Torill og Natalie går i samme klasse på videregående, i tillegg til at begge er med i en utvidet venninnegruppe. Derfor må de ofte forholde seg til hverandre, selv om de ikke er nære venninner. Torill er ikke en grå mus, men hun har et forsiktig og snilt vesen, tror det beste om alle og blir oppriktig forbauset hver gang noen er spydige eller frekke mot henne. Hver gang det skjer så tenker hun “NN har en dårlig dag” eller “jeg er heldigere stilt enn NN, så jeg tåler det”. Heldigvis skjer det ikke så ofte. Torill har merket seg at Natalie av en eller annen grunn som Torill ikke forstår, synes å være mer opptatt av Torill enn hva som er vanlig når man egentlig bare er bekjente. Natalie kommenterer ofte hva Torill gjør og sier, og det forvirrende er at Natalies kommentarer kan være meget fine og omtenksomme, men også direkte giftige, og de veksler hele tiden slik at Torill knapt vet hvordan hun skal forholde seg til Natalie. Torill vedkjenner at det er noe spesielt ved Natalie selv om Torill ikke klarer å sette fingeren på hva det er. Natalie gjør noe med Torill, hvis Natalie gir et kompliment eller ros, så er det akkurat som om det kribler i kroppen til Torill og hun føler seg voldsomt oppløftet. De ambivalente signalene som Natalie sender er utmattende for Torill, for Torill klarer ikke å forholde seg likegyldig til dem. Selv om hun ikke er spesielt interessert i Natalie så er hun ofte sliten etter sosiale sammenkomster hvor Natalie har vært til stede, og hun bruker mer tid på å gruble over Natalies intensjoner enn hun bør gjøre.
En dag er det kroppsøving på timeplanen, og klassen leker “Rødt lys” som oppvarming; leken hvor man skal være førstemann til å nå den av elevene som står med ryggen til, men hvis noen fortsatt beveger seg etter at eleven har snudd seg og ropt “rødt lys!” så må vedkommende gå helt tilbake til startlinjen. Denne gang har gymlæreren sagt at klassen har lov til å sabotere for hverandre så lenge det skjer udetektert av den eleven som står med ryggen til. Å sabotere kan for eksempel være å gi sidemannen et lite dytt slik at han/hun mister balansen og må gå tilbake til start. Torill stod stille og konsentrerte seg om leken, kanskje hun kunne legge seg tettere opp til Gunnar som stod nærmest og dytte forsiktig på ham? Hun var midt i denne vurderingen da noe løp inn i henne bakfra. Torill var ikke forberedt på det voldsomme sammenstøtet, hun stupte forover og fikk en smertefull nakkesleng fordi hun ikke hadde vært forberedt og stålsatt seg. Eleven som stod forrest med ryggen til snudde seg og proklamerte “rødt lys” midt i svalestupet til Torill. Hun landet på benene, men selvfølgelig ble hun bedt om å gå tilbake til start. “Og du også Natalie” sa eleven. Da forstod Torill at det var Natalie som hadde løpt i henne bakfra med voldsom kraft. Selv om også Natalie måtte gå tilbake til start, så la Torill merke til at hun hadde et nesten makabert tilfredsstilt uttrykk i ansiktet. Det var som om hun storkoste seg over at hun hadde løpt hardt inn i Torill, gleden – som minnet om en slags skadefryd – strålte ut av henne. Hun syntes ikke å være det minste affisert av at hun selv også måtte gå tilbake til start. Torill, som var litt sjokkert og forvirret, følte hun måtte “tåle steken”, lot som om hun ikke fikk vondt av sammenstøtet, flirte selv litt og sa til Natalie “der ødela du for deg selv også, hehe”. Men Torill følte seg dum. Det var noe med hele situasjonen som var meget ubehagelig og Torill visste ikke hvordan hun skulle reagere.
