forklaringsplikt. Samtidig er det kanskje fint å se noen ansikter i julen. Steng deg derfor ikke helt inne.

Det er blitt tradisjon på bloggen å fokusere på takknemlighetsøvelser i julen (nå for fjerde året). Takknemlighet fortrenger bitterhet, de to kan ikke eksistere i samme rom samtidig. Kanskje er du bitter eller sint, eller bare sørgmodig. Kanskje er du akkurat der nå, hvor meningen med alt er revet bort. Hva har du å leve for? Og julen kan bare dra dit hvor solen ikke skinner! Det er når du føler du ikke har noe å være takknemlig for, at det er viktig å være takknemlig. Derfor, gjør det til en rutine å takke for alle de små tingene. Du kan takke inni deg eller du kan si det høyt. Du trenger ikke å mene det, ikke i begynnelsen. Si det likevel. “Takk for at jeg har luft i lungene”. “Takk for at jeg klarte å spise en brødskive i dag”. “Takk for at jeg orket å snakke ti minutter med min beste venn”. “Takk for at jeg har en venn”. “Takk for at jeg klarte å stå opp før tolv, og at jeg dusjet”. “Takk for at jeg klarte å gå på jobb og hadde en helt grei arbeidsdag”. “Takk for at jeg har noen kroner i banken og mat i kjøleskapet, jeg er heldig”. “Takk for at hunden min var lydig i dag”. “Takk for at det ikke regnet”. “Takk for at jeg orket å gå en liten tur i det milde været”. “Takk for at planten min ikke er død til tross for at den ikke har fått vann”. “Takk for at den fremmede mannen smilte til meg”. “Takk for at strøm og vannforsyning fungerer”.

“Takk for at psykopaten er borte”.

God jul 🙂

Det nærmer seg jul, og tankene veksler mellom hvor jeg kan kjøpe best ribbe, at hunden trenger en dusj og inniblant alt sammen vandrer tankene til psykopatrelaterte ting. De siste dagene har jeg tenkt på at noe av det som gjør oss sårbare, er at vi respekterer andre mennesker for mye.

Med “vi” mener jeg ikke alle mennesker. Ikke alle respekterer hverandre for mye. Mange respekterer ikke andre mennesker overhodet (deriblant psykopaten). Denne teksten er ikke myntet på dem. Heller ikke veloppdragne mennesker respekterer andre for mye, hvis de i den korrekte oppdragelsen fikk ispedd en god dose respekt for seg selv. Men de av oss som både er veloppdragne og samtidig tillegger andres meninger mer vekt enn våre egne, vil antakelig respektere andre for mye. Problemet er at det i tillegg til å føles helt normalt, er vanskelig å snu en så innarbeidet holdning til våre medmennesker.

En altfor høy respekt for andre mennesker kan skade oss, fordi deres humør bestemmer om vi har det bra eller ei den dagen. Når vi respekterer for høyt, så er vi redde for å bli dømt. Vi foretar derfor valg som vi håper kan tilfredsstille andre og ikke fordi de gavner oss. Vi kuer oss når andre blåser seg opp. Dette er ikke nødvendigvis som følge av vår relasjon med psykopaten. Tvert imot, det er en av årsakene til at psykopaten fant oss. Disse egenskapene hadde vi i oss fra før.  Vi har tidligere gått på nåler for noen, enten det var psykopatiske slektninger eller bøller som mobbet oss. Det kan også ha vært unnfallende omsorgspersoner som aldri lærte oss å respektere oss selv. Årsaken vil jeg ikke gå i dybden i her, men istedet gi deg verktøy til å vurdere om du respekterer andre mer enn hva som er normalt og sunt.

Opplever du ofte andre som truende?

Har du følelsen av at andre kan utslette deg, om ikke fysisk så psykisk?

Føler du usikkerhet og ubehag rundt de fleste autoriteter?

Hvis noen krenker deg, godtar du det der og da, men enten 1) lar kritikken påvirke deg voldsomt, eller 2) utvikler motforestillinger mot personen som krenket deg i ditt indre?

Hvis du observerer andre gjøre overtramp, for eksempel en bilfører som kjører alt for fort og skaper potensielt farlige situasjoner, klarer du å erkjenne at vedkommende gjør noe feil, eller tenker du “alle har forskjellige kjøremønster, de vet sikkert hva de gjør og kjører uansett bedre enn jeg”?

Det er nemlig slik at hvis vi respekterer andre for høyt, så unnskylder vi alt de gjør, også fremmede. Vi tror at dette er normal overbærenhet, for vi har tenkt slik hele livet. Det ville ikke falle oss inn å tenke noe dårlig om en fremmed person som oppfører seg litt dumt.

Når det kommer tettere på oss, hvis en person vi kjenner eller arbeider sammen med bebreider oss for noe, så er det vanskelig for oss å tenke at “nei, han/hun tar feil om meg”. Istedet absorberer vi bebreidelsen fordi andres meninger veier tyngre enn våre egne. Selv om vi kognitivt klarer å forstå at vedkommende er urimelig, så klarer vi ikke å føle det. Følelsen vennes mot oss selv.

Allerede fra 20-årene så blir det nesten umulig å snu et slikt personlighetstrekk. Hvis det har fått lov til å feste seg i personligheten din frem til da, så er det stort sett kommet for å bli værende resten av livet. Men hvis du kjenner deg igjen i dette, så er det likevel enkelte ting du kan gjøre for å forandre ditt tankesett. I dag vil jeg lære deg en slik øvelse.

Husk at alle har svin på skogen. Noen flere enn andre. Husk også at arrogansen en person utviser, øker parallelt med antall svin. Det betyr at jo mer en person dømmer og kritiserer, jo mer har han/hun å skjule.

Du har sikkert lest og hørt om mange negative statistikker opp gjennom livet. “1 av 5 er utro”, “40% svindler på skatten”, “20% tenner på seksuelle perversjoner”, “15% er lyver mer enn de må”, “30 prosent betaler ikke tilbake penger de låner av venner” etc etc. Du kan bruke fantasien til resten. Hvis man legger sammen alle disse prosentene, så blir det flere hundre prosent. Det betyr at de fleste av oss ikke bedriver bare en, men flere lyssky aktiviteter.

Personene du respekterer så høyt, fortjener med andre ord neppe den respekten du gir dem.

