Om å være fornøyd med hva man har

Posted on

Ja dette har vi jo hørt mange ganger før. Men hva ligger bak “vær fornøyd med det du har”, og hvorfor er det ikke bare en klisjè? Dette henger tett sammen med takknemlighetsøvelsene som jeg har skrevet om et par ganger i bloggen og som også refereres til i min bok, men i dag skal vi gå dypere bak kulissene. Hvorfor er det så viktig å være takknemlig for hva vi har?

Da jeg var barn, ung, og til en viss grad fortsatt, så hadde jeg et meget rikt indre liv. Jeg hadde så god fantasi at jeg trengte ikke andre barn for å kunne leke. Faktisk foretrakk jeg å leke alene og var vel langt på vei asosial. Jeg undrer om omgivelsene også mistenkte at jeg hadde en grad av autisme, men det hadde jeg altså ikke. Uansett så syntes jeg andre barn var kjedelige, de hadde jo ingen fantasi! De hadde kun evne til aktiviteter som allerede var etablert fra før, som fotball og hyttebygging. De så ikke at det lå en totalt uutforsket verden i vårt indre. De skulle også være i aktivitet hele tiden, og kunne aldri sitte i ro og bare eksistere. Dette irriterte meg. Ja, jeg fremstod nok som et merkelig barn.

Men min verdensanskuelse svant ikke med barndommen. Jeg tok den med meg inn i ungdomsårene og senere voksenlivet. I dag kan jeg fortsatt undres over andre menneskers manglende evne til indre aktivitet. Forskjellen er at i dag irriterer jeg meg ikke over dette. Jeg er heller ikke like asosial som før. I dag vet jeg at mennesker er forskjellige, og at det er en grunn til det. Grunnen er at vi som mennesker har et varierende indre liv. Noen mennesker kan ikke sysselsette seg selv. De er avhengige av eksterne stimuli for å aktiveres og underholdes. I ytterste forstand av denne varianten så befinner psykopaten seg, fordi han/hun ikke har et indre liv overhodet. Men la oss legge psykopaten til side en stund. Vi kan forsåvidt også nevne den motsatte ytterkant, der hvor autisten befinner seg. Autisten er så oppslukt av sin indre verden at alle utenfrakommende elementer oppleves som forstyrrende. Derfor kan autisten reagere med aggresjon når andre mennesker henvender seg til ham/henne. Normale mennesker befinner seg et eller annet sted på et spekter mellom autisten og psykopaten, i hvert fall hva indre aktivitet angår. 

Jeg vokste opp litt som en einstøing, men jeg hadde en sosial oppvåkning som toppet seg da jeg var cirka tyve år. Da oppdaget jeg gleden i å være sammen med andre og jeg begynte å bli sosialt smidigere. Men jeg bar fortsatt med meg et rikt indre liv og hadde et stort behov for å være alene. Det var mitt indre liv som gjorde at jeg følte meg rik, til tross for at jeg ikke hadde mer penger enn andre. Jeg opplevde derfor aldri misunnelse på jevnaldrende som hadde mer enn meg i form av materielle goder. Jeg var absolutt også selv opptatt av materielle ting, men det var i form av “skatter” som brev eller gjenstander med affeksjonsverdi som gjorde at jeg opplevde at jeg hadde noe verdifullt som ingen andre hadde. Jeg følte meg heller aldri truet av at andre hadde et større talent enn meg. Min indre styrke regulerte meg og jeg fylte meg selv perfekt. 

Det kan være andre ting som gjør at du føler deg rik. Det kan være familie eller vennskap, eller kanskje en perle av en hytte dypt inne i skogen. En hytte som kanskje er falleferdig og ikke spesielt høyt taksert, men som for deg er et lite paradis. Du kan føle deg rik på opplevelser. Det kan være en bragd du har utført. Kanskje reddet du en gang et liv. Kanskje gjennomførte du en tøff utdannelse. Kanskje er du heldig å faktisk være pengerik. Det spiller ingen rolle hva det er, men hvis det fyller deg opp med følelsen av å være fornøyd og mett, så befinner du deg i den tilstanden jeg skriver om i denne teksten.

Det som skjer når vi føler oss rike og er fornøyde med hva vi har, er at vi aldri opplever bitterhet eller misunnelse mot de som har mer enn oss av noe. Tvert i mot så unner vi dem det, for vi er fylt av en følelse av å ha det vi trenger og å være privilegert. Når vi opplever oss som privilegerte så har vi overskudd og lyst til å hjelpe andre. Det sier seg selv at denne følelsen ikke oppstår av å ha oppnådd et slags materielt metningspunkt. Den kommer ikke når bankkontoen passerer to hundre tusen kroner, en halv million eller en million. Denne følelsen kommer innenfra, helt uavhengig av eksterne faktorer. Og det er her poenget mitt om indre rikdom, indre liv og indre aktivitet kommer inn. For når vi er fylt med oss selv, så løper vi ikke etter eksterne stimuli. Mennesker som er indre fattige søker eksterne mål, som å tilegne seg stadig større hjem eller dyre gjenstander. De måler suksess etter hva andre har kontra dem selv. Ja, vi vet at dette også er hva psykopaten gjør, men det faller innenfor normalen å ha det slik til en viss grad. Hvis du kjenner deg igjen i denne beskrivelsen, så ikke tro at du har psykopatiske trekk. Slapp helt av, og lær heller hvordan du kan slippe dette “jaget”.

Å være fornøyd med hva vi har inkluderer også å være fornøyd med hvem vi er. La oss ta et eksempel. Jeg var alltid så slank, helt til langt opp i 30-årene så var jeg nær sagt mager, og jeg var stolt av det (ja, det er lov å ha overfladiske verdier også). Jeg så jevnaldrede mennesker ese ut men jeg struttet fortsatt rundt tynn som ei fjøl. Hva det gjorde med meg var ikke at jeg nedvurderte mennesker som var tykkere enn meg, men jeg var fornøyd med meg selv. Jeg gikk rakrygget rundt og så andre mennesker i øynene, slik det skal være. Men så skjedde det at jeg klarte å slutte å røyke. I utgangspunktet var det en bragd, men jeg endte opp med å legge på meg tretten kilo. For utenforstående så fremstod jeg nok som normalvektig fordi jeg hadde vært så mager tidligere. Men det skjedde en indre prosess i meg som endte med at jeg ikke lenger var fornøyd med meg selv. Jeg hadde knyttet en del av mitt selvbilde til å være tynn, og nå kunne jeg ikke lenger gjøre det. En del av min selvtillit forsvant dermed med kiloene som kom. Sammen med ettervirkningene etter psykopaten så medførte det at jeg sluttet å gå rakrygget, jeg sluttet å se folk i øynene. Jeg var ikke lenger fornøyd med hva jeg hadde. Plutselig var jeg utilstrekkelig og jeg hadde utilstrekkelig. 

Jeg kjente nye følelser dukke opp i meg; sinne, raseri, misunnelse, bitterhet og hat. Min indre rikdom kunne ikke lenger holde disse følelsene på avstand, fordi jeg ikke lenger var fornøyd med hva jeg hadde. Jeg mistet evnen og lysten til å være snill mot andre. Plutselig følte jeg meg ikke rik lenger, til tross for at jeg faktisk hadde mer penger og eiendeler enn før. Men materiell rikdom hjelper ingenting når du ikke er fornøyd med hva du har eller hvem du er. Det er derfor millionærer ofte ikke er fornøyde, selv om de har mer enn de fleste. 

Psykopaten sådde et frø i meg om at jeg ikke var god nok. Jeg begynte å reagere negativt på at andre mennesker syntes å ha lykkelige relasjoner med deres partnere. Jeg sluttet å unne dem deres lykke, og begynte å misunne dem. Jeg hadde selv opplevd et øyeblikks lykke slik jeg oppfattet deres lykke, men den ble tatt fra meg. Og nå var jeg fattig sammenlignet med dem. Når slike vonde følelser slår rot i deg, så begynner det også å stråle ut av deg. Andre mennesker fanger det opp og trekker seg unna. Du havner stadig hyppigere i konflikt og verden snur fra å være et trygt og godt sted til å bli et sted som motarbeider deg. Hvis du kjenner deg igjen i dette, så skal du ikke la det få lov til å spise deg. Ikke la psykopaten vinne. Det finnes en løsning; lær deg å igjen bli fornøyd med hva du har.

Hent din indre rikdom fram igjen. Hvis alt er borte så begynn på gulvet med takknemlighetsøvelsene som gamle lesere av bloggen kjenner til. For dere nye lesere så kan jeg kort repetere hva de går ut på. Hver morgen når du står opp, så sitt fem minutter på sengekanten hvor du takker høyt til deg selv for alt du har. Etter et psykopatisk brudd så føler man at man har mistet alt. Takknemligheten er derfor ofte ikke ektefølt, men det behøver den ikke å være. Derfor skal du takke høyt. På den måten programmerer du hjernen og deg selv til å få din indre rikdom tilbake. I begynnelsen må det kanskje være helt basalt; “jeg er takknemlig for at jeg har luft i lungene, en seng å ligge i hvor jeg kan sørge og stenge omverdenen ute, og et toalett som jeg kan kaste opp i fordi jeg har så vondt i magen”. Ja, det er lov å være litt ironisk i begynnelsen. Senere kan du utvide til “jeg er takknemlig for at jeg har noen kroner i banken, mat i kjøleskapet og en god venn”. Etterhvert kan du utvide til “jeg er takknemlig for at jeg klarer å gå på jobb og fikk skrevet en prosedyre på jobben som ble godt mottatt av medarbeiderne og sjefen”. Slik får du langsomt din indre rikdom tilbake, du står igjen rakrygget og opplevelsen av at andre har mer enn deg vil avta.

Selvfølgelig finnes det aspekter ved livet som ikke fungerer optimalt og som man ikke skal være fornøyd med. Disse aspektene krever forandring og tiltak. Men dette er noe annet enn den grunnleggende indre rikdommen som bør følge deg, uansett hvor du går. Når den er på plass, så vil eksterne problemer bli utfordringer og ikke bekreftelser på at du ikke har nok. Det viktigste tiltaket har du faktisk allerede gjort, hvis du har brutt med psykopaten. Alle andre problemer blir for barnemat å regne når du har klart å innføre NK. 

Tenk også på at psykopaten du var sammen med, aldri vil bli fornøyd med hva han/hun har. Det er kronisk, en del av deres forstyrrelse. Det er derfor de befinner seg i konstant konkurranse med andre, opplever misunnelse og bitterhet daglig. Psykopaten har det ikke bra. De har ingen indre rikdom. Uansett hvor hardt de forsøker å overbevise andre om deres perfekte liv, så er de aldri fornøyd med noe. De er heller aldri fornøyd med hvem de har. De var ikke fornøyd med deg, og de er ikke fornøyd med din erstatter. Får de barn, så er de ikke fornøyd med dem. Får de en million i gave eller testamentert, så er de ikke fornøyd med pengene, for de kunne jo fått to millioner hvis de ikke hadde hatt et søsken! De er derfor bitre på at deres søster eller bror ble født. Hvis de er friske, så fungerer de i egne øyne likevel ikke optimalt, for det finnes mennesker som er sterkere enn dem.

Pass på at du ikke selv blir slik. Psykopaten stjal vår evne til å være fornøyd, men du kan ta den tilbake. Ikke la psykopaten gjøre deg til dem. Psykopaten er ikke lykkelig, la denne erkjennelsen formilde ditt hat og bitterhet mot vedkommende. 

Jeg håper dette har gitt deg litt bedre innsikt i betydningen av “vær fornøyd med hva du har”.  

Filmtips: The girl on the train

Posted on

Det skorter ikke på filmer om psykopater. Det er imidlertid langt mellom hver film som gir en troverdig fremstilling av en psykopat slik vi kjenner dem her på bloggen og fra våre liv. “The girl on the train” er en slik film. Filmen ble vist på kino i 2016 til gode anmeldelser og var såvidt jeg husker nokså populær. Selv fikk jeg ikke sjansen til å se den før i går kveld. Her følger mine inntrykk og bruddstykker av handlingen. Dere som ikke ønsker å vite hva som skjer i filmen, bør stoppe å lese nå.

