I dag vil jeg igjen rette fokus mot et kriterie som jeg ennå ikke har sett fagfolk omtale, men som objekter har følt på kroppen.
Å sette ord på psykopatens karisma er vanskelig. Det er en “kald” karisma. Når psykopaten idealiserer oss så skrur de på sjarmen, men hva slags sjarme er det? Selv opplevde jeg meget begrenset sjarme. Jeg fikk en “lat” idealisering. Antakelig forstod psykopaten at han ikke trengte å yte særlig mye for å hekte meg. Andre objekter opplevde sterkere og mer pågående sjarme. Men jeg tror sjarmen til alle psykopater, uavhengig av grad, har det til felles at den kan avsløre dem.
Hvordan kan man avsløre psykopatens sjarme? I retrospekt så ser jeg at psykopaten var kvikk i replikken og kunne innimellom lyde høystemt. Mulig så jeg også noe glimt i øyet og fikk kanskje et og annet forførende blunk, men jeg husker det som en aggressiv sjarme, hvor det bak et kompliment faktisk lå en trussel. Han var egentlig en meget sint mann, og enhver kommentar som skulle få meg på gli, ble egentlig spyttet mot meg. Bak de tilsynelatende positive ordene lå det et “vi gjør som jeg sier”. Det var aldri noen god og varm stemning rundt ham. På et tidspunkt husker jeg at vi satt i hver vår ende av en sofa og så på film. Jeg fikk plutselig behov for å krype bort til hans ende av sofaen og sette meg i armkroken hans, øyeblikket føltes rett. Lenge tenkte jeg tilbake på dette øyeblikket som et lunt øyeblikk, men i dag forstår jeg at mitt behov for å sitte inntil ham var for å skape varme der ingen varme fantes.
Vi forveksler ofte karisma med sjarme, men egentlig er det to forskjellige ting. Min psykopat hadde en sterk karisma men lite sjarme. Hvis jeg skal definere karisma på min egen måte, så vil jeg kalle det en meget potent utstråling av dyrisk maskulinitet og seksualitet. Det blir en uimotståelig miks som drar deg inn. At jeg kaller det en maskulin kraft betyr ikke at kvinnelige psykopater ikke har karisma, vi er alle ying og yang og kvinnelige psykopater har et høyt innslag av maskulin aggresjon. Det jeg mener er at karismaen sier “jeg er sterk, la meg beskytte deg”. For en som hadde vært enslig de fleste av sine nesten førti år og innimellom var mektig lei av å klare alle hverdagens strabaser alene, så var en slik karisma enormt inviterende og forlokkende.
Ekte sjarme har varme. Du føler deg inkludert, omfavnet, trygg og akseptert i nærheten av slik sjarme. Ekte sjarme er lun. Den har et høyt innslag av godartet humor, og smiler med øynene. Psykopaten smiler ikke med øynene. Munnen kan smile, men øynene er foraktfulle. Ekte sjarme kan ha til hensikt å påvirke deg, men uten å bedra deg.
Han så godt ut. Et pent og guttete ansikt. Håret alltid veltrimmet. En veltrenet kropp som han bar rakrygget og med stolthet. Man smeltet fort hvis han gadd å ofre en litt oppmerksomhet. Egentlig hadde jeg noe å lære av hans selvfølgelige måte å ta plass i verden på. Har du lagt merke til hvordan attraktive mennesker får mer gratis? En mindre attraktiv person må jobbe mye hardere for å bli oppfattet som sjarmerende. Det er knapt rettferdig, men slik er vi innrettet. Mange, både kvinner og menn, har gått i den fellen at de legger for mye vekt på fysisk attraktivitet, for snart å oppdage at de har bundet seg til et ekte troll.
Attraktive mennesker blender oss nemlig. Men vi går hurtig lei av pene ansikter, samtidig som vi venner oss til mindre pene ansikter. Den personen du i begynnelsen syntes så vemmelig ut? Når personligheten trer frem så glemmer du utseendet til vedkommende og ser hva som ligger bak. Kanskje trer en pen sjel frem og du begynner faktisk å oppfatte vedkommende som vakker. Ikke dermed sagt at alle pene mennesker er dårlige og alle mindre pene mennesker er gode. Det er bare for å illustrere hvor enkle vi er å lure av et glatt lag og noen velvalgte ord. I starten.