De neste dagene minnet ømheten i nakken henne på hendelsen. Hun klarte ikke å riste det glisende selvtilfredse uttrykket til Natalie av netthinnen. Det var som om Natalie hevnet seg på henne for noe, som om hun fikk en slags utløsning av å løpe inn i Torill. Men Torill klarte ikke å komme på noe som helst hun kunne ha gjort mot Natalie som fortjente en slik represalie. Men Torill grublet så mye på dette at hun til slutt kom til å huske en situasjon som hadde oppstått omtrent fjorten dager før hendelsen i gymtimen. Natalie hadde kranglet med en av de andre jentene i venninnegjengen og nærmest krevet at de øvrige jentene skulle velge side, ingen fikk lov til å være nøytrale. Et par av jentene hadde støttet Natalie, men resten – det vil si flesteparten – hadde støttet den andre jenta. Torill var nok en av dem, selv om hun hadde anstrengt seg for å ikke gjøre noen stor sak ut av det. Hun ville allerhelst være nøytral men da Natalie nærmest stilte henne til veggs så hadde hun ytret noen vage ord til støtte for den andre jenta. Torill husket fortsatt det meget ubehagelige blikket Natalie fikk da hun forstod at Torill ikke valgte hennes side. Torill husket ikke lenger hva som hadde utløst krangelen mellom Natalie og jenta – så bagatellmessig var det – men hun husket Natalies blikk, det var så fullt av forakt at Torill skvatt og ikke klarte å se Natalie inn i øynene. Men så husket Torill at Natalie liksom snudde på flisa allerede samme kveld og ble gøyal og vennlig igjen, som om opptrinnet aldri hadde skjedd. Men kunne det virkelig være dette Natalie gikk og bar på? Torill hadde vondt for å tro at Natalie bar nag mot henne for noe så lite. Og hva da med alle de andre jentene som valgte side mot Natalie?
Historien over illustrerer mange ting, blant annet den narsissistiske krenkbarheten og hvordan narsissisten føler seg berettiget til å utøve hevn på alle som har krenket ham/henne, selv for “krenkelser” som egentlig bare har oppstått som følge av naturlig omgang med andre, især i større grupper. Men i narsissistens øyne så er de små krenkelsene store overgrep, fordi de ikke underbygger hans/hennes grandiose syn på seg selv. Men først og fremst så illustrerer historien hvor langt narsissisten og psykopaten er villig til å gå for å sabotere for andre. De er faktisk villige til å gå under selv, så lenge det rammer den de ønsker å ramme. Å sabotere for hverandre under lek kan være ille nok, men langt alvorligere blir det hvis p/n bestemmer seg for å ramme objektets karriere, økonomi, familieliv eller helse. Det er i deres sinn ingen vesensforskjell på sabotasje i lek eller sabotasje som kan true selve livet til objektet, fordi de er grenseløse. De vet ikke når de skal stoppe eller når hevnaksjonen står helt ute av proporsjon i forhold til den opprinnelige “forbrytelsen”. De er også passivt aggressive og vil snarere hevne seg med handlinger enn å verbalt drøfte krenkelsen med objektet.
Fordi den opprinnelige fornærmelsen eller krenkelsen er bitteliten, så er det nærmest umulig å holde seg på trygg grunn sammen med en p/n, fordi nær sagt hva som helst kan krenke dem. I tillegg er det også umulig å verge seg, fordi objektet knapt er oppmerksom på at et overtramp har funnet sted. Objektet har mest sannsynlig behandlet psykopaten nøyaktig likedan som alle andre, men likebehandling i seg selv kan utløse en narsissistisk krenkelse fordi psykopaten forventer særbehandling. Det beste man kan gjøre er derfor å unngå all kontakt med en p/n. Dette er imidlertid vanskelig hvis man ikke forstår hva vedkommende er, eller hvis begge er knyttet til en større gruppe som har sosial verdi for objektet og som han/hun nødig vil ofre.
Psykopatens villighet til selv å gå under kan få alvorlige konsekvenser for objektet. Tenk etter hvordan vi tenker om andres selvbegrensning; “men det vil han da aldri finne på mot deg, for da vil han jo tape tusenvis av kroner”, “hun vet at hun ikke kan gå så langt mot meg, for da taper hun ansikt overfor alle kjente”. Vi er trygge på at ting ikke eskalerer for langt, fordi folk legger lokk på seg selv, derfor går vi rundt uten å forvente de verste former for sanksjoner, represalier eller konsekvenser. Men med en p/n så gjelder ikke dette. Psykopaten er som sagt grenseløs. Man kan aldri være sikker på at en p/n stopper seg selv. De er villige til selv å lide så lenge de klarer å vippe objektet av pinnen og er derfor kapable til hva som helst.
Konsekvensen for psykopaten er at han/hun tilslutt går for langt. Til syvende og sist så saboterer psykopaten for seg selv, enten de tar andre med seg i fallet eller ei. Deres grenseløshet og hensynsløshet slår til slutt tilbake på dem selv. Grådighet, hevnlyst, misunnelse og sjalusi er ikke oppskriften på et godt liv.