Jeg likte “The girl on the train” meget godt. Grunnen er at den skildrer så mange elementer av hva vi har lært om oss selv og psykopaten i nære relasjoner. Hovedpersonen er Rachel som er et alkoholisert vrak og jeg må innrømme; en du har lyst til å riste fordi hun virker både besatt og uten evne til å få orden på livet sitt. Men det gikk fort opp for meg at karakteren er en meget god skildring av hva som skjer med objektet etter en psykopatisk forkastning. Rachel ble nemlig forkastet av sin psykopatiske ektemann, Tom, og hurtig erstattet med en ny partner. Rachel fikk alvorlige problemer med å forstå hvorfor hun ble byttet ut så fort, uten avklaring. Hun klarer ikke å legge relasjonen til Tom bak seg, og hver dag tar hun toget forbi hennes tidligere hjem – huset hun delte med Tom men som nå den nye partneren har flyttet inn i. Tom har dessuten fått et barn med den nye kvinnen. Hver dag utsetter Rachel seg for den tortur det er å se mannen hun trodde hun skulle dele livet med, nå har gitt hennes fremtid til en annen kvinne, men Rachel klarer ikke å gi slipp. Hun er blitt bitter. Det kommer dessuten frem i filmen at hun ofte kontakter sin eks og hans nye familie i jakt på svar, inntil hun trues med besøksforbud og anmeldelse. På utsiden ser det selvfølgelig ut som om Rachel er en ustabil forfølger og langt inn i filmen heller sympatien mot Tom og hans nye familie. Lyder dette kjent så langt? Faktisk er det skremmende kjent, og det kommer mer.

Rachel tror hun har skyld i at relasjonen med Tom endte, noe Tom har manipulert henne til å tro. Men etterhvert forstår vi at alle tingene Tom klandrer Rachel for, de gjorde han selv. Dette er psykopatisk projeksjon og noe filmen på ypperlig vis klarer å fremstille med en tvist, slik at dette ikke blir åpenbart før langt inn i filmen. Noe annet som filmen fokuserer på, er psykopatisk tåkelegging. Rachel tror det er noe galt med henne, og husker ikke hendelser slik de egentlig foregikk. Tom har klart å tåkelegge henne til å tro at det er Rachels skyld at han mistet jobben i et firma, fordi Rachel oppførte seg klanderverdig på en firmafest. Dette er Rachel også selv overbevist om og bærer med seg videre i livet. Senere i filmen kommer det frem at den egentlige grunnen til at Tom mistet jobben, var fordi han sextrakasserte flere av sine kvinnelige kolleger. Dette er en av flere eksempler på tåkelegging som filmen på ypperlig vis klarer å fremheve. 

Annonsørinnhold
Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet
Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Rachel gjennomgår dog en oppvåkning på nøyaktig samme måte som jeg og dere som følger bloggen i vår tid gjorde. I sjokk og vantro opplever hun at sannheten erstatter tidligere hjernevask. A-ha opplevelsene står i kø for henne, og dette skjer parallelt med at hun blir tørrlagt. Hun forsøker å advare Toms nye partner, men i begynnelsen er dette forgjeves. Den nye partneren er selv tåkelagt til å tro at Rachel er gal og sverger sin lojalitet til Tom. Men etterhvert som filmen nærmer seg sitt klimaks så går det også opp for den nye partneren at Tom ikke er den mannen han har utgitt seg for å være. Igjen er dette skremmende kjent skildret. 

I filmens klimaks får vi se et godt skildret psykopatisk maskefall. Tom blir stilt til veggs for sin tåkelegging men anklages også for å ha begått et mord (ha i mente at dette er en film og at det skal være en viss dramatikk involvert, dessuten er et psykopatisk motivert drap heller ikke utenkelig i det virkelige liv). I kjent psykopatisk stil så klandrer Tom alle andre for sine ugjerninger og nekter å se sine egne feil. Han angrer ingenting hverken overfor Rachel, mordofferet eller den nye partneren. 

Kort konkludert så skildrer denne filmen så mange av de psykopatiske elementene vi kjenner til at jeg kun kan lovprise den. Om den er så spennende som filmkritikerne hevder? Nuvel. Jeg har sett thrillere med langt mer nerve enn denne. Men for oss studenter av samspillet mellom psykopat og primærobjekt så er den en gavepakke. Det aller verste er at jeg så altfor lett kunne relatere til den. Da gikk det opp for meg at jeg en gang levde i en thriller. Erkjennelsen ga meg gåsehud. 

Så til dere kjære mannlige lesere. Dere gir ikke så mye lyd fra dere her på bloggen, men jeg vet at dere er her. Fokuset blir lett på den mannlige psykopaten når de aller fleste kommentatorene er kvinner og også mine egne erfaringer handler om psykopatiske menn. Men til dere menn og også andre lesere som har deres erfaringer fra kvinnelige psykopater så er den minst like kjente filmen “Gone girl” fra 2014 et meget godt tips. “Gone girl” er interessant fordi den blant annet på mesterlig vis skildrer psykopatens manglende identitet; hvordan den psykopatiske kvinnen i filmen nesten uten anstrengelse svinger mellom flere forskjellige personligheter men uten egentlig å være noen. Den skildrer også – akkurat som “The girl on the train” – psykopatens totalt fraværende samvittighet og anger.

For homofile lesere så vil jeg anbefale “The talented Mr. Ripley” fra 1999 som også er en moderne klassiker om en mannlig psykopat som idealiserer en annen mann, men myrder ham når objektet ikke responderer på idealiseringen slik psykopaten ønsket. Deretter overtar han den myrdedes liv, interesser, væremåte og omgangskrets.

Alle tre filmene har det til felles at de er høykvalitetsfilmer som ikke går over styr. Selv om alle filmene inneholder drap så går de ikke i den samme fellen som andre filmer om psykopater; å overdrive blodbadet på bekostning av realistiske fremstillinger av psykopaten. Alle tre legger vekt på psykologiske elementer som vi som objekter lett vil gjenkjenne. Det pussige er at de fleste seere naturlig nok oppfatter disse filmene som thrillere og grøssere, men for mange av oss her på bloggen så var det hverdag å ha en slik person i våre liv. 

Så her er tre viktige filmer alle bør streame, leie eller kjøpe, hvis dere ikke har sett dem allerede. 

Det er bare å sette igang med å poppe popkorn og slå av telefonen 🙂

 

Psykopaten og søvn

Posted on

Nå tenker du kanskje “jeg vet at psykopaten gjør mye avvikende, men det er vanskelig å tro at de til og med sover annerledes”. Vel, det er naturlig hvis du tenker dette, men faktisk så kan man lese en psykopat på deres søvnmønster. Dette er naturligvis ikke et offisielt kriterie, men de fleste av psykopatens væremåter er ikke offisielle diagnosekriterier. Kun vi som kjenner en psykopat på nært hold har sett fellestrekkene og vet at disse uoffisielle kriteriene eksisterer. Slik er det også med psykopaten og søvn. 

Noe som vi alle vet men har nektet å tro at ikke er tilfeldig, er hvordan psykopaten kan legge seg og etter kun få minutter falle i tilsynelatende dyp søvn. For observatøren så minner det om en robot som skrus av eller legger seg til oppladning. Men dette er alt annet enn tilfeldig. Det er slik, og grunnen er at psykopaten ikke har bekymringer eller kvernetanker som holder ham/henne unødvendig våken. Psykopaten tenker ikke på morgendagen på samme måte som normale mennesker gjør. De gruer seg ikke til eksamener eller andre utfordringer. De opplever heller ikke glede; “sommerfugler i magen” holder dem ikke våkne. De ligger ikke og tenker på om de har sagt eller gjort noe galt. Samvittighet er fraværende og plager dem ikke. De har heller ingen håp eller drømmer om framtiden, som de ligger og spekulerer på om vil gå i oppfyllelse. 

Psykopaten kan falle i søvn umiddelbart etter en krangel. Der objektet ligger våken med knute i magen og lurer på hvordan konflikten kan løses, så dveler ikke psykopaten ved dette. Faktisk kan det virke som om de sover bedre etter en konflikt, og mest sannsynlig gjør de faktisk det. Narsissistisk forsyning i form av et opprørt objekt, beroliger psykopaten. Narsissistisk forsyning er deres bensin og deres evne til å falle hurtig til ro etter bråk kan sammenlignes med hvordan normale mennesker slapper av når de har spist seg gode og mette. 

Annonsørinnhold
20 bestselgere som garanterer nytelse
20 bestselgere som garanterer nytelse

Psykopatens søvnbehov synes å være minimalt. De trenger i gjennomsnitt få timer med søvn hver natt, og det synes som om de kan gå i flere dager uten søvn, og uten at det påvirker deres prestasjonsevne. De våkner fulle av liv selv etter meget kort sovetid. Igjen, akkurat som en robot, så kan en kort power nap på femten minutter holde dem gående i timevis. Imidlertid så vet de at normale mennesker trenger mer søvn enn dem, og dette vet de å benytte seg av i mishandlingen av objektet når devalueringen setter inn.

Det har seg nemlig slik at psykopaten fabrikkerer konflikter kun for å holde objektet våken. Psykopaten kan krangle utover de sene nattetimer uten å vise det minste tegn til tretthet. Objektet derimot blir stadig trettere og dette påvirker dessuten objektets resonneringsevne under krangelen. Dette vet psykopaten og han/hun vil benytte seg av dette til å få et stadig større overtak over et objekt som ikke lenger klarer å tenke klart. Neste morgen er objektet fullstendig omtåket etter bare et par timer søvn, mens psykopaten virker mer vital enn noengang. De spretter opp, smiler og sier “god morgen” mens de plystrer seg inn i dusjen. Psykopaten vet at de har ødelagt både natten og dagen for objektet. De selv derimot, er oppglødd og fulle av narsissistisk forsyning. 

Slike våkenetter iscenesetter psykopaten spesielt hvis de vet at objektet har en viktig dag foran seg. Kanskje har objektet en tolv timers arbeidsvakt i vente, eller kanskje en eksamen eller et jobbintervju. Kanskje skal han/hun kjøre en lengre distanse og trenger søvn. Dette vet psykopaten å ødelegge. Psykopaten vet at søvndeprivasjon svekker objektet på sikt. På den måten blir objektet enklere å manipulere og kontrollere. Psykopaten kan derfor finne på å forstyrre objektets søvn ikke bare en enkelt natt, men nærmest rutinemessig.

Det er akkurat som at psykopaten håner normale menneskers behov for søvn. Fordi psykopaten trenger mindre søvn enn normale mennesker, så oppfatter psykopaten søvn som en svakhet. Jeg vet om barn av psykopatiske og narsissistiske foreldre som kan fortelle at behov for søvn ble forbundet med skam, spesielt å ta en lur midt på dagen. Disse barna kunne fortelle at de måtte sove i skjul hvis de hadde behov for det, og hvis de forsøkte å finne ro eller slappe av, så passet deres psykopatiske foreldre på å bråke ekstra mye rundt dem, eller ruske dem i tærne hvis de var i ferd med å sovne, slik at de våknet. Soving ble møtt med et mildt anklagende og hånende “har du sovet igjen?”, som om det var en slags forbrytelse å sove midt på dagen eller for lenge om morgenen. 

