Psykopati og kjærlighet

Da vil jeg presentere nummer to av mine bekjente som har fått barn med en psykopat. Skribenten denne gang er en kvinne som fikk en sønn med en mann som i begynnelsen presenterte seg som drømmemannen. I teksten forteller hun om hele relasjonen, fra det første møtet og til han tok sitt eget liv. Derimellom ble sønnen født og en vanskelig tid med en kamp om sønnens psyke utspilte seg. Kommentarer vil bli besvart av tekstforfatteren og ikke av meg. Hun vil være tilgjengelig i morgen, og vil i kommentarfeltet kalle seg “Lise”.

Jeg var i starten av voksenlivet da jeg og Mr begynte å flørte. Han var gentleman, flørtete, veldig intelligent, veltalende og utrolig sjarmerende. Det var svært intenst og han bar meg mer eller mindre på gullstol den første tiden. Samtidig fikk jeg tidlig en magefølelse av at det var noe som skurret uten at jeg kunne sette fingeren på hva. Jeg var veldig usikker på oss – hadde jeg ekte følelser for han? Siden jeg ikke kunne forklare de rare følelsene endte jeg med å overse de og gikk inn i det som skulle bli starten på årelang berg og dalbane.

Det gikk ikke lange tiden før jeg fikk jeg en ubeskrivelig følelse av at han og hans meninger var de viktigste for meg. Mannen kunne muntre meg opp, støtte meg, være min bestevenn i hele verden og samtidig rive meg ned på ett blunk. Det siste tok flere år før jeg begynte å innse. Jeg ble oppdratt til at ingen skulle vite om privatlivet vårt og siden vi var kjærester skulle jeg alltid støtte ham for enhver pris. Jeg måtte ikke finne på å motsi ham foran andre, da han ble sint, irettesatte meg for så å ignorere meg den dagen. Dagen derpå snudde han plutselig i humøret og alt var greit igjen.

Omtrent det eneste sosiale behovet jeg hadde var å være sammen med ham. Vi var stort sett hjemme, dro jeg utfor døra måtte jeg skrifte hvor jeg skulle, hvem jeg var sammen med og når jeg kom hjem. Var jeg lenge vekk ringte han flere ganger og kontrollerte hva jeg gjorde. I løpet av de første par årene mistet jeg de fleste av mine tidligere venner. Jeg tok ikke vare på de og de gadd ikke å sitte der og vente på meg. Med tiden har jeg virkelig innsett hvem de gode vennene mine er.  

Årene gikk og vi kom til et punkt i livet hvor vi var enige om å få barn. Forholdet var overhodet ikke perfekt. Jeg følte meg ikke lykkelig, men det hadde jeg heller ikke gjort på mange år. Dette var blitt helt normalt for meg. Vi ventet vår førstefødte og jeg var lykkelig – i den grad jeg kunne føle lykke. Barnefaren gledet seg veldig da han skrøt av det til andre, men var ikke like entusiastisk på hjemmebane.  Jeg observerte andre familier hvor fedre var med på svangerskapskontroller og fulgte ivrig med på utviklingen under svangerskapet. Denne kommende barnefaren var ikke interessert i å kjenne bevegelsene på magen heller. Det var på den tiden jeg begynte å undre meg litt over atferden til samboeren min. På den andre siden virket det som han gledet seg på sitt underlige vis. 

Da jeg lå på fødestua etter barnet var født fikk jeg en underlig følelse og sorg. Barnefaren var ikke så entusiastisk at det gjorde noe. Da besteforeldrene kom for å hilse på den nye verdensborgeren tok han seg sammen for å spille den perfekte pappa og kjæreste utad. Noen timer etter fødselen ble vi flyttet over til barselavdelingen og pappaen dro hjem. Vi så ikke mye til ham de kommende dagene på sykehuset. Han var hjemme og styrte med sitt.

Dagene på barselavdelingen var starten på ensomheten. Jeg hadde følt meg alene flere ganger tidligere i forholdet vårt, men aldri på dette viset. Nå følte jeg meg virkelig alene og nå hadde jeg ansvaret for en liten baby. Min sønn. Vår sønn. Jeg ble mer og mer forelsket i min lille prins og jeg vokste med rollen. Dagene på sykehuset ble lange og jeg var utmattet. Jeg tok ikke imot spesielt med besøk av den enkle grunn at jeg klarte ikke. Jeg hadde nok med meg selv, prinsen jeg skulle bli kjent med og alle tankene som kom angående barnefaren. Den nybakte pappaen så vi et par timer om dagen. Familien min reagerte og jeg unnskyldte ham selvsagt, som jeg alltid gjorde.

Da vi kom hjem fra sykehuset slet jeg lenge med ammingen, var totalt i manko på søvn og visste nesten ikke opp ned på meg selv. Da prinsen var to-tre uker gammel fikk jeg høre fra mannen i mitt liv at han likte meg bedre tidligere da jeg gjorde alt for ham.

Jeg gikk lenge i ei boble. Jeg var sliten og ulykkelig. Barnefaren viste lite og ingen interesse for sønnen. Det hendte seg selvsagt for å gjøre meg fornøyd, men det var det. Prinsen elsket å leke med pappaen sin. Det var så spesielt og rørende langt inni hjertet de fine stundene de hadde. De gangene han var pappa og kjæreste levde jeg lenge på. Utover det var det mye diskusjoner mellom oss. Jeg fortalte deler til den nærmeste familien og vennene mine om hva som foregikk hjemme hos oss- men det skulle ta lang tid før det rant fullstendig over hos meg. Sa de noe stygt gikk jeg automatisk i forsvarsmodus  og forsvarte ham.

Månedene gikk og jeg var mye alene sammen med mini døgnet rundt. Samboeren min oppvartet meg når det passet han, for å holde meg nøyaktig der han ville. Trodde han. Besteforeldrene hentet mini av og til på trilletur slik at jeg kunne hvile, mens barnefaren imponerte stadig mindre og mindre. Han ville helst ikke være alene med guttungen. Det er ikke mange bleiene som ble skiftet av pappaen eller bading om kveldene. Kan telle på en hånd eller to frem til vi flyttet fra hverandre, hvor mange ganger faren sto opp med sønnen på morgenen eller gikk ut for å leke kun de to. Vi gjorde sjelden noe som helst sammen som en familie på tre heller.

Da prinsen ble såpass stor at han registrerte hva som skjedde hjemme, den dårlige stemningen, fraværende far, jeg som ble mer og mer apatisk, frustrert og sint, fikk jeg nok. Nå var det tide å ta et oppgjør og komme meg ut av dette destruktive forholdet.  Jeg hadde lenge blitt truet med at om jeg flytter så skal guttungen bo sammen med faren sin, han skal beholde huset og det eneste jeg eier er klærne mine. Jeg visste at når jeg tok steget og flyttet så ville det bryte ut krig. Det måtte jeg være psykisk klar for. Det eneste som var viktig for meg var lille. Jeg visste at jeg måtte være smartere enn barnefaren for å kunne kjempe for sønnen vår. Hvorfor skal barnefaren ha mye samvær med sønnen når han ikke viser interesse for ungen sin? Han kjenner ikke engang sin egen sønn selv om vi har bodd under samme tak i flere år. Hva gjør jeg nå?

De gangene jeg tidligere ble kastet ut flyttet jeg alltid tilbake, siden han lovte å ta seg sammen. Da jeg pakket tingene og dro visste jeg at nå trenger jeg og mini hjelp. Mr x er en mann som alltid skal ha rett og gir seg ikke før han vinner. Mannen kjente alle mine styrker og svakheter og visste nøyaktig hvilke knapper han kunne trykke på for at jeg skulle reagere som han ville. Var jeg irritert uten at det var spennende ble jeg ignorert. Jeg elsket de gode sidene hans, men jeg var ulykkelig, deprimert og hadde fått angst opp gjennom tiden.

Jeg hadde rett i at jeg ikke visste hva jeg gikk til da jeg flyttet. Det virket som det var først da jeg skulle begynne den langsomme prosessen og bli kjent med eksen min. I tiden som kom ble jeg overrasket gang på gang og fylt av en enorm angst.