Et par tekster tilbake så skrev jeg om dyfunksjonelle familier. I den forbindelse svarte noen av dere på en liten spørreundersøkelse jeg la ut. Per 17/6 så har 57 lesere svart på denne undersøkelsen. Av disse svarte hele 68% at de vokste opp i helt eller delvis dysfunksjonelle familier.
Jeg vil gjengi noen av kommentarene som ble levert i undersøkelsen.
“Far i huset laget regler som bare han ikke trengte å følge, la ut hint for å teste mine holdninger, bestemte pengebruk og overgrep.”
“Min mor er svært kontrollerende og opptatt av å holde fasaden. Far sleit med depresjon, angst og lav selvtillit og endte opp som alkoholiker. Barnas emosjonelle behov var fullstendig oversett eller fornektet.”
“Følelsen av å være usynlig. Hele tiden føle på stemningen. Se andre du er glad i bli krenket (søsken) . Ikke bli støttet og geleidet i noen sammenheng. Et dypt intenst savn etter kjærlighet og omsorg.”
“Alkoholmisbruk blandt begge foreldrene mine. Mor mye alene med oss da far var sjømann. Ingen som viste positive følelser for barna, lite kos og anerkjennelse.”
“Min mor, bestemor og oldemor giftet seg alle med en alkoholiker. Min far forsvant ut av livet mitt når jeg var 2. I en alder av 7 fikk jeg en voldelig pedofil stefar.”
“Vold, alkoholmisbruk, narcissistisk stefar, kald mor, ingen kjærlighet.”
“Fysisk og psykiske overgrep. Hjemme var som å leve i en krigssone. Tok sjelden med venner hjem p g a tilstanden hjemme.”
“Mor er dominerende,kritisk. Morfar var en person med sterke psykopatiske trekk.”
“”Usynlig” far. Konfliktsky. Naiv og godtroende. Overfladisk relasjon med mine foreldre (spesielt med min far). Lite støttende foreldre. Overfladisk relasjon med mine søsken. Ingen “lim” i familien.”
Takk til alle som svarte og fortsatt svarer.
Jeg er så sliten. Må bare lufte tankene mine for dere. Ingen forstår. Derfor er det godt å “snakke” med andre som har kjent på kroppen hvordan det er å leve tett på en P/N. Har vært gjennom en vanvittig berg-og-dalbane siden min P/N forlot meg for tre år siden. 20 års ekteskap var plutselig ikke verdt en dritt. Han forlot meg på den mest nedrige og brutale måten. Startet selvfølgelig med utroskap. Orker ikke gå inn på det her, men min tro på det gode i mennesket har fått seg en skikkelig knekk. Jeg har minst mulig kontakt med han. Eller – målet mitt er å ha minst mulig kontakt. Men – vi har voksne barn sammen. Null kontakt er umulig. Han har gitt meg all skyld for bruddet. Fremstiller seg selv som et offer i ett og alt. Han er en mester i manipulasjon, og min svøpe er dårlig samvittighet. Jeg er oppdratt til alltid å sette andre først. Kjenner raskt på skam. Det vet han! Og det bruker han! Men etterhvert – takket være bloggen her – har jeg sakte men sikkert stablet meg på beina. Begynt å sette grenser for meg selv. Kjempet mot hans angrep på min integritet og mine verdier. Da jeg sluttet å la meg påvirke av hans ustanselige manipulasjon og han merket at han ikke lengre har kontroll over meg, begynte han å ta det ut på vår felles datter som i dag er snart 16 år. Hun har følt pappaens svik på kroppen. Avslørt hans løgner. Hans manipulasjoner. I fjor sommer brøt hun kontakten fullt og helt med sin far. Orket ikke lengre å ha noe med han å gjøre. Flyttet inn hos meg på fulltid. Søkte NAV om bidrag. Pappaen ble rasende. Dette ble jo en ripe i lakken for han. I løpet av året som er gått, er min datter blitt pepret med meldinger som svinger fra “jeg elsker deg” til “dersom du ikke vil ha samvær med meg, trekker jeg deg for domstolen”. Trusler, samtidig som han fremstiller seg selv som et offer oppi alt. Han tar aldri ansvar for noe som helst. Min datter er engstelig og redd, samtidig som hun er vanvittig sterk. Jeg beundrer den jenta. Hun lar seg ikke dirigere av dårlig samvittighet eller skam. Hun lar seg ikke tvinge til samvær gjennom trusler og manipulasjon. I stedet blir hun sint og ber han holde seg unna. Samtidig bærer hun på en dyp sorg. “Hvorfor kan ikke pappa være som andre pappaer?”