Selv om psykopaten synes å sove meget dypt, så er de lett vekkbare. I tillegg til et begrenset søvnbehov i antall timer, så sover de meget overfladisk. Det er som om de selv under søvn er oppmerksomme på alt som skjer rundt dem. Min psykopatiske nabo visste det alltid hvis jeg var våken og i aktivitet, selv om det var midt på natten (på grunn av turnusarbeid så har jeg av og til en annerledes døgnrytme). Han fikk med seg alt som skjedde rundt vårt hus, uansett tid på døgnet. Jeg kjenner psykopater som er meget sensitive for lyd og bevegelse når de sover. De synes å alltid ligge på vakt, som om de har en innebygd boligalarm og alltid er forberedt på angrep, selv om natten. Jeg tror det faktisk er slik. En psykopat angriper selv sine omgivelser hele tiden og mest sannsynlig projiserer de dette personlighetstrekket over på andre. Det gjør at psykopaten befinner seg i en slags permanent paranoid tilstand. 

Til slutt; psykopaten synes å ikke ha evnen til å drømme. Evnen til – og behovet for – å drømme krever indre aktivitet; et følelsesliv og evne til refleksjon. Normale mennesker drømmer hver natt. Vi drømmer ekstra intenst hvis noe plager oss eller hvis vi bevisst og ubevisst bearbeider noe. Psykopaten har ingen av disse drivkreftene, intet indre liv eller følelser som må reguleres. Hvordan kan de da drømme?  

Psykopater jeg har snakket med om dette temaet synes å ikke helt forstå hvordan drømmer foregår. De sier rett ut “jeg drømmer ikke”. Dette utsagnet møter vi ofte med mistro og svarer “joda du drømmer, alle drømmer, du husker bare ikke drømmene dine”. Vel, jeg har sluttet å svare dette. Jeg tar psykopaten på deres ord når de påstår at de ikke drømmer. Hvis de drømmer, så gjør drømmene åpenbart intet inntrykk på dem. De blir ikke berørt av noe.

Kanskje er det en “tell” eller kanskje vet ikke psykopaten at han/hun avslører seg selv, men neste gang jeg hører en person jeg ennå ikke kjenner påstå at han/hun ikke drømmer, så vil jeg være på vakt. Faktisk vil jeg løpe.

 

 

Annonsørinnhold
Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet
Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Smerte

Posted on

Smerten etter bruddet med en psykopat er stor. Den er også forvirrende. Hva kommer den av? Hvorfor er den så sterk og langvarig? Hvordan kan den lamme oss så voldsomt? Temaet smerte er berørt i varierende grad i mange tidligere tekster. Likevel etterspør lesere mer fokus på smerten de opplever. Derfor vil jeg skrive litt om smerte i dag.

Først vil jeg råde leserne til å ikke frykte smerte. Grunnen til det er fordi den kommer for å advare oss. Den vil fortelle oss at det er noe vi må rette oppmerksomheten mot og eventuelt reparere. Akkurat som fysisk smerte, for eksempel et sår vi har pådratt oss, så opplever vi mental smerte for å bli oppmerksom på såret. Kroppen sier “se her, her må det renses og plastres, kanskje syes”. Hvis ikke vi hadde blitt oppmerksomme på såret i form av smerte så hadde vi gått intetanende med det, inntil det ble infisert og potensielt dødelig. Det er nøyaktig det samme som skjer med mental og emosjonell smerte. Problemet er at slike sår ikke er synlige, derfor forstår vi ikke nøyaktig hva problemet er. Hva må fikses? Hvor begynner vi? Hva er klint og hva er hvete?

Smerten etter et brudd med en psykopat forteller oss at vi har vært nær en person som vi ikke har hatt godt av å være i nærheten av. Hvis vi tenker etter så oppstod ikke smerten etter bruddet. En del av den var der under hele relasjonen. Dog ble den mikset med lykkefølelse hver gang psykopaten bestemte seg for å kaste til oss en smule. Vi fortrengte derfor smerten under relasjonen, eller blandingen av godt og vondt opplevdes som så forvirrende at vi ikke klarte å skille ulykke fra lykke. I mange tilfeller forvekslet vi derfor smerte med kjærlighet.

Annonsørinnhold
20 bestselgere som garanterer nytelse
20 bestselgere som garanterer nytelse

Etter bruddet slo smerten imidlertid ut i full blomst. Det var som om smerten vi bar på under relasjonen endelig fikk sin forløsning. Ovenpå den smerten som allerede var der så kom nye smerter; smerten fra tapet av en person vi elsket og som vi trodde elsket oss. I tillegg fikk vi abstinenser. Abstinenser gjør vondt. Kroppen vrir og vrenger seg i omstillingsprosessen, vi svetter og får hete- og kuldetokter om hverandre. Dette er faktisk fysiske smerter. Så kommer ensomheten oppi alt det andre. Aldri har vi vært så ensomme. Psykopaten lot som om vi var ment for hverandre, vi la derfor våre liv i hans/hennes hender. Men plutselig er psykopaten borte. Hvem skal vi nå være sammen med? Hvem kommer til å se oss like sterkt som psykopaten gjorde? Skal vi igjen bli usynlige? Hvordan skal vi klare oss uten oppmerksomheten han/hun ga oss? Hvordan skal vi klare oss på egenhånd?

Det er ikke rart at dette gjør vondt! Det er nesten uutholdelig. Men vit at smerten etterhvert forandrer karakter. Vil du gjerne høre at den blir helt borte? Vel, jeg vil gjerne fortelle deg at det blir den. Men jeg vil du skal vite sannheten; den kommer til å vise seg så lenge du har noe ugjort med deg selv, slik at hvis du gjør den nødvendige jobben med å undersøke såret, pleie det, rense det og skifte plaster, så vil smerten forandre seg, kanskje bli borte eller sågar erstattes av velbefinnende. Hvis du derimot neglisjerer ditt kjernesår, så vil smerten fortsette med å dukke opp.

I begynnelsen er smerten av en hvileløs og rastløs art. Man finner ikke ro og klarer ikke å sitte stille. Samtidig lindrer det ikke å bevege seg. Ingenting lindrer. Ingen stol eller stilling er behagelig. Gråten presser seg på hele tiden. Matlysten forsvinner fordi magen allerede er fylt med sorg. Ingen ord trøster, derfor hjelper det heller ikke med avledning eller distraksjon. Man kan ganske enkelt ikke flykte fra denne første, lammende smerten. Fokus og konsentrasjon blir borte, man klarer ikke å lese en bok eller se en film. I beste fall klarer man såvidt å klore seg igjennom en normal arbeidsdag.

Jeg kan fortelle at denne innledende akutte smerten går bort. Dette er en spesielt ubehagelig fase man må gjennom, men den går bort. I dag, fire år etter relasjonen med min P så kan jeg ikke huske når jeg sist hadde det slik. Det må være flere år siden allerede. Hvilke smerter har jeg i dag, så lang tid etter? Jeg kan kjenne på sorg over alt jeg har mistet og en slags utilstrekkelighet som jeg tidligere ikke merket. Men grunnen til at jeg i dag føler meg mer utilstrekkelig enn før er ikke fordi jeg var lykkeligere innen jeg traff psykopaten. Grunnen er at jeg var dummere før jeg traff ham. Jeg lyttet den gang ikke til min intuisjon og forstod ikke hvorfor jeg av og til møtte indre og ytre motgang. I dag vet jeg. Smerte kan derfor være et tegn på innsikt, at vi er blitt klokere og leser oss selv bedre. Kall det gjerne empatismerter med oss selv. 

La oss ta et lite eksempel. La oss late som at vi har en sur nabomann. Han tåler ingenting. Han kjefter så snart vår katt setter seg på hans trapp, og jager den vekk med kosten. Han ringer på hvis han mener vi har forsøplet den felles bakgården. Han klager over støy hvis vi spiller musikk etter klokken ni om kvelden, eller hvis sterk odør fra vår matlaging siver inn til ham. Han blir et irritasjonsmoment og en vi vekselvis ler av eller får grå hår av. Men utover dette så berører han oss ikke. Vi bryr oss ikke om ham og avfeier ham som irrelevant.

Så en dag får vi vite at han en gang elsket en kvinne dypt, men hun forlot ham. Vi får også vite at han hadde en sønn som tok sitt eget liv i ung alder. Vi får attpåtil vite at han vokste opp i et barnehjem frem til han var fjorten år. Deretter ble han kastet ut og måtte klare seg selv. Plutselig åpenbarer det seg en historie, en forklaring på hvorfor han i dag oppfører seg som han gjør. Vi slutter å le og får vondt av ham. Smerten er en blanding av dårlig samvittighet for våre tidligere oppfatninger og av ny innsikt. På mange måter var det enklere før, den gangen vi kunne møte mannen med et skuldertrekk. Det kan vi dog ikke lenger, fordi vi har fått kunnskap og innsikt. Ekte empati er smertefullt.

Det er denne smerten vi fortsatt av og til føler på lenge etter bruddet med psykopaten. Den handler selvfølgelig ikke om nabomannen. Den handler heller ikke om psykopaten, men om oss selv. Vi har fått fornyet innsikt i oss selv, i tillegg til empati for oss selv. Smerten er en indikator på at vi bryr oss om oss selv. Denne smerten er annerledes enn den første, akutte smerten da såret oppstår. Denne senere og dypere smerten betyr vekst, at såret gror.

Uansett hvor du er i forløpet, så “bli venn” med smerten. Lær deg å akseptere den. Smerte i seg selv er ikke farlig, den forsøker å kommunisere med oss. Ta den på alvor. Ikke forsøk å gå utenom, men stå i den. Ikke ty til alkohol, overspising, kjederøyking eller andre aktiviteter for å skyve den unna, den vil i så fall komme sterkere tilbake.

Vær også klar på at mye av smerten ikke oppstod som følge av psykopaten. Faktisk har den i mange tilfeller vært der hele tiden, lenge før han/hun gjorde deres inntog i våre liv. Ofte så tilskriver vi den psykopaten på falskt grunnlag. Følelsen av ensomhet og utilstrekkelighet var der nemlig kanskje fra vi var unge. Problemet er at sammen med psykopaten så ble den midlertidig borte, og det føltes så godt. Det skjedde fordi psykopaten på manipulerende vis lindret den. Ihvertfall i begynnelsen. For med psykopaten ble vi beruset og slapp et øyeblikk å forholde oss til oss selv. Psykopaten lever i en fantasiverden og lot oss ta del i denne verdenen. Da psykopaten forsvant så kom derfor virkeligheten tilbake i form av smerte, og vi lengter tilbake til psykopaten for at smerten igjen skal lindres. Vi tror at psykopaten er vår redningsmann/-kvinne. Men smerten har egentlig ingenting med ham/henne å gjøre og vi må søke tilbake til våre røtter for å lindre den selv. Samtidig som vi gjør den jobben, så reduseres smerten, i tillegg til at en psykopat vil møte lukkede dører for oss fordi vi ikke lenger har et like stort behov for lindring.   

 

Minner på neste kursdag, som blir 30/9 i Oslo. Se “arrangementer” på facebook for mer info. 

Frankenstein

Posted on

Når jeg i dag holder kurs for “nyklekkede” objekter eller snakker med dem i Hjelpetelefonen, så slår det meg hvor vanskelig det er for mange å fatte dybden i den antisosiale forstyrrelsen. Selv om vi har levd det, selv om vi kan fortelle hoderystende historier om våre psykopater, så faller vi altfor ofte tilbake på oppfattelsen av at det er snakk om “en normal person som oppfører seg grusomt”. Forferdelig og uforståelig oppførsel, men likevel et normalt menneske. Det er svært vanskelig å tenke på psykopaten som umenneskelig; han/hun trasket ved siden av oss, pustet, snakket, spiste, sov. Hvordan i all verden kan denne personen være noe annet enn menneskelig? 

Vi er ikke dumme selv om vi ikke klarer å forstå forstyrrelsen inn i dens kjerne. Svært få kan det. Avviket er så langt fra virkeligheten vi er vokst opp med å tro på, at det nesten ikke lar seg gjøre. Det er noe som heter “på seg selv kjenner man andre” og det er også slik vi vurderer både hva vi anser som normalt og hva vi anser som abnormaliteter. Vi har ingen problemer med å observere at enkelte er gale, men vi gjør det med en idè om at vedkommende opprinnelig var normal og dermed med god hjelp og eventuelt medisinering kan bli normal igjen. Hvor ofte har vi ikke hørt uttrykkene “hun klikket” eller “han ble psykotisk”? Forestillingen om at gale mennesker er friske mennesker som knakk under press stikker dypt og er nesten urokkelig. Når vi derfor skal forsøke å forstå vår psykopatiske partner, forelder, kollega, sønn eller venninne så er det med et slikt utgangspunkt om “normalitet i bunn” som vi bruker som briller. 

