Psykopati og kjærlighet

Advarsel: har du nylig brutt med en person du mistenker er psykopat eller fortsatt befinner deg i en relasjon med en psykopat, så anbefales at du ikke tar stilling til dette spørsmålet. Hvis du er i en forvirringstilstand eller fortsatt traumebundet så trenger du først og fremst avstand til psykopaten. Spørsmålet om hvorvidt psykopati kan behandles må ikke brukes som påskudd til å bli værende i relasjonen. 

La oss avslutte 2020 med en spennende debatt. Med utgangspunkt i den populære dokumentaren laget av NRK så spør jeg; kan psykopati behandles?

NRK produserte i inneværende år dokumentaren “Psykopaten” som et innslag i serien “Innafor”. Dokumentaren synes først og fremst å rette seg mot ungdom, men er etter min mening severdig for alle aldersgrupper. Programmets hemsko er at man forsøker å presse et meget komplisert tema inn på kun seksti minutter. Det er da uunngåelig at temaet behandles overflatisk og at enkelte klisjeer videreføres. Emnet psykopati trenger en egen serie for å ytes rettferdighet og den nødvendige dybden. I “Psykopaten” behandles temaet etter mitt syn så godt det lar seg gjøre innenfor den begrensede tidsrammen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I programmet presenteres vi blant annet for to psykologer, begge visstnok med doktorgrad i psykopati. De to har vidt forskjellige holdninger til om psykopati kan og bør behandles.

Jeg vil her transkribere begge intervjuene. Vi starter med Aina Gullhaugen, som presenteres som “psykologspesialist i Stendi”. Stendi presenterer seg selv på deres nettside som “Norges største omsorgsaktør som driver landsdekkende virksomhet innenfor barnevern”. I transkripsjonen står “I” for intervjuer/programleder, og “AG” for Gullhaugen.

I: For du driver med behandling av psykopati? For det går an?

AG: Det går an. Før tenkte man mer svart-hvitt. Man er født sånn. Enten er man det eller ikke. Alternativet var i mange år som det ble sagt, på fleip, nærmest, at man låser dem inne og kaster nøkkelen i de verste sakene. Nå tenker man at man kan ha grader av det, og kanskje litt av og på. 

I: Hva slags endring kan man få til?

AG: Tenker man at psykopati er utviklet av vanskelige miljøbetingelser, som overkontroll og mangel på omsorg, må man nøste i det. Jeg nøster og har nøstet i flere saker, og jeg tror man kan komme et godt stykke med flere enn man har trodd. Hvis du vokser opp uten å oppleve ordentlige relasjoner, uten at du har fått prøvd ut hvem du er, vil du ikke fungere i dagens samfunn, men du må det. Så du må ta noen snarveier og holde deg flytende. Men du må ikke vise hvor dårlig det står til. Da vil du ikke bli elsket. Det er et kav for å holde seg flytende. Og noe som gjør at det er så vanskelig å få dem til å innrømme noe, for de har ingen andre strategier. De andre verktøyene som vi andre har, mangler, og det blir utålelig for omgivelsene. 

I: Tror du at alle som har de trekkene, kan bli en god kjæreste, kollega eller venn?

AG: Vi har ikke nok informasjon til å si at det ikke er mulig. Man kan velge å være positiv. Det handler om forståelse. Akkurat som at man har hatt dårlig forståelse for andre ting. Ting går fremover. Det er helt rimelig å forvente at noen år fram i tid er vi et helt annet sted i behandling av psykopati. 

Senere i programmet får vi møte Asle Sandvik, også han med “doktorgrad i psykopati” og ansatt ved politihøyskolen i Stavern. Sandvik representerer et noe annerledes syn enn Gullhaugen.

AS: I forhold til behandling av psykopati er det mange kontroverser. Noen studier har vist at psykopater blir verre av behandling. De blir flinkere psykopater. Terapi handler om følelser. Hvis de ikke kan så mye om følelser, lærer de kanskje mer. De lærer mer om hvordan det er og blir flinkere til å bruke dem. 

I: Hva med de som har kun noen av trekkene? Det kan være problematisk likevel. Det er jo mange skalaer og veldig sammensatt. 

AS: Kan man forandre andre mennesker? Vi snakker om personlighet. Hvis jeg kjente deg, kan jeg forandre deg? Jeg tror ikke det blir positivt. For å forandre personlighetstrekk må man ville det selv. Psykopater oppsøker ikke hjelp, de har ikke noe problem selv. Det er et problem når de ikke synes de har et problem som må fikses. De med høy grad av psykopatiske trekk mener de har en fordel i verden. 

I: Hva tenker du hvis jeg sier jeg synes synd på dem?

AS: Det viser at du har empati, men de synes ikke synd på seg selv. Hvorfor er det synd på dem? 

I: Det er trist at 50,000 mennesker ikke får til å høre til. Som ikke får til å ha meningsfulle relasjoner. 

AS: De mener at de får det til. De vil ikke være enige i det. Det er de som har forstått livets spill, de er på toppen. Når du synes synd på dem, vil de ikke tenke at det er flaks, men at du er en taper, for du har ikke skjønt at de er på toppen. 

Hvem har rett, Gullhaugen eller Sandvik? Gir kanskje begge mening, eller representerer noen av dem et uheldig syn på behandling av psykopati? Legg forøvrig merke til at intervjuer/NRK opererer med formodningen om at 1 prosent av befolkningen er fullblods psykopater.

Programmet er fortsatt tilgjengelig på nrk.no og kan ses i sin helhet her:

https://tv.nrk.no/serie/innafor/2020/MDDP12100420/avspiller

For å krydre debatten legger jeg også ved en artikkel fra 2012 i Psykologitidsskriftet, med samme tema og samme tittel som denne teksten. En av forfatterne er nettopp Aina Gullhaugen. Utdrag fra artikkelen:

“Det er faglig enighet om at psykopati kjennetegnes ved en narsissistisk og svikefull mellommenneskelig stil, manglende anger og medfølelse, samt impulsstyrt og lite planlagt atferd.”

“Studier av fengselspopulasjoner finner at 50–80 % av innsatte tilfredsstiller kriteriene for antisosial personlighetsforstyrrelse, mens 15–25 % tilfredsstiller kriteriene for psykopati.”

“En sterk behandlingspessimisme har preget litteraturen og underminert klinikeres søken etter effektive intervensjoner. Psykopater blir i enkelte land idømt dødsstraff ut fra en argumentasjon om at de ikke kan gjennomgå en moralsk reformasjon.” 

“Behandling av personer med følelseskalde, manipulerende og narsissistiske personlighetstrekk er utfordrende. Frykt, håpløshet eller en opplevelse av å bli manipulert er vanlige reaksjoner i møte med disse menneskene.”

“Det finnes trolig individer med karakter og atferd så ekstrem at de befinner seg utenfor hva vi kan behandle. Men å avvise at behandling kan ha positiv effekt for mange personer med psykopatidiagnose, forekommer oss å være forhastet.”

Artikkelen kan leses i sin helhet her:

https://psykologtidsskriftet.no/fagartikkel/2012/12/kan-psykopati-behandles

Jeg vil benytte anledningen til å ønske alle mine lesere en god jul. Hvis høytiden blir for vanskelig så kan konsultasjon med meg bestilles på mail til [email protected]. Vær dog oppmerksom på at jeg har begrenset kapasitet i julen/romjulen. Frem til 2/1 så koster 50 minutters konsultasjon 600 kroner, 90 minutters konsultasjon koster 960. Hvis du opplever dyp krise eller har selvmordstanker så kontakt din fastlege umiddelbart, eller din lokale legevakt utenfor fastlegens åpningstid.

Har du noen gang trengt hjelp og sågar fått tilbud om hjelp, men hatt følelsen “denne personen ønsker jeg ikke hjelp fra”?

Det kan så klart ha mange årsaker, men ofte vil det dreie seg om din intuisjon som forteller deg at du ikke burde involvere deg med vedkommende eller stå i noen form for gjeld til ham/henne. Hvis du ikke kjenner vedkommende godt så kan din intuisjon gå imot dine rasjonelle tanker og skape indre konflikt, for egentlig har du ingen grunn til å være skeptisk. Men du er det likevel. Det vil i slike tilfeller ofte dreie seg om en psykopat eller en narsissist, og din intuisjon skal du lytte til. Dessverre gjør vi ikke alltid det og vi lar den rasjonelle logikken trumfe intuisjonen. Mange har sittet i klisteret som følge av det, hvor de senere får problemer med å riste psykopaten av seg. Psykopaten bruker nemlig sitt tilbud om hjelp til å få en fot innenfor døren til ditt liv, og når foten først er plassert der så trekker de den ikke frivillig til seg.

Enten det er den nye naboen som tilbyr deg hjelp, eller slektninger eller gamle venner, så er det ikke reell hjelp du får hvis vedkommende er en psykopat eller narsissist.

Hjelp skal være en uselvisk handling. Det er likevel naturlig å forvente godvilje og takknemlighet i retur når man tilbyr hjelp. Man skal ikke hjelpe under alle omstendigheter. For eksempel er helsepersonell ikke pålagt å yte helsehjelp hvis pasienten truer eller yter motstand. Det betyr at hvis pasienten eller pårørende viser motvilje eller opptrer ubehagelig så har ambulansearbeideren, sykepleieren eller legen lov til å nekte å yte helsehjelp. Man gjentar ikke tilbud om hjelp til en person som er utakknemlig eller tar din hjelp for gitt, fordi det blir å belønne arroganse. Men utover dette så har man ikke lov til å kreve gjengjeldelse for hjelp, fordi det da ikke lenger er å betrakte som hjelp, men i stedet en slags kontrakt om motytelse.

Med psykopaten så er “hjelp” nettopp en slik kontrakt. Problemet er at den er usagt og kamuflert som uselvisk hjelp. Den hjelpen psykopaten yter betraktes som innskudd i en bankkonto hvor den forrenter seg, inntil psykopaten senere – oftest på mest mulig ubeleilig tidspunkt – forventer et uttak i form av gjengjeldelse. Og psykopaten glemmer ikke. Når det gjelder tjenester så har han/hun elefanthukommelse. Tyve år gamle hendelser, som du ikke engang oppfattet som hjelp, blir husket i detalj. I den psykopatiske logikk så har de rett til å opparbeide forakt og bitterhet mot deg hvis du lar det gå for lang tid uten å gjengjelde tjenesten.

Hva du derimot har gjort for dem, blir lett glemt. De skylder deg ingenting. Dine tjenester er i deres øyne kun å forvente mot at du får sole deg i glansen av deres selskap. Husk at berettigelse og grandiositet er en del av den psykopatiske forstyrrelsen. Den skinner gjennom i de fleste av deres utsagn og handlinger, hvis man bare forstår å speide den. Å motta tjenester er deres rett og noe de ikke behøver å være takknemlige for. Å yte tjenester er derimot et enormt privilegium – for deg – og du skal ikke få glemme det.

Ofte tilbyr psykopaten og narsissisten hjelp man ikke har bedt om, for senere å forvente gjengjeldelse. Det ligner på innkastere man opplever i sydligere strøk, der hvor mennesker river deg ut fra gaten og inn i deres hjem hvor de oppvarter deg på beste vis. Du som turist er usikker på hva som skjer. Men når du har spist og drukket så blir verten plutselig truende og forlanger betaling for oppvartingen.

Vær på vakt mot slik kunstig oppofrelse. Tilsynelatende vennlighet og omsorg fra en psykopat er aldri ekte. Ikke engang fra din egen forelder, hvis din mor eller far har en slik forstyrrelse.

Hvis du ikke er desperat etter hjelp og egentlig klarer å hjelpe deg selv, så takk alltid nei. Hvis det innebærer at motparten blir fornærmet over din avvisning så hold likevel stand. Se på det som en bekreftelse på at tilbudet om hjelp ikke var ektefølt. Det er ikke sikkert at motparten er psykopat. Takk likevel nei. Vend deg til å hjelpe deg selv, der det er mulig. Hjelpeløshet er upraktisk for deg, i tillegg fungerer det som et trekkplaster på usunne mennesker. Som sagt trenger det ikke å dreie seg om en psykopat, det kan også dreie seg om en pleaser eller medavhengig som trenger å hjelpe andre for å føle seg verdig. Mange av oss tilhører faktisk denne kategorien. Men også disse er usunne og du gjør best i å klare deg selv.