En dag stod vi og ventet på trikken. Han gjorde ofte narr av meg fordi jeg ennå brukte en doro-telefon. Selv hadde han selvfølgelig alltid siste iphone modell. Jeg sjekket stadig klokken på telefonen for å se hvor langt unna trikken kunne være, det var kaldt og jeg var rastløs. “Hva gjør du?” sa han, “sjekker du facebook?” og lo kort, vel vitende om at jeg ikke hadde muligheter for internett i min telefon. Jeg forgudet hans eplekjekke væremåte og det visste han. Men egentlig var spydigheter og forakt pakket inn i de fleste tingene han sa til meg. Det var ren respektløshet.
Sjarme uten varme er for øvrig et av de sjeldne røde flaggene som man kan spotte meget tidlig i relasjonen, i løpet av de første timene og dagene, så sant man lærer seg hva man skal se etter. Kriteriet er således i eksklusivt selskap med noen ytterst få andre kriterier, som “intensitet” og “det narsissistiske blikk”.
Husk at bloggen har en facebookside med samme navn. Lik siden for å bli oppdatert om nye tekster og youtube videoer, og annen informasjon.
Overdreven sjarme er i hvertfall noe man finner hos veldig mange narsissister, så det kan godt være et rødt flagg ( uten at man skal tro alle sjarmerende personer er N eller P). De trekker jo til seg mennesker som bier rundt en honningkrukke. Det er rart å være vitne til den slags strålende og smilende åpenhet og omfavnelse av en drøss nye “venner”, – særlig for meg som er introvert. Så vet man at N plutselig kan droppe hele gjengen med “venner og bestevenner” og gjerne en kjæreste også og vandre videre til en ny gruppe bekjentskaper som vedkommende får nars. forsyning av.
Jeg vil tro det også finnes sjarmører blant psykopater. Men felles for begge er at den “varme” masken er falsk og faller av før eller siden. Det gjelder bare å være obs på det. Men jeg har en følelse av at en del N faktisk klarer å komme seg videre til nye vennegrupper uten at den tidligere vennegjengen skjønner hva som skjedde og hva slags person de hadde blant seg.
Enig i at de har en viss sjarme uten varme. Enkelte kan la smilet nå øynene, men det betyr ingenting.
Hva er sjarme som plutselig slukkes og erstattes av forurettet surhet eller sinne?
Den sjarmen er bare instrumentell for å oppnå noe. Oppnår de ikke umiddelbart positiv respons er sjarmen som blåst vekk og erstattet med surhet, forakt eller bittert sinne.
Det er en sjarme som er påklistret og som ikke tåler noen motstand.
Jeg husker en P/N jeg var i et forhold til da vi var studenter. Han ville gjerne ha kantinedamen til å servere seg litt ekstra rause porsjoner med dagens middag. Han flørtet og skrudde på sjarmen ovenfor denne godt voksne damen.
Jeg syntes det var så pinlig at jeg ville synke i jorden. Damen lot seg dog ikke imponere og gjorde oppmerksom på hva som var vanlig porsjon. Rimelig sur måtte han labbe bort til bordet uten ekstra service.
For meg er dette bare ett eksempel av mange på hvordan han skrudde på sjarmen for å oppnå noe. Det er drøssevis av andre eksempler også. Ikke minst når det gjaldt å skaffe seg kvinnelig oppmerksomhet og beundring. Grenseløst kynisk og beregnende og grenseløst pinlig å se på. Men noen gikk jo fem på.
Min p/ uttalte selv at han hadde vunnet mange hjerter, og at han var svært sjarmerende. I tillegg likte han å sanke honning.
La ut del kamuflerte «bevis på hvem han var» hele «forholdet» mulig han ønsket å bli avslørt.
Honning blir nf, og han var SVÆRT sjarmerende.
Ser på han som syk.