Dette tankesettet er velment men det forsinker også vår rehabilitering og gjør NK vanskelig, fordi vi menneskeliggjør psykopaten. En innringer jeg snakket med i hjelpetelefonen fortalte at han forsøker å dehumanisere sin eks fordi monsteret i psykopaten må fram, ellers vil han ikke klare å stå imot å gå tilbake til psykopaten. Å dehumanisere noen er vanskelig når vi fortsatt elsker og synes synd på, men egentlig nødvendig og dessuten riktigere enn vi tror.

Annonsørinnhold
20 bestselgere som garanterer nytelse
20 bestselgere som garanterer nytelse

Når jeg i dag holder kurs og foredrag, så er det spesielt to historier som får folk til å forstå at psykopati ikke er “normalitet som har gått skeis”, men en meget alvorlig abnormalitet, nærmest en annen menneskerase som går blant oss. Jeg vil fortelle den ene historien her i dag. Det pussige er at historien ikke er spesielt skremmende. Den setter likevel et støkk i tilhørerne, hvor jeg ser at de ihvertfall i et sekund eller to klarer å fatte dybden i hva psykopati handler om.

Vi liker å bruke forskjellige monstre som metaforer for psykopaten, blant annet vampyrer og Dracula. Et annet kjent monster vi enkelt kan bruke som en metafor er Frankensteins monster og nå vil jeg forklare hvorfor. Historien om hvordan Dr. Victor Frankenstein skapte et levende vesen av forskjellige kroppsdeler fra avdøde mennesker må virkelig ha sjokkert publikum da den ble utgitt i 1818. Datidens gudfryktige og puritanske folk hadde knapt lest noe så makabert. Historien er tidløs, på den måten at moderne mennesker – vidt forskjellige fra de som vandret på jorden i 1818 – fortsatt leser historien med interesse og med jevne mellomrom kommer fortsatt nye filmatiseringer på markedet. Men hva har psykopaten med Frankensteins monster å gjøre? Faktisk svært mye.

Hva psykopaten primært har til felles med Frankensteins monster er at ikke psykopatens legeme, men derimot hans/hennes personlighet, er sammensatt av deler fra andre mennesker. Ikke så mye som et fnugg av psykopatens personlighet tilhører psykopaten selv. Men dette er vanskelig å observere fordi trekkene kommer fra mennesker vi aldri har møtt, men som psykopaten har hatt eller fortsatt har i livet sitt; foreldre, tidligere ekser, mennesker han/hun ser opp til eller figurer fra film, TV og popverdenen. Psykopaten plukker “litt her og litt der” og resultatet blir noe som vi antar er originalt og psykopatens egne identitet. Men slik er det ikke. Alt er lånt. Ekstra guffent er det når vi senere ser også oss selv sydd inn i dette morbide lappeteppet.

I begynnelsen, i idealiseringsfasen, så opptar psykopaten nesten hele vår personlighet med hud og hår; interesser, verdier, tonefall, språk, tilogmed ganglag, Alle andres bidrag til psykopatens identitet blir i denne fasen undertrykt og han/hun er nesten hundre prosent oss. Ikke alle objekter kjenner seg igjen i dette. Jeg kjente heller ikke meg selv igjen i psykopatens speiling av meg. Men grunnen til at vi ofte ikke gjør det, er ikke fordi det ikke skjer. Det har andre årsaker. Her er noen.

-Psykopaten speiler oss feil. Dette skjer ofte fordi han/hun finner oss i en sårbar situasjon i livet. Det er egentlig ikke slik vi normalt er. Vi oppdager det derfor ikke når psykopaten speiler oss, for vi gjenkjenner ikke oss selv. Feilspeiling skjer også hvis psykopaten ganske enkelt er en urutinert imitator.

-Vi er ikke forberedt på denne meget skumle egenskapen. Å tro at noen prøver å kopiere hvert minste trekk ved oss hører til i skrekkfilmens verden og er ikke noe vi er forberedt på at skjer med oss selv, i levende live, i vår vanlige hverdag.

-Ikke hele vår personlighet blir speilet, men kanskje 80 prosent. De resterende 20 prosentene som ikke tilhører oss, oppfatter vi som bevis på at psykopaten styres av egen fri vilje, ambisjon, individualitet og personlighet.

-Vi var ikke primærobjektet, eller idealiseringsfasen var over. Psykopaten har mange objekter, men kun den som til enhver tid er primærobjekt, blir speilet. Speilingen avtar også når devalueringen tiltar. Dette skjer fordi speiling blir kun brukt initialt, som et middel til å hekte oss. 

Når devalueringen er et faktum så forsvinner speilingen for godt, for aldri å komme tilbake. Men det som overtar er at psykopaten beholder ett eller noen få trekk fra oss og inkorporerer det/dem i hans/hennes falske personlighet, sammen med trekkene han/hun har samlet på fra tidligere objekter. Psykopaten har nå en fot fra en eks, en arm fra en annen eks, torsoen til en skuespiller han/hun idealiserte, halsen til en klassekamerat han/hun så opp til for femten år siden, hodet til en forelder og ett kne fra deg. Akkurat som Frankensteins monster. Psykopaten går videre uten deg, men med en del av deg. Nå vil jeg fortelle hvordan jeg oppdaget at min psykopat hadde opptatt en bit fra meg.

En dag snakket jeg i Hjelpetelefonen med en fortvilet kvinne. Kvinnen stod i fare for å bryte NK og trengte hjelp til å unngå det. Jeg fortalte henne om en gang jeg selv brøt NK og hva jeg oppdaget. Det skjedde ett år etter at jeg innførte NK første gang. I et svakt øyeblikk tittet jeg på min psykopats instagram profil som på det tidspunktet var åpen (merk at psykopater ofte har åpne og offentlige profiler, de har mange ekser og eks venner som de ønsker skal ha tilgang til deres fremstilling av det perfekte liv). Jeg rakk å se en del bilder innen jeg forstod at jeg slettes ikke hadde godt av titten, og lukket pc`en. Reaksjonen min på å bryte NK var voldsom, jeg begynte å skjelve og ble kvalm. Mitt hovedbudskap til denne kvinnen var at det tok meg tre hele dager å bli meg selv igjen, bare etter å ha sett på noen bilder av min psykopat. Det var derfor en stor bommert å bryte NK og jeg gjorde det aldri igjen. 

Men jeg fortalte også kvinnen om ett av bildene jeg rakk å se innen jeg lukket datamaskinen. Dette bildet var ikke av psykopaten selv, men av en reproduksjon av et kunstverk. Reproduksjonen hang på veggen i stuen hans. Han hadde skrevet en kommentar under bildet, som lød omtrent slik; “ett av de få homofile trekkene jeg har, er min lidenskap for kunst”. Det gikk lang tid før jeg begynte å stusse på denne kommentaren. Faktisk mange måneder. Men så slo det meg at under den tiden jeg var sammen med ham, så nevnte han aldri kunst med ett ord. Ikke et maleri han likte. Ikke en skulptur. Ikke et navn på en kunstner. Ingenting! Også påstod han at han hadde en lidenskap for kunst? Jeg fikk det ikke til å stemme.

Plutselig slo det meg – det er jeg som har interesse for kunst. Faktisk er min interesse ikke særlig stor, men jeg har ett ekte maleri på veggen, og en gang psykopaten var på besøk så fortalte jeg ham omfattende om historien bak mitt maleri. Det er alt som skulle til. Viser du en side av deg selv som psykopaten opplever som beundringsverdig, selv om den er aldri så liten, så er sjansen stor for at de stjeler din egenskap eller lidenskap og gjør den til sin egen. Det er også derfor det kan gå så lang tid innen du forstår at du ble speilet, for ofte fanget psykopaten opp noe som egentlig ikke er en stor del av deg, men som du i et kort øyeblikk viste ham/henne. Psykopaten kan ikke selv føle lidenskap for noe og må derfor stjele andres lidenskap.

Denne historien er en av to historier jeg pleier å fortelle publikum hvis jeg sanser at de ikke helt formår å gape over det uvirkelige ved den antisosiale forstyrrelsen, for er det noe folk opplever som skummelt så er det mennesker som ikke er ekte. Derfor er roboter skumle, fordi intelligens uten følelser er skummelt. Monstre er heller ikke ekte. Det er derfor monstre er skapt for å skremme. Mennesker som imiterer, etteraper og stjeler identiteter er skremmende. Det gir assosiasjoner til utenomjordiske eller underjordiske ondskapsfulle umennesker som later som om de er oss. Og det med rette. For det er slik psykopaten er. 

Analyse av en oversveving

Posted on

I dag skal vi legge en ekte oversveving under mikroskopet. Ekte i så måte at den er hentet direkte fra en av mine egne meldingslogger. Meldingen ble sendt til meg av den midterste av mine tre psykopater. Den vil jeg gjengi i sin helhet senere i teksten. Vi skal analysere den for å se hvordan en oversveving kan se ut og hva som skiller den fra en normal henvendelse. Men først en liten gjenoppfrisking av hva en oversveving er.

Ordet oversveving er hentet fra de amerikanske uttrykkene “hoover” og “hover”. Begge uttrykkene brukes i “psykopatspråket” om psykopatens tendens til å henvende seg til objektet etter bruddet – både etter kort tid og etter lang tid. “Hoover” betyr egentlig å suge/støvsuge og er i sin tur hentet fra det kjente støvsugermerket Hoover som var blant de første produsentene av elektriske støvsugere. Merket er også godt kjent i Skandinavia. I psykopatisk forstand så brukes en “hoover” når psykopaten tar direkte kontakt. “Hover” derimot betyr noe helt annet, nemlig å sveve (over). Det brukes når psykopaten ikke tar direkte kontakt men likevel følger med på hva tidligere objekt foretar seg.

Oversveving er en fellesbetegnelse for hoover og hover fordi de begge avslører det samme; at psykopaten aldri fjerner seg totalt fra objektet. Psykopaten forlater oss med forakt. Han/hun ønsker å etterlate oss med følelsen av verdiløshet, at alt er vår skyld og at han/hun sågar hater oss. Oversvevinger avslører at så ikke er tilfelle. Det er ikke normalt å overvåke en person man ønsker å fjerne seg fra. 

Annonsørinnhold
20 bestselgere som garanterer nytelse
20 bestselgere som garanterer nytelse

Dessverre blir oversvevinger ofte mistolket som at psykopaten savner objektet og angrer bruddet. Denne mistolkningen blir i visse tilfeller godt hjulpet av at det er dette psykopaten faktisk forteller objektet, men det er en illusjon. I de tilfeller hvor psykopaten ønsker å gjenopprette relasjonen, så er det kun for å suge objektet tilbake inn i dramaet og da oftest for å forkaste det på nytt (les teksten “ta aldri psykopaten tilbake” for å se hvordan dette gjøres). Jeg skiller i bloggen mellom oversveving med kontakt, og oversveving uten kontakt.

En oversveving med kontakt kan være direkte henvendelser fra psykopat til objekt for eksempel i form av personlig oppmøte ved din dør, telefoner eller tekstmeldinger. Hvis psykopaten står utenfor ditt hus og kikker inn så er dette også en oversveving med (øye)kontakt. Direkte oversvevinger kan ha mange årsaker. Her er noen:

-Psykopaten kjeder seg eller trenger narsissistisk forsyning.

-Relasjonen med din erstatning gikk ikke som planlagt. Psykopaten vil tilbake til deg i påvente av en ny og bedre forsyner. 

