Sitatet over er mitt eget, men kunne også tilhørt utallige lesere jeg har hatt konsultasjoner med. Det er en dramatisk uttalelse som kanskje kan få deg til å nøle med å innføre NK. Men la oss ta en titt bak uttalelsen.
Med NK er psykopaten ute av bildet. Han/hun er blitt passivisert og kan ikke lenger nå deg. Ditt “nye jeg” har tatt fatt på livet igjen, med ny innsikt og oppbrettede ermer. Nå skal alt bli bedre! Du er fri! Du vil nå bare ha fred og lykke, og aldri slippe en psykopat inn i livet igjen.
Men hva skjer? Mange finner ikke den freden de håpte ville komme med NK. Tvert imot, antall angrep eskalerer. De opplever at verden synes å ha vendt seg mot dem. Konfliktene står i kø. Man må avverge angrep til høyre og venstre. Det synes som om det ikke finnes normale mennesker igjen i verden. Har det lagt seg en forbannelse over livet ditt? Ihvertfall oppleves det slik. Angrepene kommer imidlertid ikke fra psykopaten, men fra andre.
Psykopatene og narsissistene synes å kravle ut av treverket overalt, som skadedyr som har gjemt seg men nå forlater skjulestedene i horder. Plutselig faller masker overalt. Det kan være din venn, din sjef, opptil flere kolleger, sågar din egen bestemor. Du får følelsen av at alle hater deg og ønsker deg til livs.
Dette oppleves ekstra tungt i en tid da du fortsatt er sårbar. Det oppleves også som et personlig nederlag og en skuffelse, fordi du trodde du var blitt sterkere. Til sist oppleves det skamfullt og nedverdigende at du ennå ikke klarer å oppnå den respekten du fortjener, og som alle andre synes å bli beæret med.
Men stemmer det?
Både ja og nei.
For mange så øker faktisk antall angrep. Det er ingen innbilning. Du er ikke paranoid. Men grunnen er naturlig. Du forsøker ikke lenger å unngå konflikter på samme måte som du gjorde før. I stedet står du i dem. Kanskje du til og med skaper dem, for å teste deg selv og andre. Personlig så våger jeg i dag å iscenesette en krangel, for å se hvordan motparten reagerer. Er dette en sunn person, eller kommer den skjulte narsissisten fram? Jeg synes fortsatt konflikter er meget ubehagelig, men jeg presser meg selv til å reise bust i stedet for å stikke halen mellom bena.
Hvis du var en “pleaser”, en utjevner, en som alltid skapte fred mellom deg selv og andre, eller mellom andre, så var det på bekostning av deg selv. Du trodde det gavnet deg, men det gjorde ikke det. Kanskje fungerte det likevel på et vis; du ble skånet for mange negative opplevelser og følelser. Og hadde du aldri truffet psykopaten så hadde du kanskje vært den personen livet ut.
Men du traff psykopaten. Det skjedde. Det kan ikke reverseres. Selv om du lengter tilbake til en mer fredfull tid i livet ditt, som var mer fylt med sol og blomster enn med storm, så blir du ikke den personen igjen. Grunnen er at blomsterengen var et forsvarsverk du hadde reist. Det var behagelig bak muren. Du ble skånet for virkeligheten. Men muren har falt og virkeligheten har trengt gjennom.
Virkeligheten er brutal. Spesielt hvis du, som jeg, levde bak forsvarsverket i 40 år. Derfor oppleves det som om mengden angrep på din person er mye sterkere i dag.
Det er naturlig at når du først våger å markere deg og vise hvem du er, så provoserer det flere enn hvis du er “veggpryd” som aldri protesterer eller flagger dine standpunkt. Grunnen til at det oppleves så brutalt, er fordi du fortsatt er i ferd med å lære hvordan å avverge angrepene. Ikke ved å være veggpryd, men ved å bli respektert for dine standpunkt.
Du er i ferd med å lære deg grensesetting. Der hvor du tidligere tolererte og aksepterte det meste av dårlig oppførsel, så sier du i dag “nei”. Eller kanskje enda mer, kanskje våger du å lekse opp for den som forsøker å misbruke deg. Mange mennesker tåler ikke å bli konfrontert med egen frekkhet. De slår tilbake. Det er jo derfor de er frekke. Dette vil naturligvis gå inn i statistikken som “hyppigere angrep”. Men ikke la deg vippe av pinnen.
Så er det også slik at psykopatene fortsatt prøver seg. Kanskje var du faktisk en bedre “gråstein” da du var veggpryd enn du er i dag. Å vise hvem vi er og være stolte av det er det motsatte av å være gråstein, fordi det tiltrekker seg oppmerksomhet. Psykopater ønsker å slå ned på stolthet, frihet og livsgnist. Men vi kan ikke la dem true oss tilbake inn i skallene våre. Vi er kommet ut for å bli. Som de homofile sier, “I`m here, get used to it!”.
En annen grunn til at psykopatene prøver seg mer enn tidligere, er fordi de mistenker at du kan avsløre dem. Du sender ut andre signaler i dag enn du gjorde før. Du vet hvem de er. De ser det i øynene dine. De hører det på stemmen din. Det vekker nysgjerrighet i dem. De ønsker å teste deg. Er du virkelig en “Van Helsing”, en psykopatdreper?