Vær oppmerksom på hvem du forteller om dine behov. Ikke fortell hvem som helst at du trenger flyttehjelp, at du er deprimert eller at du sliter med å fullføre arbeidsoppgavene dine i tide. Det er ikke sikkert et den som trer frem som en reddende engel, er nettopp det. Hjelp bør først og fremst ytes av mennesker du kjenner og har tillit til. Dette er en toveis gate. Vi bør også vokte oss for mennesker som for tidlig appellerer til vår sympati og ber oss om tjenester.

Hva skjer hvis du allerede har tatt imot hjelp fra en p/n, og skaden er skjedd?

Du bør sørge for å gjengjelde tjenesten hurtig og tydelig. Har du for eksempel mottatt flyttehjelp av noen du mistenker er p/n, så bør du meget raskt – helst i løpet av de neste dagene – invitere vedkommende på middag. En enkelt middag i selskap med p/n er å foretrekke fremfor å stå i langvarig gjeld til ham/henne. Du må gjøre det tydelig allerede i invitasjonen at det er “som takk for flyttehjelpen”. Under middagen kan du for eksempel gjenta “nå er jeg glad for at jeg har fått betalt deg tilbake for den gode hjelpen du ga”. På den måten har du tydelig markert hvorfor du inviterte vedkommende, og at du betrakter tjenesten som gjengjeldt. Psykopaten har ikke noe annet valg enn å slette flyttehjelpen fra din “gjeld”.

Noe annet du kan gjøre er å umiddelbart etter at p/n har hjulpet deg er å si “tusen takk. Dette betrakter jeg som gjengjeldelse for at jeg hjalp deg med eksamensoppgaven din. Nå trenger du ikke lenger å tenke på at du skylder meg noe”. Psykopaten har selvfølgelig aldri tenkt på at de skylder deg noe, men de kan heller ikke protestere mot ditt argument. Det ligger unaturlig for normale mennesker å holde et slik regnskap, men hvis man mistenker at motparten er p/n så må man tenke som dem og spille på deres bane.

Du kan betale for tjenesten, også selv om p/n insisterer på at det var en vennetjeneste. Sørg for å overføre eller vippse et beløp, og skriv tydelig i kommentarfeltet “takk for at du vannet blomstene mens jeg var borte”. Igjen – selv om det føles unaturlig å betale en venn eller nabo som har tilbudt seg å gjøre noe gratis, eller for en tjeneste som strengt tatt ikke kostet dem nevneverdig anstrengelse, så husk at det er bedre å betale noen lapper enn å stå i gjeld til en du mistenker er p/n.

Hva du da må være oppmerksom på er at vedkommende snart vil tilby deg hjelp til noe annet. Du skal nemlig alltid stå i gjeld til ham/henne. Du må da passe på å ikke gå i fellen på ny.

Dette forutsetter selvfølgelig at du raskt forstår at vedkommende er p/n. Det gjør man imidlertid ikke alltid. Man kan kjenne en person i årevis innen en slik mistanke vekkes. Du risikerer at du i god tro har mottatt hjelp fra vedkommende i årevis, uvitende om at p/n har ført nøye regnskap og begynner å bli utålmodig med å heve avkastning.

Hvis du i p/n sitt hode ikke har betalt avdrag på din gjeld, så må du være forberedt på at det vil bli brakt på bane i tide og utide, også i urelaterte sammenhenger. Grunnen til at p/n gjør dette, er blant annet

• for å avlede/distrahere fra et ubehagelig emne, for eksempel at du har konfrontert p/n med noe lyssky de ønsker å legge lokk på.
• for at du skal tilgi et nytt overtramp fra p/n.
• fordi de er bitre over at du er utakknemlig, i deres øyne så har de hentet månen til deg.
• for at du skal tillate pågående misbruk, “jeg gjorde det for deg den gang, så du har best å finne deg i hva jeg gjør mot deg nå”.
• for å gi deg dårlig samvittighet.
• for å devaluere deg, gi inntrykk av at du er en egoistisk og dårlig person.
• for å true deg.

Det er vanskelig å parere slik manipulering. Det beste du kan gjøre er å stålsette deg for hva som kommer, slik at p/n ikke klarer å trykke på dine knapper. Husk at alt en p/n sier er uvesentlig og ugyldig, men for å komme dit så må du forstå i dybden hvem p/n er. Det er ikke alltid du er i form til det. Det er lett å glemme at p/n ikke er et normalt menneske. Man kan bli vippet av pinnen alene av alt psykopaten går og husker på; “jeg som gjør alt for deg, husker du da jeg hentet deg i 1998, men behandler du meg med respekt for det?”. Det kan dreie seg om ting normale venner og slektninger gjør for hverandre som en selvfølge. Du blir målløs av at slike gamle hendelser kommer på banen. Du vet ikke hva du skal svare. Din taushet tolker derimot p/n som at de har overtaket. Det gir dem vann på mølla.

Har du slike mennesker i din krets? Trekk deg stille unna.

I morgen torsdag 10/12 så blir det livestream på youtube, den siste i år. Tidspunktet er som vanlig fra klokka 20 til 21.30. For nye seere så har bloggen en youtube kanal med samme navn som bloggen. Livestreams er gratis og åpne for alle, men for å delta så må du ha en youtube profil. Hvis du ikke har en slik profil så opprett en i god tid til i morgen. Det holder å opprette den en gang, da kan du delta på alle fremtidige livestreams. Vel møtt 🙂

Denne kommentaren ble lagt inn av en leser kalt “J”.

“Kan du skrive litt mer om hva man kan gjøre med følelsen av å føle seg alene etter bruddet? Da jeg var med psykopaten, ble vedkommende min mening i livet. Men nå som det er slutt, føles det ufattelig ensomt og jeg føler meg nesten isolert. Jeg kan føle at jeg ikke er verdt noe, og at ingen kommer til å elske meg eller like meg fordi jeg er så “ødelagt”. Og det å tenke på at jeg føler det slik, mens psykopaten har gått videre, gjør at skammen stiger så mye fordi det føles som jeg er den syke og unormale.”

Det er viktig å være forberedt på ikke kun en, men på to “ensomheter” etter bruddet med psykopaten. Den første inntrer rett etter bruddet og kommer av at psykopatens fravær skaper et enormt vakuum og tomrom, som han/hun tidligere fylte.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tenk på hvor mye tid du brukte på å analysere psykopaten, i tillegg til all den tiden du faktisk tilbrakte med vedkommende. Min psykopat okkuperte meg hele tiden med aktiviteter på fritiden. Den tiden vi ikke var sammen rent fysisk, ulmet han konstant i tankene mine. Jeg mistenker at dette er hva “J” mener med at psykopaten var “meningen med livet”. Mening med livet kan være at noe holder oss gående, noe som sysselsetter oss og som vi kan “løse”. Den er ikke alltid godartet. Husk at Hitler ga mening til veldig mange mennesker. De fikk en ideologi, noe å støtte seg til og noen å se opp til. Alle disse vanlige tyskere var ikke onde mennesker, de var søkende. Tysklands nederlag etter første verdenskrig og den påfølgende depresjonen i 30-årene la veien åpen for en leder som kunne gi folket hva de manglet.

Kjenner du deg selv igjen i dette? Manglet du noe da psykopaten presenterte seg? For veldig mange av oss så er svaret ja. Med psykopaten så gjorde vi som det tyske folk; vi var søkende og knyttet oss til mørke krefter, i tro på at det var løsningen.

Men det er ikke alt vi var bevisst at vi manglet før psykopaten gjorde oss oppmerksom på det. De fortalte oss det ikke direkte, men vi merket det da de ble borte. Selv mente jeg at jeg hadde et greit liv, med gode venner, god jobb og ambisjoner om videreutdanning. Jeg dvelte ikke så mye ved ting jeg manglet. Men manglene var der, jeg hadde kun undertrykket dem, og psykopaten blottla mine dypeste ønsker og vekket det latente begjæret i meg. Faktum er at jeg manglet mye. Det var meget lett å avlede meg fra det livsløpet jeg selv hadde lagt opp til, fordi det var et vikarierende livsløp, eller sagt på en annen måte – en meningsløs mening med livet som jeg skapte for meg selv i mangel av noe bedre. Da psykopaten lovet meg noe bedre (future faking) så kastet jeg mine gamle ambisjoner på båten raskere enn jeg klarte å tenke “vent nå litt…”.

Når alt dette over natten blir borte så føler man seg meget ensom. Hvem skal du nå tenke på? Hvem skal fylle tomrommet som har oppstått? Tomrommet blir fylt med falske minner og nostalgi om relasjonen med psykopaten, og det er meget fristende å gå tilbake til ham/henne.

Den neste fasen i ensomheten er av mer eksistensiell art. Til slutt savner du ikke lenger psykopaten. Likevel føler du deg ensom. Hvordan kan det skje? Denne eksistensielle ensomheten kan ikke lindres av å være sammen med venner, for du føler deg likevel ensom. Du føler deg fremmedgjort og annerledes. Den fremmede følelsen har kanskje alltid vært der. I tillegg ser du verden annerledes etter psykopaten. Du har fått et tredje øye, som andre ikke synes å ha.

Men dette er kun en del av årsaken. Etter bruddet med psykopaten så blir vi bedre kjent med oss selv. Mange av oss oppdager at vi har problemer med intimitet. Antakelig har det alltid vært slik. Vi ser med misunnelse hvor lett andre “danser” sammen, også venner. Vi skulle ønske vi selv hadde det slik. Vi føler oss utenfor, selv når vi er innenfor. Det er akkurat som om det finnes en sosial kode som vi ikke har klart å knekke, selv som voksne.

Ett av symptomene på dette har jeg selv opplevd; det har vært påfallende lett å bryte med venner. Jeg savner dem ikke slik jeg burde. Og det er gjensidig. Kun narsissistene i mitt liv har meldt seg (hoovering). Resten har jeg aldri hørt fra igjen, til tross for at jeg trodde vi var nære venner. Grunnen til dette er at hva jeg trodde var intime relasjoner, ikke var det. Den manglende intimiteten skyldes forsvarsverker fra min side (og muligens fra noen av vennene også, men det ligger utenfor min kontroll). Jeg har ikke vist hvem jeg er. Jeg har ikke flagget mine ønsker, behov og standpunkt. Husk at intimitet krever kontaktflater. Vår kontaktflate skal berøre andres kontaktflate for å skape intimitet. Med piggtråd og vollgrav imellom kontaktflatene så er ikke berøring mulig. Da berører vi ikke den andre, vi berører kun hans/hennes forsvarsverk. Forsvarsverkene er vi knapt bevisst, vi vet ikke at vi har reist dem. Vi tror selv vi er genuine og kongruente, og forstår derfor ikke at vi ikke blir elsket og verdsatt fullt ut. Dette knekker selvtilliten vår.

Jeg viste aldri hvem jeg er. Jeg vet at jeg var hyggelig og morsom å være sammen med og vennskapene ble holdt i live fra år til år, men det er ikke nok. Ikke hvis man ønsker intimitet. Hvor mange hyggelige og morsomme bekjentskaper har ikke vært innom livet ditt, men som ikke vekket din interesse fordi du aldri fikk ordentlig kontakt med dem?

Forsvarsverker skyldes ofte en sementert og permanent gråsteinmetode. Vi er blitt så vant til å beskytte oss at vi ikke tenker over at vi gjør det hele tiden. Vi vet ikke lenger hvordan vi ikke skal være gråstein. For noen startet dette i barndommen som følge av narsissistiske og psykopatiske foreldre, andre er blitt slik etter langvarige relasjoner med psykopatiske partnere. Men det er alltid det ene eller det andre, ingen blir gråstein av seg selv.

Hva kan du gjøre som voksen?

Bli kjent med deg selv. Våg å være deg selv. Ta et oppgjør med fortiden din. Forsøk å finne det tidspunktet da du ble en permanent gråstein, når mistet du deg selv?

Øv deg i å vise verden hvem du er. Dette vil ta tid, vær tålmodig. Ikke vær redd for å blottlegge deg. Å rive ned forsvarsverket vil ikke gjøre deg mer sårbar, tvert i mot. Å være ekte betyr også å si ifra om hva du ikke finner deg i. Dette er en styrke og ikke en sårbarhet, som vil holde giftige mennesker på avstand. Dessuten, nå vet du hvem du skal passe deg for og ikke invitere inn i ditt liv.

Folk vil etter hvert fatte interesse for deg fordi du er ekte og ærlig. Borte blir profitørene som ønsker å utnytte deg. Men også dette vil ta tid. I mellomtiden må du lære å nyte ditt eget selskap. Slutt å savne noen som kan “redde” deg fra ensomheten. Ingen kan redde deg. Det er ikke derfor vi har venner. Husker du hvor ensom du følte deg, selv sammen med venner? Å omgi deg med folk vil ikke lindre ensomheten din. Redd deg selv. Du er god nok.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt. 

