Det finnes en spillefilm fra begynnelsen av 90-tallet med Bill Murray i hovedrollen, kalt “Groundhog day”. “Groundhog day” er egentlig en tullefilm hvor Murray forelsker seg i et kvinnelig objekt, spilt av Andie MacDowell, men oppdager at hans forsøk på å kurtisere henne blir spolert av at han hver eneste dag våkner opp til den samme dagen. Samme dato, samme nyheter på radioen, han støter på de samme menneskene på gaten og uansett hva han sier eller gjør så har det ingen betydning, for neste dag så er alt nullstilt. Dette betyr også at alle hans forsøk på å få innpass hos MacDowell er forgjeves uansett hva han gjør, for neste dag har hun glemt alle hans personlige oppofrelser.
Filmen har en viss moral. Murray er i utgangspunktet en overflatisk og egoistisk karakter, ikke så ulik psykopaten, men ved å hver dag våkne opp til den samme dagen så gir “universet” ham en sjanse til å korrigere sin opptreden og bli et bedre menneske.
“Groundhog day” er ikke blitt noen stor klassiker, men den bidro med et nytt uttrykk i det amerikanske språk. I dag brukes “groundhog day” eller “groundhog feeling” for å beskrive en følelse av deja-vu, at “dette har jeg opplevd før” og at alle dine tilstrebelser på å tilnærme deg noe eller noen, er nytteløse.
Dette er en opplevelse mange psykopati-ofre kjenner seg igjen i. Fordi den har et element av science fiction i seg, og en underlig følelse av å befinne seg i skumringslandet (eller “the twilight zone” på engelsk) så har det vært vanskelig for ofrene å sette ord på – og forstå – hva dette egentlig dreier seg om.
Under og etter idealiseringsfasen med psykopaten, så forsøkte mange ofre å imøtegå hva de trodde var psykopatens forsøk på å knytte seg emosjonelt til offeret. Du ble etterhvert glad i psykopaten og ønsket å møte ham/henne på halvveien for å gjøre hans/hennes innsats lettere, vise at du satt pris på innsatsen, at opplevelsen var gjensidig og at du ønsket å gjengjelde hva du trodde var ekte følelser fra psykopatens side.
Men etterhvert fikk du følelsen av at uansett hva du gjorde så kom du aldri nærmere psykopaten. Dette gjaldt især hvis dere hadde kranglet eller psykopaten hadde sveket deg. Kanskje ble han/hun etter en slik transgresjon borte en stund. Kanskje opplevde du taushetskuren. Kanskje psykopaten allerede neste dag oppførte seg som om ingenting hadde skjedd. Han/hun nevnte ikke krangelen eller transgresjonen med et ord, og forventet åpenbart at også du skulle ignorere sviket. Psykopaten syntes fullstendig uanfektet av hva du selv opplevde som et meget vanskelig hinder i relasjonen.
Psykopaten hadde lært deg opp til å ikke lufte slike ubehagelige temaer i etterkant fordi det kunne få konsekvenser for deres idyll (det som kalles å bevege seg “på eggeskall” eller “i et minefelt”). Derfor brant du inne med opplevelsen. Du var kanskje sågar takknemlig for at psykopaten neste dag virket fornøyd og fullstendig blottet for interesse for gårsdagens krangel, fordi du var så redd for å miste ham/henne. Men innerst inne så glemte du aldri de ubehagelige hendelsene, eller hva du opplevde som psykopatens forsøk på å skyve viktige ting under teppet.
Ironisk nok så syntes ikke psykopaten å nullstille relasjonen etter bare ubehagelige konfrontasjoner. Også deres gode dager sammen syntes å gå psykopaten hus forbi. Du opplevde at opplevelser og hendelser som knyttet deg tettere til psykopaten, ikke hadde den samme effekten på ham/henne. Dine kjærlige og velmente handlinger gjorde egentlig intet inntrykk, og neste dag våknet psykopaten opp som om den fantastiske dagen aldri skjedde. Du følte deg fortsatt som en fremmed i hans/hennes liv. Psykopaten kunne etter en slik god dag sågar trekke seg ytterligere unna deg eller til og med forsvinne for en periode.
Hva skjedde egentlig i psykopatens indre? Var denne nullstillingen av relasjonen ubevisst, eller en av hans/hennes mange taktiske krumspring?
Både og.
Psykopaten nullstiller relasjonen bevisst. Han/hun er egoistiske mennesker til kjernen. De ønsker å fortsette med å gjøre hva de alltid har gjort – tenke på seg selv og sette seg selv fremst, og uten å bli begrenset av å være i en “monogam” relasjon med noen. De føler ingen forpliktelser overfor hverken primærpartneren, venner eller familie. Å være for seg selv i perioder, eller å ha sex eller intime relasjoner med flere mennesker enn primærpartneren anser de som sin rett, fordi personlighetsforstyrrelsen gir dem en følelse av berettigelse. Men også fordi ekte intimitet ikke eksisterer for psykopaten. At du ikke ser det likedan fordi slik opptreden ikke er normalt, er irrelevant for dem. De vil derfor sørge for at du ikke stiller spørsmålstegn ved deres egoistiske opptreden. De vil reagere med sinne eller aggresjon for å forhindre dine forsøk på å normalisere relasjonen, eller forlate deg i perioder hvis du gjør det. De lar en trussel overskygge relasjonen deres, om at de vil forlate deg for godt hvis du på en eller annen måte vekker misnøye i dem. Derfor holdt du de vonde tingene for deg selv. Du tidde, akkurat slik de ønsket.
