Denne teksten er inspirert av boken “Den edle kunsten å gi f**n” av Mark Manson.
Både jeg og andre bloggere/skribenter har brukt mye tid på å overbevise dere som leser om at det nye objektet definitivt ikke blir behandlet bedre enn deg, at de har nøyaktig den samme mishandlingen i vente.
Men hva hvis det er løgn? Hva hvis psykopaten og det nye objektet lever lykkelige alle sine dager?
Når fortvilelsen og forvirringen har lagt seg, så bruker vi veldig mye energi på å overbevise psykopaten om at det går bra med oss og at bruddet ikke har påvirket oss. I den grad vi får det til, med våre halvhjertede forsøk på NK, så ønsker vi at psykopaten skal se det. Vi bruker felles bekjente i håp om at de vil videreformidle hvor uanfektet og vellykket vi er etter å ha blitt stygt forkastet. Vi nøler med å blokkere psykopaten på facebook, for da kan ikke han/hun se (de falske) statusene våre, med bilder fra en aktiv, sosial og rik singeltilværelse etter bruddet. At vi gråter våre tårer mellom hver fotografering stopper oss ikke. Psykopaten må for enhver pris ikke se at vi er nede for telling.
Ironisk nok er det når vi har det verst at vi forsøker å fremstå best. Senere, når det faktisk går bedre med oss, så har vi ikke lenger et stort behov for å vise psykopaten det.
Hva vet jeg egentlig om min p i dag – syv år etter bruddet?
Han er fortsatt sammen med min erstatter.
De er gift.
De har fått en datter.
De flytter ofte.
Så egentlig vet jeg svært lite. Jeg vet ingenting om deres lykke eller hverdag. Men jeg er åpen for at de faktisk har det bra sammen. Det er jeg nødt til å være, nettopp fordi jeg ikke vet noe. Deres liv er utenfor min kontroll.
Og her er en ubehagelig tanke; kanskje går det betraktelig bedre med dem begge, enn det gjør med meg. For la meg være ærlig, de syv årene etter p har vært en blandet opplevelse. Jeg har både ut- og innviklet meg noe voldsomt. Og jeg er fortsatt singel. Og kanskje aller mest påfallende, jeg skriver fortsatt denne bloggen! Bloggen er i dag den 40. mest leste i Norge, men er jeg blitt en nokså suksessfull blogger, eller sitter jeg fast i en relasjon som aldri var, mens psykopaten ler hele veien til banken? Det kommer an på øyet som ser.
Men jeg er her. Han klarte ikke å utslette meg.
La meg fortelle en historie, hentet fra “Den edle kunsten å gi f**n”. Egentlig er det en skamløs rip-off. Men Mansons forlag får tilgi meg og betrakte det som reklame for boken deres.
I 1983 ble en lovende ung gitarist sparket ut av bandet sitt på den aller verst tenkelige måten. Bandet hadde nettopp signert en platekontrakt og skulle til å spille inn sin første plate. Men et par dager før innspillingen skulle begynne, ble gitaristen i bandet kastet ut, ingen advarsel, ingen diskusjon, ingen opprivende krangel; en dag vekket de ham bokstavelig talt ved å gi ham en bussbillett hjem. (Legg merke til parallellen til hvordan psykopaten forkastet oss.)
Der han satt på bussen tilbake til Los Angeles fra New York, spurte gitaristen seg igjen og igjen: Hvordan kunne dette skje? Hva galt har jeg gjort? Hva skal jeg gjøre nå? Platekontrakter er ikke noe som faller i fanget på deg hver dag, særlig ikke for rølpete, ukjente metallband. Hadde han gått glipp av den eneste muligheten han noensinne ville få?
Da bussen kom frem til L.A. hadde gitaristen kommet over selvmedlidenheten og lovet seg selv å starte et nytt band. Han bestemte seg for at dette nye bandet skulle bli så stort at det gamle bandet hans for evig og alltid ville angre beslutningen de hadde tatt. Han ville bli så berømt at de i flere tiår ikke kunne unnslippe synet av ham på TV, stemmen hans i radioen, plakater av ham på gater og fotografier av ham i magasinene. De ville servere burgere et eller annet sted, laste inn utstyr i varebiler etter bedritne spillejobber på slitne klubber, like feite og fulle som de stygge konene sine, mens han ville rocke i vei på svære stadioner, direktesendt på TV.