Det ble enormt med kaos etter at jeg flytta og i året som kom. Guttungen ble brukt for alt han er verdt som en inngangsport til meg. Hver gang han funderte på noe angående samvær med ungen så måtte jeg svare. Han kunne snakke ett minutt om sønnen og 30 minutter om alt mulig annet når han fikk meg i tale. Jeg har aldri hørt så mye ufine ting verken før eller siden som i den perioden. I tillegg ble jeg observert for bevegelsene mine. Hadde jeg barnevakt grunnet jobb eller fordi jeg begynte å få meg noe som kunne ligne på sosialt liv så fikk jeg høre det. Svarte jeg ikke på mobilen dukket han uanmeldt opp på døra da han trodde jeg var hjemme igjen- ville inn og prate. Etter enhver krig snudde han og kom med krokodilletårene sine, ville inn til meg og prate da også, så jeg skulle få frem empatien og omsorgen for ham. En av mine største svakheter er sårbare og ydmyke mennesker.

Mr x fant seg en dame dager etter jeg flyttet ut av huset. Jeg var ekstremt sjalu på deres glansbilde forhold. Hun er vakker, godt utdannet, smilende, jeg var illsint og ble enda mer knust. Hva galt er det med meg? Hvorfor er han blitt drømmemannen og gjør masse aktiviteter sammen med henne? Det viste seg i ettertid at det var selvsagt bare skuespill. Følelsen jeg etterhvert fikk er at han skulle prøve å bryte meg ned, siden jeg flytta fra ham. Deres forhold var langt i fra bra den perioden de var sammen.

Da de to turtelduene flyttet sammen så fortsatte marerittet. Ikke bare for meg, men nå skulle mini også få oppleve all ustabiliteten. Det første møtet på Bufetat til rådgivning var noen måneder etter første mekling. Det var som å sitte med en totalt fremmed og iskald mann ved siden av meg som nå ville ha økt samvær med sønnen og jobbe mot 50-50. Han leste opp fra en bok om ting jeg hadde sagt og gjort og nå ville han ha økt samvær med sønnen. Tårene mine rant og jeg var dypt fortvilet. Hva skjedde nå? Hva med mini sitt beste? I løpet av årene frem til nå har han ikke imponert meg i farsrollen. Jeg mistenkte at han ville redusere barnebidraget i tillegg til at fasade var svært viktig for denne mannen. Han må jo vise frem sønnen og ny-dama.

Frem til nå har ikke faren hatt samvær. Han har kommet på besøk til oss for å se sønnen. Det endte opp med at han fikk begynne å ha de to dagene som har stått på papiret i flere måneder, for å overbevise meg med tanke på historien vår.  Etter møtet ble all verdens sorger sluppet løs nok engang. Jeg lærte noe den dagen. Fra nå av måtte jeg skrive ned hva vi diskuterte og alle gangene han herja med meg. Det tok ikke lang tid før jeg ga opp siden det var så evig mye hver uke og helst flere ganger i uka. I stedet hadde jeg perioder hvor jeg nedskrev mini sine reaksjoner etter samvær hos faren, slik at jeg hadde konkrete hendelser å diskutere når jeg nektet 50/50.

Etter dette var det en lang periode hvor han ikke ville møtes på Bufetat til møter. Han jobbet istedet iherdig med privat å prate meg til rette og imponere meg med bilder om hvor fint de to har det. Mannen har tatt seg sammen og er pappa nå. Bare se på bildene hvor fornøyd lille er. Jeg godtok det ikke. Skulle vi diskutere samværsøkning måtte det skje med en tredjepart til stedet. Vi hadde evige diskusjoner, samværsabotasje og i det hele tatt nok som det var. Vi møttes til flere møter gjennom årene hvor han fikk gradvis økt samvær, men jeg godtok aldri i nærheten av 50/50.

Ved siste møtet ble jeg truet med at han hadde funnet advokat og skulle ta meg til retten for delt foreldreomsorg. Jeg svarte at det er helt i orden, da skal jeg finne en egen advokat. I tillegg fortalte jeg at han kan sjekke opp reglene for utgiftene han får ved en evt 50/50. Det ble slutt på denne diskusjonen etter dette.

Vi prøvde i flere år å få til et samvær som skulle fungere for mini, og våre behov. Det var det jeg følte i alle fall. Far sitt behov. Ettersom årene gikk ble atferden til mini mer og mer utfordrende. Han begynte tidlig å utagere fysisk mot meg, dette ble med tiden en daglig trend. Han var rastløs, fikk rare uvaner, indre uro, slet sosialt med barn, daglig humørsvingninger, rutinene hjemme var utfordrende og livet var ikke harmonisk. Jeg var innom tanken på både ADHD og flere diagnoser på gutten som var så annerledes enn de andre barna. Faren benektet denne typen atferd hos ham, men etterhvert begynte både jeg og barnehagen å se et mønster. Guttungen slet mer i samværsovergangene og roet seg litt på den lange perioden hjemme hos meg.

Samtidig som barnehagen begynte med å kartlegge mini og innkalte oss til møter begynte jeg selv å forstå ting. Jeg kom til et punkt hvor jeg fikk nok. Jeg hadde lest meg opp på psykopati på internett og innså nok engang at det er en grunn til hvorfor man anbefaler nullkontakt. Jeg måtte gjøre meg like interessant som en grå mus som alltid satt hjemme. Jobbet iherdig med å la kommunikasjon om samvær gå gjennom sms, som bevis på samværsabotasje. Og like som mye bevis på at jeg prøvde å være løsningsorientert og samarbeidsvillig. På denne måten fikk mini dra hjem til meg når han selv ville. Ei langhelg ble kuttet ned til langt kortere samværstid. Plutselig en dag nektet lille fullstendig å dra dit på samvær, det var tydelig i både reaksjonen og det han fortalte selv.

Igjen sto jeg ved ei veiskille og kjente kampen i meg. Det var gått noen år siden bruddet, ergo har barnefaren hatt flere år på å få dette til å fungere. I tiden etter bruddet lærte jeg meg selv og sønnen vår bedre å kjenne. Men den avstanden og skuespillet jeg selv har drevet med overfor barnefaren skal ikke være nødvendig. Nå vil ikke mini dra til faren, ungen sin atferd må jobbes med og vi trenger hjelp. Nå var jeg klar til kampen for full foreldrerett. Jeg kan ikke sende ungen dit mer. Det endte opp med at jeg med hjertet i halsen kontaktet barnevernet, politiet, Bufetat og advokat for råd og veiledning videre. Jeg fortalte alle hvordan det er hos oss og la ikke skjul på noe. Heller ikke mine egne svakheter. Vi fikk anbefalt besøksforbud mens jeg gjorde meg klar til kamp om full foreldrerett. En tid senere det året tok mannen livet sitt.

Tiden deretter var selvfølgelig beinhard, men for å holde fokuset på mini – gikk det ikke mange månedene før han begynte å utvikle seg igjen i normal retning, ble mer harmonisk og sluttet fullstendig med utageringen. Sakte men sikkert ble han en totalt forandret gutt.

Tankene i ettertid er å alltid ta samværsdiskusjonen gjennom Bufetat. Hold alltid fokuset på barnets beste. Vær saklig. Reflekter rundt barnets relasjoner, reaksjoner, hverdagsmønster og psykiske helse. Dokumenter alt samvær på sms. Blir dere enige om noe muntlig skal det bekreftes på sms. Dokumenter alle reaksjoner til barnet i en egen bok. Ha god dialog med barnehage/skole. Vær åpen om utfordringer og egne svakheter. Våg å be om hjelp selv om det sitter ufattelig langt inne og det føles som man gjør noe alvorlig ulovlig – ha tillit til systemet! Selv om det gikk som det gjorde nå ble jeg påminnet av terapeuten min om at alle voksne er ansvarlig for sitt eget liv og psykiske helse. 

Med det mener jeg ikke at vi skal bryte NK, oppsøke psykopaten og terrorisere ham/henne. I tillegg til at det er kriminelt så vil det uansett ikke skremme en psykopat, men tvert imot oppmuntre til lek.

Det betyr ikke at psykopaten ikke kan skremmes. En psykopat har mange frykter og er lettere å skremme enn vi tror. Grunnen til at vi tror at psykopaten er usårlig, er fordi deres kryptonitt er altfor åpenbar. Det er nemlig de ting som faller seg naturlig for normale mennesker, som skremmer psykopaten. Vi husker hvordan psykopaten ble rasende hvis vi var glade, hvis vi klarte å knytte oss til mennesker eller hadde suksess på jobben, bare for å nevne noe. Psykopaten frykter menneskelige egenskaper som kjærlighet, ekte latter og empati. De frykter også avvisning, derfor er NK så effektivt. De frykter gråstein metoden, fordi den effektivt stopper tilførselen av NF. De drives av misunnelse og konkurranse. En stor frykt er derfor hvis noen kan bedre eller har bedre enn dem. 