Når man har vært et primærobjekt for en psykopat, så er man traumatisert – også de som var overgangsobjekter eller av andre grunner hadde korte relasjoner.

Mange sliter med å erkjenne at de er traumatisert. De forstår det i teorien, men ikke med følelsene. Det er vanskelig å tro at en relasjon kan traumatisere noen, inkludert oss selv. Traumer er noe man forbinder med krigsherjinger, tortur, voldsomme ulykker eller “traumatisk sorg”, for eksempel hvis foreldre har mister et barn. Vi rettferdiggjør gjerne andres traumer, men har vanskelig for å innrømme det om oss selv. Likevel har mange som har vært sammen med en psykopat mistet søvnen eller de har mareritt hvis de klarer å sove, er blitt skvetne og hyperårvåkne, føler seg paranoide og fremmedgjort fra samfunnet, utvikler fysiske symptomer som hodepine og hudutslett, har et høyt nivå av stress i hverdagen, er redde og engstelige og har mistet tilliten til de nærmeste.

Men traumatisert? Er jeg det?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ja, det er du.

Jeg anbefaler ikke å gå rundt og fortelle omgivelsene “jeg var sammen med en psykopat, derfor er jeg traumatisert” (annet enn til en eventuell terapeut). Det er tvilsomt hva du vil oppnå med det. Oppfattelsen mange har av ordet “traumatisert” er lite basert på kunnskap og ofte negativt farget. Men det er viktig å erkjenne overfor deg selv at du er traumatisert.

Traumets natur kan variere, både i styrke og karakter. For mange langtidsobjekter kan traumet sammenlignes med å ha oppholdt seg i krigen. Livet sammen med psykopaten var et minefelt hvor du måtte trå forsiktig. Dette gjør noe med psyken. Du blir skvetten og lider av “granatsjokk” fordi du hadde null kontroll på når psykopaten eksploderte. Likevel gjorde du alt du kunne for å unngå at det skjedde. Frykten for å detonere en bombe blir sittende i kroppen lenge etter bruddet.

For overgangsobjekter er det kanskje mer i form av “plutselig tap av den nærmeste”. Psykopaten overtok i løpet av kort tid ditt liv og lovet så mye. Du følte deg levende og verdsatt som aldri før, og rakk å knytte din identitet og fremtid til ham/henne. Men så “poff!” så tok de en Houdini og forsvant bokstavelig talt på dagen, uten forklaring. Dette sjokket på psyken kan sammenlignes med å miste ditt livs kjærlighet i brå død. Ingen vil stille spørsmålstegn ved om sistnevnte er traumatisk.

Mange merker at de er forandret, men forstår ikke hvorfor. De vet ikke hvor de skal “sette inn ressurser” på å hjelpe seg selv. Det hjelper ikke å bygge en demning hvis det brenner, da trenger man vann. Slik fungerer psyken også. Men etter en psykopat så er alt bare forvirrende.

Etter mange samtaler med objekter så har jeg forstått dette; mange stresser fordi de søker å bli den de var før relasjonen med psykopaten. Men etter en psykopat så blir lite slik det var. Å forsøke å nullstille effekten relasjonen har på deg er forgjeves. Du vil slite deg ut og utvikle angst i forsøket. Du har fått revet av en arm. Den kommer ikke til å gro ut igjen, uansett hvor hardt du prøver å overbevise deg selv om at den fortsatt er der. Du må erkjenne at armen er borte. Det er ingen dødsdom. Livet går videre. Lær deg å fungere med den andre armen. Først da får du frigjort den kraften du trenger for å helbredes.

Deretter opplever jeg at mange søker sinnsro. Det trenger man etter flere år i en berg- og dalbane, både under og etter relasjonen. Mindfulness er et forlokkende verktøy for mange. Men fungerer det?

Mindfulness er noe så “enkelt” som en mental tilstand, men som nærmest har blitt en hel industri og en vitenskap.

Den baserer seg på de tilsynelatende enkle prinsippene;

• Vær tilstede her og nå.
• Døm ikke hva du føler, ser og hører.
• Stillhet.

Mindfulness er tett forbundet med pustebevissthet, fordi pusten alltid er med oss og dessuten er veldig “her og nå”. Pusten avslører hvordan vi har det til enhver tid; hvis vi stresser så er vi andpustne, hvis vi er redde så puster vi overflatisk, hvis vi er rolige så puster vi langsomt og dypt.

Ved å mestre mindfulness så får man visstnok oppleve sinnsro og blir også kjent med seg selv. Man kan dessuten selv skape sinnsro, hvor som helst og når som helst. Mindfulness er ikke det samme som meditasjon, fordi teknikken også skal kunne brukes i aktivitet. Mindfulness har hentet inspirasjon fra zen-bevegelsen og buddhisme, er gjennomforsket og således ikke et new age “påfunn” eller kvakksalveri.

Mindfulness kan være til hjelp for enkelte objekter, og er derfor verdt å vurdere som verktøy til selvhjelp.

Men her kommer mine personlige betenkeligheter med mindfulness.

Mine betraktninger er basert på et overflatisk studie av emnet. Jeg vurderte det i en periode som verktøy for meg selv, men forkastet konseptet (ikke prinsippene).

Mitt inntrykk er at mindfulness overkompliserer noe som er ganske elementært og logisk.

Fordelene ved å være tilstede i øyeblikket er åpenbare, men man trenger ikke å lese lange bøker eller gå på kurs for å lære seg det. Å leve her og nå krever riktignok øvelse, og det er ikke alltid man får det til, men det handler om ren bevisstgjøring. Mindfulness selges som om “hvis man bare får det til så vil man nærmest oppleve en ny dimensjon i livet”. Mange er da dømt til å mislykkes og oppleve nederlag, for “aldri å komme dit” etter x antall mindfulness kurs. Mange opplever dessuten at de “er der” men trodde det skulle oppleves annerledes og større. Dette skjer fordi mindfulness etter min mening overselges. Da forventer man noe stort, og ofte mer enn man får; “var dette alt? Det har jeg jo gjort hele livet, helt uten kurs”. Det oppleves som et ytterligere nederlag å snakke med mindfulness-entusiaster som forteller om hvordan “de har sett lyset” etter å ha lært seg teknikken, når du ikke merker den store forskjellen. Da har du misforstått mindfulness, eller?

Problemet er at de fleste av oss er bundet til våre jordiske liv, og her skal vi være til vår dødsdag. Det betyr at hverdagen handler om dagligdagse bekymringer og praktiske gjøremål. Mange tror at sinnsro får man når alle bekymringer er løst; alle regninger betalt, alle konflikter skværet opp og huset vasket. Tenk hvor mye mange stresser for å gjøre klar til jul, slik at på julaften, DA kommer julefreden og sinnsroen.

Men hva skjer på julaften? Man bekymrer seg for om svoren ble sprø, om alle er fornøyde med gavene, om psykopaten skriver en “god jul” melding, og slik fortsetter det utover i romjulen.

Hvor ble det av sinnsroen man hadde planlagt?

Og det er poenget. Sinnsro kan ikke planlegges, verken med juleforberedelser eller mindfulness. Den kommer når den selv er klar. Det er begrenset hva man selv kan gjøre for å kontrollere den. Bekymringer vil alltid være der. Det vil alltid ligge en ubetalt regning, en relasjon som trenger å repareres eller et hustak som lekker.

Selv opplever jeg sinnsro stadig oftere. Men jeg kan faktisk ikke fortelle dere hva jeg gjør for å fremkalle den. Den kommer bare plutselig, og varer i noen minutter eller timer. Antakelig kommer den oftere fordi jeg hele tiden jobber med livet mitt post-psykopat. Jeg er blitt mer bevisst mange ting, slik jeg vet også mange av dere som leser er blitt. Slik sett har man noe kontroll, men likevel ikke.

For en uke siden opplevde jeg en hvilken som helst dag. Men et øyeblikk hadde jeg kontroll på alle gjøremålene. Jeg satt meg derfor utenfor med en kopp kaffe, mens middagen putret i gryta. Hunden var rolig og været var mildt og vindstille, kun med en lett rasling i trærnes blader (de som fortsatt klamret seg fast til grenene). Naboen jobbet rundt sitt eget hus og brant bål.

Plutselig var den der, den følelsen som jeg vet hva er. Indre fred. Plutselig hørte jeg alle naturlydene så tydelig; fuglekvitter, raslingen fra bladene, til og med knitringen fra bålet et par hundre meter unna hørte jeg. Jeg fikk en følelse av god tretthet. Alt var så behagelig. Jeg var fullt tilstede der og da.

Sinnsro kommer ikke som følge av en teknikk man har lært på kurs. Den kommer når ting sammenfaller i øyeblikket; du har ingen kroppslige plager – ingen kløe eller hodepine, klærne sitter behagelig, du hører ingen ubehagelige lyder, temperaturen er perfekt og du har noe å glede deg over, enten det er en koselig sms, at middagen skal smake godt eller at du nettopp har gjort et godt kjøp. Da åpner sansene seg, man lukter, ser og hører alt. Man lever her og nå.

Et annet prinsipp i mindfulness er at man ikke skal dømme hva man ser. Prinsippet er i tett slekt med “observer ikke absorber” og slik sett et meget klokt og nyttig prinsipp. Men igjen, man trenger ikke å “mestre en teknikk” for å øve seg i dette. Man trenger ikke å “kroppskanne” for å komme i den riktige bevissthetstilstanden. For dette er alt mindfulness er. Egentlig en genial filosofi i all dens enkelhet.

Det siste prinsippet i mindfulness er “stillhet”. Det er ikke snakk om fravær av trafikkstøy, men indre stillhet. Først når man har fjernet alt av forstyrrende tanker og holdninger så kan man bli kjent med seg selv; den vi egentlig er ment å være, vårt “ur jeg”. Mindfulness advarer om at mye ubehagelig bagasje kan dukke opp når alle forsvarsmekanismer er borte.

Det siste har mindfulness sikkert rett i. Men jeg er skeptisk til at alle “forstyrrende” tanker må bort innen man blir kjent med seg selv. For hvem er vi hvis vi ikke tenker? Er det ikke våre tanker og holdninger som gjør oss til hvem vi er, som avslører våre sanne jeg overfor oss selv? Er det i det hele tatt mulig å fjerne alle tanker, uten å bli bevisstløs? Og hvordan kan bevisstløshet hjelpe oss?

Enten er det noe ved mindfulness som jeg ikke fatter, eller så forsøker metoden å komplisere noe som egentlig er veldig enkelt og fint, og late som det kun er tilgjengelig for de få – de som anstrenger seg og lærer teknikken. Vurder selv. Kjør gjerne debatt i kommentarfeltet.

LØP OG KJØP! Akkurat nå selger Ark min bok fra 2017 til kun 209 kroner (30% rabatt).

http://ark.no/boker/Daniel-Sundkvist-Psykopati-og-kjaerlighet-9788230015988?fbclid=IwAR2nKfM_m69D2aEhFY_emy4I0ZT6t76M8XpmP0zTmLawyILyQ0UL6goFtxA

Psykopaten reagerer ikke som andre mennesker. Objekter som har levd med en psykopat, kan fortelle at psykopaten reagerer på pussige måter. En psykopats reaksjon kan være så utidig og malplassert at feilreaksjonen er tydelig for alle med den minste grad av bevissthet. Det vanligste er imidlertid at reaksjonen er mer subtil og ikke like lett å sette fingeren på. Kun det trenede øye ser at reaksjonen er “utafor”, og utenforstående vil ikke reagere overhodet.

Som kjent så går objekter på nåler rundt psykopaten, er mer oppmerksomme på en skjult agenda bak ord og handlinger, og kanskje en smule paranoide. En moderat grad av paranoia er naturlig hvis man har intimkjennskap til en psykopat. Objektet merker at noe ikke er i vater, som et bilde som henger litt skjevt, men ikke i ubalanse nok til at man bør eller kan kommentere det. Man ville bli oppfattet som nevrotisk hvis man rettet på alle bilder. Noen, med et mindre trent øye, ville lett kunne argumentere for at bildet slett ikke henger skjevt. Likevel klarer man ikke å glemme bildet. Man blir minnet på at “her er det noe som ikke stemmer” hver gang man passerer veggen hvor bildet henger. Det er vårt behov for balanse som ikke finner ro, hvis et bilde henger skjevt eller en psykopat ikke reagerer helt slik man hadde forventet av en normal og sunn person.