Så – i går fikk hun en ny sms. Faren forteller at hun skal få en lillesøster. Han og den nye dama venter barn. De bor ikke sammen en gang. De bor på hver sin side av landet. Min datter blir både oppgitt, sint og samtidig lei seg. Som hun sa: “Hvorfor få et nytt barn når han ikke klarer å ordne opp mellom oss to? Dette blir bare kaos! Nå blir jeg i alle fall glemt.”
Forferdelig sårt. Jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre. Igjen kaster han ut en bombe. Han tenker nok at min datter vil komme seilende nå som de venter barn. Og da vil han få ha samvær med henne igjen. Å true med rettsak hjalp ikke. Kanskje ei lillesøster hjelper??!!! Med andre ord, han SKAL vinne dette. Så kynisk ser jeg på dette, dessverre. Min datter sa med en gang at hun ikke vil ha noe med verken dem eller denne nye halvsøsteren å gjøre. Men jeg er engstelig for hva dette gjør med henne på sikt. Pappaen har stiftet ny familie. Får seg ei ny datter. Han lover vår datter masse fint (innimellom trusler og kritikk), men handlingene hans viser at han egentlig ikke bryr seg. Og nå vil all fokus rettes mot hans nye “prinsesse”. Med andre ord – det blir så tydelig for min datter at hun er byttet ut og glemt. Alt på grunn av at hun setter grenser for seg selv og ber sin far om tid og space til å bli vant til sin nye hverdag etter at jeg ble kastet ut av barndomshjemmet. Noe han burde hatt vett nok og ydmykhet nok til å gi henne. Hun trenger tid. Men dette takler han ikke. Alt skal skje på hans premisser, ikke hennes eller mine. Skjer ikke ting på hans premisser, fryses man ut. Jeg er dypt bekymret for hvordan farens vanvittige kaos og uforutsigbarhet skal påvirke henne. Hva kan jeg gjøre? Hun trives hos meg. Føler seg trygg, verdsatt og sett. Men sårene faren påfører henne…hva med dem? Hvordan kan jeg hjelpe? Eller beskytte henne? Hun har min kjærlighet, min fulle støtte og jeg er der for henne 100%, MEN ER DET NOK? Jeg gråter innvendig.
Jenta kan ikke tvinges til samvær uansett hvor mye han drar inn advokater og retten. Selv barnevernet tvinger ikke så store barn til samvær. Barn over 12 år har ganske store rettigheter. En på 16 har enda større rettigheter. Jeg var gjennom mye av det samme ang eksen min og felles barn. Dessverre forårsaker p/n ofte psykiske skader hos barna. Det vet jeg veldig mye om. Det er ikke så mye du kan gjøre annet enn å støtte henne, være der for henne, forklare ting for henne når det trengs, men ikke svert faren. Jeg vet det krever enorm styrke, men du får igjen for det. Svertingen klarer han nemlig fint selv, og det er viktig at du er den trygge, stabile forelderen som ikke går ned på samme nivå som eksen din. Om jenta trenger noen andre å snakke med, er det flere muligheter. Kontaktperson kan nok ordnes via kommunen, eller via helsesøster., eventuelt kan fastlegen henvise. To av mine barn hadde en slik støttekontakt en stund. Sliter hun mye, er det å prøve BUP. Mine måtte der også i tenårene. Deres far er sannelig samme ulla som eksen din, jeg ser jo det ut av hva du forteller her. Det går gjerne bra til slutt, men du blir fullstendig utslitt, jenta blir utslitt. Det roer seg gjerne når felles barn er voksne og står på egne bein. Innen da har de også sett og lært mer enn mye om den “gærne” forelderen. Mine har kontakt med faren, en av dem lite da, men de er jo glade i faren sin og har lært å leve med at han er som han er og at de ikke kan forvente at han skal bli en slik far de ønsker seg. Sårt, men de har skjønt det. Det er derfor det er så viktig at du holder ut og er en stødig og trygg mur for jenta, for hun må selv erfare tingene ang faren og finne ut av forholdet dem imellom, uansett hvor beinhardt det er å være vitne til.