Men nullstillingen har også en ubevisst side, og den handler om at psykopaten kan ikke knytte seg til noen på normalt vis. Han/hun kan ikke elske, savne eller føle hengivenhet slik normale mennesker kan. Fordi det ikke finnes egenskaper i psykopaten som er tilrettelagt for å koble seg emosjonelt til andre, så vil alle andre for alltid forbli fremmede for ham/henne, uansett hvor lenge relasjonen har pågått.
Ofre som har levd under samme tak og delt seng med psykopaten, har fortalt hvordan psykopaten tidlig om morgenen har et tomt, kaldt og uforstående blikk når han/hun nettopp har våknet, som om han/hun ikke drar kjensel på offeret. Dette varer kun et kort øyeblikk helt til psykopaten rister den riktige masken på plass. Men det viser hvordan psykopaten, selv etter flere år, egentlig ikke vet hvem han/hun deler seng med. For psykopatens del kan det være hvem som helst, og dette er også mye av forklaringen på hvorfor psykopaten så lett legger forkastede relasjoner bak seg og nesten umiddelbart kan tre inn i en ny relasjon. Hvem du er er derfor likegyldig for psykopaten, fordi han/hun uansett ikke kjenner deg.
Som du mest sannsynlig allerede vet så går fremmedheten begge veier. Du oppdaget at du heller ikke kjente psykopaten. Det gikk kanskje opp for deg først etter bruddet, da psykopaten forandret seg radikalt for å tilpasse seg den nye partneren. Kanskje mistenkte du allerede lenge innen bruddet at psykopaten manglet kongruens og kontinuitet, slik han/hun kunne ta masker av og på, alt ettersom hvem han/hun var sammen med. At din felles historie med psykopaten ikke syntes å ha noen betydning for ham/henne. Du har antakelig stilt deg det samme spørsmålet som alle oss andre; hvem er egentlig denne personen som jeg elsket, trodde jeg kjente og var villig til å ofre meg selv for? Som en av leserne av denne bloggen så perfekt uttrykte; “jeg ble forespeilet en særdeles flott person jeg senere forstod ikke eksisterte”.
Sannheten er, at psykopaten er ingen. Grunnen til at du ikke kjente psykopaten er nemlig den samme som at han/hun ikke kjente deg; psykopaten er tom innvendig. Han/hun har ingen identitet. Tomrommet gjør at psykopaten kjeder seg konstant og må fylles med manipuleringer og drama – alt som kan få psykopaten til å føle seg levende og overlegen. Fordi et indre liv mangler, så kan ikke psykopaten nøyes med stabilitet og ro. Psykopaten aner ikke hvem han/hun selv er, og da kan heller ikke du vite det. Hvordan kan man knytte seg til ingen? De nødvendige indre reseptorene – eller krokene – inne i psykopaten, som er nødvendige for andre til å henge seg på, finnes ikke.
Derfor spiller det heller ingen rolle om du har vært sammen med psykopaten i tre måneder eller 30 år. Psykopatens forhold til tid er ikke det samme som normale mennesker. Fordi psykopatens indre er tomt, så opplever han/hun tid som et vakuum som skal fylles, og som sirkulær (ikke lineær som normale mennesker gjør). Derfor er langsiktig planlegging også fraværende hos psykopaten. Kun her og nå er viktig. Psykopatens forhold til fortiden blir påvirket av denne sirkulariteten. Han/hun opplever at tråder fra fortiden kan plukkes opp nærmest uten å ha blitt preget av tidens tann. Derfor kan han/hun oversveve deg flere år etter bruddet, som om ingenting har forandret seg. Normale mennesker vet at tiden renner ut, og har ikke tid til å “spille spill”. Vi investerer i relasjoner for å oppleve gjensidig kvalitet sammen med andre den tiden vi har igjen å leve. Psykopaten tenker ikke slik, han/hun synes å tro at de har uendelig med tid. Psykopatens forhold til tid er i det hele tatt omfattende, veldig annerledes og fortjener kanskje et eget innlegg. Dere lesere får gi meg tilbakemelding hvis dere ønsker å forstå dette bedre. I mellomtiden lar jeg det bli med dette.
“Groundhog day” er ingen skrekkfilm. Den ble markedsført som en komedie, men floppet som morsom. Jeg tror kanskje temaet ble for tungt og seriøst for det amerikanske lettvekterpublikummet. Bill Murray`s karakter er heller ingen psykopat. Selv om han midtveis i filmen blir rammet av apati og likegyldighet av at tiden står stille, så formår han å forandre seg og til slutt å elske MacDowell`s karakter “på den riktige måten”. Først når han klarer dette, så går tiden videre.
Dette vil dessverre aldri skje i din relasjon med psykopaten. Psykopaten vil ikke formå å forandre seg, slik Murray klarte. Du kan derfor ikke bli værende i relasjonen eller forsøke å forbedre den. Tiden vil aldri gå videre uansett hvor hardt du prøver. Med psykopaten så vil hver dag være “groundhog day”, resten av ditt liv.
Tiden går videre når du klarer å bryte ut av relasjonen og ikke lenger ser deg tilbake.