Dagens tekst er inspirert av boken “Den edle kunsten å gi f**n” av Mark Manson. Språkbruken i denne teksten kan virke støtende på noen.

Hvordan kan det “å gi faen” hjelpe deg i rehabiliteringen? Og hvordan kan en bok som egentlig ikke handler om verken psykopater, tåkelegging eller PTSD hjelpe deg?

Under og etter relasjonen med en p/n så tar alt veldig stor plass. Psykopaten tar stor plass. Sorgen og smerten tar stor plass. Behovet for avklaring tar stor plass. Det er en grunn til at det er plass til lite annet. De fleste husker hvordan alt som tidligere vekket lidenskap i oss ble likegyldig, og hvordan fokus på andre ting enn psykopaten og oss selv, slik som jobb og venner, bare forsvant. I lang tid bare eksisterte vi. Livet vårt utfoldet seg i en meget snever boble av smerte og forvirring, og vi levde bare en dag av gangen.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Mark Mansons budskap er å huske på hvor små vi er i det store bildet. Vi skal være på denne jorden i et brøkdels sekund. Vi burde bruke den korte og dyrebare tiden til å gi mer f…, ikke i livet, men i motgangen vi møter. Livet skal leves til det fulle. Det som ofte hindrer oss i optimal livsutfoldelse, er måten vi møter motgang. Livet kan, ifølge Manson, ikke renskes for smerte og motgang. Det er måten vi løser motgang på, som gjør oss lykkelige. Livet har egentlig ingen mening annet enn å løse problemer. Og så dør vi.

Lidelse og smerte har en verdi, for når vi løser problemet så går det kun oppover. Det er oppturene som gir oss følelsen av å leve. Først da setter vi pris på ting.

Lidelse gir mening når man selv har valgt den, kanskje for å tjene en større sak. Tenk for eksempel på nonner og munker. De lider kanskje ikke, men de forsaker mye for å tjene noe større enn dem selv. De spiser ikke mer enn de må. De sover på harde senger og må stå opp tidlig hver eneste dag. De eier ingen materielle verdier. De arbeider hele dagen for å kunne produsere det de trenger. De har kun hverandre og bønnen.

Valgte vi vår lidelse etter psykopaten? Nei. Men lidelsen fungerte som en viktig transformasjon. Vi forstod at “dette fungerer ikke, det er noe i livet mitt jeg må løse”. Veien ut av lidelsen gikk, for de fleste av oss, oppover. Å gå i motbakke er så klart et slit, men på toppen er utsikten så mye klarere.

Jeg husker også at jeg opplevde sorgen som et godt sted å være. Ikke fordi jeg gjorde meg selv til et offer, men hjernen beskyttet meg mot ytterligere belastning, og pakket alt og alle rundt meg inn i bomull.

Manson skriver, “dersom lidelse er uunngåelig, hvis vi ikke kommer utenom problemene våre, er ikke spørsmålet vi bør stille oss selv “hvordan gjør jeg slutt på lidelsen”, men “hvorfor lider jeg, i hvilken hensikt lider jeg?”

Manson kritiserer dagens “hyggekultur”, at vi skal kose oss hele tiden, aldri krenkes og aldri møte motgang. Han siterer filosofen Alan Watts når han beskriver “bakvendtloven”; tanken om at jo mer du forsøker å ha det bra, jo mindre tilfreds blir du, fordi det å forsøke understreker at du mangler noe i utgangspunktet. Å ønske seg positiv erfaring er en negativ erfaring. Å akseptere negativ erfaring, er en positiv erfaring.

Dette kan kanskje forklare hvorfor så mange føler ingenting hjelper i tiden etter psykopaten. Man vil så gjerne ha det bedre, men ingen tiltak løser noe i mer enn ti minutter. Kanskje er det fordi vi ikke aksepterer lidelsen. At vi er altfor opptatt med å fortelle oss selv “her kan jeg ikke være” og krabbe ut av hullet, i stedet for å se etter hva som egentlig finnes i hullet. Når vi desperat klorer og graver oss ut i skitt og sand som bare får oss til å falle ned igjen, så kanskje vi overser at det i hullet befinner seg en stige? Eller en lykt? Når du lider, så kikk deg rundt. Hva ser du der du er akkurat nå.