Jeg blir nesten svimmel av å lese om dette… Jeg er selv datter av en forstyrret far. Brøt kontakten med ham for noen år siden. Nå er jeg over 30 år og strever med angst pga min oppvekst med ham. Han ble svært ødeleggende for mitt selvbilde og hadde jeg hatt muligheten til å bryte med ham som 16-åring, hadde jeg nok hatt et annet utgangspunkt. Selvfølgelig ville jeg strevd med noe nå likevel, men det er vanskelig å beskrive hvor mye smerte han påførte meg psykisk. Fikk meg til å tro at det var noe galt med meg. En stor sorg å ikke ha en vanlig far, ja. Støtt henne alt du kan. Sterke jenta. Minn henne igjen og igjen på alle hennes gode egenskaper. Oppsøk aller helst profesjonell hjelp som kan hjelpe henne med å sortere tankene, å trygge henne på at han har noen mangler og at hun fortjener bedre. Har nettopp hatt veldig tunge dager igjen, der jeg har forsøkt å bearbeide enda litt til. I altfor mange år har jeg gått med hans kritiske stemme. Kjenner igjen vekslingen mellom smisk og fordømmelse. Fryktelig! Men nesten tragikomisk når man har lest seg opp om psykopati, spesielt på denne bloggen. Lykke til! Du er ekstremt viktig for datteren din. Jeg vet ikke hvordan det hadde gått med meg uten min mors genuine varme og gode støtte! Lykke til.
Helt enig. Man kan lure andre en stund – men ikke til evig tid. Til slutt blir det for drøyt,og P/N blir ikke lenger tatt alvorlig. Mye skade kan desverre skje før folk skjønner at det er noe som ikke stemmer, og at P/N kanskje selv ikke er særlig pålitelig.
Det er tragisk at offerene kan gå mer eller mindre til grunne før folk forstår at her er det ting som ikke stemmer. P/N er typisk gode skuespillere og eksperter på å få sympati med sine tåredryppende historier om hvordan andre har krenket dem, og de selv har vært så gode, og har de gjort feil så avbikt og anger, tårer og bla, bla, bla.
Dette blir folk typisk rørt av – åh , han/hun har sine feil,men se hvilken gråtende, angrende synder. Dermed er dommen meget mild mot P/N og offeret blir sett på som: “Alle har jo sine sider, ja”. Offeret blir på en måte sidestilt med P/N.
Når folk til slutt har fått nok av P/N og nok av “beviser” på at han /hun ikke er særlig pålitelig, kan desverre offeret ha gått til grunne, eller fått store psykiske skader av behandlingen til P/N – og svertekampanjen i tillegg.
God grunn til å bevisst gjøre folk: Hva vet du egentlig? Vil du risikere å være en flygende ape?
Til KA : Jeg er i den samme situation som dig, har voksen barn med P . For 3,5 år siden forlod jeg P efter 29 år. Han prøvede at få mig tilbage til endnu en runddans, men selvom jeg var psykisk nedbrudt , lykkedes det ikke denne gang . P fik hurtigt en ny dame og hun har en datter lidt yngre end vores fælles datter. P har fravalgt vores datter til fordel for det nye offers datter. Hun bliver rost og idealiseret, får dyre gaver og oplevelser…vores fælles datter fik et brugt beskidt kaffestel i julegave. Jeg fejrede jul med min datter i år og hele vores juleaften var ødelagt pga det FU***** kaffestel. Vores datter var grædefærdig, se hvor lidt jeg betyder for ham sagde hun. ..og hun har ret. Hun betyder ikke noget , for hendes far er psykopat. Hans forstyrrelse gør, at det nye er mere spændende ( den nye pap datter ser vældigt op til ham )
Alligevel ved jeg at jeg er den heldige…jeg kom væk, det nye offer er allerede ved at blive devalueret og snart ender hun op på disse hjemmesider her, som jeg gjorde. Hun har ikke fundet prinsen på den hvide hest, hun har fundet en personlighedsforstyrret mand.
Min datter slider også lige nu , men vi må bare give dem kærlighed og nærvær og være der for dem , når de har brug for det. Vi er inderst inde stærke, handlekraftige kvinder ( det kræver det at komme ud af psykopatens klør ) og vores piger er heldige , at de har os . Klap dig selv på skulderen og sig : vi gjorde det bedste vi kunne, under de mærkelige forudsætninger vi havde.
Takk for en god og meningsfylt historie og kommentar om hvordan psykopaten sender ut selvskudd!
Jeg fikk lyst til å knytte noen ord til det grenseløse siden det nevnes og fra egen erfaring legge til – grenseløshet med den største selvfølgelighet og fri for filter.