I starten da jeg mødte min N, var han yderst charmerende og med ” gå på mod ” Han var hurtig i replikken og vi havde den samme humor syntes jeg . Jeg havde før ham været sammen med en P, så jeg syntes at N var P s modsætning på mange måder. Jeg viste intet om psykopati den gang, så jeg viste ikke at N var ligesom en P ..bare på nye flasker. Da masken så faldt, var N næsten værre end P. N var meget charmerende og sjov og alle nye mennesker faldt for ham. Han havde nemt ved at finde nye venner, men meget svært ved at holde på dem, viste det sig. I de 29 år jeg var sammen med N, skiftede han hoppies og interesser ca to til tre gange om året. Jeg ser nu, at han støvsugede området for spændende personer, han kunne bruge til at give sig NF. N kom også ca to- tre gange om året og ville flytte., men det fik han mig kun med på få gange. Han kom med de mest mærkelige personer og troede at jeg også ville lukke dem ind i mit liv. Ofte var de dog væk igen , inden jeg nåede at lære dem at kende og så var han allerede i gang med nye. Når vi andre finder venner, er der en kemi og fælles interesser. Hos N var det tilfældigheder der afgjorde sagen og hvis de nye venner ikke havde de samme interesser som N..vupti…skiftede N da bare interesser. Lige der skinnende hans forstyrrelse igennem, normale mennesker har værdier og interesser der passer nogenlunde sammen. Da jeg boede med N hadede han katte og var allergisk overfor hunde. Mænd der luftede små hunde var ” bøsser ” sagde min N altid. Hvad skete så da jeg forlod N og han fik et nyt objekt ? Hun havde to små hunde og så fik de også en kat De allergiske reaktioner var pludseligt forsvundet …sammen med mig.. Ja det er til at grine af.
Vil bare rense litt tanker her. Det ble slutt med p for under et halvt år tilbake, og nå ser jeg at vedkommende er forlovet med en annen. Jeg begynte å komme meg over p, og var på bedringens vei men dette gjorde at jeg har gått på en smell rett og slett. Jeg tror for første gang i livet mitt at jeg har blitt ordentlig deprimert. Skjønner egentlig ikke hvorfor jeg bryr meg, men hele den korte perioden fra bruddet til en forlovelse bare gjør at jeg føler meg helt forferdelig rett og slett. Føler at jeg har blitt ødelagt og knust.
Jeg synes begrepet sjarme er vanskelig. Men jeg kan si noe om hva jeg ble sjarmert av/ gjorde meg knyttet til. Det var rett og slett det å bli sett. Psykopaten viker ikke, verken med blikket, eller det å være direkte i kommentarene. Han kunne gjøre meg skamfull og sjalu med å rose andre i nærheten av meg, og ignorere meg, men blikket hans var rettet på meg. Øynene var på meg mens de glitret av fryd. Dette høres ikke sjarmerende ut… Men jeg kjente meg tross alt som sentrum for noe. Jeg var sentrum for alt han gjorde, og det sjarmerte meg. Selv når han forkastet meg oppførte han seg som besatt av meg, for jeg vet han bak sin mur av taushet overvåket meg. Gjorde det synlig at han overvåket meg. Ventet på reaksjonen min. Normale mennesker er ikke i stand til å se meg slik en psykopat kan se meg. Normale mennesker har sin egen personlighet og egne følelser som spiller inn, de vil ikke være i stand til å holde fokus på meg over tid. Normale mennesker vil ikke være istand til å gi meg den intensiteten. Og det var nettopp intensiteten som sjarmerte meg. Samtidig er intensiteten dobbel… Jeg ble på en måte okkupert. Helt avhengig av å bli sett på denne spesielle måten. Kanskje er det noen instinkter i det? Å bli sett så til de grader… foreldre kan se på sitt eget spedbarn på en helt intens måte…Forskjellen er jo at foreldre gjør det for å beundre og passe på sitt barn. Men det er kanskje ett triks? Det ligger nok en tilknytting i det. Og som sagt tror jeg ikke normale mennesker er i stand til å se noen så intens som en psykopat kan. Men ja, en helt spesiell måte å bli sjarmert på…
Hvordan kunne du vite at han overvåket deg etter forkastelsen?