-Du har lyktes med å gå videre i livet, kanskje sågar funnet en ny partner. Dette liker psykopaten ikke og han/hun vil gjøre seg til kjenne.

-Relasjonen endte ikke på psykopatens premisser, derfor ønsker han/hun å repetere forkastingen.

-Psykopaten ønsker å teste om du fortsatt responderer på deres henvendelser; om du fortsatt “er der”. I disse tilfellene vil du ofte oppdage at hvis du responderer, så blir det igjen stille fra psykopatens side, da han/hun har fått den ønskede bekreftelsen.

En oversveving uten kontakt er for eksempel digital overvåking eller overvåking på sosiale medier. Når psykopaten gjør seg til kjenne via felles venner så er også dette en oversveving uten kontakt eller kontakt by proxy (via noe). Egentlig er alle psykopatens oversvevinger uten kontakt by proxy, fordi det skjer via en tredjepart, enten en person eller gjenstand.

Mange tror at en psykopat som tar direkte kontakt, er tettere knyttet til objektet enn en som “bare” overvåker. Men dette er ikke riktig, de forskjellige oversvevingsmetodene har stort sett samme motiv; psykopaten holder et øye med sin “investering” på samme måte som at han/hun har satset penger i aksjer og av og til følger med på svingningene. Oftest nøyer han/hun seg med å følge med på børsnoteringene men av og til ønsker han/hun et lite uttak av avkastningen og tar da direkte kontakt. Med andre ord; det eneste som skiller de to, er at psykopaten i visse tilfeller gjør seg til kjenne i egen person.

I de tilfellene hvor psykopaten oversvever uten å ta kontakt, så har også dette flere årsaker. Her er noen eksempler:

-Du har vist deg for sterk eller du har satt en grense. Psykopaten mistenker (eller er sikker på) at det ikke er mer narsissistisk forsyning å hente hos deg.

-Han/hun vet at du har gjennomskuet dem.

-Du har innført NK og direkte oversvevinger er derfor ikke mulig.

-Det går “bra” med det nye objektet, psykopaten har ingen grunn til å oversveve deg.

-Det har ikke gått lang nok tid. Husk at psykopaten ikke har tidsperspektiv, tyve år oppleves som i går. Faktisk har det ingen betydning for psykopaten om han/hun oversvever deg en uke etter bruddet eller etter ti år.

-Psykopaten er alltid konkurransefokusert og forventer at du tar kontakt først, og er villig til å vente til dommedag på at det skjer.

Men nå til analysen. Jeg vil her gjengi meldingen i sin helhet, kun anonymisert ved å fjerne navn på avsender, stedsnavn og dialektiske uttrykk. Jeg ber leseren om å legge merke til førsteinntrykket etter å ha lest den.

Hei, Daniel:) hvordan går det med deg? Hvor er du i Norge? Jobber med ei som vil inn i bemanningsbyråbransjen;) ho har snakka med noen som heter Backup. Hørt om de? Eller hva er erfaringene dine? Klem NN.

Jeg vil tro at den første tanken er at dette er en meget vennlig og til og med kjærlig henvendelse. Hva er psykopatisk ved den? Man ville være gal hvis man la en slik melding på bordet for utenforstående og proklamerte “aha! Her ser du, hva var det jeg sa? En psykopat!”.

Vær klar på at dyktige psykopater er meget påpasselige med å etterlate spor. De vet hva de skriver. Slurvete psykopater, eller psykopater som ikke vet hva de er, kan etterlate seg langt mer avslørende overvsevinger enn dette. Så hvorfor er denne oversvevingen så avslørende i all sin enkelhet? Hvordan er den overhodet en oversveving, og ikke bare en normal henvendelse fra en venn? Nå skal jeg fortelle dere litt om bakgrunnen.

Denne meldingen ble sendt åtte måneder etter forrige kontakt  jeg hadde med avsenderen. Vår siste kontakt endte i en av mange velregisserte skuffelser fra hans side, hvor han igjen lovet gull og grønne skoger for siden å være taus som graven når løftene gikk over i forpliktelse. Faktisk er det typisk for en psykopat å aldri plukke opp tråden fra en konflikt eller et bedrag. Det skal ganske enkelt skyves under teppet og ikke eksistere mer. Vel å merke kun hvis psykopaten selv iscenesatte konflikten eller bedraget. Hvis objektet gjør det så høres ingen ende på visa. Antakelig synges den fortsatt.

Det er ikke normalt å sende en slik løsrevet og frakoblet melding når man vet at man har såret noen. Det er tegn på en person som ikke er i takt med menneskelig samspill og som ikke har nødvendig sosial innsikt. Mest sannsynlig var avsenderen fullt klar over hvordan siste kontakt endte, men det skal ingen ha lov til å dvele ved. Oversvevingens uskyldige tone bevitner at han forsøkte å smøre meg; gjøre meg myk og føyelig, og glemme den siste skuffelsen. Den er også en gedigen fisketur; fisking etter hvor jeg geografisk befinner meg, hvor jeg befinner meg i forhold til ham og om jeg biter på agnet.

Spørsmålet om jeg kan hjelpe hans kollega er intet annet enn et påskudd til kontakt. Han hadde fullt av andre kolleger han kunne henvende seg til for å få svar, det var ingen grunn til å spørre meg eller forstyrre min indre fred. Det er heller ikke naturlig å gjenåpne kontakten etter en så lang pause med et slikt spørsmål. Det banale i henvendelsen avslører overvsvevingens karakter; han skal teste om investeringen han gjorde i meg fortsatt gir avkastning i en eller annen form. Den er også et glimt av idealisering – jeg skal føle meg spesiell ved at min erfaring fra bemanningsbyråbransjen er viktigere enn andre han kunne spurt. Alt meget attraktivt pakket inn i en veldig kort henvendelse. Hadde jeg svart med mishag på denne henvendelsen, så kunne han enkelt påpeke “hvorfor blir du sur og ufin når jeg sender deg en hyggelig melding? Noe er galt med deg”. Denne psykopaten er både dyktig og lat.

Lær dere å gjenkjenne en oversveving, ikke bare i ordene som blir ytret eller skrevet, men i konteksten den er hentet ut fra. Som nevnt tidligere så er en oversveving, stående alene, ofte helt uskyldig. Det er når du kjenner psykopaten, hvordan han/hun opererer og hvilket samspill dere har hatt i forkant av oversvevingen, at du vet at det dreier seg om en oversveving og ikke en normal henvendelse. En henvendelse fra en psykopat er aldri hva den synes å være ved første øyekast. 

 

Jeg vil minne på at Hjelpetelefonen i kommende uke (uke 35) er stengt. Akutte henvendelser kan benytte nummer 48386589 mellom klokken 12 og 24. Akutte situasjoner kan være for eksempel hvis du står i fare for å bryte NK eller hvis du har suicidale tanker. Den regulære hjelpelinjen åpner igjen mandag 4/9. 

DEBATT: Hvilken type objekt var du?

Posted on

Jeg har tatt en avgjørelse. Jeg vil slutte å bruke betegnelsen “offer” om personen psykopaten velger seg som primærmål. En høy andel av leserne nekter å anse seg selv som ofre. Selv er jeg nå kommet så langt at ikke lenger tenker på meg selv som offer. Det er ingen tvil om at vi er ofre for psykopaten og slik sett er betegnelsen riktig. Men det gavner ikke vår helbredelse å tenke på oss selv slik. Det finnes mange alternativer til begrepet som vil være like riktige. For eksempel “overlevende”. Det er ingen tvil om at vi har overlevd denne relasjonen. Noen ofre blir myrdet. Noen tar sine egne liv. Mange utvikler alvorlige lidelser som forkorter livene deres. En relasjon med en psykopat er unektelig farlig. Vi har hatt tett kontakt med en person som ønsker å skade oss. En leser foreslo begrepet “målskive”. Dette er også en god betegnelse. Vi ble en målskive for psykopatens hyperfokus, projisering og sadisme. Psykopatens tilkortkommethet søkte han/hun å lesse over på oss. Dog velger jeg å i fremtidige tekster bruke begrepet “objekt”. Objekt umenneskeliggjør oss og det er også slik psykopaten betrakter oss – som ting, eiendeler og speil. Jeg ønsker i den forbindelse en liten debatt om hvilken type objekt vi har vært.

Vi vet at psykopaten i 90% av tilfellene søker minste motstands vei. Han/hun vil derfor søke et objekt å dominere. Et objekt som føyer ham/henne, alltid sier ja og alltid beundrer. Dog kan ikke psykopaten tilby en liknende beundring eller føyelighet tilbake og det er her strikken til slutt sliter. Objektet forventer en viss form for gjengjeldelse, gi og ta, og det er ofte når psykopaten merker denne forventningen at forkastelsesprosessen starter. Til hvilket tidspunkt vår indre motstand trer inn varierer fordi vi som objekter er forskjellige, med forskjellig styrke, toleranse og tålmodighet. Noen merker motstand etter noen måneder, andre holder ut i tyve år. 

Innenfor de 90% som kan betegnes som “lette” objekter så finner vi mange typer mennesker; empater, høysensitive, medavhengige eller hva den vedlagte videoen kaller “passive” typer. Pass dog på å ikke umiddelbart assosiere “passiv” med noe negativt. Det er viktig at vi tenker etter og er ærlige med oss selv. Å være passiv kan inneholde mange positive egenskaper som fredelig eller snill.

Selv om psykopaten foretrekker visse passive mennesketyper så har han/hun egentlig ingen preferanser. Det er derfor det neste objektet ofte er totalt ulik oss selv. Psykopaten kan gå fra tykk til tynn, rik til fattig, ung til gammel og veksle mellom forskjellige utseender. Psykopaten kan sammen med deg påstå at han/hun ikke liker mennesker av ikke-skandinavisk herkomst men så i neste relasjon bli sammen med en person av afrikansk eller asiatisk opprinnelse. Han/hun kan sågar gå fra mann til kvinne eller vice versa og fra heteroseksuelt objekt til homoseksuelt. Psykopaten velger oss ikke ut fra hvem vi er men fra noe vi har.

Selv om psykopaten foretrekker føyelige mennesker så er ingen trygge eller immune mot psykopatisk forføring. Erfarne psykopater vil i visse tilfeller søke større utfordringer og gå etter ressurssterke objekter; mennesker med meget tydelige grenser og som er kjent for sin handlekraft og som faller utenfor hva vi normalt anser som psykopatens målgruppe. Psykopater kjeder seg lett og foretrekker av og til denne typen utfordring; de ønsker å knekke sterke mennesker.

Derfor befinner objektene seg innenfor et meget bredt spekter. Mitt spørsmål til leserne i dag er derfor; hvilken type objekt var du? Tenk tilbake på hvilken fase du befant deg i da psykopaten fanget deg opp. Hva tror du tiltrakk seg ham/henne? Var du i en sårbar situasjon eller tror du psykopaten ble tiltrukket av en mer grunnfestet egenskap du har? Er du fortsatt slik i dag? Kjør debatt!  

Om krenkbarhet (del 2)

Posted on

I dag vil jeg fortsette og avslutte teksten fra i går. I den anledning får jeg assistanse av Meredith Miller fra youtube kanalen “inner integration”.

Vi snakker om vår krenkbarhet og hvordan vi kan føle oss mindre krenket. En krenkelse er et angrep på vår integritet og noe vi ikke skal tolerere. Det er imidlertid uhensiktsmessig å overreagere på en krenkelse. En overreaksjon vil kun straffe oss selv. Hva vi må huske er at det overveiende er dysfunksjonelle mennesker som krenker. De kan være dysfunksjonelle i form av en forstyrrelse eller at de føler seg utilstrekkelige. De kan også krenke som følge av midlertidig dysfunksjon, som stress eller overbelastning. Det betyr ikke at du skal unnskylde eller tolerere deres krenkelser, men det er viktig å være oppmerksom på at en krenkelse sjelden handler om deg. Ikke overta den dysfunksjonelle krenkerens sårbarhet. Send den i stedet tilbake til dem. Den tilhører ikke deg. 