Min “motpart” huket meg opp på fb etter åtte år – det endte i sin tid med et fryktelig smell. Allerede i første utveksling fortalte hun om nyinnkjøpte sko hun gjerne ville vise meg. Selvsagt mer enn stusset jeg… Da det noen måneder senere var kommet dit at vi skulle ta et treff for å « oppdatere hverandre” og ikke helt kunne finne et egnet sted, slo hun til med – jeg kan jo komme hjem til deg med noen vin i en sms ledsaget av en armada av flaske og glass emojier. Og selvsagt stusset jeg enda mer, ja såpass at jeg brøt/utsatte to avtaler. Det hele skurret kraftig, kjente henne jo fra før, men beklageligvis ikke nok til å bryte den tredje. Og skal villig vekk innrømme at hun pirret meg ennå en gang. Det som kom hadde jeg ikke drømt om i mine villeste fantasier.
Skal hoppe bukk over hva som skjedde fram til forkastelsen, kun nevne at hun «elsket» meg etter i underkant av et døgn etter å ha beklaget i høye toner sitt tidligere jeg og kunne igjen med det største selvfølgelighet fortelle om div grenseløse handlinger og opplevelser (noen så heslige at de ikke egner seg på trykk) i årene som hadde gått. Da gjerne med henne selv som offer. Jeg kjøpte det hele med hud og hår.
Men over til sluttfasen, etter kalddusjen hvor jeg, forstår jeg nå, fikk se den narsissistiske krenkbarheten i full blomstring. Det etter at jeg hadde gjort henne oppmerksom på visse sentrale ting fra da idealiseringsfasen nådde sitt klimaks rett forut. Bestrebet, kjempet med meg selv faktisk på å gjøre det så skånsomt som mulig ut fra en – la oss nå være voksne mennesker og avvikle dette på en forsvarlig måte, holdning. Pluss vise en form for ro. I sannhet langt, langt mer enn hun fortjente. Det skytset som kom kan best karakteriseres som en tsunami av raseri hvor alt ble forsøkt snudd på hodet i et siste forsøk på å holde maska når det ble slått kraftige sprekker i forsvarsverket, en selvsentrering verdt et studie. Men avsluttet med ordene – jeg håper ikke du vil meg noe vondt?
Så langt jeg har kunne lese meg til, bla her, oppskriften på en covert narsissist. Det sies også at det er en overvekt av kvinner som lider av denne utgaven.
Det vil være interessant å høre om andre her har opplevd noe i denne gata.
“Jeg håper ikke du vil meg noe vondt”. Dette er ikke selvsabotasje jft temaet i teksten. Derimot er det en tell og en projeksjon. De fleste av oss tror/har trodd at alle andre mennesker tenker som vi selv gjør. Det var jo faktisk dette som fikk oss til å tro at psykopaten var god på bunn og at hvis vi holdt ut og ble stadig mer føyelige så ville det vises til slutt.
P/n tenker likedan – de tror at andre manipulerer, plotter, kalkulerer, utnytter og VIL ANDRE VONDT – akkurat som de selv gjør. Denne “overføringen” av egne egenskaper over på andre er projeksjon. I tillegg er det en tell, fordi din eks avslørte noe av sitt sanne indre.
Psykopati – takk så mye!
Ja, det er utvilsomt en tell – nøyaktig som jeg kjenner henne. Men for meg en overraskende avslutning etter setning på setning som oset av kontroll, hevngjerrighet, selvforherligelse og altså ikke minst raseri. Vi ser vel her den sårbare narsissisten? I dette tilfellet etter å ha blitt konfrontert/avslørt.
Ang å holde ut og tro på det beste – det er så til de grader erfart.
KA: Jeg har mye til felles med Mary sin historie, flyktet fra P/N etter 20 år sammen. To barn – den ene voksen, mens den andre fyller 18 i høst – gjør at NK ikke har vært mulig å innføre. P/N har gitt meg all skyld for bruddet, selv om hans psykiske vold var en nesten daglig greie. Det fikk jeg forresten også skyld for; “Er det rart jeg brøler/kjefter når du oppfører deg som du gjør / ikke gjør som jeg sier / ikke vasker og rydder godt nok?” Det finnes ikke ord som kan beskrive hva han har kalt meg. Men jeg flyktet altså etter lang tid. Jeg var så langt nede og så sliten som det går an. Klarte ikke å stå på beina. Han trakasserte meg i etterkant, og jeg har måttet blokkere alle sosiale medier pga dette – unntatt en kanal pga felles barn. Saklige meldinger jeg sender om barna, svarer han ikke på. Og jeg svarer ikke på hans evige mas om hvor høyt han elsker meg, hvor bra alt skal bli osv – iblandet litt svertende kommentarer om at jeg oppfører meg barnslig, kaldt og nedrig. Det voksne barnet vårt brøt kontakten med P/N for et års tid siden, og har kun møtt han en gang siden – til en middag nylig. Han som snart er myndig, har jevnlig kontakt. Det er vanskelig for meg å oppleve at han på en måte har alle pigger ute etter å ha møtt P/N. Og jeg tror P/N bruker ham for å manipulere broren, ved at den yngste nylig truet med å bryte kontakten med eldste hvis ikke kontakten mellom de ble gjenopptatt. For; det er jo så synd på faren deres, “han prøver alt for å få kontakt og er kjempelei seg!!” Det er vondt å prøve å være rolig og stødig i dette. Heldigvis har jeg en ny kjæreste som er en enorm støtte for meg (P/N overser glatt at jeg er i et nytt forhold, og fortsetter med meldingene sine). Så, KA, du er ikke alene! Bruk bloggen, så prøver vi å hjelpe hverandre så godt det går. Og det hjelper å skrive og på den måten sette ord på det overfor noen som har opplevd noe av det samme. Jeg er også sliten. Er inne i en heller dårlig periode nå, og formen svinger voldsomt.