Neste gang du føler deg psykisk truet av en person som dominerer deg, så se ham/henne for deg naken og avkledd, både i direkte og metaforisk forstand. Tenk at kollegaen som kritiserer ditt arbeid, nettopp stod inne på personaltoalettet og tok halverotiske bilder av seg selv i speilet, som han legger ut på nettdatingprofilen sin.

Den eldre kvinnen i pels som arrogant snøftet mot deg i butikken fordi du kjøpte to øl eller en pakke med tamponger, hun spiser som en gris, og tørker fingrene på duken eller trekket på spisestolen, i tillegg til at hun bruker PELS!

Sjefen som herser med deg, han går rett hjem etter jobb og masturberer til porno av jenter og gutter som er halvparten så gamle som ham selv.

Din nabo som terroriserer deg, får penger utbetalt fra NAV som hun ikke har krav på og har svindlet seg til.

Det trenger ikke å være sant. Men alle har noe å skjule, og ingen kan kaste sten. Lær deg rett og slett å respektere dine medmennesker mindre. Ingen er så moralsk suverene at du trenger å føle deg mindreverdig sammen med dem.

Trekk andre ned på landjorda, og deg selv litt opp. Det er ikke sikkert du blir tøffere av det eller mindre konfliktsky. Som sagt, disse personlighetstrekkene er vanskelige å snu når de først er der. Men kanskje det kan få deg til å riste andres negative projiseringer raskere av deg, og kanskje også gi deg en liten latter….

….. når du ser din tyrann for ditt indre øye, naken og overvektig, danse salsa med en babykyse på hodet og rangle i hånden, i bleie, foran kongefamilien.

Etter ønske fra en (og muligens flere) leser, så vil jeg i dag skrive om senskader etter den psykopatiske relasjonen.

Med senskader så menes plager og hemninger som kan oppstå lenge etter at traumet er overstått. Traumet vil i dette tilfelle være den psykopatiske relasjonen. Det kan være snakk om plager som har vært der hele tiden siden bruddet og aldri mistet sin kraft, eller plager som ikke var der i begynnelsen men som dukket opp på et senere tidspunkt.

Sistnevnte plager er kanskje de vanskeligste å forholde seg til, fordi de ikke like lett kan relateres til traumet, i tillegg til at vi har en forestilling om at “tiden leger alle sår” og at livet blir enklere etterhvert som distansen til tiden med psykopaten blir større. Med andre ord at det hele tiden er en oppadgående kurve og at vi ikke plutselig vil støte på hindere lenge etter at risikoen er tilbakelagt.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Rehabilitering krever intens jobbing og bevissthet. Hvis ikke vi er bevisste nok, så har psyken en tendens til å angripe oss bakfra, med uventede tilbakeslag av elementer som vi ikke har viet nok oppmerksomhet. Men selv de av oss som har jobbet målrettet og bevisst hele tiden, kan bli “tatt på sengen” av frykter vi trodde vi hadde kommet over og ballast vi trodde vi hadde lagt fra oss.

Aller først så er det viktig å erkjenne at vi er traumatisert. Ikke tro at du har kommet gjennom en tett relasjon med en psykopat uten å være det. Traumer er noe mange tror er forbeholdt dem som har vært gjennom krigshandlinger, bilulykker eller grov vold, og selv da først etter at man har vært til utredning hos fagfolk og der fått de riktige bokstavene – i dette tilfellet PTSD.

Mange har kanskje også en forestilling om at traumatiserte mennesker er uføre og sitter hjemme og skjelver, og ikke kan arbeide eller fungere sosialt. Dette er alt en misforståelse. Du trenger ikke et stempel fra fagfolk for å vite at du er traumatisert. Du trenger heller ikke å sitte hjemme, lammet. Alt du trenger å vite, er at du fungerer markant annerledes og sammenlagt dårligere, sammenlignet med hvordan du fungerte innen traumet.

“Sammenlagt dårligere” betyr at enkelte ting kanskje er bedre enn før, men at flere ting holder deg tilbake, slik at det samlede regnskapet går i minus og du går rundt med en følelse av at livet er tyngre enn det burde være, din erfaring, situasjon og alder tatt i betraktning.

La oss se på noen ting som kan betraktes som senskader etter å ha vært gjennom den psykopatiske trommelen.

-Du er blitt “rar”. Du har ikke mistet din kognitive evne og du er ikke sinnslidende, men du har blitt litt eksentrisk. Selv begynte jeg å prate høyt med meg selv, selv om jeg ellers er fullstendig klar og orientert. Kanskje du har lagt til deg noen litt underlige vaner eller sågar tvangstanker. Ting som ikke er alvorlige nok til å kreve behandling, men som får deg til å stusse litt over deg selv.

-Øket krenkbarhet. Du er blitt hyperbevisst på når andre oppfører seg respektløst mot deg. Det er en beskyttelsesmekanisme, sprunget ut fra idèen om at “jeg skal aldri la noen utnytte meg igjen”. Du ender opp med å analysere nærmest hvert eneste utsagn fra kolleger, venner eller fremmede; “var det der sarkasme? Nedsettende? Respektløst”?

-Du er blitt aggressiv og oppfarende. Henger sammen med øket krenkbarhet. Dette er kanskje den mest alvorlige senskaden for noen, fordi den blokkerer for harmoni og balanse i livene våre. Aggresjonen er en kombinasjon av flere ting. En av dem er en forsinket aggresjon mot din personlige psykopat. I tillegg kommer en aggresjon mot verden forøvrig, fordi du føler at du generelt har funnet deg i for mye, ikke bare fra psykopaten. Nå skal du gjenreise din tapte integritet gjennom et helt liv, og du bjeffer mot kolleger, venner og fremmede. Små ting kan hisse deg opp, som at noen kikker arrogant på deg eller sniker seg foran deg i køen. Du tror det er fordi alle ser at de kan tråkke på deg.

Dette må ikke avfeies som paranoia eller vrangforestillinger. Det er en naturlig reaksjon på manglende beskyttelse av deg selv. Men fordi den kan skape uhensiktsmessige situasjoner både for deg og andre, så må du være meget bevisst på å jobbe med dette. Hvis ikke du klarer arbeidet selv eller med støtte fra dine nærmeste, så kan sinnemestringskurs være en god investering. Sinnemestring er ikke bare for voldelige ektemenn. Sinnemestring er for alle som bærer på nettopp sinne.

