Torill og Natalie går i samme klasse på videregående, i tillegg til at begge er med i en utvidet venninnegruppe. Derfor må de ofte forholde seg til hverandre, selv om de ikke er nære venninner. Torill er ikke en grå mus, men hun har et forsiktig og snilt vesen, tror det beste om alle og blir oppriktig forbauset hver gang noen er spydige eller frekke mot henne. Hver gang det skjer så tenker hun “NN har en dårlig dag” eller “jeg er heldigere stilt enn NN, så jeg tåler det”. Heldigvis skjer det ikke så ofte. Torill har merket seg at Natalie av en eller annen grunn som Torill ikke forstår, synes å være mer opptatt av Torill enn hva som er vanlig når man egentlig bare er bekjente. Natalie kommenterer ofte hva Torill gjør og sier, og det forvirrende er at Natalies kommentarer kan være meget fine og omtenksomme, men også direkte giftige, og de veksler hele tiden slik at Torill knapt vet hvordan hun skal forholde seg til Natalie. Torill vedkjenner at det er noe spesielt ved Natalie selv om Torill ikke klarer å sette fingeren på hva det er. Natalie gjør noe med Torill, hvis Natalie gir et kompliment eller ros, så er det akkurat som om det kribler i kroppen til Torill og hun føler seg voldsomt oppløftet. De ambivalente signalene som Natalie sender er utmattende for Torill, for Torill klarer ikke å forholde seg likegyldig til dem. Selv om hun ikke er spesielt interessert i Natalie så er hun ofte sliten etter sosiale sammenkomster hvor Natalie har vært til stede, og hun bruker mer tid på å gruble over Natalies intensjoner enn hun bør gjøre.

En dag er det kroppsøving på timeplanen, og klassen leker “Rødt lys” som oppvarming; leken hvor man skal være førstemann til å nå den av elevene som står med ryggen til, men hvis noen fortsatt beveger seg etter at eleven har snudd seg og ropt “rødt lys!” så må vedkommende gå helt tilbake til startlinjen. Denne gang har gymlæreren sagt at klassen har lov til å sabotere for hverandre så lenge det skjer udetektert av den eleven som står med ryggen til. Å sabotere kan for eksempel være å gi sidemannen et lite dytt slik at han/hun mister balansen og må gå tilbake til start. Torill stod stille og konsentrerte seg om leken, kanskje hun kunne legge seg tettere opp til Gunnar som stod nærmest og dytte forsiktig på ham? Hun var midt i denne vurderingen da noe løp inn i henne bakfra. Torill var ikke forberedt på det voldsomme sammenstøtet, hun stupte forover og fikk en smertefull nakkesleng fordi hun ikke hadde vært forberedt og stålsatt seg. Eleven som stod forrest med ryggen til snudde seg og proklamerte “rødt lys” midt i svalestupet til Torill. Hun landet på benene, men selvfølgelig ble hun bedt om å gå tilbake til start. “Og du også Natalie” sa eleven. Da forstod Torill at det var Natalie som hadde løpt i henne bakfra med voldsom kraft. Selv om også Natalie måtte gå tilbake til start, så la Torill merke til at hun hadde et nesten makabert tilfredsstilt uttrykk i ansiktet. Det var som om hun storkoste seg over at hun hadde løpt hardt inn i Torill, gleden – som minnet om en slags skadefryd – strålte ut av henne. Hun syntes ikke å være det minste affisert av at hun selv også måtte gå tilbake til start. Torill, som var litt sjokkert og forvirret, følte hun måtte “tåle steken”, lot som om hun ikke fikk vondt av sammenstøtet, flirte selv litt og sa til Natalie “der ødela du for deg selv også, hehe”. Men Torill følte seg dum. Det var noe med hele situasjonen som var meget ubehagelig og Torill visste ikke hvordan hun skulle reagere. 

De neste dagene minnet ømheten i nakken henne på hendelsen. Hun klarte ikke å riste det glisende selvtilfredse uttrykket til Natalie av netthinnen. Det var som om Natalie hevnet seg på henne for noe, som om hun fikk en slags utløsning av å løpe inn i Torill. Men Torill klarte ikke å komme på noe som helst hun kunne ha gjort mot Natalie som fortjente en slik represalie. Men Torill grublet så mye på dette at hun til slutt kom til å huske en situasjon som hadde oppstått omtrent fjorten dager før hendelsen i gymtimen. Natalie hadde kranglet med en av de andre jentene i venninnegjengen og nærmest krevet at de øvrige jentene skulle velge side, ingen fikk lov til å være nøytrale. Et par av jentene hadde støttet Natalie, men resten – det vil si flesteparten – hadde støttet den andre jenta. Torill var nok en av dem, selv om hun hadde anstrengt seg for å ikke gjøre noen stor sak ut av det. Hun ville allerhelst være nøytral men da Natalie nærmest stilte henne til veggs så hadde hun ytret noen vage ord til støtte for den andre jenta. Torill husket fortsatt det meget ubehagelige blikket Natalie fikk da hun forstod at Torill ikke valgte hennes side. Torill husket ikke lenger hva som hadde utløst krangelen mellom Natalie og jenta – så bagatellmessig var det – men hun husket Natalies blikk, det var så fullt av forakt at Torill skvatt og ikke klarte å se Natalie inn i øynene. Men så husket Torill at Natalie liksom snudde på flisa allerede samme kveld og ble gøyal og vennlig igjen, som om opptrinnet aldri hadde skjedd. Men kunne det virkelig være dette Natalie gikk og bar på? Torill hadde vondt for å tro at Natalie bar nag mot henne for noe så lite. Og hva da med alle de andre jentene som valgte side mot Natalie?