Med dette i tankene så forstår vi etterhvert at psykopaten ikke er suveren og verdensmester, men tvert imot en redd og liten skapning.

Debatten jeg ønsker å kjøre i dag handler om at dere skal brainstorme for hverandre. Hva tror dere er blant psykopatens største mareritt? Tenk på hva du nå har av kunnskap og fortell om episoder fra din relasjon med psykopaten. Bruk kommentarfeltet til å diskutere, styrke hverandre i NK og hjelpe dem som fortsatt har kontakt med deres psykopater med redskaper som på en trygg måte kan såre psykopaten. Tenk på hva du gjorde, som irriterte og frustrerte din psykopat.

Kjør debatt! 

Tidligere har vi analysert en telefonsamtale. Vi har analysert en fjelltur. Vi har til og med lagt en tekstmelding under lupen. I dag tenkte jeg vi skulle dissekere et besøk. Besøket jeg ønsker å snakke om i dag, er spesielt av to grunner. Den første grunnen er at det var siste gang jeg så min psykopat. Det var dog ikke siste gang vi hadde kontakt. Faktisk visste jeg ikke på dette tidspunktet at min eks venn er psykopatisk og hadde intet begrep om NK. Bruddet lå fortsatt flere måneder frem i tid. Men kommende hendelser førte til at dette var siste gang jeg så ham ansikt til ansikt. Den andre grunnen til at besøket er spesielt er fordi det i dag 16. november er nøyaktig fire år siden. Jeg husker datoen ganske enkelt fordi jeg lenge husket alt så tydelig; datoer, ord, samtaler, tekstmeldinger, lukter, lyder, kort sagt hans nærvær og alt vi gjorde sammen stod lenge lynskarpt i min hukommelse som om det nettopp hadde skjedd. Det jeg med glede kan fortelle er at i dag har mange detaljer blitt diffuse eller sågar glemt. Dette er et bevis på at NK fungerer og at det er mulig å gå videre etter et brudd med psykopaten. Derfor, hold ut dere som nylig har brutt og tror at livet er over. Det kan jeg fortelle at det ikke er. Denne teksten er slik sett en feiring av NK.

Dagen for besøket gledet jeg meg enormt til. Jeg trodde jeg hadde funnet mannen i mitt liv. Denne mannen som hadde vært så opptatt av meg fra første dag og fikk meg til å føle meg spesiell. Jeg var usikker på hvor vi stod, var vi kjærester eller bare ekstra gode venner? Jeg husker dog at det ikke betydde noe for meg, det viktigste var at jeg var bombesikker på at jeg aldri kom til å være ensom igjen. Jeg gjorde meg derfor stor flid med både musikkvalg, påkledning og meny. Musikkvalget var for hans del, jeg visste han var opptatt av å være trendy, derfor komponerte jeg en spilleliste som jeg mente ikke ville stille meg i et altfor dårlig lys. Menyen var også for hans del. Han var glad i mat og opptatt av at det skulle være riktig. Påkledningen var mest for min egen del. En tåpelig opptatthet av fremtoning som om jeg var en tenåringsjente (jeg var på det tidspunktet en 37 år gammel mann). Men jeg hadde et ubrukt plagg som jeg valgte å innvie fordi jeg syntes anledningen var spesiell; han skulle nemlig se mitt hjem for første gang. Vårt samvær så langt hadde foregått i en annen by. Nå skulle han endelig besøke mitt egentlige hjem i Oslo. Det interessante er at etter bruddet så klarte jeg ikke lenger å forholde meg til plagget jeg valgte denne dagen, det ble for smertefullt og jeg endte med å kaste det. Men det er en fotnote.

Å beskrive hele besøket i novelleform blir for detaljert og for langt. Jeg vil derfor trekke frem noen av punktene jeg i dag husker som tydelig avslørte hans forstyrrelse, men som jeg ikke forstod å fange opp den gang.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

-Da han kom så kjente jeg ham ikke igjen. Vi hadde vært borte fra hverandre i tre uker. Jeg hentet ham i hovedinngangen men dro umiddelbart ikke kjensel på ham. Det vil si, jeg så at det var ham, men det var noe merkelig med ansiktstrekkene hans. Dette varte i noen sekunder, inntil ansiktet hans la seg i de foldene jeg var vant til å se. I dag forstår jeg at jeg bivånet et psykopatisk maskeskift, men at jeg den gang ikke visste hva det er. Et psykopatisk maskeskift er når psykopaten skifter personlighet, for eksempel når han/hun nettopp har speilet en person, for så å umiddelbart å speile en annen. Et maskeskift kan faktisk observeres fysisk (denne opplevelsen har jeg fiksjonalisert i teksten “Psykopatisk speiling” og også i min bok).

-Jeg ignorerte den merkelige ansiktsforandringen og tok ham umiddelbart i mine armer. Jeg klarte ikke å kontaine følelsene mine, for jeg hadde sårt og inderlig savnet ham. Jeg trodde også det var trygt å være kongruent med ham. Jeg utbrøt “jeg har savnet deg”. Han responderte med et “jaha”. Jeg tenkte at han bare var for hardbarket til å innrømme at han også hadde savnet meg. Jeg kunne faktisk ikke i min villeste fantasi forestille meg at han ikke hadde savnet meg etter den intense kontakten vi hadde, og så et opphold på tre uker. Hvem kan ikke savne noen man har vært borte fra i tre uker, når vi nærmest hadde drukket av samme skål over en lang periode? Hans “jaha” var imidlertid en tell; han hadde aldri savnet meg, men at jeg hadde savnet ham ga ham viktig NF (narsissistisk forsyning). 

-Han var to timer forsinket, selv om jeg laget varm mat. Han hadde aldri tidligere vært forsinket til en avtale med meg, faktisk var han alltid pinlig presis. Ingen går fra å kunne stille klokken etter dem til å være to timer forsinket, uten forklaring. Dette var bevisst fra hans side; en psykopat vil gi deg vaner for så å bryte vanen og gjøre deg fortvilet. For eksempel kan en psykopat sende deg en “god morgen” sms hver eneste morgen i to måneder. Du blir vant til å se meldingen i telefonen når du våkner. Plutselig en dag så uteblir meldingen. Dette vil gjøre deg forvirret og du blir usikker på om du har fornærmet psykopaten. Du vil kanskje forsiktig spørre “har jeg gjort noe galt?”. Psykopaten kan da benytte anledningen til å gjøre deg mer føyelig; “ja, jeg likte ikke måten du…..” eller devaluere deg; “du er så klengete, klarer du ikke å våkne opp uten at jeg har sendt deg en melding?”. Alt dette er bevisst og kalkulert. Min psykopats forsinkelse var ekvivalenten til å bryte et mønster han hadde vendt meg til, for å gjøre med utrygg.

-Da jeg aldri kommenterte hans forsinkelse, så gjorde han det selv. Ikke med en unnskyldning, men med en freidig “hva har du gjort, ventet?”. Det lå ingen beklagelse i hans tonefall, mer et hån. Jeg ble litt satt ut. Det var jo soleklart hva jeg hadde gjort; jeg hadde laget mat. Masse mat. Hvorfor spurte han om det? Og hvorfor hadde han et litt skadefro uttrykk i ansiktet? Uttalelsen var lenge et mysterium for meg. I dag vet jeg hva den avslørte. Han visste meget godt at han hadde meg rundt lillefingeren og at jeg var hektet. Devalueringen hadde begynt og han likte å holde meg på pinebenken. Uttalelsen var en bekreftelse på hans kalkulerte forsinkelse. Antakelig hadde hans neste trekk blitt å avlyse besøket hvis det noengang kom på tale med et nytt besøk. En psykopat vil typisk avlyse et besøk fem eller ti minutter før forventet ankomst, når du allerede har laget maten og gjort det meste klart. Hans bemerkning kom fordi han aldri fikk hva han egentlig ville ha av meg; en kommentar. “Hvorfor ble du forsinket?”. Han kunne da få sin NF i form av for eksempel en krangel “tåler du ikke at jeg for en gangs skyld er forsinket?” eller “har du ikke noe liv utover meg?”. Han kunne også svart hva han faktisk kommenterte uten mitt spørsmål “har du ventet?” og muligens fått meg til å innrømme hvor spesiell han var for meg. Krangel? Beundring? Sårbarhet? Spiller ingen rolle. Alt er NF. Mitt ønske er at leseren forstår at det finnes variasjoner innenfor samme taktikk, og selv om utøvelsen er litt annerledes enn noe du har hørt eller lest om, så er det samme agenda som ligger bak.