La oss si du har en konflikt gående med psykopaten. Psykopaten vil gjerne ha konflikten løst. Han/hun presser og presser til du gir etter og møter dem på halvveien. Det kan være små bagateller som egentlig ikke koster deg noe, eller for deg meget viktige saker, hvor du faktisk ofrer en hel del ved å inngå i et kompromiss.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men hvilken reaksjon får du?

På overflaten får du kanskje et “takk, det var fint at du gjorde”, psykopaten virker fornøyd og i godt humør. Men i psykopatens øyne ser du noe annet enn takknemlighet over at saken er løst. Du ser skadefryd, a la “hehe, jeg visste NN ville gi etter”, “jeg får det alltid som jeg vil” eller “lurte deg! Nå vil jeg fortelle vennene våre at det var mine fantastiske pedagogiske evner som løste floken”.

Psykopaten hopper av gårde litt for glad. Det er ikke lettelsens glede når en bekymring løftes fra ens skuldre. Det er en hånlig glede. Du får følelsen av å bli nedverdiget for å ha strukket ut en hånd.

Det får deg til å revurdere ditt standpunkt. Ombestemme deg. Du ønsker å trekke din imøtekommenhet tilbake. Du forstår for sent at psykopaten oppfatter din imøtekommenhet som en personlig seier for ham/henne. Du angrer deg og blir irritert på deg selv. Du føler du ga bort din integritet gratis og vil ha konflikten tilbake. Men du kan ikke, for du er et hederlig menneske, og når du har lovet noe så holder du ord.

Dette er hva en psykopat og en narsissist vil gjøre med din innsats for å samarbeide med dine nærmeste, inkludert ham/henne. Husk at en psykopat er antisosial. Det betyr at vedkommende aldri følger de samme normene og den samme etikken som vi andre føler oss bundet til for at samkvem med de nærmeste og storsamfunnet skal skje mest mulig knirkefritt.

ETTERLYSNING. Jeg etterlyser små historier om “gråsteinmetoden” til bruk i min bok som jeg for tiden jobber med. Jeg ønsker å krydre teksten med historier fra leserne. Det kan hende jeg bruker hele din historie, eller kun enkelte sitater (som jeg velger ut). Det jeg ønsker er refleksjoner rundt følgende;

– Hva er gråsteinmetoden for deg?

– Har du bevisst brukt gråsteinmetoden, hvordan skjedde det, fungerte det?

– Har du ubevisst brukt metoden, for så senere forstå at det var gråsteinmetoden?

– Hvilket inntrykk har du av metoden. Er den god? Skummel? Vanskelig?

Dette er ikke en henvendelse til dere som aldri har hørt om gråsteinmetoden. Det er en forespørsel til dere som har en vag anelse eller et klart inntrykk av metoden, og kanskje til og med bevisst jobber med den. Jeg ønsker historier fra både kvinner og menn.

Maks 500 ord per historie. Det er altså ikke plass til lange forklaringer. Bruddstykker er nok. Det kan f eks skrives slik:

“Jeg brukte gråsteinmetoden på min eldre bror. Han var alltid en bølle mot meg. Jeg ble instinktivt meget privat når han var til stede. Jeg ønsket ikke å fortelle ham noe. Jeg forstod at alle opplysninger jeg ga ham ville han bruke mot meg, selv om jeg kun var åtte år. Allerede den gang brukte jeg metoden, selv om jeg ikke visste at den har et navn.”

Ved å sende inn så samtykker du til at hele eller deler av historien publiseres i boken. Alle historier publiseres anonymt eller kun med fornavn. Send historier til [email protected]

På forhånd takk.

Det er de små tingene som kjennetegner en psykopat. De tingene kun de nærmeste legger merke til, fordi de kan se dem i en større kontekst sammen med mange andre små ting. Selvfølgelig kjennetegnes psykopaten også av de store tingene, de som lager overskrifter, som økonomisk svindel, vold, emosjonelt bedrag og drap.

Isolert sett så vil de små tingene neppe vekke særlig oppsikt. Ihvertfall ikke hvis man ikke kjenner psykopaten godt. Bekjente kan kanskje rynke litt på nesen av uttalelser psykopaten kommer med, fakter eller små handlinger. Men bekjente som ser psykopaten sjelden vil ikke kunne se de små tingene i en større sammenheng. Det er heller ikke å forvente. Man skal ikke sette alvorlige merkelapper på noen basert på kun små glimt av deres personligheter. Små glimt kan være tilfeldige eller bli mistolket. Å avsløre en psykopat krever intimkjennskap.

Når man kjenner psykopaten godt så stiller derimot de små tingene seg i et helt annet lys. La meg fortelle historien om psykopaten og godteposen. Noen av dere har hørt bruddstykker av historien tidligere. Her kommer hele historien.

I kjent psykopatisk stil så la psykopaten opp til en romantisk kveld, kun med meg og ham. Han hadde tidligere gjort det samme, for så å invitere andre til kvelden, men denne gang lovet han at det kun skulle bli oss to. Planleggingen startet en hel uke i forveien, men meny og valg av underholdning. Min psykopat var en kontrollfreak. Lite fikk lov til å skje spontant. Han var også meget presis. Nå vet jeg at sistnevnte kan være en del av programmeringen; de er punktlige i starten for at du skal føle deg respektert, men når devalueringen starter så kan de komme både en og to timer for sent, eller ikke i det hele tatt.

Noe annet jeg har lært, er at de liker å bygge opp forventningene dine. En begivenhet blir blåst voldsomt opp i forkant, det kan være en bursdag, middag, reise eller gave. Når det så skjer så blir det et stort antiklimaks. De gjør dette fordi de liker å merke skuffelsen i objektet. Psykopater er ikke mennesker som liker å glede andre, heller ikke i idealiseringsfasen. Å glede andre gir dem ingenting. Hvis en psykopat lover deg noe stort, så kan du derfor være sikker på at det ender med et brak.

Uansett. Til kvelden hadde psykopaten bestemt at vi først skulle gå på årets lokale handelsstevne. Det foregikk i en stor gymsal, hvor de hadde stilt ut alt fra biler til lokale varer som håndarbeid, pølser og lefser. Deretter skulle vi gå hjem til ham for å kokkelere en tre-retters middag. Deretter skulle vi se film. Bom bom bom. Spikret og med lite rom for forandringer.

Dagen før var vi innom europris. For kvelden etter “vår” kveld, så skulle psykopaten holde fest for sine kolleger. Han trengte noen høyttalere. I samme slengen ble vi enige om å kjøpe en pose med smågodt til når vi skulle se film på kosekvelden vår. Jeg fikk ansvaret for å blande. Jeg spurte ham hva han likte. Han foretrakk sjokoladebiter. Jeg forsøkte derfor å blande så godt jeg kunne, med ting vi begge likte. Posen ble hurtig meget stor og skulle vise seg nesten ett kilo! Han lot meg betale for hele posen, slik han ofte gjorde. Det var ikke noe jeg lot ergre meg der og da. Jeg var ikke den som talte ører når noe skulle spleises. Men jeg må tilføye at i dag, så er jeg det. Med mindre jeg kjenner vedkommende godt og vet at de selv er sjenerøse, så spanderer jeg ikke lenger uhemmet på andre. Opplevelser med psykopaten og andre utnyttere har forandret meg.

Uansett. Kvelden kom og forløp som planlagt, inntil godteposen skulle på bordet. Dit kom den nemlig aldri. Vi hadde spist middag og skulle se film. Han lot meg motvillig velge. Han ønsket å se en film om Supermann, som den gang var nokså ny. Jeg syntes imidlertid den startet altfor voldsomt. Jeg var ikke i humør til den type action og spurte om vi kunne bytte film. Han aksepterte det. Det endte med en tegnefilm om en hund som ble lappet sammen som monsteret i Frankenstein; “Frankenweenie” eller noe slikt. Jeg fulgte filmen, men han demonstrerte sin misnøye med å være opptatt med med telefonen, nærmest filmen igjennom.

Godteposen kom fortsatt ikke på bordet, og jeg spurte ikke etter den. Jeg minnes at jeg tenkte disse tingene;

– Han har glemt at vi har posen.

– Jeg er uansett så mett at jeg ikke orker noe.

Rasjonaliseringer, fornektelser og unnskyldninger for små røde flagg var blitt mitt varemerke. Hadde jeg ikke stoppet i tide, så ville det stå på min gravstøtte “han så det ikke komme, ignorerte sitt eget mord”.

Kvelden opprant og jeg takket for meg etter å ha konstatert at det ble ikke mer enn dette. Ingen klining eller annen kos tok han initiativ til. Jeg tenkte litt sarkastisk at det måtte nok vært klarert på forhånd, hvis det skulle skje. Jeg trengte ikke å gå langt hjem til meg selv, jeg bodde tre meter unna.

Neste kveld holdt han festen for sine kolleger. Jeg var invitert men hadde egentlig ikke energien. Jeg kom hjem fra jobb først klokka 23. Jeg stakk likevel innom en kort tur. Jeg la fort merke til at stemningen var lite løssluppen. Folk satt rolig i setene deres og snakket lite, ikke en slik stemning man forventer på en fest som har pågått i et par timer.

Og hva stod i en skål på bordet? Jo, godteposen. Mitt godteri. Som jeg hadde kjøpt til han og meg. Dette serverte han nå gjestene. Så vidt jeg kunne se så fikk de ingenting annet.

Han presterte til og med å kommentere, foran alle; “ja Daniel klarte å unngå og kjøpe en eneste bit som jeg liker”.

Den gang trakk jeg bare på skuldrene.

I dag forstår jeg at han hele tiden hadde planlagt at godteposen skulle brukes på festen. Han lot meg likevel tro at den var ment til oss, slik at han kunne få meg til å betale for den. Ingenting var tilfeldig med den mannen. Han glemte aldri noe. Så hvorfor trodde jeg at han “glemte” å stille den på bordet den kvelden da vi bare var oss to?

Hvis han kunne slippe unna med å få noe billigere, selv om det innebar å bedra mannen han påstod han hadde en “bromance” med, så var det innafor i hans øyne. Han regnet kanskje også med dobbel gevinst; å få en slags reaksjon fra meg som han kunne fryde seg over, men det fikk han aldri. Eller kanskje han regnet med at jeg var for undertrykket til å kommentere det.

Hvem vet med dem.

Men jeg kommenterer det nå.

ETTERLYSNING. Jeg etterlyser små historier om “gråsteinmetoden” til bruk i min bok som jeg for tiden jobber med. Jeg ønsker å krydre teksten med historier fra leserne. Det kan hende jeg bruker hele din historie, eller kun enkelte sitater (som jeg velger ut). Det jeg ønsker er refleksjoner rundt følgende;

– Hva er gråsteinmetoden for deg?

– Har du bevisst brukt gråsteinmetoden, hvordan skjedde det, fungerte det?

– Har du ubevisst brukt metoden, for så senere forstå at det var gråsteinmetoden?

– Hvilket inntrykk har du av metoden. Er den god? Skummel? Vanskelig?

Dette er ikke en henvendelse til dere som aldri har hørt om gråsteinmetoden. Det er en forespørsel til dere som har en vag anelse eller et klart inntrykk av metoden, og kanskje til og med bevisst jobber med den. Jeg ønsker historier fra både kvinner og menn.

Maks 500 ord per historie. Det er altså ikke plass til lange forklaringer. Bruddstykker er nok. Det kan f eks skrives slik:

“Jeg brukte gråsteinmetoden på min eldre bror. Han var alltid en bølle mot meg. Jeg ble instinktivt meget privat når han var til stede. Jeg ønsket ikke å fortelle ham noe. Jeg forstod at alle opplysninger jeg ga ham ville han bruke mot meg, selv om jeg kun var åtte år. Allerede den gang brukte jeg metoden, selv om jeg ikke visste at den har et navn.”

Ved å sende inn så samtykker du til at hele eller deler av historien publiseres i boken. Alle historier publiseres anonymt eller kun med fornavn. Send historier til [email protected]

På forhånd takk.

Nei, det er ingen blødersykdom (hemofili). Det er ingen sykdom overhodet, men kanskje er det en seksuell legning.

Emofili defineres som en evne til å bli raskt og dypt forelsket. Det handler således ikke om seksuell tenning, men om å knytte sterke følelsesmessige bånd tidlig i relasjonen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi har forstått at tilknytningsevnen varierer, fra den ikke-eksisterende hos psykopaten, til en høy evne til å knytte seg hos empater, høysensitive og medavhengige.