Og så satte gitaristen i gang som om han var besatt av en musikalsk demon. Han brukte måneder på å rekruttere de beste musikerne han kunne finne – mye bedre musikere enn de tidligere bandkompisene hans. Han skrev dusinvis av sanger og øvde med religiøs iver. Ambisjonen hans sprang ut av et sydende raseri; hevnen ble hans muse. I løpet av et par år hadde det nye bandet hans signert sin egen platekontrakt, og ett år senere solgte den første platen deres til gull.
Gitaristens navn var Dave Mustaine, og det nye bandet hans var det legendariske heavy metal bandet Megadeth. Megadeth kom med tiden til å selge over 25 millioner album og spilte utallige konserter verden over. I dag blir Mustaine ansett som en av de mest briljante og innflytelsesrike musikerne i sjangerens historie.
Uheldigvis var bandet han ble sparket ut av Metallica, og de har solgt over 180 millioner plater på verdensbasis. Metallica blir av mange ansett som et av de beste rockebandene gjennom tidene.
Først og fremst så kan du forsøke å bytte ut “rockeband” med “psykopat” og du vil kanskje se mange likhetstrekk mellom Mustaines relasjon med bandet, og din egen relasjon med p/n.
Begge ble forkastet uten forklaring, rett før et stort gjennombrudd. Metallica spilte inn sitt første album. Din psykopat giftet seg kanskje med det nye objektet. Både Mustaine og du ble tvunget til å se deres gamle lidenskap oppnå stor suksess – uten deg.
Urettferdig, ikke sant? Det finnes ingen Gud.
Eller? Som med Mustaine så kan tanken om hevn få oss til å gjøre store ting. Vi henter frem et potensiale vi ikke visste vi hadde. Ikke minst så er rehabiliteringen i seg selv en bragd av dimensjoner. For noen så fungerte bruddet som en startkabel for en lenge etterlengtet drøm eller et nødvendig oppbrudd i livet. Selv skrev jeg en bok, noe jeg lenge hadde drømt om. Og det kommer flere. Uten psykopaten hadde jeg nok aldri fått det nødvendige puffet til å komme i gang. Jeg hadde fortsatt med en karriere jeg egentlig ikke trivdes i – fordi jeg ikke var klar over hvor dårlig jeg trivdes. For mange så fungerte psykopaten som en viktig øyeåpner.
Mustaines problem var at han ikke klarte å nyte sin suksess, fordi hans gamle band fikk enda større suksess. Isolert sett så ble Mustaine en svært vellykket musiker. Men han sammenlignet hele tiden sin egen suksess med sitt gamle band. Og da nådde han i egne øyne ikke opp.
Det er en grunn til at vi ikke bør snoke for mye i psykopatens liv etter bruddet. Vi kan finne ting vi ikke liker å finne, og vi fortsetter å måle vår egen suksess – ikke etter egen målestokk – men etter om den er større eller mindre enn psykopatens.
Hvor mange bøker må jeg skrive? Hvor mange må jeg selge? Hvis jeg blir en berømt forfatter en dag, vil det slutte å plage meg at psykopaten kunne behandle meg så stygt, og så lett stifte en ny familie som han fremstår som lykkelig med? Hva hvis han blir rik? Avdelingsleder på jobb? Er dypt elsket av sin kone og barn?
Hva med deg. Hvilken målestokk bruker du? Hvor mye penger må du tjene? Hvor perfekt må ditt nye kjæresteforhold være? Hvor friske og sunne må dine barn være, innen du slutter å forsøke og overgå en psykopat som ikke engang kan se hva du driver med? Klarer du å kjempe for din egen lykke, uavhengig av hvordan det går med p?
Mustaine klarte ikke å forhindre at bandet som behandlet ham så urettferdig, ble rike og verdensberømte. Han tenkte nok mang en dag at “det der skulle vært meg”, akkurat som vi selv har tenkt når vi har sett p sammen med det nye objektet. Det kan hende at Mustaines bitterhet hindret ham i å nyte sin egen suksess, selv om bruddet med det gamle bandet var en direkte motivasjon og drivkraft for den. Det vet vi ikke. La oss håpe at han i dag er i stand til å være stolt av seg selv og hva han har oppnådd.
Du har ingen kontroll på hva som skjer med psykopaten. Selvfølgelig fortjener han/hun ingen lykke. Men det finnes vellykkede psykopater. Ingenting hindrer dem, de skyr ingen midler. På uhederlig vis kommer de seg opp og frem.
Ikke la det stoppe deg i å gledes over hva du selv har oppnådd.
Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
Og der mistet jeg all respekt for bandet Metallica.