-Han tok faktisk med seg en kvinnelig venn på besøket. Ingen forklaring nødvendig. Dette kjenner vi allerede godt; sjalusifabrikkering.

-Under måltidet benyttet han muligheten til å devaluere musikkvalget mitt (som jeg så møysommelig hadde plukket ut) og i tillegg kritisere måltider jeg tidligere hadde laget. Han trakk blant annet frem en middag vi hadde spist en måned i forveien som han ikke likte. En psykopat glemmer aldri; dine dårlige prestasjoner eller sårbarheter du har avslørt. Alt huskes, lagres og brukes mot deg ved passende anledninger. Denne gang fikk jeg slengt en gammel middag i fleisen. Neste gang kunne det vært min frykt for edderkopper. Det er uansett samme mentale mekanikk som ligger bak.

-Etter middagen satt han seg i sofaen og la bena sporenstreks på glassbordet. Slik satt/lå han meget selvtilfreds. Hans kvinnelige venn – som hadde normalitetssansen intakt – reagerte med “næmmen hallo, det der gjør man da ikke”. Jeg selv derimot var på det tidspunktet grundig manipulert og tenkte faktisk “så herlig at han føler seg hjemme hos meg”. Jeg håpet at hans besøk var det første av mange. Ja, den mentale akrobatikken jeg presterte for å unnskylde ham eller få hans handlinger til å passe inn i min ønskede virkelighet (at han var glad i meg og at vi var et par) kan i dag gjøre meg skamfull. Den er virkelig en diagnose verdig, muligens et eget fagfelt. Men slik blir man sammen med en psykopat; midlertidig sinnsforvirret. Hans ben på bordet avslørte forøvrig et viktig trekk ved hans forstyrrelse; berettigelse og eiertrang. Han satt der som om det var hans leilighet og ikke min. Hans inventar, til tross for at det var første gang han var der. Og slik tenker faktisk psykopaten, alt som tilhører objektet, tilhører også psykopaten. Han hadde allerede tatt meg i besittelse, nå ville han markere at han også eiet leiligheten min. En psykopat har ingen ydmykhet og vil aldri være gjest i objektets hjem eller liv.  

-Vi hadde en avtale i forkant av besøket. Jeg skulle ha en større fest samme kveld. Jeg hadde derfor fortalt psykopaten at jeg gjerne ville ha besøk i to-tre timer, men deretter så måtte jeg forberede festen. Han var selvfølgelig også invitert men det var lenge avklart at han skulle på en annen fest. Under besøket så visste han derfor at det nærmet seg tidspunktet da jeg skulle motta ca femten gjester til fest og at jeg fortsatt hadde forberedelser å gjøre. Likevel kom han to timer for sent i tillegg til at han trenerte besøket. Da det bare var en time igjen til festen skulle begynne så måtte jeg nærmest be dem om å gå. Jeg gjorde det meget høflig, “dere kan selvfølgelig bli værende til festen men nå må jeg gå og gjøre meg klar”. Da de begge repeterte at de ikke kunne delta på min fest, så ga jeg tydelige signaler om at besøket var hyggelig men at det nå måtte avsluttes. Jeg vet i dag at psykopaten trenerte besøket bevisst. Han ønsket å hensette meg i en meget stresset tilstand hvor jeg kanskje ikke ville rekke alle forberedelser som jeg hadde planlagt, og at festen derfor ville bli amputert.

-Psykopaten reagerte meget utilfreds på mine signaler om at besøket måtte avsluttes. Vi vet i dag at en psykopat får en narsissistisk skade av å føle seg avvist. Min psykopat opplevde seg sparket ut selv om han var meget klar over forutsetningene til besøket, han hadde selv samtykket til dem. Men jeg tror en psykopat likevel reagerer med vantro hvis offeret går så langt som å etterleve grensene, selv om de er avtalt på forhånd. Uansett så fikk min psykopat et glimt av raseri over seg og sa hånlig til sin venn “ok, nå går vi bare”. Da han stod og kledde på seg yttertøyet så fikk han det plutselig for seg at han måtte benytte toalettet først. Samtidig fikk han den litt rampete og skadefro gløden i øynene som jeg hadde sett så mange ganger tidligere. Vel, hva han faktisk gjorde på toalettet har jeg den dag i dag ingen anelse om. Men en psykopat er alltid drevet til å regulere selvbildet etter hva de oppfatter som en avvisning eller en fornærmelse. En psykopat vil trenge en oppreisning, selv om de selv er skyld i avvisningen. En typisk ting han kan ha gjort på mitt toalett, er for eksempel å urinere på min tannbørste. Bare slik klarer en psykopat å få indre oppreisning for en reell eller innbilt fornærmelse. Jeg skulle straffes for å begrense hans frie flyt.

Dette er bare noen av punktene jeg i dag husker fra dette besøket, og som jeg ser i et nytt lys. Den gang så jeg det helt annerledes. Jeg var fortsatt i tåka og husket lenge besøket med nostalgi. Det tar tid å la brikkene falle på plass. Du som leser må ikke fortvile. Husk at alt kommer for en dag. I dag husker jeg ikke lenger besøket med nostalgi. Tvert i mot, jeg hadde et monster innenfor mine vegger. Gudskjelov så ble det med den ene gangen.  

Jeg får nokså hyppig forespørsler fra lesere som ønsker et fokus på det å ha barn med en psykopat. Det er slik at jeg skriver best om temaer som jeg selv har hatt erfaring med. Barn med en psykopat har jeg ikke så min erfaring på dette punktet er naturlig nok mangelfull. Derfor har jeg invitert et par venner som faktisk har denne erfaringen til å skrive om deres opplevelser. Kanskje kan tekstene hjelpe dere som savner oppmerksomhet på bloggen på dette temaet. Først ut er en mannlig venn som har en datter med sin psykopatiske eks. Han har også en datter fra en tidligere relasjon. I tillegg deltok han i oppdragelsen av eksens sønner som hun hadde fra før. Spørsmål til denne teksten vil ikke bli besvart av meg, men av tekstforfatteren som i kommentarfeltet vil kalle seg “Ole”.

Å sette ord på livet med en psykopat er virkelig ikke lett,
som mann og far, i et liv fullt av krenkelser og blottlegging.
En hesblesende hverdag, der ting som er for godt til å være sant skjedde hver dag.
Skammen var ofte så ille at jeg selv valgte å lyve,
den spontane forelskelsen, lykke rundt graviditet gikk  fort over til forakt.
Det var ingen som visste situasjonen som kunne skjønne hvorfor jeg fortsatt bodde der.
Jeg har skjønt at “å bli fanget i en psykopats nett” ikke er en frase,
det er en realitet alle som har levd med en psykopat skjønner.

Nå skal det sies at hun ble gravid med en gang,
da hun enda var fantastisk.
Hun ga alt, overbeviste meg om hvor real hun var, snill og omsorgsfull.
Tilpasset seg hver situasjon-sa de rette ting.
Det gikk jo fort over,  at det bare var et spill kom fort frem,
men jeg var allerede “låst”, 
klistret i et godt planlagt nett,
et barn på vei, hus var kjøpt og en eksplosiv forelskelse der hun i bakgrunnen fikk distansert venner og familie,
Hun kom under huden på meg, visste alt om meg på kort tid.
Hun hadde en unik makt, mine følelser betydde ingenting,
jeg var kun et praktisk nøde.
Hverdagene var full kaos, hun måtte alltid lage kaos,
konflikter, der alltid noen fikk svi, ofte med store konsekvenser for den det gjaldt.
Det gikk ofte greit så lenge hun fikk det som hun ville, eller jeg ikke påpekte noe.
-da var det noen andre det gikk utover.
Påpekte jeg hennes oppførsel eller motsa henne, svarte hun med sinne og krenkelser,
et massivt angrep,
som ikke sluttet før hun hadde fått viljen sin og noe annet å tenke på. 
Like fort som angrepene kom, sluttet de.
Jeg visste aldri når neste situasjon kom.
Man tråkket forsiktig- alle tråkket forsiktig jeg, barn, familie og venner.