-Skam over å være aggressiv. Mange av oss føler skam over den ovennevnte aggresjonen, eller til og med for bare å sette grenser overfor andre. Vi tror at vi må skjule den siden av oss som er sint, og at hvis folk fikk se hvem vi egentlig er, så ville de dømme oss. Kanskje tror vi at vi selv er blitt psykopater fordi vi har fått en ny og mørkere side, og at vi må bære en maske for ikke å vise den, akkurat slik vår psykopatiske partner gjorde. Det blir ytterligere skam og mye bekymring av slikt.

Skammen er et resultat av en lang relasjon med psykopaten, eller av at vi hadde psykopatiske omsorgspersoner i oppveksten. Når man har lært av en psykopat å legge lokk på seg selv, så faller det seg ikke naturlig å være selvhevdende. Det ligger en frykt i mange at de vil bli fordømt for å markere seg. Resultatet har blitt aggresjonshemning. Nå er vi kanskje ikke så hemmet lenger, men vi har ikke lært å være aggressive “på den riktige måten”. Vi famler; hva er for sterk markering, hva er for svak? Masken vi bærer har altså ikke noe med en slags “sekundærpsykopati” å gjøre, men skam over at vi ikke klarer å være sinte med integritet.

-Eksistensiell frykt. Den eksistensielle frykten øker ironisk nok med kunnskapsnivået. Fordi vi nå vet mye om psykopati og narsissisme, så ser vi det overalt. Vi føler at vi knapt kan bevege oss blant mennesker lenger uten å se ondskap. Vi får stadig små sjokk av å se så mange avsløre deres psykopatiske trekk. Det blir som å se råtnende lik inniblant alle de levende. Skal jeg fortelle en litt ubehagelig sannhet? Det er ikke noe du innbiller deg. De er der ute, i hopetall. Din evne til å se dem kan hemme deg eller hjelpe deg, det er litt opp til deg hva du gjør det til. Det er en gave og en forbannelse på samme tid. Det blir litt som å amputere benet. Du får aldri benet tilbake, så du kan velge mellom å sitte hjemme og sture eller hoppe ut i verden på et ben og gjøre det beste ut av det.

-Øket sensitivitet. Henger tett sammen med eksistensiell frykt. Vi blir trigget av alle de psykopatiske trekkene vi ser hos andre, fordi de minner oss på våre tidligere psykopater. Triggingen kan få store konsekvenser, alt fra at vi mister tråden i en samtale og fokus på arbeidsoppgavene til at vi ligger søvnløse flere netter på rad. Denne økte sensitiviteten er ikke til å kimse av, og antakelig har vi en mindre eller større dose av PTSD eller C-PTSD (Complex Post Traumatic Stress Disorder). En god begynnelse er å være bevisst hvorfor du har det slik. Deretter kan du søke hjelp hvis triggingen hemmer deg i for stor grad.

-Du klarer ikke å knytte deg til andre i samme grad som før. Dette kan være både et pluss og et minus. Kanskje knyttet du deg for lett tidligere? Samtidig har du ikke lyst til å bli fullstendig likeglad i andre og gå alene resten av livet. Du bekymrer deg fordi du tror du har tapt din evne til å elske. Denne senskaden er naturlig nok et resultat av “brent barn skyr ilden”.  Men nettopp dette ordtaket kan du overføre til din relasjon med mennesker. Du skal stå side ved side med ilden, da varmer den deg. Lar du deg oppsluke og forsøker å gå inn i ilden, så blir du brent. Kanskje hadde du en tendens til å overengasjere deg i dine partnere? I så fall var du en god match for psykopaten, som heller ikke forstår hvor han/hun slutter og den andre begynner. Forsøk å huske at selv om dere er sammen, så er dere fortsatt to individer.

Vær også klar over fysiske plager som kan oppstå lenge etter bruddet. Dine mange psykiske plager både under og etter relasjonen med psykopaten er en belastning for kroppen. Betennelser og kroniske plager kan bli resultatet. Ikke alle er merkbare umiddelbart. De kan ligge å ulme og bryte ut lenge etter at relasjonen er brutt og du tilsynelatende har gått videre. Plagene bør behandles av lege etterhvert som de oppstår, slik at de ikke får tid til å utvikle seg til noe alvorligere. Sinnsro og harmoni kan lindre plager og dessuten stagge ondartede fysiske prosesser. Kroppen stabiliserer seg når du har det bra psykisk. Det er derfor mange grunner til at psykososial mestring er viktig.

I forbindelse med mitt neste bokprosjekt om “Gråsteinmetoden” så ønsker jeg innspill fra leserne. Hva er/betyr gråsteinmetoden for deg? Hvordan har du brukt den, mot giftige foreldre, partnere, venner eller kolleger? Har den hjulpet deg i giftige situasjoner?

Jeg ønsker å inkludere leserhistorier eller uttalelser – fra dere som har et noenlunde godt grep om hva gråsteinmetoden er og hvordan den brukes – i manuskriptet. Dette er altså ikke en appell til dere som ikke vet hva metoden går ut på.

Om du har noe på hjertet om gråsteinmetoden, så skriv til [email protected]. Alle historier/uttalelser som blir inkludert i manuskriptet, blir anonymisert. Historier ønskes fra både kvinner og menn. Marker alle mailer med “Gråsteinmetoden” i emnefeltet. På forhånd takk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er ingen nær tidsfrist på dette. Lever derfor gjerne historier utover vinteren og våren. Boken forventes publisert om ca ett år fra i dag.

I mitt arbeid med svertekampanjen, som nylig er avsluttet, så hentet jeg flere av rådene fra H. G. Tudor og hans bok “Smeared”. Det var imidlertid ett råd jeg ikke tok videre. Tudor skriver;

“Do not start a blog about your experiences. This is like writing a book about us and we will love the attention and reaction. This is massive fuel for us”.

Jeg begynte å le da jeg leste dette, dog en litt nervøs latter. For ikke bare blogger jeg om en bestemt psykopat, jeg har også skrevet en bok om ham. Men så vet jeg at Tudor er en erklært – og mulig diagnostisert – narsissist. Det er dette han markedsfører, selger og lever av. En narsissist er ikke en narsissist uten å lyve og manipulere, og til en viss grad frykte en avsløring. Selv om Tudor er noe så sjelden som en fornuftig psykopat, så er det en utopi å tro at han er tvers igjennom ærlig og redelig i sine bøker og videoer. Kan dette rådet være Tudors måte å kaste en beskyttende kappe over sine likesinnede (andre narsissister og psykopater) ved å råde objektene til ikke å fortelle om deres opplevelser, slik at psykopaten aldri vil bli stilt til ansvar? Eller har han rett, og det å blogge om bestemte psykopater vil gi dem massiv NF (narsissistisk forsyning), så mye at man ikke bør offentliggjøre noe?

