“Det er ikke noe å snakke om”

Posted on

Først vil jeg si tusen takk til dere som har donert midler til bloggen den siste uken. Pengene går direkte til promotering av bloggen via facebook.

Litt statistikk. Jeg henter bloggens statistikker to steder; promoteringsstatistikken kommer fra facebook, men leserstatistikken kommer fra blogg.no. Så langt har 107,317 nordmenn, dansker og islendinger stiftet bekjentskap med bloggen. Av disse har ca 9000 blitt “faste” lesere. Det forteller meg at emnet psykopati og narsissisme interesserer mellom fem og ti prosent av den allmenne befolkningen. Fortsatt finnes det dog et potensielt marked innenfor målgruppen på tre millioner voksne facebook brukere. Blant disse finnes mest sannsynlig en stor mengde objekter som ikke forstår hva de er eller har vært utsatt for. Midlene dere har donert i løpet av bare en uke vil finansiere spredning av bloggen til ytterligere 10,000 mennesker.  

I dag vil jeg fortelle om min venn og hans forhold til sine foreldre. Vi kan kalle min venn for Kjell. Kjell er som meg homofil. Kjell har også i likhet med meg vært gjennom en oppvåkning i godt voksen alder, dog er ikke hans psykopat en partner, men hans egen mor og muligens også far. Kjell har i dag fortsatt kontakt med sin mor og far men betydelig mer distansert enn tidligere. Han har innsett at han ikke har godt av tett kontakt med sine foreldre og at de aldri kommer til å forandre seg til å bli de kjærlige foreldrene som han ønsker seg.

Annonsørinnhold
Sommerens lekreste kjoler
Sommerens lekreste kjoler

Utad er Kjells foreldre sjarmerende og imøtekommende. Jeg har selv møtt dem og de vinner deg lett over. Hva Kjell forteller om en oppvekst med dem står imidlertid ikke i samsvar med fasaden som utenforstående opplever. Kjell ble aldri fysisk mishandlet og han hadde alltid rikelig med mat, klær og leker. Kjell forstod derfor ikke at han ble misbrukt før han kom i prat med meg. Vel, det var ikke jeg som belærte ham, det var mer en felles prosess hvor jeg bidro men hvor Kjell selv samlet trådene.

Kjell trodde det var helt normalt at foreldrene latterliggjorde ham foran hans venner. Han var vant til det og pleide å møte det med et skuldertrekk. Han tolket det som “erting” selv om han egentlig ikke syntes det var ok. Kjell var stolt av sine foreldre fordi de tok det så fint at han er homofil, han tenkte derfor at deres irriterende trekk kunne han leve med, for det viktigste var at de godtok ham slik han er, men i samtalene med meg begynte Kjell å spørre seg selv om de egentlig tok det så fint som han overbeviste seg selv om.  

Da Kjell kom ut av skapet så fortsatte familielivet som før ganske umiddelbart. Hans mor hadde reagert med uttalelsen “det er ikke noe å snakke om” og Kjell var meget lettet over at hun tilsynelatende tok så lett på det og at ingen slo hånden av ham. Det som imidlertid senere fremstod som merkelig for Kjell, var at hver gang han opplevde noe tungt så ble han møtt med det samme “det er ikke noe å snakke om” uansett hva som plaget ham. Kjell ble hardt mobbet i ungdomstiden på grunn av sin legning. Men også dette var “ikke noe å snakke om”. Da han senere kom ut av skapet så hadde Kjell derfor mye på hjertet. Han hadde til tross for sin unge alder allerede hatt mange tunge år og trengte sårt støtte og forståelse fra sine nærmeste, men uten å få noe – for ingenting var noe å snakke om.

Kjell hadde skapt seg en alternativ historie om foreldrene som kunne gjøre ham stolt av dem og som skjulte den ubehagelige sannheten. Men hans  oppfattelse av sine foreldre som tolerante og “kule” stemte ikke med virkeligheten. Kjell forstod etterhvert at foreldrene ikke forsøkte å gjøre ting enklere for ham, men at de tvert imot var likeglade. Foreldrene var ikke interesserte i Kjells mange år med lidelse innen han kom ut av skapet, de spurte aldri hvordan han hadde hatt det og fortsatt hadde det. Derimot elsket de å smykke seg med det liberale stempelet utad, og fortalte villig vekk til andre om deres homofile sønn fordi de da håpet å fremstå som progressive. I tillegg sanket de sympati fra utenforstående for at de hadde en “avvikende” sønn. Kjell tok flere ganger opp med sine foreldre at det ikke var ok at de fortalte hvem som helst at han var homofil, for det var hans privatsak og ikke deres. Men han pratet for døve ører.

I samtale med meg tegnet det seg etterhvert et bilde av meget dysfunksjonelle foreldre som løp rundt og sanket narsissistisk forsyning på Kjells bekostning. Hans velferd var aldri i tankene deres, det var deres umiddelbare påfyll av NF som var viktig for dem. At de muligens ødela deres egen sønns gode rykte var fullstendig likegyldig for dem og muligens også intensjonen. 

Kjell oppdaget et mønster i hvordan foreldrenes misbruk utartet seg, og det handlet ikke bare om hans seksuelle legning. Hver gang Kjell hadde et problem av ymse slag så luftet han problemet for foreldrene, i håp om å få gode råd. Det var imidlertid aldri noen emosjonell støtte å hente, og Kjell følte seg merkelig tom selv etter lange samtaler med foreldrene. Han trodde lenge at det de ga ham var støtte av den sorten alle foreldre gir, for de hadde jo lyttet til ham og kanskje var han bare en krevende person som var meget vanskelig å hjelpe. Likevel følte han seg aldri støttet, ingenting av hva de sa eller gjorde opplevdes som lindrende og selv tunge problemer ble aldri fulgt opp med et “hvordan går det med ….”. I noen ekstreme tilfeller så responderte faktisk foreldrene på hans rop om hjelp med å angripe ham verbalt og emosjonelt. En gang han hadde det spesielt tungt av et knust hjerte etter et romantisk brudd og ønsket hjelp av mor og far, så ga de ham opplevelsen av at bruddet var hans egen skyld fordi han var en vanskelig person. Foreldrene endte ofte opp med å anklage ham for hans problemer, hvis de var lei av å snakke om dem. 

Kjell fortalte mange ting. For eksempel ble hans bursdager sjelden markert. Kjell protesterte ikke på dette, men syntes det var sårt at han ikke fikk noe særlig oppmerksomhet av foreldrene på bursdagene sine. Moren fortalte ham ofte at “bursdager er ikke viktige” og “det er bare selvhøytidelige mennesker som feirer seg selv”. Kjell ble vant men syntes det var underlig at moren gjerne tok imot store gaver og oppmerksomhet på sin egen bursdag.  

Kjell fattet etter mange år at foreldrene ikke var istand til å dekke hans emosjonelle behov og at dette hadde pågått helt siden hans fødsel. Han forstod også at det ikke var fordi han selv var spesielt trengende men fordi foreldrene verken hadde evne eller vilje til å bry seg om ham og at de muligens var forstyrret. Han begynte den lange og tunge prosessen med å omskrive sin indre historie om foreldrene. De var ikke så fantastiske som han trodde. Han forstod også at han måtte redusere samværstiden med dem og dessuten slutte å dele alt som skjedde i hans liv med dem (gråstein metoden) fordi det aldri kom noe godt ut av det og at de i visse tilfeller faktisk brukte hans utsagn og sårbarheter mot ham. 

Som en avsluttende kommentar til historien om Kjell så vil jeg påpeke at det er meget vanlig at psykopaten ikke vil forholde seg til andre menneskers problemer, ikke engang sine egne barn. Vi kan se hvordan Kjells mor overhodet ikke har empati for Kjell. Hun tenker bare på seg selv. “Det er ikke noe å snakke om” kan umiddelbart tolkes som at hun har stor takhøyde, men egentlig er det en unnskyldning for å slippe å engasjere seg i Kjells liv på hans premisser. Faktisk er det en genial, meget subtil og manipulerende form for ansvarsfraskrivelse. Kanskje leserne har hørt dette utsagnet eller andre varianter fra psykopatiske partnere eller foreldre? Jeg nevner også bursdagshistorien fordi det er så karakteristisk for psykopaten og narsissisten å hate å markere andre på positive måter. Å stille andre i sentrum, selv for bare en eneste dag, gir dem enormt ubehag. 

Psykopatens behov for å isolere objektet

Posted on

 

Det er søndag morgen. I natt har vi stillet klokka en time (tilbake), til opplysning i tilfelle det har gått noen av dere hus forbi. I går kveld var den årlige Halloween-innsamlingen, hvor barn går fra dør til dør for å samle inn godteri, til stor glede for tannlegebransjen. Men seriøst unner jeg barna denne tradisjonen, selv om den har et tungt slør av amerikanisering over seg. Spøkelser, zombier og troll tilfører et element av mystikk i barnas liv og stimulerer fantasien deres. Faktisk skulle jeg ønske denne tradisjonen var innført da jeg selv var i målgruppen rent aldersmessig. Men akk nei, det eneste vi hadde var julebukk. Og det var ikke spesielt skummelt. Nå kvier jeg meg bare for å gå utendørs i tilfelle jeg er utsatt for noen “knep”, jeg glemte nemlig å kjøpe inn godteri til barna, så her møtte de en stengt dør. 

I dag vil jeg skrive en kort tekst om et spørsmål jeg av og til får fra leserne, senest i morges. Stemmer det at psykopaten ønsker å isolere objektet? Svaret er ja. Først vil jeg fortelle hvorfor og deretter hvordan de gjør det.

Grunnen til at psykopaten ønsker å isolere objektet er enkel; psykopaten vil ha definisjonsmakten over objektets virkelighet. Psykopatens virkelighet er forstyrret og ikke sunn. Psykopaten trenger å projisere sin avvikende virkelighet med alt den inneholder av vrangforestillinger og skam over på objektet. Denne indoktrineringen har en fiende og det er sunne og polariserende impulser utenfra. Ved å tillate at objektet har oppegående venner, så blir det vanskelig for psykopaten å devaluere objektet. Vi bruker våre venner til å “lufte” vår virkelighet. Gjennom dialog, samspill og samtale så får vi realitetstestet vår virkelighet. Ofte skjer det bevisst ved at vi bærer på noe og spør våre venner “du jeg tenkte på noe…. stemmer dette?”. Oftest foregår det dog helt ubevisst via daglig samvær med familie og venner. Konflikter oppstår og løses. Meninger luftes. Motstridende ønsker forenes. Slik får vi hele tiden bekreftet eller alternativt korrigert vårt syn på oss selv, på andre og på verden forøvrig. Dette er en av mange grunner til at det er meget viktig å være sosial, vel å merke hvis vi omgir oss med normale og sunne mennesker. 

Psykopaten ønsker ikke at vi skal ha tilgang til en slik realitetsorientering. Psykopaten gjør merkelige og lyssky ting med objektet. Psykopaten er dessuten fullt klar over sin mørke agenda, ellers hadde ikke han/hun vært så opptatt av å skjule den. Han/hun vet at spillet hurtig vil bli avslørt hvis objektet har tilgang til sunne og velmenende venner. Disse vennene vil fungere som en motgift til psykopatens manipulering ved å korrigere objektets virkelighet; “du, det hun gjør med deg der er ikke helt normalt, det har ingen av mine kjærester gjort”, “sa han det? Det skal du ikke finne deg i”. Psykopaten vil ikke kunne overleve med et objekt som stiller spørsmål ved hans/hennes opptreden. 