Jeg vet hun hadde flere andre menn under forholdet,
kort tid etter vår datter var født, avslørte jeg nok en utroskap,
det var slike avsløringer som skapte en kjedereaksjon av hendelser.
Hun brydde seg overhode ikke om at det var krenkende i utgangspunktet,
det viktige for henne var at det ikke var hennes feil,
jeg hadde ingenting med å irettesette henne -det var min feil.
Min frustrasjon og sinne ble ble brukt mot meg for alt det var verdt,
truslene var klar, flyttet jeg fikk jeg ikke møte min datter.
“Politiet var på hennes side- det samme med barnevernet, hun kjente folk der…”
-Hun gikk videre, alt var som vanlig bare jeg ikke sa noe.

Det er tusenvis av hendelser jeg kunne trekt frem,
en av dem var at hun tente i alle tingene mine,
ALLE tingene min,
minnene fra jeg var guttunge, bilder fra mitt liv,
verktøy, skolebøker, gaver, verktøy, møbler..
-hun ville ikke godta at jeg hadde hatt et liv før henne.
Et stort bål ute på åkeren.
Hun fant ingen forståelse for at jeg ble sint,
hun ble sint for jeg reagerte- og i sinne for min reaksjon kastet hun boka jeg satt å leste i.
Lars Monsen på tur, den hadde jeg kjøpt samme dag for den jeg hadde ble brent på bålet tidligere den dagen
jeg kjøpte boka 3 ganger.
Det var ei bok jeg fikk av mine foreldre, jeg tror nok det var grunnen til at den ble brent 1. gang,
for det var ingenting igjen av hva jeg fikk av de.
Det var en handling utført i sinne, en irrasjonell handling for å straffe meg.
En hendelse hun nektet å si noe om “-det skjedde, gå videre..”

Nå var det bålet bare en av mange ting hun gjorde for å distansere meg fra min familie og venner,
det var bare en av mange straffemetoder,
noen bevisste handlinger som utroskap og sverting andre irrasjonelt som bålet.
Den første tiden vi var sammen drev hun en omfattende kampanje bak min rygg.
Hun påsto jeg var voldelig, sjalu og kontrollerende,
folk måtte ikke si noe til meg, da visste hun ikke hva jeg kunne finne på å gjøre.
Selv om jeg ikke visste om dette da, merket jeg at både venner og familie ble distansert,
de ringte nesten aldri, kom sjelden på besøk.
Visste hun at vi fikk besøk av noen av “mine”, lagde hun alltid en form for krangel,
det hang da en tung, merkbar sky i lufta når besøket kom.
Dette er noe alle mine nærmeste har kjent og snakket om i ettertid.
Etter sannheten ble kjent for dem,
ble de også offer for hennes angrep, sverting og løgner.

Jeg var vitne til mye sørgelig disse årene,
barna hun hadde fra tidligere forhold var konstant under press,
de visste aldri hvor de hadde sin mor,
hun drev aktiv samværs-sabotasje når det falt henne inn.
Konfliktene hun skapte preget hele deres barn og ungdomstid.
I en periode skulle jeg være deres far,
det var ingen omsorg for barna som savnet sine fedre,
de var blitt degradert til udugelig, ustabil, psykopat eller det som verre var.
Guttenes gråt var en provokasjon, en svakhet.
Guttene fikk møte sin far og fars familie når det var passende.
Dette var barn som hele tiden måtte tilpasse seg morens krav,
de lærte på en måte å leve med dette.

Kravene var helt enorme, 
det var ingen planlegging, det var mange spontane planer.
Selv om huset var nytt skulle bad, gang, kjøkken og soverom pusses opp,
selv med en jobb der jeg tjente helt greit, rakk ikke dette til hennes forbruk,
hun tok opp flere kreditt-lån i mitt og hennes navn uten jeg visste noe om det.
Jeg var på jobb på dagen, pusset hus eller hage på kvelden.
Det samme gjaldt møbler,
hun skiftet dem ut hele tiden, alt skulle være slik hun så for seg.
Klær skulle være riktig i tiden, hun brukte en formue.
Likeledes var det med barna, de skulle ha alt det beste av klær og utstyr,
men kom noen av dem hjem med hull i buksa eller jakka var det flere dager med “helvete”.
Sakene og klærne var for andres øyne, de skulle se hvor flotte vi var,
-skulle bli sjalu på henne.
Jeg har aldri møtt noen som har brukt så mye på fødsels og julegaver til sine barn,
og hun snakket høyt om dette, som det var en selvfølge at hvert barn skulle ha gaver for
enorme summer.

Vår datter var alltid i midten,
hun var hennes våpen nr 1- og er det fortsatt.
Jeg var verdens beste far når jeg hørte etter, hvis ikke var jeg farsrollen ikke verdig.
Det hendte mange ganger at hun påsto jeg ikke var faren,
skapte tvil.
For å såre mest mulig kunne hun sitte å fortelle de mest krenkende ting,
satte minner i hodet på barna, dummet meg ut-degraderte meg.
Jeg visste at hun plaget barna psykisk, eller straffet dem hvis det var noe jeg gjorde 
som ikke passet henne.
Jeg opplevde flere ganger at mitt barn fra tidligere forhold ble behandlet stygt.
Når hun var på besøk måtte vi flere ganger dra for hun sa stygge ting til henne,
eller krenket henne.
Satte barna opp mot henne, ros og ris.

Det var en følelsesmessig berg og dalbane,
det viktigste var hennes behov,
var de dekket var det stort sett fredelig.
Hun var ekstremt egosentrisk, følelser for andre var tilegnet kunnskap,
aldri bekymring for andre, eller oppriktig kjærlighet.
Jeg lot meg føre inn i en livsførsel full av intriger og løgner,
 la et lokk på realitetene,
den påkjenningen det ble for “alle” i rundt hvis man var ærlig ble mitt ansvar å balansere.
det er jo en umulighet med en person uten empati,
hun greide å sette alle opp mot alle,
et av barna kunne få “straff” for hennes vrede hvis et annet reagerte eller svarte henne.
Det er lett å misbruke makt over umyndiggjorte personer,
-det var ren utpressing.
Det lå en dyp underliggende forakt for kvinnen jeg bodde med,
et hat bygde seg opp,
hun kunne styre hvert skritt jeg tok,
selv om vi begge visste dette, skulle livet fungere som “vanlig”.
Jeg SKULLE elske henne,
tilbe henne -folk skulle se hvor fantastisk alt var.
-Når hun hadde drukket reagerte hun som regel alltid med å sitte på gulvet,
hylende, utagerte voldsomt.
“hvis jeg våget å gå fra henne hadde hun “alle” på sin side,
hun skulle bli boende i huset, hun ville ta jenta fra meg, hun visste alt om meg,
ingen ville tro meg om hun anmeldte meg…” 
–Å det er jo noe som viste seg å stemme.
Det at moren satt hylende, ruset på golvet er et minne hennes barn har 
brent inn – det var skremmende, stygt, vemmelig, ekstremt sårende.
For oss alle, men dette var bare fiksjon dagen etter,
hun har aldri snakket om dette dagen etter.

Det er flere ganger jeg tenkte tanken om hun hadde en form for schizofreni,
vi kunne ha en helt rolig dag hjemme, der dagen hadde gått uten noe problem,
for så jeg kom på jobb dagen etter og sjefen ba meg komme på kontoret, der han fortalte
at samboeren min hadde ringt ham dagen før og kjeftet og sagt stygge ting.
Hun krevde oversikt over lønn, og sa stygge ting om meg i tillegg.
Jeg hadde ikke merket noe på henne.
Ikke en mine! 
Lignende ting hadde hun gjort til venner av meg, familie og potensielle elskerinner.
En kvinne hun hadde fått for seg var min elskerinne fikk besøk på jobben,
der hun kastet rundt seg med påstander-hun kastet ting etter henne i tillegg.
Jeg visste ingenting før lenge etter, ikke sa hun noe-ikke viste hun en følelse rundt dette.
Nektet å snakke om det.

Jeg avslørte flere ganger at hun drev “kamper” mot andre,
hun konstruerte løgner om folk hun hadde sett seg ut.
Hennes ste-far har i flere omganger fått anklager om vold,
dette for å prøve å true vekk at hun prøvde å svindle ham.
En standard ting av henne var å konstruere anklager mot folk,
kun i den hensikt å skjule sine handlinger.
Barna ble dyttet foran henne som et skjold,
de ble satt i strategiske situasjoner og aktiviteter for å
komme seg inn i visse miljøer eller skaffe informasjon.
Barna fikk egne “diagnoser”, dette for å skape oppmerksomhet og penger.
-de har ettersom de har vokst opp selv utviklet en forakt for sin mor.
Hun ser ikke at hun har gjort dem vondt. 
Hun fortsetter bare sine løgner, eskalerer konflikter,
opprettholder krenkelsene.