Ikke bare det, men emofili knyttes opp til en hang til å forelske seg i psykopater, narsissister og mennesker med en machiavellisk holdning. For dere som heller ikke har hørt om machiavellisme så er det en personlighetstype som kjennetegnes av sluhet, falskhet og en kynisk likegyldighet for moral. Machiavellisme utgjør sammen med narsissisme og psykopati “den mørke triaden” (“dark triad”) innenfor personlighetstrekk.

Den høye risikoen for å knytte seg til psykopater forklares med at emofile mennesker har et rosenrødt og urealistisk syn på kjærlighet. Da er det enklere å overse røde flagg som dukker opp tidlig i relasjonen. Dette må vi vel bare innrømme *kremt* at vi kjenner igjen.

Så nå har altså en tilbøyelighet til knytte seg lett til mennesker også et navn.

Les mer her.

Har du disse personlighetstrekkene? Da har du lettere for å forelske deg i psykopater

www.psychologytoday.com/us/blog/new-science-narcissism/202009/do-you-fall-in-love-easily-you-might-fall-narcissist

Så langt har jeg gjennom fem artikler om medavhengighet gitt deg verktøy for å kunne vurdere om tilstanden gjelder deg. Men husk at fem artikler er kun å skrape overflaten. Hvis du mistenker at du er hardt rammet av medavhengighet så anbefaler jeg at du selv oppsøker litteratur og dykker ned i den. Mye er skrevet, primært på engelsk. Det kan også være nødvendig med terapi. Terapi kan være en psykolog eller psykoterapeut som kjenner til emnet, eller en coach/veileder. Coacher har sjelden den samme innsikten i mentale tilstander som psykologer, men de er spesialister i å motivere til forandring og “heie deg fram”. Medavhengighet er nettopp en avhengighet og derfor kan man også bruke 12-trinns programmer, som fungerer på alle avhengigheter. Dette kan være et alternativ for deg som ikke ønsker privat terapi men som ønsker å følge en gruppe som møtes til 12-trinns kurs.

Forutsatt at du er interessert og dedikert, så er det mye du kan gjøre selv. Som jeg har skrevet før; medavhengighet er verken en sykdom eller en dødsdom. For mange er medavhengighet en trygg og behagelig sovepute. Det vanskeligste med medavhengighet er derfor ikke konsekvensene av medavhengigheten, men å erkjenne at man er medavhengig og trenger forandring.

Også selv om man erkjenner at man trenger forandring, så kan det være vanskelig å gå i gang. Det er altfor enkelt å utsette, minimere eller nedprioritere heling og rehabilitering. Hele prosessen kan føles overveldende. Du kan tenke at “nei dette orker jeg ikke, jeg er for gammel. Jeg er som jeg er”. På gode dager kan du dessuten bli lullet inn i en livsløgn; “nei vet du Daniel, jeg har overdrevet problemet, jeg har det egentlig ganske fint”. Alene det å ta ansvar for eget liv, er ubehagelig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men her er fordelen med å jobbe deg ut av medavhengighet; øvelsene foregår mens du lever som før.  Bortsett fra å eventuelt oppsøke 12-trinns møter så trenger du ikke å sette av tid hver dag for å trene opp ditt nye jeg. Du trenger ikke å sette av tid for å gå på trening, eller betale for et gymabonnement. Du trener mens du utfører dine daglige rutiner. Hva du dog kommer til å gjøre mer av, er å reflektere over din daglige omgang med deg selv og andre. Det skjer fordi med oppvåkning og kunnskap kommer hverdagslige hendelser og samtaler plutselig i et nytt lys.

Hva en medavhengig først og fremst trenger å trene opp, er kongruens (ekthet). Derfor bør du etter hver eneste interaksjon med et annet menneske, spørre deg selv; var jeg meg selv nå? Klarte jeg å uttrykke mine egentlige behov, ønsker og standpunkt? Hvis jeg klarte det, hvordan gjorde jeg det? Hvis jeg ikke klarte det, hva hindret meg?

Nummer to på lista er å opparbeide intimitet. Den medavhengige har frarøvet seg selv muligheten til ekte intimitet med venner, kjærester og familie. Fraværet av initimitet skyldes nettopp mangelen på kongruens. Hvordan avslører du eget fravær av intimitet? Ved at du har en følelse av fremmedgjøring, at du er litt løsrevet og frakoblet fra dine omgivelser. Kjenner du den følelsen?

Initimitet oppnår man først når man er seg selv. Her tenker mange medavhengige “men jeg er jo meg selv”. Men hvis du er medavhengig, så har du neppe vært deg selv på svært lenge. Du har vært lukket så lenge at du tror det er normalt. Mange som har omgitt seg med giftige mennesker hele livet, har blitt til permanente Gråstein (jmf Gråsteinmetoden). Jeg lærer folk Gråsteinmetoden for å unnslippe psykopater og narsissister, men hvis du er sterkt medavhengig så trenger du faktisk å lære hvordan du ikke er Gråstein.

Jeg vil fraråde deg å involvere venner og familie i din rehabilitering. Disse menneskene kan faktisk være årsaken til at du er medavhengig, og vil neppe gi deg den støtten du trenger. De kan ha egeninteresse av å holde deg i en medavhengig posisjon, og frykter at du blir så selvstendig at du utfordrer dem. Hvis du er helt sikker på at din partner eller dine venner er lojale og sunne, så kan du vurdere å fortelle dem hva du holder på med, men ikke ta imot råd fra mennesker som ikke selv har gjort seg godt kjent med temaet.

Tidlig i rehabiliteringen så er det viktig at du spoler tilbake i tid. Når ble kimen til medavhengighet lagt? Du trenger ikke å finne nøyaktig tidspunkt. Det er tvilsomt at det handler om en enkelthendelse. Det ligger muligens også så langt tilbake i tid at du neppe kan jobbe med det. Men du må identifisere gamle dysfunksjonelle mønstre hos deg selv og dine foreldre. Deretter starter jobben med å skape et annet utfall, som Supermann som skrur tiden tilbake for å redde Lois Lane. Du kan naturligvis ikke skru tiden tilbake, men du kan erkjenne at “oj, det var faktisk ikke meningen jeg skulle bli slik. Jeg skulle egentlig bli til en annen”. Det er ikke for sent.

Det kan være at du må ta et oppgjør med egne foreldre, eller kanskje en mobber. En konfrontasjon er kanskje ikke mulig, for mobberen er ute av bildet, eller dine foreldre er døde, eller så vil de neppe erkjenne noen skyld. Oppgjøret må mest sannsynlig skje inne i deg. Det kan være du må minimere kontakten med dine foreldre betraktelig, eller kutte den helt. Ditt nye kongruente jeg er ikke kompatibelt med deres dysfunksjon. Du kan ikke lenger brenne inne med alt du har på hjertet. Rehabilitering består i å sette ord på ting som ulmer, ting ditt gamle jeg ikke kunne uttrykke. Hvis du skal øve deg i å bli mer ærlig og direkte, så vil samvær med dine foreldre mest sannsynlig bli meget ubehagelig og gledesløst, eller du blir tvunget inn i den samme gamle rollen som du nå ønsker å forandre. Derfor kan samvær med dine foreldre, og også eventuelle søsken som deltar i å holde deg fast i usunne mønstre, være kontraproduktivt.

Hvis du velger å ta en konfrontasjon, så vær forberedt på å bli angrepet. Ikke tro at du kan forandre dem. Det eneste positive en slik konfrontasjon kan medføre, er at du forteller dem “nå ser jeg dere og hva dere gjør, dere er avslørt”. Det er forsåvidt et meget viktig steg. Men det handler om deg, ikke dem.

Nummer tre på listen er å jobbe med skammen. Problemet er at skammen er så ubevisst og innarbeidet i kroppen. Jeg har selv nokså høy grad av medavhengighet. La meg fortelle en liten historie som skjedde for ikke så veldig lenge siden.

Jeg var i matbutikken sammen med en kollega. Min kollega og jeg tøyset mye. Jeg er vet at jeg har en høy latter. Jeg kan også lyde meget feminin (her erkjenner jeg egenskaper som jeg muligens har skammet meg mye over, det er første steg). Min kollega fikk meg til å le og jeg lo høyt. Ei lita jente, kanskje 10-11 år gammel, kikket olmt på meg. I ren refleks så stoppet jeg å le. Blikket, selv til ei lita jente, utløste “urskammen” i meg og fikk en voksen mann til å legge lokk på seg selv. Urskammen er så ubevisst og innarbeidet i kroppen at jeg nesten ikke har kontroll på den. Urskammen stammer fra noen som i meget tidlig alder forsøkte å begrense meg i å være mitt sanne jeg. Jeg skulle skamme meg for å være meg. Jeg var feil. 

I dag er jeg mye mer bevisst urskammen. Jeg jobber med den daglig. Men som dere ser, det er årelangt arbeid. Forskjellen er at jeg i dag er klar over at den ble plassert i meg av noen utenfra. Jeg er altså ikke lenger sint på meg selv, jeg er sint på andre. Bare det å plassere skylden der den hører hjemme, er en viktig del av “skamarbeidet”.

Nå har du fått tre områder å jobbe med.

Noen viktige punkter til slutt:

• Mange medavhengige føler seg triste når de egentlig er sinte.
• Ubearbeidet sinne og harme kan omdannes til skyldfølelse og skam, og påvirker dine nåværende relasjoner.

Vi skal arbeide videre med rehabiliteringen også i de neste delene.

Tankene i dagens tekst er hentet fra bloggforfatter, samt kapittel 6 og 8 i “Codependency for dummies” av Darlene Lancer. 

På torsdag 29/10 holder jeg forelesning om Gråsteinmetoden på “facebook live”. Se vedlagt link for mer informasjon. Merk, dette er et betalingsarrangement.

http://www.facebook.com/events/738837340310303

Del 4 i denne serien ble publisert i august 2019.

I de aller fleste tilfeller er det snakk om at vår “family of origin”, altså den familien vi ble født inn i og ikke den vi stiftet selv, var dysfunksjonell. Mange har vokst opp i dysfunksjonelle familier nærmest uten å vite det selv, for utad var alt som det skulle. Barna ble ikke utsatt for fysisk vold, de sultet ikke eller manglet leker eller klær. Fortsatt går mange objekter rundt og lurer på hvorfor nettopp de ble utsatt for en psykopatisk relasjon, for de husker oppveksten som sunn og lykkelig.

Men her er den harde sannhet; 72% av amerikanske slekter har ett eller flere medlemmer med en avhengighet, som alkoholisme eller gambling. Ytterligere 20% har sinnslidelse i deres slekt. Til sammen utgjør det over 90% av slekter som har elementer av dysfunksjon i seg. I hvilken grad barnet som vokser opp blir i en slik familie blir påvirket og skadet, avhenger av hvor nær det eller de dysfunksjonelle slektsmedlemmene står barnet. Typisk vil dysfunksjonelle foreldre påvirke barnet mest, men også besteforeldre, tanter, onkler eller søsken kan gjøre stor skade. På den annen side så kan en sunn og normal forelder langt på vei veie opp for skaden som den dysfunksjonelle forelderen forvolder.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med andre ord er dysfunksjon meget vanlig. Det er snarere sunne familier som er unntaket. Du står derfor ikke alene hvis du forstår at det var mange usunne elementer i din oppvekst.

Dysfunksjonelle familier kjennetegnes av mange ting. Ofte er det en “oss versus alle andre” holdning i familien. Den blir ofte implementert av dysfunksjonelle foreldre som ønsker at alt som skjer innenfor husets fire vegger forblir hemmelig. Barna får ikke lov til å fortelle hva som skjer i hjemmet til venner, lærere eller besteforeldre. Det er også mye fornektelse i dysfunksjonelle familier, blant annet om avhengigheter. Det skal ikke tales åpent om mors alkoholisme eller fars spillegalskap. Det skapes en atmosfære hvor ting ikke eksisterer hvis det ikke nevnes med ord. Barn som vokser opp slik, vokser opp med en meget skjør virkelighetsoppfattelse, fordi de ikke fikk bekreftet hva de så og hørte. Skjer det egentlig, det jeg ser? Denne opplevelsen av å befinne seg i “the twilight zone” følger dem inn i voksenlivet.