Psykopaten synes å ha to strategier for å forhindre at dette skjer. 

1) Sosial isolering. I begynnelsen har psykopaten ofte masken på og introduseres til objektets venner som en sjarmerende person. Deretter begynner psykopaten å uttrykke en snikende misnøye med objektets slektninger og venner, som etterhvert tiltar i styrke. Objektet kan etterhvert føle seg tvunget til å kutte kontakten med flere av dem for å føye psykopaten. Psykopaten spiller ofte på objektets forelskelse i ham/henne; “du, jeg trodde det bare skulle være du og jeg i kveld, at vi skulle ha det fint sammen”. Psykopaten kan også spille på trusler “hvis du ikke respekterer meg når jeg sier at jeg ikke liker NN og ikke vil at du er sammen med ham/henne, så går jeg fra deg” eller på objektets samvittighet “du vet at jeg får hodepine når du får besøk av dine venner som snakker så høyt, du vil vel ikke at jeg skal ha vondt?”. I mange tilfeller overtar objektet psykopatens virkelighet, og blir overbevist om at det gamle nettverket ikke lenger er bra for ham/henne. Dette er hjernevask. I disse tilfellene utvikler objektet selv en misnøye med sitt gamle nettverk og bryter kontakten.

Min egen psykopat insisterte på å følge meg til jobb og også hjem igjen (vi var kolleger, men bodde ikke sammen). Hvis han kunne blokkere at jeg slo følge med andre enn ham, så gjorde han det. Den gang så trodde jeg det var fordi han elsket å gå sammen med meg, men egentlig var det en av hans strategier for å forhindre at jeg diskuterte hans tiltakende dårlige behandling av meg med andre. Jeg husker forøvrig at han var meget sur og mutt på disse turene og jeg fikk det ikke helt til å stemme med at han faktisk ønsket å gå sammen med meg; bare en av hans mange dobbelsignaler som gjorde meg forvirret. Men i dag er hans avmålthet logisk; han anså det som en nødvendighet å følge meg. Risikoen med å ellers bli avslørt kunne han ikke ta.  

Det er vanlig at psykopaten klarer å få objektet til å slutte i jobben. Dette har samme årsak som den ovennevnte, i tillegg til at psykopaten ønsker å legge lokk på objektets mulighet til kreativitet, faglig utfoldelse og karriereutvikling. Dette indikerer at isolasjonen også har et element av konkurranse og misunnelse i seg. Psykopaten ønsker å kutte objektets tilførsel av egen inntekt. Tilgang til penger betyr frihet, og dette forsøker psykopaten å stoppe. Det finnes dog også mange historier der psykopaten selv ikke jobber og hvor objektet må jobbe overtid (eller ha to jobber), men hvor psykopaten har full kontroll på objektets inntekt. 

2) Geografisk og fysisk isolering. Psykopaten søker å flytte objektet langt fra deres gamle nettverk, til nye omgivelser hvor objektet ikke har noen tilknytning. Dette betyr at objektet kun har psykopaten å støtte seg til – en drømmesituasjon for psykopaten, for nå kan devalueringen starte for alvor. Ofte flytter psykopaten objektet til psykopatens hjemby. Det betyr i noen tilfeller at objektet kommer inn under innflytelse ikke bare av psykopaten, men av hele hans/hennes meget dysfunksjonelle familie. 

I andre tilfeller skaper psykopaten en attraktiv illusjon om “et liv på landet” som objektet kjøper, og ender opp i ett hus langt inne i en skog eller ute på vidda med lang vei til nærmeste nabo. I flere tilfeller jeg har hørt om så klarer psykopaten å overbevise objektet om at de trenger kun en bil eller bare har økonomi til en bil, slik at objektet blir sittende fast uten mulighet til å oppsøke venner eller naboer når psykopaten er på jobb eller ute i andre ærend. Det skapes en stemning hvor objektet ikke får lov til å bruke bilen alene eller må be psykopaten om lov. 

I ekstreme tilfeller så flytter psykopaten objektet til avsideliggende steder for å skade (for eksempel forgifte) eller myrde objektet udetektert. Hvis psykopaten først har lyktes med å avskåre de sosiale forbindelsene, så vil det gå lang tid innen noen oppdager at objektet er borte. 

Psykopatens behov for å isolere objektet avslører psykopatens hensikt. Det er ikke kjærlighet. Det er ikke engang eiesyke eller sjalusi. Det er pur og ren destruksjon av et menneske. 

Våg å være alene

Posted on

 

Denne hjerteskjærende kommentaren ble levert i kveld.

Jeg har haft to rigtigt svære dage, hvor jeg syntes at det hele er håbløst. Min før så store vennekreds er nu skrumpet ind til næsten ingenting og selvom det nu er to år siden jeg flygtede fra N/ P ( og over et år med gråstensmetoden ) synes jeg ikke at jeg kan få mit sociale liv til at fungere. Da jeg var sammen med N/P var det mig der var den sociale og holdt gang i alle venskaber og familierelationer, han brugte ikke ret meget tid på det. Nu er der jo så sket det at fælles venner, bekendte og hvem der ellers kiggede forbi…ligesom har valgt ham og det nye offer ( nu er det nok hende der holder gang i det ). De bor på det samme sted som vi gjorde og jeg er kommet til en helt anden landsdel, hvor man ikke bare finder nye venner. Jeg har været ret aktiv og udadvendt og har et dejligt arbejde og min familie tæt på, men jeg mangler SÅ meget det sociale liv, jeg havde før. Jeg har forsøgt Facebook, men her har min ex og mig så fælles venner og det er ikke godt. Så jeg overvejer også at droppe dem…men hvad har jeg så tilbage ? Er der nogen der har været i en lignende situation ?

Annonse Tights.no
SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå
SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg tror svært mange befinner seg i en lignende situasjon. Det kan oppleves som om ringvirkningene av relasjonen med psykopaten er endeløse og at psykopaten går seirende ut av kampen. Det er vanskelig å se seg selv som et velfungerende menneske når man står igjen alene, slik forfatteren av denne kommentaren beskriver. Det er et nederlag å ikke lenger ha et fungerende nettverk, når vi tidligere var stolte av å omgi oss med mange mennesker som vi kunne dele vår tid med. Å bryte med mange venner er ikke enkelt når man er godt voksen. Enda vanskeligere kan det være å finne nye venner, for vi er så trette og slitne. Å tiltrekke seg mennesker krever positiv energi og engasjement, noe som er mangelvare når vi nettopp har blitt sentrifugert av psykopaten og i tillegg vært gjennom en tung skilsmisse fra våre gamle nettverk. Denne skilsmissen var dessuten i visse tilfeller meget stygg. Selv fikk jeg denne avskjedskommentaren fra en venn jeg brøt med; “ta kontakt når du blir klar i hodet igjen”. Hadde psykopaten rett tross alt? Er det vi som er gale?

Når alt føles håpløst så er det ekstra viktig å minne oss selv på hvorfor vi måtte bryte med så mange venner. Jeg har skrevet det før, men vil repetere hvem vi ikke lenger kan ha i livene våre etter bruddet med psykopaten.

-Flygende aper. Felles venner som er mer lojale mot psykopaten enn mot oss.

-Felles venner og bekjente som i utgangspunktet er lojale mot oss, men som vi vet at psykopaten med tid og stunder vil manipulere over på sin side. Hvorfor vente på det uunngåelige? Bryt med dem nå.

-Venner som ikke kjenner psykopaten, men som er giftige. Mest sannsynlig har vi mange av dem, spesielt de av oss som hele livet har fungert som “magneter” på utnyttere av ymse slag.

-Venner som vi ikke bryter med, men som selv bryter med oss. Disse vil jeg dele inn i to kategorier; uskyldige venner som blir skremt av at vi har forandret oss så mye, og giftige venner som merker våre nye grenser og forlater oss for å skade oss (ikke ulikt psykopatisk forkasting, bare på vennefronten).

Det kan være vanskelig å skille venn fra fiende når oppgjørets time kommer. Jeg har mange ganger vært i tvil om jeg forlot de riktige vennene. I svake øyeblikk har jeg også forsøkt å få noen av dem tilbake. Kastet jeg enkelte babyer ut med badevannet? Kanskje. Men akk, denne hjertesorgen er det viktig å legge bak seg. Når avgjørelsen er tatt, så stå ved den. Se fremover, ikke bakover. Ensomhet kan gjøre oss desperate og villige til å ta tilbake venner vi egentlig ikke hadde det bra sammen med. Men det samme gjelder for disse vennene som for psykopaten; det var en grunn til at du forlot dem. Minn deg selv på denne grunnen. Mange relasjoner tilhører fortiden og kan ikke gjenopplives. Slutt å forsøke. 

I ensomme stunder kan vi få følelsen av å ha tapt. Tapet av mange vennskap blir overveldende og slår innover oss som en tsunami. Det skjer så fort; det ene øyeblikket har du mange å henvende deg til, det neste står du alene. Vi føler oss sosialt mislykkede, og for å være ærlig; relasjoner er viktige, kanskje viktigere enn noe annet. Lite er viktigere enn å lykkes på den sosiale arena. Intet annet kan gjøre oss lykkelige. Følelsen av å tilhøre noen, enten et enkeltindivid eller en gruppe, er utrolig viktig for vår selvfølelse og opplevelse av at vi har en plass på denne jord. Nettopp derfor krever det mot å forlate relasjoner som ikke fungerer. Det er med andre ord ingen svakhet å bryte med dårlige vennskap, men en styrke å klare det. Mange våger ikke å ta steget og sitter heller fast i dysfunksjonelle vennskap fremfor å bli alene og utstøtt hvis de bryter dem. Ensomhet er noe av det mest skremmende som finnes.

I ensomme og desperate øyeblikk så har vi lett for å glorifisere det sosiale livet. Vi ønsker oss oftest hva vi ikke har og glemmer fordelene med det vi har. Men husk at ikke alle relasjoner er en dans på roser. Mange relasjoner koster mer enn de smaker. Det burde vi egentlig vite alt om, så hvorfor glemmer vi det? Er det da egentlig en slik forbannelse å være alene, som vi tror? 

Veldig få vil høylytt skryte “jeg har ingen venner!”. Å være venneløs forbindes med skam, at man er patetisk, et utskudd og at man har alvorlige lyter siden ingen vil være sammen med en. Slik fungerer den sosiale kodeks, at hvis man er alene så er det enda vanskeligere å finne nye venner, for andre vil kvie seg for å ta kontakt fordi de antar at noe er i veien med oss. Derfor er det så viktig å heve hodet og møte verden, selv om man er alene. Finn ro og trygghet i din alenehet. Da utstråler du noe helt annet enn sosial utstøting; nemlig at du er sterk og klarer deg fint alene. Dette er attraktivt. Derfor, skryt ikke av at du ikke har venner, men skryt av at du er din egen beste venn.