Hvis du overtar den andres sårbarhet så stjeler krenkelsen din energi og makt, det som Miller i den vedlagte videoen kaller “power”. Det medfører at du blir gående resten av dagen med skamfølelse og en klump i magen, i tillegg til at du “kverneanalyserer” krenkelsen. Det kan bygge seg opp en aggresjon i deg både mot krenkeren og mot deg selv, og typisk begynner du å formulere svar du burde ha ytret for å sette vedkommende på plass. Det du egentlig forsøker når du fantaserer om en slik irettesettelse, er å gjenopprette din ære for ditt indre øye siden muligheten til å gjøre det foran krenkeren er tapt. Du forsøker å regulere selvbildet og lappe sammen hva du opplever som tapt integritet. Vi tror vi kan gjøre det ved å såre krenkeren tilbake. Det var dette energibeslaget som ødela hele min arbeidsvakt i eksempelet fra teksten i går, om polititjenestemannen som jeg fikk en opplevelse av at krenket meg.

Fristelsen til å sende noen verbale kraftsalver i retur er stor. Vi ønsker å straffe avsenderen av krenkelsen. Det er imidlertid ikke dette som menes med å “sende krenkelsen tilbake”. Å sende den tilbake er å ikke eie den. La være å ta den imot. Det er egentlig såre enkelt. Krenkeren sender ballen til deg i håp om at du skal reagere og fange ballen. Du unnlater å gjøre det ved å tre til side og la ballen sprette i veggen for deretter å legge seg død på gulvet. Ofte er det nemlig en reaksjon krenkeren ønsker seg. Vi vet at dette gjelder psykopaten og narsissisten, men også andre dysfunksjonelle mennesker krenker deg for å skape en konflikt og trekke deg ned til deres nivå. Husker dere teksten om grisen som elsker å bryte i gjørme? Det er oftest dette en krenkelse handler om. Krenkeren ønsker å engasjere deg i en verbal skittkasting. Du responderer best med taushet.

Miller beskriver i videoen hvordan vi tror det vil føles forløsende å gi en verbal respons på stedet. Vi skulle ønske vi hadde et paratsvar som for evig og alltid ville få krenkeren til å tie. Det er riktig at ting må stoppes ved fødselen. Vi ønsker ikke å føde en mobbesituasjon. Vi ønsker å vise at “meg kan du bare glemme å hakke på”. Det er også riktig at kjeft gir en forløsning der og da. Problemet er imidlertid at vi mest sannsynlig vil angre våre ord i ettertid. Hederlige og empatiske mennesker ønsker ikke å bryte i gjørme. Vi har det ikke bra i etterkant hvis vi har oppholdt oss i den retoriske rennesteinen. Personlig kan jeg bekrefte at det er meget lettere å leve med de tilfellene hvor jeg har forholdt meg taus og snudd ryggen til en krenkende situasjon, enn i de tilfellene hvor jeg svarte med samme mynt. Det denne bismaken med rette forteller meg er at krenkeren er skitten, og at jeg ved å respondere med ukvemsord også ble skitten. 

Ha det derfor i tankene hvis du går og angrer på at du ikke fikk “kjeftet” som tilsvar på en krenkelse; det beste er ikke å svare. Du var ikke feig. Du gjorde det riktige ved å tie. 

Skal man da ikke gjøre noe? Skal vi bare la oss krenke og la krenkeren få lov til å gå amok? Nei, vi skal ikke bare la oss krenke. Det var dette vi gjorde i relasjonen med psykopaten. Nok er nok. Krenkelsene vi opplevde sammen med ham/henne saturerte oss for resten av livet. Problemet er imidlertid ikke at vi tolererte for mye krenkelse uten å gjengjelde. Problemet var at vi erkjente ikke krenkelsene for hva de var. Det er derfor ikke et adekvat verbalt svar som er botemiddelet mot krenkelser, men bevisstgjøring. 

Vi er nødt til å lære oss hva en krenkelse er, identifisere den og erkjenne den. Mange av oss har problemer med å si ordene “jeg ble krenket”. Det er som om det er flaut å si, at det gjør oss til svake mennesker å innrømme at en krenkelse mot oss har funnet sted. Eller kanskje vi tror at vi fortjente krenkelsen? Det siste er meget vanlig blant skambelagte personligheter. Hvis vi synes det er pinlig å innrømme at vi ble krenket så har vi ennå ikke forstått at fiendtlighet ligger hos avsenderen. Jeg repeterer dette ofte fordi det er så viktig å huske. Fiendtlighet ligger hos avsenderen. En krenkelse er derfor sjelden personlig. Den handler ikke om deg. Hvorfor skal det da være flaut å innrømme at man ble krenket? Hvis man synes det er flaut så har man absorbert krenkelsen. Det skal man ikke gjøre. Husk, la ballen sprette i veggen og falle død på gulvet. Vi tror kanskje at å fortelle om en krenkelse er det samme som å innrømme skyld. Ofte blir dette synlig fordi vi umiddelbart går i forsvar. La oss si at du forteller din venn om en krenkelse; “hun sa at jeg er falsk og at jeg ikke er til å stole på. Men jeg er til å stole på altså!”. Vi tror vi må forsvare krenkelsen. Men når det har gått så langt så har vi allerede absorbert krenkelsen og begynt å tvile på oss selv. I tillegg søker vi bekreftelse fra et publikum på at krenkelsen ikke har rot i virkeligheten. 

Å fortelle at man ble krenket er ikke det samme som å bekrefte at krenkelsen er sann eller berettiget. Hvis vi fjerner den siste setningen fra uttalelsen, så blir den “hun sa at jeg er falsk og at jeg ikke er til å stole på”. Punktum. Da har du ikke absorbert krenkelsen. Du bærer den istedet med deg på overflaten. Du observerer krenkelsen uten å absorbere den. Hvis du ytrer denne setningen til en venn så kan du bearbeide den sammen med din venn, uten å la den bli en del av deg. For det er viktig å bearbeide krenkelser. Det er derfor viktig at du lærer deg å gjenkjenne en krenkelse og i tillegg våger å snakke om den. Det er med andre ord viktigere for vår mentale helse å erkjenne en krenkelse enn å reagere på den. 

Når du har erkjent krenkelsen, så må du analysere hvordan den påvirker deg. Det er da primært to spørsmål du bør stille.

1) Har krenkelsen skadet deg, eller kan den skade deg? Et eksempel på en krenkelse som kan skade deg, er en fysisk eller økonomisk krenkelse. De fleste verbale krenkelser kan ikke skade deg. Sosiale krenkelser kan skade deg hvis det handler om alvorlige falske anklager eller ryktespredning.

2) Er krenkeren en som står deg nær sosialt, familiært eller profesjonelt, eller er han/hun en uvedkommende? Dette har betydning for både din mulighet og din trang til å konfrontere krenkeren. Et eksempel på en uvedkommende krenker er en fremmed person som du mest sannsynlig aldri kommer til å se igjen.

Med disse to spørsmålene så har du flere potensielle sammensetninger. Blant annet;

En krenkelse som kan skade deg fra en uvedkommende krenker. En fremmed person har truet deg med pistol eller utøvet vold mot deg. En åpenbar regulering av krenkelsen vil være en anmeldelse og eventuell psykologisk oppfølging. Disse krenkelsene er intenderte men ikke personlige. Du vil i de fleste tilfeller klare å bearbeide dem på effektivt vis, eventuelt med hjelp.

En krenkelse som ikke kan skade deg fra en vedkommende. Avhengig av hvilken type relasjon dere har så kan du regne med å måtte forholde deg til denne personen igjen. Det vil da være hensiktsmessig å konfrontere vedkommende, enten umiddelbart eller på et noe senere tidspunkt (men ikke vent for lenge, da har det lett for å “koke bort” og ingenting blir løst). Avhengig av den krenkedes respons på konfrontasjonen, så må du vurdere om sanksjoner er på sin plass.

En krenkelse som kan skade deg fra en vedkommende. Disse krenkelsene er sjelden tilfeldige. Det er i dette feltet alle psykopatens handlinger befinner seg. Vurder en anmeldelse og innfør NK.

En krenkelse som ikke kan skade deg fra en uvedkommende. En ikke ubetydelig andel krenkelser befinner seg innenfor dette feltet, og når vi er lett krenkbare så bruker vi mye energi på å bearbeide disse krenkelsene. Men det er her den største muligheten for energisparing ligger. En uvedkommende kjenner oss ikke, krenkelsen er derfor ikke personlig. Når den i tillegg ikke kan skade oss så er den beste responsen et skuldertrekk og ignorering.

En slik analyse av krenkelsens karakter krever sindighet og et kaldt hode. Det kan derfor være en fordel å ikke respondere umiddelbart. Krenkelser berører våre følelser, slik at impulsresponsen ofte blir affektiv og en vi ofte angrer på. Det beste er å vurdere konsekvens og eventuelle sanksjoner på rasjonelt vis, da litt distansert til selve krenkelsen både i tid og rom.

Dernest er det viktig at du tenker over hvorvidt din krenkbarhet i bredere forstand hemmer deg. Føler du deg konstant krenket? Er krenkelser en altoverskyggende faktor i ditt liv? Hvis ja, ønsker du å gjøre noe med det? Kan du gjøre noe med det? Hva kan du gjøre? Er krenkelsene reelle eller innbilte? Er du et offer eller er du en som kvier deg for å erkjenne en krenkelse? Hvis du er et offer, trives du i offerrollen eller vil du ut av den? Hvis du trives i offerrollen, er det fordi det er behagelig å slippe å ta ansvar for ditt eget liv og dine egne handlinger? Vær litt selvkritisk når du reflekterer. Å være selvkritisk er ikke det samme som å fordømme seg selv. Selvkritikk er vekst, selvfordømmelse er pisk. Og “det evige offer” er den sikre veien til passivitet og sosial og sjelelig død i form av bitterhet og selvmedlidenhet.

Ikke vær bitter. Og ikke la krenkelser stjele din livsenergi. Det har du ikke tid til. Du har et liv som skal leves. 

 

Minner på kurskveld i Ålesund om to dager. Nå er siste sjansen til å melde deg på. Se “arrangementer” på facebook siden for mer info.

 

Om krenkbarhet (del 1)

Posted on

Jeg har lyst til å fortsette i samme gate som forrige tekst. Vi er i ferd med å bygge oss selv opp og jeg ønsker å holde fokuset på ofrene en stund til, i motsetning til mange andre tekster som fokuserer på psykopaten. I dag ønsker jeg å snakke om krenkbarhet. Begrepet ble såvidt nevnt i forrige tekst, da om å “legge vår krenkbarhet under lupen”. La oss gjøre det nå. 

Det finnes mange offisielle definisjoner på ordet krenkelse. Men istedet for å sitere en av disse, så har jeg lyst til å forsøke meg med min egen. Jeg vil foreslå at en krenkelse er “en handling eller et utsagn som reduserer den krenkedes opplevelse av egenverdi”.

Hvorfor er det viktig å være bevisst vår krenkbarhet? Trenger vi å være bevisst den, vil den ikke automatisk merkes? Er det ikke svake mennesker som blir krenket og derfor et tegn på utilstrekkelighet? Hva har krenkbarhet med vår relasjon med psykopaten å gjøre?

Annonsørinnhold
Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler
Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Alle mennesker er krenkbare, men terskelen for hva som oppleves som krenkende er individuell. Vår krenkbarhet vil også variere i løpet av livet. Å bli krenket er noe mer enn bare å bli fornærmet. En krenkelse stikker dypere. Det er derfor en krenkelse påvirker oss så voldsomt. En krenkelse kan følge oss i timevis eller dagevis etter krenkelsen har funnet sted og stjele vårt fokus og vår energi. I ekstreme tilfeller så kan en krenkelse være traumatiserende og i verste fall dødelig. En krenkelse kan være verbal, emosjonell, materiell eller fysisk. Den fysiske krenkelsen er på mange måter enklest å forholde seg til, fordi den etterlater spor i form av arr eller skader. Den er – sammen med den materielle – også juridisk anmeldelsesvennlig. La oss derfor legge disse to typer krenkelser til side i denne teksten, og i stedet fokusere på de mer diffuse verbale og emosjonelle krenkelsene. 