Kanskje oppdager du at du hele livet har brydd deg for mye.

“De fleste av oss strever livet igjennom med at vi gir for lite faen når vi befinner oss i situasjoner der ingen har gjort seg fortjent til at vi skal bry oss.” – Manson

Jeg tolker Manson dithen at vi bør gi mer faen i folk som gir oss motgang, men også i folk som ikke gir oss direkte motgang, men som ganske enkelt ikke bryr seg om oss.

Jeg har selv masse å lære av begge tilfellene. Jeg kan ergre meg hele dagen over en krenkelse. Mitt ego er av og til – etter psykopaten – i ulage fordi jeg har sverget på tro og ære at jeg aldri skal la meg tråkke på igjen. Men hva medfører det? Jeg kan få dagen ødelagt av ting som ligger utenfor min kontroll, fordi jeg ikke kan kontrollere andre menneskers adferd. Jeg kan kun kontrollere min egen. Hvis jeg blir rasende hver gang et fremmed menneske gir meg et avvisende blikk, så er det ikke den fremmede som får et problem, det er jeg selv.

Før psykopaten (og delvis fortsatt) så innbilte jeg meg selv at mennesker som jeg bare hadde kontakt med to ganger i året – og da som regel på mitt initiativ – var gode venner. Fordi de var elskelige, morsomme og hyggelige så fortalte jeg meg selv betryggende (men falske) historier om at jeg var omgitt av gode venner. Jeg var ikke direkte omgitt av fiender. Men jeg trodde at jeg hadde en plass i hjertene til folk som egentlig ga faen i meg. De syntes det var kjekt at jeg inviterte dem på middag av og til, eller at jeg hjalp dem med eksamensforberedelsene, og det var det.

Manson har mer klokt på hjertet.

“Når vi blir eldre og kan dra nytte av erfaringene vi har gjort oss (og av at vi har sett så mye tid gli ut av hendene våre) begynner vi å legge merke til at ting sjelden får varige konsekvenser for livet vårt. De folk hvis oppfatninger en gang betydde så mye for oss, er ikke lenger til stede i livet vårt. Smertefulle avvisninger viste seg senere å ha vært av det gode”.

Nå er jeg der. Og jeg har vært der en stund. Jeg er sjeleglad for at P er ute av livet mitt. Jeg hadde antakelig vært tyve år eldre i kropp og sjel hvis jeg fortsatt danset rundt hans pipe, ensom, uslitt og oppbrukt. Jeg gir fullstendig f… i hva han tenker om meg i dag. Jeg bryr meg ikke om hva han gjør. Dette som for syv år siden var det eneste viktige (jeg bryr meg dog litt om hvor han er, fordi jeg kjører forbi to hundre meter unna huset hans noen ganger i året, men det gir meg et emosjonelt blaff).

Jeg er der. Men hvor er du?

Manson har forøvrig likevel noen tanker omkring narsissistisk adferd.

“Følelsen av å være berettiget lukker deg inn i en slags narsissistisk boble som fordreier alt på en slik måte at det bekrefter nettopp denne følelsen. Folk som føler seg berettiget betrakter alle hendelser i livet sitt enten som en bekreftelse av, eller trussel mot sin egen overlegenhet. Dersom noe godt skjer i livet deres, skjer det fordi de har prestert noe fantastisk. Dersom det skjer noe kjipt, skjer det fordi noen er misunnelige og forsøker å trekke dem ned. De berettigede er uimottakelige. De lurer seg til å tro hva det måtte være, bare det bygger opp under deres følelse av overlegenhet. De opprettholder en mental fasade uansett hva det måtte koste, selv om det noen ganger innebærer at de må utsette folk rundt dem for fysisk eller emosjonell vold.”

Dette har vi jo kjent på kroppen. Men er det ikke godt å se det i så tydelig skrift? Med p/n kommer du ingen vei. Alt de ødela for deg vrir de til å bli din egen skyld. De tar intet ansvar. Men DU kan ta ansvar for ditt eget ve og vel. Gi faen i psykopaten!

Husregler for bloggen

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected]. Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.