Jeg fikk en åpenbaring i høst. Jeg dro på singeltur sammen med omkring femten andre enslige mennesker. Ingen av oss kjente hverandre fra før. Jeg var spent på om jeg ville klare å blomstre på turen, men turen var dyr og jeg visste at jeg trengte den, derfor tvang jeg meg selv over den første og største vanskelige terskelen; å reise til flyplassen alene og oppsøke mine fremmede reisefeller foran gaten. Jeg husker jeg sirklet nervøst rundt dem i noen minutter innen jeg presenterte meg. Men etter dette initiale møtet så ble alt mye lettere og en uke senere så hadde jeg fått mange nye venner og gode opplevelser. Det var en enorm bekreftelse for selvtilliten å oppdage at “ja! jeg fungerer fortsatt sosialt”. Men nå skal jeg avsløre den største bekreftelsen. Tidligere var jeg opptatt av å “samle på” nye bekjentskaper. Jeg la dem til på facebook, organiserte reunions og var egentlig en sosial motor av de sjeldne. Jeg trodde jeg måtte bevare mennesker jeg hadde opplevd noe spesielt sammen med. Imidlertid var det også slik jeg slapp mange giftige mennesker inn i livet.

Men denne gang gjorde jeg annerledes, jeg beholdt ikke kontakten med en eneste en av dem. Ikke fordi jeg ikke likte dem, for det gjorde jeg. Men nå er det ikke lenger tilstrekkelig at jeg liker noen eller at de liker meg. Tanken er enkel; jeg hadde en fantastisk tur med disse menneskene, men ingen av dem passet meg så bra at jeg ville ha dem med videre. Dette er et tegn på at jeg begynner å bli mer selektiv og selvbeskyttende enn før. Er de ikke riktige for meg, så står jeg heller alene. Fremtidige psykopater får ikke innpass når man gjør nåløyet mindre. Det handler heller ikke bare om psykopater. Vi bruker verdifull tid på mennesker som ikke passer oss. Da vokser vi ikke, vi stagnerer. Og stagnere har vi ikke tid til. 

Jeg har kolleger og bekjente som har invitert meg med på ting. Jeg har takket nei, der jeg tidligere ville takket ja. Hvorfor? Fordi jeg nå ikke slipper hvem som helst inn i livet mitt. Jeg glemmer ikke at min relasjon med den siste psykopaten startet med at han ville gå en tur med meg. Tror jeg derfor at alle som vil gå tur med meg er psykopater? Nei. Jeg vil bare være meget trygg på dem først. Jeg trenger nemlig ikke å gå sammen med noen lenger. Jeg kan gå den turen alene.

Til deg som sliter; se deg omkring. Hvilke tilbud finnes i ditt nærområde? Finnes det en bridge klubb som søker nye spillere? Et bowling lag som mangler et medlem? En lokal gren av turistforeningen som vandrer i fjellet to ganger i året? Hiv deg på! Og gjør det UTEN å tro at du der vil finne din nye beste venn. Gjør det for å ha det fint sammen med andre noen dager i strekk, eller en kveld i uka. Og når du har kost deg med dine nye bridgevenner en kveld så ikke skill lag med “noen som vil være med på kafè i morgen?”. Si heller “dette var hyggelig, ses neste uke”. Da signalerer du at du liker å være sammen med andre, men også klarer deg fint uten.

Jeg har begynt å gå på kino alene. I begynnelsen var det vanskelig. Men nå nyter jeg det. Jeg kan velge film selv, og behøver ikke å se filmer jeg egentlig ikke har lyst til å se kun fordi det ikke er min tur til å velge. Kan jeg fortsatt gå på kino med andre? Jada. Det er ikke lenge siden jeg gjorde det. Men i dag gjør jeg det kun hvis det er en film jeg har lyst til å se.

Hvordan gjør man ting alene, som egentlig forbindes med fellesskap? Det handler om terskler. Første gang er verst, deretter blir det enklere. Jeg har lært å gå på kafè alene. Jeg tar nettbrettet med meg, Innimellom er jeg opptatt av nettbrettet. Andre ganger hever jeg hodet og ser uten blygsel på de andre gjestene. Eller jeg titter ut på det yrende livet i gaten. Jeg er ikke lenger redd for at folk skal tenke “se, han er på kafè alene”. Husk at folk flest først og fremst tenker på seg selv og ikke er opptatt av hva du gjør eller hvem du er. 

Jeg har fortsatt noen terskler som er for høye. Jeg har ennå ikke gått på restaurant alene. Jeg har også tilgode å reise til syden alene uten å være tilknyttet en gruppe. Dette er mulige fremtidige mål. Men for et par uker siden steg jeg over enda en terskel; jeg gikk på teater alene. Jeg har tidligere unnlatt å gå fordi jeg ikke har hatt teaterinteresserte venner. Men nå trenger jeg ikke lenger å ta hensyn til dem. Jeg vil gjøre hva jeg selv har lyst til, livet er kort. 

Selv om du er alene så tilhører du fortsatt verden. Hev hodet og se på den. Ikke vær redd for å møte fordømmende blikk. Når vi bøyer hodet og skammer oss i frykt for fordømmelse så er det vår egen fordømmelse av oss selv som vi projiserer over på andre. Andre mennesker fordømmer oss ikke, faktisk gir de faen i oss og det skal vi være glade for. Hvis du synes noen av forslagene mine over er uoverkommelige, så begynn helt på bunnen. Dra på piknik i skogen alene. Sett deg et sted hvor ingen ser deg. Gjør det ordentlig, med duk og god niste. Gi deg selv en god opplevelse, helt alene. På den måten vil du skape positive assosiasjoner til soloopplevelser.

Senere kan du legge pikniken til områder som er moderat trafikkert av mennesker, for eksempel en benk på en skogsvei. Sitt på den og les en bok. Hver gang noen passerer så våg å kikk opp og smil til dem, selv om du har lyst til å feste blikket ekstra hardt i boken. Mest sannsynlig så får du et smil tilbake. Dette inspirerer til å gjenta øyekontakt. Bruk boken som støttehjul i starten, noe du kan feste blikket i når å gjøre seg sårbar blir skummelt. Senere kan du prøve å sitte på benken uten bok. Vær oppmerksom på deg selv. Hva skjer når noen passerer og du ikke lenger har støttehjul i form av boken, kikker du istedet ned i bakken? Opp i luften? Blir hendene dine svette? Fomler du med vottene dine? Lær deg etterhvert å slappe fullstendig av hver gang noen passerer. Legg hendene rolig ned på siden. Vær oppmerksom på åndedrettet. Pust rolig.

En vakker dag setter kanskje noen seg ned ved siden av deg. Husk at det er en tillitserklæring. Da har du utstrålt så mye ro at en fremmed person våger å dele benk med deg. Våger du å gjengjelde tilliten? Våger du å utveksle noen ord med vedkommende?

Som avslutning så vil jeg slå et slag for dyrehold. Kjæledyr lindrer ensomhet. Selv foretrekker jeg hunder. Hunder har en tydelig personlighet, elsker deg ubetinget i tillegg til at du blir tvunget ut av huset minst en gang hver dag for å lufte dem. Hvis katt, undulat eller skilpadde er mer din greie, så er det også fint. Et dyr i huset gjør uansett at du føler deg mindre ensom. Hvis du lenge har vurdert å anskaffe deg et dyr så ikke nøl lenger. 

Ta steget. Hvis du ikke kan elske deg selv, hvordan i all verden kan du da elske en annen?

Annonsørinnhold
20 bestselgere som garanterer nytelse
20 bestselgere som garanterer nytelse

Ikke alle blir idealisert

Posted on

Jeg får av og til henvendelser fra lesere som ikke kjenner seg igjen i den “pidestall” formen for idealisering som ofte beskrives her på bloggen, i kommentarfeltet, i litteraturen eller på andre nettsteder om psykopati. En ting som skjer når idealiseringen avviker fra den beskrevne normen er at disse objektene blir usikre på om personen de har hatt med å gjøre er en psykopat. En annen ting som skjer er at objektene som ikke opplever seg idealisert av psykopaten, får selvbildet deres trampet ekstra langt ned av å føle at de ikke var verdt en full idealisering lik den de ser at andre fikk.

Sannheten er at ikke alle blir idealisert i samme omfang. Selv om vi alle er objekter og alle ble misbrukt, så ble noen misbrukt mer enn andre. Dette er et faktum vi må erkjenne uten å føle at noen objekter er mer verdige sympati. Alle som har vært i nærkontakt med psykopaten er verdige sympati.

En psykopatisk idealisering blir ofte beskrevet som intens kontakt, flere hundre tekstmeldinger i uken, en masse komplimenter, gaver, reiser og hurtige frierier eller samboerskap. Disse historiene blir vi fortalt av tidligere objekter, forfattere og terapeuter og det er derfor slik vi tror en psykopatisk idealisering skal utfolde seg. Det er en grunn til at denne versjonen blir ansett som den typiske, og grunnen er at mange objekter opplever nettopp dette. Den kan derfor med rette beskrives som en klassisk psykopatisk manøver. Men det påfører en ytterligere belastning på objekter som ikke opplevde idealisering på den beskrevne måten, men likevel ble hektet. Det kan oppstå en misunnelse i disse objektene på andre objekter som opplevde en full idealisering, i tillegg til skam for at de falt for psykopaten til tross for at de ble misbrukt nærmest fra dag èn. Disse objektene opplever at de ikke har noen unnskyldning for ikke å ha reagert tidlig i relasjonen, for tegnene var der hele tiden. De drømmer også om en glansperiode med psykopaten som de aldri fikk, som ble frarøvet dem. Tankene etter slike fraværende idealiseringer kretser ofte rundt forskjellige varianter av “etter alt jeg har lidd, så burde jeg ihvertfall fått ett godt år med NN, men jeg fikk ingenting”.

Annonsørinnhold
Vårens aller fineste sneakers til henne
Vårens aller fineste sneakers til henne

Jeg vil at leserne skal se litt bort fra den “oppleste og vedtatte” formen for idealisering, og bruke deres vidsyn til å se at idealisering kommer i mange innpakninger. For eksempel er meget intens kontakt også en idealisering, selv om det ikke var gaver og komplimenter involvert. Hvis du får daglige henvendelser fra noen som ønsker å være sammen med deg, så blir du idealisert. Selv om psykopaten ikke brukte en krone på deg, men ønsket å være sammen med deg hele tiden, så ble du idealisert. Selv om psykopaten ikke holdt ett eneste av sine løfter, men ringte deg daglig, så ble du idealisert. En av mine psykopater var ikke pågående, men snakket varmt om meg til alle felles bekjente. Dette var også en form for idealisering (at han likevel var antisosial, viste seg på andre måter). Poenget her er at idealisering fra en psykopat kan anta mange former som ikke ligner på den klassiske, “en, to, gift!”, som vi ofte hører om. Noen av dere som er overbevist om at dere aldri ble idealisert, ble det kanskje likevel hvis dere tenker dere om. 

Det er mange grunner til at enkelte objekter opplevde en kortere enn normalt lengde på idealiseringen, eller ingen idealisering i det hele tatt. Nå skal vi se på noen av dem.

Du var et overgangsobjekt. Dette har jeg skrevet om i en egen tekst tidligere. Det er også et kapittel om overgangsobjektet i min bok. Kort repetert så var du aldri tiltenkt en lang relasjon i psykopatens øyne. Han/hun trengte bare en “quick fix” med et objekt som ble hurtig idealisert, devaluert og forkastet, innen han/hun fant et langtidsobjekt som han/hun satset alle kluter på. Overgangsobjekter har sjelden aktive relasjoner med psykopaten som varer lenger enn ett år. Psykopaten benytter overgangsobjekter mellom to langtidsofre, eller i tørkeperioder. Du ble et overgangsobjekt fordi du ikke egnet deg som langtidsobjekt;

Du egnet deg ikke som langtidsobjekt. Kanskje hadde du ikke den riktige økonomien, det riktige utseendet eller de riktige kontaktene, kanskje du var samme kjønn som psykopaten. Det kan også være at du viste deg for sterk, for klok og for spørrende. Kanskje viste du på et eller annet vis som psykopaten snappet opp at du hadde for mye integritet, personlige grenser og at du ikke kom til å finne deg i alt. Kanskje forkastet du psykopaten først. Alt dette er grunner til at psykopaten smakte på deg men spyttet deg ut og fant deg uegnet til å slå seg til ro med. Husk at når en psykopat finner et objekt uegnet så er dette et indirekte kompliment, selv om det oppleves som en sår og tung avvisning fra en person du har blitt glad i. For hvem ønsker å være et passende objekt for en psykopat?