Fra å ha kontakt med meg flere ganger daglig gjennom sosiale media startet han ignorere meg. Samtidig startet han svare meg gjennom det han la ut selv. Han overså plutselig alt jeg la ut, men kommenterte også dette på sin egen side. I koder. Jeg kunne ta kontakt med han direkte og det jeg sa eller spurte om ble på en finurlig måte besvart gjennom hva han skrev med det han la ut. Samtidig slettet han flere hundre av sine egne likes og kommentarer fra min side på sosiale medier. Jeg tror det var for å hindre nye objekt å se hva han har lagt igjen på min side. Han jobbet iallefall hardt for å bli usynlig hos meg. Samtidig som ville han at jeg skulle se han fulgte med på meg. Tilslutt ble jeg helt gal, helt suicidal, noe jeg tror han ville…Så jeg måtte bare blokkere han, jeg kunne ikke fortsette besettelsen, for jeg ble helt vanvittig besatt av å få han tilbake. Så det var ingen annen løsning enn å blokkere. Og heldigvis bor han såpass langt unna at jeg ikke har ham på døra…Og heldigvis finnes denne bloggen, så jeg slipper å bruke energi på å forstå eller på å analysere mer enn nødvendig… Og nå vet jeg ikke mer hva som er skjedd for jeg har ikke våget sjekke. Jeg vet at om jeg spionerer på ham vil jeg bli like gal igjen… hehehe og det vil jeg ikke!
Skjønner. Men det virker som du har et distansert forhold til det nå, og har kommet deg videre. Kan jeg spørre hvor lang tid det har gått? Jeg prøver og prøver men jeg klarer ikke komme meg til det punktet hvor jeg er ved likegyldighet. Jeg tenker på psykopaten selvom jeg ikke vil, det blir nesten som tvangstanker. Og noe jeg har tenkt på i det siste, er hvor lite jeg egentlig kjenner han. Jeg har vært med han i flere år, men jeg føler jeg egentlig ikke kjenner han engang..
Likegyldigheten kan ikke tvinges fram. Den bare kommer når tiden er moden.
Jeg er ikke likegyldig, jeg har søvnproblemer. Min PTSD er forverret. Jeg savner ham. Jeg tenker på ham selv om jeg ikke vil. Men jeg kan fortelle deg en hemmelighet… Jeg har misbrukt rusmidler tidligere, og mitt forhold til psykopaten er klin likt mitt forhold til rusmidler. Jeg kan savne og tenke på rusmidler, men de gjør meg ikke gale med mindre jeg tar dem. Så lenge jeg holder meg unna den første dosen går det greit. Det samme gjelder psykopaten – så lenge jeg holder meg unna mulighet for kontakt, så bli jeg ikke gal. Siden jeg opplever dette som en avhengighet bruker jeg de samme teknikkene – En dag av gangen. En er for mye og tusen er ikke nok…Være ærlig mot seg selv… Og det hjelper å tenke på de beste dagene med psykopaten- jeg var jo gal da også…Besatt av ham. Vil jeg tilbake? hahaha JA…! Vil jeg overleve å dra tilbake?… NEI…. Jeg vil ikke det. Jeg vil ikke overleve det. Ett forhold til en psykopat er som en heis som bare går nedover. Men du kan selv velge hvor langt du vil være med ned. Du kan stoppe den og gå av. Men det er ikke det samme som å være likegyldig. Jeg er ikke lenger på vei ned med psykopaten, men jeg elsket det, og jeg savner det. Jeg savner psykopaten på samme måte som jeg savner rusmidler. Begge deler kan koste meg livet, derfor har jeg ett distansert forhold. Jeg har ikke råd til annet. Akkurat det handler om å akseptere tingene akkurat slik de er. At du fremdeles tenker på psykopaten selv om du ikke vil er bare ett bevis på at han er psykopat. Det sier ikke så mye om deg. Det er ikke prestasjoner dette her. Det er følelser, og de er viktige. Forskjellen fra hvordan det var tidligere er at vi ikke lengre handler på våre følelser. Vi har forlatt heisen som bare går nedover.