Brudd er uunngåelig i et slikt forhold,
men for henne kom det som et sjokk,
selv om jeg hadde tatt henne i å “plage” min datter og nok et utroskap
hadde kommet frem var det en stor krenkelse at jeg nå dro. 
Jeg hadde så lenge forberedt meg på å dra.
Sett for meg hva som skjedde,
forventet en fryktelig reaksjon, 
det ble det mye, mye verre en jeg kunne drømt om.
Hun brukte alt i sin makt for å knuse meg,
politi og  barnevern ble løyet full- jeg var narkoman og voldelig.
Løy til andre menn, sa jeg var voldelig-fikk menn til å oppsøke meg, konfrontere meg.
Hun sørget for at tingene mine ble “låst” da jeg ikke kunne komme dit,
hun hadde huset, jeg måtte betale.
I tillegg sluttet hun å betale strøm/tv/data/kredittkort/lån-regningene fløt over.
Hun kontaktet alle jeg kjente, fikk venner og bekjente usikre.
Jeg skjønner ikke hvordan hun rakk over alt-
men jeg skjønner at hun var godt forberedt.

Det som har vært hennes pressmiddel er selvfølgelig  min datter,
under samboerforholdet var skrekken for ikke få møte min datter stor.
Hun ble brukt som våpen fra tidlig alder,
hadde jeg planer som ikke passet kunne hun sette igjen jenta og dra,
dermed kunne jeg ikke utføre mine planer.
Dette er en metodikk som har gått igjen opp gjennom årene,
spesielt rundt bryllupsdagen til meg og min kone,
eller hvis vi skulle på ferie.
Hvis man da står pakket og klar til å reise et sted,
og min datter plutselig kom inn døra smilende, sender man henne ikke tilbake.
Vi hadde egentlig en 50/50 ordning før hun startet på skolen,
til tider fungerte dette, men aldri over tid.
Det var alltid en overhengende fare for at det kom en beskyldning om noe.
Så lenge hun bevarte makten og jeg betalte det hun ville ha
samt hun fikk oppmerksomhet, kunne det gå bra.
Hvis ikke kom anklagene om rus, vold eller ustabilitet.
Typisk var at godt planlagte samvær ble stoppet/trenert,
jul, påske, sommerferier eller begivenheter mor ikke kunne overgå ble stoppet.
På samme tid hadde hun perioder der hun gjerne ville vise “alle” at hun samarbeidet så godt,
-selv med alle de utfordringene det var å ha meg som far.
Det var en god blanding av verdens beste far og en ustabil, voldelig rusmisbruker.
Desto eldre vår datter ble, jo mer involvert har hun blitt i konfliktene,
fram til jenta ble tenåring har valget vært å trå forsiktig,
dette for å hindre drakamp med henne i midten,
nå har dette blitt en umulighet da mor skader jenta med diagnoser.
Jenta lever et ustabilt liv, med mange flyttinger, mange menn.
En forvirrende hverdag, der mor havner i konflikter med alle og jenta
er et redskap i mors kamper.

Det er en god del år siden bruddet nå,
men det var ikke før det gikk ti år, da  jeg leste om psykopati,
jeg skjønte det fulle omfanget, og hva som hadde skjedd.
Før jeg satte meg inn i dette hadde det  vært umulig å fortelle om hva som foregikk,
alle hendelsene jeg hadde opplevd var for søkt til å være sanne.
Selv om det var ti år siden bruddet, har hun fortsatt en enorm påvirkning på mitt liv,
hun hadde fram til jeg møtte min kone ødelagt alle potensielle forhold.
Alle arbeidsplasser blir varslet, alle etater.
Stigmaet rundt meg som person og far har vært enormt.

Selv om jeg vet hvor vanskelig det er å få brutt med en slik person,
er det akkurat det man må gjøre.
En psykopat forandrer seg ikke,
egne behov går alltid først.
Man kan ikke lære noen empati, det er en følelse.
Jo fortere man kommer seg ut,
jo større sjanser er det for at man kommer minst mulig skadet ut av situasjonen.
Hvis man er låst fast, ta kontakt med kyndige personer.
Fortell hva sannheten er, legg deg flat på dine svakheter.
Når du har tatt det første skrittet ut av forholdet,
bruk tiden på å samle energi,
en psykopat lar deg ikke gå uten kamp.
De som har barn, barn med, eller foreldre som er psykopater MÅ skaffe 
seg en kontakt i politiet og i psykiatrien.
Ta en gjennomgang av situasjonen med disse.
 Ta rus-test, avklar psykisk sykdom og skaff besøksforbud hvis mulig.
Vær forberedt på angrep på alle kanter.
Informer ditt nettverk, familie, venner, NAV, lege, 
-alle som psykopaten kan bruke eller manipulere mot deg.
Aldri godta trusler eller innblanding i ditt liv.
Ta alltid opptak hvis du MÅ snakke med ham/henne,
prøv å send melding om det er mulig.
Vær konkret, vit hva du vil med meldingen/samtalen,
hold deg til dette, IKKE la deg rive med og la ting flyte ut til noe annet.
Psykopaten har IKKE empati- men vil likevel spille på dine følelser.
Personlig er jeg av den oppfatning at man ikke skal tie om psykopati,
man kan snakke om foreldre, partnere eller venner som har rusrelaterte problemer,
eller spiseforstyrrelser, eller voldelige menn blir snakket om hver dag,
seksuelle overgrep og pedofili..
-Men psykopati er like viktig,
dette er personer som med viten og vilje ødelegger andres liv.
Ofre etter psykopater skal ikke leve i frykt, skal ikke tie.
-Fortell deres historie, la ikke din psykopat ødelegge flere liv.

I forrige tekst snakket jeg om min venn Kjell og hans relasjon til sine foreldre. Jeg vil fortsette med temaet “psykopatiske foreldre” i dag. Det er mye å si om dette temaet, og jeg vet at mange av bloggens lesere ønsker mer informasjon om den spesielle relasjonen mellom psykopatiske foreldre og deres voksne barn.

Psykopatiske foreldre infantiliserer deres voksne barn. Å infantilisere betyr å umyndiggjøre. Men det innebærer mer enn kun umyndiggjørelse, det handler om fullstendig regresjon. Å regrere er å gå tilbake til et tidligere stadie i livet da man følte seg mer trygg eller fungerte bedre. Regresjon er en kjent psykologisk beskyttelse – kall det gjerne en forsvarsmekanisme – når et menneske blir overveldet eller møter utfordringer som han/hun ikke mestrer. Den ultimate regresjon er et voksent menneske som ligger i fosterstilling og sutter på tommelen. Virkeligheten har blitt så uoverkommelig at den som regrerer har søkt langt tilbake til et stadie hvor man ikke trengte å ta ansvar for sitt eget liv. En mildere form for regresjon er voksne mennesker som trekker frem barndommens leketøy og leker med dem, fordi det føles beroligende. For eksempel kan en erfaren bankdirektør bygge lego fordi det skaper en lykkelig lomme som minner om barndommen og lukker vanskelige utfordringer ute. Regresjon er ikke nødvendigvis negativt og kan være terapeutisk så lenge det ikke forhindrer at man igjen forholder seg til virkeligheten etter en kort stund.

Når psykopatiske foreldre infantiliserer deres voksne barn, så handler det ikke om at sønnen eller datteren selv regrerer. Det handler om at forelderen forsøker å tvinge voksne barn inn i rollen som deres lille gutt eller jente, enten med makt, manipulasjon eller overbevisning. Den psykopatiske forelderen har aldri akseptert at barnet er blitt voksent. Hvis det voksne barnet tillates å modne på naturlig vis, så blir det en trussel mot den psykopatiske forelderen, som ønsker å fortsatt være den dominerende, sterke og bestvitende part. En psykopatisk forelder ønsker å beholde sin plass på tronen og kontrollen over alle sine barn. I det som omtales som en patriark eller matriark – en diktator av et familieoverhode – befinner det seg ofte en psykopat eller narsissist.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Den psykopatiske forelderen motarbeider den naturlige løsrivelsen som finner sted i et normalt forhold mellom foreldre og deres voksne barn. En normal forelder aksepterer at i en viss alder så løsriver det (snart) voksne barnet seg fra foreldrenes trygge favn. Den normale forelderen lar det skje, oppmuntrer til at det skjer og legger til rette for at det skjer mest mulig gnidningsfritt for begge parter. Den normale forelderen kan mislike løsrivelsen og går ofte gjennom en sorgprosess, men vet at det er livets gang. Den psykopatiske forelderen derimot aksepterer aldri en slik løsrivelse og dette har samme årsak som når den psykopatiske partneren ikke tolererer at objektet bryter relasjonen; barnet er en forlengelse av den psykopatiske forelderen og ikke et eget individ.