Du var tiltenkt rollen som venn og ikke som partner. Psykopaten har ikke venner. Punktum. En psykopat vet ikke hva en venn er eller hvordan man behandler venner. Han/hun vet forsåvidt heller ikke hva en partner er. Derfor opplever mange at de befinner seg i en gråsone hvor de verken er fugl eller fisk, for relasjonen blir aldri definert. Dette kan rent faktisk være fordi psykopaten heller ikke selv vet hvor han/hun vil ha deg. Imidlertid hyperfokuserer psykopaten på en og en person, uansett hvilken rolle de er tiltenkt, slik at der han/hun tidligere hyperfokuserte på deg, så blir du glemt så snart det kommer et nytt objekt inn i hans/hennes liv. Psykopaten har ikke kapasitet til å vie deg den samme oppmerksomheten som du fikk tidligere, når han/hun fokuserer på det nye objektet. Hvis du var tiltenkt rollen som venn, og det nye objektet er tiltenkt rollen som livspartner, så vil du oppleve at det nye objektet blir plassert på en pidestall som du aldri ble, og at plutselig bruker psykopaten masse penger på det nye objektet, når du bare fikk en kaffekopp.

Alternative roller psykopaten muligens hadde i tankene for deg, var en fuck buddy (hvis dere hadde hyppig sex) eller at du skulle bli en del av det som kalles “det psykopatiske harem” eller psykopatens fanklubb; en samling av indre krets beundrere, som er der for å dyrke psykopaten og som han/hun av og til trekker goder av som sex, lån av penger, som flygende aper mot objekter som har klart å løsrive seg eller bare til selskap når han/hun er alene. Husk at alle som er i psykopatens liv blir manipulert og misbrukt, selv om de ikke opplever relasjonen som misbruk. 

Å bli idealisert som venn vil i psykopatisk forstand være en kort og fattig versjon av idealisering, men likevel sterk nok til at objektet blir langvarig og sterkt hektet. Psykopaten benytter seg av karisma og sjarme for å tilegne seg venner på en helt annen måte enn normale mennesker gjør. “Vennskapsobjektet” vil oppleve relasjonen som magisk. Føl derfor ingen skam hvis du mistenker at du egentlig bare var tiltenkt rollen som venn, men likevel ble dypt forelsket i psykopaten. 

Mange som ikke ble idealisert i særlig omfang, observerer at idealiseringen av den nye partneren pågår og pågår og pågår, den synes å være endeløs. Det er virkelig et slag i ansiktet for en som i sin tid knapt fikk et smil fra den samme psykopaten som nå kringkaster århundrets relasjon. Mange undrer når devalueringen av den nye partneren vil slå inn. Dette handler ikke om at vi gleder oss til psykopaten begynner å mishandle en ny person. Det har noe med selvverdet å gjøre; vi har det forferdelig hvis vi ser at psykopaten er i stand til å behandle andre mennesker bra, når vi selv ble behandlet så dårlig. Dette er en av mange grunner til at vi ikke skal følge med på psykopatens sosiale medier etter bruddet. Likevel er det lov å spørre; hvor lenge varer en full idealisering? 

Min opplevelse er at den dyrkende formen for idealisering sjelden varer lenger enn ett år, og aldri lenger enn to år. I de fleste tilfeller så orker ikke psykopaten å dyrke en partner over lang tid. Husk at det ikke ligger i en psykopats natur å dekke et annet menneskes behov. Det er derfor rent skuespill som foregår og dette har naturlig nok en utløpsdato. Når en idealisering blir kringkastet utover utløpsdatoen, så kan jeg garantere at devalueringen av objektet har begynt bak lukkede dører. 

Jeg håper denne teksten bidrar til å utvide din forståelse av hva en psykopatisk idealisering innebærer, og fungerer som en trøst for deg som ikke opplevde den i like stort omfang som andre. Husk at selv om ikke du fikk like lang tid sammen med psykopaten som det nye objektet får, så er en kort relasjon å foretrekke. Psykopaten får oss til å tro at han/hun er en premie og belønning og at et liv uten ham/henne er en straff. Men det er ikke slik, det er omvendt. Det er du som var premien.

 

Hvorfor er psykopaten så slem med objektet, og snill med alle andre?

Posted on

Dette er noe de fleste av oss har kjent på, og kanskje den største kilden til hvorfor vi blir så sinte etter bruddet. Vi ga og ga og ga stadig mer etterhvert som devalueringen tiltok og parallelt med at psykopaten ga oss stadig mindre. Bruddet skjedde uten anerkjennelse for vår godhet og psykopaten gikk videre som om ingenting vi hadde gitt betydde noe, som om vår innsats var en ubetydelig fis i vinden og at vi aldri gjorde noe inntrykk på ham/henne. Vi sitter igjen med følelsen av at vi var usynlige. Hvordan kunne de ignorere alt vi ofret? Ikke så mye som et “takk” fikk vi og på ingen måte “jeg ser alt du har gjort for meg og setter pris på det, men vi fungerer ikke som par”. Denne respektløsheten og manglende verditakseringen av vår involvering i psykopatens liv kan få blodet vårt til å koke. Vi kan bli helt lammet og målløse av frekkheten og arrogansen de utviser. Vi får problemer med å tro at det er mulig å ha en slik total mangel på ydmykhet. På en måte kan man si at psykopaten biter hånden som klapper og forer ham/henne, og umiddelbart etter bittet krever mer klapp og mat. Det skal en spesiell og forstyrret evne til frekkhet til, for å prestere dette. 

Vårt raseri blir ikke mindre av at psykopaten var så sjarmerende og tjenestevillig mot utenforstående – mennesker som knapt vedkom ham/henne og som på ingen måte hadde gjort seg fortjent til respekten på samme måte som vi gjorde. Vi så hvordan psykopaten slapp alt han/hun hadde i hendene så snart bekjente trengte hjelp eller selskap, men vi selv fikk stadig færre og mindre smuler. Den samme opplevelsen fikk vi etter bruddet, da psykopaten umiddelbart plasserte et nytt objekt på en pidestall og som han/hun behandler stikk motsatt av hvordan de behandlet oss; med respekt og sjenerøsitet. 

Jeg husker hvordan jeg selv fikk servert hatefulle blikk, ufine kommentarer og kontinuerlige utvisninger av forakt – det som kalles mikroaggresjoner – mens han svinset rundt og gjorde seg populær blant alle andre. Han var meget godt likt av omgivelsene. Det var lett for fremmede å bli glade i ham. I tillegg til at dette synes å være et universalt fenomen for alle karismatiske psykopater så er det også en grunn til det, som vi skal se på om et øyeblikk. Men først så vil jeg minne på at dette er årsaken til at du ikke vil finne støtte for dine bange anelser hos felles venner og bekjente. De har sett en glansbilde versjon som ikke er forenelig med behandlingen du selv får. Det er derfor reelle sjanser for at du blir betraktet som gal hvis du forsøker å lufte private anliggender overfor felles venner. Mitt råd er derfor å ikke gjøre dette, utfallet vil i de aller fleste tilfeller gå i psykopatens favør.

Annonsørinnhold
20 bestselgere som garanterer nytelse
20 bestselgere som garanterer nytelse

Så hvorfor gjør psykopaten dette? Hvorfor bruker han/hun så mye energi på å flørte med omgivelsene, når du selv bare får forakt? Med godvilje så kan vi anse dette som en ekstrem versjon av “vi viser hvem vi er til de vi er tryggest på”. Det er normalt å være dum mot foreldre eller andre som står oss nær fordi vi tar dem for gitt. Dette er fordi vi slapper av og er oss selv i nærheten av de vi er trygge på. Selv om slik middelmådig behandling av våre nærmeste synes kontraproduktiv, så er den en indirekte kjærlighetserklæring. Selv om vi til tider er irriterte på de som står oss nærmest, så er det dem vi oppsøker når vi er ensomme eller har det vanskelig. I enkleste form så er det slik vi kan tolke psykopatens dårlige behandling av objektene; han/hun tar oss for gitt og våger å la masken falle. Forskjellen blir imidlertid klar for oss når vi forstår at mens normale mennesker oppfører seg dumt av kjærlighet og tillit, så gjør psykopaten det som følge av en helt annen drivkraft; narsissistisk forsyning.

Som Melanie Tonia Evans forklarer (med litt vanskelig australsk aksent) i videoen over, så krever psykopaten mer takknemlighet for sin innsats enn vi er villige eller kapable til å gi ham/henne. Grunnene til at vi ikke er villige eller kapable til å gi psykopaten narsissistisk forsyning i den grad han/hun krever er: 

1) Psykopatens behov for narsissistisk forsyning i form av beundring og takknemlighet er skyhøy og ikke proporsjonal med hva de faktisk har gjort seg fortjent til. De er grandiose og dette er en del av deres forstyrrelse. Andre mennesker skal være takknemlige blott for å få lov til å befinne seg i nærheten av dem. Hvis du som primærobjekt står i en særstilling hvor psykopaten trykker deg ekstra tett til brystet, så forventer psykopaten at du utviser en utvidet takknemlighet for dette. 

2) Etterhvert oppdager vi som primærobjekter at det er vi som gir aller mest i relasjonen – sågar er vi kanskje den eneste som gir – og når det går opp for oss at ikke bare er psykopaten tilsynelatende blottet for denne erkjennelsen, men attpåtil krever takknemlighet av oss, så oppstår det en motvilje i oss som bremser vår utskillelse av narsissistisk forsyning og dette fanger psykopaten opp. Vi er da inne i en ond sirkel hvor psykopaten får stadig mindre narsissistisk forsyning av oss og vil derfor søke den eksternt – altså hos utenforstående. Dette krever at han/hun bruker all sin energi på å ekstrahere forsyning fra kilder utenfor relasjonen med oss. Det er derfor ingen velvilje igjen til oss etter at psykopaten har avgitt den til andre. Tvert i mot, all giften en psykopat bærer på og er nødt til å spy over noen, lander på oss.

3) Det er ikke normalt at familie eller nære venner uttrykker takknemlighet og beundring hele tiden. Gi-og-ta foregår på automatikk og utover et “takk” så er det ikke slik dynamikken i nære relasjoner fungerer, at vi hele tiden dyrker hverandre. Normale mennesker stiller opp for hverandre på en taus og underforstått måte. Slik blir kjærlighet og takknemlighet uttrykt på subtile vis som normale mennesker forstår. Men psykopaten forstår ikke slike subtile uttrykksformer, dette er en del av normale menneskers sosiale koder som psykopaten ikke klarer å fange opp. Derfor krever psykopaten en “in your face” form for direkte erklæringer av takknemlighet som i lengden blir anstrengende og umulig for normale mennesker å tilfredsstille.  