Det ligger en forventning hos mange at verbale krenkelser skal man tåle. Disse forventningene er også knyttet til kjønn og alder. Det forventes at en voksen person skal kunne takle en krenkelse bedre enn et barn eller eldre. Vi forventer også at menn takler krenkelser bedre enn kvinner. Det vil også være forskjeller på forventet og akseptabel krenkbarhet innenfor kulturer og religioner. Det er sågar sosiale retningslinjer på hva som er lov å oppleve som en krenkelse og hva som ikke aksepteres som en krenkelse. Men faktum er at alle mennesker har lov til å føle seg krenket. Det er en del av livet å bli krenket. Det vil derfor være hensiktsmessig å forvente krenkelser og klare å regulere dem mentalt uten å bli skadelidende. Det betyr ikke at man skal finne seg i alle krenkelser man opplever. 

La oss se på noen tilstander som gjør oss ekstra krenkbare.

I perioder hvor vi ikke har det godt. Alle opplever perioder i livet hvor vi ikke har det optimalt. Psykopatofre er spesielt utsatt, både under relasjonen og etter bruddet. Vi hadde det hverken godt sammen med psykopaten eller uten ham/henne. I perioder hvor vi lider så er våre mentale skjold mot angrep og krenkelser svekket. Det betyr at flere krenkelser vil slippe gjennom skjoldene i tillegg til at de gjør større skade fordi våre innvendige reguleringsmekanismer allerede er i fullt arbeid med å håndtere våre lidelser. Krenkelser vil i slike perioder overbelaste og overstimulere oss. Hvis vi har det godt så opplever vi oss ikke truet i samme grad. Når vi er fornøyd med hvem vi er og hva vi har så anser vi oss som privilegerte og kan lettere regulere angrep mot oss. Rikdom gir oss overskudd til å unnskylde eller ignorere angrep. Vår opplevelse av rikdom kan være av økonomisk, sosial, intellektuell og emosjonell art. 

Når selvbildet er dårlig. Noen mennesker har kronisk dårlig selvbilde. Det har vært slik fra barnsben av og følger dem gjennom hele livet. Andre mennesker har et vekslende selvbilde, hvor det er bedre i perioder og dårligere til andre tider. I motsetning til dem med stabilt, sunt og sterkt selvbilde så er man ekstra krenkbar når man har et skjørt selvbilde. Dette er fordi det meste og de fleste da oppleves som en trussel. Vi føler oss mindre og svakere enn andre. Andre vil oppleves som mektigere og sterkere. Når vi har et slikt bilde av oss selv versus andre, så vil andres angrep mot oss oppleves som farligere enn de faktisk er. En mus vil føle seg mye mer truet av at en elefant oppfører seg aggressivt enn en annen elefant. Musa vil bokstavelig talt risikere å bli tråkket ihjel av elefanten, det vil en annen elefant neppe. Men hvis elefanten opplever seg som en mus så blir plutselig andre elefanter truende, kanskje til og med andre mus! Det er denne opplevelsen av at andre kan skade oss markant, som gjør oss ekstra krenkbare når selvbildet er skjørt. Når selvbildet er skjørt så kan sågar barn krenke oss. 

I transittperioder. I perioder i livet hvor vi gjennomgår store forandringer, som for eksempel puberteten, overgangen til alderdom eller i sorg og krise så vil vi være ekstra krenkbare. Dette gjelder i aller høyeste grad også etter bruddet med psykopaten, da vi forsøker å finne nytt fotfeste i livet. Vi forandrer oss innvendig i tillegg til at de ytre rammene forandrer seg. For det første er vi igjen enslige. I tillegg har vi kanskje flyttet eller fått ny jobb. Vårt nettverk er under omstilling. Innvendig så skjer det en markant forandring til et nytt verdenssyn, kanskje den største indre forandringen vi noengang kommer til å gjennomgå i voksenlivet. I en periode vet vi ikke hvem vi er. Når vi ikke vet hvem vi er så står vi ikke støtt nok til å klare å regulere krenkelser. I tillegg er vi sinte og veldig oppmerksomme på våre grenser. Krenkelser og angrep kan derfor oppleves som ekstra ydmykende og belastende. Vi er også tilbøyelige til å reagere uhensiktsmessig på dem.

Fredelige, empatiske og elskende mennesker er ekstra utsatt for krenkelser. Ikke fordi de er svake, men fordi fredelige mennesker aldri er forberedt på konflikt. Vi blir like forbauset hver gang noen krenker oss fordi vårt tankesett aldri er innstilt på krig. Vi synes aldri å lære, men dette er fordi det ikke ligger i vår natur å krige. Vi har derfor aldri paratforsvaret klart. Å bli angrepet gir oss hver gang følelsen av å “sitte med skjegget i postkassa” for vi synes aldri å formå å parere angrepene på et verdig vis. I tillegg har vi problemer med å ignorere krenkelsene fordi vi ikke forstår hvorfor noen ønsker å angripe oss. Istedet for å legge krenkelser bak oss så vil vi ofte forsøke å skape fred med – eller forståelse for – den som krenket. Vi ønsker å vite om vi selv kunne gjort noe annerledes for å unngå krenkelsen. Slik vil krenkelser ikke bare oppleves som sterke og hyppige, men de vil også være tilstedeværende store deler av tiden fordi vi bærer på hver enkelt krenkelse, føler på den og analyserer den. 

Skambelagte personligheter vil føle seg hyppig, dypt og omfattende krenket fordi krenkelser alltid vil berøre kjernesåret; skam. Hver eneste krenkelse vil vekke den latente skamfølelsen. Det er meget smertefullt å få skammen revet opp hver gang kritikk, sinte tonefall eller uenigheter dukker opp. Skambelagte personligheter vil ha store problemer med å mentalt regulere krenkelsene fordi de aldri har utviklet redskap til å håndtere skammen. Det er med andre ord den grunnfestede skammen som er problemet og ikke krenkelsene i seg selv. Deres forsøk på å håndtere krenkelser blir som å bruke alt fokus på å behandle symptomene på sykdommen men uten å kurere sykdommen; som at en kreftsyk pasient med en tumor i tarmene forsøker å tilpasse kostholdet slik at fordøyelsesprosessen er mindre smertefull, men uten å vurdere cellegift eller stråling for å bekjempe selve tumoren.  

Den emosjonelle avstanden til den som krenker. Vi blir lettere krenket av nærstående personer enn mennesker som ikke vedkommer oss. Bemerk dog at det her er snakk om emosjonell distanse og ikke nødvendigvis det familiære hierarkiet. Hvis vi er emosjonelt distansert til vår partner, forelder eller søsken så vil ikke vedkommende krenke oss like lett som hvis vi stod dem emosjonelt nært. Motsatt så kan en person som vi egentlig ikke kjenner spesielt godt krenke oss dypt hvis vi er emosjonelt knyttet til vedkommende (dette vet emosjonelle manipulatorer å benytte seg av).

Hvis du opplever deg som sterkt og ofte krenket, så forsøk å finne ut om du befinner deg i en eller flere av de ovennevnte tilstandene. Kanskje finnes det også flere tilstander du kommer i tanke om. Skriv dem i så fall gjerne i kommentarfeltet. 

Av og til er det slik at vi opplever oss som krenket men uten egentlig å ha blitt krenket, såkalt “innbilt krenkelse”. Motsatt så skjer det også at vi ikke opplever oss som krenket til tross for at vi faktisk ble krenket. Forsøk å tenke ut tilfeller i ditt eget liv hvor begge scenarier har skjedd. Jeg vil hjelpe deg på vei med ett eksempel av hvert scenario.

I min jobb som sykepleier samhandler jeg ofte med andre nødetater. Ved en anledning trengte jeg politiets hjelp til å løse en utfordring. Kontaktknutepunktet ble da politiets operasjonssentral. Personen som satt der og koordinerte henvendelsene var av den arrogante og ufine sorten. Poenget her er ikke den bokstavelige ordutvekslingen som foregikk så den utelater jeg. Poenget er at jeg etter endt kontakt følte meg krenket av denne tjenestemannens tonefall og ordvalg. Dette til tross for at jeg fikk den hjelpen jeg ba om. Jeg følte meg likevel etterpå som en femåring som hadde blitt irettesatt (skam?) og denne opplevelsen fargela resten av min arbeidsvakt. Jeg hadde det ikke godt de neste timene som følge av denne ene telefonsamtalen (dette skal vi analysere dypere i del 2 av denne teksten).

Det som skjedde her var at jeg fokuserte så mye på min opplevde krenkelse av min person, at jeg glemte at utfordringen ble løst. Ikke bare ble den løst, men den ble løst slik jeg ønsket. Tjenestemannen gjorde altså som jeg ba om. Likevel var det min opplevelse av krenkelse som ble hengende igjen etterpå.

Ble jeg egentlig krenket? Kanskje. Ord kan krenke. En verbal krenkelse er ikke mindre en krenkelse kun fordi den er verbal. Den viktige forskjellen her er imidlertid at ord kan ikke skade deg. Den eneste skaden ord kan påføre deg, er den du innvendig påfører deg selv som en forlengelse av ordene. Og som skrevet i forrige tekst; fiendtlighet tilhører avsenderen. Tjenestemannen var dessuten uvedkommende for meg (jfr faktoren om emosjonell distanse). En verbal krenkelse fra en fremmed person bør vi derfor klare å regulere innvendig på en slik måte at den ikke påvirker oss. Selv om ordene faller inn under definisjonen av en krenkelse, så stod min reaksjon ikke i samsvar med størrelsen på krenkelsen, ei heller med utfallet av saken – som endte godt og egentlig i min favør. I dette tilfelle kan vi derfor konkludere med at jeg opplevde meg krenket uten at en egentlig krenkelse hadde funnet sted eller den var av en mild karakter og derfor burde være lett regulerbar. 

La oss nå se på ett tilfelle hvor vi burde ha følt oss krenket men ikke gjorde det i tilstrekkelig grad. Det soleklare eksempelet jeg vil trekke frem er selvfølgelig vår relasjon med psykopaten.

Psykopaten krenket oss gjennom hele relasjonen. Han/hun gjorde det både på subtilt og diffust vis og på åpenbart og/eller offentlig vis. Faktisk er en relasjon med en psykopat en eneste lang krenkelse. Krenkelsene er så konstante og varierte at mengden krenkelser i seg selv bidro til at vi ikke gjenkjente dem. Vi så ikke skogen for bare trær. Vår reaksjon stod ikke i samsvar med de hyppige og store krenkelsene. Vi tolererte i dette tilfellet for mye. Vi gjorde det fordi vi unnskyldte, håpet, fornektet og rasjonaliserte i det lengste. Vår langvarige utsettelse for krenkelse er mye av grunnen til at vi i dag er så sinte. Dette viser at det får mentale konsekvenser hvis vi ikke reagerer på krenkelser noenlunde i samsvar med størrelsen på krenkelsen. Å ikke reagere på krenkelser får konsekvenser for vår mentale helse. Det er med andre ord viktig å både gjenkjenne, identifisere og respondere på krenkelser. 

Del 2 av denne teksten følger i morgen.

“Det er som om jeg trekker til meg negative mennesker, kjærester og kommentarer som fluepapir”

Posted on

Debatten etter forrige innlegg avlet uvanlig mange gode og viktige kommentarer. Kommentarfeltet er ment for at leserne kan dele bruddstykker av deres historier, støtte hverandre og få utløp for frustrasjon. På den måten kan man slippe noe av dampen ut på konstruktivt vis istedet for å vende det mot seg selv. En av kommentatorene som slapp ut damp ytret overskriften til denne teksten. Vedkommende opplever et slags tiltakende kollektivt angrep utenfra. Er det slik at vi blir en skyteskive etter relasjonen med psykopaten? Eller er vi blitt paranoide? La oss snakke om det i dag.