Ikke gå tilbake i skallet ditt. Ikke vær redd for den nye og noe mer brutale verden. Du er i ferd med å lære ferdigheter som andre lærte i tidlig ungdom, men som av forskjellige årsaker ble frarøvet deg. Kanskje ble du kuet av narsissistiske pårørende. Kanskje ble du mobbet. Kanskje var du stillferdig av natur. Kanskje var du som meg; livredd for ikke å bli akseptert for den du er. Frykten ga ironisk nok det motsatte resultatet. Jeg forsøkte å passe inn og skjulte hvem jeg var.
Ikke bli motløs og deprimert. Ikke la negative følelser eller skam overmanne deg. Du er i vekst! Enten du er 25 eller 50 så lærer du fortsatt, der hvor andre har stagnert. Vekst betyr forandring, og forandring er alltid litt skummelt. Men du blir et større menneske av det.
Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
Jeg opplever dette nå! Deg er helt utrolig hvordan alle dine opplevelser stemmer med mine egne. Du gir meg krefter (innsikt) til å stå i stormen. Takk Daniel.
Jeg trenger råd, og kanskje det allerede er skrevet et innlegg her i bloggen om dette?Jeg flyktet fra min P/N for 4 år siden og tida etterpå var beintøff. Nå har han fått seg ny samboer, og jeg en ny normal(!) kjæreste. Jeg får være i fred for ham og livet er stort sett bra.
Men så er det min mor. Hun er enke og bor 1,5 times kjøring fra meg, jeg er eneste barn. Hun har et stort nettverk av venninner hun omgås jevnlig. Er frisk og oppegående. Allikevel synes jeg hun har trekk jeg kan gjenkjenne fra min eksmann. Hun appellerer til min dårlige samvittighet (Noe hun benekter), sier at det ikke blir det samme å møtes på en kafe halvveis fra oss begge (som vi gjorde for en uke siden), at det ikke er det samme å treffe venninner (“Det er jo deg jeg venter på at skal komme hjem”). Hun klager over at hun er ensom og alene og “venter på deg”. Jeg har lite å gå på etter den tøffe tida i kjølvannet av skilsmissen og har behov for å hvile ut i helgene etter lange jobbuker, gjerne med kjæresten min om han har barnefri (Vi er særboere). Min mor kommenterer da at jeg ikke har noe å klage over, alle jobber jo, det gjorde hun også til hun fylte 70. Jeg har hele livet hatt vanskelig for å sette grenser, og merker at dette appellerer veldig til samvittigheten min. Ja, det er morsdag, fastelavn og alt i morgen, men jeg orker ikke å bruke hele søndagen der! Jeg er sliten! Hvordan i all verden skal jeg takle dette her?
Utifra hva du skriver så kan jeg ikke se noen p/n trekk hos din mor. Tvert i mot, det virker som hun ønsker at dere var mer sammen. Men også for normale mennesker må man sette grenser. Jeg tror hva du kjenner på, er at hun ønsker at du skal gi mer enn du er villig til å gi. Da er dette problemet og du må ta det derfra. Kanskje forklare henne at hun må slutte å mase fordi du trenger mye alenetid akkurat nå. Det er ingen vits i å forklare hvorfor, de fleste mennesker forstår ikke p/n mishandling og hvor utmattet man er i årevis etterpå. Du må i stedet bare sette ned foten. I stedet for besøk på morsdagen så får hun nøye seg med en telefon. Slik blir det i år, basta. Noe i den stil.
Takk for svaret! Det setter jeg veldig pris på. Jeg tror du har rett, moren min er ikke P/N. Kan hende det er det at kroppen min forbinder grenseoverskridelser med min eksmann, men moren min tråkker jo over grensene på en annen måte. Hvis du skjønner… Den vonde skyldfølelsen i magen min blir uansett den samme selv om handlingene som forårsaker den er ulike. Følelsen av at jeg ikke blir respektert er den samme også, og det at jeg liksom ikke er bra nok selv om jeg prøver så godt jeg kan. At hun også får meg til å føle meg som et lite barn som gjør noe galt når jeg prøver å stå opp for meg selv og sette grensene jeg aldri har klart å sette før – men som jeg øver meg veldig på nå.
Jeg kjenner meg enormt igjen i det du beskriver med din mor. Men det er nok ikke så rart at vi nå trigges slik av alle som prøver å tøye grensene våre.
Jeg elsker Daniels kommentar, sånn blir det denne gangen, basta! Jeg vil også gjerne komme dithen at jeg kan si slikt og hevde grensene mine uten å trigges/bli dårlig av det etterpå.
“Tornerose sov i hundre år” – da er det kanskje ikke så rart at oppvåkningen blir litt brutal og bardus.
Og ingen prins stod klar til å redde oss i form av å ta over og fikse problemene for oss da vi våknet, heller.
Men! Daniel stod klar med støtte og kurs i bruk av hekksaks : -) slik at vi kunne lære å klippe oss ut av hekken, som hadde vokst seg kjempehøy.
Vi river oss på tornene, det gjør vondt, vi blør og har såre hender og vond rygg, og noen ganger gråter vi og tror vi ikke får det til eller vil gi opp.
Men det gjør vi. Vi prøver igjen til vi får det til.
Og den gode virkeligheten venter utenfor.
Det kan virke trygt å sove og skummelt å våkne. Men å sove er ikke å leve. Vi vil leve på ekte. Og da må vi arbeide for det. Selv hvor urettferdig det føles.
Samtidig, vi fikk jo på en måte en prins/ridder eller en god fe som hjelper oss underveis – Daniel er jo her. Og vi har fellesskapet. Ikke alle er så heldige.
Prøver tenke slik i dag hvor jeg er nede.
Takk for kloke og gode ord.