4) Normale mennesker er ikke takknemlige for å bli mishandlet. Psykopatens objekt blir imidlertid stadig mer devaluert etterhvert som psykopatens frustrasjon over manglende narsissistisk forsyning vokser. En psykopat krever takknemlighet og beundring hele tiden, sågar når de har vært slemme. Han/hun forstår ikke at normale mennesker ikke ønsker å beundre partneren umiddelbart etter en krangel eller et svik. 

I tillegg har psykopaten en sadistisk tilbøyelighet som krever nærkontakt for å få utløp. Han/hun er derfor avhengig av å knytte oss til seg for å ødelegge oss. Det er våre menneskelige egenskaper psykopaten ønsker å ødelegge. Kanskje er det vår gode latter og evne til å oppleve oppriktig glede, eller kanskje er det vår omsorgsevne. Uansett så har psykopaten en spesiell forakt for oss, nettopp fordi vi utviser en unik form for menneskelighet. Nødvendigheten av nærhet til objektene psykopaten ønsker å skade, medfører logisk nok at de som står dem nær opplever seg dårligere behandlet enn de som befinner seg mer perifert i psykopatens nettverk.

Samtidig som primærobjektet mishandles så kan psykopaten være meget oppmerksom og respektfull mot mennesker som vi vet er umoralske eller på andre vis ikke har gjort seg fortjent til en slik favorisering. Husk at psykopaten vet forskjell på gode og dårlige mennesker. De gode menneskene er en trussel fordi de risikerer å stille ham/henne i et dårlig lys. Psykopaten vil derfor ofte vie dårlige mennesker positiv oppmerksomhet, fordi de underbygger hans/hennes grandiositet. Psykopaten kan også være meget hjelpsom overfor mennesker som ikke nødvendigvis er dårlige, men som ikke vedkommer ham/henne. Måpende kan primærobjektet bivåne hvordan psykopaten strekker seg langt for nesten fremmede mennesker. I slike tilfeller er det snakk om fasadebygging og også at psykopaten jakter på nye primærofre.

Det som skjer med oss når vi ser at psykopaten behandler andre bra mens vår innsats går upåaktet hen, er at vi mister vår egenverdi. Vi tror at vi ikke er verdt å elske og at vårt engasjement er en byrde for psykopaten. Vi gjør ingenting riktig. Psykopatisk devaluering er således meget effektiv i å stjele vår menneskelige verdighet og integritet. Følgene blir at vi ser på oss selv som søppel, også etter at vi forstår hva som har foregått. Denne verdigheten må langsomt bygges opp igjen. Det sier seg selv at dette må skje på lang avstand fra psykopaten.

Psykopaten forsøker å fortsette den polariserende devalueringen av oss/idealiseringen av andre også etter bruddet, via sosiale medier. Gjennom sosiale medier så kringkaster psykopaten sine gode relasjoner med den nye partneren og andre venner og bekjente. Dette er ikke tilfeldig, hensikten er at vi skal fange det opp. Det vil forsterke vår oppfattelse av oss selv som mindreverdige av å se dette, selv om vi vet at det er en illusjon. Det er derfor viktig å blokkere tilgang til alle psykopatens medier etter bruddet.   

Selv lenge etter bruddet så kan det være tungt å tenke tilbake på den dårlige behandlingen vi fikk og vite at psykopaten er der ut et sted, har gått videre og behandler andre mennesker bra. For det er slik at de fleste mennesker aldri kommer så nær psykopaten som vi gjorde og vil oppleve ham/henne som et genuint respektfullt og hjertelig menneske. De vil le med psykopaten, la seg sjarmere og i retur like ham/henne. Slik får psykopaten sin bensin i form av narsissistisk forsyning. Det er viktig å akseptere dette som det skuespillet det er. Vit at psykopaten er en slave. Han/hun må ha narsissistisk forsyning hele tiden. Alt skjer på overflaten. De har ingen dybde og derfor heller ingen lagringskapasitet. Normale mennesker har en dybde som gjør at de kan lagre kjærlighetserklæringer og flyte på den i tunge tider. I disse dager er det 20 år siden min bestemor døde, men jeg styrkes fortsatt av all den menneskelige varmen jeg fikk av henne. Kall denne dybden et batteri som kan brukes når enheten ikke har strømtilgang. Psykopaten er grunn og har intet slikt batteri. De er avhengig av strømtilkobling hele tiden ellers vil de slukke. Forsøk å forestille deg hvordan det er å måtte spise hvert femte minutt, ellers vil du sulte ihjel. Livet hadde da følgelig blitt et konstant jag etter mat. Alt annet ville blitt irrelevant. Du hadde ikke hatt tanke for å dekke andre behov enn sult. Du hadde heller ikke hatt kapasitet til å dekke andres behov, kun ditt eget. Når den gjensidige idealiseringen mellom psykopaten og primærobjektet er over fordi dere (i objektets øyne) begynner å falle til ro, så må psykopaten derfor ut av relasjonen for å finne ny narsissistisk forsyning.

Slik må du løsrive deg fra å forvente normal anerkjennelse fra psykopaten. Psykopaten er ikke normal men forstyrret, og er ikke istand til å gi deg den respekten du fortjener. 

I neste tekst skal vi fortsatt snakke om psykopatens dårlige behandling av primærobjektet men med en litt annen vinkling. Vi skal snakke om hvorfor noen primærobjekter blir voldsomt idealisert, og andre nærmest ikke i det hele tatt. 

Bloggen er for alle

Posted on

Denne litt hjerteskjærende kommentaren fra en anonym mann datt inn i går under teksten om “Psykopaten mangler samvittighet, ikke empati”. Jeg vil gjengi den i sin helhet her.

“Det er trist å lese alle beskrivelsene av livssituasjonene. I en ufulkommen verden så er det beklagelig at det skjer, og desverre vil det komme til å skje igjen. Men ja jeg er den første til å være enig at det er viktig å være oppmerksom på denne mentale situasjonen. for å avdekke/avsløre for å beskytte seg selv og andre. Men det er veldig viktig å huske på at vi alle har et liv å leve. legges all energi inn på å være oppmerksom på det mentale, kan det hende at det glemmes å leve. Jeg er selv mann, og jeg vet at kvinner fortjener å bli behandlet med respekt, og skal overhode ikke under noen omstendigheter behandles nedverdigende, uansett om noen skulle mene det motsatte. Det er lovstridig og naturstridig. Jeg legger merke til at Psykopaten blir omtalt med hanskjønn, og Empaten blir omtalt med hunnskjønn. Finnes det situasjoner, omstendigheter og tilfeller hvor det motsatte kan være tilfelle?​”

Min første tanke var jo at denne mannen umulig kan ha lest mye av bloggen for selvfølgelig kan også kvinner være psykopater, bloggen har aldri påstått noe annet og jeg svarte ham med å korrigere hans påstand.

Annonsørinnhold
Vårens aller fineste sneakers til henne
Vårens aller fineste sneakers til henne

“Anonym: så hyggelig med en mannstemme, velkommen til bloggen. Men det er ikke riktig at psykopaten omtales som “han” og empaten som “hun”. Hvis du leser mer i bloggen så vil du se at jeg konsekvent omtaler både psykopat og objekt som han/hun. Kommentarene er utenfor min kontroll og det kan hende du der vil se et og annet kjønnet innlegg men min opplevelse er at også de fleste kommentatorene er påpasselige med å omtale psykopaten som kjønnsnøytral. Det er selvfølgelig annerledes når jeg eller en kommentator forteller direkte fra en opplevelse, da blir psykopaten og objektet omtalt med det kjønnet de faktisk hadde i hendelsen.”

Men ved ettertanke så slo det meg at tonen i mannens kommentar var av en meget ydmyk karakter, og nærmest en appell om tillatelse til å kommentere og dessuten påpeke at begge kjønn kan være psykopater. Den bar også preg av at mannen følte han måtte unnskylde på vegne av mannskjønnet for at enkelte av dem er psykopater. Det behøver han selvfølgelig ikke å unnskylde for, det er ikke hans skyld at noen menn er forstyrrede. 

Jeg rådførte meg påny med bloggens statistikk, og tallene er klare; 19% av bloggens lesere er menn, men kun mellom en og to prosent av kommentarene er fra menn. Vegrer de mannlige leserne seg for å kommentere?

Hvis det er slik at mange av de mannlige leserne tror at dette er et kvinneforum, så vil jeg gjøre det klinkende klart at nei, det er det ikke. På denne bloggen har vi ingen agenda om å male menn som overgripere og kvinner som ofre. Her er det psykopat og objekt som gjelder. Bloggen er for alle. Her er alle som mistenker at han/hun har vært utsatt for en psykopat velkommen.

Alle som frekventerer bloggen vet at psykopater kan komme i alle kjønn og former, og alle mennesker kan være psykopatenes mål. Mannlige objekter kan derfor trygt ytre seg. Jeg vil minne på at jeg selv er mann og at min psykopat også var mann. Konstellasjonene er mange. I tillegg til kombinasjonen kvinne/mann og mann/mann, så kan du finne mann/kvinne, kvinne/kvinne, gammel/ung, forelder/barn, sjef/ansatt, kollega/kollega, tante/nevø, bestefar/barnebarn, venn/venn, rådyr/kanin etc. Listen er uendelig.

Grunnen til at psykopater ofte omtales som menn er såre enkel; når 98% av kommentatorene er kvinner eller homofile menn så vil nødvendigvis psykopatene det snakkes om oftest være menn. Det har ingenting å gjøre med at vi anser psykopater som synonymt med menn. Mange av kommentatorene skriver dessuten om kvinnelige psykopater i form av blant andre mødre, venninner eller sjefer.

Alle som kommenterer på bloggen har vært objekter i en eller annen form og er villige til å ta imot nye objekter med åpne armer uavhengig av kjønn, legning, religion, ideologisk overbevisning eller nasjonalitet. Kommentatorene her er fantastisk gode på å hjelpe dem som ikke er kommet like langt og som trenger hjelp, råd og støtte. Noen er for veteraner å regne og har kommentert i ett år eller lenger. Disse har masse gyllen erfaring som de villig deler med andre som trenger den.

Så du kjære mann som skrev denne kommentaren og alle andre som kvier dere for å kommentere i frykt for at dere ikke tilhører målgruppen; hvis du har vært nær en psykopat, så er du i målgruppen. Ikke vær redd for å delta. Din historie er viktig for oss! 

Hare 7/20: Grunne affekter

Posted on

Vi beveger oss nedover på listen over offisielle kriterier for psykopati. Vi gjør det fordi vi er opptatt av å forstå en reell forstyrrelse, og for ikke å stemple mennesker som mest sannsynlig ikke hører hjemme under den antisosiale paraplyen. Vi gjør det for å motarbeide at ordet “psykopati” blir utvannet eller feilbrukt, og for å kunne identifisere mennesker som på grunn av denne forstyrrelsen skader, misbruker, utnytter og invalidiserer mennesker som kommer dem nær.

Vi er kommet til “grunne affekter”. Med grunne affekter så menes at psykopatens følelsesregister er tynt, både i bredde og i dybde. Mange av følelsene som er en naturlig del av normale mennesker hverdag har psykopaten aldri følt. De følelsene de faktisk er i stand til å merke, er flyktige og overfladiske, hvilket betyr at psykopaten opplever følelsene i meget kort tid sammenlignet med hva som er normalt, ofte kun i korte glimt. I tillegg er de for psykopaten knapt merkbare, sammenlignet med normal dybde i sterke følelser som ofte beskrives som at de sitter “i magen” eller “i hjertet”. Denne form for følelsesdybde kjenner ikke psykopaten til. 