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Antakelig er begge ting riktig. En psykopat som vet at objektet bruker store deler av sitt liv post-relasjon til å fokusere på ham/henne, vil unektelig få sitt forstyrrede og grandiose selvbilde matet. Faktisk vil det være for et julebord å regne. Å vite at han/hun har markert og forandret en annen person så vanvittig må være et ego-boost av de sjeldne. For mange psykopater så vil negativ omtale være like potent som positiv. Psykopaten vil neppe være opptatt av denne etiske motpolen. Psykopaten ser bare “meg, Stor. Mektig”.

Samtidig tror jeg det ergrer psykopaten å se objektet være såpass oppegående etter bruddet at han/hun klarer å formidle historien om relasjonen i ord eller bilde. Husk at psykopaten ønsker å etterlate objektet fullstendig nede for telling; passiv, ubrukelig, helst i fosterstilling og suicidal. Det minste funksjonsnivå over dette vil ergre psykopaten. Selv noe så basalt som at objektet klarer å gå til butikken og ta til seg næring.

Det vil også ergre psykopaten å se alle sine handlinger gjennomskuet som hva de er; falske og manipulerende. Ikke fordi handlingene var ondskapsfulle (det bryr ikke psykopaten seg om), men fordi han/hun da forstår at “masken” ikke virker så godt som han/hun tror. Den er gjennomsiktig og gjennomskuelig. Personlig tror jeg dette er noe av det verste som kan skje psykopaten. Hele deres eksistens baserer seg på skuespill og rollespill. At noen peker på dem og sier “du har ingen klær på deg” må være en enorm fallitterklæring for en sjarlatan og svindler. Slik sett frykter de antakelig en avsløring mer enn noe annet, ikke fordi de blir kalt en psykopat, men fordi masken ikke virker.  

Til syvende og sist så blir spørsmålet; hvilken rolle spiller det om psykopaten får NF ut av at du forteller om ham/henne? Det kommer til et punkt i rehabiliteringen hvor det ikke lenger spiller noen rolle hva psykopaten tenker om deg. Når du har kommet dit, så har du kommet langt – nesten til veis ende. Fortell derfor din historie. Ikke la psykopaten slippe unna (nå snakker jeg ikke om en svertekampanje rett etter bruddet, men når det har gått en stund). Gjør det muntlig til kjente og fremmede. Gjør det på skrift eller i videoer. Eller kanskje du foretrekker å male din historie på et lerret? Hva som helst som kan lette på trykket og samtidig opplyse omgivelsene om psykopati. Når det har gått noen år så er den psykopatiske relasjonen en del av din livshistorie, og bør være en like naturlig fortelling som da du reiste til Nepal og bodde sammen med en eksotisk stamme i en måned, eller da du vant en million og brukte hele beløpet på sjeldne frimerker. Din psykopatiske relasjon skal ikke være et tabu-emne. Når du har fått litt emosjonell distanse til opplevelsen så kan du fortelle den med fascinasjon og sågar med litt humor. Slikt lokker tilhørere, de vil lytte og lære. Og din personlige psykopat vil måtte finne helt nye jaktmarker, for du har endelig fått den troverdigheten du manglet i begynnelsen.

Konklusjonen må bli å ignorere Tudors råd. Det kan godt være at psykopaten får NF av oppmerksomheten, men so what?

Dette er siste og avsluttende del av serien om svertekampanjen, etter del en og del to i henholdsvis september og oktober. 

Mottiltak er avhengig av en ting; er du traumebundet til psykopaten?

Hvis du ikke er traumebundet til personen som sverter deg, så er mottiltak straks enklere. Hvis det dreier seg om en kollega, slektning eller sågar venn som ikke har hektet deg, så kan du handle både kaldere, smartere og raskere. Du kan sågar komme psykopaten i forkjøpet. For eksempel kan en psykopatisk kollega eller sjef gjøre mye skade, selv om du ikke er vedkommendes primærobjekt. Men nå har du den fordel at du kan identifisere dem etter meget kort tid. Husk teksten om verdighet tidligere i november. Hva du gjør mot en antisosial person teller ikke på ditt rulleblad. Du kan derfor sverte vedkommende innen han/hun rekker å planlegge sin svertekampanje mot deg (eller en annen kollega). Ikke vær tilbakeholden. Ikke ta hensyn. Og for en gangs skyld, ikke lytt til den snille men moraliserende engelen på skulderen din, som forsøker å bremse deg. Mange av oss har nå brent oss ofte nok til å ikke vente på at det gode i alle mennesker skal åpenbare seg. Nå vet vi at noen mennesker har intet godt i seg, og også hvem de er. Derfor; så snart du er rimelig sikker på din kollega eller venn, svert i vei. Husk at mennesker er innrettet til å tro på den som sverter først. Denne viten kan du benytte deg av til å vinne racet. Gjør det med integritet og ikke lyv eller overdriv. Vær bevisst ordene du bruker, fortell nøyaktig hva du observerer; “denne personen gir meg en dårlig følelse, jeg stoler ikke på ham/henne”, “han/hun manipulerer, la du merke til den episoden”? Bevar roen. Fraværende emosjonell tilknytning fra din side vil bidra til øket troverdighet. Ikke bare kan du forhindre en alvorlig kampanje mot deg selv, du kan også ødelegge grunnlaget for at psykopaten eller narsissisten i kjent stil kan bruke arbeidsplassen eller vennegjengen som sin lekeplass. De vil møte blindveier og mistro overalt, og vil kanskje ende med å skifte jobb eller nettverk. Du har gjort deg selv, dine kolleger eller dine venner en enorm tjeneste.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Du har også muligheten til å manipulere vedkommende. Du kan ta fullstendig avstand hvis det er mest hensiktsmessig, men du kan også late som dere er beste venner. Kanskje ønsker du å lirke informasjon ut av vedkommende som du kan bruke mot ham/henne. Ja, dette er hva en psykopat gjør, men husk at alt er lov mot disse personene. Bruk deres eget spill mot dem. Det forutsetter dog at du ikke mister ditt egentlige og kongruente jeg underveis. Sørg for å tilbringe mer tid med ekte mennesker enn med forstyrrede mennesker. Ikke mist ditt grep om virkeligheten.

