Først vil jeg si tusen takk til dere som har donert midler til bloggen den siste uken. Pengene går direkte til promotering av bloggen via facebook.
Litt statistikk. Jeg henter bloggens statistikker to steder; promoteringsstatistikken kommer fra facebook, men leserstatistikken kommer fra blogg.no. Så langt har 107,317 nordmenn, dansker og islendinger stiftet bekjentskap med bloggen. Av disse har ca 9000 blitt “faste” lesere. Det forteller meg at emnet psykopati og narsissisme interesserer mellom fem og ti prosent av den allmenne befolkningen. Fortsatt finnes det dog et potensielt marked innenfor målgruppen på tre millioner voksne facebook brukere. Blant disse finnes mest sannsynlig en stor mengde objekter som ikke forstår hva de er eller har vært utsatt for. Midlene dere har donert i løpet av bare en uke vil finansiere spredning av bloggen til ytterligere 10,000 mennesker.
I dag vil jeg fortelle om min venn og hans forhold til sine foreldre. Vi kan kalle min venn for Kjell. Kjell er som meg homofil. Kjell har også i likhet med meg vært gjennom en oppvåkning i godt voksen alder, dog er ikke hans psykopat en partner, men hans egen mor og muligens også far. Kjell har i dag fortsatt kontakt med sin mor og far men betydelig mer distansert enn tidligere. Han har innsett at han ikke har godt av tett kontakt med sine foreldre og at de aldri kommer til å forandre seg til å bli de kjærlige foreldrene som han ønsker seg.
Utad er Kjells foreldre sjarmerende og imøtekommende. Jeg har selv møtt dem og de vinner deg lett over. Hva Kjell forteller om en oppvekst med dem står imidlertid ikke i samsvar med fasaden som utenforstående opplever. Kjell ble aldri fysisk mishandlet og han hadde alltid rikelig med mat, klær og leker. Kjell forstod derfor ikke at han ble misbrukt før han kom i prat med meg. Vel, det var ikke jeg som belærte ham, det var mer en felles prosess hvor jeg bidro men hvor Kjell selv samlet trådene.
Kjell trodde det var helt normalt at foreldrene latterliggjorde ham foran hans venner. Han var vant til det og pleide å møte det med et skuldertrekk. Han tolket det som “erting” selv om han egentlig ikke syntes det var ok. Kjell var stolt av sine foreldre fordi de tok det så fint at han er homofil, han tenkte derfor at deres irriterende trekk kunne han leve med, for det viktigste var at de godtok ham slik han er, men i samtalene med meg begynte Kjell å spørre seg selv om de egentlig tok det så fint som han overbeviste seg selv om.
Da Kjell kom ut av skapet så fortsatte familielivet som før ganske umiddelbart. Hans mor hadde reagert med uttalelsen “det er ikke noe å snakke om” og Kjell var meget lettet over at hun tilsynelatende tok så lett på det og at ingen slo hånden av ham. Det som imidlertid senere fremstod som merkelig for Kjell, var at hver gang han opplevde noe tungt så ble han møtt med det samme “det er ikke noe å snakke om” uansett hva som plaget ham. Kjell ble hardt mobbet i ungdomstiden på grunn av sin legning. Men også dette var “ikke noe å snakke om”. Da han senere kom ut av skapet så hadde Kjell derfor mye på hjertet. Han hadde til tross for sin unge alder allerede hatt mange tunge år og trengte sårt støtte og forståelse fra sine nærmeste, men uten å få noe – for ingenting var noe å snakke om.
Kjell hadde skapt seg en alternativ historie om foreldrene som kunne gjøre ham stolt av dem og som skjulte den ubehagelige sannheten. Men hans oppfattelse av sine foreldre som tolerante og “kule” stemte ikke med virkeligheten. Kjell forstod etterhvert at foreldrene ikke forsøkte å gjøre ting enklere for ham, men at de tvert imot var likeglade. Foreldrene var ikke interesserte i Kjells mange år med lidelse innen han kom ut av skapet, de spurte aldri hvordan han hadde hatt det og fortsatt hadde det. Derimot elsket de å smykke seg med det liberale stempelet utad, og fortalte villig vekk til andre om deres homofile sønn fordi de da håpet å fremstå som progressive. I tillegg sanket de sympati fra utenforstående for at de hadde en “avvikende” sønn. Kjell tok flere ganger opp med sine foreldre at det ikke var ok at de fortalte hvem som helst at han var homofil, for det var hans privatsak og ikke deres. Men han pratet for døve ører.