Psykopatens følelser beskrives som primale og dette er fordi de ligner på følelsene til dyr eller små barn, begrenset til tilfredsstillelse, sjalusi, forakt, misunnelse og raseri. Legg merke til at verken lykke eller kjærlighet er inkludert, men heller ikke hat. Dette er følelser som krever en innsikt og dybde som psykopaten ikke besitter. Det finnes kritikk mot denne sammenligningen mellom psykopaten og dyr eller små barn. Noen kritikere hevder at “barn eller dyr er ikke ondskapsfulle”. Vel, personlig tror jeg at enkelte barn eller dyr faktisk er ondskapsfulle, men uansett så er det her snakk om følelser og ikke ondskap. Psykopatisk ondskap er sammensatt av flere kriterier, blant annet berettigelse og grandiositet. Forøvrig kan man se noe som ligner ondskap og ihvertfall sterkt egosentrisitet i barns og dyrs adferd hvis hundens matskål er truet av en annen hund, eller et annet barn tar barnets leke. Barn er meget hurtige med å slå andre barn, innen deres empati er utviklet og de er oppdratt til å forstå at å slå er galt. 

En annen kritikk lyder “men barn og dyr kan elske”. Vel, det ser unektelig ut som dyp kjærlighet når hunden overfaller eieren av gjensynsglede. Det ser også ut som kjærlighet når barnet stråler mot ansikter det gjenkjenner, som for eksempel mor eller far. Men mest sannsynlig er det vår egen kjærlighet til barnet eller dyret som vi projiserer, når vi er sikre på at vi “leser” kjærlighet i barnet eller dyret. I barnets tilfelle er det snakk om overlevelse; det er avhengig av omsorgspersoner for å overleve. Reaksjonen på kjente fjes er derfor mer en form for lettelse enn kjærlighet. Hundens glede handler mer om lojalitet enn om kjærlighet. Ekte kjærlighet krever en modning som barn og dyr ikke har. Og som vi nå har forstått – ei heller psykopaten. Det samme gjør lykke og hat.

“Psychopaths seem to suffer a kind of emotional poverty that limits the range and depth of their feelings. While at times they appear cold and unemotional, they are prone to dramatic, shallow, and short lived displays of feeling. Careful observers are left with the impression that they are play-acting and that little is going on below the surface.” (fra “Without conscience” av Robert Hare)

Man kan avsløre en psykopats grunne affekter ved å få dem til å beskrive følelsens karakter. Han/hun vil ofte påstå at de opplever følelser som alle andre men vil ikke være i stand til å beskrive følelsene på en gjenkjennelig måte. Deres beskrivelser vil mangle de fine detaljene og subtile undertonene i følelser som normale mennesker vet er tilstede. I tillegg til å mangle evne til å beskrive dem så vil de ofte overdrive beskrivelsen. Dette er fordi de henter deres tolkning av følelser fra TV men også av å studere omgivelsene. Deres følelsesuttrykk blir en merkelig og teatralsk blanding av overspill, lik de som ses i film, og følelsesutbrudd de har observert i ekstreme situasjoner som i begravelser eller lykkerus, men som normale mennesker ikke går rundt og føler hele tiden. Dette klarer ikke psykopaten å differensiere. Psykopaten vil ikke forstå de forskjellige graderingene av følelser, såsom at “når en bekjent dør så blir man litt trist, og når mor eller far dør så blir man veldig trist”. Psykopaten vil derfor reagere på en fjern venns død like sterkt som når en forelder dør, og omvendt ta unaturlig lett på at en forelder dør når denne forelderen har vært en god mor eller far. Dette gir normale observatører en følelse av at noe ikke er som det skal være, fordi normale mennesker har en meget finutviklet graderingsans og merker når emosjoner blir uttrykt feil, både på seg selv og på andre. 

Psykopaten vil også forveksle følelser og for eksempel tro at kjærlighet er det samme som seksuell opphisselse, eller at frustrasjoner er det samme som å være lei seg. 

Denne manglende dybdeopplevelsen gjør ironisk nok at psykopaten fungerer kaldt og rolig i stressede situasjoner. Hare forteller i sin bok om et intervju han foretok med en psykopat som hadde ranet en bank med pistol. Psykopaten hadde pekt med pistolen på de bankansatte og noen av de ansatte hadde kastet opp av frykt. Psykopaten forklarte at “de må ha vært ganske ødelagt innvendig”, uten å synes å forstå at det er alvorlig frykt som gjør at magen tømmer seg refleksivt. Ved spørsmål om hvordan raneren selv hadde reagert av å få en pistol mot tinningen, så svarte han med logikk og rasjonalitet, som at “jeg hadde tenkt på hvordan jeg kunne unnslippe” men uten å beskrive følelser som indikerte stress eller frykt for å miste livet. 

Hare forteller videre om kvinnen Diane Downs som skjøt og drepte sine tre små barn. Hun skjøt deretter seg selv i armen for å dikte opp en historie om at familien var blitt angrepet av en fremmed mann, men ble ikke trodd av juryen. I fengsel klaget hun over at barna var heldige som døde fordi hun selv var blitt så hjelpeløs at hun ikke engang klarte å knytte sine egne skolisser som følge av den skadede armen. I tillegg til mangel på empati, anger og samvittighet så illustrerer historien en tydelig mangel på ikke bare reell dybde i følelser, men også en feiloppfatning av hva som er riktig å si til omgivelsene om ugjerningen.

Atter en historie fra Hares arkiv handler om psykopaten Norman Russell Sjonborg som med sine gode kognitive evner ble en advokat, men som på fritiden forsøkte å gjøre sine kone gal. Det endte i skilsmisse og etter skilsmissen ble det funnet papirer hvor Sjonborg hadde skrevet ned diverse utfall av skilsmissen som han diskuterte med seg selv; “ikke gjør noe”, “søk om full omsorgsrett for barna”, “kidnapp barna uten å gjøre noe”, “drep barna”, “drep barna og kona”. Sjonborg ble senere arrestert for mord (ikke på barna) og en tilsynsverge beskrev funnet av papirene som “en person som er så frakoblet fra dypere følelser at han vurderer drap på sine egne barn på samme måte som man vurderer forskjellige forsikringspoliser”.  

Selv om disse eksemplene er ekstreme, så husk at de respektive psykopatene i våre liv besitter den samme mangelen på affekter. 

Psykopaten vet at deres følelsesregister er annerledes enn hos normale mennesker, og dette kan forklare deres fascinasjon av våre følelser. De elsker å trykke på knapper som stimulerer følelsene våre. Deretter studerer de konsekvensene, enten de klarer å gjøre oss glade (lavpotent narsissistisk forsyning) eller ulykkelige og desperate (høypotent narsissistisk forsyning) så er en relasjon med en psykopat som å være en forsøkskanin i psykopatens laboratorium, hvor normale mennesker blir testet i forskjellige scenarier som utløser reaksjoner som psykopaten ikke er i stand til å oppleve selv. De studerer oss som en annen rase, fordi vi faktisk er en annen rase for dem. Det er tenkelig at vi selv hadde studert en utenomjordisk skapning i så lang utstrekning som mulig, hvis en av dem hadde landet på jorden. Psykopaten elsker at vi piper når han/hun trykker oss på magen, akkurat som en pipeleke. Han/hun vil gjøre det igjen og igjen, de går aldri lei. Grunne affekter kombinert med berettigelse og grandiositet gjør at psykopatens uttesting av vårt følelsesregister blir malign og ondskapsfull.

Jeg liker å avslutte innleggene i Hare-serien med en hjemmeoppgave. Jeg oppfordrer dere lesere som sliter med savn og kognitiv dissonans til å sette dere ned med penn og papir i et rolig øyeblikk. Skriv ned episoder fra din relasjon med psykopaten som illustrerer hans/hennes grunne affekter. Vær gjerne detaljert. De nedskrevne episodene hjelper deg til å feste kvernetanker på papir i tillegg til at du på et senere tidspunkt kan lese hva du har skrevet hvis tvil river i deg.

Jeg kan begynne.

Jeg vet at NN har grunne affekter fordi han/hun ikke syntes å savne meg når jeg var borte.

Jeg vet at NN har grunne affekter fordi han/hun aldri ble berørt av ting som normale mennesker blir berørt av.

Jeg vet at NN har grunne affekter fordi det aldri stakk i ham/henne da jeg på slutten av relasjonen tryglet om forståelse, en liten samtale og at han/hun skulle lindre min smerte. Jeg møtte kun en mur av is, det var ikke normalt, ikke menneskelig. Jeg vet at NN ikke hadde sluttet å elske meg eller like meg som følge av at relasjonen var over. Jeg vet det var fordi han/hun aldri elsket meg. 

Lykke til med øvelsen. 

Om å være fornøyd med hva man har

Posted on

Ja dette har vi jo hørt mange ganger før. Men hva ligger bak “vær fornøyd med det du har”, og hvorfor er det ikke bare en klisjè? Dette henger tett sammen med takknemlighetsøvelsene som jeg har skrevet om et par ganger i bloggen og som også refereres til i min bok, men i dag skal vi gå dypere bak kulissene. Hvorfor er det så viktig å være takknemlig for hva vi har?

Da jeg var barn, ung, og til en viss grad fortsatt, så hadde jeg et meget rikt indre liv. Jeg hadde så god fantasi at jeg trengte ikke andre barn for å kunne leke. Faktisk foretrakk jeg å leke alene og var vel langt på vei asosial. Jeg undrer om omgivelsene også mistenkte at jeg hadde en grad av autisme, men det hadde jeg altså ikke. Uansett så syntes jeg andre barn var kjedelige, de hadde jo ingen fantasi! De hadde kun evne til aktiviteter som allerede var etablert fra før, som fotball og hyttebygging. De så ikke at det lå en totalt uutforsket verden i vårt indre. De skulle også være i aktivitet hele tiden, og kunne aldri sitte i ro og bare eksistere. Dette irriterte meg. Ja, jeg fremstod nok som et merkelig barn.

Men min verdensanskuelse svant ikke med barndommen. Jeg tok den med meg inn i ungdomsårene og senere voksenlivet. I dag kan jeg fortsatt undres over andre menneskers manglende evne til indre aktivitet. Forskjellen er at i dag irriterer jeg meg ikke over dette. Jeg er heller ikke like asosial som før. I dag vet jeg at mennesker er forskjellige, og at det er en grunn til det. Grunnen er at vi som mennesker har et varierende indre liv. Noen mennesker kan ikke sysselsette seg selv. De er avhengige av eksterne stimuli for å aktiveres og underholdes. I ytterste forstand av denne varianten så befinner psykopaten seg, fordi han/hun ikke har et indre liv overhodet. Men la oss legge psykopaten til side en stund. Vi kan forsåvidt også nevne den motsatte ytterkant, der hvor autisten befinner seg. Autisten er så oppslukt av sin indre verden at alle utenfrakommende elementer oppleves som forstyrrende. Derfor kan autisten reagere med aggresjon når andre mennesker henvender seg til ham/henne. Normale mennesker befinner seg et eller annet sted på et spekter mellom autisten og psykopaten, i hvert fall hva indre aktivitet angår. 