Det forutsetter også at du har vurdert vedkommende riktig og ikke angrepet en normal person. Med kunnskap følger makt, og med makt følger ansvar. Vi blir ikke frikjent på vårt etiske rulleblad for å sverte uskyldige. Men nå vet vi hvordan en psykopat trigger oss, følelsen er nesten ikke til å ta feil av. Denne følelsen vil som regel være til å stole på. I tvilstilfeller kan du avvente litt og ikke være like rask på avtrekkeren. Du vil bli sikker innenfor rimelig tid.

Hvis du har vært en psykopats primærobjekt og er traumebundet, så er forutsetningene ganske annerledes. Du har da få eller ingen muligheter til å komme vedkommende i forkjøpet. Du trodde dere hadde en ekte relasjon og at du var elsket av denne personen. Du er emosjonelt tilknyttet, i sjokk og det er vanskelig å parere hans/hennes svertekampanje mot deg på en kald og smart måte. I de fleste tilfeller så har svertekampanjen allerede begynt innen du forstår hva som skjer. Hva kan du gjøre når skaden er skjedd?

Hvis du er bevisst nok, så er det visse tegn du kan se etter meget tidlig i svertefasen.

-Han/hun lanserer en utvidet sjarmoffensiv mot omgivelsene; sine venner, dine venner, bekjente, kolleger, dine slektninger etc. Dette skjer for å vinne tilhengere innen svertekampanjen mot seg starter. Jo flere tilhengere dess større nedslagsfelt vil svertekampanjen ha. En ekstra bonus er hvis han/hun klarer å vinne dine egne venner, kolleger og slektninger over på sin side. 

-Han/hun ser seg om etter et nytt primærobjekt, tilbringer mindre tid med deg og nevner kanskje denne personen stadig hyppigere. Jo mer denne personen blir omtalt, dess nærmere er du en forkasting og svertekampanje. 

-Vage forandringer i andres opptreden mot deg. De virker kanskje en anelse kjøligere. Svertekampanjen har antakelig (nettopp) begynt.

Men mest sannsynlig er kampanjen allerede godt i gang innen du våkner opp. Er løpet kjørt? Nei, det er fortsatt mottiltak du kan gjøre. Men kanskje like viktig er hva du IKKE bør gjøre, og det er alle handlinger som innebærer tilførsel av NF (narsissistisk forsyning) til psykopaten. Forsøk å respondere i stedet for å reagere. Reaksjoner er som regel mer følelsesbetonte enn responser. Følelser er kilde til NF. Psykopaten forventer at du vil bli desperat og overveldet og reagere deretter. De forventer at du i din reaktive tilstand vil foreta dårlige vurderinger og avgjørelser. Når du foretar dårlige vurderinger så vil du miste tilhengere og anseelse, også dette en enorm kilde til NF. Forsøk derfor å unngå dette. En mindre enn ønsket reaksjon fra din side vil frustrere psykopaten da svertekampanjen ikke har den fulle effekt. Husk at psykopaten har lagt mye energi i hva han/hun tror vil bli den optimale kilde til NF. Dine handlinger når kampanjen allerede er godt i gang bør derfor ha som sikte å minimere utsikten til NF;

-Ikke konfronter psykopaten med kampanjen. Din personlige konfrontasjon vil bare avsløre din desperasjon, du vil ikke klare å skjule den. Psykopater elsker konfrontasjoner men vil bli frustrerte av din tilsynelatende likegyldighet.

-Ikke forsøk å overbevise omgivelser som allerede er eksponert for kampanjen. Hold deg kun til de som du vet er lojale mot deg. Hvis du har behov for å fortelle din versjon av historien til et bredere publikum, så gjør det kun en gang. En hyppigere formidling vil ødelegge troverdigheten.

-Ikke forsvar deg mot svertingen. Løgner fra psykopaten vil avsløre seg selv med tiden. Ditt desperate forsvar vil imidlertid forsterke effekten av kampanjen der og da. Hvis du blir direkte konfrontert av flygende aper, så hold deg kald og rolig. En febrilsk reaksjon vil bli rapportert tilbake til psykopaten og gi ham/henne NF.

-Når kampanjen allerede er godt i gang, så glem en egen svertekampanje mot psykopaten. Du er for sent ute. Husk prinsippet om at den som sverter først, er den som blir trodd best.

-Ikke trygle noen – flygende aper eller andre – om å overtale psykopaten til å stoppe med å spre løgner om deg.

-Hvis kampanjen truer ditt liv, din helse eller ditt inntektsgrunnlag, så ikke nøl med å true med søksmål. Engasjer en advokat til å sende et advarselsbrev. Mange psykopater vil faktisk bakke ut av en slik trussel. Psykopaten vet at mye av hva de gjør er basert på løgn og at de vil tape en eventuell rettssak.

-Din energi bør brukes på å imøtekomme kampanjen med verdighet, og ikke på å slåss mot psykopaten. Du overbeviser best med en rolig og fattet opptreden. Betrakt kampanjen som en brann i tørt gress; den sprer seg hvis gresset ikke blir vannet. Den stoppes hvis gresset vannes eller lukes bort. Ikke bruk energi på ilden men på gresset. 

-Aller viktigst er din holdning. Vær forberedt på at melk er spilt, og at det ikke nytter å gråte over den. Selv om du kan begrense kampanjen mye ved korrekt opptreden, så har du antakelig tapt anseelse hos enkelte for alltid. Du vil ikke klare å overbevise alle. Ikke la det hemme deg, plage deg eller bekymre deg. 

-Oppretthold NK under alle omstendigheter. 

Minner på at Hjelpetelefonen fortsatt har redusert kapasitet. Kapasiteten vil øke i løpet av fjorten dager. I mellomtiden så forsøk å utsett telefoner som ikke haster eller aksepter at det vil ta litt tid innen du får samtale. Det har også kommet blogginnehaver for øret at enkelte innringere oppfører seg sjikanerende og aggressivt mot telefonvaktene. Disse vil bli utestengt både fra blogg (facebooksiden) og videre støtte fra Hjelpetelefonen. Regelendringer for bruk vil innføres, mer info kommer senere.