Det er nå halvt år siden jeg ble ferdig med p, men fortsatt drømmer om jeg han, tenker på han og føler meg besatt. På det halve året har jeg kommet meg videre i form av at jeg ikke har gitt opp og blitt sengeliggende, men jeg føler ikke at jeg har kommet særlig videre psykisk for jeg tenker fortsatt like mye på han som da det ble slutt. Men det som hjelper er NK og bare ha fokuset på noe annet. De dagene jeg for eksempel bare er hjemme og føler meg dårlig psykisk, da er angsten verst og jeg kan oppsøke han på sosiale medier og føle meg enda verre som følge av det. Det vondeste er likevel at han har funnet ny objekt, og den følelsen av å bli erstattet er verdens verste følelse. Men så tenker jeg på da jeg var med han, for eksempel for ett år tilbake, da var jeg ikke på et godt sted. Jeg hadde det enda verre psykisk enn nå, og jeg gikk liksom ingen retning og utviklet meg ikke. Nå, selv om jeg tenker på han, så går jeg hvertfall riktig vei. Det er bare det at jeg føler meg gal som tenker på han konstant, er det normalt for alle objekter etter et brudd? Å tenke på psykopaten nesten non stop, selv etter et halvt år?? I et “normalt” brudd har vel folk kommet seg videre med en annen i løpet av den tiden.
Ikke vær redd for kvernetankene, du er ikke gal. Hjernen din går til slutt lei av å tenke det samme hele tiden og vil søke nye tanker. Men jeg ser du ikke har innført full NK, du forer hjernen din med nytt stoff hver gang du spionerer, da holdes kverningen vedlike.
Ja, det er sant. Jeg merker jo at jeg bare får nye ting å «analysere» hver gang jeg ser på hans profil osv. Og når jeg ser objektivt på det, så hva er vitsen med å tenke på han? Jeg blir aldri sammen med han igjen, og ikke vil jeg det heller. Noen ganger virker det som at det er lettere å skylde på psykopaten eller å fokusere på han, enn å gå inn i seg selv og ta tak i sine virkelige problemer og mangler.
Det er nu 4 år siden jeg forlod psykopaten. Jeg syntes jeg er tæt på ligegyldighed overfor ham det meste af tiden og så alligevel ikke. Pga fælles barn og børnebørn, er det ikke muligt med N K , men jeg gennemfører Gråstensmetoden, der hvor NK ikke er muligt. Her for nylig fik jeg dog et tilbagefald. Mit barnebarn viste mig en video , hvor han legede og havde det sjovt med psykopaten. Videoen varede vel ca et minut og det minut ødelagde hele min dag og også den næste. P legede glad med mit barnebarn, han så godt ud og så ud som en hel almindelig person. Intet viste den mørke person han var tilsidst sammen med mig. Det var det nye offer der filmede og i det øjeblik virkede alt perfekt. Jeg blev fysisk og psykisk dårligt af den video og det er det der er så uforståeligt. Jeg ved jo godt at virkeligheden ikke var sådan og at jeg var gået helt ned, hvis jeg var blevet. Nu er det den nye der bliver mishandlet. Jeg er chokeret over min reaktion så lang tid efter , så det bekræfter mig i , hvor vigtigt NK er. Vi får det vildt dårligt, psykopaten får NF.
Jeg tror de fleste vil ha det sådan som du fikk det av å se videoen.
Min P var sammen med sitt nye objekt i flere år etter meg, inntil de giftet seg i 2018 eller 2019. De er fortsatt gift (såvidt jeg vet). Hun har åpenbart en helt annen opplevelse av ham enn jeg hadde, ellers hadde hun aldri giftet seg med ham. Det eneste bildet jeg har sett de siste par år er deres bryllupsbilde og det ligner et helt normalt bryllupsbilde. For det er hva de gjør, de projiserer normalitet. Derfor er det så få som oppfatter hva de er. Hvis de hadde P skrevet i pannen og alt de gjorde var psykopatisk oppførsel så hadde det jo ikke vært et problem, vel? Da hadde vi jo selv heller aldri falt for dem.