Hvordan merker det voksne barnet at en infantilisering skjer?

Det kan skje subtilt og på vis som er vanskelig å sette ord på, for den psykopatiske forelderen står ikke nødvendigvis i veien for at barnet flytter hjemmefra og løsriver seg rent geografisk, det voksne barnet kan derfor oppleve seg som frigjort. Likevel er det mange ting som indikerer at den psykopatiske forelderen aksepterer en fysisk løsrivelse men at dette kun er “pro forma” og at en egentlig emosjonell eller mental løsrivelse ikke tolereres. Her er noen av tegnene.

-Den psykopatiske forelderen kontakter det voksne barnet meget hyppig, og reagerer med sinne, sympatifisking, anklager eller andre former for manipulerende hersketeknikker hvis det voksne barnet forsøker å kutte ned på mengden kontakt.

-Den psykopatiske forelderen tror at foreldrene og barnet fortsatt er en slags “treenighet” (alternativt duo hvis den ene forelderen er ute av bildet). Hvis det voksne barnet har skaffet seg en ny familie og fått egne barn, så er den nye familien sekundær i den psykopatiske forelderens øyne. Det er fortsatt den opprinnelige kjernefamilien som er den viktigste og den psykopatiske forelderen vil ha problemer med å akseptere at det voksne barnet nå prioriterer sin nye familie.

-En enslig psykopatisk mor behandler ofte hennes sønn som en ektemann eller hennes datter som en venninne. Den psykopatiske forelderen kan også plassere barnet i en rolle som forelder til forelderen, hvor den psykopatiske forelderen gjør seg hjelpetrengende og avhengig av barnet. Dette minner om omvendt infantilisering. Egentlig handler det bare om forskjellige valg av manipulasjonsform, for å beholde det voksne barnet i en tett symbiose. Uansett hvilken dynamikk som utvikles så får det voksne barnet en underlig opplevelse av at relasjonen ikke føles riktig, men uten å kunne sette fingeren på hva som er feil.  

-Den psykopatiske forelderen blir desperat hvis det voksne barnet tar selvstendige valg om bosted, utdanning, valg av partner eller er uenig med den psykopatiske forelderen. Den psykopatiske forelderen vil ofte ha et pompøst og bedrevitende skjær over seg i samspill med det voksne barnet. Hvis sønnen eller datteren foretar et valg stikk i strid med den psykopatiske forelderens ønske, så vil desperasjonen vise seg i form av trygling, latterliggjøring eller trusler. For eksempel kan den psykopatiske forelderen gjøre narr av sønnens eller datterens valg, gjerne foran andre. Hvis investeringen som det voksne barnet foretok selvstendig (og mot forelderens ønske) slår feil, så får det voksne barnet ingen hjelp eller støtte til å komme seg på fote, men blir derimot møtt med “hva var det jeg sa?”. I beste fall får barnet trøst i form av “så så, det går bra, neste gang må du høre på din mor/far”. Kort sagt søker den psykopatiske forelderen hele tiden å påvirke alle barnets livsvalg. Dette handler om kontroll.

-Den psykopatiske forelderen tar aldri det voksne barnets kunnskap på alvor. Sønnen eller datteren kan være meget velutdannet, sågar ekspert på sitt område og faglig etterspurt. Den psykopatiske forelderen vil likevel vite best og aldri respektere det voksne barnets ekspertise. Det voksne barnet holdes undertrykt i en “du skal ses men ikke høres” posisjon. Voksne barn av psykopatiske foreldre kan oppleve at i familieselskaper hvor andre slektninger eller venner er tilstede, så reagerer den psykopatiske forelderen med misnøye hvis det voksne barnet tar ordet, og det voksne barnet får opplevelsen av at det ikke har noe det skulle ha sagt.

Opprør mot en psykopatisk forelder slås hardt ned på, det er for eksempel vanlig at en psykopatisk forelder truer med å gjøre barnet arveløst hvis det ikke føyer seg tilstrekkelig. Underdanighet derimot, belønnes. Jeg vil forsøke å forklare hvordan. 

Jeg vil bruke en analogi som jeg muligens har brukt før, men den er perfekt for å beskrive hvordan infantiliseringen opprettes av psykopatiske foreldre.

I eventyret “Snedronningen” av H C Andersen så blir gutten Kai bortrøvet av den onde snedronningen. Hans venn Gerda beslutter seg for å finne Kai og bringe ham tilbake. Hun legger ut på en lang ferd mot vinterlandet, hvor snedronningen holder Kai fanget. På vei til vinterlandet møter Gerda snedronningens tre søstre – Vår, Sommer og Høst – som alle på forskjellige vis forsøker å forhindre at Gerda finner vinterlandet. Sommerdronningen inviterer Gerda til å overnatte i hennes meget idylliske hjem. Hjemmet ligger badet i konstant sollys og omgis av vakre farger, blomster og vennlige dyr. Gerda får ligge i en seng som er så stor, myk og behagelig at hun blir konstant søvnig av å ligge i den. Sommerdronningen baker hele tiden, lager syltetøy og allverdens godsaker som Gerda blir servert. Det er så trygt og godt å være hos sommerdronningen at Gerda etter en stund glemmer hennes egentlige misjon; å finne Kai. Sommerdronningen forteller henne løgner; at Gerda ikke var på vei noe sted og at hun har det best hos henne. Gerda blir værende hos sommerdronningen i flere uker og befinner seg i en behagelig døs, en slags transe som hun ikke klarer å våkne opp ifra. Sommerdronningen distraherer henne med pene blomster og vakre ord, før en hendelse gjør at Gerda vekkes opp av transen og husker hvor hun var på vei. Hun forlater endelig sommerdronningen og fortsetter sin ferd for å finne Kai, betydelig forsinket.

Dette er en nokså direkte beskrivelse av opplevelsen voksne barn får når de besøker deres psykopatiske foreldre. De blir så dullet med at de føler seg som 12-åringer, selv om de er 40. Det er en meget behagelig tilværelse, og den psykopatiske forelderen gir inntrykk av at barnet kan bli der for alltid. En del av det voksne barnet ønsker å bli værende i den beskyttende bomullen som den psykopatiske forelderen svøper rundt ham/henne, for det føles så godt. Bomullen beskytter mot hverdagens harde virkelighet og utfordringer. Men det er en illusjon, for den beskyttede tilværelsen får den voksne sønnen eller datteren til å glemme deres egentlige ambisjoner, hvor var de egentlig på vei? Hva var deres mål? Hva dette egentlig er, er ekvivalenten til idealiseringsfasen som objekter går gjennom med deres psykopatiske partner, og hvis barnet blir værende lenge nok så vil den psykopatiske forelderen etterhvert begynne å devaluere barnet. I tillegg har infantiliseringen en skummel agenda; den behagelige dullingen skal forhindre at det voksne barnet gjør opprør eller fortsetter på deres egen vei (som Gerda). Den psykopatiske infantiliseringen hemmer vekst og selvstendighet hos det voksne barnet. I meget dysfunksjonelle familier så har barnet ikke bare en forelder som infantiliserer, men to. Hvis barnet likevel trosser forelderen så oppleves et maskefall likt det den psykopatiske partneren viser når objektet forkastes, og den egentlige forelderen kommer fram; et ondsinnet vesen som spyr ut eder og galle fordi barnet ikke kjøpte den drømmeverdenen som forelderen tilbød. 

Den psykopatiske forelderen vil imidlertid sjelden forkaste barnet. Istedet blir relasjonen en evig ring hvor forelderen kort tid etter et maskefall later som om intet har skjedd og en ny idealisering starter. Det er motsatt også ofte vanskeligere for barnet å innføre NK med en psykopatisk forelder på samme måte som med en psykopatisk eks. Dette er fordi de familiære båndene er så sterke, og stigmaet ved å bryte med en forelder så stort. Likevel er en psykopatisk forelder ekstremt skadelig selv om det voksne barnet er velfungerende og ikke føler seg spesielt manipulert. Å ha tett kontakt med en psykopat, enten det er en forelder, partner eller venn, er som å få dryppet bittelitt arsenikk i maten hver eneste dag; du dør ikke av det men du vil være konstant forgiftet og i dårlig form. Det er derfor meget viktig å holde en psykopatisk forelder på avstand ved hjelp av gråstein-metoden, men er det ikke mulig å holde den psykopatiske forelderen på en avstand som barnet kan leve med, så er NK med forelderen nødvendig. 