Jeg tror mange opplever det samme som denne leseren. Omfanget av angrep i form av negativitet fra andre mennesker øker, både fra kjente og fremmede. Dette blir en belastning i en tid da ofrene trenger ro, trygghet og vennlighet. Det pussige er at det ikke skjer like etter bruddet men etter at det har gått en stund. Jeg vet ikke om alle opplever dette, men personlig så kan jeg nikke gjenkjennende til leserens utsagn. Jeg tror det finnes rasjonelle forklaringer på denne opplevelsen, i tillegg til forklaringer som er mindre “vitenskaplige”. La oss kort se på de rasjonelle forklaringene først.

Dine grenser blir merkbare for omgivelsene. Det betyr at du har begynt å ta dem i bruk og at de virker. Det betyr også at giftige mennesker reagerer på dem. Både kjente og fremmede vil vise sin misnøye med at du med ditt kroppspråk eller ord ikke finner deg i alt.

Du er blitt mer sensitiv for negative tilbakemeldinger. Vi er sårbare og sterke på samme tid etter opplevelsen med psykopaten. Styrken ligger i våre nye grenser og vaktholdet av disse. Sårbarheten ligger i at vi er blitt mindre avslappet i forhold til arroganse og direkte fiendtlighet fra omgivelsene og blir lettere trigget. Fiendtligheten øker på grunn av ovennevnte grenser og vi er da inne i en ond sirkel hvor vi tåler mindre fiendtlighet men samtidig opplever mer.

Universet returnerer det vi sender ut. Ja, slik er det. Dette lyder kanskje som en mindre rasjonell forklaring men egentlig er det ganske naturlig. Smiler vi til et annet menneske så får vi oftest et smil tilbake. Opptrer vi aggressivt så får vi aggresjon tilbake. Det handler om energi. Universet vil alltid forsøke å få balanse i regnskapet. Mange er bitre og sinte etter psykopaten. Det er naturlig at vi er det. Men for omgivelsene spiller det ingen rolle hva vi har vært gjennom, omgivelsene reagerer fortløpende og spontant på det vi kommuniserer. Vi kan ikke forvente at omgivelsene skal omstille seg etter vårt sinnelag. Bitter energi fra oss vil i en eller annen form slå tilbake på oss. 

Jeg har flere ganger snakket om at vi må kvitte oss med giftige personer i våre liv. Dette er essensielt for å heles. Men ingen kan stå alene. Du kan ikke vende deg mot hele verden. Verden har ingen skyld for din opplevelse med psykopaten. Strengt tatt har bare ett menneske den skylden, og det er psykopaten. Sørg for at du ikke blir stående igjen helt alene, ikke vend deg mot alle. I de tilfellene hvor det er nødvendig å skifte ut hele nettverket så er det viktig at du umiddelbart går aktivt i gang med å bygge opp et nytt. Ingen kan isolere seg, det blir vi bare ytterligere bitre og sinte av. 

Jeg vil nevne en mindre rasjonell årsak til opplevelsen av forøket negativitet mot oss etter at vi har våknet opp og lært. Jeg beveger meg med det litt inn i et alternativt univers. Jeg jobber i et felt hvor jeg kommer i kontakt med mange mennesker hver dag. Dette har jeg gjort i mange år og lenge før erfaringen med psykopaten. Det jeg opplever nå er at mennesker jeg aldri tidligere har møtt kan se på meg med det samme narsissistiske blikk som psykopaten ga meg hver gang masken falt; blikk som er fylt med så mye avsky og hat at nakkehårene reiser seg. Dette kan skje etter første kontakt og før et eneste ord er utvekslet, og akkurat dette fenomenet har jeg ingen rasjonell forklaring på.

De som er alternativt anlagt vil finne støtte for et slags kollektivt psykopatisk angrep mange steder på youtube og ellers på nettet. Flere ofre og terapeuter som publiserer er overbevist om at det dreier seg om et demonisk angrep. Jeg vil stille meg nøytral til om dette skal tolkes som reelle demoner eller brukes som metafor på psykopatene. Psykopater kan med rette kalles demoner, dog ikke nødvendigvis av det åndelige slaget. Det eneste som er sikkert er at det nå virker som om flere psykopater lar masken falle. Det er som om de “vet at jeg vet” og at masken faller umiddelbart ved første blikkontakt. Det er nifst og man skal være magesterk for å stå i det. 

Jeg pleier å fryse til is hver gang det skjer, ikke fysisk men psykisk. Den umiddelbare reaksjonen blir å trekke seg unna, noe jeg også gjør. Jeg merker smerter i musklene, i kjeven og klarer ikke å holde hodet kaldt. En annen leser i det samme kommentarfeltet som overskriften kommer fra, sier det slik:

“Nå er jeg inne i den hyperreaktive fasen der jeg ikke stoler på en eneste ny sjel på denne jord bortsett fra gamle venner før N. Denne fasen har vart lenge for min del og jeg føler meg ikke komfortabel rundt folk lenger og klarer ikke være meg selv- usikker og flakker med blikket hele tiden- også jeg som var så utadvendt, glad og brydde meg så lite om hva andre måtte mene om meg. Trist!”

Denne leseren beskriver en lignende reaksjon på omgang med mennesker, dog av en mer generell karakter. Personlig har jeg ingen problemer med å omgås venner, kolleger eller fremmede som jeg opplever som vennlige og varme. Men mennesker har blitt delt inn i to kategorier, “trygge” og “farlige” og jeg trekker umiddelbart slutninger om hvilken kategori nye mennesker jeg møter befinner seg i. Hva er dette? En ny og overnaturlig sans? Vrangforestillinger? En morbid forsvarsmekanisme? Jeg vet ikke og jeg har ingen forklaring. Det eneste som er sikkert er at det tilsynelatende har kommet for å bli. 

Noe vi kan forandre på er det enorme sinnet som av og til blusser opp. Den samme leseren som ytret overskriften, kommenterte også:

“av og til blir jeg likevel steik forbanna og helt klikkings forbanna ganger tusen som godtok alt, det værste av alt er at traumebåndet henger ved, dvs jeg kan ha romantiske tanker selv om vedkommende var ulv i fåreklær, ahhhhhhhhhhhhhhhhhh, av og til kan jeg være utrolig bitter, lei meg og har lyst til å gi en god F i alt, det er jo ingen der ute som forstår deg, de legger deg i ruin med store sår, du får attpåtil ikke hjelp eller forståelse. Nei, enkelte dager er pyton. Hva var det jeg ble bitt med siden det sitter så kraftig i?” 

Ja. Dette raseriet har mange av oss merket. Jeg vil berolige alle som kjenner seg igjen i uttalelsen, at det er en normal reaksjon. Jeg vil gjengi mitt svar til denne leseren i sin helhet:

“Du har all grunn til å være forbannet. Problemet er at kilden til sinnet vi opplever er ute av bildet. NK forhindrer at vi kan rette aggresjonen mot den som egentlig fortjener det. Det som da skjer er at vi retter det enten mot oss selv eller mot utenforstående.
Selv har jeg merket høyt sinne mot personer som ikke har noe med min relasjon med P å gjøre, men som på et eller annet vis trigger meg. Det kan være arrogante eller ufine mennesker. Jeg finner meg ikke lenger i slik oppførsel, og av og til har jeg faktisk lyst til å angripe dem fysisk. Dette er skremmende og selvfølgelig ikke hensiktsmessig. Det er derfor viktig å finne andre utløp for aggresjon og bitterhet.
Mange oppgir trening som en perfekt måte å bli kvitt aggresjon på. Bevegelsen og intensiteten gjør at kroppen kvitter seg med den energien som sinne skaper og som man ikke får utløp for. I tillegg frigjør trening endorfiner som beroliger og har en motsatt effekt av aggresjon; lykke. Altså dobbel gevinst. 
Du kan også bokse ut aggresjon på en vanlig pute eller en boksepute. Pass på at du ikke skader hånden. Skrik gjerne ut din frustrasjon. Dette kan gjøres i bilen eller i skogen hvor ingen hører deg.
Bitterhet må motarbeides på et dypere nivå. Tankegangen må forandres. Mange har nytte av takknemlighetsøvelser. Forsøk å være takknemlig over små og store ting som fungerer i livet ditt, for eksempel en god venn, at du klarer å betale regningene dine, at du fikk en gave, at du har luft i lungene, at du klarte å løse en konflikt på en god måte. På et senere tidspunkt vil du også være takknemlig for at psykopaten ikke er der lenger.
Skriveøvelser kan hjelpe mot både bitterhet og aggresjon. 
Noen søker til steder som gir dem gode assosiasjoner og som senker hvilepulsen. For eksempel steder med gode minner fra barndommen – en tid før psykopaten. Forsøk å huske hvem du var før.
Husk at dette tar tid. Det viktige er at du faller ned på et roligere nivå. Ikke for andres skyld men for din egen, den konstante utskillelsen av adrenalin og stresshormoner er skadelig.” 

Som jeg skriver i kommentaren så har jeg selv vært så sint – også på fremmede – at jeg har vært villig til å angripe dem fysisk. Jeg har ikke brydd meg om at motparten har vært større og sterkere, ei heller mindre og svakere. Jeg har uansett vært villig til å skade vedkommende. Mitt resonnement synes å ha vært i retning “nå er det nok. Opplever jeg fientlighet fra en eneste person til nå så flyr jeg på ham/henne”. Det er alvorlig når impulskontrollen blir så dårlig. Et slik angrep ville heller aldri være juridisk berettiget og jeg/du ville mest sannsynlig bli straffet for det. Det er derfor meget viktig at aggresjonen får utløp på annet vis. 

Det er forståelig at vi ikke orker flere stygge blikk eller negative kommentarer. Men vi er nødt til å legge vår egen krenkbarhet under lupen og jobbe med den. Mange har blitt angrepet hele livet. Vi har svelget og svelget. Men det er ikke slik at vi kan gjenvinne tapt ære for et helt liv. Verden fungerer ikke slik. Uansett hva du har opplevd så tilhører det fortiden. Nye situasjoner og nye mennesker har ingenting med din fortid å gjøre. Istedet for å laste din fremtid for din fortid, så se nye situasjoner som en mulighet til å prøve ut forskjellige alternative responsstrategier. Før eller siden så vil du finne en som passer ditt nye jeg.

Negative reaksjoner fra omgivelsene vil ikke opphøre selv om du har fått nok av dem. Tvert i mot, nå har vi diskutert at visse ting vi gjør faktisk kan forsterke omfanget av negative reaksjoner. Hva du må lære deg, er at fiendtlighet tilhører avsenderen. Når vi ikke direkte har fremprovosert den, så handler den ikke om oss. Den er ikke personlig. Hva du egentlig gjør når du reagerer på fiendtlighet med fiendtlighet, er at du overtar den andres skam og sinne. Du blir en kontainer, en søppelkasse og adopterer en annens tilstand, som aldri hadde noe med deg å gjøre. Det som da skjer er at du tar hendelsen med deg hjem og lar den spise av deg, mens motparten – som egentlig var den hatefulle – går hjem lettet.  Hvis motparten i tillegg er en psykopat, så gir du ham/henne nøyaktig hva de vil ha – en reaksjon.

Derfor, fremprovoser ikke fiendtlighet og den vil aldri handle om deg. Du kan med god samvittighet og med et smil om munnen si “dette får du bære selv” og snu ryggen til vedkommende. Slipp sinnet der og da, ikke ta det med deg hjem. La oss ikke ende opp bitre og alene. La oss heller blomstre. Ha som mål å bli et avbalansert menneske med sunne grenser. Vær elskelig og hjelpsom mot dem som vet å verdsette deg. La alle andre gå.