Men en ting jeg lurer på, hvordan kan noen holde ut i et ekteskap med psykopaten? Er det fordi p aldri oppfører seg som en psykopat med sin ektefelle? Og hva er det som gjør at en psykopat akkurat velger et spesifikk objekt å gifte seg med, som de ikke forkaster? Er det fordi det objektet klarer å tåle mye av det de kommer med, og ikke sier noe nedverdigende til psykopaten?
En psykopat er absolutt psykopatisk med sin ektefelle, bare spør Mary, og mange andre. De forkaster ektefellene også, husk at de kan forkaste samme objekt flere ganger.
Forkaste er vel det samme som minidiscard.eks. jeg kommer krypende tilbake
Skjønner. Det er enda en grunn til at jeg er glad for at det er over. Jeg var heldigvis bare i et forhold med han, og gikk aldri så langt med ekteskap, selv om jeg en tid ønsket det. Jeg er 22 år nå og vet at jeg kan finne noen mye bedre i fremtiden, men det er uansett ikke det som er mitt fokus. Jeg begynner faktisk å finne meg selv nå som den giften han var i livet mitt er borte. Faktisk så begynner jeg å innse at det var en gave at jeg ikke endte med han og at han gikk fra meg, hvis ikke så hadde det ikke blitt noe igjen av meg nesten.
Men det som irriterer meg er at selvom jeg selv vet at jeg burde være glad og at han var en fæl person, så tenker jeg stadig på han. Det er ikke tanker om savn eller lengsel, men mer nesten at jeg blir obsessed. Hvis jeg kommer over bilder av han, så tenker jeg ikke at jeg savner han men bare at jeg hater han. Jeg får også et ønske om at han kommer tilbake en dag, bare så jeg kan avvise han. Så jeg har nok ikke følelser for han lenger, men jeg fortsatt ikke over han.. Selvom det er veldig merkelig.
Til J : Jeg var sammen med en coveret narcisist i 29 år. I starten var den mørke side kun fremme i glimtvis og jeg tolkede det som ” en dårlig dag ” stress eller andre almindelige ting der opstår i et samliv. Min psykopat var mester i, at være en person ude og en anden hjemme. De første år, var der måske 90% gode tider og 10 % dårlige..dvs acceptabelt..langsomt over flere år, ændrede det billede sig og de sidste tre år, var det nok omvendt. 90% dårligt og 10% godt. Det var i de sidste tre år, jeg forsøgte at forlade P mindst 8 gange, men han fik mig tilbage hver gang. Jeg kan nu se , at der var mange små devalueringer og forkastninger i alle de mange år. Jeg vidste bare ikke hvad det var. Min eks havde det som ” blommen i et æg ” ( ved ikke hvad det hedder på norsk ) Han fik lov til at gøre mange ting, rejse, forskellige interesser og andet. Jeg havde et rigt liv med mange venner og aktiviteter, så for mig var det ok at han var så aktiv. Jeg var ikke så aktiv, hyggede mig derhjemme og i eget selskab. Hos ham skulle der ske noget hele tiden, det behøvede jeg ikke. I de første 10-15 år var han glad det meste af tiden, til sidst blev han virkelig modbydelig og det var her masken faldt derhjemme.
Når jeg tænker tilbage var det de sidste tre år, hvor hans forstyrrelse for alvor kom frem. Jeg ved ikke nøjagtigt hvornår det skete, men der kom en markant forandring over tid. Jeg konfronterede ham med det og sagde : jeg kan ikke leve med dine humørsvingninger og du kan ikke se du har dem. Kan du da ikke se der er noget galt ? Han sagde da..jo, der er måske noget, men så har jeg haft det altid, hvortil jeg svarede, det er i så fald blevet meget værre og vi må videre hver for sig. Psykopaten blev rasende og forlod min nye lejlighed ( han prøvede at hoove mig tilbage efter vi var skilt og jeg var flyttet ) kort tid efternavne han det nye objekt.