Først vil jeg si tusen takk til dere som har donert midler til bloggen den siste uken. Pengene går direkte til promotering av bloggen via facebook.

Litt statistikk. Jeg henter bloggens statistikker to steder; promoteringsstatistikken kommer fra facebook, men leserstatistikken kommer fra blogg.no. Så langt har 107,317 nordmenn, dansker og islendinger stiftet bekjentskap med bloggen. Av disse har ca 9000 blitt “faste” lesere. Det forteller meg at emnet psykopati og narsissisme interesserer mellom fem og ti prosent av den allmenne befolkningen. Fortsatt finnes det dog et potensielt marked innenfor målgruppen på tre millioner voksne facebook brukere. Blant disse finnes mest sannsynlig en stor mengde objekter som ikke forstår hva de er eller har vært utsatt for. Midlene dere har donert i løpet av bare en uke vil finansiere spredning av bloggen til ytterligere 10,000 mennesker.  

I dag vil jeg fortelle om min venn og hans forhold til sine foreldre. Vi kan kalle min venn for Kjell. Kjell er som meg homofil. Kjell har også i likhet med meg vært gjennom en oppvåkning i godt voksen alder, dog er ikke hans psykopat en partner, men hans egen mor og muligens også far. Kjell har i dag fortsatt kontakt med sin mor og far men betydelig mer distansert enn tidligere. Han har innsett at han ikke har godt av tett kontakt med sine foreldre og at de aldri kommer til å forandre seg til å bli de kjærlige foreldrene som han ønsker seg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Utad er Kjells foreldre sjarmerende og imøtekommende. Jeg har selv møtt dem og de vinner deg lett over. Hva Kjell forteller om en oppvekst med dem står imidlertid ikke i samsvar med fasaden som utenforstående opplever. Kjell ble aldri fysisk mishandlet og han hadde alltid rikelig med mat, klær og leker. Kjell forstod derfor ikke at han ble misbrukt før han kom i prat med meg. Vel, det var ikke jeg som belærte ham, det var mer en felles prosess hvor jeg bidro men hvor Kjell selv samlet trådene.

Kjell trodde det var helt normalt at foreldrene latterliggjorde ham foran hans venner. Han var vant til det og pleide å møte det med et skuldertrekk. Han tolket det som “erting” selv om han egentlig ikke syntes det var ok. Kjell var stolt av sine foreldre fordi de tok det så fint at han er homofil, han tenkte derfor at deres irriterende trekk kunne han leve med, for det viktigste var at de godtok ham slik han er, men i samtalene med meg begynte Kjell å spørre seg selv om de egentlig tok det så fint som han overbeviste seg selv om.  

Da Kjell kom ut av skapet så fortsatte familielivet som før ganske umiddelbart. Hans mor hadde reagert med uttalelsen “det er ikke noe å snakke om” og Kjell var meget lettet over at hun tilsynelatende tok så lett på det og at ingen slo hånden av ham. Det som imidlertid senere fremstod som merkelig for Kjell, var at hver gang han opplevde noe tungt så ble han møtt med det samme “det er ikke noe å snakke om” uansett hva som plaget ham. Kjell ble hardt mobbet i ungdomstiden på grunn av sin legning. Men også dette var “ikke noe å snakke om”. Da han senere kom ut av skapet så hadde Kjell derfor mye på hjertet. Han hadde til tross for sin unge alder allerede hatt mange tunge år og trengte sårt støtte og forståelse fra sine nærmeste, men uten å få noe – for ingenting var noe å snakke om.

Kjell hadde skapt seg en alternativ historie om foreldrene som kunne gjøre ham stolt av dem og som skjulte den ubehagelige sannheten. Men hans  oppfattelse av sine foreldre som tolerante og “kule” stemte ikke med virkeligheten. Kjell forstod etterhvert at foreldrene ikke forsøkte å gjøre ting enklere for ham, men at de tvert imot var likeglade. Foreldrene var ikke interesserte i Kjells mange år med lidelse innen han kom ut av skapet, de spurte aldri hvordan han hadde hatt det og fortsatt hadde det. Derimot elsket de å smykke seg med det liberale stempelet utad, og fortalte villig vekk til andre om deres homofile sønn fordi de da håpet å fremstå som progressive. I tillegg sanket de sympati fra utenforstående for at de hadde en “avvikende” sønn. Kjell tok flere ganger opp med sine foreldre at det ikke var ok at de fortalte hvem som helst at han var homofil, for det var hans privatsak og ikke deres. Men han pratet for døve ører.

I samtale med meg tegnet det seg etterhvert et bilde av meget dysfunksjonelle foreldre som løp rundt og sanket narsissistisk forsyning på Kjells bekostning. Hans velferd var aldri i tankene deres, det var deres umiddelbare påfyll av NF som var viktig for dem. At de muligens ødela deres egen sønns gode rykte var fullstendig likegyldig for dem og muligens også intensjonen. 

Kjell oppdaget et mønster i hvordan foreldrenes misbruk utartet seg, og det handlet ikke bare om hans seksuelle legning. Hver gang Kjell hadde et problem av ymse slag så luftet han problemet for foreldrene, i håp om å få gode råd. Det var imidlertid aldri noen emosjonell støtte å hente, og Kjell følte seg merkelig tom selv etter lange samtaler med foreldrene. Han trodde lenge at det de ga ham var støtte av den sorten alle foreldre gir, for de hadde jo lyttet til ham og kanskje var han bare en krevende person som var meget vanskelig å hjelpe. Likevel følte han seg aldri støttet, ingenting av hva de sa eller gjorde opplevdes som lindrende og selv tunge problemer ble aldri fulgt opp med et “hvordan går det med ….”. I noen ekstreme tilfeller så responderte faktisk foreldrene på hans rop om hjelp med å angripe ham verbalt og emosjonelt. En gang han hadde det spesielt tungt av et knust hjerte etter et romantisk brudd og ønsket hjelp av mor og far, så ga de ham opplevelsen av at bruddet var hans egen skyld fordi han var en vanskelig person. Foreldrene endte ofte opp med å anklage ham for hans problemer, hvis de var lei av å snakke om dem. 

Kjell fortalte mange ting. For eksempel ble hans bursdager sjelden markert. Kjell protesterte ikke på dette, men syntes det var sårt at han ikke fikk noe særlig oppmerksomhet av foreldrene på bursdagene sine. Moren fortalte ham ofte at “bursdager er ikke viktige” og “det er bare selvhøytidelige mennesker som feirer seg selv”. Kjell ble vant men syntes det var underlig at moren gjerne tok imot store gaver og oppmerksomhet på sin egen bursdag.  

Kjell fattet etter mange år at foreldrene ikke var istand til å dekke hans emosjonelle behov og at dette hadde pågått helt siden hans fødsel. Han forstod også at det ikke var fordi han selv var spesielt trengende men fordi foreldrene verken hadde evne eller vilje til å bry seg om ham og at de muligens var forstyrret. Han begynte den lange og tunge prosessen med å omskrive sin indre historie om foreldrene. De var ikke så fantastiske som han trodde. Han forstod også at han måtte redusere samværstiden med dem og dessuten slutte å dele alt som skjedde i hans liv med dem (gråstein metoden) fordi det aldri kom noe godt ut av det og at de i visse tilfeller faktisk brukte hans utsagn og sårbarheter mot ham. 

Som en avsluttende kommentar til historien om Kjell så vil jeg påpeke at det er meget vanlig at psykopaten ikke vil forholde seg til andre menneskers problemer, ikke engang sine egne barn. Vi kan se hvordan Kjells mor overhodet ikke har empati for Kjell. Hun tenker bare på seg selv. “Det er ikke noe å snakke om” kan umiddelbart tolkes som at hun har stor takhøyde, men egentlig er det en unnskyldning for å slippe å engasjere seg i Kjells liv på hans premisser. Faktisk er det en genial, meget subtil og manipulerende form for ansvarsfraskrivelse. Kanskje leserne har hørt dette utsagnet eller andre varianter fra psykopatiske partnere eller foreldre? Jeg nevner også bursdagshistorien fordi det er så karakteristisk for psykopaten og narsissisten å hate å markere andre på positive måter. Å stille andre i sentrum, selv for bare en eneste dag, gir dem enormt ubehag.