Idèen til dagens debatt ble født i kommentarfeltet nylig, hvor spørsmålet om sykdom ble stilt. 

Rent klinisk defineres psykopati og narsissisme som personlighetsforstyrrelser. Det vil si at i motsetning til sinnslidelse – som betraktes som sykdom – så er psykopati en del av personligheten og kan således ikke behandles. Man kan ikke kurere eller behandle en personlighet, man kan kun bli oppmerksom og bevisst på trekk ved personligheten, og således ved bevisstgjøring moderere uønskede trekk eller alternativt forsterke ønskelige trekk. 

Fordi psykopater og narsissister enten ikke forstår at noe er i veien med dem (alle andre har skyld) eller er stolte av deres forstyrrelse, så vil ingen eller meget få være mottakelige for terapi. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Dette er det rådende syn innenfor den medisinske vitenskapen. Men vi vet at medisin er under stadig utvikling. Spesielt feltet psykiatri er fortsatt et nokså åpent og uutforsket område. Der hvor somatikken har kommet langt, så er det kun få år siden man behandlet psykiatriske pasienter meget kontroversielt, fordi man trodde at det var det riktige. Psykiatrien er således fremdeles i barndommen og preges av mange barnesykdommer. Menneskesinnet er vanskeligere å forske på enn menneskekroppen. 

Det er derfor lov å være åpen for at psykopati er noe annet enn en personlighetsforstyrrelse. Spirituelt anlagte terapeuter mener at det kan være snakk om en slags (demonisk?) besettelse. Andre mener at psykopat er en fysisk/medfødt defekt, der hvor deler av hjernen synes å være satt ut av spill. I så fall vil psykopati dreie seg mer om en utviklingshemning på linje med diverse syndromer, enn om psykologi eller psykiatri.

Spørsmålet som ofte blir stilt i kommentarfeltet er; hvorfor er psykopatene så like? Mange lesere har seriøst trodd at andre lesere har beskrevet nettopp deres ekspartner eller venn, nettopp fordi handlingsmønstrene minner mer om en robot enn et menneske. 

Personlig anser jeg disse likhetstrekkene som symptomer på en sykdom. For eksempel så vil pasienter med lungebetennelse utvikle stort sett de samme tegnene, og alle relatert til luftveiene. En pasient med symptomer relatert til andre organer vil derfor ikke bli diagnostisert med lungebetennelse. Vi undres ikke over dette. Vi spør ikke oss selv “så rart at lungebetennelsepasienter har så like symptomer”. Tvert imot, vi ser det som helt naturlig at lungebetennelse opptrer tilnærmet likt i alle som er rammet av sykdommen.

Selv om psykopati ikke kan behandles per i dag, så kan det likevel være en sykdom. Fortsatt finnes det en lang rekke somatiske sykdommer som ikke er behandlingsbare. De er likevel sykdommer, selv om de betegnes som kroniske. 

Så mitt spørsmål i dagens debatt er; hva tror du? Er psykopati en forstyrrelse, en sykdom, et fysisk handikap eller sågar en besettelse? Eller kanskje noe annet? Kjør debatt!  

Dere som synes det er interessant med litt alternative forklaringer, kan se videoene under

 

 

 

 

 

21 kommentarer

Psykopater og narsissister har urene indre liv. Deres tanker er fylt med voldsfantasier og perversjoner. De lyver, manipulerer og saboterer. De har ingen verdighet, men de skjuler det faktum med en meget overfladisk men blendende karisma. Det er vanskelig for normale mennesker å forestille seg hvordan det er å konstant bære på så mye hat, sinne og ondskap. Det er ikke engang berettiget sinne. Psykopatens hat er ikke rettet mot korrupte politikere, urett i verden eller mot personlige overgripere. Nei, deres hat er rettet mot enkeltindivider som er naive nok til å elske dem. 

Psykopatens hat er også rettet mot individer som psykopaten oppfatter har noe som han/hun ikke har selv. Det vil ofte dreie seg om materielle goder eller sosial status, men vel så ofte handler det om normale menneskelige egenskaper, deriblant verdighet. Verdighet er noe normale mennesker enten allerede har eller søker å oppnå. Det er vår realistiske oppfattelse av verdighet som gjør oss normale. Det betyr ikke at normale mennesker er verdige til enhver tid, men det betyr at vi vet når vi ikke opptrer verdig og søker å gjenopprette vår verdighet hvis den skulle gå tapt.

Dette vet psykopaten å spille på. I idealiseringsfasen så kan det virke som om han/hun ser opp til objektets verdighet, beundrer den og håper at noe av den kan smitte over på psykopaten ved ren assosiasjon – altså at psykopaten ved å tilbringe mye tid tett sammen med det idealiserte objektet, kan oppta noe av verdigheten og andre ettertraktede egenskaper som objektet måtte besitte. Dette kan forklare noe av intensiteten psykopaten oppviser i begynnelsen av relasjonen. Senere, når devalueringen slår inn, så synes psykopaten å ha gitt opp overbevisningen om at objektets gode egenskaper kan diffundere over på ham/henne, og i stedet overbeviser seg selv om at de samme egenskapene ikke lenger er ettertraktet. Psykopaten søker nå å ødelegge dem. 

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Psykopaten og narsissisten elsker konflikt. I konflikt så har de muligheten til å briljere og få overtaket. Årsaken er at de fleste andre søker å unngå konflikt. Når man unngår noe, så blir man heller aldri god til å håndtere det. Så kanskje er normale mennesker, og i sær empatiske mennesker altfor diplomatiske. Kanskje er det dumt hva mange av oss har lært av våre foreldre; “å se mellom fingrene” eller “å vise seg som en bedre person”. I dette ligger nemlig at vi bør venne ryggen til konflikt, eller sågar det andre kinnet. Jeg kan se verdigheten i det, men det betyr også at de fleste av oss aldri har blitt særlig gode til å besvare konflikter. Når vi forlater slagmarken så vinner motparten per det som i sjakk kalles “walkover”. Det er også slik psykopaten ser det, går vi, så vinner han/hun.