Et annet kjennetegn er usikre grenser, der hvor grensene har vært for sterke, for eksempel at hengivenhet eller kjærtegn har vært fyfy, eller kanskje det ikke har vært akseptert å bli sint eller å klage. Kanskje far var en narsissist som levde i en drømmeverden der alle skulle være positive og bekrefte hans uovertreffelighet. Slike barn kan som voksne bli usikre på når det er akseptabelt å vise følelser. De kan også få problemer med faktisk å gjenkjenne følelser. Når man ikke gjenkjenner følelser så kan man heller ikke uttrykke dem. Det er ikke vanskelig å forestille seg at dette vil skape kjempeproblemer i alle intime relasjoner.

Eller kanskje har grenser ikke eksistert overhodet; for eksempel en mor som behandler sine barn som fortrolige venninner og kompiser i stedet for sønner og døtre. En slik mor har ikke en tydelig rolle som mor, og barna blir usikre på hvordan de skal forholde seg til henne. Er hun mor i dag? Eller venninne? Eller pasient? Ikke bare mors rolle er utflytende, men barna må hele tiden vurdere hennes sinnsstemning for å vite om de har lov til å være barn i dag, eller om de må være støttende venner eller kanskje til og med pleiere. Det kan senere bli vanskelig for barnet å finne sin rolle partnerskap og vennskap.

Kanskje mor lånte bort dine mest verdsatte leker til andre barn, uten å spørre deg. Eller kanskje far konfiskerte pengene du hadde fått for å klippe gresset hos bestemor, fordi han mente du var for ung til å håndtere økonomi. Også dette er en form for grenseløshet fra foreldres side.

Det største av alle dysfunksjonelle kjennetegn er antakelig skam. I familier hvor skam har blitt brukt som oppdragelsesmetode så får barna den verste skaden, fordi de i stedet for å lære “jeg gjorde feil”, lærer “jeg er feil”. Skam programmeres inn i barna med uttalelser, blikk og handling, for eksempel tilbakeholdelse av kjærlighet (“jeg skal bli glad i deg igjen når du oppfører deg/gjør som jeg vil”).

Det er ikke slik at alle barn fra dysfunksjonelle familier blir medavhengige (eng. codependent). Men jeg våger å påstå at den store majoriteten av primærobjekter for psykopaten er medavhengige. For de fleste så vil dette ha røtter i nettopp “family of origin” eller opphavsfamilien, som vi kan kalle det. For enkelte så oppstod medavhengigheten først som voksen og ble da skapt av psykopaten som herjet med oss. Men denne formen for medavhengighet vil mest sannsynlig være midlertidig. Det betyr at så snart traumebåndet er slitt så forsvinner også medavhengigheten. For de som imidlertid har medavhengighet med seg fra opphavsfamilien, så vil den fortsatt være der selv om psykopaten er borte. For mange er derfor jobben ikke er ferdig med NK. Man kan velge å ignorere egen medavhengighet, men da vil den dukke opp igjen og igjen, resten av livet. Men det finnes håp, og i neste tekst skal vi se nærmere på selvhjelp.

Er du fortsatt i tvil om nettopp du er medavhengig?

Gå gjennom følgende liste med påstander. Listen er basert på medavhengige tankemønstre. Den er delt inn i fem mentale områder som er alle er sterkt påvirket når man er medavhengig. Jo flere påstander du kjenner deg igjen i, jo høyere vil din grad av medavhengighet være. Ikke vær redd for å nikke gjenkjennende til mange påstander, ingen ser hva du tenker. Det er viktig at du er ærlig. Å være medavhengig er ingen sykdom, skam eller dødsdom, men en mulighet til å bli bedre kjent med deg selv.

Listen er lang og tung, spesielt hvis man vil gjøre jobben riktig og nøye overveie hver eneste påstand. Slike lister er vanskelige fordi man blir konfrontert med seg selv. Men betrakt det som en øvelse, sett deg godt til rette med en kopp te eller kaffe og ta hyppige pauser.

Benektelsesmønstre;

• Jeg har problemer med å sette ord på hva jeg føler.
• Jeg minimerer, forandrer eller benekter mine følelser.
• Jeg oppfatter meg selv som fullstendig altruistisk og dedikert til andres velbefinnende.
• Jeg mangler empati for hva andre føler eller trenger.
• Jeg projiserer mine egne negative egenskaper over på andre.
• Jeg kan ta vare på meg selv uten hjelp fra andre.
• Jeg maskerer min smerte på forskjellige måter, som raseri, humor eller isolasjon.
• Jeg uttrykker negativitet eller aggresjon på indirekte og passive måter.
• Jeg klarer ikke å ta innover meg at de jeg er tiltrukket av, er utilgjengelige

Lav selvfølelse;

• Jeg har problemer med å ta avgjørelser.
• Jeg dømmer hva jeg sier, tenker og gjør hardt. Jeg er aldri god nok.
• Jeg synes det er kleint å motta anerkjennelse, oppmerksomhet og komplimenter.
• Jeg setter høyere pris på andres godkjenning av meg, enn jeg gjør av min egen.
• Jeg synes egentlig ikke jeg er en elskelig eller verdifull person.
• Jeg søker konstant anerkjennelse som jeg tror jeg fortjener.
• Jeg har problemer med å innrømme at jeg gjorde en feil.
• Jeg trenger å ha rett i andre påsyn, og vil til og med lyve for å komme bra ut av en situasjon.
• Jeg evner ikke å be andre ta hensyn til mine behov eller ønsker.
• Jeg oppfatter meg selv som overlegen andre.
• Jeg søker til andre for å føle meg trygg.
• Jeg har problemer med å starte med prosjekter, fullføre dem og overholde tidsfrister.
• Jeg har problemer med å prioritere på en måte som gavner meg og min helse.

Føyelighet;

• Jeg er ekstremt lojal, og blir værende i i skadelige situasjoner/relasjoner for lenge.
• Jeg ofrer gjerne min egen integritet og mine prinsipper for å unngå avvisning eller sinne.
• Jeg setter mine egne interesser til side for å gi plass til andres behov og ønsker.
• Jeg er høysensitiv/hyperårvåken for andres følelser og absorberer dem.
• Jeg er redd for å uttrykke egne meninger og standpunkter hvis de ikke samsvarer med andres.
• Jeg aksepterer seksuell oppmerksomhet når jeg egentlig ønsker kjærlighet.
• Jeg tar avgjørelser uten å overveie konsekvensene.
• Jeg legger min egen virkelighetsoppfatning til side for å unngå forandring og for å oppnå andres anerkjennelse.

Kontroll;

• Jeg mener de fleste er ute av stand til å ta vare på seg selv.
• Jeg forsøker å overbevise andre hva de skal tenke, gjøre og føle.
• Jeg tilbyr råd og hjelp til andre uten at de har spurt meg om det.
• Jeg blir irritert hvis andre avviser mitt tilbud om hjelp eller mitt råd.
• Jeg tilbyr gaver og tjenester til de jeg ønsker å påvirke.
• Jeg bruker seksuell oppmerksomhet for å oppnå anerkjennelse og aksept.
• For å ha en relasjon så er jeg avhengig av at motparten trenger meg.
• Jeg krever at mine behov blir dekket av andre.
• Jeg bruker sjarme og karisma for å overbevise andre om min evne til å være omsorgsfull og medfølende.
• Jeg benytter skam for å utnytte andre emosjonelt.
• Jeg nekter å samarbeide, inngå i kompromiss eller forhandlinger.
• Jeg har en holdning preget av likegyldighet, hjelpeløshet, autoritet eller raseri for å manipulere utfall og resultat.
• Jeg later som jeg er enig for å få det utfallet som jeg ønsker.

Unnvikelse;

• Jeg opptrer slik at andre ender med å avvise meg, skamme meg eller bli sinte på meg.
• Jeg dømmer hardt det andre tenker, sier eller gjør.
• Jeg unngår fysisk eller emosjonell intimitet for å holde distanse.
• Jeg lar mine avhengigheter til mennesker, steder eller ting distrahere meg for å unngå intimitet.
• Jeg bruker indirekte eller unnvikende måter å kommunisere på for å unngå konflikter og konfrontasjoner.
• Jeg fornekter/undertrykker mine behov og følelser for å slippe og føle sårbarhet.
• Jeg trekker folk til meg, bare for å skyve dem unna når de kommer for nær.
• Jeg mener at uttrykk for følelser er et tegn på svakhet.
• Jeg vil ikke vise hengivenhet.

Listen er hentet fra fra Co-dependents Anonymous (CoDa) og oversatt til norsk av bloggforfatter.

Legg merke at mange av påstandene er selvmotsigende, for eksempel “jeg oppfatter meg selv som overlegen andre” som står under lav selvfølelse. Men slik er medavhengighet; kompleks og ulogisk. Det er også forskjell på selvtillit, selvbilde og selvfølelse. For eksempel kan man ha et godt selvbilde, men middels selvtillit og lav selvfølelse. Legg også merke til at du kan oppleve mange bekreftelser i fire av listene, men ingen i den femte. Dette er normalt. For eksempel er man neppe både unnvikende og kontrollerende. Den ene av de to egenskapene vil dominere. Noen av påstandene lyder identiske med psykopatiske trekk. Vær likevel ærlig med deg selv når du vurderer påstandene. Du er ikke psykopat, men du er kanskje medavhengig.

Husregler for bloggen

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected]. Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

Brev til Psykopati og kjærlighet.

En gang i vinter ramla jeg bokstavelig talt over en bok kalt Psykopati og kjærlighet. Hva jeg lette etter på nettet husker jeg ikke. Jeg bestilte boka og leste den non-stop da den kom i posten noen dager seinere. Følte meg kvalm og hadde vondt i magen. Først i sist delen, om Aksept, begynte det å lysne i meg. Mye av det jeg har tenkt de siste årene føltes riktig, ble bekreftet.

Det tok enda en stund før jeg turde begynne å lese i bloggen. Og enda lenger tid før jeg så noen av videobloggene.

Jeg vil fortelle deg litt av historien min. Vel vitende om at jeg høyst sannsynlig ikke får noe direkte respons fra deg. Kanskje er det elementer i det jeg forteller du kan bruke, skrive om. Jeg tror ikke jeg er den eneste som sitter igjen etter en relasjon med et menneske jeg ikke klarer å «plassere». Og når jeg sier plassere, mener jeg fra hvilken vinkel jeg skal forstå vedkommende fra og det jeg har opplevd.

Denne konflikten i meg kan forklares på denne måten, sikkert springende og litt fragmentert. Jeg vet ikke «hva» vedkommende er. Hvilke diagnoser, merkelapper som ligger til grunn. OM det overhode er noen diagnoser der. Antageligvis ikke. Personen jeg i noen år var/forsøkte å være kjærest med, er en godt voksen mann. Jeg må vel også kunne kalles godt voksen. Mine varsellamper lyste fort opp. Jeg ignorerte, men jeg brukte også tid på å spørre han ut.

Her må jeg skyte inn at jeg noen år tidligere, ved hjelp av familierådgivningskontoret i byen, venner og familie, hadde klart å komme ut av en lang relasjon (særboer, men vi giftet oss!) fra en mann med bipolar lidelse, «pluss en ting til» som han sa, da han fortalte meg om diagnosen han hadde fått, godt inn i relasjonen. Da jeg endelig var kommet ut av dette dysfunksjonelle forholdet, hadde jeg gjennomlevd nok for et helt liv, og var slettes ikke lysten på mer psykiske belastninger fra andres selvmedisinering og ikke-erkjente (p)sykdom.. Så tanken på ny kjærest var fjern. Men samtidig var jeg redd for at jeg aldri mer skulle være sammen med noen. Siden jeg var tenåring hadde jeg vært kontinuerlig i forhold. Hatt flere samboere og en langvarig særboer/ektemann til slutt. Ingen av disse relasjonene kan vel kalles sunne. Mye rus og ansvarsløshet. Som 20-åring søkte jeg om omsorgslønn på sosialkontoret for å ta meg av min narkomane samboer, det sier ikke så lite.

Samtidig som jeg avsluttet dette lange forholdet begynte jeg i Al-anon. Jeg leste om psykopati og narsissisme, var til og med på en kurskveld arrangert av en eller annen forening, om å lære å se forskjellen på det. Akkurat som om jeg var på leting etter bekreftelser for at det ikke var dette jeg hadde vært i nærheten av i mitt lange forhold. Jeg jobbet intenst med å hele mine indre sår, bli sterkere og nøt faktisk min nye frihet, stillhet, ro og fred. Jeg ønsket meg en kjærest, men var ikke på leting. I alle fall ikke aktivt.