Historien over illustrerer mange ting, blant annet den narsissistiske krenkbarheten og hvordan narsissisten føler seg berettiget til å utøve hevn på alle som har krenket ham/henne, selv for “krenkelser” som egentlig bare har oppstått som følge av naturlig omgang med andre, især i større grupper. Men i narsissistens øyne så er de små krenkelsene store overgrep, fordi de ikke underbygger hans/hennes grandiose syn på seg selv. Men først og fremst så illustrerer historien hvor langt narsissisten og psykopaten er villig til å gå for å sabotere for andre. De er faktisk villige til å gå under selv, så lenge det rammer den de ønsker å ramme. Å sabotere for hverandre under lek kan være ille nok, men langt alvorligere blir det hvis p/n bestemmer seg for å ramme objektets karriere, økonomi, familieliv eller helse. Det er i deres sinn ingen vesensforskjell på sabotasje i lek eller sabotasje som kan true selve livet til objektet, fordi de er grenseløse. De vet ikke når de skal stoppe eller når hevnaksjonen står helt ute av proporsjon i forhold til den opprinnelige “forbrytelsen”. De er også passivt aggressive og vil snarere hevne seg med handlinger enn å verbalt drøfte krenkelsen med objektet.

Fordi den opprinnelige fornærmelsen eller krenkelsen er bitteliten, så er det nærmest umulig å holde seg på trygg grunn sammen med en p/n, fordi nær sagt hva som helst kan krenke dem. I tillegg er det også umulig å verge seg, fordi objektet knapt er oppmerksom på at et overtramp har funnet sted. Objektet har mest sannsynlig behandlet psykopaten nøyaktig likedan som alle andre, men likebehandling i seg selv kan utløse en narsissistisk krenkelse fordi psykopaten forventer særbehandling. Det beste man kan gjøre er derfor å unngå all kontakt med en p/n. Dette er imidlertid vanskelig hvis man ikke forstår hva vedkommende er, eller hvis begge er knyttet til en større gruppe som har sosial verdi for objektet og som han/hun nødig vil ofre.

Psykopatens villighet til selv å gå under kan få alvorlige konsekvenser for objektet. Tenk etter hvordan vi tenker om andres selvbegrensning; “men det vil han da aldri finne på mot deg, for da vil han jo tape tusenvis av kroner”, “hun vet at hun ikke kan gå så langt mot meg, for da taper hun ansikt overfor alle kjente”. Vi er trygge på at ting ikke eskalerer for langt, fordi folk legger lokk på seg selv, derfor går vi rundt uten å forvente de verste former for sanksjoner, represalier eller konsekvenser. Men med en p/n så gjelder ikke dette. Psykopaten er som sagt grenseløs. Man kan aldri være sikker på at en p/n stopper seg selv. De er villige til selv å lide så lenge de klarer å vippe objektet av pinnen og er derfor kapable til hva som helst.

Konsekvensen for psykopaten er at han/hun tilslutt går for langt. Til syvende og sist så saboterer psykopaten for seg selv, enten de tar andre med seg i fallet eller ei. Deres grenseløshet og hensynsløshet slår til slutt tilbake på dem selv. Grådighet, hevnlyst, misunnelse og sjalusi er ikke oppskriften på et godt liv.

Et par tekster tilbake så skrev jeg om dyfunksjonelle familier. I den forbindelse svarte noen av dere på en liten spørreundersøkelse jeg la ut. Per 17/6 så har 57 lesere svart på denne undersøkelsen. Av disse svarte hele 68% at de vokste opp i helt eller delvis dysfunksjonelle familier.

Jeg vil gjengi noen av kommentarene som ble levert i undersøkelsen. 

“Far i huset laget regler som bare han ikke trengte å følge, la ut hint for å teste mine holdninger, bestemte pengebruk og overgrep.”

“Min mor er svært kontrollerende og opptatt av å holde fasaden. Far sleit med depresjon, angst og lav selvtillit og endte opp som alkoholiker. Barnas emosjonelle behov var fullstendig oversett eller fornektet.”

“Følelsen av å være usynlig. Hele tiden føle på stemningen. Se andre du er glad i bli krenket (søsken) . Ikke bli støttet og geleidet i noen sammenheng. Et dypt intenst savn etter kjærlighet og omsorg.”

“Alkoholmisbruk blandt begge foreldrene mine. Mor mye alene med oss da far var sjømann. Ingen som viste positive følelser for barna, lite kos og anerkjennelse.”

“Min mor, bestemor og oldemor giftet seg alle med en alkoholiker. Min far forsvant ut av livet mitt når jeg var 2. I en alder av 7 fikk jeg en voldelig pedofil stefar.”

“Vold, alkoholmisbruk, narcissistisk stefar, kald mor, ingen kjærlighet.”

“Fysisk og psykiske overgrep. Hjemme var som å leve i en krigssone. Tok sjelden med venner hjem p g a tilstanden hjemme.”

“Mor er dominerende,kritisk. Morfar var en person med sterke psykopatiske trekk.”

“”Usynlig” far. Konfliktsky. Naiv og godtroende. Overfladisk relasjon med mine foreldre (spesielt med min far). Lite støttende foreldre. Overfladisk relasjon med mine søsken. Ingen “lim” i familien.”

Takk til alle som svarte og fortsatt svarer.