Hei, lettere inspirert av innlegget over her, så har jeg en problemstilling jeg håper noen kan hjelpe meg med:
Jeg er (etter hvert) helt sikker på at min far er en N eller P. Min mor brøt med ham etter 30 års ekteskap, og i perioden kort etter bruddet var hun helt åpen med oss barna, da 16 og 18, om at hun trodde faren vår led av “en slags personlighetsforstyrrelse”. Hun snakket en del om hvordan han hadde brutt henne ned bit for bit, og at hun syntes det var opp til oss om vi ville ha kontakt med ham.
Vi barna hadde jo ikke forutsetninger til å forstå hva vi sto oppi. Jeg og søster valgte å bo halvt hos P/N, halvt hos henne. Jeg husker årene etter skilsmissen, der vi følte oss forpliktet til å bo dels hos ham, som et helvete, der far skjelte oss ut for alt fra å ha kontakt med mor, til å ta potet i feil rekkefølge på tallerkenen. Men hele tiden som min visshet om hva far var, vokste tydeligere fram, hadde jeg en slags trygghet i at mor også visste at han var et tilfelle man ikke skulle legge for mye krefter i. På den tiden (tjue år siden nå) støttet hun oss.
I dag har mor en helt annen versjon av hva dette egentlig handlet om. Det har gått gradvis, tror jeg. Hun brøt kontakten med far totalt ved skilsmissen, og de har fortsatt ingen kontakt. Men hun oppfordrer meg og søster til å opprettholde kontakten med ham nå som han er gammel og syk, og hun forteller oss dessuten masse historier fra barndommen der vi “terget ham” og sørget for at han var enda vanskeligere enn nødvendig, og så videre. Det er som om han er frikjent, deres ekteskap var helt normalt, “bare litt slitsomt” osv. Det er så rart å overvære, det er som om hun har skiftet helt versjon av hva som skjedde, og det forvirrer meg så veldig. Jeg ønsker ingen kontakt med min far; i nåtiden er han en svært forvirrende mann som veksler mellom varme og kulde, og ingen klarer å guilttrippe meg som han gjør. Jeg vurderer nå å bryte kontakten en gang for alle, men dét er ikke hovedårsaken til dette innlegget:
Jeg sliter med at jeg tross alt er enda sintere på min mor enn på min far. Min far er jo den jeg bør klandre, ikke min mor, tross alt! Så sitter jeg her med følelsen av å være en idiot, fordi jeg legger alt over på det mennesket som egentlig har gode egenskaper – moren min. Jeg burde jo være sint på min far, ikke min mor! Jeg ser jo hvordan hun kan ha sveket meg, likevel føles det så urettferdig når det uansett er han som er the bad guy med forstyrrelser. Jeg ser at mange som skriver her på bloggen, er forhenværende partnere av P/N med barn, og det gir meg enda mer dårlig samvittighet; moren min kunne kanskje vært en av de som skriver her om livet etter P, og jeg synes dere alle er så tapre! Og så retter jeg sinnet mot _henne_ , ikke mot ham? Det er jo vilt urettferdig. Jeg skulle ønske det ikke var sånn, men jeg er så SINT på henne. På hvordan hun endret historien, på hvordan hun nå ikke (føler jeg det som) støtter meg, men dette er jo bare menneskelige ting. Det er jo min far jeg burde rette sinnet mot. Hvorfor føler jeg sånn? Hva er greia? Er dette vanlig? Bør hun ikke få lov til å finne en måte å leve videre på? Jeg kan jo ikke sette meg inn i hva hun må ha opplevd.