Dessverre er det også vanskelig å vinne hvis vi velger å bli værende på slagmarken. Den forstyrrede grandiositeten som en psykopat og en narsissist opplever, gjør nemlig at uansett utfall på konflikten så klarer de å oppfatte seg selv som seierherrer. Derfor oppsøker de konflikt igjen og igjen, selv om de foran andre ofte har tapt ansikt. Problemet er at i deres indre så har de rett, hver gang. Deres selvinnsikt strekker ikke til, deres sosiale antenner mangler, og den grandiose selvoppfattelsen sørger sammen for at de alltid opplever en indre seier. 

I en krangel med en psykopat, så vil de forsøke å senke deg ned til et meget lavt nivå. Hvis du i kampens hete sier eller gjør noe hvor du et øyeblikk mister din verdighet, så er det dette psykopaten vil klamre seg til. Glemt er konfliktens årsak eller moralske dilemma. Det er hva du i et sekund skulle finne på å gjøre av uverdigheter i selve konflikten som blir det nye utgangspunktet. Det kan være snakk om bagateller, men i psykopatens hode blåses det opp til enorme proporsjoner. Psykopaten anser det som et maskefall; at objektet ikke er så purt som det forsøker å fremstå. Psykopaten evner ikke å forstå at normale mennesker av og til gjør dumme ting, men at de små avvikene ikke definerer deres karakter. Psykopaten forstår normale mennesker like dårlig som normale mennesker forstår psykopaten. 

Der hvor en normal konfliktpartner såret, i sorg eller på nøytralt vis forteller deg at du slo under beltestedet, så vil psykopaten med enorm skadefryd proklamere “DER dreit du deg ut. Akkurat DER mistet du din verdighet”. Det er dette de har ventet på. De trykker på våre knapper inntil vi sier ord vi normalt ikke ville sagt, avslører noe vi ikke burde eller sågar går fysisk til angrep på dem. Og når det skjer, så er det akkurat som om de får en orgasmisk utløsning av at de klarte å trekke oss så langt ned i gjørma. 

Det neste de da søker å gjøre, er å plassere skam i oss. Vi skal skamme oss over å ha sunket så lavt. Får de det til, det vil si å fremkalle rødme i oss, få oss tause, flaue og målløse, eller til og med en unnskyldning fra våre lepper, så er seieren ikke bare komplett, men dobbel. Rusen de får av dette gjør at de om ikke lenge vil søke en ny konflikt. Objektet – som helst vil unngå konflikt – blir forvirret av de stadige krigene. Har jeg ikke lagt meg flat nok? Hvorfor stopper det ikke? Objektet forstår ikke at psykopaten elsker konflikt, og at ved å legge seg flat så belønner objektet psykopaten for å krangle.

En sekundærdevaluering som skjer, er at objektet begynner å devaluere seg selv. Hvis man har en nær relasjon med en konfliktelskende psykopat, så vil uverdige hendelser skje så hyppig at objektet får problemer med å forene sitt ønske om å være verdig med sin faktiske oppførsel. Objektet begynner å skamme seg på fulltid over alle de etiske avvikene, fordi avvikene begynner å bli normalen. Spesielt mennesker som streber etter å være ekstra ordentlige, vil få problemer med sitt selvbilde etter kort tid sammen med en psykopat.

Det spiller altså liten rolle om du blir i konflikten eller forlater den. Psykopaten har i eget sinn vunnet uansett. Så hva kan du gjøre hvis du har en psykopat i livet som du er nødt til å forholde deg til? Det første du må gjøre er å skape en slags “unntakstilstand” i deg selv. Det vil si at hver gang du har med denne personen å gjøre, så er alt lov uten at det påvirker ditt etiske rulleblad, for du er ikke deg selv sammen med denne personen. I en konflikt med en psykopat så har du dispensasjon til å opptre uverdig. På den måten klarer ikke psykopaten å plassere skam i deg. Neste gang han/hun skadefro påpeker hvor uverdig du har oppført deg, så se vedkommende rett i øynene og si “det driter jeg i”. Du må også mene det. Husk at alt du gjør sammen med denne personen slettes fra ditt rulleblad. Du skal ikke inngå i noen moralske kvaler med deg selv i etterkant, så lenge det har skjedd med denne personen. Du ganske enkelt sletter det fra din samvittighet, for du er frikjent. Det som skjer er at psykopaten oppdager at de ikke klarer å plassere skam i deg. De klarer derfor ikke å projisere sin egen skam over på deg. Du sender den tilbake til dem når du sier “det driter jeg i”. 

Deretter må du sette ting i perspektiv. Slutt å tenke på psykopaten som din overmann, ikke engang som likeverdig, Du krangler med en person som har mye ugang på samvittigheten. En slik person når deg moralsk ikke opp til knærne, og skal ikke få lov til å sette deg fast. Du er allerede innen konflikten mer verdig enn denne personen. Derfor betyr utfallet ingenting. Selv om psykopaten spyr så mye verbalt oppkast på deg at du bokstavelig må krype unna, så forandrer det ingenting. Du er mer verdig, basta. Jeg har selv opplevd å bli fortalt at jeg “dret meg ut” for en mindre utblåsning, av en narsissist som ikke har økonomisk styring, er meget dårlig likt av kolleger og nær familie, og som har deltatt i å drive et nært familiemedlem til selvmord. Jeg lar ikke vurderingene til et slikt umenneske påvirke meg. Anklager om uverdighet fra en person som selv er meget uverdig, har ingen tyngde.

Minner på at vi i disse dager søker etter en ny telefonvakt til Hjelpetelefonen. Se info på bloggens facebook sider.  

Psykopaten hekter oss på en måte som normale mennesker ikke gjør. Et brudd med en normal partner kan etterlate oss i kjærlighetssorg og med praktiske utfordringer, men et brudd med en psykopat tar pusten fra oss. Vi har knyttet vår identitet, lykke og fremtid til en psykopatisk partner på en måte som gjør at grunnen vi står på åpner seg og hele vårt eksistensgrunnlag revner når bruddet kommer. At vi har bygget vår fremtid på luft og kvikksand forstår vi ennå ikke. Psykopaten har overbevist oss om å investere i en emosjonell svindel. Sjokket kan sammenlignes med å kjøpe en meget dyr fritidsbolig i Spania av en troverdig selger, for så å oppdage at adressen ikke eksisterer etter at alle innskudd er betalt og vi har reist ned for å innvie vårt nye drømmehus.  