I samtale med meg tegnet det seg etterhvert et bilde av meget dysfunksjonelle foreldre som løp rundt og sanket narsissistisk forsyning på Kjells bekostning. Hans velferd var aldri i tankene deres, det var deres umiddelbare påfyll av NF som var viktig for dem. At de muligens ødela deres egen sønns gode rykte var fullstendig likegyldig for dem og muligens også intensjonen.
Kjell oppdaget et mønster i hvordan foreldrenes misbruk utartet seg, og det handlet ikke bare om hans seksuelle legning. Hver gang Kjell hadde et problem av ymse slag så luftet han problemet for foreldrene, i håp om å få gode råd. Det var imidlertid aldri noen emosjonell støtte å hente, og Kjell følte seg merkelig tom selv etter lange samtaler med foreldrene. Han trodde lenge at det de ga ham var støtte av den sorten alle foreldre gir, for de hadde jo lyttet til ham og kanskje var han bare en krevende person som var meget vanskelig å hjelpe. Likevel følte han seg aldri støttet, ingenting av hva de sa eller gjorde opplevdes som lindrende og selv tunge problemer ble aldri fulgt opp med et “hvordan går det med ….”. I noen ekstreme tilfeller så responderte faktisk foreldrene på hans rop om hjelp med å angripe ham verbalt og emosjonelt. En gang han hadde det spesielt tungt av et knust hjerte etter et romantisk brudd og ønsket hjelp av mor og far, så ga de ham opplevelsen av at bruddet var hans egen skyld fordi han var en vanskelig person. Foreldrene endte ofte opp med å anklage ham for hans problemer, hvis de var lei av å snakke om dem.
Kjell fortalte mange ting. For eksempel ble hans bursdager sjelden markert. Kjell protesterte ikke på dette, men syntes det var sårt at han ikke fikk noe særlig oppmerksomhet av foreldrene på bursdagene sine. Moren fortalte ham ofte at “bursdager er ikke viktige” og “det er bare selvhøytidelige mennesker som feirer seg selv”. Kjell ble vant men syntes det var underlig at moren gjerne tok imot store gaver og oppmerksomhet på sin egen bursdag.
Kjell fattet etter mange år at foreldrene ikke var istand til å dekke hans emosjonelle behov og at dette hadde pågått helt siden hans fødsel. Han forstod også at det ikke var fordi han selv var spesielt trengende men fordi foreldrene verken hadde evne eller vilje til å bry seg om ham og at de muligens var forstyrret. Han begynte den lange og tunge prosessen med å omskrive sin indre historie om foreldrene. De var ikke så fantastiske som han trodde. Han forstod også at han måtte redusere samværstiden med dem og dessuten slutte å dele alt som skjedde i hans liv med dem (gråstein metoden) fordi det aldri kom noe godt ut av det og at de i visse tilfeller faktisk brukte hans utsagn og sårbarheter mot ham.
Som en avsluttende kommentar til historien om Kjell så vil jeg påpeke at det er meget vanlig at psykopaten ikke vil forholde seg til andre menneskers problemer, ikke engang sine egne barn. Vi kan se hvordan Kjells mor overhodet ikke har empati for Kjell. Hun tenker bare på seg selv. “Det er ikke noe å snakke om” kan umiddelbart tolkes som at hun har stor takhøyde, men egentlig er det en unnskyldning for å slippe å engasjere seg i Kjells liv på hans premisser. Faktisk er det en genial, meget subtil og manipulerende form for ansvarsfraskrivelse. Kanskje leserne har hørt dette utsagnet eller andre varianter fra psykopatiske partnere eller foreldre? Jeg nevner også bursdagshistorien fordi det er så karakteristisk for psykopaten og narsissisten å hate å markere andre på positive måter. Å stille andre i sentrum, selv for bare en eneste dag, gir dem enormt ubehag.