Jeg ønsker å rette sinnet der det hører hjemme. Jeg skjønner at følelser ikke alltid er rasjonelle, men hvorfor må det være så irrasjonelt. Jeg synes det er urettferdig.
Ingen følelser er feil. Det betyr ikke at du skal handle utifra enhver følelse, men du skal våge å føle den, uten skam, uten fordømmelse og uten skyld.
Kan det være at du har avskrevet din far som utilregnelig, men at du forventer normal oppførsel fra din mor, finner trøst i at ihvertfall en av dine foreldre er normal, og derfor føler et slags svik når du opplever at hun vingler slik?
Sina: Dette var vondt å lese. Jeg var selv gift med en P/N i mange år og vi fikk barn sammen. Jeg gikk da barna var små. Det var umulig for meg å innføre NK på grunn av barna og han hadde vanlig samværsrett (eller egentlig barna).
Det var et mareritt å skulle forholde seg til den vanskelige situasjonen. Hva kan små barn forstå? Hva og hvordan uttrykke at man bekymrer seg for samværet uten å skremme unødig eller si noe negativt som de synes bare er vondt å høre om faren.Samtidig engstet jeg livet av meg for dette samværet som jeg ikke kom unna. Han hadde ikke vært noen god omsorgsperson så lenge vi bodde sammen.
Da de ble litt større fortalte jeg en del for at de skulle forstå at her har man med en person å gjøre som ikke fungere som de fleste. For at de skulle være advart, og ikke ta alt på seg. Han varierte mellom å være god og varm og helt jævelig mot dem.
Jeg har alltid støttet dem når de har uttrykt fortvilelse og sinne over hvordan han er. Jeg har aldri med tiden prøvd å pynte på fortiden og bagatellisert hvor krevende og ond han kan være.
Når det gjelder din mor forstår jeg godt at du føler deg sviktet. Hun skulle ikke løpe fra den historien dere er oppvokst med, og som dere har erfart. Jeg kan naturligvis ikke vite hva som foregår i hennes hode, så det blir bare noen teorier. Hvis hun ikke har hatt noe med ham å gjøre på 20 år kan mye være glemt eller fortrengt. Som forsvarsmekanisme mot vonde minner, og kanskje også som en flukt fra egen rolle i situasjonen dere kom i.
Jeg hadde så lite med P/N faren som mulig etter bruddet, og da det ble litt størrelse på barna hadde de selv telefonkontakten vedrørende samvær. Det var stadig avlysninger og endrede planer fra hans side.
De gangene jeg måtte snakke med ham, eller treffe ham ved spesielle begivenheter, ble jeg slått i bakken av hvor ufyselig han kunne være både ovenfor barna og meg selv. Det hadde jeg på en måte glemt eller fortrengt, iallefall hva det følelsesmessig gjør med deg. Jeg krympet meg over å bli påminnet om alle denne giften han skulle spy ut, og som nå mine barn skulle være mottakere av. Følelsen av å bli kvalt, forgiftet og spydd ned av galle. Helt forferdelig. Kanskje har din mor fått alt dette på så stor avstand at hun rett og slett har glemt følelsen? Og kanskje har det noe med at det på alle måter er mer bekvemt å hevde at “min x mann var litt vanskelig” isteden for å forholde seg til at han var en P/N. Men hun lurer jo ikke dere. Kanskje skulle du skrive en melding eller et brev til henne hvor du tar opp alt det du skriver her. Så kan hun tenke i fred og ro og fordøye det du skriver og som du føler er så opprørende og sårt. Be om et skriftlig svar, så hun må tenke, og ikke slipper unna å gå i seg selv.
Ellers kan jeg “trøste” deg med at jeg vet om flere tilfeller der mor har blitt hardere fordømt av barna enn P/N far. Far har de på en måte avskrevet som normalt fungerende, så har de heller hatt overdrevne forventninger til hva mor kunne ha gjort bedre og annerledes i diverse situasjoner. Sånt som har satt seg skikkelig fast i barndommen, der de ikke skjønte hvor maktesløs mor på mange måter var. (Det er ikke bare å snakke P/N til rette, for å si det sånn).
Ønsker deg alt godt og tenker at kanskje du bør oppsøke en psykolog for å lufte alle disse tankene og følelsene du har rundt dette. Forstår godt at dette er krevende.
“Man søker logiske forklaringer på det ulogiske og tankekjøret samt tilpasningen til et forvirret tankesett er i gang.”
I et tenkt 10 bud vil dette i min verden stå som det soleklare 1ste.