Hun fortæller min datter ting om P , at han er overfor hende på samme syge måde og at hun ikke forstår hvad det er. Men åbenbart ikke nok til hun har forladt ham. Det er også svært når man elsker den glade person han er overfor andre, men hader den mørke person han er derhjemme.
Hei, alle sammen. Første gang jeg leser her inne, og føler at jeg har snublet over en gullgruve av kloke mennesker. Takk! Jeg gikk for litt over tre år siden, uten å ha forstått hva jeg hadde vært gift med i ti år. Meglerne ved familievernkontoret fortalte meg det. Husker den isende følelsen av lamslåtthet – at jeg ikke hadde skjønt det og ikke minst at de forstod etter kun tre møter med ham. Jeg trodde jo at jeg bare var en småfeil tobarnsmor som ingen ville ha, for det hadde jeg hørt noen år. Nå, tŕe år senere, like mange undersøkelsessaker og NK innført i 2,5 år, to rettssaker og sist ukes mekling fordi P vil “fremme mange flere saker i retten”- vel, jeg er verken småfeit eller uønsket. Derimot sliten. Ydmyket av sladderen han sprer. Liten og redd. P går ikke av veien for å sitte på mekling og i fullt alvor påstå at jeg har Munchhausen by proxy. Heldigvis har jeg en klok fastlege som anbefaler flytting (som ikke går pga sårbare barn, blodfersk meklingsattest og pågående US) og at jeg spør politiet til råds.
Hei Kri, jeg synes det er veldig interessant å høre at meklerne på Familievernkontoret identifiserte din eks som forstyrret, jeg trodde kunnskapen om psykopati i nære relasjoner var så dårlig at en sånn episode lå minst førti år fram i tid. Så selv om det er overraskende, er det også veldig oppløftende å høre. Kunne du tenke deg å fortelle litt mer om hva de sa, hvordan de ordla seg og hvordan de hadde forstått det? Brukte de f.eks. ordet psykopat, eller brukte de en annen betegnelse?
Det høres også ut som du har stått i enormt mye, og at din eks er pågående og bruker alle midler han har til rådighet for å fortsette å ramme deg. Godt å lese at du vet hva du har med å gjøre og at det ikke er deg det er noe feil med, og at du har møtt forståelsesfulle offentlig ansatte som ser situasjonen. Hvis du ikke er kjent med gråsteinsmetoden fra før, anbefaler jeg at du leser om den her på bloggen, hvis det er sånn at du må fortsette å ha en viss kontakt med ham pga felles barn. Ønsker deg alt godt.
Hei! Meglerne sa at jeg måtte være klar over det var noe grunnleggende feil i personligheten hans, at han hadde en alternativ måte å se ting på. En annen mekler ( for han har selvfølgelig begjært mekling flere ganger) sa til meg at han opplevde p som krenket, og at jeg måtte passe på meg selv. Den samme mekleren bad p om å flytte, så jeg óg barna kunne få fri fra ham.
Noe helt annet jeg har lurt på de siste dagene: har det noe for seg å kontakte politiet, be om råd for hva jeg skal gjøre med at han lirer av seg private opplysninger om meg på butikken, oppsøker andre og bruker stråmenn for å ramme meg?
Tusen takk for dette innlegget!
Jeg har vært usikker på disse tingene men dette ga meg et aha-øyeblikk.
Det du nevner med varme. Der har vi ordet!
Det er den der varmen! 😀
Den varmen som er så utrolig å bevitne i andre mennesker og føle i seg selv, Spesielt etter å ha vært i nærheten sterke N-trekk og P.
I tillegg ledet dette meg til noe jeg lurte på fra et annet blogginnlegg som ble lagt ut, “Hva positivt har man fått ut av å være med en P eller N?”.
Skriver svaret her:
Opplevelsen av forhøyet takknemlighet for VARME mennesker. Opplevelsen av å elske disse menneskene høyere. Opplevelsen av å vite 100% hvor viktige disse varme menneskene er og selveste kjærlighetskraften.