Men på et arrangement hos ei venninne havnet jeg ved samme bordet med en mann jeg kjente til, men ikke kjente. Vi hadde det hyggelig, traff hverandre i en eller annen slags lek om ord og humor. Jeg ble sjarmert, men gjorde ingenting for å komme i kontakt med han etterpå. Han på sin side forsvant fra festen, uten et ord. Dette skulle vise seg å være en vanlig måte å gjøre det på. Bare gå.

Noen måneder etter møttes vi igjen. Jeg var på vei til byen, jeg var glad og lett da han kom kjørende mot meg. Vi hilste, jeg gikk videre, og i det jeg rundet hjørnet snudde jeg meg og så at han hadde snudd bilen og kom etter meg. Dette gjorde meg glad, men jeg fortsatte å gå. Jeg fulgte planen min. På hjemveien stakk jeg innom lokalbutikken, og der var han. Selvfølgelig tok vi følge hjem. Vi bor jo i nærheten av hverandre. Han viste med tydelighet at han var interessert. Han ville låne telefonen min og ringte opp seg selv. Slik fikk han nummeret mitt, og jeg fikk hans (det ser så banalt ut når jeg skriver det her! Nå ser det jo ut som et skikkelig sjekke-triks!).

Vi begynte å møtes. Gikk tur. Satt i hagen hans. Han presenterte seg som beskjeden og sjenert. Lenge siden han hadde hatt kjærest. Sakte men sikkert ble jeg surret inn i en oppfatning av at han og jeg hadde noe felles. Og jeg må bare innrømme at mye av grunnen til at jeg ble så fascinert var at han var så rolig og vennlig. Han ville gå sakte fram. Jeg var nok langt mer «påtent», hadde lyst på kroppskontakt og sex. Han holdt igjen, fordi som han sa «han var i en ikke-relasjon med en dame han hadde forsøkt å være kjærest med i noen måneder». De møttes sjeldent, og når de møttes hadde hun som regel invitert andre også (nok en gang ser jeg hvor vilt dette ser ut, når jeg skriver det her). Han fikk henne aldri alene, bare de to (nå tenker jeg at det gjorde hun lurt i! Så må jeg legge til at de to har en historie sammen. De var kjærester i ungdommen, før de fikk barn på hver sin kant. Så vidt jeg vet er de fortsatt venner).

Men altså, han syntes han måtte avslutte denne «ikke-relasjonen» (hans benevnelse), før han gikk skrittet videre med meg. Når vi så gjorde det, var inne i hverandres leilighet og overnattet sammen, 3-4 uker etter, endret ting seg. Første gang jeg kom hjem til han etter en slik helg, så han ikke på meg, var unnvikende, «rar». Jeg følte bare at jeg hadde lyst til å gå. Men jeg tvang meg til å bli. Var redd for å såre. I løpet av helgen hadde han etter sex for andre gang, sagt «jeg tror jeg har fått kjærest» til meg. Jeg ble paff, svarte at har du, så har vel jeg også det da? Husker jeg syntes dette gikk veldig fort. Nå tenker jeg at DER festet han et grep. Jeg trodde jeg hadde blitt kjærest med en som var sjenert, som ikke hadde hatt kjærest og sex på lenge, men forsto etterhvert at der tok jeg feil.

Til å kalle seg selv loner har han hatt en usannsynlig mengde damer. Det kom fram etterhvert.

Jeg ser at jeg kan fortelle i det uendelige. Det var ikke hensikten da jeg begynte å skrive. Gjennom de to årene denne relasjonen varte opplevde jeg stadig små drypp av ting som gjorde meg forvirret, flau. Han ville ofte ikke ligge med meg, og gjorde samtidig et stort nummer av at jeg «alltid» ville, at han aldri behøvde å «kjempe» for å «få» meg. Min seksualitet ble til dels latterliggjort og avvist. Han kunne si og gjøre narr av at jeg pustet tungt, alle de tingene kroppene til oss mennesker gjør når vi har sex. Jeg opplevde at hele relasjonen ble uberegnelig. Han ville ikke legge planer med meg. Middagsinvitasjonen på fredagskvelden kunne komme 30 minutter før servering, selv om det var mat som jeg så hadde stått og kokt i flere timer. Jeg følte uro før jeg ringte han. Var redd han ikke svarte meg. Og det gjorde han ofte ikke. Husker en gang. Jeg ringte. Han svarte med en tekstmelding: jeg sover. Gjett hvordan jeg følte meg! Skamfull. For å forstyrre, for å vekke han, mase.

Jeg kan dra mange slike «rare» opplevelser. Til ingen nytte! Det er bare til å plage seg selv med.

Mange av de opplevelsene jeg har hatt har jeg forsøkt å forstå ut fra hans behov og tydelige føringer. Ja, jeg kaller det føringer. Han fortalte meg om sine forventinger til meg. Oppdro meg. Uten at jeg skulle få gjøre det samme, ha forventninger til han.

Aldri har jeg før opplevd å bli sagt de styggeste ting til, på en vennlig og overbærende måte. Taushetskurer. Om jeg hadde opplevd noe hyggelig, fått fine tilbakemeldinger av noen og fortalt det til han, ble han helt taus. Om jeg fortalte om vanskelige hendelser og erfaringer i livet mitt var han også helt taus. Jeg fikk beskjed om at han ikke kom til å svare meg på email om jeg skrev mailer til han, og begrunnet det med at han var ordblind. Ikke var han typen til å gå hånd i hånd. En hel masse regler fikk jeg presentert.

Jeg hadde mange metoder å takle dette på. Jeg svelga stolthet og flauhet, savn og sorg. Jeg strittet i mot, lo av hans latterliggjøring av meg, forsøkte å være føre var. Det skjedde ofte når vi hadde vært ute på noe at han kjørte hjemover til bydelen vår, uten et ord, og bare parkerte utenfor hos meg. Fortsatt uten å si noe som helst. Første gang jeg opplevde at han gjorde slik skjønte jeg ingenting. Han stoppet bilen der, så på meg som om han spurte «skal du ikke gå ut?». Jeg følte igjen skammen, ble flau og sint. Gikk lydig ut. Etterhvert begynte jeg forsiktig å spørre når vi var på vei hjemover om hva slags planer han hadde, eller jeg foreslo noe vi kunne gjøre sammen. Det var jo helg! Masse kjæreste-tid, i mitt hode! Bare for å slippe nedverdigelsen. Eller jeg ba om å bli sluppet av i byen, late som at jeg hadde noe jeg skulle der. Og andre ganger kunne han svinge inn foran blokken der jeg bor, parkere, og invitere seg selv med inn. Fortsatt uten å kommunisere med et eneste ord.

Nå er jeg nok en gang i sving med å fortelle!

Skal forsøke å summere. Mange av de tingene jeg opplevde har jeg i ettertid gitt en forståelse av at det antagelig er en udiagnostisert asperger jeg har vært sammen med. Om han er udiagnostisert er heller ikke sikkert.

Jeg vet ikke!

Her ligger kilden til svingningene i følelser. Jeg kan jo ikke være sint på en asperger! Han kan ikke bedre. Hjernen hans funker ikke på den måten som er «vanlig».

Jeg vet ikke om jeg føler meg dårlig behandlet av en asperger eller om det faktisk er en mann der som ville skade meg. Jeg fikk flere tells. En av dem skrev jeg om på bloggen din nylig. Om at han hadde oppdratt vennene sine til å akseptere at han er som han er.. En som ikke svarer når folk ringer, en som i lange perioder går under bakken, som plutselig forsvinner.

Da jeg en gang fortalte litt om opplevelsene med ex-mannen min sa han «stakkars deg, også møtte du meg?». Eller «alle tror at jeg er så snill, men jeg er jo ikke det».

Eller hva med denne, «det er du som bestemmer hvordan ex-mannen din og meg også, hvordan vi behandler deg». Det er ingen tell, slik jeg forstår det, men en klar ansvarsfraskrivelse for hvordan han behandlet meg.

Dette er forresten noe jeg ofte hører. Det er vi som bestemmer hvordan folk skal behandle oss. Jeg klarer ikke å være enig. Ja, det er opp til hver enkelt å sette grenser. Men det er jammen også slik at enhver er ansvarlig for sine handlinger og uttalelser. Jeg er selv ansvarlig for alt jeg sier. For alle mine valg. Også dårlige valg. I det ligger også mye skam. Jeg er lei meg og jeg skjemmes for hva jeg har utsatt meg for. Jeg er skamfull og lei meg for hvordan jeg etterhvert ble i denne siste relasjonen. Jeg ble en jeg ikke vil være. En jeg ikke ER. Jeg har alltid, uansett belastninger hatt en kjerne i meg som jeg klarte å beholde. En slags godhet og styrke om egen verdi. I denne siste relasjonen forsvant denne kjernen. Jeg ble forferdelig sårbar. Kraftløs, sikkert ganske needy, nesten jamrende. Turde ikke ha særlig kontakt med venninner fordi jeg var redd for å bare være lei meg.

Tror mange allikevel så det. Til og med søsteren hans sa det til han, under påhør av moren deres og han selv, «du behandler ikke kjærestene dine bra», hvorpå han skoggerlo.

Jeg er ute av det. Men jeg sliter. Mannen er i gang med ny dame. Hun bor i nabogaten min, og jeg har dem utenfor huset mitt til stadighet. Hånd i hånd (NÅ er han en hånd-i-hånd-guy!) strener de smilende forbi meg når jeg står og jobber i hagen. Lykkelige.

Det er lenge siden jeg sluttet å hilse på han. Jeg praktiserer NK. Egentlig har jeg lyst til å knuse kneskålene hans. Smadre skallen. Voldsfantasier er fantasier. Jeg handler ikke på dem. Mannen har gjort meg så vondt. Og jeg innser at jeg har tatt over. Fortsetter å gjøre meg vondt ved å henge fast i fortiden, fordi jeg ønsker å forstå. Plagsomt er det også å ha han innpå meg i nærområdet. Når jeg reiser bort puster jeg friere. Men jeg skvetter hver gang jeg ser en bil som hans. Selv når jeg er på andre siden av landet.

Og nå må innrømme at jeg i vinter brøt NK. Etter at jeg i flere måneder hadde observert bilen hans parkert i mitt nabolag, falt bitene på plass. Det var selvfølgelig en ny relasjon på gang. Da hang jeg lapp på bilen hans en natt. «Det er nok nå nn. Bilen din skal aldri overhode noen gang stå parkert i mitt nabolag når du har deg oppi nn-gate. Det plager meg. Dette er ingen diskusjon».

Bilen har ikke stått der siden. Men de spaserer forbi. Etter at jeg brøt relasjonen har jeg sittet lite på verandaen min. Jeg er lite ute i hagen. Jeg går lite tur i nærområdet. Når jeg gjør det, er jeg skvetten og oppmerksom på folk jeg møter.

Litt innsikt synker inn. Uansett hvordan jeg skal kunne definere han, så forteller mine reaksjoner både den gang og nå mye om hvor usunn og helseskadelig denne relasjonen var for meg. Jeg skulle ønske det var ugjort. Dette trengte jeg virkelig ikke! Eller, det var akkurat hva jeg trengte på veien til min egen tilfriskning? Dessverre, eller heldigvis kanskje, har dette gjort meg mye mer skeptisk. Jeg er totalt uinteressert i noen ny mann. Jeg holder tanken på å inngå i et nytt forhold på mer enn en arms avstand. Jeg tør ikke mer. Stoler ikke på meg selv, når jeg gjør slike ødeleggende ting ovenfor meg selv. Stoler heller ikke på andre.

For tro det eller ei. Jeg ble advart på forhånd, tidlig i denne relasjonen. Den felles venninnen vår, hun som holdt arrangementet der vi ble kjent, ville slettes ikke snakke med meg om dette forholdet. Hun kuttet rett og slett kontakten med meg. En annen sa direkte til meg at jeg måtte være forsiktig, at han ikke var helt god. Jeg svarte at det begynte jeg å forstå. Og jeg gjorde jo det, 5-6 måneder inn i forholdet. Men da satt jeg for godt fast. Og ville så gjerne.

For min del er nok mye av det jeg skriver her om nå knyttet til min dysfunksjon. Når relasjoner begynner å gå skeis gjør jeg hva som helst for å bli der. For å få det til å funke. Jeg strekker meg altfor langt. Tilpasser meg. Protesterer mot det jeg er uenig i, men i praksis blir det slik at den andre styrer. Legger premissene. Og jeg svelger.

Nå i ettertid har flere sagt at han slettes ikke er noen sunn mann.