Etter bruddet med en psykopat befinner vi oss i et oksygenfattig vakuum. Når vi ikke får nok surstoff, så er det lett å gjøre lite gjennomtenkte handlinger i ren panikk. Men jeg kan berolige alle med at oksygenet kommer tilbake. Etter over fire år med NK så har livet normalisert seg. Det er derfor så viktig å ha klart for seg at selv om livet i en periode går i oppløsning, så ikke gjør ting man senere kan angre på. Dette inkluderer som vi vet å kontakte psykopaten. Årsakene er mange og blir dyptgående behandlet ellers i bloggen.

Det finnes også noe alvorligere enn å kontakte psykopaten, og det er tankene om suicid (selvmord) som kan dukke opp hos mange. Psykopaten har med brudd eller forkasting fratatt oss selve meningen med livet, fordi vi til slutt kun levde for oppmerksomhet fra ham/henne. Mange av oss hadde allerede slitt med eksistensielle problemer lenge før vi traff psykopaten. Husk at psykopaten gjerne singler ut sårbare mennesker for å gjøre mest mulig skade. Når psykopaten forlater oss så er det derfor siste spiker i kisten for mange, som føler at ingenting de forsøker å bygge opp i livet blir vellykket. Tanken på å hvile seks fot under uten mer smerte eller sorg kan derfor friste mange. Det er like etter bruddet med psykopaten intet lys i tunnelen. Enkelte omsetter dessverre slike dystre tanker til handling.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Å kunne spille sørgende ekspartner til et objekt som har tatt sitt liv er en drømmekilde til NF for mange psykopater. Ikke bare kan de høste masse sympati under og etter begravelsen, de får i tillegg en enorm rus av å vite at de hadde en slik makt over noen at de kunne drive ham/henne til å ende sitt liv. Husk at de aldri elsket oss og heller aldri savner oss. Dette er onde og uverdige mennesker. La oss slå fast med det samme, at slike mennesker ender vi ikke våre liv for. Den gleden skal de ikke få. Fjern derfor selvmord fullstendig som alternativ. Fortell deg selv at alt du gjør etter bruddet, uansett hva, som ikke inkluderer å skade noen (deg selv eller andre) er en stor seier. For det er det.

Jeg ønsker likevel å kreve litt mer av deg som objekt. Legg listen enda litt høyere. Vi gjør nemlig mange selvdestruktive ting etter bruddet med psykopaten, som ikke innebærer selvmord. Ren likegyldighet for vår egen helse, fremtid eller velbefinnende kan ødelegge mye. Noen drikker eller røyker uhemmet fordi “det spiller ingen rolle hva det gjør med meg”. Noen kjører ekstra fort i bil fordi “hvis jeg kjører ut av veien så var det ikke med mening, men egentlig gjør det ikke noe”. Vi lar gamle og gode vennskap forvitre. Vi slutter å spise, eller vi spiser bare godteri og næringstom mat. Vi ødelegger våre relasjoner med foreldre, fordi vi er nødt til å la vår frustrasjon gå utover noen, nå når psykopaten er utenfor rekkevidde. Dette er alt selvdestruktiv adferd som kan være vanskelig å rette på, sågar irreversibelt, og som vi kan angre på eller se tilbake på som et pinlig kapittel når livene våre etter hvert normaliserer seg igjen.

Jeg vil også advare mot “rebound forhold”. Du er overhodet ikke klar. Ikke gå inn i et nytt partnerskap umiddelbart etter bruddet. Det er ikke rettferdig mot den nye partneren, og du har ikke godt av enda et nederlag når det igjen blir brudd. Det kan da bli vanskelig å overbevise seg selv om at det ikke er du som er gal og årsaken til at så mange relasjoner ryker. 

I slekt med “rebound forhold” ligger å rekontakte tilbakelagte relasjoner. Sammenlignet med psykopaten så vil de fleste normale mennesker fremstå som engler. Det betyr ikke at alle er bra for deg. Å bearbeide en psykopatisk relasjon er ensomt arbeid. I kaos og ensomhet så risikerer vi derfor å se gamle (og brutte) relasjoner i et nostalgisk men urealistisk lys, og forsøke å gjenåpne dem. Selv savnet jeg en gammel eks så mye at jeg kontaktet ham. Denne eksen var ikke psykopatisk men det var mange grunner til at det ikke fungerte mellom oss to. At jeg i et svakt øyeblikk kontaktet ham kan jeg i dag tilgi meg selv for, det var likevel en pinlig handling som ikke førte til noe positivt og som jeg burde unnlatt. Mitt råd er å la gamle skjeletter forbli gravlagt.

Jeg vil anbefale deg å ikke ta noen som helst av store avgjørelser de første to årene etter bruddet. Ikke bytt jobb (med mindre du jobber med psykopaten), ikke flytt (med mindre du må det for å opprettholde NK) eller gjør store økonomiske investeringer. Etter et brudd med psykopaten så opplever mange en slags eksistensiell rastløshet og vi tror at det er forandring vi trenger. Men forandringer i denne perioden kan overbelaste deg. Du trenger ro, trygghet og stabilitet etter bruddet fordi hele ditt indre arbeid er fokusert på rehabilitering. Du er derfor ikke i stand til for eksempel å opplæres i en ny jobb kort tid etter bruddet. Du vil oppleve at du ikke mestrer jobben og må kanskje si den opp; ytterligere et nederlag når vi sårt trenger seire fremfor flere tilbakeslag.

Til slutt vil jeg advare mot hevnaksjoner. Tankene om hevn kommer som regel ikke aller først. Umiddelbart etter bruddet er vi fortsatt i tåka hvor vi elsker psykopaten og er villige til å påta oss selv all skyld. Hevntankene kommer oftest parallelt med sinnet som vi opplever senere, når det går opp for oss hvem vi har hatt med å gjøre. Jeg husker hvordan jeg selv i en kort periode gikk og funderte på hvor lenge jeg måtte regne med å sitte i fengsel for å ta livet av kreket. Det var med andre ord ikke tanken på mord som skremte meg, men hvor mye tid jeg måtte regne med å bli frihetsfrarøvet (bare dette alene er et alvorlig faresignal om hvor langt man blir drevet bort fra sans og samling). Men det var spilt tid. Å analysere forskjellige hevnalternativer fjerner vårt fokus fra verdifull bevisstgjøring på vår egen rehabilitering. Ta derfor rådet fra en som har vært der; så snart voldsfantasiene dukker opp, så fokuser på noe annet. 

Siste del av “svertekampanjen” er ikke glemt og kommer snart.