Annonsørinnhold
Vårens aller fineste sneakers til henne
Vårens aller fineste sneakers til henne

Jeg vokste opp litt som en einstøing, men jeg hadde en sosial oppvåkning som toppet seg da jeg var cirka tyve år. Da oppdaget jeg gleden i å være sammen med andre og jeg begynte å bli sosialt smidigere. Men jeg bar fortsatt med meg et rikt indre liv og hadde et stort behov for å være alene. Det var mitt indre liv som gjorde at jeg følte meg rik, til tross for at jeg ikke hadde mer penger enn andre. Jeg opplevde derfor aldri misunnelse på jevnaldrende som hadde mer enn meg i form av materielle goder. Jeg var absolutt også selv opptatt av materielle ting, men det var i form av “skatter” som brev eller gjenstander med affeksjonsverdi som gjorde at jeg opplevde at jeg hadde noe verdifullt som ingen andre hadde. Jeg følte meg heller aldri truet av at andre hadde et større talent enn meg. Min indre styrke regulerte meg og jeg fylte meg selv perfekt. 

Det kan være andre ting som gjør at du føler deg rik. Det kan være familie eller vennskap, eller kanskje en perle av en hytte dypt inne i skogen. En hytte som kanskje er falleferdig og ikke spesielt høyt taksert, men som for deg er et lite paradis. Du kan føle deg rik på opplevelser. Det kan være en bragd du har utført. Kanskje reddet du en gang et liv. Kanskje gjennomførte du en tøff utdannelse. Kanskje er du heldig å faktisk være pengerik. Det spiller ingen rolle hva det er, men hvis det fyller deg opp med følelsen av å være fornøyd og mett, så befinner du deg i den tilstanden jeg skriver om i denne teksten.

Det som skjer når vi føler oss rike og er fornøyde med hva vi har, er at vi aldri opplever bitterhet eller misunnelse mot de som har mer enn oss av noe. Tvert i mot så unner vi dem det, for vi er fylt av en følelse av å ha det vi trenger og å være privilegert. Når vi opplever oss som privilegerte så har vi overskudd og lyst til å hjelpe andre. Det sier seg selv at denne følelsen ikke oppstår av å ha oppnådd et slags materielt metningspunkt. Den kommer ikke når bankkontoen passerer to hundre tusen kroner, en halv million eller en million. Denne følelsen kommer innenfra, helt uavhengig av eksterne faktorer. Og det er her poenget mitt om indre rikdom, indre liv og indre aktivitet kommer inn. For når vi er fylt med oss selv, så løper vi ikke etter eksterne stimuli. Mennesker som er indre fattige søker eksterne mål, som å tilegne seg stadig større hjem eller dyre gjenstander. De måler suksess etter hva andre har kontra dem selv. Ja, vi vet at dette også er hva psykopaten gjør, men det faller innenfor normalen å ha det slik til en viss grad. Hvis du kjenner deg igjen i denne beskrivelsen, så ikke tro at du har psykopatiske trekk. Slapp helt av, og lær heller hvordan du kan slippe dette “jaget”.

Å være fornøyd med hva vi har inkluderer også å være fornøyd med hvem vi er. La oss ta et eksempel. Jeg var alltid så slank, helt til langt opp i 30-årene så var jeg nær sagt mager, og jeg var stolt av det (ja, det er lov å ha overfladiske verdier også). Jeg så jevnaldrede mennesker ese ut men jeg struttet fortsatt rundt tynn som ei fjøl. Hva det gjorde med meg var ikke at jeg nedvurderte mennesker som var tykkere enn meg, men jeg var fornøyd med meg selv. Jeg gikk rakrygget rundt og så andre mennesker i øynene, slik det skal være. Men så skjedde det at jeg klarte å slutte å røyke. I utgangspunktet var det en bragd, men jeg endte opp med å legge på meg tretten kilo. For utenforstående så fremstod jeg nok som normalvektig fordi jeg hadde vært så mager tidligere. Men det skjedde en indre prosess i meg som endte med at jeg ikke lenger var fornøyd med meg selv. Jeg hadde knyttet en del av mitt selvbilde til å være tynn, og nå kunne jeg ikke lenger gjøre det. En del av min selvtillit forsvant dermed med kiloene som kom. Sammen med ettervirkningene etter psykopaten så medførte det at jeg sluttet å gå rakrygget, jeg sluttet å se folk i øynene. Jeg var ikke lenger fornøyd med hva jeg hadde. Plutselig var jeg utilstrekkelig og jeg hadde utilstrekkelig. 

Jeg kjente nye følelser dukke opp i meg; sinne, raseri, misunnelse, bitterhet og hat. Min indre rikdom kunne ikke lenger holde disse følelsene på avstand, fordi jeg ikke lenger var fornøyd med hva jeg hadde. Jeg mistet evnen og lysten til å være snill mot andre. Plutselig følte jeg meg ikke rik lenger, til tross for at jeg faktisk hadde mer penger og eiendeler enn før. Men materiell rikdom hjelper ingenting når du ikke er fornøyd med hva du har eller hvem du er. Det er derfor millionærer ofte ikke er fornøyde, selv om de har mer enn de fleste. 

Psykopaten sådde et frø i meg om at jeg ikke var god nok. Jeg begynte å reagere negativt på at andre mennesker syntes å ha lykkelige relasjoner med deres partnere. Jeg sluttet å unne dem deres lykke, og begynte å misunne dem. Jeg hadde selv opplevd et øyeblikks lykke slik jeg oppfattet deres lykke, men den ble tatt fra meg. Og nå var jeg fattig sammenlignet med dem. Når slike vonde følelser slår rot i deg, så begynner det også å stråle ut av deg. Andre mennesker fanger det opp og trekker seg unna. Du havner stadig hyppigere i konflikt og verden snur fra å være et trygt og godt sted til å bli et sted som motarbeider deg. Hvis du kjenner deg igjen i dette, så skal du ikke la det få lov til å spise deg. Ikke la psykopaten vinne. Det finnes en løsning; lær deg å igjen bli fornøyd med hva du har.

Hent din indre rikdom fram igjen. Hvis alt er borte så begynn på gulvet med takknemlighetsøvelsene som gamle lesere av bloggen kjenner til. For dere nye lesere så kan jeg kort repetere hva de går ut på. Hver morgen når du står opp, så sitt fem minutter på sengekanten hvor du takker høyt til deg selv for alt du har. Etter et psykopatisk brudd så føler man at man har mistet alt. Takknemligheten er derfor ofte ikke ektefølt, men det behøver den ikke å være. Derfor skal du takke høyt. På den måten programmerer du hjernen og deg selv til å få din indre rikdom tilbake. I begynnelsen må det kanskje være helt basalt; “jeg er takknemlig for at jeg har luft i lungene, en seng å ligge i hvor jeg kan sørge og stenge omverdenen ute, og et toalett som jeg kan kaste opp i fordi jeg har så vondt i magen”. Ja, det er lov å være litt ironisk i begynnelsen. Senere kan du utvide til “jeg er takknemlig for at jeg har noen kroner i banken, mat i kjøleskapet og en god venn”. Etterhvert kan du utvide til “jeg er takknemlig for at jeg klarer å gå på jobb og fikk skrevet en prosedyre på jobben som ble godt mottatt av medarbeiderne og sjefen”. Slik får du langsomt din indre rikdom tilbake, du står igjen rakrygget og opplevelsen av at andre har mer enn deg vil avta.

Selvfølgelig finnes det aspekter ved livet som ikke fungerer optimalt og som man ikke skal være fornøyd med. Disse aspektene krever forandring og tiltak. Men dette er noe annet enn den grunnleggende indre rikdommen som bør følge deg, uansett hvor du går. Når den er på plass, så vil eksterne problemer bli utfordringer og ikke bekreftelser på at du ikke har nok. Det viktigste tiltaket har du faktisk allerede gjort, hvis du har brutt med psykopaten. Alle andre problemer blir for barnemat å regne når du har klart å innføre NK. 

Tenk også på at psykopaten du var sammen med, aldri vil bli fornøyd med hva han/hun har. Det er kronisk, en del av deres forstyrrelse. Det er derfor de befinner seg i konstant konkurranse med andre, opplever misunnelse og bitterhet daglig. Psykopaten har det ikke bra. De har ingen indre rikdom. Uansett hvor hardt de forsøker å overbevise andre om deres perfekte liv, så er de aldri fornøyd med noe. De er heller aldri fornøyd med hvem de har. De var ikke fornøyd med deg, og de er ikke fornøyd med din erstatter. Får de barn, så er de ikke fornøyd med dem. Får de en million i gave eller testamentert, så er de ikke fornøyd med pengene, for de kunne jo fått to millioner hvis de ikke hadde hatt et søsken! De er derfor bitre på at deres søster eller bror ble født. Hvis de er friske, så fungerer de i egne øyne likevel ikke optimalt, for det finnes mennesker som er sterkere enn dem.

Pass på at du ikke selv blir slik. Psykopaten stjal vår evne til å være fornøyd, men du kan ta den tilbake. Ikke la psykopaten gjøre deg til dem. Psykopaten er ikke lykkelig, la denne erkjennelsen formilde ditt hat og bitterhet mot vedkommende. 

Jeg håper dette har gitt deg litt bedre innsikt i betydningen av “vær fornøyd med hva du har”.  

Filmtips: The girl on the train

Posted on

Det skorter ikke på filmer om psykopater. Det er imidlertid langt mellom hver film som gir en troverdig fremstilling av en psykopat slik vi kjenner dem her på bloggen og fra våre liv. “The girl on the train” er en slik film. Filmen ble vist på kino i 2016 til gode anmeldelser og var såvidt jeg husker nokså populær. Selv fikk jeg ikke sjansen til å se den før i går kveld. Her følger mine inntrykk og bruddstykker av handlingen. Dere som ikke ønsker å vite hva som skjer i filmen, bør stoppe å lese nå.

Jeg likte “The girl on the train” meget godt. Grunnen er at den skildrer så mange elementer av hva vi har lært om oss selv og psykopaten i nære relasjoner. Hovedpersonen er Rachel som er et alkoholisert vrak og jeg må innrømme; en du har lyst til å riste fordi hun virker både besatt og uten evne til å få orden på livet sitt. Men det gikk fort opp for meg at karakteren er en meget god skildring av hva som skjer med objektet etter en psykopatisk forkastning. Rachel ble nemlig forkastet av sin psykopatiske ektemann, Tom, og hurtig erstattet med en ny partner. Rachel fikk alvorlige problemer med å forstå hvorfor hun ble byttet ut så fort, uten avklaring. Hun klarer ikke å legge relasjonen til Tom bak seg, og hver dag tar hun toget forbi hennes tidligere hjem – huset hun delte med Tom men som nå den nye partneren har flyttet inn i. Tom har dessuten fått et barn med den nye kvinnen. Hver dag utsetter Rachel seg for den tortur det er å se mannen hun trodde hun skulle dele livet med, nå har gitt hennes fremtid til en annen kvinne, men Rachel klarer ikke å gi slipp. Hun er blitt bitter. Det kommer dessuten frem i filmen at hun ofte kontakter sin eks og hans nye familie i jakt på svar, inntil hun trues med besøksforbud og anmeldelse. På utsiden ser det selvfølgelig ut som om Rachel er en ustabil forfølger og langt inn i filmen heller sympatien mot Tom og hans nye familie. Lyder dette kjent så langt? Faktisk er det skremmende kjent, og det kommer mer.