Jeg er glad jeg er ute av det. Men er forferdelig lei meg for å ha blitt så følelsesmessig mørbanket.

Jeg nevnte tidligere i brevet at han selv kaller seg loner. Da forholdet kom til opphør var det jeg som gikk. Men han holdt tak i meg gjennom månedene etterpå. Det kunne være at jeg ble invitert når moren eller datteren hans var på besøk. Vi møttes tilfeldig på tur, han snudde og tok følge med meg. Uten å snakke.

Snakke gjorde han derimot noen uker etter at jeg hadde gått fra han, bokstavelig talt. Da pepra han meg med «hyggelige» utsagn, fortsatt sagt med vennlig og lavmælt stemme, «at å være sammen med deg var som å være sammen med en dame fra Thailand, som ikke kunne språket og ikke hadde venner». Eller «det er ikke riktig av meg å være sammen med deg, fordi du er så helhjerta i dette, mens jeg bare kommer haltende halvhjerta etter».

Eller om å være loner, «jeg kan ikke være sammen med noen».

Alle disse utsagnene svir. Han er i gang med sitt tredje forhold etter meg, med en dame rett bak skogen her hvor jeg bor.

Jeg har ikke snakket med han på noen år. Den endelige avslutningen av kontakt kom da han en dag ville invitere meg ut på kino. Så hyggelig, tenkte jeg. «Spørs hvor mye du ler etterpå», hørte jeg i telefonen før jeg la på, men fikk ikke spurt hva han mente. Vi møttes, han kjøpte kinobillettene i luka. Så startet han samtalen med følgende: «Grunnen til at jeg ba deg ut, ja, trur du ikke, jeg rota meg borti en ny dame, og har fått meg kjærest igjen».

Da smalt det i toppen min. Jeg skjelte han ut i en halvtime i lobbyen. Han hørte på. Eller, antagelig så han munnen min bevege seg. Filmen ble ignorert. For første gang tok jeg skikkelig igjen.

Så rolig sier han, «skal du sitte her eller skal vi ta følge oppover bakkene?». Utrolig nok går jeg sammen med han. Slik jeg har gjort så mange ganger før. I taushet. Med en diger boble av gruff mellom oss, en dirrende diger usikkerhet, og sikkert i håp om en smule innrømmelse og beklagelse fra han om at han var lei seg for hvordan han hadde behandlet meg.

Det er fortsatt ganske ubegripelig at jeg gikk med han oppover. At jeg ikke ble der jeg var.

Men jeg fikk benyttet muligheten til å gi han tilbake en del saker som tilhørte han, der på trappen utenfor huset hvor jeg bor. Jeg svingte mellom gråt og sinne. Helt til jeg reiste meg fra trappen og sa at nå er det nok. Dette gidder jeg ikke lenger. Hold deg langt unna meg i framtiden. Jeg vil ikke se deg her.

Det var det.

Tilbake til nå. Hele tiden svinger jeg mellom sinne, sorg, medfølelse/medlidenhet(?). I det hele tatt en ganske forvirrende situasjon. Jeg vet ikke hvem han er. Jeg har hørt hans egen historie om seg selv. Men det stemmer ikke med det jeg ser. Han ville ikke treffe vennene mine. Men faren min ville han møte!

Han ville ikke være sammen med meg når flere var til stede. Han ville ikke gå ut med meg. Ville ikke gå på konserter, kino (bortsett fra det siste treffet), slike ting man gjerne gjør når man er sammen. Han ville ikke kysse. Så ville han det likevel en annen dag.

Han kunne ringe meg, men hvis jeg ikke svarte eller ringte tilbake få minutter etterpå, var det han som ikke svarte meg. Da jeg traff han noen dager etterpå lurte jeg på hvorfor han hadde ringt, men ikke tatt telefonen når jeg ringte tilbake. Nei, det var fordi han opprinnelig hadde ringt for å be meg ut, men så hadde han møtt en på veien, de hadde gått ut i stedet, og da jeg ringte var han opptatt med denne andre personen.

Au, nok en gang falt jeg i forteller-fellen!

Jeg har så mye på hjertet! Så mange opplevelser jeg strever med. Tross god hjelp fra psykolog og fortsatt kontakt med familierådgivningskontoret.

Disse har jeg hatt kontakt med hele tiden mens jeg var på vei ut av den forrige relasjonen, inn i den nye, og ut igjen. Nå tar begge to selvkritikk (særlig psykiaterne på fam.rådgivningskontoret) for at de på sett og vis dyttet meg inn i relasjonen når jeg fortalte om hvor usikker jeg var der, at jeg ikke klarte å slappe av sammen med han. Nylig sa hun at de ville så gjerne at jeg skulle finne en trygg mann, og at det kanskje var mitt varslings-apparat som var for anspent. Det var det tydeligvis ikke.

For jeg delte varselflaggene med dem. Nei, ikke alle. Noen beholdt jeg for meg selv, fordi jeg så gjerne ville at det skulle være fint og godt. «Hvis bare»-tenkningen er sterk hos sånne som meg. Hvis bare jeg gjør, finner ut, hvordan jeg skal tilpasse meg sånn at han synes jeg blir mindre plagsom, mindre krevende, mer selvstendig. Ja, vet ikke hva.

Da jeg var ute av relasjonen og hadde gjort den siste finalen så lettet jeg på sløret til venner. Alle som en reagerte knallsterkt på hvordan han hadde snakket om meg, til meg. De kjenner ikke igjen hans fortelling om meg. Ex-stedatteren min (fra ex-mannen) ble fly forbanna da jeg fortalte han hadde kalt meg «dame fra Thailand».

Jeg opplever å ha god støtte blant venner som har kjent meg fra før. Overraskende nok har også søsteren hans gitt meg mye støtte (det var hun som sa han behandlet kjærestene sine så dårlig, under påhør av han og moren deres). «Godt du kom deg ut av dette», sier hun. «Skjønner godt at du ble forvirret».

Hun sier om sin bror «han stikker meg der jeg er gladest» og har i perioder valgt han bort. Datteren hans kaller han en «jeg-vet-best-person». Men de er familie! En familie som også har gitt meg mye kjærlighet og varm oppmerksomhet etter bruddet. Med noe jeg har opplevd som oppriktig medfølelse. Jeg tror de så endringen i meg gjennom de to årene. Fra å være sterk og stolt, til å bli spakere og tausere, forsiktig og følende med en tå prøvende ut i luften. Redd for å få «blikket» på meg. Ja, det hadde jeg glemt. Men jeg har det på foto. Blikket. Hat-blikket fra han, mens hele familien sitter samlet rundt et restaurantbord. Det var bare jeg som så de øynene. De var ment som en advarsel. Og det virket.

Byen er liten, og datteren hans er oppvokst med barna til ex-mannen min. «Jeg tror de er ganske like, pappa og pappa´n til NN» sa hun en gang til meg.

Skynder meg å tilføye at hverken hans søster eller datter bor i byen her. Men ja, potensielle apekatter. Jeg sier selvfølgelig ikke negative ting om faren hennes. Men vi har vært på ferie sammen, hun har opplevd samspillet mellom oss, sett fortvilelsen min. Hun har øyne, er godt inn i 20-årene og sett nye damer komme å gå siden det ble slutt mellom foreldrene hennes da hun var 8 år. Søsteren har sett det samme. Vennene hans har sett det.

Oppsummering: Det ble langt dette. Hulter i bulter. Selv om jeg har forsøkt å holde igjen. Jeg startet brevet med forvirringen i å ikke vite hva som ligger bak ex-kjærestens rare væremåte. Og jeg har tenkt asperger. Med den kommer skyldfølelsen for hvor sint jeg er. Psykiateren og psykologen jeg snakker med sier begge at det absolutt er sammenheng mellom asperger og psykopati/narsissisme. Jeg spurte psykologen i vår en gang om hvor det blir av alle de voksne aspergerne, de som ikke fikk noen diagnose i barndommen (asperger er jo en relativt ny diagnose). «Det er de vi finner igjen i voksen alder, med diverse personlighetsforstyrrelser», sa psykologen.

Det gir mening. I alle fall for de av oss som (kanskje, uten å vite om det) forelsker oss i en høyt fungerende autist, som det også heter. Eller, som et tidligere «navn» på asperger forteller, psykopatisk autisme. Det gir også mening. Ikke rart foreldrene til de barna som fikk en slik diagnose ble sinte! Derved ble navnet asperger, etter «oppfinneren».

Igjen. Jeg vet ikke om jeg har vært sammen med en med asperger syndrom eller en renspikka narsissist eller psykopat. At han var ekstremt usunn for meg er helt sikkert. Og at jeg sliter med ettervirkningene. Med den forståelsen jeg har i dag, kan jeg si at jeg i alle fall har hatt narsissisme tett på meg, i mange år. Jeg har endelig klart å erkjenne at også ex-mannen må kunne «plasseres» der. Om siste forsøk på kjærest også er det, vet jeg ingenting om. Men det er mange ting som tyder på det, at han både var beregnende og manipulerende. Uberegnelig. Og alt under et dekke av vennlighet.

Jeg tenker at det ikke var noen god jord hos han. Om det er meningen at vi skal få vokse sammen og hos de vi knytter oss til, så var det veldig skrinn jord i hans hage. Gjerrig og magert. Ingen gjødsel. Lite vann. Man måtte klare seg på veldig lite. Og det gode kom plutselig, i små drypp. Helt uten forvarsel eller logikk. Det var kanskje det jeg ventet på.

Har tenkt mye på det du skriver om idealiseringsfasen. Om vi noen gang var der. Tror ikke helt det. Devalueringen startet ganske fort.

Han fortalte selv at en av «feilene» hans var at han satte hver nye kjærest opp på en pidestall i begynnelsen av forholdet. Så når dagen kom og de gjorde første feilen, falt alt sammen. Dette fortalte han meg noen uker/måneder inn i forholdet. Også en tell?

Virkningen på meg ble en redsel for å gjøre feil. Selv om jeg på alle mulige vis viste han og fortalte han, tidlig, at jeg ikke er feilfri. Det er ingen. Vi gjør feil. Alle sammen. Hemmeligheten er å være raus mot hverandre, sa jeg. Det mener jeg fortsatt. Men tror den rausheten har sin pris. Hemmeligheten er snarere å vite hvem man kan være raus med, og hvem som ikke fortjener oppmerksomheten og rausheten fra en.

Gud hjelpe. Nå må jeg snart avslutte!

Jeg har kvidd meg for å skrive. Dette er vanskelige temaer. Ikke noe jeg snakker med venner om. Å prate med andre med samme erfaringer kan fort bli en destruktiv spiral, og det ønsker jeg ikke.

Du har så vidt vært innom tema medavhengig. Kjenner begrepet godt og kan si jeg kjenner meg selv igjen der. For noen år siden, mens jeg fortsatt var sammen med kjæresten begynte jeg i en gruppe kalt ACA. Adult Children of Alcoholics and Dysfunctional Families. De følger ett 12-trinnsprogram slik AA, NA, Al-anon også gjør. Uten tvil må jeg si at dette er det beste jeg har funnet. Det gir meg mulighet til å se livet mitt som en helhet, der jeg får mulighet til å se livet mitt i dag som et resultat av fortidens reaksjonsmønstre. Veldig kort fortalt.

Dessverre er gruppen liten. Men vi møtes. Og deler erfaringer. Fordi vi følger et strengt møteplans-mønster, leser tekster, assosierer, deler, ramler vi aldri ned i den spiralen jeg er redd for å komme i sammen med andre, der ordet hele tiden skal være fritt. Vi får ikke avbryte eller kommentere hverandres delinger bl.a. Jeg leser i «Den store røde boka», har vært på møter i utlandet, jobber med trinnene (litt fram og tilbake det, når jeg må gjøre det alene). Noe i det du skriver sier meg at du kjenner til ACA, men det kan jeg heller ikke vite. For meg er i alle fall det et skritt på veien til å kunne bli friskere å ta sunnere valg av venner, familiemedlemmer, livet generelt.

Sånn.

Jeg har stor forståelse for at du ikke kan svare hver og i sær. Men håper tema jeg har forsøkte å belyse er noe du kanskje har sett i andres brev og tekster. Jeg tror ikke jeg er alene i å lure på hva det er jeg har vært med på..

Med vennlig hilsen Anonym

Brevet er gjengitt med tillatelse fra forfatter. Enkelte elementer er forandret fra originalen, for å bevare anonymitet. 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon (i perioden 10/10 til 12/11 kun telefon). Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.