Takk for den klokeste og beste bloggen av de alle:)
Hehe, selv takk for en liten latter 🙂
P/N forandrer seg aldri. Er de foreløpig i et godt og velfungerende nytt forhold er det bare tilsynelatende.
De kan sette mye inn på å vise verden ( og ikke minst deg) at nå går det så mye bedre (nå når de er kvitt vanskelige deg).
Men så går det litt tid da, og så er det ikke så greit likevel, og det begynner å tyte ut. En stresset og oppgitt ny partner som begynner å vise symptomer på at forholdet er alt annet enn lett.
Min store P/N gjorde mye for å idealisere sitt nye forhold etter meg. Hun på sin side gjorde alt for å spille opp til at alt var fantastisk ovenfor våre felles gamle venner. (Det måtte jo være meg som var problemet). Så var det ikke så fantastisk lenger. De kunne ikke skjule det, og begynte å krangle og kaste vin på hverandre i vennenes påsyn.
Det ble kort sagt mer og mer drama og styr, og det ende med at hun forlot ham.
Siden har det fulgt en rekke damer, alle forhold har blitt mer og mer dramatiske før det ble slutt.
Han har fulgt samme skjema som han gjorde med meg, og med samme elendige resultat – gang etter gang.
Lærer selvfølgelig ingenting, alt er damas skyld.
Hadde det ikke vært for at jeg synes synd på de damene, særlig hun første, så kunne jeg ledd meg i hjel. Etter alt jeg har vært igjennom så innrømmer jeg glatt en smule skadefrohet av og til.
Det er ikke få krenkelser jeg har vært utsatt for, eller terror og fandenskap. Vi har også barn sammen som ble sterkt berørt av alt dette.
Nei, jeg tror ikke på at nye forhold blir bedre. Kanskje kan de holde skuespillet i gang en stund, men så rakner det.
Da jeg tenker tilbake på alle de episoder han var seg selv. lot psykopaten komme frem, gir meg fortsatt gåsehud. Aldri i verden er han i stand til å leve i en sunn relasjon. Hvor lenge neste forhold blir, forteller hvor lenge mishandlingen varer.
Hei har nettopp forlot en p/n. For 3 uker siden har jeg gjort et brudd. Etter mange runder med hoovering orket jeg ikke mer.
Meg og barna mine ble utnyttet til grense muligheter. Mishandlet psykisk. Manipulert.
Forholdet ble ekstremt slitsomt. Vingene mine er kuttet helt.
Jeg leser mye on n, og ser det er et skjema: idealisering, trekke seg, dosere kjærlighet, rollercoaster… alt var min feil. Alt. Jeg følte meg ikke nok, dust, dritt.
Men jeg er ikke det! Jeg er omtenksom, varm, god menneske.
I helga ble jeg slått i hode, etter å ha sett han med ny offer. Etter 2 uker etter offisiell brudd er han i stand til å møte en ny dame. Stakkars hun. Husker han sa til meg en gang, at hvis det blir slutt og jeg finner meg en ny en fort, så betyr det at jeg er en desperat. Og hvem er desperat nå?
Hjernen min er utvasket. Jeg trenger tid til å komme meg opp. Bli en sterk og glad person igjen.
Kryss fingrene for meg.
Vi krysser fingrene for deg!
Det er noe jeg lurer på. Da det ble slutt med p, hadde vedkommende allerede funnet en annen som p har etablert seg med. Men det jeg synes er litt rart, er at det nye objektet liksom var det helt motsatte av meg personlighetsmessig. Alle har jo en viss type når de dater mennesker, selv om mennesker selvfølgelig er ulike på noen måter. Men jeg synes det var rart hvordan psykopaten klarte å «omstille» seg til en helt ny type personlighet så raskt? Selvom det høres litt rart ut.
Til J. Det fordi alle er objekter.
Ett premiss for å forstå en psykopat er at denne skiller seg vesentlig fra andre mennesker. At det er en skapning som er avhengig av å skape lidelse hos andre. Dette er en drivkraft, noe grunnleggende hos psykopaten. Hvis jeg godtar det premisset, så kan jeg ikke godta at psykopaten, eller det nye objektet over tid vil få det godt – etter hva jeg regner som godt. Dersom det ville vært tilfelle, at det faktisk gikk bra- da snakker vi om en drittsekk og ikke en ekte psykopat. Fasade er noe annet. Suksess er noe annet. Og suksess er så mye. Du kan sitte i solveggen og glede deg over solstrålene, du kan også oppnå å tjene en formue – alt har en pris…. Vi bestemmer selv hva suksess er.