Rachel tror hun har skyld i at relasjonen med Tom endte, noe Tom har manipulert henne til å tro. Men etterhvert forstår vi at alle tingene Tom klandrer Rachel for, de gjorde han selv. Dette er psykopatisk projeksjon og noe filmen på ypperlig vis klarer å fremstille med en tvist, slik at dette ikke blir åpenbart før langt inn i filmen. Noe annet som filmen fokuserer på, er psykopatisk tåkelegging. Rachel tror det er noe galt med henne, og husker ikke hendelser slik de egentlig foregikk. Tom har klart å tåkelegge henne til å tro at det er Rachels skyld at han mistet jobben i et firma, fordi Rachel oppførte seg klanderverdig på en firmafest. Dette er Rachel også selv overbevist om og bærer med seg videre i livet. Senere i filmen kommer det frem at den egentlige grunnen til at Tom mistet jobben, var fordi han sextrakasserte flere av sine kvinnelige kolleger. Dette er en av flere eksempler på tåkelegging som filmen på ypperlig vis klarer å fremheve. 

Annonse Tights.no
SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå
SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Rachel gjennomgår dog en oppvåkning på nøyaktig samme måte som jeg og dere som følger bloggen i vår tid gjorde. I sjokk og vantro opplever hun at sannheten erstatter tidligere hjernevask. A-ha opplevelsene står i kø for henne, og dette skjer parallelt med at hun blir tørrlagt. Hun forsøker å advare Toms nye partner, men i begynnelsen er dette forgjeves. Den nye partneren er selv tåkelagt til å tro at Rachel er gal og sverger sin lojalitet til Tom. Men etterhvert som filmen nærmer seg sitt klimaks så går det også opp for den nye partneren at Tom ikke er den mannen han har utgitt seg for å være. Igjen er dette skremmende kjent skildret. 

I filmens klimaks får vi se et godt skildret psykopatisk maskefall. Tom blir stilt til veggs for sin tåkelegging men anklages også for å ha begått et mord (ha i mente at dette er en film og at det skal være en viss dramatikk involvert, dessuten er et psykopatisk motivert drap heller ikke utenkelig i det virkelige liv). I kjent psykopatisk stil så klandrer Tom alle andre for sine ugjerninger og nekter å se sine egne feil. Han angrer ingenting hverken overfor Rachel, mordofferet eller den nye partneren. 

Kort konkludert så skildrer denne filmen så mange av de psykopatiske elementene vi kjenner til at jeg kun kan lovprise den. Om den er så spennende som filmkritikerne hevder? Nuvel. Jeg har sett thrillere med langt mer nerve enn denne. Men for oss studenter av samspillet mellom psykopat og primærobjekt så er den en gavepakke. Det aller verste er at jeg så altfor lett kunne relatere til den. Da gikk det opp for meg at jeg en gang levde i en thriller. Erkjennelsen ga meg gåsehud. 

Så til dere kjære mannlige lesere. Dere gir ikke så mye lyd fra dere her på bloggen, men jeg vet at dere er her. Fokuset blir lett på den mannlige psykopaten når de aller fleste kommentatorene er kvinner og også mine egne erfaringer handler om psykopatiske menn. Men til dere menn og også andre lesere som har deres erfaringer fra kvinnelige psykopater så er den minst like kjente filmen “Gone girl” fra 2014 et meget godt tips. “Gone girl” er interessant fordi den blant annet på mesterlig vis skildrer psykopatens manglende identitet; hvordan den psykopatiske kvinnen i filmen nesten uten anstrengelse svinger mellom flere forskjellige personligheter men uten egentlig å være noen. Den skildrer også – akkurat som “The girl on the train” – psykopatens totalt fraværende samvittighet og anger.

For homofile lesere så vil jeg anbefale “The talented Mr. Ripley” fra 1999 som også er en moderne klassiker om en mannlig psykopat som idealiserer en annen mann, men myrder ham når objektet ikke responderer på idealiseringen slik psykopaten ønsket. Deretter overtar han den myrdedes liv, interesser, væremåte og omgangskrets.

Alle tre filmene har det til felles at de er høykvalitetsfilmer som ikke går over styr. Selv om alle filmene inneholder drap så går de ikke i den samme fellen som andre filmer om psykopater; å overdrive blodbadet på bekostning av realistiske fremstillinger av psykopaten. Alle tre legger vekt på psykologiske elementer som vi som objekter lett vil gjenkjenne. Det pussige er at de fleste seere naturlig nok oppfatter disse filmene som thrillere og grøssere, men for mange av oss her på bloggen så var det hverdag å ha en slik person i våre liv. 

Så her er tre viktige filmer alle bør streame, leie eller kjøpe, hvis dere ikke har sett dem allerede. 

Det er bare å sette igang med å poppe popkorn og slå av telefonen 🙂

 

Psykopaten og søvn

Posted on

Nå tenker du kanskje “jeg vet at psykopaten gjør mye avvikende, men det er vanskelig å tro at de til og med sover annerledes”. Vel, det er naturlig hvis du tenker dette, men faktisk så kan man lese en psykopat på deres søvnmønster. Dette er naturligvis ikke et offisielt kriterie, men de fleste av psykopatens væremåter er ikke offisielle diagnosekriterier. Kun vi som kjenner en psykopat på nært hold har sett fellestrekkene og vet at disse uoffisielle kriteriene eksisterer. Slik er det også med psykopaten og søvn. 

Noe som vi alle vet men har nektet å tro at ikke er tilfeldig, er hvordan psykopaten kan legge seg og etter kun få minutter falle i tilsynelatende dyp søvn. For observatøren så minner det om en robot som skrus av eller legger seg til oppladning. Men dette er alt annet enn tilfeldig. Det er slik, og grunnen er at psykopaten ikke har bekymringer eller kvernetanker som holder ham/henne unødvendig våken. Psykopaten tenker ikke på morgendagen på samme måte som normale mennesker gjør. De gruer seg ikke til eksamener eller andre utfordringer. De opplever heller ikke glede; “sommerfugler i magen” holder dem ikke våkne. De ligger ikke og tenker på om de har sagt eller gjort noe galt. Samvittighet er fraværende og plager dem ikke. De har heller ingen håp eller drømmer om framtiden, som de ligger og spekulerer på om vil gå i oppfyllelse. 

Psykopaten kan falle i søvn umiddelbart etter en krangel. Der objektet ligger våken med knute i magen og lurer på hvordan konflikten kan løses, så dveler ikke psykopaten ved dette. Faktisk kan det virke som om de sover bedre etter en konflikt, og mest sannsynlig gjør de faktisk det. Narsissistisk forsyning i form av et opprørt objekt, beroliger psykopaten. Narsissistisk forsyning er deres bensin og deres evne til å falle hurtig til ro etter bråk kan sammenlignes med hvordan normale mennesker slapper av når de har spist seg gode og mette. 

Annonsørinnhold
20 bestselgere som garanterer nytelse
20 bestselgere som garanterer nytelse

Psykopatens søvnbehov synes å være minimalt. De trenger i gjennomsnitt få timer med søvn hver natt, og det synes som om de kan gå i flere dager uten søvn, og uten at det påvirker deres prestasjonsevne. De våkner fulle av liv selv etter meget kort sovetid. Igjen, akkurat som en robot, så kan en kort power nap på femten minutter holde dem gående i timevis. Imidlertid så vet de at normale mennesker trenger mer søvn enn dem, og dette vet de å benytte seg av i mishandlingen av objektet når devalueringen setter inn.

Det har seg nemlig slik at psykopaten fabrikkerer konflikter kun for å holde objektet våken. Psykopaten kan krangle utover de sene nattetimer uten å vise det minste tegn til tretthet. Objektet derimot blir stadig trettere og dette påvirker dessuten objektets resonneringsevne under krangelen. Dette vet psykopaten og han/hun vil benytte seg av dette til å få et stadig større overtak over et objekt som ikke lenger klarer å tenke klart. Neste morgen er objektet fullstendig omtåket etter bare et par timer søvn, mens psykopaten virker mer vital enn noengang. De spretter opp, smiler og sier “god morgen” mens de plystrer seg inn i dusjen. Psykopaten vet at de har ødelagt både natten og dagen for objektet. De selv derimot, er oppglødd og fulle av narsissistisk forsyning. 

Slike våkenetter iscenesetter psykopaten spesielt hvis de vet at objektet har en viktig dag foran seg. Kanskje har objektet en tolv timers arbeidsvakt i vente, eller kanskje en eksamen eller et jobbintervju. Kanskje skal han/hun kjøre en lengre distanse og trenger søvn. Dette vet psykopaten å ødelegge. Psykopaten vet at søvndeprivasjon svekker objektet på sikt. På den måten blir objektet enklere å manipulere og kontrollere. Psykopaten kan derfor finne på å forstyrre objektets søvn ikke bare en enkelt natt, men nærmest rutinemessig.

Det er akkurat som at psykopaten håner normale menneskers behov for søvn. Fordi psykopaten trenger mindre søvn enn normale mennesker, så oppfatter psykopaten søvn som en svakhet. Jeg vet om barn av psykopatiske og narsissistiske foreldre som kan fortelle at behov for søvn ble forbundet med skam, spesielt å ta en lur midt på dagen. Disse barna kunne fortelle at de måtte sove i skjul hvis de hadde behov for det, og hvis de forsøkte å finne ro eller slappe av, så passet deres psykopatiske foreldre på å bråke ekstra mye rundt dem, eller ruske dem i tærne hvis de var i ferd med å sovne, slik at de våknet. Soving ble møtt med et mildt anklagende og hånende “har du sovet igjen?”, som om det var en slags forbrytelse å sove midt på dagen eller for lenge om morgenen. 

Selv om psykopaten synes å sove meget dypt, så er de lett vekkbare. I tillegg til et begrenset søvnbehov i antall timer, så sover de meget overfladisk. Det er som om de selv under søvn er oppmerksomme på alt som skjer rundt dem. Min psykopatiske nabo visste det alltid hvis jeg var våken og i aktivitet, selv om det var midt på natten (på grunn av turnusarbeid så har jeg av og til en annerledes døgnrytme). Han fikk med seg alt som skjedde rundt vårt hus, uansett tid på døgnet. Jeg kjenner psykopater som er meget sensitive for lyd og bevegelse når de sover. De synes å alltid ligge på vakt, som om de har en innebygd boligalarm og alltid er forberedt på angrep, selv om natten. Jeg tror det faktisk er slik. En psykopat angriper selv sine omgivelser hele tiden og mest sannsynlig projiserer de dette personlighetstrekket over på andre. Det gjør at psykopaten befinner seg i en slags permanent paranoid tilstand. 

Til slutt; psykopaten synes å ikke ha evnen til å drømme. Evnen til – og behovet for – å drømme krever indre aktivitet; et følelsesliv og evne til refleksjon. Normale mennesker drømmer hver natt. Vi drømmer ekstra intenst hvis noe plager oss eller hvis vi bevisst og ubevisst bearbeider noe. Psykopaten har ingen av disse drivkreftene, intet indre liv eller følelser som må reguleres. Hvordan kan de da drømme?  

Psykopater jeg har snakket med om dette temaet synes å ikke helt forstå hvordan drømmer foregår. De sier rett ut “jeg drømmer ikke”. Dette utsagnet møter vi ofte med mistro og svarer “joda du drømmer, alle drømmer, du husker bare ikke drømmene dine”. Vel, jeg har sluttet å svare dette. Jeg tar psykopaten på deres ord når de påstår at de ikke drømmer. Hvis de drømmer, så gjør drømmene åpenbart intet inntrykk på dem. De blir ikke berørt av noe.

Kanskje er det en “tell” eller kanskje vet ikke psykopaten at han/hun avslører seg selv, men neste gang jeg hører en person jeg ennå ikke kjenner påstå at han/hun ikke drømmer, så vil jeg være på vakt. Faktisk vil jeg løpe.